Transcript FAR OG DATTER: – Kjærlighet, sier Chul Ho Lee, det er

FAR OG DATTER: – Kjærlighet, sier Chul Ho Lee, det er ganske enkelt det som binder barn og foreldre sammen. Dette har ikke stått i motsetning til en streng oppdragelse for datteren Irina og hennes søstre.
8
21. AUGUST 2010
BTMaGaSiNeT
aktuell kjærlighet i nudlenes tid
K J E N N E R V I VÅ R E F O R E L D R E – E G E N T L I G ?
I T O Å R J O B B E T I R I N A L E E M E D B O K E N O M S I N FA R : K R I G S O F F E R E T,
I N N VA N D R E R E N O G N U D E L K O N G E N M R . L E E .
tekst: NJORD V. SVENDSEN foto: HÅVARD BJELLAND
21. AUGUST 2010
BTMaGaSiNeT
9
CHUL HO LEES
NUDLER BLE
EN STØRRE
SUKSESS ENN
NOEN HADDE
FORESTILT SEG
– JEG KJENTE ET BEHOV for å skrive ned, ar-
kivere og dokumentere. Dette behovet
ble forsterket da jeg fikk barn, forteller
Irina Lee.
Chul Ho Lee, mer kjent som Mr. Lee,
lener seg over kaffekoppen hjemme
hos datteren på St. Hanshaugen i Oslo
og smiler.
Han kunne ikke få barn, mente legene. Erklært død ble han også. Men Chul
Ho Lee er ikke akkurat en som gir opp,
forsiktig sagt: «Fjellet kommer ikke til
deg. Det er du som må gå til fjellet,» sa
han i en nudelreklame en gang.
Chul Ho Lees nudler ble en større
suksess enn noen i den norske matvarebransjen hadde forestilt seg. Heller
ikke Rieber-konsernet i Bergen, som
ivrig sikret seg rettighetene, trodde
salget skulle nå de eventyrlige høydene
det gjorde utover på 1990-tallet.
Det var bare Chul Ho Lee som trodde
det.
I biografien «Det sa min far», skrevet
av datteren Irina, er nudlene bare en
liten bit av historien om hans eventyrlige liv.
«HVORDAN ER HAN egentlig?» spurte sko-
levennene på gymnaset da reklamefiguren Mr. Lee dukket opp på TV og
raskt ble Norges mest berømte koreaner. Hun klarte aldri å svare, for også
hun begynte å lure på hvem faren
egentlig er.
– Men tanken om at jeg en dag måtte
skrive ned historien hans har ikke noe
med Mr. Lee-figuren å gjøre. Det hand-
10
D AT O M Å N E D Å R
BTMaGaSiNeT
SØSTRE: Søstrene Sonja, Irina og Anja, august 1977.
ler mer om en stigende erkjennelse av
at ingen varer evig, sier Irina.
Chul Ho, Mr. Lee, eller pappa – smiler
fortsatt.
– Jeg tror det ligger i genene, dette
behovet for å skrive ned. I Østen er det
vanlig med nedtegnelser av slekten i
form av små biografier eller en familiebok, sier han.
Men siden Irina Lees far aldri har
hatt slekt i Norge, var slekten i barndommen heller ikke noe som omfattet
noe mer enn kjernefamilien.
Tross den østlige hangen til slektsdokumentasjon – Chul Ho Lee har ikke
hatt noe sterkt ønske om at barna skal
kjenne hans historie. Desto mer har
han vært opptatt av å plante noen
holdninger og verdier i døtrene sine.
– Vilje, det er en egenskap jeg er opptatt av å videreføre. Skal man realisere sine drømmer, kan man aldri
gjøre noe halvveis. Det sier jeg alltid til barna mine.
Noe av fortiden har kommet opp
av seg selv.
– Deler av min historie har dukket
opp nå og da, der jeg har fortalt om hva
jeg har opplevd. Det kan bli utløst av et
syn eller en lyd. En plutselig sirene, for
eksempel, kan fremkalle minner om
flyangrep. Da ringer jeg og snakker
med døtrene mine, forteller Chul Ho
Lee.
CHUL HO LEE var 13 år da han kom bort
fra sine foreldre. Året var 1950, Koreakrigen hadde nettopp brutt ut, og fa-
VI VISER IKKE
SÅ MYE FØLELSER
I KOREANSK
KULTUR
CHUL HO LEE
milien måtte flykte fra de nordkoreanske styrkene som beveget
seg sørover i retning landsbyen deres.
Chul Ho så sin seks år yngre bror bli drept i et bombeangrep
før han selv forsvant i kaoset. Familien hans regnet etter hvert
med at han var død.
I flere år levde han som gategutt, overlevde på skopussing og
andre kreative påfunn. En av guttene i gjengen hans ble
sprengt i filler av en granat.
Da Chul Ho en dag ble tatt av den sterke strømmen i en elv
han hadde forsøkt å krysse, regnet de andre guttene med at
han druknet.
Han ble funnet av amerikanske feltsoldater, naken og bevisstløs, men i live.
Guttungen ble snart en yndling i militærleiren. Han redde
opp senger, pusset sko, vasket uniformer og ble en slags maskot
for soldatene, og senere assistent for en av generalene.
Under en kinokveld ble leiren angrepet av nordkoreanske soldater. Chul Ho ble alvorlig skadet av granatsplinter som traff
ham i hoften. Han ble fraktet til det norske feltsykehuset NORMASH. Der ble han erklært død. Legen kjente ingen puls.
