Transcript Les hele oppgaven her. - Erfaringskompetanse.no

BRUK AV DET PRIVATE OG PERSONLIGE SOM MEDARBEIDER MED
BRUKERERFARING I PSYKISK HELSEARBEID
HVA DELER JEG - HVA DELER JEG IKKE? OG HVORFOR?
1
INNHOLDSFORTEGNELSE
Presentasjon av meg selv
s.3
Kort om min praksisplass
s.4
Tema, problemstilling og metode
s.5
Teoridel
s.6
Drøfting
s.8
Oppsummering/Konklusjon
s.12
Frigivelse
s.12
Litteraturliste
s.13
Vedlegg
s.14
2
Presentasjon av meg selv
Jeg er en kvinne på 43 år som er gift og har to barn. I 23 år har jeg jobbet som barne og
ungdomsarbeider, de siste årene i 50 % stilling pga. psykisk sykdom. Å jobbe med mennesker
gir meg mye, og jeg anser meg selv som sosial og utadvendt. Jeg trives godt i jobben, men er
klar for et skifte og nye utfordringer. Til høsten skifter jeg arbeidsplass, for jeg har vært så
heldig å få jobb som erfaringskonsulent på DPS` en der jeg var i praksis.
I 2005 opplevde jeg og min familie flere kriser, sykdom og død. Jeg presset meg gjennom det
og skulle være sterk og klare alt. Som en følge av det ble jeg dypt deprimert, fikk mye angst,
og ble innlagt, og for meg var det et nederlag. Under innleggelsen gikk det imidlertid opp for
meg at de andre som var innlagt var helt vanlige mennesker som meg, og jeg fikk mye hjelp
av mine medpasienter. Ved hjelp av dem, og de ansatte, klatring og turer, kom jeg meg ut av
depresjonen og angsten. Familie og venner har og vært en uvurderlig støtte og hjelp, men
for dem som ikke har vært igjennom slike ting er det ikke lett å forstå.
Etter to år fikk jeg igjen en episode med depresjon og angst og fikk diagnosen
«tilbakevendende stressrelatert angst og depresjon». Nå har jeg imidlertid vært frisk og
velfungerende i mange år og jeg tror jeg har lært meg hva jeg må gjøre og ikke gjøre for å
unngå en ny depresjon. Jeg har og innsett at jeg ikke kan jobbe 100 %, for da er jeg redd
belastningen blir for stor, men jeg har mye energi og pågangsmot når jeg er frisk.
Den jobben jeg har hatt som barne og ungdomsarbeider innebærer mange intense helger på
jobb. Jeg blir ikke yngre og blir sliten av slike helger. I tillegg opplevde jeg gjennom min
tilfriskningsprosess at jeg fikk et ønske om å jobbe med folk som er psykisk syk. Dette fordi
jeg er blitt interessert i psykologi og veldig opptatt av hva som hjelper. Jeg syns også det er
spennende å jobbe med mennesker og å samtale med mennesker. I 2010 tok jeg
etterutdanning i Kommunikasjon og livssyn på Mediehøyskolen Gimlekollen.
Under innleggelsene mine opplevde jeg å få mye hjelp av de andre pasientene, samtidig som
jeg opplevde at noen av de ansatte ikke forstod meg. De har jo gjerne ikke kjent dette på
kroppen og har heller ikke en profesjon hvor de får delt på samme måten. Jeg var redd for
aldri å bli frisk og opplevde at personalet ikke ga meg noe håp om dette heller. Mange gikk
3
fra møte til møte og snakket lite med meg, og de som snakket med meg følte jeg ikke
forstod. Jeg valgte å snakke mer med medpasienter. De ga meg hjelp og vi delte erfaringer.
Jeg tror at jeg ved å ha erfart dette kan hjelpe andre med mine erfaringer. Jeg tenker at jeg
har en kompetanse som jeg kan bruke til å hjelpe andre. En spisskompetanse fordi jeg selv
har kjent dette på kroppen, og funnet en vei ut av det. Jeg ønsker å gi andre som er syk et
håp om at det er mulig å bli frisk og komme gjennom en depresjon, og faktisk komme styrket
ut av det. Det er jeg selv et eksempel på.
