Transcript Velferdsstatens tidslinje

Frihet, likhet og solidaritet i det 21. århundre
Pamflett # 01
August 2011
Arbeiderbevegelsen og velferdsstaten
Stoltenberg, Wig, Bratberg og Thorsen
Velferdsstatens tidslinje
Trond Gram
Diskusjonen om hvem som har ”æren for velferdsstaten” trenger mest av alt en
klargjøring av hvilke politiske strømninger som har stått på riktig side og hva som har
vært deres bærende verdier.
Frihet, likhet og solidaritet i det 21. århundre
Ansvarlig redaktør:
Lars Martin Mediaas
mail: [email protected]
mobil: 919 10 868
Faglig redaktør:
Dag Einar Thorsen
mail: [email protected]
mobil: 952 28 188
Kontakt Progressiv
[email protected]
Ullevålsvn 105
0359 Oslo
Layout: Tine Svae
Pamfletten er trykket ved
Reprosentralen, Blindern
Copyright © Progressiv 2011
Progressiv er den ledende tenketanken på
sentrum/venstresiden i norsk politikk.
Innholdet i denne pamfletten representerer forfatternes synspunkter. Ansvaret
til redaksjonen i Progressiv er begrenset til
å godkjenne teksten som politisk og faglig
interessant for offentligheten med særlig
vekt på nytenkning og idébrytning i sentrum og på venstresiden.
Sammendrag
Det har de siste årene vært en jevn og intens diskusjon
omkring velferdsstatens utvikling, hvor Høyre har kledd seg i
arbeiderbevegelsens klær. Progressiv gir med denne pamfletten en
enkel tidslinje og forklaring på velferdsstatens utvikling.
Trond Gram er
tilknyttet Progressiv
og rådgiver i næringspolitisk avdeling i LO.
Velferdsstaten er ingen norsk oppfinnelse, men derimot en idé
med utspring i Europa i siste halvdel av 1800-tallet, da nasjonale
sosialforsikringsordninger ble etablert. Denne utviklingen spredde
seg til Norge, i en tid da arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet var
i sin spede begynnelse. Senere skulle velferdsstaten få et helt annet
omfang, gjennom en gradvis utvikling mot bredere fellesskap med
helt bestemte politiske strømninger i ryggen.
Historien om velferdsstaten beskriver en utvikling som er
grunnleggende progressiv. I internasjonal sammenheng anses de
skandinaviske velferdsstatene ofte som den sosialdemokratiske
veien til det gode samfunn. Fellesskapet har vært ledetråden i
denne velferdsstatsutviklingen. Likevel – fellesskapet i norsk
sammenheng er ikke forbeholdt ett bestemt parti. En lærdom av
det drøye århundret med velferdsreformer er at ingen enkeltpartier
kan ta på seg hele æren for alle sosial- og velferdsreformene
gjennom norsk historie. Likevel kom mange av initiativene fra
arbeiderbevegelsens organisasjoner, mens det ble de sittende
partiene på Stortinget som motstrebende vedtok reformene.
Velferd er et mangfoldig og bredt begrep, og den norske
velferdsstaten er preget av gradvis utbygde ordninger over en
hundreårsperiode. Fremfor å kjempe om æren for initiativet til
alle disse ordningene vil diskusjonen om ”æren for velferdsstaten”
være tjent med en klargjøring av hvilke politiske strømninger
som har stått på riktig side og hva som har vært deres bærende
verdier. En fagbevegelse som gradvis har kjempet fram
rettigheter med stadig mer universell karakter er en del av denne
historien. Et sosialdemokratisk parti som bygget de sentrale
velferdsinstitusjonene i etterkrigstiden er en annen vesentlig del.
3
Velferdsstatens tidslinje
Det har de siste årene vært en jevn og intens diskusjon
omkring velferdsstatens utvikling, hvor Høyre har kledd seg i
arbeiderbevegelsens klær. Den norske velferdsstaten er visst en
konstruksjon fra høyresiden, om man skal tro Kristin Clemet og
Civita, som står bak boken Den norske velferden.1 Den fokuserer
på de borgerlige partienes betydning for velferdsstatens utvikling.
