Transcript - Hvordan en gruppe ukjente mennesker hjalp

torsdag 1. mars 2012
Sammen mot toppen
- Hvordan en gruppe ukjente mennesker hjalp
hverandre fram mot et felles mål er ett av de
viktigste minnene jeg tar med meg, forteller
Tor Ribe (53) om sitt Kilimanjaro-eventyr.
11
12
torsdag 1. mars 2012
Forskjell på folk: Mens vi sleit oss oppover de første etappene med
minimal bekledning og oppakning, småjogget bærerne forbi med alt
utstyret.
Majestetisk: Rim på teltet til tross, det er aldri feil å våkne til en slik
utsikt.
For slitne til å smile: En medtatt, men lykkelig gjeng fikk til slutt rullet ut VA-banneret som bevis på at leserturen var en
120-åring til A
Vesteraalens Avis
var høyt oppe med sine
lesere en strålende torsdagsmorgen i midten
av februar.
- Bedre med flaske: Ingunn (midten) forteller at det ikke bare er lett å
drikke fra den nyinnkjøpte vannryggsekken.
Armklyping: Etter 10 timers hard vandring, de siste av dem med betydelig hodepine og kvalme, var det så vidt man våget å tro sine egne
øyne de leirplassen dukket opp bak tåka.
Etter mangfoldige måneder med
planlegging, pliktoppfyllende følging av pakklister og ikke minst
bruduljer med sommerfugler og
andre reisenervemetaforer var det
en befrielse å ta første skrittene
gjennom Machame Gate (1.800
meter over havet). For hvert steg
tatt, var vi litt nærmere målet. Det
var dette vi hadde drømt om i lang
tid, å kjenne luften bli litt tynnere
per høydemeter. Finne ut hvordan
nettopp vår kropp, for dette er det
visstnok umulig å vite noe om på
forhånd, reagerer når den kommer
opp i riktig oksygenfattige omgivelser. Alle tankerekker endte
imidlertid før eller senere opp i den
samme enden. Ville jeg komme til
toppen? Ville Kilimanjaro finne
meg verdig et besøk på 5.895?
Tålmodighet. Sjefsguiden Daniel telt i løpet av ekspedisjonen, TorNgowi hentet oss raskt ned igjen.
Einar Olsen (60) fra Stokmarknes og
- Det viktigste dere gjør, i tillegg til Tor Ribe (53) bosatt i Lødingen, men
å ta til dere nok næring, er å ta én dag opprinnelig fra Breivik, hadde begge
av gangen på denne turen. Vi snakker sovet dårlig. Som trøst var det godt å
ikke om neste etappe før det er abso- få servert rykende varm kaffe og te fra
lutt nødvendig, dere konsentrerer det fabelaktige kokkemannskapet.
dere om dagen i dag. Toppen går ikke
noe sted, og dere får god tid til å foku- Goldt. Før vi satte i vei på andre etapsere på den når den rette tiden er pe var det flere som nøt synet av Kiliinne, sa han etter middagen første toppen med sine karakteristiske snøfkveld i camp.
lekker. Så nært hadde vi aldri vært.
Da hadde 14 fjellturister fra Norge Men i bakhodet lå Daniels ord fra
og 38 spreke afrikanske bærere tjent kvelden før, og vi slang på sekken og
1.200 høyderettet
oppmetere på stimerksomheten
en gjennom
mot
dagens
frodig regnklatring. Vann
skog.
hadde vi fått
Den første
utdelt samme
natta i telt var
morgen, men
Turleder Magne Moen
for undertegfor de av oss
nede preget av
som satte sin lit
oppstykket,
til vannrensetadårlig søvn.
bletter måtte la
Og da jeg kom ut på teltplassen litt tørsten utfolde seg i de to timene det
over seks om morgenen ble det klart tar før væsken ble «trygg» å drikke.
at jeg ikke var den eneste. De to
I løpet av dagen sa vi farvel til trærTor»ene som for ordens skyld delte ne og kom opp i et goldere og livfatti-
Det var en strålende
prestasjon av hele
gruppa
torsdag 1. mars 2012
13
Steintøff: 67-årige Ingunn var et lokomotiv opp fjellveggen.
n suksess.
Alle foto: Atle Nielsen
Afrikas tak
gere landskap. Allerede her var det
umulig å ikke la seg imponere av
Ingunn Bergli Pettersen (67). Stokmarknes-damen som allerede har en
Kili-topp i beltet holdt seg konstant i
tetgruppa, klagde aldri, bare krummet nakken og forserte meter for
meter.
