Transcript Les mer - Norges Forsvarsforening

FORSVARSFORENINGEN 125 ÅR
Den nøytrale våpendrager
Norges Forvarsforening er 125 år. Foreningen var et
ektefødt barn av den norske nasjonalismen. Gjennom
lobby- og propagandavirksomhet deltok foreningen
aktivt i opprustningen før 1905.
Tekst: Dag Tangen Olsen
Den 22. mai 1886 ble Kristiania Krets av
Norges Forsvarsforening stiftet. Initiativet kom fra en rekke tjenestegjørende
offiserer. I Kristiania sto 30 offiserer
sammen med 90 sivile som innbydere til
den nye foreningen. Blant innbyderne
var den kjente historikeren og venstremannen Ernst Sars sammen med Venstre-offiseren Hakon Hansen, side om
side med den konservative unionisten
oberst Lars Chr. Dahll, som ble foreningens første formann.
I foreningens første styre finner vi
kaptein Wilhelm Sørensen, sjef for universitetsbiblioteket, historiker Axel
Drolsum (Høyre-mann), løytnant Hans
Wilhelm Keilhau (senere general og forsvarsminister i Venstre) og professor
­Peter Schjøtt (senere Venstre-statsråd).
Det samme mønsteret ser vi rundt i
andre byer hvor forsvarsforeninger dukker opp. Det er de lokale samfunnstopper, sakførere, foretningsmenn, lektorer,
og særlig stedets offiserer som utgjør
22 NORGES FORSVAR 5/11
grunnstammen i de lokale styrene.
I det hele tatt var det forbausende hvor
mange ledende Venstre-folk landet
rundt som stilte seg i spissen for Norges
Forsvarsforening, blant annet den senere
statsminister fra Venstre, Johannes
­Steen, i Stavanger.
De tre første generalsekretærene kapteinene Haakon Ditlev Lowzow, Hans
Madall Keilhau og Christian Sparre, ble
alle senere generaler og admiraler, og
alle ble statsråder i ulike Venstre-regjeringer.
Selv om Forsvarsforeningen var en
­sivil organisasjon ble den utvilsomt også
et bindeledd mellom forsvar og folk, eller mer presist, mellom offiserene og det
sivile samfunn. For offiserene bar uanstrengt ulike hatter og vekslet mellom
offisersgjerningen, partipolitikk, informasjon og ren agitasjon, i regi av forsvarsforeningen som gav dem en plattform.
En tilfeldig gjennomgang av foredragene i 1891 viser at om lag 90 prosent av
foredragene ble holdt av offiserer, ofte
kapteiner. Den ivrigste kaptein Spørck
holdt totalt 32 fordrag i løpet av et år,
forskjellige steder i landet. Han forteller
at han ble vel mottatt overalt bortsett fra
et sted, Surnadalen, der hadde allerede
”Den norske fredsbevegelse” etablert
seg.
Vokste raskt
Budskapet fra Kristiania fenget og i løpet
noen år ble det stiftet over 40 lokale
kretser, fra Vardø i nord til Mandal i sør.
Det var kvinneforeninger og egne foreninger for yngre offiserer og studenter. I
1891 hadde foreningen nærmere 10 000
medlemmer. (Kristiania var den klart
største foreningen med over 2 700 medlemmer, fulgt av Bergen 665, Stavanger
514, Kristiansand 465, Ålesund 404 og
Trondheim 366).
Foreningen drev med foredrag, diskusjoner, presseomtale og brosjyreutdeling, og dessuten kom det en jevn strøm
av små hefter: .”Det norske folk og dets
forsvarsvesen”, ”Folket i våpen”, ”Nøytralitet og landforsvaret”, ”Skiløping og skiløpingavdelinger”. De ulike skrifter kostet fra 2 øre til 10 øre pr.stykk og kom i
store opplag. Total ble det i 1891 trykt
340 000 eksemplarer av ulike hefter ifølge årsberetningen fra 1891. Samme år
tok foreningen initativ til å nedsette en
kommisjon som skulle gi en oversikt
over hva det ville koste å sette hæren og
marinen på fote. Parallelt satte man i
gang en underskriftaksjon for å få politikerne til å bevilge penger.
Store innsamlinger
Foruten underskriftsaksjoner var det
pengeinnsamling til lokale forsvarsverker. Et av de store nasjonale prosjektene
var innsamling til ”Damenes krigsskip”,
torpedojageren ”Valkyrjen”.
I 1889 satte norske kvinner seg fore,
etter initiativ fra Forsvarsforening, å
samle inn penger til et nytt skip for marinen. Rundt om i landet ble det dannet
lokale komiteer av kvinner som ville bidra til Forsvaret.
Det ble arrangert foredragsaftener, skuespill ble fremført,
og det ble holdt ball og barneball med mer til inntekt for
forsvaret. Noen år etter at
innsamlingen ble startet, bestilte man fartøyet i Tyskland. Skipet ble betalt kontant
og
overlevert
Forsvarsministeren i 1896.
Valkyrjen gjorde 23 knop ,
hadde en besetning på 57
mann og var det raskeste fartøyet i marinen fram til 1903.
600 000 kroner var samlet inn, noe
som utgjorde om lag 5 prosent av da­
tidens forsvarsbudsjett (Omregnet til
dagens forhold skulle man altså ha samlet 1,7 milliarder kroner.) Et tilsvarende
beløp ble innsamlet til nytt skyts på Oscarsborg; de samme kanonene som 60 år
senere skulle senke ”Blucher”.
