Transcript HAUGSTVEDT Metodisk

Kompetente foreldre
Veiledningsgrupper for foreldre som har
barn med spesielle behov
Metodisk veileder
utviklet ved Senter for helsefremmende arbeid,
mars 2011
Karen Therese Sulheim Haugstvedt
© Akershus Universitetssykehus
1
© Akershus Universitetssykehus
2
INNHOLD
FORORD
s4
1. BAKGRUNN
1.1 Habilitering
1.2 Deltakerne
1.3 Målsetning
1.4 Bruk av håndboken
s5
s6
s7
s7
2. TEORETISK GRUNNLAG
2.1 Forståelsen av mennesket – Gestalt teori
2.2 Menneskets selvforståelse, mestring og handling
2.3 Helsefremmende teorier
2.4 Læringsteorier
s9
s9
s 10
s 11
3. GRUPPESAMLINGENES INNHOLD OG RAMMER
3.1 Utviklingen av veiledningsprogrammet
3.2 Kort presentasjon av innholdet
3.3 Øvelsene
3.4 Rammene for veiledningsprogrammet
3.5 Forberedelser til gruppesamlingene
3.6 Evaluering
s 12
s 12
s 13
s 14
s 15
s 17
4. VEILEDERROLLEN
4.1 Faglig kompetanse – ”Gruppeveileder – jeg? – ”
4.2 Personlig kompetanse – Hva er viktig som gruppeveileder?
4.3 Hva er viktig i denne gruppeveiledningen?
5. ENKELTLEDDENE I SAMLINGENE
5.1 Innledning
5.2 Oppmerksomhetsøvelse
5.3 “Å dele” – deltakerne utveksler erfaringer
5.4 Ulike kreative øvelser
5.5 Avslutning av samlingene
s 18
s 18
s 1|9
s 21
s 21
s 22
s 23
s 25
s5
s9
s 12
s 18
s 21
6. ERFARINGER OG KOMMENTARER TIL HVER AV SAMLINGENE
Samling 1 – Foreldrenes selvforståelse, presentasjon
s 28
Samling 2 – Foreldrenes verdier
s 30
Samling 3 – Foreldrenes følelser
s 31
Samling 4 – Foreldrenes egenskaper
s 32
Samling 5 – Ressurser og akseptering
s 33
Samling 6 – Foreldrenes situasjon et år etter start
s 34
Referanser
s 35
Vedlegg 1 Utdrag fra sluttrapport om prosjektet “Kompetente foreldre”
GRUPPESAMLINGENE, del I (1 – 4) og del II (5 – 6)
s 39
s 43
© Akershus Universitetssykehus
3
FORORD
Ut fra min praksis som fysioterapeut innenfor habilitering på kommunalt nivå, har jeg lang
erfaring fra samarbeid med foreldre til barn med ulike former og grader av funksjonshemning.
Samarbeidet har vært et sentralt grunnlag for utviklingen av dette veiledningsprogrammet. Jeg
ble tidlig opptatt av foreldrenes sentrale rolle, og at forutsetningen for å kunne nå
hensiktsmessige mål og høy kvalitet i habiliteringen var avhengig av deres engasjement og
forståelse. Derfor var også deres overskudd og motivasjon helt avgjørende. Foreldrene er
barnas største og viktigste ressurs, både for planlegging, gjennomføring og ikke minst
evaluering av habiliteringsinnsatsen. Samtidig som deres mulighet til deltakelse var sentral,
var også belastningen de levde med åpenbar. Deres historier om vanskelige prioriteringer
sammen med sterke følelser og reaksjoner, men også om deres mulighet til å finne fram til
egen styrke og glede, viste behov for tiltak også for foreldres egen del.
Senter for helsefremmende arbeid ved Akerhus Universitetssykehus (Ahus), med leder Else
Karin Rong Kogstad, var en viktig forutsetning for at veiledningsprogrammet kunne utvikles
og gjennomføres. Respekt og tro på betydningen av det enkelte menneskets ressurser og
muligheter ligger til grunn. På den ene siden har vi erfaring med at helsefremmende innsats er
viktig. På den andre siden er kunnskapsutvikling på dette området avhengig av kvalitativ
systematisering og analyse hvor det er utfordrende å dokumentere sentrale aspekter og deres
påvirkning. Tiltaket med veiledningsgrupper til foreldre som har barn med funksjonshemning
eller kronisk sykdom startet med et par dagskurs i 2005 før prosjektet ”Kompetente foreldre”
(2006 – 2008). Prosjektet var et samarbeid med Handikappede barns foreldreforening (HBF),
og ble finansiert av Helse og rehabilitering. Vi samarbeidet også med Barne- og ungdomsklinikken ved Ahus, med alle kommuner og bydeler som tilhører opptaksområdet for Ahus
samt med flere brukerorganisasjoner. Foreløpige resultater fra prosjektet finnes i vedlegg 1.
