Transcript Kristus – Mitt liv av Maria Bøhmer-Anfindsen

KRISTUS - MITT LIV
KRISTUS – MITT LIV
KRISTUS - MITT LIV
EN LIT EN DIK TS AM L ING AV
DEN UNG E H J EM VANDREDE
MARIE BØHMER-ANFINDSEN
Tredje opplag
BERGEN 1948
A.S LUNDE & CO.S FORLAG
Krausz & Lie Boktrykkeri
Forord
FORORD
Marie Bøhmer-Anfindsen var født i Bergen 4. mars
1910 og døde 24. januar 1933, kun 22 år gammel. —
Allerede som barn viste hun seg mer svak og stille enn
andre barn. Hun hadde fra fødselen av et svakt hjerte, og
dette ble ytterligere svekket i 1919 under «spanskesyken»
som hun gjennomgikk 2 ganger. — Av Guds nåde var hun
utrustet med særdeles gode evner, således at hun tross sin
mindre gode helbred tok middelskoleeksamen med
særdeles god karakter. Hennes største ønske den gang var
å bli lærerinne, hvorfor hun begynte å lese til artium ved
Katedralskolen i Bergen. Men like før hun var ferdig med
2. gymnasieklasse måtte hun etter lægens råd på grunn av
svekket helbred til sin store sorg oppgi sine studier. — Fra
den tid var hennes helbredstilstand meget variabel, så hun
var ikke i stand til å foreta seg noe anstrengende arbeid. —
Hennes sinn var imidlertid alltid lyst og vennlig, og
glede og fromhet strålte ut av hennes unge liv til enhver
tid. — Hun var en tenker, og det var hennes glede å kunne
fordype seg i den hellige skrift og religiøse bøker.
Tross hennes korte liv fikk hun dog utrettet meget
godt. — Hun var et ivrig medlem av Johannes ungdomsforening og C.E.-forening i Bergen, og talte ofte på
medlemsmøtene. Dessuten besøkte hun ofte gamle og
syke innen menigheten og på sykehusene, tross hun til
sine tider selv var nokså svak. Men kjærligheten til sin
Frelser, som hun hadde bevart fra barneårene av drev
henne til å utføre den gjerning Ånden påbød henne.
Allerede ved konfirmasjonsalderen viste det seg at hun
hadde spesiell litterær begavelse. — I 16 års alderen skrev
hun således flere stykker og dikt av forskjellig — men
alltid tankevekkende — innhold, men det var egentlig
etter at hun sluttet gymnasiet i 19 års alderen, at hun gikk
over til utelukkende å skrive religiøse dikt hvorav flere fra
tid til annen ble inntatt i dagbladet «Dagen» og andre
religiøse blad. —
Hun etterlot seg bl. a. en større religiøs diktsamling.
Og da flere av hennes venninner og kjente har anmodet
om at disse måtte bli gitt ut i bokform, så de kunne
komme flere enn hennes aller nærmeste til gode, har
undertegnede på anmodning av hennes foreldre gått
igjennom denne diktsamling og plukket ut de dikt som jeg
mener kan være til hjelp og oppmuntring for mange. De er
en ung kristen kvinnes varme vitnesbyrd om hennes store
Frelser.
Det var Maries største ønske å ære sin Frelser. Straks
før sin død ba hun om at alt på hennes begravelsesdag
måtte peke hen på Jesus, og det er mitt håp at også denne
diktsamling må bli til hjelp for mange og til hennes kjære
Frelsers ære.
Bergen, februar 1933.
Peder Dreyer.
———————
Det er allerede 6 år siden den 22-årige Marie BøhmerAnfindsen gikk hjem til Gud. Denne diktsamling —
Kristus — mitt liv — som utkom etter hennes død, har
lenge vært utsolgt. Men vi ser det som riktig at den
utkommer på nytt, fordi boken ble til velsignelse for
mange — særlig blant de unge. Dette takker vi Gud for.
Og ber ham å ledsage også denne nye samling med sin
store signing. Forfatteren av boken hadde selv intet større
ønske på jord enn å forherlige sin Frelser. Den lykke fikk
hun — ved Guds nåde. Og etter sin død får hun også lov
til å bære frem sitt vitnesbyrd om Ham gjennom disse
stille, vakre dikt, som ånder av kjærlighet til Gud, Der
hviler en egen skjønnhet og renhet og fred over alle disse
dikt, og vi ønsker av hjertet at enhver leser må bli
oppbygget og velsignet.
Bergen, januar 1939.
Petra Fleischer.
Lovsang
LOVSANG
Du som er større enn alle,
skaper av jorden og himlen,
du som alene kjenner
hvert hjerte i menneskevrimlen,
hører hvert sukk i det stille,
ser hver som lengter og strider,
bøyer deg ned til den falne,
slekten som lever og lider.
Stor er din miskunnhet, Herre!
Rik er din vei, dine tanker!
Hva er en menneskespire
at du ham ser, hvor han vanker,
leder ham frem gjennom livet
ved dine merkede hender,
elsker ham løs ifra synden —
synden som piner og brenner.
9
Slik står i dag du iblant oss,
du som bar korset og skammen —
du som bar verdens synder,
korset for alle sammen.
Mennesker håner og spotter,
hører de enn deg kalle,
hører ditt: Fader, forlat dem!
Slik har du elsket dem alle.
Menneskers tunge ei makter
prise din miskunnhet, Herre.
Kunne jeg bare få stamme
en liten takk til din ære —
bare få legge min lille
hånd i din store, sterke,
stryke den ømt og varlig —
Hånden med naglemerket!
10
Mot Jerusalem
MOT JERUSALEM
Mot den store stad han vandrer,
kongesønnen som skal krones,
ei med stråleglans og purpur,
ei med jubel eller hyllest —
men med krans av torn og tisler,
for at frelsen skal skje fyllest.
Og han vet det — der han stiger
høyreist i disippelskaren,
disse tolv som tro ham følger,
men for hvem det største synes
kun å redde ham fra faren.
Ti de elsker jo sin Mester —
skulle han så overgives
til å bære kors og trengsel —
han, den kårede Messias,
som de ventet har med lengsel?
