teknologi

GITARHELTEN

Syltynne kobbertråder, en hemmelig voksblanding og nennsomt håndarbeid har gitt Thomas Nilsen innpass hos flere av verdens fremste gitarister. Nå venter han på dommen fra Keith Richards.

Tekst og foto Øystein Lie

Aurskog

Bak gjentapede

1980-tallet.

persienner i et lite lagerlokale i Aurskog, noen mil unna svenskegrensen, stirrer Tho mas Nilsen (39) inn i Mac-en. Han sjekker eposten, ingenting nå heller, lener seg tilbake i en burgunder sofa som har overlevd siden Mens trenden er å lage gitarer som stemmer seg selv, og hvor alskens elektronikk stappes inn gitaren for å gjøre livet enkelt og samtidig åpne opp for en vell nye muligheter, gjør Nilsen ting på den manuelle og tungvinte måten. Han holder seg til én detalj, til en spole med kobbertråd, festet like under der gitar- strengene vibrerer som mest – gitarens mikrofon.

– Så langt har jeg brukt en halv million kroner på å kjøpe nytt utstyr, og drevet det jeg vil kalle grunnfors kning. Gitarmikrofonen er selve hjertet i gitaren. Det spiller ingen rolle hvor bra gitaren er, hvor rent for sterkeren gjengir detaljene, hvis gitarmikrofonen ikke låter bra. Alt blir suppe, åkkesom, sier Nilsen.

Start me up.

Verdenskjente gitarister begynner å få opp ørene for de håndlagde gitarmikrofonene til Nil sen og hans Cream T. Pickups. Billy Gibbons i ZZ Top, Steve Miller og Jeff Beck vel ger av en eller annen grunn gitarmikrofoner fra Aur skog. Og nå venter Nilsen i skogen på tilbakemelding fra kanskje den største av dem alle: Rolling Stones-gi tarist Keith Richards. Nilsen trasker hvileløst rundt blant gitarer og tre varmeovner, ledninger som ikke er langt fra et maleri av Jackson Pollock. Selv om det er altfor mye å gjøre, greier han ikke å la være å sjekke om legenden har sagt noe til gitarteknikeren sin.

– Igår kveld sendte jeg purre-epost, men med Keith Richards tar ting tydeligvis tid, sier Nilsen og smiler så svakt at det knapt merkes.

En dag for fem år siden reiser han seg fra kontorsto len, og setter seg godt til rette i sofaen i sokkelleilig heten i Aurskog. Pløyer igjennom en eske med gamle gitarbøker.

– Jeg satt 16 timer foran pc-en hver dag, og laget løs ninger for mobil og data. En dag sa jeg til meg selv: Jeg vil jobbe med noe fysisk, gjøre et skikkelig håndverk, sier Nilsen.

BACK IN BLACK.

Den tidligere gitarreparatøren og instrumentmakeren kjøper to gitarer – en Gibson Les Paul og en Fender Stratocaster – plugger inn i forster keren og slår akkorder. Det er tidenes nedtur.

– Gitarene låt dårlig og platt, hadde null sjel. Og det- te skulle være gode gitarer, sier Nilsen.

Nilsen undersøker delene på de nyinnkjøpte gita rene sine, og ser at ting ikke er som i de gamle gitar bøkene. Han tenker, her er muligheten. Jeg får utvi- kle noe nytt, og så reparere gitarer ved siden av for ikke å bli ruinert.

– Jeg ville lage gitarmikrofoner ved å gå tilbake i tid, ta det beste fra gutta som jobbet på Gibson og Fender på 1940–1950-tallet, og i tillegg gjøre mine greie – jobbe tett med artistene for å finne ut akkurat hva de vil ha, sier Nilsen.

I 2009 reiser han for første gang til USA, og lander i California for å saumfare de anerkjente gitarfabrik kene Carruthers Guitars, Brazen Guitars og Norman Guitars. – Det var god plass til en til på toppen, for å si det sånn, sier Nilsen.

Around and around.

En gitarmikrofon er strengt tatt egentlig bare én eller flere spoler som er koblet sammen i serie. På spolen vikles kobbertråd, og til bake i Norge bestemmer Nilsen seg for vikletrådene Lyden av Norge.

Thomas Nilsen fra Aurskog sitter i en slitt sofa, milevis fra der det skjer. Men han vet i det minste en ting: Gitarmikrofonene hans går det gjetord om nå – at det snakkes om en mann i skogen i Norge som lager noe utrolige greier.

gitarhelten

1 2 3 (1) forskning.

For Nilsen må all lyd og skjønnhet reduseres til mekanikk og fysiske lover. Å bade spolen i egenkomponert biovoksblanding var veien til den perfekte lyden. To års forskning var det som skulle til.