En stor takk til alle kolleger ved vårt senter og til veilederne for prosjektet, prof. Sidsel GraffIversen, Nasjonalt folkehelseinstitutt og Universitetet i Tromsø, prof. Ida Rashida Khan
Bukholm, Ahus og UiO, samt docent Ulrika Hallberg, Vårdhøskolan i Göteborg.
Det faglige grunnlaget for gruppeprogrammet er konfluent veiledningspedagogikk som
bygger på Gestalt teori og menneskets selvforståelse i et eksistensialistisk, fenomenologisk
perspektiv. Jeg studerte denne veiledningspedagogikken ved Høgskolen i Oslo, og på
videreutdanning ved Diakonissehjemmets Høgskole, Bergen. Liv Haugli og Eldri Steen har
på samme grunnlag evaluert et pedagogisk veiledningsprogram (”Livsstyrketrening”) for
mennesker med kroniske smerter (doktorgradsarbeid). I samarbeid med dem og Ingunn Tveit
Nafstad, fysioterapeut i deres prosjekt, utviklet jeg veiledningsmetodikk i et kortere program
og for nye brukergrupper, som foreldre til barn med funksjonshemning eller kronisk sykdom.
I dette arbeidet deltok foreldrerepresentantene Ingrid Bjørnstad og Hanne Fjerdingby Olsen
fra Handikappede barns foreldreforening, HBF. I tillegg til Ingunn var Knut Andersen og
Anne Kari Årfoss med som gruppeveiledere, senere også Mette Hareide, Erik Skjeggestad,
Lisa Torgersen og Kristin Wik. En varm takk til alle for inspirerende samarbeid!
Den største takken for gjennomføring, evaluering og videre utforming av veiledningstiltaket
går til foreldredeltakerne i prosjektet og senere. Deres høye frammøte samt engasjement i
prosessene gjennom gruppesamlingene har vært avgjørende. Foreldrene har bidratt med sine
erfaringer underveis for å gjøre tiltaket så bra som mulig for nye foreldre. Deres entusiastiske
evalueringer og historier om hva de tenkte, følte og gjorde annerledes etter gruppesamlingene
er den viktigste inspirasjonen til å fortsette med å spre tiltaket, nå ved å gi ut denne
håndboken. Takk til Helsedirektoratet som finansierte arbeidet med håndboken.
© Akershus Universitetssykehus
4
1. BAKGRUNN
1.1 Habilitering
Habiliteringstjenesten er helsetjenestens tiltak for utvikling og dyktiggjøring av barn og
ungdommer som har medfødte eller ervervede spesielle behov i forhold til sin motoriske,
psykiske eller sosiale deltakelse i samfunnet. For å bli definert inn under denne tjenesten må
barnet ha behov for tiltak fra minst to instanser ut over dem barn vanligvis har kontakt med.
Habiliteringstjenesten finnes på alle nivåer innenfor helsetjenesten, tiltakene skal være
tverrfaglige og ansvaret for tiltak ligger på kommunalt nivå.
Habiliteringstjenesten bygger på FN’s menneskerettigheter om alle individers rett til
likeverdig deltakelse i fellesskapet. Innenfor helsetjenesten vil det si en vektlegging av tiltak
som fremmer at hver enkelt skal kunne delta aktivt i egen hverdag og i utformingen av
hensiktsmessige tiltak for egen helse og funksjon (1,2,3). Habiliteringstjenesten er organisert
etter prinsippet om best mulige tiltak på lavest mulige nivå, det vil si barnets lokalmiljø.
Barnas bostedskommune har ansvar for de utøvende tiltakene og integrering i lokalsamfunnet,
helseforetakene skal bidra ut fra sin spesialistkunnskap.