Men hvordan har utviklingen vært? Når startet den?
Velferdsstaten er ingen norsk oppfinnelse, men derimot en idé
med utspring i Europa i siste halvdel av 1800-tallet, da nasjonale
sosialforsikringsordninger ble etablert. Denne utviklingen spredde
seg til Norge, i en tid da arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet
var i sin spede begynnelse. De første “velferdsreformene” kan nok
heller ikke Høyre ta æren for. Til det kom de for tidlig, men de
kom ofte som et forsøk på å “demme opp” for arbeiderbevegelsens
klassekamp.
Velferdsstaten er ingen norsk oppfinnelse,
men derimot en idé med
utspring i Europa i siste
havldel av 1800-tallet,
da nasjonale sosialforsikringsordnigner ble
etablert..
Drivkraften i den norske velferdsstatsutviklingen er kampen for
universalisme og felles ansvar for et bedre samfunn for alle. Denne
kampen har vært ført av helt bestemte politiske strømninger som
man ikke får tak på ved kun å studere voteringer i Stortinget.
Progressiv gir deg jukselappen til enhver diskusjon om
velferdsstatens utvikling. Under følger en kapittelvis oversikt - en
”velferdsstatens huskelapp” - som viser hvor reformene kom fra og
hvordan. Til slutt i denne pamfletten følger en oppsummering av
hvordan disse reformene kan forstås som en gradvis utvikling mot
bredere fellesskap med et bestemt verdisett i ryggen.
Første kapittel: Borgerlig oppdemming
1845: To fattiglover vedtatt - en for byene og en for distriktene.
Delte fattige inn i klasser: (1) Gamle, syke og andre som ikke
kunne tjene til eget opphold, (2) foreldreløse barn eller ban med
foreldre som ikke kunne ta hånd om dem, og (3) personer som ikke
tjente nok til å ta hånd om seg selv eller familien. tillegg til disse
gruppene, omfattet lovene også personer som “ere hengivne til
Ørkesløshet eller Drukkenskab og ikke kunne lovlig ernære sig”.
1863: Nytt fattiglovverk. Ansvaret for de fattige ble plassert
lokalt og kommunene fikk frihet til å tilpasse fattigstellet til lokale
4
forhold. Fattige ble fortsatt delt inn i klasser, men arbeidsføre og
friske folk i tredje klasse skulle til forskjell fra tidligere normalt
ikke få støtte. Fattiglovene, som sjelden var til særlig hjelp
for de trengende, var de første norske lovene som samordnet
organiseringen av landets offentlige fattigvesen. Disse ble også
revidert i 1900.
1885: Arbeiderkommisjonen, nedsatt av Johan Sverdrups
venstreregjering, med det for øye å drøfte ulike sider ved
arbeidernes situasjon. En av begrunnelsene var for å demme opp
for eventuelle tanker om opprør i arbeiderklassen. Kommisjonens
arbeid munnet ut i flere lover som omhandlet arbeideres
rettigheter (Sverdrup, Venstre).
1892: Arbeidet i kommisjonen førte blant annet frem til den første
norske arbeidervernlov. Dette var et punkt Arbeiderpartiet hadde
hatt på agendaen før den tid, hvor partiet i sitt program av 1891
krevde forbud mot barnearbeid, nattarbeid, en åttetimersdag,
tilsyn på arbeidsplasser, etc. Mye av dette kom ikke inn i lovverket
før flere år senere (Steen, Venstre).
1894: Lov om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker
var Norges første trygdelov og regnes som starten på
trygdelovgivningen. Arbeiderbevegelsen hadde kritisert
fattighjelpen som ydmykende og forlangte rettigheter ved
alderdom og sykdom. Ulykkesforsikringen i 1894 var et svar på
det. Den socialdemokratiske Forening hadde før kommisjonen
ble nedsatt foreslått staten burde bidra i syke- og pensjonskasser
(Stang, Høyre).
