Transcript Debatt

Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger
473
Torsdag 16. august kl. 10
Seksjonsmøte
Kundefordringer som kredittgrunnlag Faktoring og beslektede ordninger
Referat: Del I s. 313 flg.
Debattleder: Advokat Elisabeth Wille, Norge
474
Talere
Referent, professor dr. jur. Thor Falkanger, Norge
Korreferent, højesteretssagfører Ebbe Suenson, Danmark
Biträdande professor Kirsti Rissanen, Finland
Professor jur. dr. Torgny Hastad, Sverige
Advokat O. A. Jakhelln, Norge
Professor dr. jur. Sjur Brækhus, Norge
Høyesterettsadvokat Leiv H. Tvedt, Norge
Professor jur. dr. Torgny Hastad, Sverige
Advokat Lars Hök, Sverige
Direktör Gösta Fischer, Sverige
Professor dr. jur. Sjur Brækhus, Norge
Korreferent, højesteretssagfører Ebbe Suenson, Danmark
Referent, professor dr. jur. Thor Falkanger, Norge
475
478
483
484
486
487
490
491
491
492
494
496
498
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 475
Referent, professor dr. jur. THOR FALKANGER, Norge:
Faktoring er en betegnelse som er hentet fra USA. Ordet har hatt noe
skiftende innhold, men karakteriseres idag - også hos oss - ved at fakturafordringer overføres til et profesjonelt og spesialisert foretak som forestår
innkasseringen.
Den som på dette vis sørger for at de utestående fordringer blir betalt
(faktor), kan gjøre dette for egen regning og risiko - dvs. at faktor gjør opp
med den opprinnelige fordringseier - klienten - på basis av fordringens
pålydende, og bærer risikoen for at pålydende blir betalt av fakturadebitorene.
Det mest alminnelige er imidlertid at faktor ikke övertar kredittrisikoen. Det
viktigste unntak har man i internasjonal faktoring, som jeg imidlertid fullt og
helt överlåter til korreferenten. I innenlandsk faktoring er det typiske at
kredittrisikoen fortsatt er hos klienten: Han har ydet fakturadebitorene kreditt,
med den risiko dette innebærer; at det inngås en faktoringavtale, endrer i
prinsippet ikke på dette. Faktor vil imidlertid i de fleste tilfelle påta seg plikter
utover dem som henger sammen med ren inkas so virksomhet og fordringsadministrasjon. Faktor vil nemlig kunne gi forskudd til klienten på de beløp som
ventes å komme inn fra fakturadebitorene - såkalt fakturabelåning. Forskuddet
kan f.eks. være 70 eller 80 prosent av de overdradde fordringers pålydende.
Endelig oppgjør skjer når fordringene er innkassert eller innkasseringen har
måttet oppgis. Skulle tilstrekkelige midler ikke være kommet inn til dekning
av faktors utgifter, fortjeneste og ydede forskudd, vil faktor ha et krav mot
klienten. Dette krav vil regelmessig være sikret. Teknikken forsåvidt vil være
noe avhengig av hvilken form som er benyttet ved överlåtelsen fra klient til
faktor.
Forretningsmessig er det moderne faktoringsystem basert på håndtering av
et stort antall fakturaer som er noenlunde ensartede m.h.t. kreditt-tid og vilkår
forøvrig. Praktisk sett betyr dette at faktor betinger seg at klienten har en viss
omsetning med et ikke for lite antall fakturadebitorer, og at samtlige fakturafordringer skal overføres til ham, dog således at han skal være berettiget til å
foreta en viss siling - først og fremst hva angår å beregne det fakturabeløp som
kan gi grunnlag for forskuttering (belåning). Og videre: Skal faktors arbeidsrutiner være enklest mulig og skal hans sikkerhet for eventuelle forskudd være
tilfredsstillende, må forutsetningen være at kreditorlegitimasjonen utvetydig
går over på faktor - gjennom notifikasjon til fakturadebitor eller på annet vis.
Idag er det betydelige beløp som kanaliseres gjennom faktoringselskapene,
og det er mange næringsdrivende som på dette vis får kreditt på basis av den
utestående fordringsmasse. Det er en kortsiktig kreditt. Faktor tar nødig
476 Thor Falkanger
fakturaer med mer enn 90 dagers betalingstid, og dermed blir heller ikke
kredittiden så lang for klienten i forhold til faktor.
Hvorvidt faktoring er gunstig ordning for en næringsdrivende, er det nok
ikke lett å svare på i sin alminnelighet. Jeg må begrense meg til å peke på
enkelte juridiske spørsmål og problemstillinger som melder seg hvor en
faktoringavtale er inngått.
Klient og faktor imellom er naturligvis den konkrete avtale av sentral
betydning - med sin angivelse av rettigheter og plikter. Avtaleformularene en faktor har gjerne flere alternativer å tilby - er utformet av faktor.
Sammenlignes formularene for flere faktoringselskaper, er likhetstrekkene
iøynefallende. En analyse av forholdet partene imellom er interessant, men for
meg er likevel forholdet til tredjemann det vesentlige. I dette perspektiv er det
viktig å fastslå at faktoring ikke gir opphav til prinsipielt nye spørsmål. Vi
møter velkjente rettslige fenomener som kan antydes med stikkordene: overdragelse i inkassoøyemed, diskontering samt sikkerhet i utestående fordringer
- det være seg gjennom regulær pantsettelse, sikringscession eller motregningsordninger. Men kombinasjonen av fenomener sammen med den effekt
som er muliggjort ved moderne EDB-teknikk, innebærer at faktoring likevel
blir noe for seg selv, som med god grunn har tiltrukket seg oppmerksomhet.
Det oppstår nemlig en rekke spørsmål som får en noe annen valør og fremfor
alt gir faktoringens omfang foranledning til å stille en del spørsmål av mer
rettspolitisk natur.
Her nøyer jeg meg med å fremheve at det sentrale problem blir forholdet
mellom real- og personalkreditt. Generelt kan det sies at i løpet av de siste 100
år har realkreditten styrket sin stilling - på bekostning av de mange kreditorer
som rettslig eller praktisk ikke kan oppnå forhåndsbeskyttelse gjennom pant
eller lignende ordninger - de såkalte «ufrivillige kreditorer». Dette gjelder
kreditorer utenfor kontraktsforhold, men også kontraktskreditorer, særlig
småleverandører og lønnstagere. Sterkt forenklet er tendensen at det for hver
virksomhet er én kreditor som dominerer og bestemmer kreditt-tilførselen, og
han sikrer seg maksimalt ved utnyttelse av de eksisterende pantsettelsesordninger. Andre grupper av kreditorer blir tilsvarende svekket, eller må styrkes
ved at det offentlige griper inn ved garantiordninger etc. Det finnes riktignok
tendenser i motsatt retning, f.eks. legalpant for visse krav eller «förmånsrätt»
efter svensk modell. Men det dominerende trekk i nærværende sammenheng er
at gjennom faktoring er det skapt en mulighet for å belåne og behefte verdier
som hittil har vært en av de siste dekningsreserver for lønnstagere, småle verandører m.v. Og dette skjer ikke bare ved direkte beheftelse, men også slik at
klientens krav på utbetaling fra faktor blir pantsatt - jfr. det svenske uttrykk
«överhypotek».
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 477
Er denne utvikling ønskelig?
Svarer man at større midler bør reserveres for de «ufrivillige kreditorer»,
reiser det seg et nytt spørsmål: Er det i så fall rimelig å se med skeptiske øyne
bare på faktoring? Kreves det ikke en fullstendig gjennomgang av hele feltet?
Om man skulle ønske å begrense faktoringsmulighetene: Hvorledes skal dette
skje?
Mitt standpunkt - som der ikke er tid til å gi noen nærmere begrunnelse for
- er at det er grunn til å stille spørsmålet om ikke realkreditten er gitt for stort
spillerom, men at det kan være problematisk å begrunne hvorfor motstøtet skal
settes inn bare overfor faktoring - og i alle fall vil en begrensning på dette felt
medføre en del rettstekniske problemer.
Godtar man faktoring, er det naturlig å stoppe opp ved rettsvernkravene.
Notifikasjon er idag det grunnleggende krav. På norsk side har man dertil den
særlige ordning med registrering i Løsøreregisteret. Efter mitt syn kan det
vanskelig komme på tale å tillegge registreringen absolutt virkning i alle
henseender. En fakturadebitor må f.eks. kunne betale sin gjeld uten å behøve
undersøke om det er registrert noen faktoringavtale. Notifikasjon vil derfor
fortsatt måtte kreves. Registreringen får først og fremst betydning i forhold til
kreditorene - og forsåvidt kan det spørres om fordelene ved registreringssystemet rettferdiggjør omkostningene.
Jeg minner også om de omstøtelsesspørsmål som kan opptre selv om
rettsvernet er iorden.
