Transcript Du du finner dem her - Lillesand Baptistmenighet

Bønn
Den kristne kirke og menighet er raus og åpen,
og det skyldes Jesus Kristus,
ikke primært hvordan vi ordner oss som organisasjon.
Det primære er evangeliet om Jesus Kristus,
som er kilden til all den nåde og raushet som finnes og som skal
formidles videre til alle mennesker. Derfor har vi som kristne
innen vår tradisjon alltid krevd et klart skille mellom kirke og stat, og kjempet for
full tros- og samvittighetsfrihet for alle mennesker, og gjør dette fortsatt.
Kampen for slike idealer kan dateres tilbake til Waldshut og Zürich 1524,
Amsterdam 1609, London 1612, Providence R.I. 1639, Skien 1860 og altså til
Betel Baptistkirke i Lillesand siden 1903.
Vår lokalhistorie som døpte kristne (på gresk: «baptister».)
er knyttet til et fellesskap og samarbeid nasjonalt og i alle verdensdeler,
der det meste skjer på frivillig basis, ikke minst her i Lillesand.
Vi kan i 2013 markere at det er 110 år siden Betel i Øvregate stod ferdig. Bygget er
en gave fra to amerikanske lillesandere (Brødrene J. og W. Evensen), som ville gi
«Bethel Baptist Chapel» til byen, og et fond til støtte, først til drift i 20 år etter at
menigheten ble stiftet og deretter til hjemmemisjonen i Norge. Menigheten ble stiftet i
1925, og den faste støtten varte fram til 1945. For de som ber for byens befolkning er
arbeidet et svar på bønn, og en påminnelse om bønnens sentrale plass i alt kristenliv.
Som deltakere i Norges Kristne Råd ber vi med Jesus for hans kirke i verden:
«Må de alle være ett ... for at verden skal tro at du har utsendt meg» (Joh 17:21).
I Nytestamentet kalles Jesus Kristus for døren,
for ved omvendelse og tro på ham, blir vi døpt til etterfølgelse og
menighetsliv.
Ved Guds Ord og Den Hellige Ånd føres vi inn i det åndelige liv,
som vi deler med alle troende, uansett kirkesamfunn:
de som kjenner Jesus Kristus og er vandrere på vei til Guds rike.
Guds rike er ikke bare vårt mål. Guds rike er allerede til stede
her og nå.
Det er Guds rike vi er opptatt av i alt vårt virke.
Når vi kommer til Gud – her og nå, skjer det nettopp i
bønn.
Bønnen lar oss åpne vårt sinn og vårt hjerte og vårt liv
for Gud, både når vi ber alene, og når vi ber sammen med andre.
Bønn skyldes at Gud ved sin Hellige Ånd og sitt klare Ord gjør
vårt forhold til Gud levende, personlig og virkelig.
Personlig bønn er de bønner vi ber med våre egne ord.
Samtidig har vi bønner som alle kristne i alle kirkesamfunn kjenner,
bønner som vi også gjør til våre personlige bønner. Men samtidig er de noe vi deler
med alle kristne gjennom alle tider, og derfor kjenner vi på et stort og sterkt
fellesskap i Jesus Kristus i fortid, nåtid og det som ligger foran av tid og evighet.
Vår viktigste bønn er jo den Jesus selv lærte oss – vi kaller den Herrens bønn, mens
han ga den til oss som disipler, slik at vi lett kan holde klart for oss, hva det er å være
en Jesu Kristi etterfølger, og da blir denne bønnen en disippelbønn.
Det hender at vi snubler i Herrens bønn, fordi vi har forandret ordlyden flere ganger
de siste femti årene. Men det viktigste er å kjenne innholdet og be bønnen, slik den
faller best for oss, kanskje slik etter oversettelsen av 2011 (Matteus 6:9-13):
«Fader vår,
du som er i himmelen,
la ditt navn holdes hellig,
la ditt rike komme,
la din vilje skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet,
Amen.»
Vi kan også få hjelp til sette ord på bønnelivet vårt ved å bruke andre bønner. Mange
bruker «Bibelens bønnebok» (Salmenes bok) det gjorde også Jesus og det gjør både
kristne og jøder. Ellers kommer vi over bønnen overalt i Bibelen.
