Transcript SORGENFRI # 15 - APRIL/MAI 2010

SORGENFRI # 15 - APRIL/MAI 2010
6
Pynt med mening
«Tatovering. Det å tatovere,
dvs. dekorere huden ved å
deponere fargestoffer i lærhuden ved hjelp av små stikk
med en nål som fører fargestoffet ned i huden.»
Tekst: Viljar Valsø
Foto: Eivind Stuevold
Å pynte seg er noe vi mennesker har
drevet med i alle år. Utseende spiller
en rolle, selv om normene for hva som
er pent, forandrer seg over tid. Vi gjør
det for å markere identitet, tilhørighet
og for å se bra ut. Da man i 1991 fant
«ismannen Øtzi», en ca fem tusen år
gammel mann frosset fast i isen oppe i
Alpene, viste det seg at han hadde hele
57 tatoveringer rundt om på kroppen.
Tatoveringskunsten er med andre ord
ikke noe nytt fenomen. Den går igjen
over hele verden, har blitt utført med alt
fra torner og aske til elektrisk drevne
nåler og sterilt blekk. Tatoveringer har
noe spesielt ved seg. Dettenoe skal vi se
litt nærmere på.
På tur til Stjørdal
Vi har besøkt Øystein «Tegnstein» på
studioet Lowlife Tattoo i Stjørdal for å ta
en prat om tatoveringer. Hva er greia?
Hva er det som får stadig flere til å bruke
tusenvis av kroner på å deponere blekk i
underhuden? For mange vil det nok virke
for ekstremt, mens andre vil tatoveres
nettopp fordi det er litt ekstremt, litt
tabu. Men er det egentlig det?
Jeg kommer ramlende inn på Lowlife
Tattoo rett fra snøværet på utsiden, seint
ute og stressa. Ved første øyekast ser
det ut som et klassisk tattoo-studio.
Her henger det motiver på alle veggene.
Hodeskaller, dolker i hjerter, pinupjenter
i femtitalls-stil, vimpler med «kjære
mor» og kinesiske drager i et salig
kaos. Fra stereoen hyler fuzzgitar og
bass. Og de to herrene som møter meg,
ser ut som de kunne skremt fanden på
flatmark.
– Hei hei, der kommer du ja. Har en
kunde om en halv time, så kan vi ta en
prat etterpå. Øysteins lett gjennkjennelige ansikt er et stort glis bak resepsjonen. Perfekt, tenker jeg, nå får vi se
mannen i aksjon. Roger-Rock, som eier
studioet, ser seg så vidt over skuldra
mens han sitter og forbereder utstyr til
neste kunde. Her er det tydeligvis full
rulle.
– Hei.
En tatovering blir til
17:11. Ei jente i begynnelsen av tyveårene skal i ilden. Hun har med seg
venninna som moralsk støtte. Motivet er
«Lille My» fra Mummidalen.
– Nei, det gjør ikke særlig vondt. Vel,
det kommer an på hvor på kroppen du vil
ha den, da.
Ubehaget og smerten er ofte et tema
for førstereiskunder. Den «enorme»
smerten er vel også et yndet tema for
en spøk eller to. Øystein gjør seg klar.
Det er en del ting som skal forberedes
før man kommer igang med selve
stikkingen. Motivet må tegnes av på
et stykke blåpapir som skal overføre
motivet til huden. Det skal monteres en
ny og steril nål i tatoveringsmaskinen.
Blekket helles opp i små plastkopper.
Området som skal bli tatovert, må
barberes og vaskes med sprit, og
Motorhead må settes igang på anlegget.
Nå kommer engangshøvelen fram. Det
er like før.
17:18. Øystein overfører motivet fra
blåpapiret til jentas nakke. Når han drar
av papiret, står motivet igjen på huden,
som en kladd av blå linjer. Etterpå blir
hun stående foran helfigurspeilet å
stirre intenst og lenge. Er plasseringen
riktig? Er motivet beint? Vil jeg egentlig
dette?
17:24. Avgjørelsen er tatt, og jenta er
tilbake i stolen. Stereoanlegget legger
om takta til god, gammel funk, og
bassen blander seg med lyden av nåla.
Nå er det konsentrasjon.
Jeg setter meg godt til rette og bare
ser på. Hun blir litt bleikere idet nåla tar
ned i huden, men sitter i ro og tar det
pent.