1900: Nok en revisjon av fattigloven. Denne loven ble den siste,
loven og ble stående med relativt få endringer til 1964, da lov
om sosial omsorg kom. Denne revisjonen representerer et viktig
tidsskille da fattiglovgivningen ble delt i to, en fattiglov for de
“verdige” og en løsgjengerlov for de “uverdige” trengende (Steen,
Venstre).
Lov om ulykkesforsikring (1894) for
arbeidere i fabrikker var Norges første
trygdelov. Arbeiderbevegelsen hadde kritisert fattighjelpen som
ydmykende og forlangte
rettigheter ved alderdom
og sykdom. Ulykkesforsikringen var et svar på
det..
1906: Lov om arbeidsformidling. Første regulering av
arbeidsformidling kom i 1896, da det ble vedtatt at de som ville
drive privat arbeidsformidling måtte ha bevilling av formannskapet
i den enkelte kommune. Ved lov om arbeidsformidling av 12. juni
1906 ble det opprettet “offentlige arbeidskontorer i de kommuner
som Kongen bestemmer” til avgiftsfri formidling av arbeid
(Michelsen, borgerlig koalisjonsregjering).
5
1906: Først 26 år etter Oslo typografiske forening hadde opprettet
en arbeidsledighetskasse, som den første her til lands, kom de
første offentlige bidrag til arbeidsledighetskasser (1906). Den
skandinaviske arbeiderkongress hadde i 1888 anbefalt opprettelse
av arbeidsledighetskasser, og at det ble søkt statsbidrag til
disse, men det skulle altså ta 18 år før dette ble vedtatt i lov. Til
å begynne med utgjorde offentlige bidrag kun en firedel av det
utbetalte beløpet (Michelsen, borgerlig koalisjonsregjering).
1909: De første diskusjonene om Lov om sykeforsikring (1909)
kom i 1885 med Arbeiderkommisjonen, men ideen var enda
eldre. De første ble opprettet under Thranerørsla på 1850-tallet
og Arbeiderpartiet gikk allerede ved stiftelsen i 1887 inn for
skattefinansierte sykeforsikringer. Da saken kom opp i Stortinget,
gikk de borgerlige partiene inn for å finansiere syketrygden
gjennom forsikringsprinsippet. Medlemmene av sykekassene
måtte selv bære den største byrden, med noe offentlig støtte
(Knudsen, Venstre).
1918: Lov om minstelønn. Kravet kom i
første omgang fra Den
Underordnede Handelsstands Forbund i
Kristiania, nå kjent som
Handel og Kontor.
1915: Johan Castberg, venstremann og leder for
Arbeiderdemokratene, var viktig i arbeidet med en rekke
lover av betydning for velferdsstatens utvikling. I tillegg til
sykeforsikringsloven og arbeidervernloven er han i ettertid kanskje
mest kjent for “De castbergske barnelover” (1915), som besto av
flere lover som styrket barnets rettigheter, også barn født utenfor
ekteskapet og sikret mor økonomisk hjelp fra faren allerede fra
fødselen av (Knudsen, Venstre).
1915: Normalarbeidsdag på 10 timer. Kortere og mer regulert
arbeidsdag hadde vært på agendaen til arbeiderbevegelsen i flere
tiår før 1915. Arbeiderpartiet hadde åttetimersdag på programmet
i 1891, kravet ble også reist på den internasjonale kongress i Paris
i 1889, og samtidig ble 1. mai innstiftet som en internasjonal
demonstrasjonsdag for dette kravet (Knudsen, Venstre).
1918: Lov om minstelønn. Kravet kom i første omgang fra Den
Underordnede Handelsstands Forbund i Kristiania, nå kjent som
Handel og Kontor. Etter sterkt påtrykk fikk man minstelønnsloven
av 14. juli 1918, den eneste i sitt slag ved siden av minstelønnslov
for hushjelper (Knudsen, Venstre).
Johan Castberg, venstremann og leder for
Arbeiderdemokratene,
var viktig i arbeidet med
en rekke lover av betydning for velferdsstatens
utvikling.
