hjemmet - Pellegrino Riccardi
Download
Report
Transcript hjemmet - Pellegrino Riccardi
Pellegrinos
far var sint og
autoritær
Akkurat som sin
far, søkte Pellegrino Riccardi (45)
det gode liv i et
annet land. Fattig
dom styrte faren
fra Italia til England,
forelskelse brakte
sønnen til Norge.
Da Pellegrino selv
ble far, sverget han
at han ikke skulle
gjenta farens feil.
Hjemmetreportasje
Tekst: Julia Schreiner Benito Foto: Svein Brimi
legrino Riccardi elsker
N Pel
sin nye Audi. Så blank, så
blå, så hans. Han vasker og po
lerer, stryker og kjæler.
Sønnen Christian (6) vil også
få pappas bil til å skinne, men
klarer ikke å skru på vannet. Og
pappa hører ham ikke, langt
oppe på stigen der han står. Da
griper de små nevene litt grus
i stedet, gutten tenker at lyden
dette vil lage, er omtrent som
lyden av pappas poleringsma
skin. Lyd blir det — og mønster
med, fra front til bak. Godt at
Pellegrino står høyt på den sti
gen og får roet seg innen han
når ned til sønnen. Sekundene
temmer sinnet.
«Jeg strekker ut armene mot
Christian, og inviterer ham til
å komme bort til meg. Jeg holder
ham tett inntil meg; hodet hans
hviler på skulderen min, og nesen
min er begravd i den
varme nakken hans. Jeg
kjenner at jeg er i ferd
med å bryte vanen til
mange generasjoner,
BEDRE FAR:
Hvordan bli en bedre
far enn sin egen far?
Det grunnet Pellegrino Riccardi på da
han fikk sønnen
Christian (6).
108
Jeg vil
HJEMMET NR. 12/10
akkurat i dette øyeblikket. Jeg gjør
noe som min far, og faren hans før
det igjen, aldri ville gjort. Jeg er
i ferd med å tilgi sønnen min for
hans feil: Jeg er i ferd med å gi
min sønn utilslørt forståelse og
sympati — compassione — akku
rat slik en far bør.»
Det var etter denne hendelsen
at Pellegrino forsto at det er mulig
å tråkke nye spor. Og det trigget
nysgjerrigheten: Hvem er jeg?
Hvem var far? Hva er en god far?
Hvordan kan jeg bli en? Nå har
undringen materialisert seg i
boken «Bedre pappa enn sin far».
– Min far var typisk for sin
generasjon søritalienske fedre:
autoritær og sint. Han var sjef, og
det aller verste jeg kunne gjøre,
var å få ham til å tape ansikt.
Han var avhengig av å vise seg
sterk, forteller Pellegrino.
Da faren som ung forlot SørItalia for å bosette seg i England,
prøvde han å lære seg det nye
språket. Men han ga fort opp.
I en alder av 73 år er hans engelsk
fortsatt elendig, ifølge sønnen.
Og som flere i sin generasjon
kan ikke senior lese.
– For å kompensere for ynke
ligheten ble far enda mer auto
ritær og sint. Han hadde nok
vært en bedre far i Italia.
DELTAR MER: Bytte bleier
og hente i barnehagen,
av norske fedre lærte Pellegrino å delta i familielivet.
– Men fortsatt er arbeidsfordelingen her hjemme
tradisjonell, påpeker
Trine Riccardi.
Kopierte faren
Pellegrino har akkur at hentet
sønnen Christian fra skolen i den
ikke lenger så skinnende Audien.
Nå hviler guttens lyse hode
i farens fang hjemme i Bærum.
Og selveste årsaken til alt, kona
Trine Riccardi (40), sitter ved
siden av.
De traff hvera ndr e und er
Kvartfestivalen i hennes hjemby,
Kristiansand. Og da det viste seg
at hennes studieplass lå like ved
hans bosted i England, var ikke
veien lang fra lek til alvor. To år
senere avsluttet hun sin master.
– Jeg sa at han gjerne måtte
følge meg til Norge, om han ville.
– Og jeg tenkte at denne «la
dolce donna» — søte kvinnen —
kunne jeg ikke la gå, minnes Pel
legrino.