17:36. Jenta smiler og ser ned, før hun
plutselig biter tennene sammen i en
grimase. Det er sart hud og mange
nerver i nakken, men nåla bare går og
går. Tatoveringsartisten har bare ett
7
SORGENFRI # 15 - APRIL/MAI 2010
fokus, den perfekte streken. Streken
som skal være akkurat der, resten
av livet. Han legger en strek, tørker
vekk overflødig blekk og legger en til.
Innimellom smører han litt vaselin over
motivet for å holde huden fleksibel. Til
kantlinjer bruker han en bunt på syv
nåler, som gir tynne presise streker i
huden. Flater farges og skyggelegges
med en noe bredere kam av nåler.
17:50. Øystein lener seg tilbake og
vasker vekk blod og blekk.
– Da er vi ferdige. Jenta blir oppspilt
og litt fnisete gira før turen går bort
til speilet igjen. Verket betraktes og
beskues fra alle vinkler. Venninna
gransker motivet intenst, leter etter
ujevnheter eller skjevheter. Om noe
må rettes på, er det best å gjøre det
helt med det samme. En helt fersk
tatovering er som regel sterk og klar i
kontrast og farge, og den står av og til
8
litt ut av huden på grunn av hevelsen
som oppstår når man blir stukket i. På
en måte ser de litt falsk ut, men de er
absolutt ikke det. Nå venter en til to uker
med rensing og smøring for å få såret til
å gro mest mulig jevnt, slik at fargene
sitter og strekene holder seg presise.
Ens egen påpasselighet i denne fasen er
viktig for sluttresultatet.
– Ja, sier venninna, den ble kjempefin,
jo! De ler litt og puster ut. Skuldrene
senkes. Nå er det for alltid.
Hvorfor tatovering?
Øystein og jeg går en tur på butikken og
prater litt løst og fast. Hvorfor vil folk
tatovere seg?
– I vestlig kultur tror jeg det handler
om forfengelighet, sier Øystein. Folk
ønsker å pynte seg, rett og slett. Andre
kulturer har opp gjennom historien
hatt andre innfallsvinkler, ofte er det
identitet og tilhørighet som markeres.
Ordet tattoo kommer av det polynesiske
ordet tatau. På Samoa har de drevet med
rituelle tatoveringer i over to tusen år.
Store geometriske mønstre over beina
og opp til midjen markerer overgangen
til voksenlivet og deltakelse i stammens
lederskap. På Filippinene har urbefolkningens stammer også brukt tatoveringer for å markere rang i samfunnet,
samt som merker for utførte bragder i
konflikter med andre stammer. I Japan
tror man tatoveringskunsten har eksistert siden år ti tusen før Kristus. Opp
gjennom landets historie har kunsten
periodevis vært svært utbredt. Man
mener å vite at ainuene, de japanske
øyenes urbefolkning, tatoverte ansiktene
sine, også her med åndelige rituelle
hensikter. I Japan begynte man også på
syttenhundretallet å merke kriminelle
med tatoveringer. Dette var ikke statlig
praksis særlig lenge, men ble likevel til
en tradisjon blant kriminelle, helt opp til
SORGENFRI # 15 - APRIL/MAI 2010
våre dagers japanske mafia, Yakuzaen.
Status og straff
Også i Russland har tatoveringskunsten
bredt om seg blant kriminelle og i fengselskulturen helt opp til vår tid. Spesielt
var dette utbredt under Sovjetunionens
regime, fordi fangepopulasjonen vokste
enormt i denne perioden. Her merket
fangene hverandre, ofte ut ifra hva de
var dømt for. I tillegg markerte tatoveringene status og plassering innenfor
fengselets hierarki, omtrent som et
slags kastesystem. Systemet har utviklet
seg over tid til å bli et rikt symbolspråk
hvor bestemte motiver står for bestemte
ting. Her finnes det for eksempel tatoveringer som merker deg som tyv, ofte
en katt eller kløvertegnet vi kjenner fra
spillkort. Et annet motiv som gikk igjen
var slott og palasser, hvor antall tårn og
spir symboliserte antall år man hadde
sonet. Andre ganger ble fanger tvangsta-
tovert som straff for brudd på fengselets
interne kodekser, eller tyvenes lov, som
det gjerne ble kalt. For eksempel kunne
man få ordet tyster skrevet i panna om
man søkte å samarbeide med vokterne.
Dette språket har beholdt sin integritet
gjennom meget harde straffereaksjoner
mot fanger som får tatovert falske
motiver.