Men så begynte hjertet å slå igjen.
HJEMME PÅ Irina Lees kjøkken kommenterer faren de små
eplene på treet ute i hagen.
Det var ikke mye snakk om følelser i Irina Lees oppvekst.
Faren kunne la tårene renne mens han sentimentalt fortalte koreanske folkeeventyr. Men samtidig stilte han knallharde krav til døtrene. Barna reagerte med heftige ungdomsopprør.
– Jeg ønsket at de skulle være lydige, flinke og arbeidsomme.
Jeg var bekymret en stund, sier Chul Ho.
Irina Lees eldste søster er i dag barnelege, den mellomste er
kokk (som sin far) i toppsjiktet, Irina er journalist med bakgrunn fra blant annet Bergens Tidende.
– Vi viser ikke så mye følelser i koreansk kultur. Vi behøver
ikke å vise så mye for at man skal forstå hva vi føler. Det er ikke
sånn som i Vesten: I love you! roper Chul Ho Lee, og øynene
blir til to streker, og far og datter ler høyt.
DELTIDSSTUDIER I BERGEN
SORTERING: – Jeg er glad pappa
var ung på 50-tallet. Jeg hadde tre
fotoalbum å forholde meg til. Selv
har jeg tusenvis av bilder på PC-en
allerede, så det blir vanskeligere
om mine egne barn en dag skulle
interessere seg for min historie. Vi
etterlater oss altfor mange
uvesentligheter, sier Irina Lee. Her
er Chul Ho Lee søndag 4. april
1954 etter ankomsten til Norge.
– Arbeidet med boken har vært litt
som å trekke ut en kork. Følelsene
strømmet på, sier datter Lee.
– For meg har det vært terapi, sier
pappa Lee.
– Jeg tror du har forandret deg – fra
«dette snakker vi ikke om» til «vil du
høre,» sier datter Lee.
– He-he-he, sier pappa Lee.
CHUL HO LEES ankomst til Norge i 1954
ble møtt med stor medieinteresse.
Fortellingen om den da 17 år gamle
«koreanergutten» som ble hjulpet av
nordmenn og sendt til Norge for livreddende behandling, ble gjengitt i
blant annet Aftenposten, Bergens Tidende og Morgenposten.
I boken forteller Irina Lee om oppturene, nedturene, jobbene – blant dem
en lengre periode som dotømmerassistent. Hun forteller om en gutt som
uten penger, uten fnugg av kjennskap
til språk eller kulturelle koder, kommer til et land der brun hud er en eksotisk sensasjon.
Hun forteller om kampen for tilværelsen i et fattig Etterkrigs-Norge, om
hvordan viljen driver gutten fremover
til kokkeutdannelse, gjør ham til en
vellykket forretningsmann, vinner
kvinnen han vil ha.
Anneliese het hun, og kom fra en
småborgerlig tysk familie. Chul Ho
innledet en stadig mer intensiv brevvennkontakt med henne da han begynte i tyskklassen på gymnaset.
Noen år senere ble hun hans kone,
selv om han ulykkelig meddelte at han ikke kunne få barn.
Så kom tre døtre på rad.
I EN GUL ESKE på loftet. Der lå de gamle brevene. De ble lagt i bun-
ken av bakgrunnsmateriale til boken.
– Innimellom var det nesten flaut å lese, det var litt som å
lese en annen persons dagboknotater, og det er jo ikke noe man
gjør. Jeg er fortsatt usikker på hva som var skrevet for å imponere og hva som egentlig var sant. Det er vanskelig å skille fakta og fiksjon i pappas liv, sier Irina.
– Min kamp, fleiper Chul Ho, og så blir øynene hans to streker
igjen, og latteren spruter unisont ut av far og datter.
I arbeidet med boken reiste de sammen til Sør-Korea i fjor for
å treffe hans familie. Chul Ho var første gang tilbake i 1970.
Men sin far fikk han aldri møte igjen. Han hadde da vært død i
flere år.
– Det er ikke først og fremst det dramatiske med pappas liv
som har gjort at jeg ville vite mer. Jeg tror mange godt kan ha
glede av å skrive ned historien til sine foreldre. Kanskje ble
min bevissthet om at jeg måtte ta vare på historien plantet tidlig i meg siden mamma døde så tidlig, sier Irina.
Anneliese døde i 1984 etter kreftsykdom.
«Å bli bedre
i jobben,
er motivasjon
i seg selv»
Renate Hellesund, Regnskapsmedarbeider,
Økonomi & Databistand AS
DE SÅRBARE og vanskelige tingene, minnene og følelsene. Det
som før ikke ble snakket så mye om, har far og datter nå gått
grundig gjennom.
– Av og til har jeg vegret meg for å spørre om ting, sittet med
fjeset ned i PC-en og mumlet brydd. Men jeg har fått spørre om
alt. Og han har svart også, det er det som er så rart, sier Irina.
Chul Ho Lee, «koreanergutten», må bryte opp. Han skal til fysioterapitimen for hoften sin, den gamle krigsskaden.
– Hvis du har det vanskelig i din ungdom, men står på og jobber, høster du frukten og får det godt når du blir eldre, sier Chul
Ho og legger til:
– Det sa min far.
[email protected]
Fleksibel etter- og videreutdanning
– fra enkeltkurs til bachelorstudium.
Kursstart fra 30. august.
nhh.no/executive
NHH Executive
Telefon: 55 95 96 00
E-post: [email protected]
NORWEGIAN SCHOOL OF ECONOMICS AND BUSINESS ADMINISTRATION