Transcript Humor som fenomen i vernepleie

KANDIDATNUMMER 371
AVDELING FOR HELSE- OG SOSIALFAG
Bacheloroppgave
Humor som fenomen i vernepleie
Humor as a phenomenon in social education
Innleveringsdato:
27.05.2013
Institutt for vernepleie og sosialt arbeid
Utdanning/kull VPL/10
Antall ord 9924
Denne oppgaven er gjennomført som en del av studiet ved Høgskolen i Bergen, Avdeling for
helse- og sosialfag. Dette innebærer ikke at høgskolen går god for de metoder som er anvendt,
de resultater som er fremkommet, eller de konklusjoner som er trukket.
KANDIDATNUMMER 371
Innholdsfortegnelse
Sammendrag ....................................................................................................... 4
Summary ............................................................................................................. 5
1.0 Innledning ..................................................................................................... 6
1.1 Begrunnelse for valg av tema ......................................................................... 6
1.2 Førforståelse ................................................................................................... 7
1.3 Presentasjon av problemstilling...................................................................... 8
1.4 Presentasjon av eget faglig ståsted ................................................................. 9
1.5 Avgrensninger og presisering av problemstilling ........................................ 10
1.6 Definisjon av begreper ................................................................................. 11
1.7 Oppgavens disposisjon ................................................................................. 12
2.0 Metode ......................................................................................................... 13
2.1 Litteraturstudium som metode...................................................................... 13
2.2 Narrativer..................................................................................................... 13
2.2.1 Anonymisering ..................................................................................... 14
2.3 Presentasjon av litteratur .............................................................................. 14
2.3.1 Kildekritikk .......................................................................................... 15
3.0 En interesse for fenomenet humor vekkes ............................................... 17
3.1 Hva er humor? .............................................................................................. 18
3.2 Humor i et relasjonelt perspektiv ................................................................. 19
3.3 Psykisk utviklingshemning og forståelsen av humor ................................... 20
3.4 Negativ humor eller ikke-humor .................................................................. 23
4.0 Profesjonelt miljøarbeid ............................................................................ 24
4. 1 Humor i pedagogisk praksis ........................................................................ 25
2
KANDIDATNUMMER 371
5.0 Drøfting ....................................................................................................... 27
5. 1 Humor – Hva er normalt ?........................................................................... 27
5.1.1 Hvordan påvirker vernepleierens syn på utviklingshemning humoren?
............................................................................................................................ 28
5.1.2 Hva er normal og ønsket humor? .......................................................... 29
5.1.3 Hva er normal humor for kvinner og menn? ......................................... 30
5.2 Hvordan blir humoren påvirket av kulturen og rammene i et
bofellesskap? ..................................................................................................... 31
5.2.1 Bofellesskapet som arbeidsfelt…………………………………….......32
5.2.2 Humor i poiesis og praxis...................................................................... 34
5. 3 Humor – Noe personlig eller profesjonelt? ............................................. 37
6. 0 Avslutning .................................................................................................. 43
7.0 Kildehenvisning……………………………………………………….......44
7.1 Litteratur……………………………………………………………………44
7. 2 Internett........................................................................................................49
3
KANDIDATNUMMER 371
Sammendrag
Oppgavens tema er humor som fenomen i vernepleie, og formålet er å belyse og
undersøke bruken av humor i profesjonelt arbeid, samt øke interessen og
engasjementet for utviklingshemmede. Oppgavens problemstilling er humor i
profesjonelt arbeid med utviklingshemmede – muligheter og begrensninger. Jeg
ønsker gjennom oppgaven å se på humor i profesjonelt arbeid med et kritisk
blikk, og undersøke mekanismer i vernepleie som påvirker samhandlingen,
forståelsen og bruken av humor både på et faglig- og personlig plan, men også i
møte med systemet.
Oppgaven er basert på litteraturstudium og litteraturen er hentet fra anerkjente
forfattere som har forsket på humor i helsesektoren og i dagliglivet. Fenomenet
har ikke tidligere blitt undersøkt ut ifra et vernepleierfaglig perspektiv. Derfor
har jeg tatt utgangspunkt i vernepleierfaglig litteratur, pedagogikk, filosofi og
sosiologi for å knytte humor til vernepleie. Det har blitt tydelig for meg gjennom
oppgaven hvilken kompleksitet humor har, og det er flere faktorer som spiller
inn i bruken av humor. Viktige aspekt som har komme frem i oppgaven er at
humor er noe mellommenneskelig, omfatter vår personlig kompetanse og
påvirkes av rammene rundt yrkesutøvelsen og vernepleierens holdninger,
verdier og forståelse av humor.
4
KANDIDATNUMMER 371
Summary
Theme for the thesis is humor as a phenomenon in social education, and the
purpose is to highlight and explore the use of humor in professional work, as
well as increasing interest and involvement for persons with intellectual
disabilities. The research question is humor in professional work with persons
with intellectual disabilities - possibilities and limitations. Through this thesis I
will examin humor in professional work with a critical approach and look at
mechanisms within social education that affects interaction, understadning and
the use of humor both on a professional and personal level, but also faced with
the system.
The thesis is based on literature studies and literature provided by acclaimed
authors who have researched humor in health care and in daily life. The
phenomenon has not previously been examined in social education. Therefor I
have used social education academic based literature, pedagogic, philosphy and
sociology to link humor to social education. During the work with the thesis it
has become clearly to me the complexity of humor. Key aspects in the thesis is
that humor is something interpersonal, includes our personal competence, is
affected by the frames around the professional practice and the social educators
attitudes, values and understand of humor.
5
KANDIDATNUMMER 371
1.0 Innledning
1.1 Begrunnelse for valg av tema
Temaet for denne oppgaven er humor som fenomen i vernepleie.
Jeg fikk idéen til temaet under en refleksjonsmandag i prosjektet ”Fra poiesis til
praxis”, som er et samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Bergen og
bofellesskap for utviklingshemmede. I prosjektet drøfter og reflekter man over
egen yrkespraksis, med utgangspunkt i filosofiske og pedagogiske tekster. På en
prosjektsamling fremførte jeg en praksisfortelling om humor i samhandling med
Ole, som vil bli presentert senere i oppgaven. Det som først hadde virket som
noe trivielt og hverdagslig, viste seg med et metaperspektiv på fenomenet å
berøre og omfatte flere sider ved både min yrkesutøvelse og samhandlingen oss i
mellom, enn det jeg først hadde vært klar over. Humor åpnet blant annet for en
bedre kommunikasjon, samhandling og relasjon mellom oss, og førte til at vi
lærte hverandre å kjenne ikke bare som vernepleier og beboer, mens som to
personer. Jeg fikk en tankevekker under refleksjonsmandagen om hvor viktig
dette øyeblikket mellom oss hadde vært, og ikke minst hvilke kvaliteter humor
kan tilføre samværet.
I yrkessammenheng er humor noe som har oppstått mellom beboeren og meg,
og det har ofte skjedd spontant med oppfordring fra beboeren. Mitt forhold til
humor i arbeidet har vært av en mer triviell karakter, og det har muligens ikke
vært noe jeg har hatt et veldig bevisst og reflektert forhold til som yrkesutøver.
Jeg har på mange måter sett på det som en selvfølgelig del av min personlige
kompetanse. Arbeidet med psykisk utviklingshemmede krever en bevissthet
rundt samhandlingen og kommunikasjon, og derfor ønsker jeg å stille meg
6
KANDIDATNUMMER 371
undersøkende og kritisk til egen yrkesutøvelse, samt belyse hvilke muligheter
og begrensninger humor har som fenomen.
I arbeidet som vernepleier møter man mennesker som er annerledes enn deg
selv, og ofte har jeg et inntrykk av at i vernepleierstudiet og arbeidet generelt er
fokuset på det som er ”annerledes”, det vi ikke har felles. Derfor synes jeg at ut
ifra et vernepleierfaglig ståsted ville det være både interessant og lærerikt å
undersøke et så allmennmenneskelig fenomen som humor.
1.2 Førforståelse
Min førforståelse vil være preget av mitt faglige ståsted som vernepleier,
personlige erfaringer med humor og syn på egen og andres yrkesutøvelse. Det
som påvirker min førforståelse først og fremst er at teknisk-instrumentelle
handlinger og metoder begrenser bruken av humor, og reduserer humor til en
metode. Krogh (2009) referer til Gadamer ”Vår forståelse er aldri uten
forutsetninger. Vi begynner aldri på bar bakke, vi er nettopp alltid innenfor en
horisont”(Krogh 2009: 55). Krogh (2009) viser til at vår forståelse alltid vil være
preget av en førforståelse, som man aldri kan bli fullstendig bevist over. I
arbeidet har jeg opplevd hvilken ressurs humor kan være, men at humor ikke
alltid blir sett på som noe positivt av personalet og at bruken kan gå på
bekostning av beboeren. I tillegg tenker jeg at mitt forhold til humor avhenger
av mekaniser i min personlighet og yrkesutøvelse, som jeg ikke er bevisst over
selv. Videre peker Krogh (2009) på at hele vår førforståelse ikke er mulig å ha et
kritisk forhold til, men ved å undersøke deler av forståelsen kan man endre den
og dermed få ny oppfatning.
7
KANDIDATNUMMER 371
1.3 Presentasjon av problemstilling
Min problemstilling er som følgende: Humor i profesjonelt arbeid med
utviklingshemmede – muligheter og begrensninger.
I oppgaven vil jeg undersøke hvilke muligheter og begrensninger man møter i
arbeidet. I fagplanen står det at vernepleieren skal kunne ” identifisere
sammenhenger mellom individuelle forhold og forhold i omgivelsene som
påvirker funksjon, mestring, selvstendighet og deltagelse, og kunne påvirke
endringen i positiv retning” (hib.no). Skau (2011) peker på viktigheten rundt
bevissthet og refleksjon over faktorer i yrkesutøvelsen og innvirkning de på
arbeidet. Humor er også et fenomen som er blitt lite omtalt i litteraturen i
utdanningen, og har ikke tidligere blitt undersøkt med vernepleierfaglige
”briller”.
Tyrdal (2002b) viser til at humor er en viktig ressurs i profesjonelt arbeid.
