Transcript 12. En akademisk kulturrevolusjon? Studentoffentlighetens

12. En akademisk kulturrevolusjon? Studentoffentlighetens
forvandling i 1960- og 70-årene
I de foregående kapitlene har vi sett hvordan statsmyndighetene, universitetsledelsen og de
enkelte vitenskapsmiljøene søkte å takle universitetets pågående transformasjon. Det er på
tide å vende oppmerksomheten mot studentene, som i en viss forstand var hovedaktørene i
den forvandling universitetet nå gikk gjennom. Det var summen av deres individuelle atferd
som fremfor alt bidro til å endre institusjonen. Samtidig var det i studentmiljøet at oppbruddet
fra eliteuniversitetets nedarvede kultur- og livsformer kom tydeligst til uttrykk. Fra midten av
1960-årene til tidlig i 1970-årene gjennomgikk hovedstadens studentoffentlighet, og især Det
Norske Studentersamfund, en forvandling som er blitt karakterisert som en kulturrevolusjon.1
Denne omveltningen berørte ikke bare studentenes organisasjonsliv og politiske aktiviteter,
men også deres livsformer, identiteter og sosiale identifikasjoner. Noe tilspisset og forenklet
kan det hevdes at studentlivet frem til omkring 1960 bar preg av å være en særegen,
forholdsvis skarpt avgrenset livsfase for en vordende elite som skulle bekle de akademiske
profesjoner og derved forvalte kjerneverdier i det norske samfunn. Med utvidelsen av
adgangen til høyere utdanning og fremveksten av en mer distinkt ungdomskultur i de vestlige
land kom studentlivet i større grad til å arte seg som en forlenget ungdomstid mot en åpen
fremtidshorisont. At tyngdepunktet i studentmassen forskjøv seg fra profesjonsstudier til
såkalte frie studier, innebar at en stadig større andel av studentene utsatte sitt definitive
yrkesvalg og søkte seg frem til en fagkombinasjon underveis i studieløpet. Som følge av en
relativt sjenerøs studiefinansiering, en inflasjon som spiste opp studielånene, og et svært
ekspansivt akademisk arbeidsmarked lot denne friheten seg forene med en grunnleggende
tillit til ens yrkesmessige fremtidsutsikter. Samtidig foregikk det subtile, men vesentlige
forskyvninger i studentenes sosiale identifikasjoner: Mens fellesskapsfølelsen med eldre
akademikere gjennomgående ble svekket, oppstod nye kontaktflater med andre
ungdomsgrupper. Det konvensjonelle skillet mellom elite- og massekultur ble etter hvert
mindre selvinnlysende, og det raskt voksende studentmiljøet dannet et eksperimentalfelt og en
viktig målgruppe for nye kulturuttrykk i spenningsfeltet mellom det elitære og det populære.
1
Mette Torp, Fra akademiske idealer til radikalisering og studentopprør. En studie av Det Norske
Studentersamfund ved Universitetet i Oslo 1963−1972, hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo 2002,
revidert utgave 2006,s. 134 ff.
Det mest dramatiske uttrykk for disse forandringene var det internasjonale studentopprøret,
som fra 1968−69 også nådde Universitetet i Oslo. Både av omverdenen og studentopprørerne
selv ble disse spektakulære begivenhetene oppfattet som et uttrykk for at de høyere
utdanningsinstitusjonene befant seg i en strukturell og identitetsmessig krise. Samtidig hevdet
studentopprørerne et teoretisk fundert helhetssyn på universitetets pågående transformasjon i
en situasjon der deres motparter innenfor og utenfor akademia ennå famlet etter overordnede
begreper og forståelsesrammer. Det bidro til å gi dem en ikke helt ubetydelig definisjonsmakt
i en kritisk fase av universitetets utvikling. Selv om bare et mindretall av studentene tok aktivt
del i ”opprørske” aktiviteter og mange distanserte seg fra radikale aksjoner og krav, kunne
studenter og lærere ved mange fag vanskelig unngå å bli konfrontert med studentopprørets
psykososiale virkninger i sitt akademiske dagligliv.
Studentopprøret var en protestytring fra etterkrigstidens baby boom-generasjon, det første
slektsledd som ble massemobilisert for høyere utdanning og dermed kom til å tilbringe en
sterkt utvidet ungdomstid utenfor det ordinære arbeidslivet. Det hadde sitt tyngdepunkt i
humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, som tiltrakk seg en raskt økende andel av den
samlede studentmasse og gjennomgående tilbød friere studievilkår enn realfagene og de
strukturerte profesjonsstudiene. Likevel kan opprøret ikke uten videre forklares som en
reaksjon på tiltakende fremmedgjøring og normoppløsning ved tidens overfylte
”masseuniversiteter”. Dels har undersøkelser i flere land avkreftet at de aktive
studentopprørerne skulle være spesielt frustrerte i sine studier eller at overfylte, materielt
depriverte institusjoner skulle ha vært særlig utsatt for uroligheter.2 Dels blir forsøket på å
tolke studentopprøret som en direkte virkning av strukturelle konflikter innad ved
universitetene komplisert av at nær beslektede protestformer utviklet seg i land med høyst
ulike universitetstradisjoner og høyere utdanningssystemer.
Det som bidro til studentbevegelsens raske spredning, var snarere noen allmennpolitiske
ledemotiver som med visse variasjoner gikk igjen fra land til land. Særlig avgjørende var
protestene mot amerikanernes krigføring i Vietnam, som mer enn noe annet bidro til å
undergrave den ideologiske grunnfortelling som etterkrigstidens vestlige velferdssamfunn
bygde på. Over hele den vestlige verden ble universitetene arnesteder for en ny form for
venstreradikalisme som både i politisk innhold og form representerte et oppbrudd både fra
sovjetkommunismen og sosialdemokratiet. Isteden vendte studenter og unge forskere blikket
2
Særlig i USA var tendensen snarere motsatt: Bevegelsen tiltrakk seg ressurssterke studenter og vant sterkest
fotfeste ved noen av landets mest prestisjetunge akademiske institusjoner, som Berkeley, Columbia og Michigan.
mot postkoloniale frigjøringsbevegelser i den tredje verden og den kinesiske
kulturrevolusjonen, som de fortolket i lys av sine egne ideologiske og intellektuelle behov.
Det var når denne allmennpolitiske radikaliseringen ble koplet sammen med en kritikk av
rådende autoritetsforhold, pensa, eksamensformer og utviklingstendenser ved universitetene,
at opprøret for alvor fikk sprengkraft innover i akademia. I Norge og flere andre
vesteuropeiske land fortettet dette seg i en voldsom protest mot nasjonale utbyggingsplaner
for universiteter og annen høyere utdanning, som ble oppfattet som et direkte angrep på
studentenes akademiske frihet og universitetenes kritiske funksjon i samfunnet: At den
planmessige mobilisering av ungdom til høyere utdanning ble fulgt opp med strammere statlig
kontroll og strømlinjeforming av universitetene, var ifølge studentopprørernes analyse en
nødvendig konsekvens av at vitenskap og teknologi var blitt den sentrale produktivkraft under
kapitalismen. Kampen mot det nye universitetet, slo Irene Iversen og Rune Slagstad fast i
1973, var en kamp mot systemets reproduksjon fra kritiske studenter som vegret seg for å
akseptere sine fremtidige roller i det kapitalistiske samfunnet.3
Studentopprøret var det synligste, men i det lange løp kanskje knapt det viktigste, utslag av
den langsiktige ”kulturrevolusjon” som fant sted i studentmiljøet fra 1960-årene. Likevel
danner det et slags brennpunkt der mange endringsimpulser løp sammen og fikk forsterkede
virkninger. Her ligger begrunnelsen for å gi det en sentral plass i dette kapitlet:
Studentopprøret byr seg frem som et fortettet symptom på noen av de spenninger som
hjemsøkte 1960-årenes ekspansive universiteter. Men det påkaller også interesse ved de
virkninger det fikk både for studentmiljøet, for universitetets indre liv og dets forhold til
statsmyndigheter og publikum. Et sentralt perspektiv i dette kapitlet vil være at studentenes
tradisjonelle akademiske kulturfellesskap gradvis ble avløst av mer politiske organisasjonsog aksjonsfellesskap. Denne tiltakende politiseringen av studentoffentligheten hadde
vesentlige konsekvenser for universitetet som institusjon. Selv om opprøret knapt kan sies å
ha vært noen nødvendig eller påregnelig konsekvens av universitetets strukturforvandling i
1960- og 70-årene, fikk det betydning for hvordan denne prosessen kom til å forløpe.
1.1
Utdanningsmobiliseringen: Mot en mer mangfoldig studentkultur
1960-årenes universitetsekspansjon representerte toppen av en mer gjennomgripende
utdanningsrevolusjon i det norske samfunnet. Med en tredobling av studenttallet fra 6500 i
3
”Teser om universitetets elendighet” (opprinnelig publisert i Kontrast 3/1973), i Rune Slagstad, Utvalgte
polemikker, Oslo 2005, s. 71−72.
1960 til 16 800 i 1970 opplevde Universitetet i Oslo relativt sett en brattere vekst enn andre
deler av utdanningssystemet. Men ungdommens mobilisering til høyere utdanning foregikk
trinnvis gjennom flere skoleslag, og denne underliggende ekspansjonen berørte mange flere.
Fra 1956 til 1969 steg antallet norske gymnasiaster fra 15 000 til 50 000.4 Økningen i
studenttallene skyldtes altså ikke først og fremst at en høyere andel av artianerne gikk videre
til høyere studier, men at mange flere gikk videre fra folkeskolen til realskole og gymnas.
Dette perspektivet er sentralt for å forstå det tilsynelatende paradoks at den sterke økningen i
tilstrømningen til universitetene bare i beskjeden grad bidro til å utjevne de tradisjonelle,
markante sosiale skjevhetene i studentmassen. Riktignok ble andelen studenter fra
arbeiderklassen tredoblet fra 1958 til 1974. Fortsatt utgjorde de imidlertid bare litt over 6 %
av den samlede studentpopulasjonen. En tilsvarende økning fant sted i andelen ungdom fra
jordbruksmiljø, der utdanningsmobiliseringen var begynt tidligere og til dels syntes å møte
svakere kulturelle barrierer enn i arbeiderklassen.5 I den tidlige etterkrigstiden, frem til 1963,
hadde imidlertid den geografiske og til dels sosiale rekrutteringen til Universitetet i Oslo
snarere blitt mer eksklusiv, og den geografiske innsnevringen fortsatte etter hvert som nye
universiteter ble bygd ut i andre landsdeler. Spissformulert kunne man si at 1960-årenes
studentvekst ved Universitetet i Oslo først og fremst var uttrykk for at ungdom fra en
ekspanderende middelklasse med tyngdepunkt i det sentrale østlandsområdet − og kanskje
ikke minst deres foreldre − betraktet akademisk utdanning som et stadig mer naturlig og
uunnværlig ledd i ens sosiale og personlige selvrealisering.
Én kategori av studenter var imidlertid definitivt i ferd med å vokse ut av sin tradisjonelle
minoritetsstatus, nemlig kvinnene. Som følge av at nesten tre fjerdedeler av de kvinnelige
gymnasiastene valgte engelsklinjen fremfor reallinjen, opplevde især Det historisk-filosofiske
fakultet en sterk tilstrømning av kvinner med gode artiumskarakterer, som fortsatte å lese
humanistiske fag for å kvalifisere seg som lærere i realskole/ungdomsskole og gymnas. Også
på en annen måte var den økende tilstrømningen av kvinner til høyere utdanning med på å
bekrefte et velkjent mønster: De kvinnelige studentene utgjorde nemlig et enda skjevere
geografisk og sosialt utsnitt av befolkningen enn de mannlige.6
4
Harald Berntsen, Det lange friminuttet. Et essay om ungdom i 1960-åra, Oslo 1998, s. 22.
Smst., s. 22−24, jf. Per O. Aamodt, Utdanning og sosial bakgrunn (Samfunnsøkonomiske studier 51),
Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå 1982, s. 99, tab. 5.5.
6
Anne-Lise Østby, Faktorer som påvirker artianernes studievalg. En oppfølgingsundersøkelse av artiumskullet
1963, Utredninger om forskning og høyere utdanning 1969: 1, Oslo: NAVFs utredningsinstitutt.
5
Likevel bidro studenteksplosjonen gradvis til å løsne opp det relativt fastlagte kulturmønster
som hadde preget universitetet og dets studentoffentlighet. Også tidligere tiders studentmiljø
hadde hatt sine ”klassereisende” og avvikende minoritetsgrupper, som 1800-tallets
preliminarister og de senere bondestudenter og målaktivister. Men som historikeren Harald
Berntsen har påpekt, stod den minoritet av arbeiderklasseungdom som søkte seg til
universitetsstudier i 1960-årene, i en ny sosial situasjon: Mens deres forgjengere hadde brutt
klassebarrierer på et tidlig stadium og måttet underordne seg et fremmedartet borgerlig
kulturmønster, hadde en økende andel av de nye arbeiderklassestudentene bakgrunn fra skoler
der elever med deres egen sosiale bakgrunn utgjorde en kritisk masse og kunne danne en
selvbevisst subkultur.7 Ved slike gymnas kunne det utvikle seg miljøer med en viss brodd mot
konvensjonell skoleflittighet, men desto større appetitt på samfunnsspørsmål og politisk
diskusjon. Representantene for denne nye intellektuelle arbeiderklasseeliten hadde ifølge
Berntsen liten sans for den tilbakeskuende ”studentikose ånd” i Studentersamfundet, og ble i
mange tilfeller banebrytere for en ny form for politisk aktivisme i studentmiljøet.8
Ved at det i 1960-årene skjedde en sterkere sosial utjevning av rekrutteringen til gymnaset
enn til universitetene, ble klassebarrierene så å si forskjøvet oppover i utdanningssystemet.
Dette hadde som konsekvens at universitetet ikke i samme grad som før rekrutterte et
studentmateriale som allerede i skolen var blitt sosialisert inn i en akademisk
middelklassekultur. Veien fra arbeidermiljø til akademia representerte fortsatt i høy grad en
klassereise, men elitepregede akademiske tradisjoner var ikke lenger like uanfektet, og
studentmiljøet utviklet seg til mer av en åpen møteplass mellom mennesker med ulik klasseog miljøforankring, smak og livsstil. ”Det å være student ble en egen livsform, som innebar
en løsrivelse fra opphav og røtter”, skriver Jahn Thon i sin studie av det litterære
studenttidsskriftet Profil.9 Dette var tendenser som tross alt hadde vært i emning lenge, men
omkring midten av 1960-årene skjedde en avgjørende strømkantring.
