Transcript Page 1 KJENNE ENGEL: To hender søker i et tomrom. Noen påstår

3
JÆRBLADET – MANDAG 24. DESEMBER - JULEBILAG
Englevakt
KJENNE ENGEL: To hender søker i et tomrom. Noen påstår de kan kjenne engelen sin med hendene.
»»»
f
– Både hjelpere og skytsengler går inn under det folk snakker om som engler.
KURSLEDER KENNET ØSTENSEN
5
JÆRBLADET – MANDAG 24. DESEMBER - JULEBILAG
En
engel
i fleece
Noen drar til Figgjo på kurs for å
treffe engelen sin. Kristoffer Refsland ventet på drukningsdøden i
Obrestad havn da han møtte sin.
ERLEND SKARSAUNE | tekst og foto
[email protected]
Klappstolene fra IKEA er spent opp i en sirkel. Kursdeltagerne kommer forsiktig inn i rommet på sokkelesten
og finner seg en ledig stol. Ler litt, ser seg rundt. Utenfor er det høstmørkt. Rommet er sparsommelig belyst.
Ingen engler er å se. Ennå.
En gang bodde Siw Torill Østensen på Bryne. Nå
holder hun til her på Siwisenteret på Figgjo og er både
reiki-mester, rebirthing-terapeut, godkjent healer av
Det norske healerforbund og kursleder. Et av kursene
er påvisning av hjelpere.
- Du kan godt kalle det for engler. Både hjelpere og
skytsengler går inn under det folk snakker om som engler, sier Kennet Østensen.
Han er gift med Siw, spirituell healer, hypnoterapeut
og reiki-terapeut. Kennet og Siw flyttet sammen i huset
på Figgjo for litt over seks år siden. I rundt fire år har
begge drevet som healere og kursholdere på heltid.
- Vi hadde englenatt her allerede for fem-seks år siden. Oppmerksomheten rundt Märtha Louise har ikke
før til noen særlig forandring for oss. Vi har hatt stort
påtrykk her lenge, sier Kennet.
Holdt fast i kjettingen
I havna på Obrestad er det tynne snølaget i ferd med å
slapse seg til. Kristoffer Refsland holder seg fast i rekkverket mens han sklir rundt på dekket.
– Tror ikke det er noen god idé at du kommer ut hit.
Her må man være erfaren. Jeg kommer i land, sier Refsland.
Han dro til sjøs da han var litt over 14 år. Refsland
er vant til nesten å miste livet. Han kunne gått med da
tankbåten han jobbet på var på vei fra Singapore til Japan. Det var syklon og Refsland hadde vakt da brannalarmen gikk. Han klarte å unngå å bli skylt på sjøen ved
å holde seg fast i ei arm.
Da Refsland havnet i det kalde vintervannet i Obrestad havn 10. mars, ga han til slutt opp håpet om å redde
seg selv.
– Jeg holdt på med båten. Jeg hadde lånetatt en grisesprøyte med sprøyteolje i ei bu, og skulle gå i land
med den. Så fikk jeg overbalanse.
Han kunne ha kastet sprøyta og reddet seg selv. Han
kunne sluppet taket, fått igjen balansen og sett hvordan sprøyta sakte sank til bunns.
Det gjorde han ikke.
f
»»»
f
– Så klarte jeg på en eller annen måte å få løftet
deg opp.
HAAKON KAMBO
6
JÆRBLADET – MANDAG 24. DESEMBER - JULEBILAG
– Det tåket seg til foran ansiktet hennes. Da du fyrte av blitsen, kom det fram et helt
klart ansikt. Så forsvant det.
f
ENGLEKURSDELTAGER LOUISE
ENGEL I ROMMET: – Og så gir jeg beskjed når jeg får øye på noen hjelpere. Vi skal også prøve å få kontakt med skytsengler. Mens jeg står og
snakker nå, så ser jeg det kommer ei dame inn, sier kursleder Siw.
AURASJEKK: Siw hjelper Louise
med å få øye på auraen til en annen kursdeltager. Kennet Østensen følger med.
– Jeg kunne ikke slippe sprøyta for jeg hadde jo tyvlånt den. Så jeg havnet uti, og svømte bort til brygga og
fikk hevet opp sprøyta. Men jeg klarte ikke å komme
opp selv.
Refsland hadde på seg en varmedress som dro ham
nedover. Han fikk laget seg ei løkke av et tau båten var
festet med.
