Transcript Innhold - ma-09

© Pax Forlag A/S, 1982
Trykk: Tangen-Trykk A/S, Drammen
Omslag: Andersen & Sandåker
ISBN 82-530-1231-4
Innhold
Utgitt med støtte av Norges almenvitenskapelige forskningsråd
(NAVF)
Forord
Innledning
Kapittel 1: Nei: Stopp!
Panikkslagne menn og ramp t i l kjerringer
Det var ingen begynnelse
Misnøyen blir synlig
Kvinner t i l kamp
Kapittel 2: Farvel til likestillingen
Kvinnebevegelse - hva er det?
De nye ordene
De nye perspektivene
Var det derfor den oppsto?
Kapittel 3: Hvis du synes en oppgave er for stor,
så ta'n
Hvem, hva, hvor er hovedfienden?
Organisasjonsform er strategi
Felles kamp mot flere fiender
Kapittel 4: Fra opprør til oppgjør
Revolusjon i reformismens navn
Da brei-fronten ble smalere
Samling om uenigheter
Allianse uten partner
Storm og stillhet
Kapittel 5: Organisering utenfor organisasjonene
Ut av organisasjonene
Faglige fora
Formidlingsfora
Forsvarsfora
Mangfold i ensom majestet
Kapittel 6: Bak ordene
Den fruktbare konflikten
9
16
16
24
37
42
42
49
58
64
77
78
86
92
108
108
114
123
128
136
144
144
150
157
162
165
172
172
Forord
Den nye kvinnebevegelsen har rast over landet som en virvelvind i vel ti år. Det er en kort periode av den kamp generasjoner
av kvinner har kjempet. Det er sannsynligvis langt igjen t i l den
nye kvinnebevegelsens målsetning er o p p n å d d - full kvinnefrigjøring. Men kvinners slit og strev, søsterskap og solidaritet,
styrke og seire, ofres lett på glemselens alter. Denne boka er
skrevet i h å p om å bidra t i l å forhindre at så skal skje fyldest.
Vi er mange som v i l belyse kvinners vei ut av skyggetilværelsen. Derfor har jeg m ø t t bare velvilje, fått støtte og oppmuntring, informasjon og gode råd av mange. En varm takk t i l alle
dem som har tatt seg tid t i l å samtale med meg! Av flere har jeg
også fått låne avisutklipp, brosjyrer, internaviser eller annet
skriftlig materiale: Birgit Bjerck, Elise Christie, Brita M. G u l l i ,
Anka Brock Due, Berit K. B. F ø r l a n d , Elisabeth Helsing,
Bitten Kallerud, Anne Lise Nestande, Eirin Pedersen, Ulla
Spansdahl, A n k a Ryall og Gro Vestby. Materialet har vært t i l
uvurderlig hjelp. Derfor en spesiell takk t i l hver av dem.
Harriet Holter har gitt faglig veiledning, som jeg er svært
takknemlig for. Boka inngår som del i et større veiledningsprogram som ledes av Harriet Holter: «Fellesskap, samhold, distanse og konflikt mellom kvinner.» Programmet, og herunder
også min lønn, har over en treårsperiode blitt finansiert av
Norges almenvitenskapelige forskningsråd.
Som kjent er det mange m å t e r å skrive historie p å . Hvis alle i
den nye kvinnebevegelsen skulle ha skrevet dens historie,
hadde vi kanskje fått tusenvis forskjellige versjoner. M i t t utgangspunkt er for det første at jeg har bodd i Oslo siden 1967, og
derfor har best kjennskap t i l hva som har skjedd i denne byen.
Sannsynligvis er det mange aksjoner, demonstrasjoner og diskusjoner som har foregått i andre byer eller tettsteder, som det
ikke har vært mulig for meg å skaffe opplysninger om. For det
7
andre er min tilknytning t i l den nye kvinnebevegelsen slik:
H ø s t e n 1969 var jeg med i en liten studentgruppe som diskuterte «Kvinnen og familien i kapitalismen», og i 1970 gikk mye tid
med t i l å starte kritikken av det mannsvridde innholdet i
samfunnsfagene. Vinteren 1971/72 begynte jeg å jobbe i «Kvinneaksjonen mot E F » og i en kvinnefrontgruppe. Senere var jeg
med på å danne Kvinnefronten og var i Arbeidsutvalget for
Oslo og Akershus fra 1973 og fram t i l det første bruddet i
Kvinnefronten i 1974. Sammen med noen andre sosialister gikk
jeg da ut av organisasjonen og dannet Sosialistisk Kvinneforum. H ø s t e n 1974 ble jeg med i en gruppe nyfeminister, lesbiske
feminister og sosialister som skulle lage et nytt kvinnepolitisk
tidsskrift - K j e r r i n g R å d . Siden har jeg vært med i redaksjonen.
Som et grunnlag for framstillingen i denne boka v i l jeg for det
tredje nevne at den er basert på skriftlig materiale og på
samtaler med medlemmer i organisasjoner og fora. Sitater fra
skriftlig materiale som er offentlig tilgjengelig, er referert t i l
med navns nevnelse. La meg derfor skyte inn at de meningene
som blir tillagt navngitte personer, ikke nødvendigvis er identisk med hva de mener i dag. Sitatene er brukt som eksempler på
de standpunktene som er hevdet i forskjellige sammenhengerog ikke som eksempler på hva hver av de siterte kvinnene mente
eller mener. Opplysninger som er basert på organisasjonenes
internaviser, blir henvist t i l uten personnavn. Grunnen t i l dette
er at det ikke har latt seg gjøre å kontakte alle de som har skrevet
i internavisene, ofte undertegnet bare ved fornavn. Derimot
har jeg referert t i l dem som ha gitt muntlig informasjoner. De
aller fleste av disse har lest skriftlige referater fra samtalene,
men om det likevel har sneket seg inn feil opplysninger, står de
for min regning. Informantene har heller ikke hatt anledning t i l
å sette seg inn i den sammenhengen deres opplysninger har blitt
presentert i. Tidspress forhindrer at et trettitalls kvinner gjenn o m g å r store deler av manuskriptet.
Uten å skyve ansvaret over på dem, v i l jeg takke spesielt
førstelektor i historie, Ida B l o m og professor, veileder i kvinneforskning, Harriet Holter for at de tok seg tid t i l å lese hele
manuskriptet. En særlig takk også t i l forlagsredaktør Birgit
Bjerck for mange og lange samtaler om den nye kvinnebevegelsen.
RunaHaukaa
8
Innledning
«Den revolusjonære kvinnebevegelsen har aldri eksistert, og
gjør det heller ikke nå. Men den er nødvendig i kampen for
kvinnens frigjøring. Derfor må den skapes.» Det var Irene
Matthis' ord i 1969. I 1970 beskriver Berit K. B. Førland
«Kvinneopprøret i A m e r i k a » i en avisartikkel - og avslutter
med spørsmålet «Når skal vi få en lignende bevegelse i N o r g e ? »
Ikke lenge etter braket det løs. Kvinner fulle av raseri og
entusiasme fant hverandre, dannet bevisstgjøringsgrupper og
organisasjoner, diskuterte og studerte; nye ideer og tiltak
dukket opp; aksjoner og demonstrasjoner sto på dagsorden.
Offensivt og høyrøstet ødela de missekårings-arrangementer,
stormet restauranter og bokforlag, aksjonerte mot reklame,
kumulerte kvinner inn i kommunestyrer, forlangte rett t i l
lønnet arbeid, flere, bedre og billigere barnehager, fri abort,
bekjempet den tradisjonelle familien, vasket bort sminke og
kastet B H ' e n , sa nei t i l kvinneundertrykking og krevde revolusjon mot kapitalmakt og mannssamfunnet.
1
2
I løpet av få år - fra -70 t i l -73 - svulmet den nye kvinnebevegelsen opp - fra å være en liten gruppe som var misfornøyd med
den underdanige kvinnerollen og Norsk Kvinnesaksforenings
dengang høflige henstillinger t i l offentlige myndigheter, t i l å
omfatte flere tusen kvinner som ville ha en grunnplansrevolusjon mot patriarkalske strukturer og kapitalistisk produksjonsm å t e . Dette skapte høye bølger: Kvinnene ble utropt t i l mannehatere, ansvarsløse m ø d r e , privilegerte egoister, utålmodige
utopister.
Kvinnene svarte med nye ord på gamle kjensgjerninger: Den
tradisjonelle mannsrollen innebar mannssjåvinisme, kjønnsfascisme, sexisme, dobbelt undertrykking og reaksjonær ideologi. Etter år med dempet aggresjon brøt raseriets klare tale
9
fram: Vi vil ikke mer! N E I var et viktig ord i mange av parolene
vi kunne se på gater og vegger i begynnelsen av 70-åra. Nei t i l
undertrykking av kvinner, Nei t i l lavtlønn, Nei t i l kvinnen som
salgsvare, Nei t i l tvangspuling, Nei t i l moms på matvarer, Nei t i l
nedlegging av fødehjem, Nei t i l sentralisering, Nei t i l EF.
Men her var også klare krav: Barnehager t i l alle barn.
Omsorgspermisjon for alle fedre. Kortere arbeidstid for småbarnsforeldre. Fulle rettigheter i deltidsstillinger. L i k lønn for
likeverdig arbeid. Selvbestemt abort nå. Full ansvars- og arbeidsdeling i familien.
Bak de mange parolene ligger samfunnsmessige motsetningsforhold og personlige dilemmaer og ambivalens. Hvilke
samfunnsmessige konflikter er så den nye kvinnebevegelsen
uttrykk for? Og hvordan har disse konfliktene vist seg i kvinnebevegelsen selv - i dens organisering, dens politiske perspektiver, dens indre stridigheter? Det er dette jeg prøver å svare på i
denne boka, ved å gi et riss av dens aksjoner, organisasjonsformer, dens indre opposisjon og dens mangfoldige virksomheter
de siste tolv åra.
Men allerede i utgangspunktet støter vi på et problem:
Kvinner er ikke bare undertrykt i forholdet t i l menn. Mange
kvinner er også undertrykt som arbeidere, som lesbiske, som
tilknyttet en minoritetsgruppe. Dette viser seg ved at den nye
kvinnebevegelsen fører en kamp ikke bare mot det undertrykkende forholdet mellem k j ø n n e n e . Dens politiske perspektiver
baserer seg også på motsetninger mellom samfunnsklassene og
på undertrykkende aspekter i forholdet mellom heterofile og
lesbiske. Disse ulike konfliktdimensjoner har t i l tider vist seg
ved t i l dels store uenigheter mellom organisasjonene og grupperingene. Utad har uenigheten blitt synligst markert 8. mars.
Siden -76 har det i en del byer gått to demonstrasjonstog denne
dagen. Har vi så gjøre med én eller flere nye kvinnebevegelser?
Rundt 74/75 mente en del av medlemmene i Kvinnefronten at
det var to nye kvinnebevegelser - en proletær og en borgerlig.
Disse medlemmene mente at de selv var del av den proletære
kvinnebevegelsen og tok avstand fra borgerlig likestilling. Noen år senere framhevet også en del Nyfeminister at det var to
bevegelser - en likestillingsbevegelse og en radikal-feministisk
bevegelse. Disse tilhørte da selv den radikal-feministiske kvinnebevegelsen, mens kvinnefronten ble karakterisert som en
10
likestillingsbevegelse. Dette viser at uoverensstemmelsene
har vært store. De som senere v i l skrive om den eller de nye
kvinnebevegelsenes historie, vil kanskje legge større vekt på
motsetningene enn jeg har gjort.
I denne boka blir alle de nye kvinnepolitiske organisasjonene
og gruppene betraktet som én sosial bevegelse - som gjenspeiler og kjemper mot de flerdimensjonale konfliktdimensjonene
som preger kvinners levekår i etterkrigstida i Norge. Dessuten
er ikke den nye kvinnebevegelsen preget bare av indre motsetninger: Felles er den dype skepsis t i l likestillingspolitikken. De
nye kvinneorganisasjonene krever frigjøring, og har i sin frigjøringsstrategi blant annet lagt vekt på kortsiktige særrettigheter
til kvinner framfor formell likestilling. De har f .eks. samlet gått
imot Lov om likestilling og Lov om foreldre og barn, som er de
viktigste offentlige likestillingstiltak siden den nye kvinnebevegelsen oppsto.
3
4
Et annet skille mellom «borgerlige»- og frigjøringsbevegelser er ofte forskjeller mellom moralske og materielle krav.
Dette skillet gjenfinnes ikke i den nye kvinnebevegelsen. Det er
samlet enighet om b å d e å bekjempe «det reaksjonære kvinnesynet» og å forbedre kvinners arbeidsvilkår. Her finnes heller
ikke entydige skiller mellom ulike undertrykkingsforhold. Den
nye kvinnebevegelsen kom tidlig t i l å legge stor vekt på
sammenhengen mellom klasseforholdene og kjønnsforholdene, og dette preger alle de nye organisasjonenes politiske profil
- selv om det ikke er enighet om hva eller hvem kampen først og
fremst skal rettes mot, hva som skal prioriteres.
Den nye kvinnebevegelsen rommer ulike og t i l dels motstridende politiske retninger. Men disse forskjellene i politisk oppfatning er ikke forankret i deltakerenes sosiale situasjon. Deres
sosiale tilhørighet er hovedsaklig de nye mellomlagene: Ansatte i helse- og sosialsektoren, lærere, kulturarbeidere, studenter. T i l tross for atskillige forsøk, har den nye kvinnebevegelsen
ikke klart å rekruttere særlig mange fabrikk- og kontorarbeidersker og heller ikke mange fulltidshusmødre - selv
om en del ufaglærte arbeidere og lavere funksjonærer er blant
de mest aktive. Kapitaleiende kvinner deltar heller ikke - og
det er aldri gjort noe forsøk på å rekruttere dem.
5
Selv om denne bevegelsen ikke består av kvinner fra alle
sosiale lag og yrker, består den av kvinner. Om vi skulle skille
11
mellom organisasjonene og grupperingene bare etter tradisjonelle sosiale og politiske betegnelser, ville vi tape dette faktum
av syne: Slike betegnelser gjenspeiler først og fremst menns
sosiale situasjon og menns og kvinners felles anstrengelser for å
endre visse samfunnsforhold. For meg har det vært viktigere å
belyse kvinners mange-fasetterte frigjøringsbestrebelser og
hvordan disse har harmonert med eller stått i kontrast t i l
hverandre blant radikale kvinnefrigjøringsopprørere i 70-åra.
Som et utgangspunkt har jeg derfor valgt å legge størst vekt på
fellestrekkene: Felles sosial forankring, felles skepsis t i l offentlig likestillingspolitikk, felles «grasrot» orientering, felles engasjement i kjønns/klasseproblematikken og bred enighet om de
fleste paroler og krav knytter organisasjonene, de frittstående
gruppene og mange uorganiserte kvinner sammen i én bevegelse.
Analysen er konsentrert rundt organisasjoner og grupper
som har disse fellestrekkene. Boka handler derfor ikke om alle
de former for kvinnekamp som er ført i 70-åra. For det første er
arbeidet t i l partienes kvinneorganisasjoner utelatt, fordi de
ikke primært er et organisert uttrykk for konfliktdimensjoner i
kvinners l i v , men heller en del av partienes sektorisering. For
det andre er Norske Kvinners Nasjonalråd utelatt fordi det er
en samling av organisasjoner med hovedsaklig kvinnelige medlemmer - og ikke kvinnepolitiske organisasjoner med frigjøring som målsetting.
For det tredje blir Norsk Kvinnesaksforening og Norsk
Kvinneforbund viet liten oppmerksomhet. Disse organisasjonene har på 70-tallet som tidligere arbeidet aktivt for å forbedre
kvinners levekår, og har jevnlig samarbeidet med de nye kvinneorganisasjonene. T i l forskjell fra Norske Kvinners Nasjonalråd og partienes kvinneorganisasjoner har de også vært de
fremste i markeringen av 8. mars. N å r de likevel har fått en
relativt beskjeden plass i denne boka, skyldes det at deres
historie ikke har sitt utspring i politiske hendelser i 60- og 70åra. Det er typisk for k v i n n e o p p r ø r e t på 70-tallet at det ble
organisert i nye organisasjoner, og nye fora og arbeidsgrupper
ble dannet. Det var også dette k v i n n e o p p r ø r e t som preget de
kvinnepolitiske debattene i 70-åra. For mange av medlemmene
i Norsk Kvinnesaksforening og Norsk Kvinneforbund var synspunktene og kravene velkjente fra tidligere debatter om kvin-
nens stilling. Likevel var det noe nytt i k v i n n e o p p r ø r e t på 70tallet: Den flate organisasjonsstrukturen, betydningen av bevisstgjøringsgrupper, s m å g r u p p e r i organisasjonene, alle de
uorganiserte gruppene, alle veggavisene og parolene, den definitive forkastingen av likestilling som mål og middel, søsterskapets uttalte oppvurdering av kvinner - alt dette var langt på vei
nytt i norsk kvinnepolitikk.
Derimot er det som skapte sensasjon - utelukkelse av menn ikke nytt. Allerede Kvinnestemmerettsforeningen, stiftet
1885, utelukket mannlige medlemmer. Det samme gjorde
Landskvinnestemmerettsforeningen og forskjellige Lærerindeforeninger fra 1890-åra av. Politisering av det private er også
et gammelt tema. Omkring århundreskiftet var dette sterkt
fremme i form av diskusjon om hva kvinnesak egentlig var hjemmets problemer eller stemmerett, utdanning, yrkesmessige krav. Klart kom det t i l uttrykk i de tidlige diskusjonene om
abort og prevensjon og seksualmoral (Melby 1980, Schiøtz
1980), og i politisering av barneproduksjon og seksuell undertrykking (Blom 1980 og 1982). Men selv om deler av privatlivet
ikke er nye diskusjonstemaer, ble det først i 50-åra så smått et
uttalt ønske om å trekke menn inn i privatsfærens mange
gjøremål (Skard 1953). Men det er så seint som i 70-åra at
kritikken av menns manglende omsorgsinteresser kom for fullt.
Kvinneorganisasjonene som ble dannet før 1970, har hatt
innflytelse på 70-tallets o p p r ø r : B å d e Norsk Kvinnesaksforening, Norsk Kvinneforbund og Norske Kvinners Nasjonalråd
satte i gang aksjoner og førte tradisjoner videre som de nye
k v i n n e o p p r ø r e n e deltok i og ble inspirert av. Men hvordan nye
og eldre kvinneorganisasjoner påvirker hverandre, er en annen
historie enn den jeg har ønsket å beskrive. Derfor har disse
organisasjonene fått mindre plass enn det deres lange historie
umiddelbart skulle tilsi.
Den nye kvinnebevegelsen er en sosial bevegelse, og er som
sådan et fellesskap hvor ulike grupperinger gjensidig påvirker
hverandres utvikling av politiske perspektiver, organisasjonsformer og aktiviteter. Selv om en sosial bevegelse oppstår og
består som et uttrykk for ø k o n o m i s k e og sosiale forhold, er den
ikke et blindt svar på disse forholdene. En sosial bevegelse lever
også sitt eget liv og har sin egen utviklingskraft. Endringer og
motsetninger i materielle forhold og sosiale strukturer betinger
13
dens oppkomst, dens antallsmessige tilslutning og dens indre
konflikttemaer. Men dens endringsprosesser kan neppe forklares bare med utenforliggende forhold og strukturer. Det er få
politiske eller ø k o n o m i s k e hendelser i 70-åra som skulle tilsi de
organisatoriske og politiske endringene som den nye kvinnebevegelsen har g j e n n o m l ø p e t dette tiåret. Disse endringene er
innebygget i selve fellesskapet. Et fellesskap er alltid i forandring. Det er personlige forhold mellom mennesker som påvirker
hverandre, som støtter eller motsier hverandre.
N å r en sosial bevegelse først har oppstått, utvikler den seg
selv på bakgrunn av de samfunnsforhold som har skapt den.
Samtidig bærer den med seg de motsetningsforhold som har
skapt den: Motsetningene blir sentrale konflikttemaer innad i
bevegelsen. Disse konfliktene driver endringsprosessene i bevegelsen framover. Slik kan endringsprosessene i den nye
kvinnebevegelsen langt på vei forklares ut fra dens indre konflikter - og disse kan igjen forklares ut fra de samfunnsmessige
motsetninger som de representerer.
De største konfliktene innen den nye kvinnebevegelsen har
sitt utspring i at mange kvinner lever i flerdimensjonale undertrykkingsforhold: I tillegg t i l det kvinneundertrykkende forholdet mellom k j ø n n e n e blir mange kvinner undertrykt i forholdet
mellom samfunnsklassene, mellom heterofile og lesbiske, i
forholdet mellom by og land og/eller i forholdet mellom etniske
grupper. Dette slår ut i politiske stridigheter innen bevegelsen:
Den består av kvinner som er uenige om hvilket undertrykkingsforhold som er mest belastende og/eller hvilket som fører
t i l politisk handling. I en sosial bevegelse begynner disse stridighetene å leve sitt eget liv. Samtidig bevirker disse stridighetene
endringer i bevegelsen, fordi de forskjellige grupperingene
forholder seg t i l hverandre.
Det er denne indre endringsprosessen jeg har lagt størst vekt
på - og har derfor t i l en viss grad «løsrevet» den nye kvinnebevegelsen fra andre sosiale eller politiske hendelser, med mindre
de har blitt tatt opp som debattema i bevegelsen. Jeg har således
lagt størst vekt på hvordan ulike retningers politiske perspektiver og organiseringsformer har påvirket og endret hverandre,
har ført t i l periodevis samhold, konflikt, avstandstaken og
distanse - og t i l offensiv kamp eller stillferdig tilbaketrekking.
Og hvordan har så denne kvinnebevegelsen utviklet seg? Er
14
det fremdeles slik at den revolusjonære kvinnebevegelsen aldri
har eksistert? Er den nye kvinnebevegelsen bare et prydelig lite
blaff som har kastet lys over sosialdemokratiets storsinn - eller
er den en revolusjonær kraft som leder hen t i l den frihet vi alle
lengter etter?
I
KAPITTEL
I
1
Nei! Stopp!
Panikkslagne menn og ramp til kjerringer
«Ned med alle m e n n »
« M a n n e n er vår fiende»
Hvor er disse sitatene hentet fra? Fra Nyfeministenes å r s m ø t e ?
Fra Oslo faglige kvinnebevegelse? Claragruppa? Kvinnefronten sentralt? Teatergruppa Livets Mangfold? Nei, det er
overskrifter i bildebladet N Å , nr. 18, 29. 4. 72. En av bladets
journalister hadde vært på k v i n n e m ø t e i Oslo med den kjente
engelske feministen Germaine Greer, og var temmelig opprørt. Riktignok hadde han innsett at kvinnesak var nødvendig,
sier han selv, han hadde sågar gått i demonstrasjonstog med
r ø d s t r ø m p e n e i K ø b e n h a v n . Men dette m ø t e t overskred hans
toleransegrense. « M a n n e n er vår fiende. Vi må bekjempe han
med alle midler. Selv om det innebærer v å p e n b r u k . » Han
legger disse ordene i munnen på Germaine Greer. Men hun sa
ikke det. «Kapitalismen har skapt hatet mellom kjønnene,»
siterer han videre. Men hun sa ikke det heller. Omtalen av
Germaine Greer og de vel fire hundre som h ø r t e henne, oser av
mannsgod kvinneforakt. Germaine Greers friske og sterke stil
blir framstilt som slibrig sex-snakk, hvor hun spedde opp
foredraget «med detaljerte skildringer av voldtekt».
1
Germaine Greer snakket om voldtekt, men ikke for å avsløre
«intime detaljer». H u n framholdt at voldtekt er den tydeligste
fysiske form for kvinneundertrykking - og den er et eksempel
på linje med de ø k o n o m i s k e , politiske, moralske og psykologiske angrep på kvinner. Germaine Greer tok for seg våre holdninger t i l voldtekt - og hvordan de reflekterer mannssamfunnet:
N å r en kvinne blir voldtatt, reagerer vi ikke så mye mot det hun
har g j e n n o m g å t t , s o m mot det angrep som dermed er rettet mot
\
mannens kvinnelige eiendom, enten det nå er i form av en
gifteferdige datter eller en kone. H u n snakket også om den
nedverdigende prosessen kvinner utsettes for hvis de melder fra
om at de har blitt voldtatt. Voldtekter blir ikke tatt på alvor i et
mannssamfunn.
Også de norske Nyfeministene ble latterliggjort. I NÅ ble de
beskrevet som latterlige sekterister, rekruttert blant «humanist-studenter på B l i n d e r n » , velprivilegerte studiner som ikke
eier selverkjennelse eller selvironi. Og synd var det at «politisk
visvas presenteres som k v i n n e k a m p » , for «det skader de oppriktige nyfeminister» - for «i all denne hysteriske radikalisme drukner godord som disse». Og her siterer han fra Kvinneaktivistenes - en gruppe Nyfeministers - manifest fra -71: «Vi
krever av oss selv en oppløsning av våre personlige fordommer
og forventninger. B å d e t i l menn og t i l oss selv må vi stille
følgende krav: Å være i stand t i l å m ø t e et annet menneske uten
tanke på dets sosiale verdi, kjønn, penger, utseende og de
fordeler vi selv kan hente hos v e d k o m m e n d e . »
Verst syns han det er når kvinnene «blir høystemt på nasjonens vegne» og v i l avskaffe statskirke og k o n g e d ø m m e . Dessuten, hevder han bestyrtet videre, forlanger de at alle menn med
barn under ti år skal forbys overtid. De forlanger sosialisering
av banker, forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner, storindustri, handelsflåte, skog- og fjellområder - og vil ha full kartlegging av det hemmelige p o l i t i . Og på utenriksplan står anerkjennelse av Nord-Korea og av Nord-Vietnam, Norge ut av N A T O
og aldri inn i EF. Og hva sier så disse kverulantiske kvinnene t i l
slutt i sin enorme kravrekke? Jo: «dette er bare begynnelsen.»
Det var ingen begynnelse
Men denne episoden var ingen begynnelse. Det var en tilfeldig
valgt omtale av et tilfeldig valgt m ø t e i 1972. Da hadde den nye
kvinnebevegelsen allerede fått en viss utbredelse. Oppfatningen om at Nyfeministene var mannehatere hadde vunnet gehør
b å d e i den radikale og konservative fløy. Det var en av de mange
fordreininger som tilpisset motstanden, b å d e utenfor og innen
den nye kvinnebevegelsen. Dette kommer vi tilbake t i l senere.
16
17
1
D „ 1 , „1
A
Men nå t i l begynnelsen. H v o r var den? Det var ingen spesiell
sak eller aksjon som med ett fikk den nye kvinnebevegelsen t i l å
blusse utover det ganske land. For etterkrigsgenerasjonen
begynte den med en privat og individuell murring i 60-åra: Vi
var forespeilet like muligheter, men erfarte at likestilling ikke
betydde likhet. Snarere ble forskjellsbehandlingen omhyggelig
bortforklart: jammen han er eldst, han er yngst, han er snill, han
er uregjerlig, han er interessert, han gidder ikke, han har søstre,
han har ingen søstre, han har rik far, han har fattig far . . .
Motsetningene mellom sosialdemokratiets uttalte likestillingsformål og den hverdagslige undertrykking av kvinner ble forskanset bak lange haranger om personlige egenskaper t i l hver
og en av oss. Og: Vi fikk nesten lov t i l å gjøre hva vi ville - bare vi
ikke ville så mye, og så lenge menn sto fritt t i l å bestemme hva
våre handlinger betydde.
Kjønnsrolleforskningen på 60-tallet - som nok få av etterkrigsgenerasjonene kjente t i l - hadde også t i l en viss grad
dokumentert at kvinner og menn var utsatt for sterke forventninger om å oppføre seg på bestemte og forskjellige måter.
(Dalstrøm m.fl. 1962, G r ø n s e t h 1966, Holter 1970) Likelønnsrådet hadde avdekket lønnsulikheter mellom k j ø n n e n e og vist
at over 2/3 av h u s m ø d r e ønsket lønnet arbeid dersom forholdene var lagt t i l rette for det. (Likelønnsrådet 1968) Betty Friedans bok Myten om kvinnen kom på det norske bokmarkedet i
1968. H u n viste at kvinner hadde blitt skjøvet ut av yrkeslivet
etter andre verdenskrig, og beskrev h u s m ø d r e n e s innholdsløse
og trivielle hverdag i amerikanske forsteder. H u n kalte det
«problemet uten n a v n » , og dokumenterte hvordan reklamemakere bevisst manipulerte kvinnens behov for aktivitet og
selvbekreftelse. Boka avsluttes med ordene: «Tiden er inne, da
mytens stemme ikke lenger kan overdøve den indre stemme
som driver kvinnene fram mot full menneskelig modning.»
I -68 ble Ammehjelpen startet - en gruppe kvinner som
ønsket å bistå med råd og vink t i l ammende. - I dag har
Ammehjelpen medlemmer spredt utover hele landet. Forløpet
t i l Ammehjelpen var en brosjyre om konkrete a m m e - r å d , som
ble utarbeidet av bl.a. Elisabeth Helsing. Kvinnene som arbeidet med dette tok kontakt med Helserådet i h å p om at de
kunne publisere brosjyren. Her kom de i kontakt med en
legekonsulent som viste seg å være velvillig innstilt t i l den - og
18
hun klarte da også å få brosjyren igjennom de besluttende
instanser i Helsedirektoratet. - Og legekonsulenten som hadde
gått inn for at Helsedirektoratet skulle utgi den, het Gro
Harlem Brundtland. Brosjyren om amming ble omtalt i ukebladet Alle kvinner, hvor også adressen t i l Elisabeth Helsing ble
oppgitt. Hun mottok raskt bunkevis av brev, og etter en tid
dannet ti kvinner Ammehjelpen. Denne gruppen kom senere
t i l å spille en aktiv rolle i forbindelse med besøket t i l den kjente
amerikanske feministen Jo Freeman. Dette m ø t e t skal vi
straks komme tilbake t i l . Men la oss først nevne et par andre
momenter som kom forut for dette m ø t e t .
2
Da Juliet Mitchells artikkel «Kvinnorna: Den långste revolutionen» kom i særtrykk i 2. opplag fra det svenske tidsskriftet
Zenit, ble den diskutert av en håndfull studenter. Hun hevdet
her at fire n ø k k e l s t r u k t u r e r dominerer kvinners liv: produksjon, forplantning, seksualitet og barneoppdragelse - og at alle
disse strukturene må omdannes samtidig om vi skal ha h å p om
frihet for kvinner. Samtidig ender hun opp med en del reformkrav - i likhet med det meste av det vi kunne lese om kvinner før
70-tallet. Men disse kravene var mer radikale enn de som
vanligvis ble fremmet på 60-tallet: l i k utdanning, retten t i l likt
arbeid, frie p-piller, legalisering av homofili, formelt skille
mellom ekteskap og foreldreskap, og pluralistiske samlivsformer skulle bedre kvinnens samfunnsmessige stilling.
Siri Nylander M æ l a n d - nylig hjemvendt fra U S A - skrev en
Dagblad-kronikk 31. januar -70 som het «Ny-feminister, foren
dere!» Hun omtalte her Caroline Birds bok Bom Female, som
hadde kommet ut i U S A et snaut år tidligere - og som fikk stor
utbredelse b å d e i U S A og Skandinavia. Caroline B i r d analyserte først og fremst kvinners stilling på arbeidsmarkedet i
U S A , men boka inneholdt også en inndeling av fire grunnsyn på
kvinners samfunnsmessige stilling: «Gammel-maskulinistene»
er de tradisjonsbundne, som hevder at kvinnens plass er i
hjemmet, at de er intellektuelt og kroppslig ute av stand t i l å
utføre mannsarbeid. «Ny-maskulinistene» er de som vil modernisere den tradisjonelle kvinnerollen. De går inn for kvinners
rett t i l lønnet arbeid så lenge dette arbeidet ikke forandrer
mennenes liv. «Gammel-feministene» tilsvarer kvinnesakspionerene, de som kjempet for formell likestilling, og hevder at alt
menn gjør kan kvinner gjøre like godt, om ikke bedre. «Ny19
feministene» var så de nye kvinnegruppene. Og la meg her
gjengi den første presentasjon av Nyfeministene i norsk presse:
«'Ny-feministene' har et mer nyansert syn, forskjellig
b å d e fra tradisjonell kvinnesak og fra ny-maskulinistenes
tro på at det gjelder å utnytte kvinnens spesielle egenskaper på arbeidsmarkedet. Sterkt forenklet kan man si at
ny-feministene mener kjønnsrolletenkning er foreldet og
helt unødvendig på arbeidsplassen. Det v i l ikke si at de
benekter enhver kjønnsforskjell - sex er her for å bli men at kjønn betraktes som en individuell egenskap, som
nok kan ha sin betydning i privatlivet, men som ikke bør
tillegges større vekt enn hår-, øyen- eller hudfarge på
arbeidsmarkedet, enten det nå gjelder valg av utdannelse
og yrke eller ansettelses- og forfremmelsesmuligheter
innenfor det valgte yrke. Ny-feministene påstår ikke at
menn og kvinner er absolutt like, at alle kvinner kan gjøre
tradisjonelt mannsarbeid like godt som flertallet av
menn, eller omvendt at alle menn kan bli like flinke t i l å
stelle spedbarn, men erkjenner fullt ut de store individuelle forskjeller mellom mennesker i begavelse, anlegg og
fysisk bygning. Forskjellen mellom to individer av samme
kjønn er faktisk ofte større enn forskjellen mellom to
individer av ulikt kjønn på en rekke o m r å d e r som har mer
avgjørende innvirkning på enkeltindividets liv enn det
tildelte utstyr av reproduktive organer. . . .
En moderat ny-feministisk holdning behøver ikke å
ligge langt fra det ny-maskulinistiske syn i praksis, når det
gjelder å arbeide for større fleksibilitet og løsning av
problemer i forbindelse med barns behov og utførelsen av
det nødvendige husarbeid (daginstitusjoner, en hevning
av husarbeidets status, større muligheter for faste deltidsstillinger med vanlige sosiale tilleggsytelser, m . m . ) . Begge syn gir også visse muligheter for en tilpasning innenfor
den n å v æ r e n d e samfunnsstruktur. Det skulle likevel
være tydelig at de prinsipielle grunnholdningene er helt
forskjellige. Mens ny-maskulinistene tenker i stereotyper og bygger på store vedtatte kjønnsforskjeller også ut
over det rent biologiske, har nyfeministene framfor alt
20
respekt for enkeltindividet og dets utfoldelsesmuligheter.
( . . . ) (Det) gj elder å legge forholdene t i l rette slik at alle
- menn, kvinner og barn - best mulig får utvikle sine evner
og anlegg. Ny-feministiske kvinner fornekter ikke morsrollen, men mener at s m å b a r n s psykologiske og fysiske
behov godt kan fylles av en kjærlig far når morens nødvendige biologiske rolle er utspilt ved avvenningen fra
brystet. (. . .)»
Ved inngangen t i l 70-åra n å d d e kvinneopprøret i U S A , Danmark og Sverige våre ø r e r . Grupp 8 i Sverige startet som en
sosialistisk studie- og diskusjonsgruppe i -68, men vakte dengang mindre interesse enn de danske R ø d s t r ø m p e n e s bevisst
karikerte, humoristiske og overraskende aksjoner. Vi fikk h ø r e
om hvordan fire danske kvinner løp inn i TV-studio under en
direktesending av sosialdemokratenes mai-møte i -70. Kvinnene krevde likelønn, med hele nasjonen som tilskuere - og ble
(selvfølgelig?) håndfast avvist. Senere demonstrerte en gruppe
mot ulikelønn ved å nekte å betale mer enn 80 % av billettprisen
på K ø b e n h a v n b u s s e n e . Det tilsvarte omtrent andelen kvinnelønn med m a n n s l ø n n i n g e n e som utgangspunkt. N å r de senere
ble d ø m t , nektet de å betale mer enn 80 % av b ø t e n e .
Og her hjemme var det i noen kretser i gang en debatt om hva
kvinnesak egentlig var. Var det en menneskesak, en samfunnssak, var det en anti-kapitalistisk kamp eller var det en antipatriarkalsk kamp?
6. juni -70 hadde Nina Karin Monsen - en av de ideologiske
lederne i Nyfeminstenes første fase - en Dagbladkronikk hvor
hun bl.a. skrev:
«Jeg betviler sterkt at kvinnesak automatisk kan sies å
være det samme som menneskesak eller sosialistisk samfunnssak. La meg ta det siste først. Kvinnesak er ikke å
betrakte som et symptom, og kapitalismen som en sykdom. Sykdommen er fremdeles mannen, uansett hvilke
politisk-økonomiske modeller som legges t i l grunn for en
analyse av den menneskelige tilværelse. Eller for å si det
mindre bombastisk, sykdommen eller årsaken t i l kvinnesak ligger fremdeles i det patriarkalske familiesystem.»
21
I
H u n understreket så n ø d v e n d i g h e t e n av å bli kvitt angsten for å
være smålig, angsten for å b l i beskylt for å hefte seg ved detaljer
når det faktisk dreier seg om retten t i l å kunne utfolde seg på
likefot med menn.
Så i august 1970 kom den store opptakten t i l den nye kvinneorganiseringen. Den ble innledet med et m ø t e med en av
forgrunnsskikkelsene i den nye amerikanske kvinnebevegelsen, Jo Freeman. Hun b e s ø k t e på den tida kvinnefrigjøringsgrupper i de fleste vest-europeiske landene, og var en viktig
inspirator for de kvinnegruppene som nå så dagens lys. Jo
Freeman kunne berette om den store kvinnestreiken 26. august
-70 blant kvinner i U S A . Det var 50-års-jubileum for kvinnestemmeretten, men i stedet for å feire, gikk tusenvis av kvinner
t i l streik - fordi i løpet av disse åra hadde kvinner ikke o p p n å d d
stort mer enn stemmeretten. Jo Freeman framholdt at lik rett t i l
lønnet arbeid og lik lønn for likeverdig arbeid var kjernekravene t i l den nye kvinnebevegelsen verden over, men at et gjennomført kjønnsdelt arbeidsmarked hindret kvinnenes selvfølgelige rettigheter. Jo Freeman var også en kraftig talskvinne for
kvinnegrupper uten menn. Behovet for å bevisstgjøre kvinner
fordrer at menn ikke har adgang t i l m ø t e n e . Menn må lære seg å
holde munn, for vi trenger pusterom for å utarbeide nye
atferdsmønstre. V å r e n å v æ r e n d e verdier og normer er mannsdominerte, det samme er samfunnsstrukturen og kummunikasjonsnettene. Kvinner må utvikle nye samværsformer, ny politisk praksis og ny teori.
M ø t e t ble formelt arrangert av Oslo Kvinnesaksforening,
men mye av forarbeidet ble gjort av den første Nyfeministgruppen i Norge som kom i stand i j u n i -70, og besto hovedsaklig
av de kvinnene som også var med i Ammehjelpen.
Noen Nyfeminister hadde altså funnet hverandre en kort tid
før dette m ø t e t . Samtidig hadde S t u d e n t o p p r ø r e t virket som en
katalysator for den generelle misnøye, amperhet og harme over
den selvopplevde undertrykking hos store grupper av kvinner
under utdanning. Stemningen på m ø t e t bar da også preg av det.
Jo Freeman m ø t t e en forsamling full av forventninger, oppspilt
p å g a n g s m o t og stormende applaus. H u n kunne dokumentere
forskjellsbehandling av amerikanske kvinner og menn, og
berette om hvordan amerikanske kvinner nå var i ferd med å ta
skjea i egen h å n d . Den håndfull Nyfeminister som dengang
22
fantes, oppfordret forsamlingen t i l å organisere seg etter de nye
feministiske organisasjonsprinsippene: Danne selvstendige
kvinnegrupper som skulle arbeide med bevisstgjøring og aksjonere. Gruppene skulle knyttes sammen gjennom et kontaktnett, og på fellesmøtene - hvor alle kunne delta - skulle viktige
politiske beslutninger tas. Det skulle ikke være valgt ledelse, og
oppgaver som stensilering, skrive t i l avisene, brevskriving,
kontakte massemedia skulle gå på omgang. Prinsippene om
likestilling og likeverd skulle bygges inn i organisasjonsstrukturen fra første stund.
Etter m ø t e t med Jo Freeman meldte 80 kvinner sin interesse
for å bli Nyfeminist, og utover høsten -70 og våren -71 ble det
dannet en rekke grupper, først i Oslo og Bergen, så Trondheim
og videre utover i landet. M e n ikke alle nye grupper erklærte
seg som Nyfeminister - og alle var heller ikke væpnet t i l tennene
med veltalenhet og klar analyse.
En gruppe jeg var med i virket t i l å begynne med heller forsagt
enn offensiv. Riktignok var vi en gruppe nokså ferske studenter, som raste over objektgjøring og usynliggjøring av kvinner i
våre l æ r e b ø k e r . Men når vi dannet en gruppe, var vi likevel
ikke så høye i hatten. Vi var en 10-12 kvinner som m ø t t e opp og
satte oss rundt et stort bord. Og der satt vi - tause. «Det er ingen
leder her - så alle kan kaste seg ut i d e t , » sa Jorunn. Så var det
stille igjen. «Kanskje vi skulle ta en presentasjonsrunde.» Noen
syntes det var befriende å bryte den pinlige stillheten - andre ble
forknytt ved tanken på å m å t t e «si noe om seg selv». En etter en
sa vi noe. Det var det. Stille.
3
«Jeg føler at jeg blir undertrykt som mor.» Hun rettet seg opp
på stolen. «Jeg har snakket med en studentveileder. Jeg v i l helst
studere halv dag - jeg kan ikke la ungen gå for lut og kaldt vann
heller. M e n han bare svarte at hvis jeg ikke var tilstrekkelig
engasjert i studiene, kunne jeg like gjerne slutte.» De forløsende ord var sagt - for en stakkels stund. «Hvorfor kan ikke
mannen din studere halv dag?» « B a r n e h a g e n e er jo oppe hele
dagen.» «Vi vil ikke bli som menn - la det skure og gå med
barna, mens vi sjøl blir fagidioter. Det er sånn vi blir undertrykt
- vi skal være minst to steder på en gang og gjøre m a t i n n k j ø p i
samme slengen.» Vi endte ikke opp i et klart standpunkt.
Meningene våre var like motsetningsfylte som hele vår livssituasjon. - I dag kan vi si j a , naturligvis. Dengang var det en ny
innsikt. Vi avtalte å treffes neste uke. Og merkelig nok, alle
bortsett fra én m ø t t e opp. Ingen var oppildnet over det første
m ø t e t , men vi kom igjen. Hvorfor? Fordi vi hadde fått en
brennende trang t i l frihet - og vi visste at vi bare kunne nå den
gjennom et offensivt kvinnefellesskap. Vi hadde ikke opplevd
det e n n å , men vi været styrke og samhold. Og gradvis vokste det
fram: Vekk med bord og stoler, tett sammen i sirkel på gulvet, vi
lo og smilte, fortalte hverandre om små og store problemer,
trøstet og oppmuntret. Vi begynte å stole på hverandre og
forstå at vi faktisk kunne gi hverandre støtte. Og langsomt fikk
vi et gløtt inn i framtida: Et samfunn hvor kvinner ikke har fått
ødelagt sine evner t i l å planlegge, og hvor vi kan forfølge våre
planer uten alt for stort besvær, hvor vi ikke blir m ø t t med
overfladisk pjatt og sexobjekt-gjøring, men hvor vi er synlige
som mennesker og verdsatt som kvinner.
Den amerikanske kvinnebevegelsens Notes from the Second
Year, Notes from the Third Year og antologien Sisterhood is
Powerful ble lest av nærmest alle aktive - u n d e r e r n æ r t e som vi
var på litteratur om kvinneundertrykking. De nye artiklene og
notatene varslet en kamp som gikk langt utover vår hjemlige
likestillingsdebatt: « M e r og mer begynner jeg å tenke på en
verdensomspennende KvinneRevolusjon som det eneste h å p
for liv på denne planet. Det er for meg der hvor kvinnefrigjøringen er, at den ekte, revolusjonære bevegelse foregår. Jeg kan
ikke lenger tolerere det mannsdominerte Nye venstres øyentjeneri, som stadig stinker av kvinneforakt, klassefordommer og
rasisme. Jeg har ikke den ringste idé om hvilken mulig revolusjonær rolle de hvite, heteroseksuelle menn kunne oppfylle,
siden de er selve personifiseringen av den reaksjonære - vestlige interesse-makt.» (Morgan 1970, s. 29)
4
Misnøyen blir synlig
Etter m ø t e t med Jo Freeman begynte Nyfeminismen å bre seg
for alvor. Mye tid gikk med t i l bevisstgjøring, diskusjoner om
organisasjonsbygging og mer generelle politiske diskusjoner.
Men handling sto også på programmet. Høflige henstillinger,
som etter hvert hadde blitt de eldre kvinnesaksorganisasjonenes stil, har aldri vært den nye kvinnebevegelsens arbeidsmåte.
24
Tidlig på 70-tallet var det aksjoner som synliggjorde den nye
kvinnebevegelsen, som rystet godtfolk og gledet tusenvis av
kvinner.
I november -70 hadde Nyfeminstene sin første synliggjørende aksjon. Det var ca. 30 kvinner - Nyfeminister, medlemmer i Oslo Kvinnesaksforening og uorganiserte - som aksjonerte mot det populære radioprogrammet t i l Rolf Kirkvaag,
«Kvinner, kvinner». Programmet omhandlet kvinner i vanlig,
humoristisk-nedlatende ord og vendinger. Godt ment, selvfølgelig - men nå hadde mange kvinner fått nok av massemedias
bruk av kvinner som et underholdningsinstrument. Feministene skaffet seg adgang t i l Store Studio, og under opptakene satte
de fram «hårreisende» p å s t a n d e r når ordet var fritt, f.eks. at
kvinner ikke hadde valgmuligheter i dagens samfunn. - Det
skulle ikke så mye t i l den gangen. Kvinnene p å p e k t e også at de
tilstedeværende journalister og pressefotografer var menn, og
at de ikke hadde noe å gjøre i et program om kvinner - en t i l da
uhørt uttalelse! Men mest av alt kritiserte de programmet for å
være kvinneforaktende, og at det framstilte kvinner som mindreverdige. Og VG rapporterte: « K o m m e r en ny kvinnesaksorganisasjon t i l å dukke opp i Norge? Dette ble hevdet av to
troverdige utseende damer som var tilstede under opptaket av
Kirkvaags « k v i n n e p r o g r a m » . Programmet tramper på kvinnenes menneskeverd, var omkvedet fra en rekke fortørnede
kvinner, i alle aldre. Ikke et smil fra noen av disse som så
inderlig ønsker seg likeverdighet. Heller ikke var det mulig å få
noen sammenheng i hva disse kvinner egentlig v i l . Store Studio
syntes mest av alt å minne om en stor h ø n s e g å r d . »
5
Men de nye feministene holdt fram som de stevnet, og som
avslutning på programmet overrakte de en rose t i l Kirkvaag mot at han skulle holde den i munn. Slik kunne han lære seg t i l å
la kvinnene selv komme t i l orde. Og slik markerte de første
nyfeministene noen av den nye kvinnebevegelsens meninger
utad: Menn skulle ikke lenger formidle sitt syn på kvinner uten
konsekvenser. Nå var det kvinnenes tur t i l å snakke på kvinnenes vegne.
Nyfeministene hadde markert seg utad, og diskusjonene om
kvinnefrigjøring begynte så smått å vinne gehør. Stadig flere
kvinner begynte å interessere seg for kvinnebevegelsen. Men
mange var også ytterst skeptiske: Vi hadde det da så godt.
6
25
Hvorfor skulle vi kreve det umulige?
Dessuten, skulle vi nå ta knekken på alle de stakkars mennene, som vi egentlig ville være helt lik? Dette var en av de første
vrangforestillingene den nye kvinnebevegelsen m å t t e bekjempe: Vi ville ikke bli som menn, vi ville skape nye livsbetingelser,
og vi ville trekke de problemene mange kvinner har, fram i
lyset. Stadig oftere understreket nyfeministene at å bli som
mannen ikke var målet. Det var mannssamfunnet som skulle
bekjempes. Det var det som skapte problemer for kvinner.
Abortsaken var et typisk kvinneproblem, og et problem som
kvinneorganisasjoner i årtier har prøvd å få fram på den politiske dagsorden. Den 4. mars -71 hadde nyfeminstene sin første
abortdemonstrasjon, utenfor A k e r sykehus i Oslo. 10-12 kvinner m ø t t e opp med plakater hvor det var skrevet «Abortloven
er et lotteri», «Likhet for (abort)loven» o.l. De krevde at det
dengang gjeldende abortskjemaet på A k e r sykehus ble fjernet.
Skjemaet inneholdt en nitid oppramsing av alle tenkelige faremomenter ved framprovosert abort - og pasientene m å t t e
undertegne på at de vedkjente seg kjennskapet t i l alle de nevnte
risikomomentene. F r a m m ø t e t på A k e r sykehus var ment som
en stillferdig demonstrasjon - men nettopp da kvinnene skulle
henge opp en plakat på d ø r a , var overlegen der. På plakaten sto
det: «Vi krever menneskelig behandling av de a b o r t - s ø k e n d e . »
Plakaten ble øyeblikkelig flerret av hvitkledde mannsarmer og demonstrasjonen var ikke lenger en taus p å m i n n e l s e . Det
utspant seg en voldsom disputt om risikofaren ved abortinngrep
og om den brutale behandlingen av a b o r t s ø k e n d e på A k e r
sykehus. Og det skulle vise seg at motstanden mot abortskjemaet fikk støtte i vide legekretser, og ved første korsvei ble
skjemaene fjernet. Aksjonsgruppa understreket at denne aksjonen ikke gjaldt fri abort, bare dette skjemaet.
7
og sammenhengen klar. En abort foretatt med en strikkepinne eller lignende redskap er noe annet enn en abort
utført av en lege. Og strikkepinnene er et reelt alternativ
for fortvilte kvinner i dag. . .. N å r jeg ikke vil at mannen
skal kunne nekte en kvinne å foreta abort, er det fordi jeg
innser at i dag er det kvinnen som tar seg av barna. Jeg ser
ingen selvmotsigelse i det å arbeide for at mannen skal
gjøre sin jobb hjemme og samtidig nekte ham å bestemme
om den kvinnen han har satt barn p å , skal føde det
I
dag er det ikke likestilling, og en avgjørelsesprosess som
ikke tar hensyn t i l dette faktum, må motarbeides.»
8
9
10
Men de fleste Nyfeminister - riktignok ikke alle - var for fri
abort. Hovedstandpunktet var for de fleste på denne tida slik
det er formulert i et langt debattinnlegg av Birgit Bjerck, i
A rbeiderbladet 23.9.71:
«Selvsagt skal vi arbeide for bedre prevensjonstilbud,
men før vi kommer dit vi v i l , ødelegger vi menneskers liv,
om fri abort ikke blir vedtatt
Jeg vil på ingen m å t e si
at en abort er uproblematisk. Vi må bare ha alternativene
26
I den nye kvinnebevegelsen ble mangelen på selvbestemt abort
betraktet som et av de synligste kriterier på kvinneundertrykkingen, og kampen for selvbestemt abort var en av bevegelsens
merkesaker helt t i l lov om selvbestemt abort ble vedtatt i -79.
Derfor er dette et tema som vi stadig kommer tilbake t i l .
Selv om storparten av de første aksjonene fant sted i Oslo,
begynte også kvinner i Bergen tidlig å aksjonere: Under Vestlandsmessen i Bergen, v å r e n -71, gikk Nyfeministene i Bergen
t i l sin første aksjon. Her skulle «Vestlandspiken» kåres - med
Knut Bjørnsen som konferansier. Hygge og underholdning var
det - og hva var vel mer naturlig enn å peke ut Vestlandets
«vakreste»? Det hadde nærmest blitt tradisjon i vår kultur at
menn kunne ta det som en selvfølge at de hadde rett t i l å avgjøre
hvem som var flottest. Og kvinner kunne få lov t i l å konkurrere
- om menns gunst. Livets lykke lå i at menn syns du var pen - og
som ordtaket sier « D u må lide for s k j ø n n h e t e n . » Og det gjorde
v i : Sjarmerende uvitende og med søt naivitet skulle vi presse
våre kropper inn i pinetrange panties og gnagende B H ' e r - o g så
kunne menn få avgjøre hvem som hadde lykkes best i sine
innstendige forsøk på å bli mest mulig innsnevret. Missekåringene var blitt et av de viktigste symbolene på mannssamfunnets
tingliggjøring av kvinner.
Under missekåringen i Bergen troppet fem nyfeminster opp
med plakater og utålmodighet. Noen hoppet opp på scenen - og
en forfjamset konferansier, Knut B j ø r n s e n , smilte og lurte på
om de hadde noen sjanser tro. Det var da en av nyfeministene
grep mikrofonen og ropte: Stopp kvinnesjå! Knut Bjørnsen rev
mikrofonen tilbake, mens en annen nyfeminist blåste i en
27
sportsfløyte og forhindret at folk h ø r t e hva som nå ble sagt.
«Missene» ble s t å e n d e i bakgrunnen av sinte demonstranter og
transparanter med tekst som «Vi nekter å bli sett på som ting»,
«Et ledd i kvinnens undertrykking», «Stopp kvinnesjå», «Nei,
t i l kvinnen som salgsvare». Kåringen ble foretatt delvis i det
skjulte. Demonstrantene gikk ikke før kåringen var over.
Oppstemt gikk de oppover mot Natland mens de h ø r t e politisirener i det fjerne. Begivenheten ble feiret med en stor fest
samme k v e l d . Og Bergens Tidende rykket ut og spurte hva
Knut Bjørnsen syntes om å gi uttrykk for sin mening på denne
m å t e n . «Jeg tror ikke det tjener saken å opptre på denne m å t e n .
Kvinnene burde finne andre steder t i l slike sysler,» uttalte
han.
11
12
Men det gikk slik. Bare i tillegg til aksjoner mot missekåring
fant kvinner «andre steder t i l slike sysler».
Den 16. sep. -71 hengte en del Nyfeminister klesvasken sin t i l
tørk på K a r l Johansgate i Oslo. Kvinnene var lei av at reklamen
brukte h u s m ø d r e som forbrukssymbol, og især at vaskepulverreklamen sprer myten om den unge, vakre kvinnen med hvit
klesvask som mål. Reklamen nedvurderte kvinner, fremmet
hvithetshysteriet og ga ikke skikkelig forbrukeropplysning.
Aksjonen - som var arrangert sammen med en samarbeidsgruppe for miljø- og naturvern - oppfordret også t i l
boikott av de mest forurensningsfarlige vaskemidlene som kom
på markedet i slutten av 60-åra. For å understreke dette, ble det
også oversendt en henvendelse t i l Forbruker- og administrasjonsdepartementet med krav om at vaskepulverfabrikantene
skulle betale en «miljø-avgift» for de forurensninger innholdet i
vaskemidlene påførte samfunnet i form av dårligere drikkevann, badevann og fiske. Dette var en av de første reaksjonene mot forurensningsfarlige vaskemidler. Og som kjent, ble
vaskepulver stadig mer «naturvennlig» utover i 70-åra.
13
10.9.71 åpnet Nyfeministene en to-dagers utstilling på U n i versitetsplassen i Oslo, «Nyfeminist -71». En stor del av utstillingen ble viet barnas miljø, som trafikkproblemer, behovet for
trafikksikre boligmiljøer og daginstitusjoner. Utstillingen dokumenterte bl.a. at Norge hadde den høyeste barnedødeligheten i trafikken i Europa, og at bare 3 % av barn i alderen 0-7 år
fikk plass i barnehage. Nyfeministene krevde at barns rett t i l
daginstitusjoner skulle sikres ved lov, og at barnehagene først
28
og fremst skulle være et pedagogisk tilbud, ikke bare et sosialt
hjelpetiltak. La oss også her imøtegå en viktig fordreining av
den nye kvinnebevegelsens krav: Fra første stund har kvinnebevegelsen krevd bedre barnehager, ikke bare flere.
Utstillingen dokumenterte også diskriminering og ulikelønn
for kvinner og menn, og satte fram krav om at de som arbeider
deltid skal ha rettigheter på linje med fulltidsansatte når det
gjelder trygd, skatt og ansettelsesvilkår. «Nyfeminist 71» hadde
også med en avdeling om prevensjon og abort og krevde
prevensjonsundervisning i alle skoler og helsestasjoner for
m ø d r e , og at prevensjonsmidler skulle bli lettere tilgjengelig,
f.eks. ved salg av kondomer i dagligvareforretninger. Nyfeministene krevde dessuten selvbestemt abort. H ø s t e n -71 var det
også satt igang en kumuleringsaksjon for å få flere kvinner inn i
kommunestyrene - som vi straks skal komme tilbake t i l . På
utstillingen ble det delt ut «kumuleringsoppskrifter», og alle ble
oppfordret t i l å kumulere kvinner ved høstens valg. Utstillingen
fikk økonomisk støtte fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Sosialdepartementet, Mental Barnehjelp og Norske
Kvinners N a s j o n a l r å d .
14
Så kom «det lykkelige valg» - kommunevalget -71: Fra
Hammerfest i nord t i l Arendal i sør var det stor aktivitet for å få
flere kvinner inn i kommunalpolitikken. Kumulerings-aksjoner - slik vi hadde h ø s t e n -71 - var på ingen m å t e av ny dato. Den
første kumuleringen som ga synlige resultater fant sted allerede
i 1925. (Skard, 1979)
Tidlig på året i -71 lanserte Norske Kvinners Nasjonalråd en
propaganda-kampanje for å få flere kvinner inn i det etablerte
politiske system. Husmorlag, Norsk Kvinnesaksforening, Nyfeministene og mange frittstående kvinnegrupper og kvinner
engasjerte seg i kampanjen, som på det praktisk-politiske plan
tok sikte på å kumulere kvinner inn i kommunestyrene. Opplysningene om hvordan en skulle kumulere gikk fra kvinne t i l
kvinne. Oppstemte og fornøyde gikk vi på besøk t i l hverandre
og snakket om aksjonen som var i gang, og om hvor lett det ville
være å velge flere kvinner inn i kommunestyrene om vi bare var
mange nok som kumulerte. Informasjon om hvordan en kumulerte var det forholdsvis enkelt å skaffe seg rede på. Norsk
Kvinneforbund sendte ut en liste som alle kunne skrive av og
legge i valgurnen, og denne ble delt ut på «Nyfeminist 71» 29
utstillingen. T i l salgs var også Kvinnens lille røde som en
kvinnegruppe hadde gitt ut sommeren -71. Den lille boka
inneholdt mange gode råd og vink t i l politisk interesserte
kvinner - og viste også hvordan en kunne kumulere ved kommunevalg. Kunne. F ø r neste kommunevalg, i juni -74, ble
valgloven forandret, slik at «kvinnekupp» ikke lenger var
mulig. Kumuleringsaksjonen ga nemlig resultater: I tre kommuner kom kvinnene i flertall i kommunestyret, i Asker, Oslo
og Trondheim. I seks andre kommuner o p p n å d d e kvinnene 40
% eller mer av plassene, og i en rekke andre kommuner ble
kvinner valgt inn i kommunestyret for første gang. A n t a l l
kommunestyrer uten kvinnerepresentasjon sank fra 78 t i l 22.
15
Kjente politikere t r å d t e fram i pressen i dagene som fulgte:
Ronald Bye, d a v æ r e n d e generalsekretær i Arbeiderpartiet:
«Det har vært aksjoner som gjør valget t i l noe av en parodi.»
Willy Greiner, daværende ordfører i Bærum, fra H ø y r e : «Hvis
denne aksjonen krones med hell, tør jeg påstå at dette er blitt litt
av en karikatur på et politisk valg.» John H o l m , daværende
generalsekretær i Senterpartiet: «Listeaksjonene synes nå å ha
utartet i meget beklagelig grad.» Mich. Daniel Kristiansen,
daværende generalsekretær i Kristelig Folkeparti: «Den utvikling som nå er i gang, er langt fra heldig eller n a t u r l i g . » Og som
sagt, få år senere var dette smutthullet omhyggelig forseglet.
16
Men gjæring forsvinner ikke selv om en skrur korken godt t i l .
For den nye kvinnebevegelsen betydde kumuleringsaksjonen
først og fremst en opptrapping av pågangsmot, optimisme og
konsolidering.
Vi leste, diskuterte og betrodde oss t i l hverandre - og vi følte
oss mer og mer på offensiven. Vi var blitt aggressive og utålmodige - og syntes vi hadde vår fulle rett t i l å være det. Ved siden av
de spontane o p p r ø r mot den kvinneundertrykkingen vi direkte
erfarte, ble vi mer bevisst at vi hadde felles erfaringer og felles
følelser. Dette ga oss en kampsolidaritet som tilsynelatende
overflødiggjorde b å d e lederskap, nøye planlegging av aksjoner
og skarpsindige teoretiske avklaringer. Det innebar slettes ikke
at aksjoner ikke ble diskutert: Juridiske implikasjoner og strategiske avveininger ble hyppig debattert før aksjoner ble satt i
verk. Teoretiske og ideologiske uklarheter skyldtes heller ikke
manglende teoretisk interesse. Den spartanske litteratur som
fantes, ble nøye diskutert. Teoridebatten oppsto samtidig med
30
det kvinnepolitiske engasjement. Men foreløpig hadde teoriavklaringene en mer beskjeden plass enn den senere har fått.
Vissheten om å tilhøre en revolusjonær kvinnegruppe med
sterkt sosialt og følelsesmessig samhold ga i seg selv personlig
styrke, optimisme og det kampmot som den gang trengtes.
Dessuten var motstanden - slik motstanden mot nye sosiale
bevegelser vanligvis er - åpen og krass. Derved ble kvinneundertrykkingen enda mer synlig og vår kampglød forsterket.