Etter ”Lov om spesialisthelsetjenesten” har dagens helseforetak et eget ansvar for oppfølging
av pasienter og deres pårørende med hensyn til å klare sin hverdag med de krav og behov
situasjonen medfører (4). Opplæringsoppgaven likestilles i loven med behandling, og det er
opprettet Lærings- og mestringssentre ved helseforetakene for å bidra til holdningsendring og
utvikling av opplæringstilbud for forskjellige brukergrupper og deres pårørende. Alle tiltak
skal utvikles i samarbeid med brukerne selv (5,6). Brukernes behov for informasjon,
kunnskap og kontakt med hverandre bekreftes i litteraturen, også når det gjelder foreldre til
barn med funksjonshemming (6,7). Deres erfaringer og forståelse av egen situasjon og
mulighet for mestring har også blitt utforsket de siste årene (8-10). Likevel har deres
opplevelse av seg selv og deres forhold til egenomsorg vært lite i sentrum. Opplæringstiltak
har vært i forhold til barnets diagnose og deltakelse i tiltak overfor barnet. Ettersom
innstillingen har snudd fra barnesentrert til mer familiesentrert habilitering de siste årene har
samtidig forventningene til foreldrenes deltakelse blitt større, og kanskje mer belastende.
Problemstillingene rundt habilitering og behandling av barn er sammensatte og individuelle.
Hvilke tiltak som vil gi den enkelte best mulighet for selvstendighet og deltakelse i
fellesskapet vil være forskjellig. Vår grunnholdning er at den enkelte forelder har evne til å
beskrive og vurdere egen situasjon. En slik holdning er vesentlig i forhold til å virkelig møte
den enkelte forelder helt åpent, noe som igjen er en forutsetning for å kunne oppdage alle
mulighetene for å utforme hensiktsmessige mål, gjennomføre tiltak og mestre tilværelsen for
den enkelte. Erfaring og forskning viser imidlertid at brukere ofte havner i en passiv rolle i
møte med helsetjenesten, blant annet på grunn av lav selvtillit slik at de overlater ansvar og
valg til fagpersoner, ”spesialistene” (3,8). Foreldrenes beskrivelser av sin situasjon vil henge
sammen med den forståelsen de har fått av situasjonen. Selvforståelsen deres vil dermed også
påvirke evnen til god brukermedvirkning, som igjen er avgjørende for livskvalitet, for
mestring og for barnets mulighet til utfoldelse og utvikling (8,11,12). Mange faktorer vil
kunne påvirke den enkeltes forståelse av situasjonen og seg selv, som egne innlærte
oppfatninger av hva funksjonshemning innebærer, hva menneskeverd er, hva sterke følelser
betyr, hva det vil si å være forelder og hva behandling kan føre til. Samtidig vil forståelsen
også påvirkes av de holdningene fagpersoner møter dem med. Litteraturen viser at sammen
med en biomedisinsk definisjon av funksjonshemning har helsearbeidere ofte hatt en
© Akershus Universitetssykehus
5
pessimistisk forståelse og holdning til funksjonshemning. I tillegg vil foreldrene påvirkes av
hvilke forventninger som finnes hos besteforeldre og andre i familien, samt hos venner, andre
voksne og generelt i samfunnet.
Et godt habiliteringstiltak må søke å ta vare på hele situasjonen til barnet og familien. Vi
mener at tiltaket derfor bør omfatte bidrag til at foreldre kan bli mer kjent med sin
selvforståelse. Det vil innebære at de får mulighet til å bearbeide ulike aspekter ved sin
forståelse som kan påvirke deres vurderinger og handlinger slik at de kan oppnå bedre helse
og mestring. Utfordringen er å utvikle gode tiltak ut fra kunnskap om hva som er sentrale
tema og hensiktsmessig metodikk, tiltak som kan styrke foreldrene i en bearbeiding og
nyorientering som situasjonen deres krever.
Selve intervensjonen i veiledningsgruppene baserer seg på målsetningen i samfunnet om
likeverdig integrering og deltakelse for alle, på styrking av foreldrenes egen helse og på
foreldrenes oppdagelse av nye muligheter og ressurser for å mestre sin situasjon.
1.2 Deltakerne
Målgruppen for veiledningsprogrammet er foreldre til barn med funksjonshemning eller
kronisk sykdom. Foreldrene er en utsatt gruppe som har erfart at livet har blitt varig og
vesentlig endret. Situasjonen krever en omstilling og til dels betydelig ekstra egeninnsats av
foreldrene (1,3,7,12). I tillegg til et vanlig travelt voksenliv og slitsomt småbarnsliv skal de
gjennomføre alle ekstra tiltak i forhold til barnets spesielle behov. Samtidig skal de leve med
egne reaksjoner på å ha et barn med ekstra utfordringer. Likevel viser erfaring og forskning at
foreldrene midt i smerten og strevet også beskriver håp og livskvalitet (10,11,13,14). De fleste
finner en balanse midt i sorgene og gledene, et verdifullt liv også beskrevet som å gripe et
paradoks (15). Likevel har foreldregruppen dårligere helse fysisk og mentalt og er mer utsatt
for stress enn andre foreldre (10,12).