11
Men Han går der, ensom, stille,
ti han vet jo hva ham venter —
vet at denne store skare,
som til fest med jubel haster —
påskefesten — årets største —
innen kort tid ham forkaster,
roper sitt: korsfest! korsfest!
spytter på ham, piner, baster,
ham, Messias, himlens gjest!
Mot Jerusalem han vandrer,
der er målet for hans smerte,
målet for hans kors og kroning,
gjennomstinges skal hans hjerte!
Gyser han tilbake kanskje?
Er hans blikk mot jorden festet?
Nei, med lette skritt han iler
mot den stad hvor korset venter. —
12
Hvor er du?
HVOR ER DU?
Se, han står foran deg,
tømmermannssønnen,
Jesus fra Nasaret —
kjenner du ham?
Ser du hans
gjennomborede hender,
hører hans milde,
kjærlige røst?
Er du i hopen
som hyler: korsfest! —
eller i klyngen som
gråtende kneler,
strekker de skjelvende,
lengtende hender
opp mot hans kors —
hans frelsende kors?
13
Kan du forstå,
du menneskekryp,
hva det vil si
å dø for en synder?
Fatter du dybden
av sådant et offer —
dø for en synder,
en synder som deg?
For en rettferdig
en kunne vel lide —
men for en synder —?
Hvor tør du vandre
din vei uten ham?
Livet du kanskje
kan klare alene —
Å, men når døden
engang deg krever
til regnskap
— hva har du da?
Han som for syndere
seiret i døden,
kjennes ei ved deg —
ti du i livet
ei kjentes ved ham.
14
. . . . Se, han står foran deg,
menneskesønnen,
kaller deg kjærlig,
nevner ditt navn.
Ett vil han bare:
at du skal kaste
deg selv og ditt alt
ned for hans føtter,
bli stille for ham,
så han kan senke
sin evige fred
i hjertet ditt ned.
15
Ved Mesterens bord
VED MESTERENS BORD
Det nærmer seg nattetider,
nå stilner den store stad,
og festglade mennesker sover
og drømmer så sorgløst og glad.
Kun hist hvor en flokk av venner
er samlet ved Mesterens bord,
høres en lovsang å lyde
i dempede, varme ord.
Hist ved hans side Johannes
møter sin Mesters blikk,
hva var det som luet derinne,
en angst som igjennom ham gikk?
Hva truet hans elskede Mester,
hvi satt han så stille og tyst?
Johannes med uro ham skuer,
og frykten har fylt hans bryst.
16
Peter ved enden av bordet
har også sin Mester kjær,
for ham er livet å leve
kun der hvor hans Mester er.
Og nå de er samlet til festen,
hans hjerte er fylt av fred —
la andre nå rikdom og ære —
han har jo sin Mester med!
Men Judas er mørk og stille,
for ham synes natten så lang —
han vet at nå eter han lammet
med Jesus for siste gang.
Han sitter med senket hode,
hans øye stirrer mot jord,
kun han sitter knuget av uro
den ene ved Mesterens bord.
Da taler Jesus så stille,
hans stemme er kjærlig og mild:
«Hvor hjertelig jeg har lengtet
og stundet vårt måltid til!»
Hans blikk det følger hver enkelt
med kjærlig tanke og hu —
da sier han stille til Judas:
«Min venn, hva du gjør, det gjør nå!»
17
Straks Judas seg reiser og iler
med hast fra vennene hen —
de andre sitter og mener
han kommer tilbake igjen.
Kun Jesu øyne ham følger,
og øyet er fylt av gråt —
han vet hvorfor Judas forlot dem —
han har jo sin Mester forrådt!
18
Aftenhymne
AFTENHYMNE
Mester, dagen slukner,
dagen, som du ga,
og din sol er sunket
i et flammehav.
Larmen lengst er stilnet,
verden hviler, Herre!
Men ved dine føtter
vil jeg stille være.
Si, har veien vandret
jeg i denne dag,
slik at hva jeg virket
var til ditt behag?
Har jeg søkt å leve
slik at du ble æret,
har min ferd i dag til
andres beste været?
19
Å, så lite maktet
jeg å leve deg!
Og dog vet du, Mester,
du er alt for meg!
Kunne jeg blott fylles
av din kjærlighet,
ville mer jeg skue
all din herlighet!
Mester, jeg vil lytte
til ditt ord i kveld,
tillitsfullt og stille
motta nådens vell.
Veien rett å vandre
vil du selv meg lære, —
her ved dine føtter
er det godt å være.
20
Hosianna
HOSIANNA
«Hosianna!
Hør det jubler,
bruser mot ham,
stiger, suser,
som en sang av engleskarer.
«Hosianna! Signet være
du, som kommer fra det høye —
hosianna! Himlens sønn!»
Se, de breder
sine klær
ut på veien for hans føtter,
svinger sine palmegrene,
hyller ham som deres konge!
Endelig er dagen kommet,
dagen de har ventet lenge,
slutt er deres sorg og smerte,
slutt er Romas seir og styrke!
21
Se, det lyser dem i møte:
Frihet over Israel!
Her er han
som skal dem føre!
Hosianna —
se, han kommer
for å føre frem sitt folk,
snart for visst
er seiren deres!
Kongen kommer. —
Og de strømmer
langveis for å hylle ham.
Hist en gammel,
kroket stakkar,
som har ventet folkets frelse,
retter ryggen sin og jubler:
«Gud skje takk — vår
seir er nær!»
Her en yngling,
stolt og vakker,
med begeistrings
brann i øyet,
baner vei mot
kroningskongen
for å skjenke ham sin kappe
til et teppe for hans fot.
22
Kvinner svinger palmegrene,
barn strør blomster —
allevegne
lyder lovsang til hans pris.
Kongen kun
er taus og stille. —
Se, nå løfter han sitt hode,
skuer over folkeskaren,
som i jubel bruser mot ham.
Løfter så i bønn sitt blikk
oppad mot den dyblå bue,
derfra vet han kraften kommer.
Og han bøyer ydmyk sinnet
for å tjene farens vilje.
23
Langfredag
LANGFREDAG
Mel.: Hold fast hva du har.
Eller: Nå solen går ned.
’
Så fikk jeg da se
min synd slettet ut i Langfredagens ve,
og alt hva min frelsermann tålte og led,
var for at vi syndere skulle ha fred.