Sjømenn og konger
I Europa mener man tatoveringer
var rimelig utbredt blant førkristne
stammer, og tradisjonen kom tilbake
med sjømenn som ble tatovert i såkalte
fjerne strøk. Raskt ble tatoveringer
knyttet til sjømenn og var lenge
nærmest synonymt med denne yrkesgruppen.
Faktisk utviklet det seg også en
tatoveringstrend blant overklassen i
Europa utover attenhundretallet, særlig
i England. Den britiske kong Georg den
femte skal ha fått tatovert «Jerusalems
kors», de kristne korsfarernes merke,
under en reise til Midtøsten i 1892. I
Japan skal han også ha fått en drage
tatovert på armen.
Fra tribals til statements
Når vi kommer tilbake til Lowlife Tattoo
har Roger-Rock fått en ny kunde, så vi
tar en tur på nabopøbben Bamses for å
gi dem litt fred og fortsetter praten over
en kaffe.
Ifølge Øystein er det omtrent like
mange gutter som jenter som velger å
tatovere seg. Det er ikke en gutteting
lenger, om det noen gang har vært det.
TV-programmer som «Miami Ink.» har
hjulpet mye for å gjøre tatoveringer til en
allment akseptert greie. Mange myter
har blitt avkreftet, som for eksempel at
fargetatoveringer sitter dårligere enn
sorte. Det er ganske enkelt ikke tilfelle.
Opp gjennom sine ti–elleve år som
9
SORGENFRI # 15 - APRIL/MAI 2010
tatovør har han heller ikke inntrykk av
at kundeantallet har økt spesielt raskt.
Heller er det snakk om at trendene har
blitt mer delt opp og definert innenfor
stilarter.
– På seint nittitall, for eksempel,
gjaldt det å ha store «tribals», slike feite
mønster opp gjennom armene. Den
gangen tok man en tattis, og det var på
en måte nok. At man gjorde det, var et
«statement» i seg selv. Motivene var ikke
fullt så viktige. Nå for tiden ønsker folk
at motivet skal være mer personlig. De
ønsker at det skal bety noe mer, men
mange følger nok det de oppfatter som
trenden likevel. Rockabillyfolka har sine
typiske motiver, som hodeskaller med
greasehår, gitarer og noter, spillkort
og pinupdamer, svaler, stjerner og
slike ting. Punkere velger ofte sine
klassiske symboler, og metallfolka har
sine ting igjen. Nå er det også populært
med «sleeves», altså tatoveringer som
10
dekker hele armen.
Trend og skam
– Det der med trender er egentlig bare
trist. Trender kommer og går, de er
moter. Tatoveringer er permanente, det
stikk motsatte. Folk kvitter seg med
klær som går av moten, ikke sant. Slik
er det ikke med tatoveringer. En del folk
skammer seg over sine gamle tatoveringer. Når de kommer for å få en tatovering, så spør jeg alltid om de har noe fra
før. Så sier de, jada, jeg har et kinategn
men så skjemmes de, blir ille til mote og
sier at nå skal de ha stjerner eller noe
annet som er trendy akkurat nå. Du skal
jo ikke skjemmes over en tatovering. Og
de gjør ikke noe med det, men velger
heller å gå rundt og skjemmes.
– Så de kommer ikke og ber deg om
å legge et nytt motiv over? En såkalt
«coverup».
– Joda, det skjer, og dette er noe jeg
har drevet med lenge, nettopp fordi folk
prøver og feiler. Altså, du kan dekke over
en tatovering, men det er en større, mer
utfordrende prosess, og de som tar en
tatovering for å følge en trender som
regel heller ikke villige til å gå så langt
for å rette det opp. Med andre ord, det
ligger nok ikke så mye bak. Det er hele
den greia med å ikke være seg selv. Å
dilte etter trenden, det er trist.
Å tørre å stå for noe
Likevel ser vi altså en stadig tilspissing
i valg av motiver. Kanskje er det et tegn
på at tatoveringer, i alle fall for en del
mennesker, nok engang er på vei til å bli
stadig sterkere identitetsmarkører?
– Ja, ofte er det snakk om «statements». Mange vil markere et standpunkt, vise at de står for noe.
Gi meg en tattoo med attitude, det
liker jeg. Markering av identitet og tilhørighet er nøkkelord for denne gruppa.
SORGENFRI # 15 - APRIL/MAI 2010
Det er ikke så viktig for Øystein hva man
tatoverer, men at man tør å stå for noe
ved å merke seg for livet.