– Jeg prøvde gang på gang å komme meg opp på
land, men jeg klarte det ikke. Kreftene begynte å forsvinne. Jeg ble kaldere og kaldere.
Han kom seg bort til en kjetting. Med en gjennomvåt
tung varmedress, uten krefter og kald, innså Refsland
at han kanskje ikke ville komme seg opp av vannet.
– Men jeg bestemte meg for å holde med fast i kjettingen i tilfelle noen skulle komme forbi.
Englene kommer
Utenfor Siwisenteret på Figgjo står det et skilt med
oppfordring om å slå av mobilen eller aller helst rett og
slett benytte anledningen til å kaste den ut i den mørke
hagen som skimtes i den bratte helningen. Svak trommelyd trenger ut i mørket, en stemme gjentar «Hare
Krishna, Hare, Hare».
Siw kommer inn i rommet. Et smil smyger seg over
ansiktet. Hun er spent.
- Jeg er spent jeg. Jeg vet aldri hva som kan skje på en
slik kveld, sier Siw.
Noe av det som etter kursbeskrivelsen skal skje, er
at kursdeltagerne erfaringsmessig får kontakt med en
hjelper. Hjelperen har ofte en beskjed med seg. Hjelperens fysiske trekk kan også vises gjennom Siws ansikt.
Døren åpner seg. Noen kursdeltagere kommer inn,
og finner seg plasser.
- Vi startet på tida vi, sier Kennet.
- Nå trenger ikke du gi dem dårlig samvittighet. Det
som skal skje i kveld, er at jeg skal stå her og snakke.
Og så gir jeg beskjed når jeg får øye på noen hjelpere.
Vi skal også prøve å få kontakt med skytsengler. Mens
jeg står og snakker nå, så ser jeg det kommer ei dame
inn, sier Siw.
Røkelseslukten forsterker den tette luften i rommet.
Det er stille. Ingen andre er å se enn de som sitter på stolene i sirkelen med bena på det lakkerte furugulvet.
- Ei dame kommer inn nå. Hun er eldre og flott. Hun
har flettet det grå håret og satt det opp i en dult. Hun
ser ut som hun er stolt av deg, sier Siw.
Blikket hennes hviler på en ung dame som sitter på
en av de innerste stolene.
- Når jeg snakker til deg, er det som hun briser seg
opp. Hun sier hun er stolt av det du har gjort og det
du gjør. Du skal fortsette å gå den veien. Det kommer
flere overraskelser til deg. Gled deg. Og så forteller hun
om litt private ting jeg ikke vil komme inn på her. Men
hjelperen din er lett å komme i kontakt med. Du skal
ikke være redd. Hun er med deg.
Siw sitter ytterst på stolen nå. Hendene stryker forsiktig ned mot knærne.
- Kjenner du henne igjen?
- Nei.
- Hun er nok ikke i slekt med deg. Sånn er det altså
jeg jobber.
På veggen henger det en plakat med noen ord. «Himmel på jord er ydmykhet, medfølelse, godhet, lengsel etter rettferdighet», står det. Vegger og tak er hvite. Midt i
vinduet henger det en liten krystallkule i en tynn tråd.
Siw finner fram to metallpinner, bøyd i en vinkel og
med den ene siden dobbelt så lang som den andre.
- Vi kaller det for søkevinkler. Det er de samme som
vi bruker til å finne vannårer. De fungerer som en forlengelse av intuisjonen, slik at vi klarer å gå ut av egoet
vårt. Søkevinklene kan være laget av hva som helst. Men
de må kunne bevege seg fritt i hendene, sier Kennet.
Han har hvit t-skjorte og blå dongeribukse. Håret er
halvlangt med spor av grått. Stadig drar han hånden
gjennom håret og legger det bak øret.
Kennet ser ikke hjelperne.
- Jeg kan ikke se som Siw. Heldigvis.
I ANSIKTET: Hjelperen
skal vise seg i ansiktet til
Siw. De stirrer intenst på
hverandre.
– Vups, der forsvant hun,
sier Siw.
SKREMT: I det blitsen går av,
hyler Louise. Hun sier hun så Siws ansikt
forandre seg til en person hun kjenner,
men som er død.
7
JÆRBLADET – MANDAG 24. DESEMBER - JULEBILAG
f
– Vups, der forsvant hun. Så dere henne?
