Transcript Godsherrene
|9 DN Magasinet | 7. desember 2013 10 | DN Magasinet | 7. desember 2013 Godsherrene foto: samfoto/ntb scanpix DET ER EN FLASKEHALS SOM MAN KAN KORKE IGJEN HVIS MAN VIL. OG DA STOPPER ALT Knut Kjeldstadli historieprofessor 1977. Det var en ulovlig streik, men den var veldig populær blant befolkningen, sier Jon Michelet om streiken på Oslo havn i 1977. – En annen havnedirektør har sagt til meg at «da jeg var yngre, snakket vi om typografer, heismontører og bryggearbeidere. Nå snakker vi bare om bryggearbeidere, så det er håp». – Jeg synes det er uheldig at en politisk utnevnt person går til angrep på en tariffavtale mellom partene i en havn. Og veldig mye av det han kommer med, er i beste fall kunnskapsløst, sier Lars Johnsen, nestleder i Norsk Transportarbeiderforbund. Ned på havnen. Skipet som har spist seg opp fjorden i nattemørket, kommer fra Rotterdam, hadde los på Færder klokka to, ombord er det rundt 200 containere. Akevitten og julegavene er blitt levert for lenge siden, nå er det våren som ligger forseglet i de store, tause boksene. Klokken syv legger båten til kai hos Oslo Container Terminal (OCT). Gjennom her passerer alt. Kaffe og konjakk. Sykler og sko. To store kraner, operert av ansatte i Oslo Havn, løfter varene i land. For hver kran må operatøren også leie inn tre bryggearbeidere for å losse og laste skipet. Dette mannskapet blir formidlet av Oslo losse- og lastekontor, som drives i fellesskap av transportarbeiderne og skipsekspeditørene, organisert i Dampskibexpeditørenes Forening. Kontoret ligger i «Lille Eidsvoll» – en gul, toetasjes bygning i enden av havnen. Navnet fikk bygningen fordi noen, formodentlig en sinnsforvirret nasjonalromantiker, fikk for seg at den ligner på Eidsvollsbygningen. Kontoret drives som et vikarbyrå. Når en båt er på vei, ringer ekspeditøren og bestiller mannskap. Tariffavtalen forplikter dem til å leie det mannskapet som er nødvendig. Losse- og lastekontoret fordeler jobbene mellom sine 37 fast ansatte. Bryggearbeiderne er en myteomspunnet gruppe, forbundet med fyll og bannskap, en ung Marlon Brando og sesong to av «The Wire», de er stigmatisert og romantisert, men mest av alt er de kanskje kjent for staheten, og samholdet. Arbeidere fra hele verden fant veien langt ut i Risavika for to uker siden. De har et rykte for ikke å la seg kødde med. Det kan de trenger fremover. Lasterom. – Det er en flaskehals som man kan korke igjen hvis man vil. Og da stopper alt. Ut av det har det grodd en veldig sterk fagforening, sier Knut Kjeldstadli, professor i historie ved Universitetet i Oslo. Han har jobbet mye med arbeiderhistorie. – Det er en veldig selvbevisst gruppe. Sjauerne var blant de første som organiserte seg her i landet. Oslo Bryggearbeideres Forening ble opprettet i 1882, og Norsk Transportarbeiderforening, som ble startet av havnearbeidere, kom i 1896. – Før det måtte havnearbeiderne møte opp i grupper og konkurrere seg imellom, som i et gammeldags kontraktørvesen, sier arbeiderhistorikeren Harald Berntsen. – De forente seg og stilte krav om å overta arbeidsformidlingen, for å kunne jevne ut lønnen over året for alle medlemmer. Det er dette systemet havneledelsen vil ha vekk. – Det første eksempelet vi har funnet på fortrinnsretten, tariffmessig, er fra 1914, sier Johnsen i Norsk Transportarbeiderforbund. Ordningen har vært under press så lenge den har eksistert