Humor brukt i yrkesutøvelsen omfatter vernepleierens helhetlige kompetanse,
og omfatter flere sider av yrkesutøvelsen. Lorentzen (2006) beskriver en
yrkesutøvelse der vernepleieren bruker hele seg selv som menneske og at
arbeidet med utviklingshemmede krever at man ” forener anvendelsen av
teoretisk innsikt, praktisk metodikk, personlig engasjement, innsiktsfullhet, etisk
refleksjon, dømmekraft og erfaring” (Lorentzen 2006:13). Det å se på et
fenomen som på mange måter er så hverdagslig og trivielt, mener jeg favner noe
av essensen ved vernepleierfaget, og mye av arbeidet som vernepleieren gjør
omhandler akkurat det hverdagslige. Det å kople fenomenet humor opp mot
vernepleierfaglig arbeid, tenker jeg at kan være med på å bidra til en større
forståelse av hva vernepleier faglig arbeid kan være.
8
KANDIDATNUMMER 371
Psykisk utviklingshemmede er også en sentral brukergruppe innenfor vernepleie
(rammeplanen 2005), og mye av vernepleierens kunnskapsgrunnlag har
grunnlag i arbeidet med brukergruppen. Gundersen og Pettersen (2006) har
forsket på interessen for å arbeide med utviklingshemmede. En tendens blant
studentene var at de aktivt valgte bort arbeid i bofellesskap til fordel for andre
brukergrupper. Jeg ønsker gjennom denne oppgaven å sette fokus på arbeid med
utviklingshemmede, og skape nytt faglig engasjement og interesse for
brukergruppen.
1.4 Presentasjon av eget faglig ståsted
Mitt faglig ståsted baserer seg på erfaringer og kunnskap jeg har tilegnet med i
løpet av vernepleierutdanningen, i arbeid og praksis i bofellesskap med
utviklingshemmede, samt deltagelsen i ” Fra poesis til praxis” , som har vært
med på å forme min yrkesidentitet. Chalachanova og Paluga (2010) beskriver at
yrkesidentitet blant annet omfatter å definere seg selv som yrkesutøver innenfor
spesifikke fagretninger og -verdier.
I artikkelen ”Å lese vernepleierfaglig praksis på nye måter” beskriver Sævi og
Vindenes m.fl (2012) relasjonell tilnærming, som prosjektet tar utgangspunkt i.
Relasjonell tilnærming er ingen konkret metode, men baseres på pedagogisk
filosofisk grunnlagstenkning. Min forståelse av tilnærmingen er at den uttrykker
en holdning og et tankesett som preges av det allmennmenneskelige og påvirker
hele ens yrkesutøvelse og forståelse av seg selv som yrkesutøver. Det er med
utgangspunkt i eksistensialistisk, pedagogisk filosofisk grunnlagstenkning og
fenomenologi jeg nærmer meg humor, samt fra et vernepleierfaglig perspektiv.
9
KANDIDATNUMMER 371
1.5 Avgrensninger og presisering av problemstilling
For å kunne fordyp meg i og undersøke humor i profesjonelt arbeid har jeg tatt
utgangspunkt i humor som et allment fenomen, og deretter valgt å knytte det opp
til profesjonelt arbeid. Grunnen til at jeg har gjort dette er at jeg ikke ønsker å
fremme humor som en metode eller teknikk, men mer som en tilnærming og
holdning til beboeren som et lekent kreativt menneske. Derfor har jeg ikke
fokusert på noen bestemt type miljøarbeid, men har valgt å bruke pedagogikk og
filosofi som fagperspektiv. Dette fører til at jeg ikke får belyst vernepleie i hele
sin bredde, og det utelukker blant annet rent helsemessige og psykologiske
perspektiver på humor.
Jeg har også knytte humor opp til arbeid med psykisk utviklingshemmede i
bofellesskap, for å avgrense oppgaven. Jeg har valgt å ta utgangspunkt i den
kognitive funksjonen hos beboerne og har dermed ikke fokusert på noen bestemt
form for psykisk utviklingshemning. Jeg har utelatt andre tilleggsdiagnoser og
utfordringer som kan påvirke kommunikative og sosiale ferdigheter. I tillegg har
jeg tatt utgangspunkt i en praksisfortelling om humor som beskriver en beboers
funksjonsnivå, men tanken er at humor er noe allment og dermed har
overføringsverdi. På grunn av oppgavens avgrensning har jeg valgt ut noen
områder for å belyse muligheter og begrensninger i profesjonelt arbeid, blant
annet normaliseringsbegrepet, rammer og kulturen i bofellesskapet og sider ved
vernepleierens personlige kompetanse og yrkesidentitet.
10
KANDIDATNUMMER 371
1.6 Definisjon av begreper
Nedenfor vil jeg definere noen sentrale begreper som blir brukt i oppgaven.
En allmenn definisjon av humor er vanskelig å gi, siden det er et komplekst
begrep. I teoridelen vil jeg gå nærmere inn på definisjoner i litteraturen og
belyse ulike sider ved femomenet.
Profesjonelt arbeid viser til vernepleierens yrkesutøvelse og vernepleierfaglig
arbeid i bofellesskapet. I oppgaven vil jeg bruke begrepet beboer og vernepleier,
samt utviklingshemning om diagnosen.
I tråd med ICD-10 må følgende kriterier være tilstede for at personen får
diagnosen psykisk utviklingshemmet. Personens kognitive funksjon (IQ) er på 70
eller lavere, avvik i adaptive atferd (kognitive, språklige, motoriske og sosiale
ferdigheter) basert på alder og debut før fylt 18 år (ICD-10, 2013 og E,
Lorentzen, 2008). I NOU (2001: 22) blir utviklingshemning definert ut ifra en
relasjonell forståelse av begrepet. Utviklingshemning er et misforholdet mellom
individets forutsetninger og omgivelsenes krav. Det er denne forståelsen av
utviklingshemning som ligger til grunne for oppgaven.
Poiesis og praxis er begreper hentet fra Skjervheim (2002) som baseres på
Aristoteles sin filosofi, og begrepene har blitt lagt ulik mening og betydning i
litteraturen. Jeg tar i oppgaven utgangspunkt i Skjervheims definisjon og knytter
dem til min forståelse av begrepene innenfor vernepleie. Poesis beskriver
samvær som har et mål eller formål utover seg selv, og samværet blir her et
11
KANDIDATNUMMER 371
middel for å nå et mål. ”Poiesis kan oversettes med å skape noe” (Nyhus,
2002:117). Mens praxis beskriver samvær som ikke har noe mål utover seg selv,
og fokuset er på selve samværet.
Normalisering er et begrep som representerer HVPU-reformen sin intensjon og
ideologi, og fokuset var på å forbedre levekår, øke integrering, og at
utviklingshemmede skulle få like rettigheter og forpliktelser som resten av
befolkningen (Askheim, 2003). Utviklingshemmede skulle få leve og oppleve et
så normalt liv som mulig. I NOU (1994: 8) står det at normalisering omfatter
personens allmennmenneskelige behov. Min tolkning av begrepet er at det
omfatter flere sider ved beboerens liv, også å kunne oppleve hverdagslige
fenomener som humor.
1.7 Oppgavens disposisjon
Først i oppgaven vil jeg i teoridelen komme med en praksisfortelling og beskrive
og belyse ulike sider ved fenomenet, og knytte humor til utviklingshemning.
Deretter knytte humor til profesjonelt arbeid, og tilslutt drøfte hvilke muligheter
og begrensninger humor har i profesjonelt arbeid.
12
KANDIDATNUMMER 371
2.0 Metode
2.1 Litteraturstudium som metode
For å belyse problemstilling har jeg valgt å benytte litteraturstudie som metode.
Metoden er kvalitativ og baseres på sekundærdata, som er allerede eksisterende
litteratur, empiri og forskning. Hensikten er å finne ut hva som er
kunnskapsfeltet innenfor et bestemt fagområde (Jacobsen, 2010). Grunnen til at
jeg valgte litteraturstudie er at humor som fenomen har blitt forsket og skrevet
mye om innenfor ulike fagretninger. Dermed kunne jeg få en mer helhetlig
forståelse av fenomenet, samt få tilgang til et bredt utvalg av relevant litteratur
som andre forfattere har bearbeidet (Dalland, 2007). Jeg ønsket også å stille meg
kritisk og undersøkende til yrkesutøvelse og bruken av humor. Jacobsen (2010)
viser til at metoden baseres på en kritisk orientering, og tar utgangspunkt i en
dekonstruksjon av litteraturen for å få ny kunnskap.
2.2 Narrativer
I oppgaven har jeg brukt narrativer, og Seljelid (2002) skriver ” narrativer
brukes for å gripe innholdet eller betydningen i et fenomen” (s. 90). For å kunne
få frem kvaliteter, tolke og formidle erfaringer og opplevelser knyttet til humor,
samt muligheter og begrensninger i bofellesskapet har jeg funnet det
hensiktsmessig å bruke narrativer for å gi en dypere forståelse av fenomenet.
Narrativer fra yrkes- og praksiserfaring kan sees på som metodisk refleksjon fra
praksisfeltet og deltagende observasjon. Dalland (2007) viser til at metodisk
refleksjon forutsetter at man må lære å bruke sin livserfaring i det intellektuelle
arbeidet igjennom refleksjon og tolkning, og at det innebærer faglig dyktighet.
13
KANDIDATNUMMER 371
Fennefoss og Jansen (2004) peker på at bruken av narrativer er en viktig del av
lærings- og dannelsesprosessen i arbeidet med å skape yrkesidentitet og en
kunnskapsformidler, som kan bidra til å skape en opplevelse av mening og
sammenheng.
2.2.1 Anonymisering
I arbeidet med oppgaven og ved å bruken narrativer har det vært viktig for meg
å ta hensyn til Helsepersonelloven § 21 (1999): ” Helsepersonell skal hindre at
andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legemes- eller
sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite i egenskap av å
være helsepersonell”.
Jeg har derfor gikk beboerne fiktive navn, og fokusert på en mer generell
beskrivelse av diagnosene, for å gjøre det vanskeligere å gjenkjenne personene.
2.3 Presentasjon av litteratur
Da jeg begynte med oppgaven brukte jeg Høgskolens bibliotekdatabase
BIBSYS Ask, og søkte på ”humor” og ”utviklingshemning”, men det viste seg å
være lite forsket på humor i vernepleie og blant utviklingshemmede. Det var en
overvekt av forskning og litteratur innenfor sykepleie og sosialt arbeid, og dette
var ikke den innfallsvinkelen til fenomenet jeg ønsket. I pensumlitteraturen fant
Eide og Eide (2010) som beskriver humor i profesjonell kommunikasjon og
artikkelen ”Humor og livsglede i arbeidet med utviklingshemmede mennesker”
av Pettersen og Sævi (red.) (2009). Jeg tok utgangspunkt i litteraturlisten til
artikkelen for å finne litteratur, som jeg fant både relevant og pålitelig.