En viktig gruppe spørsmål knytter seg til de norske regler i npl. § 4-10. De
som især har vært fremme i den alminnelige debatt er: Hvilke fordringer
kan/må medtas for at det skal foreligge en effektiv pantsettelse? Gjelder det
bare «fakturafordringer»? Og hva ligger det i adgangen til å pantsette de krav
som knytter seg til «en særlig del» av virksomheten? Den virkelige godbit er
imidlertid såkalt «bloc-factoring»: Factor får overført fordringene til seg, men
bestemmer at inntil videre kan klienten selv stå for innkassering m.v. Først når
det begynner å gå dårlig med klienten, vil faktor tiltre sitt pant, dvs. sørge for
at klienten blir fratatt sin kreditorlegitimasjon. Ordlyden i npl. kap. 4 tilsier efter min mening - at dette må godtas, men mot dette har det reist seg sterk
kritikk - basert på at det ville betegne altfor skarpt brudd med vår tradisjon;
skulle det ha vært meningen, måtte det ha kommet klart til uttrykk i
forarbeidene. Lovens tekst kan derfor ikke tas bokstavelig, sies det. Jeg nøyer
meg her med å nevne at dette spørsmål nu er gjenstand for flere rettssaker, og
at det neppe blir ro om spørsmålet før Høyesterett har talt.
I min skriftlige rapport er det pekt på ytterligere forhold som det sikkert kan
være delte meninger om. Det som nu er fremført, går på de ting som jeg særlig
478 Ebbe Suenson
Korreferent, højesteretssagfører EBBE SUENSON, Danmark:
Diskussionen idag afviger fra den sædvanlige form, hvor korreferentens
indlæg ikke er trykt, men fremsættes mundtligt som det første indlæg i en
diskussion.
Når mit indlæg er trykt, således at vi i realiteten er 2 referenter, skyldes det,
at efter at professor Thor Falkanger og jeg havde fået vore hverv som referent
og korreferent, havde vi et møde og blev klare over, at vi var enige om alle
spørgsmål, hvilket jo er et dårligt diskussionsgrundlag.
Vi fik derfor styrelsens tilladelse til i stedet at dele emnet mellem os,
således at Thor Falkanger skrev om national factoring og jeg om international
factoring, og at vi begge fremdrog nogle juridiske problemer, hvis løsning vi
måske nok er enige om, men hvor der forhåbentlig er delte meninger i
forsamlingen, så der kan komme en diskussion i gang.
Thor Falkanger har nævnt, at i international factoring er kreditrisikoovertagelsen et vigtigt moment. Det er rigtigt, at der er meget få internationale
factoringaftaler, hvor importfactoren ikke har påtaget sig kreditrisikoen for
importøren, men der findes også internationale factoringaftaler, hvor importfactoren udelukkende skal indkassere fordringene uden at påtage sig nogen
kreditrisiko for importøren.
Når factoring, ikke mindst international factoring, har fået en så stor
udbredelse og en så stor omsætning, som Thor Falkanger nævner, har det flere
årsager.
Jeg er enig med Thor Falkanger i, at risikodækningen i de fleste tilfælde er
det vigtigste for eksportøren. Han kan ikke på samme måde som importfactoren have føling med importørens betalingsevne, især hvis importøren er
hjemmehørende i et fjernt land.
Det er ligeledes rigtigt, når Thor Falkanger understreger, at det er karakteristisk ved factoringsystemet, at der er en stor masse af ensartede fordringer,
som kan undergives en EDB-behandling, men jeg vil dog nævne, at det også
forekommer, at der etableres en factoringaftale med kreditrisikoovertagelse for
en enkelt fordring, men i sådanne tilfælde drejer det sig næsten altid om meget
betydelige beløb.
For østeuropæiske statshandelslande er det afgørende at få risikodækning for
eksporten, og 4 factoringselskaber i Danmark, Finland, Norge og Sverige har
sammen dannet en arbejdsgruppe med fuldstændig ensartede vilkår - der er
ikke et komma til forskel i deres kontraktsformularer - og de har gjort et fælles
fremstød over for disse lande og fået en god forretning ud af det.
Thor Falkanger har også fremhævet, at muligheden for belåning af for-
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 479
dringerne har medvirket til factoringsystemets udbredelse. Sælgeren kan få
belånt nogle aktiver, som i anden forbindelse er vanskelige at belåne.
Om dette er rimeligt i forhold til småkreditorer, lønmodtagere, er som Thor
Falkanger fremhæver et socialt og retspolitisk spørgsmål. Mange af de tilstedeværende har vel gjort den samme erfaring som jeg som praktiserende
advokat, at tidsrummet, der forløber, fra en virksomhed er stor og blomstrende
og tilsyneladende velkonsolideret, til den bryder sammen og ikke har nogle
frie aktiver, alt er belånt, bliver kortere og kortere, og udsvingene større og
større, alt til skade for de små kreditorer, der ikke har kunnet sikre sig.
På den anden side vil det være meget kompliceret at begrænse mulighederne
for pantsætning af fordringer, mange virksomheder kan ikke undvære dette
supplerende kreditgrundlag.
Det er almindeligt, som Thor Falkanger nævner, at sælgeren, der indgår et
factoringengagement, ikke alene giver sikkerhed i en del af fordringen til
factoringselskabet, men også i retten til at få overskuddet på fordringen
udbetalt. Som regel vil factoringselskabet betinge sig en supplerende sikkerhed
udover det beløb, hvor,med man belåner fordringen - 80%'s belåning er
meget normalt, og det er også normalt, at klienten giver f.eks. sin bank
sekundær sikkerhed i den overskydende del af fordringen.
Denne sekundære sikkerhed er ikke noget, der viser sig i det daglige, det er
sjældent, der sker udbetalinger til banken, men sikkerheden kan give banken
mulighed for at yde yderligere kredit til den sælger, der har indgået factoringengagementet .
Et factoringengagement kan også være et rent administrationsengagement,
hvor en bank får hele sikkerheden. Jeg har haft berøring med et sådant
engagement, hvor en stor dansk industrivirksomhed med fabrikker i udlandet
brød sammen. Virksomheden blev rekonstrueret af 3 danske banker, og de
udenlandske banker afgav tilbagetrædelseserklæring, men på betingelse af, at
de danske banker fik sikkerhed i alle virksomhedens aktiver, derunder de
udestående fordringer. Det er ikke nogen bankforretning at administrere et
sådant engagement, men en naturlig opgave for et factoringselskab.
Thor Falkanger understregede, at grundlaget for såvel risikoovertagelse for
debitors betalingsevne som belåning af fordringen forudsætter en gyldig
overdragelse til factoringselskabet. I international factoring virksomhed skal
overdragelsen være gyldig både i eksportørens og i importørens hjemland. I
eksportørens hjemland skal factoringselskabet være beskyttet mod eksportørens andre kreditorer, og i importørens hjemland skal importfactoren have
mulighed for at inddrive fordringen og sikre sig, at importøren ikke med
frigørende virkning kan betale til anden side.
480 Ebbe Suenson
Man må derfor være opmærksom på de regler, der gælder i de enkelte
lande, regler som kan afvige fra, hvad der gælder inden for de nordiske lande.
I Vesttyskland er den, der først får en fordring overdraget, den berettigede,
selvom en anden i dobbeltoverdragelsessituationen får underretningen, før den
første får den. Både i Frankrig og i Storbritannien er der forskellige former for
overdragelse, og i Japan kompliceres forholdene af et principielt forbud mod,
at udenlandske fordringer overdrages til andre end banker.
Jeg har nævnt spørgsmålet om sekundær sikkerhed i de fordringer, der er
overdraget til et factoringselskab, og må nævne, at der i den forbindelse også
er et tvivlsspørgsmål om retsbeskyttelsen.
Ifølge den gældsbrevslov, der er fælles for de nordiske lande, bestemmes, at
hvis en fordring overdrages til eje eller sikkerhed, skal der finde underretning
sted til skyldneren, og det er ligegyldigt, om underretningen præsteres af den,
der overdrager fordringen, eller den, der modtager den. Det afgørende er, at
der er bevis for, at der har fundet en underretning sted om overdragelsen.
I factoringforhold er det sædvanligt, at fakturaen får påtegning om, at
betaling med frigørende virkning kun kan ske til factoringselskabet, til hvem
fordringen er overdraget.
Hvis en bank får sekundær sikkerhed, vil det jo være aldeles forvirrende for
debitorerne, hvis de først får fakturaen med påtegning om overdragelse til
factoringselskabet og senere får underretning om, at en bank har fået sekundær
sikkerhed i det overskud, der måtte blive, efter at factoringselskabet har fået
sit tilgodehavende betalt.
Thor Falkanger citerede i sine indlæg en dansk højesteretsdom fra 1979,
som i et entrepriseforhold fastslår, at underretning til den primære sikkerhedshaver er tilstrækkelig til at give retsbeskyttelse over for overdragerens kreditorer i forhold til den sekundære sikkerhedshaver. Begrundelsen er den, at
gældsbrevslovens regler om, at skyldneren skal have underretning om overdragelsen, er, at den oprindelige fordringshaver skal være afskåret fra at råde
over fordringen, men hvis den er overdraget i sin helhed til den primære
sikkerhedshaver, og han så noterer den sekundære sikkerhed, er der jo ikke
nogen mulighed for, at den oprindelige fordringshaver kan råde over fordringen.