og blitt forsvart med store streiker. I 1973 ble den nedfelt i konvensjonene til Ilo, FNs særorgan for arbeidslivet. Den siste store havnestreiken i Norge var en ulovlig streik i 1977, da Jon Michelet sørget for å bli havnearbeidernes skjeggete ansikt utad for resten av livet etter å ha blitt båret bort av politiet. – Det har vært en bestemt type folk som søker seg til havna, folk som ikke er noe særlig redd for direktører og politikere, sier Michelet. Frp-politiker Bjørn Johansen jobbet som løsarbeider på havnen i flere år og lærte seg kunsten å «snause», det vil si knabbe øl eller varer som kunne omsettes i kiosker eller byttes mot røyk. Johansen husker en fyr som drakk seg så full i lasterommet at de måtte legge ham i et nett og bruke kran for å få ham opp derfra. – Det gikk en faen i kranføreren, som la ut kranen og senket ham ned i vannet. Der skoen trykker. Henning «Varme dekk» Kirkerud står og ser en container komme duvende over ripen på skipet som ligger til kai på terminalen på Ormsund. De 60 meter høye skipskranene er bemannet av to mann ansatt av Oslo havnevesen. De slipper containerne ned på trucker kjørt av ansatte i terminalselskapet. Hver slik operasjon krever i tillegg tre losse- og lastearbeidere per kran. Den ene står i båten og løsner twist-locken, «containerskoene» som låser containeren fast til underlaget, har radiokontakt med kranmannen og sjekker anhenget. De to andre står på kaia og fjerner «skoene» fra containeren og kaster dem i en boks, alt i løpet av få sekunder. Så venter de på neste. I gjennomsnitt losses 27 containere i timen. – Grunnen til at det går så sakte i dag, er at det mangler to trekkere, sier Kirkerud. Han har Harley Davidson-hjelm og helskjegg, de andre bryggearbeiderne kan kjennes igjen på de røde hjelmene. – Sikkerheten er viktig. Det bare noen år siden en formann på Filipstadkaia havna under en container, sier Kirkerud. Han innrømmer at det muligens ser litt dumt ut av de er fire mann som «står og blomstrer», men det skyldes at containeren må henge der og vente på bil. Den senkes ned, bryggearbeiderne fjerner skoen. Det tar noen sekunder. Så er omsider bilen der. Slik kommer det seilende over ripen 45.600 par sko, 50.000 kilo kaffe og 850 sykler. Hver dag året rundt, ifølge tall fra Oslo Havn. 1 3 | 11 | 13 DN Magasinet | 7. desember 2013 DN Magasinet | 7. desember 2013 2 4 PROBLEMET ER IKKE AT DE PRØVER Å GJØRE OM TARIFFREGLENE, MEN AT DE DRIVER MED SELVTEKT, VED Å TILSETTE UFAGLÆRT ARBEIDSKRAFT Gullbrand Giacobbe-Helleberg bryggearbeider ❶ «Varme dekk». Henning Kirkerud har den tøffeste hjelmen. ❷ Formann for dagen. Snart er vi bare gamlinger igjen her, sier Tor Inge Pedersen. ❸ Ut mot havet. Gullbrand Giacobbe-Helleberg (72) har jobbet hele livet på havna. ❹ «Longshoremen». Knut Johansen (til venstre) og Lasse Spaberg, tredjegenerasjons bryggearbeider. Gullfiskene. Kaféklientellet i Triaden kjø- pesenter på Lørenskog tirsdag formiddag ser ut som en gjeng du helst ikke ville lagt deg ut med i Antwerpen i 1960. De er 20 mann, alle forhenværende bryggesjauere, den eldste er 90 år og gjorde sitt første arbeidsslag i Oslos havn i 1949. Den første tirsdagen i hver måned møtes de her for å drikke kaffe og mimre om brygga, det har de gjort i fem år, det er det nærmeste de kommer kantinen, eller Gullfisken, utestedet nederst i Rådhusgaten der mange «tok en øl» etter jobb. I dag går praten