I samspill med endringer i kulturlivet for øvrig bidro dette til å skape en mer mangslungen
studentoffentlighet og et større marked for kulturprodukter spesielt myntet på studenter og
”intellektuelle”. Mellom avisoffentligheten og det veletablerte litterære feltet dukket det opp
en flora av tidsskrifter og bokserier som raskt formidlet internasjonale tankestrømninger til et
7
Berntsen tar utgangspunkt i sin egen klassereise fra arbeidermiljø i det tungindustrielle Porsgrunn til
hovedstadens studentmiljø, men trekker også inn andre eksempler, som Sinsen gymnas i Oslo, dit et stort antall
unge fra arbeiderklassemiljø søkte ”som den naturligste ting av verden”. Berntsen 1998, s. 33.
8
Smst., s. 57 ff.; 121 ff.
9
Jahn Thon, Tidsskriftets forståelsesformer. Profil og profilister 1959−1989, Oslo 1995, s. 30.
hjemlig publikum. Et velkjent eksempel er kretsen av unge forfattere og litteraturkritikere
omkring tidsskriftet Profil, som i siste halvdel av 1960-årene omdannet filologistudentenes
tidsskrift til et organ for et sosialistisk litterært program med stor gjennomslagskraft i norsk
litteratur i de neste par tiårene. Tidsskriftet Kontrast, som ble utgitt av det nye forlaget Pax fra
1965 og utviklet seg til et sentralt teoretisk organ for den nye venstresiden, er et annet.
Tidsskriftet skulle, het det i første nummer, være ”et forum for behandling av kulturlivet og
det politiske liv under den forutsetning at det dreier seg om to sider av samme sak”.10 Enda
mer karakteristisk for den nye intellektuelle offentligheten, og med langt flere lesere, var de
såkalte Pax-bøkene, en serie med rimelige paperbacks særlig innrettet mot studenter og
intellektuelle. Markedet viste seg mer mottakelig enn noen hadde forestilt seg: I løpet av få år
var det kommet flere hundre titler, som til sammen kunne avleses nærmest som en seismograf
for den nye venstresidens intellektuelle utvikling fra starten i 1964 inn i de tidlige 1970årene.11 Konseptet ble etterliknet av andre norske og nordiske forlag, og et omskifte som er
blitt omtalt som ”billigbokrevolusjonen”, inntraff i det nasjonale bokmarkedet.12
Billigbokbølgen og den nye tidsskriftfloraen hang sammen med utdanningseksplosjonen, men
gjenspeilet også at 1960-årene var en oppbruddstid med stor etterspørsel etter nye,
overskridende perspektiver på kultur, politikk og samfunn. Ideer utenfra ble formidlet og
distribuert raskere enn før. Den intellektuelle offentligheten ble i en viktig forstand mer
mangfoldig og tilgjengelig. Med utdanningsfeltets raske vekst åpnet det seg nye
markedsmuligheter for det smale og eksklusive. Her ble samtidig skapt et utvidet spillerom
for initiativrike personer og kretser med evne til å iscenesette seg selv og sin agenda. Som
Thon har notert, reflekterte Profil-kretsens ”nesten ufattelige selvbevissthet” som
litteraturkritiske normsettere også en bevissthet om at også det litterære feltet hadde sin
maktstruktur, og at denne makten lot seg gripe. Mens 1950-årenes unge konservative søkte å
omdefinere politikk til kultur, var 1960-årenes nye venstreside snarere tilbøyelig til å
omdefinere kultur til politikk og til å opptre med en særegen realpolitisk ”maktbevissthet” i
det akademiske og kulturelle feltet.13
10
Sitert etter Tor Bjerkmann, Ingen skal tenke for meg. Med Pax gjennom de opprørske 60-åra, Oslo 1994, s. 70.
Jf. smst., s. 51−94.
12
Anton Fjeldstad, ”Følsomme seismografar: dei moderne billigbøkene”, i Egil Børre Johnsen (red.), Norsk
litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, bd. 2: 1920−1995, Oslo 1998, s. 339−351.
13
Jf. smst., s. 61.
11
1.2
Studentoffentligheten i 1950-årene: Politisk strid og kulturelt fellesskap
Internasjonalt fortettet studentopprøret seg i to sentrale krav overfor universitetene. Det første
kravet, som fremfor alt stod sentralt i en tidlig fase av det amerikanske studentopprøret, var at
studentene skulle ha full politisk organisasjons- og ytringsfrihet på campus. I USA og en
rekke andre vestlige land stod det såkalte student as such-prinsippet sterkt i 1950-årene;
studentenes organisasjoner skulle ivareta medlemmenes felles kulturelle og materielle
interesser qua studenter og ikke ta stilling til allmennpolitiske spørsmål der studentmassen
stod splittet. Kravet om politisk organisasjonsfrihet på campus var et opprør mot dette
prinsippet; bevegelsen ville politisere en avpolitisert studentoffentlighet.
Det andre hovedkravet, som stod særlig sentralt i det vesttyske studentopprøret, var at det
tradisjonelle professorveldet skulle erstattes av en form for representativt demokrati som
inkluderte studenter og stipendiater på alle nivåer i universitetssamfunnet.
Ved Universitetet i Oslo lå forholdene knapt til rette for at et studentopprør skulle utvikle seg
med utgangspunkt i disse to kravene. Dels var studentenes politiske organisasjons- og
ytringsfrihet for lengst etablert: Gjennom et århundre hadde Det Norske Studentersamfund
utgjort en hovedscene i landets kulturelle og politiske offentlighet, og partistriden i
”Samfundet” mellom studenter på høyre og venstre fløy hadde utviklet seg parallelt med det
nasjonale partisystemet i 1880-årene. Dels var oppbruddet fra det klassiske professorveldet
allerede godt i gang, i stor grad på initiativ fra forskersamfunnet selv. Studentene rådde over
organisasjoner som fremmet deres interesser og synspunkter, og som etter lov og sedvane var
blitt trukket inn som en halvt integrert del av universitetsstyret. Samarbeidet mellom
universitetslærerne og studentene om praktiske studiespørsmål gikk helt tilbake til
universitetsloven av 1905. Det fikk etter hvert en fast organisatorisk ramme gjennom egne
studentutvalg ved hvert fag og fakultet, forent på toppnivå i Studentenes Fellesutvalg. Med
Studentsamskipnaden i Oslo og Statens lånekasse for studerende ungdom var det også vokst
frem et særegent korporativt samarbeid mellom studentene og statsmyndighetene om
velferdsspørsmål utenom det akademiske selvstyrets rammer.
Med dette utgangspunktet var det naturlig at den norske avlegger av studentopprøret begynte
som en allmenn ideologisk mobilisering innenfor studentenes politiske offentlighet og først i
neste omgang utfordret etablerte maktforhold, styre- og samarbeidsformer innad i
universitetssamfunnet. Historien om studentopprøret ved Universitetet i Oslo er dermed ikke
minst en historie om hvordan eksisterende former for politisk radikalisme og aktivisme i
studentmiljøet endret karakter og ideologisk innhold i 1960-årene under inntrykk av
internasjonale begivenheter og strømninger.
Omkring Det Norske Studentersamfund fantes en ubrutt tradisjon for akademisk radikalisme
med røtter helt tilbake til 1880-årene. I Mot Dag-kretsen (etablert 1921) fikk den sosialistiske
venstrefløyen senere et fasttømret ideologisk grunnlag og ble underlagt en ny form for
partidisiplin. I store deler av mellomkrigstiden antok det politiske liv i Samfundet faktisk en
karakter som foregrep trekk ved studentopprøret. Mot Dag kom derved til å kaste lange
skygger inn i etterkrigstiden, både internt i studentoffentligheten og utad i det politiske miljøet
og kulturlivet. Reaksjon mot fortidens ”ideologiske” politikk kjennetegnet den kalde krigens
politiske kultur over hele Vest-Europa. Men situasjonen hadde også visse særnorske trekk
som skulle få betydning for utviklingen av det nye venstre i Norge i 1960-årene.
Særlig viktig var det konfliktfylte forhold som utviklet seg mellom den studentpolitiske
venstresiden og Arbeiderpartiet. Erfaringene med Mot Dag hadde styrket partiets inngrodde
skepsis til å slippe akademikerne til i ledende politiske posisjoner.14 Etter at Norge sluttet seg
til NATO og antikommunismen hardnet til, ble forholdet mellom regjeringspartiet og de
intellektuelle enda mer anstrengt. Fra 1953 utviklet avisen Orientering seg til et talerør for
partiets indre utenrikspolitiske opposisjon. Avisen gikk inn for at Norge skulle føre en
uavhengig utenrikspolitikk basert på en demokratisk sosialisme som pekte ut en ideologisk
”tredje vei” mellom sovjetisk kommunisme og vestlig kapitalisme. Orientering fikk et
betydelig innslag av akademikere i sin leser- og tilhengerskare.15 Etter hvert ble også
Sosialistisk Studentlag, Arbeiderpartiets egen studentorganisasjon, et sentrum for denne
utenrikspolitiske venstreopposisjonen. Det såkalte påskeopprøret i 1958, der en gruppe
studenter i partiledelsens feriefravær overtalte et flertall av partiets stortingsrepresentanter til å
støtte en resolusjon mot stasjonering av atomvåpen i Vest-Tyskland, førte til at flere ledende
medlemmer av Sosialistisk Studentlag ble ekskludert fra Arbeiderpartiet. Eksklusjonene gav
støtet til den prosess som ledet frem til at Sosialistisk Folkeparti ble stiftet i 1961.16
14
I et delvis selvbiografisk notat fra 1995 forteller Kjell Eide at han som formann i Sosialistisk Studentlag i 1946
aktivt bidro til å torpedere et initiativ for å danne et norsk motstykke til det svenske Clarté, et debattforum av
venstreorienterte intellektuelle som spilte en sentral rolle for idédebatten i det svenske sosialdemokratiet.
Initiativet ble støttet av flere av partiets sentrale akademikere, men ble nedstemt av Sosialistisk Studentlag, som
fryktet at det skulle utvikle seg til et organ for fraksjonsstridigheter og sekterisk ”venstrekritikk” av partiet. Kjell
Eide, Vitenskapeliggjøring av politikk. Et essay om bakgrunnen for prosjektet, Oslo: NIFU 1995, s. 16 n.
15
Bernt Hagtvet, Intellectuals, Party Structure and Factional Power: The Norwegian and Swedish Labour-Party
Elites in Comparative Perspective, Yale University, Spring 1973, upublisert manuskript, s. 31 f.
16
Ragnar Kvam jr., DNA mot splittelse. Da venstrefløyen ble ekskludert og SF stiftet, Oslo 1973.
Barrierene som radikale intellektuelle møtte innenfor regjeringspartiet, hang altså nær
sammen med den kalde krigens politikk. Men de reflekterte også visse særtrekk ved
Arbeiderpartiets interne organisasjonskultur og ledelsens traumatiske erfaringer med
fraksjonsdannelser og ”tesestrid” i 1920-årene. Konsekvensen var at den sterke radikale
tradisjon i norsk akademisk liv i liten grad fant utløp i en ideologisk-teoretisk diskusjon
innenfor etterkrigstidens hegemoniske sosialdemokrati. Arbeiderpartiet anerkjente
akademikerne som tekniske eksperter, men knapt som ”organiske intellektuelle” innenfor
arbeiderbevegelsen. Her skilte den norske situasjonen seg fra den svenske, der akademikere i
sterkere grad var med på å definere den sosialdemokratiske politikken med referanse til
debatter i den internasjonale sosialistiske bevegelse og i samfunnsvitenskapene.17
Den fraksjonsdannelse som ledet frem til etableringen av Sosialistisk Folkeparti, var i politisk
substans en sosialistisk venstreopposisjon. Men i det organisatoriske utgjorde den snarere en
”liberal” opposisjon. I det nye partiet skulle det råde full ytrings- og fraksjonsfrihet, og den
ideologiske debatten skulle holdes levende. Disse ultraliberale organisasjonsnormene skulle
senere vise seg å gjøre partiet ekstra sårbart for fraksjonsvirksomhet og ideologisk sekterisme.
Åpenheten for fri politisk meningsbrytning var en vesentlig årsak til at Sosialistisk Folkeparti
tiltrakk seg et betydelig antall radikale studenter og akademikere. Under den kalde krigen
hadde intellektuelle på begge sider av det politiske spektrum utviklet en ny interesse for de
etisk-kulturelle normer som burde legges til grunn for den politiske strid. Arne Næss’
saklighetslære var ett uttrykk for dette; vitenskapens normer for redelig argumentasjon lot seg
i modifisert utgave overføre til den alminnelige samfunnsdebatt. Sakligheten var å anse som
en ”metapolitisk” norm som kunne anerkjennes på tvers av ideologiske skillelinjer. Også på
den konservative fløy søkte man å avgrense et rom for intellektuell refleksjon om de
kulturelle og normative forutsetninger som lå til grunn for den dagspolitiske strid. I 1957
startet en gruppe unge studenter med tilknytning til Den Konservative Studenterforening
Minervas Kvartalsskrift. Målet var å vitalisere idédebatten på høyresiden og samtidig styrke
Høyres identitet som et verdikonservativt parti. I åpningsartikkelen ”Hva vi vil” viste
redaksjonen til den amerikanske forfatteren T. S. Eliots begrep om det prepolitiske. Sentrale
problemer i konservativ tenkning, som menneskets verdighet, dets forhold til fellesskapet og
sammenhengen mellom negativ og positiv frihet, var ikke politiske i vanlig forstand, men
snarere spørsmål av moralsk, metafysisk og religiøs karakter. Mens deler av 1950-årenes
17
Hagtvet 1973, især s. 39−40.
akademiske venstreside fant inspirasjon i analytisk filosofi og samfunnsvitenskap, fikk det
”prepolitiske” en sterkere forankring i humaniora og teologi.18
Disse forestillingene hadde en tvetydig politisk funksjon: I én forstand stemte de overens med
en generell tendens i etterkrigstiden til å ”avideologisere” politikken ved å flytte prinsipielle
stridsspørsmål over i vitenskapens og filosofiens sfære. Men samtidig skulle de bidra til å
holde den ideologiske debatten levende i et politisk klima der presset i retning av nasjonal
konsensus og partimessig lojalitet var påtrengende.
En balanse mellom politisk strid og akademisk-kulturelt fellesskap preget også DNS’ indre liv
i den tidlige etterkrigstiden. Især fra midten av 1950-årene ble dets dagsorden igjen preget av
dragkamp mellom de politiske studentforeningene. Tilhørerne grupperte seg i Dovrehallen
etter partistandpunkt; de konservative og radikale konkurrerte intenst om formanns- og
styreverv, og foran viktige avstemninger ble støttetropper mobilisert og en viss partidisiplin
forventet. Bakteppet var den kalde krigen: Fordi den partipolitiske konsensus i utenriks- og
sikkerhetspolitikken bidro til å legge lokk på debatten, utviklet Studentersamfundet seg her til
en særlig viktig arena for kritikk og skarp meningsbrytning.