14
KANDIDATNUMMER 371
Jeg har tatt utgangspunkt i litteratur skrevet av Dr. Stein Tyrdal som har forsket
på humor i helsevesenet og dagliglivet og Professor i førskolepedagogikk Frode
Søbstad som har skrevet om humor i pedagogikk. Jeg har også brukt humorist
og forfatter Arthur Arntzen for å få et mer hverdagslig perspektiv på humor. I
tillegg til Søbstad har jeg brukt pedagog og vernepleier Tone Sævi for å knytte
humor til vernepleie. Jeg har også brukt litteratur skrevet av anerkjente
psykologer, sosiologer og vernepleiere for å kunne knytte humor til
utviklingshemmede og profesjonelt arbeid. Jeg har blant annet brukt Melgård
som har skrevet om kognitivfunksjon hos utviklingshemmede, Helge Folkestad
sin doktoravhandling i vernepleie og Marit Pettersen som har forsket på
vernepleie og utviklingshemmede, samt Dag Dæhlen og Bjørn Horndalen som
ser på vernepleieryrket med et kritisk blikk. Jeg har også brukt pedagogisk
filosofi fra Hans Skjervheim og supplert med sekundærlitteratur. I tillegg har jeg
også brukt litteratur om profesjonell kompetanse og profesjonell yrkesutøvelse
hentet fra Greta Skau(2011,1998), Leif Askland (2006) og Marit Pettersen(
2005).
2.3.1 Kildekritikk
Svakheten ved litteraturstudie er at oppgaven kan ha et stort fokus på teoretiske
perspektiver. Ettersom humor ikke har blitt belyst i vernepleierfaglig litteratur
har dette ført til at jeg har måttet ha en litt annen innfallsvinkel til litteraturen, og
benytte hele min teoretiske kunnskap som vernepleier i arbeidet. Oppgaven
baseres på sekundærdata som allerede er bearbeidet av forfatteren (Dalland,
2007). Dette kan føre til at oppgaven blir farget av forfatterens synspunkter og
holdninger, og jeg har forsøkt å ta høyde for dette i oppgaven ved å benytte ulik
litteratur for å få et bredere perspektiv på temaene.
15
KANDIDATNUMMER 371
Jeg har også valgt litteratur som er skrevet av kjente og respekterte forfattere fra
de ulike fagmiljøene, og hentet litteraturen fra forskningsartikler og
fagtidsskrifter utgitt av høgskolene og FO, samt litteratur fra
høgskolebiblioteket, som er pålitelige kilder og relevante for oppgaven. En del
av litteraturen er eldre blant annet ”Humor i pedagogisk arbeid” av Søbstad
(1995), men teoriene og forskningen baseres på eldre pedagogiske teorier som
fortsatt er relevante, samt at også jeg har brukt samme teori fra Tyrdal (2002a).
Litteraturen til Søbstad (1995) og Sævi (2007) omhandler pedagogisk praksis
med barn, men ettersom relasjonen mellom vernepleier og beboer innehar
pedagogisk kvaliteter, vil teoriene også ha gyldighet tiltross for at det er snakk
om voksne.
En del av litteraturen har ikke direkte vært knyttet til humor og vernepleierfaglig
arbeid med utviklingshemmede, og dette har ført til at jeg har drøftet og satt
litteraturen og forskning i sammenheng med oppgavens tematikk. Dette er både
oppgavens sterkhet men også den svakhet, ettersom dette er krevende arbeid og
ikke sikkert at teoriene har like stor overføringsverdi. Derfor har jeg fokusert på
primærkilder i oppgaven, og supplert med sekundærkilder for å være sikker på
at jeg har forstått teoriene og begrepene riktig. Jeg også benyttet Skjervheim
som er utfordrene og omfattende filosofiske teorier, men jeg har igjennom to år i
samarbeidsprosjektet arbeidet med tekstene, og har en relativt god forståelse av
teoriene.
16
KANDIDATNUMMER 371
3.0 En interesse for fenomenet humor vekkes
Jeg har valgt å begynne teoridelen med en praksisfortelling, slik min interesse
for humor som fenomen i profesjonelt arbeid startet. Deretter vil jeg se nærmere
på fenomenet, og knytte humor til arbeid med utviklingshemmede.
Praksisfortelling:
I praksis tredje året var jeg i et bofellesskap for utviklingshemmede, og her ble
jeg kjent med Ole som har diagnosen lettere psykisk utviklingshemning med
autistiske trekk. Jeg var nå halvveis gjennom praksis, og hadde fremdeles ikke
blitt ordentlig kjent med ham. Ole var på mange måter en person som var
vanskelig å komme inn på. Dette bunner nok ut i at hans forståelse og måte å
forholde seg til sine omgivelser, både når det kommer til samhandling og
kommunikasjon skiller seg betraktelig fra min egen. Ole er en stille mann som
ikke sier stort og svarer stort sett med stavelsesord. Kommunikasjonen mellom
Ole og personalet gikk stort sett i at Ole stilte spørsmål om historie eller
geografi. Personalet svarte og Ole sa vanligvis ikke mer, og det kan mer
betegnes som en monolog enn dialog.
Det var på ettermiddagen og jeg satt i fellesstua med Ole og så på at han spilte
kinasjakk med seg selv, ettersom han foretrakk å spille alene. Ole satt i dyp
konsentrasjon, men etter en stund så han plutselig opp og spør hva jeg liker best
av gran eller furu. Jeg svarer at jeg ikke vet, men at jeg foretrekker bjørk som
egentlig ikke er en del av spørsmålet. Det vet vi jo egentlig begge. Så ser Ole på
meg, smiler, rister oppgitt på hodet og ler. Deretter sier han at det helt sikkert er
flere bjørker i Telemark, der jeg er fra, enn i Bergen. Noen dager seinere var
17
KANDIDATNUMMER 371
veilederen min, Ole og jeg ute for å handle mat. Så spør jeg Ole hva han
foretrekker av Rimi og Rema. Han svarer Spar med et glimt i øyet og smiler. Jeg
ler og sier at dette ikke er en del av spørsmålet.
Jeg opplevde at humor åpnet for noe mer i samhandlingen og relasjonen oss i
mellom. Ole har autistiske trekk som vil si at han har utfordringer med
kommunikative og sosiale elementer i samhandlingen, men humor førte til at
han kom ut av det autistiske ”skallet” og delte sine menneskelige kvaliteter og
kommuniserte på en helt ny måte. Etter dette opplevde jeg at relasjonen mellom
oss ble annerledes, og at det ble en mer naturlig samhandling. Dette øyeblikket
vi opplevde sammen var med på å gi meg en vekker, og førte til at jeg ønsket å
øke min bevissthet rundt fenomenet humor, og muligheter og begrensninger i
profesjonelt arbeid. Kan humor være noe mer enn det først ser ut som?
3.1 Hva er humor?
”Humor er dagligdags og viktig for de fleste menneskers følelse av velvære.
Alle har en oppfatning om hva humor er, men ingen klarer å gi en presis
definisjon av begrepet”(Tyrdal 2002a:13). Humor som fenomen er sammensatt,
tvetydig og komplekst, og forskning og litteratur bærer preg av et manglende
felles teoretisk grunnlag og forståelse av sentrale begreper og definisjoner.
Søbstad (1995) viser til at en mulig årsak til dette er at teoriene kommer fra
ulike tidsperioder og fagretninger. Videre peker Søbstad (1995) på at humor som
fenomen må forstås i et tidsperspektiv. Humor er dynamisk og vil forandre
uttrykk og form over tid i takt med personlige og sosiale endringer i samfunnet.
Teorien om humor kommer fra ulike tidsperioder og fagretninger og belyser
ulike sider ved fenomenet humor, som jeg vil vise at utfyller hverandre. Til
sammen kan de være med på å skape en dypere forståelse av selve fenomenet
humor.
18
KANDIDATNUMMER 371
En standarddefinisjon av humor er ”den mentale evne til å oppdage, uttrykke
eller sette pris på elementer av latterlig eller absurd inkongruens (motstridende) i
ideer, situasjoner, hendelser eller handlinger”(Tyrdal 2002a:15). Denne
forståelsen sier noe om det kognitive aspektet ved humor, og at det er noen
forutsetninger som må vær tilstede for å kunne benytte seg av humor, forståelse
(det kognitive) , og at humor omhandler det absurde, som avviker fra det vanlige
og det som ikke er forventet (det inkongruente). Dette er allikevel ikke en
dekkende definisjon på hva humor er, og Søbstad (1995) siterer Rolv Wesenlund
for å beskrive et annet aspekt ved humor ” humor er det som jeg synes er
morsomt”(1995:23). Mennesker er ulike og oppfatter humor på forskjellig
måter, og humor kan dermed sies å være noe personlig – et subjektivt fenomen.
Men Søbstad (1995) peker på at humor ikke kun er noe subjektivt, men at humor
også er noe som blir kommunisert mellom mennesker. Humor spiller en sentral
rolle i samspill mellom mennesker, og det har også et relasjonelt aspekt.
3.2 Humor i et relasjonelt perspektiv
I samhandlingen med Ole opplever jeg at relasjonen vår forandrer seg ved
bruken av humor. Aubert og Bakke (2008:59) omtaler begrepet intersubjektiv
deling som går ut på at to personer deler intensjoner, oppmerksomhet og følelser
i samhandlingen, og fortellingen beskriver et slikt møtet. Videre beskriver
Aubert og Bakke (2008) at i samhandlingen står personene i et
gjensidighetsforhold til hverandre, som preges av den forståelsen og respekten
som er tilstede, samt at begge påvirkes og forandres i det intersubjektive møtet.
Ole har en repeterende måte å svare på, og bruken av humor førte til at det ble
en dialog mellom oss. Samhandlingen ble også mer preget av en annen form for
19
KANDIDATNUMMER 371
sosial interaksjon mellom oss, og at vi delte og opplevde noe felles. Der begge
åpnet seg for hverandre og møtes som mennesker. Aubert og Bakke (2008:62)
beskriver at i samspill preget av dialog, blir ideer og forestillinger satt opp mot
hverandre. Dette fører til at det utvikles ny forståelse og man skaper ny mening
sammen. Det som er sentralt i fortellingen er at humor fungerte som en døråpner
mellom oss, og at vi så på hverandre som to humoristiske mennesker. Eide og
Eide (2010) beskriver humor som en bekreftende ferdighet vernepleieren kan
benytte seg av, men at dette forutsetter at begge allerede har en god og trygg
relasjon til hverandre. Søbstad (1995) peker på at humor også er en relasjonell
og sosial ferdighet, og en viktig del av vår sosiale kompetanse. Det er en
ferdighet som kan ”bryte isen” mellom mennesker, åpne for sosial aksept,
fremme kontakt og trivsel mellom mennesker.