Aksjonene var bare toppen av isfjellet - b å d e av følelsene,
hensiktene og handlingene. Engasjementets tid ble innledet.
Og det ble stadig flere som nok kunne underskrive Berit K. B.
Førlands ord i Bergens Tidende 17.4.71:
«Hva vil det si å være kvinne i dag? Det vil si alltid å være
nr. 2, alltid være definert ut fra mannen som «det annet
kjønn». Det vil si å bli opplært t i l å innta en ydmyk,
ofrende og passiv rolle, det v i l si å få de dårligst betalte
jobbene (hvis en i det hele tatt får komme ut i arbeidslivet), det v i l si å ha mye mindre mulighet for avansement
enn mannen, og det v i l si å bli sett på som et intellektuelt
laverestående individ.»
Den nye bevisstheten, solidariteten og en ubendig tro på
Saken dro med seg stadig flere kvinner som var villige t i l å slippe
alt de hadde i hendene for å aksjonere, skrive debattinnlegg i
avisene, formulere «manifester», snakke kvinnesak ved alle
slags tilstelninger, organisere - og : analysere, analysere og
atter analysere hva kvinneundertrykking består i, hvordan
den kan ha oppstått og hvordan den kan oppheves.
I juni -71 ga Nyfeministene ut sin første samlede presentasjon. Den lød slik:
«Vi startet for ett år siden, en gruppe på ti kvinner. I dag
er det ca. 20 liknende grupper i Oslo, ni i Bergen, en på
Jessheim og en på Tingvoll.
Vi har ingen fast organisasjon, ikke noe styre, ingen
medlemskontingent, osv. Nyfeminismen kan best karakteriseres som en bevegelse: hver gruppe arbeider selvstendig, men har kontakt med hverandre gjennom
31
kontaktmøter der en fra hver gruppe m ø t e r , der man tar
opp ting som gjelder alle gruppene, og utveksler ideer.
Saker tas med tilbake t i l enkeltgruppene og diskuteres
der. Kontaktkvinnevervet går på omgang,
fellesmøter for alle som er nyfeminister, der vi kan
treffe hverandre og diskutere felles anliggender. Ansvaret for fellesmøtene går på omgang mellom gruppene.
I s m å g r u p p e n e forsøker vi å la oppgavene gå på omgang, og å stimulere alle i gruppen t i l å ta ordet i diskusjoner. Gruppene er lederløse fordi vi h å p e r å u n n g å det
som vanligvis har skjedd, at en liten elite blir stadig
flinkere, fordi de velges t i l alle tillitsverv, mens den store
massen forblir passiv og etter hvert går trett.
Vi ønsker søsterskap kvinner imellom, under motto
«kvinne - vær kvinne best».
Det vi snakker om angår alle personlig, derfor kan alle
delta i diskusjonen og lære seg å tenke og uttrykke seg
klarere.
Vi forsøker å finne fellestrekkene i våre personlige
erfaringer, og å analysere dem.
Vi samler i tillegg opplysninger og fakta som belyser
kvinnens situasjon i dagens samfunn for å ha et solid
grunnlag for vår aktivist-virksomhet.
Vi arbeider for de tradisjonelle kvinnesaker. Ikke bare
kvinnen er diskriminert, men også de verdier og den
tilværelse som tradisjonelt har vært knyttet t i l kvinner,
f.eks. retten t i l å ha følelser og å snakke om dem, det å
omgås barn og å utføre servicebetont arbeid.
I gruppene arbeider vi hovedsakelig med våre egne
holdninger til kjønnsrollemønsteret. Kjønnsrollemønsteret er virksomt i oss selv, men før vi forstår den virkning
det har på oss selv, og på de personer vi o m g å s , kan vi ikke
planlegge kvinnesaksarbeidet slik at det får reelle praktiske konsekvenser.
Vi mener at kvinnesaken har stått i stampe delvis fordi
det har vært arbeidet for lite aktivt med holdninger.»
Noe senere samme år ga fem Nyfeminister ut Ny-feminist 71
hvor de i korte notater tok opp bevisstgjøring og ulike stadier i
32
en bevisstgjøringsprosess; eksempler på diskriminering av
kvinner ved (manglende) enkemannspensjon, ved statsborgerskap, sykepenger, yrkesskadetrygd, skatteregler og lønninger;
gode råd om hvordan kvinner kan «lære familien å spise aftens
alene»; utnyttelse av kvinner i yrkeslivet; om en likestilling som
ikke betyr at kvinner skal bli slik menn er i dag, bokomtale av
Sinika Ortmarks bok Jag och mannssamhellet, om kvinners
manglende muligheter t i l å delta i partipolitikken, om fascismen i virksomhet på kjønnsbasis og på hjemmebane, og om mål
og midler i Nyfeministenes k a m p . Her heter det bl.a.:
17
«Det første skritt i en kvinnesaksbevegelse må være å
gjøre det klart for alle kvinner at de er undertrykte,
hvordan de er undertrykt, og hvordan undertrykkelsen
kan lokaliseres i deres hverdag og i samfunnet forøvrig.
At undertrykkelsen av kvinnekjønnet er den mest fundamentale og den som er vanskeligst å få øye på av all
undertrykkelse.»
18
Dette er skrevet i Notes from the Second Year's ånd. Det
samme gjelder det meste av det som ble skrevet utover høsten 71 i Nyfeministenes internavis, Feministen, som første gang ble
utgitt tidlig på høsten -71, og i den første eksternavisa t i l den
nye kvinnebevegelsen, Strømpa .
Men etter hvert som stadig flere kvinner engasjerte seg i
kvinnekampen, ble også en skepsis mot «kjønnsforholdet som
den primære u n d e r t r y k k i n g e n » mer markert: Noen dager før et
m ø t e i Studentersamfunnet i Oslo 16.10.71, delte «Kvinneaktivister i R ø d Front» ut en løpeseddel:
1 9
MØT
OPP
LØRDAG
I
STUDENTERSAMFUNNET
PÅ
Hvordan er kvinnene undertrykt idag?
- 80 % av alle kvinner i arbeidslivet er i lavtlønnsgrupper.
- 3 % av behovet for daghjemsplasser er dekket.
- Utbygginga av daghjemsplasser i Oslo stagnerer på
grunn av mangel på utdannede førskolelærere, samti33
dig som 70 % av søkerne til førskoleutdanning ble
avvist i 1971.
- F æ r r e fødeplasser i Oslo idag enn for 30 år siden.
- Skjult arbeidsløshet blant kvinner: 35 % av norske
kvinner oppgir at de ikke kan få passende arbeid på sitt
hjemsted.
Betyr dette at alle kvinner har felles interesser i kraft av
sitt kjønn?
Eller er motsigelsen mellom klassene overordnet kjønnsfellesskapet blant kvinnene?
Historien har vist at kvinnene har vært en enorm maktfaktor når de har organisert seg. Revolusjonene i Kina og
Albania kunne ikke ha vært gjennomført uten kvinnenes
aktive deltakelse. En av de første virkelige storstreikene
her t i l lands, fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889, var en
streik av kvinner. Den b e t ø d et gjennombrudd for den
proletariske kvinnereisinga i Norge.
Historisk har skillet i kampen for kvinnens frigjøring gått
mellom borgerkvinnenes individuelle kamp for likestil
ling og arbeiderkvinnenes klassekamp.
Hvor går skillet idag?
Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, er dette det første
offentlige skriv fra marxist-leninistiske kvinnesakskvinner. Og
som vi ser, varslet allerede denne politiske uenigheter med
Nyfeministene. Nyfeministenes utgangspunkt var de interesser
alle kvinner har i kraft av sin «annen-væren» i mannssamfunnet.
Kvinneaktiviteter i R ø d Front helte t i l den oppfatning at motsetninger mellom arbeiderklasse og borgerskap var overordnet
kjønnsfellesskapet blant kvinner. Men uenighetene var ikke på
langt nær så store som de var i siste halvdel av 70-åra. Også
«Kvinneaktivistene i R ø d Front» mente at alle kvinner ble
undertrykt:
« E r det da slik at det bare er kvinnene av folket som
undertrykkes? Er borgerskapets kvinner frigjort? N E I .
Selv om borgerskapets kvinner tilhører den eiendomsbesittende klassen, underkues hun ikke desto mindre av sin
mann. H u n fungerer som husholderske og paradefigur
for ham, samtidig som hele hennes ø k o n o m i s k e og klassemessige stilling er avhengig av ham. En kvinne fra borgerskapet som skiller seg fra sin mann eller som ikke gifter
seg, proletariseres r a s k t . »
20
På denne løpeseddelen blir skytsen ikke rettet mot Nyfeministene, men mot de konservative i D K S F . Disse hadde i en
l ø p e s e d d e l bl.a. hevdet at « B å d e menn og kvinner lider under
trykket av de konformitetsskapende forventningene: Kvinnene som gjerne skal være uselvstendige og svake, menn som skal
bære en stoisk maske over et stresset sinn.»
R ø d Front-kvinnene harselerer: «Vi forstår godt at den
mannlige delen av D K S F har stressproblemer, men tror heller
det skyldes den lille gjenklangen de reaksjonære ideene får.
Den stoiske masken har slått så alvorlige sprekker at den ikke
lenger holder på talerstolen i D N S . »
På m ø t e t i Studentersamfunnet fant tilsynelatende Nyfeministene og R ø d Front-kvinnene hverandre. Dagbladet rapporterte: « D e t som blir karakterisert som oppsvinget i kvinnenes
kamp har også n å d d Det norske studentersamfund. Foreløpig i
form av et d e b a t t m ø t e der Nyfeministene og kvinneaktivister i
R ø d Front langt på vei fant hverandre i nødvendigheten av å
organisere sjølstendige kvinneorganisasjoner og i advarselen
21
Dette er noen av de spørsmål og problemstillinger vi
mener bør tas opp og diskuteres i studentersamfunnet på
lørdag. Vi mener tida nå er inne for å diskutere: Bør vi ha
en interesseorganisasjon f or kvinner?
Avisdebatter, kvinneparti, kumuleringsaksjonen, en
voksende nyfeministbevegelse viser at kampen for kvinnens rettigheter er i oppsving. Ligger spiren til en interesseorganisasjon for kvinner i dagens ny-feministbevegelse?
Vi vil oppfordre alle ny-feminister og alle andre kvinner til
å komme på møtet i Storsalen på lørdag og delta i debatten.
Menn er også velkomne.
Kvinneaktivister i R ø d Front»
35
mot å la kampen for kvinnesaken drukne i den generelle
politiske k a m p e n » .
Dette var rett nok. M e n den videre strategien og spørsmålet
om kvinneundertrykkingens grunnlag var det uenigheter om.
Nyfeministene kritiserte «Kvinneaktivistene i R ø d Front» for å
ha en for snever analyse ved at de la for liten vekt på den
psykologiske undertrykkelsen. Nyfeministene hevdet bl.a. at
det er nødvendig med bevisstgjøringsgrupper, slik at kvinner
kunne opparbeide selvtillit og en viss psykisk frihet for å gjøre
kvinner mer kampberedt:
2 2
«Å oppleve kjønnsidentitet er viktig for at vi kan gå t i l
handling på de o m r å d e r vi er undertrykte. Dette må også
være en kamp mot mannen i den grad han gjøres t i l et
redskap for undertrykkelse. Og det er ingen grunn t i l å
vente med denne kulturrevolusjonen t i l etter en politisk
og ø k o n o m i s k omveltning. Da vil vi bare risikere å få nye
herskere.»
23
Og med dette m ø t e t var tonene for hendelser i -72 slått an: Den
nye kvinnebevegelsen begynte å bli en massebevegelse, interne
stridigheter hadde begynt å spire - og kvinnebevegelsen begynte for alvor å få innpass på universitetene.
Tidlig i -72 ble det dannet noen få studentgrupper, som kalte
seg Kvinnefront-grupper. Gruppene presenterte seg som
«interesseorganisasjon for kvinnelige studenter». På en kvinnekonferanse i Oslo 19. mars -72 ble ca. 200 enige om å starte en
Kvinnefront-organisasjon. Den skulle fra da av være en interesseorganisasjon for alle kvinner.
De fleste som var med i Kvinnefront-gruppene arbeidet bl.a.
for å bedre studentenes situasjon, og forbedre lønns- og arbeidsforholdene t i l kantinepersonale, kontoransatte og rengjøringsassistenter på universitetene - som i all hovedsak besto,
og består fremdeles, av kvinner. M e n først og fremst var kravet
om flere daginstitusjoner for studentenes barn sentralt. Bakgrunnen er gjengitt på flere løpesedler fra «Kvinnefronten.
Interesseorganisasjon for kvinnelige s t u d e n t e r » . Vi sakser fra
en av dem: «For 1972 er det tross alle gode løfter foreslått
bevilget mindre t i l drift av daginstitusjoner enn før! Vi trenger
flere daginstitusjoner t i l studentenes barn. Studentsamskipna36
dens bevilgninger t i l drift av daginstitusjoner og barneparkeringer er minimale og må økes radikalt. Kommunen har overtatt
ansvaret for driften av alle de faste institusjonene vi har idag,
men ansvaret for å sette i gang nye hviler på Samskipnaden.
Daginstitusjoner er det eneste studentvelferdstiltaket hvor
staten ikke har p å t a t t seg å finansiere bygningene. Studentingets arbeidsutvalg har foreslått en heving av semesteravgifter
uten at noen ø k n i n g i beregningene t i l drift av daginstitusjoner
lar seg påvise. Avsettingen av penger t i l byggefondet løser ikke
studentenes akutte behov. Denne avsettingen var i 1970 på 35
% og har siden blitt redusert t i l bare 15 % t i l fordel for andre
tiltak som helsetjeneste og idrett. (. . .)»
Kvinnefront-gruppenes felles utgangspunkt var deres k r i t i k k
av Nyfeministenes ensidige angrep på mannssamfunnet. De
hevdet at hvis vi forstår vårt samfunn utelukkende i kjønnsmotsetninger, v i l kvinnekampen få borgerlig retning. Dessuten v i l
det ikke være mulig å mobilisere arbeiderklassekvinner på
paroler bare rettet mot menn. T i l det hadde arbeiderfamiliene
for lenge fungert som et viktig forsvar mot kapitalistenes rovdrift på menneskelig arbeidskraft. - De ulike synspunktene på
forholdet mellom k j ø n n s k a m p og klassekamp begynte å få
organisatoriske uttrykk.
Kvinner til kamp
Foreløpig b ø d det på forholdsvis små problemer at Nyfeminister, sosialister og marxist-leninister organiserte seg sammen
med en rekke andre kvinner - slik tilfellet var for «Kvinneaksjonen mot norsk medlemsskap i E F » .
Kumuleringsaksjonen var den første store aksjonen som
samlet kvinner på tvers av generasjons- og partipolitiske skillelinjer, og som inspirerte mange yngre kvinner t i l å engasjere seg
i den gryende kvinnekampen. Det andre store samlings- og
inspirasjons-fundament var motstanden mot norsk medlemskap i EF. Vi skal fare over denne viktige politiske begivenheten med harelabb. M e n la oss nevne noen viktige holdepunkter,
og konsentrere oss om «Kvinneaksjonen mot norsk medlemskap i E F » som ble dannet i september -71 av 20-30 sosialdemokratiske og sosialistiske kvinner.
37
Ett år før hadde « F o l k e a k s j o n e n mot norsk medlemskap i
Fellesmarkedet» blitt dannet, august -70. En m å n e d senere,
september -70, kom « A r b e i d e r k o m i t e e n mot E E C og dyrtid»
( A K M E D ) i stand. V å r e n -71 begynte den massive motstanden
mot EF å bli synlig. 7. j u n i -71 deltok tusenvis av kvinner og
menn i Oslo i et demonstrasjonstog mot E F , arrangert av
«Folkebevegelsen» - med nå velkjente paroler som «Nei til
E E C - bryt forhandlingene», «Ja t i l norsk sjølråderett», «Ja til
folkestyre - Nei t i l E E C - s t y r e » .
Forhandlingene om norsk medlemskap i EF ble påbegynt i
juni -70, og i januar -72 ble det kjent at det var o p p n å d d enighet
mellom Norge og EF om betingelsene for norsk medlemskap.
Samme m å n e d ble det klart at det skulle holdes en folkeavstemning om norsk medlemskap 24. og 25. september samme år.
«Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i E F » ( A I K ) ble dannet samme m å n e d av medlemmer i
Arbeiderpartiet. Fra nå av og fram t i l folkeavstemningen var
JA eller N E I t i l EF det altoverskyggende politiske spørsmål for
folk flest.
Det var dog ikke meningen at kvinner skulle blande seg opp i
dette: På lederplass i Aftenposten 22. februar 1972 kunne vi lese
bl.a. dette: « K v i n n e s a k e n , som det gjerne heter, blir fra tid t i l
annen brukt som en slags selskapslek. Leken kan nok more
b å d e kvinner og menn, men den tjener ikke deres forståelse for
hverandres stilling i samfunnet. Ikke desto mindre har enkelte
å p e n b a r t et visst behov for å oppkonstruere stadig nye problemfelter. Leken synes å gå ut på å innpasse den såkalte kvinnesak i
enhver tenkelig og utenkelig sammenheng. Det er derfor ikke
overraskende at det nu skal arrangeres et seminar om EF og
kvinnene. (. . .) Vi fortenker ikke kvinnene i at de er misfornøyde med sin representasjon i vårt land, men den v i l hverken bli
verre eller bedre om Norge kommer med i Fellesskapet. Det
forekommer oss at kvinneorganisasjonene burde være mer
opptatt av å løse de nasjonale problemer som ennu finnes enn av
å leke med oppkonstruerte problemer på det internasjonale
plan. La oss slippe mer snikksnakk om kvinnene og E F . »
Men «mer snikksnakk» skulle det b l i . Opinionsundersøkelser viste riktignok at mange kvinner ikke tok standpunkt i EFstriden. Men mange politisk engasjerte kvinner mente nå at den
viktigste grunnen t i l dette nettopp var at de saker som angikk
38
spesielt kvinner var viktige, men hadde blitt holdt utenfor
debattene. Bevisstheten om at kvinner ble usynliggjort i politiske sammenhenger var et viktig utgangspunkt for å forstå mange
kvinners manglende stillingstaken: Av de som dannet «Kvinneaksjonen mot norsk medlemskap i E F » ble det understreket at i
informasjonsflommen om EF ble ikke de problemer og spørsmål som angikk spesielt kvinner, konkretisert. Det ble ikke
skrevet opplysningsstoff som var beregnet på kvinner.
«Kvinneaksjonen» så dette som sin viktigste oppgave. Eldre
og yngre kvinner, marxist-leninister, nyfeminister, medlemmer i Norsk Kvinneforbund, Sosialistisk Folkeparti, Arbeiderpartiet, Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti og kvinner uten organisasjonstilknytning samlet seg rundt denne arbeidsinnsatsen - og rundt parolen: Kvinner - stem nei t i l EF.
Informasjonen ble sendt ut etter en «to-trinnsmodell». Om lag
60 brosjyrer, hefter og stensilerte artikler om kvinners situasjon
i EF-landene ble sendt ut t i l ca. 700 kvinner som kjente folk i
forskjellige lokalmiljøer. Minst 150 av disse engasjerte seg for
fullt for å spre opplysningene videre.
24
I løpet av den tida som gikk fram t i l folkeavstemningen,
vokste Kvinneaksjonen t i l å bli landsomfattende og tverrpolitisk. Den markerte seg med egen seksjon i en rekke demonstrasjonstog mot E F , især i Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger,
hvor «Kvinneaksjonen» hadde sine største aktivitetssentre.
Men hele den nye kvinnebevegelsen bar preg av EF-motstand,
og 8. mars -72 var en av hovedparolene flere steder i landet:
«Kvinner - stem nei t i l E F . »
De fleste av Kvinneaksjonens argumenter hadde en antikapitalistisk karakter. Selv etter at aksjonen ved nyåret -72 fikk
kvinner fra borgerlige partier med i en utvidet styringsgruppe,
ble det for det meste sendt ut materiale som satte kvinnespørsmålet og EF-kampen inn i en anti-kapitalistisk sammenheng.
På den konservative fløy var mange bestyrtet over «kvinnenes o p p t r e d e n » , og Kvinneaksjonen ble hardt angrepet i pressen. Morgenbladet kunne 24. j u n i -72 fortelle at «Kvinner
infiltrerer Folkebevegelsen». Aftenposten fulgte opp 30. juni og
hevdet at det er «ikke bare venstreekstremistene innenfor neileiren som nu opptrer fullstendig hemningsløst». Kvinnene er
like «rabiate». Bakgrunnen for avisomtalen var bl.a. brosjyrer
om EF - skrevet av kvinner t i l kvinner.
25
39
Et viktig dokumentasjonsgrunnlag for «Kvinneaksjonen»
var en rapport om likestillingsspørsmålet i EF av Astrid Lulling,
dengang eneste kvinne som hadde en høy stilling i et EForgan. Hennes dokumentasjon og konklusjoner viste bl.a. at
trass artikkel 119 i Roma-traktaten - som fastsetter lik lønn for
samme arbeid for kvinner og menn - hadde diskrimineringen av
kvinner ikke avtatt de tretten åra EF hadde eksistert.
Også Sullerot-rapporten var en av hovedkildene til de fakta
om kvinners stilling i EF-landene, som «Kvinneaksjonen»
spredde. Rapporten ble utarbeidet på bestilling av EF-kommisjonen i Brussel, men i et eget forord understreket kommisjonsmedlem F. Vinck at alle vurderinger står for forfatterens,
Evelyn Sullerots, egen regning. Rapporten var tilgjengelig (på
fransk og tysk) i Brussel, men her til lands gikk det rykter om at
rapporten ble forsøkt hemmeligholdt - noe Utenriksdepartementet benektet. I mai -72 fikk medlemmer av «Kvinneaksjonen» en dansk oversettelse i hende. Denne gangen var det
rødstrømper i Århus som hadde tatt skjea i egen hånd, og
oversatte og utga et lite antall av «Sullerot-rapporten».
Sullerot innledet sin rapport med å slå fast at i 1970 utgjorde
kvinner 51 % av befolkningen i EF landene - og at det så å si ikke
fantes utredninger, forskning eller politisk oppmerksomhet om
denne majoritet av befolkningen. «Sløseriet med informasjonskildene angående kvinnene, feilaktigheten i angivelsene
og de uhyggelige hullene er et bedre bevis enn noe annet på den
ubekymrethet problemene om kvinnenes sysselsetting er blitt
behandlet med,» hevdet hun. (s. 4)
Sullerot-rapporten inneholdt opplysninger om kvinners situasjon i enkelte EF-land, som vitnet om stor mangel på likestilling mellom kjønnene. Rapporten dokumenterte også tendenser til stigende arbeidsløshet blant kvinner. Antall kvinner i
lønnet arbeid viste tilbakegang i 4 av de 6 EF-landene.
Sammenliknet med norsk lønnsstatistikk viste rapporten også
at norske kvinner fikk relativt høyere lønn sammenliknet med
menn, enn kvinner i EF. Og - som E. Sullerot slår fast: «. . .
landene innenfor det europeiske fellesskap (gjør) den dag i dag
ingenting for å utarbeide en felles politikk omkring kvinners
stilling.» (s. 3)
Hovedargumentene til «Kvinneaksjonen» var altså for det
første at norske kvinners situasjon ville bli forverret om Norge
26
27
måtte tilpasse seg de økonomiske strukturene som gjorde seg
gjeldende i EF-landene. For det andre - og det viktigste - ville
norske kvinner ha liten eller ingen innflytelse på beslutninger
som ble tatt i EF hovedkvarteret i Brussel. Det var et kraftig
opprør mot den sentraliseringspolitikken som lenge hadde rådd
grunnen i europeisk - også norsk - politikk.
I innledningen til Hvorfor kvinnemotstand (Nygård m.fl.,
1972) ble det bl.a. slått fast:
«Allerede idag har kommunestyrene liten makt og små
ressurser. Kommer vi inn i EF, vil kommunestyrene miste
mer innflytelse i forhold til staten, og Norge vil bli som en
utkantkommune i forhold til Brussel. Norske kvinners
. muligheter til å føre igjennom krav som er livsviktige for
dem, vil bli sterkt redusert, og interesse-kampanjer vil
neppe nå fram innenfor fellesmarkedets fjerndemokrati.»
Nei, å nå fram for kvinner var ingen lett oppgave. I kampens
hete kunne Huguette de Fosse, president i et internasjonalt
journalistforbund som steller med kvinne- og familiespørsmål i
Europa, fortelle: «For noen år siden henvendte min kvinneorganisasjon seg direkte til EF-kommisjonen og spurte hva de
ville gjøre for å forbedre kvinnens stilling i Europa. Svaret de
fikk var dette: Kvinnens stilling?! Vi arbeider med å planlegge
Europas framtid.»
29
28
40
41
KAPITTEL 2
Farvel til likestillingen
Tidlig i -72 hadde den nye kvinnebevegelsen begynt å ta form,
aksjonene hadde påkalt offentlighetens oppmerksomhet - og
selv om vi ofte ble høyrøstet og lattervekkende motarbeidet,
økte bevegelsen stadig i omfang. Det hadde bare gått vel ett år
fra de første røstene til en bevegelse i full knoppskyting.
Hvordan kunne det ha seg? Hvordan kunne så mange på så kort
tid kaste seg inn i en kvinnekamp - en kamp for en annen
samfunnsform enn den vi var vant t i l , og som tross alt ga hver
enkelt av oss noen sjanse.
La oss først komme litt inn på hva en kvinnebevegelse er før vi
går nærmere inn på en del forklaringer på hvorfor den vokste
fram.
Kvinnebevegelse -hva er det?
Når vi skal analysere den nye kvinnebevegelsen støter vi på et
samfunnsvitenskapelig problem: Ved begreper som vanligvis
betegner sosial stillstand skal vi forklare bevegelser - noe som
oppstår og som stadig er i forandring; i utbredelse og rekruttering og i innhold og organiseringsgrad. Å gripe fatt i disse
bevegelsene kan ofte kjennes som å bære vann med bare
nevene.
Aktuelle kampsaker oppstår og forstummer av ulike grunner, temaer videreutvikles og forsvinner kanskje ut av debatten, nye temaer trekkes inn, grupper dannes og oppløses. Selv
det å presentere den nye kvinnebevegelsens organisasjoner kan
by på problemer: Organisasjonens arbeidsmåte varierer over
tid, forholdene mellom organisasjonene endres, organisasjonenes plass i bevegelsen varierer fra dominansposisjon til ut1
42
kikkspost. I perioder har organisasjonene nært samarbeid. I
andre faser er konfliktlinjene så markerte at det nesten ikke
foregår kommunikasjon mellom to eller flere av organisasjonene. Hver av organisasjonene har sine spesifikke mål, organisasjonsform, arbeidsmåte og utarbeidet ideologi. Men kvinnebevegelsen er ikke «summen» av disse organisasjonene. Og det er
mange kvinner utenfor organisasjonene, de stabile tiltakene og
gruppene som forfekter organisasjonenes sentrale standpunkter. Den nye kvinnebevegelsen kan ikke forstås fullt ut om vi
bare analyserte organisasjonene, selv om disse hele tiden har
vært og er en viktig del av kvinnebevegelsen. Sannsynligvis får
vi bedre innsikt i dens virkemåte når vi betrakter den som en
sosial bevegelse.
Men også da støter vi på problemer, for «sosial bevegelse» er
ikke et entydig begrep. Samfunnsvitenskapelig litteratur rommer en variert begrepsbruk på det vi her vil kalle sosiale
bevegelser - f.eks. kollektiv atferd, ad hoc organisering, semiorganiserte grupper, pressgrupper, massebevegelse, grasrotbevegelse, protestbevegelse, frigjøringsbevegelse. Dette gjenspeiler til en viss grad at undersøkelsene omhandler vidt forskjellige grupperinger med ulike ideologier, strategier, grad av
organisering, organisasjonsform og rekrutteringsgrunnlag.
Men det gjenspeiler også at samfunnsvitenskapelig forskning
bare i liten grad har befattet seg med sosiale bevegelser - med
den type mellommenneskelige forhold som går utover den lille,
oversiktlige gruppen, men som ikke har byråkratiets kjennetegn; det som går utover organisasjonen, men som ikke er
statsapparatet; det som går utover et nett av samholdsmønstre,
men som ikke er en «etnisk gruppe»; og det som viser utover
status quo, men som ikke er en samfunnstendens. Selv teorien
par exellence om historisk endring gjennom kollektiv handling
- marxismen - «er forunderlig svak i forståelsen av samfunnslivet på det midlere nivå - alle de ulike grupper av mer eller
mindre kollektiv art, som menneskene deltar i og tilbringer sine
liv i» (Slagstad og Østerberg 1980, s. 440).
Blant de som har studert sosiale bevegelser, ser det ut til å
være bred enighet om at sosiale bevegelser er «felles tiltak for å
opprette nye måter å leve på» (Blumer 1951, s. 169) eller «felles
forsøk på å nå visualiserte mål, spesielt en endring i visse sosiale
institusjoner» (Heberle 1951, s. 6). Kings definisjon kan tjene
43
som en kortfattet karakteristikk: «En gruppe som strekker seg
utover den lokale enhet eller den enkelte hendelse og som
innebærer systematiske anstrengelser for å sette i gang forandringer i tanke, handling og sosiale forhold.» (1956, s. 27) Turner
og Killian (1957) understreker bl.a. at sosiale bevegelser kan ha
som mål også å hindre endring.
Utover dette er det lagt vekt på forskjellige karakteristika
ved sosiale bevegelser. F.eks. dreier Heberles (1951) videre
analyse seg om hvordan gruppa gjennomgår en organiseringsprosess. Sherif og Sherif (1956) mener at en sosial bevegelse er
uttrykk for et visst «utviklingsnivå i mellommenneskelige forhold. Det uttrykker en pågående prosess» (s. 724). Lang og
Lang (1961) hevder at sosiale bevegelser bl.a. er «omfattende,
vidtfavnende og vedvarende elementær kollektiv handling» (s.
490) som framviser både «spontanitetens og organiseringens
nødvendighet» (s. 497). Wilkinson (1971) påpeker de store
variasjonene mellom forskjellige sosiale bevegelser, men
understreker likevel at bl.a. et minimum av fast organisering er
nødvendig - og at organiseringens «raison d'etre» er basert på
tilhengernes bevisst frivillige tilslutning til målsettingene om
endring.
Killian (1965) har lagt større vekt på det indre samhold og
framhever bl.a. at tilhengerne har felles verdier og mål, har
«vi»-følelse, at det er en felles forståelse av hvordan tilhengere
skal handle og forholde seg til utenforstående grupper og at det
er en indre arbeidsdeling mellom ledere og tilhengere, mellom
lederne og mellom tilhengerne.
Men når vi går enda lengre inn i en sosial bevegelse, når vi er i
den, da vet vi at vi ikke har ordene for det pulserende og
bevegende samhold. Når jeg prøver å gripe kvinnebevegelsen,
kan jeg ved ord og begreper holde fast i den og heve den opp
foran meg som en krystallkule. På avstand ser jeg den klart,
men da er den nesten gjennomsiktig. Men når jeg ser nærmere
på den, forvandles den til en sol - med sine vitale vinder og
vulkaner, med sin kraft og utstråling-som ingen kan gripe, men
som alle vet er der. Jeg kan ikke lenger skille luften fra lyset,
energien fra det pulserende liv, varmen fra hudens mottakelighet, fellesskapet fra følelsene, meningene, handlingene. De gir
liv, innhold og styrke til hverandre. I ett og det samme peker det
utover seg selv og på seg selv. Det er de motsetningfylte og
44
harmoniske forholdene mellom mennesker i seg selv i henspeilinger på noe utenfor forholdene selv. Følelsene og tankene i oss er mellom oss, er utover oss. Når det viser utover oss, er
det mellom oss. Når det er mellom oss, viser det utover oss. For
slik er fellesskapets vesen: Følelsene, tankene, handlingene får
mening mellom oss når de viser utover oss, og de viser utover oss
når de får mening mellom oss. Det er fellesskapets, kollektivitetens, uhåndgripelige «sense of mission». Og uten fellesskapet
ville det ikke være noen sosial bevegelse. Det ville bare være
organisasjoner, byråkratier, aksjoner, demonstrasjoner, som
vi kunne holde frem som en murstein og si «Se her er det. Slik er
den bygget opp.» Vi kunne vise dem fram som noe ferdig. Men
forhold mellom mennesker - og derved fellesskap - er ikke
ferdige. Når de er ferdige, er det ikke noe forhold mer. Og når
en sosial bevegelse ikke lenger er i prosessen, ikke lenger er
uferdig, så er det ingen sosial bevegelse mer. En sosial bevegelse befatter seg med det uferdige, og er selv uferdig. Den
rommer bevissthetens spenninger mellom det som var, det som
er og det som skal bli.
En sosial bevegelse pulserer, den skaper ikke bare bevegelse
i omgivelsene og i alle deltakerenes sinn. Den er også selv i
bevegelse. Den er en fellesskapets endringskraft, og som derfor
er i konflikt med etablerte samfunnsstrukturer. Men den rommer også i seg selv spenninger og harmonier. Dynamikken
ligger i bevegelsene i bevegelsen - og i bevegelsens forhold til
spenninger og harmonier i samfunnsmessige tendenser.
En sosial bevegelse skiller seg fra samfunnsmessige tendenser ved at sosiale bevegelser rommer personer som bevisst vil
skape nye samfunnsforhold. Men en sosial bevegelse er ikke
bare et enkelt uttrykk for de samfunnstendenser som minner
om den sosiale bevegelsens målsettinger og visjoner. Den nye
kvinnebevegelsen er ikke et enkelt bevissthetsforankret uttrykk for de tendenser til økt antall gifte kvinner i lønnet arbeid,
bedre utdanningsmuligheter og økt formell likestilling mellom
kjønnene som fant sted i 50- og særlig i 60-åra. Den rommer også
savnet over det forgagne, som flettes inn i visjoner om det nye,
som gir nåtida perspektiv. Det er ikke bare «bevisst deltakelse»
som skiller tendens fra bevegelse. Det er også fellesskapets
innbyrdes, flertydige spenninger mellom det gamle, det nåtidige og det framtidige - kontra «tendensens» utvetydige, livløse
45
vei bort fra det som var. «Tendensen» er en del av bevegelsens
nåtid, men fellesskapet går utover nåtida. Slik er kvinnebevegelsen et fellesskapets konsentrat og konglomerat av harmonien og disharmonien i de samfunnstendenser som endrer kvinners levekår. Konsentratet gir nåtid, konglomeratet gir spenninger og bevegelse, fellesskapet gir perspektiver som gir mening til følelser og handlinger - som gir perspektiver over
nåtida, spenninger i bevegelsen. Det er den sosiale bevegelse alltid underveis, alltid uferdig, alltid en del av samfunnsmessig
tendens, men likevel en helhet med sin egen indre dynamikk.
Og det er dette som gjør det vanskelig å gi en kortfattet eller
punktvis definisjon av sosial bevegelse. Teorier og begreper er
ikke utviklet med det formål å analysere de forhold mellom
mennesker som er bevegelser.
Mange av analysene av sosiale bevegelser kan, ifølge Freeman (1975) summeres under enten teorier om kollektiv atferd
eller om interesseorganisajoner.
Hun hevder at sosiale bevegelser blir av noen betraktet som
et noe mer organisert aspekt ved kollektiv atferd - altså ved slik
fellesatferd som en gjeng kan framvise eller som kan oppstå i
panikk-situasjoner. Andre analyserer sosiale bevegelser som
bare én måte interesseorganisasjoner og politiske partier blir
dannet på. Disse har således mer framhevet hva sosiale bevegelser leder til enn hva de er. Freeman gir selv ingen utfyllende
definisjon av sosial bevegelse, men hevder at sosiale bevegelser
består av begge elementer, idet de er «målrettet, innebærer en
avgjørende grad av gruppebevissthet og resulterer i både personlige og institusjonelle forandringer» (s. 47).
Men «kollektiv atferd» og «organisering» er bare det synlige
uttrykk for det store, flytende fellesskapet. Sosiale bevegelser
er de følelsesmessige og handlingsmessige virksomheter som
kan forstås ut fra felles uttalte motstands- eller endringsønsker
hos et relativt stort antall mennesker og de normer og verdier
som følger av det. Dette blir synlig gjennom handlinger, organisering og kommunikasjonsmønstre, som henspeiler på og blir
avledet av hverandre.
Slik er den sosiale bevegelsen også i oss selv og i den måten vi
forholder oss til omverden på. Det finnes derfor ingen objektiv
grense for en sosial bevegelse. Den består av de menneskene
som føler at de er med i bevegelsen.
2
3
46
En sosial bevegelse består av mennesker som bevisst ønsker
forandringer av samfunnsmessige forhold - og/eller motsetter
seg andre grupperingers endringsforsøk. De framkaster ideer
og synspunkter, de handler, støtter eller motsier hverandre.
Forholdene mellom menneskene i en sosial bevegelse innebærer at bevegelsen som sådan endres over tid. Når en sosial
bevegelse først har oppstått, utvikler den seg selv-på bakgrunn
av, men også tildels løsrevet fra de samfunnsforhold som har
skapt den. Den bærer med seg disse motsetningsforholdene nå som sentrale konflikttemaer innad i bevegelsen. Disse konfliktene driver endringsprosessene i bevegelsen framover ikke bare mot sine målsettinger, men også mot nye handlinger,
organisering og kommunikasjonsmønstre.
Det er kombinasjonen av den radikale samfunnsomveltningen som mål og synliggjøringen av undertrykking som skiller
den nye kvinnebevegelsen fra andre kvinneorganisasjoner og
kvinnefellesskap. Den nye kvinnebevegelsen er en del av en
bølge av politisk aktivitet som fant sted over hele den vestlige
verden i 60- og 70-åra, og som går under samlebetegnelsen «Det
nye venstre». Som kjent, rommer denne politiske bølgen en
rekke indre uenigheter. Men i grove trekk kan vi gjenfinne en
felles oppvurdering av naturressurser og av nasjonale minoriteters, av kvinners, av urbefolkningers kultur - i kontrast til den
hvite manns herredømme og fremmedgjøringen under kapitalismen.
Det er mange uklarheter omkring integrasjon i den herskende kultur versus selvstendiggjort egenverdighet. Men begreper som undertrykking og utbytting og frigjøring er også felles
for «Det nye venstre» - selv om ulike bevegelser på hver sin
måte søker å utvikle teorier, perspektiver og visjoner som
retningslinjer i den politiske kampen. Bevegelsene har ikke
ensartet samfunnsforståelse, kortsiktige og langsiktige strategier eller frihetsvisjoner. Hver av bevegelsene får sin spesifikke
politiske utforming, samtidig som de tar opp i seg perspektiver
som er utviklet innen andre bevegelser.
Kvinnebevegelsen er forankret i bevissthet om og problematisering av kvinners underordnede stilling i samfunnet. Den er
kjennetegnet ved at de hver av delene er strukturert og organisert ut fra det som oppfattes som primært kvinners egne interesser- og ikke ut fra andres behov, som f.eks. veldedighetsorga47
nisasjoner. Enhver problematisering av politiske temaer blir
uansett politisk grunnsyn knyttet til kvinners samfunnsmessige
situasjon.
Som vi straks kommer tilbake t i l , har flere forfattere framhevet at den nye kvinnebevegelsen i USA - forløperen til den nye
norske kvinnebevegelsen - oppsto bl.a. som et resultat av
kvinneforakt i frigjøringsbevegelser mot rasisme, i studentbevegelsen og i motstandsbevegelsen mot USAs krigføring i
Vietnam. Samtidig anvender den nye kvinnebevegelsen begreper og slagord som har klare paralleller til de andre bevegelsene
innen «Det nye venstre», f.eks. sexisme som en parallell til
rasisme, «Women are wonderful» som en parallell til «Black is
beautiful». (Agger -79)
Frigjøringsperspektivene innen den nye norske kvinnebevegelsen er dessuten preget av tenkemåten innen de marxistiskleninistiske, de sosialistiske og de anarkistiske grupperinger
som utviklet seg i -70 åra. Politiske uenigheter innen kvinnebevegelsen viser ofte til grunnleggende uoverensstemmelser mellom disse politiske retningene. Samtidig fokuserer den nye
kvinnebevegelsen på en viktig dimensjon som disse retningene
mangler, nemlig forholdet mellom menn og kvinner. Frigjøringsperspektivene i den nye kvinnebevegelsen er derfor ikke
identiske med andre frigjøringsperspektiver- men de er heller
ikke helt autonome.
Den nye kvinnebevegelsen er en del av en politisk strømming, hvor ulike bevegelsers frigjøringsperspektiver utvikles i
vekselvirkning med hverandre. Samtidig befinner den nye
kvinnebevegelsen seg innen et allmennpolitisk felt - den oppsto
som en del av en revolusjonær frigjøringskraft innen et politisk
system med langvarige og sterke reformistiske tradisjoner. Få
handlingsmuligheter og politisk og økonomisk motstand preger den nye kvinnebevegelsens hverdag. Og motstandsmønstre
innen det allmennpolitiske felt setter premisser for kvinnebevegelsens utforming, utbredelse og utholdenhet, premisser for
den bevegelsen, som den kjente amerikanske feministen Robin
Morgan i 1970 hevdet, er «den første bevegelse som har mulighet for å skjære igjennom enhver barriere av klasse, rase, alder,
økonomi og geografisk beliggenhet», (s. 12)
De nye ordene
Etter hvert som jeg har gått igjennom en del skrevet materiale
som er utgitt av grupper eller personer innen den nye kvinnebevegelsen, har det slått meg hvor lite det skrevne ord kan
formidle av det som foregår i en sosial bevegelse. At de skriveføre er de som får sine synspunkter fram, er en kjensgjerning
som nødvendigvis innebærer at mange nyanser går tapt. For
utenforstående kan derfor en sosial bevegelse lett fortone seg
som større homogene grupperinger. Men ser vi dem innenfra,
framkommer et kommunikasjons- og kontaktnett hvor hver
enkelt forfekter sine egne meninger - og de er svært sjelden helt
identiske med en annens. En sosial bevegelse utvikler et konglomerat av meninger, holdninger og perspektiver - ikke bare i
samspill med omverdenen, men også som et resultat av den
kommunikasjon som foregår innad i bevegelsen og som reaksjon på deler av bevegelsens budskap utad.
Det er derfor med en viss reservasjon jeg antyder at den nye
kvinnebevegelsen har nye perspektiver sammenliknet med den
tidligere kvinnebevegelsen, som hadde sin mest offensive fase
rundt århundreskiftet. For meg ser det ut til at så vel den
proletære som den borgerlige kvinnebevegelsen rundt århundreskiftet hadde likestilling med menn som uttalt eller uuttalt
mål, selv om disse to bevegelsenes politiske perspektiver innebar fundamentalt forskjellige grunnsyn.
Den borgerlige kvinnebevegelsen - med Norsk Kvinnesaksforening (dannet 1884) i spissen - arbeidet først og fremst for
stemmerett for kvinner, like formelle rettigheter til utdanning
for begge kjønn, og å likestille kvinners og menns rettslige
status i ekteskapet. (Agerholdt 1937) Arbeiderklassekvinnene
kjempet for bedre arbeidsbetingelser i det lønnete arbeidet og
dannet fagforeninger etter mønster av arbeiderklassemennenes fagorganisering. (Kalleberg 1972, Ertesvåg 1975, Flatøy
1977) Selv om mange arbeiderkvinner kjempet for særretter,
arbeidet de også for at kvinner skulle organisere seg på samme
måte som, og sammen med, menn.
Etter dette å dømme har den nye kvinnebevegelsen brutt
med tidligere kvinnekamp på et fundamentalt område - den
direkte eller indirekte likestillingstankegangen. Dette bruddet
åpnet for nye fellesskapsdannelser blant kvinner - og for et
49
48
4 - Bak slaeordene
atskillig hardere angrep på mannssamfunnet enn norsk kvinnebevegelse tidligere har gjort. Men den aggresjon mot menn i sin
alminnelighet som kommer til uttrykk i en del skrifter fra den
amerikanske kvinnebevegelsen har aldri slått helt an i den nye
norske kvinnebevegelsen - selv om vi langt fra har stått begeistret i bakgrunnen og nikket smilende til alt menn foretok seg.
Men med den mindre aggresjon i den norske kvinnebevegelsen, har også mange «låneord» fra den amerikanske kvinnebevegelsen gitt mindre aggressive assosiasjoner her. Samtidig var
de nye ordene et ledd i utviklingen av perspektiver på maktforholdene i samfunnet - noe som begrepene kvinnerolle og
mannsrolle etter hvert viste seg å være mindre egnet til. Og for
den nye kvinnebevegelsen dreier det seg om å oppheve maktforhold - først var den konsentrert rundt de forhold som
undertrykker kvinner og barn, og senere ble klasseundertrykkingen og undertrykkingen av lesbiske sentrale dimensjoner.
Ord som patriarkat, sexisme, kjønnsfascisme, mannssjåvinisme, kjønnsobjekt, bevisstgjøring og søsterskap var nye ord i
debattene om kvinners stilling. Sosialistene og marxist-leninistene førte begreper som reservearme og reproduksjon inn i
debattene. Disse begrepene ble etter hvert nøkkelord for den
nye kvinnebevegelsens politiske profil.
De nye ordene blir ikke brukt på en presis og entydig måte,
men de peker alle sammen i en retning: Å avdekke de maktforhold som kvinner lider under, især i forhold til menn og som
utbyttet arbeidskraft. La oss se litt nærmere på det meningsinnhold disse ordene har for en del skribenter i den nye kvinnebevegelsen - men la oss samtidig ha in mente at dette er ord som
delvis gis forskjellig innhold og delvis brukes om hverandre i
kvinnebevegelsens diskusjoner.
Mannssamfunn og patriarkat blir stort sett brukt som synonyme
begreper. De ble tidlig anvendt av nyfeministene og brukes
hyppig den dag i dag. 11970 definerte Monsen patriarkatet slik:
(Det er) «først og fremst et familiesystem, dernest et
slektssystem og til slutt et samfunnssystem. Faren er
hovedfiguren i familien så lenge den består . . . I slektens
øyne er det mannen som betyr mest, og som har det
avgjørende ordet når det gjelder familiens bosted og
50
konens eventuelle muligheter for selvstendig yrkes-utfoldelse. . . . I samfunnets øyne er mønsteret enda tydeligere. Her får vi tilleggsfenomener som utnyttelsen av
kvinnens kropp i allslags reklameøyemed og av kvinnen
som lavtlønnsarbeider. Hun innehar enten de tjenende
eller «de være til behag» - yrker.» (Monsen 1970 A)
Denne definisjonen har etter hvert blitt noe utvidet i sammenheng med den teoriutviklingen som en del kvinner i kvinnebevegelsen arbeider med. Gulli (1980) framhever bl.a. at et
patriarkalsk samfunn innebærer
«at samfunnet er preget av eldre menns makt over kvinner og barn i familielivet som ellers i samfunnet. Sentralt
er farsrollen eller faderlig autoritet, ikke menn som sådan; et sosialt system basert på farsautoritet. (. . .)
Vi kan skille mellom et absolutt og et standsmessig
patriarkat. Det absolutte patriakat innebærer en ordning
der familieoverhodet får sikret maktstillingen sin i familien. Patriarken har full råderett over familiemedlemmene. (. . .) Denne typen patriarkalsk herredømme beror
vanligvis på at husholdet også er en næringsenhet. (. . .)
Standsmessig patriarkat har vi når det mannlige familieoverhodets maktstilling er basert på forhold som ligger
utenfor familien. Vanligvis vil familiene under et standsmessig patriarkat ikke være en næringsenhet, eller så vil
ikke en slik næringsenhet være det eneste eller det viktigste næringsgrunnlaget for alle medlemmene. Vårt samfunns patriarkat må nærmest beskrives som standsmessig. Familiens viktigste inntektskilde er mannens lønnsarbeid og samtidig grunnlaget for hans maktstilling i familien.» (s. 99-101)
I feministisk teori brukes «patriarkat» ofte på samme analysenivå som klassesamfunn. Innholdet kan endres uten at maktforholdet som sådan oppheves (Rosaldo og Lamphere 1974; Oakley 1976; Janssen-Jurreit 1979). I marxistisk teori brukes begrepet ofte som et mer spesifikt forhold mellom kjønnene, knyttet
til mannens ønsker om å sikre arv av privateiendom til egne
barn (Engels 1970, Kollontay 1971, Arnfred 1974). Begrepet
patriarkat er dessuten et viktigere nøkkelord i feministisk teori
enn det er i marxistisk teori. Men for begge retninger er
begrepet overordnet begreper som kjønnsfascisme, mannssjåvinisme, sexisme, kjønnsobjekt og reproduksjon, mens begrepet reservearme først og fremst er knyttet til den kapitalistiske
produksjonsmåten.
Sexisme hører også med blant de ordene som ble brukt forholdsvis tidlig, men som har fått liten utbredelse selv om det fra
tid til annen brukes i internasjonale fora - f.eks. ble begrepet
sexisme stadfestet på den internasjonale kvinnekonferansen i
København, sommeren -80. Når dette ordet ikke har blitt brukt
så mye her hjemme, skyldes det sannsynligvis at vi har et
dekkende norsk ord for det samme fenomen, nemlig kvinneundertrykking. Men samtidig formidler begrepet sexisme en
klarere parallell mellom undertrykking av kvinner og av etniske
grupper. Begrepet er utviklet i nær forbindelse med begrepet
rasisme - de institusjonaliserte formene for raseundertrykking,
legitimert ut fra oppfatninger om en rases iboende underlegne
egenskaper. Sexisme-begrepet henspeiler på de institusjonaliserte former for kvinneundertrykking og deres legitimering ved
påstander om at kvinner er underlegne i sammenlikning med
menn.
Agger (1977) definerer sexisme ved fire kriterier: «1) økonomisk og seksuell utbytting av et bestemt kjønn, 2) utbytterens
ringakt for det utbyttede kjønn, 3) de utbyttedes internalisering
av utbytterenes ringakt og 4) handlingslammelse på grunn av
den internaliserte selvforakten.» (s. 34) Selv om denne definisjonen er framsatt i kjønnsnøytral form, skriver Agger om
kvinneundertrykking, og har gjennom sin definisjon av sexisme
også framhevet de aspektene ved kvinneundertrykking som
den nye kvinnebevegelsen har lagt størst vekt på.
Nørve (1980) mener at «sexisme» nå brukes «som en betegnelse eller et skjellsord på ulike former for kvinneundertrykking,
særlig på det personlige plan». Også hun påpeker parallellen til
begrepet rasisme, og framhever at «I begge begrepene ligger
det at forbindelsen mellom rase/kjønn og kulturelle, sosiale og
personlige trekk er klar» (s. 395).
52
Kjønnsfascisme har nær forbindelse med begrepet sexisme,
men innebærer ingen analogi til raseundertrykking. Som begrep begynte det å bli anvendt rundt 1972, og har stort sett blitt
brukt slik Monsen (1980) definerer det:
«Kjønnsfascisme er et menneskesyn som av sosialbiologiske grunner anser kvinner for å være et mindreverdig menneske i forhold til mannen, uansett klasse eller
etniske gruppe. (. . .) Begrepet inneholder mange av de
vanlige elementene i et fascistisk-nazistisk menneskesyn.
Kvinnen er mindreverdig fordi hun ikke viser en kompromissløs vilje til makt, fordi hun ikke er den sterkeste i
kampen, fordi hun ikke erobrer. Hun anses som barnsligere enn mannen. Hun er laverestående fordi hun viser
følelser og tar hensyn til følelser. (. . .) Dypt i kjønnsfascismen ligger forakten for det kjønnslige, for kvinnen
som aktiv og selvstendig seksualpartner, og for kvinnen
som person. Biologiske forhold (kjønnsorganer, kroppssyklus, gener, hormoner osv.) brukes ofte til å bevise at
kvinnen aldri kan bli mannens like, aldri kan nå igjen
mannen på utviklingsstigen. Men hovedgrunnen til kvinnens mindreverd ligger, ifølge kjønnsfascismen, ikke i
bare biologien: Det er ikke menstruasjonen og fødselen i
seg selv som gjør at kvinnen er mindreverdig. Det er de
antatt psykiske virkninger av dette som gjør henne mindreverdig.
(. . .) Kjønnsfascismens menneskesyn ser mennesket
som bestående av tre deler som dels samarbeider og dels
motarbeider hverandre. Mennesket er natur, drifter og
roller. Rollene er tilpasset mennesket som natur og drift.
Når rollene ikke helt fyller oppgaven, er det menneskets
natur og drifter som skal forandres. En kvinne som ikke
vil være passiv, underlegen osv. er unormal, syk og frigid.
(. . .)» (s. 391-392)
Mannssjåvinist \ai et yndet ord, særlig i første halvdel av 70-åra.
Begrepet viser til de personlige egenskapene hos menn som er
nødvendig for å opprettholde patriarkalske samfunnsstrukturer. Solheim (1972) definerte det slik:
53
«Det å være født mann gir høyere status enn å være født
kvinne. Menn oppdras til å utvikle herskertemperament
og har derfor en tilbøyelighet til å gli inn i herskerrollen.
Det er dette som kalles mannssjåvinisme.» (s. 91)
Monsen (1980) utdyper det slik:
«En mannssjåvinist er en person som anser det som sin
soleklare rett å dominere, kontrollere og definere kvinnen, hennes virkelighet og hennes virksomheter. ( . . . )
Mannssjåvinister forteller kvinnene hvordan de egentlig
e'r, hva de dypest sett føler, hvordan de burde tenke og
handle og hva deres oppgave og plass i tilværelsen er. De
vet alltid best, selv om de kan ta seg tid til å la også kvinner
få uttale seg. (. . .) En mannssjåvinist er en sinnets
imperialist. Han dominerer andres sinn og følelsesliv
etter maskuline normer og verdier. Den viktigste normen
er at det er han som dominerer. (. . .)» (s. 223-224).
Kjønnsobjekt og seksualobjekt gis vanligvis samme innhold, og
ble gitt en første definisjon av Jo Freeman da hun var i Norge i
august -70. Til Orientering sier hun bl.a. «Vi bruker mye energi
på å bekjempe oppfatningen av kvinnen som kjønnsobjekt:
Hun er bra å ha i senga, men ikke mye tess ellers. Denne
oppfatningen kommer klarest til uttrykk gjennom reklameindustrien. Nakne kvinner blir brukt til å selge absolutt alt. »
Seksualobjekt eller kjønnsobjekt har siden blitt brukt for å
avdekke det kvinnesyn hvor kvinnen blir et noe, klar til seksuelle tjenester på menns premisser, uten egne behov, uten egen
vilje og identitet. Bjerck (1980) formulerer det slik:
4
5
«(. . .) Samtidig har kvinnen fått rollen som seksualobjekt - en ting for menn. Det betyr at kvinner ikke kan
(uten å bryte med det etablerte mønsteret) ta seksuelt
initiativ overfor en mann, eller at hun bare kan ta initiativ
på en tvetydig og indirekte måte ved å «gjøre seg tiltrekkende» og spille sin passive rolle. Dette innebærer at
kvinners seksualitet i en omfattende grad blir holdt nede
og ikke får komme til et selvstendig uttrykk. Kvinnens
kropp er blitt en bærer av seksuelle signaler (gjennom
54
bevegelser, klær, sminke osv.), men de uttrykker ikke
hennes egen seksualitet. De er fasade.
Kvinners rolle som seksualobjekt gjør henne til en
gjenstand som skal erobres. Denne erobringen er regulert gjennom sosiale spill, men makten er innebygd i
spillet. Kvinnene bestemmer ikke reglene. (. . .)» (s.
378)
Som en del av frigjøringsstrategien la de nye feministene vekt
på søstersolidaritet eller søsterskap. Etter hvert som strategidebattene utviklet seg, reiste det seg en del diskusjoner om disse
begrepenes innhold. I siste halvdel av 70-åra har begrepene
langt på vei falt ut av kvinnebevegelsens vokabular. Nylander
Mæland (1972) skriver bl.a. at
«'Søstersolidaritet' dekker det samme som søsterskap,
men viser kanskje enda tydeligere at det vi snakker om
ikke bare er fellesskapet innenfor en snever gruppe,
( . . . ) men et videre begrep, en følelse av samhørighet
som iallfall i prinsippet går utover den egne gruppen og
omfatter alle kvinner. ( . . . ) Søstersolidaritet betyr at
bevisste kvinner ikke lenger arbeider bare for å bedre sin
egen private situasjon eller for å oppnå likestilling med
sine egne menn eller menn som har samme utdannelse og
bakgrunn. Det nye kvinnefrigjøringsidealet gjelder ikke
bare en elite, men går ut på at alle kvinner får en bedre
tilværelse enn nå. (. . .) Søstersolidaritet betyr at vi legger avgjørende vekt på de problemer og erfaringer kvinner har felles, nettopp fordi de er kvinner. Dette betyr
likevel ikke at vi innbiller oss at alle kvinner føler de
samme problemer like sterkt, har nøyaktig samme erfaringer eller interesser eller følelser. (. . .) Å strebe etter å
forstå de ulike synspunkter kvinner har idag, betyr heller
ikke at vi godtar alle syn, mener at alle har like mye rett,
men at vi ikke «dømmer» uten å vite hva som ligger bak
uenigheten. Vi søker å rette vår kritikk mot undertrykkelsen og de som undertrykker, ikke mot de som selv er
undertrykte.» (s. 173-174)
55
Også bevisstgjøring var fra starten en viktig del av Nyfeministenes metode. I kapittel 3 blir argumentene for og imot denne
form for bevisstgjøring belyst. La oss derfor her bare gi en første
antydning om hva bevisstgjøring går ut på.
«Når kvinner kommer sammen med andre kvinner, kan
de enkeltes erfaringer bli kollektive erfaringer. De tidligere personlige og individuelle problemer gjøres til kollektive og politiske problemer ved å påvise sammenhengen mellom de private liv og de sosiale samfunnsmessige
omgivelser omkring oss. Alle kjenner den deilige følelsen: «Det er ikke bare jeg som er sånn, de andre har det på
samme måte.» Det styrker selvtilliten og selvtillit er en
forutsetning for å gjøre opprør. Enda bedre er det å forstå
hvorfor en har det sånn, de materielle forutsetningene for
problemene. Først da blir det mulig å gjøre noe med
saken, handle i forhold til den. En er ikke lenger så låst
fast av sin egen mindreverdighetsfølelse og usikkerhet
når en forstår følelsene ut fra bevisstheten om et samfunn
med en kjønnsbestemt arbeidsdeling som utelukker kvinner fra den herskende produksjonsform.» (Brekke m.fl.
1975, s. 40)
De begrepene som er omtalt hittil, viser direkte til maktforholdene mellom menn og kvinner. Men med sosialistenes og
marxist-leninistenes understrekning av kapitalismens undertrykkende produksjonsmåte, fulgte begreper som reservearme
og reproduksjon. Med disse begrepene blir det påpekt at
kvinners levekår ikke er bestemt ut fra kjønnsforholdet alene,
men også ut fra grunnleggende økonomiske forhold som de
færreste menn rår over.
Begrepene reservearme, arbeidskraftreserve og relativ overbefolkning brukes vanligvis om samme fenomen. Begrepene er
hentet fra Marx' teori om den industrielle reservearme: Kapitalakkumulasjon, økonomisk vekst, er avhengig av periodevis
ny arbeidskraft - når nye produksjonsgreiner trenger et stort
antall arbeidere som ikke kan forflyttes fra allerede etablerte
arbeidsplasser. Som Claragruppa (1974) påpeker:
«Kvinnene i arbeiderklassen - og de som potensielt hører
til denne - utgjør slik en del av den arbeidskraftreserven
et kapitalistisk samfunn er avhengig av. De blir lønnsarbeidere i tider da de økonomiske forhold fører til økt
behov for arbeidskraft. De sendes hjem igjen når behovet
minker.
Transportmiddelet er ideologisk. Skal kvinnene hjem,
kjøres de fulle av «fakta» om barns avhengighet av sine
mødre, og kvinners behov for en mann som kan beskytte
og forsørge dem. Skal kvinnene ut arbeidslivet, skildres
kvinnen som kamerat, likeverdig (nesten) med mannenog barna har godt av å løsrives litt fra mor.» (s. 13)
11977 ga Eeg-Henriksen en mer utfyllende definisjon ved å vise
hvordan den kvinnelige arbeidskraften fordeler seg på forskjellige former for arbeidskraftreserve eller relativ overbefolkning: a) Den flytende relative overbefolkning består av dem
som ufrivillig har mistet sitt lønnsarbeid for en viss tid. I 1975
utgjorde kvinner 35,4 % av registrerte arbeidsledige, b) Den
latente relative overbefolkning består hovedsaklig av de som
har blitt arbeidsløse som følge av kapitalisering av førkapitalistisk virksomhet. Også husmødre som blir underbeskjeftiget
p.g.a. kapitalisering hører til denne grupperingen, c) Den
stagnerende relative overbefolkning omfatter de som bl.a. har
utpreget ujevn lønnsarbeider-tilknytning, som deltids- og korttidsansatte. Som kjent omfatter denne nå et høyt antall
kvinner.
Også begrepet reproduksjon er knyttet til kvinners lønnede og
ulønnede arbeid - og viser til at kvinners arbeid vanligvis går ut
på å opprettholde og vedlikeholde. Arnfred (1974) understreket bl.a. disse trekkene ved reproduksjonen:
«Begrepet «reproduksjon» indeholder endnu en dobbelthed nemlig 1) reproduktion af arten (børns fødsel og
opvekst) og 2) dag-til-dag reproduktion af arbeidskraften
(genopbygning og vedligeholdelse etc.). Både den langsigtede (livshistoriske) og den kortsigtede (daglige) reproduktion indeholder såvel et fysisk som et psykisk moment: det drejer sig i begge tilfælde dels om reproduktion
57
af den fysiske arbejdsformen (oplæring til en eller anden
konkret arbejdsaktivitet i overensstemmelse med produktivkræfternes udviklingsstade), og dels om reproduktion af den psykiske indretning som er nødvendig, for at
tilpasningen til de forhåndenværende kapitalistiske forhold kan foregå så gnidningsløst som muligt (oplæring til
indordning under de herskende produktionsforhold,
d.v.s. under produktionsprocessens værdimæssige
aspekt: kapitalens herredømme).» (s. 63)
Begrepet reproduksjon har etter hvert fått en sentral plass så vel
i feministiske som marxistiske analyser. I feministiske analyser
blir det lagt størst vekt på reproduksjon av arten: seksualitet,
fødsler, spebarnstell, barneoppdragelse. I marxistiske analyser
framheves reproduksjon av arbeidskraften: klassespesifikk
barneoppdragelse, konsum, service til voksne arbeidermenn.