Han kjempet og vant
over dødsfyrstens makt
— og alt er «fullbrakt»!
For deg og for meg
det var jo han vandret sin lidelsesvei,
og aldri vel mennesker utgrunne kan,
den kjærlighets dybde, som drev denne mann.
Hva er vi, at han
skulle elske oss slik
at han ble oss lik?
24
Hva kan jeg da mer
når Frelserens blikk kjærlig, mildt på meg ser,
enn synke i takk ned ved korstreets fot,
og la nådens fylle meg strømme imot!
Ved korset alene
er frelse og fred —
mitt kjæreste sted!
25
På himmelveien
PÅ HIMMELVEIEN
Frelser, hold meg fast hos deg,
la ei taket glippe!
Jeg vil hvile trygt i deg —
aldri mer deg slippe.
Se, hvor liten, svak jeg er —
trenger deg, du Herre kjær.
Ingenting jeg selv formår,
kun i deg min kraft består, —
Himmelveien synes meg
ofte tung å vandre!
Men et ord, et blikk fra deg
allting kan forandre.
Når jeg trett og motløs er,
ingen utvei lenger ser,
lærer du meg at jeg må
skue opp — og styrke få.
26
Dag for dag et skritt jeg når
stadig opp og fremad;
så til sist jeg ber du må
føre trygt meg hjemad!
Her som fremmed jo jeg går,
venter til jeg hjemlov får —
inntil da jeg trofast bær’
korset du har gitt meg her!
27
Jeg løfter mitt øye —
JEG LØFTER MITT ØYE —
Jeg løfter mitt øye
mot bjergenes topp. —
Hvorfra kommer hjelpen?
Fra Gud i det høye,
som allting formår
i dag som i går.
Jeg visste det nok.
Jeg løfter mitt øye —
og ser som et syn
de snedekte tinder,
der glitrende skinner
mot himmelens bryn. —
Jeg ser det — og bever.
Av Gud er det gjort
alt mektig og stort.
I sannhet — han lever!
Jeg løfter mitt øye —
og allting hernede
blir fattig og smått,
blir usselt og grått.
28
Hva er noen år
i fremmede kår —
når hjemmet er hist
hvor det lyser av fred,
hvor Kristus er med?
Jeg løfter mitt øye —
og åpner min favn —
og fylles av Ham
som bare er kjærlighet.
En verden av herlighet!
Alt dette er mitt,
av Gud er det gitt —
så rik er jeg blitt!
La komme hva vil!
Jeg står ikke ene —
vi to er som bærer,
min frelser og jeg —
så frykter jeg intet
på vandringens vei!
Han allting formår
hvor veien enn går.
Jeg løfter mitt øye —
og synker i kne —
og takker og jubler
for alt jeg fikk se, —
29
Salme
SALME
Mel.: Våk, o sjel, og be.
Jesus, i ditt ord
har du sagt du bor —
der er trøst for trette hjerte,
der er lindring for all smerte,
ja, ditt ord for meg
lys er på min vei.
Hvor jeg trenger til
mer av Åndens ild,
mer av kjærlighet og glede,
mer av solskinn om meg sprede,
være fylt av deg
som er alt for meg!
Hva er livet her
når du borte er?
Hva er rikdom, makt og ære
mot den herlighet å være
i en utvalgt ætt
som har frelsen sett?
30
Ta min hånd i din,
kjære frelser min —
før meg, led meg gjennom verden,
at mitt liv og all min ferden
fylles kun av deg,
som deg gav for meg!
Når det siste bud
du så gir meg, Gud —
løft meg oppad mot ditt rike,
hvor min takk skal evig stige
som en pris til deg, —
du som elsker meg!
31
Morgenhymne
MORGENHYMNE
Morgensolen forgyller
de første tinder og skar. —
Si, hva skal dagen meg bringe,
kjære min himmelske far?
Lidelse kanskje — og smerte,
lønnlige sukke til deg?
Din vilje skje! når mitt hjerte
blott må få tilhøre deg!
Din vilje skje! Frelser kjære,
slik har du selv engang sagt,
trygt alt mitt liv og mitt virke
i dine hender er lagt.
Livet så svært er å leve,
talløs de mange «hvorfor»,
ofte vel sjelen må beve,
undres ved blødende sår.
32
Alt er av kjærlighet! Lidelsen,
smerten — og døden engang,
gjennom det alt du meg leder,
løfter når veien blir lang.
Snart ser jeg himmelens porte,
glemt er min møye og strid,
alle de dryppende tårer
tørret til evig tid.
Solen er oppe! Hør fuglen
kvidrer sitt muntre kvi-vitt!
Takker sin Skaper og Herre
for dagen den ny, som er gitt.
Skulle mitt hjerte ei fylles
med jublende glede og pris,
jeg som i undren har skuet
hans herlighets paradis?
33
Takk
TAKK
Jeg kan bare takke, jeg — frelser min, kjære,
takke for alt du for meg måtte bære,
alt hva du ofret er blitt meg så stort!
Å, at du kunne for syndere lide
all denne smerte, din pinsel og kvide!
Takk, kjære frelser, for meg er det gjort!
34
Pris Herren, din Gud!
PRIS HERREN, DIN GUD!
(118. Salme.)
Pris Herren, din Gud!
Hans miskunnhet varer all evighet ut.
Hvi skulle jeg frykte om mennesker truer,
den sterkeres hånd med letthet dem kuer.
Ha takk, du min Gud!
Pris Herren, din Gud —
den evige store, som løser deg ut
fra allting som nager og tynger og skjærer,
som skjenker deg mer enn hjertet begjærer.
Pris Herren, din Gud!
Velsignede navn!
meg usle og fattige tok du i favn.
Blant alle de mange som mer var det verd,
du utvalgte meg til å løfte din ferd —
du, smertenes mann!
35
Så stor er du, Gud!
Du kjenner ei dem som forkaster ditt bud!
Av fyrsters og mektige menneskers rekker,
du frelser kun dem som mot korset seg strekker
— og fører dem ut!
Pris Herren, din Gud!
Hans miskunnhet varer all evighet ut!