(2) LED-lys

. Gitaren til Aerosmiths Joe Perry har havnet i Aurskog – og foruten nye gitarmikrofoner, har den også fått montert ledlys.

(3) Siste finish.

Når spolen er badet i biovoksblanding, tørkes den nøye og er klar for å monteres på gitaren.

som Fender og Gibson er mest kjent for, den ene 0,05 millimeter tykk, den andre 0,06.

I stedet for å la maskiner gjøre de obligatoriske åtte tusen viklingene, vil han gjøre det selv. – En skulle kanskje ikke tro at hvordan tråden leg ger seg i spolen har noe å si for lyden, men det har så godt som alt å si, sier Nilsen.

Perfeksjonen stopper ikke her. Han kjøper staver som han magnetiserer selv, og begynner å eksperi mentere med sin egen bivoksblanding som han for segler mikrofonene med. – De store produsentene bruker parafinvoks. Jeg ville finne ut om det var mer å hente med en annen blanding, sier Nilsen.

De første forsøkene er latterlige. Gitarlyden druk ner, men Nilsen snur erfaringen på hodet. Han er på sporet av noe, siden det beviselig har noe å si hva kob bertrådene er dekket med. To år senere er han omsider fornøyd.

– Hva som er i blandingen, er strengt hemmelig, men jeg kan si at badet er 70 grader varmt, sier Nilsen.

Gimme all your lovin’.

Sommeren 2009 sitter han med sin første prototype. Det låt mer enn bra, men hva så? Jo, de skjeggete Texas-karene i ZZ Top skal spille på Sentrum Scene i Oslo. Nilsen slår nummeret til Elwood Francis, Billy Gibbons’ gitartekniker. Elwood

GITARMIKROFONEN

Når det Treet i slås på en gitar streng, skapes det bevegel ser i et magnetisk felt rundt strengene. gitaren svinger med, kanskje drypper en svetteperle på strengen ved siden av, og summen av alt må fanges opp et eller an net sted, og det er her Tho mas Nilsen fra Aurskog kommer inn med sin gitarmikrofon. Ved hjelp av en eller flere spoler plukkes lyden opp, og sendes videre i systemet. Ut i jacken, ut i ledningen til forsterkeren, ut til publi kum eller veggimellom kjellervegger.

er det trafikale midtpunktet for mange gitarister, og kjenner de fleste. Han har vært gitartekniker for Joe Perry i Aerosmith i 15 år, jobbet med Stevie Vai som har vært på lag med selveste Frank Zappa. Jo, det er bare å komme, sier Francis.

Slik har det seg at Nilsen fra Aurskog en juniformid dag i 2009 sitter backstage på Sentrum Scene og hører Francis klimpre på den medbragte gitaren. Etter nær mere én time blir han bedt om å ikke gå noe sted etter konserten. Nilsen vet ikke hva han skal tro. Han skal få møte Billy Gibbons, gitarguden. Forsterkeren blir plugget inn, Gibbons setter seg ned med skjegget. Ly den av gitar i en halv time, før de forløsende ordene. – Wow, how did you do this? I want three of those, sier Gibbons.

Nilsen blir paff.

– Jeg var ikke helt der. Jeg hadde bare laget en pro totype, og ville bare høre hva gitarteknikeren syntes om den. Jeg var ikke ute etter å selge noe som helst, sier Nilsen.

Det som Nilsen trodde skulle bli en kort seanse med høflige håndtrykk varer til halv tre på natten og blir starten på et nært samarbeid, kanskje til og med et slags vennskap. – Han ville vite alt om gitarmikrofonene mine, sier Nilsen.

Et par uker senere sender Gibbons epost. Han vil samarbeide.

Fearless boogie.

vest for Frankfurt. To år senere er Nilsen invitert backstage igjen. Denne gangen har han med sin hjem melagde gitarmikrofon. Nå skal alle brikkene, all fors kningen, alle e-postene frem og tilbake, de lange tele- fonsamtalene, munne ut i lyd fra en gitarmikrofon foran 60.000 tilskuere i folkeparken i Mainz, fem mil – Jeg var så nervøs. Mikrofonen ble montert på sce nen rett før konserten, og det ble ikke tid til testing. Hva om Gibbons slår på strengene, og ingenting skjer? Sånn tenkte jeg, sier Nilsen.

Men det går. Nilsen får beskjed om å komme opp på scenen. Gibbons har talt, og da blir det sånn. Gibbons

gitarhelten

1 2 3 (1) Nøkkelmann.

ZZ Top-gitarist Billy Gibbons har vært døråpneren for Thomas Nilsen fra Aurskog.

(2) kjempeflink.

– Den originale gitarmikrofonen låt litt skarpt, litt eggdeler, hvis du skjønner hva jeg mener. Med den norskproduserte mikrofonen ble lyden litt rundere i toppen. Han er kjempeflink, sier Øystein Sunde om Nilsen.

