Transcript Forholdet mellom ansatte og pårørende

Internavis for Signo i vestfoLd, Bergen, Oslo og Trondheim
nr. 02 / 2010
signofolk
TEMA
Forholdet
mellom
ansatte og
pårørende
n Hvordan er forholdet
mellom den ansatte i Signo
- enten man kaller seg for
primærkontakt, hovedkontakt
eller kontaktlærer, og den
pårørende - enten det er foreldre, søsken eller barn? Møt
forskjellige mennesker med ulike
roller. Til venstre ser du moren til
Idunn på Andebu Døvblindesenter.
side 9 til 21
n Døvblinde Ole Elvesveen
forteller om det å være medlem av hovedstyret i Signo.
side 3
Akkurat begynt å jobbe på
hovedkontoret.
side 4
n
n Glad for at datteren får
tilbud fra ADb.
side 6 - 7
Hvordan er primærkontaktrollen? Møt to fra
Nøkkelbo.
side 8 - 9
n
Helse i et helhetsperspektiv. Hvordan tenkes
det på CSS?
side 15
n
Møte mellom forskjellige mennesker med ulike roller. Illustrasjonsfoto: Kenneth
Verngård t.v. i samtale med døvblinde Arne Berntsen.
TAnker fra generalsekretæren
signofolk 2
Utvikling og samarbeid på tvers i Signo
I disse dager er jeg blant annet opptatt med å rekruttere til ledige stillinger vi har lyst ut på hovedkontoret.
Det er alltid spennende å lese søknader og gjennomføre intervjuer.
Stillingssøknader er interessante å lese av flere hensyn. Blant annet kan en lære noe om hvordan Signo
oppleves av mennesker som står utenfor oss i det daglige. Både tidligere ansatte og de som kjenner Signo på
andre måter har søkt på stillingene. Denne gangen var det særlig et avsnitt i en søknad jeg festet meg ved,
og også gledet meg over. Der sto det blant annet følgende: ”…. Jeg har hatt kontakt med nn (virksomhet)
også etter at jeg sluttet, og synes jeg har observert en spennende utvikling både der, men også ellers i
Signo. I samtale med kollegaer på nn og andre virksomheter innenfor Signo, registrerer jeg et ønske om mer
samarbeid mellom virksomhetene.”
Det er et uttalt ønske at vi skal vektlegge samarbeid på tvers i utviklingen av Signo. Jeg er glad for at dette er
lagt merke til, internt og utenfor oss selv. Vi er helt i startfasen av dette arbeidet. I 2010 handler dette særlig
om å skape møteplasser i arbeidet med døvblinde. 20. mai arrangerer vi vår
fagkonferanse nummer to i forbindelse med Døvblindes år. På andre måter
er vi og opptatt av å styrke samspillet på tvers. Vi håper at vi i årene som
kommer stadig vil merke at vi sammen utgjør en helhet, og kan nyttiggjøre
oss de mange gode ressursene vi har på tvers i organisasjonen vår.
I høst har vi med dette perspektivet valgt å legge den utvidede
ledersamlingen over tre dager, med blant annet fordypningsseminarer
som de enkelte kan delta på etter eget ønske og egne arbeidsoppgaver.
Vi har utfordret virksomhetene til å prioritere denne konferansen
for sine ledere. Vi arbeider nå med de siste forespørslene til
foredragsholdere. Vi håper og tror at alle har holdt av 15.-17.
september til tre gode Signo-dager. Programmet kommer snart.
Hovedstyret behandlet i sitt møte 3. mai ressursdokument
når det gjelder rekruttering av døve. Konklusjonen er klar, vi
ønsker flere døve ansatte. Spørsmålet er, hvordan arbeider
vi for å nå denne målsettingen? Før dokumentet var vedtatt
deltok representanter fra virksomhetene i en arbeidsgruppe
som laget førsteutkast til ressursdokument. Her ble det
reist flere viktige debatt-tema og spørsmål. Dokumentet
gikk så på høring i alle våre virksomheter. Høringssvarene
dannet bakgrunn for det endelige ressursdokumentet som
lå som innstilling til hovedstyret. Der hadde vi en spennende
drøfting. Debatten skal nå gå i de enkelte virksomhetene igjen.
Dette er et godt eksempel på en av flere måter å arbeide på
innenfor helheten vi utgjør.
Tospråklige arbeidsplasser er med på å skape og opprettholde
et godt miljø. Boka ”Opp med henda!” skrevet av
Rycontolkene, er et godt verktøy i den sammenheng. Den
har eksempler som er lette å kjenne seg igjen i. Les og
bli inspirert til å kommunisere på en rikere måte enn du
kanskje allerede gjør.
SIGNOfolk er en internavis utgitt av Stiftelsen Signo. Opplag: ca 1100
AnsVaRLig REDaKTØR: Inger Helene Venås. REDaKTØR: Elisabeth Moe. TRYKK: Rycon AS.
STOFF OG TIPS sendes: e-post: [email protected], Tlf: 99 03 24 48, Teksttelefon: 23 16 75 52
FLYTTET? Adresseendring til [email protected]
Nytt fra signoverden - hovedkontoret
signofolk 3
Døvblind og medlem av hovedstyret
Ole Elvesveen er født døv og mistet etter hvert synet helt i voksen alder. Han har likevel glede av sitt verv i hovedstyret i
Signo.
Tekst&foto: Elisabeth Moe
Elvesveen er oppnevnt av døvblinde-organisasjonene
i Norge til å sitte som deres representant i Signos
hovedstyre. Han ga hovedstyret innblikk i hvordan han
som døvblind opplever å sitte i styret, og hvordan han
forbereder seg.
– Jeg bruker mye tid til å sette meg inn i sakspapirene,
og første gang tenkte jeg; skal jeg virkelig lese alt dette?
Generelt er det alt for mange forkortelser. Det er ofte
vanskelig å oppfatte.
Hjemme har han både førerhund og kone som gjør
hverdagen enklere.
– Kona mi, Torill hjelper meg mye med å lese. Ellers bruker
jeg leselist både på pc’en og på mobilen. Så er jeg jo
avhengig av taktil tegnspråktolking til møtene, og det er
ikke alltid like lett å få til. Jeg trenger ideelt sett tre tolker
på et slikt tungt møte. Det er veldig slitsomt å tolke taktilt,
men det går med to, om det bare blir tatt nok pauser,
påpeker Elvesveen. I sin tid sa tidligere generalsekretær
i Signo, Gunnar Dehli at jeg var en pioner som døvblind
medlem av styret, og jeg føler at jeg har noe jeg skulle ha
sagt her. Det er både fint, spennende og lærerikt å være
med i slike verv som dette.
Da Ole ble medlem av blindeforbundet, gikk han på
braille-kurs (punktskrift) og bruker det aktivt når han leser.
– Men ikke for lange tekster av gangen, fingertuppene
Taktil tegnspråktolking på møtene. Ole Elvesveen t.h.
mine er ikke så følsomme lenger. Det har vært for mye
”håndarbeid” opp igjennom årene, smiler han.
Hovedstyret i Signo er ikke det eneste styret han sitter
i. Ole ramser opp flere tillitsverv som har tilknytning til
døvblindearbeid både nasjonalt og internasjonalt. Når det
gjelder kommunikasjonen med hovedstyremedlemmene,
mellom møtene, så foretrekker han e-post. – Ellers er det
viktig at dere kommer bort til meg, starter med å fortelle hva
dere heter, så kan vi snakke sammen.
Her er oversikten over prosjektene som har fått tildelt midler:
1. Rettssikkerhet for døve og hørselshemmede i straffesaker
2. Innsatte med funksjonsnedsettelser – en kartlegging av forekomst og tilrettelegging i norske fengsler
3. Hørselshemmedes stilling i rettspleien – med fokus på rettssikkerhet og likebehandling i strafferetten
4. Døve og hørselshemmede i rettspleien
5. Rettens som produktivt mulighetsrom: arena for anerkjennelse og/eller marginalisering? Døve som tiltalt, anklager og
offer i Skandinavia de 10 siste årene.
Mer informasjon: www.fritzmoen.no
signofolk 4
Ny leder av fagavdelingen Katrine Fyhri:
Med hjertet i hånden
er absolutt ikke en selvfølge, det å virkelig bli møtt på disse
premissene, rundt omkring.
Fagavdelingen på hovedkontoret får ny leder, og styrker
med det sin kompetanse på systematisk utviklingsarbeid,
boligsosialt- og interessepolitisk arbeid. Katrine Fyhri
ønskes velkommen!
Tekst & foto: Maj-Christel Skramstad
Da Katrine Fyhri (40) leste utlysningsteksten om ledig
stilling på fagavdelingen på hovedkontoret, gjorde
hjerte et lite hopp. Hun ble umiddelbart tiltrukket av de
spennende arbeidsoppgavene og ante at her kunne hun
gjøre nytte for seg.
– Jeg gikk nysgjerrig inn på Signo.no og fikk virkelig
øyene opp for det omfattende og mangsidige arbeidet i
stiftelsen, forteller Katrine.
Spillerom
Hun er tiltrukket av spillerommet som hun sanser at Signo
har, knyttet til tilbud og utvikling sammenlignet med mer
tungrodde stat og kommune.
– Kombinasjonen av overordnet arbeid og nærheten til
den enkelte virksomhet, er en god blanding. Jeg setter
også pris på det uttalte verdigrunnlaget som gir et
fundament og en retning. Jeg hadde fra før av et inntrykk
av Signo som leverandør av høy kvalitet.
Etter bare en dag i ny jobb er Katrine allerede inspirert
av de store mulighetene som ligger til faglig samspill og
samarbeid virksomhetene i mellom, og har allerede møtt
mange engasjert mennesker.
Hun forteller selv engasjert om viktigheten av det å
kommunisere – det å kunne uttrykke tanker og bli forstått,
og hvor vesentlig dette er i et menneskes liv.
– For Signo-ansatte er dette kanskje selvfølgelig, men det
Klar til innsats
På spørsmål om hvilke av sine egenskaper hun tror blir
sentrale i arbeid fremover, trekker Katrine frem at hun har
nettopp stort engasjement, er analystisk og glad i å jobbe
med utviklingsoppgaver. Hun verdsetter samarbeid på tvers av
ulike fagområder og ønsker å være med å skape nye arenaer
for sampill.
– Jeg ønsker å dokumentere det som foregår for at vi skal dra
videre veksel på hverandre. Det vil kreve systematisk jobbing
med innhenting av informasjon på ulike områder, sier Katrine
og gestikulerer ivrig.
Hun kan ikke tegnspråk, men behersker elementær ”norsk
med tegnstøtte”, fordi et av hennes barn trenger det i sin
kommunikasjon.
Katrine har vokst opp på Nordstrand, studert i Oslo og London
og bor nå på Høyenhall med mann to barn på seks og syv år.
Hun er familiekjær og ser alltid frem til fredagskvelden med
sushi og å slange seg på sofaen.
Bakgrunnen hennes er rik og allsidig. Hun har master i
avvikssosiologi, lang erfaring med interessepolitisk arbeid
tilknyttet Norges handikapforbund og Frambu senter for
sjeldne funksjonshemninger, og har løst mange oppgaver
knyttet til utvikling og offentlige høringer. Hun har også jobbet
mye med boligsosialt arbeid - i dette ligger planlegging av
tilrettelagte boliger for ulike brukere. Katrine har også erfaring
med barnevern og med et europeisk prosjekt for å utvikle
tjenester for mennesker med sjeldne funksjonshemminger
(Eurordis). Den røde tråden har vært å utvikle tjenester for
vanskeligstilte, og de siste årene rettet særlig mot personer
med funksjonsnedsettelser.
Et brennende hjerte
– Jeg er engasjert og blir sint når jeg møter urettferdighet og
dårlige holdninger til annerledeshet. Noen grupper, vil på
grunn av holdninger og forvaltning, stadig oppleve at de ikke
får mulighet til å leve ut sitt potensial, gløder hun.
For det Katrine virkelig brenner for, er at alle mennesker skal
få muligheter ut ifra sitt potensial.
På fritiden liker hun å sykle, ta del i ungenes aktiviteter og
hagearbeid.
– Endelig kommer tulipanene mine snart, forteller hun med
sommer i blikket. Katrine setter nemlig også pris på de små
gleder.
– Det å skifte fra tunge støvler til småsko, for eksempel,
utbryter hun.