Likevel hadde den politiske kampen i Samfundet også karakter av et sosialt spill der
deltakerne inntok sine roller med en viss teatral distanse. Parallelt med den politiske
mobiliseringen appellerte særlig de konservative til Samfundets tradisjoner og ”den
studentikose ånd” − et elitepreget kulturelt fellesskap på tvers av politiske motsetninger. Tore
Lindbekk, konservativ sosiologistudent med tilknytning til kretsen omkring Minervas
Kvartalsskrift, hevdet i 1963 at nettopp det moment av konkurranse og sosialt teater som den
politiske blokkdannelsen førte med seg, paradoksalt nok hadde bidratt til å styrke Samfundet
som ”et ’felles’ miljø − hvor man til tross for store meningsforskjeller både kan være venner
med hverandre og vise hverandre tillit”.19 Liknende synspunkter er blitt hevdet av deltakere
fra begge sider av midtgangen i Dovrehallen, men især fra konservativt hold.
Det er grunn til å nære en viss skepsis til om ”den studentikose ånd” virkelig var i den grad
hevet over de politiske motsetninger i denne perioden som Lindbekk og andre har hevdet. Det
studentikose var også en bevisst og situasjonsbundet ”oppfinnelse” av en tradisjon − især fra
18
Johannes W. Løvhaug, Politikk som idékamp. Et intellektuelt gruppeportrett av Minerva-kretsen 1957−1972,
Oslo 2007, s. 12 f., 73−75.
19
Tore Lindbekk, ”I adskillelsens og vennskapets tegn”, i Tor Erling Staff (red.), Den frie talerstol. Det Norske
Studentersamfund 150 år, Oslo 1963, s. 71.
konservative som fryktet at den militante Mot Dag-ånden skulle vende tilbake og ødelegge
rommet for akademisk fellesskap og prepolitisk dialog i Studentersamfundet. Selv
mellomkrigstidens polariserte Studentersamfund hadde riktignok hatt klare ”studentikose”
islett, og de ledende motdagistene hadde, som Trygve Bull har fremhevet, en akademisk og
sosialt elitepreget fremtoning med stor vekt på retorisk veltalenhet.20 Men de konservative så
bort fra at det studentikose lenge hadde vært en omdiskutert del av Studentersamfundets
kultur som mange hadde kjent en viss ambivalens overfor. For så vidt skrev den anonyme
”Stud. H” seg inn i en tradisjon da han høsten 1965 uttalte i Universitas:
”Den tid er nu forbi da studentene i sitt forum bare kan gi seg hen til dyrking av de
skjønne kunster ... og selvhenførende, kvasiakademiske sysler, ofte rett nok med et
bedragersk anstrøk av samfunnsengasjement, uten dog å kunne skjule helt det
esoterisk dekadente ved hele virksomheten.”21
I løpet av kort tid skulle restene av denne kulturen bli feid ut av Studentersamfundet og avløst
av en politisk aktivisme og ideologisk fraksjonsstrid som nok kunne fremstå for de uinnvidde
som like ”selvhenførende” og ”esoterisk” som den akademiske elitekultur som forsvant.
1.3
Det nye venstre: Fra reformsosialisme til revolusjon
”Det nye venstre” brukes som en felles betegnelse på en gruppe beslektede politiske
bevegelser som oppstod i vestlige land fra omkring 1960 med utspring i 1950-årenes
venstreopposisjon mot den kalde krigens politikk. I et åpent brev til det nystartede britiske
tidsskriftet The New Left Review (1960) skrev den amerikanske sosiologen C. Wright Mills at
1950-årenes populærfilosofi om ”ideologienes død” hadde stilt seg i veien for en utløsning av
den politiske fantasien. De nærmeste til å vise vei ut av den politiske apatien var ifølge Mills
ikke den tradisjonelle arbeiderklassen, men studenter og intellektuelle.22 I tiåret som fulgte,
utviklet universitets- og studentmiljøer over store deler av verden seg til arnesteder for en
”politisk fantasi” som kom til å snu opp ned på mye av etterkrigstidens dominerende
samfunnstenkning og tro på vitenskapens objektivitet.
Sosialistisk Folkeparti markerte det nye venstres politiske gjennombrudd i Norge. Partiet førte
inn en ny politisk stil som på sentrale punkter ble retningsgivende for den venstreradikale
20
Trygve Bull, Mot Dag og Erling Falk, Oslo 1955, s. 38 ff.
”Det Norske Studentersamfund: tilnærmelse til studentmassene?”, Universitas nr. 8, høst 1965, sitert etter
Torp 2006, s. 35.
22
C. Wright Mills, ”Det Nye Venstre”(1960), i Mills, Det nye venstre og andre essays om politikk og
samfunnsforskning, Oslo 1966, s. 27−47.
21
bevegelsen i 1960-årene. I protest mot byråkratisert rutinepolitikk og arbeiderbevegelsens
tradisjonelle organisasjonskultur dyrket man det spontane politiske handlingsfellesskapet,
markert ved honnørord som aksjon og bevegelse. Gjennom provokative handlinger skulle
offentligheten vekkes, støttespillere mobiliseres og deltakerne utvide sin politiske bevissthet.23
Personlig frigjøring fra tradisjonelle, autoritære institusjoner og kulturmønstre ble oppfattet
som forutsetning og målsetting for sosialismen. Sist, men ikke minst gikk man i motsetning til
både Arbeiderpartiet og NKP ut fra at studenter og intellektuelle kunne danne en nyskapende
fortropp i den sosialistiske bevegelsen.
På andre områder ble utviklingen innenfor det nye venstre preget av ideologisk brytning og
oppbrudd. Fra midt på 1960-tallet skjedde en avgjørende reorientering i deler av bevegelsen,
stimulert ikke minst av det nye og raskere omløp av internasjonale ideer som fant sted
gjennom billigbøker, nye medier og direkte imitasjon av utenlandske protest- og
aksjonsformer. Oppbruddet tok til dels form av en fraksjonsdannelse på ytterste venstre fløy.24
Men samtidig foregikk et mer allment politisk ”mentalitetsskifte” med bredere nedslag i
politikken og kulturlivet. Det Norske Studentersamfund ble en sentral arena for disse
brytningene, og studenter var i høy grad pådrivere for den ideologiske nyorienteringen.
Et kjernepunkt var at ”nord–sør-konflikten” langt på vei avløste den kalde krigens øst–vestkonflikt som overordnet ideologisk referansepunkt. Vietnamkrigen var her en definerende
erfaring. Mens USA og dets allierte fremstilte den som et nødvendig ledd i oppdemmingen
mot verdenskommunismen, så antikrigsbevegelsen den som en frontlinje i kampen mellom
Vestens imperialistiske stormakter og antikoloniale frigjøringsbevegelser i ”den tredje
verden”. Gjennom et utvidet begrep om ”strukturell vold” ble åpen vold rettferdiggjort som et
nødvendig ledd i de undertryktes frigjøringskamp.25
Samtidig foregikk en intellektuell ”gjenerobring” av marxistisk politisk filosofi og
samfunnstenkning, som under den kalde krigen hadde vært fastklemt mellom den
sosialdemokratiske revisjonismen og den ortodokse sovjetkommunismen. Den
”vestmarxistiske” tradisjon som la hovedvekt på Marx’ kritikk av menneskets
fremmedgjøring under kapitalismen, ble gjenoppdaget og koplet sammen med
23
Ingrid Gilcher-Holtey, Die 68er Bewegung: Deutschland, Westeuropa, USA, München 2003, s. 15.
I norsk sammenheng ble Solidaritetskomiteen for Vietnam, Sosialistisk Folkepartis ungdomsforbund (SUF) og
studentforbund (SF-stud) samt deler av Sosialistisk Studentlag gjæringssteder for et marxistisk og til dels
maoistisk oppbrudd fra SFs reformistiske ideologi og liberale organisasjonspraksis.
25
Samtidig ble det avgjørende å etablere en sammenheng mellom frigjøringskampen i den tredje verden og den
nye venstrebevegelsens egen politiske praksis på hjemmebane. Jf. Gilcher-Holtey 2003, s. 41.
24
psykoanalytiske, eksistensialistiske og andre frigjøringsorienterte idétradisjoner. Her lå en
hovedkilde til et annet kjernepunkt ved 1960-årenes nye venstreradikale bevegelser:
forståelsen av politikk som bevissthetsutvidende sosial praksis.
Fra omkring 1967−68 begynte deler av den nye venstrebevegelsen å distansere seg fra sitt
reformistiske utgangspunkt og omfavne nye revolusjonære forbilder. Mest dramatisk kom
dette ideologiske omskiftet til uttrykk da SFs ungdomsforbund SUF i 1969 brøt ut av
moderpartiet for å bygge et nytt revolusjonært kaderparti etter maoistiske forbilder. Men også
i de mer antiautoritære deler av bevegelsen skjedde en tvetydig tilnærming til revolusjonær
politisk retorikk og tenkemåte. Inspirert av de nye teoretiske strømningene ble skapende
politisk handling forstått som en overskridelse av det bestående henimot det ”ubestemt
mulige”.26 Hos mange forble imidlertid revolusjonen et uklart symbol som i liten grad ble
omsatt i en konkret strategi for samfunnsomveltning.
I tråd med utviklingen i den internasjonale bevegelsen kom det nye venstre i Norge derved til
å utvikle en særegen politisk tanke- og aksjonsstil i spenningsfeltet mellom ortodoks
sosialisme på den ene side og romantisk idealisme på den annen. Ideologien var utpreget
institusjonskritisk: Målet for politisk handling var bevegelse, overskridelse, individuell og
kollektiv selvrealisering fremfor integrasjon, stabilitet og sosial trygghet. Sammen med en
sterk tro på muligheten til å endre historiens gang gjennom politisk handling var dette med på
å legge grunnen for en ”kompromissløshetens strategi”.27
Dette ideologiske oppbruddet førte med seg en radikalt endret forståelse av forholdet mellom
politikken og akademia. Velferdsstatens utbygging siden 1930-årene var blitt formet av
forestillinger om at vitenskapens rasjonalitet og saklighet kunne motvirke truende
oppløsningstendenser i det moderne samfunnet. Den nye form for venstreradikalisme var
basert på det motsatte utgangspunkt: Den bestående samfunnsform representerte en myk form
for totalitært herredømme som truet med å absorbere og nøytralisere all kritikk. I denne
situasjonen var det universitetenes og de intellektuelles oppgave å holde liv i en kritisk
bevissthet og derved forberede ”overskridende” politisk handling.28
26
Jf. Hans Skjervheim, ”Revolusjonsromantikk”, i Skjervheim, Deltakar og tilskodar og andre essays, Oslo
1976; Nils Rune Langeland, ”Fiendekjennskap og fornuftssosialisme: To linjer i norsk venstreradikalisme i det
20. århundre”, i Bodil Stenseth (red.), På tampen av det 20. århundre, Oslo 1999, s. 108−129.
27
Gilcher-Holtey 2003, s. 45 f.
28
Denne analysen ble fremfor alt formidlet gjennom studentopprørets teoretiske ”bibel”, Herbert Marcuses OneDimensional Man (1964), norsk oversettelse: Det endimensjonale menneske, Oslo 1968.
Fra 1968−69 begynte nyradikale norske studenter for alvor å vende sine politiske analyser
mot universitetet selv. Først på dette stadiet utviklet de allmenne venstreradikale
strømningene i det akademiske miljø seg til et slags studentopprør på norsk grunn.
1.4
Kampen mot Ottosen-komiteens ”endimensjonale universitet”
Frem til slutten av 1960-årene bar studentoffentligheten i Oslo preg av en karakteristisk
todeling. Studentersamfundet og dets studentpolitiske foreninger var organer for den allmenne
samfunnsdebatt og politiske strid, mens studentenes korporative organer skulle fremme deres
felles gruppeinteresser overfor universitetet og statsmyndighetene. De to formene for
studentpolitikk hadde hver sin distinkte identitet: Mens Samfundet utviklet seg til en sentral
arena for utenrikspolitisk opposisjon og venstreradikal samfunnskritikk, var det korporative
”studentdemokratiet” langt tettere innvevd i den sosialdemokratiske velferdsstatens praktiske
samarbeidsklima og politiske kultur. Den organiserte studentvelferden var i stor grad bygd
opp og ledet av sosialdemokrater, og samskipnadens mektige disponent Kristian Ottosen
rådde over et rikt kontaktnett i parti- og regjeringskontorer. For ikke å fremstå som en snever,
egoistisk pressgruppe søkte studentorganisasjonene bevisst å begrunne sine krav innenfor en
videre politisk ramme med vekt på målsettinger om lik rett til utdanning.29 Norsk
Studentunion og Studenttinget i Oslo drev etter hvert en betydelig utredningsvirksomhet, og
deres høringsuttalelser ble gjennomgående høyt vurdert i det politiske miljø.
Fra omkring 1968 nådde den nye venstreradikalismen også denne del av studentpolitikken. I
september dette året tok aktivister i det nye SUF (m-l) initiativet til Faglig Studentfront.
Formålet var å sette det organiserte studentdemokratiets ”systemlojale pampevelde” under
press fra et ”direkte demokrati” der studentmassene ble mobilisert til deltakelse gjennom
allmannamøter, resolusjoner og direkte aksjoner. Faglig Studentfront hadde en todelt agenda:
å mobilisere studentene for politiske dagskrav om bedre studiefinansiering og studentvelferd
og å føre an i en offensiv kamp mot Ottosen-komiteens forslag til omstrukturering av det
høyere utdanningssystemet.30
Nærmest over natten ble ”studentdemokratiets” tilvante arbeidsstil utfordret av nye
perspektiver, krav og aksjonsformer. Spørsmål som tidligere var blitt behandlet i en
velferdspolitisk og studieteknisk ramme, ble gjort til ledd i en tilspisset politisk kamp om
29
Kjetil Kvalsvik, ”Identitet, politisering og radikalisering − fra mellomkrigstid til 70-tallet med NSU som
utkikkspunkt”, i Guri Hjeltnes (red.), Universitetet og studentene: Opprør og identitet, Forum for
universitetshistorie, Universitetet i Oslo 1998, s. 208.