— For deg vil i ydmykhet ned jeg meg bøye —
du løfter min sjel mot det evige høye —
min Herre og Gud!
36
Til den største
TIL DEN STØRSTE
Det ligger og brenner i sjelen
og kan ikke formes i ord —
et dikt til Den evige, høye,
— en pris til Den største på jord.
En tanke på flukt mot det høye,
et famlende, fattig forsøk,
en dirrende lengsel som brister
og svinner som blånende røk.
Slik blir det, mitt dikt jeg deg bringer, —
men du som har skapt meg just slik,
du vet, hva der bor i mitt hjerte,
som selv har vært mennesket lik.
Du vet jeg kun ønsker det ene
å kunne forherlige deg,
at du må bli stor for all verden,
og jeg må få vandre din vei.
Så er det det samme om sangen
er fattig på svulmende ord,
du ser at det brenner herinne
den takk som i sjelsdypet bor.
37
Kongenes Konge
KONGENES KONGE
Foraktet av alle de mange
som lever sitt liv blott til lyst,
du vandrer din vei gjennom verden, —
men der hvor du går, blir det tyst.
Du stanser dem opp for ditt ansikt,
du banker på hjertenes dør,
og flagrer de fleste forbi deg,
blir «leken» dog aldri som før.
Ti lykken, den sanne og rene,
og frelsen, som du kun kan gi,
den vinner de få jo bare
som stanset — og ei drog forbi.
Ved korset, kun der finnes livet
i kne for den Eviges sønn,
og all deres lengsel og hiken
brøt frem i en skjelvende bønn.
38
Så liten blir mennesket aldri,
som når han den Største får se,
og evig blir prisen og takken
der synderen synker i kne.
— For meg ble du Kongenes Konge!
Så ta all min kjærlighet,
og løft meg mot lyset og livet
og inn til din herlighet!
39
Forsommersang
FORSOMMERSANG
Der dirrer i luften en forsommersang,
en pris til den levende Gud,
den stiger fra duftende blomstervang,
fra fjord og fra bergenut,
den bruser fra fuglenes takkfylte bryst,
fra blomsten som solens stråler har kyst
— en jubel all dagen lang.
I menneskers hjerter den synger seg inn,
den motløse skjenker den kraft,
den legger seg varlig om sorgtungt sinn,
den lesker med livets saft.
Men kilden, som øser så ødslende ut
er kjærlighetens og nådens Gud,
som kalte den sorgfulle sin.
40
— Og lærer du synge den samme sang
til Skaperens evige pris,
da finner du inn til hans faderfavn,
til lengslernes Paradis,
da blir hele livet en vandring med Ham,
som sonet for synderne våre — Guds lam,
vår Frelser — så mektig og vis.
Se, da blir det sommer — så rik og så skjønn,
når hele naturen står brud,
og hjertene bøyes i bevende bønn
og takk til den levende Gud.
Da fødes den kjærlighet som ei forgår,
men vokser tross tider i trykkende kår
— og når over jordlivet ut!
41
Bønn
BØNN
Å, om jeg kunne få skrive
om Deg, den Eneste —
slik som du var
da du vandret hernede —
slik som jeg elsker deg —
slik vil jeg menneskene
skal se deg!
Så stor —
så kjærlig og god,
med de naglemerkede hender,
den tornekronede panne,
og et blikk
som rommer all jordens smerte
— og kjærlighet.
Kjærlighet —
til meg
den uverdige,
synderen.
42
Gjem meg hos deg, kjære Frelser —
jeg er din,
din med alt mitt —
hele mitt liv,
og all min elendighet.
Og jeg elsker deg —
elsker deg høyere
enn alt på jorden
— du er blitt mitt liv
du,
som var så stor
at du ofret deg selv —
ofret deg helt!
Jeg kan ikke annet.
Du elsket meg først,
du, den største,
Guds sønn.
Meg —
den ynkeligste
av alle skapninger.
Tilgi meg, Herre —
at jeg så lenge
vandret borte fra ditt åsyn.
43
Du slapp meg ikke —
du viste meg,
din herlighet,
din uendelige herlighet —
og jeg er din!
Hvor lenge, Herre?
Jeg stunder og lengter.
Hernede er trangt
og mørkt.
Mennesker strides —
din Vei kjenner de ikke.
Snart er det slutt.
Så er jeg hjemme,
hjemme —
hos deg.
Amen.
44
Deilig er jorden
DEILIG ER JORDEN
Deilig er jorden —
jorden du skapte,
Gud — du den Høyeste.
Deilig i sommersols
blussende brann,
deilig med frodiggrønn
duftende vang —
blånende vidder
og skogkledde hei —
alt er av deg!
Deilig er jorden —
slik som den brast
av den Eviges hånd,
slik som den speiles
i menneskets øye —
badet i glans
fra det himmelske høye.
Evig forjettende
i våre sinn
brennes den inn.
45
Ja, den er deilig,
jorden du gav oss,
Gud — du Allviseste.
— Men bak de blånende
vidder og vann
skuer vi undrende
livslykkens land.
Skjønn — dog kun avglans
av himmelen er
jorden vår her!
46
På berget
PÅ BERGET
Der iler en ensom vandrer
i morgendemringen frem,
alt tidlig forlot han sin bolig,
sitt fattige, fredfulle hjem.
Han vender ei blikket tilbake,
men løfter sitt øye opp,
hans akt er før solen rinner
å dvele på bergets topp.
Så selsom en glød der tindrer
i blikket mot himmelen vendt,
han er som en fremmed på jorden,
en sønn fra den Evige sendt.
Så rent og så mildt er hans åsyn,
bak blikket der lyser en sjel,
hvis vilje er Faderens egen
å adlyde full og hel.
47
Nå stunder han etter en time
før byen enn våken er —
en stille stund for Guds ansikt
å føle ham riktig nær.
Der vil han styrke hente
til verket som forestår,
der vil han hvile og vente
til Gud ham i møte går.
— Så er han oppe — som solen
farger hver fjelltind rød
og himmelhvelvingen blusser
i rødmende morgenglød.
Det er som sin Faders åsyn
han møter bak solens glans,
ti all denne strøm av farger
tilhører jo riket hans.
I sønnlig tillit han kneler
og løfter sitt hjerte i bønn,
slik henter han styrke til striden,
Guds enbårne — menneskets sønn.