– Men akkurat nå føler jeg meg bare veldig heldig som skal få
ta fatt på dette spennende arbeidet i fagavdelingen, og å bli
kjent med virksomhetene, sier Katrine med et varmt smil.
signofolk 5
Roller og begreper i Signo
Det kan være forvirrende med ulike begreper i forhold til relasjonen mellom pårørende og den som mottar tjenester hos
oss. Her er en oversikt som kanskje kan være til hjelp.
Av Elisabeth Moe
n Tjenestemottaker – Signos målgruppe
Alle som mottar tjenester fra Signo i en eller annen
form.
n Verge og hjelpeverge
Det er kun personer som er umyndige i Norge som har
verge. Rollen er beskrevet i vergemålsloven. Det er stor
forskjell på en verge og en hjelpeverge, og nesten ingen
i Signo har verge, bortsett fra mindreårige elever, slik det
fungerer generelt i samfunnet.
En hjelpeverge er regulert i vergemålsloven og
oppnevnes av overformynderiet i kommunen,
ofte etter anbefaling fra lege. Som oftest velges et
familiemedlem til rollen, som regel mor, far eller
søsken. Også personer utenom familien kan få en slik
oppgave. Hjelpevergens oppgaver er bestemt ut fra
oppnevningen og går hovedsakelig ut på å kontrollere/
hjelpe til slik at tjenestemottakerens økonomiske midler
blir brukt forsvarlig og til dennes beste. Kommunen er
forpliktet til å sende hjelpevergen en kopi av vedtaket
om bistand. Videre er hjelpevergen ”høringsinstans”
i forhold til mer omfattende tiltak som settes i verk
rundt den enkelte og da særlig i forhold til eventuelle
vedtak om bruk av tvang etter sosialtjenestelovens §
4A. Det kan være et problem å få tak i hjelpeverger
til noen av Signos brukere, fordi det er et ubetalt
verv og tegnspråkkompetanse er ønskelig. En egen
hjelpevergeavtale kan regulere forholdet mellom den
enkelte hjelpeverge og virksomheten den er tilknyttet.
n Hjelpeverge og pårørende
Det er mange hjelpeverger som ikke er pårørende,
og mange pårørende som foretrekker ikke å ha en
hjelpevergefunksjon. Hjelpevergerollen er klart definert,
mens pårørende-rollen ”praktiseres” ulikt. Geografisk
avstand kan for eksempel være et hinder for hyppig
kontakt, men det arbeides med å utnytte mulighetene
som tekniske hjelpemidler gir.
n Pårørende
De fleste er pårørende til en eller annen. Nærmeste
pårørende er den som blir kontaktet om noe skjer. Og man
kan selv velge hvem det skal være. I Signo-sammenheng er
det som oftest foreldre, søsken, barn eller ektefelle. Man
kan også ha flere pårørende. Signo gir tilbud til pårørende
i form av veiledning og kurs, for eksempel foreldrekurs på
AKS.
n Tjenesteyter - ansatt i Signo
Alle medarbeidere i Signo er med på å yte tjenester til
Signos målgruppe.
n Primærkontakt
En primærkontakt har rollen som tilrettelegger
av hverdagen for tjenestemottaker med fokus på
selvstendighet og mestring. Jobben som primærkontakt
innebærer et stort ansvar og er omfattende. Han eller hun
koordinerer tjenestemottakerens tilbud, og er ansvarlig
for arbeidet med individuell plan. Et avgjørende premiss i
dette arbeidet er å legge til rette for brukermedvirkning og
valg i eget liv.
n Kontaktlærer
En kontaktlærer på AKS utarbeider, i samarbeid med andre
lærere, individuell opplæringsplan og halvårsrapport. Det
er kontaktlærer som er bindeleddet til foreldre/foresatte.
n Hovedkontakt
På elevhjemmet på AKS har hver enkelt elev en
hovedkontakt. Hver annen uke har skole og elevhjem
samarbeidsmøter. (Se mer info på side 11)
n Team
Rundt de aller fleste av Signos tjenestemottakere finnes
det et tverrfaglig team. Teamets fremste oppgave er å
koordinere tiltak og tilbud til den enkelte og i fellesskapet
denne fungerer.
møter meLLom pårørende og ansatte
Idunn Lyngar Owe
signofolk 6
- ei sjelden jente
Når en mor kan slappe av, senke skuldrene og slippe sitt multihandikappede barn som hun kjenner så godt, og gi det over
til andre, er det en tillitserklæring av dimensjoner. Når det gjaldt Idunn på 18 var det bare Andebu Døvblindesenter (ADb)
som fikk den tilliten.
Mor og datter: - Jeg er stolt av den hun har blitt, sier Camilla fornøyd. Vi er fornøyde med tilbudet på ADb.
Tekst & foto: Elisabeth Moe
– Idunn ble født med en sjelden
kromosomfeil, forteller mor Camilla
Lyngar. Det var ingen som hadde hørt
om denne funksjonshemningen den
gangen. Og legene visste ikke om hun
kom til å leve opp i det hele tatt. Idunn
var blind og sterkt hørselshemmet
i tillegg til andre utfordringer, blant
annet med spising, den første tiden.
Hun fikk diagnosen døvblindfødt.
– Jeg ble bare pragmatisk. Jeg tenkte
handling, mimrer Camilla.
– Hva gjør vi nå? Hvordan forholder jeg
meg til dette?
Livet litt i vakuum
Etter at ernæringen var på plass ble
det et prosjekt å sørge for at hun fikk
optimal stimulering, samtidig som jeg
ønsket å integrere henne mest mulig
i et vanlig familieliv, og ikke gjøre
livet hennes til et evig opphold på
treningsleir. I disse ”hjernevask”-tider
kunne jeg ha sagt mye om hva miljø
har å si for et ganske ugunstig genetisk
utgangspunkt. Det er klart man kan si
at livet mitt ble satt på vent. Jeg ble
fullt engasjert i Idunns hverdagslige
utfordringer. I dag er jeg i midten av 40årene og har ingen reell yrkeskarriere.
Jeg står litt i et vakuum nå. Voksenlivet
mitt har vært så tett knyttet til Idunns
liv at jeg for tiden føler at jeg må lære å
leve mitt eget på nytt. Jeg hadde startet
på en veterinærutdanning da Idunn
var 14 og trodde at jeg skulle fullføre
den til hun flyttet hjemmefra, men
forstod etter hvert at det var umulig.
Det var rett og slett for mange ting som
dukket opp hele tiden, blant annet
med sykehusinnleggelser og stadig nye
utredninger.
behandlere for barn og unge i bydelen,
og tilsvarende usikkert hva kontoret for
voksne ville støtte. Ellers ville jeg kanskje ha ventet til Idunn hadde fullført
videregående. Når det nå ble sånn, ser
jeg jo at vi egentlig var modne for det.
Uansett når, ville det ha vært like vanskelig å slippe henne. Jeg vet at Oslo
kommune kommer til å vurdere å flytte
henne til et rimeligere tilbud i bydelen.
Men jeg har ingen tro på at det blir
godt nok. Det kommunikasjonsmiljøet
som finnes her i Andebu er unikt. Man
finner det ikke andre steder. For Idunn
er dette et perfekt sted å bo, med en
kombinasjon av trygge rammer og
utviklingspotensial. Her har hun til og
med fått venner, det har hun aldri hatt
før.
Flyttet hjemmefra
Idunn har bodd på Bjørketun, en av
boligene til Andebu Døvblindesenter,
siden mai i fjor. Vi fikk råd om å flytte
Idunn til ADb før hun fylte 18. Valget av
tidspunkt for flytting handlet om at vi
hadde sikker støtte på dette hos saks-
Optimalt tilrettelagt
Når man kommer inn i leiligheten
til Idunn på Bjørketun, dukker ordet
trivsel opp med en gang. Det er lyse
vegger med godt tilpasset belysning,
slik at Idunns synsrest skal få optimale
forhold. I tillegg er det sterke
møter meLLom pårørende og ansatte
fargeklatter over alt. De fargerike
bildene på veggene har rammer i rødt,
blått og gult. Det er puter og sofatrekk
i optimistiske og lekne nyanser. Idunn
har ikke talespråk, men synge kan hun.
Kommunikasjonen
Når hun nynner, har hun teksten inne
i seg. Da er det viktig at jeg også kan
teksten, slik at jeg vet hva hun vil si.
Idunn har akkurat kommet hjem fra
skolen da vi kommer på besøk. Hun
nynner på ”Epler og pærer, de henger
på trærne…” – Tenker du på epler,
Idunn? spør mor. Ja, det stemmer!
Hun har sitt eget tegnspråk, og de
som kjenner henne, forstår. Slik
kommuniserer de. – Jeg skulle gjerne
hatt et oppfriskningskurs i taktilt
tegnspråk. Jeg ser at Idunn har godt
utbytte at vi bruker tegn på den måten.
Dessuten har hun utviklet det taktile
etter at hun flyttet hit. Det er fordi
hele personalet på ADb er eksperter
på det. Det er veldig verdifullt. Idunn
vokser på det og forholdet vårt får en
dypere dimensjon. Hun kan utrykke
mer hva hun ønsker. Jeg har prøvd å
gi henne den ballasten at hun skal bli
hørt. Ha integritet i sitt eget liv. Det kan
for eksempel være enkle ting som det
å bestemme hva hun vil spise og ha på
seg, men det er viktig for henne.
Forventninger til personalet
Som mor setter jeg pris på å bli møtt
med åpenhet av de som jobber her.
Og med en anerkjennelse fra dem på
at ja, jeg ”kan Idunn”. Det er viktig når
man skal gi Idunn det hun trenger i
hverdagen. Jeg liker forresten ikke ord
som pårørende og institusjon. Jeg er
moren til Idunn og dette er hjemmet
hennes nå. Hun har flyttet hjemmefra
slik som andre tenåringer gjør etter
hvert. Jeg forventer også at personalet
her ikke skal ha noen sperrer på hva de
kan snakke med meg om, noe jeg opplever at de ikke har. Og at de har det
samme synet som meg på Idunn, hun
er et menneske og ikke en diagnose.
Jeg mener det er uhyre
viktig at samfunnet
har plass til mennesker
som Idunn, fordi det
handler om å ivareta en
grunnleggende evne
og mulighet til å vise
empati og omsorg for
de som trenger det uten det får vi et hardt
og inhumant samfunn.
Kjennskap til det som er
annerledes gir alltid en
utvidet forståelse, også av
det som er vanlig. ADb representerer en kultur som
har tid og rom for undring
over og verdsettelse av det
som ikke kan forstås ved
første øyekast. Jeg finner en
åpen og empatisk tilnærming
her, der møtet med mennesket
og ikke lytene står i sentrum. Jeg
vil også si at Idunn har vært møtt
med det samme synet tidligere
som elev ved Skolen for døvblinde på
Skådalen. Det var helt grunnleggende
for oss!
Signo som diakonal
Jeg vet at dette er en diakonal
stiftelse, og selv om jeg ikke har noe
tro på kristendommen selv, tenker
jeg det er greit at Idunn er med på en
gudstjeneste her, så lenge det er en
hyggelig opplevelse for henne. Vi har
vært med henne på en slik tilrettelagt
gudstjeneste her en gang. Jeg tror
kanskje det må en form for idealisme
til, for å kunne skape et såpass godt
tilbud til mennesker som Idunn. Det er
snakk om et menneskeverd. Å kunne se
hele mennesket.
Råd til ferske foreldre
Det gir mange flotte opplevelser og
unike perspektiver å leve et liv med en
som Idunn. Men jeg kjenner også på at
det har sin pris. Skulle jeg gi et råd til
ferske foreldre i “bransjen”, så er det å
sørge for å få nok hjelp, ikke ta mål av
seg til å klare alt selv, og ikke vente med
signofolk 7
å be om hjelp til man har møtt veggen.
Det er viktig å skape rom for å følge
egne drømmer, også de langsiktige, slik
at man ikke gir opp alt man tidligere
har vært. Ellers blir man fort stående
i et vakuum. Den vanlige foreldrerollen utvikler seg og endres med barnet.
Med en som Idunn holder vi i bunn og
grunn på med det samme i år etter år.
Og for å få kreftene og engasjementet
til å holde, kan det kanskje være lurt ha
en annen arena der man fungerer litt
mer som andre voksne mennesker. Da
blir man også litt bedre rustet til den
dagen barnet bør og skal få sjansen til å
leve et eget liv.