Det ble etablering og barn, og
med det nye sider hos ekteman
nen, mener Trine.
– Jeg kjente ham som ung
musiker — leken, åpen, utfors
kende. Men da vi giftet oss og
fikk barn, ble han en tradisjonell
italiener. Mer alvorlig og veldig
ansvarsfull. Han gikk så inn i for
sørgerrollen. Mye av lekenheten
forsvant.
Pellegrino nikker.
– Det var som en programme
ring. Som om jeg våknet opp og
ble min far, ubevisst. Jeg kopierte
det jeg hadde å kopiere. Men det
fungerte jo ikke så bra, og jeg
måtte prøve å bryte mønsteret.
Kanskje får jeg det ikke helt til,
men Christian skal få det til, sier
han og stryker sønnen.
Kjempet en indre kamp
«Nå blir jeg nødt til å flå deg
levende!» «Nå blir jeg nødt til
å kutte strupen din!» «Jeg blir nødt
til å kappe av deg hendene hvis
du noen gang rører den igjen!»
Dette var farens favoritt-trusler.
De var dype som etter en trak
tor, sporene Pellegrino skulle ut
av. Men han måtte.
– Det skjønte jeg den dagen da
Christian var to år og jeg ble så
sint. Kan ikke engang huske for
hva, men jeg skrek til ham. Jeg
glemmer ikke synet av de redde
øynene hans. Jeg begynte å mis
like meg selv.
– Først da jeg leste boken, for
sto jeg hvilken indre kamp han
førte, sier Trine om ektemannen.
– Jeg ble overrasket over hvor
hardt han har jobbet med å tøyle
disse instinktene, og det står re
spekt av den kampen han har
kjempet med seg selv. Fortsatt kan
han bli aldeles rasende over små
ting som at noe faller ut av kjøle
skapet, eller at butikken er stengt
eller bilavgiftene høye. Men han
blir nesten bare sint på seg selv.
– Har jeg noen gang sagt noe
stygt til deg?
– Det tror jeg ikke, sier Trine.
Ekteparet har også datteren
Emily (4), som kanskje får sin bok
en dag. Men denne er altså viet
det krevende far-sønn-forholdet.
Har tilgitt faren
I dag beskriver Pellegrino forhol
det til faren som godt.
– Jeg har tilgitt min far, det som
har skjedd, kan ikke endres.
Men jeg kan endre mine følelser
rundt det. Og jeg kan lære hva
det er å være en god far. Norge
har roet meg ned.
Da Pellegrino kom til Norge,
så han for første gang fedre som
trillet barnevogn. Ikke bare sam
men med barnets mor, men alene.
Og tenk, pappaene byttet bleier
— i parken! Han var like overras
ket som imponert.
– Å delta i familielivet, det lærer
jeg av norske fedre. Men jeg har
fortsatt en vei å gå, sier han mens
Trine nikker.
Hun er kommunikasjonsleder
i IBM. Pellegrino holder kurs og
foredrag og reiser mye.
– Så hvordan blir man en bedre
far?
– Først må du se hvor dine feil
kommer fra. Neste steg er å tilgi
det som har skjedd. Siden må du
forstå og bevisstgjøre. Jeg mener
ikke at foreldre aldri skal bli sinte.
Jeg tror på å vise hele spekteret
av følelser for barna. Forskjellen
hos meg er at jeg nå velger om
jeg skal bli sint eller ei, følelsene
kommer ikke ukontrollert.
I boken beskriver Pellegrino
lengselen etter litt jubel fra faren.
Savnet var stort etter litt anerkjen
nelse, et klapp på skulderen,
et nikk, hva som helst som sa:
«Du er verdt noe for meg.» Den
bekreftelsen fikk han aldri. Den
lille gutten strevde etter farens
gunst, og gjør det ennå.
– Jeg husker ham som trist.
Fordi han ikke fulgte sine drøm
mer, tror Pellegrino, og priser seg
lykkelig over at han selv fulgte
«la dolce donna» mot «la dolce
vita» i Norge.
◆
[email protected]
aldri bli som min far
HJEMMET NR. 12/10
109