1919: Åttetimers normalarbeidsdag. 30 års kamp, med
paroler hver eneste 1. mai siden 1890, ble kronet med seier for
arbeiderbevegelsen (Knudsen, Venstre).
6
1923: Lov om alderstrygd ble vedtatt etter flere tiår med
utredninger og utsettelser, men loven trådte ikke i kraft fordi
Stortinget, med de borgerlige i spissen, var bekymret for de
offentlige utgiftene. Arbeiderpartiet hadde gått til valg på kravet
om universell, skattefinansiert folkepensjon i 1918 (Blehr,
Venstre).
Annet kapittel: Velferdsstaten på vei
1936: Først i 1936 ble en behovsprøvd statlig alderstrygd vedtatt
og satt ut i livet. Da hadde allerede mange kommuner gjennomført
kommunale alderstrygder. Behovsprøvingen ble opphevet i 1957
(Nygaardsvold, Ap.).
Først i 1936 ble en behovsprøvd statlig alderstrygd vedtatt og satt
ut i livet. Da hadde allerede mange kommuner
gjennomført kommunale
alderstrygder.
1938: Lov om trygd mot arbeidsløshet. Spørsmålet hadde
vært politisk diskusjonstema i flere tiår, og offentlig bidrag
til arbeidsledighetskasser kom i 1906, etter påtrykk fra
arbeiderbevegelsen. Etter 1. verdenskrig ble saken igjen tatt opp,
og en komité satt ned i 1919 for å utrede spørsmålet. Komitéen
avgav innstilling i 1923, men loven ble ikke vedtatt før 24. juni
1938. Antall omfattede personer ble mer enn femdoblet i forhold
til arbeidsledighetskassene, til ca. 475 000 da loven trådte i kraft
(Nygaardsvold, Ap.).
1946: Lov om barnetrygd. Regjeringen Nygaardsvold fikk utredet
spørsmålet om barnetrygd i 1937, hvor en offentlig komité foreslo
at den skulle innføres, men forslaget nådde ikke frem til Stortinget
før krigen. Spørsmålet ble tatt opp igjen i de politiske partiers
fellesprogram i 1945, og i 1946 traff Stortinget enstemmig vedtak
om å innføre barnetrygd (Gerhardsen, Ap.).
1947: Nesten 40 år etter at det ble vedtatt vedtekter for offentlige
arbeidskontor, kom loven om tiltak for å fremme sysselsettingen.
Med dette ble arbeidsformidlingen fullt utbygd med kontorer i
alle landets kommuner. Dette har bakgrunn i det politiske målet
om å sikre full sysselsetting. Loven ble grunnlaget for å utvikle en
moderne arbeidsformidling i Norge (Gerhardsen, Ap.).
1947: Lov om ferie: Ferie hadde lenge vært på fagbevegelsens
agenda. I 1913 påpekte LO at man måtte få en løsning på
feriespørsmålet, og ferieretten kom inn i en rekke tariffavtaler
utover 1900-tallet. Arbeidervernloven sikret 9 dagers ferie med full
7
lønn i 1936, mens ferieloven fastsatte retten til 3 ukers ferie i 1947
(Gerhardsen, Ap.).
1948: Sosialminister Sven Oftedal la frem stortingsmeldingen
”Om Folketrygden”, som forespeilet mye av det senere
reformarbeidet frem mot folketrygdordningen som ble innført
nesten 20 år senere. Meldingen fulgte opp de politiske partienes
fellesprogram fra 1945, og dro veksler på den britiske Beveridgeplanen fra 1942, men Arbeiderpartiet hadde allerede i 1918 gått til
valg på kravet om universell, skattefinansiert folkepensjon. Målet
med Folketrygdmeldingen var et samfunn hvor alle var sikret
mot fattigdom og nød, men reformene måtte komme gradvis. For
Einar Gerhardsen var det ikke økonomisk grunnlag for nye, store
fremstøt. Ulike lover og reformer utover 1950-tallet fulgte opp
Folketrygdmeldingen (Gerhardsen, Ap.)