Jeg har alltid vært trygg på min kjærlighet til mennesket Idunn, og på mordatter-relasjonen. Livet med henne byr
på mange, mange gylne stunder. Jeg er
stolt av den hun har blitt.
møter meLLom pårørende og ansatte
signofolk 8
Kristin Sønseth:
Setter pris på å bistå
Kristin Sønseth jobber på Nøkkelbo og har lang erfaring som primærkontakt i ulike sammenhenger. Hun setter
stor pris på bistå andre mennesker når valg skal tas.
Tekst: Kristin Sønseth & Elisabeth Moe
med ulike aktiviteter og rutiner,
referater og kontaktpersoners
adresser og telefonnummer. Jeg
fører regnskap og holder orden på
økonomien til tjenestemottakeren.
Søker på legater og sender
søknader til forskjellige instanser
dersom tjenestemottaker trenger
hjelpemidler. Jeg har også ansvar
for å handle inn klær og andre ting.
Jeg har kontakten med foreldre
og eventuell hjelpeverge, og
planlegger og legger til rette for
hjembesøk og ferier. Jeg har også
ansvar for tjenestemottakerens
helse, og bestiller time hos lege
og tannlege. Det er også viktig
at han eller hun rett og slett har
det bra. Noen ganger hjelper jeg
også til ved å være til stede under
familiebegivenheter der familien
ønsker at personalet skal delta.
– Å være primærkontakt er en
spennende og utfordrende jobb.
Du blir kjent med mennesker på en
nærere måte. Du kommer inn i livet
til et annet menneske og kan hjelpe
det til å utvikle seg. Du er med i
både sorger og gleder, forteller
Kristin.
Setter pris på
– Når man blir kjent med den man
er primærkontakt for, ser man
etterhvert hva han eller hun setter
mest pris på både i fritiden og på
jobb. Det kan være alt fra å gå tur i
skogen, kjøre gressklipperen, bytte
dekk på bilen, bygge lego og til et
besøke til familien. Når man vet
slike ting, er det jo lett å glede.
Oppgaver og ansvar
– Som primærkontakt har jeg
ansvar for å lede teamet rundt
tjenestemottakeren. Jeg innkaller
til, og leder, teammøter. Jeg har
evalueringsmøter og er med på å
utforme handlingsplaner sammen
med teamet. Jeg har kontakten med
arbeidstilbudet på Grantoppen og
voksenopplæringen på AKS. Jeg
oppdaterer tjenestemottakers perm
Kontakten med pårørende
– Kontakten med pårørende
er en viktig del av det å være
primærkontakt. De pårørende
forventer at jeg ser barnet deres.
Primærbehovene er viktige: Har de
nok klær? Sover de godt? Spiser
de nok? Får de lov til å kjøpe det
de trenger og har lyst på? Og sist
men ikke minst: Er de friske? Det er
viktig å ha jevnlig kontakt, enten ved
besøk eller på telefon. Ofte er det
stor avstand hjem til foreldrene. Jeg
opplever at foreldre er flinke til å ta
kontakt med meg om det er noe de
lurer på. De ønsker at jeg forteller
hva som skjer der hjemme, enten
det er nye biler eller at veden har
blitt hugget.
Hva forventes av meg på jobb
– Beboeren forventer at jeg ser
ham eller henne og at rutiner
blir fulgt og faste aktiviteter
gjennomføres. Har vi gjort en
avtale, er det viktig at den blir holdt.
Trygghet og stabilitet og å kunne
stole på primærkontakten sin er
viktig. Arbeidsgiver forventer at
jeg gjør jobben min på en god og
profesjonell måte, både i forhold til
instruksen og det jeg får beskjed om
å gjøre.
Dilemmaer
– Av og til er teamet uenige om
hvordan noe skal gjennomføres.
Da må jeg ta en beslutning; blir
det fjelltur eller bytur? Skal en
kjent eller ukjent vikar være
med på aktiviteten? Det er også
mange etiske problemstillinger
og man kan ikke alltid spørre hva
tjenestemottakeren mener eller hva
han eller hun har lyst til.
– Informasjonen mellom meg
og pårørende går mest gjennom
telefon, fordi de pårørende
bor langt av gårde. Det er både
foreldrene og jeg som ringer. Vi
prates jevnlig, kanskje to til fire
ganger i måneden. Det blir også
sendt ut et informasjonsbrev
noen ganger i året fra boligen. Der
skrives det om hvilke aktiviteter
tjenestemottakerne har deltatt på,
om personal som har begynt og
sluttet med mer.
møter meLLom pårørende og ansatte
Tine Dalvang:
Informasjonsflyt
i hverdagen
Informasjonsflyt er viktig for å gjøre en god jobb som primærkontakt, mener
Tine Dalvang, som er vernepleier og har jobbet som miljøterapeut på Nøkkelbo
siden 2006.
Tekst: Tine Dalvang & Elisabeth Moe
– Som teamleder har jeg ansvar
for at arbeidet rundt beboeren blir
gjort målrettet. Et team kan bestå
av en lærer og en kontaktperson på
arbeidsplassen. Ellers følger jeg opp
beboerens helse, med bestilling av
time hos tannlege og lege. Videre har
jeg ansvaret for beboerens økonomi,
strukturering av hverdagen og å gjøre
framtiden oversiktlig. Jeg hjelper
ham eller henne til å vedlikeholde
eller skape ny kontakt med familie og
venner, selv om de bor langt borte.
Da bruker vi internett og webkamera.
Teamlederrollen kan være krevende,
synes jeg. Tine har erfaring fra
primærkontaktoppgaven også fra
tidligere arbeidsplasser.
Setter mest pris på
– Som primærkontakt er jeg en som
beboeren kan snakke med om ting han
eller hun ønsker eller drømmer for
nåtid eller framtid. For eksempel ferier,
turer, arbeidstilbud eller bosituasjon.
Da må jeg noen ganger bistå og se hva
som er mulig å få til, og hjelpe til med å
gjøre hverdagen mest mulig oversiktlig.
Forventninger
– Beboeren selv forventer at jeg skal
lytte og forstå ting han eller hun er
opptatt av. De pårørende forventer at
jeg bidrar til hans eller hennes trygghet
i hverdagen. At vi planlegger reiser og
ferier, og at jeg er tilgjengelig for dem.
Fra arbeidsgiveren min forventes det
at jeg er faglig oppdatert og orientert.
At jeg bidrar til å skape et forutsigbart
og helhetlig tilbud tilpasset beboeren.
Videre at jeg tar opp og diskuterer
spørsmål eller utfordringer knyttet til
beboeren.
signofolk 9
Trygg og tilfreds
som pårørende
Marit Skyltbæk er søsteren til en av
beboerne på Nøkkelbo. Broren har
bodd i Andebu i snart 50 år.
Tekst: Marit Skyltbæk & Elisabeth Moe
– Jeg tror ikke man finner et slikt
miljø som på Nøkkelbo noe annet
sted. Personalet er stabilt og nesten
alle kjenner alle. Både beboere og
ansatte er kjent i Andebu og veldig
mange av de som bor i bygda har
vært tilknyttet Signo på ulike måter,
forteller Marit Skyltbæk.
Mange kan tegnspråk og hjelper og
forstår. Jeg vet at for eksempel naboer
følger med på vinterstid, når en døv
eller døvblind person er ute og går. Da
hender det at noen ringer og klager på
at veien er dårlig strødd og utrygg. Mitt ansvar er å holde kontakt med
min bror og Nøkkelbos ansatte. Jeg
ska følge opp min brors tilbud og
være til stede i høytider og andre
steder hvor han trenger meg. Jeg
er også fungerende hjelpeverge
og holder oppsyn med økonomien
hans. Jeg har alltid blitt møtt med
varme og forståelse av ansatte og
primærkontakten til min bror. Jeg føler
meg helt trygg på at hans interesser
og ønsker blir ivaretatt både når det
gjelder bolig, arbeid og fritid.
Mulige dilemmaer
– Dilemmaer oppstår når beboeren
snakker med meg om private temaer,
og de pårørende eller andre ansatte
ønsker å vite hva vi har snakket om.
Da har jeg taushetsplikt. Hvordan løser
man at beboeren og personalet rundt
ønsker å jobbe med ulike mål i planen?
Kan man for eksempel velge noen mål
hver? Dette er ting som fortløpende må
tas stilling til.
– Informasjonsflyten fungerer som
regel bra. Jeg tror det er viktig å bli
kjent med de pårørende. Noen ønsker
mye informasjon og andre litt mindre.
Videre er det viktig å få tak i beboerens
historie. På den måten forstår man
både de pårørende og beboeren bedre.
Som pårørende trenger jeg åpenhet
og forståelse for mitt syn. Jeg har blitt
møtt slik i mange, mange år, selv om
jeg vet at det ikke alltid har vært slik
om man går virkelig langt tilbake i tid.
Jeg forventer at virksomheten setter
mennesket i fokus slik at beboeren får
et optimalt tilbud ut fra de rammer
som er gitt. For meg er kontakt og
kommunikasjon noe jeg setter stor
pris på. Det finnes bagateller jeg har
irritert meg over i årenes løp, men
jeg må si at løsningene oftest ikke
ligger mer en telefonsamtale eller et
møte unna. Jeg føler meg trygg og
tilfreds som pårørende.
Vi som pårørende har også et ansvar
med å følge opp slik at ting utvikles
videre. Ingen ting er så bra at det ikke
er rom for forbedringer. Lykke til med
videre arbeid.
signofolk 10
Rekruttering
av døve og døvblinde
Det er en løpende målsetting for Signo å ansette døve og døvblinde
medarbeidere. En arbeidsgruppe har laget et ressursnotat som ble behandlet i
hovedstyret den 4. mai.
Tekst: Elisabeth Moe
– Rekrutteringsarbeid i Signo med et
spesielt fokus på døve og døvblinde
kan settes ytterligere i system, sier
Inger Helene. Det var grunnen til at
vi har satt ned en arbeidsgruppe som
laget dette ressursnotatet. Det har
vært ute på høring i virksomhetene.
Med utgangspunkt i notatet og
svarene fra virksomhetene, ble
et ressursdokument vedtatt på
hovedstyret.
Bevissthet hos virksomhetene
Hovedstyret ber nå alle
virksomhetene om å sette spørsmålet
på sakskartet i egne virksomheter
og også rapportere til egne styrer
om hvordan de arbeider metodisk
med dette. – Det er viktig at
dokumentet brukes framtidsrettet
og inspirerende i vår organisasjon,
og at det er en bevissthet hos dem
som rekrutterer og de som har ansvar
for personaloppfølging, sier Inger
Helene. Signo bør også ha et fokus
på å rekruttere døve til lederstillinger
og på hvordan vi kan bygge
lederkompetanse internt.
Døve en ressurs
I ressursdokumentet heter det blant
annet at døve ansatte er gode rolleog språkmodeller for Signos brukere.
Det handler om identifikasjon og det
å være primærbrukere av samme
språkkode, men også om det å ha
innsikt i og kjenne døves livssituasjon.
Overfor hørende ansatte er døve
medarbeidere viktige både for å
opprettholde tegnspråkmiljøet og i
forhold til sine erfaringer med døv
identiet og kultur.
Noen konkrete oppfølgingsforslag er:
- Rekruttering av døve og
døvblinde inngår som fast punkt i
virksomhetsplaner/årsplaner.
- Virksomhetene innarbeider
punkter fra ressursdokumentet i sine
ansettelsesrutiner.
- Bevissthet i forhold til hvilke
formuleringer som brukes i
stillingsannonser.
- Alle ledere i virksomhetene bevisstgjøres
på det ansvaret de har for arbeidet med
å skape og opprettholde gode tospråklige
arbeidsmiljøer.
- Det skal finnes oppdaterte planer
for å videreutvikle de ansattes
tegnspråkferdigheter.
- Det må vurderes hvordan medarbeidere
som ønsker norskopplæring møtes.
Ulike holdninger
I arbeidet er det også kommet frem ulike
holdninger til om døve kan inneha alle
typer stillinger. Hovedstyret utfordret
derfor også til drøftinger omkring hvorvidt
det er stillinger i Signo døve ikke kan
inneha, koblet opp mot et bevisst forhold
til tilpasningsmuligheter og nedbryting
av barrierer. – Hovedfokus må ligge på
ivartakelse av brukernes behov. Det skal
bli spennende å se hvordan dette nå
følges opp, avslutter generalsekretæren.