Innsamling til ” Damenes krigsskip”
Valkyrjen. Annonsen i Fredrikstad blad:
En folkefest med dans – etterfulgt av
en tale av kommandør Koren.
godhet få slippe alle
militære byrder. De lykkeligere tidene som blir forespeilet vårt folk, både ved
sådanne forslag og forslag
om ”billigere vitenskap, så
det passer vår fattigdom”
vekker hos meg en følelse av
motbydelighet”, sa professoren.
Foreningens mål
Forsvarsforeningens formål var å ”bevare landets selvstendighet ved egen kraft
og ikke ved andres nåde”. Man la vekt på
det som samlet og unngikk det som kunne sprenge foreningen i stykker. Det
både Høyre og Venstrefolk kunne enes
om var å bekjempe forsvarsnihilistene,
de ”utopister, der drømmer om evig
fred”, som oberstløytnant Nyquist ironiserende sa det.
Professor i historie, Ernst Sars, en av
stifterne til foreningen, tok ennå hardere i på de liberales årsfest i 1886:
”En og annen har hatt den tro, at om
ikke fredstanken kan gjennomføres i
hele verden, så kan den i alle fall gjennomføres for vårt land alene. Vårt land
kan bli nøytralt, og ved stormaktenes
Motstanderne
Hvem var disse ”forsvarsnihilistene”? En
brokete skare med ulikt ståsted. Den
største gruppen blant nihilistene var de
spareorienterte bøndene som så skjevt
på overklasse-offiserene i embetsstaten.
Nå er det viktig å understreke at bøndene på ingen måte var pasifister, men
mange ønsket et billig forsvar basert på
en sveitsisk modell, hvor også offiserene
ble demobilisert når øvelsene var avsluttet. Det var et forsvar med flat struktur.
Målet var, som det het, ”et forsvar uten
løytnanter ”. Dette var jo skytterlagenes
glansdager, hvor svenskene skulle møtes
av ”en skytter bak hver en stein”. Senere
hentet denne retningen sterk inspirasjon fra boernes seige kamp mot den tids
s­upermakt Storbritannia (1898-1902).
Også i Forsvarsforeningen sto skytterlagene sterkt og deres mer moderate talsmenn ble invitert inn i varmen, så helt
nihilistiske var de nok ikke.
Det var derimot folkene rundt ”Den
norske fredsbevegelse” (stiftet 1886), en
forening som prediket internasjonal
voldgift som en løsning på stridsspørsmål mellom nasjonene. Dette var en bevegelse preget av optimistisk fremtidstro, hvor ikke reaksjonære monarker,
men opplyste demokrater skulle avgjøre
stridspørsmål mellom nasjonene. Dessuten ville jo frihandel gjøre landene avhengige av hverandre og derfor umuliggjøre krig, som det het. Så hvorfor store
beløp til krigsmateriell?
Det er vanskelig å tallfeste styrken i
disse bevegelsene, men en indikasjon får
➔
NORGES FORSVAR 5/11 23
FORSVARSFORENINGEN 125 ÅR
Hele folket i våpen. Bildet viser Folger skytterlag like etter 1905. Her er flere kvinner bevæpnet. Stemmerrett fikk
de første senere.
vi når vi ser på avstemningen i Stortinget
knyttet til de fire meget dyre panser­
skipene som ble bygget på slutten av
1890-tallet (de kostet 20 prosent av
statsbudsjettet). Da stemte om lag 1/3 av
Hensikten
Boergeneral Tobias Smuts med sitt
Krag-Jørgensen gevær. For militsforkjemperne var først sveitserne,
senere boerne i Sør-Afrika, de store
heltene. Det var flat struktur, en
”hær uten løytnanter”, som var
idealet.
Stiftelsen av Norges Forsvarsforening
kom kort etter parlamentarismens innføring. Nødvendige forsvarsreformer
hadde i lang tid stått i stampe og Stortinget hadde i mange år gått til bevilgningsnekt. Forsvaret hadde definitivt nådd et
nullpunkt.
Venstres store leder, Johan Sverdrup,
ble i tillegg til statsminister også forsvarsminister i 1884. Han hadde vært formann i Militærkomiteen i ti år så dette
var et område han kjente. Det sentrale for
ham var å få til en praktisk utforming av
den allmenne verneplikt som tidligere
var vedtatt (rike mennesker skulle ikke
lenger kjøpe seg fri), noe som hadde vært
et sentralt krav fra Venstre-bøndene.
Dessuten sto en nødvendig modernisering av Forsvaret på Sverdrups program.
Våpenteknologiske nyvinninger kom nå
på løpende bånd. Samtidig som spenningen mellom stormaktene utløste et
enormt rustningskappløp i ­Europa.
Venstres fører understreket: Sverige
ville bli ”vor overherre” dersom ikke
Norge påtok seg å dekke egne militære
behov. I den forbindelse var ”folket i
våpen” og sveitsermilitsen en del av
­
Sverdrups markedsføring, men ikke i
innhold. Norge fikk ikke noe rent militsforsvar. I de planer Sverdrup utarbeidet
beholdt han et sterkt offisers- og underoffiserskorps, noe som hadde klar appell
24 NORGES FORSVAR 5/11
stortingsrepresentantene nei. Det var
tross alt andre fornuftige måter å bruke
statens penger, mente de.
til nasjonalt orienterte offiserer. Ved å
markedsføre dette som et sterkt folkelig
forsvar til bruk i Norge, kombinert med
et nei til et ”eliteforsvar” til bruk utenfor
landets grenser (les Sverige), beholdt
Sverdrup også bøndenes støtte.
