hjemmet - Pellegrino Riccardi

Download Report

Transcript hjemmet - Pellegrino Riccardi 

Pel­le­gri­nos
far var sint og
autoritær
Ak­ku­rat som sin
far, søk­te Pel­le­gri­no Ric­car­di (45)
det gode liv i et
an­net land. Fat­tig­
dom styr­te fa­ren
fra Ita­lia til Eng­land,
for­els­kel­se brak­te
søn­nen til Nor­ge.
Da Pel­le­gri­no selv
ble far, sver­get han
at han ikke skul­le
gjen­ta fa­rens feil.
Hjemmetreportasje
Tekst: Julia Schreiner Benito Foto: Svein Brimi
le­gri­no Riccardi els­ker
N Pel­
sin nye Audi. Så blank, så
blå, så hans. Han vas­ker og po­
le­rer, stry­ker og kjæ­ler.
Søn­nen Chris­ti­an (6) vil også
få pap­pas bil til å skin­ne, men
kla­rer ikke å skru på van­net. Og
pap­pa hø­rer ham ikke, langt
oppe på sti­gen der han står. Da
gri­per de små ne­ve­ne litt grus
i ste­det, gut­ten ten­ker at ly­den
det­te vil lage, er om­trent som
­ly­den av pap­pas po­le­rings­ma­
skin. Lyd blir det — og møns­ter
med, fra front til bak. Godt at
Pel­legri­no står høyt på den sti­
gen og får roet seg in­nen han
når ned til sønnen. Se­kun­de­ne
tem­mer sin­net.
«Jeg strek­ker ut ar­me­ne mot
Chris­ti­an, og in­vi­te­rer ham til
å kom­me bort til meg. Jeg hol­der
ham tett inn­til meg; ho­det hans
hvi­ler på skul­de­ren min, og ne­sen
min er be­gravd i den
var­me nak­ken hans. Jeg
kjen­ner at jeg er i ferd
med å bry­te va­nen til
man­ge ge­ne­ra­sjo­ner,
BEDRE FAR:
Hvordan bli en bedre
far enn sin egen far?
Det grunnet Pellegrino Riccardi på da
han fikk sønnen
Christian (6).
108
Jeg vil
HJEMMET NR. 12/10
ak­ku­rat i det­te øye­blik­ket. Jeg gjør
noe som min far, og fa­ren hans før
det igjen, ald­ri vil­le gjort. Jeg er
i ferd med å til­gi søn­nen min for
hans feil: Jeg er i ferd med å gi
min sønn util­slørt for­stå­el­se og
sym­pa­ti — compassione — ak­ku­
rat slik en far bør.»
Det var et­ter den­ne hen­del­sen
at Pel­le­gri­no for­sto at det er mu­lig
å tråk­ke nye spor. Og det trig­get
nys­gjer­rig­he­ten: Hvem er jeg?
Hvem var far? Hva er en god far?
Hvor­dan kan jeg bli en? Nå har
und­rin­gen ma­te­ria­li­sert seg i
­boken «Bed­re pap­pa enn sin far».
– Min far var ty­pisk for sin
­ge­ne­ra­sjon sør­ita­li­en­ske fed­re:
au­to­ri­tær og sint. Han var sjef, og
det al­ler vers­te jeg kun­ne gjø­re,
var å få ham til å tape an­sikt.
Han var av­hen­gig av å vise seg
sterk, for­tel­ler Pel­le­gri­no.
Da fa­ren som ung for­lot SørIta­lia for å bo­set­te seg i Eng­land,
prøv­de han å lære seg det nye
språ­ket. Men han ga fort opp.
I en al­der av 73 år er hans eng­elsk
fort­satt elen­dig, iføl­ge søn­nen.
Og som fle­re i sin ge­ne­ra­sjon
kan ikke se­ni­or lese.
– For å kom­pen­se­re for yn­ke­
lig­he­ten ble far enda mer au­to­
ri­tær og sint. Han had­de nok
vært en bed­re far i Ita­lia.
DELTAR MER: Bytte bleier
og hente i barnehagen,
av norske fedre lærte Pellegrino å delta i familielivet.
– Men fortsatt er arbeidsfordelingen her hjemme
tradisjonell, påpeker
Trine Riccardi.
Kopierte faren
Pel­le­gri­no har ak­ku­r at hen­tet
søn­nen Chris­ti­an fra sko­len i den
ikke len­ger så skin­nen­de Au­di­en.
Nå hvi­ler gut­tens lyse hode
i fa­rens fang hjem­me i Bæ­rum.
Og sel­ves­te år­sa­ken til alt, kona
Tri­ne Ric­car­di (40), sit­ter ved
si­den av.
De traff hver­a nd­r e un­d er
Kvart­fes­ti­va­len i hen­nes hjem­by,
Kris­tian­sand. Og da det vis­te seg
at hen­nes stu­die­plass lå like ved
hans bo­sted i Eng­land, var ikke
vei­en lang fra lek til al­vor. To år
se­ne­re av­slut­tet hun sin mas­ter.
– Jeg sa at han gjer­ne måt­te
­føl­ge meg til Nor­ge, om han vil­le.
– Og jeg tenk­te at den­ne «la
dol­ce don­na» — søte kvin­nen —
kun­ne jeg ikke la gå, min­nes Pel­