Utvikling av antall
døve ansatte i
Signo siden 2004:
2004: 101
2006: 123
2009: 151 AKS
møter meLLom pårørende og ansatte
signofolk 11
Samarbeidet mellom hjem og skole på AKS
- Kontaktlæreroppgaven gjør arbeidet vårt både spennende, unik, utfordrene og meningsfull, forteller Mona Pettersen og
Kristina Vogl Berge. De jobber begge som lærere på AKS.
Tekst: Mona Pettersen, Kristina Vogl Berge & Elisabeth Moe
På skolen samarbeider vi både med
elevhjemmet og foreldrene om elevens
trivsel og rutiner, samt fysiske og
psykiske behov. Et nært samarbeid med
foreldrene om eleven er viktig, og en
helt nødvendig forutsetning for at eleven
skal få et godt og tilpasset skoletilbud. Vi
forplikter oss også til å ha jevnlige møter
med kommunen og fylkeskommunen.
I tillegg hender det at vi deltar i
samarbeidsmøter med avgiverskolen for
å sikre en god overgang til AKS - spesielt i
de tilfeller der foreldrene bor langt unna
og ikke har daglig kontakt. Vi bruker
kontaktbok, telefon og jevnlige møter
som informasjonsflyt mellom oss.
På elevhjemmet
Elevene med lang reisevei,
bor på elevhjemmet på
Sukke i Andebu. Med
hjemreise annenhver helg,
pluss alle ferier. Der jobbes
det etter en teammodell; de
ansatte er delt opp i team og
har ansvaret for en gruppe
elever. I tillegg har hver
enkelt elev en hovedkontakt.
Hver annen uke har skole og
elevhjem samarbeidsmøter.
Ellers møtes kontaktlærer
og hovedkontakt når det
er behov, minst en gang i
måneden. Kontaktlærer og
hovedkontakt har begge
samtaler med foreldre, men
med ulike tema og etter
avtale med foreldrene.
To ganger i året er det
ansvarsgruppemøter. Da er
foreldre, kontaktlærer, en fra
teamet og representanter fra
kommune/fylke tilstede.
Det kan ofte være tungt for en elev å
bli revet ut av det familiære og sosiale
nettverket sitt hjemme og da har det nok
hendt at vi har strukket oss utover ansvar
og plikter, fordi vi ser at det trengs noe
ekstra. Det bidrar til å skape en tryggere
relasjon elevene imellom, mellom eleven
og personalet på elevhjemmet, og
mellom eleven og læreren på skolen. Vi
ser at initiativ som forbedrer og utvikler
kommunikasjonskompetansen blir satt
pris på. Foreldrene setter også pris på at
vi ser hver enkelt elev som det unike han
eller hun er.
Det forventes at vi arbeider i henhold til
oppsatte mål i individuell opplæringsplan
(IOP), som et resultat av samarbeidet
mellom foreldre og elev og de krav som
Opplæringsloven stiller til dokumentasjon
av undervisningen. Dilemmaer kan
oppstå når vi tar på oss for mange av de
tradisjonelle foreldreoppgavene som f.
eks å kontakte lege eller tannlege.
På skolen
AKS driver opplæring for
både grunn- og videregående
elever fra hele landet.
Skolen forholder seg
til Opplæringslova og
undervisningen bygger på
Kunnskapsløftet. Elevene
er delt i grupper på tre til
fem elever. Hver av dem
har en kontaktlærer som
utarbeider, i samarbeid
med andre lærere, IOP
og halvårsrapport. Det
er kontaktlærer som er
bindeleddet til foreldre/
foresatte. De elevene som
ikke bor for langt unna, bor
hjemme i skoletiden.
det skjer i SIGNO
signofolk 12
Seminar for Tolk på arbeidsplass
Hvordan kan vi få bukt med tolkenes ”unnlatelsessynder”, og heller bidra til å skreddersy tolkebestillingene
våre? Og kan tolken, ved å forberede seg som en revyartist, finne sin ”indre lampe”?
Av Rycon AS ved Kristin Bergh
Fra gjennomgang av sketsjen ”En fortelling om nudistenes akedag på Svalbard” med Øyvind Angeltveit (t.v) og Kristin Øhrn Øvregård.
Den 19. og 20.april var det tolkeavdelingen på Rycon AS sin tur til å arrangere
Tolk på Arbeidsplass-ordningens seminar på Helga Engs hus på Universitetet
i Oslo. Til sammen møtte 53 deltagere
fra Signo Midt-Norge, Møller kompetansesenter, ASVO Bergen AS, Skullerud Voksenopplæringssenter, Statped
Vest, Tolketjenesten i Hordaland, A2G
Grafisk, Tolketjenesten i Sør-Trøndelag,
Grantoppen AS, Nedre Gausen kompetansesenter, Tolketjenesten i Vestfold,
Tolketjenesten i Oslo/Akershus og
tolkestudenter fra Universitetet i Oslo.
Opp med henda!
Linda Stadshaug og Camilla Foote presenterte Rycons ferske bok ”Opp med
henda! Kommunikasjon på tospråklige
arbeidsplasser”. De ønsket at vi skulle
få mulighet til å bli kjent med den og å
se nytteverdien.
Tolkenes ”unnlatelsesynder”
I mange situasjoner ser vi at kommunikasjonen mellom hørende og døve
kunne vært enda bedre, men vi kvier
oss for å gripe inn eller gjøre noe med
situasjonen, sa Foote og Stadshaug.
Årsakene kan være flere: Fordi vi tenker
at dette bryter med våre etiske retningslinjer og nøytralitet, vi tenker at
det ikke er vår oppgave å bry oss om
hvordan andre kommuniserer. Vi skal
kun tolke denne kommunikasjonen,
eller vi er redde for å bli upopulære.
Som tolk har vi fokus på kommunikasjon, mens andre deltagere har fokus på
selve gjennomføringen av møtet. Hva
kan tolken gjøre i slike situasjoner?
Tolkenes bidrag til bevisstgjøring
Det kan være greit å avklare hva slags
tolkebehov som finnes i ulike situasjoner: Når tolkene bidrar til bevisstgjøring hos andre på hvilke valg de gjør
i forhold til sin kommunikasjon, ser
man for seg at bestillingene fra de ulike
tolkestedene etter hvert kan skreddersys:
• Hvem har behov for at tolken oversetter til tegnspråk?
• Hvem ønsker at tolken oversetter til
norsk tale? (Uavhengig av hvem som er
døv og hørende)
• Tolken bidrar med veiledning i forhold
til bruk av tegn og tale/tegnspråk
• Tolken bevisstgjør hvilke elementer
som kan forsvinne ved bruk av tegn til
tale
• Tolken bidrar til å øke kunnskapen
rundt forskjell på tegn og tale og tegnspråk
• Tolken informerer om tolking
• Foreslå at det benyttes ordstyrer
Tolkens indre lampe
Paal Richard Peterson, generalsekretær
i Norges Døveforbund, hadde fokus på
oversettelse til norsk tale, stemmetolking, hvordan kan så tolker gjøre en god
jobb? Peterson mener tolker må finne
sin indre lampe. Denne indre lampen
tenker han på nærmest som intuisjon.
Når lampen slår seg på, er det et varsel
om at vi må følge opp. Vi må stole på at
intuisjonen leder oss til å ta riktige valg
i forhold til innhold, ord og stil. Konkrete tips fra Peterson for å bli en bedre
stemmetolk var blant annet: Øk ditt
ordforråd! En tolk er så god som det
han/hun stemmetolker. Ta lydopptak av
seg selv i situasjoner hvor man enten
øver på stemmetolking eller er i en
reell arbeidssituasjon.
Signoverden
signofolk 13
Tolker på seminar
Vi møtte fire av deltakerne på seminaret og spurte dem: Hva vil du ta med deg tilbake til din arbeidsplass? Har
du forslag til aktuelle tema for neste års seminar?
Tekst & foto: Kristin Bergh
Agate Thoresen, Møller Kompetansesenter: – Jeg tar i hovedsak med meg
det som ble sagt om boka. Den fremstiller en litt annen hverdag enn det vi
møter på Møller. Det er for eksempel
mye fokus på tegn til tale som kommunikasjonsform, noe vi ikke praktiserer
på vår arbeidsplass. Men jeg tenker
likevel at den er et fint verktøy for oss
tolkene i informasjonsarbeid, og som
utgangspunkt for interne diskusjoner
fra seminaret. Paal Richard Peterson
hadde et inspirerende innlegg om det å
få fram nyanser, stil og sjanger i forhold
til den man stemmetolker. Han mente
også at å utvide det norske ordforrådet
var et viktig redskap for å kunne utføre
en god jobb. Så blir det veldig interessant å lese ”Opp med henda!”. Jeg
synes den virker som et godt verktøy
for å nå ut til ulike arbeidsplasser knyttet til Tolk på Arbeidsplass (TPA).
må øve! Og det kan jeg gjøre ved å for
eksempel øve på å stemmetolke tegnspråknyhetene.
– Forslag til tema neste år er ”Hvordan
tolke for fremmedspråklige døve”, med
utfordringer og erfaringer.
Constanza Fernandez
Einar Kjøl
Laila Ødegaarden
på avdelingen.
I tillegg har vi fått konkrete, gode tips i
forhold til øvelser man kan gjøre for å
bli en enda bedre stemmetolk. Det er
så lite som skal til!
– Neste år kunne vi tenkt oss noe faglig
påfyll. Høre en god forelesning om feks
kommunikasjon. Kanskje kunne noen
av de som har studert tegnspråk og tatt
master ha kommet og fortalt om sine
funn. Det er mye som skjer innenfor
tegnspråk som man ikke fanger opp i
en ellers travel hverdag. Vi ønsker å få
vite siste nytt.
Constanza Fernandez, Tolketjenesten i
Oslo/Akershus.
– Stemmetolking og viktigheten av
dette er noe av det jeg skal ta med meg
Neste år kunne jeg tenkt meg at det var
fokus på tolking for fremmedspråklige
døve. Andre tema som er interessante
er engelsktolking og døve ansattes
forventninger til TPA.
Einar Kjøl, Tolketjenesten i Sør-Trøndelag:
– Jeg jobber ikke selv på en tospråklig
arbeidsplass, men ser det er mye overføringsverdi i forhold til hvordan man
samhandler med de hørende brukerne
i en tolkesituasjon. Det er viktig å få de
hørende på banen. La dem komme inn
og ”avmystifisere” jobben vår. ”Kommunikasjon er et felles prosjekt” synes
jeg var veldig oppklarende godt sagt.
Når det gjelder Paal Richard Peterson
sitt innlegg, så er det bare å si at jeg
Laila Ødegaarden, Tolketjenesten i
Vestfold:
– Vi har kjøpt ”Opp med henda!” og tar
den med tilbake til vår jobb. Vi kommer til å bruke den i vårt informasjonsarbeid. Jeg synes Øyvind Angeltveit
fikk fram gode paralleller mellom
skuespilleryrket og tolkeyrket. Videre vil
jeg jobbe med å bli bevisst hvilke ”triks”
jeg kan bruke for at stemmetolking skal
bli lettere for meg. Være bevisst på
mye som blir sagt på tegnspråk krever
mange ord på norsk, og at det er en
utfordring å få tid til å oversette alt. På
tolketjenesten skal vi ha teatersportøvelser på neste avdelingsmøte.
– Neste år foreslår jeg at man følger
opp Peterson sitt innlegg og går mer
inn i språket for å lete etter verktøy
og løsninger. Gruppearbeid var en bra
måte å jobbe på.
signoverden
signofolk 14
Opp med henda!
– En presentasjon av boka
Hva må til for at kolleger med to ulike språk skal kunne kommunisere
godt? Ligger det i tolkens rolle å inkludere? Hvem har ansvaret for
kommunikasjonen?
Tolkeavdelingen ved Rycon
AS har nå gitt ut en bok om
kommunikasjon på tospråklige
arbeidsplasser – virksomheter
der det jobber både døve og
hørende. Boka er bygd opp med
eksempler det er lett å kjenne
seg igjen i. Målet er å inspirere
ansatte til å snakke mer
sammen om kommunikasjon.
Ønsket er å nå både ledere og
medarbeidere, erfarne som
nye.