I den senere tid har det skjedd en økt bevisstgjøring av mer familierettet habilitering, hvor
foreldrenes evne til målrettet innsats og samarbeid har stor betydning, også for barnets
muligheter til utfoldelse og utvikling. Også når det gjelder deltakelse i samfunnet er
foreldrenes mestring og kommunikasjon avgjørende for resultatet (2,3,7). Ut fra dette
perspektivet er det vesentlig å kunne tilby foreldrene en faglig oppfølging for egen del i
dagens helsevesen.
Det finnes en del kunnskap om viktige aspekter for å kunne takle store utfordringer og bevare
god helse. Styrking av selvrespekt og tillit til eget ansvar og mestringsevne har lenge vært
ansett som viktig (2,3,5,7,11). Antonovsky var opptatt av forhold som så ut til å fremme egen
helse, salutogenese (9). Han beskriver en viktig global, grunnleggende holdning, Sence of
coherence, om at det er en sammenheng i tilværelsen, at situasjonen har en mening og at den
er håndterbar. Menneskets selvforståelse, det vil si egen oppfatning og holdning til tilværelsen
og seg selv, er avgjørende for dets opplevelse av situasjonen og mulighet for mestring (8,9).
Et ordtak sier: ”Det er viktigere hvordan en tar det enn hvordan en har det”. Mennesket
konstruerer sin selvforståelse i samspill med sine omgivelser og opplevelse (Sosial
interaksjonisme). Dessuten er det vist at mennesket nettopp kan forandre sin selvforståelse ut
fra nye situasjoner med nye erfaringer, selv om slike forandringer kan være både omfattende
og smertefulle (8). Det er imidlertid lite beskrevet hvordan slike endringsprosesser skjer eller
hvilke aspekter som kan fremme positive prosesser.
© Akershus Universitetssykehus
6
Foreldrenes mulighet til å reflektere over sin egen situasjon og bli oppmerksom på hvilken
forståelse de har av situasjonen og av seg selv, er avgjørende for å bevisst vurdere hva de vil,
gjøre prioriteringer og handle målrettet. Samarbeid og kommunikasjon blir mer målrettet og
tydelig når foreldrene kjenner seg selv, sine ressurser og sine behov i forhold til å kunne delta
og følge opp barnet best mulig. For helsepersonell er det viktig å være åpen i møte med
foreldre og søke å ta både deres optimisme og smerte på alvor uten å overfortolke det verken
som aksept, psykiske reaksjoner eller fornektelse. Det vil alltid være en utfordring å søke seg
fram til en optimal fellesforståelse av ”virkeligheten”, sammen.
Spesialisters forståelse av at disse foreldrene har en ”grusom situasjon” vil for det første
påvirke foreldrene syn på sin egen situasjon. For det andre blir det vanskelig å få fram
balansen i situasjonen: enten kan det positive bli betonet for sterkt eller det negative. Derfor
er det viktig at fagpersoner har kunnskap om denne foreldregruppens erfaringer, men først og
fremst er det viktig å ha et åpent sinn for den enkelte forelder med sine ressurser, behov og
muligheter.
1.3 Målsetning
På denne bakgrunnen har vi utviklet og prøvd ut en pedagogisk gruppemodell, ”Kompetente
foreldre”. Vi ønsket å skape en arena der denne foreldregruppen kan få et fellesskap og
veiledning som kan bidra til erfaringslæring, noe som kan gi dem mulighet til å bli mer
oppmerksomme på situasjonen sin og utvikle sin selvforståelse slik at de kan få økt bevissthet
og ressurser til å gjennomføre og mestre egen hverdag til beste for seg selv, barnet og
familien.
- Målet er at forandring gjennom læringsprosesser kan styrke den enkelte deltaker til aktiv
brukermedvirkning og mestring i familien og i habiliteringssamarbeidet.
- Målet er dessuten å bidra til et kunnskapsgrunnlag om foreldregruppen som kan bidra til
forståelse for gode tiltak og veiledningsmetodikk som kan styrke den enkelte forelder.
1.4 Bruk av håndboken
Bak dette veiledingsprogrammet og utarbeidelsen av håndboken ligger ønsket om at tiltaket
for foreldre kan spres til flere helseforetak og bidra til at alle foreldre som ønsker det kan få et
tilbud om støtte til å bearbeide sin situasjon. Vi ønsker derfor at mange skal kunne bruke
programmet.