Derved er vi inne på de politiske og teoretiske synspunktene
som den nye kvinnebevegelsen står for - og har mange interne
debatter om.
De nye perspektivene
Det var tre karakteristiske trekk ved den nye kvinnebevegelsens første deltakermasse: Mange sto utenfor yrkeslivet, men
tenderte til de nye mellomlagsjobbene. De sto utenfor hovedklassene, men tenderte til skjebnefellesskap med arbeiderklassen. Enda flere sto utenfor husarbeidet, men gikk husarbeidet i
møte. Det var forholdsvis unge mellomlagskvinner under utdanning. En del var gift, men forholdsvis få hadde barn, og enda
færre var heltids-husmødre. De sto utenfor og nettopp i skjæringspunktene for motsetningene mellom hovedklassene og
mellom husarbeid og yrkesarbeid. De sto i en situasjon hvor det
fortonte seg like realistisk å tro på løfter om et rikt liv som å tro
på spådommer om slit og trivialitet. Samfunnsmessige motsetningsforhold satte seg igjennom som personlig ambivalens og
dilemmaer.
Vi ville ut av alle disse motsetningene: Frigjøringen dreide
seg om en frigjøring fra motsetningene mellom husarbeid og
yrkesarbeid, mellom produksjon og reproduksjon, og motsi58
geisen mellom arbeid og kapital, en frigjøring fra oppsplitting
mellom offentlig og privat, mellom ånd og hånd, mellom
seksualitet og sensualitet. Det dreide seg om å sprenge motsetningene og dilemmaene - ikke om å tilpasse seg en av sidene. Og
det dreide seg om oppheving av kjønnsforskjeller, av menns
økonomiske utbytting av kvinner og av menns fysiske og psykiske maktutøvelse. Men også dette: Kvinner må lære av hverandre å bli sterke, selvstendige, krevende og kroppslige frie.
«Tisper er ikke søte,» skriver Jo Freeman i et manende «Tispemanifest» i Notes from the Second Year (s. 5). Et nytt kvinneideal var i anmarsj: Vi skulle verken med kropp eller sjel være
menns nikkedukker lenger. Det hadde kvinner vært tvunget til
å være lenge nok!
«Mannsdominans er den eldste, mest grunnleggende herredømmeform. Alle andre former for utbytting og undertrykking
(rasisme, kapitalisme, imperialisme, osv.) er forlengelser av
mannsherredømme: menn dominerer kvinner, noen få menn
dominerer over resten. Alle maktstrukturer gjennom historien
har vært mannsdominert og mannsorientert,» skrev Redstockings i sitt manifest, gjengitt i Notes from the Second Year. Og
dette bar hele notatet budskap om. Kvinneundertrykking er
ikke lik annen undertrykking, fordi kvinner er nødvendige for
menneskehetens bestående samtidig som vi har en marginal
posisjon i samfunnsøkonomien. Dette utgangspunktet er også
sentralt i Notes from the Third Year og Sisterhood is Powerful,
selv om ulike temaer og ulike meninger står side om side.
Også norske kvinner som tidlig engasjerte seg i den nye
kvinnebevegelsen, viste mer eller mindre eksplisitt misnøye
med kjønnsrolledebattens utvikling, som i 60-åra på ny hadde
vakt en viss interesse for kvinnespørsmålet. F.eks. skriver Nina
Karin Monsen i Arbeiderbladets kronikk, 3.11.70 «. . . det
ligger en fare for kvinnesaksbevegelsen i dette ukritiske snakket om kjønnsrolle ( . . . ) antakelig er det høyst ukorrekt å
hevde at mannen har en kjønnsrolle, det riktige ville være å
hevde at han har en kjønnsstatus». Hun viser så hvordan
kvinners kjønnsrolle er knyttet til hennes kjønn især via husarbeid og morsoppgaver, mens mannen ikke har en tilsvarende
ensartet kjønnsrolle.
Den nye kvinnebevegelsen samles om en kritikk av kjønnsrolledebattens liberale og reformistiske spørsmålsformulerin59
ger, og av dens framheving av oppdragelse og normer som
styrende for utviklingen av forholdet mellom kjønnene og dens
manglende perspektiv på maktforholdene mellom menn og
kvinner. Det nye begrepet var undertrykking: Kvinneundertrykking begrenser seg ikke til ett område som de fleste kan
velge seg bort fra. Kvinneundertrykking gjennomsyrer hele
vårt samfunn. Reformer er ikke tilstrekkelig. Kvinner kan ikke
frigjøre seg uten felles kamp, uten revolusjon, uten å sprenge
kapitalismens og patriarkatets grenser, uten å oppheve den
ideologiske, seksuelle og økonomiske undertrykking. For som
Simone de Beavoir skrev i Det annet kjønn i 1949, og som
omsider kom på norsk i 1970: «Menneskeheten er hankjønn, og
mannen definerer kvinnen, ikke ut fra hennes eget selv, men i
forhold til han.» Gjennom beskrivelser av kvinners ulike samfunnsplassering i den historiske utvikling og gjennom vår egen
barndom, ungdom og voksen alder viser Simone de Beavoir at
kvinner aldri har vært mannens like. «Han er subjektet, det
Absolutte, - hun er det Andre.»
Innledningsvis referte vi Irene Matthis' ord om at den revolusjonære kvinnebevegelsen aldri har eksistert. Hun påpeker at
tidligere sosialistiske revolusjoner har forrådt kvinnene - og at
det er nødvendig med en revolusjonær kvinnebevegelse for at
dette ikke skal gjenta seg nok en gang. For Irene Matthis er en
revolusjonær kvinnebevegelse en bevegelse hvor kvinner «står
sammen med menn i kampen for sosialismen, men om menn
nekter dem total frigjøring står den mot menn i kampen for
kvinners frigjøring fra menns kvinneundertrykking.» (Matthis
1969, s. 8).
I en senere artikkel framhever Matthis (1972) at en revolusjonær kvinnebevegelse er en sosialistisk kvinnebevegelse - og
denne kan ikke erstatte klassekampen med kjønnskamp. Hun
hevder at det riktignok er en revolusjonerende omveltning i
tenkemåte å søke et feministisk samfunn framfor et sosialistisk
- «men det er ikke noe alternativ for verdens undertrykte folk verken for menn eller kvinner», (s. 203) Den nye kvinnebevegelsen burde således henvende seg til «arbeiderklassens kvinner, såvel yrkesarbeidende som hjemmearbeidende» (s. 203),
og særlig konsentrere seg om fire arbeidsområder:
60
1) Skjerpe kampen for kortsiktige reformer som kan
forbedre kvinnens stilling i dagens samfunn.
2) Delta aktivt i den allmenne revolusjonære kampen,
føre lønnskamp, arbeide for å forbedre arbeidsmiljøet, styrke organiseringen på kvinnearbeidsplassene.
3) Føre en ideologisk kamp - både mot borgerlig ideologi
og «mannssamfunnets ideologi».
4) Utvikle det teoretiske arbeidet, (s. 213-215)
Dette er hentet fra en artikkel i en av de første norske antologier
om kvinneundertrykking, Hva bråker de for? (1972). I samme
bok finner vi en omarbeidet versjon av Siri Nylander Mæhlands
Dagblad-kronikk i januar -70. Siri Nylander Mæhland hevder
at «Bare når vi tør se vår egen undertrykkelse i øynene og
kjemper aktivt mot den, kan vi også gjøre noe for andre
undertrykte grupper i vår egen nasjon og i verdenssamfunnet»
(s. 187).
«Vi» i denne sammenheng er alle kvinner. Kritikken må
rettes mot «de samfunnsforholdene som har skapt falske interessemotsetninger» mellom kvinner, (s. 174) Dette er særlig:
1. Kvinners økonomiske og sosiale avhengighet av mannens stilling og inntekt.
2. Sosial isolasjon på grunn av husarbeid eller dobbeltarbeid.
3. Kvinners løse tilknytning til (lønnede) arbeidsplasser.
4. Ideologier som innebærer at positive handlinger og
egenskaper er «mannlig» og at «kvinnelig» er mer eller
mindre foraktelig.
5. Sexobjekt-gjøringen, som presser fram en konkurranse blant kvinner om egen «skjønnhet» og menns gunst,
(s. 177-182)
Disse to artiklene viser på mange måter den nye kvinnebevegelsens første meningsinnhold og motsetninger i et nøtteskall:
Begge vil bekjempe patriarkalsk ideologi, begge vil endre det
kapitalbestemte arbeidsmarkedet og bedre kvinners rettslige
stilling vis-å-vis menn. Men de er ikke enige om strategien.
Matthis tar utgangspunkt i kampen for sosialismen. Nylander
Mæhland tar utgangspunkt i søstersolidaritet og kvinners felles
61
erfaringer. Den ene retningen søker sosialisme - og kvinnefrigjøring. Den andre retningen søker kvinnefrigjøring - og sosialisme. Begge retninger framhever et både- og. Samtidig er
det uenigheter om hva en skal ta utgangspunkt i. Slik skrev
medlemmer av arbeidsutvalget i Kvinnefronten i Kontrast nr. 8,
1972: «Mens den feministiske ideologien ser mannens undertrykking av kvinnen som den mest grunnleggende form for
undertrykking, har utgangspunktet for mange kvinnefrontere
vært en helhetlig analyse av det kapitalistiske samfunnet der en
understreker at også mannen er undertrykket.» Kvinnefrontens plattform «må dessuten gi uttrykk for at kampen mot
kvinneundertrykking må foregå på mange plan, økonomisk,
politisk, ideologisk og seksuelt.» (s. 6) På side 7 og 8 i samme
Kontrast-nummer skriver nyfeminist Elisabeth Helsing: «Vi
blir ofte beskyldt for å se på «mannen som hovedfienden». Jeg
tror dette er en typisk skinnuenighet. Vi vil ikke hver mann til
livs, men vi vil avlive ideen om at mannen er kvinnen overlegen,
og vi kjemper mot de praktiske konsekvenser denne ideen har
fått i samfunnet. Idag har menn stort sett mer økonomisk makt,
mer politisk makt, mer teknologisk makt, mer prestisje, mer
ansvar og større åndelig frihet enn kvinner har. Samfunnet må
forandres slik at disse elementene fordeles rettferdig - både
kjønnsmessig og klassemessig. Kvinnens revolusjon må bli
fullstendig gjennomført. -»
Skillelinjene i den nye kvinnebevegelsen har ikke gått langs
dimensjonen klasseundertrykking kontra kvinneundertrykking, kapitalisme kontra patriarkat. Men det har vært uenigheter
om hva en skal legge størst vekt på, om den nye kvinnebevegelsen skal alliere seg med den allmenne kampen for sosialismen
eller om den anti-patriarkalske kampen skal stå i forgrunnen.
Dette kommer vi tilbake til i kap. I I I og IV. La oss her bare
trekke fram to sitater som viser at skillelinjene ikke var så
markerte som de teoretiske debattene senere har gitt inntrykk
av. I det første heftet som Kvinnefronten utga, i august -72,
heter det bl. a. «Undertrykking av kvinner er massiv og slår ut på
de fleste områder. På skolen, på arbeidsplassen, i det politiske
liv, i forholdet til menn, i familien, i vår egen oppfatning av oss
selv osv., osv.. Derfor kan vi ikke begrense oss til å slåss mot
kvinneundertrykking bare på et av disse områdene, vi må ta
med alle.» (s. 9) I et hefte utgitt av Nyfeministene i -73 skriver
62
Birgit Bjerck bl.a.: «Selv mener jeg at en virkelig frigjøring av
kvinner og menn bare kan fullendes i et Sosialistisk samfunn,
men det er s/ufrproduktet. Det er ingen grunn til å utsette
kulturrevolusjonen og den psykologiske revolusjon til den
økonomiske er fullendt. ( . . . ) Kvinnekamp er ikke underordnet klassekamp.» (s. 6 og 7)
Såpass harmonisert skulle det etter hvert vise seg at forholdene mellom de ulike retningene innen bevegelsen ikke forble.
Fra -74 startet marxist-leninistene i Kvinnefronten en «Fei
feminismen ut»-kampanje som fikk «det store kvinnefellesskapet» til å bli alt annet enn idyll. Men det var først etter at den nye
kvinnebevegelsen godt og vel hadde blitt en bevegelse. Generelt kan vi si at hele bevegelsen stort sett har vært og er preget av
en blanding av tradisjonelle sosialistiske, revolusjonære synspunkter og anti-patriarkalske synspunkter. Frigjøringsperspektivene innebærer en «radikal kritikk av de basiske institusjonene i senkapitalismen og de verdier og de orienteringer
mannsrollene bygger på» (Kalleberg 1979, s. 68). Men den nye
kvinnebevegelsens perspektiver går utover mann-kvinne forholdet. Det er forsøkene på sammenfletting av klasseproblematikk, kjønnsproblematikk og andre undertrykkelsesforhold
-f.eks. undertrykking av andre raser, av nasjonale minoriteter,
av lesbiske - som skiller den nye kvinnebevegelsen fra likestillingsbevegelsen, som var særlig sterk rundt århundreskiftet - og
fra arbeiderklassekvinnenes kamp i samme tidsperiode. Og det
er dette som danner grunnlaget for den nye kvinnebevegelsens
selvforståelse som en revolusjonerende fcvwne-bevegelse.
Mitchell (1973) hevder noe av det samme. Hun framhever at
de ulike bevegelsene innen Det nye venstre ikke har steget opp
«av en annens aske», men at ulike grupper har trukket seg ut og
dannet sin egen bevegelse. Hun mener så at dette har gjort det
mulig med allianser eller innflytelse i de andre radikale gruppene - og at det er denne felles bakgrunnen som slår fast at kampen
mot (kvinne)undertrykking er «en revolusjonær kamp - en
kamp der alle de undertrykte grupper til syvende og sist kan stå
sammen» (s. 29).
Det er mye som taler for at den nye kvinnebevegelsen
allerede i sitt utgangspunkt og i sin selvforståelse hadde det
Rowbotham (1975) kaller revolusjonær politisk bevissthet:
«Det er først når feministen (eller negeren eller arbeidermili63
tanten) forstår, fornemmer og føler at de bekjemper hele det
undertrykkende systemet, og ikke bare den ydmykelse de er
gjenstand for gjennom sin egen undertrykking, at en revolusjonær politisk bevissthet kan begynne å vokse fram.» (s. 98)
Når vi nå skal se nærmere på hvordan det kunne ha seg at den
nye kvinnebevegelsen sto fram med så stor styrke tidlig i 70-åra,
la oss da ha in mente at det er denne bevegelsen det dreier seg om
- en kvinnebevegelse som kjemper mot flere undertrykkingsforhold. Det dreier seg ikke bare om kvinnebevegelser generelt
- og det dreier seg ikke om framvekst av sosiale bevegelser i sin
alminnelighet.
Var det derfor den oppsto?
Det var kvinner som vokste opp på 50- og 60-tallet som utgjorde
storparten av den nye kvinnebevegelsens første deltakermasse.
Historien om kvinnekamp hadde vi hørt lite om. Vi hadde lært
litt om Camilla Collett - men mest om stridigheter mellom
Wergeland og Welhaven. Og litt om Amalie Skram, stakkar hun som ble tvunget til å gifte seg med en feit, gammel riking.
Var det noe rart hun ble kvinnesakskvinne? Heibergs «tante
Ulrikke» leste vi også om, hun som var rakrygget, kald - og
egentlig var blitt kvinnesakskvinne fordi hun var lite pen. - Og
Nora, selvfølgelig. Hun var sterk. Men litt virkelighetsfjern:
Ikke vite at hun ikke skal undertegne falsk-voksne dama. Også
bare gå fra ungene, uten å si morn'a en gang! Joda, hun sa både
det ene og det andre, men hun var litt merkelig, litt barnslig.
Vi hadde så vidt lært at kvinner fikk stemmerett, og kanskje
litt om én kvinnes kamp, Katti Anker Møller. Men mest hadde
vi fått skjulte, indirekte budskap om hva en kvinnesakskvinne
egentlig var: Et frustrert hespetre, med stokk, flate sko og
knute i nakken; arg, kald og fullstendig humørløs.
«Kvinnesakskvinne» var nærmest blitt et skjellsord. Kvinner
som ønsket å forbedre kvinners levekår, måtte først ydmyke seg
ved å si: «Jeg er ingen kvinnesakskvinne, men . . .» «Kvinnesakskvinne» har blitt et så negativt belastet uttrykk at nesten
ingen i den nye kvinnebevegelsen omtaler seg selv som kvinnesakskvinne. Feminist og kvinnefronter var de nye ordene som
gjorde det mulig å kjempe for kvinnekrav uten automatisk å bli
64
assosiert med de «magre, sammenbitte overklassekvinnene».
De nye ordene åpnet for at kvinnekampen ble legitim for oss
selv. Men hvorfor grep vi disse nye ordene? Den nye kvinnebevegelsen er selvfølgelig ikke et resultat av at noen fant på nye og
ikke-belastende uttrykk for gamle fenomener - selv om det nok
spilte en rolle for vår bevissthet. Vi slapp å si «Jeg er ikke
kvinnesakskvinne, men . . .». Nå kunne vi si «Jeg er nyfeminist, og mener at. . .» eller «Vi i Kvinnefronten mener at. . .».
En avstandtaken var snudd til positiv tilhørighet. Dessuten brøt
de første aksjonene med myten om de humørløse kvinnesakskvinnene. Som Bengtsson (1973) påpeker: fantasien, spontaniteten, humoren og oppfinnsomheten som kjennetegnet de
første gruppene, hadde en enorm tiltrekningskraft i innledningsfasen.
Den type handlinger de første gruppene foretok seg, ble godt
stoff, særlig i dagspressa - til forskjell fra den måten Norsk
Kvinnesaksforening og Norsk Kvinneforbund formidlet sine
krav på. Dessuten, kravene var konkrete: Stopp dette radioprogrammet! Fjern dette skjemaet! Stans missekåringen! Stem
nei til EF! Budskapet var ikke til å misforstå. Men viktigst var
det nok at dette dreide seg om her og nå. Noen av de første
aksjonene pekte på at visse forandringer var mulig å få til så å si
over natta.
De fleste av disse aksjonene var inspirert av liknende aksjoner i USA og en del europeiske land - og de ble satt i gang av
kvinner som til da hadde få eller ingen politiske erfaringer. Men
samtidig ble de mest samlende aksjonene satt i gang av kvinner
med lang politisk erfaring. Norske Kvinners Nasjonalråd tok
initiativ til kumuleringsaksjonen i -71. Norsk Kvinnesaksforening sto ansvarlig for møtet med Jo Freeman i august -71.
Partipolitiske medlemmer tok initiativ til «Kvinneaksjonen
mot EF». Vi kan si at de etablerte kvinneorganisasjonene og
politisk erfarne kvinner var fødselshjelpere for den nye kvinnebevegelsen.
Men hvem fødte den? Hvorfor ble det i løpet av et par års tid
flere tusen kvinner som syntes aksjonene var glimrende, som
gikk opp på barrikadene og kjempet for «full kvinnefrigjøring»?
Freeman (1975) hevder at tidligere etablerte nettverk spiller
en betydelig rolle. Hun hevder at en sosial bevegelse har et
65
'sentrum' og en 'periferi', slik hele samfunnet har et kulturelt og
strukturelt 'sentrum' og en 'periferi'. En analyse av kvinnebevegelsers oppkomst må, ifølge Freeman, omfatte de sosialpsykologiske forutsetningene for framveksten av et 'sentrum'.
Hun hevder så at det var fire viktige forhold som bidro til at den
nye kvinnebevegelsen vokste fram: 1) Veksten i et allerede
eksisterende kommunikasjonsnettverk som var 2) mottakelig
for ideene til den gryende bevegelsen, 3) en rekke kriser som
aktiviserte de som var tilknyttet dette nettverket og/eller 4) en
påfølgende innsats for å organisere og sammenslutte de spontant oppståtte gruppene til en bevegelse.
Denne forklaringen kan ikke uten videre overføres til norske
forhold - kanskje fordi det ikke var i Norge «det hele begynte».
I Norge som i USA (Coote og Cambell 1982), England (Rowbotham 1972) og Danmark (Agger 1977) oppsto grupper spontant på forskjellige steder og uten innbyrdes kontakt.
Disse spontant oppståtte gruppene, besto ikke av kvinner
som kjente hverandre fra før. I Norge søkte de kontakt med
hverandre fordi de, ofte helt tilfeldig, fikk vite at de andre også
var interessert i ny-feminisme. Disse nettverkene vokste raskt,
men de var ikke «allerede eksisterende». Derimot ble det
nesten ingen vekst i de nettverkene som fantes, i Norsk Kvinnesaksforening og i Norsk Kvinneforbund.
Hvorfor ble ikke det nye opprøret knyttet til de allerede
etablerte organisasjonene? Og hvorfor fenget ideene om kvinnefrigjøring fra USA, England og Danmark så mye at kvinner
tok kontakt med hverandre bare på grunn av det?
Blant de aller første som startet Nyfeministene i Oslo var 5-6
kvinner som i 69/70 hadde meldt seg inn i Oslo Kvinnesaksforening. Men de følte seg ikke helt hjemme i organisasjonen. Et
møtereferat fra Kvinnesaksforeningen viser at innvendingene
var konsentrert rundt fraværet av entydige holdninger til barns
oppvekst og til fraværet av konkrete handlinger, til «action»:
6
7
8
«Ut fra den spesielle situasjon den overveiende del av
gruppen befant seg i, var det særlig to emner som opptok:
1. Husmorens situasjon og 2. De problemer som melder
seg i forbindelse med barna.
Det ble snakket en hel del om en aksjon for å redde
barnevernsskolen i Oslo, og det var et utbredt ønske om å
66
foreta seg noe. Man mistet troen på høflige henstillinger.
Dette ble da også kritisert i forslaget: det var for lite
konkret, for mye bør og skal. Man forsto at det var fordi
forslaget var fremtidsrettet - men om det skal fenge hos
unge folk, bør det nok ha mer preg av action og mindre av
vyer.
Dersom vi har forstått det rett, skal handlingsprogrammet først og fremst være foreningens ansikt utad. Det kan
kanskje derfor være heldig å påpeke spesielt hvordan man
ønsker å tilgodese barnas behov. Det var nemlig flere av
mødrene som reiste spørsmålet: Hva med barna? og som
mente at de var tilsidesatt i programmet. Her er sikkert
ordleggingen av største betydning. ( . . . )
Man snakket naturligvis en del om Hemmelig Norsk
Kvinnesaksforening, og det var en nokså samstemmig
kritikk mot foreningen at den var for eksklusiv og vanskelig tilgjengelig. Det er mulig at dette har vært en forsvarlig
linje i tidligere tider, men man var enig om at det nå er den
opplystes ansvar å bringe sin erkjennelse videre.
Det ble diskutert litt om den heldigste arbeidsform
kanskje kunne være små grupper, som tok for seg ulike
emner, og gikk inn for forskjellige aksjoner. Om nødvendig kunne de ha ulikt politisk utgangspunkt. (. . .)
Kanskje man kunne tenke seg at Norsk Kvinnesaksforenings viktigste oppgave i fremtiden vil være å koordinere de forskjellige gruppenes anstrengelser, og å være den
administrative enhet, et slags «tak» over kvinnesaken?»
9
Det ble som kjent, ingen paraplyorganisering. I stedet vokste
Nyfeministene fram ved siden av de etablerte organisasjonene,
og ved siden av Nyfeminstene en rekke Kvinnefront-grupper.
Det er mulig at de etablerte kvinneorganisasjonene var såpass
inngrodd i sine måter å fremme politiske krav på, at de ikke var
«mottagelig for ideene til den gryende bevegelsen». Likevel er
det et sentralt spørsmål hvorfor de nye metodene og politiske
perspektivene fenget så mye mer enn den arbeidsformen de
etablerte organisasjonene hadde.
Det finnes forholdsvis få analyser av den nye kvinnebevegelsens framvekst - noe som henger sammen med at denne bevegelsen nettopp er ny. Det er først når en bevegelse har vart noen
67
år, det blir mulig å analysere den som sosialt fenomen. Men det
finnes en rekke kortfattede påstander om hvorfor den oppsto.
Dessuten foreligger det enkelte mer utfyllende forklaringer på
kvinnebevegelsens frammarsj ved slutten av forrige århundre.
Samlet kan vi summere dette under stikkordene samfunnsendring, sammenheng med andre sosiale bevegelser og likhetsidealer. Noen forklarer framveksten med alle disse stikkordene,
mens andre legger vekt på en eller to av dem. Men for oversiktens skyld behandler vi dem her hver for seg.
La meg også nevne at jeg her ikke setter hver av forklaringene
inn i de større teoritradisjonene som hver av dem er en del av.
Jeg prøver i stedet å tydeliggjøre hovedlinjene i forklaringene.
Likevel vil jeg minne om at de fleste marxister hevder at det
finnes minst to paralleltløpende kvinnebevegelser - den proletære og den borgerlige. Zetkin (1896) hevdet sågar at det fantes
tre former for «kvinnespørsmålet» - en for proletærkvinnene,
en for det borgerlige mellomlaget og intelligensiaen og en for de
som tilhører overklassen. Avhengig av kvinners klassesituasjon vil kvinnespørsmålet ta ulik form, hevdet hun. Framveksten av de forskjellige bevegelsene har da også ulikt grunnlag.
At kvinnebevegelse oppstår som resultat av endringer i
yrkes- og/eller familieliv, er den vanligste forklaringen. Banks
(1964) og Evans (1979) påpeker reduksjonen i enkelthusholdningenes produksjon og de store forandringene innen slekt- og
familieforhold som dette medførte. Dette sees i sammenheng
med den industrielle revolusjon og den urbaniseringsprosess
som den innebar. De hevder at den førindustrielle husholdning
var en slekts-, produksjons-, reproduksjons- og konsumenhet.
Den industrielle revolusjon erstattet denne typen husholdsproduksjon med fabrikksystemet og industriell masseproduksjon. Bondefamiliens medlemmer ble tvunget til å arbeide
alene, og de kvinnelige familiemedlemmene erfarte at de ble
hindret - vanligvis ifølge offentlig lov - fra å søke andre enn de
mest simple og fornedrende jobbene. De beste jobbene var
forbeholdt menn. A. og Banks (1964) antar videre at ugifte
kvinner innen borgerskapet og den framvoksende middelklasse kom uheldigst ut av denne samfunnsomveltningen, siden de
ikke lenger kunne arbeide og forsørge seg innen familierammen. De begynte derfor å kreve retten til å utøve yrker som
skulle kunne garantere en inntekt og en samfunnsmessig posi68
sjon som lå på det nivå som deres familier hadde. De krevde noe
senere stemmerett, som de mente ville gi dem tilstrekkelig
politisk makt til å få innført de lovendringer som var nødvendig
for å likestille kvinner og menn innen utdanning og yrkesliv.
Branca (1975) og Evans (1979) påpeker imidlertid at kvinnebevegelsen i 1880-åra også besto av ugifte kvinner. Kvinnebevegelsens oppkomst betraktes likevel først og fremst som en
reaksjon på de forandringer husholdnings-produksjonen hadde gjennomgått.
Kollontay (1973) og Zetkin (1972) legger størst vekt på
arbeidslivet og på at mange kvinner gikk ut i lønnet arbeid ved
århundreskiftet. De hevder at først når kvinner deltar i den
samfunnsmessige produksjon, kan de erfare den juridiske og
sosiale undertrykking av kvinner. Dette gjelder især de kvinner
som arbeidet i industrien, dels fordi dette var nødvendig for å
tjene til livets opphold, dels fordi industriarbeidere innehar den
samfunnsmessige posisjon som kan gi innsikt i hvordan den
kapitalistiske produksjonsmåten kan endres på en grunnleggende måte. Den tese de begge går ut fra, er som kjent, at
kvinners rettslige og sosiale stilling alltid bestemmes av deres
rolle innenfor økonomien. Først da kvinner begynte å ta del i
produksjonen og deres arbeidskraft var nyttig, kunne kvinnespørsmålet reises utover en snever diskusjonskrets.
Som bakgrunn for den nye kvinnebevegelsen framhever
Mitchell (1973) at kvinners liv er dominert av fire «nøkkelstrukturer» som består av produksjon, forplantning, sosialisering og
seksualitet, men at produksjonen er avgjørende. Kvinners
skiftende livsforhold i ulike historiske epoker og i ulike samfunnstyper utgjør forskjellig sammensetning av disse fire hovedelementene. Hver av disse områdene er til en viss grad
uavhengig av hverandre m.h.t. utvikling, men hver av dem er
«til slutt betinget av den økonomiske faktor». Siden hver av
faktorene har autonom utvikling, vil motsetninger mellom dem
av og til forsterkes, av og til oppheves. Når mulighetene til
avgjørende forandring var til stede på slutten av 1960-åra,
skyldes det, ifølge Mitchell, at de forskjellige motsetninger
nærmest har hopet seg opp og forsterker hverandre. Arnfred
(1974) tilføyer at siden disse motsetninger først og fremst preger
middelklasse kvinners livssituasjon, vil rekrutteringen til kvinnebevegelsen bli å finne i dette samfunnslag.
10
69
Av det som frambrakte den nye kvinnebevegelsen i USA,
peker Dixon (1971) på økning av antall yrkeskvinner som ett av
de viktige aspektene. Holmgaard og Aagaard (1976) understreker også lønnsarbeidets betydning for framveksten av den nye
danske kvinnebevegelsen. De føyer til at bruken av kvinner
som arbeidskraft, forutsetter at de - for å kunne selge sin
arbeidskraft - fritt må kunne bestemme over seg selv.
Til en viss grad kan vi si at de samfunnsendringer som blir
omtalt i disse forklaringene også gjelder for 1960 åra i Norge.
Flere kvinner deltar i yrkeslivet, nye husholdningsmaskiner
gjør husarbeidet mindre tidkrevende, mens pass av barn verken
blir mindre tidkrevende eller lettere. Det historiske materialet
om kvinners lønnsarbeid er vanskelig tilgjengelig. Det er likevel mye som tyder på at kvinners yrkesaktivitet har sunket fra
århundreskiftet og fram til 1960. I tiåret fram til 1970 stiger så
kvinners yrkesaktivitet merkbart - for gifte kvinner. For ugifte
kvinner går andel med lønnet arbeid tilbake - noe som høyst
sannsynlig skyldes lengre utdanning. (Dyrvik 1981)
For gifte kvinner stiger andelen med lønnet arbeid, fra 9,5 % i
1960 til 23 % i 1970(Bastiansen 1974). Nørve (1980 A) hevder at
dette skyldes samvirke av to viktige strukturendringer: Den
tidlige fraflyttingen fra jordbruket og den senere veksten i
tertiærnæringen. Kvinners yrkesdeltakelse dreier seg derfor
ikke om en omplassering, men førte til at gifte kvinners yrkesdeltakelse økte.
Til gjengjeld var endringer i husholdningene forholdsvis
beskjedne. Riktignok hadde vaskemaskin, kjøleskap og støvsuger gjort sitt intog, men kvinners arbeid i hjemmet var
fremdeles nødvendig. Husholdningsmaskinene har ikke gjort
husmoras arbeid unødvendig - slik endringer i husflidsproduksjonen i forrige århundre til en viss grad overflødiggjorde
døtrenes arbeidsoppgaver. Likevel gir endringene i 1960-åra
ingen entydig støtte til antakelsen om at økt andel yrkeskvinner
danner grunnlag for en kvinnebevegelse. Den nye kvinnebevegelsen har ikke sitt utspring bare blant yrkeskvinner. Blant
Nyfeministene i -71 var de fleste under utdanning, selv om en
del var husmødre eller yrkeskvinner. Blant de som startet
Kvinnefront-grupper i 71/72, var den store majoritet også
under utdanning.
En del var selvfølgelig yrkeskvinner eller hadde hatt løn11
70
net arbeid for en kortere periode. Tilslutningen blant studenter fra forskjellige læresteder er likevel verd å understreke.
Det skiller den nye kvinnebevegelsen fra tidligere kvinnebevegelser - da utdanningssystemet var lite utbygget og dessuten
ikke var fullt åpent for kvinner. Og på 1960-tallet skjer en
voldsom opptrapping av undervisningstilbudene: Ni-årig skole
ble innført. Studenttallet ved lærerskoler, sykepleierskoler,
sosialskolene, de tekniske skolene steg kraftig. Det samme
gjelder studenttallet ved høyere undervisning, som helt til
slutten av 1950-åra lå på omtrent samme nivå som i 1930 - og
kvinnene økte sin andel av studentmassen (Brock-Utne og
Haukaa 1980).
Det nye med den nye kvinnebevegelsen er at storparten av
dens første aktive tilhengere verken er knyttet til arbeidslivet
eller kan forsørge seg ved arbeid innen familien. Mange av
kvinnene sto selv i en personlig overgangsfase, samtidig som
institusjonaliseringen av denne overgangsfasen - formell utdanning - gjennomgikk store forandringer og ble kraftig utvidet. Er det så selve mellomposisjonen mellom yrkes- og familiearbeid som er det viktigste grunnlaget? Eller er det endringer i
en institusjon som er avgjørende? Har endringer innen utdanningssektoren noen betydning i seg selv eller har den bare
betydning som mellominstans? Gjorde så mange kvinner under
utdanning opprør fordi de var på vei inn i yrkeslivet? Hvis vi
skulle overføre analysene til A. og Banks (1964) og Evans
(1979) til norske forhold i 60- og 70-åra, måtte vi legge stor vekt
på dette aspektet. Men kanskje gjorde kvinnene opprør fordi
de arbeidet, riktignok ulønnet, utenfor familien - og derved
fikk innsikt i den rettslige og sosiale forskjellsbehandlingen?
Hvis vi skulle bygge videre på analysene til Kollontay (1971) og
Zetkin (1972), ville det gi oss et positivt svar på dette spørsmålet. Mange av kvinnene var først begynt på en utdanning.
Deretter gjorde de opprør.
Men hvorfor ble tilslutningen så utbredt blant kvinner under
utdanning sammenliknet med alle de nye yrkeskvinnene? Er
det slik at det ikke bare er endringsprosesser i seg selv som er
grunnlaget for opprør, men de endringsprosesser hvor det er
muligheter til likhet som er viktig? Framveksten av både den
tidligere og den nye kvinnebevegelsen gir visse holdepunkter
for å anta at så er tilfelle.
71
Blom (1979) påpeker at den juridiske likestilling mellom
kvinner og menn begynte før de første kvinneorganisasjonene
ble stiftet. Evans (1979) framhever at samtidig med - eller noe
før - den borgerlige kvinnebevegelsen oppsto i forrige århundre, var det oppstått liberale reformbevegelser som krevde
stemmerett for alle menn og var positivt innstilt til visse likestillingsreformer. Nasjonalistbevegelser var også vokst fram, hvor
mange kvinner var aktive. Et tilsvarende forhold gjorde seg
gjeldende for den nye kvinnebevegelsen: Flere forfattere har
framhevet at den nye kvinnebevegelsen i USA oppsto bl.a. som
et resultat av kvinneforakt i frigjøringsbevegelser mot rasisme,
i studentbevegelsen og i motstandsbevegelsen mot USAs krigføring i Vietnam. (Morgan 1970, Dixon 1971, Freeman 1975,
Evans 1980.) En viss parallell til Norge er kampen mot norsk
medlemskap i EF.
Også studentopprøret fra 1968 i flere europeiske land blir sett
på som ett av grunnlagene for den nye kvinnebevegelsens
framvekst, som i Frankrike (Sauter-Baillet 1981), i England
(Mitchell 1970), i Nederland (De Vries 1981), Finland (Juumsola-Holonen 1981), i Vest-Tyskland (Armbruster 1974), i
Sverige (Bengtson m.fl. 1977), i Danmark (Syberg 1975).
Studentopprøret blir av flere tillagt en dobbelt betydning: dels
at kvinner erfarte at de ble undertrykt av menn, dels at kvinner
fant hverandre og ble klar over sin kvinneidentitet. Men hvorfor begynte så mange kvinner i løpet av kort tid å sette navn på
og å gjøre motstand mot denne undertrykkingen? 60- og 70-åras
opprørsbevegelser var neppe mer sexistiske enn andre politiske
grupper og organisasjoner. Dessuten gikk ikke kvinner inn i
disse bevegelsene for å bekjempe /cvwrceundertrykking.
Studentopprøret i Norge, som i andre land, var rettet mot
autoritære og tilstivnede styringsforminger innen utdanningssektoren. Studentene definerte seg mot borgerskapet - utdanningens administratorer, inkludert professorene. Dette sjiktet
utgjøres nesten bare av menn (Brock-Utne og Haukaa 1980).
Selv om studentopprøret - og mange andre motbevegelser ikke er en uttalt kamp mot tilstivnede patriarkalske strukturer,
er dette sannsynligvis et av de trekk som framskyndet kvinnebevegelsen. Med «utdanningseksplosjonen» i 60-åra begynte det
etablerte maktgrunnlaget å falle. Styrings-, ansettelses- og
undervisningsformene var ikke basert på så store studenttall.
72
Og personer i tradisjonelt innflytelsesrike stillinger var på
retrett: Nye former skulle innføres, studentene skulle få større
innflytelse. Det var blitt en brist i maktstrukturene, som gjennom studentopprøret ble utvidet. De tradisjonelle, patriarkalske strukturene var i ferd med å rakne.
Dette åpner for visjoner om nye strukturer - og for kvinner
åpner det for håp om ikke-patriarkalske samhandlingsmønstre.
Derved blir kvinneundertrykking i slike bevegelser satt mer i
relieff enn ellers i det politiske liv. Kanskje dette er hovedgrunnen til at kvinner under utdanning raskt engasjerte seg i den
spirende kvinnebevegelsen? I så fall underbygger dette argumentet om at store endringer i én institusjon er en viktigere
bakgrunn for kvinnebevegelsers framvekst enn det at kvinner
beveger seg fra ett samfunnsområde til et annet.
Men hvis den nye kvinnebevegelsen oppsto delvis på bakgrunn av endring i en institusjon og de brist i maktstrukturer
som kan følge av det, må det på forhånd være mange som regner
med at vi alle er eller bør være likestilte. Legitimering av
forskjellsbehandling kan ikke på forhånd prege vår bevissthet.
Og som Holter (1972) har påpekt, kan reelle sosiale forskjeller
mellom kvinner og menn ikke lenger begrunnes ideologisk,
med henvisninger til naturen, Guds eller menneskenes lover.
Med utviklingen av den kapitalistiske produksjonsmåten ble
likhet og frihet stadig mer utbredte begreper. Det henger
sammen med at en helt bestemt form for frihet og likhet er en av
forutsetningene for en kapitalistisk produksjonsmåte: Alle
som trer inn på et kapitalistisk arbeidsmarked, må være fri i den
forstand at de eier sin egen arbeidskraft. Arbeidskraften er en
vare som er gjenstand for kjøp og salg som enhver annen vare og ingen kan selge sin arbeidskraft hvis de ikke på forhånd eier
den selv. Dette skiller den kapitalistiske produksjonsmåten fra
tidligere produksjonsmåter, da slaveri eller personlig tvang,
kontroll og avhengighet var viktig. Med kapitalismen forsvinner den personlige og juridisk bindende tvangen. Ingen kan
lenger juridisk sett tvinge noen til å jobbe for seg. I så måte står
hver og en av oss fritt i forholdet til arbeidsmarkedet. Denne
friheten fra personlig slaveri eller sterke avhengighetsbånd
fører til at en arbeidskontrakt inngås av to i en viss forstand
likestilte personer: Ingen av dem kan tvinge den andre, ingen
kan uten videre forandre kontrakten. Her er ingen systematisk
73
eller legitim personlig maktutøvelse.
Men dette er en overfladisk likestilling. Bak arbeidskontraktene ruver de reelle maktforskjellene mellom de som eier
produksjonsmidler og de som eier bare sin egen arbeidskraft.
Makten utøves ikke personlig. Den formidles gjennom måten
produksjonen foregår på. De som eier bare sin egen arbeidskraft, kan ikke individuelt velge seg ut av arbeidsmarkedet. De
kan ikke få spart nok penger til å la være å ha lønnet arbeid. Bak
skinnet av frihet ligger altså en økonomisk samfunnsmessig
tvang.
Like fullt kan denne overflatelikheten og -friheten gi næring
til håp om mer genuin frihet. I så måte skaper det kapitalistiske
samfunn sine egne likestillings- og frigjøringsbevegelser. Motsetningene mellom et snev av personlig frihet og samfunnsmessig tvang, mellom likestilling i avtaleøyeblikket og ulikheter i
premissene for å inngå avtalen, fører til at store grupper bestreber seg på å oppheve disse motsetningene.
Særlig tilspisset blir situasjonen for dem som faktisk blir
oppdratt til å tro på likhet og frihet, og handler deretter. Store
deler av etterkrigs-generasjonen var blitt fortalt om de mange
mulighetene, om friheten og demokratiet - og jentene ble
fortalt at nå var det likestilling. Alle de individuelle likestillingsbestrebelsene viste etter hvert at hva hver enkelt gjorde for seg,
ikke var tilstrekkelig.
Som Berg (1977) påpeker, ble det voldsomme misforholdet
mellom den offisielt uttrykte likestillingsideologien samt de
formelle likestillingsmulighetene og den reelle undertrykking
av kvinner, på slutten av 60-tallet utålelig. Holter og Haukaa
(1981) føyer til at det gapet mellom ideologi og realiteter som
hadde oppstått, kan betraktes som en av årsakene til den
tillitskrisa som meldte seg.. Reaksjonen slo to veier: mot de
eksisterende realiteter og mot «falske ideologier».
Selv om mange av deltakerne i den nye kvinnebevegelsens
innledningsfase selv tok en utdanning eller hadde et yrke som
plasserer dem i «mellomlagene», hadde manges foreldre lav
utdanning og/eller mer vanlige arbeiderklassejobber. For mange av kvinnene representerte utdanningen en tilsynelatende
mulighet til å komme ut av den undertrykkende og slitsomme
hverdagen som våre mødre hadde. Dessuten hadde de offisielle
likestillingsbestrebelsene blitt omvandlet til en tro på at nå var
74
det allerede reell likestilling. Systematisk forskjellsbehandling
mellom kjønnene ble delvis skjult ved at det på 60-tallet åpnet
seg nye muligheter for lønnet arbeid og utdanning for kvinner,
og dels ble undertrykkingen skjult ved at problemene ble
individualisert: Forskjellene ble gjerne forklart ut fra egenskaper hos hver og en. Underforstått: Det var i grunnen kvinnenes
egen skyld hvis likestillingen ikke var en realitet - vi hadde
«feilaktige egenskaper», eller for svakt utviklet maskuline
egenskaper. Dermed lå skyldfølelsen på lur hele tida- «vi klarte
ikke å bruke de mulighetene som sto åpne for oss». Men det
skjulte budskapet gikk enda lenger: I likestillingens navn ble
kvinner vurdert i forhold til Mannen - det Absolutte. Underforstått: Det kvinnelige var bare en maske - inni fantes bare en
amputert mann.
Da noen få begynte å aksjonere, skrive og snakke om sin
misnøye, ble den svake mistanken bekreftet: Bak bortforklaringene med personlige egenskaper, lå et grunnleggende patriarkalsk system og en produksjonsmåte som med nødvendighet
innebærer økonomisk utbytting. Raseriet meldte seg - det
raseriet som kommer når en innser at en blir pådyttet skyldfølelse i stedet for felles løsningsforsøk, når en ser at påføring av
skyld tjener den hensikt å la utbytting og undertrykking bestå.
Nedvurdering av kvinnelige egenskaper som omsorg og andre-orientering, var - og er - en del av kvinneundertrykkingen:
De blir framelsket hos kvinner og samtidig brukt som en
forklaring på kvinnens underordnede samfunnsposisjon. Den
nye kvinnebevegelsen - som den tidligere - har understreket
det verdifulle i disse egenskapene. Det nye er at vi på 70-tallet
fikk en kvinnebevegelse som forlangte at også menn skulle
utvikle omsorgsansvar. Hvilket nytt grunnlag har så dette
kravet? Sannsynligvis henger det sammen med at reproduksjonen langt på vei ble et offentlig anliggende i 60-åra. Ikke bare
undervisningssektoren er kraftig utvidet, men også reproduktive institusjoner som helse og sosialvesen. Som kjent er omsorg
et viktig trekk ved det arbeidet som utføres på sykehus, innen
sosialomsorgen, i barnehager og i grunnskolen - og det er
typiske kvinnearbeidsplasser. Utviklingen av den samfunnsmessige reproduksjonen krevde formaliserte kvalifikasjoner
for dette arbeidet. Som Bastiansen påpeker: «Ingen uten godkjent utdannelse har rett, eller blir betraktet i stand til å utføre
75
arbeid som - for å sette det på spissen - i tidligere tider ble utført
av de fleste kvinner.» (1981, s.9) Profesjonalisering av reproduksjonen, ga en ny innsikt: omsorg kan læres. Dermed har
mannens unndragelse fra omsorgsarbeid mistet sitt samfunnsmessige grunnlag - og ideologiske begrunnelse.
Det ser således ut til at etablerte patriarkalske strukturer
begynte å løsne på to felt: a) innen formidlingen av kunnskap utdanningssektoren - der de store etterkrigskullene sprengte
de etablerte styrings- og formidlingsformer, og b) innen reproduksjonen, der overføring til den offentlige sektor rykket
grunnen vekk for den etablerte legitimering av arbeidsdelingen
mellom kjønnene. Men samtidig innebar disse endringene en
deklassering av de skoleutdannede og av lønnede omsorgsarbeidere. Formell utdanning var ikke lenger inngangsbilletten til
en plass i solen. Lønnet omsorgsarbeid var ikke lenger et ærbart
kall.
Var det så patriarkalske strukturer som presset kvinner inn i
de lavtlønte arbeidsplassene? Eller var det den kapitalistiske
produksjonsmåten som avlet den grove utbyttingen av kvinners
arbeidskraft? Skulle vi bekjempe patriarkatet for å unngå å
havne som lavtlønns- eller gratisarbeidere? Eller skulle vi bekjempe den kapitalistiske produksjonsmåten, som lavtlønnsog gratisarbeidet er en del av? Her går kvinneundertrykking og
klasseundertrykking over i hverandre - og her ligger sannsynligvis det samfunnsmessige grunnlag for den nye kvinnebevegelsens kamp mot både klasse- og kvinneundertrykking. Det
nye «mellomlaget» - med formell utdanning og likevel ikke
utpreget gode arbeidsbetingelser; med gode muligheter til å få
lønnet arbeid, men likevel ikke fri fra husarbeidet - har
sammensatte og ofte motstridende interesser. De tvetydige
mulighetene til et bedre liv satte seg igjennom som kraftige og
vedvarende disputter om «hovedfiende» og frigjøringsstrategi
innad i den nye kvinnebevegelsen.
76
KAPITTEL 3
Hvis du synes en oppgave er for stor,
så ta'n
Denne overskriften er hentet fra et ordspråk blant Nyfeministene i Trondheim. Støttende, oppmuntrende og pågående sa de
til hverandre: «Hvis du synes en oppgave er for stor, så ta'n.
Hvis du faller, er det noen som tar deg imot.» Det kan stå som
motto for hele den kvinnekampen som vokste fram. 172/76 økte
kvinnepolitiske aktiviteter i intensitet og omfang i nesten alle
byene og en rekke tettsteder. Aksjoner, demonstrasjoner,
proklamasjoner, støtteerklæringer og møtevirksomhet ble en
del av hverdagen. Åpne og entusiastiske engasjerte stadig flere
seg i kvinneopprøret. Nå var tida inne til å dokumentere,
informere, rekruttere. Overalt hvor de ble invitert, troppet de
opp: i kvinnesaksforeninger, lokale husmorlag, yrkesorganisasjoner, veldedighetsorganisasjoner, studentersamfunn, gymnassamfunn, i skoletimer, i mannsforeninger som Rotary,
Lions og Round Table; de møtte opp i NRK og skrev innlegg på
innlegg i dagspressa. Kvinner som før hadde smilt avvæpnende i bakgrunnen, stormet nå inn i rampelyset. Den fundamentale solidariteten i smågruppene, det sterke fellesskapet,
den nye erkjennelsen og en sterk tro på saken, skjøv beskjedenhet, nervøsitet og sviktende selvfølelse til side.
1
2
Den nye kvinnebevegelsen var et faktum. Engasjementet for
kvinnefrigjøring var aktivisert. Nå begynte debattene om hvordan - ikke om - kvinner var undertrykt, og om hvordan
kvinnekampen skulle organiseres. Hva er kvinneundertrykkingens grunnlag? Hvordan skal kvinneopprøret organiseres?
Hva er den beste frigjøringsstrategien? Og: Hvem er hovedfienden? - som spørsmålet lød i de dager. Er det mannen? Systemet? Monopolkapitalen? Borgerskapet? Slike spørsmål reiste
seg med full styrke i den nye kvinnebevegelsen samtidig som
offensiviteten utad ble stadig sterkere, og samarbeid mellom
77
forskjellige grupperinger pågikk for fullt: Indre stridigheter og
et felles utadrettet engasjement gikk h å n d i h å n d . A l l e store
oppgaver ble tatt: Nå skulle hovedfienden lokaliseres, kvinnekampen organiseres - og all ø k o n o m i s k , sosial, seksuell og
psykisk undertrykking bekjempes.
Hvem, hva, hvor er hovedfienden?
Inntil utgangen av -71 hadde Nyfeministene ikke problematisert undertrykking av arbeiderklassekvinner t i l forskjell fra
kvinner i andre sosiale lag og klasser. Deres politiske perspektiver var ikke sosialistiske i tradisjonell forstand. Dette ble
Nyfeministene kritisert for, især fordi de p å b e r o p t e seg å være
revolusjonære. I de Nyfeministiske analysene t i l da var forholdet mellom kjønnene løsrevet fra den klassestrukturen sosialister og marxist-leninister mente gjennomsyre hele vårt samfunn. Kritikerne refererte hyppig t i l «Kvinneaktivist-manifestet», som nok er det nyfeminist-dokument som den gang var det
mest poengterte av de forskjellige gruppenes manifester. Her
kunne en, under tittelen «Lokalisering av fienden», bl.a. lese:
«Kvinneaktivister peker ut hvem som er kvinnesakens
fiende: Mannen. Dette er et politisk utsagn. Mannen
tjener på at kvinnene er undertrykte. Vi vil slåss mot alle
menn som utbytter og t r å k k e r på kvinner, enten de har
makt t i l å undertrykke mange eller én. Kvinnesaken har
konsekvenser for menn. De menn som har innsett dette
fullt ut og støtter oss i vår praksis er våre venner og
søstre.» (s.3)
Forvrenginger av formuleringer som dette, også i pressen, førte
t i l at mange sosialister og marxist-leninister framholdt at Nyfeministene betraktet menn som hovedfienden. Nyfeministene som hadde presset fram kampen mot kvinneundertrykking ble nå fra mange av kampens deltakere presset t i l å debattere
hvem eller hva kampen var rettet mot.
Debattenes tilspissethet og raseri kan bare forstås i lys av den
glød som den utadrettede kampen ble ført med: Her gjaldt det
et være eller ikke være for kvinners frigjøringsmuligheter, det
78
gjaldt å organisere b å d e tanker og handlinger, styrke kvinnekampen utad. Den utadrettede kampen ga de interne debattene mening - og de interne debattene ga større iver og engasjement for det utadrettede budskap. Samtidig sementerte og
styrket stridighetene hovedbudskapet: Kvinners kamp er viktig. Og kanskje det er en av grunnene t i l at den nye kvinnebevegelsen vokste enormt i omfang nettopp i de åra interne debatter
førte t i l at adrenalinet fosset, s t e m m e b å n d e n e ble utslitt, blikkene ble uvennlige - og t i l at mange tårer ble felt i fortvilelse
over at kvinner ikke var mer forståelsesfulle mot hverandre?
Marxist-leninistene i Kvinnefronten var de som tok sterkest
avstand fra Nyfeministenes «lokalisering av fienden». For dem
var hovedfienden monopolkapitalen, i praktisk politikk kvinner og menn som tilhørte storborgerskapet. Også sosialistene i
Kvinnefronten mente at hovedfienden var monopolkapitalen,
men framhevet samtidig mannssamfunnets innebygde motsetninger mellom kvinner og menn. De ønsket derfor ikke i samme
grad som marxist-leninistene å ta avstand fra Nyfeministene.
De ulike synspunktene kom særlig tydelig t i l uttrykk i debattene om familien. A l l e var enige i at kvinner er undertrykt i
dagens kjernefamilie, at den tilslører bruken av kvinner som
arbeidskraftreserve, at den indirekte isolerer alle de som ikke
lever i sin egen kjernefamilie. Likevel var det dype uenigheter
om familien og det institusjonaliserte ekteskapet: Skulle det
styrkes i proletariatets tjeneste eller skulle det svekkes for
patriarkatets tilintetgjørelse?
De fleste marxist-leninister mente at det reaksjonære kvinnesynet skyldtes borgerlig ideologi, som splittet arbeiderklassen ved å skape tilsynelatende motsetninger. Dette kunne bare
bekjempes ved å styrke arbeiderfamiliene i kampen mot monopolkapitalismen. Samtidig m å t t e arbeiderklassen motarbeide
det reaksjonære kvinnesynet som hadde nedfelt seg i denne
klassen. G. H. (1972) er en av dem som har formulert dette
standpunktet klarest, i en artikkel i Røde Fane kalt «Monopolkapitalen truer familien»:
«Utfra dette blir utgangspunktet for familier i arbeiderklassen og i det arbeidende folket et helt annet enn storborgerskapets familier. Grunnen t i l at unge fra de utbyttede klassene gifter seg er stort sett at de er glade i
79
aldrende kvinne bryter opp fra ekteskapet vil hun oppleve de kapitalistiske fremmedgjorte vurderingene av kvinnen etter kropp og skjønnhet enda sterkere. ( R ø d e Fane)
Løsningen på dette er imidlertid ikke å forbli i et
undertrykkende og utilfredsstillende ekteskap. Viktigere er det å understreke at oppløsning av seksualnormen
inneholder en kime t i l genuin frigjøring for kvinnen:
seksualiteten er ikke lenger bundet t i l ekteskap og reproduksjon. (...)
En forutsetning for frigjøring er helt klart at kvinnen
blir selvstendig, at hun ser på seg selv som et subjekt med
egne selvstendige krav og forventninger.
Kampen for en fri og selvstendig kvinne er en kamp mot
de strukturer i vår familieform som undertrykker kvinnen, men det er ikke en kamp mot monogamiet. (...)
Studenter og intellektuelle har lenge ført diskusjoner
om alternative boformer, storfamilier og kollektiv. Slike
samlivsformer motvirker isoleringen og privatiseringen
av kjernefamilien og kan integrere alle de som faller
utenfor det idealiserte familiemønsteret: enslige, ugifte
og eldre. De gir også mulighetene for et kameratskap og
arbeidsfellesskap som er gått tapt i kjernefamilien. Jeg v i l
også tro at barn v i l ha godt av å vokse opp med flere
voksne rundt seg. Foreløpig har slike alternative samlivsformer vært forbeholdt de priviligerte, og det er klart at
hele materiellstrukturen i vårt samfunn motvirker slike
boformer. Vi må imidlertid føre diskusjonen videre og
ikke stenge mulighetene for alternative samlivsformer
med paroler som «forsvar familiene».» (s.40)
hverandre og ø n s k e r å ha barn sammen, (s.22) (. . .)
Monopolkapitalens ø k o n o m i s k e politikk betyr økt utbytting av folket, men det truer og folkets familier med
oppløsning, (s.24) (. . .)
Massevis av menn, også innafor arbeiderklassen og det
arbeidende folket, har et avstumpet syn på kvinner, også
på de kvinner de selv er gift med. I mange familier blir
kvinnene grovt undertrykket, ikke først og fremst fordi
mennene har utbytte av det, men fordi de har et feudalt
syn på kvinnen. En slik ideologi har på lengre sikt som
konsekvens at enheten i familien undermineres og at
opprinnelig kjærlighet vendes om t i l fiendtlighet, (s.27)
(. . .)
Monopolkapitalens system truer arbeiderfolks familier på en rekke felter. En kamp for å forsvare familien må
derfor rette seg mot monopolkapitalen. Samtidig er
kamp for å forsvare familien også en kamp mot den
borgerlige ideologien, (s. 28) (. . .)
Idag vil en strategi som går ut på å oppløse familien i
konsekvens fungere som en overbygning for monopolkapitalens familiefiendtlige politikk. Kamp for frigjøringa
av kvinnene må også være en kamp for frigjøringa av
familien. Vårt langsiktige mål må være å kjempe fram et
nytt menneske som er i stand t i l å bygge opp et forhold
som er basert på kjærlighet og likeverd, på virkelig familiedemokrati.» (s. 30)
Ikke alle som var med på å danne Kvinnefronten, delte disse
synspunktene. Mange sosialistiske kvinner mente at et ensidig
forsvar for familien hemmet muligheten t i l å utvikle andre
samlivsformer, som kanskje ville fungere mindre undertrykkende. Mange var enige med Siri Gullestad (1972) når hun b l . a.
hevdet:
De fleste Nyfeminister mente at familien var patriarkatets
grunnleggende institusjon, og som sådan m å t t e avskaffes. Vi
lar Brita M. G u l l i (1973) tale på Nyfeministenes vegne- her i en
dansk oversettelse i Rødstrømpebladet:
« R ø d e Fane skriver at «fri kjærlighet i et samfunn der
borgerskapets ideologi r å d e r vil bety den sterkestes rett
t i l å undertrykke den svakere?» Men dette gjelder jo i
mye større grad innen ekteskapet i vårt samfunn. Vi må
ikke slutte opp om småborgerlige puritanister som moraliserer over utglidning og normløshet. Hvis en middel-
«Familien er ikke en kampenhed, selv om den kan være
god at have for revolutionære m æ n d . Spørgsmålet er så,
om den kan blive det? Under hvilke betingelser bliver
familien demokratisk, så kvinden bliver frigjort og ligestillet med manden? Væsentlige betingelser er:
81
80
f\ —
Rat
clorrArHpnp
1. Ø k o n o m i s k uafhængighed af mænd.
2. Ophævelse af arbejdsdelingen mellom m æ n d og
kvinder.
3. Kontrol over reproduktionen - dvs. reelle valgmuligheder a n g å e n d e børnefødsler - og seksualiteten adskilt fra reproduktionen.
4. Ophævelse av seksuel undertrykkelse. Kvinderne må
blive kønssubjekter.
5. En tilsvarende udradering af alle myter om kvinder,
de spærrer også for handlingsalternativerne.
A l l e disse betingelser forudsætter en større social ændring. Hvor begynder kvinder så at k æ m p e og hvordan?
Kravene må stilles der, hvor problemerne opstår, og de
må specifiseres. Flere daghjem, højere løn, prævention,
flere arbejdspladser osv. N å r så vore væsentlige krav er
o p n å e t , ø k o n o m i s k uafhængighed, kontrol over reproduktionen og ingen seksuel undertrykkelse, arbejde t i l
alle og ingen arbejdsdeling, hvor er så familien som en
ø k o n o m i s k enhed, som den er defineret her? Så vidt jeg
kan se forsvundet. (s.14)
T i l sidst vil jeg sige noget om betydningen af parolen
«Forsvar Familien». Denne begrundes ofte med, at
monopolkapitalen virker opløsende på familien.
Som eksempel bruges arbejde langt fra hjemmet.
N å r dette ikke er et generelt problem, sker der ikke
nogen opløsning af familien. Tvært imod cementeres
arbejdsdelingen ved at kvinden knyttes endnu mere
t i l husarbejdet og b ø r n , og manden forsvinder endnu
mere ud af familien. Familien er jo først og fremmest
en funktionsdeling og ikke en del personer, som
spiser middag sammen hver dag. Men udenbys arbejde er et problem. Det må løses via arbejdsmarkedet.
Den rigtige parole er arbejdsplasser, hvor mennesker også bor, og ikke forsvar familien. Man kan heller
ikke begrunde denne parole med at monopolkapitalen opløser familien. Den angriber selvfølgelig alle
forhold i samfundet på grund af kapitalismens indre
modsætninger, muligvis opløser den også sig selv.»
(s. 15)
Det var særlig marxist-leninistene og Nyfeministene som sto
steilt mot hverandre. Men debattene ble også forkludret og
tilspisset av skinnuenigheter. Det kom ikke tydelig nok fram i
debattene at alle ville den tradisjonelle arbeidsdelingen og
rangordning innen familien t i l livs. Ingen gikk inn for å bekjempe eller oppløse forholdet t i l egne foreldre, b r ø d r e og søstre
eller egne barn. T i l syvende og sist var det det institusjonaliserte
ekteskapet striden sto om. M e d et tilbakeblikk på det skrevne
ord fortoner problemet seg slik: Kunne den n å v æ r e n d e ekteskaps/ormen bestå og bare gis et nytt innhold? Marxist-leninistene mente ja, mange Nyfeminister nei - og mange sosialister
mente nei, men det finnes heller ingen bedre samlivsformer i
dag.