Jeg trodde ikke at jeg kunne jobbe i psykiatrien fordi jeg selv har vært innlagt. En dag så jeg
en annonse for MB programmet. Dette står for medarbeider med brukererfaring og er et
program for personer som har vært gjennom psykisk sykdom og ønsker å bruke sin
sykdomserfaring som en kompetanse i jobb innenfor psykisk helsevern. Formålet med MB
programmet er å kvalifisere personer med brukererfaring fra psykisk helsevern til å arbeide i
det psykiatriske hjelpeapparatet, der kunnskap om egen tilfriskning- og mestringsprosess er
nyttig. Dette vekket min interesse veldig, og jeg søkte og fikk ja, og jeg begynte på MB
programmet høsten 2013.
Min praksisplass
I MB studiets praksisperiode var jeg utplassert på et DPS (Distriktspsykiatrisk senter), et
lokalsykehus innen psykisk helsevern for voksne. Tjenestetilbudet her blir tilbudt primært på
dagtid/ettermiddag og består poliklinikk, dagbehandling og oppsøkende team, men har og
døgnbehandling og brukerstyrte senger. DPS` en jeg var på dekker et område med 86 000
innbyggere.
Jeg var to dager i uken på dagavdelingen der jeg var med på turer og svømming og deltok på
samtalegrupper. Jeg fikk også være med på morgenmøtet med personalet. Dagavdelingen
har 8 pasienter om gangen i snitt. En dag i uken var jeg på allmenn døgnavdeling der jeg
hjalp til med å lage frokost og lunsj, og jeg var med på grupper og deltok i miljøet. På denne
avdelingen er det plass til 12 pasienter. Mange av pasientene på døgnavdelingen får tilbud
om plass på dagavdelingen før de skrives ut. På denne måten var det en sammenheng
mellom disse to avdelingene og jeg fikk god kontakt med pasientene gjennom dette.
4
Tema
Oppgaven omhandler temaet bruk av det private og personlige som medarbeider med
brukererfaring i psykisk helsearbeid. Hva deler man, hva deler man ikke, og hvorfor er det
slik? Da jeg selv var deprimert og hadde angst, opplevde jeg å få mye hjelp av medpasienter
som delte sine erfaringer. Det å se og høre «mine egne» tanker, følelser og smerte gjengitt
av andre var med på og ikke gjøre meg så alene. Det ga meg og troen på meg selv.
Jeg tror at jeg kan være en god hjelper pga. mine erfaringer. Derfor ønsker jeg å dele mine
erfaringer med folk som sliter med depresjon og angst, og være et håp om at det går an å
komme ut av depresjon og angst og fungere i hverdagen. Men da må jeg dele noe av mitt.
Hva deler jeg og hva deler jeg ikke?
Bildet på forsiden illustrerer min rolle på praksisplassen. Noen ser denne mannen forfra,
noen fra siden, og noen begge deler. På min praksisplass ser enkelte på meg som en av de
ansatte, mens noen av pasientene kaller meg for «en av dem». Jeg er på en måte begge
deler; Medarbeider MED brukererfaring. Jeg ønsker å dele av mine erfaringer, men hva og
hvor mye?
Problemstilling
Risikoen med å dele av ens eget er at man kan bli så engasjert i egne opplevelser at man
deler for mye. Det er viktig at man husker at nå er det ikke en selv som er pasient og i fokus,
men den andre. Jeg ønsker å være åpen om det jeg har opplevd og erfart, men hvor mye
deler jeg? Om jeg skal kunne hjelpe andre med mine erfaringer må jeg jo dele noe av mitt
eget, men hva? Og hvor mye? Og hvorfor? Hvor går grensen mellom privat og personlig?
Hvordan bruke den erfaringen en har uten å bli for personlig?
Metode
Jeg vil bruke ulik litteratur, forelesningsnotater fra teoridelen, og opplevelser og erfaringer
fra praksisperiodene til å drøfte denne problemstillingen.