Vi skal litt senere ta fram noen eksempler.
Når vi samles til bønn, og når vi ber selv, er det naturlig for mange å gjøre
korstegnet, ikke demonstrativt men mer som en markering for oss selv av den
bekjennelse til Jesus Kristus, som korstegnet er. Dette er ikke magi, men en symbolsk
handling. Slik kan vi enkelt og klart minne oss selv om Jesus Kristus, han vi tilhører
og tilber og takker, han som Gud ga til vår frelse – alle menneskers frelse (Joh 3:16).
Gud har med han åpnet Guds rike for oss ved sin kjærlighet og sitt offer. Jesus ga seg
selv for oss for å beseire det onde og frelse oss alle. Dette er kjernen i vår kristne
bekjennelse, som ikke minst kommer til uttrykk i dåpen og nattverden.
Bønn er samtidig en lovprisning av den treenige Gud, som i disse ordene:
«Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden, som det var i begynnelsen, så nå og
alltid og i all evighet, Amen.» Det finnes en rekke lovprisninger i Nytestamentet, som
kan nyttes som en hjelp til at vi selv lovpriser og takker Gud under alle forhold..
Vi vet at våre romersk-katolske medkristne er vant med rosenkrans for å minne seg
selv om bønner de vil be, og de henvender seg også til Jomfru Maria og til helgener.
Dette er naturligvis uvant for protestantiske, evangeliske kristne som baptister, men vi
lar oss selvsagt oppmuntre av Marias egen lovsang og hennes vakre eksempel på
troens lydighet i hengiven overgivelse til Gud (Lukas 1:46-55). Dette viser at det
viktigste i bønneliv og kristenliv er å la Gud gjøre sin gjerning i oss og ved oss. Vi
søker ikke å styre Gud med våre bønner. Vi kan lett komme til å streve med så mange
ting, også med det å skulle forstå Gud, mens hovedsaken er å bli stille og mottakelige
og lyttende overfor Gud, der målet er å la Guds vilje skje. Det er dette Maria og
mange andre kristne kan vise oss, uten at vi kaller noen av oss med finere titler enn
søstre og brødre i Herren, eller Guds barn.
Herrens bønn har allerede pekt på våre daglige behov, og vi har også enkle og greie
bønner, som kan samle oss som familie og venner i takk og bønn – også ved våre
måltider sammen. En av de korteste er denne: «Gud signe maten i Jesu navn, amen,»
«Å du som metter liten fugl, velsign vår mat o Gud».
En annen knytter mer til bordbønnen enn bare det daglige brød:
«Herre Jesus, velsign oss og disse gavene, som du i din godhet gir oss. Vi takker deg,
amen.» For lenge siden var denne svært vanlig:»I Jesu navn går vi til bords og
spiser, drikker på ditt ord, deg Gud til ære, oss til gavn, så får vi mat i Jesu navn,
Amen.» Bønnene er forskjellige, men sammen kan de minne om en vevnad, der de
konkrete behov lar oss oppleve at Guds rike veves inn i vårt daglige liv, enten det er
hverdag eller fest. Med bønn blir hver dag en festdag med Gud til stede.
Hva kan vi ellers si om bønn ?
Augustin (354-430): «La oss be som om alt avhenger av Gud, men arbeid som om alt
avhenger av oss.»
Anonym Baptist: «La oss be, men ikke for å gjøre Gud oppmerksom på oss. Vi ber
fordi Gud allerede ser til oss i Jesus Kristus med den største velvilje, og daglig gir
oss frimodighet til å søke Guds vilje.»
Anonym Baptist: «La oss være så oppriktige i vår bønn, at vi aldri legger skjul på
det som virkelig plager oss, eller glemmer å takke for Guds velsignelser.»
Abraham Lincoln (1809-1865):»La oss knele og be, om vi er overbevist om at der er
ikke noen andre steder vi kan henvende oss for å hjelp, enn hos Gud.»