Tolkeavdelingen ved Rycon
AS har 10 års erfaring med
kommunikasjon på tospråklige
arbeidsplasser. Erfaringene
har munnet ut i denne boka,
som vi har kunnet gi ut med
stimuleringsmidler fra Signo.
Som leser blir du kjent med
en oppdiktet avdeling; Tunås. Her beskrives typiske
situasjoner som kan oppstå når staben er tospråklig.
Her er en liten smakebit som handler om Nina som
er hørende og nyansatt, og Dagny som er en erfaren
døv medarbeider.
(Illustrasjon side 90)
”Opp med henda!” er et nyttig verktøy for
tospråklige arbeidsplasser
både i og utenfor Signo.
Diskusjonsoppgavene
passer godt til fagdager
og avdelingsmøter, og
de kan bidra til å skape
større åpenhet rundt
kommunikasjon. Fra høsten
2010 vil tolke-avdelingen
på Rycon tilby ”Opp med
henda!” - kurs/foredrag.
Hovedkontoret distribuerer
boka til virksomhetene i
Signo. Den kan også kjøpes
hos Rycon AS.
Camilla Foote (tidligere tolk på Rycon, nå ansatt som
opplæringskonsulent ved Conrad Svendsen senter) og Linda
Stadshaug (tolk på Rycon gjennom ti år) er forfattere.
Boka inneholder konkrete tips med
diskusjonsoppgaver.
signofolk 15
Det skjer i Signo
Spis og gå deg sunn!
Økt livskvalitet med en sunnere livsstil er agendaen for fagseksjonen på Conrad Svendsen Senter (CSS). Helse i et
helhetsperspektiv er navnet på prosjektet de er godt i gang med.
Inspirerer til et bedre kosthold og klare til å informere om prosjektet: Frøydis Lilledalen, Hege Melfald Bergh og Renate Franzki.
Tekst: Renate Franzki & Elisabeth Moe. Foto: Elisabeth Moe
Forskning har vist at mennesker som bor i omsorgsboliger
eller institusjoner står i særlig fare for å utvikle
livsstilsykdommer. Samtidig ser man at økt aktivitet og
kroppsbevissthet bidrar til psykisk mestring og reduksjon av
lidelser som angst og depresjon. Ernæring og fysisk aktivitet
er også viktig for å forebygge blant annet diabetes type II og
hjerte- og karlidelser.
Øke livskvaliteten
Flere i denne gruppen ville hatt helsemessig nytte og glede
av en livsstilsendring. For å bidra til det, har sykepleier Hege
Melfald Bergh, fagkonsulent Renate Franzki og psykolog
Frøydis Lilledalen satt i gang et prosjekt. – Målet er å øke
bevisstheten omkring kosthold, bevegelse og helse. Dette
kan bidra til å øke beboernes livskvalitet og -lengde, sier
fagkonsulent Franzki.
Virkemidler
Deltakere fra de to boligene Skogtun og Solbakken på
CSS er med. De ønsker å komme i bedre form og få mer
energi og overskudd. Kompetansen på ernæring og fysisk
aktivitet skal økes med kursing og motivering av de ansatte
i boligene. Gruppa ønsker seg et samarbeid med kantina
med mer fokus på frukt, grønt og grovt brød. ”Frisk-i-CSS”
har fokus på fysisk aktivitet, med tilbud om trim i form
av spinningsykler og tredemølle. I mars og april ble det
arrangert to motivasjonsdager for alle deltakerne med
forelesninger og gruppearbeid. De fremmøtte fikk med seg
både skrittellere og kokebøker. Serveringen var et enkelt
valg: frukt og grønnsaker.
– Vi ønsker at prosjektet kan være med på å inspirere
ansatte og beboere til økt fokus på riktig ernæring og fysisk
aktivitet. Om resultatene publiseres, håper vi også de blir
til inspirasjon for flere i tilsvarende virksomheter som oss,
avslutter Franzki.
signofolk 16
Det skjer i Signo
Tradisjonsrik tur til Skinnarbu
118 deltagere var med da Nøkkelbo arrangerte tur til Skinnarbu i år.
Tekst & foto: Linn Therese Hynne
Deltagere som kom fra Nøkkelbo,
AKS og Andebu Døvblindesenter,
sammen med tre skotter, dro til
fjells i midten av mars for å gå
på ski, eller stå på dem, kjøre
snøskuter, ake, kjøre kjelker og
ellers kose seg i snøen. På hotellet
var det både varme og kalde retter
hver kveld. Særlig populært var
det at Kenneth Verngård, tidligere
ansatt på Nøkkelbo, var med og tok
seg av fotograferingen i løpet av
dagen og hadde fremvisning hver
kveld. Alle satt spente for å få et
glimt av seg selv og kjente.
Vi hadde rigget til en ”stamplass”
ute i terrenget. På dagtid var det
bål, pølser, aking eller en ekstra tur
med skuter. Akebakken var populær
for slalåm, kjelkejøring eller ”sitski”.
Det var også tilrettelagt for spill og
formingsaktiviteter inne for de som
ønsket det.
”Arne prest” (Arne Christian
Halseth) holdt en fin gudstjeneste
ute i det fri.
På kveldstid var det underholdning
med hotellets band. Mens
høydepunktet var torsdagen med
bløtkake, smelling av ballonger
og vårt eget kjære Maximus.
Mange var flinke til å svinge seg på
dansegulvet.
Over: Tre skotter. Under: Anita og Ann Kristin var fornøyde i snøen.
signofolk 17
Det skjer i Signo
Stolte
snekkere
Robert på 91 - den eldste beboeren på Nøkkelbo - har bodd på Nybo siden det
åpnet.
På bildet: 1.rekke fv. Kjetil Eggen,
Lasse Bartnes, Kjell Erik Kristiansen
og Leif Michelsen I midten: Jonny
Richard Andreassen Bak: Tore
Windingstad, Wolfgang Mayer og
Ken Davidsen.
Tekst & foto: John Arve Knippen
På Snekkerverkstedet på
Grantoppen i Andebu er det en
gjeng stolte snekkere som får
assisterende generalsekretær
Ken Davidsen på befaring. Han
ble nemlig 50 år forleden. Fra
virksomhetene ble han lovet en
melkerampe i gave.
Like raskt som snøen smelter, ja
like raskt reiser melkerampen
seg på snekkerverkstedet i disse
dager. I dag var det befaring
av den nye eieren. Vi var alle
spente på hans reaksjon, og
det er ingen tvil; dette blir en
ubetinget suksess. Assistenten
var i godlune og la ut om de
ulike plasseringsalternativer
han ser for seg på hjemgården.
Kvaliteten og håndverket får
godkjent, og det hele toppet seg
med hans nostalgiske tilbakeblikk
til barndommen, da han satt
på melkerampen og skrev
bilnummer. Det blei en sterk
opplevelse. Han var også klar og
tydelig på fargevalget. Det blir rød
odel, hvit staffasje og sort tak. Vi
kommer tilbake med reportasje
når den høytidelige overrekkelsen
finner sted.
20 år siden
Nybo var ny
Den 5. februar markerte Nøkkelbos beboere 20 år med egne
leiligheter i Andebu sentrum.
Teskt: Tor Almgren Foto: Jutta Valand Nakjem
Navnet Nybo var et ønske fra beboerne selv. Det bekreftet at de
nå hadde et nytt sted å bo, og det var lett å identifisere seg med.
Forventningene var store til egen stue med kjøkkenkrok, soverom og bad.
Etter mange år på tomannsrom skulle de endelig få et privatliv. Endelig
en dør å låse, som bekreftet at dette var ”min leilighet”. Vi som arbeidet
der den gangen fikk stadig vekk bekreftet at dette var deres private bolig
og at de bestemte selv hvem som kunne komme inn. Flere hadde besøk
av familien og var stolte over å kunne vise frem sitt eget hjem.
En annen stor glede var den enkle tilgangen til bank og butikk. Flere
av beboerne benyttet seg av det og gjorde egne innkjøp. Gleden ved å
kjøpe egne møbler og dekorere leiligheten til et personlig preg var stor.
Samtidig ønsket de et fellesskap der de kunne være sammen, spise felles
måltider og prate sammen.
Av de syv som flyttet inn den gangen er de fleste gått bort. En av dem bor
der fremdeles og en annen har flyttet. Arbeidet var preget av ro, fred og
medbestemmelse. Og vi som fulgte dem tror det er riktig å si at de hadde
det godt på Nybo den tid de hadde sitt hjem der..
Signoverden
signofolk 18
Harmonisk dyrehold på Sukke
Denne stemningsrapporten viser at det er vår i fjøset på Sukke Gård i Andebu også. Mange av brukerne
i Signo har et ridetilbud her, og det er viktig å ha dyr med godt gemytt som alle i Signo i Andebu kan ha
glede av.
Tekst: Thorbjørn Haldorsen. Foto: Anne Anker og Sigrun Orerød
Frem til et stykke ut på 80-tallet var det tradisjonell drift med melkekyr og kjøttproduksjon på gården. Etter en pause
ble fjøsdriften tatt opp igjen i en annen form. Det ble hovedfokus på ridetilbud og gode opplevelser, med valg av dyr
som representerer tradisjonelle norske gårder. Fjøset er alltid tilgjengelig på det vi kaller for stallsamlinger som avholdes
annenhver onsdag, og mange finner stor glede i den fantastiske atmosfæren i vårt varierte og harmoniske dyrehold. Noen
har sin arbeidsplass her og alle er alltid velkommen til å besøke dyrene i fjøset.
Leder på gården, Thorbjørn
Haldorsen
Program
Konferanse omkring medfødt døvblindhet
Vi h
å
mel per du h
dt d
eg p ar
å!
Møter med døvblinde - tilbakeblikk og innblikk
Torsdag 20. mai 2010 kl. 10.00-16.00
AKS (Andebu Kompetanse- og Skolesenter), skolebygget
09.30 – 10.00
Registrering og kaffe
10.00 – 12.00
Tilbakeblikk – Verdiperspektiver i undervisning av mennesker med
tidlig og medfødt døvblindhet før og nå
v/Anne Nafstad
12.00 – 13.00
Lunsj
13.00 – 14.00
Innblikk – Hvordan skaper vi mening sammen? - et dialogisk perspektiv
v/Gunnar Vege
14.15 – 15.00
Innblikk – Den som er interessert blir interessant - aspekter ved en
tilstedeværende partner
v/Gunnar Vege
15.15 – 16.00
Forskning og utvikling – Eksisterende arbeid og forskningsbehov
v/Anne Nafstad og Gunnar Vege
Oppfølgingsinformasjon
kommer på www.signo.no
etter seminaret.
Arrangør:
Signos hovedkontor i samarbeid med Andebu Døvblindesenter
Påmeldingsfristen gikk ut 7. mai
Det skjer i Signo
signofolk 20
PROGRAM OSLO
Hva skjer 17. mai?
Kl. 10.00 – 10.30: Veteranbilene kommer.
Vi tar med flagg som står i hallen og går ut.
Hest og vogn kommer.
Kl. 10.40: Musikkorpset kommer.
Nordstrand bydel ønsker CSS med i toget
- beboere, ansatte, pårørende. Plassen blir
etter korpset.
Kl. 11.00: Vi begynner å gå opp til Sæter for å
se på barnetoget.
Ca. kl.12.00: 17.mai-toget avsluttes ved
Nordstrand kirke. Her blir det felles samling
for Nordstrand bydel. TOLK. Benker er
reservert.
Ca. kl.12.45: Minibussen kjører beboere som
har vanskelig for å gå tilbake til CSS.
Kl. 11.30: Kaffe og kaker i hallen.
PROGRAM ANDEBU
Tv-overføring av barnetoget i Oslo sentrum.
Personalet tar ansvaret for tolking ved behov.
Kl. 16.00: Kaffe og kaker i spisesalen.
Kl. 16.30: Lek og moro i spisesalen.
Kl. 11.00: Gudstjeneste i Andebu kirke.
Kl. 12.00: Kransenedleggelse ved kirken.
Kl. 12.15: 17. mai-toget fra kirken.
Kl. 13.00: Salg av pølser, is og kaker ved Andebu skole.
Kl. 13.30: Taler av barna.
Kl. 17.00: Tog fra bestyrerboligen på Sukke.
Kl. 17.30: Servering av kaffe, te, brus og kaker i kirkerommet på skolen.