Det gjør ifølge enkelte historikere
Sverdrup til en av de store politiske strateger. Det ble oppnådd konsensus og
man fikk en nasjonal samling. Det
­forsvaret som ble utformet ble et fun­
dament for 1890-årenes militære opprustning, med løsrivelse fra Sverige som
endestasjon.
Dannelsen av Forsvarsforeningen var,
i følge Roald Berg, forfatteren av Norsk
Forsvarshistorie II, ”ikke uttrykk for
noen form for mistillit til Sverdrup som
forsvarsminister, men snarere en støtteforening for forsvarsministerens budsjetter”.
For foreningen var det viktig at de militære behov ikke kom i klemme mellom
alle de gode formål etter at partivesenet
hadde økt kampen om velgernes gunst.
Her sto offiserer og samfunnstopper
med ulike ideologiske oppfatninger
sammen. Kaptein (og Venstre-mann)
Nils Gregersen så dannelsen av Forsvarsforeningen som et uttrykk for det syn ”at
vårt forsvarsvesen skal og bør holdes
utenfor den politiske strid”.
Og sant nok: Forsvarsforeningen presset både Høyre og Venstre-regjeringer
for å få opp bevilgningene. I følge historikeren Roy Jacobsen var økningen i forsvarsbevilgningene i de 30 årene fra
1870 til 1900 på 400 prosent. I så måte
burde Norges Forsvarsforening si seg
fornøyd, men så startet man nesten på et
nullpunkt.
Nasjonal
I hele perioden før 1905 var unionen
med Sverige et sentralt politisk tema.
Striden sto mellom de moderate og de
ofte sterkt nasjonale venstrefolk som ønsket brudd med Sverige raskest mulig.
Denne striden klarte forsvarsforeningen å holde på armlengdes avstand ved at
enhver støtte til det nasjonale norske forsvaret ble utlagt som en støtte til det
norsk-svenske unionsforsvaret. Det mest
framholdte scenario, for ikke å si dødelige trussel, var jo at Russland skulle komme over Østersjøen og innta Stockholm
(Finland var den gang en del av TsarRussland). Norge skulle bidra til å slå
dem tilbake. Men det russiske kortet
kunne også brukes som en selvstendig
­argument i Norge. Trusselen mot Finnmark var overbevisende nok.
Denne understrekningen av trusselen
fra Russland gjorde at enhver styrkelse av
Forsvaret hadde bred støtte i også blant
kongetro høyere offiserer i Norge og
svenske myndigheter, selv om Venstrebevegelsens aggressive nasjonalisme og
anti-svenske holdning vanskelig lot seg
skjule.
I 1895 da et klart flertall i Stortinget
ville opprette et eget konsulatvesen, sa
svenskene nei og raslet med sablene.
Stortingets nasjonalister krøp til korset,
men svarte kort tid etter med store
­ekstrabevilgninger til Forsvaret.
Forsvarsforeningens ”ideolog”, professor Ernst Sars, skrev senere om tilbake­
toget i 1895:
”Hva var som hadde bevirket dette omslag? Øyensynlig først og fremst skrekken
som stod av de svenske krigstrusler og
overfallsplaner, og erkjennelsen av landets forsvarsløse tilstand. Man var altså
blitt skremt til å endre kursen, pisket til å
slå inn på en ny vei”.
”Det var også det besynderlige forhold
at flere av de mest pågående og hensynsløse talsmenn for knyttneve-politikken
på det unionelle området samtidig
opptrådte som de mest avgjorte forsvarsnihilister. Det var ikke uten grunn når
det hånende i svenske blader ble sagt:
”Nordmennene synes å innbilde seg at de
kan prate seg til selvstendighet”, skrev
Sars. n
Bildet av panserskipene ble gitt til barn på søndagsskolen som tegn på god
oppførsel.
Militærbilde som premie
på Søndagsskolen
1905- stemningen fanges godt inn i dette
bildet. Panserskipet Norge fosser fram.
Det er forseggjort – et fargelagt kort. Det
som imidlertid fascinerer er det som står
på baksiden: Olga Bergan har fått dette
som tegn på god oppførsel i Søndags­
skolen. Undertegnet bestyrer Andersen
og sekretær Steen.
Slike kort med militære motiver fikk
altså barna som tegn på flid og god oppførsel i skolen i tiden rundt 1905.
Når vi ser slike bilder overrasker det
ikke at man i Stortinget i 1896 foreslo å
innføre obligatoriske militærøvelser i
skolen. Det ble riktignok avvist, men at
forslaget i det hele tatt ble reist i Stortinget, sier noe om tidsånden.
Skytterøvelser var normalt som en del
av undervisningen for gutter på middelskolen (ungdomsskolen), og Kongsberg
Våpenfabrikk produserte i 1906 en egen
”guttekarabin” av det berømte Krag-­
Jørgensen geværet til slikt bruk.
I Skytebok for gutter hvor man førte
opp resultatene heter det: ”Ethvert folk,
som vil beholde sin frihet, og leve i fred
må være forberedt på å forsvare friheten.
Jo bedre man er forberedt, dess mindre
utsatt er man for angrep. Derfor er god
krigsforberedelse det beste vern både for
frihet og fred. Enhver gutt, som med iver
og alvor deltar i skyteøvelser forbereder
seg derved på den beste måte til å bli en
dyktig ferdelandsforsvarer. ” Arbeidet for
skytterlagene som hadde over 10 000 aktive medlemmer var viktig i flere lokale
foreninger (Selv om noen mente enkelte
skytterlagstalsmenn gikk litt langt.)