30
Smst., s. 217.
universitetet. Den nye venstrebevegelsens særegne diskurs ble dermed ført inn i fagene og
studentenes hverdag, og studentorganenes pragmatiske samarbeidspolitikk ble avløst av
konfrontasjon. Det ble skapt spillerom for en radikal studentelite som opptrådte med stor
faglig selvtillit på den fremvoksende aksjonsoffentlighetens arenaer. Over store deler av
universitetet krevde studentene økt innflytelse på instituttnivå, pensumrevisjoner og mer
”kritiske” og sosialt relevante studier. Særlig i humaniora og samfunnsvitenskapene, men
også innenfor etablerte profesjonsstudier som juss, teologi og endog medisin, ble fagenes
tradisjon utfordret av radikale studenter og yngre lærere som søkte innpass for alternative
temaer og skoleretninger. I fag som filosofi, sosiologi, statsvitenskap og pedagogikk kom det i
stand egne studentledede seminarer med fagkritisk og ”alternativt” innhold: Våren 1969 ble
det til sammen avholdt tolv slike seminarrekker ved Universitetet i Oslo, og i høstsemesteret
gikk det bare ved Instituttet for sosiologi sju parallelle studentseminarer. Temaene reflekterte
studentopprørets agenda og spente fra buddhistisk filosofi til innføring i revolusjonær
tenkning.31
Et symbolsk fortetningspunkt for denne fagkritiske aksjonismen var studentenes såkalte
okkupasjon av Filosofisk institutt i januar 1969. Gjennom et ukelangt teach-in diskuterte man
blant annet universitetets og vitenskapens rolle i samfunnet, eksamen som maktmiddel og
forholdet mellom industriland og utviklingsland. Aksjonsuken oppstod i forlengelsen av en
serie studentledede seminarer og en tilspisset strid om styrings- og læringsformer ved
instituttet. Men i videre forstand var aksjonen forberedt gjennom en generell
radikaliseringsprosess i studentmiljøet. Okkupasjonen etterliknet aksjonsformene ved noen av
studentopprørets internasjonale episentre og ble både av aksjonistene og massemediene
iscenesatt som innledningen til et studentopprør på norsk grunn.
Gjennomgående antok konfrontasjonen med lærerne og universitetsmyndighetene likevel
vesentlig mildere former i Norge enn i studentopprørets internasjonale hovedland som VestTyskland, Frankrike og USA. Studentenes krav om økt formell medbestemmelse og større
vekt på fagkritikk og nye vitenskapelige tilnærminger møtte ulike reaksjoner i fagmiljøene,
men universitetets ledelse og en stor del av lærerstaben la seg på en imøtekommende,
konfliktunngående linje. I fraværet av konsolidert professoral motstand valgte studentene å
unngå å definere universitetets lærere som sine fiender i utgangspunktet. Isteden rettet de sitt
tyngste skyts mot statsmyndighetenes reformplaner, som de hevdet ville rasere universitetets
31
Anders Nielsen, Tjen folket! En analyse av Instituttet for sosiologi 1963−1971, hovedoppgave i historie,
Universitetet i Oslo 2006, s. 17.
tradisjon som et sete for fri, kritisk vitenskapelighet og redusere det til et velsmurt ledd i
reproduksjonen av det kapitalistiske systemet. Ved å presentere sine aksjoner som ledd i en
tilspisset kamp om akademias fremtid, der valget stod mellom et kritisk og et systemkonformt
universitet, ønsket studentopprørerne å provosere frem klarere fronter i tidens svakt artikulerte
universitetspolitiske debatt og tvinge lærerne til å tone flagg.
Et definerende tema for det norske studentopprøret ble derfor kritikken av Ottosen-komiteens
innstillinger. Mens den første innstillingen fra desember 1966 var blitt tatt velvillig imot av
studentenes interesseorganisasjoner, ble den andre og tredje innstillingen umiddelbart lest inn
i det internasjonale studentopprørets kontekst. Her syntes det å foreligge en direkte norsk
parallell til det svenske UKAS, den franske Fouchet-planen og det vesttyske vitenskapsrådets
fremstøt for nyorganisering av universitetene.32 Især ble de norske studentene påvirket av
debatten i Vest-Tyskland, der kontrasten mellom universitetets nedarvede selvforståelse og
moderne realiteter fremstod som særlig akutt, og der studentopprøret hentet næring fra
avanserte teoretiske diskusjoner om universitetets indre struktur og samfunnsrolle. I
Forbundsrepublikken og andre land der professorene øvde hard motstand mot demokratiske
reformkrav, oppstod det et komplisert konfliktmønster. Studentene stod her overfor to
motstandere, professorer og utdanningsmyndigheter, og forholdet til disse vekslet mellom
situasjonsbestemte allianser og skarpe konfrontasjoner.33 De vesttyske studentene ble derfor
nødt til å definere sin posisjon i motsetning både til myndighetenes rasjonaliseringsideologi
og til den tyske idealismens universitetsbegrep, som de mente innebar en flukt fra den
spesialiserte vitenskapens realiteter og de moderne universitetenes faktiske
samfunnsfunksjoner.34
I Norge, der demokratiserende universitetsreformer allerede var blitt initiert innenfra og svært
få professorer forsvarte sine privilegier ved høyttravende filosofiske argumenter, kunne
studentopprørerne i større grad tillate seg å forenkle konfliktlandskapet til én dimensjon:
kampen mellom det ”kritiske” og det ”systemkonforme” universitet. Denne polemiske
tilspissingen medførte på den ene side at den rådende sosialdemokratiske
utdanningspolitikken ble tett identifisert med allmenne utviklingstendenser under
”monopolkapitalismen”. På den annen side ble ”universitetets tradisjon” fortolket i
32
Harald Berntsen, Studenter og byråkrati. Ottosen-komiteen partert og anrettet på spidd, Oslo 1969, s. 49.
Dette var også i noen grad tilfellet i Danmark. Se Else Hansen, Dansk universitetspolitik i 1950’erne og
1960’erne, upublisert manuskript 2008.
34
Sozalistischer Deutscher Studentenband, Hochschule in der Demokratie (1961), senere utgitt som SDS
Hochschuldenkschrift, Frankfurt a. M. 1973.
33
studentopprørets ideologiske bilde. Noe av det mest besnærende ved denne dramaturgien var
nettopp at den tilsynelatende overskred motsetningen mellom et elitistisk forsvar for
universitetets tradisjon og et radikalt deltakerdemokratisk utdanningsideal.
Et sentralt utgangspunkt for kritikken av Ottosen-komiteen ble formulert av filosofen Hans
Skjervheim: Komiteen hadde fastlagt utdanningens ytre form – de såkalte fast organiserte
studier – for deretter å overlate til lærere og studenter å fylle denne abstrakte formen med
faglig innhold. Men dette røpet manglende innsikt i at universitetets organisasjonsform stod i
en indre sammenheng med dets kritiske oppgave i samfunnet. Fordi det intellektuelle
universet var prinsipielt åpent, skrev Skjervheim, måtte universitetet gi studentene rom til å
definere sin egen intellektuelle situasjon. Dette var bakgrunnen for prinsippet om akademisk
frihet slik det var nedfelt i den tradisjonelle ”humboldtske” universitetsmodellen.35 Per
Fredrik Christiansen, en av initiativtakerne til filosofistudentenes aksjonsuke, argumenterte
langs de samme baner: Lærefriheten − den åpne, utvungne dialog mellom lærere og studenter
– var en livsbetingelse for universitetet fordi vitenskapelig innovasjon oppstod ”i
skjæringspunktet mellom en formidlet tradisjon og en søkende fornyelse”.36 Ottosenkomiteens forslag ville i praksis avvikle det særegne i universitetets tradisjon, uten at dette ble
klart erkjent og grunngitt.
I tråd med Skjervheims positivismekritikk ble dette fremstøtet oppfattet som et typisk uttrykk
for en tiltakende teknokratisk ”avpolitisering” av alle sider ved samfunnslivet. Ved sin bruk
av sosiale prognoser for å beregne det fremtidige behovet for akademisk arbeidskraft gav
komiteen inntrykk av at den selv stod utenfor samfunnsutviklingen som en nøytral tilskuer.
Derved kom også de utviklingstrender dens forslag bygde på, til å fremstå som naturlige og
uavvendelige. Slik underslo komiteen at forslagene i seg selv ville bidra til å fastlåse og
forsterke disse tendensene: Den presenterte seg som en ren administrator av det nødvendige,
mens den planlagte omstrukturering av hele det høyere utdanningssystemet i virkeligheten
tjente helt bestemte interesser.
De reelle årsakene til de pågående og foreslåtte endringene i utdanningssystemet var ifølge
studentopprørerne å finne i de pågående strukturendringer i det kapitalistiske systemet. I en
situasjon der vitenskap og høykvalifisert arbeidskraft var blitt avgjørende produktivkrefter,
måtte staten øke kapasiteten i utdanningssystemet. Universitetene, som tidligere hadde
35
Hans Skjervheim, ”Ideologi og universitetsreform”, Kontrast 5 (1969): 1, s. 43 f.
Per Fredrik Christiansen og Helge Vold (red.), Kampen om universitetet. Boken fra filosofistudentenes
aksjonsuke, Oslo 1969, s. 8.
36
opprettholdt en viss autonomi som små, borgerlige eliteinstitusjoner, ble dermed objekt for
tiltakende statlig rasjonalisering: Det gjaldt å produsere den kunnskap og arbeidskraft som
kapitalismen etterspurte, så raskt og kostnadseffektivt som mulig. Den økte etterspørselen
etter akademisk arbeidskraft hadde gjort det nødvendig å utvide det sosiale
rekrutteringsgrunnlaget til høyere utdanning. Men dermed økte også risikoen for at
universitetsmiljøenes frie, kritiske dialog skulle utfordre det beståendes rammer. Derfor var
det ”i det herskende systems dypeste interesse å avpolitisere utdanningen og forskningen”.37
Slik ble Ottosen-komiteens reformforslag utlagt som et typisk eksempel på det symbiotiske
forhold mellom statsmakt og økonomi som ifølge det nye venstre kjennetegnet
”monopolkapitalismen”. De tilsynelatende nøytrale prognoser som komiteen la til grunn for
sine anbefalinger, skrev Harald Berntsen, svarte til en pågående ”strukturrasjonalisering” som
blant annet kom til syne i avfolkning av distriktene og proletarisering av bønder og fiskere.38
De foreslåtte distriktshøgskolene ble tolket som et bevisst forsøk på å trekke ungdommen fra
primærnæringene inn til regionale sentre og utdanne den til arbeidskraft på ”teknikernivå” −
et uttrykk komiteen selv brukte og kritikerne gjerne siterte. Samtidig, hevdet Berntsen, var
distriktshøgskolene tenkt som et ris bak speilet som skulle disiplinere universitetsstudentene:
De som ikke viste tilfredsstillende fremdrift i studiet, ble sluset over i utdanningsinstitusjoner
med lavere sosial prestisje og enda mindre tradisjonell akademisk frihet enn universitetene. Et
slikt hierarkisk system ville ifølge Berntsen bidra til å reprodusere sosial ulikhet og sette en
effektiv bom for videre utdanningsmobilitet i arbeiderklassen.
Denne analysen stod i skarp motsetning til Ottosen-komiteens egen forståelse av sine forslag
som et forsøk på å demokratisere et tradisjonelt eksklusivt høyere utdanningssystem. Et
grunnpremiss for komiteen var at samfunnets økende behov for akademisk arbeidskraft og
ungdommens stigende etterspørsel etter utdanning som individuelt ”velferdsgode” langt på
vei ville vise seg å være forenlige og gjensidig forsterkende: Innenfor de vide rammene som
samfunnets fremtidige behov for arbeidskraft trakk opp, ville de unge finne rike muligheter
for yrkesmessig og individuell selvrealisering. Men for en marxistisk kritiker som Harald
Berntsen bekreftet komiteens todelte forståelse av utdanning som yrkeskvalifikasjon og
”velferdskonsum” bare fremmedgjøringen i det kapitalistiske samfunnet: Som arbeidskraft var
37
Berntsen 1969, s. 41.
Studentene var på dette punkt ikke minst inspirert av sosialantropologen Ottar Brox’ kritikk av
Arbeiderpartiets strategi for industrialisering av Nord-Norge i boken Hva skjer i Nord-Norge?,Oslo 1966.
38
mennesket et tannhjul i produksjonsmaskineriet; som privatisert ”konsument” kunne det søke
dannelse og selvrealisering.39
Gjennom denne analysen tegnet studentopprørerne et dystert bilde av universitetets pågående
transformasjon: Utdanningseksplosjonen var ikke et resultat av individets utvidede
utfoldelsesmuligheter i velferdsstaten, men av kapitalismens systemtvang. Som én formulerte
det under filosofistudentenes aksjonsuke, sørget ”systemet” nå for å produsere ”millioner av
kvalifiserte funksjonærer ... likesom det engang skaffet millioner av proletariske analfabeter
da det trengtes”.40
Men var ikke det internasjonale studentopprøret i seg selv et slående tegn på at de
utdanningssøkende var noe mer enn et formbart materiale, og at de sosiale virkningene av
utdanningseksplosjonen var mer tvetydige enn studentopprørernes virkelighetsbeskrivelse
skulle tilsi? Slik aktørene selv så det, var imidlertid poenget med studentopprøret å overvinne
fremmedgjøringen som studentene var underlagt, og gjenerobre universitetets ”egentlige” idé.
Som filosofistudenten Stein Rafoss uttrykte det under aksjonsuken, gjaldt det å skape et
universitet der studentene ikke lenger dannet en passivt reseptiv masse, men et aktivt
publikum som tok del i en åpen offentlig opinionsdannelse.41
Gjennom sitt omstridte forslag om fast organiserte studier hadde Ottosen-komiteen i realiteten
slått fast at akademisk frihet i dens tradisjonelle form ikke var forenlig med en omfattende
demokratisk utvidelse av adgangen til høyere utdanning: I et moderne
masseutdanningssystem ville lærefrihet for studenter og lærere medføre en uakseptabel
sløsing med samfunnets ressurser og unge menneskers tid. De professorer som forsvarte et
tradisjonelt universitetsideal, tok på sin side gjerne til orde for adgangsbegrensninger og en
klar differensiering mellom ”klassiske” universiteter og nye typer av høyere
undervisningsinstitusjoner.42 For de radikale studentene var det imidlertid helt uakseptabelt å
reservere den akademiske frihet som et privilegium for de særlig utvalgte. Ideen om
distriktshøgskoler kunne bare godtas, hevdet Berntsen, hvis også de ble basert på prinsipper
39
Harald Berntsen, ”Ottosenkomiteen og omskoleringen”, Kontrast 4/5 1970, s. 49 f.
Replikk fra Annemor Kalleberg, i Christiansen og Vold (red.), 1969, s. 165.
41
Stein Rafoss, ”Universitet, vitenskap og samfunn”, Kontrast 5 (1969): 1, s. 59. Rafoss anvendte her et
begrepspar fra den radikale amerikanske sosiologen C. Wright Mills’ The Power Elite, New York 1956.
42
Et eksempel er Knut Erik Tranøy, Universitet − i Norge?, Bergen 1967.
40
om gjensidig lærefrihet og enhet mellom forskning og undervisning.43 Akademisk frihet ble
altså fremmet som et universelt krav innenfor en høyere utdanningssektor i sterk ekspansjon.
Dette forsøket på å forene en deltakerdemokratisk omforming og ekspansjon av
utdanningssystemet med akademiske idealer forankret i et eksklusivt eliteuniversitet var i
universitetspolitisk perspektiv selve kjernepunktet ved studentopprøret. De norske
studentopprørerne begrunnet denne syntesen gjennom en radikal fortolkning av den tyske
idealismens universitetsideal. Også her var Skjervheim den sentrale intellektuelle formidler.44
Mot Ottosen-komiteens funksjonalistiske syn på utdanning stilte han det han kalte ”den
Humboldtske universitetsmodellen” med gjensidig lærefrihet for studenter og lærere.