1948: Sosialminister
Sven Oftedal la frem
stortingsmeldingen “Om
Folketrygden”, som forespeilet mye av det senere
reformarbeidet frem mot
folketrygdordningen
som ble innført nesten
tjue år senere.
1956: Obligatorisk universell syketrygd. Tanken om en
obligatorisk syketrygd for alle innbyggere var ikke ny da den ble
innført i 1956, og hadde vært på dagsorden allerede før krigen.
Men det var først i 1953 Stortinget vedtok en sykepengeordning
som omfattet alle arbeidstakere, og ytterligere tre år gikk før
målet om et universelt system ble realisert, da også selvstendig
næringsdrivende ble inkludert (Gerhardsen, Ap.).
1957: Obligatorisk alderstrygd. Allerede i 1923 hadde
Arbeiderpartiet, med Høyre, stemt for lov om alderstrygd,
men det ble stoppet av regjeringen på grunn av kostnadene.
Folketrygdmeldingen hadde staket ut målsetningen om både lik
alders- og uførepensjon. I 1951 gikk LO-kongressen inn for en
alminnelig obligatorisk pensjonsforsikring for hele det norske
folk og i 1957 ble behovsprøvingen i alderstrygden opphevet
(Gerhardsen, Ap.).
1959: Lov om yrkesskadetrygd. Denne loven samlet flere
tidligere lover om ulykkesforsikring i forbindelse med at lovene
om ulykkestrygd for industriarbeidere, som ble vedtatt allerede
i 1894, ulykkestrygd for sjømenn og ulykkestrygd for fiskere ble
slått sammen til lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958
(Gerhardsen, Ap.).
1960: Lov om uføretrygd. Lovens opphav var gammelt, og den
tidligere nevnte første parlamentariske arbeiderkommisjon fra
1894 la allerede i 1899 frem et forslag til lov om invaliditetsog alderdomsforsikring. Flere forslag ble lagt frem, men ikke
1956: Obligatorisk universell syketrygd. Hadde
vært på dagsorden allere
før krigen. Men det var
først i 1953 Stortinget
vedtok en sykepengeordning som omfattet alle
arbeidstakere, og ytterligere tre år gikk før
målet om et universelt
system ble realisert.
8
behandlet. I 1936 ble det vedtatt en midlertidig lov om hjelp til
blinde og vanføre, og forslag fra Sosiallovkomiteen av 1935 ble
utsatt. Men 1950- og 60-tallet var de universelle ordningers tiår og
Folketrygdkomiteen av 1951 så på ny på mulighetene for innføring
av en uføretrygd (Gerhardsen, Ap.).
1964: Lov om sosial omsorg. Fattiglovene fikk mer enn 100 år i
norsk lovverk, men med lov om sosial omsorg av 1964 ble det et
endelig farvel med fattigomsorgen som almisse og gave. Nå fikk
de som ikke kunne sørge for sitt livsopphold rett til sosialhjelp.
Samfunnet hadde plikt overfor alle samfunnsmedlemmer, og
sosialomsorgsloven skulle gi sosial trygghet og rettssikkerhet til
dem som av ulike grunner ikke kunne klare seg selv. Nå skulle de
som falt utenfor de andre etablerte trygdeordningene og sosiale
sikkerhetsnett også tas vare på (Gerhardsen, Ap.).
1966: Lov om folketrygd. Tanken om en folketrygd var ikke ny, og
ble forespeilet allerede i stortingsmeldingen ”Om Folketrygden”
fra 1948. I 1961 ble den såkalte folkepensjonen lansert som den
neste store reformen av Arbeiderpartiet, men også de andre
partiene var tidlig ute her. Allerede på slutten av 1950-tallet hadde
Norge et trygdesystem som var universelt, men Folketrygdloven
samlet blant annet syke-, yrkesskade- og arbeidsledighetstrygden.