Det er alltid vanskelig å vite hvor detaljert en metodisk veileder bør skrives. Samlingenes
tema, rekkefølge og hensiktsmessige øvelser ble fra starten nøye gjennomtenkt og utarbeidet
ut fra velprøvd veiledningsmetodikk i en Arbeidsgruppe med to foreldrerepresentanter og to
fagpersoner (se pkt 4.2). Programmet har kontinuerlig blitt evaluert og diskutert av engasjerte
gruppeveiledere (vi er nå seks gruppeledere) og foreldredeltakere (144) for å gjøre tilbudet så
godt som mulig. Vi har underveis gjort mindre justeringer og presiseringer, og etter hvert har
vi fått stor tillit til programmet som her presenteres. I tillegg ønsker vi også å dele noen av de
erfaringene vi har gjort i forhold til gjennomføringen av programmet i ulike grupper. Samtidig
som programmet gir deltakerne gode muligheter for oppmerksomhet og egne oppdagelser, er
temaene overordnet nok til at det er mulig for foreldrene å være opptatt av det som er spesielt
viktig og aktuelt for den enkelte.
© Akershus Universitetssykehus
7
Det er likevel viktig å være bevisst at den enkelte gruppeleder alltid vil og må sette sitt
særpreg på gjennomføringen av programmet. Bakgrunnsstoffet er ment å være noen
grunnleggende tanker som et utgangspunkt den enkelte gruppeleder kan ta tak i og spinne
videre på, ikke som fullstendig utfyllende eller dikterende. Hver enkelt må finne ut hvordan
det er naturlig å presentere innledninger og oppsummeringer av programmets ulike tema og
oppgaver. Dikt og andre kunstinnslag er også ment som forslag og kan sløyfes eller byttes ut.
Når jeg har valgt å skrive såpass detaljert, er det for å gi et utgangsmateriell som ivaretar
innholdet og som kan gi nok grunnlag også til nye gruppeveiledere. Forhåpentlig vil mange
kunne inspireres og føle seg trygge nok til å gå i gang med foreldregrupper. Det er også
vanskelig å fastsette hvilke kvalifikasjoner gruppeledere bør ha. Noe videreutdanning og
erfaring med veiledning og med den aktuelle foreldregruppen vil være en fordel, men
engasjement og ønske om å bidra til økt egenutvikling for deltakerne er alltid det viktigste
utgangpunktet for høy kvalitet.
Det aller viktigste er alltid å gi deltakerne nok tid og rom! De representerer de ressursene og
den kompetansen som veiledningstiltaket først og fremst skal ivareta og utvikle. Samtidig må
tema og oppgaver være tydelige og hensikten klar for deltakerne, noe som gjør innledninger
og presentasjoner viktige. De behøver ikke ta veldig mye tid, men de må få den plassen og
tiden som trengs for å skape trygghet i gruppen, særlig under den første samlingen.
Deltakerne trenger tydelighet og ro i gruppen for å våge å delta, for å åpne seg for seg selv og
hverandre. Nye gruppeledere kan fort bli for kortfattede fordi det er ubehagelig å ta den
plassen som trengs. Oppsummeringer bør også være korte, men igjen er det viktig å få
poengene tydelige for deltakerne, særlig poengene som bygger på og sammenfatter det
deltakerne har tatt opp. Her er jevnlige påminnelser til deltakerne om å gjøre egne notater i
arbeidsboka helt sentralt for at deltakernes oppdagelser blir ivaretatt og kan prøves ut videre i
deltakernes hverdag mellom samlingene.
© Akershus Universitetssykehus
8
2
TEORETISK GRUNNLAG
Veiledningsprogrammet ble utviklet på bakgrunn av erfaringer fra habiliteringstjeneste og
spesialisthelsetjeneste, samt fra foreldrenes situasjon med behov for helsefremmende innsats,
som presentert i kapittel 1. Situasjonen belyses her av ulike teorier om menneskets
egenskaper, selvforståelse, erfaringslæring og kommunikasjon i forhold til menneskets evne
til selvrefleksjon og endringsprosesser som kan føre til økt oppmerksomhet, større bevissthet
og ny handling. Teoriene er basis for veiledningsprogrammet.
Det faglige grunnlaget for veiledningsmetodene er konfluent pedagogikk som bygger på
Gestalt teori (Grendstad, Ginger, Brown). Innholdet er valgt ut fra fagpersoners kunnskap fra
undervisning og veiledning, sammen med foreldrerepresentanters kunnskap fra sitt liv
sammen med barn som har spesielle behov.