5
Teoridel
Helt fra Platons tid, ca. 500 år f.Kr. har det vært en diskusjon mellom teoretikere og
praktikere om hvilken kunnskap som er «den rette». Er det den profesjonelle eller den
erfaringsbaserte kunnskapen? Innen psykiatrien har det historisk sett vært svært
kontroversielt å benytte seg av den erfaringsbaserte kunnskapen innen behandling, men det
finnes eksempler på at det er blitt brukt. Den «riktige» viten har innen psykiatrien
tradisjonelt vært profesjonell og vært i eie av psykiatere og psykologer.
I løpet av de siste tretti årene har det psykiske helsevern gjennomgått store endringer og
hatt en dreining fra medisinsk behandling ved sykehus og store institusjoner, til mer
tverrvitenskapelig behandling ved poliklinikker. Man har og beveget seg fra det profesjonelle
til brukermedvirkning og samarbeid (Topor. Alain. 2006 Hva hjelper? s.11)
Marit Borg sier i sin bok «Psykisk helsearbeid»: «Fremdeles befinner brukerens
erfaringskunnskap seg nederst på kunnskapshierarkiets liste, hvor evidensbasert kunnskap
troner på topp og viser seg gjennom nasjonale retningslinjer og kunnskapsbasert praksis.
Dette til tross for at evidensbaserte innsatser i konkrete hjelperelasjoner og
behandlingssituasjoner er en avveiing mellom forskningsresultater, de profesjonelles
praksiskunnskap og erfaringer, og brukeres kunnskaper og erfaringer. (Borg, Marit. Psykisk
helsearbeid 2013 s.182)
I den psykiatriske litteraturen virker det som om grensen mellom hjelpende og skadelig
åpenhet avhenger av i hvilken utstrekning de profesjonelle handlinger er følge av bevisste
valg eller ikke. En profesjonell er aldri spontan. Den uprofesjonelle er ikke bevisst sine
handlinger. Han kan spontant åpne seg for pasienten og miste kontrollen over seg selv og
situasjonen. Det er viktig i møte med pasienter å være profesjonell. Og at den profesjonelle
er bevist på hva han deler og ikke. (Topor. Alain. Hva hjelper? s. 171)
Alain Topor forteller videre i sin bok at et tilbakevendende fenomen er at mennesker som
har kommet seg, sjelden viser til en behandlingsmetode eller en spesiell
behandlingsinstitusjon som det som bidro til deres utvikling. Men det er ofte en eller flere
personer og deres egenskaper. Det som går igjen er at det er en person som er menneskelig
og som gjerne og selv har opplevd å være syk. En som har tid å prate og som ser den enkelte.
6
Ved en samtale om bedring der flere personer som hadde fått behandling på samme
sykehus samtidig med at en spesiell lege hadde vært der, sier flere at det var positivt at
legen de fikk hjelp av brukte andre pasienters erfaringer til å hjelpe andre. Han innhentet
kunnskap fra pasientene sine. (Topor, Alain. Hva hjelper? s. 118-121)
Psykologspesialist Leif Jonny Mandelid sier at regelen for privat/personlig er:
Alltid profesjonell
Av og til personlig
Aldri privat
Hva vil det da si å være profesjonell, personlig og privat? For en MB` er kan gjerne disse
grensene være ekstra vanskelige å skjelne mellom.
Mandelid sier at for å være profesjonell må man følge lover, regler og god praksis og basere
seg på kunnskap og erfaring og ikke skyld og frelse. Man må også kjenne sine begrensninger
og søke råd og veiledning.
Å være personlig beskriver han som å være ønskelig og nyttig og å være rollemodell gjennom
selvavsløringer, være tillitsvekkende og relasjonsbyggende og respektfull. Men at det å være
personlig må være forenelig med å være profesjonell, og man må vokte grensen til det å
være privat.
Privat vil etter hans mening si å dele ting som ikke er ønskelig eller nyttig, ting som er
uforenelig med å være profesjonell eller ting som hjelper trenger for å få dekket sine egne
behov. Videre sier han at det er viktig og ikke å bryte tilliten eller utnytte bruker. Man er
privat om man reverserer hjelper og brukers roller. Hjelper og bruker er likeverdige, men
asymmetrisk.