Planen var at så nær grensen som
­mulig skulle mindre skytterlagsforband,
såkalte ”dødsgjenger”, angripe svenske
kolonner. Her skulle krigen føres som en
partisan-krig slik Boerne hadde gjort i
Sør-Afrika mot britene
Den militære effekten av dette var
uklar. Men at det var uttrykk for en holdning og en stemning var ingen i tvil om.
Den militære ledelse kunne trygt stole
på en offervillig og entusiastisk befolkning i sine planer. Bare i Kongsvinger
meldte det seg i september 1905 over
700 frivillige skytterlagsfolk. n
NORGES FORSVAR 5/11 25
FORSVARSFORENINGEN 125 ÅR
Forsvarsvennen Nansen
Har det offisielle Norge
glemt at Fridtjof Nansen var
en talsmann for et sterkt
forsvar og president i Forsvarsforeningen i 15 år?
TEKST
HJALMAR SUNDE
I år er det 150 siden Fridtjof Nansen ble
født. De mange markeringer minner oss
om hans usedvanlige innsats på det litterære og vitenskapelig område i tillegg
til hans innsats på det humanitære område og hans rolle som diplomat og politiker. A. H. Winsnes har betegnet han
som en av de største og beste nordmenn
som har levd. Få vil være uenige i det.
Hans rolle som president i Norges Forsvarsforening gjennom 15 år er i denne
sammenheng relativt ukjent.
For noen fremstår det som en mot­
sigelse at Nansen, kjent for sitt arbeid for
nedrustning, ble president i Norges Forsvarsforening (NFF) i 1915, en jobb han
hadde til han døde i 1930. For Nansen
var det ingen motsigelse. Tvert i mot.
Hans slagord ”Fred med frihet” ga in­
spirasjon til dagens motto ”Forsvarssak
er fredssak”. Nansen ivret for et sterkt
forsvar for små land fordi han i dette så
det beste middel til å sikre den fred alle
ønsker. Det han fryktet, var de store
lands opprustning. I Forsvaret så han
den eneste mulighet for å stå i mot fremmede angripere om freden likevel skulle
blitt brutt. Dette standpunkt gjorde at
kanskje verdens mest iherdige praktiske
arbeider for fred, til sin dødsdag ble stående som president i NFF. Fredsprisvinneren Nansen som president i NFF legiHjalmar I. Sunde var tidligere
President i Norges Forsvarsforening 1995-2001. Generalløytnant
Sunde var også i flere år fylkesmann.
26 NORGES FORSVAR 5/11
Fridtjof Nansen var president i Norges Forvarsforening
fra 1915 til sin død i 1930. Han nedla et betydelig
arbeid og holdt utallige foredrag. Dessuten styrket han
foreningen rent organisatorisk.
timerte for mange at foreningens arbeid
var et arbeid for fredens sak. Han overtok som president etter at den første verdenskrig var brutt ut. Imidlertid hadde
han i flere år samarbeidet tett med sjefen
for Universitetsbiblioteket Axel C. Drolsum, den tidligere president. Mange var
redd for at Norge ville bli trukket inn
som krigførende. Fra første stund inn­
ledet Nansen en kraftig kampanje mot
selvoppgivelse og holdninger som at mot
stormaktene nytter det likevel ikke å forsvare seg. ”Det folk som ikke vil, er dødsdømt, det går like inn i undergangen.
Viljen til å forsvare sig er en prøvesten
på, om et folk har rett til livet”, sier han i
en av sine taler. Slike sterke uttalelser
følte han var nødvendig til et folk hvor
meningene om Forsvaret var sterkt delte. Hans taler ble tatt godt i mot, men
enkelte steder ble han møtt med pipekonserter og steinkasting. Kanskje ikke
så rart når vi vet hvor sterke polariseringer som fantes i det norske folk på denne
tid. Om noen i det norske samfunn skul-
le klare å forene motsetningene, måtte
det være polarhelten,
den vågale
Nansen. For
NFF
står
Drolsum/
Nansen perioden som en uvanlig
suksessrik periode.
Utvidet organisasjonen
Full av virkelyst og initiativ tok Nansen
styringen i 1915 og igangsatte arbeidet
med å bygge en sterkere organisasjon.
Opplysningsfondet hadde skaffet betydelige inntekter til foreningen. Nå ble
­ledelsen samlet i eget generalsekretariat.
Han tok særlig sikte på å få større aktivitet utenfor hovedstaden. Landet ble delt
inn i 10 hovedkretser, hver med en kretssekretær. Samtidig ble generalsekreta­
riatet vesentlig styrket med mer per­
sonell. Han fikk med Roald Amundsen
som foredragsholder. Disse to i spissen
for 80 foredragsholdere sørget for noe
slikt som 1600 foredrag i de første år.
Norges Forsvarsforening ble Nansens
formelle plattform for forsvarssaken.
Foreningen ga økonomisk handlefrihet.
Nansens ønsket ikke at NFF skulle inn
på den partipolitiske arena, noe som har
stått seg helt frem til i dag.
Nasjonens selvberging var en av Nansens kjernesaker. Han hadde rettet sterke anklager mot politikerne for å forsømme denne. Det passet han derfor bra
å bli regjeringens forhandler i Amerika i
1917 etter at USA hadde stanset sine tilførsler til vårt land. Oppgaven løste han
glimrende.
Hans evne til å velge ut de rette medarbeidere og til å spre glede omkring seg,
gjorde at foreningen fortsatte i sitt gode
spor på tross av at hans mange og lange
reiser.