le­gri­no.
Det ble etab­le­ring og barn, og
med det nye si­der hos ek­te­man­
nen, me­ner Tri­ne.
– Jeg kjen­te ham som ung
­mu­si­ker — le­ken, åpen, ut­fors­
ken­de. Men da vi gif­tet oss og
fikk barn, ble han en tra­di­sjo­nell
ita­lie­ner. Mer al­vor­lig og vel­dig
an­svars­full. Han gikk så inn i for­
sør­ger­rol­len. Mye av le­ken­he­ten
for­svant.
Pel­le­gri­no nik­ker.
– Det var som en pro­gram­me­
ring. Som om jeg våk­net opp og
ble min far, ube­visst. Jeg ko­pi­er­te
det jeg had­de å ko­pie­re. Men det
fun­ger­te jo ikke så bra, og jeg
måt­te prø­ve å bry­te mønsteret.
Kan­skje får jeg det ikke helt til,
men Chris­ti­an skal få det til, sier
han og stry­ker søn­nen.
Kjempet en indre kamp
«Nå blir jeg nødt til å flå deg
le­ven­de!» «Nå blir jeg nødt til
å kut­te stru­pen din!» «Jeg blir nødt
til å kap­pe av deg hen­de­ne hvis
du noen gang rø­rer den igjen!»
Det­te var fa­rens fa­vo­ritt-t­rus­ler.
De var dype som et­ter en trak­
tor, spo­re­ne Pel­le­gri­no skul­le ut
av. Men han måt­te.
– Det skjøn­te jeg den da­gen da
Chris­ti­an var to år og jeg ble så
sint. Kan ikke en­gang hus­ke for
hva, men jeg skrek til ham. Jeg
glem­mer ikke sy­net av de red­de
øy­ne­ne hans. Jeg be­gyn­te å mis­
li­ke meg selv.
– Først da jeg les­te bo­ken, for­
sto jeg hvil­ken ind­re kamp han
før­te, sier Tri­ne om ek­te­man­nen.
– Jeg ble over­ras­ket over hvor
hardt han har job­bet med å tøy­le
dis­se in­stink­te­ne, og det står re­
spekt av den kampen han har
kjempet med seg selv. Fort­satt kan
han bli al­de­les ra­sen­de over små­
ting som at noe fal­ler ut av kjø­le­
ska­pet, el­ler at bu­tik­ken er stengt
el­ler bil­av­gif­te­ne høye. Men han
blir nes­ten bare sint på seg selv.
– Har jeg noen gang sagt noe
stygt til deg?
– Det tror jeg ikke, sier Tri­ne.
Ektepa­ret har også dat­te­ren
Emi­ly (4), som kan­skje får sin bok
en dag. Men den­ne er alt­så viet
det kre­ven­de far-sønn-for­hol­det.
Har til­gitt fa­ren
I dag be­skri­ver Pel­le­gri­no for­hol­
det til fa­ren som godt.
– Jeg har til­gitt min far, det som
har skjedd, kan ikke end­res.
Men jeg kan end­re mine fø­lel­ser
rundt det. Og jeg kan lære hva
det er å være en god far. Nor­ge
har roet meg ned.
Da Pel­le­gri­no kom til Nor­ge,
så han for før­s­te gang fed­re som
tril­let bar­ne­vogn. Ikke bare sam­
men med bar­nets mor, men ale­ne.
Og tenk, pap­pa­ene byt­tet blei­er
— i par­ken! Han var like over­ras­
ket som im­po­nert.
– Å del­ta i fa­mi­lie­li­vet, det læ­rer
jeg av nor­ske fed­re. Men jeg har
fort­satt en vei å gå, sier han mens
Tri­ne nik­ker.
Hun er kom­mu­ni­ka­sjons­le­der
i IBM. Pel­le­gri­no hol­der kurs og
fore­drag og rei­ser mye.
– Så hvor­dan blir man en bed­re
far?
– Først må du se hvor dine feil
kom­mer fra. Nes­te steg er å til­gi
det som har skjedd. Si­den må du
for­stå og be­visst­gjø­re. Jeg me­ner
ikke at for­eld­re ald­ri skal bli ­sin­te.
Jeg tror på å vise hele spek­te­ret
av fø­lel­ser for bar­na. For­skjel­len
hos meg er at jeg nå vel­ger om
jeg skal bli sint el­ler ei, fø­lel­se­ne
kom­mer ikke ukon­trol­lert.
I bo­ken be­skri­ver Pel­le­gri­no
leng­se­len et­ter litt ju­bel fra fa­ren.
Sav­net var stort et­ter litt aner­kjen­
nel­se, et klapp på skul­de­ren,
et nikk, hva som helst som sa:
«Du er verdt noe for meg.» Den
be­kref­tel­sen fikk han ald­ri. Den
lil­le gut­ten strev­de et­ter fa­rens
gunst, og gjør det ennå.
– Jeg hus­ker ham som trist.
For­di han ikke fulg­te sine drøm­
mer, tror Pel­le­gri­no, og pri­ser seg
lyk­ke­lig over at han selv ­fulg­te
«la dol­ce don­na» mot «la dol­ce
vita» i Nor­ge.
◆
[email protected]
ald­ri bli som min far
HJEMMET NR. 12/10
109