Slik møter han livets storme,
i ydmykhet stille på kne,
ti der vet han, vil alene
han Faderens herlighet se.
48
Og hjertet fylles av glede
og sjelen sprenges av fryd,
det er som om luften toner
av himmelske harpers lyd.
Så fagert i morgensolen
er hårets og øynenes skinn,
som skuer i hellig jubel
han rett i Guds herlighet inn.
— Han vandrer atter mot staden,
Jesus, Marias sønn,
men hele hans ferd bær’ preg av
den styrke han hentet i bønn.
Sin daglige dont han røkter,
ti timen ei ennå er nær
mot hvilken han stunder og frykter
— å ofres for dem han har kjær.
49
Kristus — mitt liv
KRISTUS — MITT LIV
Du ble mitt liv, min Frelser!
hva gavner all verden meg,
når alt det som sjelen søker,
alene finnes hos deg?
Du skjenket meg livets lykke,
du pekte mot himlen opp,
og snublet jeg ofte på veien,
du bar meg mot bergets topp.
Der fikk jeg skue — o under!
et veld av Guds kjærlighet,
og ennå i sjelen brenner
en sittrende strøm av fred.
Min Frelser, — jeg aldri kan takke
for hva du i overflod ga, —
din kjærlighets strømmende fylde
meg synes så bunnløst et hav.
50
Så vet jeg du slipper meg ikke,
det sier du meg så visst,
og en gang når dagen slukner
du løfter meg hjem til sist.
Min takk som her nede hemmes
av mennesketungens brøst,
en dag mot din trone skal stige
blant engletuseners røst.
Til da — mitt liv er du, Herre,
alt hva meg fattes på jord,
for meg er kun ett tilbake —
å samles i skarenes kor, —
De himmelske skarer deroppe,
som lengst har sin vandring endt,
som seiret i striden hernede —
og hjemad med jubel er vendt.
Der bruser en lovsang så mektig —
og dagen er lysende lett
og fylt av de syngende skarer
der alle i Kristus er ett!
51
Ved korset
VED KORSET
Jeg kneler ved korset. —
Der var det meg bandt
et blikk fra to øyne
som bedende brant
mot mine. Alt annet
omkring meg svant.
Men øynene — å, dette
brennende blikk,
som søkte meg spørrende
hvor jeg enn gikk!
To bristende øyne —
et spørsmål jeg fikk:
«Si, elsker du meg?»
Da var det jeg stanset. —
Og alt hva jeg så
meg smertet og sved
som jeg skjelvende lå
ved korset, der noen
var fastnaglet på.
En mann på et kors!
En mann — nei, Guds sønn,
52
hvis øyne i dødsstunden
brast i en bønn —
en bønn — og for meg!
Der knelte jeg ned —
ved korset hos ham,
som bar dødskampens sved —
Guds sønn — som for syndere
sonende led.
Jeg kan ikke mer. —
To øyne som søkende
i mine ser,
to øyne som spørrende
brennende ber:
«Si, elsker du meg?»
Elsker deg! Å,
du skal vite at alt
det som hernede
mitt liv er blitt kalt
tilhører deg, som
det dyrt har betalt.
Elsker deg! Mester,
min eneste bønn
er å få følge deg —
himmelens sønn
— slik elsker jeg deg!
53
Den spedalske
DEN SPEDALSKE
Spedalsk!
Så var det sant
det som han fryktet —
så var han dømt
all glede borte,
all lykke veket,
av smil og solskinn
så usselt sveket —
hans liv en jammer.
Spedalsk
og ham
blant alle andre
kun ham — den ene
så ung, så sikker
i sine drømme
om fremtids lykke,
hvis beger skulle
til bunns han tømme.
— Ja, hvorfor ham?
54
Hvis synd skal sones
at slik han straffes —
hvis brøde bæres
som bort han tæres —
vel neppe hans?
Min Gud, la frelse
fra himlen finnes!
Tilgi meg tanker
som ubesindig
jeg syndig tenkte.
Og hør meg, hør meg
min Gud og Fader —
ti ene syndere
du forlater —
la meg bli ren!
————
«Bort, hund! Hvor tør du
våge å vandre
her mellom andre?
Sårene stinker,
hvor kan du glemme
her mellom mennesker
har du ei hjemme.
Bort med deg — ene
huler tør huse
deg — du urene!»
55
Bort — men hvorhen?
Hans hode verker,
hans ånde brenner,
det svir og smerter
som stikk av nåle,
dog verst er gråten
som øyet blender.
Slik skulle ende,
hans drøm om lykke,
om alt som skulle
hans liv besmykke.
— Spedalsk! Min Gud
er det ingen nåde
for denne våde?
«Vekk, usling! Plass for
den store Mester,
hvis ry er rukket
fra Nasaret,
hvis tale tordner
som storprofeters,
hvis hånd helbreder —
så ett er sikkert:
kun Gud ham leder!»
————
56
Se, han kommer — og det lyser
som en himlens strålekrans,
om hans skjønne hode skinner
solen selv i all sin glans.
Se, han kommer — neppe finnes
slik en herlighet som hans.
Mulm og mørke — alt forsvinner,
synet blender sinn og sans.
Og hans milde øyne møter
kjærlig den spedalskes blikk,
Jesu makt og storhet strømmer
mot ham dette øyeblikk.
Kan han annet enn i undren
synke for sin Mester ned?
Der er alt som sjelen søker,
der er lægedom og fred.
«Herre, om du vil, jeg vet
du læger alle mine sår.
Legg din hånd på meg — og styrke
sundhet jeg tilbake får!»
Se, da røres Jesu hjerte:
«Ja, jeg vil. Bli ren som før.»
Fra den stund den syke føler
har ham sluppet smertens klør.
—————
57
Han er fri!
Han er ren!
Evige Gud —
kan han vel annet
enn juble det ut?
Herre, du hørte
min bevende bønn
— og jeg har sett ham,
sett ham — din sønn!
Aldri mitt øye
skuet slikt lys
som Mesterens nyss.
Høyeste Gud!
Du som har ført meg
av lidelsen ut.
Aldri slik kjærlighet
møtte meg her —
nå vil jeg være
der Mesteren er.