om bråket i havnen og utspillene fra «Trompeten i Oslo Havn», som Gullbrand GiacobbeHelleberg (72) har begynt å kalle Bernt Stilluf Karlsen. Giacobbe-Helleberg har vært tilknyttet havnen hele sitt voksne liv. Han vokste opp i Vika og dro til sjøs som 15-åring. Nesten alle rundt bordet dro først ut på sjøen og havnet på brygga etterpå. – Mange skulle bare nedom lossekontoret for å ta en strøjobb, sier Giacobbe-Helleberg. Da han kom ned første gang i 1959, holdt kontoret til på Grev Wedels plass, i det som nå er Gamle Logen. På den tiden var det nesten 1000 faste ansatte i det som ble kalt «gjengen», i tillegg til flere hundre på «slengen» – kveget – studenter og løsarbeidere som møtte opp for en dagjobb, slik de selv hadde gjort. – Og så bare ble vi der. DET HAR VÆRT EN BESTEMT TYPE FOLK SOM SØKER SEG TIL HAVNA, FOLK SOM IKKE ER NOE SÆRLIG REDD FOR DIREKTØRER OG POLITIKERE Jon Michelet forfatter Ihuga. Bernt Stilluf Karlsen er styreleder i Oslo Havn, «liberaler og stolt av det». Selvtekt. Alle fikk kallenavn. Det var «Pålimt jakke», formannen i begravelseskomiteen; «Fittas plage», senere omdøpt til «Plaga», som måtte hjemom kona i matpausene; og «Fyr og flamme», som tente på huset sitt. En ble kalt for «Stålkukken». Rundt bordet sitter «Midt i porten», «Skyggen» og «Snekka mi» med kaffekopper og historier. Det kom båter fra Antwerpen der all lasten var sprettet opp før den nådde havnen, det lå radioer og klær slengt rundt i hele lasterommet. De nektet å gå ned før noen kunne se, det var alltid bryggearbeiderne som fikk skylden. Før han selv begynte på brygga, seilte Jan Erik Nilsen med «Stavangerfjord» til New York. Han satt vakt og så på at de amerikanske bryggearbeiderne stjal av lasten og sa ikke et ord, «ellers fikk du trøbbel når du gikk i land». – Klart du kunne tjene mye penger. Jeg jobba jævla mye. Et år jobba jeg 40 helger, sier Tor Winther. Gullbrand Giacobbe-Helleberg tar fortsatt noen skift for Lossekontoret. Mandag var han med og kjørte i land 714 biler på kaia på Bekkelaget. Nå har han tatt initiativ til en støtteerklæring «til sine kamerater i trøbbel». – Dette har dem drevet med i alle år. Det alt står og faller på, er at de vil ta fra oss rettighetene. Problemet er ikke at de prøver å gjøre om tariffreglene, men at de driver med selvtekt, ved å tilsette ufaglært arbeidskraft. De klarer ikke vente, sier Helleberg. – Og så er det vi som fremstilles som rabulister. Salt i såret. 21. november i år bestilte ledelsen i Oslo Container Terminal arbeidere til en båt og fikk beskjed om at det ikke var nok folk. Gjengen som stilte, holdt bare til én kran, og de satte inn egne folk for å dekke opp behovet. Da gikk losse- og lastearbeiderne til blokade. Ifølge Knud Vang Nielsen, direktøren i OCT, stilte de seg opp under kranene og foran terminalbilene helt til operasjonen måtte avbrytes, og skipet dro fra havn, mens 33 containere sto igjen på land. Fire dager senere gjentok det samme seg. – Det er en ulovlig aksjon. Det jeg mistenker, er at de bevisst sørget for at vi ikke fikk de folkene vi trengte, sier Knud Vang Nielsen, som sier han venter nye aksjoner når som helst. En lignende episode skjedde i mai, da var det en båt med salt som var på vei til Sjursøya Nord. Rolf Tore Aaen i GC Rieber sier 15 bryggearbeidere dukket opp for å blokkere terminalarbeiderne som losset båten, og at en av dem skal ha sagt at noen burde kaste