Ole har hva jeg vil beskrive som en ”god humoristisk sans”. ”Sansen for humor
er det beste eksempel på at mennesket er et levende og integrert biologisk,
psykologisk og sosialt vesen” (Svebak 2000:61). Sans for humor omfatter en
rekke sider ved det å være menneske, og Svebak (2000) drøfter ulike sider ved
begrepet og hevder at en persons humoristiske sans først og fremst omfatter
personens evne til å oppfatte, forstå og sette pris på humor og selv benytte
humor, samt trives i sosiale settinger der humor blir brukt og at man gir uttrykk
for godt humør gjennom smil og latter. Tyrdal (2002a) peker humoristisk sans er
en personlig egenskap, som personer i større eller mindre besitter, og at
humoristisk sans kan utvikles og trenes opp.
3.3 Psykisk utviklingshemning og forståelsen av humor
Melgård (2003) viser til at utviklingshemning er et samlebegrep for en rekke
ulike diagnoser og at det er store individuelle forskjeller på kognitivfunksjon og
20
KANDIDATNUMMER 371
funksjonsnivå blant utviklingshemmede, fra lett til dyp psykisk
utviklingshemning. For å kunne sette pris på og skape humor krever en viss
tankeevne og kommunikative og sosiale ferdigheter. Melgård (2003) siterer Smit
og Ulvund (1991) ” denne forsinkede utviklingen medfører at mennesker med
psykisk utviklingshemning ofte vil befinne seg på et lavere utviklingstrinn enn
deres kronologiske alder (hvor gamle de er)”(referert i Melgård, 2003:21). Det
har blitt gjort en del humorforsking blant barn på ulike alderstrinn, og spesielt i
forhold til Piagets stadieteori om kognitivutvikling. Teorien kan være med på å
gi en bedre forståelse og kunnskap om hvor beboeren befinner seg kognitivt og
hvordan humoren kan komme til uttrykk. Både Tyrdal (2002a) og Søbstad (1995) benytter seg av McGhees forskning på
humor blant barn, som tar utgangspunkt i Piagets stadieteori og beskriver fire
stadier i utviklingen av inkongruenshumor. Teorien tar utgangspunkt man går
gjennom stadiene i rekkefølge, og at det er individuelt hvor lenge man befinner
seg på de ulike stadiene.
I det første stadiet er barnet fra det er rundt et år til det nærmer seg to års
alderen. Barnet begynner å behandle ting og hendelser på måter som er rare eller
annerledes. Ting og gjenstander blir lekt med i sammenhenger som ikke passer,
og dette blir morsomt for barnet. Grimaser og ansiktsuttrykk skaper også latter
og smil hos barnet.
Andre stadiet begynner når barnet er rundt to år og varer til det er tre. Barnet har
begynt å lære og forstå språk, og gir ting og hendelser feil navn. F. eks nese blir
til øre og hund til katt.
21
KANDIDATNUMMER 371
Tredje stadiet er fra barnet er tre til det blir syv, og her endrer barnet på ulike
begreper. F. eks at huden sier mø istedenfor å bjeffe. Endring av ord i form av
gradvise endringer i remser blir vanlig, som eva, peva, leva.. Barnet begynner
også å dikte opp ord, uten noen betydning.
Fjerde stadiet er fra barnet er syv og oppover, og her er første skritt over til
voksenhumor. Barnet begynner å få større forståelse for tvetydigheten til humor.
Gåter og vitser blir populært, og humorens verbale innslag blir viktigere med økt
alder.
Personer med en psykisk utviklingshemning befinner seg først og fremst i de tre
første stadiene. I fortellingen viser Ole at han har en god evne til å forstå og
verdsette avansert humor, og antageligvis befinner han seg på det siste stadiet.
Nedsatt kognitivfunksjon hos psykisk utviklingshemmede fører til vansker med
og forstå avansert humor som krever et høyt intellektuelt nivå. Det er derfor
viktig å være bevisst på humorens uttrykk og at man bruker ”enkel” humor, som
er lett og forstå. Arntzen (2003) kaller denne formen for humor for
hverdagshumor, altså humor som oppstår spontant mellom mennesker.
Eksempler på dette kan være visuell humor i form av lyder, grimaser eller ulike
former for inkongruent lek. Kognitivfunksjon alene ikke gir en tilstrekkelig
beskrivelse av personens forståelse av humor, og miljø og erfaringer er også
med på å forme personens modenhetsnivå (Melgård, 2003). Dette krever at man
har god kjennskap til personens utfordringer, men også muligheter til å forstå
humor i samhandlingen.
22
KANDIDATNUMMER 371
3.4 Negativ humor eller ikke-humor
I eksempelet er det tydelig at både jeg og Ole oppfatter humoren som positiv,
men humor har en tvetydighet i seg, som lett kan mistolkes. Det er ikke i all
sammenheng at bruken av humor kun er positiv, og den kan også bli brukt til
mobbing og til å gjøre narr av andre. Når man arbeider med personer som har
nedsatt kognitivfunksjon og har problemer med å oppfatte vesentlige elementer i
samhandlingen, kan humor lett misforstås. Tyrdal (20002a) peker på at det er en
risiko å såre andre mennesker psykisk eller sosialt ved bruken av humor. Videre
peker Tyrdal (2002a) på at humorens terapeutiske virkningen hemmes av
sarkastisk, hånende og nedsettende humorformer. Personer med en
utviklingshemning har lett for å si og gjøre ting, som kan oppfattes som
morsomt og uten at intensjonen er å være morsom. Dette kan føre til at de blir
såret og at det blir en tap situasjon for dem. Tyrdal (2002a) peker på at
forskjellen mellom positiv og negativ humor er, at man ved positiv ler med
personen, mens man ved negativ ler av personen. Denne formen for humor kan
brukes til å være sarkastisk, ironisk, eller til og med ondskapsfull på andre
menneskers bekostning. I praksis ved et bofellesskap opplevde jeg at personalet
apet etter beboerens kroppsspråk, mimikk og særegenhet. Det var en slags
sjargong de hadde seg imellom, og Tyrdal (2002a) peker på at dette kan
oppleves ydmykende for personen. En slik form for humor er ikke passende og
uttrykker dårlige holdninger hos personalet, og humor bør brukes på en positiv
og respektfull måte.
23
KANDIDATNUMMER 371
4.0 Profesjonelt miljøarbeid
Vernepleierfaglig arbeid tar sikte på å tilrettelegge tjenester og ulike tiltak for
personer med ulike funksjonsvansker. I bofellesskap vil dette arbeidet blant
annet omfatte praktisk bistand, veiledning og miljøarbeid. FO definerer
miljøarbeid til å være ” en systematisk tilrettelegging av fysisk, psykisk og
sosiale faktorer i miljøet for å oppnå bedre livskvalitet og personlig vekst og
utvikling hos den enkelte tjenestemottakeren” (2008:5). Linde og Nordlund
(2003) beskriver en annen side ved miljøarbeid om hvilke ferdigheter
vernepleieren skal ha for og kunne fremme og utvikle ressurser hos personen:
”De [studentene] må videreutvikle sine evner til å legge til rette betingelser
for å utvikle ressurser, identitet og mening for den enkelte. De må kunne ta
utgangspunkt i brukerens egne behov og ønsker og bidra til trivsel og
velferd” (Rammeplan 1999:39)
Humor kan være en ressurs både for personalet og brukeren, og kan bli brukt på
ulike måter i arbeidet. Det kan f. eks bli brukt som en motiveringsfaktor, for å
snu en vanskelig situasjon eller bli brukt som et element i arbeid med å utvikle
beboerens sosiale kompetanse. Men humor trenger nødvendigvis ikke å være en
”bevisst” ressurs man benytter seg av, men at man ser beboeren som et lekende
humoristisk menneske og at man forholder seg til personen ut ifra denne
holdningen.
24
KANDIDATNUMMER 371
4. 1 Humor i pedagogisk praksis
Miljøarbeid kan være en form for pedagogisk arbeid, og relasjonen mellom
vernepleier og beboer er i aller høyeste grad en pedagogisk relasjon.
Vernepleieren har en veileder og oppdrager rolle, og miljøarbeidet tar sikte på å
opprettholde eller videreutvikle ferdigheter og ressurser hos beboeren. Søbstad
(1995) peker på at det er vernepleierens ansvar å fremme bruken av humor, og at
den ikke nødvendigvis trenger å være avhengig av noen bestemt metode eller
tilnærming. Men at humor først og fremst handler om hvilken holdning
vernepleieren har til beboeren som et humoristisk menneske, og at man møter og
setter pris på beboerens humor, samt at man hjelper beboeren til å uttrykk seg
humoristisk. Dette krever at det er rom og en stemning for humor. Sævi (2012)
beskriver rom som et aspekt ved atmosfæren (referert i Pettersen og Vindenes
mfl. 2012:56). ”En atmosfære som tillater glede og spontanitet, gir rom for enda
mer glede og spontanitet(…)” (Tyrdal 2002b:185). Vernepleieren må med andre
ord føle at det er en stemning for humor, og den kan komme fra beboeren selv
eller fra kollegaene. Men det forutsetter også at vernepleieren selv ser gleden av
å bruke humor i arbeidet. I eksempelet med Ole skaper han det jeg ville kalle
rom for humor, og jeg tar tak i og møter den stemningen som spontant oppstår,
som yrkesutøver har man definisjonsmakt og kan velge å møte eller ikke møte
personen på humoren.
Det å møte personen på humor krever en sensitivitet og finfølelse ovenfor den
andre i relasjonen. Sævi (2007) kaller dette for takt. Takt blir beskrevet som en
viktig kvalitet i den pedagogiske relasjonen og er en måte å handle på i
situasjonen der man viser omtanke og hensynsfullhet ovenfor beboeren.
25
KANDIDATNUMMER 371
Lorentzen (2001) beskriver en form for kompetanse, kalt partnerkompetanse. I
samhandlingen tilpasser vernepleieren både sin egen kommunikasjon, men også
beboerens kommunikasjon på en slik måte at det fører til at beboeren får en
opplevelse av deltagelse og er en komplett del av relasjonen. I samhandling med
utviklingshemmede betyr dette at vernepleieren på en taktfull måte veier opp for
manglende kommunikative og sosiale ferdigheter, slik at begge parter kan ha
glede av humoren (Lorentzen, 2001).