Det er som nævnt en dom, der angår entrepriseforhold, og den danske
højesteretsdommer Torben Jensen, som har kommenteret den, har udtalt, at
man skal være forsigtig med at slutte fra den, fordi den omfatter de specielle
forhold, der er gældende inden for entreprisebranchen. Jeg kan dog nævne, at
der senere er faldet 2 danske landsretsdomme, der går ind for samme
synspunkt i factoringforhold og godkender, at underretning til den primære
sikkerhedshaver er tilstrækkelig.
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 481
Thor Falkanger har berørt omstødelsesproblemet.
Normalt skulle der ikke blive spørgsmål om omstødelighed i et factoringengagement, hvor klienten går konkurs, fordi factoringselskabet ikke får
sikkerhed for gammel gæld, men først begynder at belåne fordringerne i det
øjeblik, man har fået dem overgivet med transportpåtegning. Når spørgsmålet
om omstødelse kommer frem, er det fordi factoringselskabet ikke foretager en
100% belåning, men kun f.eks. 80% af fordringsmassen. Hvis klienten går
konkurs, vil der indenfor de sidste 3 måneder inden konkursen være kommet
fordringer ind, som er blevet belånt af factoringselskabet med 80%, og
konkursboet vil kunne sige, at de overskydende 20%, som ikke er blevet
belånt, er sikkerhedsstillelse for gammel gæld, nemlig factoringselskabets
samlede tilgodehavende hos klienten ved 3-måneders fristens begyndelse.
Spørgsmålet har ikke været forelagt danske domstole, og jeg ved, at
skifteretsafdelingen i Sø- og Handelsretten i København, som behandler de
fleste konkursboer, er af den opfattelse, at den sikkerhed på 20%, der er
kommet ind til factoringselskabet indenfor 3-måneders fristen, ikke er omstødelig, hvis factoringselskabet har fortsat virksomheden på normal måde, d.v.s.
ikke søgt at forbedre sin stilling, men hver gang, der er kommet fakturaer ind,
belånt dem med den belåningsprocent, som var aftalt oprindelig. Omstødelses! bestemmelserne i konkursloven skal forhindre, at enkelte kreditorer bliver
begunstiget på de øvriges bekostning, men dette er jo ikke tilfældet i denne
situation.
Hvis en bank får sekundær sikkerhed i fordringerne, er problemet et andet,
fordi den klient, der får etableret et factoringengagement, og samtidig giver
banken sekundær sikkerhed, som regel vil have gammel gæld til banken, og i
denne situation vil den supplerende sikkerhed, der kommer ind indenfor
3-måneders fristen, være sikkerhedsstillelse for gammel gæld overfor den
sekundære sikkerhedshaver og derfor omstødelig.
Sjur Brækhus har beskæftiget sig med dette spørgsmål i sin konkursret side
106 ff., hvor han skriver om omstødelse i kontokurantforhold, og gør det
synspunkt gældende, at hvis kreditten er blevet forøget i den periode, hvor
fordringerne er kommet ind, kan der ikke finde omstødelse sted.
Østre Landsret har afsagt en dom, der lægger Sjur Brækhus' synspunkter til
grund. Bankens advokat gjorde gældende, at banken på grundlag af den
sekundære sikkerhed kunne have etableret en ny kredit, som ikke ville være
omstødelig, og hvis man i stedet forøgede den eksisterende kredit med mere
end det, man fik sikkerhed for, var der heller ikke mulighed for omstødelse.
Dommen er indbragt for højesteret.
Et spørgsmål, der kan give anledning til tvivl, er misligholdelse - i hvilket
Jurist - 31
482
Ebbe Suenson
omfang kan importfactoren, der har påtaget sig kreditrisikoen for importørens
solvens, påberåbe sig misligholdelse som årsag til at frigøre sig fra kreditrisikoen.
Importfactoren må foretage sin kreditbedømmelse ikke alene på grundlag af
sit kendskab til importørens forhold, men også på grundlag af de oplysninger
han får fra eksportøren og eksportfactoren i henseende til handels vilkårene,
varernes art, afskibningstidspunkt, betalingsfrister o.s.v., og urigtige oplysninger herom må i visse tilfælde kunne påberåbes af importfactoren som
misligholdelse, der berettiger ham til at hæve kontrakten, d.v.s. frasige sig
kreditrisikoen. Spørgsmålet har inden for de, der beskæftiger sig med international factoring, givet anledning til diskussion, og det er meget naturligt
således, at hvis man er eksportfactor, vil man fastholde importfactoren og
påberåbe sig, at man ikke har været klar over, at eksportøren har misligholdt,
at man har betalt forskud til eksportøren o.s.v.
Det er også blevet hævdet, at der skal være årsagssammenhæng mellem
misligholdelsen og det tab, importfactoren kommer til at lide ved at skulle
opfylde sin pligt i henhold til kreditrisikoovertagelsen.
En importfactor vil på sin side sige, at han har påtaget sig kreditrisikoen i
tillid til, at han har fået korrekte oplysninger, og hvis misligholdelsen er
tilstrækkelig alvorlig, må han kunne hæve kontrakten.
Et særligt misligholdelsesspørgsmål, som Thor Falkanger har berørt, er en
tilsidesættelse af det vilkår, at eksportøren eller sælgeren i et indenlandsk
factoringengagement skal lade hele sin omsætning factoringbehandle bortset
fra, hvad der falder udenfor kontrakten, så som kontantsalg, salg mod
rembours, salg mellem moder- og datterselskab, fordringer, over for hvilke
man kan modregne o.lign.
Factoringselskaberne vil ikke risikere, at sælgeren beholder fordringerne på
de gode debitorer og lader fordringerne på de mindre gode debitorer factoringbehandle.
Spørgsmålet blev forelagt en voldgiftsret for nogle år siden, hvor en engelsk
importfactor ikke ville betale, da den engelske importør gik konkurs, medens
den amerikanske eksportfactor, der havde ydet forskud til eksportøren, naturligvis ville fastholde importfactoren.
Eksportfactoren forklarede, at det var umuligt at praktisere sådanne regler,
idet det i U.S.A. var almindeligt, at en eksportør havde flere factoringselskaber til at betjene sig.
Voldgiftsretten kom til det resultat, at en så betydelig del af omsætningen
havde været unddraget factoringbehandling, at importfactoren kunne betragte
sig som frigjort for sin hæftelse.
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 483
Biträdande professor KIRSTI RISS ANEN, Finland:
Jag skulle gärna tillägga diskussionen ett par saker om de finska förhållandena, som i allmänhet motsvarar situation i de andra nordiska länderna.
Speciella regler om Factoring finns inte i Finland.
År 1982 tog högsta domstolen ställning till borgenärens aktiva legitimation
rörande Factoring. Ett svenskt Factoringbolag krävde betalning av tre fakturor
av en finsk kund, ett kommanditbolag som redan hade betalt dessa direkt till
säljaren. Säljaren som sedan hade för satts i konkurs, hade ett Factoringavtal
med den svenska Factoringbolaget och alla tre fakturorna hade försetts med
stämpel om överlåtelsen. Dessutom hade säljarens bank- och postgironummer
makulerats. Trots detta påstod kunden att han inte hade kännt till Factoringavtalet. HD konstaterade att en stämplad anmälan på en faktura om att den blivit
överförd och skulle betalas till bank, var att anses som ett förordnande om
överlåtelse av fordringen, och bindande för gäldenären. Kunden borde också
ha känt till överlåtelsen. Därför, och med hänsyn till principen, som framgår
ur skuldebrevslagens 29 §, ålade HD kunden att betala fakturorna till Factoringbolaget.
Beslutet bekräftar att rättsläget i Finland är borgenärens legitimation, och
vad överlåtelsens giltighet beträffar, är den samma som har beskrivits i nordisk
litteratur. Det har inte kommit fram några olägenheter i samband med
Factoringförfärande t, och så vitt jag vet har man inte tänkt att införa särskilda
materiella regler om Factoring i lagstiftningen.
Däremot föreligger finansieringsorganisationskommissionens betänkande
från i år. I detta föreslås stiftande av lag om finansbolag, som kan sägas
innebära, att dessa underkastas samma typ av reglering som banker. Hittills
har finansieringsföretagens verksamhet inte reglerats i Finland, men nu är vi
på väg att följa utvecklingen i de andra nordiska länderna.
Vad berättar internationell Factoring har systemet fungerat relativt bra inom
Skandinavien. Utanför de nordiska länderna har exportfactoring inte visat sig
lika fördelaktigt. Import factoringbolag har haft svårigheter med att få information om kunders betalningsförmåga, och därför har de inte kunnat fatta
beslut vid accepterandet av en risk. Behandlingen har varit långsam, och även
inkassering och reskontraförning har lämnat mycket att önska. Ställt på sin
spets, kunde man kanske säga, att exportfactoring, för att fungera riktigt bra,
förutsätter en kundkrets vars betalingsförmåga är så god att Factoring inte
mera behövs. Kunderna kunde betala kontant. Därför väntar man inte i Finland
att volymen av exportfactoring kommer att ytterligare växa. Däremot ser vi fram
emot att importfactoring kommer att spela en viktigare roll i framtiden.