Uenigheten stakk enda dypere enn det vi kan slutte av de
prinsipielle standpunktene som kom på trykk. Et typisk eksempel på det er de konfrontasjoner som oppsto da noen Nyfeminister hevet en del saftige paroler mot ekteskapets innhold:
«Nei t i l moderskapet» og «Nei t i l tvangspuling» ble foreslått
som paroler t i l 8. mars-demonstrasjonen i 1972 i Oslo, som var
arrangert av Oslo demokratiske kvinneforbund, Kvinnefronten i Oslo, Nyfeministene i Oslo, Oslo Kvinnesaksforening og
Kvinnepartiet. De fleste Kvinnefrontere - men ikke alle - felte
en entydig dom over disse parolene: De skader kvinnekampen.
Parolene var latterlige, banale, t i l å misforstå, avskrekkende.
Mange Kvinnefrontere hevdet at de fleste kvinner ville oppfatte parolene som så rabiate, at de ville ha vanskeligheter med å
slutte seg t i l en kvinnebevegelse med sånne paroler. I de fleste
Kvinnefronteres øyne fortonet massemobilisering på paroler
som «Nei t i l tvangspuling» og «Nei t i l moderskapet» seg som en
umulighet. De færreste tok direkte avstand fra p å s t a n d e n om at
«tvangspuling» foregikk i mange ekteskap. Men de understreket bl.a. at et ord som «tvangspuling» var såpass obskønt for de
fleste, at det var mer egnet t i l å avskrekke enn t i l å mobilisere
kvinner - t i l å kjempe for saker Kvinnefronten syntes var
viktigere: bedre arbeidsforhold, flere barnehager, lik arbeidsdeling o.l. Det var ved å mobilisere på denne typen saker
«monopolkapitalen» kunne bekjempes. Endringer av materielle og ø k o n o m i s k e forhold sto i forgrunnen.
4
Intimitet mellom k j ø n n e n e - eller snarere mangel på sådan ble bare i liten grad politisert av Kvinnefrontere. Innholdet i
83
ekteskapet skulle endres, ja - men ikke ved å provosere til
unødig splittelse mellom kvinner, og mellom kvinner og menn.
Det var en nokså arg forsamling av Kvinnefrontere som på
denne bakgrunn forlangte at de nevnte parolene i det minste
skulle bæres 100 meter etter toget.
Nyfeministene på sin side var like fortørnet. For dem var det
privatiserte forholdet mellom kjønnene like viktig som tradisjonelle ø k o n o m i s k e krav, som de også framsatte. Dessuten
ville de ha seg frabedt den tendens t i l sensur som mange
Kvinnefrontere ville gjennomføre overfor de nå så kjente
parolene. Kvinner skulle først og fremst bekjempe menns
undertrykkelse av kvinner, - og «tvangspuling» var en realitet i
forholdet mellom k j ø n n e n e :
«'Tvangspuling' er ikke et pent ord. Jeg liker det ikke.
Det gir et støkk i folk. Den virkeligheten det setter navn
på, er imidlertid atskillig mer o p p r ø r e n d e . Og det er den
vi snakker om og som er viktig. Det dreier seg om
kvinneundertrykkelse følt - bokstavelig talt - på kroppen.
Det burde gi et støkk i folk. Tvangspuling er ikke noe
privat hysj-hysj fenomen. Det er på tide vi begynner å
snakke om det og kjempe mot det. Det har sin rot i vår
samfunnsmessige kvinnevurdering der menns lyster og
behov skal få sin tilfredsstillelse på kvinnene. Menns
seksualitet - uansett hvilken forkvaklet form den tar - blir
ansett som viktigere enn kvinnenes. Det er et faktum at
mange menn tvinger kvinner t i l sengs (med makt eller
mas eller ved å se såret ut eller ved å bli sur). Det er et
faktum at mange kvinner anser det som en «ekteskapelig
plikt» å ha samleie med ektemannen når han har lyst og
ikke bare når hun selv har lyst.
Det er viktig for kvinnesaken å få undertrykkelsen
fram i dagen. Det gjør man blant annet ved å kalle tingene
ved deres rette n a v n . »
5
De stormfulle disputtene avdekket to uforenlige syn på familien. For Nyfeministene var familien patriarkatets grunnleggende institusjon, som ga menn fordeler og undertrykte kvinner.
Familien avlet og opprettholdt kvinneundertrykking. Familien
m å t t e avskaffes.
84
For marxist-leninistene var familien en forsvars- og kampenhet mot monopolkapitalen. Denne enheten var ikke perfekt,
men istedenfor oppløsning, m å t t e den forbedres og forsterkes.
Menn tjente ikke på å undertrykke kvinner i familien. Denne
undertrykkingen var mer et uttrykk for reaksjonær ideologi.
Dessuten var deler av debattene mellom Nyfeminister på den
ene siden og marxist-leninister og sosialister på den andre siden
preget av skinnuenigheter: Med «familie» mente mange Nyfeminister den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom ektefeller.
Det var ingen som forsvarte den. Sosialister og marxist-leninister mente vanligvis med familie varig følelsesmessig forhold
mellom mann og kvinne og bofellesskap. Det var få eller ingen
som ville utradere dette.
De reelle konfliktene bunnet i uforenlige synspunkter på
hvor endringsmulighetene lå: For Nyfeministene var patriarkatet en samfunnsordning som forutsetter faderlig autoritet og
hvor kvinner helt eller delvis må fungere som bytteobjekter
mellom menn. Patriarkatet kan endres historisk, men så lenge
patriarkatet b e s t å r , v i l kvinner ha en annenrangs samfunnsposisjon. Patriarkatet har dessuten historisk forrang for klassesamfunnene. Klasseforholdene er en heftelse ved, en del av,
patriarkatet: Klasseforhold og patriarkat endrer karaktertrekk
over samme historiske epoke, som en helhet. Men klasseforholdene er først og fremst avgjørende for menns liv og virke.
Selv om menn har ulike klasseinteresser i vårt samfunn, har de
felles interesse i å opprettholde kvinners bundethet t i l familien,
i å opprettholde eller styrke farskapets sosiale betydning, i å
fastholde den k j ø n n s b e s t e m t e arbeidsdelingen. A l l e kvinner
har derfor felles interesser i å bekjempe patriarkatet, uansett
individuelle ø k o n o m i s k e k å r . Hovedfienden er patriarkatet, og
de som ikke v i l bekjempe denne samfunnsordningen er politiske motstandere.
6
Medlemmer i Kvinnefronten tok ikke avstand fra påstandene om at kvinner har felles interesser mot patriarkatet. Men de
fleste mente at disse fellesinteressene hadde mindre politisk
betydning enn klasseinteressene. Den kapitalistiske produksjonsmåtens iboende uforsonlige kamp mellom arbeid og kapital viser seg som klassemotsetninger ikke bare mellom menn,
men også mellom kvinner. L ø n n s a r b e i d e r e , b å d e kvinner og
menn, har dessuten felles interesser i å bekjempe vår dominer85
ende p r o d u k s j o n s m å t e , som kontinuerlig utbytter dem. Det er
videre p r o d u k s j o n s m å t e n s karakter - i vårt samfunn den kapitalistiske - som bestemmer alle vesentlige virksomheter, også
forholdet mellom k j ø n n e n e . V å r type patriarkat vil derfor
bestå så lenge p r o d u k s j o n s m å t e n e består. Patriarkatet er en
heftelse ved klasseforholdene: Kvinneundertrykking og patriarkat oppsto med utviklingen av privateiendom og klassesamfunn. Kvinnefronterne la altså vekt på den motsatte rekkefølge av hva Nyfeministene gjorde. For Kvinnefronten ble
derfor klassekamp en viktig del av - men ikke ensbetydende
med - kampen mot kvinneundertrykking. Den kapitalistiske
p r o d u k s j o n s m å t e n var hovedfienden. De som objektivt sett
tjente på økonomisk utbytting av lønnsarbeidere, borgerskapet, var politiske motstandere.
7
Organisasjonsform er strategi
«Hovedfienden» var en vanskelig nøtt å knekke. Dessuten: på
hvilken m å t e skulle kampen foregå? N å r Nyfeministene og
Kvinnefronten ikke var enige om hva eller hvem hovedfienden
var, var de heller ikke enige om hva som var den beste strategien
for å bekjempe den.
Det utkrystalliserte seg raskt to h o v e d s t r ø m n i n g e r i debattene om endringsstrategi: Nyfeministene gikk inn for bevisstgjøring, flat organisasjonsstruktur og mangfold. Kvinnefronten la
vekt på tallmessig styrke, pyramideformet organisasjonsstruktur og enhet. B å d e Nyfeministene og Kvinnefronten hadde sine
interne diskusjoner om politiske perspektiver og strategi. Men
disse disputtene - og deres konsekvenser - skal vi la ligge t i l
kapittel 3. Foreløpig konsentrerer vi oss om forskjellene mellom Nyfeministenes og Kvinnefrontens organisering.
Fram t i l det første l a n d s m ø t e t 13. og 14. oktober -73, besto
Nyfeministene av en mengde innbyrdes uavhengige grupper
som kalte seg Nyfeminister. Felles for gruppene var at de
motarbeidet kvinneundertrykking i forholdet mellom kjønnene, at de la vekt på personlig bevisstgjøring og hadde målsettinger om å politisere det private. Gruppenes størrelse skulle
ideelt være tilpasset muligheter for bevisstgjøring: Det var
viktig at det var såpass få i en gruppe at alle kunne få et personlig
86
forhold t i l hverandre. Mange av gruppene utformet sitt eget
manifest. Disse sto ikke i motsetning t i l hverandre, men de viser
stor variasjon i ordbruken: Noen skriver om kjønnsrollemønster og holdningsendringer, noen om kvinneundertrykking og
patriarkat, noen skriver om likestilling, noen om revolusjon.
S m å g r u p p e n e skulle i stor utstrekning være selvbestemmende
og selvaktiviserende. Lokale k o n t a k t m ø t e r skulle sikre kommunikasjon mellom medlemmene. F e l l e s m ø t e n e - hvor alle
kunne delta - kunne fatte beslutninger i konkrete saker. I
debattene kom ulike politiske synspunkter fram, og uenighetene skulle helst løses ved diskusjoner - ikke flertallsbeslutninger. Mange konflikter som ikke lot seg løse, fortsatte å bestå.
Men flertallsbeslutninger ble også fattet i viktige saker, og ble
bindende for gruppene. Likevel kunne ingen grupper eller
enkeltpersoner uttale seg på Nyfeministenes vegne. Absolutt
alt som ble uttalt i Nyfeministenes navn, m å t t e i prinsippet først
være godkjent av fellesmøtet. Fram t i l 1980 hadde Nyfeministene ingen sentral ledelse. A l l e oppgaver skulle i prinsippet rotere
blant medlemmene.
Nyfeministene hadde brakt en for oss forholdsvis ukjent
organiseringsform t i l torgs: Små oversiktlige grupper skulle
være organisasjonens grunnpilar. Dette ble også nedfelt i Kvinnefrontens organisasjonsform. S m å g r u p p e n e skulle være
grunnlaget for organisasjonen og utforme frontens politiske
perspektiver. Som i Nyfeministene kunne kvinner være med i
gruppene uten å være medlemmer i organisasjonen, og en
kunne være medlem uten å være med i en gruppe. Medlemmer
uten smågruppe-tilhørighet spilte likevel liten rolle i begge
organisasjonene.
Men i motsetning t i l Nyfeministene utviklet Kvinnefronten
en pyramideformet organisasjonsstruktur. Landsutvalget som
i 72/73 besto av 22 kvinner, skulle være det høyeste organ, og
landsmøtet i -72 gikk også inn for at Kvinnefronten skulle ha en
forkvinne. Oppgaver som forkvinne, sekretær, kasserer, ansvarlig for internavisen Vi er mange, kunne imidlertid gå på
omgang blant medlemmene i landsutvalget. Landsutvalgets
medlemmer skulle dessuten ta initiativ t i l aksjoner innenfor de
rammene som ble satt av l a n d s m ø t e t og av arbeidsgrunnlaget.
Selv om Nyfeministenes og Kvinnefrontens organisering var
basert på forskjellige prinsipper, var det ikke vanntette skott
8
87
mellom endringsstrategiene. Begge organisasjonene har rommet bevisstgjøringsgrupper, og det var ikke et klart enten/eller i
synet på bevisstgjøring kontra tallmessig styrke som endringsstrategi. Men det var heller ikke bare både/og. Poenget er
at de to retningene tilla bevisstgjøringen versus tallmessig
styrke gjennom massedemonstrasjon forskjellig vekt og ga
disse formene ulik tyngde i organisasjonsbyggingen. U l i k organisasjonsform henger også sammen med uenigheter om mangfold versus enhet i kvinnekampen - som igjen avdekker ulike
oppfatninger om hvordan samfunnsendringer best kan settes i
gang. La oss ta utgangspunkt i debattene om bevisstgjøringsgrupper i 72/74 og se organisasjonsform og mangfold versus
enhet i lys av standpunkter t i l personlig bevisstgjøring.
Nyfeministene var sterkt inspirert av den nye kvinnebevegelsen i U S A , hvor bevisstgjøringsgrupper var det nye og det
sentrale i bevegelsen. Følelsen av å være undertrykt ble i seg
selv betraktet som en revolusjonær drivkraft: « E n h v e r som
følte seg undertrykt, var en potensiell revolusjonær» (Kelly,
1970, s.40). Utgangspunktet for en slik forståelse er oppfatningen av at alle kvinner er undertrykt, og erkjennelsen av at
undertrykte forstår sin situasjon og tolker sine erfaringer med
de herskendes språk. Kvinner vurderer ikke seg selv som
selvstendig handlende mennesker, men er mer eller mindre
underlagt menns vurderinger av kvinner. Målet for bevisstgjøring var å høyne hver enkelt kvinnes bevissthetsnivå, slik at hun
oppfattet seg selv som subjekt. I denne prosessen utvikles nye
begreper og definisjoner som stemmer overens med kvinners
kollektive erfaringer. Som Spansdahl (1982) skriver:
«Disse gruppene ble startet for at kvinnene skulle bli
bevisst undertrykkingen og bli i stand t i l å gjøre noe med
den. Noe av det mest viktige var å oppdage hvordan
kvinner selv hadde tatt opp i seg undertrykkernes ideologi og blitt påpresset trellens praksis. Det ble vesentlig å
kvitte seg med all patriarkalsk bagasje. Vi skulle skape en
kvinneidentitet basert på egne behov og egne opplevelser. Vi skulle ikke lenger basere våre følelser og handlinger på i hvilken grad vi levde opp t i l mannssamfunnets
krav om hvordan kvinner skulle være. Det skulle skapes
en ny femininitet.» (s.40)
88
Samtidig var bevisstgjøring en metode, en slags «terapi», som
skulle utdype følelsen av å være undertrykt, frigjøre bundet
energi, gi personlig styrke og sinne og derved kraft t i l å bekjempe undertrykking. (Kaplow 1973)
Bevisstgjøring foregikk i selvstendige smågrupper hvor kvinner samtalte om sine erfaringer og følelser for å avmystifisere
dem og sette dem i relasjon t i l andre kvinners opplevelser. «Det
private er det politiske» var slagordet. Det frigjørende potensialet ved bevisstgjøringsgruppene ligger i den felles erkjennelse
av at en rekke typiske kvinneproblemer ikke har sitt grunnlag i
psykiske strukturer, men i sosiale og ø k o n o m i s k e forhold. Fra
denne innsikten følger utadvendt kamp for å endre de sosiale og
økonomiske forholdene. Prinsipielt vil politisk riktig handling
og teoriutvikling følge av kvinners felles, egendefinerte erfaringer, fordi kvinners erfaringer og følelser er et svar på en reell
undertrykking. Kvinner som var i ferd med å bli subjekter,
kunne se hva som var hemmende i omgivelsene. Det er kvinnene selv som vet hvor skoen trykker, ikke politikerne eller
teoretikerne.
De opprinnelige bevisstgjøringsgruppene - blant Radical
Feminists i U S A - hadde t i l hensikt å analysere roten t i l all
kvinneundertrykking. Gjennom langvarige samtaler søkte de
først å få klarhet i hvordan og hvorfor de var undertrykt som
enkeltkvinner og som gruppe. Ut fra hva de her kom fram t i l ,
gikk de t i l aksjon. (Peslikis 1979, Hanisch 1969, Sarachild 1969
og 1975, Forer 1975) Disse gruppene utga en del hefter og
b ø k e r , som bidro t i l organisering av den nye kvinnebevegelsen i
Norge. N å r ideen om bevisstgjøringsgrupper begynte å bli
praktisert her i landet, fantes det derfor et diskusjonsgrunnlag,
og mange hadde en teoretisk forståelse av hvordan bevisstgjøringsgrupper kunne fungere. Dette betyr imidlertid ikke at
gruppene ukritisk tok opp t r å d e n fra den foreliggende litteraturen. De fleste gruppene, også i Norge, begynte på bar bakke.
Det var først i 74/75 at det blant nyfeminister ble reist diskusjon
om n ø d v e n d i g h e t e n av at hver nydannet gruppe begynte fra
bunnen av. Spørsmålet var om alle nye selv m å t t e finne ut det
andre hadde funnet ut før - eller om en i en viss grad kunne
«overta» andres erfaring.
9
10
Grupper som bare har konsentrert seg om personlig bevisstgjøring har vært lite utbredte i Norge. De fleste gruppesamtale89
ne pendlet mellom bevisstgjøring, psykologiske emner og mer
tradisjonelle kvinnepolitiske temaer, som selvbestemt abort,
lønnsforskjeller, barnehagepolitikk, husmoras rettslige stilling, bruk av kvinner i reklame, eller arbeidsmarkedet og den
dengang nye oljepolitikken. I debattene om bevisstgjøring
har dette vært lite p å a k t e t . Diskusjonene dreide seg for det
meste om personlig bevisstgjøring som del av en endringsstrategi, og innvevd i debattene var derfor uenighetene om «hovedfienden». I den norske kvinnebevegelsen kom dessuten bevisstgjøring tidlig til å bety innsikt i forholdet mellom kvinner og
menn - ikke mellom samfunnsklassene.
11
Fra første stund reiste marxist-leninistene og mange sosialister innvendinger mot den påståtte frigjørende virkning av
Nyfeministenes bevisstgjøringsgrupper. Motstanderne hevdet
at bevisstgjøringsgruppene fungerte politisk negativt. Det ble
vist t i l at oppsamlet aggresjon får utløp og legitimitet i gruppene
og at det er en fare for at gruppene ble omdannet t i l hyggelig
samvær, hvor kvinner snakket ut om sine problemer uten å
kanalisere aggresjoner og ny innsikt t i l utadrettet politisk handling. Mange kritikere mente å kunne observere at selve samværet etter hvert ble viktigere enn politisk kamp.
Et annet argument mot å satse på bevisstgjøring har vært at
det nytter lite å være seg sin undertrykte situasjon bevisst så
lenge de sosiale og ø k o n o m i s k e forholdene ikke endres. Den
nye kvinnebevegelsen m å t t e derfor først og fremst kjempe for
praktiske endringsmuligheter - som lønnet arbeid t i l alle og
kortere arbeidstid. Det er kampen og nye muligheter som gir
revolusjonær bevissthet. Især sosialistene understreket at «den
umiddelbare» opplevelsen av personlig undertrykking var viktig, men ikke tilstrekkelig, for å forstå kvinneundertrykkingen i
sin helhet. Det svakeste punkt ved bevisstgjøringsgruppene ble
sagt å være at de ikke maktet å omdanne personlige erfaringer
t i l felles politisk innsikt. (Rytter 1972, Iversen og Rytter 1975)
Det er ikke tilstrekkelig bare å forstå hvordan en selv er
undertrykt, og kollektive erfaringer må forstås i lys av en
politisk teori. En marxistisk samfunnsforståelse som analysegrunnlag ble betraktet som nødvendig for å gi private erfaringer
politisk mening.
12
De som var skeptiske t i l bevisstgjøringsgruppenes politiske
styrke, henviste t i l aksjoner og demonstrasjoner som den vik90
tigste erfaring og kampform. Det ble begrunnet med at tallmessig styrke synliggjør undertrykking, og at det i mange tilfeller
viste at det «nytter å kjempe» - og at det primært er vissheten om
at det nytter som kan ø k e massemobilisering og derved den
politiske kampen.
Uenigheten om den personlige bevisstgjøringens politiske
betydning, kan gjenfinnes i organisasjonsbyggingen. Nyfeministene som betraktet bevisstgjøring som en viktig del av kvinnekampen, utviklet en flat organisasjonsstruktur. Kvinnefronten, som først og fremst gikk inn for massedemonstrasjoner,
valgte en pyramideformet organisasjonsform. Valget av de
ulike organisasjonsformene henger sammen med to prinsipielt
forskjellige frigjøringsstrategier: De som la vekt på bevisstgjøringsgrupper, framhevet n ø d v e n d i g h e t e n av samspillet mellom
hver enkelt kvinnes personlige innsikt og politiske handling:
«Vi må passe oss vel for å overvurdere et demonstrasjonstog
som en kampform - i hvert fall så lenge det ikke skjer noe med
oss som går i toget.» (Bjerck 1975, s.26) Frigjøring søkes
gjennom en utvikling av hver enkelt kvinne t i l et selvstendig
handlende subjekt. Dette i n n e b æ r e r en nødvendig bevissthetsendring hos kvinner, vekk fra defineringen som «annen-væren». Kvinneundertrykkingen i oss og rundt oss er speilbilder av
hverandre, og skulle oppheves i en gjensidig prosess. Bevisstgjøring ble derfor sett som en nødvendig del av en større
ø k o n o m i s k , sosial og mental endringsprosess. Og «på samme
m å t e som bevisstgjøring ikke kan foregå i noe annet enn i
sjølstyrte grupper, v i l en sosial endringsprosess som bringer
noe kvalitativt nytt, heller ikke kunne planlegges, styres ovenfra, via hierarkisk organisering av denne. Prosessen må være
åpen og selvregulerende». (Nørve og Gulli 1973, s.62)
Flat organisasjonsform er en velegnet strukturering av denne
selvreguleringen: Her er gruppene bundet sammen ved et
kontaktnett, det er ingen valgt ledelse, alle oppgaver skal
prinsipielt rotere blant medlemmene, ingen spesialisering. På
denne m å t e n skulle den enkeltes initiativ ivaretas, samtidig som
prinsippene om likeverd og likestilling allerede var innebygget i
organisasjonsstrukturen. Flat organisasjonsform fremmer også et mangfold av politiske aktiviteter. Hver gruppe kunne selv
velge hvilke politiske temaer de skulle konsentrere seg om. I
tråd med prinsippene om selvregulering hevdet Nyfeministene
91
at mangfold best ivaretok behovet for hver enkelt kvinnes
utvikling av evner, fantasi og skaperkraft. Mangfold ble sett på
som nødvendig og riktig fordi det ga alle en mulighet t i l å handle
som subjekt, t i l å sette egne ideer ut i livet. Den politiske praksis
ville ikke være ensartet for alle kvinner, fordi kvinner har ulik
bakgrunn og erfaringer. Kvinneundertrykkingen har ulik form
i forskjellige miljøer, og derved vil også politisk interesse og
handling være uensartet. Flat organisasjonsstruktur og mangfold skulle ivareta variasjonene.
Det sier seg selv at de som la liten vekt på bevisstgjøringsgrupper, tilla hver enkelt kvinnes bevissthet om sin underordnede posisjon liten betydning som utgangspunkt for sosial
endring. Dette hang sammen med en annen oppfatning av
hvordan forandring - og krav t i l forandring - oppstår: Kvinnefrontere hevdet at det ikke finnes en på forhånd revolusjonær
bevissthet blant folk flest, men at denne bevisstheten først
oppstår under kampen. Viktigere enn innsikt i egen undertrykking som sådan, blir muligheten t i l ikke lenger å måtte
akseptere den. Derfor b ø r kvinnekampen rettes inn på å endre
materielle og sosiale betingelser. Friheten o p p n å s først og
fremst ved å bekjempe «den ytre fiende», og derved blir en på
forhånd bevisstgjøring blant folk flest unødvendig - eller umulig. Et enhetlig mobiliseringsgrunnlag og et enhetlig press for å
få oppfylt kravene oppfattes som en styrke. Å vise uenighet
utad ville svekke kampen: «Tenk om vi i et 8. mars tog vandret
gatelangs med to eller flere motstridende syn på abort, i stridens
verste hete. Det ville svekke kampen for et sentralt krav i
kvinnebevegelsen, som står i en avgjørende fase.» (Strand
1975, s.27). Om det skulle lykkes å skape et enhetlig press, var
det nødvendig å prioritere visse krav eller a r b e i d s o m r å d e r
framfor andre. Derved ble også planlegging og styring av
kampen viktig, og en pyramideformet organisasjonsstruktur er
velegnet t i l å samordne de politiske handlingene.
Felles kamp mot flere fiender
De utallige debattene om «hovedfienden», om organisering og
strategi, viser først og fremst at i disse åra var den nye kvinnebevegelsen et fellesskap hvor de ulike delene forholdt seg t i l
92
hverandre - ellers hadde det ikke vært noen indre stridigheter.
Fellesskapet er sterkt så lenge forholdet mellom de ulike grupperingene er vitalt, så lenge det er spenninger, harmonier,
motsetninger mellom dem; så lenge det som er i grupperingene,
er mellom grupperingene og peker utover grupperingene. Det
er dette fellesskapet som er endringskraften. Og den vitale
n æ r h e t e n , det uavklarte og altomfattende engasjementet har
sin magnetiske tiltrekning. Det var politiske og følelsesmessige
stormer under den organisatoriske overflaten. Samtidig ble
overflaten stadig større.
Fram t i l utgangen av -73 hadde omlag 3 500 organisert seg i
Kvinnefronten som da hadde grupper i minst 125 byer og
tettsteder utenom O s l o . Medlemstallet steg sannsynligvis
kraftig i 1974, men kanskje ikke i like stor grad som i Bergen.
Der ble medlemstallet nesten fordoblet i løpet av vel et år - fra
ca. 300 t i l ca. 550. H ø s t e n - 7 3 rommet Nyfeministene sannsynligvis rundt 1 000 kvinner, med grupper i n æ r m e r e 30 byer og
tettsteder utenom O s l o . A n t a l l Nyfeminister steg muligens
noe også i -74.
13
14
15
M e d alle forbehold: La oss anslå at de nye kvinneorganisasjonene i -74 hadde godt over 5 000 medlemmer - aktive s å d a n n e .
For i disse organisasjonene b e t ø d medlemskap aktiv politisk
deltakelse: medlemmene demonstrerte, aksjonerte, proklamerte og debatterte. I tillegg t i l disse organisasjonene hadde
Norsk Kvinnesaksforening ca. 800 medlemmer og Norsk K v i n neforbund ca. 1 2 0 0 . Sannsynligvis var svært få - kanskje
ingen - av disse organisert i Nyfeministene eller Kvinnefronten.
Men mange av dem ble mer aktive i denne perioden og deltok i
en rekke aksjoner og demonstrasjoner sammen med de nye
organisasjonene. En «ny giv» i Norsk Kvinneforbund viste seg
også da organisasjonen holdt sitt første landsmøte etter 8 års
pause, i oktober -73.
16
8. mars ble den store demonstrasjonsdagen. Gamle kvinnekrav, som rett t i l lønna arbeid, likelønn, selvbestemt abort, ble
reist med fornyet styrke. Og den nye formen for politisk
handling - lynaksjoner - ble utført på rekke og rad. Gamle og
nye kvinneorganisasjoner sto samlet bak de fleste parolene og
demonstrasjonene - og nyfeminister og kvinnefrontere utførte
sammen lynaksjoner. Det utadvendte samholdet var en viktig
del av det fellesskapet som internt viste seg ved en rekke
93
disputter. Typisk er markeringen av 8. mars -73 i Trondheim: I
dagspressen og på løpesedler ble det understreket at «Vi markerer dagen med samarbeid mellom kvinneorganisasjonene i
Trondheim» - og på løpesedlene var det tilføyd: « U n d e r motto
Kvinne er kvinne best.» Demonstrasjonstoget, som samlet vel
200, var arrangert av Kvinnefronten, Nyfeministene, Trondheim Kvinnesaksforening, Trondheim demokratiske kvinnelag og Sør-Trøndelag Krets av Norges Husmorforbund. 1 Oslo
i -73 demonstrerte ca. 2 000 under hovedparolen « E n h e t i
kampen for kvinnenes frigjøring». 1 Bergen i -74 demonstrerte n æ r m e r e 1 200, også her med kvinneorganisasjonene som
fellesarrangør. I Lillehammer samme år samlet Kvinnefronten
og Nyfeministene om lag 70 mennesker t i l f e s t m ø t e .
17
18
19
8. mars ble samlingsdag for hele den nye kvinnebevegelsen i
Norge fra 1971, mens den i åra etter 2. verdenskrig ble markert
bare av Norsk Kvinneforbund. Ifølge Steinfeld (1975) var «den
etablerte sannhet» at dagen har vært sosialistkvinnenes kampdag siden 1910. Selv finner hun imidlertid ikke belegg for dette,
og hevder at det er usikkert hvilket land som først tok opp
feiringen av dagen, og n å r det først fant sted. Sikkert er det at
Tyskland, Ø s t e r r i k e , Danmark og Sveits var tidlig ute-fulgt av
Frankrike i 1912 og Russland i 1913. Her i landet ble 8. mars,
ifølge Steinfeld, første gang markert i 1921, og da som «de
kommunistiske kvinnenes dag». I løpet av 1920-åra ble «kommunistkvinnenes dag» utvidet og omdannet t i l en Arbeiderpartiets agitasjonsuke. Etter 2. verdenskrig ble 8. mars markert
som «internasjonal kvinnedag» av Kvinnenes Demokratiske
Verdensforbund, her hjemme av Norsk Kvinneforbund som er
tilsluttet Verdensforbundet.
Sammen med den nye kvinnebevegelsen begynte også Norsk
Kvinnesaksforening å markere dagen fra -72. Dagen er nå ikke
lenger entydig knyttet t i l sosialistiske tradisjoner, men har i de
fleste vestlige land blitt en «kvinnenes kampdag». I de største og
i de middels store byene har dagen blitt markert med demonstrasjonstog det siste tiåret. I flere mindre byer og tettsteder har
det blitt arrangert stands, utdeling av løpesedler, agitasjon og
festmøte om kvelden.
Fram t i l -77 ø k t e oppslutningen i de byer eller tettsteder hvor
8. mars ble markert. Men fra da av har antall demonstranter gått
tilbake i flere byer. Kanskje er Oslo den eneste byen hvor
94
oppslutningen ikke har stagnert, men økt fra ca. 2 000 i -73 t i l
ca. 7 000 i -78 og t i l ca. 8 000 i -82.
8. mars-markeringene har etter hvert blitt de synlige politiske
aktivitetene som kvinneorganisasjonene arbeider mest med.
Men i 72/75 var 8. mars demonstrasjoner bare én av mange
markeringer - og bare ett av flere samarbeidsprosjekter. Dengang var aksjonene for selvbestemt abort kanskje vel så viktige.
Debattene om kvinners rett t i l å avbryte et svangerskap er
som kjent av gammel dato. Allerede i 1913 ble det en offentlig
debatt om abortsaken, da Katti Anker Møller foreslo straffefrihet for legene, slik at a b o r t s ø k e n d e kvinner kunne få skikkelig
legehjelp. (Aanesen 1981) Vi har hatt fire lovreguleringer av
adgangen t i l abort i Norge dette å r h u n d r e t : Straffelovens § 245
av 1902 satte straff for ulovlige aborter, men en egen lov om
abort fikk vi først i 1960.11975 ble abortinngrepet helt avkriminalisert for kvinnens eget vedkommende, da loven av 1960 ble
revidert. En ny lov, basert på prinsippet om kvinners selvbestemmelse , ble vedtatt i 1978 og t r å d t e i kraft i 1979. (Gulli 1980)
20
Aanesen (1981) hevder at den nye kvinnebevegelsen førte
kampen for selvbestemt abort over i en ny fase: Tidligere forsøk
på å samle en organisert bevegelse bak kvinners krav t i l selvbestemt abort hadde falt sammen. Med den nye kvinnebevegelsen
var den organiserte kampen et faktum.
Den nye kvinnebevegelsens organisasjonsapparat var nytt,
forholdsvis svakt og ikke minst: fattig på penger. Likevel
fungerte den som en sterk pressgruppe, sammen med Norsk
Kvinnesaksforening, Norsk Kvinneforbund og Arbeiderpartiet, SV og A K P ( m - l ) .
Men den nye kvinnebevegelsen er ikke en pressgruppe i
vanlig forstand. Den rommer atskillig mer enn et ensidig press
på offentlige myndigheter i spesifikke saker. Sosiale bevegelser
fører alltid en debatt innad som de fleste utenforstående får
liten del i. Slik var det også med abortsaken. Bak det utadvendte engasjementet og samarbeidet pågikk debatten for fullt: Var
se/vbestemt abort det riktige standpunktet? Skulle ikke også
barnets potensielle far ha et ord med i laget? Slike spørsmål ble
tatt opp i interne debatter, men m ø t t e såpass stor motstand på
tvers av organisasjonsskillene at debatten langsomt stilnet.
En annen debatt dreide seg om hvor absolutt et standpunkt
for selvbestemt abort skulle forstås: Skulle det først og fremst
21
95
gjelde i vår type samfunn? Burde ikke denne retten oppheves i
et framtidig samfunn - hvor det ikke fantes kjønns- og klasseforskjeller og alle barn ble sikret gode oppvekstvilkår? Også i dette
spørsmålet var mange Nyfeminister og mange marxist-leninister dypt uenige. Nyfeministene mente at kvinners rett t i l selvbestemt abort skal gjelde uansett samfunnstype for øvrig.
Mangel på denne rett var i seg selv kvinneundertrykkende.
Mange marxist-leninister var uenige i dette, og mente at det var
andre samfunnsforhold som avgjør om abortregler fungerer
kvinneundertrykkende eller ikke. De hevdet at i et kommunistisk samfunn ville det neppe være behov for en slik rett.
Det var imidlertid liten tvil om hva den nye kvinnebevegelsen
ønsket å støtte nå. «Selvbestemt abort nå», «Nei t i l tvangsfødsler», «Nei t i l umyndiggjøring» var gjennomgangsparoler. La
oss nevne noen av de viktigste samarbeidsaksjonene i disse
å r a . Vi har allerede omtalt aksjonen på A k e r sykehus i Oslo i
-71 mot den behandling a b o r t s ø k e n d e fikk. Kravet om selvbestemt abort ble stadig sterkere fremmet over hele landet, - i
avisinnlegg, på møter som de nye «kvinneopprørerne» ble
innbudt t i l , i radioprogrammer og i løpesedler. T i l et møte i Det
norske studentersamfunn i Oslo 21. november -72 fremmet
Nyfeminister og Kvinnefrontere et resolusjonsforslag om selvbestemt abort. Vi skal gjengi hele forslaget, fordi det i kortfattet form inneholder alle de viktigste argumentene for selvbestemt abort som den nye kvinnebevegelsen har ført i marken:
2 2
23
Fri
abort-nå!
« D e n n å v æ r e n d e abortlov er et undertrykkelsesinstrument som må bort. En ny abortlov er på trappene.
Arbeiderpartiets abortutvalg har avsluttet sitt arbeid,
men rapporten er e n n å ikke offentliggjort. Vi krever at
det blir gjort straks, slik at folk kan vurdere den og at en
opinion dannes. Vi avventer abortutvalgets innstilling
med stor og stadig stigende utålmodighet, bl.a. fordi:
- Retten t i l abort er en nødvendig forutsetning for kvinnenes frigjøring
- For hver dag som går uten endring av den nåværende
rettstilstand blir kvinner utsatt for ydmykelse, urett og i
verste fall fare for liv og helse.
- Den n å v æ r e n d e rettstilstand innebærer geografisk,
ø k o n o m i s k og sosial ulikhet.
En forandring av abortloven må skje ut ifra følgende
prinsipper:
- Selvbestemt abort lovfestes. Kvinnen selv - og ingen
andre enn henne - skal avgjøre om abort skal foretas.
- Kvinnen skal ha rett- men ikke plikt - t i l kontakt med
lege eller sosialkurator for informasjon. Hele den nåv æ r e n d e spissrotgang sløyfes.
- Abortinngrepet skal foretas på vanlig sykehus.
- Som utgangspunkt bør abort foretas så tidlig som mulig. En grense for fri abort ved 12. svangerskapsuke
som har vært foreslått, synes vi imidlertid er unødig
streng, særlig hvor kvinnen på grunn av uheldig livssituasjon e.l. er kommet for sent t i l lege. Vi tror den beste
løsning er å statuere fri abort uten tidsbegrensning med
mindre det foreligger konkret medisinsk kontraindikasjon. Dette må anses å gi en tilstrekkelig garanti mot
uforsvarlige aborter.
Det må legges stor vekt på at abort ikke blir et kurant
alternativ t i l svangerskapsforebyggende midler. En slik
tenkt situasjon har vært brukt som argument mot forandring av abortloven. Vi tror ikke en slik situasjon vil
o p p s t å , men vi v i l understreke behovet for å gjennomføre
følgende tiltak:
- Obligatorisk prevensjons- og seksualundervisning i
grunnskolen.
- Obligatorisk prevensjonsveiledning t i l alle som har
g j e n n o m g å t t fødsel eller abort.
- Lettere tilgang på preventive midler over hele landet.
- De midler som ikke er undergitt reseptplikt bør selges
også i dagligvareforretninger.
Får alle kvinner et slikt tilbud, er vi overbeviste om at
abort ikke v i l få karakter av å være et alternativ t i l
prevensjon.
Konklusjon. Vi krever:
- Øyeblikkelig offentlig informasjon om hvor arbeidet
med den nye abortloven står og hva som er p å t e n k t .
- Forandring av abortloven i henhold t i l de punkter som
er nevnt ovenfor.
- Plikt t i l opplysning/veiledning om prevensjon i henhold t i l de punkter som er nevnt ovenfor.
Vi vil spesielt fremheve Arbeiderpartiets ansvar i denne
saken på grunn av løftet om fri abort i dets «100 dagers»
valgprogram i 1 9 6 9 . »
24
Den nye kvinnebevegelsens krav om selvbestemt abort har
lange tradisjoner. Likevel ble kravet satt inn i et nytt perspektiv
av den nye kvinnebevegelsen: Kvinnene skulle selv bestemme
over egen kropp. Kvinnefrigjøring er uforenlig med at andre
avgjør hva som skal skje med den. Betegnelsen fri abort ble
forandret t i l selvbestemt abort. Og som vi ser av det gjengitte
resolusjonsforslaget, hadde det nye begrepet e n n å ikke helt
slått rot i -72: Kvinnene krevde «Fri abort - nå!» og at «Selvbestemt abort lovfestes».
En rekke aksjoner fulgte i tida etter: 22. mai -73 var den første
Aksjonsdag for selvbestemt abort, arrangert av « A b o r t - g r u p p a
i Oslo» som besto av Nyfeminister og Kvinnefrontere, og 9.
november -73 var en landsomfattende aksjonsdag for selvbestemt abort. I Oslo demonstrerte 1 200. I Lillehammer holdt
«Kvinnegruppen» åpent m ø t e med 350 f r a m m ø t t e . I Bergen,
B o d ø , Stavanger og Trondheim var det demonstrasjoner og
møtevirksomhet.
Vinteren 1973 gikk Nyfeministene og Kvinnefronten
sammen om å starte en underskriftskampanje. Faktas opinionsundersøkelse fra mai 1974 viste at 50% av befolkningen da
støttet kravet om selvbestemt abort, mens bare 25% hadde hatt
denne meningen i januar -73. Blant kvinner i fruktbar alder var
n æ r m e r e 70% for en lov om selvbestemt abort. 1 vel seksti år
hadde kvinner kjempet for selvstendighet på dette o m r å d e t , og
endelig begynte det å bli et massekrav. Men den nye loven var
e n n å ikke i havn. Nye aksjoner ble satt i verk: 25. mai -74 hadde
Kvinnefronten i T r ø n d e l a g abortaksjon med stands åtte steder i
Trondheim og i R ø r o s , Stjørdal, Levanger og Steinkjer. De
samlet inn ca. 5 000 underskrifter.
25
26
27
19. j u n i -74 dannet Nyfeministene, Kvinnefronten, Oslo
demokratiske kvinnelag og Oslo Kvinnesaksforening en
«Kvinneaksjon for selvbestemt abort». I september samme år
ble en tilsvarende kvinneaksjon dannet i Trondheim av K v i n nefronten, Nyfeministene, Trondheim Kvinnesaksforening,
Trondheim demokratiske kvinnelag, Samorg.s kvinnenemd,
D N A ' s kvinneforening, Sosialistisk kvinnegruppe, AKP's
kvinnegruppe og S V s kvinneutvalg i Trondheim.
- Kvinneaksjonen i de to byene lanserte 3. september -74 som
landsomfattende aksjonsdag. Fra nå av og utover høsten -74
markerte den nye kvinnebevegelsen fra nord t i l syd sitt standpunkt. Korte referater ble sendt t i l Vi er mange og Feministen.
La oss sakse litt fra A l t a , B o d ø , Flisa og Vadsø:
28
«I Alta har det vært holdt to å p n e m ø t e r om selvbestemt abort,
på det siste ca. 35 b e s ø k e n d e . Innleder fra KF mot en medisiner.
De har hatt stands, delt ut løpesedler og samlet underskrifter og
solgt merker. Motaksjonen står sterkt i A l t a , de tre (!) distriktslegene er også med i den. Deltok også i den landsomfattende
aksjonen foran stortingsbehandlingen - det har også vært skrevet om abort i l o k a l p r e s s a . »
«I liten kuling og snebyger sto ny-feminister i Bodø på Torget
og delte ut flygeblad for Selvbestemt abort for kvinner. Man
mottok så mange slags reaksjoner fra publikum - en mann rev
flygebladet i småstykker og skrek «Fysj»!! Gymnasiastpike:
«Morder»! Middelaldrende kvinne: «At dokker ikkje skjæms!»
Teksten på flygebladet var for det meste hentet fra skrivet t i l
Sosialdepartementet fra landsmøtet i Trondheim. En var oppe i
kringkastingen og informerte om demonstrasjonen, om «starten» på Torget og om fakkeltoget senere på ettermiddagen.
Stoff ble innlevert t i l avisene, og ved fakkeltoget k l . 17.30 var
det også en del journalister t i l stede. Vi var ca. 30 stykker i toget
opp gjennom Storgaten, med fakler, plakater, slagord og sang.
Ved Solparken endte toget, og en av oss (Agnete Tjærandsen)
kom med en fin kraftig appell hvor hun krevet selvbestemt
abort for kvinnen nå. E t t e r p å sprang en uorganisert ny-feminist
(Berit Rypdal) opp på plattformen og overrasket oss alle med et
fabelaktig og gripende innlegg som hun avsluttet med et dikt.
Flott gjort. Avisenes reaksjon dagen etter: Nordlands Framtid
( A P ) - Stort oppslag på første side med bilde fra toget, referat
og flygebladets tekst in extenso. Nordlandsposten ( H ) - Ikke et
29
99
ord! Men stort oppslag på første side (med bilde) om «Aksjonsutvalget mot a b o r t » , dannet i B o d ø . »
«Jenter og gutter fra Å s n e s gymnas, Flisa, tok initiativ t i l
stand 7.9. L å n t e stensilmaskinen på skolen og trykket opp
kvinnesanger, samlet underskrifter for selvbestemt abort. Tiltaket var meget vellykket, enda det var første gang det var noe
slikt arrangement på Flisa. Det ble også solgt abortmerker og
delt ut opplysningsmateriale. Planer om å starte jentegruppe på
gymnaset.»
«I Vadsø har Kvinnefronten tatt initiativ t i l samarbeid med
kvinner fra SV, AP og uavhengige i en «Aksjonsgruppe for
selvbestemt abort». Lokal løpeseddel er blitt laget og spredd til
alle husstander i V a d s ø kommune utenom byen. Der har de
brukt Kvinneaksjonens brosjyre. Det er blitt holdt stands og
samlet ca. 350 underskrifter. Siste stand holdt 26.10, det er
vanskelig å få folk til stand midt i uka h e r . »
3 0
31
3 2
Kvinneaksjonens brosjyre «Hva betyr selvbestemt a b o r t ? » ,
som ble delt ut i mange av disse aksjonene, ble trykt med
ø k o n o m i s k støtte fra Arbeiderpartiet og Sosialistiske legers
forening. Heftet ble spredd i 150 000 eksemplarer. - Og den
offensive kampanjen fortsatte: 10. oktober 1974 deltok ca. 900 i
en demonstrasjon i Bergen for selvbestemt abort, arrangert av
Kvinnefronten, Nyfeministene og Gruppe 6 5 . 29. oktober
samme år - to dager før det nye lovforslaget, som innebar
selvbestemt abort, skulle vedtas eller forkastes i Stortinget arrangerte Kvinneaksjonen nok en aksjonsdag. Dagen ble
markert med demonstrasjoner, m ø t e r , stands på kryss og tvers i
landet: Bergen, Bø i Telemark, Mo i Rana, M o s j ø e n , Mesna,
Notodden, Oslo, Trondheim, T r o m s ø .
33
3 4
Kvinners selvbestemmelse i abortspørsmålet var blitt kanskje den viktigste saken for den nye kvinnebevegelsen. Og vi
kunne vel alle si oss enige med Kaja Irgens da hun skrev i
Bergens Tidende 23.10.74:
« D e t er på tide at kvinnen og hennes problemer settes i
sentrum for abortdebatten. Motstanderne har alt for
lenge gjort debatten livsfjern og metafysisk. Deres dominerende rolle må skyldes manglende vilje t i l å sette seg inn
i kvinnenes situasjon. For dem er abortsaken t e o r i ! »
35
100
Men som kjent, ble kravet om selvbestemt abort ikke innfridd
da SV stilte sine representanter fritt - og med en av SVrepresentantenes h å n d s r e k n i n g t i l de borgerlige partiene, ble
det flertall mot selvbestemt abort.
Men kampen for selvbestemt abort fortsatte. La oss nevne en
av aksjonene før vi setter et foreløpig punktum. 25. april -75
troppet omlag 35 kvinner opp på Stortingstrappa. Det var
Nyfeminister og anarkister som hadde bestilt tid for omvisning
på Stortinget under dekke av å være «en husmorgruppe spesielt
interessert i Storting og styringsverk». Stortingsguiden viste
rundt, malerier og tepper ble behørig omtalt. Da de kom t i l
sentralhallen, var omvisningen slutt - og dermed satte alle
kvinnene seg ned og tok fram plakater som de hadde gjemt på
innsiden av jakka: Nei t i l tvangsfødsler! For sjølbestemt abort!
Kampsang lød i sentralhallen, og kvinnene fikk synge - én gang.
Etter denne liberale h å n d t e r i n g e n , mente stortingsvaktene at
nå m å t t e de takke for seg. M e n nei da. Kvinnene sang og sang,
på nytt og nytt. Sjefen for Stortinget kom farende: V i l dere
gjøre skandale?! Sangen fortsatte. Plakatene ble hevet. Politiet
ble tilkalt, og sammen med vaktene bar de demonstrantene ut
t i l den ventende Svarte-Marja. Her hang kvinnene opp plakatene sine på bilvinduene. Så ble de kjørt t i l Møllergata og stappet
inn i en liten celle. A l l e fikk p å t a l e u n n l a t e l s e .
: '
36
Vi skal foreløpig forlate aksjonene for selvbestemt abort her
- for etter hvert hadde samarbeidet mellom organisasjonene
raknet, og flere av organisasjonene trakk seg ut av Kvinneaksjonen for selvbestemt abort. Dessuten var det ikke bare 8.
mars og abortsaken det ble samarbeidet om i disse åra. Også
lynaksjoner om andre saker samlet kvinner på tvers av organisasjons-skillene. Vi skal gi noen eksempler.
Aksjonen mot Aschehougs utgivelse av Ester Vilars bok Den
dresserte mannen fant sted i mars -72. Mange hadde hørt om
boka - og raste over at en så kvinnefiendtlig bok skulle utgis på
norsk. E. Vilar hevdet b l . a. at kvinner levde høyt på menns slit,
at h u s m ø d r e m å t t e betraktes som prostituerte, at en fødsel ikke
var verre enn et t a n n l e g e b e s ø k - kvinnene var bare pysete. En
sollys ettermiddag stormet ca. 25 Kvinnefrontere og Nyfeminister inn på forlagsdirektøren kontor. Stilt overfor det faktum
at såpass mange - og såpass arge - kvinner ikke lot seg kaste på
dør, innledet han en liten forsvarstale om boka og Aschehougs
101
.
utgivelsespolitikk. Det fikk blodet t i l å koke hos noen hver. En
voldsom disputt om kvinneundertrykking utspant seg - over,
under og mellom plakater hvor det var skrevet: «Ta makten fra
forlagssjefen», «Aschehoug undertrykker kvinner», «Aschehoug vil tjene penger på kvinnesjikanering.» Kvinnene framholdt at de ville ha gode b ø k e r om kvinneundertrykking utgitt.
Og enden ble at forlagsdirektøren lovet å gjøre sitt t i l at forlaget
utga en slik bok. Ett år senere ble Maud Hågg og Barbro
Werkmåsters bok Frihet, jåmlikhet, systerskap utgitt på Aschehoug. Og Aftenposten skrev på lederplass: «Vi må ikke komme
dithen at den vinner debatten som kan mobilisere flest sinte
mennesker bak angstbiterske krav om sensur. Det er all grunn
t i l å beklage b å d e de få kvinners militante press og forlagets
beslutning om å bøye seg for det vi av hensyn t i l kvinnene selv
velger å oppfatte som en håpløs m i n o r i t e t . »
37
Ved påsketider -72 gikk 20 kvinner i Brattvåg til streik for
høyere lønn. Som hjemmearbeidere for Hildre Fiskegårnsfabrikk A/S fikk de en akkordbetaling på kr. 3,20 pr. tusen knuter.
Dette ga en gjennomsnittlig lønn på under kr. 5,- i timen.
Kvinnene krevde et tillegg på kr. 1,80 pr. tusen knuter. Streiken
varte i over to m å n e d e r , og fikk sterk støtte fra Nyfeministene
og de Kvinnefront-gruppene som t i l da var dannet. Nedenfor
er støtteerklæringen fra Nyfeministene i Trondheim gjengitt.
Den er typisk for den indignasjon, harme og optimisme som
preget den nye kvinnebevegelsens tidligere år.
38
Honnør til de modige Brattvåg-kvinnene
Nyfeministene i Trondheim vil på denne m å t e n vise sin
solidaritet med de 20 streikende kvinner i Brattvåg ved
Ålesund.
Kvinnene som arbeider for en fiskeredskapfabrikk
tjener gjennomsnittlig 4-5 kr. pr. time. Vi vet at 80% av
kvinnelige arbeidstakere i Norge tilhører lavtlønnsgruppen, men det er sjelden å finne eksempler på så grov
underbetaling. Det er dypt urettferdig at kvinners arbeid
nedvurderes på en slik m å t e . Brattvåg-kvinnenes aksjon
er berettiget, og vi gir dem vår fulle støtte!
Fordi streiken i Brattvåg retter søkelyset mot kvinnelønninger spesielt og mot kvinnens stilling i arbeidslivet
generelt v i l den være en spore for andre kvinner t i l å ta opp
102
forholdene ved sin arbeidsplass. En seier for kvinnene i
Brattvåg v i l være en seier for alle undertrykte kvinner.
Solidaritet gir styrke!
Søsterskap gir makt!»
Kvinnene i Brattvåg organiserte seg, og timelønna ble hevet
t i l knapt 8 kroner.
I juni -72 aksjonerte ca. 50 Nyfeminister og Kvinnefrontere i
Oslo mot kinoreklame. Dengang som n å , var disse filmene
krydret med kvinnelige fjols som skulle behage og lokke menn
t i l å kjøpe joggesko eller Taunus - og kvinner t i l å bruke Sun Silk
og Solidox for å få et nuss på truten. Før og etter filmen ble det
delt ut løpesedler om det kvinneundertrykkende i reklamefilmen, og folk ble oppfordret t i l å se etter hvordan kvinner ble
framstilt i disse filmene. Under de mest outrerte reklamefilmene løp kvinner fram og brettet ut en transparent med selvlysende skrift: «Nei t i l kvinner som salgsvare!» Aksjonen ble godt
mottatt av de fleste kinogjengere - og liknende aksjoner fortsatte både i og utenfor Oslo. Etter hvert forsvant den mest
ekstreme tingliggjøringen av kvinner fra reklameoppslag39
ene.
I november -72 gikk Nyfeministene i Trondheim og Trondheim Kvinnesaksforening t i l verks. Ved å lese sakspapirene t i l
budsjettbehandlingen for kommunen oppdaget de at finansr å d m a n n e n hadde b e s k å r e t bevilgningsforslaget t i l daginstitusjoner med kr. 720 000. Brev t i l hvert eneste bystyremedlem,
kontakt med N R K ' s lokalstasjon og dagspressen h å p e t de ville
gjøre forholdet kjent. N å r bystyremedlemmene kom t i l budsjettbehandlingsmøtet fikk de utdelt papirdukker av kvinnene.
På papirdukkene som forestilte barn, hadde de skrevet påstander og spørsmål som den gang - og n å ? - var en tankevekker.
For eksempel: «Jeg er også ditt ansvar». «Hvorfor er pappas bil
viktigere enn pappas b a r n ? » De o p p n å d d e ingen konkrete
resultater. - Også den ø k o n o m i s k e frigjøring må kvinner betale
selv - paradoksalt nok. Daghjemsutbyggingen gikk sakte,
mens betalingssatsene røyk i v æ r e t .
Det var heller ikke alltid tillatt for kvinner å bruke penger som «Sofus-aksjonen» 24. januar 1973 viser: På puben «Sofus» i
Oslo ble lysene slukket, serveringen stengt og utgangsdøra satt
40
103
på vidt gap da vel 40 Nyfeminister, Kvinnefrontere og uorganiserte kvinner stormet inn på p u b e n . Puben var nemlig stengt
for kvinner. Begrunnelsen var først og fremst at den ikke skulle
bli et knutepunkt for prostituerte. Dette standpunktet var ikke
holdbart for de nye k v i n n e o p p r ø r e r n e . For det første aksepterte de ikke det tradisjonelle skillet mellom prostituerte og andre
kvinner. For det andre innebar aksjonen en protest mot at alle
kvinner ble stemplet som mulige prostituerte.
Kvinnene ble sittende t i l puben stengte. Men ingen som satt
der i t u s m ø r k e t fikk servering - heller ikke de menn som stakk
innom for å leske strupen. PR-sjef for Regnbuen A/S, som drev
«Sofus», opplyste t i l Dagbladet 26.1.73 at ordningen med å
nekte kvinner adgang aldri hadde vært ment som annet enn
midlertidig. Puben skulle dessuten omlegges. Det skulle bli
spiseplikt - og kvinner kunne da få adgang. Og slik gikk det
også!
Så en ny aksjon. Denne gangen på St.Hans-aften i -73. Da
kunne vi se hekser på K a r l Johansgate i Oslo. Aksjonen var som så mange av de andre lynaksjonene - planlagt av Nyfeministene og støttet av medlemmer av Kvinnefronten. Å t t e hekser - kledd i lange, sorte, frynsete kapper, hår med mose
strittende t i l alle kanter, hender med lange r ø d e negler - for
avgårde på sine hjemmelagde sopelimer. Noen meter bak gikk
to kvinner og delte ut løpesedler. Her kunne vi lese at historien
om våre formødre var blitt underslått. Heksene h ø r e r med t i l
våre f o r m ø d r e , minst 9 millioner hekser ble drept - kanskje 3-4
ganger så m a n g e - p å 1500-, 1600- og 1700-tallet. Dette skjedde
da vår n å v æ r e n d e samfunnstype begynte å ta form. L ø p e s e d l e ne avsluttet med oppfordringen: La oss få h ø r e den historien
dere ikke fortalte oss! L ø p e s e d d e l e n ble tatt imot og lest av
mange. Det var en ny, viktig og oppmuntrende erfaring.
40
42
43
Også i Lillehammer gjorde heksene sin e n t r é . På kosteskaftene sine for de avgårde gjennom byen og opp på Maihaugen.
Forbi amerikanske turister bar det - og de h ø r t e velvillige
stemmer: O h , is that the national costume?! Heksene dro
videre og ned t i l byen for å leske strupene på en av byens
restauranter. Men her ble de nektet adgang, grunnet antrekket.
M e n rådville var de ikke. Ved neste restaurant for de rett inn
forbi dørvakta. Og her holdt de rådslagning utover kvelden.
I j u n i -73 startet Nyfeministene i Trondheim et senter for
44
104
seksuell opplysning, å p e n t 2 kvelder i uka med en sosionom,
sykepleier og lege t i l stede. De som kom, fikk sin sak behandlet
med det samme, enten det dreide seg om tilpasning av pessar
eller søknad om abort. Kontoret fikk en jevn tilstrømning - men
ble ikke nedrent. Liknende sentrer ble startet i Bergen og i
Lillehammer.
Aksjoner mot å p e n b a r objektgjøring av kvinner var det
mange av. La oss nevne noen:
Også M o s j ø e n hadde sin strip-tease-restaurant. 23. november -73 - en stormfull kveld, også hva været angikk - samlet ca.
50 Kvinnefrontere og Nyfeminister seg foran restauranten med
fakler og transparenter. « M o t kvinnekroppen som salgsobjekt» var hovedparolen. De som skulle inn å «hygge seg»
skulle vite hva de gikk t i l . Kjønnsfascisme var ikke lenger fullt
så god tone. Ståhei ble det - og en langvarig avisdebatt fulgte
23. januar -74 demonstrerte Kvinnefronten og Nyfeministene i V a d s ø mot missekåring ved å dele ut løpesedler og holde
stand på byens torg og foran festlokalet hvor kåringen skulle
skje. Resultatet ble riktignok at V a d s ø fikk sin «miss». Men
konkurransen ble ikke helt hva a r r a n g ø r e n e ønsket: fire
kandidater.
I mars -74 ble det kjent at det var planer om å opprette en
sexklubb i Trondheim. Mange reagerte, - også blant Nyfeministene og Kvinnefronten. M e d avisdiskusjoner, radioprogrammer og resolusjoner ble det b r å k - og ingen sexklubb.
En annen type aksjon var rett og slett å snakke med folk: I
Fredrikstad gikk Kvinnefrontere ut på gatene med plakater og
løpesedler om kvinneundertrykking og, ikke minst, snakket
med alle og enhver. De drev en muntlig opplysningskampanje
om hva Kvinnefronten sto for og hva kvinnekrav er.
Noe liknende gjorde Nyfeministene i B o d ø . De gikk også ut i
gatene og snakket med kvinner, spurte om hva de drev med og
om de trivdes med sin situasjon. E t t e r p å sammenfattet de en
oversikt over B o d ø - k v i n n e n e s utdannings- og yrkessituasjon
på grunnlag av samtalene som bl.a. hadde dreid seg om dette.
Den nye kvinnebevegelsen markerte seg ikke bare med egne
aksjoner og demonstrasjoner. Den støttet også aksjoner som
var satt i gang av andre. H ø s t e n -73 sluttet Kvinnefronten i 14
tettsteder og byer seg t i l «Aksjon mot moms på m a t v a r e r » . De
demonstrerte, hadde stands, delte ut løpesedler, agiterte i
45
46
47
48
49
50
105
dagspressen - med hovedparolen «Bort med moms på m a t » . En
underskriftskampanje ble satt i verk - og samlet ca. 10 000
underskrifter. Men som kjent hjalp ikke alle aksjonene mot
moms på matvarer stort.
2. november -73 gikk rengjøringskvinner i Trondheim t i l
aksjon mot lønnsnedsettelsen. Lønnsutvalget i Trondheim
kommune hadde foreslått lønnsnedsettelse for dem som vasket
på skolene fordi skoleuka var satt ned t i l fem dager. En mengde
rengjøringskvinner toget inn i R å d h u s e t og la fram sin protest
mens Nyfeminister og Kvinnefrontere sto utenfor med paroler.
T i m e l ø n n a ble satt opp, slik at rengjøringskvinnene beholdt sin
totallønn. I Bergen sendte Kvinnefronten støtteerklæring t i l
streikende rengjøringskvinner ved Bergens-skolene. Nyfeminister og Kvinnefrontere deltok også i en rekke aksjoner mot
forhøyelse av betalingssatsene t i l barnehager. Men som kjent,
betalingssatsene har steget og steget.