2.1 Forståelsen av mennesket – Gestalt teori
Innenfor Gestalt psykologi blir mennesket oppfattet som eksistensielt ved at det søker etter
helhet og forståelse i tilværelsen og i eget liv (16-18). Ved at mennesket former meningsfulle
sammenhenger ut fra erfaringene sine, konstruerer det sitt forståelsesgrunnlag som gjør det
mulig å være bedre forberedt og takle tilværelsen. Slik søker også mennesket å forstå sine
erfaringer ved å sette dem inn i sammenhengen. I det et menneske utformer sin forståelse, blir
det avgjørende hvilke erfaringer og oppdagelser det gjør, og hva det anser som det viktigste i
eget liv. Her oppfattes menneskets kropp, følelser og tanker som en integrert helhet, der dem
enkeltes følelser og reaksjoner tas på alvor. Også menneskets åndelige dimensjon er med i
denne modellen.
Ifølge teoriene kan mennesket endre sin forståelse gjennom livet, bl.a. ved nye erfaringer,
som for eksempel ved nye livssituasjoner. Bevissthet om eget forståelsesgrunnlag er vesentlig
for menneskets evne til å erkjenne og sette ord på egne behov som henger sammen med dets
oppfatning av seg selv og situasjonen (8,9,19). Egen oppdagelse og erkjennelse blir
avgjørende for menneskets oppfatning av situasjonen og seg selv, og dermed også for evnen
til å akseptere nye muligheter og se egne ressurser (20).
2.2 Menneskets selvforståelse, mestring og handling
Det er beskrevet hvordan hjelpsøkere ofte havner i en passiv mottakerrolle med lav selvtillit
og liten tiltro til egne løsninger (5,8). Det finnes imidlertid ulike modeller for å oppnå aktiv
deltakelse, også kalt brukermedvirkning (1,19). For å oppnå gode tiltak kreves at foreldrene
får uttrykt det de ønsker, noe som forutsetter lyttende, skapende og helende dialoger (21-23).
Likevel er det ikke enighet blant fagpersoner om hvordan og i hvilken grad det er mulig for
fagpersoner eller andre å bidra til brukeres, her foreldrenes, mobilisering av ressurser,
”empowerment” (24). Fagpersoner har ofte lagt mer vekt på problemer enn på ressurser og
muligheter, noe som kan øke brukerens følelse av avmakt (25-27). Samtidig er det beskrevet
hvordan andres kontakt og anerkjennelse kan styrke egen oppdagelse og erkjennelse av
situasjonen (17,28,29). Gruppeprogrammer har gitt deltakere mulighet til oppdagelser slik at
de kan se nye løsninger (23,30). Det er vist at brukeres selvforståelse kan endres på vesentlige
punkter, selv om dette kan være en smertefull prosess (8,16,31).
© Akershus Universitetssykehus
9
Mestring (coping, mastery) er beskrevet som stressmestring, men også som en todelt modell
bestående av bevissthet om tilhørighet og om egen kompetanse (11; Gore). Her blir individets
ressurser sett i forhold til tilværelsens krav, der individets oppfatning av forholdet er
avgjørende (8). Forståelsen for mestring av livets krav slik man selv opplever de aktuelle
kravene, er også i tråd med symbolsk interaksjonisme (32). Innen denne tradisjonen forstår
man sosialt liv som en pågående prosess der individet stadig tolker sine omgivelser og handler
på grunnlag av denne tolkningen. Gjennom sosial interaksjon får fenomener og hendelser
mening og innhold for individet.
Problemstillingene rundt pasienter og pårørende er sammensatte og individuelle, og respekten
for den enkeltes kompetanse om eget liv er helt sentral. Brukeren vet best ”hvor skoen
trykker”, blir det sagt, men ulike forhold ser ut til å være avgjørende for brukerens muligheter
til å oppdage og uttrykke hvordan situasjonen oppfattes og kan formidles av den enkelte
forelder.
2.3 Helsefremmende teorier
Helse kan oppfattes i et salutogenetisk perspektiv som en interaksjon mellom individets
kapasitet og hverdagens krav (3). Antonovsky var opptatt av å utforske hva som kan fremme
helse, i motsetning til å utforske hva som kan føre til sykdom, patologi (9). Ut fra sine studier
har han definert ”Sence of coherense” (SOC), en grunnleggende holdning å se på verden med
som han fant hos mennesker som hadde mestret store påkjenninger. Han definerte tre
vesentlige aspekter ved SOC: begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet.