484 Torgny Hastad
Professor jur. dr. TORGNY HASTAD, Sverige:
Jag vill gärna tillfoga vissa synpunkter på några av de problem som berörts.
Vad först gäller blockfactoring är det tydligen så att den nya norska
pantlagstiftningen medfört en oklarhet. I de länder som löser factoringfrågor
med hjälp av skuldebrevslagen och allmänna oskrivna regler om pant är
utgångsläget ett annat. För svensk del förefaller det uppenbart att en pantsättning i ett factoringavtal, där factorn medger att klienten tills vidare får uppbära
betalning från kunderna, inte är giltig. Pantsättningen får verkan först från den
dag parterna gör allvar av avtalet, dvs när factoringbolaget går in och skär av
möjligheten att betala till klienten med befriande verkan.
Vidare har sekundärpantsättning av kundfordringar diskuterats. Detta ämne
tas upp i Falkangers inledning på sidan 325 ff. På sidan 326 sägs att man i
Sverige genom NJA 1980 s 197 avgjort frågan på ett sätt som avviker från
dansk Højesterettspraxis, nämligen så att sekundogäldenären skall ha underrättats. Rättsläget är emellertid inte alldeles klart i Sverige. NJA 1980 s 197
gällde inte factoring, utan det var frågan om pantsättning av en enskild
entreprenadfordran. I sådana fall kan befriande betalning av den pantsatta
fordringens gäldenär, beroende på hur förhållandet utvecklar sig, ske både till
panthavaren och till pantsättaren. Först och främst kan gäldenären betala med
befriande verkan till panthavaren, men han kan också betala panthavaren vad
som motsvarar dennes fordran mot pantsättaren, så att panträtten upphör, och
därefter betala resten av den pantsatta fordringen med befriande verkan direkt
till pantsättaren. Denuntiation har valts som avgörande för rätts värnet, därför
att pantsättaren genom denuntiationen blir berövad tillgång till panten. Mot
bakgrund av detta ändamål med 31 § skuldebrevslagen finns det skäl att man
för giltig sekundärpantsättning av en enkel fordran kräver att både sekundogäldenären och panthavaren underrättas. Läget i målet var att panthavaren var
underrättad, och frågan gällde om detta var tillräckligt. Högsta domstolen sade
att sekundogäldenären skulle ha underrättats. Jag har en gång hävdat, att
eftersom domstolen inte skrev att även sekundogäldenären skulle ha underrättats, borde man ha rätt att läsa domen så att det räcker med underrättelse till
sekundogäldenären. Men jag har varit medveten om att det inte varit helt klart
hur domen skall läsas, och det har på olika sätt, och även av personer som
tillhört HD, antytts att saken inte är avgjord för svensk rätts del. Högsta
domstolen har nog inte bundit sig för att det räcker att underrätta sekundogäldenären.
Målet gällde som sagt inte factoring. Här är läget i någon mån ett annat. I
nästan alla praktiska fall kan befriande betalning bara ske till factorn. Om man
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 485
då skulle anlägga ovannämnda synpunkt, att betalningsströmmarna skall skäras
av, så kan man möjligen bortse från de få undantagsfall där betalningen, efter
factoringförhållandets upphörande, skulle kunna gå direkt till klienten.
Sekundärpantsättning i ett factoringförhållande har emellertid aldrig varit
förmål för prövning i den svenska högsta domstolen, varför man inte med
säkerhet kan säga hur rättsläget är. Det finns dock ett avgörande från hovrätten
över Skåne och Blekingen (1983-10-03, SÖ 3207) i ett mål, där endast
factorn hade underrättats. Hovrätten ansåg att en sådan underrättelse inte gav
sekundärpanthavaren sakrättsligt skydd och motiverade det med att även
kunderna skulle ha underrättats, vilket sades kunna ske utan större svårigheter.
I motsats till mitt resonemang om skuldebrevslagens ändamål finns det nog
dem som anser, att man helt enkelt skall se på skuldebrevslagens ordalydelse,
där det står att gäldenären skall underrättas. Så länge den första transaktionen
är en pantsättning och inte en överlåtelse, riktar sig den sekundärpantsatta
fordringen ytterst mot sekundogäldenären. Från notoritetssynpunkt är det
tillräcligt att någon blir underrättad. Sedan är det en annan sak att sekundärpanthavaren i eget intresse bör skära av sekundogäldenärens möjlighet att
betala med befriande verkan via panthavaren. Denna uppfattning har bl a
framförts av Hessler (SvJT 1984 s 188).
Vid tolkningen av begreppet gäldenär i 31 § skuldebrevslagen bör man
emellertid beakta att lagens upphovsmän såvitt framgår av förarbetena, över
huvud taget inte tänkte på sekundärpantsättning. Däremot framhölls mycket
noga att införandet av ett deuntiationskrav medförde en uppoffring för pantsättaren, genom att hans möjlighet att komma över pengarna skars av effektivt.
Det vore då konsekvent att man vid tolkningen av begreppet gäldenär i
samband med sekundärpantsättning beaktade att legitimationen skall vara
effektivt avskuren. Vid sekundärpantsättning av enstaka entreprenadfordringar
borde då krävas att både primärpanthavaren och sekundogäldenären underrättats. Vid factoring borde man dock kunna nöja sig med att factorn underrättas,
eftersom det i praktiken nästan aldrig blir möjligt för sekundogäldenären att
betala direkt till pantsättaren med befriande verkan. Jag kan instämma i vad
Suenson sade, att det måste verka förbryllande för en sekundogäldenär att få
en underrättelse om en sekundärpantsättning. Han vet då inte längre vem han
skall betala till.
Vad gäller det sakrättsliga skyddets uppkomst så är det en oklar fråga om
förhandsunderrättelse duger eller inte. Om detta skall jag inte säga något
bestämt, för det har jag inte tänkt närmare på. Men frågan blir ofta aktuell i
kombination med återvinnings- eller omstötelsesreglerna. Enligt den svenska
konkurslagen (37 §) kan man återvinna en säkerställelse som sker högst tre
486 Torgny Hastad
månader före konkursen och som antingen inte var betingad när krediten gavs
eller överlämnats med dröjsmål. De ca 80 % av en pantsatt fakturas värde,
som svarar mot vad factorn «kontant» ger klienten i kredit vid mottagandet av
fakturan, borde vara skyddad mot återvinning. Men de överskutande 20 %,
som säkrar gammal gäld, kan nog återvinnas enligt svensk lag och ett rättsfall i
NJA 1975 s 635, som dock gällde tillämpning av lagen i en äldre lydelse och
som därför inte är alldeles lätt att tolka i dag kan kanske bekräfta detta. Visserligen skulle man kunna dra en parallell till reglerna om företagsinteckning och säga, att det även vid factoring är fråga om belåning av en flytande
massa. Vad gäller företagsinteckning kan man nog för svensk rätts del anta, att
även om underlaget för inteckningen ökar tre månader före konkursen, så kan
ökningen inte återvinnas, om den inte är anmärkningsvärd. Vid företagsinteckning har lagstiftaten utgått ifrån att registerringen är den avgörande
tidpunkten. Att utan särskilt lagstöd, samma principer skulle tillämpas vid
factoring, bör man dock inte räkna med. Det ligger närmare till hands att
jämföra med vanlig pantsättning. Om någon har panträtt i ett växlande
varulager, tror jag att en ökning av lagret de senaste tre månaderna före
konkursen skulle föranleda återvinning enligt svensk rätt, och då bör nog
detsamma gälla vid factoring.
Det är nog framförallt de nu berörda frågorna om sakrättsligt skydd vid
sekundärpantsättning och återvinning som kunde motivera att factoring blir
föremål för lagstiftning. Men även om man då skulle komma fram till en
registreringslösning, måste factorn ändå underrätta kunderna för att skära av
betalningslegitimationen. Därför kanske vi lika gärna kan vänta och hoppas på
ett eller ett par HD-avgöranden, som klarlägger dessa punkter.
Advokat O. A. JAKHELLN, Norge:
Mine damer og herrer. Jeg reiser et lite spørsmål, en detalj men for
praktikanten meget viktig. Jeg savner i redegjørelsene en klargjøring av
hvordan det stiller seg praktisk ved fremme av utleggsforretning (eksekusjon),
og hvordan dette stiller seg rettslig.
Det jeg vil bringe inn, er om det er mulig for, f.eks. professor Falkanger, å
supplere redegjørelsen på dette punkt.