51
52
Og det var tid t i l mye mer: Endagsfestivaler ble arrangert,
kvinnedag på Club 7 i Oslo, fra -73 begynte Kvinnens Å r b o k å
komme ut på Pax F o r l a g , ukebladet Sirene begynte å komme
ut i -73, samme år fikk Universitas (avisa t i l Studenttinget i
Oslo), en redaksjon som besto bare av kvinnefrigjørings-forkjempere. I januar -74 presenterte kvinnefrontgruppa i N R K
sin u n d e r s ø k e l s e , som bl.a. viste at av de 5 014 personene som
på en eller annen m å t e deltok i radioen i løpet av én m å n e d , var
hele 78,5% menn. Etter et fakkeltog 8. mars -74 i Porsgrunn,
som for øvrig samlet ca. 250 mennesker, ble landets første
kvinnehus å p n e t . Huset var et samarbeidsprosjekt mellom
Nyfeministene og Kvinnefronten i Grenland, og åpningen ble
markert med utstillingen «Kvinner i mannsdominert samfunn». Samarbeidet mellom Nyfeministene og Kvinnefronten i
Porsgrunn begynte høsten -73. Det ble straks dannet en gruppe
som skulle se på mulighetene for å få et sted å være. Denne bød
seg da en kvinnefronter kjøpte et stort hus i byens Storgate, og
ville leie ut 1. etg. t i l kvinnehus. Her var to store m ø t e r o m , et
kontor og et k j ø k k e n . Kvinnehus-gruppa søkte Sirene om
økonomisk støtte, og fikk 5 000 kroner. T i l utstillingen
«Kvinne i mannsdominert samfunn» søkte de støtte fra Porsgrunn og Skien kommune. Porsgrunn bevilget 500 kroner,
Skien avslo. Men hus og utstilling ble det - og rykter. Mang en
historie om hva som skjedde på Kvinnehuset gikk på folkemun53
5 4
106
ne. Morsomst var den om den mannlige rørleggeren som bare
m å t t e snu i trappa: « H a n m å t t e jo bare styrte ut, for i Kvinnehuset gikk alle jentene t o p p l ø s e ! »
55
Ja, aktivitetene var mange. Det har ikke vært mulig å berette
om samtlige aksjoner, demonstrasjoner, støtteerklæringer og
underskriftskampanjer. Men livfullt var det - da kvinnene
stormet gatene og kontorene, slo i bordet og forlangte:
-
Prevensjonsveiledning i grunnskolen og selvbestemt abort
Flere fødehjemsplasser - nei t i l sentralisering
Fulle pensjons- og trygderetter for kvinner
Full ansvars- og arbeidsdeling innen familien
Bort med moms på matvarer
Flere og bedre barnehager
Trygge lekeplasser, trafikksikre soner i b o l i g o m r å d e n e
Omsorgspermisjon for alle fedre
Smertefri fødsler
- Stopp bruken av seksualitet i profittøyemed, i pornografi og
reklame
- Stopp undertrykkingen av lesbiske
- L i k lønn for likeverdig arbeid
- Kortere arbeidstid for småbarnsforeldre - med full lønnskompensasjon
- Lønnet arbeid der folk bor
Dette var noen av de viktigste parolene i disse å r a , selv om
ordlyden varierte fra sted t i l sted - og fra organisasjon t i l
organisasjon.
107
KAPITTEL 4
Fra opprør til oppgjør
Den utadrettede kampen fortsatte med full styrke i -74 og -75.
Men bak det offensive opprøret sydet indre motsetninger både blant Nyfeministene og i Kvinnefronten. Deres politiske
plattform var ikke ferdig utarbeidet. Den nye kvinnebevegelsen var underveis, uferdig, uformet og utforskende.
De indre uenighetene blant Nyfeministene og i Kvinnefronten skulle vise seg å få svært forskjellige konsekvenser for de to
organisasjonene: I -74 og -75 brøt en del av medlemmene i
Kvinnefronten med organisasjonen - høylydt og med klar
politisk tale: Ledelsen i Kvinnefronten ble beskyldt for å drive
fordekt marxistisk-leninistisk politikk. I samme tidsrom - 73-75
- hadde både Nyfeministene og Kvinnefronten interne debatter om moderat versus radikal sosialistisk eller feministisk
politikk. I sin utadrettede politikk la de vekt på de samme
kravene. Hvorfor ble det da splittelse i Kvinnefronten, mens
mange nyfeminister sluttet å være aktive uten uttalt begrunnelse? Skyldes det at de politiske motsetningene ikke var identiske for de to organisasjonene - eller var det selve organisasjonsformen som var mest utslagsgivende? Det kan være vanskelig å
finne entydige holdepunkter i en myldrende og flertydig virkelighet. La oss likevel se nærmere på de interne konfliktene som
organisasjonene var preget av fram til -75 - og på hvorfor
resultatet av konfliktene ble så forskjellig.
Revolusjon i reformismens navn
I forrige kapittel var vi inne på at debattene rundt parolen
«Forsvar familien» bar preg av en del skinnuenigheter. Men om
det fantes skinnuenigheter mellom Nyfeminister og de som
108
dannet Kvinnefront-grupper, viste det seg utover høsten -72 at
mang en enighet mellom sosialister og marxist-leninister var
skinnenigheter. Allerede før det konstituerende landsmøtet 2.
og 3. desember -72, hvor 200 representanter fra 22 steder i
landet deltok, hadde to hovedretninger utkrystallisert seg. De
fleste marxist-leninister og en del sosialister gikk inn for en
såkalt «brei plattform», dvs. en plattform uten markerte sosialistiske standpunkter. De hevdet at kvinner støtter en kvinnekamp ut fra konkrete saker, og ikke ut fra analyser - som likevel
svært få har muligheter til å sette seg inn i. Bakgrunnen for deres
standpunkt var først og fremst rekrutteringsmessige hensyn.
De understreket at det politiske bevissthetsnivået var forskjellig blant kvinner - og at de ikke ville hemme rekrutteringen ved
å avgrense seg mot kvinner som ikke var erklærte anti-kapitalister, sosialister eller kommunister.
Mange sosialister gikk imot «brei plattform», især med den
begrunnelsen at det var nødvendig med et noenlunde enhetlig
grunnlag for organisasjonens arbeid. De hevdet at dersom
Kvinnefronten ikke vedtok en prinsipiell politisk plattform,
kunne organisasjonens politikk endres i takt med skiftende
politiske grupperinger som satt i ledelsen. Dessuten understreket de at den beste garanti for at Kvinnefronten skulle bli en
selvstendig organisasjon, var en klar politisk plattform som
forpliktet medlemmenes kvinnepolitiske handlinger.
Kritikken mot «brei plattform» var særlig sterk blant Kvinnegruppene i Bergen, som også deltok på Kvinnefrontens konstituerende landsmøte. Et forslag som representerte en antikapitalistisk plattform fikk flertall i en avstemning i Kvinnegruppene i Bergen. 1 Dette forslaget ble nedstemt på landsmøtet, og en «brei plattform» ble vedtatt. Kvinnegruppene i
Bergen sluttet seg likevel til Kvinnefronten med sin «breie
plattform» på et av deres fellesmøter, 22.1.73. 2
Men innad i Kvinnefronten vokste kritikken av «dagskravspolitikken» - at organisasjonen skulle kjempe for avgrensede
reformer uten uttrykkelig å avklare hvilket politisk grunnsyn
som avgjorde valg av visse krav framfor andre. Sett som en
separat kvinneorganisasjon, hevdet kritikerne at Kvinnefronten var i ferd med å utvikle politiske standpunkter som bare på
ett punkt skilte den fra Nyfeministene: Den uttalte ikke at menn
i tradisjonelle mannsposisjoner var politiske motstandere. De
109
tidlige kvinnefrontgruppene hadde kritisert Nyfeministene for
å overse klassemotsetninger. Nå var det Kvinnefronten selv
som ikke trakk med klasseperspektivet i sin utadrettete politikk. I sin utadrettete politikk hadde Kvinnefronten ikke blitt et
alternativ til andre kvinneorganisasjoner, var mange sosialisters beske beskrivelse. Solveig Lundeberg (1973) formulerte
tidlig en kritikk som ble stadig sterkere understreket av mange
sosialister:
«I debatten i Kvinnefronten har i hovedsak to ulike
teorier om det politiske grunnlaget til en kvinneorganisasjon kommet fram: Det synspunktet som fikk størst
gjennomslagskraft og nå danner grunnlaget for Kvinnefronten, synes å ha paralleller til det som går mot en
separat kvinnebevegelse. Kvinneorganisasjonen må
være en front som «tar opp de krav kvinnene er beredt til å
kjempe for», dvs. slåss for dagskrav. (Hva begrepet front
innebærer, er til nå aldri blitt definert eller tatt opp til
diskusjon.) Parallellen ligger i at bare partiet skal sette de
kortsiktige kravene inn i et langsiktig perspektiv for
sosialismen og avdekke illusjonen om at kvinnefrigjøring
er mulig under kapitalismen.
Paradoksalt nok blir resultatet at en danner en borgerlig-demokratisk bevegelse med revolusjonær målsetning. (. . .)
Spørsmålet som kan stilles er: ivaretar Kvinnefronten
slik den er i dag de intensjoner vi hadde om å danne et
politisk radikalt alternativ til andre kvinneorganisasjoner
i Norge? Etter min mening rammes Kvinnefronten slik
den er i dag av den kritikk som i sin tid ble rettet mot
nyfeministene. Den fastere organisasjonsstruktur som
Kvinnefronten har, endrer ikke på det ideologiske grunnlaget for bevegelsen. Alle de krav Kvinnefronten reiser
kunne like gjerne ha vært reist av nyfeminister og av
medlemmer i Kvinnesaksforeningen.
Kvinneundertrykkingen kommer ofte sterkt til uttrykk
på det ideologiske nivået. Ved å påpeke dette har Nyfeministene nedlagt et positivt arbeid. De forsøker å ta
utgangspunkt i de nære ting, i den undertrykking som
manifesterer seg i privatsfæren. Kvinnefronten legger
110
mindre vekt på dette, en sier at det eksisterer «ideer» i
samfunnet og et kjønnsrollemønster som må bekjempes.
Paroleprogrammet tenderer til å være rent økonomistisk.
Kvinnekampen er ikke gjennom Kvinnefronten blitt tilført noe nytt element som skulle utvide forståelsen for hva
full kvinnefrigjøring innebærer eller hva kampen skal
rettes mot. Det positive ved Kvinnefronten er i første
rekke at den har skapt en almen økt interesse for kvinnesak og trukket mange med i dette arbeidet.» (s.21-23)
Mange sosialister i Kvinnefronten mente at utviklingen av de
politiske perspektivene ble styrt av marxist-leninister. 3 De
mente at marxist-leninistene dominerte Kvinnefronten - ikke
gjennom deres tallmessige styrke, men ved at de drev fraksjonsvirksomhet: Før alle større og viktige møter, ble de enige
om hvordan de skulle forholde seg til de sakene som skulle tas
opp. Andre i Kvinnefronten hadde ingen mulighet til å påvirke
deres standpunkter, siden nye synspunkter måtte diskuteres
blant marxist-leninister alene før de kunne tas til følge i Kvinnefronten. De virkelige avgjørelsene ble derved ikke tatt i
fronten, men i marxist-leninistenes parti, AKP(m-l). For mange medlemmer av Kvinnefronten framsto marxist-leninistene
derfor som en gruppering som alltid fremmet ett felles syn.
Dette ble etter hvert en vanskelig situasjon for alle dem som
bare kunne tale på egne vegne, som ikke hadde en fraksjon i
ryggen når de fremmet sitt syn.
En tilsvarende kritikk ble reist mot det grunnlaget politikken
etter hvert ble utformet på: Sosialistene hevdet at marxistleninistenes dagskrav-politikk var formet på bakgrunn av analyser partiet AKP(m-l) sto for, og at disse analysene var skjulte
for andre medlemmer i Kvinnefronten. Kjernen i sosialistenes
kritikk mot marxist-leninistene var altså at verken politikken
eller analysene var åpne for diskusjon i Kvinnefronten. Så lenge
partiet AKP(m-l) ruvet - skjult - i bakgrunnen, var Kvinnefronten i realiteten ingen selvstendig kvinneorganisasjon.
De politisk skolerte kritikerne i Kvinnefronten mente å
gjenkjenne dette forholdet fra andre frontorganisasjoner og
pekte på at dette var en del av tradisjonell kommunistisk
frontpolitikk - som går ut på at frontene skal samle arbeiderklassen og tilstøtende grupperinger rundt enkeltstående krav.
111
Frontene er forlengelser av partiet, som har den politiske
ledelse og utformer strategien. Sentrale medlemmer i partiet
deltar i fronten med pålegg om å fremme partiets politikk der.
Overført til Kvinnefronten betydde dette at marxist-leninistene der knyttet kvinnekampen til partiets syn på klassekamp.
Det innebar bl.a. at Kvinnefronten skulle støtte de streiker,
aksjoner og demonstrasjoner som AKP(m-l) definerte som
arbeiderklassens kamp.
Marxist-leninister så vel som sosialister innen Kvinnefronten, ønsket i utgangspunkt først og fremst å henvende seg til
kvinner med arbeiderklassebakgrunn med sin politikk. Men
siden marxist-leninistene også ønsket at Kvinnefronten prinsipielt skulle samle alle kvinner omkring en del «frittstående
krav», gikk de imot å erklære Kvinnefronten som en sosialistisk
organisasjon. Dessuten understreket de at dersom Kvinnefronten skulle erklære seg som en sosialistisk organisasjon, ville det
oppstå en rekke debatter om hva slags sosialistisk politikk
Kvinnefronten skulle føre. Kvinnefrontens medlemmer var
ikke i tilstrekkelig grad enige om hva sosialistisk politikk innebærer.
Sosialistene på sin side ønsket en erklært sosialistisk, men
parti-uavhengig kvinneorganisasjon. Argumentene var hovedsakelig at den uttalte målsetting om å samle «alle kvinner» var
urealistisk og tilslørte det faktum at kvinner tilhører ulike
klasser. Hvis kvinnekampen bare skulle dreie seg om enkeltsaker, ville medlemmene dessuten tape de samfunnsmessige
sammenhengene av syne. Det viktigste for sosialistene var at
det innen Kvinnefronten skulle utvikles en helhetlig samfunnsanalyse som grunnlag for organisasjonens paroler og krav og at
dette ikke skulle skje innen et politisk parti, i praksis AKP(m-l).
Debattene dreide seg således om to sammenvevde forhold:
Dels om kvinner har tilstrekkelig felles interesser til å kunne
samles i én organisasjon, dels om hvor partiuavhengig denne
organisasjonen skulle være.
Intensiteten i debattene steg fram til landsmøtet i februar
1974. Parolen om «brei front» dominerte, og på landsmøtet ble
det vedtatt en plattform uten klare politiske perspektiver.
Landsmøtet vedtok også å begrense frontens fellesaksjoner til
tre områder: 1. Støtte spesielle kvinnekrav ved tariffoppgjøret
(1974), slik som «kortere arbeidstid for småbarnsforeldre» og
112
«fjern kvinnelønnsklassene». 2. Kjempe for førskoler og fritidssentrer med høy kvalitet. 3. Kjempe for selvbestemt abort,
prevensjon og informasjon. 4
For flertallet ga landsmøtet fornyet styrke, optimisme og
fellesskapsfølelse. For sosialistene i opposisjon viste landsmøtet først og fremst noe annet: Marxist-leninistenes linje hadde
slått igjennom i nesten alle ledd og var nå umulig å rokke ved.
Fra landsmøtet ble det meddelt at organisasjonens politikk var
basert på «brei enhet». Dette utadrettede budskap betydde for
opposisjonen at den skulle ties i hjel og lammes.
Derfor ble det viktig for mange sosialister å understreke utad
at den «breie fronten» var tuftet på konfliktunngåelse: Offentliggjøringen av de interne konfliktene begynte med et innlegg i
studentavisa Universitas i Oslo, hvor tre medlemmer i Kvinnefrontens arbeidsutvalg i Oslo hevdet at marxist-leninistene var i
ferd med å omdanne Kvinnefronten til en frontorganisasjon for
partiet AKP(m-l). Dessuten understreket de at «vi er alle
enige» nødvendigvis måtte bli konklusjonen på et landsmøte
der reelle uenigheter ikke fikk komme fram. Før og under
landsmøtet var det åpenbart at det sto strid om den politiske
plattformen. En time i plenum var avsatt til å diskutere denne og dagsorden ble ikke forandret. Sosialister konstaterte at
Kvinnefrontens medlemmer heller ikke på landsmøtet hadde
fått anledning til å ta stilling til om de ville jobbe i en front etter
AKP(m-l)'s frontstrategi. Den korte diskusjonen om sosialistisk/ikke-sosialistisk plattform hadde tilslørt de reelle uenighetene om separat organisering: Skulle Kvinnefronten organiseres etter tradisjonell kommunistisk frontstrategi og bare jobbe
med enkelte konkrete saker - eller skulle den være en selvstendig organisasjon hvor også politiske analyser blir utviklet? 5
De fleste i Kvinnefronten benektet at denne problemstillingen var relevant, og marxist-leninistene avviste at organiseringen av Kvinnefronten var koplet til AKP(m-l)'s frigjøringsstrategi. Derved ble det heller ikke mulig å diskutere om frontstrategien var anvendelig for kvinnefrigjøring.
Bak uenighetene om frontstrategien lå motstridende syn på
kvinneundertrykkingens vesen: Er kvinnespørsmålet en «sak»
på linje med alle andre «saker»? Dette var det fundamentale
spørsmålet, og som avledet ulike oppfatninger om frontorganisering. Spørsmålet ble aldri offentlig besvart av marxist-leninis8 - Bak slagordene
113
tene. Men ut fra deres organiseringsframstøt, og med utgangspunkt i marxistisk teori, er det sannsynlig at de forsto kvinnespørsmålet som en parallell til f.eks. EF-saken, miljøvernsaker
o.l. Som en motsetning til dette, framhevet Nyfeministene at
kvinnespørsmålet var selve Spørsmålet, og overordnet alle
andre «saker». Sosialistene hadde et tredje standpunkt. For
dem var kvinneundertrykking og klasseundertrykking sidestilt
og likeverdig.
Sosialistenes kritikk av Kvinnefronten innebar således ikke
en løsrevet kritikk av selve organisasjonsformen - men av
partiet AKP(m-l)'s frontstrategi. Sosialistene begynte å melde
seg ut av Kvinnefronten, med brask og bram, først i Oslo,
Fredrikstad og Bergen. Det begynte på årsmøtet for Kvinnefronten i Oslo og Akershus i -74 da en av de opposisjonelle
sosialistene krevde ordet. Krevde - det hadde ikke vært lett for
opposisjonen å komme inn på talelista. Etter en kraftfull
konstatering av at Kvinnefronten hadde utviklet seg til å bli en
reformistisk, borgerlig organisasjon styrt ved marxist-leninistenes taktikkeri og manipulering, hevet hun armen og stemmen: «Derfor melder vi oss UT av Kvinnefronten.»
Da breifronten ble smalere
Samtidig som Kvinnefronten i -73 og -74 visket vekk markerte
sosialistiske standpunkter, begynte Nyfeministene å bli mer
opptatt av sammenhenger mellom kjønns- og klassemotsetninger. Grupperingenes gjensidige kritikk - og selvkritikk - drev
fløyene over i en utadrettet politikk som for utenforstående
langt på vei var til forveksling lik hverandre. Ikke på tross av de
dype uenigheter i grunnleggende politiske perspektiver, men
fordi de interne stridighetene var elementer i et fellesskap.
Her var tre hovedgrupperinger - også med sine egne indre
konflikt- og harmonidimensjoner - som i en viss grad samarbeidet, og var nokså ensartet i det ytre, men som drev bevegelsen framover med sitt indre sterke, konfliktfylte men også
imøtekommende forhold til hverandre: Nyfeministene, sosialistene og marxist-leninistene. I korte trekk: Nyfeministenes
betoning av patriarkatet førte med seg en understreking av
114
kapitalismen for sosialister og marxist-leninister. Men sosialister og marxist-leninister var, som vi har sett, uenige i strategi.
Marxist-leninistenes avstandstaken til sosialistenes uttalte antikapitalistiske politikk førte dem tilbake til Nyfeministenes
betoning av kvinne-, ikke klasse-kamp. Nyfeministene tok
avstand fra marxist-leninistenes og sosialistenes bagatellisering
av kvinneundertrykking i privatlivet, men åpnet noe mer opp
for klasseperspektivet - og ble derved ført nærmere sosialistene, som også var mer villig enn marxist-leninistene til å sette
kvinners privatliv under debatt.
Men sosialistene og marxist-leninistene hadde også stridigheter som Nyfeministene i stor grad sto utenfor: Strategidebattene førte til at det ble maktpåliggende for sosialistene å
vise at Kvinnefrontens dominerende politiske trekk var koplet
til partiet AKP(m-l).
Særlig sentral ble debatten da spørsmålet om Kvinnefronten
skulle markere seg 1. mai, ble reist - og om hvilket demonstrasjonstog organisasjonen i så fall skulle støtte. AKP(m-l) arbeidet hardt for å mobilisere 1. mai. Dette hang sammen med at
AKP(m-l) utvidet begrepet om arbeiderklasse til å omfatte
nesten hele befolkningen. «1. mai er arbeiderklassens kampdag. Arbeiderklassens fagorganiserte bør derfor danne en
viktig kjerne i 1. mai-markeringene. Men å si at 1. mai er ene og
alene de fagorganisertes kamp- og demonstrasjonsdag som
enkelte på venstresida har påstått, er både feil og skadelig.
Arbeiderklassen er noe langt mer enn de fagorganiserte. Blant
annet tilhører flertallet av norske KVINNER arbeiderklassen,
enten de er yrkesaktive eller hjemmeværende.» 6 Dette standpunkt er i tråd med marxist-leninistenes tall-festing av klassene
i Norge: Halvproletariatet: 5%, Proletariatet: 70%, Småborgerskapet: 20%, det ikke-monopolistiske borgerskapet 5 % ,
Monopolborgerskapet: 1%. 7
Mange sosialister - og ikke-sosialister - påpekte det for dem
ulogiske i at en organisasjon som ikke har tatt stilling mot
kapitalismen demonstrerer på arbeiderklassens kampdag.
Men for marxist-leninistene var dette ikke brist på logikken: 1.
mai skulle utvides. Bl.a. kunne ulike grupper stille i egne
seksjoner i demonstrasjonstoget og reservere seg mot andre
seksjoner og hovedparoler. Kvinnefronten kunne derfor - slik
f.eks. Kvinnefronten i Fredrikstad gjorde - markere seg i Faglig
115
Front-toget med hovedparolen «Kvinnefronten - en tverrpolitisk organisasjon».
Så ble det da også splittelse i Kvinnefronten i Fredrikstad 2.
mai -74 nettopp på grunn av disse uoverensstemmelsene - og
fordi utbryterne mente at marxist-leninistene drev et politisk
dobbeltspill som gjorde det mulig for dem å manipulere gjennom tilbakeholdelse av informasjon, innkallelse til møter og
fiktive vedtekter. De som fortsatte i Kvinnefronten hevdet på
sin side at utbryterne framsatte saken på en uredelig og usaklig
måte og at ingen politisk manipulering hadde funnet sted. 8 Ikke
desto mindre var dette ett av mange tegn på at især sosialistene
nå var i ferd med å bryte med Kvinnefronten i stor stil.
Høsten 1974 markerte en ny kursendring i Kvinnefronten, og
den ga seg bl. a. utslag i at klare klassestandpunkt ble markert - i
strid med den plattformen som var vedtatt på 2. landsmøte.
«Ulike kvinnegrupper» var ikke lenger «unge jenter, husmødre, enslige, lesbiske», som det het i landsmøtereferatene, men
arbeiderklassekvinner og storborgerskapets kvinner. 9 Arbeiderklassekvinner skulle bli Kvinnefrontens fortropp; framheving av seksuell undertrykking, individuell bevisstgjøring og
holdningsendringer skulle dempes. Det som etter hvert fikk
navnet «Fei feminismen ut»-kampanjen satte i gang.
Skillet mellom den borgerlige 10 og den proletære kvinnebevegelse 11 ved slutten av forrige århundre ble brukt som
modell for å stake ut «ei riktig linje i kvinnekampen».12
G.H. (1974) framstilte forskjellene slik i Røde Fane:
«Feminismen:
- Individuell aksjon, stor vekt på enkeltkvinners bevissthet om egen undertrykking, stor vekt på enkeltkvinners muligheter til å gjøre karriere. Kvinnenes frigjøring
er den enkelte kvinnes verk.
- Kvinnekampen rettes mot mannen.
Mannen oppfattes som hovedfienden i kvinnekampen,
den som av egeninteresse og av redsel for plagsom konkurranse ønsker å holde kvinnene nede. Stor vekt legges
på holdningsendringer og på det private forholdet mellom mann og kvinne.
- Kvinnekampens mål er likestilling i betydning full
116
likhet mellom menn og kvinner på alle livsområder.
Kvinner skal ikke diskrimineres, men de skal heller ikke
ha særrettigheter på noe felt, fordi det forrykker konkurranseforholdet (f.eks. frivillig barselpermisjon).
Den proletære kvinnebevegelsen:
- Kollektiv kamp er kvinnekampens viktigste middel.
Enkeltkvinners karriere mindre viktig enn resultater som
betyr noe for majoriteten. Kvinnenes frigjøring er kvinnenes felles verk.
- Kvinnekampen må rettes inn mot klassefienden, i dag
monopolkapitalen og staten. De materielle forhold, ikke
ideologien, basis i undertrykking av kvinnene. Den ideologiske undertrykking er et middel til å opprettholde den
materielle, og også den rettes mot oss fra klassefienden.
- Kvinnekampens mål er frigjøring av kvinnene på
kvinnenes egne premisser, det vil si vi skal ha like rettigheter, men også hensyntagen til våre særegenheter som
kvinner. Vi godtar ingen fri konkurranse der de svakeste
- bl.a. det store flertallet av kvinnene blir de tapende.»
(s.35)
G.H. skrev om «feminisme» - ikke konkret om Nyfeministene.
Men navneforvekslingen lå snublende nær, og marxist-leninistenes resolusjoner mot feminismen førte til splittelse i det
utadrettete samarbeidet mellom Kvinnefronten og Nyfeministene. Typisk er de tre følgende eksemplene:
Samarbeidet i «Abortgruppa i Oslo» raknet våren -74. På den
tiden fremmet «Rød Front» i Studentersamfunnet i Oslo en
resolusjon som både var et angrep på all feminisme og en støtte
til Nyfeministenes og Kvinnefrontens abortgruppe. Nyfeministene oppfattet resolusjonen som en provokasjon og et forsøk på
å utdefinere feministiske begrunnelser for selvbestemt abort.
Kvinnefronten ville ikke ta avstand fra resolusjonen. Nyfeministene trakk seg fra samarbeidet. 13 '
Våren -75 gikk samarbeidet i Kvinnehuset i Porsgrunn i
oppløsning etter lengre tid med strid. Kvinnefronten sendte ut
en pressemelding hvor de begrunnet hvorfor de ba Nyfeministene forlate Kvinnehuset:
117
«Kvinnefronten prøver i dag å stake opp ei riktig linje for
kvinnekampen. Feminismen representerer fortsatt den
veien som ikke vil føre fram. Feministene setter opp
mannen som fienden. Han og hans vesen må bekjempes.
Sirene har tydelig vist at dette er tilfelle, og en ledende
nyfeminist i Norge i dag, Bjørg Vik, har gjentatte ganger
sagt bl.a. i teaterstykket «Tre akter for fem kvinner» at
det «egentlige klasseskillet» går mellom mann og kvinne.
Altfor stor vekt blir lagt på det som har med kjønn å gjøre.
Seksualitet får en uforholdsmessig stor plass. Vi viser
igjen til Sirene for å være konkrete. (...)
Kvinnefrontens viktigste paroler er: Retten til arbeid,
flere daghjem og sjølbestemt abort nå. Slike krav blir ikke
innfridd av seg sjøl. (...) Noen feminister hevder at
Kvinnefronten og Nyfeministene er enige i de sentrale
krava. Kampen for sjølbestemt abort har vist at dette ikke
stemmer. Nyfeministene bruker ofte uttrykket «søstersolidaritet». Men i praksis har de vært en hemsko for
arbeidet for sjølbestemt abort her i distriktet og andre
steder i landet. (...)
Kvinnefronten i Grenland mener at Nyfeministene er
en belastning for kvinnekampen og for arbeidet i «kvinnehuset». Grunnlaget for samarbeidet i huset er vekk.
Kvinnefronten har derfor vedtatt å avbryte samarbeidet
og ber Nyfeministene om å gå.» 14
minimale samarbeidsproblemer, og viste til demonstrasjoner
og møter om selvbestemt abort, som var «Kvinnegruppenes»
viktigste arbeidsområde i 74/75. Nyfeministene oppfattet situasjonen slik at Kvinnefronterne i Lillehammer var dirigert utenfra, og at det ikke var interne forhold i «Kvinnegruppene» som
førte til splittelsen. Det var dessuten ikke alle kvinnefrontere
som brøt med «Kvinnegruppene» i -75, men i hovedsak marxistleninister og de som sympatiserte med denne politiske
retningen. 15
Nyfeministene hadde ikke noe valg. Kvinnehuset var eid av en
kvinnefronter.
«Kvinnegruppene i Lillehammer» var en slags paraplyorganisering og fungerte i nærmere to år som et utmerket eksempel
på at det lot seg gjøre å utvikle et samhold som var mer enn
samarbeid i konkrete saker mellom Nyfeministene og Kvinnefronten. I sin opprinnelige form varte «Kvinnegruppene i Lillehammer» fram til våren -75. Grunnene til at paraplyorganiseringen sprakk var det delte meninger om: Kvinnefronten mente
at det hadde foregått flere opprivende diskusjoner om organisasjonsstruktur og om hovedvekten av det politiske arbeidet
skulle legges på bevisstgjøring eller aksjoner. Kvinnefronten
mente også at det hadde oppstått en del samarbeidsproblemer
før splittingen i -75. Nyfeministene mente at det hadde vært
«Ein bør også merke seg at mellom dei som går til åtak på
Kvinnefronten fra «venstre» og krev å få «de sosialistiske
perspektiva» med, f inst og dei same som ivrar mest for å
dra Kvinnefronten til høgre ved å få fronten til å leggje ein
feministisk politikk til grunn.» (s.5)
118
Men «Fei feminismen ut» var ikke bare rettet mot Nyfeministene. Det var også «feministiske ideer» innen Kvinnefronten som
nå skulle bekjempes. G.H. (1974) skriver:
«Verken i historien eller i dag er det så enkelt at feministisk eller proletær kvinnestrategi er organisatorisk bestemt. Det er et spørsmål om to ideologier, som eksisterer
på tvers av organisatoriske skillelinjer. Vi må ikke stirre
oss blinde på ytre kjennetegn, men lære både den feministiske og den proletære strategien å kjenne innenfra.»
(s.35)
I en redaksjonell kommentar for dette nummeret av Røde Fane
het bl.a.:
Marxist-leninistene ønsket like mye en opprydding i egne
rekker som markering av avstand til andre organisasjoner. I
praksis resulterte det i en voldsom hetsbølge mot alt hva
Nyfeministene sto for og mot sosialistenes forsøk på å reise mer
prinsipielle debatter.
Med bakgrunn i dette meldte stadig flere seg ut av Kvinnefronten i løpet av -74 og -75. Våren -75 utga en gruppe i Bergen
en dokumentsamling om Kvinnefrontens frontstrategi. April119
gruppa, som de kalte seg, besto av kvinner med ulike politiske
oppfatninger men med en felles erfaring i at det etter hvert
hadde blitt «umulig å arbeide for kvinnefrigjøring innen Kvinnefronten». (s.62) Med dokumentsamlingen som grunnlag,
begrunnet de sin utmeldelse av Kvinnefronten:
« 1. Analysen av Kvinnefrontens linje er foretatt utenfor fronten. Dette er et klart brudd med intensjonene bak
opprettelsen av Kvinnefronten.
2. Den vanlige kvinnefronter har ingen mulighet for å
kjenne denne analysen. I henhold til teorien om enhetsfront skal heller ikke alle være med på analysen, det er
tilstrekkelig å støtte opp om kravene som ledelsen lanserer. Vi er blitt fremmede for frontens politikk.
3. Kvinnefronten går ikke lenger inn for søstersolidaritet. Det er uttrykkelig blitt sagt at feminismen må bekjempes og at Kvinnefronten må kjempe mot Claragruppa.
Vi mener at feminismen er kommet fram til en innsikt
som også er viktig i kampen for kvinnefrigjøring. Vi vil
ikke bruke krefter til å bekjempe andre kvinnegrupper.»16
Kvinnefronten i Bergen tok avstand fra denne «hvitboka», bl. a.
med disse ordene:
«Vi finn dei vanlege sutrande klagemåla. 'KF domineres
av AKP's politikk' .... 'Vi mener prinsipielt det er galt at
noe politisk parti skal kunne bestemme KF's syn.' For å
rettferdiggjere desse påstandane sine har dei m.a. med
flygeblad på NKS som stør KF i sin handlemåte omkring
8. mars. Rett. NKS og AKP stør KF, og kva så?
Dei som har vore aktive i KF veit betre enn desse
surmulande «utbryterane». Politikken til KF vert alltid
drøfta i gruppene, og vedtaka vert fatta gjennom flertallsvedtak på fellesmøta. Desse retningslinjene har KF fulgt i
kvart høve, difor er det tøv å korne med påstandar om
partipolitisk styring.»17
120
Ikke desto mindre holdt utbryterne fast ved sine påstander om
at Kvinnefronten var dominert av partiet AKP(m-l)'s kvinnepolitikk. Utbryterne i Oslo dannet våren 1974 Sosialistisk
Kvinneforum, et diskusjonsforum som ikke skulle konkurrere
med organisasjonene, men ha som mål å utvikle analyser av
sammenhenger mellom klasse- og kvinneundertrykking, produksjon og reproduksjon, offentlig og privat sfære. 18
I Bergen ble Claragruppa dannet i april 1974, og løsrev seg
noe senere fra Kvinnefronten. Claragruppa la stor vekt på
diskusjoner omkring målsetting for og organisering av kvinnekampen . Gruppas - eller gruppenes, her var flere smågrupper politiske grunnlag, var at sosialisme er en «forutsetning for
kvinnefrigjøring, som kvinnekampen er en forutsetning for
sosialisme». (Ertresvaag og Seim 1976, s.171) Deres begrunnelse for å være en separat sosialistisk kvinnegruppe lå «i det
faktum at det pr. idag ikke eksisterer et revolusjonært sosialistisk parti vi kan stole fullt ut på i kvinnespørsmålet», (op.cit.
s.171) 19
Alle disputtene mellom Nyfeministene og Kvinnefronten på
den ene sida og de interne stridighetene i Kvinnefronten på den
andre sida, var selvfølgelig ingen oppmuntring til å danne enda
en organisasjon. Og det gikk nesten to år før Brød og Roser i
Oslo ble dannet på initiativ fra tidligere Kvinnefrontere, 28.
mars -76.
Diskusjonen om ny organisasjonsdanning startet for alvor på
et møte i Oslo 25. oktober 1975, arrangert av en gruppe tidligere
Kvinnefrontere. Ca. 450 kvinner hadde møtt fram. Konklusjonen på dette møtet ble at det foreløpig ikke skulle dannes en ny
organisasjon. Men det ble valgt et samarbeidsutvalg som skulle
fungere som et bindeledd mellom de uavhengige kvinnegruppene , og forberede en konferanse i mars -76- da Brød og Roser i
Oslo ble dannet. 20 Organisasjonen presenterte seg som en
«radikal og samfunnskritisk kvinneorganisasjon som ønsker å
samle kvinner i kampen for økonomisk frigjøring, og kampen
for å utvikle frihet, kjærlighet og solidaritet».21 Fem politiske
områder ble prioritert: Kvinner skal få fulle rettigheter i arbeidslivet, kvinner i primærnæringene må få feriepenger, gratis
barnehager, selvbestemt abort og gratis prevensjon, fødeplasser der kvinner bor. Allerede 25. mai 1976 arrangerte de en
aborthøring hvor bl.a. tre kvinner fortalte om hva de hadde
121
opplevd som abortsøkende. Om lag 800 deltok på høringen. 22 '
Tidlig i -76 var Brød og Roser i Trondheim dannet av kvinner
som hadde vært medlemmer i Kvinnefronten. I -77 ble Brød og
Roser i Bergen dannet av sosialistiske kvinner. På en konferanse på Geilo 30. september 1978 ble organisasjonene i de tre
byene slått sammen, og Brød og Roser ble landsomfattende,
med ca. 900 medlemmer. 23 Samtidig ble det valgt et landsutvalg
som høyeste organ og arbeidsutvalg på lokalplan. Brød og
Roser fikk således en pyramideformet organisasjonsstruktur
uten forkvinne.
I disse åra - 75/77 - utviklet Kvinnefronten en mer entydig
politikk. Nå ble den uttalte klassekampen satt i forgrunnen,
mens feministiske standpunkter så å si ble radert ut. Som en del
av dette ble «rett til lønnet arbeid» Kvinnefrontens viktigste
krav. Begrunnelsen for denne prioritering var at:
«Vi er reservearbeidskraft for kapitalen. Vi er de siste
som får jobb, og de første som må gå. Vi deltar i arbeidslivet bare i kortere eller lengre deler av vårt voksne liv.
Dette virker inn på den stillinga vi kvinner har på alle
områder i samfunnet. Vi blir behandla og sett på som
annenrangs mennesker. (...)
Den felles kampen må rettes mot det økonomiske
system som hindrer frigjøring, som opprettholder og
tjener på undertrykkinga: monopolkapitalen og imperialismen. Fienden er de kvinner og menn som eier banker,
fabrikker og anlegg - som råder over arbeidsplassene og
hvor de plasseres - som tjener på våre dårlige lønner, vårt
private barnepass, vår økonomiske avhengighet, vår ydmykelse som kjønn.» 24
Det hadde vært opplagte uenigheter mellom ledelsen og de som
brøt med Kvinnefronten. Politiske uenigheter gjorde seg også
gjeldende i Nyfeministene på denne tida. Men i denne organisasjonen ble det ikke splittelse. La oss se hvordan Nyfeministene
prøvde å løse uenigheter innen sin organisasjon. Deretter
kommer vi nærmere inn på hvordan selve organisasjonsformen
kan henge sammen med hvordan medlemmer trekker seg ut av
organisasjonsarbeidet.
122
Samling om uenigheter
I motsetning til Kvinnefronten, som raskt arrangerte et landsmøte, hadde Nyfeministene de første tre åra ingen organisering
utover lokalnivå. Det som fantes av organisering av Nyfeminister, var en etterligning av organiseringen av det dengang nye
kvinneopprøret i USA. Men siden det ikke fantes et etablert
kommunikasjonsnett mellom smågruppene, ble det heller ikke
reist noen debatt om dette passet for norske forhold. Det var
først tidlig i -73 at den flate organisasjonsstrukturen ble satt på
begrep. Dette åpnet for en debatt om hvem som var nyfeminister - om det var alle som kalte seg (nyfeminister, eller om det
bare skulle omfatte de som var enige om radikale feministiske
perspektiver. Allerede da hadde det vist seg at det var mye
gjennomtrekk i Nyfeministene: Mange så på Nyfeministene
som et sted for bevisstgjøring. Når de var «bevisste nok», gikk
de over i annet politisk arbeid.
I løpet av de første åra hadde det vist seg at den gjennomførte
desentraliserte organisasjonsstrukturen ikke ivaretok samlings- og kontaktbehovene. Men like viktig var at når Kvinnefronten markerte skillelinjene mellom seg og Nyfeministene,
ble Nyfeministene igjen presset til en mer samlet respons mot
Kvinnefronten. Dessuten var Nyfeministene utenfra allerede
definert som en forholdsvis homogen politisk gruppering. Også
dette understreket behovet for samling og økt kommunikasjon
innad.
Formålet med Nyfeministenes første landsmøte var først og
fremst at Nyfeminister fra hele landet skulle møtes for å utveksle meninger og erfaringer. Men det var også et forsøk på å
komme fram til en felles plattform og en oversikt over organiseringen på landsbasis. 119 Nyfeminister fra 12 steder i landet var
samlet. 25 Til landsmøtet forelå det tre forslag til plattform - ett
fra Bergen, ett fra Oslo og ett fra Trondheim.
De tre plattformforslagene viste at Nyfeministene hadde
konflikter rundt det samme tema som i Kvinnefronten: Skulle
plattformen unngå standpunkter som kunne støte interesserte
fra dem - eller skulle plattformen vise radikale kvinnepolitiske
standpunkter?
Nyfeministene i Trondheim og Bergen ønsket en generell
plattform uten prinsipielle, radikale standpunkter. Dette ble
123
begrunnet med at de ville nå mange kvinner, og at aktivisering
av kvinner er et mål i seg selv .De - som mange Kvinnefrontere understreket at vi må ta hensyn til at kvinner er kommet til
forskjellige nivåer i bevisstgjøringen. Nyfeministene i Bergen
ønsket dessuten at plattformen skulle være kort - et avsnitt eller
to var tilstrekkelig. Noen Oslo-Nyfeminister - med gruppa
«Elektra» i spissen - mente at plattformen skulle inneholde
Nyfeministenes syn på konkrete saker, som for selvbestemt
abort, lovfestet omsorgspermisjon for menn, smertefrie fødsler. De argumenterte med at visse politiske standpunkter var
grunnleggende for å kunne kalle seg Nyfeminist, og ønsket ikke
å favne så vidt at «det hele fløt ut i fullstendig meningsfrihet».
Nyfeministene skulle i stedet stå for en aktiv, radikal kvinnepolitikk. 26
Ingen av forslagene ble godtatt av samtlige. En komité
arbeidet så fram et kompromissforslag, men heller ikke dette
var det full enighet om. Landsmøtet vedtok derfor ingen plattform. Men de ble enige om at kompromissforslaget i stedet
skulle betraktes som et resultat av arbeidet på landsmøtet, og
som et dokument som kunne tjene som informasjon om Nyfeministene. I motsetning til Kvinnefrontens landsmøte, ble det
ikke vedtatt noen plattform gjennom flertallsbeslutninger.
Men orienteringen fra landsmøtet virket som retningslinjer for
Nyfeministenes kamp og arbeid. I presentasjonen som ble
sendt ut fra landsmøtet heter det i innledningen:
«Det Nyfeministene står samlet om vil forandre seg etter
som bevegelsen utvikler seg. Dette er en presentasjon av
felles tanker og meninger som Nyfeministene ble enige
om på det første landsmøtet 13. og 14. oktober 1973 i
Trondheim. (...) Presentasjonen er ikke noen ramme
som de enkelte Nyfeministgruppene rundt i landet må
holde seg innenfor. De enkelte gruppene er selvstendige
og står fritt til å arbeide med det de vil, og gjennom
arbeidet videreutvikle sin forståelse av kvinnens problemer.» (s. 1)
Programmet slår også fast at bevisstgjøring i smågrupper er
viktig. Gjennom bevisstgjøring skulle kvinner bli klar over
hvordan patriarkatet undertrykker oss, og få kraft og inspira-
sjon til å aksjonere mot og bekjempe patriarkatet. Motsvaret til
patriarkat, var kvinnekultur:
«I løpet av bevisstgjøringen utvikler vi kunsten å samarbeide med andre kvinner i grupper. Etter som vi lærer
hverandre å kjenne, oppdager vi at det er en del ting som
vi synes er verdifulle og som vi vil bevare. Det er dette vi
mener med kvinnekultur. Varme, ømhet og omsorg er
ikke høyt verdsatt i samfunnet. Det er nemlig typisk
kvinnelige verdier. Men vi ønsker ikke å bli menn. Tvert i
mot ønsker vi at våre verdier og behov skal anerkjennes
som vesentlige for samfunnet som helhet. (...)
Det at vi har en egen kultur har også konsekvenser for
hva slags aksjoner vi har. (...) Vi bruker vår fantasi og
våre egne metoder for å aksjonere i Nyfeministisk ånd.» 27
Nyfeministenes presentasjon i -73 var like vidtfavnende som
den plattform Kvinnefronten vedtok i -74. Dessuten er de
konkrete kravene stort sett de samme som Kvinnefrontens, slik
som lik lønn for likeverdig arbeid, oppdeling i kvinnejobber og
mannsjobber må opphøre, arbeidsledighetstrygd for alle reelt
arbeidsløse, kortere og mer fleksibel arbeidstid for småbarnsforeldre, lovfestet omsorgspermisjon for menn, kamp mot
kvinners stilling som arbeidskraftreserve - og dessuten kamp
mot at kvinner blir gjort til kjønnsobjekt, krav om retten til
seksuell utfoldelse, til gratis prevensjon, velutstyrte fødeplasser, smertefrie fødsler, selvbestemt abort, gode barnehager til
alle barn. 28
I tråd med Nyfeministenes ønsker om mangfold og deres
skepsis til tradisjonelle flertallsbeslutninger, ble ingen spesifikke krav prioritert. Men landsmøtet vedtok fire resolusjoner,
som ble sendt Stortinget, via Forbruker- og administrasjonsdepartementet og Kirke- og undervisningsdepartementet. Når vi
sammenlikner disse resolusjonene med de tre prioriterte oppgavene til Kvinnefrontens landsmøte i -74, ser vi at saksområdene er svært overlappende: Begge la vekt på å arbeide for
selvbestemt abort og på arbeidet for lik lønn og samme pensjonsordninger for kvinner og menn i likeverdig arbeid - eller
fjerning av kvinnelønnsklassene, som Kvinnefronten kalte det.
I tillegg til disse vedtok landsmøtet en resolusjon som krevde
125
at alle barn født av norske kvinner, skulle kunne få norsk
statsborgerskap. Dengang var § 1 i «Lov om norsk riksborgarrett» diskriminerende; ifølge loven fikk barn av norsk kvinne
gift med utenlandsk statsborger og bosatt i utlandet, ikke norsk
statsborgerskap om de ønsket det.
Nyfeministene vedtok dessuten en resolusjon som krevde
adgang til voksenopplæring for alle som ønsket det. Som følge
av dette, krevde de lik adgang til låne- og støtteordninger
og opphevelse av behovsprøving for utdanningslån til gifte
kvinner. 29
Vi kan oppsummerende slå fast at Kvinnefronten og Nyfeministene langt på vei var preget av de samme typer interne
uenigheter om plattformens utforming - og preget av enighet
dem imellom i en lang rekke politiske saker. Vi kan dessuten slå
fast at i Nyfeministene tvang det seg ikke fram en splittelse, slik
som Kvinnefronten opplevde disse åra.
Det betyr ikke at Nyfeministenes interne stridigheter ble
avklart. Organisasjonen rommet fremdeles en rekke tendenser
og retninger, perspektiver og synspunkter som ikke var klart
definert og vurdert i forhold til hverandre. Men i motsetning til
Kvinnefronten ble ikke dette reist som et problem. Det ble tvert
imot betraktet som en del av det mangfold Nyfeministene
ønsket. Typisk for Nyfeministene er formuleringer som «Dette
er ikke noe program, men et utvalg av det vi har sagt og gjort i
ulike sammenhenger. Forhåpentligvis illustrerer det mangfoldet av meninger og aktiviteter.»30
Likevel var ikke den manglende avklaringen helt problemfri.
På Nyfeministenes 2. landsmøte, i Bodø 26. og 27. oktober
1974, ønsket 95% av deltakerne å diskutere «feministbevegelsens organisasjon og om hvordan feminismen fungerte».31 Nyfeministene i Bodø, som arrangerte landsmøtet, hadde foreslått og forberedt drøftinger av Stortingsmelding nr. 51 «Om
barnefamiliens levekår». 32 Når så mange av deltakerne likevel
ville diskutere «feministbevegelsen», er det rimelig å anta at
mange Nyfeminister hadde ønsker om, og problemer med, en
nærmere avklaring av hva organisasjonens politikk skulle gå ut
på.
Noen prinsipiell politisk avklaring ble det ikke. Men det ble
lagt fram forslag til en fastere organisasjonsstruktur som skulle
sikre kontaktmulighetene mellom gruppene. For øvrig ble det
126
vedtatt en resolusjon om felles utmelding av statskirken, en
resolusjon for selvbestemt abort og om kortere arbeidstid for
småbarnsforeldre.
På dette landsmøtet deltok omlag 80 Nyfeminister og bare tre
fra Oslo. 33 Det lave frammøtet skyldtes nok delvis at alle måtte
betale den dyre reisen selv. Men det kan også være et første
synlig tegn på den stillferdige tilbaketrekkingen fra organisasjonen.
Fra 74/75 er det ikke bare Kvinnefronten som mister medlemmer. Også i Nyfeministenes rekker blir det færre aktive. Det er
ikke helt enkelt å finne grunnene til at kvinner trakk seg ut av
Nyfeministene i denne tida. De fleste gjorde det stillferdig, uten
å gi noen begrunnelse. Men fra enkelte hold har det blitt hevdet
at denne passiviseringen henger sammen med at mange lesbiske nå ble framtredende i organisasjonen og dreide Nyfeministenes politikk i retning av lesbisk kamp framfor en mer generell
anti-patriarkalsk kamp. 34
Kanskje det var for pinlig å begrunne sin tilbaketrekking med
negative uttalelser om lesbiske? Nyfeministene var, og er, del
av en frihetssøkende bevegelse, hvor målsettingene er oppheving av all undertrykking. Dermed var det ikke legitimt å ta
avstand fra kvinner som åpenbart ble undertrykt - og især ikke
kvinner som ble undertrykt fordi de levde uten mann. Vi kan
likevel ikke se bort fra at en del var skeptiske til de politiske
perspektiver som ligger i slagordet «Kvinnekamp er lesbisk
kamp» - som var en av parolene som ble fremmet - selv om nok
de aller fleste kunne være enige i at «Lesbisk kamp er kvinnekamp». Underforstått: Lesbiske bør være aktive i den generelle
kvinnekampen.
Hva de som enkeltvis og umælende trakk seg ut av Nyfeministene mente, vet vi lite om. Vi kan likevel reise spørsmålet om
det var temaet eller organisasjonsstrukturen som fikk mange til
å gå stille i dørene.
La oss se litt nærmere på diskusjonene om lesbisk kamp som
begynte i -74, og stille spørsmålet: Trakk lesbiske seg ut av
Nyfeministene på samme måte som heterofile kvinner? Ble
Nyfeminister passive uten uttalt begrunnelse også på de stedene hvor lesbiskhet ikke var et diskusjonstema?
127
Allianse uten partner
I løpet av 73/74 utkrystalliserte det seg en debatt blant Nyfeministene i Oslo som det ikke var rom for i Kvinnefrontens interne
stridigheter om klassekampens strategiske betydning: Debattene om heterofili og lesbiskhet.
På Kvinnefrontens landsmøte i -74 ble det vedtatt en resolusjon om støtte til lesbisk frigjøring, og «kamp mot undertrykking av lesbiske» var en del av organisasjonens prinsipprogram.
En tilsvarende resolusjon ble ikke vedtatt på Nyfeministenes
landsmøter i -73 og -74. I «Presentasjon av Nyfeministene»,
som det ble enighet om på landsmøtet i -73, er ikke lesbiskhet
nevnt. Det samme gjelder møtereferatet fra landsmøtet i -74.
Likevel er det lesbiske feminister som har markert seg som
gruppering innad i den nye kvinnebevegelsen. Nyfeministenes
politisering av det private og oppvurderingen av søsterskap og
kvinneverd åpner for debatter om lesbiskhet - noe diskusjoner
om f.eks. klassekamp og arbeidskraftreserve ikke gjør.
Tidlig i -73 engasjerte en gruppe Nyfeminister seg i lesbisk
politikk. De meldte seg inn i «Det norske Forbundet av 1948»,
som på den tiden fikk et oppsving da juridiske straffetiltak mot
mannlige homofile ble opphevet. Brantenberg (1977) framhever bl.a. at fram til 1970 var det ingen homoseksuelle i Norge
som våget å vedstå seg sin homoseksualitet offentlig. Da det
endelig skjedde, var det en kvinne - Karen-Christine Friele som sto fram. Hun kom til å prege mye av den politikken
Forbundet av -48 førte, bl.a. fordi hun var den eneste som torde
å ta kontakt med myndighetene om opphevelse av Straffelovens § 213, som kriminaliserte mannlig homofili. Men selv om
Forbundets mest sentrale person var en kvinne, utgjorde kvinnene bare omlag 20% av medlemmene. 35 Lesbiskhet ble heller
ikke diskutert i kvinnebevegelsen før høsten -73, da Nyfeministene i Oslo startet debatten på et fellesmøte om tema «seksualitet».
Det største problemet for mange lesbiske bunner i den sosiale
usynliggjøringen: Som Monique Wittig (1976) skriver i forordet til sin bok:
128
«Le Corps Lesbien har lesbiskhet som tema. Dvs. et tema
som ikke engang kan beskrives som et tabu, siden det ikke
eksisterer i litteraturhistorien. Litteraturen om mannlig
homofili har en fortid, den har nåtid. Lesbiske er tause slik kvinner er som kvinner i alle sammenhenger. Når vi
har lest diktene til Sappho, Radclyffe HalFs Ensomhetens
Brønn, diktene til Sylvia Plath og Anais Nin, La Båtarde
av Violette Leduc, har vi lest alt. Bare kvinnebevegelsen
har vist seg å kunne skape tekster om lesbiskhet i
sammenheng med et totalt brudd med den mannsdominerte kulturen - tekster skrevet av kvinner bare for
kvinner, uten hensyntagen til menns godkjennelse.»36
Også Brantenberg (1977) understreker tausheten, og hevder at
det største problemet som møter historikeren når hun vil
analysere lesbisk kjærlighet gjennom tidene, er at kildene
enten er tilintetgjort, fordreid eller beløyet. Martin og Lyon
(1972) framhever at vi vet så lite om lesbiske at til og med
lesbiske selv blir fanget inn i et nett av myter og stereotypier.
Kuckuc (1975) beskriver og avviser de viktigste negative myter
og klisjeer om lesbiske: Homofili er abnormt, kvinnelig og
mannlig homofili er likeartet, lesbiskhet eksisterer ikke, lesbiske forfører gjerne, homofili oppstår i en heteroseksuell mangelsituasjon, homofili virker i seg selv isolerende, lesbiske føler seg
som menn, homofile har et forflatet følelsesliv, i et nytt samfunn
vil homofili ikke eksistere, homofili er medfødt, og kan fastslåes ved en kroppslig skavank.
Spansdahl (1977) påpeker at lesbiskhet er synlig i noen få
sammenhenger, men da satt i forbindelse med verdier som er
negative i vårt samfunn og framstilles i en fordreid og negativ
form: i pornografien og i psykiatrien. Samlet fører denne form
for stigmatisering til at svært mange forbinder lesbiskhet med
følelsesmessig forkrøpling, seksuell hemningsløshet, kriminalitet og/eller ukvinnelighet.
Som et svar på fordreiningen og fortielsen var det mange
lesbiske feminister som fra 73/74 mente at synliggjøring var det
mest effektive midlet mot undertrykkingen. Men det viste seg
at selv om en del ville stå åpent fram som lesbiske, bød det på
vanskeligheter å diskutere spørsmålet. Diskusjonene om lesbisk politikk var ofte tamme, særlig fordi heterofile i kvinnebe9 - Bak slapordene
129
vegelsen ikke var like ivrige debattanter her som i andre
sammenhenger. Noen få heterofile kvinner markerte motstand
mot at lesbiskhet skulle bli en synlig og vesentlig del av kvinnekampen. Men det typiske var få, eller ingen, uttalte motsetninger mellom lesbiske og heterofile - samtidig med at forholdsvis
få heterofile var engasjert i lesbisk politikk. 37
Kvinnegruppa som hadde organisert seg innen Forbundet av
-48, inviterte representanter fra den nye kvinnebevegelsen til et
møte 21. mai 1974. Forholdet mellom lesbisk kamp og kvinnekamp ble diskutert og debatten munnet ut i tre punkter som det
var felles enighet om:
- kamp mot kjønnsrollemønsteret,
- kamp mot at kvinner blir definert (bare) ut fra seksualitet,
- kamp mot at kjernefamilien er eneste aksepterte samlivsform. 38
Lesbiske feminister fikk likevel ingen entydig støtte, verken fra
resten av kvinnebevegelsen eller fra medlemmer i Forbundet av
-48. Hvor skulle de så søke allianser?
Blant lesbiske feminister ble to hovedsynspunkter forfektet:
En gruppering ønsket å danne en egen organisasjon for lesbiske, som selv skulle formulere premissene og målsettingene for
lesbisk kvinnekamp. De mente at Forbundet av -48 var for
mannsdominert og den nye kvinnebevegelsen for preget av
tradisjonelle heterofile perspektiver. Andre gikk imot egen
organisering og mente at lesbiske hadde muligheter til å kjempe
for lesbisk frigjøring både i den nye kvinnebevegelsen og i
Forbundet av -48. Begrunnelsen for det førstnevnte synspunktet er ført i pennen bl.a. av Gerd Brantenberg:
«Kvinnebevegelsen tar opp heterofile kvinners situasjon.
Med dette mener jeg: 1) med «kvinne» menes en heterofil
kvinne, med mindre annet uttrykkelig er sagt, 2) bevegelsen tar aldri opp homofile kvinners situasjon med mindre
homofile kvinner tvinger den til det. Vi kan godt bli enige
om at undertrykkelsen av lesbiske har sammenheng med
undertrykkelsen av kvinner i det hele tatt. Vi kan også bli
enige om at idet kvinnebevegelsen kjemper for alle kvin130
ner, kjemper den også for lesbiske - ettersom lesbiske er
kvinner. Men dette betyr ikke at kvinnebevegelsen er
villig til å ta opp lesbisk problematikk særskilt. Det betyr
ikke at den er villig til å ta opp de ting som undertrykker
lesbiske, men som ikke undertrykker den heterofile. (...)
Kvinnebevegelsen tar ikke - uten påtrykk fra oss denne særskilte form for undertrykkelse opp. Homofilorganisasjoner- som alle er minst 80% dominert av menn
- gjør det heller ikke. Ingen av stedene vil respektive de
heterofile kvinner eller de homofile menn av seg selv
gjøre noe for f.eks. å gjøre det lettere for lesbiske å få
kontakt med hverandre. De vil aldri foreslå egne arrangementer for lesbiske, særskilte diskusjoner om lesbisk
problematikk, aksjoner for å rekruttere flere lesbiske,
lesbisk avis, protester mot massemedienes behandling av
lesbiske osv., og de vil heller ikke foreslå at vi danner
lesbiske bevisstgjøringsgrupper. Vi er nødt til å ta initiativet til disse tingene selv, og gjøre dem selv; hvis vi mener
de skal gjøres i det hele tatt. (...)
Meningen er å samle de lesbiske. Hvis det ikke er mulig
å rekruttere lesbiske, samle lesbiske, diskutere lesbiskhet, planlegge aksjoner for lesbiske her - så er vi nødt til å
gå et annet sted. Det er verken et splittelsesforsøk eller
noen trusel om det. Det er et krav. Som lesbiske blir vi
nødt til å ta stilling til hvordan vi kan bruke DNF -48 og
kvinnebevegelsen til å fremme våre krav. Hvis vi ikke kan
få våre krav igjennom der, ser jeg ingen grunn til å bli d e r hvis det er lesbisk politikk vi skal bedrive. (...)
Det heterofile mannssamfunns utgangspunkt er at det
ikke er noen sammenheng mellom det å være lesbisk og
det å være kvinne; ingen sammenheng mellom lesbiske
kvinners kamp og kvinnekampen. Det er vår oppgave å
påvise denne sammenhengen. Men det skal ikke forlede
oss til å tro at sammenhengen er total.
Jeg kjenner ingen kvinne som lot det gå 22 år før hun - i
angst og beven - våget å innrømme at hun var kvinne.»39
De som gikk imot en ny organisering la vekt på at det er relativt
få som vil stå offentlig fram som lesbiske - og svært mange av de
som gjør det, har større solidaritet med homofile menn enn med
131
heterofile kvinner. Organisasjonen ville derfor bli tallmessig
for liten til å få særlig slagkraft. Av politiske begrunnelser for
dette standpunkt, siterer vi fra Elin Lund og Birgit Bjerck:
«a) DNF -48 er en etablert organisasjon som driver
informasjonsvirksomhet og opplysningsvirksomhet både
i massemedia, i undervisningssektoren og som har kontakt med parlamentariske og utenomparlamentariske
institusjoner. DNF -48 får dessuten en rekke henvendelser om å holde foredrag, delta i debatter etc. i forskjellige
fora. Denne virksomhet bør ikke overlates utelukkende
til homofile menn.
b) Nødvendigheten av å påvise og å klargjøre sammenhengen mellom kvinneundertrykkelse og homofil undertrykkelse - og at kvinnefrigjøring er absolutt betingelse
for full homofil frigjøring - tilsier at vi ikke isolerer oss fra
kvinnebevegelsen, men tvertom arbeider innenfor den
og aktivt deltar som en inkorporert del av bevegelsen. Vi
må bli bevisst vår dobbelte målsetting - som for oss ikke
kan skilles ad - frigjøring som kvinne og frigjøring som
lesbisk.
Vi må heller ikke undervurdere den psykiske belastning det medfører å være i en konstant kampsituasjon.
Hvis vi trekker oss ut av både forbundet og kvinnebevegelsen fordi vi møter motstand og mener det er for
energikrevende å jobbe der, trekker vi oss i realiteten
tilbake til en mer utsatt og isolert posisjon. Vi risikerer å
lukke oss inne i oss selv og derved miste kontakten med
andre kvinner fordi dialogen blir brutt. Vi er så få - ennå at vi ikke har råd til å miste de forbundsfeller vi allerede
har og de vi måtte få. (...)
Vi som bruker benevnelsen lesbisk om oss selv, har
tildels ulike erfaringer og forskjellig utgangspunkt.
Spennvidden av konkrete opplevelser går fra ren undertrykkelse til frigjøring. Vi må dra nytte av våre forskjellige erfaringer og ikke fastlåse hverandre når vi vil utforme en felles lesbisk politikk og strategi.»40'
Organisasjonsdebatten var i stor grad en strategidebatt. Uenigheten om lesbisk politikk dreide seg ikke om kampen for å
132
oppnå vanlige rettigheter, som trygg bolig- og arbeidssituasjon,
eller beskyttelse mot vold og sjikanering. Det var heller ingen
uenighet om å bekjempe fortielsen. Men de to gruppene vurderte muligheten til å gjøre noe med dette forskjellig. De som
gikk inn for egen organisering, mente at det verken ville bli tid,
anledning eller kraft igjen til en egen lesbisk politikk uten
selvstendig organisering av de smågruppene som allerede fantes. De som gikk imot egen organisering mente at det var mulig
å drive lesbisk kamp både i Forbundet av -48 og i den nye
kvinnebevegelsen. Uenighetene dreide seg derfor også om
hvor støttende eller avvisende kvinneorganisasjonene var - og
især Nyfeministene, som var den organisasjonen feministene
var engasjert i. Men det var først og fremst erfaringer fra
Forbundet av -48 som ga støtet til dannelsen av Lesbisk Bevegelse i Oslo. En rekke debatter med konservative menn om
kvinneundertrykking, og om homofil kamp med marxist-leninistiske kvinner og menn, styrket mange lesbiske feministers
ønske om å danne en selvstendig organisasjon. De fleste i
Kvinnegruppa i Forbundet av -48 tok initiativ til dannelsen av
Lesbisk Bevegelse, som ble opprettet 5. september 1975.