Han som alene
har lægt mine sår,
ham vil jeg følge
hvor han enn går.
Israels frelser —
forvisst jeg det ser
Messias han er!
58
Ved Genesaret sjø
VED GENESARET SJØ
Tause lytter skarene
ved Genesaret
til den ringe tømmermanns
sønn fra Nasaret.
Sommersolens varme skjær
strør sitt gull i hvite klær —
alles blanke blikk er festet
ved den mann som har dem gjestet.
Barneblikk så uskyldsblå
i hans øyne ser,
menn med sammentrukne bryn
undres mer og mer.
Hvilke ord fra munnen fløt,
hvilken tale full av glød,
hvilken brann i øyet brenner
som en ild, der sjelen tender!
59
Ynglinger som henført står,
sluker hvert et ord,
alt de gjennom år har drømt
som i sjelen bor,
alt de lengtet, stundet mot,
alt som stort for sinnet sto
— her var løsning for all lengsel,
brutt hvert bånd for sjelens trengsel.
I en fattig fiskerbåt
som er søtt fra land,
skjønn i sommersolens skinn
står den store mann,
hever røsten som et bud
fra Jehova, deres Gud:
«Kvinner, menn på stranden — hør!
Åpen er nå himlens dør.
Himmelriket nå er nær —
hør det — folk på jord,
frelse er for alle som
vender om og tror!
Jeg er den som Gud har sendt
for å få sitt folk omvendt —
jeg er den om hvem står skrevet:
Han er alles frelse blevet!»
60
Underlige ord — vel slikt
aldri før er hendt.
Skal man tro at denne mann
dem fra Gud er sendt?
Visselig de aldri så
slik en kraft som hans utgå,
men som frelser denne skikke?
Følge —? Nei, det tør de ikke!
Kun de få, hvem livets kamp
lengst er blitt for svær,
ved den store Mesters ord
skjønne syner ser.
Hvilken fryd er komt på jord —
o, Jehovas makt er stor!
Hans er riket, makt og ære —
ene han er Gud og Herre!
— Tause lytter skarene
ved Genesaret
til den ringe tømmermanns
sønn fra Nasaret.
Sommersolens varme skjær
strør sitt gull i hvite klær —
hjertet banker, øyne tindrer
— livets ord den trette lindrer.
61
Nattevakt
NATTEVAKT
Under stille stjernehimmel
fjernt fra støy av folkevrimmel
hviler tretten trette menn.
Veien var så lang å vandre,
hus og hjem er kun for andre
ei for fremmede som dem.
Men det er så godt å hvile,
godt å ligge slik å smile
opp til stjerner, som er tendt.
Som en himlens stråleskare
der vil dem fra ondt bevare
er hvert stjernebluss dem sendt.
Mens de tolv i tanker dveler
ved den trettende som kneler
andaktsfull i nattens fred,
vugges de ved minners strømme
inn i lette, lyse drømme
— snart de sover fast derved.
62
Deres Mester kun har funnet
idel savn og sår er svunnet
ved den hvile bønnen gir.
Stjerneglansen fra det høye
senker sølvskinn i hans øye
— mens til Gud hans tanker glir.
Ti hvor kan vel her han glemme
høyt deroppe har han hjemme
i sin Faders herlighet.
Så er årene hernede
blott et ledd i livets kjede,
som er smidd fra evighet.
— Se de tolv så trygge sover,
ti de vet, Han våker over
deres drøm — Guds egen sønn.
Og som natten langsomt skrider
mens mot morgengry det lider,
bærer han dem frem i bønn.
Tunge tider vet han venter
disse tolv; dog styrke henter
de der Han har vist dem vei.
Ingen kamper blir for svære,
ingen byrde tung å bære,
har de kun Hans fred med seg.
63
På kne
PÅ KNE
Kristenfolk — se,
markene snart ligger hvite som sne.
Ånden som menneskesjelene tenner
skulle vi søke med hjerte som brenner
— søke på kne.
Hvor er vår tro?
Hvor er den kjærlighet som skulle bo
dypest i sjelen, som bak alle buer
undrende hele forjettelsen skuer
stille å gro?
Vi er for vek —
mange er de som i tidens løp svek.
Visst er det svært å stå trofast i striden,
kampen for korsmerket opp gjennom tiden
er ingen lek!
64
Derfor så få
seirende synes i striden å stå.
Det, som det gjelder er alltid å finnes
trofast på kne, dersom seier skal vinnes
kronen vi nå.
Kristenfolk — se,
nå er det tider å bøyes i kne.
Famlende søker en verden i blinde
eneste veien til frihet å finne
— frelse og fred.
65
Det største
DET STØRSTE
Menneskehjertet
søker det største —
søker i smerte.
Håpet, det første
blekner og brister —
likevel frister
det lykken påny.
Skuffet og såret
synes det kåret
til å bli dåret —
kun illusjoner
har livet å by.
Kun illusjoner —
bobler som skinner.
Intet du finner
bak deres glans.
Ti det som teller
når livstråden skjæres
ved lidelse læres.
66
Siden det skjenker
deg evighets krans.
Hva er så størst?
Han har oss vist det,
han, som fra evighet
elsket oss først.
Størst er å glemme
seg selv og sitt eget —
hånes, forfølges,
bli spottet og sveket —
sår som kan svi —
og dog til gjengjeld
kun kjærlighet gi.
Ja, den er størst,
som når det gjelder
tør ofre seg først,
elske hver neste,
som møter på ferden —
Tåle foraktelsens
kaldflir av verden.
Den holder ut,
som har sitt håp
og sin styrke i Gud.
67
Se over jord —
SE OVER JORD —
Se over jord
lyser Guds evig
forjettende ord.
Stolte ham menneskemassene møter,
hvem har behov
for en frelse som døder
lystenes spor?
Menneskemakt
aldri har hjulpet
der nøden sto vakt.
Så kan man tenke
og gruble og tvile —
ene hos Gud
såre sinn finner hvile,
som han har sagt.
68
Hvor er vi små —
støvgrann som tror
vi for allting kan rå.
Verden er fylt
av en flokk egoister —
kun illusjoner
er livet, som brister —
fred får de få.