Utgangspunktet for denne universitetsmodellen var den tyske idealismens begrep om dannelse
(Bildung), som innebar at tilegnelsen av partikulær kunnskap måtte formidles gjennom en
filosofisk ”totalitetshorisont”. Dette idealistiske dannelsesbegrepet hadde stått sentralt i tysk
universitetsdebatt i det 20. århundret, og var ikke minst blitt brukt av konservative professorer
som et ideologisk forsvarsverk mot krav om demokratiserende reformer av universitetene.
Men som Sivert Langholm har påvist, forekom det i norsk universitetsdebatt praktisk talt
ingen eksplisitte referanser til Wilhelm von Humboldt før Skjervheim og studentopprørerne
introduserte ham som et ledd i kampen mot Ottosen-komiteen sent på 1960-tallet.45 Mens
”Humboldt” i tysk kontekst var et omstridt symbol som nymarxister knapt kunne mobilisere
uten samtidig å reise problemet om dets relevans i den moderne, spesialiserte vitenskapens
tidsalder, var han i Norge praktisk talt en ukjent, som studentopprørerne derfor stod langt
friere til å forme i sitt bilde. Det skjedde især via en refortolkning av dannelsesbegrepet. I et
debattinnlegg på pedagogenes fagkritiske ”Vossaseminar” i 1969 skilte filosofen Jon
Hellesnes skarpt mellom en apolitisk ”åndsdannelse” og genuin danning som inkluderte en
kritisk politisk bevissthet. Ekte danning kom blant annet til uttrykk i en evne til å
problematisere samfunnet som totalitet, og et samfunn som hadde eliminert danningen, var
derfor totalitært.46 Dette resonnementet bidro til å skape en kontinuitet mellom Humboldt og
studentopprørets nymarxistiske ideologi: Gjennom sine krav om et samfunnskritisk universitet
43
Berntsen 1969, s. 32 f.
Skjervheims bruk av Humboldt mot Ottosen-komiteen var direkte inspirert av Jürgen Habermas, som i en
artikkel fra 1966, ”Zwangsjacke für die Studienreform”, kritiserte det vesttyske vitenskapsrådets forslag til
omorganisering av universitetsstudiene. Se Sivert Langholm, ”Das ’Humboldt-Modell’ in Norwegen: Symbol,
Begriff und Wirklichkeit”, i Rainer Christoph Schwinges (red.), Humboldt International: Der Export des
deutschen Universitätsmodells im 19. und 20. Jahrhundert, Basel 2001, s. 225 f.
45
Smst., s. 225.
46
Jon Hellesnes, ”Ein utdana mann og eit dana menneske”, i Hans Skjervheim og Leif Tufte (red.), Pedagogikk
og samfunn: Foredrag på Vosse-seminaret 13.–15. desember 1968, Oslo 1969, s. 28.
44
var det studentene som forsvarte det beste i universitetets tradisjon mot Ottosen-komiteens
politisk bevisstløse teknokrater.
Ved å fortolke universitetets tradisjon med utgangspunkt i den tyske idealismens
dannelsesbegrep skapte studentopprørerne samtidig et bilde av universitetet i tråd med sine
egne politiske praksisidealer. Fordi universitetets overordnede mål var å legge til rette for
overskridende erkjennelse, kunne man ikke operere med ferdig fastlagte studieprogrammer
eller formelle autoritetshierarkier som ikke tjente erkjennelsesprosessen selv. Slik ble
forsvaret for ”universitetets idé” forent med studentbevegelsens antiautoritære og allment
antiinstitusjonelle impulser. Bildet av ”det kritiske universitet” kunne langt på vei flyte
sammen med idealet om den bevissthetsutvidende politiske aksjon.47
Dette universitetsidealet stod i motsetning ikke bare til Ottosen-komiteens funksjonalistiske
syn på utdanningssystemet, men også til den tenkning som gikk ut på at universitetet var en
konføderasjon av selvstyrte lokale forskersamfunn. Dens underliggende premiss var at det nå
var de fremste amerikanske forskningsuniversitetene som i størst grad holdt den ”tyske”
universitetstradisjonen levende: Bare ved en videre profesjonalisering av forskerrollen
innenfor selvnormerende disiplinfellesskap kunne ”humboldtske” idealer ifølge dette synet
forlikes med den moderne, spesialiserte vitenskapens realiteter.
Studentbevegelsens versjon av ”Humboldt” pekte derimot mot universitetet som en åpen
intellektuell arena der det høyeste mål var å utvide den filosofiske og politiske bevissthet. Så
langt fra å løse universitetet opp i en konføderasjon av autonome disipliner og profesjoner
ønsket studentopprørerne å overskride disiplingrenser, utfordre vitenskapenes teoretiske
forutsetninger og samfunnsmessige funksjoner, motvirke profesjonenes teknokratiske
”ekspertvelde” og kople teoretisk refleksjon til overskridende politisk praksis. Mens det
autonome forskersamfunnets talsmenn opererte med et begrep som ”aksepteringsnivå”,
angrep studentopprørerne alle formelle autoritetshierarkier og fremholdt den prinsipielle
symmetri mellom lærende og lærde som et kjernepunkt ved universitetets idé. Mens
forskningsuniversitetets sentrale strategi gikk ut på å profesjonalisere forskerrollen etter
modell av de moderne naturvitenskapene, innebar studentopprørernes ”kritiske universitet”
snarere en ”avprofesjonalisering” av vitenskapen med utgangspunkt i en nymarxistisk
fortolkning av humaniora og samfunnsvitenskapene.
47
Den kriminal- og sosialpolitiske aksjonsforskningen som ble utviklet av sosiologer fra midten av 1960-årene,
var et eksempel på dette. Se særlig Thomas Mathiesen, Det uferdige: bidrag til en politisk aksjonsteori, Oslo
1971; Georges Midré (red.), Samfunnsendring og sosialpolitikk. Rapport fra Nord-Odalprosjektet, Oslo 1973.
Konflikten mellom disse to forståelsene av ”Humboldt” og av universitetets
legitimitetsgrunnlag i det moderne samfunnet hadde vidtrekkende betydning. Hos Humboldt
− og i den moderne universitetstradisjonen mer allment − var prinsippet om akademisk frihet
intimt knyttet til forestillinger om vitenskapens autonomi. Akademisk frihet var en betingelse
for å kunne dyrke den ”rene vitenskap” som en egenartet institusjon på armlengdes avstand
fra religiøse, politiske, økonomiske og sosiale maktforhold i samfunnet. I studentopprøret
gikk vidtgående krav om akademisk frihet derimot hånd i hånd med en radikal dekonstruksjon
av skillet mellom vitenskap og politikk. Det ”kritiske universitet” forutsatte ifølge studentene
at ideologien om vitenskapens verdifrihet ble avslørt, og at forskerne ble seg bevisst at de
allerede tjente politiske interesser. Kampen om universitetet, uttalte en av lederne av
filosofistudentenes aksjonsuke, var del av en ”verdensomspennende konflikt mellom ...
undertrykkere og undertrykte”.48
Dersom vitenskap og politikk prinsipielt ikke lot seg atskille, var det imidlertid vanskelig å
overbevise samfunnet utenfor universitetet om berettigelsen av akademisk frihet og
institusjonelt selvstyre. Det var også et åpent spørsmål hvorvidt Humboldts frivillige
fellesskap av lærende og lærde ville kunne overleve ved et universitet der skillet mellom
vitenskap og politikk programmatisk ble dekonstruert.
1960-årenes nye venstreradikale bevegelser bar i seg en motsetning mellom antiautoritær
frihetsdyrkelse og en økende militarisering av den politiske kampen. Gjennom
studentopprøret ble denne spenningen ført inn i universitetenes indre liv og ikke minst i det
organiserte studentlivet. Hvordan kom dette til å påvirke livet ved Universitetet i Oslo, og
hvilke konsekvenser fikk det for hovedstadens studentoffentlighet og Universitetets ansikt
utad mot det norske samfunnet?
1.5
Ny samfunnsintegrasjon − eller tiltakende isolasjon?
Å klarlegge studentopprørets historiske virkninger er av flere grunner et delikat problem. For
det første inntraff opprøret på et tidspunkt da både universitetet og samfunnet befant seg midt
i en omfattende transformasjon. Å avgjøre mer presist hvilke aspekter ved denne komplekse
endringsprosessen som ble forårsaket eller tilskyndet, eventuelt bremset, av studentopprøret,
er langt fra noen enkel oppgave. For det andre bestod studentopprøret av flere faser, atskilt
ved noen til dels markante brudd i ideologi og praksisorientering. For det tredje fikk opprøret
48
Christiansen og Vold (red.) 1969, s. 13.
virkninger på mange forskjellige arenaer, og disse virkningene var ofte tvetydige og
motsetningsfylte. For det fjerde befinner vi oss langt på vei fortsatt i studentopprørets
virkningshistoriske nedslagsfelt, og analysen vil derfor uvegerlig ta farge av historikerens
ståsted i samtidens politiske og akademiske landskap.
Målet med denne drøftingen kan derfor ikke være å gi autoritative svar, men heller å antyde
noen mulige perspektiver på et komplisert tema. Som et utgangspunkt vil vi operere med fire
ulike virkningsarenaer: den allmennpolitiske, den universitetspolitiske, den akademiske og
den studentkulturelle. Siden vi her betrakter studentopprøret fra et universitetshistorisk
synspunkt, vil vi især drøfte forholdet mellom det vi litt vagt kan kalle opprørets integrerende
og desintegrerende virkninger. Dels skal vi spørre om studentopprøret i hovedsak bidro til å
styrke eller svekke den faglig-sosiale integrasjon innad ved universitetet mellom ulike
vitenskapsmiljøer, studentgrupper og nivåer i det akademiske hierarkiet. Minst like viktig i
vår sammenheng er imidlertid integrasjonen mellom universitet og samfunn: Hvilke
konsekvenser fikk studentopprøret på dette området, og hvordan kan de skilles fra
virkningene av de større samfunnsmessige prosesser som opprøret til dels rettet seg mot?
Det finnes åpenbare grunner til å se studentopprøret som en innovativ bevegelse som åpnet
nye kontaktflater og samarbeidsformer både innad i universitetssamfunnet og utad mot
samfunnet og politikken. Dette gjelder især dersom vi legger til grunn en vid definisjon av
studentopprøret og fokuserer på dets breddevirkninger innenfor og utenfor akademia.
Sammen med den sosiale åpning av studentmiljøet i 1960-årene bidro den radikale
studentbevegelsen til å utløse et livlig mangfold av faglige og politiske aktiviteter.
I Norge, liksom i en rekke andre vestlige land, vokste studentbevegelsen frem som del av et
bredere mønster av nye utenomparlamentariske bevegelser. Protestbevegelsen mot
Vietnamkrigen, folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC, miljøbevegelsen og den
nyfeministiske bevegelsen fikk alle et sterkt innslag av studenter og akademikere, og målbar
former for samfunnskritikk som disse gruppene hadde spesielle forutsetninger for å utvikle og
artikulere. Nettopp her lå noe av særpreget ved 1960- og 70-årenes nye sosiale bevegelser. En
av deres viktigste oppgaver var å utvikle alternative forståelsesrammer som utfordret det
etablerte politiske systemets dominerende virkelighetsoppfatninger og problemfortolkninger.
Gjennom deltakelse i slike bevegelser bidro universitetsfolk til å åpne nye kanaler for politisk
innflytelse. Samtidig utformet de nye roller som ”politiske intellektuelle” og satte tenkemåter
og begreper fra den akademiske sfære i videre samfunnsmessig omløp.49
I dette perspektivet var høydepunktet for den norske studentbevegelsen ikke det internasjonale
studentopprøret i 1968, men snarere den nasjonale EF-avstemningen i 1972. At folkeflertallet
viste seg å trosse et massivt ja-press fra de etablerte politiske og økonomiske institusjonene,
ble av mange tatt som et slående bevis for at 1960- og 70-årenes nye sosiale bevegelser,
marxistiske og ikke-marxistiske, virkelig hadde omformet det politiske landskapet og
forskjøvet maktforholdet mellom styrende og styrte. Samfunnsforskere, historikere og andre
universitetsutdannede grupper hadde gjennom Folkebevegelsen mot EEC fungert som en
”motekspertise”: Nye perspektiver og forståelsesrammer, som det etablerte politiske systemet
i liten grad hadde fanget opp, ble her satt i omløp og bidro til slutt til å avgjøre
valgresultatet.50 Dette syntes å peke i retning av nye former for integrasjon mellom
universitetet og sivilsamfunnet, ulik og til dels i direkte opposisjon til etablerte koplinger
mellom de akademiske profesjonene, statsmakten og samfunnet.
Samtidig viste de skandinaviske velferdsstatene og partisystemene seg relativt mottakelige for
budskapet fra de nye sosiale bevegelsene. Studentopprørernes motstand mot tradisjonelle
former for politisk organisering førte i mange land til at bevegelsen etter hvert kapslet seg inn
i relativt isolerte ”livsstilsfellesskap” på siden av storsamfunnet.51 I Norge fantes det derimot
nokså direkte forbindelseslinjer mellom studentbevegelsen og det nasjonale partisystemet. Et
slående tegn på dét var at fraksjonsstrid i den radikale studentpolitikken to ganger førte til
partisplittelse og ny partidannelse på nasjonalt nivå: først ved stiftelsen av Sosialistisk
Folkeparti i 1961 og siden i 1969−1973, da SFs studentforening og ungdomsforbund brøt ut
og dannet det maoistiske kaderpartiet AKP (m-l). I flere partier kom dessuten
ungdomsforbundene til å fungere som viktige budbringere for de nye bevegelsenes
perspektiver.
Dette var ikke minst tilfellet i forbindelse med motstanden mot Vietnamkrigen, som til slutt
oppnådde full oppslutning fra samtlige partiers ungdomsforeninger med unntak av Unge
Høyre. Signalene fra ungdommen ble gradvis oppfattet i moderpartiene. Særlig viktig var den
kursendring som fant sted fra slutten av 1960-årene da Arbeiderpartiet vedtok en klar
fordømmelse av USAs krigføring og etter hvert kom til å komme i nært inngrep med
49
Ron Eyerman og Andrew Jamison, Social Movements. A Cognitive Approach, University Park, Penn. 1991.
Edgeir Benum, Overflod og fremtidsfrykt 1970−, Aschehougs norgeshistorie, bd. 12, Oslo 1998, s. 12 ff.
51
Gilcher-Holtey 2003, s. 112.