Men undertrykking av lesbiske er et komplisert samspill
mellom minst to undertrykkingsforhold: I forholdet mellom
kjønnene og i forholdet mellom heterofile og homofile. Derved
blir også endringsmulighetene mer tvetydige. Og diskusjonene
om lesbisk kamp utelukkende er kvinnekamp eller også har
elementer av homokamp felles med menn, har fortsatt blant de
omlag 60 medlemmene i Lesbisk Bevegelse i Oslo. 41 Men i sin
praktiske politikk har Lesbisk Bevegelse i all hovedsak arbeidet
for de samme saker som resten av den nye kvinnebevegelsen som kampen for selvbestemt abort, likelønn, mot politiske
oppsigelser, mot kommersiell utnytting av kvinnekroppen,
mot norsk medlemskap i IEA og mot atomkraft. I tillegg har de
selvfølgelig lesbisk politikk på programmet, som bekjempelse
av vold mot lesbiske og krav om rettssikkerhet for lesbiske
mødre. Lesbisk Bevegelse har som mål å bekjempe «det kapitalistiske systemet og de menn som har interesse av å holde
kvinner nede. Vi bekjemper kjernefamilien som isolerer kvinner, og hindrer dem i å se at de er i samme situasjon.»42
I tillegg til det politiske arbeidet har Lesbisk Bevegelse
bidratt til å utvikle et sosialt og kulturelt miljø, hovedsaklig for
133
lesbiske feminister i Oslo. Lesbiske feminister - også de som
ikke er medlemmer i Lesbisk Bevegelse - har etter hvert blitt en
av de mest aktive grupperingene i den nye kvinnebevegelsen.
Mange har engasjert seg i de fora av forskjellig slag som er
dannet i siste halvdel av 70-åra, og som blir beskrevet i neste
kapittel.
Også debatter om hvordan en skal definere «lesbisk» er reist
av lesbiske feminister - en debatt som på mange måter har løftet
ordet lesbisk ut av de mørkeste og mest stigmatiserende assosiasjonene.
Den nye kvinnebevegelsens framheving av søsterskap og
gode forhold mellom kvinner faller i tid sammen med en
liberalisering av normer knyttet til seksualitet. Dette har skapt
et grunnlag for å reise spørsmål om hva lesbiskhet er. Så å si alle
lesbiske feminister definerer begrepet «lesbisk» atskillig videre
enn det tradisjonelle, snevre, sex-fokuserende begrep «homoseksuell». I noen kretser har begrepet sågar hatt en tendens til a
løsne fra sitt utgangspunkt som betegnelse på entydig seksuell
tiltrekning, og i stedet gitt en mer politisk definering. Faderman
(1980) hevder at lesbiske feminister definerer «lesbisk» som
«En kvinne er lesbisk når hun lar kvinner være det primære i sitt
liv, når hun bruker sin energi på å slutte seg til andre kvinner
framfor til menn», (s.380)
En så vid definisjon har hatt liten uttalt tilslutning her i
Norge, men utvidelsen og politiseringen av begrepet går også
her til lands i samme retning. Mange feminister ble inspirert av
Radicallesbians i New York som hadde formulert begrepet
«kvinne-identifisert kvinne». De mente at en lesbisk kvinne var
en kvinne med alle kvinners berettigede vrede og opprør i seg.
Men politisering i denne retningen hadde en tendens til
ekskludering og negative synspunkter på heteroseksuelle kvinner. Var ikke kvinner som faktisk hadde et seksuelt forhold til
en mann, kvinneidentifisert? Hvis de prioriterte kvinnefellesskap i de fleste sammenhenger bortsett fra seksuelle, var de da
«egentlig lesbiske»? Blant dem som i 74/75 ikke ønsket en egen
organisering av lesbiske, var de som ønsket en strammere
definisjon av «lesbiske» - og hevdet samtidig at ikke alle
kvinne-identifiserte kvinner «egentlig er lesbiske». Men det var
ingen helt entydig sammenheng mellom disse standpunktene.
Ulike - og tildels uavklarte - oppfatninger av begrepet «les134
bisk» gjorde seg gjeldende i begge grupperingene. Likevel
innebærer disse mer eller mindre diffuse uenighetene om begrepet «lesbisk» en uenighet om hva kvinners selvstendighet
innebærer: Mange av dem som gikk inn for egen organisering
mente at selvstendighet ikke bare innebærer fraværet av menn
som kjærester og samboere, men også som politiske samspillere
- og mente at politisk samarbeid med menn faktisk hadde vist
seg å bli dominert av menns virkelighetsforståelse og virksomheter. Mange av dem som var imot egen organisering, mente at
selvstendighet ikke nødvendigvis innebar noe av dette, og
hevdet at egen organisering ville virke isolerende framfor
utvidende i kampen for lesbisk frigjøring.
Mange av dem som sto bak dannelsen av Lesbisk Bevegelse,
mente at Nyfeministene ikke ivaretok og støttet frigjøring for
lesbiske. Likevel brøt de ikke med Nyfeministene - slik sosialistiske grupper brøt med Kvinnefronten i 74/75, da de mente at
Kvinnefronten ikke ivaretok deres politikk. I stedet ble de
dobbelt-organisert - og en del ble passive Nyfeminister, slik en
del heterofile kvinner også ble.
Uenigheter kan ikke måles i gradsforskjeller. Derfor lar det seg
heller ikke gjøre å komme fram til en konklusjon om hvilke
grupperinger som hadde de «største» konfliktene seg imellom.
Men vi kan slå fast at både Kvinnefronten og Nyfeministene
hadde indre konflikter om temaene «uttalt radikalitet og masserekruttering». Blant Nyfeminister i Oslo og noe senere i
Porsgrunn, utviklet det seg dessuten en konflikt om kamp for
frigjøring for lesbiske. Vi har tidligere reist spørsmålet om det
var selve temaet «lesbisk frigjøring» som fikk Nyfeminister til å
gå stille ut bakveien - i motsetning til mange sosialisters uttalte
brudd med Kvinnefronten. Det mest sannsynlige er at dette
ikke er hovedgrunnen. For det første var heterofile lite interessert i temaet «lesbisk frigjøring». For det andre har den stillferdige tilbaketrekkingen fra organisasjonen også vært typisk bl.a.
i Bergen, Bodø og Trondheim, hvor det har vært få åpent
lesbiske Nyfeminister. For det tredje har heller ikke lesbiske
feminister politisk begrunnet sin tilbaketrekking fra organisasjonen.
135
Storm og stillhet
Hvilken rolle spiller så organisasjonsformen når det gjelder
måten medlemmene bryter med organisasjonen eller trekker
seg ut?
La oss kort oppsummere:
1. Den nye kvinnebevegelsen rommer to organisasjonsformer: den pyramideformede og den flate. Organisasjoner med
flat struktur - først Nyfeministene, senere også Lesbisk Bevegelse - har vært preget av en stille tilbaketrekking fra de medlemmer som ikke lenger ville være aktive. I organisasjonen med
pyramideform, Kvinnefronten, har noen grupperinger trukket
seg ut ved ettertrykkelig å markere politisk avstand. Selv om det
også i Kvinnefronten finnes dem som bare lar være å fornye
medlemskapet, har dette vært en viktig forskjell mellom organisasjonene.
2. I hele den nye kvinnebevegelsen, uansett organisasjonsform, har moderasjon versus radikalitet vært et sentralt
konflikttema. 43) De moderate har begrunnet sitt syn ut fra
rekrutteringsmessige hensyn, mens de radikale ønsket klarere
sosialistiske eller feministiske prinsipper. Dessuten har det
vært stor enighet om de aller fleste utadrettede kravene - og
organisasjonene har reist de samme kravene på omtrent samme
tid.
3. De politiske konfliktene henger ikke sammen med diskusjoner om organisasjonsformen som sådan: Da Lesbisk Bevegelse ble dannet av en del Nyfeminister, valgte de flat organisasjonsform. De som brøt med Kvinnefronten, var ikke motstandere av den pyramideformede organisasjonsformen. Uenigheten dreide seg om de politiske prinsipper ved frontorganisering,
om enkeltstående reformkrav versus uttalt sosialistiske standpunkter.
Så vel pyramideorganisering som brudd med moderorganisasjonen har lange røtter i norsk sosialisme. Bruddene har vanligvis skjedd i forbindelse med disputter om sosialistisk frigjøringsstrategi og kortsiktige målsettinger. Utbrytergrupper har
ofte begrunnet sitt valg med at moderorganisasjonene har blitt
reformistiske og borgerlige. Splittelsen i Kvinnefronten var del
av denne tradisjonen.
136
Nyfeministene hadde verken i utgangspunktet eller senere
en entydig sosialistisk forankring. Likevel viser alle viktige
trekk ved Nyfeministenes politikk at de er del av «Det nye
venstre», som utviklet seg i nesten alle vestlige samfunn i 60- og
70-åra. Men til forskjell fra de fleste venstre-orienterte organisasjoner - og også tidligere kvinneorganisasjoner (Hernes
1982) - har Nyfeministene ikke gjennomløpet en uttalt splittelse. Det er Nyfeministenes uvanlige utvikling på dette punkt
som blir belyst - og ikke hvorfor politisk organisering for
sosialisme stadig har medført organisasjonsbrudd. Jeg har
derfor beskrevet noen trekk ved flat organisasjonsstruktur som
sannsynligvis motvirker åpen splittelse, og sammenliknet dette
med pyramideorganisering.
Satt på spissen kan vi si at de dominerende i Nyfeministene
ble det i kraft av sin person, mens de dominerende i Kvinnefronten ble det i kraft av sin posisjon. Det viktigste i denne sammenheng er ikke at det sannsynligvis er sammenfall mellom «person
og posisjon» også i pyramideformede organisasjoner, men at
personer i valgte posisjoner kan kritiseres for sin politikk- og da
til dels uavhengig av person.
Atskillelsen mellom person og personens politiske standpunkter er svært vanskelig i en organisasjon som Nyfeministene. Dette bunner for det første i Nyfeministenes egne politiske
perspektiver: Det private og det personlige ble trukket inn i de
politiske diskusjonene - levemåte, oppførsel, følelser og tanker
skulle være en viktig del av den politiske kampen. «Det personlige er det politiske» var ett av slagordene. Dette betydde også
at det politiske er det personlige. En ny personlig levemåte og
væremåte var en viktig del av politikken. Det personlige og det
politiske fikk derfor en atskillig sterkere sammenheng i Nyfeministene enn i Kvinnefronten - og det var også nettopp det
Nyfeministene ønsket.
For det andre bunner den nære sammenheng mellom person
og posisjon i Nyfeministenes historieløshet. Som vi var inne på
tidligere, gjenspeilte konflikten innad i Kvinnefronten en konflikt som har røtter i en lang sosialistisk tradisjon: Konflikten
om arbeiderens bevissthetsnivå - om undertrykte har «fagforeningsbevissthet» eller «revolusjonær bevissthet». I det vesentlige har Kvinnefronten forstått seg selv som en proletær kvinneorganisasjon og ønsket å videreføre den proletære kvinnekam137
pen ved århundreskiftet. Når «Fei feminismen ut»-kampanjen
ble satt i gang, ble dette historisk begrunnet. Det ble hevdet at
historien viste at feminisme var borgerlig, dvs. ikke klasseoverskridende, og bidro i realiteten til å svekke arbeiderklassen
ved å splitte arbeidende kvinner og menn. Men selv om marxistleninister og en del sosialister mente at feminismen - og dermed
Nyfeministene - var en forlengelse av den borgerlige kvinnebevegelsen, hadde Nyfeministene selv ikke denne selvforståelse.
Og det er deres egen selvforståelse som i denne sammenheng er
viktig: Siden Nyfeministene mente at de representerte noe nytt,
hadde de ingen historiske forbilder. De interne debattene ga
derfor ikke rom for å kritisere feilspor fra en politisk linje. I så
måte fikk kritikken mot andre grupper mindre politisk tyngde
enn i Kvinnefronten - og en tilsvarende økt personkonsentrasjon ble alternativet.
Den persondominansen som følger av Nyfeministenes politiske perspektiver og deres mangel på valgt ledelse, mener jeg
er den første hindring for å kunne markere politisk avstand,
siden de aller fleste politisk engasjerte vegrer seg for å angripe
også person - ikke bare sak. Det er typisk at utbryterne av
Kvinnefronten framhevet at «marxist-leninister» manipulerer,
framfor f.eks. å påstå at «N N» eller gruppa «N N, som består
av 10 kvinner» manipulerer.
Men i organisasjoner med flat struktur vil mistanken om at
andre manipulerer bli ytterligere dempet gjennom rotasjonsprinsippet. Rotasjon innebærer for alle som deltar, en praktisk
erfaring i hvor fri eller fastlåst en er i gitte posisjoner, og gir en
større forståelse for hva som kan være en «glipp» framfor
finurlig manipulering. Praktiske handlinger blir ikke så raskt
vurdert ut fra ideale fordringer og under mistenksomhetens
slør. I Nyfeministene - og senere Lesbisk Bevegelse - har det
vært særdeles få beskyldninger om manipulering. Dette er en
forskjell fra Kvinnefronten, hvor det viste seg at når mistroen
først var skapt, ble det som kunne være klønete saksbehandling
svært lett oppfattet som manipulering. Rotasjonsprinsippet må
således sies å være et effektivt virkemiddel mot interne beskyldninger om manipulering - som er en viktig fase ved organisasjonsbrudd.
Men mest av alt motvirker rotasjonen maktkampen innad i
organisasjonen. Når alle viktige oppgaver skal gå på omgang,
138
faller grunnlaget for konkurranse om posisjoner bort. Men
dette betyr ikke at organisasjoner med flat struktur er konkurranseløse. Også her danner det seg grupper og/eller personer
som kjemper for å få større innflytelse over organisasjonens
politikk. Men nettopp den flate strukturen gjør konkurransen
om innflytelse for det første mer dempet, men for det andre
også mer skjult.
Når ingen grupper ble gjenstand for åpen og konsekvensrik
kritikk, henger det også sammen med selve forutsetningene for
den flate organisasjonsstrukturen: Alle er i utgangspunktet like
ansvarlige for den utøvende politikk. Organisasjonsformen
innebærer et postulat om at alle er like kompetente til å fatte
beslutninger, drive fram aksjoner, utføre oppgaver og utforme
politiske perspektiver. Den flate organisasjonsstrukturen
framhever ikke likeverd bare som et resultat, men som en
innebygget forutsetning - ikke bare for personer, men også for
politiske handlinger: Prinsippet om mangfold innebærer en
likestilling av en rekke forskjellige politiske aktiviteter - og at
den som utfører aktivitetene, selv er ansvarlig for så vel initiativ
som gjennomføring.
Mange av dem som deltok i Nyfeministiske grupper, hadde
liten eller ingen politisk erfaring før de ble Nyfeminister - og
Freeman (1975) har sannsynligvis rett i sin påstand om at mange
av disse smågruppenes utvikling «er bestemt mer av hva som
tilfeldigvis er tilgjengelig enn av form» (s.240). Hun framhever
videre at smågruppene kan føre til høy grad av individuell
kreativitet, som er nyttig for bevegelsen, men at dette ikke er et
fullgodt alternativ for de fleste kvinner. «Mange kvinner bare
sklir ut av bevegelsen fordi de ikke ønsker å utvikle et individuelt prosjekt og har ikke funnet måter å oppdage, slå seg sammen
med eller starte et gruppe-prosjekt som interesserer dem.»
(s.240) Mangfold innebærer en personlig ansvarlighet for egne
prosjekter. Hvis disse ikke gir resultater eller videre inspirasjon, ebber aktiviteten ut. Å kritisere andres aktivitet blir
umulig - fordi prinsippet om mangfold allerede har gitt en
løsning: Den som er misfornøyd med andres aktiviteter, kan
selv utforme sine prosjekter. Den som ikke makter dette, går
over i passivitet. Likeverdet og mangfoldet gir ikke rom for å
melde seg ut av organisasjonen med den begrunnelse at dominerende grupper har feilaktige politiske standpunkter: Organi-
sasjonen har i utgangspunktet likestilt gruppene, og mangfoldet skal sikre at alle aksjonerer mot eller for det de selv finner
mulig og hensiktsmessig. Hvis gruppene ikke selv er aktive, er
det ingen som representerer dem, fremmer deres synspunkter
eller gir dem en organisasjonsidentitet. Med flat organisasjonsform blir sammenhengen mellom aktivitet og dominans
åpenbar.
Poenget er derfor ikke bare at dominerende grupper blir
uangripelige. Det reiser seg også et spørsmål om hvem som er
dominerende. Synspunkter på dette vil kunne variere etter
politisk og geografisk tilhørighet. Dette står i motsetning til en
pyramideorganisasjon, hvor det valgte landsmøtet og det lokale styret entydig blir betraktet som mest innflytelsesrike. Den
pyramideformede organisasjonen innbyr til å holde et våkent
øye med alt ledelsen foretar seg. Medlemmenes kritiske blikk
blir en av forutsetningene for at organisasjonen skal kunne
fungere demokratisk. Blikket mot ledelsen blir atskillig mer
skjerpet i pyramideorganisasjoner, enn blikket blir mot dominerende grupper i organisasjoner med flat struktur. Og dette
henger sammen med at det i pyramideorganisasjoner er et
formelt og reelt maktforhold mellom ledelse og menige medlemmer. I organisasjoner med frigjøring på programmet vil
dette maktforholdet presse fram debatter om demokrati innad i
organisasjonen - og da særlig konsentrert rundt spørsmål om
ledelsen er blitt valgt og fungerer på demokratisk vis. I organisasjoner med flat struktur vil demokratidebatten få et annet
innhold: Fordi alle formelle maktforhold er utradert, vil demokratidebattene konsentreres om medlemmenes aktivitet.
Satt på spissen, kan vi si at demokratiske pyramideorganisasjoner synliggjør maktforhold, men skjuler medlemmenes passivitet. Organisasjoner med flat struktur skjuler maktforhold,
men synliggjør medlemmenes passivitet. Ved interne konflikter ligger derfor to forskjellige synlige løsningsmuligheter nedfelt i organisasjonsstrukturen: Med flat organisasjonsform følger presset til økt aktivitet. De som er uenige i dette kan bare
velge passivitet, stille tilbaketrekking. Intensivert debatt fra
deres side ville i seg selv innebære økt aktivitet. Med pyramideformet organisasjon følger økt konkurranse om ledende posisjoner. De som er uenige, kan bare velge kamp om posisjonene.
Disse løsningsmulighetene er ikke et resultat av ulikheter i
140
maktforholdenes styrke eller graden av passivitet/aktivitet. De
er først og fremst et resultat av at de to organisasjonsformene
synliggjør - og skjuler - ulike sider ved politisk organisering.
Men selv om passivitet blir en form for konfliktløsning i
organisasjoner med flat struktur, betyr ikke det at disse organisasjonene er fri for alle uttalte konflikter. Mangfold og et
gjennomført strukturelt demokrati betyr heller ikke en fullstendig menings- og handlingsfrihet. Bak organisasjonsformen
ligger stramme politiske grunnsyn som medlemmene ikke kan
sette seg utover. Både Nyfeministene og Lesbisk Bevegelse har
ekskludert sentrale medlemmer da de aktivt begynte å forfekte
marxist-leninistiske synspunkter og samarbeidet med Kvinnefronten. At nettopp disse organisasjonene har ekskludert medlemmer, er tilsynelatende et paradoks. Men ekskluderingene
kan forstås ut fra organisasjonenes historie: De kraftfulle «Fei
feminismen ut»-kampanjene hadde ført til at feminister så på
samarbeid med Kvinnefronten og marxist-leninister som jevngodt med egen utslettelse.
11. mai 1978 ble to medlemmer av Nyfeministene ekskludert.
Bakgrunnen var at de hadde begynt å hevde marxist-leninistiske standpunkter. En første opptrapping av den interne debatten skjedde i forbindelse med 'Holmenkollbanesaken': I korthet gikk denne saken ut på at 30-40 kvinnelige konduktører rev
ned reklameplakater for bladet Nye Alle Menn i juni -77.
Reklameplakaten viste «Miss Europa» med bar overkropp og
framstilt som et typisk seksualobjekt. To kvinner ble plukket ut
som syndebukker, permittert fra sine stillinger og nektet videre
ansettelse ved Holmenkollbanen. 44 Etter omlag to års avbrudd
samlet alle kvinneorganisasjonene seg om punktdemonstrasjon og underskriftslister til støtte for de to kvinnene. Kvinnefronten brukte demonstrasjonen til å framheve sin egen organisasjon. Kvinnefrontere bar plakater hvor det sto «Kvinnefronten krever at de 2 jentene får tilbake jobben på Holmenkollbana» - til tross for at alle hadde blitt enige om å bære felles
utformet plakater. Kvinnefronten og Nyfeministene ble dessuten uenige om hvilke handlinger som tjente de permitterte
kvinnene best: Nyfeministene ønsket at en delegasjon skulle
overrekke styret i A/S Oslo Sporveier et brev som viste organisasjonenes krav, på deres møte 18. august 1977. Kvinnefronten
ønsket i stedet å arrangere en punktdemonstrasjon ved Spor141
veishuset mens møtet pågikk. En av de ekskluderte Nyfeministene støttet Kvinnefrontens syn og ga dette til kjenne på et
morgenmøte blant Nyfeministene før styremøtet og punktdemonstrasjonen begynte kl. ni om morgenen. Konflikten dreide
seg nå ikke bare om forholdet mellom organisasjonene, men
det var også blitt en uttalt konflikt innen Nyfeministene. Både
overrekkelsen av brevet til styret i A/S Oslo Sporveier og
punktdemonstrasjonen ble gjennomført - uten resultat for de
permitterte.
Fra denne høsten og fram til mai -78 pågikk en lang debatt i
Feministen, internavisa til Nyfeministene, om utenrikspolitiske
spørsmål og om «linjer» i kvinnekampen. En av de ekskluderte
hevdet velkjente marxist-leninistiske standpunkter som Nyfeministene i Oslo mente gikk på tvers av grunnlaget for
organisasjonen. 45 Den andre ble ekskludert for å ha deltatt
aktivt i mobiliseringen til et konkurrerende arrangement for 8.
mars 1978, ha brakt videre interne diskusjoner og vedtak i
Nyfeministene, samt utad brukt Nyfeministenes navn i annonser og intervjuer som ikke støttet organisasjonens grunnsyn.
De to medlemmene ble ekskludert etter langvarig debatt om
ekskludering overhode var mulig i en organisasjon med flat
struktur. Den gruppa som de ekskluderte tilhørte, meldte seg ut
av Nyfeministene med den begrunnelsen at vedtaket var autoritært og brøt med Nyfeministiske organisasjonsprinsipper.
To aktive - hvorav én var betalende medlem - ble nektet
møtedeltakelse i ett år i Lesbisk Bevegelse fra 7. april 1978. 46
Bakgrunnen for møtenektelsen var at de to stilte seg på Kvinnefrontens side i forarbeidene til 8. mars, brukte organisasjonens navn til støtte for Kvinnefronten og kritiserte interne
forhold i Lesbisk Bevegelse gjennom partiet AKP's avis,
Klassekampen47 - uten å ha fremmet den samme kritikken
innad i Lesbisk Bevegelse. Anklagene gikk bl.a. ut på at
organisasjonen hadde vært passiv før 8. mars. «Det henger
sammen med interne forhold i LB, der passiviteten og resignasjonen er svært utbredt. I likhet med Nyfeministene er oppmøtet på fellesmøtene elendig. (...) Passiviteten i LB kan umulig
innebære at samtlige medlemmer får munnkurv når organisasjonen begår grove overtramp og legger opp til organisaløgnkampanjer. (...) Det organiserte lesbiske miljø er et tett
sammenvevd og isolert miljø. Den sosiale kontrollen er sterk,
142
det har vi selv fått erfare. (...) Det ser ut til at LB har gitt opp
troen på samarbeid. (.. .)»48
Kontroversene var mange, i Lesbisk Bevegelse som i andre
organisasjoner. Men å forlate en organisasjon, betydde ikke
farvel til den nye kvinnebevegelsen. Utenfor organisasjonene
hadde mange forskjellige aktiviteter begynt å ta form.
KAPITTEL 5
Organisering utenfor organisasjonene
Ut av organisasjonene
Motsetninger mellom og innen organisasjonene kan forklares
ved å identifisere grupperinger som Nyfeminister, lesbiske
feminister, marxist-leninister og sosialister. Men det må ikke
forlede oss til å tro at den nye kvinnebevegelsen besto, eller
består, bare av slike «rendyrkede» grupperinger. Mange kvinner var lite interessert i å finslipe de ideologiske forskjellene, og
var mest innstilt på konkret arbeid. Likevel: Stridighetene
mellom Nyfeminister, marxist-leninister og sosialister ble etter
hvert ganske bitre - så bitre at fellesskapet raknet. De interne
disputtene - som de første åra viste hvor sterkt de ulike grupperingene i kvinnebevegelsen forholdt seg til hverandre - fikk fra
1975/76 et annet forløp: Det var ikke lenger et spørsmål om å
forholde seg til hverandre som en helhet med indre motsetninger. Konfliktene ble løst organisatorisk ved at hver gruppering
fikk sin organisasjon. Denne institusjonaliseringen førte med
seg at mange ble sittende på hver sin tue, uten motsetningenes
forstyrrelser-og uten deres inspirasjon og drivkraft. Organisasjonene begynte å miste sin dominerende posisjon i bevegelsen.
Medlemstallet eller aktive i Kvinnefronten og Nyfeministene
begynte å gå tilbake. Lesbisk Bevegelse og Brød og Roser har
aldri fått så stor oppslutning som Nyfeministene og Kvinnefronten hadde i sine glansdager. Det samme gjelder Oslo Faglige
Kvinnebevegelse, som ble dannet tidlig i -77, og K I M - «Kvinner i mannsyrker» - dannet høsten -81. Men disse to er ikke
organisasjoner på linje med de andre organisasjonene i den nye
kvinnebevegelsen. De har en mer avgrenset, uttalt rekrutteringsbasis: For å være med i Oslo Faglige Kvinnebevegelse, må
144
en være organisert i LO. K I M er en organisasjon for kvinner i
«mannsyrker». De blir derfor nærmere beskrevet sammen med
det som i denne boka blir kalt faglige fora.
Oppslutningen om organisasjonsmøtene begynte også å avta. Selv om lavt frammøte ikke er særegent for de nye kvinneorganisasjonene sammenliknet med andre politiske organisasjoner, er det liten tvil om at tilslutning til og aktiviteten i organisasjonene stadig har avtatt i siste halvdel av 70-åra.
Utviklingen av motsetninger og av organisatoriske rammer
hadde framstått som to sider av samme sak. Når mange prioriterte arbeid utenfor organisasjonene, var det sannsynligvis ikke
organisasjonene som sådan mange ønsket seg bort fra. Det var
snarere et uttrykk for at mange ville drive kvinnekamp uten å
måtte forholde seg til de stridighetene som etter hvert hadde
fått organisasjonsmessige uttrykk.
Skjønt dette gjaldt ikke absolutt alle. Noen deler nok også
Gro Vestbys (1981) skepsis til organisasjonsmøter generelt:
1
«Jeg hadde trivdes med å være i gruppe i bevegelsen, men
kunne ikke finne min plass rundt møtebordet. Her kommer man inn i møterommet etter noen års fravær, og se,
pent på rekke sitter kvinner rundt langbordet i høflig
påventing av at møteleder skal gi klarsignal. Ordstyrer og
referent velges (oj, her må du velge dine ord). Innledning
til debatt blir holdt, og det kommer en reaksjon fra en
kvinne på midtfeltet. Men stopp - ordstyrerens skarpe
stemme kutter raskt, - først skal vi ha oppklarende
spørsmål. Langsomt kommer en diskusjon i sig. Det er
gjerne de samme som snakker. Vi sitter lydige rundt
bordene og noterer, bortsett fra hun i kroken som strikker. Av og til rekker vi opp hånden til ordstyrer som
noterer ditt navn. Nå vet alle på raden midt imot at du har
noe på hjertet og at du skal si noe. Snart. For først skal
Aslaug og Marta og Karin og Vesla og Elsebet komme
med sine innlegg. Hver og en av dem tar for seg sine ting. I
påventing av din tur gjør du kanskje et forsøk på å høre
etter, men såfremt du ikke er rutinert debattant blir det
helst til at du prøver å memorere ditt eget innlegg, (eller
prøver å ikke glemme tråden i det du skulle si for ti
minutter siden til det Sissel hadde sagt). Du stivner, og
145
når det blir din tur, «tja, hva var det nå jeg skulle si»,
stemmen høres plutselig så tynn ut, hvor var stikkordet,
«jo altså jeg mener a t . . . » og så har du sagt det, skjønt så
ergerlig at jeg ikke fikk sagt det andre, men det ble liksom
borte. Du roer deg, hører på rutinerte Gunbjørg som
tydeligvis husker alt hun skulle si, og endatil hadde noen
ord å si til foregående taler sånn på sparket. Hun er aktiv,
Gunbjørg, hun ber ofte om replikk også. Har debatten
vært god for deg, dvs. har du fått sagt mye, går du derfra
med røde kinn, mens de andre, de som ikke kommer seg
til å snakke, gjerne reiser seg stive opp. Noen ganger kan
forsamlingen rives med og debatten få en nerve. Skjer
dette på et seminar, må dere dessverre kutte klokken halv
tolv, for da skal vi spise. Frustrasjoner over avhugd
diskusjon må du fortrenge ved maten, for etterpå skal vi
snakke om perspektiver for likelønn. Ella har allerede
skrevet introduksjon, og det står i programmet.
Nå har vi gjort slik som pappa gjør, til og med kopiert
terminologien. Ordet seminar har vi tatt til våre hjerter.
Nå har jo alle organisasjoner og institusjoner med respekt
for seg selv, sine seminar. Vi bruker deres ord, vi tar deres
veier, vi integreres.» (s.14 og 15)
For hver og en kan formalisering bli kjedelig, alt gratisarbeidet i
organisasjonen blir inspirasjonsløst, og alle de lange debattene
virker utmattende. Dertil kommer at fra midten av syttiåra
fanget ikke kvinnekampen lenger nyhetens interesse, høyredreiningen i øvrig politikk begynte å gjøre seg gjeldende, , og
mange aktive i kvinnebevegelsen var sannsynligvis blitt slitne
etter noen år som dobbeltarbeidende mødre med partipolitisk
engasjement i tillegg.
Samtidig hadde dynamikken innad i bevegelsen åpnet for nye
aktivitetsformer: Utgangspunktet er at noen få viser sin misnøye, mange slutter seg til - og nye grupperinger markerer seg
utad og innad. Organiseringsprosessene er sentrale og drives
framover av et offensivt, utadrettet engasjement og indre
motsetninger som indirekte understreker at kvinnebevegelsen
er viktig. Giupperingene og organisasjonene er bundet
sammen i sterke - og motsetningsfylte - forhold til hverandre, i
troen på at det nytter å kjempe, innad og utad. Men motsetnin2
3
146
gene øker, mens den offensive utadrettede kampen ø k e r - o g de
indre motsetningene blir for store. De svulmer opp som en del
av, og som en understrekning av troen på kampens viktighet som etter hvert blir til den eneste rette kampens nødvendighet.
Konfliktene blir institusjonalisert etter organisasjonens mønster: Hver gruppering sin organisasjon, med sin egen eneste
riktige politikk. Kommunikasjon svikter når «de andre» innad
blir definert som motstandere, og ikke lenger støttespillere.
Men en sosial bevegelse er ikke bare organisasjoner: Nye
aktiviteter oppstår - ikke i de gamle konfliktenes fotspor, men
utenfor konfliktsentrene, og for den nye kvinnebevegelsen
betydde det utenfor organisasjonene. Nye samarbeidsformer
ble dannet, utenfor og på tvers av organisasjonene. Grupper av
varierende størrelse, fra forskjellige organisasjoner eller uten
organisasjonsmedlemskap, satte i gang en rekke tiltak som ikke
er kontrollert av organisasjonene, men som er sprunget ut av
ideer og synspunkter som er sentrale i organisasjonenes politikk. Nyfeministisk endringsstrategi banet veien for variasjonsbredden og mangfoldet i kvinnepolitiske aktiviteter - og motsetningene mellom organisasjonene bidro til at aktivitetene
løsnet fra sitt organisatoriske fundament. Dertil kommer at
Kvinnefrontens endringsstrategi, med vekt på enkeltsaker,
bidro til at enkelttemaer løsnet fra et helhetlig sammensatt
perspektiv.
Mangfoldet øker - men kommunikasjonssvikten forblir. De
nye aktivitetsfora drives hver for seg, side om side, uten - og
utenfor-organisasjonenes kommunikasjonsnett. Men foraene
er ikke helt isolert fra hverandre: En annen informasjons- og
kommunikasjonsmåte har blitt viktigere: Venninneforholdene, de uformelle sammenkomstene, praten over kaffekoppen
og telefonsamtalene får større betydning når kommunikasjonskanaler som internaviser, rundskriv og fellesmøter faller
bort.
Sosiale bevegelser rommer alltid grupperinger som ikke er
forankret i noen organisasjon. Slik er det også med kvinnebevegelsen så vel den tidligere som den nye. Feks. har valgaksjoner
blitt drevet dels av organisasjoner, dels av uorganiserte - og er
for øvrig blitt en tradisjon i norsk kvinnepolitikk som især er
ivaretatt av Norske Kvinners Nasjonalråd. «Kvinneaksjonen
mot EF» er et annet eksempel på hvordan kvinner danner
147
organisasjoner med henblikk på å oppnå et kortsiktig og avgrenset mål. «Kvinner for fred» følger samme mønster, men
knytter seg mer til tradisjoner som er ivaretatt først og fremst av
«Kvinneligaen for fred og frihet» og «Norsk Kvinneforbund».
Kvinnepolitiske tiltak uten organisasjonsforankring kan vi
spore tilbake til midten av forrige århundre - fra 1862 utga en
gruppe kvinnetidsskriftet «Illustrert Dame-Tidende». Vi kan
kanskje til og med si at kvinnebevegelsen både rundt århundreskiftet og i slutten av 60-åra begynte med smågrupper - og
selvstendige smågrupper har hele tiden vært en del av kvinnebevegelsen.
Fra 1976/77 har grupper utenfor organisasjonene økt i antall,
både grupper som har vært til forveksling lik smågrupper i
organisasjonene og grupper som arbeider for avgrensede, langsiktige mål. Det er den siste typen grupper som blir omtalt i
dette kapitlet. Vi kan dele dem inn i faglige fora, formidlingsfora og forsvarsfora.
Det foreligger ingen registrering av de fora som finnes.
Derfor er det mulig at det finnes enkelte fora som ikke blir
omtalt her. Likevel tyder all tilgjengelig informasjon på at de
fleste fora bare finnes i Oslo. Det henger delvis sammen med at
det på hele 70-tallet har vært høyest antall aktive i Oslo. Men det
kan også tenkes at Kvinnehuset i Oslo har gjort det mulig å
utvikle gruppeaktiviteter som det er vanskelig å drive uten et
fast tilholdssted. I skrivende stund finnes det ingen andre
kvinnehus i landet.
Kvinnehuset i Oslo drives ikke av en politisk organisasjon, og
i vedtektene er det slått fast at husmøtene ikke kan gi politiske
uttalelser eller underskrive opprop med mindre det gjelder
selve driften av Kvinnehuset eller støtte til andre kvinnehus.
Huset drives av selvstendige smågrupper som står for hvert sitt
område i selve driften av stedet. Gruppene har dessuten sin
egen økonomi og bestemmer selv hvor mye de f.eks. vil gi
videre til en av de andre husgruppene hvis den er i ekstra stor
pengeknipe. Alle husgruppene er åpne for de kvinner som vil
være med. For tida er det fire husmøter i året. Referater fra
disse møtene sendes til alle som måtte ønske det. Om den
daglige «nerven» i huset forteller Inge Ås:
148
«Vaktmestergruppa er den daglige nerven i huset. Det er
Vaktmesterinnen som låser opp - kjøper inn maten vi
trenger - setter den fram på disken for selvbetjening setter på kaffevann - bestiller brus - fordeler posten setter lys på bordene - doruller - lyspærer - sikringer - tar
telefonen - teller opp kassa - slukker og låser. Som om
ikke det skulle være nok er hun faktisk spesielt ansvarlig
overfor nye fjes. Hun informerer, viser rundt i huset og
hjelper til det hun kan. Vi veit alle at det alltid bør være 2
kvinner på hver vakt, men vier i beit for folk. Særlig ille er
de dagene hvor f.eks. det er JURK-fellesmøte i det nye
møterommet - Brød og Rosers kontortid i det gule kontoret - Nyfeministene har kontortid på JURK-rommet - en
aksjonsgruppe møtes på det lille grønne møterommet avisgruppa til Lesbisk Bevegelse står og stensilerer avisa
si på verkstedet - det er flere kvinner innom som skal ha
hjelp til å finne fram til spesielle bøker eller kjøpe noe i
bokkafeen - telefonen kimer og halv åtte strømmer det
inn kvinner til Mandagsmøtet. Ofte mange som ikke har
vært der før og du skal sitte bak disken og passe kassa og
hjelpe dem til å føle seg trygge. Etter at de som hadde tid
er begynt å skrive dagbok over vakta, ser vi hvor mye det
er å gjøre.
Det blir heller ikke mindre å gjøre når nye grupper
ringer ned, «bestiller» et møterom - og når de kommer
oppfører seg som om vi var en drøss heldagsansatte i
servicenæringen. Det er ikke lett å få folk til å forstå at det
på Kvinnehuset faktisk ikke er meningen at noen skal stå
til tjeneste for andre kvinner. Kvinnehuset rommer det vi
gjør for oss sjøl. Det er klart det ikke er bare bare å
komme inn et nytt sted og ta seg fore som om det var ens
eget. Men det er faktisk det som er meningen med stedet.
Derfor finns det ingen låste rom, låste kontorer, men
åpen kontorplass. Skrivemaskinene og stensilmaskinene
står der sånn at en hvilken som helst kvinnegruppe eller
enkeltkvinne kan benytte seg av det. Det er veggplass til
den som vil lage utstillinger eller vise noe de jobber med.
Men det er opp til deg sjøl å få det til. Vaktmesterinnene
er der og har informasjonen, men det er ikke de som skal
gjøre det for deg.» (1981, s.20)
149
Arbeidet med å få et kvinnehus i Oslo begynte i -72 da en gruppe
Nyfeminister innkalte til et møte med Oslo Kvinnesaksforening, Oslo demokratiske kvinnelag, Kvinnefronten og Norsk
Kvinneparti. I -75 sendte en gruppe på seks inn en søknad til
Oslo kommune. Ved søknaden lå støtteerklæringer fra alle de
nevnte organisasjonene og fra Norske Kvinners Nasjonalråd og
kvinneårskomiteen i anledning Kvinneåret. Søknaden gikk fra
komité til komité, men til slutt fikk de mulighet til å leie 154 m i
Rådhusgata til den symbolske leie på 100 kroner året. Stedet
måtte pusses opp fra golv til tak, hele det elektriske anlegget
måtte byttes ut. Men med en engangsbevilgning på 150 000
kroner fra Oslo kommune og mye gratisjobbing, ble huset
offisielt åpnet lørdag 29. november -75.
Siden har Kvinnehuset rommet et mangfold av aktiviteter: I
-81 har Oslo Kvinnesaksforening, Nyfeministene, Lesbisk Bevegelse, Brød og Roser, Oslo Faglige Kvinnebevegelse og K I M
kontorplass og jevnlige møter her. JURK gir juridisk veiledning, Krisesentergruppa har faste fellesmøter, KjerringRåd
har redaksjonsmøter, Tverrlitterært kvinneforum og Kvinnepolitisk Planforum arrangerer møter, hver mandagskveld er
det åpne diskusjonsmøter, her er møter som arrangeres av
sporadiske arbeidsgrupper, her er kvinnefester - og her er bokkafé, bibliotek og kvinnekafé.
Kvinnehuset har blitt et aktivitetssenter for enkeltkvinner,
for organisasjonene og for foraene i Oslo.
2
Faglige fora
Fra -77 har det blitt dannet fire fora som er åpne for kvinner med
spesiell yrkesbakgrunn eller yrkesinteresser - et for samfunnsplanlegging, et for litteratur, et for studenter og forskere og et
for kvinner i «mannsyrker». Dertil kommer Oslo faglige kvinnebevegelse som er åpnet for LO-organiserte kvinner. I motsetning til en rekke fora som ble dannet - og oppløst - før 75/76,
har de faglige fora ikke som uttalt mål å klargjøre kvinneorganisasjonenes politikk. De er dannet som et svar på forbigåelse,
"synliggjøring og nedvurdering av kvinner og kvinnelige verdier innen yrkes- og utdanningssektorene.
150
Kvinnepolitisk planforum ble dannet av en av gruppene i
Kvinnepolitisk Aksjon foran Stortingsvalget i -77. Kvinnepolitisk Aksjon ble dannet som en tverrpolitisk pressgruppe våren
-77 i den hensikt å øke kvinnerepresentasjonen og kvinneperspektiver innen de politiske partiene.
Aksjonen besto av en rekke temagrupper, bl.a. gruppa for
Bolig- og samfunnsplanlegging, som besto av planleggere,
politikere og miljøarbeidere. Denne gruppa formulerte tre
hovedkrav til planlegging: 1) Opprettelse av kvinners utbyggingsfond med formål å sikre desentralisering av produksjonen,
handel og service. 2) Et trygt og stimulerende lokalmiljø. 3) Kvinners innflytelse i planleggingen må sikres ved
50% representasjon i råd, utvalg og nemnder som arbeider med
planlegging.
Etter Stortingsvalget ble gruppa for Bolig- og samfunnsplanlegging utvidet og arbeider nå under navnet Kvinnepolitisk
Planforum. Den har som formål å arbeide for konkretisering av
kvinneperspektiver på planlegging. Forumet er tverrpolitisk og
åpent for alle kvinner med interesse for planleggingsspørsmål.
Blant medlemmene velges et råd på 8 - 12 personer for 2 år av
gangen. Halvparten av rådet står for valg hvert år. Rådet
fungerer som idégivere, rådgivere og praktiske hjelpere. Blant
rådets medlemmer velges en koordineringsgruppe på tre personer som er ansvarlig for møteinnkalling, referater, ajourføring
av medlemsarkiv. Enhver kan bidra med informasjon, utvikling av ideer, oppstarting av studiegrupper, forslag til henvendelser, uttalelser utad osv. Aktiviteter og møter er alles ansvar.
Utadrettede henvendelser og aksjoner i Kvinnepolitisk Planforums navn må godkjennes av rådet. Kvinnepolitisk Planforum har i -81 ca. 130 medlemmer i Oslo og et noe mindre antall
medlemmer i Bergen.
4
1 1977 ble det lagt fram forslag om ny planleggingslov. Ingen
kvinneorganisasjoner sto på høringslisten, men Kvinnepolitisk
Planforum laget en kommentar til lovforslaget. Det er også
holdt en rekke møter, bl.a. om sosiale aspekter i konsekvensanalyser, om kvinners situasjon i høyhus i en forstad, om nærmiljø, om kvinner som sitter i bygningsråd. Det har blitt
arrangert studietur til København med diskusjoner med kvinner i byggesektoren. I april -80 ble det gjennomført et seminar
om «Kvinner og regional planlegging» med 120 deltakere med
151
ulike erfaringsfelt fra hele landet. Seminaret ble holdt som et
ledd i et mer langsiktig prosjekt med sikte på å formidle kvinneerfaringer om planlegging til andre kvinner, og fikk økonomisk
støtte fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Norsk
institutt for by- og regionforskning bekostet utgivelse av en
seminarrapport. Det arbeides nå med en «Håndbok i planlegging» for kvinner som ønsker å påvirke planleggingen.
Seminaret rettet søkelyset mot det ulønnede arbeid kvinner i
distriktene utfører. I seminarrapporten heter det innledningsvis at «et viktig kvinne- og samfunnskrav må være at omsorgsarbeid ikke må bli borte eller «avmenneskeliggjøres», men
oppvurderes og lønnes» (s.l). Sett i sammenheng med de tre
tidligere nevnte kravene, ser det ut til at Kvinnepolitisk Planforum på lengre sikt går inn for politisk og arbeidsmessig
likestilling mellom kjønnene, desentralisering og bevaring av
omsorgsoppgaver i nærmiljøet. Forumet tar for øvrig sikte på å
lage uttalelser til offentlige utredninger og stortingsmeldinger
som særlig vedrører kvinner og planlegging.
Også i Danmark og Sverige arbeider kvinnegrupper med å
påvirke den offentlige planlegging i kvinnepolitisk retning.
Kvinder i Byggesektoren (Dk), Bo i gemenskap (S) og Kvinnepolitisk Planforum har sammen dannet Nordiske Kvinners
bygge- og planforum. Dette nordiske forumet har hittil holdt to
konferanser, i -79 og i -81.
5
6
Tverrlitterært kvinneforum er et forum for kvinnelige litteraturarbeidere i vid forstand: For forfattere, potensielle forfattere, forlagskonsulenter, kritikere, oversettere, bibliotekarer,
språklærere. Forumet ble dannet 27. oktober 1978 i Oslo, som
en oppfølging av et nordisk seminar om «Indre og ytre hindringer for kvinnelige forfattere». Initiativ til dette seminaret ble
tatt av en kvinnegruppe i Sveriges Forfattarforbund - mens
Tverrlitterært kvinneforum er det eneste i sitt slag i Norden.
Forumet har et dobbelt siktepunkt: Utad går de inn for å
bekjempe all undertrykking som rammer kvinnelige litteraturarbeidere - som især er usynliggjøring og privatisert framstilling av de få kvinnene som blir omtalt.
Innad fungerer forumet som hverandres kritikere, rådgivere
og hjelpere. Det er dannet «opp-av-skuffen» grupper, der de gir
hverandre råd og vink om det som er skrevet. Dessuten er det
152
studiegrupper hvor de diskuterer litteratur skrevet av kvinner.
Hittil har de arrangert to seminarer, som har vært åpne for alle
kvinnelige litteraturarbeidere, med temaene «Kvinnelitteraturen: Hva, hvorfor, hvordan?» og «Utopier i litteratur skrevet av
kvinner». I 1980 og -81 har de dessuten arrangert mønstringer
med kvinnelige forfattere - som begeistret både dem selv og
kvinner i og utenfor den nye kvinnebevegelsen. Men usynliggjøringen er ikke passé: I dagspressen kunne vi lese noen små
notiser, skrumpet inn til en brøkdel av den spalteplass som
mannlige forfattere blir tilkjent.
Tverrlitterært kvinneforum har flat organisasjonsstruktur,
med en valgt arbeidsgruppe som tilrettelegger månedlige fellesmøter, leder og skriver referat fra møtene, utarbeider forslag til
program for hvert halvår og fører regnskapene. Arbeidsgruppa
blir valgt hvert år av de ca. 100 medlemmene, som forumet fikk
straks det startet. Medlemstallet har siden vært stabilt.
7
Tverrfaglig kvinneforum ble dannet i Bergen våren 1980, i Oslo
våren 1981 og i Trondheim tidlig i 1982. Forumet er dannet av
hovedsaklig universitetsstudenter, og er et forum «der jenter
kan ta opp faglige problemstillinger som opptar oss spesielt,
problemstillinger som sjelden kommer fram på det mannsdominerte universitetet».
På lengre sikt ønsker Tverrfaglig kvinneforum at «det kan bli
mulig å utvikle ny teori om og på felter som faller utenfor eller
overlapper de tradisjonelle faggrensene». Samtidig skal det
være et sosialt forum, der kvinner støtter hverandre og utvikler
tryggere samværsformer. Tverrfaglig kvinneforum i de tre
byene har åpne møter omlag en gang i måneden. Her har de
diskutert bl.a. sosiobiologi, psykoanalyse, kvinners lønnsarbeid, kvinnespråk og jenter og rock. Det har ingen medlemmer, men møtedeltakelsen varierer fra 30 til 100. En forberedelsesgruppe har ansvaret for møtene og planlegging av neste
semesters program.
Tverrfaglig kvinneforum fører tradisjonene til de siste ti års
kvinneforskning videre.
8
9
10
Kvinneforskningen i Norge, som i andre land, vokste fram
delvis som en del av, delvis som et resultat av den nye kvinnebevegelsens fagkritikk. Den startet opp i samfunnsfagene ved
153
Universitetet i Oslo i -70 og spredte seg raskt til andre universiteter, andre forskningsmiljøer og andre disipliner. Den spirende kvinneforskningen var i sin tid en vel integrert del av den
nye kvinnebevegelsen. De overlappet hverandre ved at studenter og andre i den nye kvinnebevegelsen hadde personlig
kontakt, deltok i de samme gruppene og de samme demonstrasjonene. Kunnskapsformidling og inspirasjon inngikk i en felles bevisstgjøringsprosess.
Etter hvert har båndene mellom kvinneforskning og resten
av kvinnebevegelsen løsnet. I dag er det forholdsvis få kvinneforskere som er aktive innen de nye kvinneorganisasjonene,
selv om de sympatiserer med en eller flere av dem. Rekrutteringen til kvinneforskningen i dag er også størst blant studenter
som ikke deltar i kvinnebevegelsen utenfor universitetene.
Kvinneforskningens forløper - kvinnefagkritikken - var en
mangefasettert kritikk: Den feministiske fagkritikken innebar
en kritikk av sexismen i så vel teoretiske som empiriske analyser. Men kvinnekampen medførte også en marxistisk fagkritikk
- av manglende klasseperspektiver, manglende konfliktperspektiver, en utelukkelse av makt-avmakt problematikken og
av mange forskeres oppfatning av at forskningen skal være/er
nøytral og objektiv. Samtidig var det i kvinnefagkritikken også
en kritikk av den tradisjonelle marxistiske fagkritikken, som
ble kritisert for manglende feministiske perspektiv.
Kvinnefagkritikken opererer med andre ord med flere dimensjoner enn den øvrige fagkritikken: For det første innebærer den da en gjennomgående kritikk av sexismen i fagene - en
feministisk fagkritikk. For det andre innebærer den en marxistisk fagkritikk av de tidligere herskende teorier og modeller.
For det tredje innebærer den også feministisk korrektiv til den
marxistiske fagkritikken. (Berg og Haukaa 1980) Slik var kvinnefagkritikken en del av og en forlengelse av debattene mellom
og innen de nye kvinneorganisasjonene.
Dette hovedinnholdet i kvinnefagkritikken er blitt ført videre til kvinneforskningen. Sannsynligvis ligger kvinneforskningens hittil viktigste teoretiske bidrag i dens fagkritiske virksomhet. Men i forlengelsen av dette har flere kvinneforskere søkt å
utvikle teoretiske rammer for analyse av kvinnespørsmålet - og
ikke minst utført en lang rekke empiriske undersøkelser av
ulike kvinnegruppers situasjon i hjem og yrkesliv, i utdanning,
154
partipolitikken, i offentlige råd og utvalg, i jus og litteratur og av
kvinners situasjon i ulike historiske epoker i vårt samfunn og
kvinners liv i andre samfunnsformer enn den vestlige.
Etter hvert som kvinneforskningen ble mer atskilt fra den nye
kvinnebevegelsen utenfor universitetene og forskningsinstitusjonene, har den også blitt mer institusjonalisert.
Først i -75 hadde kvinneforskere konferanser om kvinneforskning. Den første konferansen ble avholdt i august -75 og
omhandlet kvinneforskning innen samfunnsvitenskapelig fagtradisjon. I september samme år ble det avholdt en konferanse
om kvinneforskning innen humanistiske fag. I åra som fulgte
har det blitt mange kvinneforsknings-seminarer og -konferanser. De aller fleste har vært preget av kvinneforskningens søken
etter omfattende og helhetlig forståelse av kvinners levekår: De
har vært tverrfaglige, og foredrag og diskusjoner har omhandlet
flere samfunnsnivåer: psykologiske, gruppedynamiske, makro-sosiologiske, juridiske og historiske aspekter har blitt belyst
på ett og samme seminar.
Kvinneforskningen har mottatt økonomisk støtte fra Norges
almenvitenskapelige forskningsråd. Bl.a. ble det opprettet et
sekretariat for samfunnsvitenskapelig kvinneforskning i -77
under dette rådet. Fra -82 blir sekretariatet utvidet og omdannet til et tverrfaglig sekretariat for kvinneforskning med to
fulltids ansatte.
11
Oslo faglige kvinnebevegelse skiller seg fra de andre faglige fora
ved at det har et videre siktemål og bredere rekrutteringsgrunnlag. Oslo faglige kvinnebevegelse ble dannet tidlig i 1977.
Bakgrunnen var at Oslo faglige samorganisasjon i 1976 vedtok å
nedlegge sin aktive kvinnenemnd - mot dens iherdige og enstemmige protester. Vedtaket ble begrunnet med at det ikke
lenger var behov for noen særskilt organisering blant kvinnene,
og at kvinnene heller måtte arbeide sammen med mennene i
fagforeningene. I stedet ble det opprettet et familiepolitisk
utvalg som skal arbeide med spørsmål av familiepolitisk og
sosial karakter, og ta opp'menns og kvinners rolle i arbeids-,
samfunns- og familieliv. Dette utvalget skulle dessuten bestå av
tilnærmelsesvis like mange menn som kvinner. Kanskje for
første gang ble kjønnskvotering satt i verk i et LO-organ, og da i
menns favør.
155
Oslo Faglige Kvinnebevegelse arbeider etter omtrent de
samme retningslinjene som kvinnenemnda hadde - og som var
streket opp på LO's kvinnekonferanse i 1957. Der het det at
kvinnenemndene skulle drive opplysning, aktivisere, holde
agitasjons- og propagandamøter, diskusjons- og studiesirkler,
virke for å få uorganiserte kvinner med i fagorganisasjonen og
søke å danne kvinnegrupper i tilknytning til fagforeningene.
Oslo Faglige Kvinnebevegelse er et tverrfaglig kontaktorgan
som vil samle fagorganiserte kvinner. Formålet er «å arbeide
for likestilling og å styrke fagbevegelsen ved å arbeide for økt
faglig aktivitet blant kvinner». Fremst på programmet står
bl.a.: - vedtektsbestemte regler for representasjon av kvinner
og menn i fagbevegelsen, - klubb og foreningsmøter i arbeidstida, - formelle regler for representasjon av kvinner og menn i
forhandlingssituasjon, - prioritering av såkalte kvinnekrav i
tariffoppgjøret, - full kompensasjon ved permisjoner i forbindelse med svangerskap og fødsler for både kvinner og menn, - 6
timers arbeidsdag for alle, - daghjemsplasser til alle barn, likelønn, - like avansementsmuligheter for kvinner og menn.
Oslo faglige kvinnebevegelse har en pyramideformet organisasjonsstruktur. 1 1980 hadde den vel 100 medlemmer.
12
13
Det foreløpig siste tilskudd av faglige fora er KIM - «Kvinner i
mannsyrker», som ble dannet i Oslo høsten 1981. Den organiserer kvinner som jobber i yrker som tradisjonelt er mannsdominerte, f.eks. verkstedsindustrien, elektrofagene, de grafiske
fagene og bygningsbransjen. Formålet er «å rekruttere flere
kvinner til 'mannsyrkene' og å hjelpe og støtte de jentene som
allerede jobber på de mannsdominerte arbeidsplassene».
Foreløpig har K I M utarbeidet en brosjyre hvor de oppfordrer unge jenter til å velge utradisjonelle yrker. De følger opp
hvordan det går med jentene på de «typisk guttelinjene» på
yrkesskolene i Oslo. I skrivende stund arbeider de for å få
kontakt med klubbene på de største «manns» arbeidsplassene
i Oslo, for å orientere om kvinners problemer på typiske
mannsarbeidsplasser, argumentere for 6 timers arbeidsdag og
diskutere kjønnskvotering og likestillingsutvalg på arbeidsplassene. Da K I M startet, fikk den vel 100 medlemmer - de
aller fleste er lærlinger.
14
15
156
Formidlingsfora
Informasjon og opplysning om kvinnepolitiske krav og perspektiver er en del av kvinnekampen, og fra dens spede begynnelse har grupper og personer agitert for kvinnefrigjøring der de
slapp til. Men i siste halvdel av 70-åra har også en stor del av
formidlingsvirksomheten blitt mer formalisert og løsrevet fra
det organisatoriske arbeidet. Dessuten har mange av de temaene og synspunktene som den nye kvinnebevegelsen har reist til
debatt, blitt formidlet i skjønnlitterær form, i bildende kunst og
musikk. Men la oss her begrense beskrivelsen til å omfatte de
gruppeaktiviteter som har formidling av kvinnepolitiske perspektiver som en av hovedmålsetningene.
Sirene ble første gang utgitt i september -73 på initiativ fra seks
nyfeminister og uorganiserte som dannet et redaksjonskollektiv. Cappelen forlag sto som utgiver. I det første nummeret av
bladet skriver redaksjonen bl.a.:
«Kvinner over hele verden begynner nå å kjempe frem sin
sak. Vi som her setter i gang med Sirene vil lage et blad
som angår oss - som handler om vår hverdag og hvordan
vi kan forandre den. Vi var lei av å lese i ukebladene at en
ny hårfarge, kjole eller oppskrift er svar på våre problemer (...) Vi håper at Sirene kan bli et alternativ til ukepressens bevisste påvirkning til den tradisjonelle kvinnerolle.
(...) Sirene er ment å bli en håndsrekning og et bindeledd
for alle dem som går ensomme med sitt opprør. La oss
bruke Sirene til å få frem gleden og også forbitrelsen ved å
være kvinner og søstre i dagens mannssamfunn.»
Bladet kom i tidens fylde. Det første prøvenummeret ble trykt i
sju opplag, og fra januar -74 kom bladet regelmessig ut med åtte
nummer i året, slik det gjør også i dag.
I -76 valgte Sirenes redaksjon å løsrive seg fra J .W. Cappelens
forlag. Bladet som hadde vært en virkelig suksess i -74 og delvis i
-75, begynte å gå noe mindre bra. Salgstallene i 74/75 hadde
hgget i underkant av 25 000, men i -76 begynte de å krype
nedover mot 15 000. Dette var en av hovedgrunnene til at de
valgte å løsrive seg: Redaksjonen mente at det var viktig at
157
Sirene fortsatte, og gikk ut fra at Cappelen forlag ikke ville ha
noen ideologisk interesse i å holde liv i bladet dersom salget gikk
ytterligere ned.
I dag trykkes bladet i 12 000 eksemplarer, og Sirene-redaksjonen har hele tida slitt med å holde bladet i live. Bidragsytere
har alltid vært honorert - det har vært et viktig prinsipp å unngå
vanlig «kvinnelig» gratisarbeid. På kontoret har de dessuten
fullstendig likelønn, og på grunn av de økonomiske problemene, tilhører redaksjonen nå de virkelig lavtlønnede. Sirene har
i realiteten aldri hatt ansvarlig redaktør, men redaksjonen har
arbeidet som gruppe.
Sirene har spilt en spesiell viktig rolle overfor unge skrivende
kvinner. Svært mange av de kvinnene som har debutert på
vanlige forlag de siste åra, ble første gang trykt i Sirene.
Likeledes har tegneren Kari Rolfsen vært med på å prege bladet
siden starten, og hun er fremdeles med.
KjerringRåd er et kvinnepolitisk tidsskrift, som første gang
kom ut til 8. mars -75 i et opplag på 6 000. Bak opprettelsen sto
sju nyfeminister, lesbiske feminister og sosialister. Siden har
noen trukket seg ut av redaksjonen av private grunner, og nye
har kommet til. Redaksjonen har hele tiden bestått av 5-8
kvinner og alle arbeidsoppgaver roterer blant disse. Tidsskriftets forsetter var å ta opp til drøfting de ulike retningene innen
kvinnebevegelsen og deres organisering, teori og arbeidsmåter, separat kvinneorganisering, kvinneundertrykking i ulike
tidsepoker og i ulike kulturer, bidra til å politisere det private og
til at alle områder for samfunnets kvinneundertrykking kan bli
forstått.
I løpet av de sju åra KjerringRåd har kommet ut, har hvert
nummer hatt sitt hovedtema: Kvinnekamp i historisk perspektiv, kvinnelitteratur, organisering av kvinnebevegelsen, ulike
typer lønnet og ulønnet arbeid, sunnhet, sykdom og psykiatri,
kriminalitet og vold, trygdesamfunnet, lesbisk kamp, kvinneopprør i ulike land, kvinnekultur, kvinneforskning, kvinner og
barn, fredspolitikk, massemedia, okkultisme, kjønnskvotering, likestillingspolitikk, feministisk pedagogikk, innvandrerkvinner. Hovedtemaene har blitt analysert ut fra et feministisk
og/eller sosialistisk grunnsyn.
KjerringRåd er det tidsskriftet som har formidlet flest kvinneforskningsresultater. Men ved siden av dette publiserer tids16
158
skriftet også dikt, kortnoveller, bokanmeldelser, kommentarer og debattartikler. Så å si alt som publiseres er originalstoffogså illustrasjonene. KjerringRåd kommer ut med fire nummer
i året det får svært liten presseomtale sammenliknet med andre
tidsskrifter. Norsk Kulturråd støtter tidsskriftet økonomisk
med 200 gratisabonnenter og mellom 10 000 og 15 000 kroner
årlig. Hele redaksjonen jobber gratis, forfattere og illustratører
får en symbolsk lønn som er jevngodt med ingenting. Likevel
sliter bladet med dårlig økonomi. Oppslagstallene har variert
fra 3 000 til 8 400, avhengig av hvor salgbart hovedtemaet har
blitt antatt å være. De siste åra har salgstallet sunket, og det
gjennomsnittlige salgstall for hvert nummer ligget i underkant
av 3 000.