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 487
Professor dr. jur. SJUR BRÆKHUS, Norge:
Spørsmålet om hvorvidt overføring av fordringer under en factoringavtale
bør kunne omstøtes forsåvidt angår overføringer i de siste tre måneder før
klientens konkurs, ble drøftet under det nordiske konkurslovsamarbeide. På
norsk side ville vi trekke en analogi fra regiene om pant i tingsinnbegrep,
f.eks. forlagspant (nu: pant i varelager): Når forlagspantavtalen er tinglyst,
ansees panteretten i relasjon til omstøtelsesreglene for å være stiftet i varelageret slik det er til enhver tid. Er avtalen tinglyst mer enn tre måneder før
konkursen, kan omstøtelse derfor heller ikke skje for varer som er tilført
lageret i tre måneders perioden. Forutsetningen er imidlertid at disse tilførsler
ligger innenfor det som er en normal videreføring av forslagspantforholdet. I
factoringforhold kunne en tilsvarende løsning oppnås ved at fordringsoverføringene ble oppfattet som en form for betaling, som i tilfelle kunne omstøtes
efter regiene om ekstraordinær betaling, men ikke efter regiene om sikkerhet
for eldre gjeld. Dette norske syn vant imidlertid ikke tilslutning på dansk og
svensk hold, og vi måtte derfor i den nordiske samdrektighets ånd godta at de
strengere regler om pant for eldre gjeld skulle komme til anvendelse også på
fordringsoverdragelser i de siste måneder før konkursen. Det norske justisdepartement så anderledes på saken; det fremmet det forslag om konkurslovkomitén ville ha foretrukket, hvis hensynet til den nordiske rettsenhet ikke hadde
spilt inn. Og i den dekningslov som ble vedtatt 8. juni i år, heter det i § 5-5,
4. ledd: «Som betaling anses også pantsetting og overdragelse i sikringsøyemed av enkle fordringer». En slik pantsettelse eller overdragelse vil altså efter
loven bare kunne omstøtes hvis den har et ekstraordinært preg, hvilket i denne
forbindelse vel vil si at den bryter rammen for en normal videreføring av
factoring-forholdet. Hvis reglene om sikkerhetsstillelse for eldre gjeld skulle
følges, ville alle fordringsoverførsler i tre måneders perioden være omstøtelige
i den utstrekning fordringene ellers ville ha gått med til dekning av forskudd
på tidligere overførte, men ikke innfridde fordringer.
I avsnitt VII av sin innledning tar professor Falkanger opp spørsmålet om
såkalt «blokk-factoring». De problemer det gjelder er særnorske, men er vel
fra en rettspolitisk synsvinkel også av en viss interesse for jurister fra det
øvrige Norden. Jeg føler i alle tilfeller behov for å notifisere min uenighet med
Falkanger på et viktig punkt.
Før vedtagelsen av panteloven av 1980 kunne man ikke pantsette enkle fordringer efter norsk rett - rettstilstanden på dette felt avvek altså klart fra det
som gjaldt i de øvrige nordiske land. Domstolene hadde imidlertid - til å
begynne med noe motstrebende - godkjent sikringscession av enkle fordringer.
488 Sjur Brækhus
Fordringene kunne altså utnyttes som sikkerhet, bare man passet på å benytte
de rette ord og vendinger. Grensen mellom det tillate og det forbudte kunne
være vanskelig å trekke, og rettstilstanden ble oppfattet som lite tilfredsstillende. Et forsøk på å få legalisert den rene pantsettelse av enkle fordringer som
ble gjort i forbindelse med vedtagelsen av gjeldsbrevsloven av 1939, ble
stanset, under henvisning til de personlige kreditorers utsatte stilling. Efter
krigen fikk sikkerhet i enkle fordringer stadig større betydning, ikke minst som
følge av introduksjonen av factoring, og under forberedelsen av panteloven av
1980 fant man å måtte gi efter for presset. Egentlig dreiet det seg bare om å
godta betegnelsen pant på den sikkerhetsrett som praksis allerede hadde
etablert. Den restriktive holdning til fordringspantet spores fortsatt: det er bare
enkle pengefordringer som kan pantsettes, ikke fordringer på varer eller andre
ydelser.
Hovedregelen i den nye pantelov (§ 4—5) er at panteretten i enkle pengekrav
får rettsvern ved at debitor cessus får melding om den. § 4-10, som har
overskriften «Factoring», åpner imidlertid en adgang til å etablere rettsvern
overfor klientens kreditorer ved å tinglyse factoringavtalen i vårt nye sentralregister, det såkalte Løsøreregister. Dette rettsvern ble av de fleste oppfattet som
et slags sikkerhetsnett for factoringselskapene: Hvis klienten eller selskapet,
f.eks. på grunn av en svikt i rutinene, har unnlatt å stemple transportpåtegning
på en eller flere fakturaer, vil selskapets rett til fordringene allike vel være
beskyttet - ikke overfor godtroende tredjemann som betaler eller kjøper
fordringene, men overfor klientens konkursbo.
Bankene har imidlertid antatt at § 4-10 efter sin ordlyd kan benyttes på en
måte som gir bestemmelsen en helt annen og langt mer vidtrekkende betydning: de tinglyser en avtale om at banken skal ha pant i alle de enkle fordringer
som bankkunden erverver i sin virksomhet, men slik at kunden fortsatt skal ha
den fulle rådighet over fordringene. Underretning til debitor cessus om
pantsettelsen skal bare skje dersom bankkunden kommer i økonomiske vanskeligheter, slik at konkurs truer. Dette er den såkalte «blokk-factoring», som
altså er et tinglyst underpant i det tingsinnbegrep som bankkundens mengde av
utestående enkle fordringer til enhver tid utgjør.
Hvis denne ordning godtas, vil det innebære en vesentlig utvidelse av
adgangen til å benytte enkle krav som sikkerhet - sett på bakgrunn av
situasjonen før 1980. Factoring i tradisjonell forstand forutsetter at factor har
et apparat for behandling av kunde fordringene, derunder notifikasjon av
transporter, reskontro føring, innkassering og avregning. Bankene ønsker ikke
påta seg denne service-delen av factors förpliktelser. Men kan banken nøye
seg med å sette opp et dokument om en altomfattende fordringspantsettelse og
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 489
å sende dette til Brønnøysund til tinglysing, blir det hele nokså enkelt. Og
banken, som erfaringsmessig ikke er særlig beskjedne i sine krav om sikkerheter, kan forventes mer eller mindre rutinemessig å ville kreve blokk-factoring på toppen av alle sine øvrige sikkerheter.
Efter min mening er imidlertid blokk-factoringen i strid med såvel pantelovens ordlyd som med dens forutsetninger. Jeg kan ikke her ta opp rettsvernsproblemene i deres fulle bredde, men må nøye meg med å trekke frem to
hovedsynspunkter som efter min mening må føre til underkjennelse av blokkfactoringen:
For det første i § 4-10 har, som foran nevnt, overskriften «factoring». Det
henvises derved til en kontraktstype som har relativt faste konturer. Kjernen i
factoringavtalen er det som kan kailes service-delen: factor övertar alle rutiner
med notifikasjon, inkasso og reskontroføring. Som regel kommer det så inn en
kredittydelse fra factors side, ved at han straks tilstiller klienten en viss prosent
av de overførte fordringers pålydende. Undertiden - bl.a. i internasjonal
factoring - får man i tillegg en garantifunksjon, ved at factor övertar kredittrisikoen for de overførte fordringer. Det sentrale og forsåvidt begrepsvesentlige
ved factoringen er imidlertid factors service-funksjon. Denne funksjon mangler
ved blokk-factoring, som derfor ikke er factoring i vanlig betydning og i den
betydning panteloven må antas å ta ordet. § 4—10 gjelder derfor ikke ved
blokk-factoring.
For det annet: Hvis man godtar blokk-factoring, åpner man en adgang for
banker og andre kredittydere til på en lettvint måte å beiegge et siste fritt
aktivum i næringsdrivendes boer med det dekningsprivilegium som panteretten
er. Dette kan ikke ha vært lovgivernes mening. Hadde man villet åpne en
generell adgang til underpantsettelse av debitors samlede fordringsmasse ved
tinglysning, måtte dette ha vært omtalt i Lovforarbeidene. Istedenfor finner
man bekymrede uttalelser om forholdet til de personlige kreditorer, og forsikringer om at lovreformen forsåvidt fordringspant angår, i det vesentlige er en
legalisering av den praksis som allerede var etablert. Jeg synes dette gir et
entydig bevis for at man ikke har villet gå til den meget vesentlige utvidelse av
.pantsettelsesadgangen som en blokk-factoring ordning vil være.
Fra et kredittpolitisk synspunkt har factoring (i egentlig forstand) den fordel
at kredittens omfang automatisk reguleres efter fordringsmassens omfang:
Øker omsetningen, og dermed fordringsmassen, øker den forskutterte del
proporsjonalt. En bank som har fått et tinglyst underpant i fordringsmassen,
har ikke samme mulighet for å følge med: den ser ikke fakturaene, og vet ikke
til enhver tid hvor store beløp bankkundens fordringer representerer. Blokkfactoringen vil derfor lett bli benyttet som sidesikkerhet for en fastlåst kreditt -
490 Sjur Brækhus
uten den elastisitet og bevegelighet som den virkelige factoring gir. I den strid
som har stått om realkreditt kontra personalkreditt, har det vært et sentralt
moment i realsikkerhetens favør at de er kredittskapende; adgang til å gi
lånyderne pantesikkerhet øker lånemulighetene. Den egentlige factoring har i
utpreget grad denne kredittskapende egenskap, mens blokk-factoring på dette
punkt kommer ut langt svakere.