Kl. 18.00: Konkurranser: sekkeløp, trillebårløp, fiske, hamre spiker i planke.
Kl. 19.00: Slutt
Signoverden
signofolk 21
Ledige stillinger i Signo Midt-Norge
MILJØTERAPEUTER Signo Midt-Norge er en del av Stiftelsen Signo som er en privat diakonal stiftelse. Signo driver flere typer
botilbud, blant annet sosialpedagogisk botilbud for hørselshemmet ungdom i videregående skole i Bergen,
Sandefjord, Oslo og Trondheim. Fra august vil Signo Midt-Norge utvide botilbudet til også å gjelde unge voksne i
egne leiligheter.
Vi er en tegnspråklig arbeidsplass og har som mål å tilsette flest mulig døve. Alle ansatte må derfor kunne
tegnspråk eller være villige til å lære. Vårt motto er ”Se hverandre og hver enkelt” og gir alle – både tilsatte
og beboere - mulighet for aktiv påvirkning og deltakelse i det som skjer hos oss. 1. august 2010 flytter vi til
Klostergata 60. Her vil også Trondheim døveforening og Døvekirken ha tilholdssted.
Ledige stillinger som:
- Minimum 60% fast stilling som fagkoordinator – kompetansekrav 3-årig høgskole
- Midlertidige hel- eller deltidsstillinger som miljøterapeuter i inntil 1 år fra og med 1.august 2010
Arbeidsoppgaver:
- Målrettet miljøarbeid med fokus på selvstendighet
- Oppfølging av skolearbeid/jobb og fritidsaktiviteter
- Samarbeid med skole, foreldre og andre aktuelle instanser
Kvalifikasjonskrav:
- Relevant høgskoleutdanning eller fagbrev i barne- og ungdomsarbeid. Relevant praksis kan erstatte
utdanningskravet.
- Tegnspråkferdigheter. Søkere uten tegnspråkkompetanse vil få opplæring og utvikling vurderes i løpet av
prøvetiden. Eventuell fast tilsetting vil være avhengig av oppnådd fastsatt tegnspråknivå.
- Personlig egnethet vil bli sterkt vektlagt.
For alle stillinger gjelder:
- Turnus på ettermiddag/kveld/helg, samt noen hvilende nattevakter. Antall ledige stillinger og stillingsstørrelser
er avhengig av antall beboere. Avhengig av framtidige behov, kan det være mulighet for fast tilsetting.
- Lønn i samsvar med HSH`s landsoverenskomst for helse- og sosialtjenester og medlemskap i KLP. Signo MidtNorge er IA-bedrift og legger vekt på et godt og inkluderende arbeidsmiljø.
Søknadsfrist 18.mai 2010
For nærmere informasjon ta kontakt med avdelingsleder Monica Steen Røstad, mobil : 957 73 500
Søknad med CV kan sendes elektronisk til: [email protected],
eller til: Signo Midt-Norge, Klostergata 60, 7030 Trondheim
signofolk 22
fagartikkeL
Døvblindepedagogikk: et tidsbilde
- En beretning om å inngå i kommunikasjonsfellesskap med en elev med
medfødt døvblindhet.
Skrevet av Gunnar Vege og Anne Nafstad
Kjenner du igjen den gode opplevelsen av å se på bilder fra en felles opplevelse, dele og samtale om den og slik kunne
kjenne på den gode opplevelsen om og om igjen? Det handler om mer enn kommunikasjonsutvikling. Det handler i bunn
og grunn om livskvalitet, slik jeg selv opplever dette. Å kunne dele det opplevde er noe av det fineste og viktigste i mitt liv.
Innledning
Medfødt døvblindhet fører med seg en ekstrem situasjon
når det gjelder kommunikasjon og språk. Verden merkes
gjennom bevegelse og berøring, men med svært liten eller
ingen støtte fra noen av fjernsansene. Dermed vil ingen
variasjoner av de to naturlige språkformene som er utviklet,
tegnspråk eller talespråk, være naturlig tilgjengelig (Jfr.
Vonen & Nafstad 1999). Når det ikke fins noen naturlig
tilgang til kulturens språklige praksis er det høy risiko for
isolasjon fra det kommunikative og meningsdannende
fellesskapet med andre mennesker.
De personene som utgjør den døvblindfødte personens
nettverk i dagliglivet og det profesjonelle kollegiet, står
derfor overfor samme utfordring, nemlig å finne ut av
hvordan dannelsen av denne formen for felleskap best
kan skje. Denne felles utfordringen var utgangspunkt
for et klinisk utprøvende forskningsprosjekt i regi av
Skådalen Kompetansesenter. Prosjektet hadde deltakere
fra alle de statlige sentrene som driver undervisning eller
veiledning for døvblindfødte i Norge, blant annet Andebu
Kompetansesenter.
Fokuseringen på meningsdannelse, og på de spontane
gestuelle uttrykkenes potensial i denne sammenheng, er en
videreutvikling av fokuseringen på samspill. Det er nå klart
at utviklingen av grunnleggende samspillsrelasjoner kan
følge samme typiske mønster ved medfødt døvblindhet
som vi kjenner igjen fra konstellasjoner med døve,
hørende og blinde barn (Jfr. Preisler 1998; 1993). Etter
hvert som personer med medfødt døvblindhet får tilgang
til å være aktive i samregulering av følelsesmessig nærhet
og avstand til andre mennesker, i utforskende samspill
og gledesfylt sosial samlek, observerte vi en tendens til
dannelse av kroppslig-gestuelle uttrykk, eller mimetiske
uttrykk. Spørsmålet ble da hvordan det er mulig å etablere
kommunikative og meningsdannende relasjoner med
utgangpunkt i disse opplevelsesbaserte kroppslige og
gestuelle uttrykkene (Jfr. Nafstad & Rødbroe; 1999)
Fokuseringen på meningsdannelse er felles for flere
tilgrensende kliniske studier i døvblindefeltet (Jfr.for
eksempel Daelman a.o 1999; Nafstad & Vonen 2000;
Rieber- Mohn 2000)
Meningsdannelse har en sentral plass i dagens
språkfilosofi og kognitive psykologi. Den kroppslige
dimensjonen som er fremhevet ved medfødt døvblindhet
gjør imidlertid at dannelsen av kommunikative og
meningsdannende fellesskap foregår i en form for ”slow
Gunnar har vært ansatt i Signo siden september 1983. Fram til september 2001
jobbet han som lærer på AKS. Da ble han ansatt som døvblindekonsulent ved Andebu
Døvblindesenter (ADb). – Oppgavene våre ved ADb går ut på å samle, spre og utvikle fagkompetanse om
døvblindhet. Mitt område har hele tiden vært å arbeide i forhold til personer med
medfødt døvblindhet.
Gunnar Vege er døvblindekonsulent ved Andebu
Døvblindesenter
Postboks 95
3162 Andebu
E-post: [email protected]
I jobben sin er Gunnar spesielt opptatt av hvordan mennesket generelt utvikler
kommunikasjon og hvordan vi kan tilrettelegge for de samme utviklingsbetingelsene
i møte med mennesker som først og fremst opplever verden med nærsansene. Rett
før jul i 2009 avsluttet han en internasjonal master i ”Congenital deafblindness and
communication”.
– Vi har fortsatt mye ugjort. Det finnes fortsatt mye ulevd potensial innen vår målgruppe!
Ellers bor Gunnar i Sandefjord, er gift og pappa til en gutt på 17 og ei jente på 11 år.
Fornøyelig interessert i fotball, både i å følge favorittlagene: Sandefjord Fotball og
Manchester United, og i å sparke selv! Ellers synger han i mannskoret ”Hvalkjæften”.
signofolk 23
fagartikkeL
motion”. Prosesser og mønstre som ellers er delvis skjult,
blir mer synlige som koreografert bevegelse.
Medfødt døvblindhet gir oss en situasjon hvor
perspektivet kan utvides i forhold til hvem som lærer hva
av hvem: Ved å lære å inngå i kommunikative fellesskap
med personer som er født med døvblindhet, vil vi samtidig
kunne peke ut, muligens med større tydelighet enn ellers,
de allmenne prinsipper som inngår i dannelsen av disse
fellesskapene.
Det som følger er en beretning om å inngå i
kommunikasjonsfellesskap med en elev med medfødt
døvblindhet. Beretningen er fortalt fra en lærers
synspunkt, og er ment å gi et tidstypisk bilde av hvilken vei
dagens døvblindepedagogikk synes å gå når det gjelder
kommunikasjon og språk.
En beretning
Jeg har arbeidet som lærer på skolen ved Andebu
Kompetanse- og Skolesenter siden 1983. I de fleste
av disse årene har jeg undervist elever med medfødt
døvblindhet, men også døve elever med tilleggshandikap.
I hovedsak har det vært elever som ble vurdert til å være
på et førspråklig nivå eller til å være et sted tidlig i sin
språkutvikling.
Den store utfordringen har handlet om å kunne løfte
kommunikasjonen utover det som skjer konkret her og nå.
Jeg håpet å finne ut av hvordan vi kan uttrykke oss på en
måte som gir opplevelsen av et meningsfellesskap i forhold
til noe vi har vært sammen om tidligere. Jeg lyktes lenge
ikke i disse bestrebelsene. Og jeg vil anta at mange som har
arbeidet med elever med lignende funksjonshemninger
kjenner seg igjen i og deler denne erfaringen med meg.
Det ligger nok en begrensning hos den døvblindfødte,
må jeg innrømme at jeg har tenkt. Kanskje må jeg forsone
meg med at vi ikke kommer dit jeg ønsker? Kanskje det
er best å begrense målsetningen til få til en best mulig
kommunikasjon innenfor hendelser som foregår her og nå?
Og det er her min beretning starter.
Hun er en behagelig, trygg og harmonisk person, eleven jeg
har ansvaret for. 17 år var hun det året jeg tenker tilbake på,
og jeg hadde allerede vært hennes lærer i 5 år. Et ”Rubellabarn” informerte erfarne fagpersoner, da jeg første gang
møtte henne. Ingen synsrest, kun en liten hørselsrest som
synes å ha liten funksjonell verdi for henne. De første årene
hadde hatt mange ”glade dager”. Det var tydelig utvikling av
samspillet med omverden fra år til år.
Hun hadde et repertoar av spontane kroppslig-emosjonelle
uttrykk, som i sin grunnform var bevegelsesmønstre som
varierte i rytme og intensitet. Disse variasjonene utgjorde
hennes innspill til samspillet. Ved å tone meg inn til de
samme uttrykkene, gi dem en klarere ekspressiv kontur og
foreslå variasjoner som hun eventuelt kunne gripe og utvide,
oppsto det en form for improvisert samvær med en form for
felles musikalske tema ( jfr. Strand Hauge og Hallan Tønsberg
1998). Hun kunne etter hvert delta i lange samspillssekvenser
som krevde organisering av gjensidig oppmerksomhet, og
hvor begge tok initiativet til temaskifter og til å tilføre nye
tema. Tidvis var det jeg som ble sliten før henne i disse
samspillssituasjonene. Over 60 tegn hadde hun lært å utføre,
og hun forstod og kunne i noen situasjoner bruke enkelte
referanseobjekter.
Men å kunne kommunisere om noe vi hadde gjort, lykkes
vi ikke med. Tegnene hun brukte i det daglige, bar i hovedsak
preg av å være behovstyringer, som; ”spise!”, ”do!”, ”kjøre
bil!”, ”bade!”, ”ta på høreapparat!”, ”gjøre sånn” (og vise med
handling), ”ferdig!”, mm.
Forskningsprosjektet
Det var omtrent da jeg ble spurt om å være en
samarbeidspartner i prosjektet som er nevnt innledningsvis
og som handlet om forutsetninger for etablering av
et førstespråk hos døvblindfødte. Deltagelsen i dette
forskningsprosjektet viste seg å bli spennende både for min
elev og meg. Vi lyktes med å utvide vårt kommunikative
fellesskap i tid og rom. Å kunne kommunisere om et ”tredje
element” i form av en erindring (kanskje blandet med
forventning om gjenopplevelse?), ble mulig. Jeg reflekterte
i denne prosessen mye over min egen forståelse av hvordan
kommunikasjon utvikles. Og jeg reflekterte i særdeleshet
Anne Varran Nafstad er utdannet psykolog og jobber på regionsenter for døvblinde
ved Skådalen kompetansesenter.