Et annet sentralt trekk ved pedagogisk praksis er at vernepleieren påvirker
beboerens utvikling, og dette fordrer at vernepleieren ser beboeren som et
menneske som har potensial og mulighet til å utvikle seg under de rette
forutsetningene. Man må også kunne møte beboeren der den er kognitivt og
være bevist på at humor hos utviklingshemmede kan ha et annet uttrykk f. eks i
form av lek eller klovning.
På den andre siden trenger ikke humor i pedagogisk praksis og kun være positiv.
Eide og Eide (2010) peker på et aspekt ved humor i profesjonell kontekst som
kan beskrive som negativ og lite hensiktsfullt. Vernepleieren kan bruke humoren
på en overdreven måte, slik at den mister sin autentisitet og blir påtatt og ikke
ektefølt. Det kan også være en måte for begge parter å unnslipp seriøse temaer
eller å måtte forholde seg til utfordreringer som oppstår ved at man fleiper eller
spøker dem bort.
26
KANDIDATNUMMER 371
5.0 Drøfting
I dette kapittelet vil jeg drøfte problemstillingen: Humor i profesjonelt arbeid
med utviklingshemmede – muligheter og begrensninger.
5. 1 Humor – Hva er normalt ?
Begrepet ”normalt” innenfor vernepleie gir assosiasjoner til HVPU-reformen sin
intensjon og ideologi, samt normalitetsprinsippet sin plass i arbeidet med
utviklingshemmede. Repstad (2004) viser til at ideologi beskriver et tankesett
eller en forestilling om hvordan ting er eller bør være. Hvordan påvirker
normalitetsprinsippet vernepleierens samhandling og oppfatning av den
utviklingshemmede? Dæhlen (2006) viser til at hovedkritikken av
normalitetsprinsippet er at det er vanskelig å definere hva som er ”normalt”. I
arbeidet har fokuset vært på en hverdagsforståelse av det normalt, og det har
vært lite fokus på den utviklingshemmedes individuelle ønsker og behov. Så
betyr dette at det er vernepleierens individuelle preferanser og oppfattelser om
hva som er normalt som preger arbeidet? Hva som blir ansett som normalt vil
være personavhengig tiltross for at det ofte foreligger en allmenn oppfattelse av
hva som er akseptabelt og normal atferd. I arbeidet med utviklingshemmede
møter man beboere, der alder og det kognitive nivået ikke samsvarer. Hvordan
skal man da definere hva som er normalt? Humoren sitt uttrykk er sterkt preget
av både beboerens kognitive funksjon, men også personlighet. Det kan tenkes at
tankegangen og fokuset rundet det som er normalt kan virke hemmende. Siden
det å ha en utviklingshemning i seg selv representerer noe som er annerledes.
27
KANDIDATNUMMER 371
5.1.1 Hvordan påvirker vernepleierens syn på utviklingshemning humoren?
Det å være utviklingshemmet påvirker alle aspekt ved beboerens liv, og det er en
vesentlig del av hvordan han eller hun oppfatter og samhandler med omverden. I
utgangspunktet vil ikke personen se på sine handlinger og væremåte som
unormal eller annerledes, fordi denne måten å være på representerer det normale
for beboeren. Lorentzen (2006,2003) peker på at utviklingshemning for
omgivelsene innebærer noe som er annerledes og som skiller seg fra det normale
i seg selv. Et gjennomgående tema i Lorentzen sine bøker er hvordan
vernepleieren forholder seg bevisst og ubevisst til denne annerledesheten, og at
personalet har lett for å fokusere på det som er annerledes framfor det man har
felles, det normale. Dette fører lett til at beboeren blir møtt med forutinntatte
oppfattninger, holdninger og stereotypier.
Humor er noe allmenn menneskelig og noe som ikke er annerledes, i den
forstand at det er noe alle i større eller mindre grad kan identifisere seg med.
Men allikevel kan utviklingshemmedes humoruttrykk skille seg fra det normale
på en eller annen måte. Folkestad (2004) viser til at beboeren er klar over at de
skiller seg fra personalet og at de er annerledes. I møtet mellom vernepleier og
beboer representerer denne annerledesheten en sårbarhet og at beboeren utlever
hele seg selv som menneske. Men hvordan møter man denne annerledesheten?
Er fokuset på å endre eller utvikle ferdigheter for å kompensere eller redusere
annerledesheten eller ser man på det personen mestrer og det vi har felles, altså
det som i utgangspunktet er ”normalt”. I arbeidet er det ikke så sort-hvitt, men
kanskje akkurat humor i profesjonelt arbeid fordrer at man lar personen få være
annerledes på enkelte områder, fordi vi alle er annerledes fra hverandre på en
eller annen måte. Men at man ikke ser humoren som annerledes i seg selv, fordi
28
KANDIDATNUMMER 371
den representerer noe normalt som kan bli møtt som unormalt eller annerledes.
Humor er også en del av personligheten, noe som er normalt for vedkommende.
På den annen side dersom man ser humoren som et uttrykk for beboerens
annerledeshet, vil man kanskje ikke være i stand til å møte beboeren på
humoren. Det kan også tenkes at man oppfatter det som noe negativt fordi det
skiller seg fra det som blir oppfattet som normalt.
5.1.2 Hva er normal og ønsket humor?
Tidligere i oppgaven har det blitt nevnt at humor er noe personlig, men at den
også er avhengig av sosial kompetanse. Dette betyr at innenfor en gitt situasjon
er bestemte regler og normer for hvilken humor som blir akseptert og verdsatt
(Martinussen, 2008). Skal man i arbeidet ta hensyn til hva som allment blir sett
på som normalt, og f. eks behandle personen aldersadekvat eller skal man ta
hensyn til personens ønsker og preferanser, selv om disse skiller seg fra det som
blir ansett som normalt? Hva som blir ansett som normalt og ønsket atferd
variere ut ifra sosial setting. Noen former for humor kan være passende når
beboeren er i bofellesskapet eller sammen med personalet, men muligens ikke
når beboeren er utenfor bofellesskapet. Er det f. eks passende at beboeren tuller
og tøyser og later som han eller hun er en hund utenfor bofellesskapet. Selv om
dette er noe personen foretrekker og synes at er morsomt selv? Det kan tenkes at
man ønsker å skjerme beboeren for negative sanksjoner og at personen skal
skille seg ut, fordi det kan være sjenerende for beboeren. I enkelte tilfeller kan
det også være passende å behandle personen aldersadekvat, men ikke på alle
områder. Som nevnt tidligere er beboerens forståelse av humor avhengig av
hvilket kognitivt stadie personen er på, og dersom man begrenser personens
utfoldelse kan dette være med på å hemme den kognitive utviklingen. Tyrdal
(2002a) peker på viktigheten over hvordan personens blir møtt ved bruken av
29
KANDIDATNUMMER 371
humor, og at dette danner grunnlaget for videre utvikling og verdsetting av
humor. I tillegg vil det å bli møtt på humoren både på en negativ og positiv
måte, dersom den negative blir gjort på en taktfull måte innebære en form for
sosial læring for beboeren. Slik at beboeren kan få en forståelse av hva som er
passende og ønsket humor innenfor den gitte settingen. På mange måter kan hva
som bli sett på som normal humor varierer ut ifra setting, kontekst og
preferanser, og det kan være enkelte former for humor som er passende på
private arenaer, men ikke i det offentlige.
5.1.3 Hva er normal humor for kvinner og menn?
Kvinner og menn har også forskjellig oppfattelse av hva som er normal humor.
Både Søbstad (1995) og Tyrdal (2002a) peker på kjønnsmessige forskjeller som
preger humoren, og at kvinner og menn foretrekker ulike former for humor.
Innenfor helse og omsorgstjeneste er det en overvekt av kvinner, og dette kan
muligens medføre at man fremmer en bestemt form for humor framfor en annen.
I arbeidet møter man både kvinnelige og mannlige beboeren, blir humoren deres
feminisert? Tyrdal (2002a) beskriver en form for humor som er seksualisert.
Det kan tenkes at denne formen for humor er vanlig blant unge menn seg i
mellom, og kan dermed beskrives som normal. Kvinner på den andre siden kan
finne denne formen for humor upassende, og dermed velge å grensesette
personen. Mens menn kanskje oppfatter humoren på en annen måte. Videre
peker Tyrdal (2002a) på at kvinners humor bærer preg av å være mer
sosialorientert, spontant og selvironisk, mens menn har en mer selv
selvhevdende form for humor. I virkeligheten trenger det nødvendigvis ikke å
være så sort-hvitt, men mangel på mannlige rollemodeller har helt klart en
innvirkning på humorens karakter.
30
KANDIDATNUMMER 371
5.2 Hvordan blir humoren påvirket av kulturen og
rammene i et bofellesskap?
Tidligere i oppgaven har det blitt nevnt at bruken av humor forutsetter at det er
rom og en atmosfære for bruken av humor. Jeg tenker at disse kan knyttes opp
mot kulturen i et bofellesskap. ” Kultur er summen av verdiene, oppfatningene,
normene og symbolene(…)” (Martinussen 2008 :35). Vernepleieren blir
sosialisert inn i den overordnede kulturen og dette legger føringer for hvordan
man handler og forholder seg både til kollegaene og beboerne. Videre peker
Martinussen (2008) på at verdiene og normene kommer til uttrykk i holdninger
og forventninger til hverandre, og fører til ulike handlingsalternativer. En kultur
som gir rom for humor, og der humor blir sett på som en positiv verdi vil åpne
for økt bruk av humor. Humor krever på mange måter at man tørr og ikke ta seg
selv så selvhøytidlig, og kanskje spesielt når man arbeider med psykisk
utviklingshemmede ettersom deres humor uttrykk vil være lek, tull og tøysing.
Tyrdal (2002a) peker på at arbeidsmiljøet kan være med på å fremme ulike
former for humor, og at det er en viktig faktor i å skape samhold men kan også
være fremmedgjørende. Dersom personalet har en form for humor som går
utover hverandre og oppleves krenkende og sårende, kan dette være med på å
føre at man får et negativt forhold til bruken av humor. Videre peker Tyrdal
(2002a) på at galgen humor kan være oppløftende og redusere stress i en
stressende hverdag, men at dette kan oppleves som ubehagelig eller at de ler av
beboerne, dersom beboerne får med seg dette.
31
KANDIDATNUMMER 371
5.2.1 Bofellesskapet som arbeidsfelt
Bofellesskapet er både beboerens hjem og vernepleierens arbeidsplass, og i
yrkesutøvelsen er det flere hensyn vernepleieren må ta både i forhold til
beboeren og pårørende, men også til systemet som danner rammene rundt
yrkesutøvelsen. Dette fører til mange ulike forventinger og krav i arbeidet.