7
Drøfting
Som Allan Topor sier i sin bok «Hva hjelper?» har mye forandret seg de siste årene i psykisk
helsevern. Men fortsatt er det uenighet om hvilken kunnskap som er «den rette» når man
skal hjelpe psykisk syke. Dette sier også Marit Borgs bok: «Psykisk helsearbeid» mye om. Er
det den profesjonelle eller den erfaringsbaserte kunnskapen som hjelper?
Trenger det nødvendigvis å være et enten/eller? Vil ikke et samarbeid mellom disse to være
det beste? Å utfylle hverandre! Selv om tidene har forandret seg og man er mer åpen for
brukermedvirkning i dag er det ennå en del stigmatisering, og det er fortsatt fagpersoner
som er negativ til ansatte som ikke har den rette utdanningen, men «bare» brukererfaring.
Kan en person med «kun» brukererfaring være profesjonell, gjøre en god jobb, og faktisk
hjelpe pasienten?
Er det slik at den som har brukererfaring kanskje vil kunne hjelpe på en annen måte fordi en
har kjent dette på kroppen selv, og sett ting fra en annen side enn den som bare har sin
kunnskap fra bøker og utdanning? Da er i så fall deling av erfaring viktig.
I min praksis jobbet jeg på en døgnavdeling der jeg selv har vært innlagt, og dette kan det
være både positive og negative sider ved. Jeg opplevde at en ansatt som for 5 år siden var
min kontakt da jeg var innlagt, sa til meg at det var så godt å se meg i praksis her. For nå så
hun at hun og de andre hadde gjort en god jobb, at de måtte ha gjort noe rett når jeg kunne
bli så bra og jobbe der. Det er en måte å se det på, mens jeg opplevde også at noen var mer
negative og ikke helt hadde tro på dette.
I mitt møte med pasienter på praksisplassen opplevde jeg en veldig interesse når jeg fortalte
at jeg hadde brukererfaring, og flere spurte; «Har du hatt angst? Hvordan kom du ut av
det?» Jeg opplevde at de sterkt ønsket å finne en vei ut av angsten og så på meg som et håp.
Det ble mye samtaler, men ofte tenkte jeg utfra det vi hadde lært: «Sier jeg for mye nå?».
Det er positivt å være reflektert over hva man deler og hva man ikke deler, men som min
veileder sa er det viktig og ikke bli alt for opphengt i det. Og hva man deler kan også være
individuelt utfra hvem man snakker med og deres situasjon.
En pasient som skulle skrives ut takket meg for håpet jeg ga ham. Vi som har brukererfaring
kan utgjøre en forskjell nettopp med at vi deler av våre erfaringer.
8
MB`ere kan bruke sin erfaring til å være en hjelp for pasientene, men også for
helsepersonellet. Vi har sett ting fra ett annet ståsted og har opplevd både positive og
negative ting som vi kan dele erfaringer av. Jeg opplevde å få spørsmål i en situasjon på
praksisplassen fra en fagperson om hva jeg ville gjort. Det oppmuntret meg å bli tatt med på
råd. Erfaring viser at fagpersoner og medarbeidere med brukererfaring trenger hverandre og
kan utfylle hverandre med sine kunnskaper! Dette sier også Alain Topor mye om i sin bok
«Hva hjelper?»
Avvisning
Når en er profesjonell er man ikke privat ifølge Leif Johnny Mandelid. Hva gjør man da om en
pasient spør om en har barn, hvor gammel en er eller hvor en bor? I følge Mandelid svarer
man ikke på slike spørsmål, men da kan det bli oppfattet som avvisning. Jeg har selv erfart da
jeg var innlagt at de ansatte som ikke svarte på noe slikt var vanskelig å forholde seg til og
jeg snakket lite med dem. Det er forståelig at man ikke skal gi ut veiadresse og
telefonnummer, men man bør kunne si at man har to barn, eller bor i Bergen osv. Selv om
det ikke er vesentlig for sykdomsbildet og tilfriskning, så er det med på å skape kontakt om
gjøre at den en snakker med ikke føler seg avvist. Men her må hver enkelt selvsagt kjenne på
sine egne grenser.