Snegletempo. De færreste av oss var
særlig bevandret i swahili, det offisielle språket i Tanzania, men ett uttrykk
vil lærte raskt var «pole, pole». Det
betyr kort fortalt at vi som ikke er
vant til store høyder må ta det «rolig,
rolig». Stress og høy puls opp mot
målet øker faren for hyperventilering
og høydesyke, og minsker dermed
sjansen for å nå toppen. Hvor frustrerende det enn føltes, var det likevel
ingen som utfordret skjebnen. Så
mens bærerne løp forbi oss med trefiredoble pakninger, labbet vi sakte
oppover som om vi var på vei over
kirkegulvet for å bli giftet bort.
Til tross for dette, ble altså Gunn
Hanssen (58) fra Stokmarknes syk i
løpet av dagen. Mens hun lå kvalm i
teltet og fikk tilsyn av sjefsguide
Daniel, satt vi andre i middagsteltet
og følte både medlidenhet og frykt for
å bli den neste.
Hodepine. Neste morgen var det
flere, til tross for at de våknet i 3.830
meters høyde, som ikke følte seg særlig høye i hatten. Hodepine og kvalme
hadde spredt seg i løpet av natta. Jeg
var blant de som kjente en konstant
banking i bakhodet, men det var ikke
verre enn at vi alle kunne fortsette.
Men ingen var direkte oppglødd over
tanken på at dette etter sigende var
ekspedisjonens lengste etappe, sett
bort fra selve toppstøtet. Opp til Lava
Tower, som ligger 4.640 meter over
havet, før vi skulle komme oss ned til
rundt samme høyde som vi hadde
sovet i natten før. Alt for å gi kroppen
en smak på stor høyde, for så å gi
maskineriet mulighet til å restituere
seg i «lavlandet». Akklimatisering
heter det på fint.
Undertegnede, som hadde ambisjoner om å sende hjem en liten tekst
– og helst et bilde i tillegg – hver
ettermiddag, sleit fælt med å samle
tankene etter kraftanstrengelsen.
Vegglus: På avstand så Baranco Wall (Breakfast Wall) fryktinngytende
ut, men alle hadde frokosten inntakt da vi nådde toppen.
Det viktigste dere
gjør er å ta én dag
av gangen på
denne turen
Sjefsguiden
Daniel Ngowi
Kvalmen hadde kommet et par timer
før vi endelig nådde teltene våre igjen.
Jeg hev innpå noen peanøtter mens
jeg fiklet med mobilen for å skrive så
vettug som mulig. For hver setning
måtte jeg legge hodet ned på soveposen og trekke pusten. Heldigvis var
dekningen så god i denne campen at
jeg slapp å bruke altfor mange forsøk
på å få gjennom den ferdige meldingen. Personlig var dette den verste
perioden på hele turen.
Toe-Einar Olsen (60) fra Børøya var kjapt framme med kameraet om
det dukket opp en fugl eller andre verdige motiver.
Uante krefter. De neste dagene gikk
tilsynelatende greit for hele gruppa.
Ingunn hadde som året før mistet
appetitten, men hadde likevel et uforståelig lager av krefter. Tor hadde
hodepine som meg, men klarte seg
bra. Tor-Einar var den som gjennom
hele turen hadde minst plager, den
tidligere sjømannen må ha vært skapt
for høydeopphold. Gunn jobbet seg
sakte men sikkert fram mot målet.
Fortsetter neste side >>>
Gjennomgangsmelodi: Humoren levde i beste velgående gjennom
hele turen, her er det Ann-Helen Christensen fra Tromsø som morer
seg med teltkamerat Ingunn fra Stokmarknes.
14
torsdag 1. mars 2012
Sann klisjé: Solen gav ny energi da den dukket fram.
154. gang: Sjefsguide Daniel Ngowi (34) dannet stort sett baktroppen
og passet på at alle var med.
Luksus i fjellet: Hvert måltid ble inntatt med dukkledd langbord og
tre retter tilgjengelig.
Grovarbeid: Slik så det ut da journalisten tok imot de andre
på Stella Point. Fototeknikk er vanskelig på nesten seks
tusen meters høyde.
Etter å ha vært i fjellet i fem
dager var det endelig «lov» til å tillate seg å tenke på den forgjettede
toppen. Vi ankom Barafu Camp
(4.650 meter over havet) rundt
lunsjtider. Der blåste det så kraftig
at jeg nesten fryktet at teltet skulle
blåse bort med meg inni. Men det
gikk bra.