Folkestad (2004) peker på at når ” det private hjem” blir en arena for
profesjonelt arbeid, oppstår det et spenningsforhold mellom den profesjonelle
omsorgen, og det alminnelige og hverdagslige som er karakteristisk for
hjemmet, og at disse to ofte kommer i konflikt med hverandre.
I helsesektoren har det den siste tiden blitt et økende fokus på effektivisering og
kostnadsredusering av tjenestene basert på økonomiske og administrative
tenkemåter hentet fra privat sektor, og når disse blir overført til helse og
omsorgstjenestene gjør dette noe med omsorgen (Horndalen, 2006). Videre
peker Horndalen (2006) på at vernepleieren er underlagt lover og regler som tar
sikte på å kvalitetssikre tjenesten, og kvalitet innenfor denne tankegangen har
lett for å bli synonymt med kontroll, likebehandling og prosedyrer. Dette legger
føringer i arbeidet, og skal handlingene bli basert på prosedyrer eller etiske
overveielser?
Humor som fenomen er vanskelig å etterprøve og det kan innenfor en slik
tankegang være ressurser og ferdigheter som bli prioritert og har høyere status
ettersom de er lettere å vise til et bestemt resultat. Nyhus (2002) peker på at det
allmenn menneskelige og det spontane som oppstår i samhandlingen blir
nedprioritert, og dette baseres på at handlingene i profesjonelt arbeid skal være
formålstjenelige.
32
KANDIDATNUMMER 371
I arbeidet har man ofte ansvar for flere beboere samtidig, og tidsbruk og stress
kan være manglende faktorer i bruken av humor i samspillet. Tyrdal (2002b)
peker på at utbrenthet og depresjon begrenser bruken av humor. Ofre har
vernepleieren et stramt tidsskjema å forholde seg til, og det kan være flere
beboere som har behov for bistand og hjelp samtidig. Det kan tenkes at man på
forhånd har bestemt hvilke områder beboerne skal ha hjelp til som f. eks
tannstell eller bistand til matlaging, mens resten av tiden er de overlatt til seg
selv.
I tillegg bærer helsesektoren preg av mange personer i ulik stillingsandel og en
stor utskiftelse av personalet. Dette fører til at beboeren har veldig mange
personer å forholde seg til, samt at personalet kanskje ikke får like god
kjennskap til beboeren og at de dermed ikke lærer hverandre å kjenne. Dette kan
igjen føre til at behovet for prosedyrer og rutiner muligens øker, ettersom man
må ha noe å forholde seg til i arbeidet. Det å forholde seg til beboeren uten
fastsatte prosedyrer og rutiner krever mye av personalet, og kanskje er det en
nødvendighet fordi utvekslingen av personalet er så stor. På en annen side er det
en forutsetning at man har faglig flinke og kompetente yrkesutøvere, som burde
klare å samhandle med beboeren tiltross for minimalt med prosedyrer og rutiner.
33
KANDIDATNUMMER 371
5.2.2 Humor i poiesis og praxis
Skjervheim (2002) kritiserer samfunnsvitenskapene for å ha tatt til seg elementer
av naturvitenskapene, og at det har blitt en økende rasjonalisering av målrett,
tekniske og instrumentelle handlinger i samfunnet. Skjervheim sin kritikk er
først og fremst rettet mot pedagogikken, men gjør seg gjeldende innenfor alt
arbeid med mennesker, som har utgangspunkt i prosedyrer, rutiner og ulike
metoder. Videre peker Skjervheim (2002) på at man ved å bruke 1positivisme i
arbeidet som Skjervheim knytter til naturvitenskapen, fører til at man reduserer
mennesket til et objekt og noe som kan omformes. Rutiner og prosedyrer fører
til en slags vanetenking eller at man ikke er tilstede i relasjonen som oppstår her
og nå, fordi fokuset er på målet. Dette fører igjen til at handlinger basert på etikk
blir vanskeligere etter som handlingsvalgene allerede er forutbestemt.
For å skape et skille mellom de ulike handlingsalternativene og samværsformene
bruker Skjervheim (2002) begrepene primær etikk (praxis) og sekundær etikk
(poiesis). Disse blir brukt for å beskrive ulike kvaliteter og holdninger i
samværet. I poesis er handlingene, situasjonen og beboeren et middel for å nå et
mål f. eks kan man bruke humor som et pedagogisk middel, for å motivere
beboeren til å utføre en krevende oppgave. Relasjonen blir her preget av et
subjekt-objekt forhold, og Skjervheim (2002) peker på at et slikt samvær vil føre
til mistillit. Tillit og trygghet i relasjonen mellom beboer og vernepleier er en
1
Positivisme beskriver en vitenskaplig tilnærmingsmåte til menneske som her blir et
forskningsobjekt. Kunnskap om mennesket oppnås gjennom metodisk, empirisk og
vitenskapelig observasjon, og handlingen baseres på metoder man finner igjen i
naturvitenskapene, som er idealet for positivisme. (Store Norske Leksikon, 2013).
34
KANDIDATNUMMER 371
forutsetning for å kunne bruke humor (Eide og Eide, 2010) Mens i praxis er
samværet et mål i seg selv, og samværet er preget av dialog og likeverd.
En stor del av våre handlinger og relasjoner i dagliglivet baseres på praxis
(Skjervheim, 2002). I samhandlingen er det to subjekter som møtes, og dette gir
grunnlag for å møte de umiddelbare ytringene og det spontane som oppstår i
samværet. Denne formen for samvær kan bidra til å skape tillit og sammen med
trygghet i relasjonen vil dette danne grunnlaget for at man kan samhandle i
poiesis på helt andre betingelser. Skjervheim (2002) viser til at poiesis samvær
og handlinger ofte er nødvendig men at primær etikk er en forutsetning for
sekundær etikk, og at det er grunnleggende områder av menneskers samhandling
som ikke kun alene kan baseres på poiesis handlinger.
I bofellesskapet blir hverdagslivet et felt for profesjonelle perspektiver, og dette
betyr i utgangspunktet at all praxis kan blir et område for poiesis. I
vernepleierfaglig arbeid vil man veksle mellom å være i poiesis og praxis, og
dette er nødvendig for å kunne opprettholde kvalitet og kontinuitet, men man må
være klar over hvilke mekaniser de ulike samværsformene fremmer. Humor kan
bli brukt i begge samværsformene, men premissene blir forskjellig.
Det som kjennetegne vernepleie er målrettet miljøarbeid. Dette kan være ulike
opplæring, tiltak eller pedagogiske metoder, og felles for disse er at de har
tydelige og forhåndsbestemte mål. Et eksempel er at innenfor atferdsanalysen
blir lek brukt som en metode for å lære beboeren sosiale ferdigheter (Holden,
2005) For personer med utviklingshemning kan lek være en form for humor
(Søbstad 1995, Tyrdal 2002a). Når humor blir noe teknisk og instrumentelt og et
middel for opplæring kan dette gå på bekostning av humorens karakter. Det kan
tenkes at beboeren forbinder lek med opplæring, og dermed mister gleden og
35
KANDIDATNUMMER 371
interessen av lek som humor. Piagets stadieteori viser til at forståelsen av humor
utvikler seg i stadier (Søbstad 1995 & Tyrdal 2002a) kan dette føre til at
beboerens utvikling stagnerer? I poesis kan også vernepleieren utelate å møte
beboerens humoruttrykk, fordi det blir sett på som lite relevant og
hensiktsmessig i forhold til samværets formål, og at det ikke er rom for humor.
Sævi (2007) viser til at gjennom et metodisk, analytisk og observerende blikk
kan man ende opp med å distansere seg fra beboeren. Lindås (2005) viser til at
objektgjøring er sammensatt, men at fellesnevneren er at beboeren blir et mål for
handlingene. Hvordan skal man da klare å se det allmennmenneskelige, når
fokuset er på selve utviklingshemningen? Skjervheim (2002) beskriver at man
igjennom poiesis ønsker å skape et bedre menneske. Miljøarbeid tar sikte på å
videreutvikle ferdigheter og ressurser, slik at beboeren får brukt hele sitt
potensial. Hensikten er god, men som nevnt tidligere er det grunnleggende
områder i menneskes liv som ikke kan baseres på mål-middel handlinger
(Skjervheim, 2002).
Sævi (2007) beskriver to former for asymmetri i relasjonen mellom vernepleier
og beboer. Den faktiske asymmetrien som er tilstede i relasjonen allerede fra
starten og baseres på at det er ulikhet i ansvar, rolle og kunnskap, og metodisk,
prinsipiell asymmetri som oppstår i relasjonen når det blir lagt opp til et
maktforhold. I poiesis er rammene rundt samværet helt klart lagt opp til at det
vil være et distinkt asymmetrisk forhold mellom beboer og vernepleier. Videre
peker Sævi (2007) på at selv om relasjonen i utgangspunktet er asymmetrisk
trenger ikke samværet å bli preget av asymmetri. Det å møtes i praxis krever at
vernepleieren nettopp gir slipp på makten for en stund. Praksisfortellingen med
Ole er et eksempel på praxis, og fokuset var på samværet i seg selv. I praxis
samvær kan det være lettere å ta tak i den spontane humoren, fordi samværet gir
36
KANDIDATNUMMER 371
rom for det. Humor kan også være en kvalitet ved relasjonen som blir verdsatt,
og som man lar blomstre, ettersom samværet baseres på at det er to subjekter
som samhandler.
5. 3 Humor – Noe personlig eller profesjonelt?
I dette kapittelet vil jeg drøfte hva det vil si å være personlig i arbeidet, og
hvordan vernepleierens yrkesidentitet påvirker humoren.
Det å være personlig og profesjonell blir ofte sett på som to motsetninger, men
Skau (2011) peker på at dette ikke er tilfellet og at det å være profesjonell
forutsetter at vernepleieren er i stand til å være personlig i samhandling med
beboeren. Videre beskriver Skau (2011) profesjonell kompetanse som en trekant
bestående av teoretisk kunnskap, yrkesspesifikke ferdigheter og personlig
kompetanse. Disse utgjør til sammen en helhet, som står i et
avhengighetsforhold til hverandre. En forutsetning for å bruke humor er at
vernepleieren bruker hele sin samlede kompetanse i arbeidet.