ham i havnebassenget med bena i en betongkloss. Stig Skaug i Oslo Bryggearbeideres Forening sier arbeiderne hadde en plikt til å gripe inn av sikkerhetsmessige hensyn. – OCT satte kontormedarbeidere til å utføre jobben.Det er full enighet om at det er viktig 14 | DN Magasinet | 7. desember 2013 Godsherrene Sveve over vatna. Fra toppen av den 60 meter høye kranen på Ormsund-terminalen kan kranføreren se byen våkne. Over 200.000 tyve fots containere passerte gjennom her ifjor, ifølge Havnevesenet. at lossing og lasting utføres av arbeidere med sikkerhetsopplæring og nødvendige sertifikater. Du får ikke en liten dytt av en container. Det er i så fall den siste dytten du får. Her er det «safety first», sier Skaug. – Jeg har bedt dem vise meg hvor i lovverket mellom NHO og LO det står at vi ikke kan ta jobben hvis de ikke klarer å stille. Det har de ikke klart å finne, sier Aaen. – Mitt inntrykk er at de har et monopol og at de vil ikke gi tilgang til at andre kan få jobbe på båter så sant ikke de er der. Last og brast. – Vi har enn illsint kran- fører, sier Tor Inge Pedersen. – Hvis han ser noen uten hjelm her, så stopper han krana på sekundet! Pedersen står på de to stenene som utgjør trappetrinnet opp til formannsbrakka på Grønlia. Bak ham henger en naken dame på veggen, og utenfor er en jernbåt i ferd med å losses for armeringsjern til den nye amerikanske ambassaden. Han nekter å gå ett skritt lenger ut så lenge han bare har caps på hodet. Som formann for dagen kan han holde seg her i brakka, der er den beste jobben, han kan «koke kaffe og løse kryssord», har overoppsyn med papirene og sørger for at alt går riktig for seg ute ved og ombord i båten. To kollegaer DET FLESTE JOBBER OVERTID HELE TIDA, OG ALLE HELGENE PÅ JOBB. HVIS DU HAR KJERRING OG UNGER, BLIR DET ET ALABAMA UTEN LIKE Tor Inge Pedersen bryggearbeider står ute på metallet, geleider jernet til rett haug og løsner åket. – Hvis de ikke hadde hatt vernesko, hadde de vært ferdige. For noen uker siden løsnet en sjakkel i løfteåket, sier Pedersen. En kollega var ombord da det skjedde. – Etterpå har han vært ordentlig nervøs, sier Pedersen. Tomten er trang. Klint mellom fjorden og den putrende Mosseveien, blant metallhauger, en brakkerigg og parkeringsplasser, er det såvidt plass til at trailerne klarer å snu når de dumper skrapmetallet som skal være med båten tilbake til Mo i Rana for å smeltes om. De faste ansatte har arbeidstid fra syv til halv fire hver dag. Mange av båtene kommer imidlertid utenom denne tiden. De kan velge om de vil jobbe kvelder, netter og helger. Det er 50 prosent overtid fra fire til ni og 100 prosent resten av natten. Lokalavtalen i Oslo forplikter dem til to overtidsdager i uken. – Det fleste jobber overtid hele tida, og alle helgene på jobb. Hvis du har kjerring og unger, blir det et Alabama uten like. Det ender med at det bare er einstøinger igjen, sier Pedersen. Han får på seg en hjelm og tar noen skritt ut av brakka. – At de bare skal fjerne disse avtalene vi har jobba så hardt for, med et pennestrøk … det er tragisk. Brygge på noe. På Ormsund ruver de to store skipskranene tause i det skrinne vinterlyset. Det er knapt to timer siden arbeidsdagen begynte. – Da er det matpause! Inne i kantinen får bryggearbeiderne med seg værmeldingen på tv-en. Det brygger opp til orkan i Nordsjøen. Det kan bli noen lange arbeidsøkter i helgen. ● [email protected]