Høyesterettsadvokat LEIV H. TVEDT, Norge:
Jeg vil gjerne ta opp en i praksis ikke sjelden forekommende problemstilling, som ikke kan sees berørt av innlederne. Det gjelder bl.a. den såkalte
forhåndsnotifikasjon som er omtalt på side 323.
Problemet er følgende:
Ved inngåelsen av factoringavtalen varsles debitor om avtalen og om at
betaling bare kan skje til factoringselskapet. Det er såkalt forhåndsnotifikasjon, også kalt generell notifikasjon. I tillegg gis det notifikasjon på hver
enkelt faktura som sendes, også kalt spesiell notifikasjon.
Man kan så tenke seg, noe som ikke er sjelden i praksis, at en faktura ved
en feil eller bevisst, ikke er påstemplet/trykket notifikasjon. Det betales derpå
uriktig direkte til den opprinnelige kreditor, d.v.s. factoringselskapets avtalepart, klienten.
Normalt vil dette bli avregnet mellom factoringselskap og klient. Men hvis
beløpet er uerholdelig hos klienten, vil det være aktuelt for factoringselskapet
å gå på debitor og kre ve at han betaler en gang til, og nå til riktig kreditor.
Når det ikke er gitt spesiell notifikasjon på fakturaen, vil factoringselskapets
aksjonsgrunnlag være den generelle notifikasjon, forhåndsnotifikasjonen.
Spørsmålet er så om det kan ha noen betydning at det ikke er gitt spesiell
notifikasjon på fakturaen. Forholdet kan være at den generelle notifikasjon er
sendt for 10 år siden da avtalen ble inngått, eller kanskje bare for en mnd.
siden. Det kan også være at man i tidens løp har betalt til factoringselskapet
flere ganger i måneden gjennom mange år, eller kanskje bare noen få ganger i
løpet av en årrekke. Vil debitor i noen av disse tilfeller ha rett til å nekte
betaling, til tross for at der er sendt notifikasjon, d.v.s. forhåndsnotifikasjon,
slik loven krever?
Man kan også komplisere tilfellet med fig. også i praksis kjente forhold:
Det har tidligere skjedd feilbetalinger på grunn av manglende spesiell
notifikasjon på fakturaene. Factoringselskapet har imidlertid ikke reagert
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 491
overfor debitor fordi man har avregnet overfor klient. Når så beløpet er
uerholdelig hos klient, krever man debitor. Skal den tidligere manglende
reaksjon ha noen betydning for debitors betalingsplikt overfor factoringselskapet?
Idet disse i praksis viktige spørsmål ikke er berørt, reiser jeg dem overfor
innlederne og debattdeltakerne.
Professor jur. dr. TORGNY HASTAD, Sverige:
Eftersom ordföranden efterlyst synpunkter från andra nordiska länder vill
jag påpeka att det är två olika frågor som uppkommer vid en sådan här
förhandsnotifikation. Ett problem gäller, om det har gjorts en befriande
betalning. Detta skall bedömas enligt 29 § skuldebrevslagen, där det avgörande är om den som betalar har haft anledning att misstänka, eller i det här fallet
snarare komma ihåg, att fordringen blivit överlåten eller pantsatt. Jag kan
tänka mig att detta skulle bedömas olika beroende på vem som är gäldenär.
Vissa typer av gäldenärer har nog skäl att registrera sådana här förhandsunderrättelser så att de kan komma ihåg dem även långt därefter, och då kan de
inte betala med befriande verkan till säljaren. Men anlägger man lillemanssynpunkter kan vissa andra gäldenärer inte anses behöva komma ihåg förhandsunderrättelser, och då blir betalningen befriande. - En annan sak är om en
förhandsunderrättelse har någon betydelse sakrättsligt. Här gäller problemet
hur preciserat fordringsförhållandet måste vara som underrättelsen avser. Kan
man godta förhandsunderrättelser som gäller mycket generellt angivna fordringsförhållanden, eller skall man precisera exakt de fordringar som överlåtelsen eller pantsättningen gäller? Här har jag just sett att det finns en norsk
lagstiftning. I Sverige står frågan öppen.
Advokat LARS HÖK, Sverige:
Blockfactoring är väl, efter vad jag kan förstå, ett begrepp som factoringbolagen eller bankerna har skapat och termen är ganska betecknande för den
begreppsförvirring man ofta finner på det här området. Vi hade, åtminstone
förr i världen, någonting som kallades «överlåtelse för inkasso». Jag vet inte
om sådan överlåtelse idag förekommer i någon större omfattning men innebor-
492 Lars Hök
den var, att t ex en advokat fick till sig överlåten en fordran enbart för
inkassoändamål. Gäldenären kunde nog i och för sig, med befriande verkan,
betala även till överlåtaren. Överlåtelsen var tänkt som en praktisk åtgärd vid
ett inkassoförfarande och denna åtgärd är kanske att se som något slags
föregångare till factoringinstitutet även om överlåtelse för inkasso inte innebar
att överlåtaren fick betalt för sin fordran genast, vilket ju är vitsen vid
factoring. Blocfactoring är väl då, tycker jag, närmast att jämställa med något
slags letter of intent:avtal om att i en framtid eventuellt överlåta en fordran.
Någon verklig överlåtelse med sakrättslig verkan kommer ju i alla fall inte till
stånd förrän denutiation har skett.
Advokat Tvedt nämnde det fallet att man glömt, eller av någon anledning
underlåtit att på fakturan ange att betalning skall erläggas till factorn; det är
faktiskt inte så sällan detta förekommer och det kan bli tvist om saken. Men
kan man påvisa att överlåtelseförklaringen på fakturan utelämnats p.g.a. ett
misstag, och är det fråga om ett fortlöpande affärsförhållande, där kunde har
känt till att alla fakturor regelmässigt varit överlåtna till factorn, har kunden i
fall som jag känner till, inte med framgång kunnat åberopa att den uteblivna
överlåtelseförklaringen på fakturan och som skulle ha befriat honom från hans
skyldighet att utge betalningen till factorn och inte till överlåtaren.
Jag skulle tycka att det vore intressant om någon av de närvarande rättslärda
ville göra en jämförelse mellan företeelsen överlåtelse för inkasso och factoringsystemet. Det här med överlåtelse för inkasso är någonting som jag
fortfarande tror kan ha betydelse och eftersom jag för egen del sysslar en hel
del med inkassouppdrag så skulle jag tycka det vore intressant att höra om
överlåtelse för inkasso förekommer i de övriga nordiska länderna.
Direktör GÖSTA FISCHER, Sverige:
De juridiska problemen i samband med Factoring har belysts, både av
referenterna och av föregående talare. Man torde nog kunna säga om Factoring
att det är en finansieringsform som så att säga har funnit sin form. De juridiska
komplikationerna i samband med Factoring framstår inte som särskilt stora och
i någon mån återspeglar detta sig i debatten idag. Man är ganska överens om
hur Factoring skall behandlas och det är dessutom dåligt med rättsfall på
området. Det här innebär nu inte att Factoringforeteelsen är alldeles utan
problem.
Jag representerar i det här fallet praktiken på området i form av finansbola-
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 493
gen i Sverige. Det är fullt klart att man idag från finansbolagens utgångspunkter kan säga att det finns vissa hotbilder när det gäller Factoring. De är då inte
av juridisk, utan mer av ekonomisk/affärsmässig natur, men det kan kanske
vara av något interesse även för denna lyssnarkategori. Ett sådant problem är
att Factoring som finansieringsform är en ganska dyr sådan för företag.
Factoringräntan ligger på ungefär 16 - 18%. Det kan jämföras med räntan på
vanliga banklån för företagare som ligger ett par procent under denna, och kan
man få kurssäkrade utlandslån ligger räntan ännu lägre. Och det är klart att om
ett företag bedömer de här olika finansieringsformerna som jämställda i övrigt,
så kommer Factoring att ligga något sämre till.
Utvecklingen av Factoring, i Sverige åtminstone, har följt en brant stigande
kurva under de sista 20 åren, fram till 1981. Då nådde man nivån 30 miljarder
i Sverige, vilket kan jämföras med elva som ni har i Norge. Men sedan har det
legat där, - 30, 31, 32 miljarder. Det är en finansieringsform som tydeligen
inte längre expanderar i samma takt som vissa andra. Och möjligen kan
kostnaden vara en förklaring.
En annan svårighet när det gäller Factoring har sin grund i datoriseringen.
Datoriseringen är å ena sidan en förutsättning för Factoring därför att man inte
kan bedriva Factoringsverksamhet om det inte handlar om stora volymer, och
stora volymer måste föras över på data. Men ur Factoringsbolagens synvinkel
finns det ett problem med detta och det har anknytning till denuntiationsfrågan. Idealet är att ett Factoringbolag skall kunna kontrollera att denuntiation
har skett i varje enskilt fakturafall, och så kanske det var tänkt från början. Av
praktiska skäl är det nu helt omöjligt att göra på det sättet. Man löser oftare
problemet så att det redan från början på fakturorna finns tryckt att överlåtelse
har skett, eller kommer att ske, och de fallena har berörts här.