Hun jobber med medfødt døvblindhet og utvikling av kommunikasjon, og med foreldre og fagpersoner rundt enkeltpersoner med medfødt døvblindhet. Hverdagen er
også full av kollega-veiledning, kunnskapsutvikling og formidling om dette tema. Hun
har vært ansatt i døvblindefeltet siden 1982.
Anne Nafstad er spesialpsykolog
ved Skådalen kompetansesenter
Postboks 13 Slemdal
0710 Oslo
E-post: [email protected]
Anne er spesielt opptatt av hva møtet med døvblinde lærer oss om grunnleggende
og allmenne psykologiske forhold ved kommunikasjon, og om opplevelse av egenverd. Videre hvordan samfunnets ulike perspektiver på menneskelig verdighet
speiles i døvblindepedagogikkens historie.
fagartikkeL
signofolk 24
over min evne til å være den partneren som gjør det mulig
for min døvblindfødte elev å dele det hun opplever med
meg. Mitt hovedanliggende videre, er å dele med dere
noe av min utvidede forståelse av hvordan kommunikasjon
utvikles. Og jeg vil forsøke å si noe om den pedagogiske
konsekvensen av dette.
Kommunikasjon utvikler seg relasjonelt
At personer med medfødt døvblindhet etablerer og
utvikler samspill- og kommunikasjonsfunksjoner sammen
med deres seende og hørende partnere på prinsipielt
samme måte som alle andre mennesker, er ikke lenger
noen nyhet. Dette perspektivet på utvikling har vi hatt i
noen år nå. Jeg hadde samarbeidet i flere år med andre
kolleger innenfor døvblindfeltet omkring utvikling av
grunnleggende samspillfunksjoner. Partners avgjørende
betydning i denne prosessen, var etter hvert åpenbar og
udiskutabel. Og partneransvaret blir bare enda tydeligere
hos døvblindfødte, hvor utviklingen aldri skjer av seg selv.
At samspillet
bare kan utvikle
seg i en relasjon
mellom to, har
jeg et ukomplisert
forhold til
etter hvert. At
kommunikasjon
også utvikler
seg relasjonelt ikke som en individuell ferdighet - trodde jeg også lenge
var selvfølgelig for meg. Men det ble i løpet av prosjektperioden klart, at min pedagogiske praksis ikke i alt jeg
gjorde samsvarte med dette relasjonelle perspektivet. På
tross av min samspills-fokusering, hadde jeg også lenge
vært opptatt av å formidle språket, dvs tegn. Det var et mål
at eleven min lærte seg flest mulig tegn. I denne prosessen
må jeg medgi at det var jeg som skulle lære bort og eleven
som skulle lære. Jeg agerte altså i praksis som om en del
av språktilegnelsen ensidig var hennes anliggende. Tanken
var at eleven skulle lære tegn for å få et redskap å kunne
dele tanker om noe opplevd med. Dette lyktes som nevnt
ikke, og suksessen synes å ha vært klart begrenset for
mange av oss som har arbeidet med kommunikasjons- og
språkutvikling på denne måten.
“
kroppslig-gestuelle ytringer, og til oppdagelsen av at
dette vokabularet kunne brukes og utvides i begynnende
meningsdannende konversasjoner.
Vi erfarte og oppdaget at de første opplevelsene av å
skape og uttrykke felles mening, skjer før språktilegnelsen
og synes å være grunnlaget for selve språkutviklingen.
Vår erfaring er at mening blir til gjennom det vi opplever
sammen, og gjennom opplevelsen av å lykkes med og
gjenskape og dele erindrede komponenter av opplevelsen
innen rammen av påfølgende samtaler.
Men hvordan er det mulig å fremkalle det som
synes å være ganske vage erindringsbilder hos den
døvblindfødte? Om vi ikke hadde vært i sammen i
hennes opplevelsesverden, ville det ikke vært mulig. Men
hva innebærer det egentlig å være sammen i hennes
opplevelsesverden? Det forutsetter i det minste at vi
må forestille oss, og delvis ta over som vår egen ,det
kroppslige møtet med en kulturell verden, hvor de ulike
scenebildene oppleves som inntrykk på og med ens egen
kropp. Det er slik den døvblindfødte med
all sannsynlighet opplever scenebildene
som opplevelsene utfolder seg i. Dette er
en stor utfordring for oss som i hovedsak
har fokus på det vi ser og hører.
Jeg forsøker altså å merke verden for
meg selv, på og med min egen kropp, på
samme måte som jeg tror hun gjør det.
Jeg fokuserer på de spor inntrykkene
av møtet med verden har satt på og i
kroppen min. Vi kan tenke oss at disse sporene har form
av kroppslig- mentale bilder av bevegelse og berøring.
Disse sporene gjenskapes i det de erindres som flyktige,
men gjenkjennbare, bevegelser og berøring. Det er opp til
meg å legge til rette for, lokke fram og gripe dette flyktige i
flukten, før det bare forsvinner.
Jeg forsøker å merke verden
for meg selv, på og med min
egen kropp, på samme måte
som jeg tror hun gjør det.
Meningsdannelse
Den viktigste erfaringen i prosjektet og dermed det som
ble til den nye erkjennelsen, handler om meningsdannelse.
Den nye erkjennelsen var knyttet til det at vi lyktes i å
sammen utvikle et felles vokabular av mimetiske eller
Spor som blir til felles mening
Vi er påført kroppslige og følelsesmessige inntrykk
gjennom samspillet med omverden. Det er disse ”sporene”
som før språket, synes å kunne utgjøre potensielt
meningsfulle uttrykk. Eksempelvis viste det seg at det å
oppleve, i spenning og forventning, å strekke seg opp etter
noe, med utstrakt arm og med en hånd som er klar til å
gripe, og griper det som henger der oppe, et eple – satte et
slikt spor.
I neste øyeblikk kunne min elev være med på å
gjenkonstruere denne bevegelsen, og vi laget sammen
et kroppslig- gestuelt og etterlignende uttrykk som viste
tilbake til det vi nettopp opplevde. Altså, det pekte tilbake
fagartikkeL
signofolk 25
til opplevelsen vi hadde vært sammen om; det å gripe etter
eplet, uttrykket pekte ikke mot eplet, slik den opprinnelige
bevegelsen gjorde i handlingen. Det mimetiske eller den
etterlignende gesten pekte mot hvordan det opplevdes,
noe sånt som ”Det kjentes slik når vi strakk oss ut etter
eplet”. Ikke før har vi forhandlet oss fram til felles mening
om ”det som kjentes slik når vi strakk oss ut etter eplet”,
før noe annet fra hendelsen erindres: Min elev former et
tegn ledsaget av gestuelle ytringer i mage- og brysthøyde.
Jeg bekrefter at jeg oppfatter hva hun har ytret; ”gå – noe
som kjennes slik foran her”. Men jeg har umiddelbart
vansker med å gjenkjenne disse bevegelsene. Hun gjentar
bevegelsene og tilfører ytterligere en ny bevegelse. Jeg
gjentar hennes ytring for å formidle at jeg har oppfattet at
hun ytrer noe, og selve ytringene. Jeg prøver å formidle at
jeg fortsatt
ikke forstår
hva hun
mener. Da
forsøker jeg
å gjenkalle
andre spor
som jeg har
merket meg
fra disse
aktuelle
scenebildene. Plutselig assosierer jeg til bevegelsene vi
opplevde da vi holdt i raka sammen. Vi kjente på det lange
rakeskaftet og gjorde tydelige rakebevegelser her foran
kroppen. Så forsøker jeg å gjenskape disse bevegelsene fra
denne senen med rakeriva, slik jeg erindrer at de opplevdes
på og med kroppen. Vi synes å nærme oss en felles mening
av det opplevde! Jeg ”legger første del av rakebevegelsen
i hendene hennes”, da gjentar hun sitt spontane uttrykk –
men gjør bevegelsene slik det opplevdes av meg da vi holdt
raka. Og hun smiler, tydelig glad over å dele felles mening
om det opplevde (Daelman a.o. 1999, video).
“
med tegnspråklig kulturell praksis og blir visuelt språklig. Det
hørende barnet går mer og mer over til å anvende sin auditive
modalitet i møtet med en talespråklig kulturell praksis og blir
talespråklig. Så har jeg altså i mange år ”oversett” denne fasen
i kommunikasjonen med døvblindfødte. Jeg startet direkte
med tegn.
Å gripe det kroppslige og følelsesmessige i opplevelsen, gav
umiddelbart resultater. Nå forstod jeg også med ett tydeligere
hva som ligger i at kommunikasjonen utvikler seg relasjonelt.
Vi opplever gjennom det vi gjorde i hendelsen, at vi i sammen
skaper felles mening om dette opplevde. Det var ikke et
lært tegn som nå uttrykker mening. ”Å strekke seg opp” blir
plutselig en bevegelse som refererer til noe vi begge kjenner
igjen - det vi nettopp gjorde i sammen. Når strekkebevegelsen
går over fra å være et ledd i en handlingskjede til å få
funksjon av å være et kommunikativt
og etterlignende gestuelt uttrykk,
er innholdet eller meningen med
uttrykket innen rammen av den
påfølgende samtalen ” sånn gjorde
vi”. Meningen blir til i det vi deler det
opplevde og ved måten vi deler dette
på.
Vi erfarte for første gang å kunne
konstruere en historie om noe
opplevd i sammen. Ikke med
ord, men med kroppslig gestuelle
uttrykk.
Johanne – 11 mnd
Midt i denne prosessen blir jeg igjen
pappa til et lite barn. Og så får jeg med all tydelighet erfare
hvordan dette seende og hørende barnet også utviklet
kommunikasjonen på samme måte! Da lille Johanne var
blitt 11 måneder gammel og ennå ikke hadde noe språk,
erfarte vi for første gang å kunne konstruere en historie om
noe opplevd i sammen. Ikke med ord, men med kroppslig
gestuelle uttrykk.
Dette var i adventstiden. Vi hadde gjentagende ganger stått
foran peishyllen sammen (Johanne på min arm) og blåst ut
adventslysene. Med tydelige bevegelser viftet jeg bort røyken
fra den glødende veken, ledsaget av affektive uttrykk (”uff og
”Det ringte en bjelle!”
uff” ). En dag passerer vi peishyllen igjen, denne gangen er
Det ser ut til å være slike kroppslige og følelsesmessige spor, ikke lysene tent. Da observerer jeg plutselig i min øyekrok at
som de jeg har antydet i teksten over, som gjør det mulig å
hun ser mot lysestaken og vifter med armen. Som med min
skape felles mening sammen; et felles vokabular av tegn og elev forsøker jeg å gjenskape de kroppslige og følelsemessige
felles historier ser ut til å kunne dannes på bakgrunn av noe aspektene ved opplevelsen ”å blåse ut lysene”. Jeg holder
opplevd som har satt spor.
hånden bak lyset, ”blåser det ut” og stopper så opp i ”klar
Da dette ble tydeligere for meg, ringte det en bjelle! Det til å vifte”-posisjon og venter på at hun skal ta tur i dialogen.
var jo nettopp dette jeg noen år tidligere hadde lest om
Da vifter hun ivrig igjen. Vi deler tydelig mening og dermed
i en forskningsrapport om døve barns språkutvikling. Så
minner fra opplevelsen ”å blåse ut lys”.
vel døve som hørende barn er i sin førspråklige utvikling
gestuelle. Det døve barnet videreutvikler dette i møtet
fagartikkeL
Pedagogiske konsekvenser – endret fokus i
undervisningen.
Et ubehagelig spørsmål reiste seg uvegerlig. Hvor hadde
begrensningen for videre kommunikativ utvikling ligget?
Selvfølgelig var det jeg og min manglende innsikt i hvordan
kommunikasjon utvikles, som hadde vært hinderet for
min elev. Jeg betrakter det som en vesentlig erkjennelse.
Å utvikle forståelsen av denne relasjonelle prosessen og
den merkompetente partners betydningsfulle rolle, er
etter min erfaring det essensielle i denne sammenhengen.
Jeg er ikke lenger primært språklig forbilde og formidler.
Jeg er primært opplevelsespartner og merkompetent
dialogpartner. Det gjør det endelig mulig for min elev å
kunne være med på å dele uttrykk og være aktivt med i å
skape felles mening og et felles vokabular ut fra hvordan
hun opplever å være i verden.