Neimeyer tar opp begrepet ”meaning-making” som et viktig forhold ved menneskets evne til
å komme gjennom store påkjenninger og tap i livet slik at det fremmer ny livsorientering;
helse og mestring (33). Det vesentlige for bearbeiding og tilpasning er menneskets evne til å
sette det som skjer inn i en oppfatning om helhet og sammenheng. Litteraturen gir analytiske
beskrivelser av menneskers ulike holdninger, men vi vet foreløpig lite om mulige
endringsprosesser over til en ny oppfatning og hva som eventuelt kan fremme slike prosesser.
Mange utfordringer kan gi utvikling og føre til vekst i stedet for å bryte ned. Ut av erfaringer
som bryter ned menneskets forståelige sammenheng, ”meaning-breaking”, kan mennesket nå
”meaning-making” (25;28). Mennesket kan kjenne seg sterk og ”mestre” livet midt i en
situasjon som er vanskelig og smertefull (20,24). Narratv teori tar opp verdien ved at
mennesket får ”gjenfortelle sin historie” som noe meningsskapende i det historien
rekonstrueres ut fra nye forhold og ny innsikt (21). Det handler om å skape en ny helhet i
tilværelsen, at den henger sammen ut fra personens aktuelle ståsted nå. Det som blir
begripelig kan også gripes slik at det kanskje kan håndteres og dermed gi mestringserfaring
(29).
Individets oppfatning av situasjonen er ofte viktigere for egne valg enn hvordan situasjonen
kan oppfattes ”objektivt”, det vil si av de fleste (8,9). Det krever trygghet å våge den
utfordringen som ligger i å være åpen for nye erfaringer og forandring (17;20). Situasjonen
blir avgjørende for den skapende prosessen, en prosess i dialog (21-23). Det er her vist at egen
selvforståelse er sentral for menneskets handlingskompetanse. En selverkjennelse der egen
oppfatning bygger på ”det som er” av egne følelser, verdier og reaksjoner i tillegg til en
åpenhet for andres oppfatninger, blir viktig for å nå fram til hensiktsmessige mål og tiltak for
barnet og familien.
© Akershus Universitetssykehus
10
2.4 Læringsteorier
Selve intervensjonen i veiledningsgruppene er basert på konfluent pedagogikk som har
utspring i Gestalt teori (17,18). Her oppfattes menneskets utvikling og læring som subjektive
prosesser gjennom erfaring og oppdagelse, ”awareness” (31,34,35). Erfaringene oppfattes
som samtidig kroppslige, følelsesmessige og tankemessige prosesser, til forskjell fra metoder
innenfor kognitiv terapi og ”mindfulness” som ser mer isolert på menneskets tankeprosesser
og mentale bevissthet, oppmerksomhet (36,37). Blant alle sanseinntrykkene som finnes i en
situasjon, velger og tolker mennesket ved hjelp av sine ulike persepsjonsprosesser. Denne
sorteringen og tolkninger oppfattes som sentral for at mennesket skal kunne skape seg en
oversikt. Det gjør at mennesket kan skape en forståelse av situasjonen, at det kan være
forberedt på lignende situasjoner og at det kan lære av egne erfaringer. Noen forhold fremstår
her som mer sentrale, de blir ”figur” eller objekt, mens andre er mindre sentrale og blir
”bakgrunn” (17). Det skjer en utvelgelse der mennesket selektivt overser, bortforklarer eller
til og med ikke legger merke til enkelte forhold (26).
Mange faktorer påvirker denne personlige utvelgelsen, blant annet tidligere erfaringer,
holdninger, verdier, følelser og håp. Menneskets egen erkjennelse er eneste mulige
utgangspunkt for videre utvikling, også med tanke på tiltak fra andre. Utvikling må starte der
personen selv er. Oppdagelse og aksept av egen erkjennelse er således vesentlig for at en
utvikling videre kan være mulig (20,29). Samtidig som personen selv må akseptere sitt
ståsted, så må også andre som skal kunne støtte personens utviklingsprosesser kunne godta at
dette er det mulige startpunkt for personens endring og læring.
All læring må nødvendigvis være erfaringslæring, påpeker Dewey, fordi alt vi opplever er
erfaring (38). Bevisstheten hos veileder om læring som subjektive persepsjons- og
oppdagelsesprosesser hos deltakerne, vil derfor kreve en grundig analyse for viktige valg av
rammene og innholdet i læringssituasjonen, det vil si valg av hvilke forhold det er vi ønsker
skal påvirke deltakernes erfaringslæring (31, 34). Her kan tilsynelatende bagateller gi helt
vesentlige utslag for hvordan deltakerne opplever den ”arenaen” vi skaper (jfr målsetningen
1.c), og ofte har fagpersoner ikke gjennomtenkt nøye nok forhold som lokalene, de andre
deltakerne eller tidspunktet for samlingene.