Men det är inte alltid som det finns tryckta notiser från början, utan
uppgiften sätts på med stämpel. Och i det fallet så har factoringbolaget svårt
att kontrollera att denutiation har skett. Vad man tvingas till, det är strickprovskontroller, men det räcker inte alltid. Det är också ett faktum att kundförlusterna på Factoring har ökat under de sista åren, bl.a. beroande på detta
förhallande. Nu är det ju också så att man från Factoringsbolagets sida
behandlar olika kunder på olika sätt. Gäller det stora, solida kunder finnas det
ingen risk att föra över reskontran på band. När det gäller känsliga kunder eller
kunder med dålig likviditet, så försöker man antagligen fortfarande föra dem
för hand, men som påpekats, det är i så fall förenat med bristande lönsamhet
från Factoringsföretagets sida.
Ett annat problem med datoriseringen är att datorer numera är oerhört
billiga. För några år sedan kostade en datorinvestering ungefär en halv miljon,
494 Gösta Fischer
och det var bara stora, välkonsoliderade företag som kunde skaffa datorer.
Idag köper man en persondator, lämplig för företagsbruk, för kanske 4050.000 svenska kronor. Vad betyder det här? Jo, det betyder att klienterna,
säljföretagen själva sköter om, och skaffar sig möjligheter att sköta om, en stor
del av det som har ett väsentligt innehåll i all Factoring, nämligen servicebiten. Allt det som har att göra med kontroll av kundsaldon, reskontraföringen,
och andra upplysningar om kunderna, det kan säljföretaget självt klara av.
Och vad har vi då kvar? Ja, det blir den rent finansiella biten av Factoring.
Men det finns också en form av Factoring som man nu kallar för finansiell
Factoring som helt enkelt är räntebiten i Factoringfiguren. Det här talar alltså
för en sorts utarming av Factoringbegreppet, i den mån det omhänderhavs av
självständiga Factoringbolag. Å andra sidan säger man från dessa bolages sida
att kunderna är intresserade av att ha Factoring i dess fullständiga form hos
Factoringbolagen, därför att man då får en proffessionell indrivning «på
köpet». Och det torde vara ett faktum, att betalningstiden minskar i regel med
opp till två vekor när man har ett Factoringbolag som är adressat på fakturan.
Så här är två motstridiga trender när det gäller Factoringsfigurens utveckling.
Ett tredje problem, och det är mycket möjligt att det är specifikt svenskt, är
att säljföretagen numera har fått en mycket hög likviditet. Åtminstone de stora
börsnoterade företagen har stora pengar, och de har på det viset möjligheter att
konsolidera på andra sätt än genom Factoring, vilket också ingår i hotbilden.
Det är inte fråga om att volymen totalt sätt går ned, utan den har slutat att gå
upp i något större utsträckning, och det kan antagligen förklaras med något av
det som har sagts idag.
Professor dr. jur. SJUR BRÆKHUS, Norge:
Høyesterettsadvokat Tvedt reiste spørsmålet om hvorvidt en forhåndsnotifikasjon vil være tilstrekkelig til å sikre rettsvernet selv om det går lang tid
mellom notifikasjonen og den senere aktuelle overføring av fordringene. For
norsk retts vedkommende er det naturlig å søke svaret i panteloven av 1980 §
4-4(1). Her sies det først at enkle pengekrav som noen har mot navngitt
skyldner, kan pantsettes. Derefter heter det: «Det samme gjelder enkle
pengekrav som noen kommer til å få mot navngitt skyldner i særskilt nevnt
rettsforhold». Her er det med klare ord åpnet en adgang til pantsettelse av
visse «fremtidige» fordringer. Rettsvernsregelen i § 4-5 må også gjelde for
slik pantsettelse. Rettsvernet etableres altså ved at skyldneren (debitor cessus)
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 495
«får melding om pantsettelsen», altså melding om pantsettelsen av de fremtidige fordringer. Rettsvernet innebærer igjen at pantsettelsen er beskyttet såvel
mot klientens (cedentens) kreditorer som mot omsetningserververe av fordringen og mot debitor cessus selv. Jeg er imidlertid enig med advokat Tvedt i
at regelen i § 4-4 tolket på denne måten er av tvilsom kvalitet. Den kan slå ut
helt urimelig overfor en debitor cessus som flere år tilbake har mottatt en
generell forhåndsnotifikasjon, og som efter en periode hvor det ikke har vært
noen transaksjoner, går i fellen fordi han har glemt notifikasjonen og - i
subjektiv god tro - gjort opp med klienten. Men jeg har vanskelig for å se
hvorledes man uten støtte i loven kan legge inn en tidsbegrensning av
forhåndsnotifikasjonens rettsvernseffekt.
Overdragelsen av fordringer til inkasso, som advokat Lars Høk tok opp, er
en kjent form også i norsk rett. Hvis de forskjellige former for fordringstransport ordnes efter «styrkegraden» (overdragelse til eie, sikringscession, pantsettelse, overdragelse til inkasso), kommer den sist. Den gir cessionaren
kvitteringslegitimasjon og omsetningslegitimasjon, men ingen selvstendig rett
overfor cedenten og dennes kreditor. Inkasso-oppdraget kan når som helst
tilbakekalles, og binder heller ikke cedentens konkursbo. Problemer kan
imidlertid oppstå hvis cessionaren (inkassator) har eller får et motkrav på
cedenten (oppdragsgiveren).
Hvis inkassator har gitt oppdragsgiveren et forskudd på forventet innkassert
beløp, må det være klart at forskuddet kan motregnes i det beløp som
cessionaren senere faktisk innkasserer. Cedenten kan heller ikke tilbakekalle
inkasso-oppdraget uten samtidig å refundere forskuddet. Men hans konkursbo
kan tilbakekalle oppdraget uten refusjon - et inkasso-oppdrag gir ikke en
sikkerhetsrett i den overførte fordring. At det blir utbetalt forskudd kan
imidlertid gjøre etiketten overføring til inkasso noe tvilsom - en mer nærliggende klassifikasjon av transaksjonen kan her være sikringscession.
Hvis inkassator har eller får et motkrav av annen art, blir problemene mer
kompliserte. Dersom motkravet forelå allerede på transporttiden, kan det også
her være nærliggende å omklassifisere transporten til en sikringscession. Ellers
kan det være naturlig å tolke inn et motregningsforbud i innkasso-oppdraget:
Oppdragsgiveren vil seiv disponere de penger som kommer inn, og vil derfor
om nødvendig velge en inkasso-kanal som han ikke risikerer vil bli tilstoppet
av motkrav. Alternativt kan han velge en kanal hvor motkrav kan oppstå, men
hvor motregningsforbud avtales eller forutsettes. Efter den nye norske dekningslov av 1984 § 8-1, 2. ledd kan motregning i så fall heller ikke kreves
overfor oppdragsgiverens konkursbo.
Det vil imidlertid også forekomme inkasso-oppdrag hvor det er avtalt eller
496 Sjur Brækhus
forutsatt at motregning skal kunne skje - f.eks. hvor oppdragsgiveren har en
kassekredittkonto i den bank som besørger inkassoen. For at motregning skal
kunne skje overfor oppdragsgiverens konkursbo, må som kjent såvel boets
krav som motkravet være oppstått før konkursen. Spørsmålet blir da om boets
krav på avregning av utført inkasso først kan sies å oppstå når cessus gjør opp
med innkassator, eller om kravet (som et betinget krav) skal dateres tilbake til
oppdragstidspunktet. Norsk rettspraksis har lagt den førstnevnte av disse
alternativer til grunn.
Korreferent, højesteretssagfører EBBE SUENSON, Danmark:
Spørgsmålet om bulkfactoring har spillet en ganske stor rolle i debatten
idag.
I Norge har man pantelovens §§ 4—10 og i Sverige företagsintekning, men i
Danmark kan der ikke gives pant i tingsindbegreb (floating charge). Der er
kun een undtagelse, der hedder høstpantebreve. En landmand kan give pant i
høsten til sikkerhed for leverancer af sædekorn.
Hvis man derfor vil etablere et bulkfactoringengagement i Danmark, må der
gives underretning til alle debitorene, men man kan, som det sommetider
praktiseres, meddele debitorene, at fordringen er overdraget til factoringselskabet, men sælgeren er legitimeret indtil videre til at oppebære betalingen i
henhold til fakturaen.
Jeg er ikke bekendt med, at der er retsafgørelser, der tilsidesætter en sådan
ordning, men jeg vil mene, at factoringselskabet er forpligtet til at føre kontrol
med, at fordringerne indgår, og at der finder afregning sted til rette vedkommende.