Allting fordi
mennesket helst
vil gå korset forbi.
Den som alene
har funnet at livet
ene i Kristus
har lykke å give —
han er blitt fri!
69
Et dikt
ET DIKT
Det er din, hver evne jeg eier,
det er ditt, hvert sukk som jeg drar,
for deg er hver gjerning som veier —
for deg hver en byrde jeg bar.
Livet skjenker så meget av smerte,
av skuffelser, sorger og tvil —
og dog var det, Mester, du lærte
alt å møte med lysende smil.
Du alene ser tårer som brenner
og titt gjorde sinnet så sårt, —
du alene er det som kjenner
hva iblant gjør et hjerte så hårdt.
Å, ville du fylle min evne,
hver tanke, hver gjerning, hvert ord,
at alt jeg kan sie og nevne
må vise din kjærlighet stor!
Hva nytter en kjærlig handling?
Hva gagner et trøstende ord?
Det som trenges er sinnets forandring
for hver eneste sjel på jord.
Når vi lærer å elske Guds veie,
går det enn gjennom smerte og sorg —
først da har vi lykken i eie
som før vi kun eiet på borg.
70
Sannhet
SANNHET
Jeg søker sannhet, —
sannhet i gjerning, i tale, i tanker —
sannhetens blomster, som slyngende ranker
seg opp om min sjel —
sannhet i alt om min ferd skal bli hel.
Jeg søker sannhet, —
mindre kan aldri mitt hjerte begjære
enn sannhetens skjønneste roser å bære.
Sannheten selv
reiser i sjelen sitt høynende hvelv.
Jeg søkte sannhet. —
Og jeg har funnet den — en var den verdig,
en som har veien til livet gjort ferdig
— Guds egen sønn,
og dog så ussel en lodd ble hans lønn.
Han selv er sannhet.
Alle de drømmer om lysende lykke,
som vi så titt tror, skal livet besmykke
intet er verd.
Sannhet alene gjør solrik vår ferd.
71
Jeg ønsker
JEG ØNSKER —
Jeg ønsker å bo i den stillhet
som eier sin dybde i Gud —
å møte de øyne hvis mildhet
om kjærlighet kun bærer bud.
Jeg ønsker å ånde i nærhet
av Ham, som er større enn alt —
å leve for Ham er begjæret
hvis frø lengst i sjelen er falt.
Nå spirer det stille derinne —
snart brister en blomst så skjønn —
men frukten, den vil jeg først finne,
der såmannen skjenker sin lønn.
72
Fred
FRED
Fred — det er hjertenes skjønneste eie,
fred — det er sjelens dyreste skatt,
fred er som duggfriske roser på veie,
som ellers går gjennom dypeste natt.
Fred er som himmelske lys fra det høye.
Fred det er hvile for livstrette sinn, —
fred er å møte Guds kjærlige øye
— skue i evighets herlighet inn.
Mange har søkt gjennom tider å finne
fred på en utrygg og usikker jord —
mange har også sett årene svinne
fryktende for hva bak døden der bor.
Fred — det er ikke å søke sin lykke
i de urolige tidenes kav —
fred er i sjelen av himlen et stykke,
fred er som solglimt på blikkstille hav.
Freden — den vinnes i ensomheten
ydmykt på kne for den Høyestes sønn.
Freden er sprunget av Gudskjærligheten —
den er hans svar på en hjelpeløs bønn.
73
Bruk meg — Gud!
BRUK MEG — GUD!
Jeg ser det — korset, — Gud, det du meg gav . .
Hit har du ledet meg trygt ved din stav.
Skulle jeg knurre, Gud?
Skulle jeg spare meg?
Du må bevare meg
livsveien ut!
Hvor finnes kjærlighet, Frelser, som din —
når du kan elske en sjel slik som min?
Bevende treder jeg korset ditt nær —
jublende kneler jeg ned for deg der.
Så blir det stille, Gud — stille og tyst.
Du selv har fylt mitt hjerte og bryst.
Verden kan storme vilt rundt om oss to —
den som ved korset bor, den finner ro.
Hvor kan jeg takke deg slik som jeg bør?
I sjelen ulmer nå kjærlighets glør.
Tenn selv din ild, o Gud — alt, alt er ditt,
kan du blott bruke et hjerte som mitt!
74
Å, hvor jeg elsker deg — elsker din vei!
Frelser — hva verden gir, er ei for meg.
Ti jeg har skuet i kjærlighets dyp —
jeg, det elendigste, usleste kryp!
Gud — men det gråter slik her i min sjel —
gråter for dem, som i deg ei får del.
Bøy deres hjerte inn under din ånd —
før dem og led dem med kjærlighets hånd!
75
Tidens fylde
TIDENS FYLDE
Viddenes store øde
under en himmel som tenner
bluss etter bluss som brenner,
bluss etter bluss som gløder
over en kullsort bue.
Under den slekten som sover —
sover i natt som så ofte,
drømmer om lysende lykke —
drømmer om strålende seier —
seier ved Ham som skal komme,
Messias — den store forløser!
Å, den har ventet så lenge —
ventet i lengtende dage,
ventet mens mismotet vokser
og tvilen vil hjertene nage —
ventet i stille timer
bøyet i bønn for den Høye —
ventet med gråt i sjelen
og tåreblankt blikk i øyet.
76
Nå er den trett. Hva nyttet
all dens brennende lengsel?
Gud er den strenge dommer —
nå har han senket sitt stengsel —
nå må den vandre ene,
vandre i tider så tunge —
motløs og trett og alene.
————————
Venner — se lyset — det skinner, det sitrer —
som myriader av stjerner det glitrer!
Hva er det for brusen av mektige vanne —
hva er det for underlig lys om lande —
hva er det for sang
som himmelske toner og gullharpeklang
Hva er det? — en stemme som sølvrene strenger
der bruser ut over marker og enger:
«Frykt ikke — se, jeg en glede forkynner!
Frykt ikke — men nå til Betlehem skynder —
Eder i dag
en Frelser er født til Guds velbehag!»
Da er det som himlen er fylt av en susen
av himmelske hærskarers lovsangbrusen.
Da er det tre fattige hyrder i kne
skjelvende synker ved synet å se.
Allmektige Gud —
i evighet takk for ditt deilige bud!