– Om du vil tatovere et eple, bare fordi
du er jævla glad i epler, så er det bra,
men du må stå for det selv. Det må være
noe du vil ha for din egen del. Noen av
de verste kundene jeg kan ha, er de som
gjør det for andre enn seg selv, eller for
å oppnå «kred» (kredibilitet) fra andre.
Øystein forteller om en som ville ha
merket til yndlingsfotballaget sitt på
underarmen. Greit nok det. Likevel var
det bare så vidt han gikk med på å gjennomføre jobben da kunden etter hvert
ga uttrykk for at han måtte ha denne
tatoveringen for å bli lagt merke til i
vennegjengen, for å være en av gutta.
– Tempoet i dagens samfunn provoserer meg. Mange vil ikke, eller tør
ikke, stå for noe. Det er så få ting i livet
som varer evig. Tatoveringen blir en
del av deg, ikke sant. Det er ikke noe
du har, men heller noe du er. Hvorfor
skulle det være så farlig at tatoveringen
er permanent? Den er jo en del av din
historie. Tenk på fotoalbumet ditt. Du
brenner vel ikke gamle fotografier bare
fordi du ikke lenger ser ut som du gjorde
den gang bildene ble tatt? Folk har
for flyktige holdninger. Som sagt, det
provoserer meg.
Begynnelsen og ansiktet
Så, hvordan begynte det hele for deg?
spør jeg.
– Enkelt, sier Øystein. Jeg likte å
tegne, jeg liker rock’n roll. Tatovering er
den mest rocka måten å tegne på.
Øystein har holdt på siden 1999. Han
var sytten år da han begynte i lære.
Hvordan havnet du her i Stjørdal?
– Da jeg fikk muligheten til å arbeide
sammen med Roger-Rock, var det en
enkel avgjørelse. Han er anerkjent som
en meget dyktig artist. Vi har kunder
som reiser hit fra hele landet. Nå har
Øystein mer enn nok å gjøre og sin egen
lærling, Izzy.
Jeg ser på Øystein over bordet. Han
har hele ansiktet tatovert. Det er et
sammensurium av symboler og tegn.
Han har et kors midt i panna, ACAB ved
øret, tallet 12 på kinnet og en rekke
andre ting. Hva er motivasjonen for
ansiktstatoveringene dine? Jeg må
spørre, selv om han sikkert nok har
svart på akkurat dette spørsmålet en del
ganger tidligere.
– Jeg hadde ikke tatovert ansiktet
og forventa at folk ikke skulle spørre
om det. Folk spør ja, det gjør de, og jeg
svarer dem mer enn gjerne jeg. Alle
mine ansiktstatoveringer er symboler
for ting som betyr mye for meg. Hvorfor
skulle jeg være redd for å vise hva jeg
står for?
11
SORGENFRI # 15 - APRIL/MAI 2010
Wearing your heart on
your sleeve
Er du redd for å bli forhåndsdømt?
– Nei, man blir da dømt uten tattiser
i ansiktet også. Uansett så kan jeg da
svare for meg. Noen av de som irriterer
meg mest er de som kommer bort og
spør, og når jeg da gir dem svar så tror
de ikke på meg. Enkelte tror ikke engang
tatoveringene er ekte. Da er man ikke
interressert, men vil bare slenge med
leppa, ikke sant.
– Ta for eksempel korset, jeg kunne
jo ikke hatt det på haka, da hadde det
jo blitt et hakekors! ACAB betyr bare at
tatovøren hadde dyseleksi. Det skulle stå
AC/DC. Nei, det var en spøk.
Tallet tolv står for han der oppe, sier
Øystein og peker mot taket.
Jeg aner konturene av en humørfylt,
men samtidig seriøs fyr bak alt blekket.
Så du angrer ikke?
– Nei, det gjør jeg ikke. La meg si det
12
med bandet Motorhead. Jeg er veldig
glad i Motorhead. Linja «Wearing your
heart on your sleeve» er beskrivende for
hva jeg mener. Vis hvem du er og stå for
det, det er det viktigste.
Vi går tilbake til studioet, hvor kunden
til Roger-Rock nettopp er ferdig. Hun
smiler og har ferske kirsebærblomster
oppover hele armen.
– Du skjønner vel at jeg ikke kommer
til å slippe deg ut herifra uten litt nytt
blekk på kroppen? gliser «Tegnstein».
Jeg ruller opp ermet, kjenner suget i
magen og venter på lyden av nåla.
SORGENFRI # 15 - APRIL/MAI 2010
13