(3) Velger norsk.

Keith Richards valgte Cream T. Pickups fra Norge.

– Det jeg vet, er at Richards er veldig konservativ når han velger utstyr. Han går ikke på scenen med ny gitarmikrofon hvis han ikke vet det låter bra. Det en tillitserklæring uten sidestykke, sier Nilsen.

snur seg. Smiler. Tar opp tommelen. Det er et av de øyeblikkene Nilsen føler han eier himmelen.

– Da konserten var ferdig, bestemte vi oss for å lage en signaturmodell, sier Nilsen.

Akkurat hva de kommer frem til, Gibbons og Nilsen, er strengt hemmelig, for viklemønsteret er unikt for hver gitarist. Gibbons har sitt mønster, Jeff Beck et helt annet. – Gitarister angriper strengene på forskjellig vis. Billy er den forsiktige typen, mens Keith Richards slår hardere. Og det der med lyd, er en subjektiv følelse. Det som låter godt hos en, kan oppleves som ikke fullt så bra hos en annen. Målet er å skape en bunn ærlig pickup, som forsterker den unike måten gitaristen spiller på, sier Nilsen.

Rock and a hard place.

Fem år og 22 modeller etter starten, er Thomas Nilsen alt annet enn en rik mann selv om etterspørselen er stor. Han har fått innpass hos de riktige gitaristene, de beste i klassen – bortsett fra Keith Richards, da.

– Å ha ham på cv-en vil være veldig viktig, og jeg hå per det skjer før det blir for sent. Han er gammel, og blir jo ikke akkurat yngre, sier Nilsen. – Billy fronter de store gitarmagasinene verden over, og han snakker om gitarpickupene fra skogen i Norge så ofte han kan. Helt gratis, sier Nilsen.

Cream T. Pickups

Gitarmikrofoner Aksjeselskap laget av Thomas Nilsen, Aurskog.

fra våren 2011. Tilbyr Blant 22 ulike typer gitarmikrofoner.

Cream T. Pickups brukere er Billy Gibbons (ZZ Top), Richard Fortus (Guns N’Roses), Steve Miller, Jeff Beck, Joe Perry (Aerosmith), Eivind Aarset, Øystein Sun de, Amund Maarud og med eier i selskapet, Kjartan Kris tiansen (DumDum Boys).

Nett creamtpickups.com

– Hadde jeg ikke hatt ham, ville det sett veldig dår lig ut i dag. Om tre-fire år håper jeg vi har distribu sjon i England, USA og Japan, sier Nilsen.

For det er egentlig nå det hele skal begynne, men det er begrenset hva én eneste mann i Aurskog kan gjøre. På en god uke greier han å lage 30–35 sett, og med en prislapp på drøyt tre tusen kroner er det lite han kan tillate seg, aller minst et massivt pr-fremstøt. – Lille meg har ikke råd til å lønne gitarister hver 14. dag for at de skal spille med gitarpickupen min. Sånn er det bare, sier Nilsen.

You got me rocking.

Klokken 04.02 norsk tid, den 16. desember 2012, står Keith Richards på scenen i Prudential Center i Newark, New Jersey. Det er to ting som overrasker denne kvelden. Det er Mick Jagger som slår an tonen på gitar. Og Keith Richards spiller med gitarmikrofon fra Norge.

«Yes, very interesting. The right time and the right place ... Good for you. Stay in touch», skriver gitar teknikeren til Nilsen halvannen måned senere.

Nilsen setter seg igjen foran datamaskinen, og ser Stones-konserten. Han stopper opptaket når kamera zoomer inn på gitaren. Leter febrilsk etter en grå gi tarmikrofon med rød tape på. Det er ingen andre som lager en slik en. – En surrealistisk opplevelse. Det må være som å ta LSD for første gang – ikke at jeg har opplevd det – men det har fortsatt ikke gått opp for meg. Tenk deg at his toriens mest omtalte gitarister ..., sier han uten å fortsette setningen.

Hver dag gjør Nilsen det samme, stopper opptaket. I halvannen uke driver han med det. Keith Richards – mannen magasinet Rolling Stone regner som histo riens fjerde beste gitarist, kun slått av Jimi Hendrix, Eric Clapton og Jimmy Page – med mikrofon fra Cream T Pickups, 1930 Aurskog. Det tar av nå. David Gilmour, gitaristen i Pink Floyd, vil prøve greiene hans, og Nil sen har knotet seg frem til en mulig løsning. Han setter seg i bilen, kjører landeveien mens mo toren maler makelig forbi brøytekanter som ennå ikke har rukket å bli skitne, drar til postkontoret og sender pakken med den nye gitarmikrofonen. Og venter.

d2