Transcript Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad

27
Stavanger aftenblad · mandag 28. april 2014
Kultur
Drømmen
om europa
Fett, men
overmett
ForegangsKvinne
ForFatteren
og Krigen
Krim
Roman
Biografi
Roman
hh
Kristina
Ohlsson:
hh
Papirgutten
hh
Oversatt av
Inge Ulrik
Gundersen
hh
491 sider
hh
Gyldendal
hh
Topp plott, bra skrevet,
litt langtekkelig.
hh
Laurent
Gaudé
hh
Eldorado
hh
Oversatt av
Kjell Olaf Jensen
hh
222 sider
hh
Bazar Forlag
hh
Perspektivrikt
om fattige flyktninger som håper
på et bedre liv.
hh
Astrid Lorenz:
hh
Fra de frimodiges leir. Ragna
Nielsen, født
Ullmann – skolearkitekt og kvinnereformator
hh
464 sider
hh
Aschehoug
hh
Grundig og velskrevet om
banebryter for jenters skolegang.
hh
Ingri
Lønnebotn:
hh
En av de andre
hh
143 sider
hh
Bodoni
hh
Liv og dikt
formet
i «etterforklaringens løgnaktige lys».
Handlingen i «Eldorado» av
franske Laurent Gaudé (f. 1972)
starter på Sicilia i 2006. Marinekaptein Salvatore Piracci som i
tyve år har patruljert utenfor øya
Lampedusa for å spore opp båtflyktninger på vei mot Europa,
blir kontaktet av en libanesisk
kvinne. To år tidligere ble hun
og 385 andre overlevende av i
alt over 500 flyktninger etterlatt hjelpeløse ute på havet. De
ble reddet av kapteinen og hans
menn, for så å bli transportert
tilbake til nøden de flyktet fra.
Kvinnen som mistet et lite barn
under overfarten, vil nå hevne
seg på profittjegeren som sendte voksne og barn i døden, ber
Salvatore Piracci om et våpen
og får ønsket innfridd.
Møtet med kvinnen blir et
vendepunkt i livet til den systemlojale kapteinen. Etter å ha
slått til en libysk sjøkaptein som
systematisk svindler båtflyktningene, slutter han i jobben,
kjøper egen båt og snubler ut i
et afrikansk eksil der bare «Tigging og venting» er mulig. Så
tomt føles brått livet at han blir
suicidal og dynker seg med bensin.
Historien om kapteinen som
reagerer på eget og andres svik
mot verdens fattige, fortelles i
tredje person. Den andre hovedpersonen i denne veldreide
flyktningeromanen er 25-årige
Soleiman fra Sudan. Han forteller i neddempet, poetisk jegform om flukten fra hjemlandet
gjennom Libya, Algerie og Marokko til den autonome, spanske byen Ceuta på nordkysten
av Afrika.
Først i sluttkapitlet får vi vite
at de to hovedpersonene faktisk
møtes. Det viser seg at den deprimerte europeeren uten noe
å leve for, har bidratt til det åndelig motiverte motet som får
Soleiman til å krysse stadig nye
landegrenser, før han omsider
setter en brukket fot på spansk
jord.
At Flyktninghjelpen bruker
romanen i sitt innsamlingsarbeid, og forlaget gir 10 kr per
solgte bok til arbeidet for barn
på flukt, bør nevnes i omtalen av
en godt oversatt roman der vold
og vennskap, Hiv, pengebegjær,
bedrag, hevntørst, mismot, moralsk indignasjon og solidaritet
stadig avtegner seg på realistisk,
tankevekkende vis.
Enkelte biografer makter på
en uanstrengt måte å sette beretningen om et levd enkeltliv
inn i en historisk og samfunnsmessig kontekst. Parallelt med
at den biografertes livsløp avdekkes og skildres, gis leseren
dermed en leseverdig framstilling av tiden og samfunnet som
omga hovedpersonen. Dette er
tilfelle med Astrid Lorenz’ biografi om skolepioneren og kvinnesakskvinnen Ragna Nielsen.
