Kritikk i Fædrelandsvennen

Download Report

Transcript Kritikk i Fædrelandsvennen

onsdag 24. september 2014
• 23
Kultur
utstilling. Punkt 2014
fakta
Cornelius Jakhelln
●●Forfatter og musiker fra Kristiansand
●●Født 1977.
●●2001 Gebura Muse. (Dikt)
●●2004 Yggdraliv. (Dikt)
●●2006 Fagernorn. (Dikt)
●●2007 Gudenes fall (Roman)
●●2008 Rikke gidder ikke! (Barnebok)
●●2008 Galderhug. (Dikt)
●●2009 Voguesville (Roman)
●●2010 Trisyn (Dikt)
●●2011 Kosmopolis. (Dikt)
●●2011 Raseri. En hvitings forsøk på
en selvbiosofi (Selvbiografi)
●●2013 Umgangskrigen (Dikt)
●●2014 Germania (Roman)
Keith Rowes installasjon «Dog and Radio. 31 dogs and 14 radios based on the HMV logo» forklarer vel
seg selv. Foto: Johan Otto Weisser
Kraftig kost
Installasjonen som fyller Kunsthallen, er laget av den norske kunstneren Kjell Bjørgeengen og den britiske kunstneren og improvisasjonsmusikeren Keith Rowe, som bidrar
med installasjoner og malerier.
Johan Otto
Weisser
kunstanmelder
[email protected]
Roen i Auglandsbukta er en diametral motsetning til forfatterens
leilighet i Wilhelmsstrasse, Berlin. Foto: Tore André Baardsen
zitiden
Han begynte å skrive «Germania» i april 2012 etter å ha fablet
om den i årevis. Basisen er to notatbøker på 500 sider hver som
han har fylt mens han har dratt
rundt med buss og bane i Berlin.
Fornedrende
– Jeg har aldri snakket mer om en
bok, så folk begynte vel å lure på
hvor den ble av. Sturmgeist opplever det som fornedrende og ydmykende for en voksen mann å
måtte bruke bussen. Han mener
dette er en transportform som
mest er for sosialklienter eller
dem som er fradømt retten til å
kjøre bil. Det er en dyp ambivalens over hele boka, og den ope-
rerer på flere ulike nivåer.
– Har du egentlig mest lyst til å
være tysk?
– Det hender jeg i stille stunder
får lyst til det når jeg følger med
på enkelte av debattene i Norge.
Hvis Norge hadde åpnet opp for
dobbelt statsborgerskap, ville jeg
nok ha søkt.
Kristiansand Kunsthall
Kjell Bjørgeengen /
Keith Rowe
04.09- 12.10.14
Punkt 2014
Allerede før man kommer inn i
lokalet ser vi at det er tatt kraftige grep. Alle vinduer, inkludert overlyset over glasstaket,
er dekket av rød folie. I rommet
gir det en merkelig, på grensen
til ubehagelig følelse. Øyet gjør
som det pleier; forsøker å nøytralisere og normalisere det intense lyset, men her er avviket
for stort.
Gjennom hele utstillingen er
det montert små skjermer. Disse avgir et flimrende hvitt lys
i sekvenser, generert fra lyd. I
det intenst røde rommet virker lyset nesten grønt. Det er
en sterk, visuell opplevelse som
mer handler om å være i noe,
enn å forstå det. Siden dette
er Punkt, så er det selvfølgelig
et lydspor som går i rommet.
Små, nesten usynlige høyttalere legger et lydteppe som hele
tiden endrer seg. Også fra de
små skjermene kommer det
svak, stikkende lyd.
Det mest intense punktet i
utstillingen er når man går inn
i det lille videorommet hvor det
henger tre ganske store skjermer i et grått rom, igjen må øynene slite for å finne balansen.
I det første rommet er det tre
glassmontre. De inneholder en
kuvert, et ferdig måltid på en
tallerken med bestikk og glass.
I glasset er det blomster. Maten
er dekket av mugg og er motby-
delig. På toppen av montrene
er det en luftfrisker som hvert
20. minutt sender ut en sprut
av sjasmin. Forfall, forgjengelighet og død anrettet som et
måltid. I den vanvittige atmosfæren er det virkningsfullt.
I prosjektrommet er «The
Room». Det er mørkt. Bare to
svake, røde lamper lyser opp
to hjørner. Bak to stoler i det
tredje hjørnet står en gammel
TV som flimrer grått. Stemningen er melankolsk. Det er vanskelig å se hva som foregår, og
igjen er det mer hva rommet
gjør med deg enn hva det betyr.
Det er interessant, for ikke
å si befriende, å se i hvor stor
grad målet er å berøre, skape
en kroppslig erfaring, mer enn
et «budskap». For at noe slikt
skal virke er man helt avhengig
av den kompromissløse kvaliteten på arbeidet som er gjort.
Det gjør utstillingen til en stor
opplevelse som står seg i møte
med hva som helst.
Johan Otto Weisser
Tekst: Torgeir Eikeland
[email protected] - 90621063
Alle vinduene er dekket av rød folie, noe som gir
en trykkende og underlig stemning. Foto: Johan Otto Weisser
I «The Room» tegnes et fremmedgjort bilde av
samfunnet. Foto: Johan Otto Weisser