————————
77
Vi venter ei lenger.
Vi vet han har vært —
vi vet ham har folket så inderlig kjært.
Vi vet han for alle har sonet og lidt
— at evig han frelser ved blodkorset sitt.
En takk fra vår munn
er intet som veier opp dødskampens stund.
Vi venter ei lenger.
Han fødtes engang
under de himmelske hærskarers sang.
Nå vandrer vi veien han viste oss frem
til Faderens underfullt deilige hjem.
Hva hyrdene så —
enn skjønnere syner vårt øye skal nå!
Så feirer vi jul —
så samles vi inn under livskrybbens skjul —
så tindrer forventning i barneøye —
så stiger en jublende takk mot det høye.
— En Frelser i dag
er født til Guds evige velbehag!
78
Julebønn
JULEBØNN
Du mektige Herre og Frelser,
du skjenker oss julens fred,
og atter vi kommer å knele
i fryd for din krybbe ned.
Vi har ingen gaver å bringe,
vi har ingen skatter å gi,
ti alt i vårt liv vi eier
er kun, hva du strør på vår sti.
Vi makter ei heller å takke
for gaven du skjenker oss, Gud —
vår takk den er ussel og ringe
mot julens deilige bud.
Så er det som fattige synd’re
vi kneler for krybben ned,
som de, der selv intet eier,
men kun trenger kjærlighet.
79
Og aldri, aldri en synder,
som møter deg, Gud, i kne,
for barnet i Betlehemskrybben,
får skjønnere syn å se!
Fra krybben til korset vi følger. —
Vi vet at veien er lang, —
vi vet at vi kanskje møter
lidelse på vår gang.
Men den som med deg vil stride,
og den som med deg holder ut,
skal også engang få seire
og skue din herlighet, Gud!
80
Å leve
Å LEVE
Å leve, det er å bruke sitt liv, sine evner for Ham,
som for oss har lidt offerdøden som Guds
uskyldige lam.
Å leve det er å legge alt i Vårherres hånd,
at han hver dag kan fornye oss i sin hellige Ånd.
81
Der fødes
DER FØDES
Der fødes i sinnet så sår en gråt,
en skjelven i sjelen lengst inne —
og skuffelsens tårer gjør øyet vått
der smilet var før å finne.
Den uskyldsrene og sterke tro
på mennesker har jeg mistet,
og inn i mitt hjertes dypeste kro
seg skuffelsen stille har listet.
Nå vet jeg det nytter så lite å stå
og øse med gavmilde hender
av veldet i hjertets innerste vrå,
av tankesyner som blender.
Nå vet jeg at lykkens lysende tind
på ensomhets vei kun nåes —
at kjærlighetsblomsten som gror i mitt sinn
alene fra himmelen fåes.
82
Så blir meg ei veien så ensom mer —
så skjer det at midt i en vrimmel
av hjerter som intet forstår og ser
jeg skuer en underfull himmel.
Så skjer det at stillheten fyller min sjel
og visker bort skuffelsens tåre —
ti der møter en som er hellig og hel —
som aldri kan skuffe og såre.
Ham har jeg valgt. La mennesker le
og kaste med knusende stene —
i menneskemylderet styrkes jeg ved
et blikk fra den helligste, rene!
Det blikk har blendet mitt sinn og min sans —
det brente seg inn i mitt hjerte.
I Golgatakorsets strålende glans
jeg livsgåtens løsning lærte.
83
Livet og døden
LIVET OG DØDEN
Gjennom alt livet hernede
aner jeg evigheten,
møter jeg allkjærligheten.
Livets bankende pulsslag —
sjelens mektige hiken —
hjertenes evige lengsel
oppad på himmelstigen.
Alt blir et pust som peker
frem mot de lyse tinder
der sjelsuroen forsvinner.
Men gjennom livets mylder
hører jeg hjerter gråte —
dødens evige gåte.
Den er det store mørke,
den er den iskolde klamhet —
menneskehjertets redsel
i dødens drepende lamhet.
84
Døden er menneskehetens
store forferdende sannhet,
hvorved vår slekt ble forbannet.
—————
Men der er sti
ut av det grufulle døds-mysteri!
Der går Han foran — den sanne og rene —
kongenes konge — den eneste ene, —
Han kjøpte oss fri.
Da ser jeg en skare
utenfor trengsel og utenfor fare.
Seirens lys som ildtunger luer —
øyet all himmelens herlighet skuer.
Liv gjennom død.
85
Tanker
TANKER
Der fødes så mange spørsmål
i mitt sinn.
Hvert spørsmål er som en sår gråt
lengst inne.
Og ikke ett av dem kan mennesker svare på.
Ikke ett.
Ti mennesker skuffer.
Kanskje det er derfor menneskene føler seg så
ensomme.
Kanskje det er derfor menneskene så titt
vandrer veien alene.
Med Ham —
den eneste rene —
Ham som min sjel elsker.
Han forstår —
hvor mennesker dømmer.
Han velsigner —
hvor mennesker stener.
86
Så må jeg elske Ham —
tjene Ham —
vandre Hans vei,
fornedrelsens, korsets.
Meg når ikke mennesker.
Min hånd er i Hans.
Og jeg er trygg.
Trygg i all evighet!
87
Innhold
INNHOLD:
Lovsang
Mot Jerusalem
Hvor er du
Ved mesterens bord
Aftenhymne
Hosianna
Langfredag
På himmelveien
Jeg løfter mitt øye
Salme
Morgenhymne
Takk
Pris Herren din Gud
Til den største
Kongenes Konge
Forsommersang
Bønn
Deilig er jorden
På berget
Kristus — mitt liv
Ved korset
Den spedalske
Ved Genesaret sjø
Nattevakt
Side
9
11
13
16
19
21
24
26
28
30
32
34
35
37
38
40
42
45
47
50
52
54
59
62
På kne
Det største
Se over jord —
Et dikt
Sannhet
Jeg ønsker
Fred
Bruk meg — Gud!
Tidens fylde
Julebønn
Å leve
Det fødes
Livet og døden
Tanker
88
64
66
68
70
71
72
73
74
76
79
81
82
84
86
En god bok –
en varig glede.
Trykk: Krausz & Lie