SIW TORILL ØSTENSEN
Under møtet sitter Kennet henslengt på stolen. Han
fungerer som en avleder, en som kommer med sleivete
kommentarer for å løse litt opp. Nå retter han seg opp
og ler med et skeivt smil.
- To sånne hadde ikke vært til å holde ut.
– Ja. Du er nødt til å be om å få. Jo mer vi bruker dem,
jo mer hjelp får vi, sier Siw.
– Hva kan vi be om?
– Alt.
– Og da hjelper de deg?
– Ja.
Barn og dans
JOURNALISTENS ENGEL: – Kan Erlends engel komme
bort, spør Louise. Søkevinklene svinger seg ut.
Nesten død
Kristoffer Refsland sparker forsiktig i sørpa i Obrestad
havn. Det kunne vært slutten for den gamle styrmannen den kalde vinterdagen i mars. Han kjente den isende kjettingen mot huden på innsiden av hendene.
– Jeg tenkte ikke så mye på at det kunne være slutt.
Det var lite jeg kunne gjøre fra eller til. Jeg var rolig og
fikk ikke panikk. Det har reddet meg mange ganger,
sier Refsland.
Haakon Kambo hadde ikke planlagt å dra en gammel sjømann opp fra vannet i Obrestad havn. Sammen
med kona hadde han leid seg inn på fyret for noen dager. Nå var de på en tur rundt havna.
– Været var rufsete, men vi måtte ut en tur. Jeg tror
vi så at du jobbet på båten da vi gikk forbi. Men da vi
kom tilbake etter å ha gått en runde, så jeg deg ikke
igjen. Jeg lurte på hvor du ble av, sier Kambo.
Han og Refsland møtes igjen i havna. Refsland smiler, peker bort på kjettingen han holdt seg fast i.
– Jeg la merke til at dere hadde gått forbi. Jeg tenkte
at dere måtte komme tilbake. Da det til slutt skjedde,
ropte jeg. Det er god lyd i meg.
– Ja, det er det, smiler Kambo.
Han skjønte fort at han og kona ikke ville klare å få
Refsland på land. Hun sprang for å ringe etter hjelp. I
havna er det ikke mobildekning.
– Jeg bant et tau under armene dine. Jeg var redd
for at du skulle drive ut. Så klarte jeg på en eller annen
måte å få løftet deg opp, sier Kambo.
De sparker litt i bakken. Refsland smiler, stryker seg
over ansiktet, ser over bryggekanten. Det er over én meter ned.
– Vannstanden var lavere da du dro meg opp. Jeg
skjønner ikke hvordan du klarte det. Da jeg falt uti en
gang tidligere, måtte de være tre mann for å få meg
opp.
Heller ikke Kambo klarer helt å skjønne hvordan
han klarte det. Hvor kreftene kom fra. Hvordan han
klarte å heise Refsland på land fra vannet uten at han
selv falt utenfor.
– Jeg må innrømme at det så håpløst ut. Men det var
godt å få deg på land. Det var bra vi tilfeldigvis var her,
sier Kambo.
– Nesen din ble lengre, sier en.
Kursdeltager Louise setter seg ned i stolen. Et avtrekk
suser og en klokke tikker sekundene langsomt avgårde.
Blikkene møtes. De holder fast. Klokken tikker, ellers er
det helt stille. Siw har lagt hendene sine varsomt nede
på lårene til Louise. Ingen sier et ord, ingen rører seg.
Alle ser ned på damen med det grå håret og et heklet
lilla sjal over skuldrene.
En blits går av. Louise skvetter til og skriker.
Etterpå forteller hun hva som skjedde.
– Det tåket seg til foran ansiktet hennes. Da du fyrte
av blitsen, kom det fram et helt klart ansikt. Så forsvant
det.
– Var ansiktet kjent?
– Det var noen som jeg kjenner. Noen som er døde.
Viser seg
Etter mørket
På englekurset er det varmt i rommet. Kursdeltagerne
har betalt 700 kroner for å være her og følger intenst
med. Ti kvinner og én mann har kjørt den smale broen
over E39 og snirklet seg oppover grusveien ovenfor Figgjo. Noen har vært med på lignende før og forteller at
de selv kan merke hjelpere. Noen uttrykte stor skepsis
på forhånd, men er mer ivrige nå.