I Nansens røst II er gjengitt hans brosjyre ”Før det blir for sent” fra 1915. Den
er interessant fordi Nansen her bruker
de fleste av de argumenter som siden er
brukt til å begrunne vernetanken og verneplikten for det norske folk etter 2. verdenskrig. Her begrunnes også behovet
for større grad av selvberging og 12
­måneders verneplikt. Hans ord om selvberging har etter dagens uforståelige
nedbygging av forsyningsberedskapen,
igjen en sterk aktualitet for oss. ”Lannets
kornforyning må nu uoppholdelig bringes i orden”. Nansen hadde også ord å si
om bruk av penger til forsvar: ”Vi har
ikke lov til å synes at forsvaret blir for
dyrt når vi kan få rum til hele Norges forsvar i det norske folks kaffekjele, og til to
forsvar i dets brennevins- og alkoholbuttel, for ikke å snakke om hva vi røker og
spytter bort bare i tobakk”. Avslutningsvis blir han nesten profetisk:
”Men gjør vi for lite og så ulykken
­bryter løs, da er det ingen jordisk makt
som kan gjøre det forsømte godt igjen,
da er vort folks skjebne beseglet. La os
nordmenn samle os, mens det enda er
tid. La os vite at det blir stelt slik her i
lannet at det altid skal bli vort og vore
efterkommeres. La os være sikker på at
vort folk aldrig skal få noe uigjenkaldelig
for sent.”
Virket så Nansens innsats for forsvarssaken? Jeg tror hans krav om et sterkt
forsvar og legitimering av forsvarssak
som fredssak, klart bidro til de politikernes støtte til forsvaret i farens stund.
Norge klarte å holde seg utenfor den
­første verdenskrig og vi hadde etter forholdene en god beredskap. Samtidig må
vi huske at årene etter 1905 var prøvens
år for Norge. Vi skulle fremstå som likeverdig nasjon, ta ansvar for vår egen
fremtid og bygge opp institusjoner som
tok seg av alle de områder hvor Sverige
hadde hatt føringen. Jeg tror Nansen så
Forsvarets rolle i denne nasjonsbyggende prosessen klarere enn mange andre
og i noen motsetning til dem som så et
godt forsvar som et mål i seg selv. At hans
motto fikk mindre relevans i den politiske virkelighet mot slutten av 20-årene og
de vanskelige 30-årene, forringer på
­ingen måte hans innsats for fred og forsvarssak. n
Krig og agitasjon
Leder på universitetsbiblioteket og
historiker Axel Drolsum var president for forsvarsforeningen i 25 år
fra 1889-1915.
Forsvaret kom fra unionsoppløsningen
med økt prestisje. Men for forsvarsforeningen representerte årene etter
1905 en organisasjonsmessig utmatting. Flere lokalforeninger ble lagt ned.
Det dramatiske rustningskappløpet i
Europa før 1914 satte nytt liv i foreningens arbeid.
President Axel Drolsum foretok
noen nødvendige organisasjonsmessige grep og samlet de ulike lokalforeninger i en landssammenslutning i 1911
med eget sekretariat i Kristiania. Når
foreningen satset viste det seg at den
kunne trekke et stort publikum. Særlig
vakte Fridtjof Nansen som nå kastet
seg inn i forsvarssaken stor begeistring.
De to lederskikkelser Nansen og Drolsum samlet 19. mai 1912 30 000 mennesker til møte på Akershus.
Utbruddet av verdenskrigen i 1914
brakte et annet alvor inn i organisasjonens arbeid. Nedslaktingen ved fronten og torpedering av norske skip hvor
mange norske sjøfolk gikk tapt førte til
et skjerpet politisk klima. Det norske
forsvaret var mobilisert og krigen rykket nærmere.
Et sterkt forsvar for å holde Norge
utenfor krigen var sentralt. Her sto foreningen i sterk opposisjon til Arbeiderpartiet som allerede i 1906 hadde programfestet ”Militarismen avskaffes.
Opperettelse av internasjonale voldgiftsavtaler”. Den anti-militære agitasjonen vokste sterkt under krigen. Svaret på den meningsløse nedslakting var
avvæpning, mente Arbeiderpartiet som
var på frammarsj og som oppnådde 32
prosent ved stortingsvalget i 1915.
Kampen spisset seg til.
Dette aktiviserte Forsvarsforeningen. Ledet av Nansen fikk foreningen
hjelp av en annen polarhelt Roald
Amundsen. Han snakket rett fram og
brukte klar tale. Det brukkne gevær
burde skiftes ut med et merke i sort,
hvor det med flammende bokstaver
skal stå et ord ”Kujon”, sa Amundsen.
Amundsen dro på en lang rekke turnerer i Nord-Norge og hans direkte tale
vakte entusiasme. Det var forfriskende
å høre ”Sannhetsord fra en virkelig personlighet som Roald Amundsen” het
det i referatene fra Nord-Norge.
DTO
NORGES FORSVAR 5/11 27
FORSVARSFORENINGEN 125 ÅR
Revolusjonsfrykt og konfikt
Tiden etter 1918 var preget av uforsonlige kamper og
sterk splittelse i det norske samfunn. Midt i denne
konflikten sto Forsvaret og Forsvarsforeningen.
Den første verdenskrig gjorde at krigens
romantiske sider var som blåst bort.
Mange, også på borgerlig side, mente at
militærmakt ikke lenger var egnet til å
løse konflikter. Kampen mot militæret
ble sett på noe som moralsk høyverdig i
brede lag.
Den russiske revolusjon førte til dannelsen av sosialdemokratiske partier i
hele Europa, mens kommunistene brøt
ut og dannet mindre partier. I Norge var
mønsteret et annet. Her vant den revolusjonære retningen flertall. I 1918 slo
Arbeiderpartiet til lyd for å danne arbeider og soldatråd og sluttet seg til den
kommunistiske internasjonale hvor de
var medlem til 1923.