For å kunne belyse ulike aspekt ved det personlige og profesjonelle og hvordan
den personlige kompetansen kan komme til uttrykk, vil jeg ta utgangspunkt i en
praksisfortelling:
Jeg hadde ansvar for Pål med diagnosen dypt utviklingshemning og han var
veldig glad i å sitte på gulvet og leke med en kasse leker og ulike gjenstander,
som han pleide å kaste på gulvet. Da kunne han sitte og smile og le for seg selv.
Personalet pleide som regel å sitte på en stol og se på at han lekte. En dag
bestemte jeg meg for å se hva som skjedde, om jeg satt med ned å lekte med
ham. Fra utsiden måtte hele situasjonen se temmelig komisk ut, når to godt
37
KANDIDATNUMMER 371
voksne personer sitter å kaster leker på gulvet. Men vi koste oss, lekte og lo
sammen.
Skau (1998:77) knytter det personlige til vernepleierens menneskelige kvaliteter,
og at ”humoristisk sans, og godt humør” er en del av vernepleierens personlige
kompetanse. Humor brukt i profesjonelt arbeid skiller seg fra privat humor ved
at den har samme funksjon som all omsorgen som blir gitt. Den skal ha fokus på
beboeren, og først og fremst komme beboerne til gode. Vernepleieren bør i
arbeidet ta utgangspunkt beboerens humor, og være tilbakeholden med egen
humor (Eide og Eide, 2010) . Dette betyr at beboerens interesser og ønsker
danner grunnlaget, men dette fordrer at vernepleieren ser på humoren som en
nødvendig og betydningsfull del av samspillet, og ikke minst sin personlige
kompetanse.
I eksempelet trer jeg frem for Pål som et menneske, men ikke kun som et
menneske men også som et lekent og humoristisk menneske. Det å bruke seg
selv på denne måten i arbeidet handler på mange måter om å ”ikke være en
hvem som helst”, men å tre frem som noe mer enn kun én ut av mange
vernepleier (Lorentzen, 2003,2006). Men hva vil det si å være personlig i
profesjonelt arbeid? Skau (2011) beskriver at den personlige kompetansen er
knyttet til hvem vernepleieren er som person, og være menneskelige egenskaper.
Askland (2006: 61-63) drøfter det å eksister og hvordan man definerer seg selv
som person og sin rolle ut ifra et eksistensialistisk menneskesyn, basert på
Anne- Lise Løvlie Schibbye. ” Å eksistere betyr å tre fram, komme til syne. I det
å tre fram blir vi synlige for oss selv, ikke bare som et individ, men som det
spesielle individet jeg er” (Schibbye referert i Askland 2006: 61). Det å eksistere
38
KANDIDATNUMMER 371
viser til menneskets konkrete liv, og dette påvirker hvordan man velger å skape
sitt innhold eller essens. Som person eksisterer man allerede før man begynner å
definere seg ut ifra rollen som vernepleier. Videre peker Askland (2006) at det å
være autentisk innebærer å klare og beholde følelsen av eksistens, og at dette er
eneste måten det er mulig å påvirke rollen man innehar. Man kan la det
personlige farge det profesjonelle, og la dette komme til utrykk i yrkesutøvelsen.
Det å være autentisk omfatter å ha kontakt den man er, og la yrkesutøvelsen
berøre hele sin person. Et sentralt perspektiv innenfor eksistensialisme er at
mennesket står fritt til å velge å vise sitt innhold til omgivelsene. Hvorfor velger
man å ikke være personlig i yrkesutøvelsen?
Skau (2011) beskriver at vernepleieren må finne mening med arbeidet og at
yrkesutøvelsen må gjøres betydningsfull for en selv. I et historisk perspektiv har
vernepleierens yrkesidentitet vært i konstant endring, og dette har ført til at
vernepleierens tilhørighet til faget og forståelse av egen yrkesutøvelse har blitt
tvetydig og kompleks. Dette kan føre til at det blir vanskelig å definere seg selv
som vernepleiere, og hva som gir betydning i arbeidet. Er det å definere seg selv
innenfor en bestemt fagtradisjon eller å bruke seg selv som ressurs i yrket?
Yrkesidentitet omfatter flere aspekt ved vernepleieren, og det handler ikke kun
om å realisere seg selv som person, men også fagperson. Kan dette være en
mulig årsak til at man ønsker å distansere seg fra det personlige og hverdagslige
fordi man ønsker å få brukt sitt faglige potensial i yrkesutøvelsen? Det kan
tenkes at man ønsker anerkjennelse fra omgivelsene på at man gjør et godt
arbeid, og igjennom å være faglig dyktig kan man oppnå dette. Det kan også
tenkes at man som vernepleier trenger noe håndfast å forholde seg til og at det
personlige er noe diffust som man kanskje ikke ser behovet for i arbeidet eller at
39
KANDIDATNUMMER 371
bruker sin personlige kompetanse i arbeidet men ikke har et bevist forhold til,
fordi den faglige kompetansen har høyere status.
Folkestad (2000) og Dæhlen (2006) viser til at vernepleierfaglig arbeid står i en
tillitskrise, og at denne omfatter to områder blant annet stilles det tvil om
vernepleieren fortsatt besitter relevant kompetanse for å arbeide med
utviklingshemmede og om det er behov for høgskoleutdannet personale i
bofellesskapet. Kan dette føre til at vernepleieren havner i et spenningsforhold
mellom person og fag, og i arbeidet må bevise for seg selv og omverdene at de
har kompetanse og dermed velger å fokusere på det faglige? Pettersen (2005)
peker på at vernepleieren ofte blir forvekslet med andre yrkesgrupper som f. eks
hjelpepleiere og at dette skaper mye frustrasjon og irritasjon hos vernepleiere.
Kan det at man velger å fokusere på seg selv som fagperson og vernepleiere
istedenfor det personlig være en måte å distansere seg og skape et skille mellom
seg selv og andre yrkesgrupper? På en annen side kan det å bruke sin personlige
kompetanse i arbeidet være en måte å vise sin profesjonelle kompetanse som
vernepleier uten å være selvhevdende, og at man på denne måten kan vise at
man besitter personlig-, teoretisk- og fagkunnskap som gjør en i stand til å bruke
sin personlige kompetanse som f. eks humor.
Nygren (2004) kommer med en påstand om hvorfor man ønsker å skape et skille
mellom det personlige og det profesjonelle i arbeidet. Dette baseres på en
forestilling om at man igjennom å være personlig blottlegger seg selv som
person, og blir nødt til å betrakte seg selv og sin personlighet med et profesjonelt
blikk. Det å vise sin personlighet eller personlig kompetanse krever noe av én,
og man gjør seg selv sårbar både for andres og egen kritikk. Kanskje opplever
man at personlig kompetanse er vanskelig å forsvare faglig eller at man vegrer
40
KANDIDATNUMMER 371
seg for å bruke humor, fordi man ikke ønsker og bli bevisst eller måtte analysere
mekanismer bak sin selvforståelsen og personligheten
I eksempelet peker jeg på at det kan se ”komisk” ut fra utsiden om noen kommer
inn. Implisitt i dette ligger det en frykt for å bli oppfattet som ”useriøst” eller
”ufaglig”, og man er redd for å tape ansikt ovenfor kollegaene sine. Askland
(2006) beskriver at vernepleieren kan verdsette ulike personlige egenskaper på
jobb og privat, og at personen kan bruke humor i hverdagen, men ikke på jobb.
Kanskje det er lettere å være en av mengden enn å skille seg ut, og at man velger
å skjule seg bak det profesjonelle, for å beskytte seg selv. På en annen side
trenger ikke dette nødvendigvis å bety at man ikke møter beboerens humor, men
at man kanskje vegrer seg eller ikke deler den siden av seg selv i arbeidet. I
tillegg krever arbeidet med psykisk utviklingshemmede at humor er mer tøysete
eller leken, siden de fungerer på et lavere kognitivt nivå. Dette kan tenkes at
man har sperringer eller at det er vanskelig å oppføre seg på denne måten når
man er voksen, fordi man synes at det er pinlig eller kanskje man ikke definerer
seg selv som en tullete og tøysete person.
Vernepleier faglig arbeid er krevende fordi det forutsetter at man er dyktig
faglig, men også et godt medmenneske. ”Identitetsarbeid er et risikabelt
prosjekt; en kan mislykkes i å velge seg selv, være seg selv eller å realisere seg
selv” (Pettersen 2005:30). I dette peker Pettersen (2005) på noe av det
grunnleggende ved vår yrkesidentitet, og at det handler om å ”lykkes” både på
det personlige og faglige planet, og definere seg ut ifra noe som gir betydning
for en selv og ikke minst aksept og anerkjennelse fra kollegaer. I arbeidet må
vernepleieren tørre å bruke og by på seg selv, slik beboeren kan bli berørt av oss
og vi av dem. Igjennom å ikke være personlig gjør man en form for ubevisst
41
KANDIDATNUMMER 371
ansvarsfraskrivelse, og overlater handlingen til rutiner og prosedyrer eller til ytre
omstendigheter. Man ser kanskje ikke kvaliteten i det personlige kan tilføre
arbeidet, og at man har noe som er unikt og som skiller én fra andre i arbeidet.
Dette må helt klart sette sperrer for yrkesutøvelsen at man ikke våger å vise sin
personlige egenskaper som er passende for arbeidet. Personlig kompetanse er
også en form for ”taus kunnskap” som kan være vanskelig å etterprøve og som
muligens ikke har like høy status innenfor vernepleieryrket.
42
KANDIDATNUMMER 371
6. 0 Avslutning
I arbeidet med oppgaven har jeg utviklet en større forståelse og bevissthet rundt
humor, og hvilke muligheter og begrensninger humor har i profesjonelt arbeid.
Det har vært krevende og utfordrende å se sammenhenger og kople humor til
teorier på vernepleierfeltet, men ikke desto mer lærerikt. Det har ført til at jeg
har fått en dypere forståelse for hvilke mekanismer som ligger til grunne for
vernepleierens oppfattninger, verdier og holdninger i yrkesutøvelsen. Gjennom
arbeidet med oppgaven har det gått opp for meg hvor stor betydning det
alminnelige og mellommenneskelige har i yrkesutøvelsen, enn det jeg først
hadde vært klar over.