Den nye innsikten har ikke medført at alt er endret i min
pedagogiske praksis. Å organisere tilværelsen her og nå
gjør vi som før, å informere om omverdenen gjør jeg som
før, å stimulere til selvstendighet i dagliglivets aktiviteter
gjør jeg som før, å tenke forberedelse til voksenlivet
gjennom arbeidsforberedende tiltak fortsetter jeg med
som før. Det å svare på og bekrefte hennes initiativ er like
viktig som før.
Den store endringen i min pedagogiske praksis er rettet
mot kommunikasjonsaspektet og handler om hvor jeg
først og fremst har min oppmerksomhet i samværet – i så
vel opplevelsen som i den påfølgende dialogen. Jeg har
flyttet fokus fra det å forme og lære bort tegn i situasjonen,
fra objektene i aktiviteten, fra det eleven skal gjøre - til
det å dele de følelsesmessige og kroppslige aspektene i
hendelsen.
Jeg legger nå stadig oftere i våre samvær merke til når
det settes kroppslige og følelsesmessige spor hos min
elev. Jeg kan faktisk begynne å planlegge og å forutse
når det settes spor. Jeg opplever at eleven i påfølgende
dialogsituasjoner, enten selv spontant gjenskaper sporene
i form av bevegelser/gester, eller med støtte gjenskaper
bevegelsene sammen med meg.
For å nå målet - å utvide kommunikasjonen til å handle
om noe utover her og nå, så synes det å være noen kritiske
aspekter ved så vel opplevelsen som ved den påfølgende
dialogen. Det handler om å etterstrebe de samme
”tilstander” i samværet, som barn normalt får del i når de
utvikler denne funksjonen. Derfor vil jeg gå litt nærmere
inn på disse aspektene ved opplevelsen og dialogen, slik
jeg i dag forstår og bruker dem i min praksis.
Opplevelsen - å være merkompetent partner og sporhund
Jeg definerer i denne sammenheng en opplevelse slik: Det
signofolk 26
er en hendelse som har satt spor, følelsesmessig og kroppslig.
Mange hendelser etterlater lite å dele i ettertid, for den
døvblindfødte.
Jeg forsøker å se når det settes spor og å gi hendelser som
setter spor hos oss begge. Det handler om å utvikle en teft
for hva som oppleves tydelig nok kroppslig og dermed øke
muligheten for at vi erindrer og kan gjenkonstruere det
opplevde sammen. Og som samtidig er så følelsesmessig
betont at det gir motivasjon til gjenopplevelse. Er det ikke
nettopp det vi selv opplevde som mest spennende, det som
gjorde oss mest glad, sinte eller frustrerte, som også skaper et
sterkt behov for å dele det med noen i etterkant?
Det emosjonelle aspektet
Det er særlig to sider ved det følelsesmessige jeg er opptatt
av. Det ene handler om hvordan jeg som partner kan prege
en hendelse følelsesmessig, gjennom min egen forventning
til og spenning i forhold til det som skjer. Dette gjør vi helt
naturlig i samværet med det seende og hørende barnet. Ved
bruk av øyekontakt, ansiktsmimikk, stemme og kroppsspråk
for øvrig, forsøker vi å motivere barnet med inn i en hendelse.
For den døvblindfødte kan det vi har rundt oss i øyeblikket
være en ”ikke-verden”. Den eksisterer ikke før vi inviterer
vedkommende med inn. Det er hvordan jeg taktilt klarer å
”smitte” henne med mine egne forventninger til det som
kommer og min egen opplevde spenning i situasjonen, at hun
virkelig blir deltagende i det som skjer. At hun synes det er
interessant å være med på det som skjer, styrker muligheten
for at det dannes spor i selve hendelsen.
Den andre siden handler om den døvblindes egne
følelsesmessige reaksjoner i situasjonen. Øyeblikkene der vi
følelsesmessig reagerer som sterkest i en hendelse, henter
vi lettest fram igjen i ettertid (glede, lyst, frustrasjon, sinne,
med mer). For min døvblindfødte elev gjelder det samme.
Erfaringene blir bare mer og mer tydelige. Når hennes
følelsesmessige uttrykk var som tydeligst, da settes det spor!
Men, vel og merke, det er når det følelsesmessige i
hendelsen kombineres med det kroppslige, at sporet kan
deles i en påfølgende dialog. Bevegelsene i opplevelsen er
det som gjør det mulig å gjenkonstruere erindringen om det
opplevde.
Det kroppslige aspektet
Så er det ikke lenger det konvensjonelle tegnet for det som
skjer jeg fokuserer på. Jeg retter min oppmerksomhet mot de
bevegelsene vi deler (av og til er jo det sammenfallende). Jeg
forsøker å tydeliggjøre bevegelsen ved å senke tempoet, øke
intensiteten og å være repeterende der det er naturlig.
Når hun har funnet interesse for noe, gjelder det å utvide
denne ”nisjen” av hendelsen. Jeg utvider dette temaet ved å
fagartikkeL
signofolk 27
finne flere ulike måter å oppleve dette på. Å være i eplehaven
kan være mer enn å plukke ned noen epler. Vi kan bøye oss ned
for å kjenne om det er epler eller noe annet på bakken. Vi gikk
bort til raka som stod ved husveggen, kjente på denne, gjorde
noe med denne, kjente på hva vi raka sammen på bakken,
osv. På denne måten erfarer jeg at vi kan utvide hendelser og
dermed også få flere potensielle temaer til påfølgende samtaler.
Jeg tenker at jeg filmer disse ”kroppslig-mentale” bildene
av bevegelser og berøring i hendelsen med et indre kamera,
og forsøker å bevare bildet av disse så detaljert og tydelig som
mulig. Slik kan jeg senere lettere både gjenkjenne og forstå
hva elevens eget spontane gestuelle uttrykk muligens kan
uttrykke erindringer om. Jeg kan også lettere selv være med på å
gjenskape de opplevde bevegelsene i en dialog.
Det er påfallende hvor mye mer interessert den døvblindfødte
synes å være i å oppleve hendelsen, når jeg som partner
deler disse
følelsesmessige
og kroppslige
aspektene ved
det som skjer.
Hennes lesbare
uttrykk for
oppmerksomhet,
aktiv
deltagelse og
følelsesmessige reaksjoner har tiltatt betydelig.
”
uttrykket ut da vi delte opplevelsen taktilt og hvordan
kjentes det da hun uttrykte sine følelser, og hvilke
bevegelser og berøringer var det vi delte og opplevde i
disse sammenhengene?
Hvordan lette vi for eksempel etter appelsinen
sammen, der ute på rullestensstranden? Jo, armene
og hendene våre søkte utover fra kroppen, nedover
mot skolesekken som stod på bakken ved siden av oss,
hendene fant fram til toppen av sekken, de søkte ned i
sekken, fingrene beveget seg rundt nede i sekkerommet.
Med hvilken form for forventning lette vi? Mine fingre
beveget seg med små ”forventningsbølger”, de stoppet
opp og jeg spurte ”hva-hva-hva?” med den andre
hånden. Og hvordan kjentes det da hun ble frustrert
over at det ikke var noen appelsin der? Hun kløp meg
i armen, og dyttet blant annet armen min flere ganger
tilbake mot sekken.
De flyktige og vage uttrykk
Av og til kommer det et
spontant uttrykk fra eleven min
og jeg må forsøke å tolke og
forstå. Hvilken opplevelse kan
den bevegelsen referere til?
Når jeg har fokus på bevegelsen
og ikke på hvilket tegn det nå
kan være hun prøver å forme, så hjelper det meg i en
del situasjoner. ”Det som kjentes slik ut”, synes hun å
uttrykke. Særlig kan det være nyttig å tenke lokalisasjon:
Hvor på kroppen utfører hun bevegelsen? Hvor i forhold
til kroppen må jeg anta at det ble opplevd? Dette er ikke
ukomplisert. Uttrykkene er ofte svært flyktige og vage,
men disse aspektene hjelper meg nå oftere til å forstå
hva og hvordan hun erindrer.
Fortsatt er det likevel ofte jeg som må initiere temaer i
våre dialoger.
Vi gjenopplever det opplevde igjen.
Det er av og til som om det er bedre
enn selve opplevelsen.
Dialogen – å finne og gjenskape spor
Når vi i dag deler det opplevde, fungerer det mer som en
samkonstruert gjenopplevelse enn en samtale. Det ligger
nærmere teater enn språk, i strengt lingvistisk forstand. Det
handler om å erindre, hente fram igjen, gjenskape og berøre de
følelsesmessige og kroppslige sporene av det opplevde. Ikke i
overført betydning, men i bokstavelig eller kanskje man skulle si
kroppslig forstand.
Når vi gjenopplever i dramatiserende forstand, når jeg
mimer den kroppslig-emosjonelle erindringen av et scenario
vi har opplevd sammen, synes jeg å komme nærmest hennes
opplevelse av det som skjedde. Når jeg kan gjenkalle og
gjenskape de samme følelsene og de samme bevegelsene, da
opplever vi oftest felles mening om det opplevde. Jeg tenker
ikke at jeg må ha et formidabelt skuespillertalent. Men jeg setter
i gang den filmen jeg konsentrerte om å ta opp med min egen
kroppslig-emosjonelle opplevelse under selve hendelsen. Noen
friidrettsutøvere gjør noe lignende før en prestasjon. De mimer
eller spiller eksempelvis av alle de vesentlige komponentene i
det tenkte seiershoppet før de hopper.
På denne måten evner jeg å gjenkalle tydelig nok det vi
opplevde i sammen. Hvordan kjentes det følelsesmessige
Til ettertanke
En felles opplevelse har blitt en mulighet, i en relasjon
hvor jeg trodde det var umulig. Det ble ikke mulig
på grunn av noen helt spesielle personer. Det ble
mulig fordi vi gjenskapte en variasjon av de naturlige
betingelser for å få det til i sammen. Vi skaper mening
sammen om det opplevde. Vi gjenopplever det
opplevde igjen. Det er av og til som om det er bedre enn
selve opplevelsen.
nr. 2 / 2010
...på den annen side
Retur: signofolk
Stiftelsen Signo
postboks 100,
nordstrand
1112 oslo
andakt av arne christian halseth
visste du?
n I tillegg til ny leder på fagavdelingen på hovedkontoret
er John Herfindal ansatt som
grafisk formgiver/webdesigner. Han har utdannelse
fra Merkantilt Institutt. I tillegg
er han i gang med etterutdanning innen ”Informasjon og
samfunnskontakt”.
Han kommer fra stilling for
grafisk formgiver/webdesigner
i Kristelig Folkeparti.
John er 44 år, gift og har tre
barn. Han starter i stillingen ca
1.august i år.
Tips til leder!
Du er rollemodell for
dine ansatte. Bruk
tegn når det er døve
til stede. Enten du
er erfaren eller ny i
tegnspråk,
så husk:
Bruk det du kan til
enhver tid.
Slik viser du at du vil
inkludere!
Fra boka Opp med henda!
Joh. 12,24: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke
hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn.
Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Naturen er i produksjonsmodus om dagen. Nytt liv lages,
spirer og fødes hvor enn vi snur oss. Trær og busker som ser
døde, tørre og triste ut om vinteren, viser fram en frodighet
som kaller på store ord som rene underet, fantastisk osv. Det
underlige i denne livsfesten er at alt liv bygger på at noe har
dødd.
Uten død hadde det ikke vært noe liv her på jorden. Og til tross
for at vi vet det, fryder vi oss over livet. Det kan si oss mange
ting, men noe av det viktigste er å se at livet har mening selv
i dødens skygge. Når vi mister noen vi er glad i, kjenner vi på
kjærlighetens omkostning i dybder som gjør ord fattige. Så
vondt kan det gjøre, at man kan spørre seg om det er verdt å
elske noen. Noen velger bort forpliktende forhold i frykt for å
møte smerten i adskillelsen. Andre tar mer eller mindre bevisst
sjansen på å elske. Gud valgte bevisst det siste, selv om det
kostet ham dyrt.
Hvilke hemmeligheter som ligger bak Jesu soningsdød vet vi
ikke helt, men vi vet effekten. Den er at mennesker kan leve i
Guds kjærlighet under en himmel i dette livet, og i en himmel
når det tar slutt. Når livet framstår som den sorteste vinter, kan
troen på dette virke som vårsolen på nakne grener. Ut av det
tilsynelatende døde bryter nytt liv ut. God vår.