28 NORGES FORSVAR 5/11
Sympatien for det revolusjonære
Russland var lenge sterk. Det var det kapitalistiske samfunnet som var årsaken
til krigen og det nåværende system var
ikke verdt å forsvare. Det skulle styrtes.
Denne aggressive språkbruken skremte
mange.
Det var antimilitær agitasjon under
øvelsene, forsøk på å danne sovjetinspirerte soldatråd og soldatstreiker, noe
som provoserte offiserene. Så sent som
på Arbeiderpartiets landsmøte i 1930
gikk man inn for å danne sitt eget vaktkorps. Det opptrådte offentlig første
gang i uniform med grå vindjakker og
bandolærer på Stortingsplassen i 1932.
Denne aktiviteten utløste mobilisering på borgerlig hold og
tjenestegjørende offiserer engasjerte seg i ulike organisasjoner
som: Borgernes Samfunn og
Antibolshevik-Clubben. Den
sterkeste organisasjonen Samfunnsvernet, hvor det var mange offiserer i ledelsen, skulle
brukes hvis en revolusjonær
situasjon oppsto. Organisasjonen fikk status av reservepoliti av regjeringen i 1928.
1 1925 drev Samfunnsvernet øvelser med 3000 medlemmer i gatekamp og våpenbruk, noen ganger
utstyrt med Hærens materiell. På Landsbasis hadde organisasjonen 15 000 medlemmer. Offiserenes del­
takelse i ”hvite kontrarevolusjonære garder” bidro til
å dekreditere forsvaret i
brede lag av folket.
At Forsvaret også ble
satt inn i arbeidskonflik-
ter skapte sterke motsetninger mellom
Forsvaret og Arbeiderbevegelsen. I 1933
ble den frivillige høyreorienterte forsvarsorganisasjonen ”Leidangen” stiftet.
Det må også nevnes at Forsvarsforeningen drev frivillig militær opplæring og
kom i konflikt med Leidangen. Alle disse
organisasjonene ble forbudt da regjeringen Nygårdsvold overtok i 1936. Da
­Arbeiderpartiet viste seg å være mindre
revolusjonært enn fryktet, i praksis faktisk et parti for samfunnsstøtte, seilte
man inn i roligere farvann.
Norges Forsvarsforening var den ledende organisasjon for propaganda og
informasjon om Forsvaret i mellomkrigstiden, og Arbeiderpartiets anti-militarisme ble selvsagt kritisert.
I Norsk Forvarshistorie (bind 3) av
Rolf Hobson og Tom Kristiansen heter
det om hovedorganet til foreningen
"Norges Vern": "De synspunkter som
kom frem, var oftest identisk med forsvarsledelsens, noe som hadde sammenheng med at mange høyere offiserer var
aktive i foreningens styrende organer og
de mange lokallagene."
”Forsvarsforeningen var tverrpolitisk,
men med de forsvarsfiendtlige og skeptiske stemninger som rådet i arbeider­
bevegelsen og deler av Venstre, lå den
naturligvis nærmest Bondepartiet og
Høyre i Forsvarspolitikken”.
Selv om noen av Forsvarsforeningens
medlemmer også hadde vært aktive i
Leidangen og Samfunnsvernet, mener
Rolf Hobson og Tom Kristiansen at foreningen ” fremsto som vesentlig for­
skjellig fra de mange høyreorienterte
­organisasjonene og samfunnsbevarende
organisasjonene”. Forsvarsforeningen
”konsentrerte seg om utviklingen av det
militære forsvar”. n
Tanker ved Norges Forsvarsforenings
50-års jubileum.
Leder i Norges Vern 20. mai
1936:
Ved verdenskrigens slutt fulgte over
hele Europa en reaksjon med hensyn
til rustningene og her hjemme gikk vi
etterhånden til en nedrustning som er
langt sterkere enn noget annet land i
verden har gjennomført. Atter fulgte
tunge stunder for dem som stor i brodden for forsvarssaken i vårt land. Men
heldigvis har vi alltid hatt menn som
glødende av begeistring og med sterk
tro på vårt folk uanfektet av politiske
bølger og stemninger, alltid sterkt og
myndig har hevdet nødvendigheten av
et effektivt forsvar. Og atter har disse
menn fått rett. I dag mer enn noensinne må vårt folk erkjenne at avvæpningspolitikken har spilt fallitt og at
det er et farlig feiltrinn når vi har latt
oss forlede til å forsømme vårt lands
militære vern i den grad som har skjedd
her hjemme.
For å komme på fote i den henseende
må der nu atter foretas et kjempeløft og
det nettopp i en tid som arbeidløsheten
og krisen stiller krav til landets finanser
enn noen gang før.
Men nu er det innlysende for alle
dem som vil se at det er uomgjengelig
nødvendig å gå til en betydelig økning i
forsvarsbudsjettet skal landet kunne
ydes den sikkerhet som de utenrikspolitiske forhold i dag krever.
Dessverre er det nå en kjensgjerning
at folkeforbundet har spillet fallitt og at
avvæpningsbestrebelsene er blitt en
fullkommen fiasko. De små nasjoner er
atter henvist til til å kunne hjelpe seg
selv.
Rundt om i Europa har de forskjellige nasjoner for lengst tatt konsekvensen av disse tingenes tilstand og ikke
minst bemerkelsesverdig er det at socialistene i alle land, bortsett fra Noreg, i
dag fullstendig har forlat sin antimilitære propaganda og nu stiller seg fullt
og helt på det nasjonale forsvars grunn.