Historien om livet til Nielsen
gir en fin smak av tidsånden,
særskilt i hovedstadens kulturelle og øvre sosiale lag. Hun
forholdt seg på det personlige
planet til personer som Jørgen
Moe, Kitty Kielland og Amalie
Skram, og blant elevene hennes finner vi blant andre Sigrid
Undset og Halvdan Koht. Den
generelle samfunnsutviklingen
ved overgangen mellom 1800og 1900-tallet flettes inn i framstillingen. Forfatteren refererer
til så vel litteratur, malerkunst
og andre kunstarter som til datidens sosiale konvensjoner,
kjønnsroller, befolkningsutvikling og byvekst.
Lorenz presenterer Nielsens
privat- og yrkesliv på en måte
som vil kunne interessere alle
som er nysgjerrige på vår nære
fortid. Det er norsk skoleutvikling, og da i første rekke hvordan skolen i siste halvdel av
1800-tallet ble åpnet for jenter,
som er den røde tråden i fremstillingen. Dette skjedde parallelt med at kvinner ble mer synlige på den offentlige arena. For
Ragna Nielsen var det en naturlig sammenheng mellom jenters utdannelse og kvinners synliggjøring i samfunnet, og hun
formante sine kvinnelige elever til å lese aviser og følge med
i samfunnsdebatten. Selv gikk
hun foran som et godt eksempel
med sine mange år som leder av
Norsk Kvindesagsforening.
Forholdet Nielsen hadde til
elevene sine, var nært og inderlig. Dette illustreres i boka ved
sitater fra noen av de personlige diktene hun skrev til jentene
som avla eksamen ved skolen
hennes. Lorenz synes dermed å
ha belegg for teorien som lanseres tidlig i boka om at den barnløse Nielsens kjærlighetsevne
og morsfølelse ble øst utover
skolebarna hennes.
På en kirkegård i Bergen er
1085 tyskere fra andre verdenskrig gravlagt (av i alt 11.500 i
Norge). På en av gravsteinene
står Gefreiter, korporal, Helmut
Heins navn inngravert, og årstallene 1918-1940. Og på første
side i «En av de andre» forteller Ingrid Lønnebotn (1946, debut 1988) at hun ikke har klart
å oppspore noen pårørende til
denne en gang så levende unge
soldaten.
Selv er hun født etter at den
unge tyskeren gikk ut av tiden,
men oppnår slik å skrive seg
selv inn i denne romanen med
ham som en av hovedpersonene, og som hun nå altså selv har
skrevet. På liknende vis opptrer
Lønnebotn som sitt eget «jeg»
på kirkegården etter at hele fortellingen hennes om Helmut
Hein og det nabolaget hun har
diktet ham i Bergen, der de øvrige romanpersonene også bodde
og fortsatt bor, er over.
Hvorfor denne interessen for
denne ene soldaten mellom alle
de 350.000 tyske troppene som
på det meste besatte Norge?
Det forstår leseren litt etter litt
når han med forfatteren dikter
seg gjennom oppveksten til Mariann (født 1946; forfatterens
alter ego?), holdningene – alt
fra sober overbærenhet og trofast hevngjerrighet, for ikke å si
taushet, fortielse og løgn, slik vi
får skildret Marianns bror, far,
faster, venninnen Hannelore (f.
1945, adoptert fra Tyskland),
samt naboene der Helmut Hein
var innkvartert som hestepasser
for en tysk kommandant.
Krigsokkupasjonsfortellingen
om romanfiguren Helmut Heins
lite oppsiktsvekkende dager i
Bergen utvikler seg etterhvert
til å bli en nifs kriminalhistorie,
mens den steinharde faster Fanny nå i sine oldings år blir stadig
mer menneskelig. Hele romanen har et humanistisk budskap
som uttrykkes i disse to sitatene
som hevder at «vi begge er den
andre», og – romanens siste ord
om – at «levende og døde ligner
hverandre til forveksling».
«En av de andre» er Ingri
Lønnebotns tiende roman, like
enkel som finurlig, f.eks. med
små oppmerksomhetskrevende
kalendariske forskyvninger. Den
er også en artig metaroman om
å skrive roman.
steinar sivertsen
Ole kallelid
Jan askelund
Jeg mener bestemt at Kristina
Ohlsson burde skåret bort 150
sider fra sin nye krim.