17
LavendelExpressen kom første gang ut høsten -76 på initiativ
fra fem medlemmer i Lesbisk Bevegelse. Seinere numre har
blitt redigert av forskjellige smågrupper blant lesbiske feminister, og er ikke et organisasjonsblad. LavendelExpressen ble
startet for å bryte fortielsen om og øke kommunikasjonen
mellom lesbiske. Det kommer ut med uregelmessige mellomrom i et opplag på mellom 500 og 600.
Også Kvinner hjemme og ute og Kvinnejournalen (tidligere
Kvinnefront) er kjente kvinnepolitiske blader. Når disse ikke
blir omtalt her, skyldes det at de er organisasjonsblader.
18)
SFINXA er opprettet av lesbiske feminister, og er et mottiltak
mot patriarkalsk kultur og kulturformidling. Kvinneverkstedet
kom i stand i -75 etter at en gruppe hadde hatt flere møter om
tradisjonell kultur og kunstnerutdanning. Kvinnene var engasjert i forskjellige typer kunst, og hadde bl.a. det til felles at de
ville bekjempe den patriarkalske tvangstrøya. SFINXA ble
opprettet som et kvinneverksted for anti-tradisjonell kultur,
for å utvikle nyskapende kollektive og individuelle arbeider.
Samtidig forpliktet alle seg til å arbeide for å få startet et
trykkeri. «SFINXA - Lesbisk Trykk» begynte å ta form i -77, da
de gikk til innkjøp av A-3 off-set maskiner. Siden har de utvidet
både kunnskapene og produksjonsmidlene - og er nå Nordens
første kvinne-trykkeri. Her trykkes alt fra plakater og brosjyrer
til klistremerker og brevark - bortsett fra sexistiske, rasistiske
eller fascistiske tekster. Dessuten arbeider de med silketrykk,
foto-arbeider, lager plakater, lay out o.l.
159
SFINXA har hele tiden hatt et dobbelt siktepunkt. Dels skal
det være et verksted hvor kvinnepolitisk kultur kommer fram i
lyset; dels skal verkstedet bli en arbeidsplass med inntekter. I
vårt patriarkalske kapitalistiske samfunn er det selvfølgelig
vanskelig å forene disse målsettingene. Til tider har det også
oppstått interne debatter om hva en skal legge størst vekt på.
Sammen med dette har det pågått en diskusjon om hva som er
radikal kultur-kritikk. Uenighetene har ført til at noen aktive
har gått ut av SFINXA.
I -81 var ca. 25 kvinner knyttet til verkstedet som aktive
medarbeidere eller som økonomiske støttemedlemmer. Samme år fikk SFINXA for første gang offentlig økonomisk støtte,
20 000 kroner fra Forbruker- og administrasjonsdeparte19
mentet.
Andre former for mer kulturelle aktiviteter er alle musikkgruppene som synger viser, jazz, rock eller popmelodier med kvinnepolitiske tekster-som Amtmandens Døtre, Reis Kjerringa,
Jazzmin, Heksa, Rosa Lux, Femina Vulgaris og Gatejentene.
Teatergruppa Livets Mangfold hadde sin første oppføring i
desember -77 med «Klassiske kvinneroller i verdensdramatikken». Etterpå har det gått slag i slag - med «Begivenheter i året
som gikk» (78), «Alice på glattisen» (78), «FN's internasjonale
lesbiske år, v/Rådhusgatens moderate kvinneteater» (79) og
«Å hvor vårt hjem var lunt og smukt» (80). Alle stykkene har en
klar feministisk-lesbisk profil - og massevis av satire. Teatergruppa har bestått av 8-10 kvinner.
20
Lisbeth Nypan-teatret kom i stand i -78 i Trondheim, da visegruppa «Heksa» slo seg sammen med en gryende amatørteatergruppe. Navnet tok de etter den siste kvinnen som ble brent som
heks her i landet, på Kongsgården i Trondheim rundt 1670. Den
første tida var alle i Lisbeth Nypan-teatret medlemmer i Kvinnefronten. Nå består gruppa også av uorganiserte og en som er
medlem i Brød og Roser. Gruppa har variert fra 8 til 14 kvinner
og har siden den startet framført satiriske kabareter på kvinnemøter, kvinnekulturfestivaler, Studentuka i Trondheim og på
folkehøyskoler. De startet med «Kvinner i Chile» (-78), så
fulgte «Kvinner og klær» (79/80) og «Vold» (-81), og i skrivende
stund står de klare med «Krig og fred».
Damefilm ble opprettet i -79 av en gruppe på fire feminister som
hadde samarbeidet om filming på Kvinnekulturfestivalen i
Oslo samme år. De ønsket å fortsette og utvikle et feministisk
samarbeid. Det hadde vist seg at et slikt samarbeid var for
vanskelig å passe inn i arbeidsmetodene innen det etablerte
filmlivet. Ved siden av filmingen av kvinnekulturfestivalen i
Oslo, har de arbeidet med en film om teatergruppa Livets
Mangfold og om Krisesentret i Oslo. Foreløpig er det bare den
sistnevnte filmen som er spilleklar. Ferdiggjøringen av de to
andre er utsatt p.g.a. pengemangel. Til gjengjeld har Krisesenterfilmen blitt en suksess: Det var den hyppigst utleide kortfilmen i -81, NRK har kjøpt den - og vist den; dansk og svensk TV
har sagt seg interessert og filmen er vist flere steder i Danmark
og Sverige. Den ble dessuten vist på Den 1. internasjonale
feministiske kvinnefilmkonferanse i Amsterdam i mai -81 og på
kvinnefilmfestivalen i Gøteborg, november -81. Den ble også
invitert til Lubeckfestivalen, men til denne rakk de dessverre
ikke å få tekstet filmen i tide. Krisesenterfilmen ble økonomisk
støttet av Kirke- og undervisningsdepartementet med lønn til
de seks kvinnene som laget den, og til å dekke alle utgifter. Alle
fikk lik timelønn.
Høsten -81 sendte de Kirke- og undervisningsdepartementet
søknad om støtte til to nye filmprosjekter. I skrivende stund har
departementet ikke gitt svar på søknadene.
22
Kvinneradioen RadiOrakel blir sannsynligvis startet fra høsten -82, med fire timer i uka til rådighet i den nystartede
nærradioen i Oslo. Fire Kvinnefrontere og uorganiserte sto bak
initiativet, men etter hvert arbeider en større gruppe med
finansiering, organisering og programforberedende arbeid.
I skrivende stund planlegges også et Kvinnekultursenter i Oslo.
Initiativ til dette ble tatt av en gruppe som ble kjent med
hverandre under kvinnekulturfestivalen i Oslo i juni -79, de
fleste medlemmer av Kvinnefronten. Stedet skal romme kulturaktiviteter i vid forstand.
21
160
161
Forsvarsfora
Å forsvare kvinner mot rettslig, økonomisk eller seksuell
undertrykking er en integrert del av hele den nye kvinnebevegelsens politikk. Juridisk Rådgivning for kvinner, selvforsvarsgrupper og Krisesentra er mer formaliserte uttrykk for disse
aspektene i bevegelsens politikk.
Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK) ble opprettet i 1974
etter initiativ fra «Kvinnesaksgruppa ved Det juridiske fakultet
i Oslo». De gir rettshjelp til kvinner og driver dessuten et
utstrakt kvinnepolitisk arbeid. Det politiske arbeidet bygger på
analyser av deres saksmateriale, som forskjellige grupper jobber med - f .eks. en «barnelovsgruppe» som var svært aktiv i tida
før den nye barneloven ble vedtatt i 1980; en «voldtektsgruppe»
som bl.a. har vært høringsinstans i forbindelse med endringer i
straffeprosessloven; en gruppe som har jobbet med «ugift
samliv» og også kommet med en høringsuttalelse; og en «rettsorienteringsgruppe» som går ut til foreninger og organisasjoner
og informerer om jus for kvinner.
JURK's arbeid springer ut av henvendelser til dem, i form av
brev eller telefonhenvendelser. Siden de startet, har de behandlet omlag 4 000 saker. Bare for -81 har saksantallet kommet opp i ca. 1 000. Arbeidsmengden stiger stadig. De fleste
sakene dreier seg om oppløsning av ekteskap, barnefordeling,
skifte av felleseie og eventuelle offentlige stønader, men de tar
imot alle slags saker og har fått henvendelser om nærsagt alle
juridiske problemer. Saksbehandlingen er gratis og ingen blir
avvist. Men JURK hjelper ikke til med prosedering i rettssaker,
siden de som jobber her ikke er ferdig utdannete jurister.
Rådssøkende blir henvist til advokat dersom de mener at det
kan bli snakk om en rettssak. De har nær kontakt med kvinnelige jurister som selv har jobbet i JURK eller har vært i kontakt
med dem tidligere.
JURK er organisert med flat struktur. De har ingen ledere og
fellesmøtet avgjør alle viktige saker. Hver uke har de møte i et
arbeidsutvalg, som tar seg av fordelingen av de sakene som
kommer inn. Sakene går så ut i gruppene, og hele gruppen er så
med på å avgjøre hva som evt. skal skrives i svarbrevene. Når de
har kontorvakt, er alltid to personer til stede, mens gruppene
162
består av fem kvinner. Uttalte kvinnepolitiske standpunkt
fattes i fellesskap og står for JURK's egen regning. Den politiske linjen varierer derfor noe etter hvem som til enhver tid
jobber i JURK.
23
KiK, Kvinner i Kamp, ble startet våren -76 av kvinner som
trente selvforsvar i de vanlige klubbene, og som var aktive i
miljøet på Kvinnehuset i Oslo. Om lag 15 kvinner var med på
den første treninga. KiK har en to-sidig målsetting: 1) flest
mulig skal lære å forsvare seg selv og slik bekjempe vold mot
kvinner, og 2) oppmuntre kvinner som trener selvforsvar i de
vanlige klubbene sammen med menn, til å skape bedre trenings- og konkurransemuligheter for kvinner.
Interessen for selvforsvar for kvinner har steget jevnt de siste
åra, og i -81 var det ca. 150 som deltok på KiK's kurser i Oslo og
ca. 75 i Tromsø - de to byene hvor KiK finnes. I Oslo er det nå
venteliste til kursene. Især lesbiske feminister og noe senere
også Kvinnefrontere, har engasjert seg i utviklingen av selvforsvar, men blant deltakerne har de færreste hatt kontakt med
eller vært organisert i den nye kvinnebevegelsen.
Siden -79 er det arrangert årlige treningsleire - og i -82 blir det
to leire, en i Nord-Norge og en i Sør-Norge. I forbindelse med
leirene har KiK hatt kontakt med «Feministisk Sjålvforsvar» i
Sverige, men mer formalisert samarbeid finnes ikke. Våren -82
fikk KiK for første gang arbeidsutvalg, som består av fem
kvinner valgt på et fellesmøte. Arbeidsutvalget skal arrangere
kurs og seminarer.
24
Det forsvarsforum som har fått størst oppslutning og omtale er
krisesentre f or mishandlede og voldtatte kvinner. Krisesenteret i
Oslo ble åpnet 2. mai -78 og det hadde da eksistert en krisesentergruppe i vel to å r . Krisesentrene springer ut av den feministiske del av den nye kvinnebevegelsen: De fem kvinnene som
tok initiativ til senteret i Oslo var nyfeminister og lesbiske
feminister. Disse fem hadde deltatt på et internasjonalt tribunal
i Brussel om «Forbrytelser mot kvinner» sammen med 13 andre
norske kvinner.
Det første året var en prøvetid - i enhver betydning av ordet.
De jobbet for å hjelpe kvinner i nød - og de jobbet gratis for å
kunne dokumentere behovet for et krisesenter, før det offentli25
26
163
ge kunne bidra med økonomisk støtte til driften. Dessuten
jobbet de i motvind: Mistenkeliggjøring av deres arbeidsinnsats var daglig kost. Kritikken har hele tida gått ut på at arbeidet
er tendensiøst og partisk fordi de entydig stiller seg på de
mishandlede kvinnenes side. Dessuten stilte en del seg skeptiske til den flate organisasjonsstrukturen: Beslutning tas i fellesskap og alle medlemmer av krisesentergruppa og brukere har
samme medbestemmelsesrett.
Til tross for kritikk og mistro, spredde ideen om krisetelefon
og krisesenter seg raskt, og et stort antall kvinner i og utenfor
den nye kvinnebevegelsen har engasjert seg i dette arbeidet.
Ved utgangen av -81 var det opprettet 31 krisetelefoner eller sentra.
I oktober -80 hadde medlemmer fra krisesentra og -telefon
sin første landskonferanse. Det felles utgangspunktet for alle
krisetelefoner og -sentra er klart kvinnepolitisk: Å avdekke den
privatiserte volden og å politisere den kriminelle handling som
volden er.
I utgangspunktet kjenner vi igjen Nyfeministenes Lesbisk
Bevegelses krav om å politisere det private. Også den flate
organisasjonsstrukturen var lenge nyfeministenes (ene)merke.
Det er likevel for enkelt å hevde at krisesentrene og -telefonene
er en del av feminismen. I dag drives de av kvinner med høyst
forskjellig kvinnepolitisk oppfatning, av radikale som av partipolitisk konservative kvinner. Krisesentra og -telefon er blitt et
forsvarsforum hvor kvinner uavhengig av sosial bakgrunn og
politisk oppfatning står skulder ved skulder.
11980 påtok staten seg å betale halvparten av driftsutgiftene,
forutsatt at kommunen bevilget den andre halvparten. Men
mange av krisesentrene og -telefonene sliter med samme type
økonomiske problemer som f.eks. i Tromsø: I juni -81 ordnet
kommunen et husvære for senteret, og til sammen 30 kvinner
har bodd her for kortere tid i de påfølgende fem månedene. For
-82 har kommunen avsatt omlag 90 000 kroner til drift. Etter
reglene skal staten bidra med like mye, samlet får de altså en
støtte på 180 000 kroner. Det absolutte minimum for å drive
stedet er satt til 440 000 kroner, forutsatt at mye er basert på
gratisarbeid. Det ideelle ville være omlag 700 000 kroner,
inkludert vaktlønn til alle som har vakt, på 30 kroner pr. time.
Arbeidsbyrden har etter hvert blitt så stor at den daglige drift vil
27
28
164
bryte sammen uten lønnede vakter - og en stor frivillig innsats i
tillegg.
Myndighetenes ansvar i mishandlingssaker har blitt reist fra
flere hold de siste åra. I -81 ble det utgitt flere bøker med
kvinnemishandling som tema. Likevel er det langt igjen til de
største problemene er løst:
29
«Krisesentrene har bevist sin betydning i denne sammenheng, men det må være klart at kvinner med eventuelle
barn blir boende i uakseptabel lang tid på sentrene på
grunn av:
- mangel på bolig
- mangel på arbeid.
Hva dette betyr av fysiske og psykiske påkjenninger
kan folk vanskelig forestille seg - i praksis betyr det at
kvinnen ikke har mulighet til å etablere en trygg tilværelse
for seg selv og sine eventuelle barn. Her ligger oppgavene
som det offentlige tydelig kvier seg å ta fatt på. Kvinner
har ved boligsøknad blitt avvist med argumentet: «Vi er
ingen skilsmissehissere.»
Et slikt argument viser at samfunnet heller ser at et
samliv opprettholdes, selv om det betyr at kvinner blir
mishandlet og at barn vokser opp i et hjem hvor konflikter
«løses» ved bruk av fysisk vold, enn å ta de økonomiske
konsekvenser det vil kreve å gi voldsofferet den samme
menneskerett som andre borgere i vårt samfunn har.»
(Aas og Aslaksen 1981)
Mangfold i ensom majestet
Den nye kvinnebevegelsen startet opp med enighet om en del
basale og innlysende kvinnekrav. Den dyrket helheten, totaluttrykkene og kommunikasjonsenheten. Utgangspunktet var
ønskene om å se kvinneundertrykking i sin helhet, hvordan alle
samfunnsstrukturer er vevd inn i hverandre. Oppsplitting til
forskjellige segmenter - som familie, arbeidsliv, politikk, kunst
- ble betraktet som overfladiske skillelinjer, som falsk atskilthet. Motstand mot spalting gjaldt også innad i bevegelsen:
Demonstrasjoner, aksjoner, sang og musikk, bildende kunst,
165
litterære uttrykksformer, teater, film, teorier og samværsformer skulle flyte sammen. Kunst og politikk, teorier og praksis
skulle forenes og bryte ned våre oppstykkede vaneforestilIinger.
Utvikling av de forskjellige fora peker på at det har vært
vanskelig å ta vare på denne helheten. Organisasjonene med sin
helhetlige politikk har tapt terreng til de mer spesialiserte
foraene.
La oss konstatere at det mangfold som er en del av endringsstrategien til især Nyfeministene og Lesbisk Bevegelse,
ikke er identisk med mangfoldet av fora som oppsto i siste
halvdel av 70-åra. Feministene søker endring gjennom bevisstgjøring, flat organisering og mangfold; det dreier seg i første
rekke om et feministisk mangfold - om aksjoner, aktiviteter og
demonstrasjoner, som har en feministisk profil. Men det mangfold som svulmet opp etter -75 er løsrevet fra en overordnet
organisatorisk sammenheng. De nye gruppene og foraene har
ingen bevisstgjøring som fast praksis, de er ikke del av en flat
organisasjonsstruktur, hvor fellesmøter og kontaktmøter er
nødvendige bestanddeler - og de har heller ingen uttalt, felles
kvinnepolitisk forankring.
Men når vi i dette kapitlet har satt fora i forgrunnen, skimter
vi organisasjonene i bakgrunnen: Nesten alle fora har det tii
felles at de rommer aktive organisasjonsmedlemmer.
Forskjellige former for aktivitet oppstår og utvikler seg, i én
felles sosial bevegelse, hvor også bevegelsene til de kvinnene
som er der, betyr kontakt og kommunikasjon mellom de ulike
delene. Det er ikke én gruppe kvinner som er organisasjonsmedlemmer, og en helt annen gruppe som deltar i fora. Mange
kvinner er aktive i flere sammenhenger - fordi dette fra den
enkeltes synspunkt bare er forskjellige gjøremål i én sosial
bevegelse. Og fra et fugleperspektiv blir det én sosial bevegelse
nettopp fordi mange kvinner deltar i flere forskjellige gjøremål
og slik binder de enkelte aktivitetene sammen til en helhet.
Men selv om organiserte kvinner er blant de mest aktive i de
fleste fora, er foraene ikke underlagt organisasjonenes kontroll. For det første er ikke de organiserte med som representanter for organisasjonene. Dette svekker i seg selv organisasjonenes innflytelse. For det andre er mange av dem som
arbeider utenfor organisasjonene blant de mindre aktive innad
166
i sin organisasjon. Også dette demper organisasjonens muligheter til å øve innflytelse via sine medlemmer. For det tredje er
deltakerne medlemmer av forskjellige organisasjoner, noe som
holder organisasjonenes innflytelse i sjakk. Og kanskje det
viktigste: Mange kvinner som ikke er eller har vært medlem i
kvinneorganisasjoner, har her funnet en måte å engasjere seg i
kvinnebevegelsen på.
Men la oss heller ikke glemme at foraene på ingen måte har
blitt drevet fram av alle som trakk seg ut av organisasjonsarbeidet. I 76/78 var det hundrevis av kvinner som begynte å
begrense sine aktiviteter til å delta i 8. mars-demonstrasjoner.
Samtidig som foraene fikk vind i seilene, ble organisasjonene
tappet for vitalitet, inspirasjon og (gratis) arbeidskraft. Mot
slutten av 70-åra viste det seg at den nye kvinnebevegelsen ikke
rommet et tilstrekkelig antall aktive til både å utvikle 4-5
slagkraftige organisasjoner og å ha innflytelse på utviklingen i
de fora som etter hvert oppsto. I utgangspunktet har alle
foraene hatt uttalte kvinnefrigjørende perspektiver. Problemet er derfor ikke at de opprettes, men hvordan de utvikler seg.
Denne utviklingen er sjelden gjenstand for debatt utover helt
interne diskusjoner. Utviklingen er avhengig av de relativt få
kvinnene som til enhver tid driver hvert enkelt forum.
Sammen med fraværet av organisatoriske sammenhenger,
forsvant legitimiteten for diskusjoner om de politiske perspektivene i de forskjellige aktivitenene. «Ingen har noe med» hva
deltakere i forskjellige fora mener og gjør, når deltakerne ikke
er forpliktet overfor de mer helhetlige politiske standpunktene
som organisasjonene representerer. Som Bjerck påpeker: «De
utviklingstrekkene som truer kvinnebevegelsen i dag (...) er
oppsmuldringen av fellesskapet og svekkelsen av et kvinnepolitisk helhetsperspektiv» (1981, s . l l ) .
Behovet for å samles ble heller ikke dekket da de forskjellige
aktivitetene ikke lenger var knyttet sammen gjennom organisasjonenes møter. 8. mars-med sine demonstrasjoner ogfesterhadde etter hvert blitt de eneste arrangementene hvor et stort
antall kvinnepolitisk interesserte traff hverandre. Kanskje derfor begynte 8. mars-arrangementene å bli en stadig større del av
organisasjonenes arbeid. Debatter om hovedparoler og om
parolenes formuleringer, diskusjoner om hvem som skulle
være hovedtaler og om politiske og underholdningsmessige
167
innslag på kveldens fester, ble mer tidkrevende og alvorstunge.
Debattene om 8. mars-markeringene ble viktigere når disse
samtidig ble de eneste store samlingsarrangementene. Men
som kjent, har dagen ikke samlet alle frigjøringsforkjempere
uansett politisk grunnsyn. Siden -76 har det i flere år vært to
demonstrasjonstog i mange byer. Vanligvis har Kvinnefronten
og 8. mars-komiteer arrangert ett demonstrasjonstog og Norsk
Kvinnesaksforening, Norsk Kvinneforbund, Nyfeministene,
Lesbisk Bevegelse og Brød og Roser har stått bak et annet
demonstrasjonstog.
Selv om 8. mars fremdeles er en sentral demonstrasjons- og
samlingsdag, viser de seneste åras nye samlingsarrangementer
at organisasjonene ikke lenger er de eneste som ivaretar samlingsbehovene. Utviklingen av aktivitetsfora utenfor organisasjonene skapte sitt eget behov for - og etter hvert sitt eget
initiativ til - samling. I -79 kom de første store samlingsarrangementene som ikke ble holdt i organisasjonenes regi - kvinnekulturfestivaler, i Oslo juni -79, i Lillehammer november -79, i
Hammerfest juni -80 og i Bergen august -80. Festivalene samlet
tusenvis av kvinner - f .eks. var vel 7 000 samlet på avslutningen
til festivalen i Oslo. En rekke forskjellige arrangementer gikk
av stabelen: konserter med klassisk musikk, jazz, rock og
folkeviser, det ble vist film, cabareter, dansegrupper, kunstutstillinger, her var debattmøter, gatefest, barnefest og kvinnefester.
Men samtidig viste kvinnekulturfestivalen tegn til politisk
utvanning. Selv om mange av de som jobbet med festivalene
syntes det var inspirerende, og nye tiltak har sprunget ut av
dette arbeidet, druknet mye av det politiske budskapet i all
underholdningen. Ved noen av tilstelningene var de kvinnepolitiske perspektivene fullstendig fraværende. Et i så måte grelt
eksempel var da en - riktignok kvinnelig - vokalist sang greske
kampdikt som i hvert vers hyllet Mannen, og utelot kvinnen.
Vokalisten sang på en tilstelning på Club 7 i Oslo, åpent for
kvinner og menn. Ikke alle tilstelningene var åpne for menn.
Det ble likevel en kvinnekulturfestival, fremfor en kvinnepolitisk festival.
Når alle kvinnebevegelsens organisasjoner og grupperinger
samlet seg om kvinnekulturfestivaler, henger det dels sammen
med at de politiske uenighetene hindrer politiske samar30
168
beidsprosjekter. Men det henger også sammen med at samlingsforsøk utenfor organisasjonene ikke har avklarte politiske
grunnsyn å arbeide ut fra. De forskjellige fora og gruppene har
til nå hatt for liten kommunikasjon seg imellom og med organisasjonene, til å kunne videreutvikle de politiske synspunktene
og perspektivene som det har stått strid om. Når de politiske
debattene ble dempet, ble de politiske perspektivene uklare.
Også dette prøver noen å bøte på ved å danne diskusjonsfora
utenfor organisasjonene: Mandagsmøtene på Kvinnehuset i
Oslo har eksistert siden -78, og har blitt stadig mer omfattende.
Fra -80 har det vært faste temadiskusjoner hver uke, hvor
hensikten er å utvikle perspektiver på og standpunkter til en
rekke temaer - fra selvforsvar, kjønnskvotering og feministisk
bibelkritikk til innvandringspolitikk, kvinnestreik, og pornografi. Møtene samler mellom 20 og 50 kvinner.
Uformelt Kvinneforum i Lillehammer ble dannet november
-81.1 løpet av de få månedene det har eksistert, har det samlet
mellom 20 og 40 kvinner til uformelle samtaler og møter om
kvinnebevegelsens historie i Lillehammer, om kvinners historie generelt, om kvinnemishandling og krisetelefon og om
fylkeskommunalt likestillingsarbeid.
Uformelt Kvinneforum har til hensikt å bygge broer over de
kløftene som ble skapt i 70-åra og vil fylle det vakuumet som
mange har følt etter at organisasjonsaktivitetene dabbet av.
Forumet består nå av Nyfeminister, Kvinnefrontere og uorganiserte. Det er faste møter en dag i måneden, og ansvaret for
møtene går på omgang blant deltakerne. Foruten temamøter
og uformelt samvær, arrangerer forumet kvinnekafé, og en
visegruppe og en teatergruppe er på trappene.
31
Engasjement og oppslutning, aktivitet, samling og politiske
avklaringer har siden 76/77 utviklet seg utenfor organisasjonene. Samtidig har antall organisasjonsmedlemmer sunket og
organisasjonenes slagkraft blitt dempet.
Endringer i den nye kvinnebevegelsen går ikke først og
fremst fra aktivitet mot passivitet. Den går fra de fortetninger
som organisasjonene representerer, til den spredning som fora
representerer. Vi kan si at strømningen har gått fra en sentripetal til en sentrifugal prosess.
169
Sammen med denne forandringen har de markerte skillelinjene mellom organisasjonene blitt noe utvisket. På sitt landsmøte i -81 vedtok Nyfeministene for første gang en anti-kapitalistisk plattform, mens Kvinnefronten på sitt landsmøte i -80
vedtok noen feministiske standpunkter. I -80 ga landsmøtet i
Brød og Roser sin støtte til «Lov om foreldre og barn» - i likhet
med Norsk Kvinnesaksforening, men til forskjell fra de andre
kvinnepolitiske organisasjonene.
Ved overgangen til 80-åra med organisasjonenes defensive
posisjon, ser det ut til at organisasjonene har åpnet seg mer for
samarbeid med hverandre - og at de stridighetene som er omtalt
i kapittel 4, så smått går over i historien. Særlig kampen mot
pornografi samler mange organisasjoner.
Høsten -77 laget Nyfeministene i Oslo en vandreutstilling om
pornografi, og Kvinnefrontere stormet pornosjapper, rev med
seg et utvalg blader og brant det på åpen gate. Som et resultat av
den debatten som ble skapt, tok Senterpartikvinnene initiativ
til Kvinnenes Fellesaksjon mot pornografi. De organisasjonene som deltok på det første møtet der det ble nedsatt et
arbeidsutvalg, representerte et usedvanlig bredt spekter av
kvinneorganisasjoner: Ikke bare var det representanter for den
nye og gamle kvinnesaksbevegelsen og fra flere partipolitiske
kvinneorganisasjoner, men også Norges Husmorforbund,
Norske Kvinners Nasjonalråd, KFUK, Metodistkirkens kvinneforbund m.fl. var der. Etter kort tid trakk imidlertid flere
organisasjoner seg ut med ulik politisk begrunnelse, bl.a. Høyrekvinnene, Lesbisk Bevegelse, og noe senere Nyfeministene
og Norsk Kvinnesaksforening. Av den nye kvinnebevegelsen
var det bare Kvinnefronten igjen, mens de andre så store
problemer med å arbeide sammen med organisasjoner som
vanligvis var politiske motstandere i synet på seksuell frigjøring.
32
33
syn på pornografi og prostitusjon.
Diskusjonene om pornografi og prostitusjon innenfor kvinnebevegelsen har til dels endret karakter i perioden 77/82.1 en
fase var det viktig for de ulike organisasjonene å understreke sin
særegne forståelse av problemstillingene pornografi/seksuell
undertrykking/seksuell frigjøring. I tråd med at organisasjonenes markeringsbehov overfor hverandre er blitt noe mindre de
siste åra, har det også her oppstått et nytt samarbeid. F.eks.
meldte Nyfeministene i Oslo, som i -78 tok avstand fra Fellesaksjonens tendens til å kople holdningen mot pornografi med en
puritansk innstilling til seksualitet, seg inn igjen høsten -81. I
samme periode har Kvinnefronten begynt å legge mer vekt på
de ideologiske aspektene ved pornografi - ikke bare på hvem
som profitterer på den.
Selv om utviklingen viser at den nye kvinnebevegelsen ved
inngangen til 80-åra er preget av tilbakegang som resten av den
politiske venstresida, er ikke kvinnebevegelsen mer defensiv
enn andre motbevegelser.
Det politiske innholdet i den nye kvinnebevegelsen er i all
hovedsak like relevant i dag som da den oppsto. Det har ikke
skjedd så store endringer for kvinner de siste åra at de kravene
som ble stilt for 8-10 år siden er foreldet. Kvinner har fremdeles
vanskeligheter med å finne lønnet arbeid, kvinner blir fremdeles underbetalt, blir banka og slått og voldtatt. Det er fremdeles
for få og for dårlige barnehager, kvinner blir fremdeles henvist
til kjøkkenbenken og skurekluten. Mange av kvinnekravene
fanger ikke lenger nyhetens interesse. Men det er ikke dermed
sagt at de er foreldet som politiske realiteter.
I mai -81 ble Kvinnenes Fellesaksjon mot pornografi omdannet til Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon. Den ble
åpnet for generelle politiske og humanitære organisasjoner,
ikke bare for kvinnegrupper. Samtidig ble altså arbeidsfeltet
utvidet til også å omfatte kampen mot prostitusjon. Til tross for
at Fellesaksjonen var svært bredt sammensatt (og inkluderte
kristelige aksjoner), ble den vedtatte plattformen og parolegrunnlaget i hovedsak i tråd med den nye kvinnebevegelsens
170
171
KAPITTEL 6
Bak ordene
Den nye kvinnebevegelsen med dens mylder av bevisstgjøringsgrupper, aksjonsgrupper, studiegrupper, fora og organisasjoner er fremdeles underveis, uavsluttet. I større grad enn andre
sosiale bevegelser har den beholdt sin karakter av bevegelse.
Den har ikke blitt institusjonalisert, legalisert, anerkjent eller
blitt en del av staten. Derfor kan vi foreløpig ikke analysere
hvordan det «har gått» med den. Aktuelle konfliktlinjer, utviklingstendenser, diskusjonstemaer og praktiske tiltak fortsetter
å forandre seg, slik kvinnebevegelsen til nå har vært i en
vedvarende endringsprosess.
Litt forenklet kan vi si at utviklingen til nå har gått fra
samlende organisering til spredende fora, fra helhetssøkning til
temafokusering, fra politisk revolusjon til kulturell motstand.
Bevegelsen hadde sitt (foreløpige?) høydepunkt i åra 72-76,
både i politisk offensivitet og tallmessig oppslutning. Utadvendt engasjement og interne disputter gikk hånd i hånd. De
indre stridighetene dreide seg i første rekke om forholdet
mellom klasse- og kvinneundertrykking, kapitalisme og patriarkat, marxisme og feminisme.
Den fruktbare konflikten
De fleste politiske konflikter kommer til uttrykk gjennom klart
definerte motstandere. Interne konflikter blir ofte forstått i lys
av dette hovedmønsteret. Intern strid blir betraktet som destruktivt. Politiske partier og sosiale bevegelser forsøker å skjule
dem, mens journalister omtaler dem i svekkelsens tegn. Den
nye kvinnebevegelsens historie gir oss grunn til å anta at visse
typer interne konflikter er fruktbare i den forstand at de
fremmer bevegelsens offensive kraft.
172
Det er to karakteristiske trekk ved den nye kvinnebevegelsens indre stridsemner. For det første får uenighetene uttrykk
etter at en grunnleggende enighet er konstatert. For det andre
kan konfliktene ikke løses ved et både-og eller «litt til hver». En
sammenstilling av synspunktene gir ikke «helhet», men tvetydighet.
Den nye kvinnebevegelsens indre stridigheter bunner i dens
bestrebelser på å forene teorier og synspunkter på ulike undertrykkingsforhold. Både de indre konfliktene og det utadrettede
budskapet uttrykker trangen til å forstå «helheter», til å forstå
flerdimensjonale motsetningsforhold, hvordan klasseundertrykking, kvinneundertrykking og undertrykking av lesbiske
henger sammen. I debattene har forholdet mellom kjønnskonflikter og klassekonflikter, patriarkat og klassesamfunn, feministisk og marxistisk samfunnsforståelse vært det sentrale.
Uenighetene utviklet seg fra en grunnleggende enighet som
utgangspunkt: Alle kvinner er undertrykt, og forskjellige grupper kvinner blir undertrykt på ulikt vis. Marxistisk og feministisk samfunnsforståelse ble brukt for å gi dette utgangspunktet
mer konkret innhold, og stridighetene meldte seg.
Marxistisk og feministisk teoriretning gir ofte ulike forklaringer på empiriske fakta. Dessuten har disse retningene en del
felles begrepsbetegnelser uten identisk innhold. En sammensetning av marxisme og feminisme fører derfor ofte til tvetydigheter. Og de uidentifiserte tvetydighetene egget til fortsatte
diskusjoner. Tvetydighet kommer fram når «motstridende data er av ulike 'logiske typer', dvs. befinner seg på forskjellige
abstraksjonsnivåer» (Kafka 1979,2. 211). I marxisme-feminisme-debattene - som i mange andre diskusjoner - beveget vi oss
stadig fra ett abstraksjonsnivå til et annet. La oss se litt nærmere
på hva tvetydighetene går ut på.
Begrepet reproduksjon har fått en sentral plass så vel i feministiske som marxistiske analyser. I feministiske analyser forstås
reproduksjon vanligvis som reproduksjon av arten; seksualitet,
fødsler, spebarnstell, barneoppdragelse og husarbeid. I marxistiske analyser forstås reproduksjon vanligvis som reproduksjon av arbeidskraften; klassespesifikk barneoppdragelse,
konsum, service til voksne arbeidermenn. Ann Oakley (1977)
gir et eksempel på feministisk analyse. Signe Arnfred (1974) gir
173
et eksempel på marxistisk analyse. En sammenlikning av
analysene avdekker at begrepet om patriarkat er utledet på
ulike abstraksjonsnivåer.
1
Oakley (1977) framhever at fødsler, prevensjon og abort er
sentrale aspekter ved kvinners reproduksjonskår, og konsentrerer sin analyse rundt endringer av fødselshjelpen. Hun viser
til to forskjellige fødselshjelpsystemer:
I det ene systemet betraktes fødselen som en naturlig prosess.
Egne erfaringer verdsettes høyere enn tillært kunnskap. Hjelp
og støtte til den fødende blir utført innen et uformelt system som
er basert på gjensidig hjelp og støtte, hvor all praktisk kunnskap
blir overført fra en generasjon kvinner til den neste. Kvinner er
ekspertene, menn er marginale eller ikke involvert. I det andre
fødselshjelpsystemet betraktes fødselen som et medisinsk fenomen, med risiko og faremomenter, en tilstand som bare
medisinsk ekspertise kan «helbrede». Oakley analyserer så
overgangen fra den førstnevnte type fødselshjelp, som ble
utøvet i et fellesskap av kvinner uten formell skoleutdanning, til
dagens fødselshjelp som er institusjonalisert og basert på
menns skolemedisin. Utviklingen innen fødselshjelpen har
således medført et skifte i kontroll over fødselsprosessen fra
kvinner til menn - fra kvinnedominert til mannsdominert kunnskaps- og behandlingstype.
Oakley hevder at det har foregått en kjønnskamp om kunnskap om den menneskelige kropp. Hekseprosessene, kvinners
utestenging fra formaliserte medisinstudier og sykehusutviklingen er stadier i en lang historisk kamp om kunnskap om og
utøvelse av ferdigheter av betydning for artens reproduksjon.
Endringer i den måten fødselshjelpen foregår på er en del av
denne kampen. Hun skisserer tre historiske faser:
Første fase blir forklart ut fra kirkens sterke stilling på 16hundretallet og dens forkynnelse om at sykdom var gudegitt og
derfor et fenomen som måtte inn under streng religiøs kontroll.
Kvinner med datidens medisinske kunnskap ble forfulgt og
anklaget for hekseri. Jordmødre ble også angrepet, dels fordi
de tilhørte lavere sosiale lag, dels fordi de hadde kunnskap ikke
bare om fødsler, men også om fremprovosert abort. Hekseprosessene var det første avgjørende stadiet i bekjempelse av
2
174
kvinners kunnskap om (kvinne-)kroppen. Den utøvende fødselshjelp forble likevel et område som kvinner rådde over.
Oakley antyder som en mulig forklaring at kvinners menstruasjon og fødsler ble betraktet som urene, og da noe som menn
ikke kunne befatte seg med.
På 18-hundretallet ble det utviklet et grunnlag for skolemedisinens overtakelse, da kirurgi så smått begynte å bli anvendt.
Siden kvinner ble utestengt fra formell medisinsk utdanning,
fikk bare mannlige medisinere kunnskaper i dette. Mannlige
fødselshjelpere ble de kvinnelige overlegne ved alle kritiske
fødsler. Men heller ikke den mannskontrollerte kirurgi var
tilstrekkelig til å nedbryte den kvinnedominerte fødselshjelpmåten, hevder Oakley. Langt opp i vårt århundre ble bare de
vanskelige fødsler hos borgerskapets kvinner betraktet som
medisinske fenomener.
Den endelige overtakelsen kom som en bivirkning av en
sosial bevegelse hvis primære mål var å bekjempe den store
spebarnsdødeligheten på slutten av forrige århundre - en bevegelse som ble muliggjort gjennom de dengang nye kunnskaper om smitte og sykdomsforløp. Den ideologiske opprinnelse
var innvevd i en annen sosial bevegelse, hvis formål var sanitære
forbedringer. Det ble etter hvert lagt stadig sterkere vekt på at
renslighet var nødvendig for å unngå sykdom. Dette medførte
at hovedfronten for bekjempelse av skitt ble «flyttet fra fabrikkene og gatene til kjøkken og barnestell». Oakley hevder at
skitt ble forbundet med alkoholisme, underernæring, husarbeid og kvinners uvitenhet om spebarnsstell - som etter hvert
ble flettet sammen til et knippe av årsaker til spebarnsdødelighet. - Behovet for å undervise kvinner i hus- og spebarnstell blir
en logisk konsekvens.
Moderskapet måtte læres - ut fra «vitenskapelige fakta».
Dermed var spebarnsstell og moderskapet identifisert som et
område for mannskunnskap og mannskontroll. Utvikling av
sykehusfødsler- som ifølge Oakley er «symptomatisk for overgangen til mannskontroll», satte igang - og har i løpet av dette
århundret fullstendig oppløst den tidligere fødemåtens kvinnefellesskap. I stedet er det utviklet full mannskontroll ikke bare
over kvinners kunnskapsområde og kunnskapsnivå, men også
over konkret behandling av kvinners kropp. Kontrollen skjer
både direkte ved menns nærvær, og indirekte ved at menns
3
175
måte å forstå fødsler på har blitt enerådende, enten den praktiske hjelpen utføres av kvinner eller menn.
Arnfred (1974) analyserer et annet aspekt ved reproduksjonen
enn Oakley, nemlig reproduksjonen av arbeidskraften. Hun
hevder at dette foregår i familien og definerer familien som en
reproduksjonssammenheng og et område for konsum, bruksverdirealisering. Familien betraktes som en klassespesifikk
reproduksjonssammenheng, og hun konsentrerer sin analyse
om den proletære familien.
Arnfred hevder at for at kapitalen skal kunne fungere som
kapital, må arbeideren være fri og arbeidskraften privateid
utenfor og adskilt fra kapitalen. Arbeidskraftens reproduksjon
er en forutsetning for kapitalens eksistens, men siden varen
arbeidskraft er fri og privateid, må dens reproduksjon være
«arbeiderens egen sak». Arbeidskraftens reproduksjonssammenheng er altså utenfor kapitalen og er privat, men den er
samtidig knyttet til kapitalens produktive kretsløp via salg av
arbeidskraft og kjøp av forbruksvarer. Arnfred skiller mellom
reproduksjon av arten (barns fødsler og oppvekst) og dag-tildag-reproduksjon (gjenoppbygging og vedlikeholdelse) og
hevder at begge former for reproduksjon foregår slik at «den
måte arbeideren blir menneske på er bestemt av den måte han/
hun skal være arbeidskraft på» (s. 63). Arbeidskraften reproduserer seg altså dobbelt: som menneske og som arbeidskraft, og
reproduksjon av arbeideren som arbeidskraft dominerer over
reproduksjonen av arbeideren som «menneske». Arbeidskraftens reproduksjon blir bestemt av kapitalens reproduksjon.
Arnfred hevder videre at løsrivelsen av produksjon fra familiesammenhengen var en forutsetning for produktivkreftenes
videre utvikling. Prosessen medførte også et skifte fra arbeidskraftens til produksjonsmidlenes dominans i produksjonsprosessen: Det utvikles storindustri, hvor det er maskinene som
bestemmer arbeidsgangen - og ikke omvendt. Dette gjør fysiske forskjeller mellom mennesker irrelevant i produksjonsprosessen: Storindustrien omdanner arbeidskraften etter eget behov uten hensyn til tidligere tradisjoner - og en materiell basis
for kjønnsmessig arbeidsdeling i den samfunnsmessige produksjon, er eliminert. Men den kapitalistiske produksjonsmåten er
også basert på adskillelse mellom produksjon og konsum/
reproduksjon, dvs. på adskillelsen mellom samfunnsmessige
og familiemessige funksjoner. Samtidig beholder den funksjonsmessig reduserte familieenheten trekk fra den feudale
produksjonsmåte - først og fremst den kjønnsbestemte arbeidsdeling og de personlige autoritets- og avhengighetsforhold som er knyttet til denne. Og etter som det var mannen som
før var bærer av den utadvendte samfunnsmessige produksjon
er det også det typiske mannsarbeid som løsrives fra familieenheten - og menn blir henholdsvis lønnsarbeidere og kapitalister. Tilbake i hjemmet blir det tradisjonelle kvinnearbeidet i
forbindelse med konsum og reproduksjon. Selv om det ikke
lenger finnes noen basis for kjønnsbestemt arbeidsdeling i den
samfunnsmessige produksjon, blir den opprettholdt i kraft av
adskillelsen mellom produksjon og konsum/reproduksjon,
mellom produksjon og familie, mellom produksjonsmidler og
arbeidskraft. Kapitalens sirkulasjon setter altså bare indirekte
rammebetingelser for den måten reproduksjonen foregår på og er prinsipielt «arbeiderens egen sak».
At familien forble patriarkalsk, forklarer Arnfred også i lys
av den kapitalistiske produksjonsmåten: Hun betrakter dette
som et eksempel på at den kapitalistiske produksjonsmåten
«velger ut» de tradisjoner som virker befordrende på den, mens
andre tradisjoner forsvinner. Dette begrunner hun med å
henvise til at selv om menns dominans over kvinner videreføres, har en annen viktig side ved patriarkatet gått i oppløsning,
nemlig eldre menns dominans over yngre. Den kapitalbetingede reproduksjonen av (stort sett mannlig) arbeidskraft forblir
kvinnearbeid innen en patriarkalsk familieform, så lenge dette
ikke hemmer kapitalens bevegelser.
4
5
Oakleys og Arnfreds analyser omhandler kvalitativt forskjellige aspekter ved de virksomheter som kategoriseres under
samlebetegnelsen reproduksjon. Arnfred legger vekt på den
kortsiktige og den langsiktige reproduksjon av den kapitalistiske produksjonsmåten, på reproduksjonens klassespesifikke
innhold. Oakley legger vekt på kontroll over artens reproduksjon, på reproduksjonens kjønnsspesifikke kontrollsystem.
Oakley stiller implisitt spørsmål om hvorfor (deler av) reproduksjonen nå er underlagt offentlig mannskontroll. Arnfred
reiser implisitt spørsmål om hvorfor (deler av) reproduksjonen
177
176
1 2 - B a k slagordene
fremdeles er privat kvinnearbeid. Begge gjør et poeng av
løsrivelsen fra, henholdsvis bibeholdelsen i den private sfære.
Den ene hevder at samfunnsmessiggjøring var nødvendig for
mannskontrollen, mens den andre hevder at privatisering er
nødvendig for kapitalen. Arnfred hevder at reproduksjonen er
adskilt fra kapitalen og privat. Dette kan forstås dithen at
patriarkatet bare er del av privatlivet. Det følger logisk ut fra
hennes påstand om at den kjønnsbestemte arbeidsdeling har
mistet sitt materielle grunnlag i den samfunnsmessige produksjon. Det er nettopp adskillelsen mellom samfunnsmessig produksjon og privat reproduksjon som har gjort det mulig å
bevare patriarkalske rester. Motstridende til dette hevder Oakley at samfunnsmessiggjøringen av fødselshjelp var nødvendig
nettopp for å utvikle nye former for patriarkalsk kontroll. Ved
en enkel sammenstilling av disse perspektivene kommer vi fram
til at det er den privatiserte reproduksjonen som bevarer patriarkatet-men samfunnsmessiggjøring av reproduksjonen øker den
patriarkalske kontrollen.
Denne tvetydigheten bunner i at «patriarkat» er utledet på
ulike abstraksjonsnivå i de to analysene. For Arnfred overføres
reproduksjonens klassespesifikke innhold innen den patriarkalske familien, som er en rest fra en før-kapitalistisk, patriarkalsk produksjonsmåte. Deler av patriarkatet er inkorporert i
det kapitalistiske samfunn - og da bare de trekk som kapitalistisk produksjonsmåte kan nyttiggjøre seg. Patriarkatet betraktes altså som et spesifikt mellommenneskelig avhengighetsforhold, med rot i før-kapitalistisk produksjonsmåte. Dette
spesifikke avhengighetsforholds - patriarkatets - gyldighetsområde kan skrumpe inn, eller bli oppløst. Det kan imidlertid
ikke utvikle nye former. En samfunnsmessig, integrert «rest»,
kan ikke få nye former.
Oakleys analyse handler nettopp om endringer i patriarkatet. Samfunnsmessiggjøring av reproduksjonen blir forstått i
lys av patriarkatets utvikling. Fødselshjelpen endres fra å være
kvinnearbeid og betraktet som urent til å være mannsdirigert og
betraktet som «rent». Det har foregått - og foregår fremdeles en kjønnskamp om kontroll over reproduksjonen. Kjønnskampen endrer patriarkatets innhold slik klassekamp kan endre klasseforholdene. I Oakleys analyse blir derfor begrepet
patriarkatet et begrep på samme abstraksjonsnivå som klasse178
samfunn. Endringer i patriarkatet medfører nye former for
kvinneundertrykking, slik endringer i klassesamfunnene har
medført nye former for klasseundertrykking. Fra Arnfreds
perspektiv må vi forstå samfunnsmessiggjøring av reproduksjonen som en svekkelse av patriarkatet - og kanskje heller se
det i lys av framveksten av den borgerlige stat, og dens økende
styring av reproduksjon av arbeidskraften. Vi får altså motstridende informasjon som er framsatt på ulike abstraksjonsnivå: Patriarkatet i vestlige samfunn er en overlevning - men det
har nye karakteristika.
I første ledd i setningen er «patriarkatet» et spesifikt samhandlings- og avhengighetsmønster. I annet ledd er «patriarkatet» en betegnelse på generell mannsdominans, på samme
abstraksjonsnivå som «klassesamfunn». Derved motsier det
siste ledd det første på et mer abstrakt nivå. Så lenge vi ikke
klarer å overskride tvetydigheten må vi velge ett av abstraksjonsnivåene med dens data og påstander. Teoretisk reduksjonisme blir en nærliggende løsning.
Et annet eksempel: Det er en kjensgjerning at kvinner ikke er
integrert på det kapitalistiske arbeidsmarked på lik linje med
menn. Den feministiske og den marxistiske samfunnsforståelse
gir ulike forklaringer på dette faktum. Feminismen framhever
mannskontroll over kvinner, marxismen framhever kapitalens
kategoriske imperativ om å verdiforøke seg selv. Jeg skal vise
dette gjennom to eksempler: Christine Delphy (1974) framhever at det finnes en patriarkalsk produksjonsmåte side om side
med den kapitalistiske. Den patriarkalske produksjonsmåten
innebærer at mannen eier familiemedlemmenes arbeidskraft
og deres produkter. Fride Eeg-Henriksen (1977) framhever at
kapitalakkumulasjonen nødvendigvis medfører en relativ
overbefolkning, en industriell reservearme. Kvinner utgjør i
stor grad denne reservearmeen.
Delphy (1974) hevder at det i vårt samfunn finnes to produksjonsmåter, den kapitalistiske og den patriarkalske. Kvinners
primære tilknytning til produksjonen er å finne i den patriarkalske, familiemessige produksjonsmåten. «Familien» er en
gruppe mennesker hvor ektemannen eier arbeidskraften til de
andre; konas og (de ugifte) barnas. Han utnytter denne ar6
7
179
beidskraften ved å tilrane seg de andre familiemedlemmenes
arbeidsprodukter, enten som service direkte til seg selv eller
som varer som han kan omsette på det kapitalistiske varemarked. Delphy konsentrerer sin analyse rundt kvinner som produsenter, og hevder at det ikke er kvinnearbeidets karakter i seg
selv som forklarer deres utelukkelse fra det kapitalistiske varemarked og deres manglende egeninntekter. Det er ikke fordi
kvinners familiearbeid er «reproduksjon» eller «produksjon av
bruksverdier». Det er fordi kvinner blir økonomisk utbyttet av
menn i den patriarkalske produksjonsmåten. Delphy begrunner dette ved å henvise til tre forhold: - Kvinners arbeid er
ubetalt ikke bare når arbeidet gir resultater til familiens anvendelse. Det samme gjelder kvinner som produserer for varemarkedet, når produksjonsenheten er familien. Dette kommer
til syne især for gardsbruk og mindre familiebedrifter. Kvinner
deltar her i produksjonen av varer som har bytteverdi, men
mannen har råderett over disse varene og han omsetter dem på
markedet. Den familiemessige, patriarkalske produksjonsmåten hindrer altså kvinnene i å omsette egne produkter på det
kapitalistiske markedet, fordi mannen tilraner seg disse varene
når de er innen den førstnevnte produksjonsmåten. Slik holdes
kvinner utenfor markedet også når de produserer varer som har
bytteverdi.
- Dessuten er det i realiteten ingen kvalitativ forskjell mellom konas produserte goder og andre såkalt produktive goder
som produseres og forbrukes av familien, hevder Delphy. Hun
bruker som eksempel bondefamiliens produksjon av varer som
kan brukes både til eget forbruk og kan selges på markedet. I
utgangspunktet er det her ikke skille mellom bruksverdi og
bytteverdi. Produksjonen er én kontinuerlig prosess fram til
forbruket, som ifølge Delphy er produksjonens endelige mål.
Å så kornet, male det og bake er én prosess som er rettet mot
konsum. Alle leddene er avhengig av det foregående. Denne
prosessen er nå delt i en produktiv del (så og male) og en
uproduktiv del (hjemmebaking) og det til tross for at alle
aktivitetene er ledd i én og samme prosess - skape og bearbeide
råmateriale - og har samme mål: eget forbruk, enten direkte
eller indirekte ved byttet.
I den patriarkalske produksjonsmåten bestemmer mannen
hva som skal omdannes fra bruksverdi til bytteverdi - og han
tilraner seg alt som har bytteverdi. Derved blir konas arbeidsinnsats i en felles prosess «uproduktiv», mannens blir
«produktiv». Når kvinner som økonomiske aktører ikke integreres i den kapitalistiske produksjon, skyldes det altså at menn
tilraner seg produktene og selv anvender dem innen den kapitalistiske produksjonsmåten.
-Videre framhever Delphy at det ikke er kvalitative forskjeller mellom kvinners ubetalte oppgaver i familien og kommersialisert service. Hun påpeker at det i dag er mulig å kjøpe alt som
utføres av husmødre. Men de fleste familier foretrekker å kjøpe
råmaterialet og tilberede mat og andre forbruksvarer selv,
framfor å framskynde en kommersialiseringsprosess. Delphy
hevder at dette skyldes at husarbeidet er ulønnet og utføres av
kvinner - som er viktige trekk ved den patriarkalske produksjonsmåten.
Delphy understreker at den patriarkalske produksjonsmåten deler kvinner og menn inn i to «antagonistiske klasser».
Motsetningene vil vedvare så lenge den patriarkalske produksjonsmåten eksisterer, selv om produksjon for markedet nå
langt på vei har opphørt. Menns utbytting av kvinner som
husmødre og barneoppdragere setter premisser for kvinners
yrkesdeltakelse - ikke omvendt.
8
Eeg-Henriksen (1977) tar utgangspunkt i at kvinner fungerer
som en arbeidskraftreserve i det kapitalistiske samfunn. Dette
bidrar til å fastholde kvinner i en dårligere økonomisk situasjon
enn menn. Hun konsentrerer sin analyse om hvordan kvinners
stilling som arbeidskraftreserve opprettholdes. Dette forhold
forklares ved å legge hovedvekten på det økonomiske systems
behov for en arbeidskraftreserve, men hun trekker også inn en
rolle- og norm-forklaring på hvorfor nettopp kvinner har en
funksjon som arbeidskraftreserve. Hun knytter sin analyse til
Marx's teori om den industrielle reservearme, hvor det bl.a.
framheves at kapitalakkumulasjonen frambringer med nødvendighet en industriell reservearme, en relativ overbefolkning
eller arbeidskraftreserve. Eeg-Henriksen hevder at kvinner er
en gruppe som er spesielt godt egnet til å bli trukket ut og inn av
yrkeslivet, «i og med deres tilknytning til familien». Hun viser
så hvordan den kvinnelige arbeidskraften fordeler seg på forskjellige former for relativ overbefolkning:
9
180
181
- Den flytende relative overbefolkning består av dem som
ufrivillig har mistet sitt arbeid for en viss tid. I 1975 utgjorde
kvinner 35,4% av registrerte arbeidsledige.
- Den latente relative overbefolkning består hovedsakelig
av de som har mistet sin sysselsetting i landbruket som følge av
at den kapitalistiske produksjon har trengt inn her. Eeg-Henriksen utvider dette begrep til å omfatte alle de som har blitt
arbeidsledige p.g.a. kapitalisering av før-kapitalistisk virksomhet, dvs. også «husmødre som blir underbeskjeftiget som følge
av disse endringsprosessene». Hun viser til at i 1973 var årsaksgjennomsnittet for alle gifte kvinner (16-74 år) som var beskjeftiget med husarbeid alene, 372 000.
- Den stagnerende relative overbefolkning omfatter de som
bl.a. har utpreget ujevn lønnsarbeider-tilknytning. Deltids- og
korttidsansatte hører, ifølge Eeg-Henriksen, med til denne
grupperingen. Og som kjent, omfatter denne nå et høyt antall
kvinner.
Hun hevder videre at forventninger om hvordan kvinners
atferd i familie og arbeidsliv skal være, eksisterer side om side i
forskjellige utgaver. Eksistensen av disse forventningene har sin
materielle basis i kapitalismens behov både for en arbeidskraftreserve og for en familie. De forskjellige typer av forventninger
eller sosiale normer kan støtte opp under forskjellige former for
den industrielle reservearme: Normer som tilsier at kvinner har
ansvaret for både familie- og yrkesarbeid, kan støtte opp under
kvinners deltidsarbeid (og hovedansvar for arbeidet i hjemmet). Normene samsvarer med eksistens av en stagnerende
relativ overbefolkning. Normer som tilsier at kvinner har et
valg mellom familie- og yrkesarbeid, kan støtte opp under både
livslangt husmorarbeid, periodisk yrkesdeltaking og kontinuerlig yrkesdeltaking. Opprettholdelsen av såvel den latente
som den stagnerende relative overbefolkning kan skje ved
hjelp av disse normene. Normer som tilsier at (gifte) kvinners
plass er i hjemmet, legitimerer den flytende og den latente
relative overbefolkning.
Eeg-Henriksen understreker det motsetningsfylte og ustabile ved normene omkring kvinnerollen: de er dels forskjellige og
dels forfektes de i forskjellig grad for ulike kvinnegrupper.
Disse normene kan dels tilsløre forskjeller mellom kvinner f.eks. klasseforskjeller og forskjeller i sivil status. Men viktigst
182
- slik jeg oppfatter Eeg-Henriksen - er at de i en viss grad
stemmer overens med de ulike former for relativ overbefolkning blant kvinner. Til slutt reiser hun spørsmål om en relativt
større del av arbeidskvinnene - enn mellomlags- og borgerskapskvinnene - tilhører den flytende relative overbefolkning,
mens en stor del av mellomlags- og borgerskapskvinnene
kanskje tilhører den stagnerende relative overbefolkning.
Delphy og Eeg-Henriksen er enige om at det finnes et kapitalistisk arbeidsmarked. De er også enige om at kvinner har en
svakere tilknytning til dette markedet enn menn, og at kvinner
og menn har forskjellig stilling i familien. Men som vi har sett,
gis disse fakta svært ulik forklaring. Delphy framhever at menn
eier kvinners arbeidskraft og utnytter den i den patriarkalske
produksjonsmåten hvor kvinner er gratisarbeidere fordi de er
kvinner. Menn tilraner seg kvinners produkter og kan så omsette dem på et kapitalistisk marked. Den familiemessige, patriarkalske produksjonsmåten hindrer kvinner i å tre inn på det
kapitalistiske marked med sine varer - mannen eier både
produktene og deres arbeidskraft.
Eeg-Henriksen framhever at den moderne industriens livsløp er basert på at en industriell reservearme eller relativ
overbefolkning stadig dannes, absorberes i større eller mindre
grad og dannes på ny. Det er m.a.o. periodevis behov for et stort
antall arbeidere som ikke kan forflyttes fra allerede etablerte
produksjonsgrener til nye. Det er behov for et befolkningsoverskudd i forhold til kapitalens gjennomsnittlige behov for
verdiskaping.
Det relative befolkningsoverskudd består av personer som er
helt eller delvis uten produksjonstilknytning. Eeg-Henriksen
legger altså hovedvekten på kapitalismens indre struktur, kapitalen rår over arbeidsmarkedet. Delphy legger hovedvekten på
den patriarkalske produksjonsmåtens indre struktur, mannen
rår over kvinners og ugifte barns arbeid og produkter.
Vi har sett at et gitt empirisk faktum tolkes forskjellig fra et
marxistisk og fra et feministisk perspektiv. Sammenstiller vi
forklaringene, gir de motstridende informasjon om hva eller
hvem som til syvende og sist avgjør kvinners yrkesskjebne. Men
ved første øyekast kunne vi bruke disse forklaringer samtidig.
Det kunne hevdes at når kapitalen gjør bruk av arbeidskraftre10
183
serven, gis menn mulighet til å selge konas arbeidskraft. I
nedgangstider, med kamp om arbeidsplassene, prioriterer
menn salg av egen arbeidskraft, siden det er viktig for den
patriarkalske produksjonsmåten at mannen er den som selger
på markedet, om det så bare er sin egen arbeidskraft.
Men også denne «kombinasjonsforklaringen» innebærer
tvetydigheter: Et grunntrekk ved den kapitalistiske produksjonsmåten er at arbeidskraften er en vare, som selges/kjøpes
på markedet som enhver annen vare. En forutsetning for å delta
på markedet er at en har noe å selge/kjøpe, i det minste selge sin
egen arbeidskraft. Hvis kvinners arbeidskraft eies av menn, slik
det framgår av Delphys analyse, har kvinner ingen arbeidskraft
å selge på et marked. Men den som ikke har noe å selge, kan
heller ikke inngå en salgskontrakt. Ved v n sammenstilling av
marxisme og feminisme kommer vi så fram til at kvinner inngår
salgskontrakt, men har ingenting å selge. Vi kommer fram til
det tvetydige utsagn: Kvinner eier ingen varer, men de selger sin
vare - arbeidskraft - når det finnes kjøpere. En lignende tvetydighet kan uttrykkes om gifte mannlige lønnsarbeidere: De har
bare sin egen arbeidskraft å selge for å overleve, men de velger å
selge denne framfor en annen vare de eier, nemlig konas
arbeidskraft.
Også Marx påpekte at arbeiderklassens menn selger kone og
barn. «Han har blitt slavehandler.» Dette eierforhold tok
Marx for gitt - det blir ikke problematisk og ikke inkorporert i
den videre teoribygging. Jeg mener dette henger sammen med
at han ikke klarte å overskride den tvetydigheten som ligger i at
«arbeidskraften er «fri» og mannseid». Når Marx forutsetter at
mannen eier og selger familiens arbeidskraft, strider det imot
hans egne teoretiske utlegninger om den kapitalistiske produksjonsmåtens spesifikke kjennetegn.
Når den feministiske teoriretning framhever at menn eier
kvinners arbeidskraft, er dette ikke synonymt med den arbeidskraft som er en del av produktivkreftene. Det er ikke arbeidskraft i betydningen ferdigheter som kan framstilles på markedet som en vare. Feminismens begrep om arbeidskraft ligger på
et annet abstraksjonsnivå, det er av en annen logisk type. Det
dreier seg om alle aktiviteter som gir synlige, nyttige resultater.