Men her hjemme forfekter Det
­norske Arbeiderparti fremdeles full avvæpning. Nettopp derfor har Norges
Forsvarsforening i disse tider en overmåte stor og
viktig oppgave, gjennom
energisk
opplysnings­
arbeid å klargjøre situasjonens alvor for vårt
folk. Etiopias tragiske
nederlag stiller den vergeløse stats skjebne i relieff. Den brutale makt
regjerer verden i dag
som for tusen år siden.
Derfor må forsvarstanken og forsvarsviljen
atter gjøres levende i
vårt folk. Vil vi bestå
som nasjon og vil vi
beholde vår frihet og
integritet må også vi
være villig til å yte de
offer som må til for å
verge
nasjonens
største gode: Fri­
heten og retten til å
leve i fred. For det
gode er intet offer
for stort!.... n
President i Norges Forvarsforening, generalmajor Carl Gulbranson 1930-38
Forutseende
utenriksledelse
Carl Gulbranson skrev følgende i heftet "Bygg ditt land, Trygg ditt land" utgitt av Forsvarsforeningen i mars
1936:
Vår forsvarsordning bygger på at vi,
om krig truer, skal få noen måneder
til forberedelse, uten noen måneder
er et virkelig forsvar av landet håpløst. Hvem garanterer disse måneder?...
... Det er det plutselige, og det helt
overraskende angrep vi i våre dager
må regne med. Om et slikt plutselig
angrep skulde ramme oss og følgende
bli de vi må vente, da vil de menn som
har satt gjennom vårt nåværende forsvarssystem få et tungt ansvar.
Så et spørsmål til slutt: Hvor farlig
skal den utenrikspolitiske situasjon
være før regjering og Storting reagerer og setter i verk de nødvendige
kompletterende foranstaltninger?
Fra oktober 1935 lå krigsfaren over
Europa: De virkninger dette har hatt
på den norske flåte og hærs krigsberedskap dagen i dag kan betegnes som
lik null.
NORGES FORSVAR 5/11 29
FORSVARSFORENINGEN 125 ÅR
Aktivisme og ungdoms
Ungdomsopprøret nådde Forsvarsforeningen i 1969.
Tidene skiftet og Foreningen la etter hvert om kursen og
fokuserte på forsvarsdebatt og ungdom.
TEKST: JANN T. LUND
Like etter freden i 1945 var Forsvarsforeningen ikke spesielt stor. Man hadde begrensete ressurser og valgte å konsentrere
seg om hvordan sivilbefolkningen kunne
beskytte seg under en krig, og hvordan
den skulle opptre ved et krigsutbrudd. Et
sentralt mål var å motivere folk til å være
med på sivilforsvarsøvelser. I tillegg var
foreningen opptatt av skytterlagene, som
jo alltid har vært en stor forsvarssak.
I det hele tatt kom totalforsvars-ideen i
sterkere fokus, mens forsvarspolitikken,
som likevel hadde bred støtte blant folk
flest, ble skjøvet i bakgrunnen. Utover
dette markerte foreningen seg lite utad, i
hvert fall sett i lys av de forgangne storhetsår frem til slutten av 20-årene.
Foreningen hadde ved inngangen på
50-tallet mange lokalforeninger, i alt nærmere 70. De fleste av disse hadde liten
aktivitet eller var passive. I realiteten dominerte foreningen i Oslo den begrensete
virksomheten, men også den fikk til lite
utadrettet aktivitet, og utover på 50-tallet
sovnet nærmere 30 lokalforeninger inn.
60-tallet
På 60-tallet kom nye spørsmål på dags­
orden. Krigen hadde da kommet på noe
avstand, og både Forsvaret og grunnlaget
Jann T. Lund har i år vært aktiv i Norges
Forsvarsforening i 50 år. Han har sittet i
Presidentskapet fra 1972 til 1988. I 16 år
var han redaktør av tidsskriftet ”Norges
Forsvar”. I hans periode økte opplaget fra
noen få tusen til 12 000.
Jann T. Lund sto i spissen for ”ungdomsopprøret” på landsmøtet i 1969 som førte
til en mer aktivistisk linje og et sterkere
fokus på ungdomsarbeidet. Han ble formann i Oslo Forsvarsforening i 1971.
30 NORGES FORSVAR 5/11
for Norges sikkerhets- og utenrikspolitiske orientering ble utsatt for harde angrep. Utover på 60-tallet ble det drevet
iherdig agitasjon mot Forsvaret og NATO
gjennom tilspissede aksjoner som særlig
påvirket de yngre årsklasser.
På mange måter kom den reaktiviseringen av Forsvarsforeningen som man nå
ble vitne til som en reaksjon på den omfattende agitasjonen mot Forsvaret, spesielt blant de yngre årsklasser. Samtidig
foregikk det i disse årene en styrkeoppbygging i nord av sovjetiske sjø- og landmilitære styrker, noe som åpnet nye perspektiver for norsk sikkerhet.
Ungdommen kommer
På landsmøtet i Bergen i 1969 møtte det
ungdommer fra Oslo som ønsket en ny
kurs. Det var første gang på flere tiår at
ungdommen hadde vært tilstede på et
landsmøte, og de talte sin sak vel. Landsmøtet gav sin generelle tilslutning til den
nye aktivistiske linjen. Men det manglet
ikke på advarsler. En eldre herre reiste
seg og advarte nokså sterkt mot å slippe
ungdommen inn i foreningen. Det måtte
man være forsiktig med, mente denne
forsvarsvennen. Tiden hadde nok løpt fra
Forsvarsforeningen…
Landsmøtet i Bergen, og de derpå følgende landsmøtene, ble opptakten til en
ny kurs.