En lærerinne på en jødisk barneskole blir skutt i skolegården,
foran øynene på sjokkerte barn
og foreldre. Samme ettermiddag
forsvinner to unge gutter på vei
til tennistrening. Kraftig snøvær
i Stockholm gjør letearbeidet
vanskelig.
De to sakene henger sammen,
skjønner etterforskerne Alex
Recht og Fredrika Bergman.
De jakter en hensynsløs og effektiv morder. Eller to? Etterforskningen fører dem til Israel.
Eden Lundell, terrorsjef i Säpo,
blir også dratt inn i saken. Den
israelske etterretningsagenten
Efraim Kiel, hennes gamle elsker, dukker opp.
Ohlsson skriver omtrent like
mye om etterforskernes privatliv som jobb. Vanligvis liker jeg
bedre mord enn mor, far & barn.
Men forfatteren er god til å beskrive: «Hun var konstant en
smeltedigel av undertrykte reaksjoner og behov. Han var et fyrverkeri av følelsesutrykk».
Ohlsson har valgt å bruke presise datoer. Alt foregår en uke i
januar 2012. Et godt triks for å
skape realisme.
Men det blir litt mye dveling
og grubling fra Alex Recht og
de andre, der de går og frykter
det verste og muller over fakta
igjen og igjen. Boken er for lang.
For eksempel er det unødvendig
å bruke så mye plass på Peder
Rydh. Han pleide å være en del
av etterforskningsgruppen til
Alex. Nå føler han seg utenfor,
som sikkerhetssjef i den jødiske
forsamlingen.
Fire helter er for mye: Vi får
vite alt om Eden, Fredrika, Alex,
Peder og deres familier. Bare
Edens familie blir en del av
handlingen.
I tillegg følger vi en av de mistenkte tett, slik at vi sitter med
masse opplysninger som politiet ikke har. Det hindrer spenningen. Jeg skriver visst dette i hver
eneste anmeldelse: Er det umulig for dagens forfattere å bare
følge politiet?
Motivet er veldig godt bygget opp. Plottet er suverent. Alt
er av høy kvalitet. Det ble bare
for mye å spise opp, for mye fett
i sausen, og for mange retter på
menyen.
Gunnar Gran
[email protected]
Utlånstoppen
fra Sølvberget
hh
1. Jo Nesbø: Politi.
hh
2. Jo Nesbø: Sønnen.
hh
3. Roy Jacobsen: De
usynlige.
hh
4. Torkil Damhaug:
Sikre tegn på din død.
hh
5. Jon Michelet: En
sjøens helt.
hh
6. Cecilie Enger:
Mors gaver.
hh
7. Jørn Lier Horst:
Hulemannen.
hh
8. Lars Kepler:
Sandmannen.
hh
9. Hanne Kristin
Rohde: Mørke hjerter.
hh
10. Lucinda Riley:
Midnattsrosen.
Utlånstoppen
e-bøker
fra Sølvberget
hh
1. Tore Renberg:
Vi ses i morgen.
hh
2. Hanne Kristin
Rohde: Mørke hjerter.
hh
3. Jo Nesbø: Politi.
hh
4. Jussi Adler-Olsen:
Alfabethuset.
hh
5. Lene Lauritsen
Kjølner: Høyt henger
de.
hh
6. Jo Nesbø: Sønnen.
hh
7. Tor Åge
Bringsværd: Vår
verden er dugg.
hh
8. Chris Tvedt: Av
jord er du kommet.
hh
9. Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk.
hh
10. Suzanne Collins:
Opp i flammer.
Utlånstoppen
fra Sandnes
bibliotek
hh
1. Karin Brunk Holmqvist: Potensgiverne.
hh
2. Jojo Moyes:
Et helt halvt år.
hh
3. Jørn Lier Horst:
Jakthundene.
hh
4. Victoria Hislop:
Tråden.
hh
5. Else Berit Kristiansen: I krig og kjærlighet: en trygg havn.
hh
6. Roy Jacobsen:
De usynlige.
hh
7. Karen Kingsbury:
Første opptak.
hh
8. Jørgen Jæger:
Karma.
hh
9. Denise Mina:
Dødtid.
hh
10. Hanne-Vibeke
Holst: Kronprinsessen.