I påvente av toppstøtet, som
skulle settes inn ved midnatt, lå jeg
i teltet og prøvde å blokke ut alle
andre tanker. «Fokus på fjellet»
ble et slags mantra. Dette var
mellom meg og Uhuru Peak (som
er det korrekte navnet på klimakset).
Vinden
blåste
gjennom marg og teltduk, men
jeg tror jeg fikk hvile. Hodepinen hadde jeg lagt igjen på en
camp lenger ned, og alle forutsetninger talte for at jeg skulle
klare det. Men tvilen kommer
alltid snikende.
Flere andre har i ettertid fortalt om hvordan timene fram
mot midnatt var pinefullt
lange. Alle lengtet bare etter å
sette i gang. Turleder Magne
Moen hadde flere ganger gitt
uttrykk for at han var strålende
fornøyd med at samtlige 14 hadde
kommet så langt, og at gruppa
kunne starte sammen på vei opp
de nesten 1.200 høydemeterne
som gjenstod.
Monotont. Jeg husker forsvinnende lite fra de seks-sju timene
mellom midnatt og soloppgang.
Det kan ha med høyden å gjøre,
men like fullt kan det være fordi
det som skjedde var særdeles
monotont. Hælene på personen
foran, forsøk på å la være å se på
klokka, nærmest bevisstløse amerikanere på vei ned etter å ha presset seg for hardt til å nå toppen.
Rekker av mennesker med hodelykter som laget ildslanger både
over og under oss. Månen så ut
som en hengekøye og enhver
bevegelse utenom det innarbeidede mønsteret krevde adskillige
sekunder med hvile før man kunne fortsette. Vinden blåste, det var
flere minusgrader, men det kjentes
ikke kaldt så lenge jeg var i bevegelse. Derfor ble etter hvert pausene det verste oppover grusveg-
gult la seg langs horisonten var vi
nesten ved Stella Point (5.739
meter over havet). Jeg hadde lest
meg til at så lenge man kom seg
dit, så ordner alt seg og at resten
av veien mot toppen er som en lek
å regne. Derfor langet jeg ut med
noe som kan betegnes som syvmilssteg sammenlignet med de
anbefalte «pole, pole»-stegene. Alt
for å komme seg opp til Stella. Da
resten av gruppa kom til samme
punkt, én etter én, ble området
forvandlet til en salig blanding av
latter og gledestårer. Tor, TorEinar, Gunn og Ingunn kom
alle opp skrenten.
Jeg husker forsvinnende lite fra de
seks-sju timene
mellom midnatt og
soloppgang
Trangt om plassen. 12 av 14
kom seg både til Stella Point
og Uhuru Peak – som tross alt
er selve pølserosinen. Der
måtte vi kjempe for plassen
blant en stor mengde andre
toppturister. Men vi fikk etter
hvert rullet ut VA-banneret og
Atle Nielsen
posert lenge nok til at stunden
ble foreviget. Så bar det ned fra
fjellet, til deilig tykk luft på
gen. Steg for steg hentet vi høyde. 4.600 høydemeter.
De som hadde måttet snu i løpet
Mikroskritt som var akkurat tilstrekkelige så lenge vi tok mange av natten hadde begge kommet
nok av dem. Det var bortimot seg godt over 5.000 meter.
- Det var en strålende prestasjon
umulig å holde styr på hvem, og
hvor mange, som fremdeles var av hele gruppa, forteller turleder
med fra gruppa. Noen hadde sak- Magne Moen.
Han var på toppen for fjerde
ket litt akterut, men det betød ikke
nødvendigvis at de hadde gitt opp. gang gjennom sin jobb i TromsøJeg var, lokalpatriotisk nok, mest baserte Natur & Utfordring.
- Det er like krevende, spenspent på hvor mange, om ikke alle,
hadselværinger som fremdeles nende og artig hver gang. Vi er
allerede i full gang med planleghang med.
gingen av nye turer i september og
Alt ordner seg. Da mørket ga opp i februar neste år, sier han.
og en kraftgivende stripe av rødATLE NIELSEN
Kjært minne: Da bærerne tok oss imot med sang og dans etter en lang
og tøff etappe, var det vanskelig å holde øynene tørre bak solbrillene.
Takknemlig: Gunn Hanssen (58) fra Stokmarknes hadde før turen gitt
bort en jakke til mannskapet, og den heldige arvtager (blå overdel, rød
underdel) fikk med seg de andre på en takkedans.
Fjellfrisyre: Selv om apetitten sviktet, sørget Ingunn hver morgen for at det i alle fall ikke skulle være noe å
si på sveisen.