Humor som fenomen i profesjonelt arbeid er sammensatt og omfatter beboerens
individuelle preferanser, humorforståelse og personlighet, og er en del av
vernepleierens personlige kompetanse og yrkesidentitet. Det
mellommenneskelige kan være med på å arbeidet mening og betydning for
vernepleieren, og være noe både vernepleieren og beboeren setter pris på. I
samhandlingen kan humor være en ressurs som ikke trenger å ta utgangspunkt i
noen bestemt metode eller pedagogikk, men krever at vernepleieren er bevisst
rundt egen selvforståelse og bruk av humor, og ikke minst hvilke begrensninger
man ilegger seg selv i arbeidet. Min erfaring er at humor har en positiv effekt på
relasjonen, samhandlingen og kommunikasjonen, men humor trenger ikke
utelukket å være noe positivt. Dette fordrer at vernepleieren har innsikt i
hvordan holdninger, verdier og oppfatninger enten kan hemme eller fremme
humor, samt hvordan rammene og kulturen i bofellesskapet kan påvirke
humoren.
43
KANDIDATNUMMER 371
7.0 Kildehenvisning
7.1 Litteratur
Arntzen, A.(2003). Det latterlige alvor. 2. Opplag. Oslo, Det Norske Samlaget.
Askheim, P, O. (2003). Fra normalisering til empowerment: ideologier og
praksis i arbeid med funksjonshemmede. Oslo, Gyldendal Akademiske.
Askland, L.(2006) Det personlige i det profesjonelle. Ti tekster til tanke. Oslo,
Gyldendal.
Aubert, A, M. og Bakke, I, M. (2008). Utvikling av relasjonskompetanse. Nøkler
til forståelse og rom for læring. Oslo, Gyldendal Akademiske.
Chalachanova, A. og Paluga, P. (2010). Felles forståelse og mangfoldig
yrkeskultur. I: Grung, M. R. m.fl (red.). Vernepleierboka 2010 – 20 år etter
reformen. ss. 99-188. Oslo, FO.
Dalland, O. (2007). Metode og oppgaveskriving for studenter. 4.utg. Oslo,
Gyldendal.
Dæhlen, D. (2006). Vernepleierprofesjonen og den allmenne tillitskrise – en
diskusjon av tre strategier for å skape tillit . I: Horndal, B. og Rynning, T. (red.)
Vernepleier-utdanning og yrke i et faglig og etisk perspektiv. Skriftserie.
Forskningsrapport 12/2006. ss 107- 123. Akershus, Høgskolen i Akershus.
44
KANDIDATNUMMER 371
Eide og Eide.(2010). Kommunikasjon i relasjoner. Samhandling, konfliktløsning
og etikk. 2. utgave. Oslo, Gyldendal.
Fennefoss, T, A og Jansen, K, E.(2004). Praksisfortellinger – på vei til innsikt
og forståelse. Bergen, Fagbokforlaget.
FO. (Seksjonsrådet for vernepleie i Fellesorganisasjonen). (2008). Om
vernpleieryrket Oslo, FO.
Folkestad, H.(2000). Ambisjonen er å yte tilpasset hjelp. I: Froestad,J.,
Solvang,P., og Slder,M. (red.). Funksjonshemning, politikk og samfunn. ss .253278. Oslo, Universitetsforlaget.
Folkestad, H. (2004). Institusjonalisert hverdagsliv: en studie av samhandling
mellom personalet og beboere i bofellesskap for personer med
utviklingshemning. Bergen, Høgskolen i Bergen.
Holden, B. (2005). autisme. Amandas møte med atferdsanalysen. Oslo,
Gyldendal.
Horndalen, B.(2006). Hva kvalitetssikrer vernepleiernes yrkesetikk. I: Horndal,
B. og Rynning, T. (red.).Vernepleier-utdanning og yrke i et faglig og etisk
perspektiv. Skriftserie. Forskningsrapport 12/2006. ss 86-106. Akershus,
Høgskolen i Akershus.
Jacobsen, D, I. (2010). Forståelse, beskrivelse og forklaring. Innføring i metode
for helse og sosialfagene. 2. utgave. Oslo, Høyskoleforlaget.
45
KANDIDATNUMMER 371
Krogh, T. (2009). Hermeneutikk. Om å forstå og fortolke, Oslo, Gyldendal
Akademiske.
Linde, S og Norlind, I.(2003). Innføring i profesjonelt miljøarbeid. Systematisk,
kvalitet og dokumentasjon. Oslo, universitetsforlaget.
Lindås, L. G.(2005). Ansvar forlikeverd: etikk i tverrfaglig arbeid med
habilitering og rehabilitering. kap. 1,3,5. Oslo, Gyldendal.
Lorentzen, E. (2008). Psykisk utviklingshemning – Hvordan stilles diagnosen?.
I: Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 2 ss 201- 202. Oslo, Den norske
legeforning.
Lorentzen, P. (2001).Partnerkompetanse. Kommunikasjon og mening er noe vi
skaper sammen I: (Samordningsrådet for arbeid for mennesker med
utviklingshemning) .SOR rapport nr 3- 2011. ss. 12-15. Oslo, SOR.
Lorentzen, P. (2003). Fra tilskuer til deltaker. Samhandling og kommunikasjon
med voksne utviklingshemmede. Oslo, universitetsforlaget.
Lorentzen, P. (2006).Slik som man ser noen. Faglighet og etikk i arbeid med
utviklingshemmede. Oslo, Universitetsforlaget.
Martinussen, W. (2008).Samfunnsliv. Innføring i sosiologiske tenkemåter. 2. utg.
Oslo, Universitetsforlaget.
46
KANDIDATNUMMER 371
Melgård, T. (2003).Utviklingshemming. I: Eknes, J. (red.) Utviklingshemning og
psykisk helse. ss 11- 32. Oslo, Universitetsforlaget.
Nygren, P.(2004). Handlingskompetanse – Om profesjonelle personer. Oslo,
Gyldendal.
Nyhus, A.(2002). Å lære i dialogisk praksis I: Lundstøl, J (red.) I dannelsens
tegn. Profesjonell selvforståelse i arbeid med mennesker. ss. 110-128.
Gyldendal, Oslo.
Pettersen, M.(2005).Samfunnsansvar eller personlig prosjekt?
Vernepleierstudenters yrkesvalg utforsket gjennom narrativer. Rapport nr
6/2005 Bergen, Høgskolen i Bergen.
Pettersen, M og Sævi, T.(red.).(2009). Krumtappen og sjøstjernen – en
artikkelsamling om omtanke og entusiasme i profesjonelt arbeid. Bergen,
Høgskolen i Bergen.
Pettersen, M. og Vindenes, T, I. m. fl .(2012). Å lese vernepleierfaglig praksis
på nye måter. Praksisfortellingen som utgangspunkt for kunnskapsutvikling. ss.
46-59. FONTENE forskning nr 2/12 Oslo, FO.
Repstad, P. (2004).Sosiologiske perspektiver for helse- og sosialarbeidere.
2.utg. Oslo, Universitetsforlaget.
Seljelid E, P. (2002).Kan omsorg læres? Fortellingen som pedagogisk
hjelpemiddel. Bergen, Fagbokforlaget.
47
KANDIDATNUMMER 371
Skau, G. M.(1998).gode fagfolk vokser… personlig kompetanse som utfordring,
Oslo, Cappelens Akademiske forlag.
Skau, G. M.(2011).Gode fagfolk vokser. Personlig kompetanse i arbeidet med
mennesker, 4. utg. Oslo, Cappelens Akademiske forlag.
Skjervheim, H. (2002).Mennesket. Oslo, Universitetsforlaget.
Svebak, S.(2000).Forlenger en god latter livet? HUMOR , STRESS OG HELSE.
Bergen, Fagbokforlaget.
Sævi, T. (2007).Den pedagogiske relasjonen .En relasjon annerledes enn andre
relasjoner. I: Kaldestad, H, O. (red.). Grunnverdier og pedagogikk. ss 107- 131.
Oslo, Universitetsforlaget.
Søbstad, F.(1995). HUMOR i pedagogisk arbeid. Oslo, Tano Aschehoug.
Tyrdal, S. (red.).(2002a). HUMOR OG HELSE – i teori og praksis bok 1. Fra
smilehull til latterkrampe. Oslo, Kommuneforlaget AS.
Tyrdal, S.(red.).(2002b). HUMOR OG HELSE – i teori og praksis bok 2. Fra
smilehull til latterkrampe. Oslo, Kommuneforlaget AS.
Utdanning og forskningsdepartementet. (1999).Rammeplan og forskrift for 3årig vernepleierutdanning. Oslo, Norgesnettrådet.
48
KANDIDATNUMMER 371
7.2 Internett
Gundersen, A. og Pettersen, M.(2006) .Hvor er egentlig vernpleierens
arbeidsfelt?. I: Embla nr 8/2006 Embla, Oslo. [Internett]. Tilgjengelig fra:
http://www.fontene.no/fagartikler/article2472086.ece . [Nedlastet 31.april
2013].
Helsedirektoratet. (2013). ICD-10. –Den internasjonale statistiske klassifikasjon
av sykdommer og beslektede helseproblemer [Internett]. Tilgjengelig fra:
http://finnkode.kith.no/#|icd10|ICD10SysDel|2596295|flow [Nedlastet 31.april
2013].
Helsepersonelloven.(1999). Lov om helsepersonell m.v 2 juli 1999 nr 64
[Internett].
Tilgjengelig fra: http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-064-005.html#21
[Nedlastet 20 mai 2013].
Høgskolen i Bergen.(2013).Bachelor i vernepleie. [Internett]. Tilgjengelig fra:
http://student.hib.no/fagplaner/ahs/fagplan.asp?kode=VPL [Nedlastet 05 mai
2013].
Sosial- og Helsedepartementet.(21. april 1999).NOU 2001:22 . Fra bruker til
borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmedes barrierer. [Internett].
Tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/dok/nouer/2001/nou2001-22/2.html?id=143943 [Nedlastet 05 mai 2013].
Sosial- og Helsedepartementet.(2. mai 1994). NOU 1994:8 Kompetanseutvikling
i arbeidet med psykisk utviklingshemmede.[Internett]. Tilgjengelig fra:
www.regjeringen.no/nb/dep/ad/dok/nouer/1994/nou-1994-
49
KANDIDATNUMMER 371
8/5/1.html%3Fid%3D333082+&cd=1&hl=no&ct=clnk&client=seamonkey-a
[Nedlastet 05 mai 2013].
Stor Norske Leksikon. (2013). [Internett]. Tilgjengelig fra:
http://snl.no/positivisme/vitenskapsfilosofi .[Nedlastet 25 mai 2013].
Utdannings- og forskningsdepartementet. (01. desember 2005).Rammeplan for
vernepleierutdanningen. [Internett]. Tilgjengelig fra:
http://www.regjeringen.no/upload/kilde/kd/pla/2006/0002/ddd/pdfv/269377rammeplan_for_vernepleierutdanning_05.pdf [Nedlastet 07 mai 2013].
50