50
Vietnam-bevegelsens moderate fløy.52 Også på det økonomiske og sosialpolitiske området
søkte partiet å komme den nye venstreradikalismen i møte.53 Like talende, om enn mindre
maktpolitisk viktig, var den forbitrede fraksjonsstriden som brøt ut i Venstre mellom radikale
krefter med tyngdepunkt i Studentvenstrelaget og Unge Venstre på den ene side og den
etablerte gruppe av sentrumsorienterte stortingspolitikere på den annen.54 Kampen om
Venstres sjel, som endte med den ødeleggende partisplittelsen på Røros i 1972, var et slående
uttrykk for noen av de rikspolitiske forkastningene som studentbevegelsen bidro til å skape.55
1.6
Studentopprøret og vitenskapen: Fagkritikk og institusjonelle barrierer
Også innenfor universitetet fikk studentbevegelsen viktige ”produktive” virkninger. For første
gang ble universitetets omdanning fra elite- til masseinstitusjon fortolket i en omfattende
samfunnsmessig sammenheng. Samtidig ble etterkrigstidens dominerende empirisk-analytiske
vitenskapsforståelse utfordret av marxistiske og andre teoretiske strømninger. Fagkritikk på
tvers av disiplingrenser, til dels i studentenes regi, bidro til å vitalisere universitetet som noe
annet og mer enn en løs konføderasjon av selvstyrte institutter. Ikke minst i
samfunnsvitenskapene ble teori- og metodeforrådet vesentlig utvidet, samtidig som de nye
disiplinenes utadvendte samfunnsoppgaver kom under intens debatt. I humanistiske fag
vokste det frem nye forskningsfelter som sosialhistorie, litteratursosiologi og sosiolingvistikk.
Etablerte faglige normer og relevanskriterier ble utfordret, og fagenes tradisjonelle, borgerlignasjonale oppdragelsesfunksjoner i skole og samfunn ble utsatt for nærgående kritikk. Heller
ikke de tradisjonsrike profesjonsfakultetene forble uberørt: Vordende prester i Den norske
kirke fordypet seg i frigjøringsteologi, legestudenter krevde et mer samfunnsmessig orientert
studium med vekt på sosial- og allmennmedisin, og en minoritet av radikale jusstudenter ble
trukket mot fagkritiske disipliner som kriminologi og rettssosiologi. Det ble eksperimentert
med kritisk juss, aksjonsforskning og et studentledet tilbud om fri rettshjelp for utsatte
grupper (”Juss-Buss”). Ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet foregikk det en
markant forskyvning av studenter og forskningsressurser fra fysikken mot de biologiske
fagene. Ved inngangen til 1970-årene vokste det frem et økologisk orientert miljø av
52
James Godbolt, Den norske vietnambevegelsen 1967−1973, doktoravhandling i historie, Universitetet i Oslo
2008, s. 175 ff.
53
Se f.eks. Landsorganisasjonen/Det Norske Arbeiderparti, Demokrati i hverdagen: et handlingsprogram for
1970-åra, Oslo 1971; Jostein Nyhamar, Nye utfordringer (1965−1990), Arbeiderbevegelsens historie i Norge,
bd. 6, Oslo 1990, s. 123 ff.; Edgeir Benum, ”Forskning for velferd. Sosialdepartementet og sosialforskningen
1967–77”, i Benum m.fl. (red.), Den mangfoldige velferden. Festskrift til Anne-Lise Seip, Oslo 2003, s. 253–270.
54
Edgeir Benum, “Om generasjons- og gruppemotsetninger i Venstre”, i Studentvenstrelaget 1958−1968, Oslo:
Studentvenstrelaget 1968, s. 24−29.
55
Jf. Olav Garvik, Da Venstre sprakk, Oslo 1982.
studenter og yngre forskere i skjæringsfeltet mellom biologisk vitenskap, økofilosofi og
miljøpolitikk, som bidro til å formidle den radikale vitenskaps- og samfunnskritikken innenfor
naturvitenskapene.56
En av studentbevegelsens viktigste politiske konsekvenser var at den bidro til å flytte
grensene for det politiske. Det feministiske slagordet om at ”det personlige er politisk”, gav et
fortettet uttrykk for en viktig del av arven fra 1968. Gjennom de aktiviteter studentopprøret
genererte innad ved universitetene og i de enkelte fag, bidro det samtidig til å forskyve
vitenskapens grenser. Positivismekritikken angrep etablerte kriterier for å skille vitenskap fra
ikke-vitenskap, og især i samfunnsvitenskapene fikk man en utvidelse av forskningsbegrepet
med vekt på kvalitative metoder, deltakende observasjon og praktisk problemorientering.
Samtidig bidro især nymarxistisk vitenskapsteori til å relativisere skillet mellom vitenskap og
politikk, dels ved at forskning og radikal politisk praksis fløt sammen, som i sosiologisk
”aksjonsforskning”, dels ved at kontroverser innad i forskersamfunnet i tiltakende grad ble
oppfattet og behandlet som en form for politiske konflikter.57 Endelig ble grensene mellom
ulike disipliner utfordret gjennom intern fagkritikk og nye tverrfaglige forskningstemaer.
Ironisk nok hadde disse impulsene fra studentopprøret visse berøringspunkter med en ny
forskningspolitisk ideologi som ble fremmet omtrent samtidig fra ganske annet hold. OECD,
den vestlige organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, hevdet i en serie
utredninger og policy-anbefalinger fra slutten av 1960-årene at skillet mellom grunnforskning
og anvendt forskning ikke lenger gav mening, og at forbindelsen mellom vitenskapelig
innovasjon, teknisk-industriell utvikling og økonomisk vekst var langt mer usikker og
kompleks enn tidligere antatt. Istedenfor å støtte tradisjonell, disiplinorientert grunnforskning
i tillit til at dens resultater ville vise seg anvendbare i det lange løp, burde staten og dens
planleggingsorganer aktivt ta forskningen i bruk som én av flere kritiske innsatsfaktorer for å
nå prioriterte nasjonale målsettinger. Dette fordret at forskningen ble organisert på nye måter.
Istedenfor de tradisjonelle, selvstyrte disiplinene ønsket man tidsbegrensede
forskningsprogrammer med et tverrfaglig, praktisk siktemål.58 I Norge inspirerte disse
56
Peder Anker, “Science as a Vacation: A History of Ecology in Norway”, History of Science 45 (2007), s.
455−479.
57
Resepsjonen av Thomas Kuhns epokegjørende The Structure of Scientific Revolutions (Chicago 1962) er et
interessant symptom på dette. Kuhns paradigmebegrep var i utgangspunktet inspirert blant annet av
gestaltpsykologien og vedrørte den vitenskapelige kunnskapens teoretiske organisering. Etter hvert kom
imidlertid de sosiologiske implikasjonene av Kuhns verk stadig mer i forgrunnen: Paradigmet fremstod i økende
grad som et ”regime” som ble opprettholdt gjennom sosiale maktforhold i forskersamfunnet.
58
Edgeir Benum, ”Et nytt forskningspolitisk regime? Grunnforskningen, OECD og Norge 1965−1972”,
Historisk tidsskrift 86 (2007): 4, s. 551−574.
synspunktene en forskningspolitikk der koplingen mellom samfunnsvitenskap og velferdsstat
ble like sterkt vektlagt som forbindelsen mellom naturvitenskap og teknologisk innovasjon.
Et virkelig institusjonelt gjennombrudd for dette programmet kom med det nye Universitetet i
Tromsø, som ble etablert i 1972 etter en omfattende debatt der radikale studentaktivister og
samfunnsforskere ble stadig mer toneangivende. Det nye nordnorske universitetet kom til å
virke som en slags nasjonal akademisk frontier som gav nye karriereåpninger etter at det
foregående tiårets sterke ekspansjon i universitetssektoren flatet ut.59 Men Universitetet i
Tromsø ble også en ideologisk frontier for studenter og ansatte som hadde utviklet radikale
vyer for hvordan et moderne universitet burde organiseres. Resultatet var at en ny og uprøvd
forskningsideologi ble skrevet inn i universitetets målsetting, studieplaner og
forskningsorganisasjon. Særlig utpreget var dette i samfunnsvitenskapene, som oppnådde en
svært sentral posisjon ved det nye universitetet. Istedenfor den vanlige modellen med
fakulteter og institutter valgte man å samle all samfunnsvitenskap i ett institutt med skiftende
tverrfaglige forskningsgrupper. Dette ble legitimert ved en sterk retorikk om hybridisering og
integrasjon. Utvalget tok til orde for å ”sprenge grensene mellom universitet og samfunn”,
”smelte sammen forskning, undervisning og samfunnsnyttig arbeid til et hele”, og å skape ”en
institusjonalisert spenning mellom problemorientering og disiplinorientering”.60 Ønsket om å
være yrkes- og samfunnsrelevant gikk sammen med ambisjoner om å frembringe
motekspertise: Samfunnsvitenskapene skulle kritisere avstanden mellom offisielle
samfunnsmyter og sosiale realiteter og dokumentere hvordan ”de positive, menneskelige
verdier og livsformer som preger landsdelen”, var truet av ”effektivitet, kommersialisering og
sentralisering”.61
Det er verdt å legge merke til at dette programmet i stor grad ble utformet av forskere og
studentaktivister med bakgrunn fra Universitetet i Oslo. Her kunne de projisere sine visjoner
om et ”alternativt universitet” på blanke ark, tilsynelatende uhindret av etablerte tradisjoner
og strukturer.62 Samtidig fikk programmet om et alternativt universitet sterk støtte i det
politiske miljø, især fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Folkeparti, men også fra
mellompartiene. Ved Universitetet i Oslo, der disse radikale ideene i stor grad utgikk fra, førte
59
Narve Fulsås, Universitetet i Tromsø 25 år, Tromsø 1993, s. 138.
Innstilling om de samfunnsvitenskapelige fag, Tromsø 1971, s. 193, 194.
61
Smst., s. 224; Søknad fra Yngvar Løchen (vit.ass.-stilling for Georges Midré), 15.5.1971, NAVF/RSF, eske
590, mappe B.37.73–1 Yngvar Løchen 1971–1976.
62
Dette var særlig tydelig i planleggingen av samfunnsvitenskapene, der Vilhelm Aubert, Yngvar Løchen og
Knut Dahl Jacobsen samarbeidet med profilerte studentopprørere fra SV-fakultetet i Oslo som Leif Kåre Solberg
og Finn Sjue. Et liknende samarbeidsmønster dannet seg ved utformingen av medisinstudiet.
60
derimot studentopprøret og den nye forskningspolitiske tenkningen i liten grad til noen radikal
omforming av forskningens og undervisningens ”organisasjonskart”. Utbyggingen i 1960årene hadde bidratt til å knesette det disiplinorienterte instituttet som universitetets
grunnenhet, og ideologien om det selvstyrte lokale forskersamfunnet var i ferd med å
materialisere seg i normer og praksiser med betydelig oppslutning i fagmiljøene.
Studentopprørernes krav om en demokratisk åpning av universitetet ble da også i hovedsak
artikulert i retning av en utvidet studentrepresentasjon innenfor den bestående
organisasjonsstrukturen med særlig vekt på instituttnivået. Likeledes ble krav om utvidet
tverrfaglighet og teoretisk refleksjon primært fremmet innenfor fagene. Fagkritikken kom i
liten grad til å avføde helt nye studietilbud eller tverrfaglige organisasjonsformer.63
Et forhold som bidro vesentlig til å svekke studentopprørets direkte innflytelse på det ”indre”
vitenskapelige liv ved Universitetet i Oslo, var at de mest opprørske årskullene i liten grad ble
rekruttert inn i vitenskapelige stillinger. I 1973, omtrent da ”68-erne” var i ferd med å avslutte
sine studier, tok en femten år lang sammenhengende periode med kraftig vekst i akademiske
lærerstillinger brått slutt. At studentopprørerne i så liten grad fant karriereåpninger ved landets
største universitet, hang ironisk nok sammen med universitetsledelsens ”progressive”
ansettelsespolitikk i den foregående ekspansjonsperioden: Midlertidige stillinger var
systematisk blitt omgjort til faste, og rekrutteringsmulighetene var dermed blokkert for mange
år fremover da veksten opphørte. Lukkingen av stillingsmarkedet var mer total i Oslo enn i
Bergen og Trondheim, der institusjonene ennå befant seg i en oppbyggingsfase.
Forskningsorienterte kandidater fra Oslo var dermed henvist til å søke seg til Tromsø, til de
nye distriktshøgskolene eller til et av Oslo-regionens mange anvendte forsknings- og
utredningsinstitutter.
Universitetet i Oslo stod her i en annen situasjon enn for eksempel danske og vesttyske
universiteter, som gjorde langt mer utstrakt bruk av midlertidige forsknings- og
undervisningsassistenter. Dermed fikk en elite blant studentopprørerne muligheter til å
fortsette sin fagkritiske virksomhet innenfor universitetet og på lengre sikt kvalifisere seg for
toppstillinger i systemet. I et langtidsperspektiv ble Universitetet i Oslo knapt blokkert for
forskere av studentopprørernes generasjon. Trolig vendte ikke så rent få tilbake etter noen års
intermesso ved andre institusjoner. De norske 68-ernes angivelige hegemoni i det akademiske
63
Et unntak som alt er nevnt, er det sosialpedagogiske studiealternativet som ble opprettet i 1973. Opprettelsen
av en rekke tverrfaglige sentre i 1980-årene kan imidlertid delvis oppfattes som en slags senvirkning av 1970årenes fagkritiske og forskningspolitiske debatt.
systemet er imidlertid en godt befestet myte som fortjener en mer systematisk etterprøving.
Foreløpig savnes sammenliknende studier av denne generasjonens akademiske karrierer i
ulike land og institusjonstyper.
1.7
Studentoffentlighetens politiske militarisering
Vender vi perspektivet fra vitenskapenes indre liv til det organiserte studentlivet ved
universitetet, fremstår et helt annet bilde: Det var først og fremst der, på studentbevegelsens
”hjemmearena”, opprøret kom til å føre med seg så dramatiske og selvforsterkende endringer
at man med rette har talt om en kulturrevolusjon. Samtidig var det hovedstadens
studentoffentlighet som på mange måter førte an i den allmenne radikaliseringen av studentog gymnasiastmiljøene fra slutten av 1960-årene.64 Det Norske Studentersamfund var det
første studentsamfunn som ble underlagt det maoistiske SUF (m-l) og gjort til redskap for dets
partibygging etter bruddet med Sosialistisk Folkeparti i 1969. Mens UiOs status som landets
største og mest tradisjonsrike akademiske lærested til en viss grad bidro til å skjerme dets
vitenskapelige liv mot gjennomgripende påvirkning fra studentopprøret, bidro nærheten til
landets politiske sentrum og de riksdekkende massemediene tvert om til å skjerpe
politiseringen av studentoffentligheten. Studentpolitikken kom her i tettere inngrep med
rikspolitikken og ble mer synlig for et nasjonalt publikum enn noe annet sted i landet. At
møtene i Det Norske Studentersamfund tradisjonelt var blitt omfattet av så stor interesse i
pressen og det politiske miljø, skyldtes imidlertid at politiske temaer her ble tatt opp i en
akademisk atmosfære som gav en viss distanse til det rendyrkede politiske maktspill. I
kjølvannet av studentopprøret forsvant denne distansen, og Samfundets identitet som et
akademisk kulturfellesskap ble bevisst og systematisk brutt ned.