Dette er ikke skeptikernes kveld.
En deltager spør hvordan man kan vite at alt det
man møter innenfor de alternative religionene er sant.
– Man skal være åpen, men skeptisk. Hvordan vi forstår, vil alltid være farget av personlige erfaringer. Les
med hjertet og ha alltid silen med. Ikke si ja til alt, men
spør hvorfor, sier Kennet.
På en kommode står det to hvite fjær. Datamaskinen
durer svakt like ved. En iPod er helt stille. To ark med
ulike chakra-øvelser er tapet opp på veggen.
Siw stiller to stoler ovenfor hverandre.
– Har du lyst til å se hjelperen din, spør hun en kursdeltager med mørkt hår og markerte kinnbein.
De setter seg ned. Stirrer hverandre inn i øynene. Resten av deltagerne stiller seg bak og følger med.
– Vups, der forsvant hun. Så dere henne, spør Siw.
Flere svarer bekreftende. De mener de så hvordan ansiktet hennes forandret seg.
Kurskvelden går mot slutten. Flere får prøve seg i stolen
ovenfor Siw. Etterpå sitter alle i sirkelen igjen. Nå skal
de prøve å møte skytsengelen sin. Ingen lykkes.
En kursdeltager lurer på hvor mange hjelpere hun
har. Siw tar en av søkevinklene. Svinger de den ene
veien, betyr det ja, andre veien er nei. Så spør hun spørsmål ut i lufta. Er det mer enn ti hjelpere? Søkevinkelen
beveger seg litt til venstre. Svaret er ja. På 40 blir svaret
nei. Siw kommer til slutt fram til 37.
– Du har 37 hjelpere. De hjelper deg fram i livet. Men
ikke alle 37 på én gang. Da ville du jo føle du blir kvalt,
sier Siw og smiler.
Hjelperkurset er over. Jærbladet spør en av deltagerne om det er greit at et bilde av henne blir brukt i avisa.
Svaret kommer uten bruk av søkevinkel.
– Jeg skal ikke ha noe bilde i avisa. Her kommer vi
etter det er mørkt.
BRYNEJENTE: Siw Torill Østensen er vokst opp på Bryne.
Hun merket tidlig at hun hadde spesielle evner.
f
Siw vil vise hvordan søkevinklene fungerer og få en
hjelper til å vise seg. Kursdeltager Louise melder seg.
– Ta hjelperen hans, sier Siw og ser på journalisten.
– Bak ham står det ei jente på 26 til 27 år, hun har
lyst hår og blå øyne. Hun forteller at du noen ganger
kan bli litt trist, litt molefonken, trekke deg litt unna.
Men du har ikke noen grunn til det. Tenk på barn og
dans når det skjer, sier Siw.
Journalisten rødmer, kjenner svetten begynner å piple. Fomler med notatblokken og retter på kamerablitzen, tenker på at han er her for å observere og beskrive,
uavhengig og objektivt og at det som nå skjer sikkert
må bryte med inntil flere journalistiske prinsipp, men
at det stemmer bra og at noe av det beste han vet er å se
sin halvannet år gamle sønn danse.
Louise griper fast rundt søkevinklene. Spør hva journalisten heter.
– Kan Erlends hjelper komme bort hit, sier Louise.
Siwi holder en hånd på ryggen hennes. Søkevinklene
svinger utover, Louise kjenner hvordan metallet beveger seg mot innsiden av hendene.
– Det er litt spooky dette her, sier hun.
Siwi ler.
– Du har ingenting å være redd for. Nå kan du be
hjelperen hans gå tilbake.
Søkevinklene svinger inn igjen.
På en flipover er det skrevet om forskjellige nivåer.
Menneskene befinner seg på tredje nivå. Mellom tredje
og fjerde går det et skille, et mellomnivå hvor de døde
som ikke har gått over befinner seg. Fjerde nivå er ånder, dyretotemer og mektige mastersjamaner. På femte
nivå finner vi hjelpere, skytsengler, guder og mørke ånder.
– Skytsengelen har vi alltid med oss. Det er en sånn
engel du ser på Jesus-bilder. Skytsengelen passer på at
de store linjene i livet blir fulgt. De fisker oss inn igjen
hvis vi kjører utenfor veien og det ikke var vår tur til å
dø, sier Kennet.
En kursdeltager lurer på om man kan be til hjelperne for å få hjelp.