I 1971 ble det dannet aktive forsvarsgrupper på 20 videregående skoler i Oslo,
og mange hundre ungdommer kom med i
foreningens arbeid. Vervingen av skoleungdom og studenter skjøt fart og Oslo
dannet sin egen Ungdomsforening. Etter
inspirasjon fra Oslo skjedde det også en
aktivisering av ungdom i andre deler av
landet, noe som senere ledet til opprettelsen av Norges Forsvarsforenings Ungdom.
Året etter fikk foreningen bred omtale i
Sosialistisk Folkepartis organ ”Orientering”. Etter hvert kunne man glede seg
over å pådra seg også andre forsvarsfiendtlige gruppers vrede. Forsvarsforeningen var igjen en del av den bred forsvars- og sikkerhetspolitiske debatten i
samfunnet.
Flere lokalforeninger som ønsket mer
utadrettet aktivitet rettet nå blikket mot
Oslo. Etter oppfordring fra generalsekretariatet delte Oslo-foreningen sine kunnskaper med andre lokalforeninger på Østlandet både i skrift og tale. Dette bidro til
dannelse av ungdomsgrupper og framgang i flere lokalforeninger i Nedre-Telemark, Gjøvik-Toten, Tønsberg, Asker og
Bærum og mange andre.
Mange deltar
Mange nye personer kom med i ledelsen
og gjorde en stor innsats, noe som brakte
Foto: Scanpix
sarbeid
stridskrefter i de nordlige havområdene.
Forsvarssjefens uttalelser og ”Røde Stjernes” fordømmelser ble deretter avvisstoff
verden rundt.
På et av møtene dette året beklaget en
representant seg over at Forsvarsforeningen ble så lite sitert i lokalpressen på
hjemstedet, hvortil redaktøren lakonisk
svarte at det ikke var så ille å bli sitert i
Moskva heller.
Skolepolitikk
foreningen fremover skritt for skritt. Skal
jeg imidlertid likevel fremheve en fra
denne tiden må det være tidligere sjef i
Hæren, generalløytnant Harald Løken,
generalsekretær i perioden 1972-78. Han
forsto at det var tidkrevende arbeid som
måtte gjennomføres. Med sine fine menneskelige kvaliteter, la han til rette for
dette ungdomsengasjementet samme
med daværende president, tidligere sivilforsvarssjef Nils Onsrud. De oppfordret
til ytterligere satsing på ungdommen, og
sammen fikk man mange med i arbeidet.
Utover på 70-tallet vokste interessen
for foreningen. Det ble sving på administrasjonen og medlemsmassen vokste fra
under tre tusen medlemmer til 5000 i
1973. I 1980 hadde man 10 000 medlemmer. Foreningen vokste til videre til 12
000 medlemmer og 75 aktive lokal­
foreninger i 1986.
Tidsskriftet
Tidsskriftet ”Norges Forsvar” opplevde
også sterk vekst og fikk etter hvert stadig
flere abonnenter, noe som var en stor
oppmuntring for Forsvarsvarsforeningens informasjonsarbeid.
Bladets meninger og ulike artikler vakte oppmerksomhet, spesielt gjaldt det
­artikler som tok for seg den sovjetiske
styrkeoppbyggingen i nord, og det ble
flere ganger sitert fra bladet fra Stortingets talerstol.
Tilfeldig var det heller ikke at sovjetiske
myndigheter abonnerte på et større antall
eksemplarer. Artiklene ble finlest. I
­Moskva rykket ”Røde Stjerne”, tidsskriftet
til det sovjetiske forsvaret, ut med sterke
anklager mot ”Norges Forsvar” og beæret
bladet med en hel artikkel. Bakgrunnen
var at daværende forsvarsjef Sverre Hamre i et intervju hadde advart mot den vedvarende oppbyggingen av sovjetiske sjø-
Arbeidet ved skolene fikk stadig større
oppmerksomhet. I 1978 nedsatte Presidentskapet en komité for å se på hva fagplaner og lærebøker formidlet av informasjon når det gjaldt Forsvaret og
sikkerhetspolitikk. Det hele munnet ut i
en henvendelse til Kirke- og undervisningsdepartementet med anmodning om
en bedre informasjon om Forsvaret ved
skolene.
I 1984 samlet foreningen skolefolk fra
hele landet til en konferanse for å gi informasjon om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det ble fulgt opp med nye konferanser i årene etter.
Som sagt var det mange som utmerket
seg på ulike måter. La meg likevel trekke
frem en person som gjorde en sterk innsats – fylkesmann, tidligere forsvars­
minister og stortingsrepresentant, Alv
Jakob Fostervoll (president 1981-89).
­
Han la et sterkt personlig engasjement for
­dagen og brukte mye tid på Norges Forsvarsforenings utadrettede virksomhet.
Hans største bidrag var at han i hele presidenttiden selv sto frem i det offentlige
ordskiftet og synliggjorde foreningen i
den løpende forsvarsdebatten. Slik kom
han til å målbære nettopp den utadrettede, aktive linje som de yngre i flere år
hadde arbeidet for. Han hadde vært med i
to Arbeiderpartiregjeringer, og da han tiltrådte som president bidro dette til å styrke den tverrpolitiske bredde som gjennom hundre år hadde vært av stor
betydning for foreningens troverdighet.
Senere er han etterfulgt av andre presidenter med markert tilknytning til Arbeiderpartiet, noe som avgjort har vært en
styrke for foreningen. n
NORGES FORSVAR 5/11
31