Billy Graham (1918-) i sin svarspalte på internett for BGEA: «Bønn er så enkelt som
å samtale med Gud, og det viktigste er at vi får være på talefot med Gud. Da skjønner
vi at bønn er mulig. Jesus Kristus har fjernet alt det som skilte oss fra Gud (Hebr
4:16). Har du aldri gjort det før, kan du be Gud komme inn i ditt liv i dag. Stol på
Guds løfte (1. Joh 5:14) og lær å bringe alt til ham i bønn.»
Martin Luther King Jr (1929-1968):»Gud, ta bort all bitterhet fra mitt hjerte og gi
meg styrke og mot til å møte enhver ulykke som rammer meg.»
Martin Luther King Jr. (1929-1968): «Gud, hjelp oss som individer og som en
verden å høre dette nå – før det blir for sent: Søk først Guds rike og hans
rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»
Martin Luther King Jr. (1929-1968):» Gud, vi takker deg for Jesu inspirasjon. Gi at
vi vil elske deg med hele vårt hjerte, med sjel og sinn, og elske vår neste som oss selv,
også våre fiendtlige naboer.»
Våre erfaringer med bønnen og det åndelige liv kan forsterkes.
Dette legges fram under menighetsmøtet i Lillesand Baptistmenighet den 6. mai 2013:
Vi kan for eksempel gi mer rom for meditasjon og retreat. Det vi kaller retreat-arbeid, har vi kanskje
ikke kjennskap til. Det er ofte økumenisk eller felleskristent, og det har lenge vært aktuelt for
troende fra alle kirkesamfunn. Ordet retreat kan minne om retrett, om det å trekke seg bort fra noe.
Jesus sa til sine disipler at han ville gå avsides med dem, bort fra folkemassene som trengte på og
krevde deres oppmerksomhet. Men de trakk seg ikke unna for å bli borte, men for å komme tilbake
med den styrke og visdom, som Gud gir – ved stillhet og bønn.
Vi har brukt noen impulser fra retreat-arbeidet i samband med Stille Andakt,
som siden 2003 har holdt Betel Baptistkirkes dører åpne hver sommer. Den tar ikke minst sikte på å
gi oppbyggelige oppgaver til flere, og praktiserer det som er grunnleggende i den kristne kirke: det
allmenne prestedømmet.
Vi kan kanskje ordne til helge-retreater i Betel en gang i halvåret, om noen vil være med på det. Det
kan gjelde samlinger i løpet av en lørdag og deltakelse i gudstjenesten, gjerne med nattverd en
søndag kl 11.
(Vi har også frihet til å oppsøke retreat-sentra i Norge og andre land, og de finnes på internett.)
Vi har siden høsten 2012 hatt et par samlinger om bibelen i måneden – tirsdager kl 19-20. Det kan
også fortsette etter sommeren, avhengig av om noen vil delta. Vi har nettopp hatt Johannes og
Lukas-evangeliene, og det faller naturlig å gjennomgå Apostelgjerningene, som også er skrevet av
Lukas.
Vi kan ellers legge opp til samlinger med bønn de øvrige tirsdagene kommende høst mellom kl 19
og 20, dersom det er oppslutning om det. Ansvar for samlingene må i så fall fordeles på flere
personer. Menighetsmøtet avgjør hva vi i fellesskap vil prioritere.
La oss til slutt ta med Søren Kierkegaard (1813-1855) eller hans ord om bønn. Han
ble født for 200 år siden og advarte sterkt mot den løgn, at alle er kristne fordi de er
født i et «kristnet land». Kristen tro er slik Jesus Kristus har vist oss den, og dette
blir særlig klart når vi ser hans bønneliv og hva han sier til oss om å be:
«Å bli stille. Når hans bønn ble inderligere og mer brennende, viste det seg at han
hadde stadig mindre å si. Han ble stille, og begynte å lytte. En større motsetning til
tale fins ikke. Først hadde han tenkt at bønnen var å snakke. Men siden oppdaget han
at bønn var å tie, og ikke bare tie, men å lytte. Slik er det. Å be betyr ikke å høre deg
selv tale, men å bli stille så lenge at du fornemmer Gud.»
Dette siste sitatet er hentet fra Wilfrid Stinissen Vandring med hvilepuls, 1992, en liten klassiker om bønn
på 159 sider.
Peder-Martin Idsøe Liland viseforstander, Lillesand Baptistmenighet