Denne nedbrytningen tok for alvor til etter Rød Fronts valgseier høsten 1969, som skulle åpne
for en nesten sammenhengende ml-dominans i Studentersamfundet i 1970-årene. Et sentralt
punkt i Rød Fronts program var at Samfundets samlede økonomiske og administrative
ressurser skulle stilles til fri rådighet for de ulike marxist-leninistiske ”frontorganisasjonene”.
Møtene fikk en ren propagandafunksjon og var stort sett viet den politiske kampens taktikk.
Samtidig ble andre sosialistiske studentgruppers krav om fagkritikk og et kritisk universitet
avvist av ml-erne som borgerlig idealisme. Deres tese gikk ut på at studenter hadde felles
64
Blant annet ble ledende studentopprørere fra Oslo invitert som foredragsholdere og var med på å organisere
aksjoner ved andre læresteder. Se Stig Werner Forsberg, Studentopprør? Studentradikalismen ved Universitetet i
Bergen 1964−1974 sett i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv, hovedoppgave i historie, Universitetet i
Bergen 2000, s. 35 ff.
materielle interesser med arbeiderklassen, og at de revolusjonære gjennom propaganda måtte
skolere studentene til å føre deres interessekamp som et ledd i den ”store” klassekampen. Mlernes maktovertakelse i Studentersamfundet var ledsaget av noen slående endringer i
omgangsformer, atferdsnormer og talemåter under møtene. Den akademiske tonen som hadde
preget debatten i Dovrehallen noen år tidligere, var erstattet av temmelig grove former for
politisk mobilisering, med roping av taktfaste slagord, manipulering av talerlister, bevisst
uttretting av motstandere før viktige avstemninger osv.65
Ml-ernes ”røde kulturrevolusjon” i Studentersamfundet var det mest ekstreme uttrykk for et
mer allment stemningsskifte og stilbrudd i studentoffentligheten fra slutten av 1960-årene.
Halvor Stenstadvold, som i 1971 tok magistergraden i statsvitenskap på en ”debattanalytisk
studie” av utviklingen i Det Norske Studentersamfund i 1960-årene, hevdet at et avgjørende
vendepunkt hadde inntruffet i årene 1965−1967. Krefter ytterst på venstresiden begynte da
aktivt å undergrave de akademiske fellesskapsnormer som tidligere var blitt tatt for gitt på
tvers av partipolitiske skillelinjer. DNS ble stadig mer dominert av en ny form for politisk
kamp, der motstandere skulle nedkjempes og utmanøvreres snarere enn overbevises ved
argumenter og retorisk form. Lydbåndopptak fra møtene dokumenterte at det fra midten av
1960-årene ble mer og mer vanlig at talerne ble avbrutt av tilrop fra salen, latter, piping,
applaus og sang. Innleggene fra salen var ikke lenger rettet mot forsamlingen som helhet,
hevdet Stenstadvold, men tok snarere sikte på å styrke samholdet innad i talerens egen
politiske leir. Samtidig ble debatten stadig sterkere preget av en ”mistankens hermeneutikk”
der motstanderens synspunkter ble avslørt som uttrykk for klasseinteresser og skjulte motiver.
Alt før studentopprøret for alvor satte inn, var Det Norske Studentersamfund derved ifølge
Stenstadvold i ferd med å miste sin opphøyde status i den nasjonale offentligheten.66
Denne analysen ble foretatt fra en åpenbar deltakerposisjon: Våren 1969 hadde Stenstadvold
vært formann i det som skulle vise seg å bli det siste konservative styret i Studentersamfundet
før de militante marxist-leninistenes epoke satte inn. Som et svar på tiltakende press fra
venstresiden, med blant annet systematiske forsøk på å lamme styret gjennom
møteresolusjoner, hadde Stenstadvolds styre uttalt:
”... Samfundets primære oppgave er å klargjøre grunnlaget for politiske standpunkter
og politisk handling. Samfundet skal derfor først og fremst være engasjert i den debatt
65
66
Torp 2006, s. 149 ff.
Løvhaug 2007, s. 250 ff.
som nødvendigvis må gå forut for den politiske handling. Dette krever at man godtar
at det både er nødvendig og riktig for personer med vidt forskjellige politiske
oppfatninger å høre hverandres meninger, og ta opp problemstillinger andre synes er
sentrale. Dette er også en forutsetning for at ulike grupperinger skal kunne samles
innenfor rammen av DNSs virksomhet.”67
For Stenstadvold var det dette striden gjaldt: å hegne om det ”prepolitiske” mot den
aktivistiske venstresidens oppfatning av politikk som kamp. Men de prinsipper som her ble
formulert, og som de konservative på dette tidspunkt opplevde at de stod praktisk talt alene
om å forsvare, knyttet i like høy grad an til de saklighetsnormer som Arne Næss og den
liberale venstresiden hadde forfektet i 1950-årene. Det var avvisningen av disse
grunnleggende akademiske spillereglene som etter de konservatives oppfatning hadde åpnet
slusene for en selvforsterkende politisk instrumentalisering av Studentersamfundet.
Andre har i større grad argumentert for at ml-erne brøt med den ideologiske arven fra
studentopprøret på fundamentale punkter: Mens opprøret var antiautoritært, spontanistisk og
teoretisk nyskapende, var ml-bevegelsen totalitær, manipulerende, dogmatisk og
antiintellektuell. Overgangen fra fagkritikk og intellektuell selvorganisering til interessekamp
og kaderpartibygging utgjorde ifølge dette synet et avgjørende vendepunkt: Mens
studentopprøret hadde forsvart og vitalisert universitetet, bidro ml-ernes teori og praksis til å
misbruke og undergrave det. Dette synet har især vært hevdet av dem som i de avgjørende
årene befant seg i det politiske nærområdet til Sosialistisk Folkeparti og det senere Sosialistisk
Valgforbund. Men ml-erne var selv med på å bekrefte og forsterke en slik
virkelighetsoppfatning ved at de alt i 1970 utropte Sosialistisk Folkeparti til sin ”taktiske
hovedfiende”.68 Møtene i DNS ble i flere år dominert av denne fraksjonsstriden, noe som
bidro til å fremmedgjøre konservative og sosialdemokratiske studenter fra
Studentersamfundet.
Selv om fraksjonsstriden mellom SF og AKP-ml vedrørte viktige prinsipper, er det i ettertid
lettere å se at fremveksten av en diffus revolusjonsromantikk innenfor det nye venstre skapte
en politisk ”situasjonslogikk” som gjorde ml-bevegelsen mulig. I den kløft som oppstod
mellom studentaktivistenes revolusjonære retorikk og deres faktiske situasjon, trådte mlbevegelsen inn med en ideologi og en organisasjonspraksis som tilsynelatende tok
67
68
Styrets uttalelse på medlemsmøtet 28.4.1969, sitert etter Torp 2006, s. 103 f.
Torp 2006, s. 124.
revolusjonen på alvor der andre grupper ”bare pratet”. Studentopprørets løse og spontanistiske
former bidro dessuten til å gi ml-erne sterke komparative fortrinn i kampen om
maktposisjoner. Det såkalte aktivistprinsippet: at de mest aktive og engasjerte deltakerne i
bevegelsen skulle ha størst innflytelse over beslutningene, gav i praksis store uttellinger for de
krefter som rådde over en fast og disiplinert organisasjon.69 Dette var på ingen måte noen
særnorsk situasjon; i en rekke land vokste militante leninistisk-maoistiske partier, til dels også
terrorceller, frem i kjølvannet av studentopprøret.
Her ligger en nøkkel til å forstå den uforholdsmessig sterke posisjon ml-bevegelsen oppnådde
blant annet i Studentersamfundet. Her hadde aktivistprinsippet i en viss forstand lange
tradisjoner ved at bare et engasjert mindretall av studentene tok aktivt del i møter og
styrevalg. I 1962 ble det innført en bestemmelse om at man måtte ha klipp fra minst to av
semesterets møter for å være stemmeberettiget ved styrevalg. Samtidig foregikk det en
langvarig strid om hvorvidt valg på styre i Studentersamfundet og andre studentorganer skulle
skje ved håndsopprekning på allmannamøter eller ved urnevalg. Her stod ml-erne og andre
venstresosialister sammen i forsvaret for håndsopprekning som en mer direkte og umiddelbar
form for demokrati enn anonyme, hemmelige urnevalg. Sammen med regelen om de to klipp
bidro dette til å forlenge Rød Fronts regime i Studentersamfundet med flere år − og langt ut
over hva ml-bevegelsens reelle oppslutning i studentmiljøet skulle tilsi.
Også studentenes dagligliv ble preget av den militante politiseringen, med langvarig
husleiestreik ved studentbyene, veggaviser og stands i vrimlearealene på Blindern,
demonstrasjoner og allmannamøter i fagmiljøene. For de mest aktive ble de politiske
aktivitetene nærmest en total livsform som gav tilhørighet og fellesskap, mens den tause
majoritet som stod utenfor, snarere kunne oppleve atmosfæren som hard og fremmedgjørende.
I dette politiserte landskapet skilte ml-erne seg ut ved sitt ekstremt høye aktivitetsnivå og sin
indre organisasjonsdisiplin. De opererte som ”Tordenskjolds soldater” i studentmiljøet og
fremstod for omverdenen som langt mer tallrike enn de i virkeligheten var.70
1.8
Fruktbart utad, destruktivt innad?
Denne nokså summariske gjennomgangen av studentopprørets virkninger på ulike områder
synes å peke i retning av følgende konklusjon: Der impulser fra studentbevegelsen brøt seg
frem under en viss systematisk motstand fra etablerte institusjonelle strukturer, praksiser,
69
70
Godbolt 2008, s. 99 ff.
Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik, Ekte sekstiåttere, Oslo 2008, s. 144.
normer og verdimønstre, kunne virkningene bli relativt produktive. Det var tilfellet i
rikspolitikken, der de nye sosiale bevegelsene bidro til å utfordre og fornye det etablerte partiog organisasjonslivet. Også for det organiserte vitenskapelige liv ved universitetet utgjorde
studentopprøret et viktig korrektiv. Mot universitetsledelsens og lærerstabens dominerende
forståelse av institusjonen som en løs konføderasjon av autonome disiplinfellesskap
aktualiserte studentopprøret universitetet som et ”kritisk”, filosoferende (og politiserende)
fellesskap på tvers av skillet mellom fag og fakulteter. På begge disse områdene utfordret
studentopprørerne ett sosialt integrasjonsprinsipp og søkte å erstatte det med et annet: Opp
mot de stabile institusjoner (det politiske partiet, det vitenskapelige instituttet) satte man
dynamiske adhocbevegelser (folkeaksjonen, det tverrfaglige, kritiske seminaret). Slike
antiinstitusjonelle impulser kunne imidlertid bare fungere produktivt i den grad de ikke
oppnådde fullstendig gjennomslag.71 For både i politikken og i akademia viste de alternative
praksis- og organisasjonsformene seg vesentlig mindre reproduserbare over tid enn de
etablerte institusjoner som studentbevegelsen utfordret.72
At studentopprøret kunne virke nedbrytende på institusjoner med svak strukturell og
ideologisk motstandskraft, byr utviklingen i Studentersamfundet og andre deler av
studentoffentligheten det klareste eksempel på. Her ble etablerte spilleregler og sosiale
normer i liten grad bakket opp av institusjonalisert makt, men ble snarere opprettholdt
gjennom en implisitt kulturell samforstand som kom under direkte angrep med
studentopprøret. Resultatet var ikke bare en indre kulturell oppløsning, men samtidig en
økende desintegrasjon av studentoffentligheten fra det omkringliggende samfunn.
Her lå det et åpenbart paradoks: Ml-bevegelsen, den fraksjonen på venstresiden som gav
minst rom for fri teoretisk diskusjon, og som i minst grad anerkjente verdien av akademisk
arbeid, kom i praksis til å bli mer ensidig avhengig av sin posisjon i universitets- og
71
Sjansen for at impulser fra studentopprøret skulle virke oppløsende på et fags indre normsystem, var trolig
størst der fagets teoretiske og praktiske identitet var lite avklart, og der lærerstaben var preget av interne
konflikter og/eller ambivalente identifikasjoner med de radikale studentene. Ved Universitetet i Oslo er
pedagogikk og sosiologi trolig de mest sentrale eksemplene. En sammenlikning av fagene sosiologi og historie
kunne her vært interessant: Begge fagene fikk et ganske stort innslag av ml-ere i studentmiljøet, og ble oppfattet
som strategiske fag for å underbygge den marxist-leninistiske samfunnsanalysen. Men historiefaget var et
vesentlig eldre og mer konsolidert fag enn sosiologien, og ble trolig ikke i samme grad preget av faglig
normoppløsning i kjølvannet av studentopprøret.
72
Mange kommentatorer har påpekt at normalpolitikken vendte påfallende raskt tilbake etter det politiske
jordskjelvet ved EF-avstemningen i 1972. Folkebevegelsens euforiske forventninger om en kvalitativt ny
politikk ble i liten grad innfridd, især ikke på lengre sikt. Eksperimenter med radikale reformuniversiteter som
Universitetet i Tromsø og det danske Roskilde Universitetscenter tyder likeledes på at tradisjonelle akademiske
organisasjonsformer hadde en tendens til å bli reintrodusert som følge av vanskene med å reprodusere
alternative, tverrfaglige organisasjonsformer innenfor universitetssystemet over tid.
skolemiljøer enn noe annet politisk parti. I årene frem til AKP (m-l) ble formelt dannet i 1973,
utgjorde Det Norske Studentersamfund trolig den viktigste makt- og propagandabase for mlbevegelsen. Fra disse miljøene søkte ml-bevegelsen å bryte ut av ”elfenbenstårnet” gjennom
sjølproletarisering og utadrettet politisk agitasjon. Men nettopp ml-erne bidro mer enn noen
andre til å omskape studentoffentligheten til en lukket, politisert ”leiroffentlighet” som
bekreftet og i høy grad forsterket folkelige oppfatninger av universitetet som en
virkelighetsfjern sosial getto.