Folketrygden ble utbygd i to hovedetapper. I 1966 ble pensjoner
og attføringsytelser samlet i loven, i 1971 ble regler om syketrygd,
arbeidsløshetstrygd og yrkesskadetrygd innarbeidet og den norske
folketrygden var på det nærmeste ferdig utbygd (Borten, borgerlig
koalisjonsregjering).
Fattiglovene fikk mer
enn 100 år i norsk lovverk, men med lov om
sosial omsorg av 1964
ble det et endelig farvel
med fattigomsorgen som
almisse og gave.
Utviklingen i velferdsstaten stoppet imidlertid ikke med dette.
Pensjonsalderen ble senket til 67 år i 1973, lov om barnehager
kom i 1975, 100 prosent lønnskompensasjon fra første sykedag
kom i 1978, lov om helsetjenester i kommunene i 1982 og
sosialtjenesteloven i 1991. I 1993 ble det også etter en intens
opptrappingsperiode innført ett års foreldrepermisjon. Med
et unntak for helsetjenesteloven som kom under Willochs
første regjering utgått fra Høyre, kom alle disse reformene
under regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet. I vår egen tid har
den rødgrønne regjeringen blant flere større grep sørget for å
innføre lovfestet rett til barnehageplass og for å etablere et bredt
kompromiss omkring reform av alderspensjonen.
9
Hvem har ”æren for velferdsstaten”?
Hvis man tar utgangspunkt i dagens velferdsdebatt, er det slående
at kampen om velferdsstaten i så stor grad handler om æren for
fortidens reformer. Disse reformene, slik vi har summert over,
handler om utviklingen av et sterkere sosialt sikkerhetsnett. At
staten griper inn i markedet, for eksempel ved å beholde en sterk
offentlig satsing på helse og utdanning, bidrar både til økt sosial
likhet og til at muligheter åpnes for alle – ikke bare for de som har
kommet først.
Det er ingen tvil om at historien om velferdsstaten beskriver
en utvikling som er grunnleggende progressiv. I internasjonal
sammenheng anses de skandinaviske velferdsstatene ofte som
den sosialdemokratiske veien til det gode samfunn. Ser man
på nivået av offentlige ytelser i Norge er det da også god grunn
til at den europeiske venstresiden ser med misunnelse på det
norske systemet. Fellesskapet har vært ledetråden i den norske
velferdsstatsutviklingen.
Fellesskapet har vært
ledetråden i den norske
velferdsstatsutviklingen.
Likevel - fellesskapet
i norsk sammenheng
er ikke forbeholdt ett
bestemt parti.
Likevel – fellesskapet i norsk sammenheng er ikke forbeholdt
ett bestemt parti. En lærdom av det drøye århundret med
velferdsreformer som vi har beskrevet over er at ingen enkeltpartier
kan ta på seg hele æren for alle sosial- og velferdsreformene
gjennom norsk historie. Historikeren Anne-Lise Seip ser overgangen
fra sosialhjelpstaten til velferdsstaten som en gradvis oppløsning av
de partipolitiske frontlinjene i mellomkrigstiden, med relativ bred
enighet og konsensus.2
Likevel kom mange av initiativene fra arbeiderbevegelsens
organisasjoner, mens det ble de sittende partiene på Stortinget
som motstrebende vedtok reformene. I en tidlig fase var
reformviljen preget av en blanding av borgerlig paternalisme og
oppdemmingsstrategi. Prinsippet, for eksempel da Stortinget
vedtok sykeforsikringen i 1909, var statlig hjelp til selvhjelp, og
at det var individet, ikke samfunnet, som skulle ha ansvaret. Det
prinsippet forsvant etter hvert som arbeiderbevegelsen fikk større
innflytelse over samfunnsutviklingen, og ble gradvis erstattet av et
universalistisk prinsipp om at de mest sentrale velferdsordningene
skulle komme hele befolkningen til gode.
Hovedutfordringen i den
norske velferdsstaten i
dag som før er å utvikle
ordnigner som styrker
folks muligheter til å
forme, og lykkes med,
sine egne liv skjermet
fra markedets lover på
sentrale livsområder.