Jeg fikk god kontakt med mange da jeg var i praksis og jeg delte det jeg følte og mente var
greit å dele uten å gå over en grense. Jeg ga ikke telefonnummeret mitt til noen, men en
stund etter første praksisperiode fikk jeg en SMS fra en pasient jeg hadde hatt mye kontakt
med. Hun hadde spurt personalet om mitt nummer meg, og ville fortelle meg at hun var på
bedringens vei og var begynt å se lyst på livet. Jeg ble veldig glad for å lese det hun skrev og
svarte henne. Er dette å være privat? Skulle jeg latt være å svare? I så fall hvorfor? Ville ikke
det være unaturlig og ville hun ikke da føle seg avvist? Jeg valgte å svare. Og igjen er dette
individuelt. Hadde dette f.eks. vært en mann som ville treffe meg eller ha hjelp utenfor DPS
`en, hadde det vært annerledes. Denne damen skrev til meg for å fortelle gleden over å ha
blitt bedre. Jeg hadde fortalt henne at jeg hadde tro på henne og at jeg trodde hun og kunne
bli frisk, noe hun tvilte på. Nå ville hun fortelle at dette var rett. Det hadde snudd også for
henne og hun så lyst på livet igjen. Fantastisk!
9
Håp!
Håp og tro på framtiden er vesentlig for det å komme seg av depresjon og angst. Da jeg var
syk og hadde lite tro på at jeg kunne komme ut av depresjonen, fikk jeg mer angst og ble
liggende i sengen. Det at en av helsepersonellet sa til meg at mange må slite med slike ting
hele livet, det trykte meg ned. Først da jeg opplevde at en ergoterapeut hadde troen på meg
og jeg begynte på klatring og så lys i tunnelen, DA begynte ting å lette. Og det å høre andre
pasienters erfaringer ga og håp. Mennesker uten håp skaper kroniske pasienter. Derfor er
håp så viktig. Og derfor ønsker jeg å være et slikt håp for andre gjennom mine erfaringer.
Erfaringer viser at MB`ere kan være med å være nettopp det, et håp for andre, nettopp fordi
en selv har vært psykisk syk og kjent dette på kroppen.
For å være et slikt håp er det vesentlig at pasientene vet at en har vært psykisk syk og at en
har kommet styrket ut av det. Da er det å dele om ens sykdomsperiode og tilfriskning viktig,
og om hva som hjalp. Det som er viktig er at en ikke deler for mye og at det ikke er en selv
men den man snakker med som er i fokus. En trenger ikke dele detaljer som ikke er
nødvendig og ting som er uvesentlig for det vi snakker om. Detaljer fra egen historie kan
virke forstyrende på pasienten.
Det er og individuelt hva pasienten trenger. Noen er gjerne fornøyd med en kort samtale,
mens andre vil snakke «hele tiden». Ved at en deler håpet, vil gjerne pasienten ha
informasjon om hvordan en kom seg dit en er i dag.
Det å håpe på en forandring til det bedre er med å drive oss i en retning som gir mening.
Andres tro på individets evner er og viktig og kan bidra til en bedringsprosess.
Håpløshet avler håpløshet og motvirker en positiv utvikling. Det er vanskelig å få støtte i en
bedringsprosess dersom andre mener at man befinner seg i en håpløs kritisk tilstand.
Som Alan Topor sier i sin bok: «Vendepunktet ser ut til å bestå av en periode eller et øyeblikk
i livet da brukeren får tilbake håpet om et annet liv. I forlengelsen av dette håpet søker
brukeren etter nye måter å møte sine problemer på, etter å ta tilbake makten over sitt eget
liv, etter å være.»
10
Erfaringer
Den britiske forfatteren Aldous Huxley har skrevet et ordtak som sier: «Erfaringer er ikke hva
som hender oss, men hva vi gjør med det som hender oss.»
Gjennom egne erfaringer lærer man seg å takle egen sykdom. Jeg fant gjennom depresjon og
angst skatter skjult i mørket og har kommet styrket og beriket ut på andre siden. Dette
ønsker jeg å dele med andre uten å være for personlig. Personlig nok til å hjelpe, men ikke så
personlig at det blir meg som er i fokus.
Foreleser Jack Aadland sier: «Det jeg kan om psykiatri har jeg lest i bøker. Det DU kan om
psykiatri har du kjent på kroppen. Hvem kan det da best?»