Vender vi blikket mot studentopprørets fjerde ”virkningsarena”, den utdannings- og
forskningspolitiske debatt, fremtrer et mer sammensatt bilde. En av de norske
studentopprørernes viktigste fortjenester var at de introduserte et overordnet perspektiv på
universitetets pågående transformasjon i en situasjon der verken utdanningsmyndighetene
eller universitetets egne organer evnet å forankre sine mange utbyggingsplaner og
reformforslag i en overbevisende helhetskonsepsjon. Som universitetsdirektør Trovik åpent
vedgikk under aksjonsuken ved Filosofisk institutt, lå studentene flere hakk foran sine
overarbeidede lærere når det gjaldt å gjennomdrøfte universitetets prinsipielle målsetting.73
Med sine analyser fylte studentene dermed et intellektuelt vakuum. Men kanskje nettopp fordi
studentopprørerne her møtte så liten kvalifisert motstand og slapp å bryne sin tenkning mot
alternative standpunkter, bidro de på visse måter til å blokkere den nytenkning om forholdet
mellom universitetets tradisjon og fremtid som utdanningseksplosjonen påkalte. Hvordan
kunne man videreføre den delikate balanse mellom autonomi og avhengighet, eksklusivitet og
åpenhet, yrkesskole og forskningsinstitusjon, som universitetet hadde ”forhandlet” frem mens
det ennå hadde et tydelig elitepreg? I hvilken grad var universitetenes tradisjon overhodet
forenlig med en vidtgående demokratisering av tilgangen til høyere utdanning? Ved å knytte
forsvaret for det kritiske universitet til et revolusjonært politisk prosjekt, snarere enn å tenke
gjennom vilkårene for en bærekraftig ”samfunnskontrakt” for universitetet, spilte
studentopprørerne seg i det lange løp ut over sidelinjen i denne typen diskusjoner.
1.9
Studentopprøret og universitetets transformasjon
Studentopprøret bidro til å reise vesentlige prinsipielle spørsmål om universitetets og
vitenskapens samfunnsrolle i en overgangstid der både utdanningsmyndighetene og
universitetenes egne organer famlet etter nye begreper og forståelsesrammer. Men også
studentopprørets tenkemåter og slagord bar preg av å være unnfanget i en tid der universitetet
73
Christiansen og Vold (red.) 1969, s. 168.
i dets tradisjonelle skikkelse var i ferd med å avløses av en ny masseutdanningsinstitusjon
som man ennå bare skimtet konturene av. De venstreradikale studentenes forhold til denne
transformasjonen var ambivalent: På den ene side forsvarte de universitetets autonomi og
fremstilte seg som den akademiske dannelsens sanne forsvarere mot perspektivløse
teknokrater i stat og næringsliv. På den annen side krevde de at universitetet skulle avvikle
autoritetshierarkiet mellom lærende og lærde, legge av anakronistiske ytre former og
overskride grensene mellom vitenskap og politikk, universitet og samfunn. Idealer og
tradisjoner som forutsatte at universitetet var lite og eksklusivt, gikk hånd i hånd med krav om
å bryte ned den institusjonelle eksklusivitet som dets særegne autonomi hadde hvilt på.
Studentopprørerne hevdet, ikke helt uten grunn, at den tilsynelatende demokratiske
ekspansjonen i utdanningssystemet skyldtes utviklingstrekk innenfor ”monopolkapitalismen”.
Men når de fremstilte universitetets transformasjon som et resultat av kapitalismens
systemtvang, reduserte de seg selv til fremmedgjorte observatører av en utvikling de selv
hadde vært med på å frembringe.74 Den første generasjon som hadde vokst opp i
velferdsstaten skapte utdanningseksplosjonen ved å satse på akademisk utdanning som ledd i
sin personlige og yrkesmessige selvrealisering. Gjennom summen av individuelle valg og
atferdsmønstre endret universitetet seg − og til dels på andre måter enn de statlige
planleggingskomiteene hadde forutsett. Et av de mest slående avvik mellom planer og
realiteter kom til uttrykk i fordelingen av studentmassen på fag og fakulteter: Mens
myndighetenes politikk gikk ut på å lede de utdanningssøkende mot studier som svarte til
”samfunnets behov”, bidro studentenes valg så vel som tunge statsøkonomiske føringer til å
føre en stadig større andel av studentmassen mot humaniora og samfunnsvitenskapene. Her
ble veien gjennom studiet i stor grad til mens man gikk; progresjon, fagkombinasjon og tema
for hovedoppgave eller magisteravhandling var i betydelig grad et resultat av studentens mer
eller mindre frie individuelle valg. En stigende andel av en sterkt økende studentmasse kom
derved til å gjøre akademiske studier til en personlig livsform, i tillit til at innsatsen i tidens
fylde ville belønnes med en passende stilling.
Én måte å tolke studentopprøret på er å se den som en dramatisering av den latente konflikt
som denne situasjonen innebar. Mens statsmyndighetene bygde ut universitetene for å
imøtekomme ”samfunnsbehov”, førte ekspansjonen til at en utvidet lærerstab og en enda
74
“The students believed that they were responding to a situation created wholly by others, when in fact they
were responding to a situation which they themselves were helping to create.” Cyril Levitt, Children of
Privilege: Student Revolt in the Sixties, Toronto, Buffalo og London 1984, s. 130.
sterkere utvidet studentmasse viet seg til en akademisk livsform der verdier som personlig
autonomi, dannelse og selvrealisering ble holdt høyt i hevd. Her forelå et eksempel på et mer
allment fenomen: at velferdsstaten muliggjorde nye former for individuell atferd som gradvis
utfordret dens kapasitet og underliggende kulturelle forutsetninger.
Den canadiske historikeren Cyril Levitt har søkt å forklare studentopprøret med utgangspunkt
i den kløft som etter hans oppfatning fantes mellom studentopprørernes samfunnsanalyse og
selvbilde på den ene side, og deres faktiske klassetilhørighet og fremtidige rolle i samfunnet
på den annen. I en sammenliknende studie av studentopprøret i Canada, USA og VestTyskland hevder han at studentopprøret under dets ”progressive” overflate var en reaksjon
mot at den kulturelle og materielle verdien av universitetsutdanning var i ferd med å
devalueres. Etter å ha erobret den høyeste akademiske utdannings skanse forventet baby
boom-generasjonen å få del i den akademiske klassens kulturelle og materielle privilegier.
Men nettopp fordi skansen ble erobret av nye grupper, tapte den noe av sin betydning både
som et privilegert sted og som inngangsportal til eliteposisjoner i samfunnet.75
Et stykke på vei gir denne teorien mening også i norsk kontekst. Ottosen-komiteens
innstillinger ble i høy grad oppfattet som en kulturell devaluering av universitetsutdanningen.
Men studentenes ”kamp mot Ottosen-komiteen” antok ikke karakter av et tradisjonelt forsvar
for deres egne fremtidige profesjonsinteresser.76 Det som uroet studentene, var ikke deres
fremtidige utsikter på arbeidsmarkedet,77 men snarere utsiktene til at den akademiske frihet
som var knyttet til eliteuniversitetet, skulle bli fratatt dem idet Alma Maters haller (eller
funksjonalistiske vrimlearealer) åpnet seg for nye grupper av utdanningssøkende. For
studentopprørerne var akademisk frihet noe mer enn vitenskapens institusjonelle
selvforvaltning. Den dreide seg snarere om deres ”åndsfrihet” som kritisk reflekterende og
politisk handlende subjekter. Studentopprøret uttrykte slik et forsvar for universitetet som et
offentlig ”agora” i motsetning til forestillingen om universitetet som en konføderasjon av
75
Levitt 1984, særlig s. 127 ff., 185 ff.
Frem til midten av 1960-årene var det en tydelig tendens at studentenes særutvalg og andre studentorganer
inntok standpunkter til forsvar for studentenes fremtidige profesjonsinteresser. Studentene var gjerne de første til
å kreve lukking av åpne studier og til å uttrykke bekymring for overproduksjon av akademikere. Etter
studentopprøret øvde imidlertid studentorganene stort sett innbitt motstand mot adgangsbegrensninger.
77
Som mange har påpekt, var opprørernes relative ubekymrethet på dette punkt en viktig forutsetning for at de
kunne vie store deler av sin studietid til politisk aktivisme.
76
instituttbaserte forskerfellesskap. Så hadde da opprøret også sin viktigste base ved Det
historisk-filosofiske og Det samfunnsvitenskapelige fakultet.78
Levitts analyse har som premiss at studentopprøret var et middelklasseopprør. I norsk
sammenheng er det mer plausibelt å forstå det i lys av det mønster av ”klassereiser” og
”klassemøter” som preget studentmiljøene i 1960- og 70-årene. Et viktig mentalt bakteppe for
mange norske studentopprørere var trolig opplevelsen av å ha lagt ut på en ”klassereise” med
uklar destinasjon. Denne erfaringen av å ha forlatt et oppvekstmiljø uten helt å bli akseptert
som medlem av en etablert akademisk elite gav ofte opphav til splittede følelser og
identifikasjoner. Studentopprørets arenaer dannet samtidig en møteplass mellom deltakere
med vidt forskjellig klassebakgrunn.79 Den spesielle dynamikken i studentbevegelsen hang
nettopp sammen med at folk med vidt forskjellig bakgrunn og erfaringer ble brakt sammen i
tette, frivillige handlingsfellesskap i en forlenget ungdomsfase, der de ennå langt på vei stod
utenfor voksensamfunnets strukturer og forpliktelser.
En nylig utført spørreskjemaundersøkelse av et utvalg fordums studentopprørere ved
Universitetet i Oslo bekrefter et funn som er kjent fra liknende studier i andre vestlige land: at
en høy andel av opprørerne kom fra arbeiderklassen og især fra familier der det alt fantes en
tradisjon for politisk venstreopposisjon. Dette gjaldt mannlige studentopprørere i høyere grad
enn de kvinnelige, og fremfor alt de som fant tilknytning til den militante ml-bevegelsen.80
Denne sosiale profilen kan kanskje bidra til å forklare at ”klassiske” politiske
deltakelsesformer som organisasjons- og partimedlemskap og medvirkning ved aksjoner og
demonstrasjoner synes å ha spilt en langt viktigere rolle i det norske studentopprøret enn
kulturelt og eksistensielt betonte protestytringer, som å eksperimentere med nye
samlivsformer eller ”bevissthetsutvidende” rusmidler.81
78
Jf. Førland og Korsvik 2008, s. 137 ff.
Møtet i ml-bevegelsen mellom middelklassens døtre og arbeiderklassens sønner har vært skildret både i
selvbiografisk og i skjønnlitterær form. Se f.eks. Dag Solstad, Gymnaslærer Pedersens beretning om den store
politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, Oslo 1982; Hanne Müller, ”Borgerbarn − og medlem av AKP
(m-l)”, i Terje Tvedt (red.), (ml) En bok om maoismen i Norge, Oslo 1989, s. 81−92.
80
Førland og Korsvik 2008, s. 85 ff.; 120 ff. Verdsettingen av praktisk handling fremfor uforpliktende
”standpunktradikalisme” stemte overens med en dominerende arbeiderklassehabitus som mange hadde vanskelig
med å forlike med en tilværelse i bøkenes og det abstrakte akademiske språkets verden. Mange opplevde også at
deres klassebakgrunn gjennom partiarbeidet ble omdannet fra en hemsko til en symbolsk kapital. Gjennom AKP
kunne man bidra til å gjenreise en revolusjonær tradisjon som Arbeiderpartiet hadde forlatt, og som mange
arbeiderklassevelgere var blitt fremmede for. Samtidig kunne et visst element av (ubevisst?) intellektuell elitisme
gjøre seg gjeldende overfor det som ble oppfattet som en passiviserende konsumkultur i den moderne, ideologisk
sekulariserte arbeiderklassen. Jf. Berntsen 1998, s. 68.
81
Førland og Korsvik 2008, særlig s. 197−228.
79
For de fleste deltakerne rettet opprøret seg ikke mot foreldrehjemmet eller oppvekstmiljøet,
men snarere mot den konflikt man opplevde mellom de sosiale normer en var oppdratt i, og
realitetene i det samfunn man skulle virke i.82 Studentopprørernes ønske om få del i
eliteuniversitetets tradisjonelle privilegier og samtidig tjene ”folket” som organiske politiske
intellektuelle i opposisjon mot etablerte styringseliter, må forstås på denne bakgrunn.
I større grad enn i mange andre vestlige samfunn fantes det her tradisjoner å knytte an til:
Siden 1890-årene hadde intellektuelle med bakgrunn i den sosiale og geografiske periferien
gjorde seg til bannerførere for folkelige ”motkulturer” med front mot den borgerlig-urbane
akademiske elitekulturen. Samspillet mellom den nye venstreradikalismen og de eldre
motkulturene kom ikke minst til uttrykk i EF-striden, som fikk en sterk dreining mot forsvar
av nasjonale demokratiske tradisjoner og lokalsamfunnenes livsformer mot sentralisering,
strukturrasjonalisering og ”pengevelde”.
Som historikeren Reidun Høydal har påpekt, var norskdomsrørslas akademikere, i langt
høyere grad enn deres selvpresentasjon tilsa, integrert i en borgerlig elitekultur og dermed
splittet fra det folkelige opphavsmiljø de hevdet å representere.83 Nynorskprosjektets karakter
av å være en ”folkelig motkultur” må derfor betraktes som en retorisk konstruksjon. Det
samme kan i enda høyere grad sies om studentopprørerne. I praksis vendte studenter med
arbeiderklassebakgrunn sjelden ”hjem” ved å bli revolusjonære; deres esoteriske standpunkt
og språk bekreftet snarere bruddet med hjemmemiljøet. Som den svenske idéhistorikeren og
forhenværende arbeiderklassegutten Ronny Ambjörnsson har uttrykt det: ”Da jeg ble tatt av
sekstitallets venstrevinder, havnet jeg i en eiendommelig posisjon: Jo mer radikale holdninger
jeg inntok, jo mer borgerlig tok jeg meg ut i mine foreldres øyne”.84
Også en annen linje kan trekkes fra de gamle motkulturene til studentopprøret: Motkulturenes
organisasjoner ble ifølge sosiologen Stein Rokkan reist til forsvar for lokalsamfunnenes
autonomi overfor landets sosiale og geografiske sentrum, men bidro i virkeligheten tvert om
til å integrere periferiens organisasjonsliv i storsamfunnet.85 Studentopprørerne så seg som
forsvarere av universitetets autonomi, mens deres atferd og argumenter tvert om virket til å
svekke den allmenne tillit til universitetet og vitenskapen. I 1972 advarte Aftenposten på
82
Et liknende synspunkt hevdes av Gilcher-Holtey 2003, s. 52.
Reidun Høydal, Ein ny norsk elite: Norskdomsrørslas akademikarar, Skriftserien 1/1998, Forum for
universitetshistorie, Universitetet i Oslo 1998.
84
Ronny Ambjörnsson, Fornavnet mitt er Ronny, Oslo 2005, s. 69.
85
Stein Rokkan, “Electoral Mobilization, Party Competition, and National Integration” (1966), i Rokkan,
Citizens, Elections, Parties, Oslo 1970, s. 226–247
83
lederplass om at det samfunnskritiske universitet snart kunne få sitt motstykke i det
universitetskritiske samfunn.86 Det universitetet studentopprørerne forlot med (eller uten)
vitnemålet i hånden, stod mer splittet innad, og var blitt mer sårbart utad, enn den institusjon
som hadde tatt dem imot på Aula-trappen noen år tidligere.
86
John Peter Collett, Historien om Universitetet i Oslo, Oslo 1999, s. 222.