Menn kan kontrollere, eller eier, de aktiviteter kvinner utøvermen dette er ikke et resultat av en individuelt frivillig inngått
11
184
arbeidskontrakt. Det er innvevd i parforholdet mellom mann
og kvinne, det er den heterofile kjærlighetens skyggeside i vår
type patriarkat.
Forskjeller i tolkninger av kvinners stilling på arbeidsmarkedet og teoretiske utlegninger om «arbeidskraften», viser også at
arbeidskraft er et kjønnsuavhengig begrep i marxistisk teori og
et kjønnsspesifisert begrep i feministisk teori. Den første teoriretningen framhever at kjønnsforskjeller mister sin samfunnsmessige betydning under kapitalismen. Den andre retningen
framhever kjønnsforskjeller som fundamentale i vår type samfunn. En sammenstilling av teoriretningene gir det tvetydige
utsagn: Biologiske egenskaper er gjenstandfor sosial tolkning men biologiske egenskaper har ingen samfunnsmessig betydning.
Annet ledd i denne setningen motsier det første ledd på et
mer abstrakt nivå. I første ledd er «biologiske egenskaper»,
synonymt med primære og sekundære kjønnskjennetegn. I
annet ledd er biologiske egenskaper synonymt med muskelkraft, utholdenhet, fysiske ferdigheter. Igjen må vi velge hvilket utsagn på hvilket abstraksjonsnivå vi vil forholde oss til. Å
sammenstille teoriretningene gir ikke økt innsikt i det kompliserte samspillet mellom det nåværende mannsherredømmet og
kapitalakkumulasjon, mellom kjønns- og klasseforholdene.
Det gir tvetydigheter.
Marxisme-feminisme-debattene med alle motsetningene, uoverensstemmelsene og tvetydighetene gjenspeiler mellomlagskvinnenes sosiale tvetydighet, deres motsetningsfylte levekår og livsperspektiver. De uttrykker mellomlagenes smeltedigel av ulike typer undertrykking - hvor veien ut av én type
undertrykking ofte bare fører inn i en ny: kvinner som trer ut av
det patriarkalske, familie-baserte forsørgelsesmønsteret, går
inn i et klasseundertrykkende arbeidsmarked, og omvendt.
Kvinner som fjerner seg fra menns seksuelle undertrykking av
kvinner, møter seksualfiendtlig angst for lesbiske, og omvendt.
Slik er tvetydighetene ikke bare i teoriene. De er også i våre
daglige gjøremål, i våre omgangsformer, i vår mentalitet.
Kanskje nettopp derfor ble de teoretiske tvetydighetene så
vanskelige å identifisere, så uløselige og samtidig så engasjerende?
Den nye kvinnebevegelsens søking etter en helhetlig og
185
altomfattende forståelse er derfor ikke i seg selv feilaktig. Men
den etterlengtede teoretiske helheten er foreløpig umulig å nå fordi kvinners liv består av bl.a. de motsetningene som kommer
til uttrykk som teoretiske tvetydigheter. Det ville derfor være
prematurt å prøve å utvikle én teori om kvinners undertrykkende levekår. Den «teorien» ville i såfall inneholde så mange
logiske motsetninger at det ikke var en teori. I stedet ville det bli
et knippe synspunkter uten indre konsistens. Slik er den nye
kvinnebevegelsen utenkelig uten å romme flere forståelsesformer, med ulike og ofte motstridende perspektiver og synspunkter.
Heller ikke den innholdsmessige dreiningen fra kvinnepolitikk
til kvinnekultur er uten motsetninger og interne debatter.
Diskusjonene om kvinnekulturen har to grunntemaer. For det
første reises spørsmålet om det i det hele tatt finnes noe en med
rette kan kalle en egen kvinnekultur. Alle er enige om at
kvinner har en egen levemåte, forskjellige fra menns. Men en
del mener at kvinners levemåte først og fremst er avhengig av
deres økonomiske og sosiale stilling, og at disse forskjellene er
så store blant kvinner at det blir urimelig å hevde at kvinner har
en egen felles kvinnekultur. Det er eventuelt tale om flere ulike
kvinnekulturer. Andre framhever alle kvinners oppdragelse
t i l , engasjement i, og faktiske ansvar for hus og barn, og
tradisjonelt omsorgsarbeid. Det hevdes at disse likhetene i
kvinners virksomhet og stilling danner grunnlaget for en kvinnekultur, selv om oppgavene utføres under høyst forskjellige
materielle vilkår.
Den andre debatten om kvinnekulturen går blant dem som
mener at det finnes en egen kvinnekultur. Her er det uenigheter
om hvilken strategisk betydning denne skal ha. I grove trekk
kan vi skille mellom to standpunkter*. Tilhengerne av det ene
går inn for å bevare og øke verdsettelsen av kvinnekulturen.
Det andre standpunktet tar til orde for en oppløsning av
kvinnekulturen slik vi kjenner den i dag.
Slik gir også disse debattene uttrykk for forskjellige sider ved
de motsetninger og muligheter til frihet som preger især mellomlagskvinners levekår. De teoretiske tvetydighetene og politiske motsigelsene i kvinnebevegelsen som helhet, er det verbaliserte uttrykket for motsetningene mellom husarbeid og yrkes186
arbeid, produksjon og reproduksjon, arbeid og kapital. Og
kanskje de teoretiske tvetydighetene ikke kan oppheves før en
grunnleggende samfunnsendring har løsnet noen av motsetningene i våre hverdagsliv? Kanskje først da kan kvinnebevegelsens interne konflikter bli løst, og ikke - som nå - bare forlatt?
Fortida går framover
Det er mange konflikter som ikke lar seg løse i løpet av et kort
tiår. Slik er det med de fleste konfliktene som har blitt aktualisert gjennom kvinnekamp. Men stillstand er det ikke. Den nye
kvinnebevegelsen har bragt i havn tidligere generasjoners slit,
f .eks. lovfestet rett til selvbestemt abort. Bevegelsen har sannsynligvis også påvirket de samfunnsendringene som også den
tidligere kvinnebevegelsen kjempet for, f .eks. lønnet arbeid til
alle og bedre utdanningsvilkår. Dessuten har den trolig framskyndet en offisiell likestillingspolitikk.
Samtidig har den nye kvinnebevegelsen inspirert og hatt en
nær kopling til andre sosiale bevegelser. Tidlig i 70-åra var
kvinnebevegelsen integrert i studentopprøret og i miljøvernbevegelsen. I begynnelsen av 80-åra er aktive kvinnesakskvinner
både fanebærere og fotfolk i fredsbevegelsen.
Slik går kvinnebevegelsen, som andre sosiale bevegelser, så å
si utover sine egne grenser. Den bringer fortidas strev inn i
nåtida. Den utvider seg i nåtida. Og den fører nåtida inn i
framtida. Hver dag bringes den videre av alle de kvinner som
ikke kan reflektere over sitt eget liv uten å tenke på kvinnebevegelsen - på søsterskapet, den nye innsikten, den varme styrken,
men også på konfliktene og uvennskap mellom kvinner i fellesskap mot omverdenen. Det er de tusener som ville utvikle noe
nytt, som kanskje lykkes, kanskje feilet - og som i alle fall
prøvde. Vi er alle berørt av den samme historie. Hver og en av
oss bærer de kollektive erfaringene i oss, selv om våre meninger, væremåter og planer er forskjellige. Slik vil vi alltid føre
kvinnebevegelsen videre, i våre reaksjoner, handlinger, i vår
forståelse av det som var og det som er og i visjonene som lever i
oss som håp og fortvilelse. For bak de synlige hendingene, bak
ordene, er erfaringene, følelsenes lærdom - den lærdom som
kan forties, fordreies, forvanskes, men som aldri forstummer,
alltid fornyer.
187
Noter
Innledning
Irene Matthis (1968, s.8).
Berit K.B. Førland, «Kvinneopprøret i Amerika», Stavanger Aftenblad
14.10.70
Se nærmere om dette i kapittel 4.
Men ingen regel uten unntak: På sitt landsmøte i november 1980 ga Brød &
Roser sin tilslutning til «Lov om foreldre og barn». Norsk Kvinnesaksforening legger forholdsvis stor vekt på formell likestilling, men denne organisasjonen er som kjent ikke ny.
For en dokumentasjon av et konkret forsøk på å rekruttere fabrikkarbeidersker, se Helset (1976).
Fra 1915 til 1925 raste en voldsom diskusjon bl.a. rundt Katti Anker Møllers
to foredrag «Moderskapets frigjørelse» og «Kvindernes fødselspolitik».
Foredragene ble publisert på nytt i 70-åra (Møller 1974).
Kapittel 1
1 Germaine Greer var i Norge i forbindelse med utgivelsen av sin bok Den
kvinnelige evenukk. Møtet var arrangert av Nyfeministene.
2 Opplysninger om ammehjelpen er basert på samtale med Elisabeth Helsing, tidligere Nyfeminist i Oslo.
Den gang leste vi grunnfagspensum i sosiologi, psykologi og historie.
Se Women's Liberation Movement (1969) og (1970).
Verdens Gang 27.11.70.
Opplysninger om «Kirkevaag-aksjonen» er basert på samtale med Elisabeth Helsing.
7 Jfr. det omtalte møtet med Jo Freeman.
8 Se kapittel 3.
9 Opplysningene om aksjonen på Aker sykehus er basert på samtale med
Elisabeth Helsing og på referat ha Aftenposten 5.3.71.
10 Ifølge Aftenposten 5.3.71.
11 Opplysningene om aksjonen er basert på samtaler med Nyfeministene Ulla
Spansdahl, Anka Ryall og Gro Vestby, Bergen, samt et avisinnlegg av Gro
Vestby i Bergens Tidende 28.6.71.
12 Bergens Tidende 20.5.1'1.
13 Opplysningene om aksjonen er basert på egen tilstedeværelse og referat i
Aftenposten 17.9.71.
14 Opplysningene om utstillingen er basert på referater i Aftenposten 18.9.71
og Arbeiderbladet 11.9.71 og 18.9.71.
15 Se Berit Ås m.fl. (1971).
16 Opplysningene om kumuleringsaksjonens resultater er en forkortet gjengivelse av Skard (1979, s. 16).
17 Ny-feminist 71 er undertegnet Reidun Schieldrop, Gro Nylander, Bodil
Anker, Maj Bente Bonnevie Hjort og Nina Karin Monsen.
18 Undertegnet Nina Karin Monsen.
19 Strømpa ble redigert av Lise Koht og kom ut i omlag ett år.
20 Sitat fra løpeseddel fra Rød Front i Det norske studentersamfunn, 21.10.71.
21 Løpeseddel datert 18.10.71.
22 Dagbladet 18.10.71.
23 Sitat fra intervju med Nyfeminist Birgit Bjerck, Oslo, i Dagbladet 18.10.71.
Synspunktene er nærmere utdypet i Bjerck (1973).
24 Tallopplysningene er hentet fra Ås (1981, s.146).
25 Kvinneaksjonen hadde ingen valgt leder. Marie Larsson og Berit Ås må
allikevel sies å ha værrt helt sentrale. I vurderingen av det utsendte materialet
støtter jeg meg på egen deltakelse og Kalleberg (1974).
26 Luxemburgs representant i Den økonomiske og sosiale komité.
27 Artikkel 119 i Romatraktaten kom forøvrig med på grunn av press fra
Frankrike som i 1957 var det eneste land i EF som hadde ratifisert ILOkonvensjonen om likelønn. Men hovedargumentasjon for å få prinsippet
om likelønn stadfestet i Romatraktaten var ikke målsettingen om likestilling mellom kjønnene. I stedet ble det framhevet at likelønnsprinsippet ville
hemme konkurransen for fransk industri om ikke alle nasjonene ble stilt likt
(Nygård m.fl., 1972).
28 Tall for Luxemburg ble ikke oppgitt. I Frankrike var sysselsettingen av
kvinner i svak vekst.
29 Referat fra intervju med Marie Larsson av Åse Berge i Dag og Tid nr. 19,
10.5.72.
Kapittel 2
1 Som organisasjon, politisk perspektiv, krav, tallmessig styrke.
2 Freeman (1975) refererer til Smeiser (1961), Turner og Killan (1957) og
Lang og Lang (1961).
3 Freeman refererer til Heberl (1951) og King (1956).
4 Engelstad (1980) hevder at begrepet kjønnsobjekt ikke automatisk er
knyttet til seksualitet - og derfor ikke er synonymt med seksualobjekt.
Dette skillet er imidlertid ikke vanlig i kvinnebevegelsens «dagligtale».
5 Orientering nr. 30,1970.
6 Freemans (1975) stadfesting av eksisterende nettverk får støtte av Evans
(1980).
7 Fritz (1980) legger i sin framstilling av kvinnebevegelsen i USA noe større
189
8
9
10
11
vekt på at kvinner reiste rundt for å opprette og organisere grupper enn
Coote og Campbell (1982) gjør.
Basert på samtaler med Berit Førland, Elisabeth Helsing, Bitten Kallerud,
Anka Ryall, Ulla Spansdahl og Gro Vestby - alle aktive i Nyfeministenes
oppstartingsfase i ulike byer.
Møtereferatet henviser til alle møtedeltakerne, ikke bare til dem som
senere ble Nyfeminister.
Kvinner i det sosiale lag det her er tale om, hadde alltid deltatt i familiens
forsørgelse. Det er avlønningsformene som gjorde det mulig å registrere
dem i høyere grad enn tidligere. Reell forandring av deres plikt til å forsørge
familien var det ikke (Blom, 1980 A ) .
Se bl.a. Grenness(1978).
Kapittel 3
1 Basert på samtale med Bitten Kallerud, tidligere Nyfeminist i Trondheim.
2 Basert på samtaler med Bitten Kallerud og med Birgit Bjerck, Nyfeminist i
Oslo.
3 Det blir hevdet at storborgerskapet inngår ekteskap ut fra økonomiske
strategiske perspektiver: for å sikre mest mulig eiendom og mest mulig
økonomisk kontroll i egne hender. Se G.H. (1972, s.21).
4 Kvinnepartiet ble dannet i juni 1971.
5 Sitat fra Birgit Bjerck, «Hva er kvinnesak?» i Dagbladet 11.4.72.
6 Se bl.a. Firestone (1969), Daly (1978) og Janssen-Juureit (1979).
7 Se bl.a. Engels (1970) og Kollontay (1971).
8 Ca. 380 stemte for, ca. 100 imot.
9 Se bl.a. Morgan (1970) og Women's Liberation Movement (1969) og
(1970).
10 Basert på samtale med Ulla Spansdahl, tidligere Nyfeminist i Bergen og
Oslo.
11 Basert på samtale med Birgit Bjerck.
12 Sammenfatningen av argumentene mot bevisstgjøring som politisk metode
er hovedsakelig basert på egen deltakelse i debattene.
13 Opplysningene om antall medlemmer er gjengitt fra internavisa Vi er
mange, november 1973. Landsmøtepapirer.
14 Økningen kommer fram når vi sammenlikner opplysninger i Vi er mange
november 1973 og fra Aprilgruppa (1974). Tallopplysninger fra andre byer
har det dessverre ikke vært mulig å skaffe.
15 Opplysninger om antall Nyfeminister er basert på Referat fra nyfeministenes
landsmøte 13. og 14. oktober 1973.
16 Opplysninger om antall medlemmer i Norsk Kvinnesaksforening og Norsk
Kvinneforbund er gjengitt fra Skard (1977).
17 Opplysninger om antall er gjengitt fra Adresseavisen 9.3.73.
18 Opplysninger om antall er gjengitt fra Kvinnens Årbok 1974, s. 262.
19 Opplysninger om antall er gjengitt fra Vi er mange nr. 2, 1974.
20 Opplysningene om antall for 1973 er gjengitt fra Kvinnens Årbok 1974,
s. 262. Opplysningene om antall for 1978 og 1982 er gjengitt fra NRKs
dagsnyttsendinger.
190
21 I samtaler med Anka Ryall og Jorunn Veiteberg, begge Nyfeminister i
Bergen, ble det fortalt at disse debattene pågikk til 1974.
22 En omfattende beskrivelse av abortkampens historie er ført i pennen av
Aanesen (1981). Se også Gullis (1980) analyse av abortlovgivningens
historie, Berntsen og Halsets (1978) analyse av kirkens standpunkt til
selvbestemt abort og Griinfeldts (1973) analyse av abortsøkende kvinners
sosiale bakgrunn for tidsrommet 1965-71.
23 Ifølge Aanesen (1981) var mellom 400 og 500 til stede på møtet. Hovedinnleggene ble publisert i et hefte, Fri abort-en kvinnerett.
24 Resolusjonsforslaget er undertegnet Tove Nilsen, Ingse Stabel, Gro Nylander, Bjørg Wendelborg, Magnhild Gaasemyr, Birgit Bjerck, Live Brekke
og Kitty Strand.
25 Opplysninger om antall er gjengitt fra Kvinnens Årbok 1975, s. 250.
26 Faktas opinionsundersøkelse er gjengitt fra Hansen (1975).
27 Opplysningene om Kvinnefrontens aksjoner 25. mai 74 er basert på rapporter i Kvinnens Årbok 1975, s. 252.
28 Oslo demokratiske kvinnelag er Oslo-avdelinga til Norsk Kvinneforbund.
29 Sitat fra Vier mange, nr. 6,1974.
30 Sitat fra Feministen, internavisa til Nyfeministene, desember 1973.
31 Sitat fra Vi er mange, nr. 6,1974.
32 Sitat fra Vi er mange, nr. 6,1974.
33 Opplysningene i dette avsnittet er basert på Aanesen (1981). «Gruppe 65»
er avdelingen av Norsk Kvinneforbund i Bergen.
34 Opplysninger om aksjonsdagen 29.11.74 er basert på Vi er mange, nr. 5,
1974.
35 Bergens Tidende 23.10.74.
36 Basert på samtale med Anne Lise Nestande, Nyfeminist i Oslo.
37 Aftenposten 5.4.1972.
38 Opplysningene om streiken i Brattvåg er basert på Kvinnens Årbok 1974.
39 Basert på Rytter og Ås (1973).
40 Basert på samtale med Bitten Kallerud, tidligere Nyfeminist i Trondheim,
samt opplysninger i Feministen, september 1973.
41 Opplysninger om antall er gjengitt fra Kvinnens Årbok 1975 s. 262.
42 Basert på referater i Dagbladet 26.1.73 og Arbeiderbladet 26.1.73.
43 Basert på Rytter og Ås (1973).
44 Basert på samtale med Frøydis Guldahl, Nyfeminist i Lillehammer.
45 Opplysningene om senteret i Trondheim er basert på referat i Feministen,
september 1973; om senteret i Bergen er basert på samtale med Anka Ryall;
om senteret i Lillehammer basert på samtale med Frøydis Guldahl (Nyfeminist) og Marit Hosar (Kvinnefronter).
46 Basert på referat i Vi er mange, nr. 2,1974.
47 Basert på referater i W er mange, nr. 2, 1974 og nr. 3,1974.
48 Basert på referat i Kvinnens Årbok 1975, s. 252.
49 Basert på referat i Vi er mange, nr. 2,1974.
50 Basert på referat i Feministen, desember 1973.
51 Basert på referat i Vi er mange, nr. 1,1974.
52 Opplysningene om aksjoner i Trondheim er basert på Kvinnens Årbok
1975. Opplysningene om støtteerklæring fra Kvinnefronten i Bergen er
191
basert på Medlemsblad for Bergensavd. i Kvinnefronten, nr. 4, 1973.
53 Pax Forlag sluttet å utgi Kvinnens Årbok i 1978.
54 Opplysninger om antall er gjengitt fra Klassekampen 27.3.74.
55 Basert på omtale i Kvinnens Årbok 1975, s. 247-49.
Kapittel 4
1 41 mot 36 stemmer.
2 Opplysningene om Kvinnegruppene i Bergen er basert på Medlemsblad for
Kvinnegruppene i Bergen nr. 1-5, 1972, samt egen deltakelse på dette
landsmøtet.
3 Framstillingen av indre stridigheter i Kvinnefronten er basert på bl.a. egen
deltakelse i debattene.
4 Gjengivelsen av de prioriterte kvinnekravene er basert på Handlingsprogram for Kvinnefronten 1974, i Om Kvinnefronten, 1974, s. 18-19.
5 Se Berg, Brekke og Haukaa, «Kvinnekamp uten motsigelse?» i Universitas,
mars 1974.
6 Sitat fra intervju med Toril Brekke i Klassekampen, 27.3. - 2.4., 1974.
7 Dette hevdes i Røde Fane nr. 1, 1972, og gjentas i Røde Fane nr. 2,1974.
8 Basert på debattinnlegg i Vi er mange nr. 5,1974, s. 22-28.
9 Se innlegg fra Landsutvalget i Vi er mange, nr. 5,1974.
10 Især Norsk Kvinnesaksforening, dannet 1884.
11 Især kvinnelige fagorganiserte og Arbeiderpartiets Kvinneforbund.
12 Nyere forskning tyder på at skillene mellom borgerlig og proletær kvinnebevegelse ved århundreskiftet var svært diffuse, og at de ofte samarbeidet. Se
bl.a. Boman (1978) og Rowbotham (1980). Hagemann (1977) og Flatøy
(1977) dokumenterer imidlertid et klart skille mellom de to fløyene i Norge.
13 Opplysningene om bruddet er basert på samtale med Brita Gulli, Nyfeminist i Oslo.
14 Utdrag fra sitat i Telemark Arbeiderblad 16.4.75. Større deler av sitatet er
gjengitt av Aprilgruppa (1975).
15 Basert på samtale med Marit Hosar, Kvinnefronter, og Frøydis Guldahl,
Nyfeminist, begge Lillehammer.
16 Utdrag fra Aprilgruppa (1975, s. 21-22).
17 Gjengitt fra Kvinneposten, medlemsblad for Kvinnefronten i Bergen nr. 8-9,
april-mai 1975, s. 1.
18 Interessen for Sosialistisk Kvinneforum dabbet av utover høsten 1975. Da
Brød & Roser i Oslo ble dannet, gikk flere av de aktive i forumet inn i denne
organisasjonen. Før dette hadde det vært oppe til avstemming om Sosialistisk Kvinneforum skulle oppfordre kvinner til å arbeide aktivt innen Brød
& Roser. Forslaget ble nedstemt.
19 Claragruppen hadde omlag 100 medlemmer. Den ble oppløst fordi oppslutningen hadde avtatt.
20 Basert på Neuenkirchen og Erichsen (1976).
21 Fra Brød & Rosers plattform, vedtatt på første landsmøte 30.9.80.
22 Opplysning om antall er gjengitt fra Brød & Roser, hefte utgitt av Brød &
Roser i Oslo. Udatert.
192
23 Opplysninger om antall er gitt av Anne Brit Lindsøe, medlem i arbeidsutvalget for Brød & Roser, Oslo.
24 Sitert fra Kvinnefronten. Plattform og vedtekter. Vedtatt på Kvinnefrontens
tredje landsmøte i februar 1976. Endringer vedtatt på det fjerde landsmøtet i
november 1977, s.5 og s. 10.
25 Opplysninger om antall er gjengitt fra Kvinnens Årbok 1975.
26 Basert på Referat fra Nyfeministenes Landsmøte i Trondheim, 13. og 14.
oktober, 1973.
27 Sitert fra Presentasjon av Nyfeministene, fra Landsmøtet 13. og 14. oktober
1973,s.logs.3.
28 Basert på Presentasjon av Nyfeministene, fra Landsmøtet 13. og 14. oktober, 1973.
29 Beskrivelsen av resolusjonene er basert på referater i Dagbladet 15.10.73,
Valdresavisen 15.10.73 og Arbeiderbladet 15.10.73.
30 Sitat fra forordet til Kvinnenes eget verk, hefte utgitt av Nyfeministene i
Oslo, oktober 1976.
31 Basert på Referat fra landsmøtet i Oslofeministen nr. 2,1974, s. 4-7.
32 Denne meldinga er den første som viste de offentlige familiepolitiske
målsettingene, og den inneholdt bl.a. et forslag om selvbestemt abort.
33 Opplysninger om antall er hentet fra Referat fra landsmøtet i Oslofeministenm. 2, 1974, s.5.
34 Se Monsen, Modal og Helsing, «Nyfeministene 10 år etter», kronikk i
Dagbladet 31.12.80.
35 Opplysninger om prosentandel er gitt av Gerd Brantenberg, medlem av
Lesbisk Bevegelse i Oslo.
36 At vi har «lest alt» stemmer ikke for norske forhold. Gerd Brantenberg ga ut
sin bok Opp alle jordens homofile på Gyldendal i 1974.
37 Basert på samtaler med Ulla Spansdahl, Nyfeminist og tidligere medlem av
Lesbisk Bevegelse, og Birgit Bjerck, Nyfeminist, begge Oslo.
38 Fra Inge Ås' innlegg til Nordisk lesbisk seminar i Oslo, november 1974.
39 Sitat fra Gerd Brantenberg, «Målsetting og strategi». Notat til Nordisk
lesbisk seminar i Oslo, november 1974.
40 Sitat fra Elin Lund og Birgit Bjerck, innlegg til Nordisk lesbisk seminar i
Oslo, november 1974.
41 Opplysningene er basert på samtale med Gerd Brantenberg, medlem av
Lesbisk Bevegelse i Oslo.
42 Fra pamflett utgitt av Lesbisk Bevegelse i Oslo, udatert.
43 Dette er forøvrig ikke et nytt konflikttema i den organiserte kvinnekampen.
Hernes (1982) hevder at Norske Kvinners Nasjonalråd rommet en liknende
konflikt i 1950-åra.
44 Opplysninger om Holmenkollbanesaken er basert på Bjørk, Ås og Nestande(1978).
45 Mine vurderinger er basert på en rekke innlegg i Feministen, fra nr. 7/77 til
nr. 4/78.
46 Når de to ikke ble ekskludert, skyldes det at «ikke-betalende medlemmer»
selvfølgelig ikke kan ekskluderes. Hun som var betalende medlem, unnlot å
betale medlemskontingent innen fristen, 1. mars samme år.
47 Klassekampen, 3.4.78.
193
13 — B a k slagordene
48 Opplysningene om møtenektelsen er basert på internaviser til Lesbisk
Bevegelse, januar-april 1978.
Kapittel 5
1 Også Lesbisk Bevegelse i Oslo kan defineres som fora med mer avgrenset
rekrutteringsbasis. Når Lesbisk Bevegelse ikke blir omtalt sammen med
andre faglige fora, skyldes det først og fremst at det ville bryte med
problemstillingen i kapittel 4.
2 Se Valen (1981).
3 Se Melby (1979) for en diskusjon om grunner til dempet organisasjonsaktivitet.
4 Alle deltakerne sto bak tre krav: 1) 50% kvinnerepresentasjon i Storting,
fylkesting og kommunestyrer, 2) alle kvinner skal ha reell mulighet til
økonomisk uavhengighet, 3) kvinner må få økonomisk (og praktisk) mulighet til å skaffe seg utdannelse som svarer til 9-årig skole.
5 Se Haug m.fl. (1981).
6 Basert på opplysninger fra Hege Hallset, medlem i Rådet for Kvinnepolitisk
Planforum, samt Hanson og Kaul (1979).
7 Basert på opplysninger fra Gerd Brantenberg, medlem i Tverrlitterært
kvinneforum.
8 Sitat fra pamflett utgitt av Tverrfaglig kvinneforum i Oslo, udatert.
9 Som note 8.
10 Basert på opplysninger fra Lotte Eline Breisvåg og Tone Øiern, deltakere i
forberedelsesgruppa for Tverrfaglig kvinneforum i Oslo.
11 Gulli (1981) gir en oversikt over samfunnsvitenskapelig kvinneforskning for
åra 1975-81.
12 Framstillingen er basert på Rytter (1977).
13 Sitat fra Oslo faglige kvinnebevegelse. Handlingsprogram og vedtekter.
1977.
14 Sitat fra brosjyre utgitt av K I M , udatert.
15 Basert på omtale av K I M og intervju med Bente A. Andersen i Kvinner
hjemme og ute, nr. 1-2, 1982.
16 Basert på opplysninger fra Ida Lou Larsen, medlem av Sirene-redaksjonen.
17 Basert på egen deltakelse i redaksjonen siden tidsskriftet startet.
18 Basert på samtale med Elise Christie samt en presentasjon i LavendelExpressen nr. 1,1976.
19 Basert på samtaler med Elise Christie, tidligere aktiv på SFINXA, samt
Kjersti Fjeldstad og Inge Ås, aktive på SFINXA.
20 Basert på samtaler med Kjersti Fjeldstad og Britt Andersen i Livets
Mangfold.
21 Basert på samtale med Merete Lie, i Lisbeth Nypanteateret.
22 Basert på samtale med Inge Lise Langfeldt i Damefilm.
23 Basert på opplysninger fra JURK v/Kristin Mile.
24 Basert på samtale med Helen Vogt, aktiv i selvforsvarsgruppene i Oslo.
25 Basert på hefte utarbeidet av Krisesentergruppa i Oslo (1979).
26 Tribunalet var en mønstring og dokumentasjon av forskjellig slags forbryt-
194
eiser som blir begått mot kvinner. Ideen om å ha et internasjonalt tribunal
ble unnfanget på en internasjonal kvinneleiruke på Femø i Danmark
sommeren 1974 (Grøtnæs, 1976).
Forøvrig er mottiltak mot vold mot kvinner ikke av ny dato. Allerede i 1939
stilte Arbeiderpartiets Kvinneforbund krav om fluktsteder for mishandla
kvinner (Jamholt 1982). Det nye er at på 70-tallet tok kvinnene skjea i egen
hånd. De startet krisesentra selv uten kontakt med myndighetene.
27 I 1981 hadde disse stedene krisesenter eller krisetelefon: Sør-Varanger,
Hammerfest og Alta i Finnmark, Tromsø og Harstad i Troms, Bodø og
Narvik i Nordland, Verdal i Nord-Trøndelag, Trondheim i Sør-Trøndelag,
Molde, Kristiansund, Sunndal og Ålesund i Møre og Romsdal, Bergen,
Odda og Stord i Hordaland, Stavanger og Haugesund i Rogaland, Kristiansand i Vest-Agder, Arendal i Aust-Agder, Skien i Telemark, Tønsberg
(med oppland også for Sandefjord og Horten) i Vestfold, Drammen og
Hønefoss i Buskerud, Gjøvik og Lillehammer i Oppland, Kongsvinger i
Hedmark, Bærum og Romerike i Akershus, Fredrikstad i Østfold, samt
Oslo. (Amundsen m.fl., 1981).
28 Opplysningene om landskonferansen er basert på Aas og Aslaksen (1981).
29 Opplysningene om krisesentret i Tromsø er basert på reportasje i Dagbladet, 14.12.81.
30 Eksemplet er hentet fra Nestande (1979).
31 Basert på samtale med Beatrice Halsaa, aktiv i Uformelt Kvinneforum.
32 Nyfeministenes plattform, vedtatt på landsmøte høsten 1981.
33 Kvinnefrontens plattform, vedtatt på landsmøte i 1980.
Kapittel 6
1 Eksemplene er valgt for å kontrastere de analytiske utsagnene. Jeg har ikke
tatt stilling til holdbarheten i deres historietolkning.
2 At Oakley legger stor vekt på disse aspektene, framkommer også i senere
arbeider, som i Oakley 1981, kap. 9.
3 Ifølge Oakley ble «morsinstinktet» ikke idé før etter 2. verdenskrig.
4 I en senere analyse av «damebladene» utdyper Arnfred (1975) denne
adskillelsen, og legger vekt på at den tilslører klassemotsetninger mellom
kvinner, og den faktiske sammenheng mellom arbeid og forbruk/fritid/
familie.
5 Arnfred modifiserer sin hovedpåstand ved å påpeke at i familien er ikke
bare menns dominans over kvinner bevart, men også eldre menns dominans
over yngre. Adskillelsen mellom familie og samfunnsmessig produksjon er
en bakgrunn for forklaringen, men ikke hele forklaringen, sier hun. Men
hun går ikke nærmere inn på dette.
6 I en senere artikkel har Delphy (1980) utdypet de synspunktene som blir
referert her.
7 Delphy (1981) har videreført disse synspunktene i en kommentar til sosiologiske klasse- og lagdelingskategoriseringer. La meg også understreke at
med «ugifte barn» mener Delphy også voksne sønner og døtre.
8 Med produktivt arbeid mener Delphy sannsynligvis arbeid som regnes inn i
BNP.
195
9 Eeg-Henriksen i samarbeid med Baadshaug (1976) framhever også at jenter
utdannes til reservearmeen; enten ved at utdanningen fungerer direkte som
en oppbevaring eller indirekte ved at en del typiske jenteutdanninger gir
svært dårlige yrkesmuligheter.
10 Arnfreds og Delphys analyse er grunnleggende forskjellig selv om begge
bygger på patriarkat i familien. I Delphys analyse dreier det seg ikke om
adskillelse mellom «familie og samfunnsmessig arbeid», men om to produksjonsmåter som fungerer side om side i vårt samfunn.
11 Også Bohman (1980) påpeker dette. Hun hevder at Marx' analyse av
kapitalismen inneholder denne motsetningen fordi Marx ikke klarte å
forholde seg analytisk til at arbeiderfamilien var oppløst som økonomisk
enhet.
Litteratur
Disse referansene omfatter offentlig tilgjengelig litteratur. Innlegg og referater i dagsaviser, ukeaviser, internaviser, brosjyrer o.l. er ikke tatt med. Slike
referanser er gitt i notene.
Aanesen, Ellen, Ikke send meg til en «kone», doktor. Fra 3 års fengsel til
selvbestemt abort, Oktober, Oslo 1981.
Aas, Ingrid og Aslaksen, Iris, «Vold og krisesentra», kronikk i Dagbladet
6.10.81.
Agerholdt, Anne C, Den norske kvinnebevegelsens historie, Gyldendal Oslo
1937.
Agger, Inger, Basisgruppe og kvindebevissthet. En analyse av basisgruppemetodensom udviklingsproces, Munksgaard, Kbh. 1977.
Albrektsen, Beatrice Halsaa, Kvinner og politisk deltakelse, Pax, Oslo 1977.
Amundsen, Elin mfl., Privatlivets fred. Ei bok om kvinnemishandling Pax
Oslo 1981.
Arbeidsutvalget i Kvinnefronten, «Kvinnefronten» i Kontrast nr 8 1972 s 56.
Armbruster, Ursula, «Vest-Tyskland» i Armbruster mfl., Kvinnor i alla lander
Gidlunds, Sth. 1974.
Arnfred, Signe, «Familien i den politiske økonomi» og «Aspekter af den
samfundsmæssige baggrund for kvindebevægelsen» i Arnfred, Signe og
Syberg, Karen (red.), Kvindesituation og kvindebevægelse under kapitalismen, Nordisk Sommeruniversitets skriftserie nr. 4, GMT, Kongerslev 1974.
Arnfred, Signe, «Kvinner, konsum og bevissthet» i Kvinnens Årbok 1976 Pax
Oslo 1975.
Baadshaug, Maren Brit og Eeg-Henriksen, Fride, Kvinner, utdanning og
yrkesarbeid, hovedoppgave og magistergradsavhandling i sosiologi, Universitetet i Oslo 1976.
Bastiansen, Astrid, Familien. Arbeidsdeling innad og funksjon utad, INASarbeidsrapport, Oslo 1973.
Bastiansen, Astrid, «Profesjonalisering av omsorgsarbeidet. Er utdannelse et
gode?» i KjerringRåd nr. 3,1981, s. 9-15.
Beauvoir, Simone de, Det annet kjønn, bind I—II, Pax, Oslo 1970.
196
Bengtson, Margot, «Likestilling eller frigjøring?» i Kvinnens Årbok 1974, Pax,
Bengtson Margot; Carlsson, Christina; Goransson, Anita og Widerberg,
Karin, «Kvinnororelsens framtid - socialistisk eller borgerlig feminism?» i
Zenit nr. 50, april/mai 1977, s. 7-23.
Berg Anne Marie og Haukaa, Runa, «Kvinnekamp og kvinneforskning» i
KjerringRåd nr. 1,1979, s. 2-10.
Berit, Bodil, Brit, Eli, Inger, «Møte med Kvinnehuset» i Kvinnens Årbok 1977,
Pax, Oslo 1976.
Berntsen, Berit og Halset, Hege, «Kirken - kvinneforakternes høyborg?» i
Kvinnens Årbok 1977, Pax, Oslo 1976.
Bird, Caroline, Bom Female, McKay, New York 1968.
Bjerck, Birgit, «Menneskesak er kvinnesak» i Feminist, Novus, Oslo 1973.
Bjerck, Birgit; Hjort, Maj Bente Bonnevie og Helsing, Elisabeth, «Nyfeministene i Norge» i Armbruster, Ursula mfl., Kvinnor ialla lander, Gidlunds, Sth.
1974.
Bjerck, Birgit, «Nå har de telt meg, så nå kan jeg gå hjem» i KjerringRåd nr. i,
1975, s. 25-27.
Bjerck, Birgit, «Seksualitet» i Pax Leksikon bd. 5, Pax, Oslo 1980.
Bjerck, Birgit, «Kan kvinneorganisasjonene igjen lede kvinnekampen?» i
KjerringRåd nr. 1,1981, s. 10-14.
Bjørk, Elisabeth; Ås, Inge og Nestande, Anne Lise, «Kvinneforkjempere
straffes med yrkesforbud» i KjerringRåd nr. 1,1978, s. 26-30.
Blom, Ida, «Kvinner i organisasjonssamfunnet. Stengsler og muligheter» i
Sosiologi i dag nr. 2,1979, s. 25.
Blom, Ida, «Riss av den norske kvinnebevegelsens historie fram til 1940.»
Forord til Evans, Richard I . , Kvinnebevegelsens historie i Europa, USA,
Australia og New Zealand 1840-1920, Liber, Sth. og Universitetsforlaget,
Oslo 1979.
Blom, Ida, Barnebegrensning - synd eller sunn fornuft?, Universitetsforlaget,
Bergen 1980.
Blom, Ida, «A century of organized feminism in Norway, Universitetet i
Bergen, 1982.
Blumer, H . , «Collective Behavior» i Lee, A. M. (red.), Principles ofSociology,
Barnes & Noble, N. Y. 1951, s. 167-222.
Boman, Ruth, «Likheter och skillnader mellan den borgerliga och den proletåra kvinnororelsen fram till rosterettsreformen 1919» i Sociologisk Forskning nr. 3,1978, s. 4.
Boman, Ruth, «Den marxistiske myten om kvinnearbeidet» i KjerringRåd nr.
3,1979.
, „.,
Branca, Patricia, Silent Sisterhood. Middle Class Women in the Victortan
Home, Carnegie-Mellon University, London 1975.
Brantenberg, Gerd, Opp alle jordens homofile, Gyldendal, Oslo 1974.
Brantenberg, Gerd, «Den lesbiske kjærlighetens historie» i KjerringRåd nr. 4,
1977, s. 14-26.
Brantenberg, Gerd, «Vi har en verden å vinne» i KjerringRåd nr. 3,1979, s. 1622.
Brekke, Live; Ollestad, Ann og Heim, Nina, Om feminisme. En presentasjon
av problemstillinger og perspektiver, Oslo 1975.
7
197
Brekke, Live og Haukaa, Runa, «Teorien som inte finns» i Kvinnovetenskapeligt tidsskrift nr. 1,1981.
Britasdotter, Åsa, «Makten over våre liv - om å bryte stillhetens sammensvergelse omkring incest - farsvoldtekt» i KjerringRåd nr. 4, 1981.
Brock-Utne, Birgit og Haukaa, Runa, Kunnskap uten makt. Kvinner som
lærere og elever, Universitetsforlaget, Oslo 1980.
Cameron, William Bruce, Modem Social Movements, Random House, N.Y.
1966.
Christiansen, Per Fredrik og Vold, Helge (red.), Kampen om Universitetet.
Boken fra filosofistudentenes aksjonsuke, Pax, Oslo 1969.
Claragruppa, Kvinnen og produksjonen, Claragruppas småskriftserie nr. 3,
Bergen 1974.
Clayhills, Harriet, Kvinner og klassekamp, Tiden, Oslo 1972.
Coote, Anna og Campbell, Beatrix, Sweet Freedom. The Strugglefor Women's
Liberation, Pan Books, London 1982.
Dahl, Tove Stang; Graver, Kjersti; Helium, Anne og Robberstad, Anne, Jus
og juks, Pax, Oslo 1975.
Dalstrøm, Edmund m.fl., Kvinnors liv och arbete, Sth. 1962.
Daly, Mary, Gynlecology. The Metaetics of Radical Feminism, Beacon Press,
N.Y. 1978.
Delphy, Christine, The Main Enemy. A Materialist Analysis of Womens
Oppression, Women's Research and Resources Centre Publications, London
1977.
Delphy, Christine, «A Materialist Feminism Is possible» i Feminist Review no.
4,1980.
Delphy, Christine, «Liberation des femmes an dix» i Questions féministes no. 7,
1980, s. 3-15.
Delphy, Christine, «Women in the Stratification Studies» i Roberts (red.),
Doing Feminist Research, Routledge & Kegan Paul, London 1981.
d'Eaubonne, Francoise, «De 1'ecriture, du corps et de la revolution» i Les
Chaiers du Grif no. 20,1978, s. 9-11.
Dixon, Marlene, «Why Women's Liberation?» i Women's Liberation Movement, Liberation Now! Dell Publishing, N.Y. 1971.
Dyrvik, Ståle, «Befolkningsopprøret» i Norges Kulturhistorie bd. 8, Aschehoug, Oslo 1981.
Eeg-Henriksen, Fride, «Kvinner som arbeidskraftsreserve» i Berg, Anne
Marie m.fl. (red.), I kvinners bilde, Pax, Oslo 1977.
Engelstad, Irene, «Kjønnsobjekt» i Pax Leksikon bd. 5, Pax, Oslo 1980.
Ertesvåg, Vera, «Begynnende faglig organisering blant kvinnene» i KjerringRåd nr. 1,1975, s. 10-14.
Ertesvåg, Vera og Seim, Sidsel, «Clara-gruppa - erfaringer» i Kvinnens Årbok
1976, Pax, Oslo 1975.
Evans, Richard J., Kvinnebevegelsens historie i Europa, USA, Australia og New
Zealand 1840-1920, Liber, Sth. og Universitetsforlaget, Oslo 1979.
Evans, Sara, Personal Politics. The Roots of Women's Liberation in the Civil
Rights Movement and the New Left, Vintage Books, N.Y. 1980.
Fabricius, Susanne, «Splittelse eller mangfoldighet. Om kvindebevægelse og
kvindeforskning» i Kritik 47, 1979.
198
Faderman, Lillian, Surpassing the Love of Men. Romantic Friendship and Love
between Women from Renaissance to the Present, Femetian Books, London
1980.
Finstad, Liv, «Fordommer og sosiologi» i Sosiologi i dag nr. 2,1972, s. 11-16.
Flatøy, Kirsten, «Partilojalitet eller kvinnekamp» i KjerringRåd nr. 1, 1975.
Forer, Ann, «Thoughts on Consciousness-Raising» i Redstockings, Feminist
Revolution, Random House, N . Y . 1975.
Freeman, Jo, «Bitch Manifest» i Women's Liberation Movement, Notes from
the Second Year, N.Y. 1969.
Freeman, Jo, «Political organization in the feminist movement» i Acta Sociologica, vol. 18, no. 2-3,1975, s. 222-245.
Freeman, Jo, The Politics of V/omens Liberation, McKay, N.Y. 1975.
Friedan, Betty, Myten om kvinnen, Universitetsforlaget, Oslo 1969.
Friele, Karen-Christine, «Homofilt opprør - 100 år» i Fritt Fram nr. 3, 1976.
Fritz, Leah, Dreamers and Dealers. An Intimate Appraisal of the Womens
Movement, Beacon Press, Boston 1980.
Gertrude, «Postface å quelques préfaces» i Questions féministes no. 6, 1979,
s. 23-34.
Greer, Germaine, Den kvinnelige evenukk, Gyldendal, Oslo 1972.
Grenness, Ragnhild (red.), Hvis husmoren ikke fantes, Pax, Oslo 1978.
Griinfeldt, Berthold, Legal abort i Norge, Universitetsforlaget, Oslo 1973.
Grønseth, Erik, Familie, seksualitet og samfunn, Pax, Oslo 1966.
Grøtnæs, Ellen Kirsti, «Forbrytelser mot kvinner!» i Kvinnens Årbok 1977,
Pax, Oslo 1976.
Gullestad, Siri, «Kvinnens frigjøring og forsvaret av familien» i Kontrast nr. 8,
1972, s. 35-42.
Gulli, Brita, «Familien» i Rødstrømpebladet nr. 14, 1973, s. 11-16.
Gulli, Brita, «Abortlovgivningens historie» i Gotaas, Anne Marit m.fl., Det
kriminelle kjønn. Pax, Oslo 1980.
Gulli, Brita, «Patriarkat» i Pax Leksikon bd. 6, Pax, Oslo 1980.
Gulli, Brita, Forskning om kvinner. En kunnskapsoversikt 1975-81, RFSPrapport, Oslo 1981.
H . , G., «Monopolkapitalen truer familien» i Røde Fane nr. 2, 1972.
H . , G., «Gjør bruk av kvinnebevegelsens historiske erfaringer» i Røde Fane nr.
2,1974, s. 24-37.
Hageman, Gro, «Kvinnefronten» i Armbruster, Ursula, Kvinnor i alla lander,
Gidlunds, Sth. 1974.
Hageman, Gro, «Særvern av kvinner - arbeidervern eller diskriminering?» i
Blom, Ida og Hageman. Gro (red.). Kvinner selv . . . Sju bidrag til norsk
kvinnehistorie, Aschehoug, Oslo 1975.
Halsaa, Beatrice, «De kommunale likestillingsutvalgene» i KjerringRåd nr. 2,
1981, s. 17-23.
Hanisch, Carol, «The Personal is Political» i Women's Liberation Movement,
Notes from the Second Year, N.Y. 1969.
Hansen, Gro, «- mer enn 60 års kamp mot KLASSELOV 245» i Kvinnens
Årbok 1975, Pax, Oslo 1974.
Hanson, Kirsten, og Kaul, Sigrun (red.), Bygge og bo på kvinners vilkår.
Rapport fra en konferanse, Kungalv 4.-6.mai 1979.
199
Haug, Inger m.fl. (red.), Kvinner og regional planlegging, NIBR-rapport
1981:1, Oslo 1981.
Haukaa, Runa, «Teoretiske tvetydigheter» i Haukaa, Runa; Hoel, Marit og
Haavind, Hanne (red.), Kvinneforskning - bidrag til samfunnsteori. Festskrift til Harriet Holters 60-års dag, Universitetsforlaget, Oslo 1982.
Heberle, Rudolph, Social Movement, Appelton-Century-Crofts, N.Y. 1951.
Hedemann, Berit, «Angrep er det beste angrep» i KjerringRåd nr 3 1976
s. 46-49.
Hågg, Maud og Werkmåster, Barbro, Frihet, jåmlikhet, systerskap, Forfatterforlaget, Sth. 1971.
Helset, Anne, Omkring ei kvinnegruppe, mellomfagsoppgave i sosiologi,
Universitetet i Oslo, 1976.
Helsing, Elisabeth, «Nyfeministbevegelsen» i Kontrast nr. 8, 1972, s. 7-8.
Helsing, Elisabeth, Boken om amming, Gyldendal, Oslo 1970.
Hernes, Helga Maria, Staten - kvinner ingen adgang?, Universitetsforlaget
Oslo 1982.
Hernes, Helga Maria, «Offentliggjøring av familien» i Haukaa, Runa; Hoel,
Marit og Haavind, Hanne (red.), Kvinneforskning-bidrag til samfunnsteori,
Universitetsforlaget, Oslo 1982.
Holan, Synne, «Sjøl e du lett som en spøl - men sammen veier vi fleire tonn» i
KjerringRåd nr. 4,1978, s. 56-61.
Holmgaard, Alice og Aagaard, Anne, Kvindebevisthed omkring den seksuelle
frigjørelse, Medusa, Kbh. 1976.
Holter, Harriet, Sex Roles and Social Structure, Universitetsforlaget, Oslo
1970.
Holter, Harriet, «Kvinner: folk eller fe?» i Bang, Aase (red.), Hva bråker de
for? Pax, Oslo 1972.
Holter, Harriet, «Kvinneforskning: Historisk utvikling og aktuelle motsetninger» i Berg, Anne Marie m.fl. (red.), 1 kvinners bilde, Pax, Oslo 1977.
Holter, Harriet og Haukaa, Runa, «Kvinnekår - og kvinnefrigjøring?» i Norges
kulturhistorie bd. 8, Aschehoug, Oslo 1981.
Iversen, Irene, «Ja, hålften av alle som finns år kvinns . . . Om kvinners sosiale
vilkår» i Kontrast at. 8,1972, s. 14-20.
Iversen, Irene og Rytter, Kirsten, «Underveis - hva vil vi med kvinnebevegelsen?» i KjerringRåd nr. 3, 1975, s. 19-27.
Jamholt, Tone B., «Fremst i kampen for sosiale reformer» i Arbeiderbladet
25.1.82.
Janssen-Jurreit, Marielouise, Sexism. Mannssamhdllets ideologi och historia,
Norstedts, Sth. 1979.
Juusola-Halonen, Elina, «The Women's Liberation Movement in Finland» i
Women's Studies International Quarterly vol. 4, no. 4, 1981, s. 453-61.
Kafka, John, «Tvetydighet og vekst» i Engelstad, Fredrik og Haugsgjerd, Svein
(red.), Modeller i familiebehandling, Pax, Oslo 1979.
Kalendarium for kvinnekampen, Kvinnens Årbok 1974, Pax, Oslo 1973.
Kalleberg, Annemor, «De viste vei. Den norske kvinnebevegelsens historie» i
Bang, Aase (red.), Hva bråker de for?, Pax, Oslo 1972.
Kalleberg, Annemor, «Kvinnokamp i Norge: Den nye kvinnororelsen» i
Armbruster, Ursula m.fl., Kvinnor i alla lander, Gidlunds, Sth. 1974.
200
Kalleberg, Annemor, «Kvinnebevegelsen i Skandinavia i sosiologisk perspektiv» i Sosiologi i dag nr. 2,1979, s. 68-80.
Kaplow, Susi, «At blive vred» i Selvsyn nr. 1,1973, s. 54-60.
Kelly, «Women's Liberation and the New Left» i Altbach, E. (red.), From
Feminism to Liberation, N.Y. 1975.
Killian, Lewis M . , «Social Movement» i Faris, R. E. Z. (red.), Handbook of
Modem Sociology, Rand Mc. Nally, Chicago 1964.
King, Wendell C., Social Movements in the United States, Random House, N.Y.
1956.
Kollontay, Alexandra, Kvinnans stållning i den ekonomiska samhållsutvecklingen, Gidlunds, Sth. 1971.
Krisesentergruppa i Oslo, Krisesenter. Hvorfor? Hvordan? Oslo 1979.
Kuckuc, Ina, Der Kampf gegen Unterdruckung, Verlag Frauenoffensive,
Miinchen 1975.
Kverneland, Wenche L. og Jensen, Kari, «Barneloven - forsvar av menns
rettigheter?» i KjerringRåd nr. 4,1978, s. 34-40.
Kvinneaksjonen for selvbestemt abort, Hva betyr selvbestemt abort? Oslo 1974.
Lang, Kurt og Lang, Gladys, Collective Dynamics, Thomas Y. Crowell, N.Y.
1961.
Likelønnsrådet, Gifte kvinners behov for yrkesarbeid, Tillegg til Regjeringens
langtidsprogram 1968-70.
Lund, Elin i samarbeid med Brekke, Live, «Lesbiske og kvinnebevegelsen» i
KjerringRåd nr. 1,1975, s. 49-50.
Lundeberg, Solveig, «Sosialistisk perspektiv på kvinnekampen» i Kvinnens
Årbok 1974, Pax, Oslo 1973.
Lulling, Astrid, Rapport til Europakommisjonen i 1971 om likelønnsspørsmål i
EF.
Martin, Del og Lyon, Phyllis, Lesbian/Woman, Bantam Book, N.Y. 1972.
Marx, Karl, Verker i utvalg, Pax, Oslo 1970.
Matthis, Irene, «For en revolutionår kvinnororelse», Forord til Mitchell,
Juliet, Kvinnorna: Den långste revolutionen, Zenit Reprint 2, Sth. 1969.
Matthis, Irene, «Hvor står kvinnebevegelsen?» i Bang, Aase (red.), Hva bråker
de for?, Pax, Oslo 1972.
Melby, Kari, «Ville flere analyser ha ført til et kraftigere oppgjør?» i Sosiologi i
dag nr. 2,1979, s. 80-87.
Melby, Kari, «Prostitusjon og kontroll» i Gotaas, Anne Marit m.fl., Det
kriminelle kjønn, Pax, Oslo 1980.
Millett, Kate, Sex og makt, Tiden, Oslo 1971.
Mitchell, Juliet, Kvinnorna: Den långste revolutionen, Zenit Reprint 2, Sth.
1969.
Mitchell, Juliet, Kvinnens lodd, Pax, Oslo 1973.
Monsen, Nina Karin, Det kvinnelige mennesket. Feministisk filosofi, Aschehoug, Oslo 1975.
Monsen, Nina Karin, »Kjønnsfascisme» i Pax Leksikon bd. 5, Pax, Oslo 1980.
Monsen, Nina Karin, «Mannssjåvinist» i Pax Leksikon bd. 5, Pax, Oslo 1980.
Morgan, Robin, «Introduction: The Women's Revolution» i Morgan, Robin
(red.), Sisterhood is Powerful, Vintage Books, N.Y. 1970.
Mæland, Siri Nylander, «Søstersolidaritet - ideal og virkelighet» i Bang, Aase
201
(red.), Hva bråker de for?, Pax, Oslo 1972.
Møller, Katti Anker, Moderskapets frigjørelse. To foredrag -fra 1915 og 1919,
Tiden, Oslo 1974.
Nestande, Anne Lise, «Slaget om 8. mars» i KjerringRåd nr. 4,1978, s. 61-64.
Nestande, Anne Lise, «Kvinnekultur - feminisme eller konservativ likestillingstankegang?» i KjerringRåd nr. 3, 1979, s. 43-45.
Neuenkirchen, Stina og Eriksen, Elin, «En ny kvinneorganisasjon - Brød &
Roser, Oslo» i Kvinnens Årbok 1977, Pax, Oslo 1976.
Nisja, Randi og Aslaksen, Iris, Krisesentret for mishandla og voldtatte kvinner.
En analyse av funksjoner og behov, INAS-rapport 80:2, Oslo 1980.
Nørve, Siri og Gulli, Brita, «Feminisme og organisering» i Kontrast nr. 2-3,
1972.
Nørve, Siri, «Hva er en sjølstendig kvinneorganisasjon? Om Kvinnefronten,
partipolitikk og slaget om 8. mars» i KjerringRåd nr. 2, 1978, s. 36-50.
Nørve, Siri, «Nye kvinnebevegelsen» i Pax Leksikon bd. 5, Pax, Oslo 1980.
Nørve, Siri, «Sexisme» i Pax Leksikon bd. 6, Pax, Oslo 1980.
Nygård, Bergljot (red.), Hvorfor kvinnemotstand? Hefte i serien «Dette bør du
vite om EF», Pax, Oslo 1972.
Oakley, Ann, Subject Women, Martin Robertson, Oxford 1981.
of Childbirth» i Mitchell, Juliet og Oakley, Ann (red.), The Rights and
Wrongs of Women, Penguin Books, Harmondsworth 1976.
Oakley, Ann, Subject Women, Martin Robertsen, Oxford 1981.
Ortmark, Sinika, Jag och mannssamhållet, Sth. 1970.
Peslikis, Irene, «Resistance to Consciousness» i Morgan, Robin (red.), Sisterhood is Powerful, Vintage Books, N.Y. 1970.
Phillips, Anne, «Marxism and Feminism» i No Turning Back. Writings from the
Women s Liberation Movement 1975-80, The Women's Press, London 1981.
Rapporter i Kvinnens Årbok 1975, Pax, Oslo 1974.
Redstocking Manifest i Women's Liberation Movement, Notes from the Second Year, N.Y. 1969.
Rosaldo, Michelle Zimbalist og Lamphere, Louise (red.), Woman, Cultureand
Society, Stanford University Press, California, 1974.
Rowbotham, Sheila, «The Beginnings of Women's Liberation in Britain» i
Wandor, Michelene (red.), The Body Politics. Writings from the Womens
Liberation Movement in Britain 1969-72, Stage 1, London 1972.
Rowbotham, Sheila, Kvinner, motstand og revolusjon. Kvinnekamp og sosialisme - et historisk perspektiv, Gyldendal, Oslo 1975.
Rowbotham, Sheila, Segal, Lynne og Wainwright, Hilary, Beyond the Fragments. Feminism and the Making ofSocialism, Merlin Press, London 1979.
Ryall, Anka, «Hva sier de egentlig?» i KjerringRåd nr. 3,1979, s. 3-7.
Rytter, Kirsten, «Hva må gjøres» i Kontrast Nr. 8,1972, s. 10-14.
Rytter, Kirsten og Ås, Ing^e, «Om å være heks på Karl Johan. Feminisme og
motkultur» i Kvinnens Årbok 1974, Pax, Oslo 1973.
Rytter, Kirsten: «Oslo Faglige Kvinnebevegelse er dannet», i KjerringRåd, nr.
1,1977, s. 47-50.
Rødseth,TorogTitlestad, Kristin, Kvinner i industrien, Arbeidsrapport nr. 14,
Industriøkonomisk institutt, Bergen 1978.
Saraschild, Kathie, «A Program for 'Feminist Consciousness Raising'» i Women^ Liberation Movement, Notes from the Second Year, N.Y. 1969.
202
Sauter-Bailliet, «The Feminist Movement in France» i Womens Studies International Quarterly vol. 4, no. 4,1981, s. 409-21.
Schiøtz, Aina, «Prostitusjon og prostituerte i 1880-åras Kristiania» i Gotaas,
Anne Marit m.fl., Det kriminelle kjønn, Pax Forlag, Oslo 1980.
Selvforsvarsgruppa i Lesbisk Bevegelse, «Skal vi vende det andre kinnet til?» i
Kvinnens Årbok 1977, Pax, Oslo 1976.
Sherif, M. ogSherif, C.,An Outline of Social Psychology, Harper & Row, N.Y.
1956.
Skard, Torild, Halve jorden. Innføring i kvinnepolitikk, Sosialistisk Opplysningsforbund, Oslo 1977.
Skard, Torild (red.), Kvinnekupp i kommunene, Gyldendal, Oslo 1979.
Skard, Åse Gruda, «Kvinnesak tredje akt», foredrag utgitt av Oslo Kvinnesaksforening 1953, gjengitt i Skjønsberg, Kari (red.), Mannssamfunnet midt i
mot, Gyldendal, Oslo 1974.
Slagstad, Rune og Østerberg, Dag, «Kollektivet» i Pax Leksikon bd. 6, Pax,
Oslo 1980.
Smeiser, Neil J., Theory of Collective Behavior, Free Press, Glencoe 1963.
Solheim, Ragnhild, «Kvinnefrigjøring - antirevolusjonært og borgerlig?» i
Sosiologi i dag nr. 2. 1972, s. 23-25.
Spansdahl, Ulla, «Hjelp - jeg er usynlig» i KjerringRåd nr. 4,1977, s. 4-8.
Spansdahl, Ulla, «Bevisstgjøring ut av (nye) tvangstrøyer» i KjerringRåd nr. 1,
1982, s. 4CM4.
Steinfeld, Torill, «Historien om 8. mars. Revidert utgave» i KjerringRåd nr. 1,
1975, s. 18-24.
Strand, Kitty, (uten tittel) i KjerringRåd nr. 1,1975, s. 27-28.
Sullerot, Evelyne, Die Erwerbsståtigkeit der Frauen und ihre Probleme in der
Europåischen Wirtschaftgemeinschaft, Bryssel 1971.
Syberg, Karen, «Kvinnearbeid på universitetene» i KjerringRåd nr. 2, 1975,
s. 44-50.
Turner, Ralph H. og Killian, Lewis M . , Collective Behavior, Cliffs, Prentice
Hall, N.Y. 1957.
Valen, Henry, Valg og politikk. Et samfunn i endring, NKS-forlaget, Oslo 1981.
Vasbo, Vibeke, De kjenner ikke vår styrke, Pax, Oslo 1976.
Vestby, Gro, «Organisasjons(k)vekk» i KjerringRåd nr. 1, 1981, s. 14-18.
Vilar, Ester, Den dresserte mannen, Aschehoug, Oslo 1972.
Wittig, Monique, The Lesbian Body, Avon Books, N.Y. 1976.
Wilkinson, Paul, Social Movement, Macmillan, London 1971.
Women's Liberation Movement, Notes from the Second Year, N.Y. 1969.
Women's Liberation Movement, Notes from the Third Year, N.Y. 1970.
Vries, Petra de, «Feminism in the Netherlands» i Womens Studies International
Quarterly vol. 4, no. 4, 1981, s. 389-409.
Zetkin, Clara, Ausgewåhlte Schriften und Reden, del 1, Berlin 1960.
Zetkin, Clara, Arbeiterbewegung und Frauenemanzipation, Frankfurt 1973.
Ås, Berit, m.fl., Kvinnens lille røde, Gyldendal, Oslo 1971.
Ås, Berit, Kvinner i alle land. Håndbok i frigjøring, Aschehoug, Oslo 1981.
Ås, Inge, «Lesbiske kvinner» i Kvinnens årbok 1975, Pax, Oslo 1974.
Ås, Inge, «Kvinnehuset: En oase i steinørkenen» i KjerringRåd nr. 1, 1981,
s. 18-22.
203