Innlevelsesevne er en viktig faktor for å hjelpe og forstå, og nettopp ved egne erfaringer er
det lettere å leve seg inn i den andres problemer.
Stigmatisering
Kanskje er det slik at jo mer opplysninger vi gir omkring psykiske lidelser, jo mer kan vi klare
å fjerne tabu forestillinger som lidelsen er omgitt av. Min erfaring er at kunnskap kan bryte
ned tabu forestillinger og virke forebyggende for psykiske lidelser. Ved at man har mer
kjennskap og kjenner signalene kan man søke hjelp tidligere og bli akseptert på en mer
naturlig måte. Derfor er brukermedvirkning og det å dele av sine erfaringer viktig og psykiske
lidelser blir muligens mer ufarliggjort. For å få til dette må en dele av sitt eget. Å velge å
være åpen om ens egen erfaring med psykisk sykdom både for pasienter og helsepersonell
og den vanlige mann på gaten kan bidra til å fjerne tabu, og ufarliggjøre. Det er min erfaring.
Jeg har selv valgt å være åpen og dele og jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på at
dette er med på å alminneliggjøre psykisk sykdom, og også å senke tabu.
Egenskaper
Er en medarbeider med brukererfaring automatisk en sympatisk hjelper? Nei, mennesker er
ulik og har ulik personlighet, men erfaringen både som bruker og i praksis er at om en selv
har vært i samme sted som pasienten har en mer grunnlag for å sette seg inn i dennes
problemer og utfordringer og derfor gjerne oppfattes som en god hjelper. Derfor ser jeg
hvor nyttig MB programmet kan være. Spesielt med tanke på det private og det personlige.
11
En trenger selvsagt også nestekjærlighet og medmenneskelighet, og det er da viktig å lytte
og ikke bare øse ut av egne problemer og erfaringer. Dele litt, men ikke for mye. Det
viktigste er innlevelsesevne, medmenneskelighet og kjærlighet til mennesker!
Alain Topor sier i sin bok «Hva hjelper?» at det som går igjen i samtale med pasienter er at
det er viktig å kjenne seg respektert, sett og hørt. Sympati og empati er viktig! (Topor, Alain.
Hva hjelper? s.107)
Oppsummering
Diskusjonen om det er den profesjonelle eller erfaringsbaserte kunnskapen som er den beste
har pågått siden før Kristus. Og fortsatt er både enkeltpersoner, forelesere, forfattere og
helsepersonell uenig om dette og det er ulik praksis fra sted til sted. Men brukermedvirkning
er blitt mer anerkjent og vanlig.
Det som er viktig for den som er medarbeider med brukererfaring er å være bevisst sin rolle
og hva man deler og ikke deler. Dette kan også være individuelt. Skal man hjelpe med sin
brukererfaring må man dele, men private ting og detaljer som ikke er relevant for tilfriskning
bør man ikke dele. Det er viktig å huske hvem som er i fokus og at MB `eren ikke ender opp
med å være den som er i fokus.
Som MB `er kan man være et håp for andre ved å dele gjennom ord og handling at en selv
har kjent dette på kroppen og funnet en vei ut av det, og en måte å fungere i hverdagen på.
Dette må vel være en av de beste opplevelsene som fins i verden i dag; Å være et håp for
andre!
Legger ved et dikt jeg har skrevet om dette
Frigivelse
Denne oppgaven kan frigis
12
Litteraturliste
Topor, Alain. Hva hjelper? 2006
Bengt, Karlsson/Borg, Marit. Psykisk helsearbeid 2013
Forelesningsnotater.
13
Jeg vil så gjerne!
Jeg vil så gjerne at andre skal se;
Det fins en vei gjennom mørket!
Jeg vil så gjerne at andre skal få
Se sola når tåren er tørket
Jeg vil så gjerne dele et håp
Dele av alt jeg får erfare
Jeg vil så gjerne fortelle deg:
Dette kan DU også klare!
Del ditt håp og alt du får lære
Vis andre at dette kan du klare
Jeg vil så gjerne fortelle deg:
Dette kan DU og erfare!
Solveig Bartun Rob, 2014
14