Med hensyn til de dårlige erfaringer, man har gjort i Finland vedrørende
eksportfactoring, vil jeg naturligvis ikke bestride det, for international factoring beror i høj grad på importfactorens effektivitet, men desværre er der visse
factoringselskaber, der ikke opfylder de forpligtelser, de har påtaget sig og
giver den service, de skal. De svarer f.eks. ikke på forespørgsler om, hvorvidt
de vil påtage sig kreditrisikoen, og efter at man har rykket flere gange,
risikerer man at få et negativt svar. Det er derfor vigtigt, at de factoringselskaber, der samarbejder, er effektive, omgående melder tilbage, omgående
overfører de penge, de har modtaget, til importfactoren o.s.v.
Spørgsmålet om forhåndsunderretning til debitorer har været inddraget i
debatten. Jeg mener efter min erindring, at der ikke er retsafgørelser i
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 497
Danmark, der tilsidesætter gyldigheden af en forhåndsunderretning. Det er
blevet understreget, at spørgsmålet har 2 sider, nemlig beskyttelsen over for
overdragerens kreditorer og legitimationen til at modtage betaling. Vedrørende
begge spørgsmål vil jeg tro, at danske domstole vil forlange, at fordringerne
opstår kontinuerligt og nogenlunde kort efter forhåndsunderretningen, og at
fordringshaveren ligesom ved bulkfactoring må føre en vis kontrol med, at
beløbene indgår.
Der verserer ved den danske højesteret en sag om spørgsmålet, men det
svage punkt er, at der ikke er ført bevis for forhåndsunderretning til alle
debitorerne. Derfor blev engagementet tilsidesat af landsretten.
I mit trykte indlæg nævner jeg Rom-instituttet for udarbejdelse af ensartede
regler inden for privatretten, og at instituttets officielle forkortede navn er
UNIDROIT. Instituttet arbejder med et forslag til international leasinglovgivning, men det er svært at komme igennem med sådanne forslag, fordi de
nationale retsregler er så forskellige, og der skal laves meget om på dem, hvis
de skal passe.
Til trods for, at Unidroit er stiftet under Folkeforbundet efter første verdenskrig, har Danmark ikke tilsluttet sig nogen af de konventioner, som er
blevet udarbejdet.
Forslaget om international factoringlovgivning indeholder en bestemmelse
om, at en forhåndsaftale mellem parterne om, at klienten skal overdrage sine
fordringer til factoringselskabet, er gyldig mellem parterne, men man har
klogeligvis ikke taget stilling til spørgsmålet om, hvorvidt den også er gyldig i
forhold til klientens kreditorer og til spørgsmålet om betaling med frigørende
virkning.
Vedrørende dette sidste spørgsmål er det blevet nævnt, at man ikke har
sikkerhed for, at der er givet behøring underretning til debitor. Den originale
faktura sendes til debitor uden overdragelsespåtegning, medens en genpart
med overdragelsespåtegning sendes til factoringselskabet. Der kan ske fejltagelser og måske også sommetider i bedragerisk hensigt, men det er min
erfaring, at det meget sjældent er tilfældet.
Hvis det forekommer hyppigt, tror jeg, man på samme måde som i
konsignationsforhold, hvor man forlanger, at konsignanten fører løbende
kontrol med varelagerets tilstedeværelse, og at der betales for de solgte varer,
må forlange, at factoringselskabet fører kontrol med, at beløbene indgår, og at
også de originale fakturaer har overdragelsespåtegning.
De bemærkninger, der har været om omstødelse, har ikke ændret min
opfattelse. Jeg kan tilføje, at man også kan gøre en ombytningssynspunkt
gældende. En håndpantsætter er med håndpanthaverens godkendelse berettiget
Jurist - 32
498 Ebbe Suenson
til at ombytte en pantsat genstand med en anden, forudsat det sker under
panthavers kontrol. Det anfægter ikke pantsætningens gyldighed. På samme
måde kan man sige, at i et løbende factoringengagement er de nye fordringer,
der kommer ind og bliver belånt, en ombytning af tidligere modtagne fordringer, hvorfor der heller ikke kan blive tale om omstødelse.
Spørgsmålet om incassofuldmagt har været nævnt. Det er min opfattelse, at
en sådan fuldmagt udtrykkelig skal give incassator ret til at modtage og
kvittere for det skyldige beløb. En anmodning til incassatoren om at søge at
indkassere beløbet er ikke nok. Der er dansk dom om en advokat, der havde
fået et krav til incasso. Efter at han havde modtaget pengene, gik han konkurs
med det resultat, at debitor måtte betale en gang til.
Dette giver mig anledning til at nævne, at man i Frankrig har gjort uheldige
erfaringer, da en tysk importfactor gik konkurs. Hvis fordringen er indgået til
importfactoren, og denne går konkurs, har eksportfactoren kun et simpelt krav
i boet, og hvis fordringen ikke er gået ind, har importfactorens konkursbo
kravet mod importøren, og eksportfactoren også kun et simpelt krav i importfactorens konkursbo.
Franske factoringselskaber har derfor indført en ordning, således at fordringen overdrages til importfactoren til incasso, eventuelt kombineret med en
kreditrisikoovertagelse fra importfactoren.
Med hensyn til de pessimistiske bemærkninger om fremtiden for factoring i
Sverige, der skal være stagneret i 1980, fordi det er for dyrt og kan klares med
datamater, skal jeg udtale, at det er i hvert fald ikke tilfældet i Danmark. Der
er fortsat stærk fremgang inden for factorings virksomhed, og man må ikke
glemme, at spørgsmålet om kreditrisiko spiller en stor rolle, og det kan en
datamat ikke klare.
Referent, professor, dr. jur. THOR FALKANGER, Norge:
Oppgaven for meg er vel forholdsvis enkel nå. Jeg synes det er naturlig å ta
utgangspunkt i noe av det Gösta Fischer sa. Han gav uttrykk for at factoringordningen stort sett synes å ha funnet sin form, og stort sett går det greit. Og
det synes jeg også debatten i dag har vist. Vi har vært innom en hel del
spørsmål, men de har vel stort sett gjeldt mindre viktige sider ved factoringordningen.
Gösta Fischer pekte også på et annet viktig trekk, slik står det for meg,
nemlig at factoring-ordningen ikke er så interessant for de store foretagender.
De kan klare seg selv på kanskje bedre og fremfor alt billigere vis.
Kundefordringer som kredittgrunnlag - Faktoring og beslektede ordninger 499
Dernest påpekte han med rette at det heller ikke er noen særlig gunstig
ordning for de mindre eller de små foretak som har en tilstrekkelig god
økonomi. Derav skal man kanskje ikke trekke den konklusjon at factoring bare
er noe som passer for den som sliter med en vanskelig økonomi, skjønt det er
vel en hel del som blir noe skeptiske når de får høre at en kontraktmotpart har
inngått en factoring ordning. Det blir undertiden tatt som et tegn på at
økonomien ikke er den beste. Det tror jeg er galt. Man kan ikke uttrykke seg
så generelt, for i så fall overser man bl.a. fullstendig den viktige fordringsadministrasjonsfunksjon som ligger i factoring-ordningen. Så meget om det rent
generelle.
Når det gjelder de mer spesielle juridiske spørsmål som er tatt opp, vil jeg
takke for de suppleringer og utdypninger som er kommet frem gjennom de
mange innlegg, i særdeleshet vedrørende omstøtelse og notifikasjon. Spørsmålet forhåndsnotifikasjon tror jeg er tilfredsstillende besvart både fra Håstad
og Brækhus' side, skjønt til Brækhus vil jeg kanskje tilføye at som norsk
dommer vil jeg kanskje ikke ha alt for store vanskeligheter med å komme
utenom teksten i panteloven. Jeg tror at en norsk dommer kanskje ville reagere
litt langs de linjer som Suenson antydet.
Jakhelln stiller et spørsmål om utlegg. Jeg forsto det slik at det er klientens
kreditorer som ønsker å ta utlegg. Et mulig utleggsobjekt er dennes utestående
fordringer. Når dette blir aktuelt, hevder klienten at vedkommende fordring er
overført til factor. Hva er så situasjonen? Ja, da må man undersøke hva slags
overførsel som har funnet sted. Er dette en overføring i inkasso-øyemed? Da
skulle vel veien fremdeles være åpen for den utleggssøkende kreditor. Er det
en pantsettelse som har funnet sted mellom klient og factor, må utleggstageren
nøye seg med å få sekundær sikkerhet i fordringen. Vi får altså et spørsmål om
anvendelse av de vanlige rettsvern- og prioritetsregler.
Til slutt må jeg få lov til å komme inn på den norske pantelovs §4-10. Jeg
skal ikke uttale meg om hva som rettspolitisk er det gunstigste. Der kan det
sikkert være delte oppfatninger, og det kan kanskje være særdeles gode
argumenter som taler for det standpunkt som Sjur Brækhus ga uttrykk for. Det
som imidlertid er avgjørende for meg, er en noe større respekt for lovens
ordlyd og visse uttalelser i forarbeidene som viser at man har sett i øynene den
mulighet som ikke bare banker, men også en rekke andre kreditorer har
utnyttet.