Velferd er et mangfoldig og bredt begrep, og den norske
velferdsstaten er preget av gradvis utbygde ordninger over en
hundreårsperiode. Fremfor å kjempe om æren for initiativet til
10
alle disse ordningene vil diskusjonen om hvem som har æren for
velferdsstaten være tjent med en klargjøring av hvilke politiske
strømninger som har stått på riktig side og hva som har vært
deres bærende verdier. En fagbevegelse som gradvis har kjempet
fram rettigheter med statig mer universell karakter er en del av
denne historien. Et sosialdemokratisk parti som bygget de sentrale
velferdsinstitusjonene i etterkrigstiden er en annen vesentlig del.
Hovedutfordringen i den norske velferdsstaten i dag som før er
å utvikle ordninger som styrker folks muligheter til å forme, og
lykkes med, sine egne liv skjermet fra markedets lover på sentrale
livsområder. Samtidig må velferdsordningene måles mot økonomisk
bærekraft og rettferdighetssansen hos folk flest. Valgene partiene
stod overfor i fortiden sier noe om hvilke valg vi vil stå overfor
også i årene som kommer: Sterke individer og sterke fellesskap,
og en midtlinje hvor man enten ønsker videreutvikling og styrking
av velferdsstaten eller reversering til forsikringsordninger og
markedsstyring.
Noter
1. Se Fasting m.fl. (2011)
2. Se Seip (1994)
11
Litteratur
Andresen, Astri, Svein Ivar Angell & Jan Heiret (2011). “Politisert
velferdshistorie”; kronikk i Bergens Tidende 28. mars. http://
www.bt.no/meninger/kronikk/Politisert-velferdshistorie-fraCivita-2479289.html
Andresen, Martin (2007). “Folketrygden 40 år”; Arbeid og velferd
2007(3):2-8 http://www.nav.no/Om+NAV/Tall+og+analyse/_
attachment/805358960?=true&_ts=114f8e44090
Bergkvist, Johanne (2009). “Fattigondet – Fattigdebatt mellom
to fattiglover”, Tobias – Tidsskrift for oslohistorie 2009(2):817 http://www.byarkivet.oslo.kommune.no/OBA/tobias/
tobiasartikler/Tob2009-2_2.htm
Bull, Edvard et al. (red.) (1985-1990). Arbeiderbevegelsens
historie i Norge. 6 bind. Oslo: Tiden Norsk Forlag.
Evju, Stein (2007). “Permittering og trygd - Trekk av
rettsutviklingen”; Arbeidsrett og arbeidsliv 2(2):135-184
http://www.uio.no/studier/emner/jus/jus/JUR5512/v11/
undervisningsmateriale/Evju,%20Permittering%20og%20trygd.
pdf
NorgesLexi. http://norgeslexi.no/
NOU (1998:10) “Fondering av folketrygden?”,
Finansdepartementet. http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/
dok/nouer/1998/nou-1998-10.html?id=116404
NOU (1998:15). “Arbeidsformidling og arbeidsleie”, Fornyings- og
administrasjonsdepartementet. http://www.regjeringen.no/nb/
dep/fad/dok/nouer/1998/nou-1998-15.html?id=116456
Olstad, Finn et al. (2009). LOs historie. 3 bind. Oslo: Pax.
Roll-Hansen, Hege (2002). “Verdige og uverdige: Fattigstatistikk
mellom økonomi og moral”; Samfunnsspeilet 2002(2):2-13 http://
www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200202/ssp.pdf
Seip, Anne-Lise (1994). Veiene til velferdsstaten: Norsk
sosialpolitikk 1920-1975. Oslo: Gyldendal.
Sejersted, Francis (red.) (1984). Høyres historie. 4 bind. Oslo:
Cappelen.
12
Sejersted, Francis (2011). The Age of Social Democracy: Norway
and Sweden in the Twentieth Century. Princeton, New Jersey:
Princeton University Press.
Statsarkivet i Bergen (2005). “Lovverket på 1800-tallet”. http://
www.arkivverket.no/webfelles/sab/fattig/1845.htm
Store Norske Leksikon. http://snl.no/
13