© Akershus Universitetssykehus
11
3. GRUPPESAMLINGENES INNHOLD OG RAMMER
I det faglige grunnlaget for veiledningsmetodikken presentert under kap 2, er essensen
konfluent pedagogikk som bygger på Gestalt teori (17,31,34). Innholdet er valgt ut fra min
fagkunnskap utviklet gjennom habiliteringsarbeid, undervisning, veiledning og tidligere
prosjekt, i tverrfaglig samarbeid med gode kolleger og foreldrerepresentanters kunnskap fra
sitt liv med barn som har spesielle behov. De praktiske rammene for veiledningsprogrammet
skal gi nok rom for nyttige oppdagelses- og endringsprosesser for deltakerne. Samtidig må
programmet være så lite ressurskrevende som mulig, først og fremst av hensyn til
foreldrerepresentantenes overbelastning, men også av hensyn til helsetjenestens ressursbruk.
3.1 Utviklingen av veiledningsprogrammet
Innhold og metodikk i vårt veiledningsprogram er utviklet fra konfluent
veiledningspedagogikk (31,34,35,39). Et viktig utgangspunkt var et opplæringsprogram som
Liv Haugli og Eldri Steen prøvde ut for pasienter med kronisk smerte (30,40,41), med basis i
videreutdanning innen veiledning ved Diakonissehjemmets Høgskole i Bergen. Vi har
utviklet programmet gjennom andre prosjekter (42), og hentet materiale fra coach-teori,
salutogenesen og Victor Frankl (9,43). I samarbeid med gode fagpersoner,
foreldrerepresentanter og gruppedeltakere har vi søkt å utvikle programmet for å imøtekomme
de aktuelle behovene til den aktuelle foreldregruppen.
Arbeidsgruppen
Innholdet i programmet ble utviklet i en arbeidsgruppe med to representanter fra
foreldregruppen tilknyttet Handikappede barns foreldreforening (HBF) og to fagpersoner,
(Ingunn Tveit Nafstad og prosjektleder). Arbeidsgruppen utformet og bearbeidet tema for
hver gruppesamling. På bakgrunn av tidligere erfaringer valgte vi å definere et overordnet
tema for hver av samlingene.
Tidligere veiledningserfaring ble bestemmende for rekkefølgen av gruppesamlingenes tema.
Målsetningen med temaene ble tydelig utformet. Fagpersonene valgte metoder og utformet
øvelser i forhold til samlingenes tema og målsetning. Metodene og øvelsene ble til slutt prøvd
ut og justert sammen med foreldrerepresentantene.
Innholdet er videre finjustert og forbedret noe gjennom erfaringer underveis i de gruppene vi
har hatt (siden våren 2006). Det har ført til enkelte tilpasninger sammen med varierte
erfaringer som jeg også har ønsket å dele med andre som vil være med å gi foreldre dette
tilbudet.
3.2 Kort presentasjon av innholdet
Innholdet i samlingene handler om deltakernes oppdagelse av ”Hvordan ser min situasjon ut,
og hvordan er det å være meg?” Dette blir belyst gjennom overordnete tema på hver samling,
som deltakernes egne ”erfaringer”, ”verdier”, ”følelser”, ”egenskaper” og ”ressurser”.
Veiledningen vektlegger dermed tema som sjelden blir tatt opp i vanlig Habiliteringsarbeid og
som er vanskelige å sette ord på, for eksempel egne følelser og hva som gir mening. Her står
menneskers sårbarhet og ensomhet ut fra en uventet og uønsket situasjon i skarp kontrast til
vår tids ideal om å være sterk, uavhengig og dyktig.
© Akershus Universitetssykehus
12
Programmet bygger på trygghet, anerkjennelse og kontakt gjennom veiledning som fremmer
den enkeltes oppmerksomhet både på egne tanker, følelser og kroppsreaksjoner.
Gruppefellesskapet, ulike øvelser og veiledningsprosessen motiverer foreldrene til deltakelse
og oppmerksomhet gjennom å kjenne etter og sette ord på sin egen forståelse, erfaringer og
opplevelse. Foreldrene arbeider en del med oppgavene individuelt, men også to og to, i
mindre grupper eller hele gruppen sammen. Deltakerne har egen arbeidsbok for individuelt
arbeid og gjør notater om sine erfaringer og oppdagelser underveis. Gjennom alle prosessene i
programmet står respekt og likeverdig dialog sentralt. Gruppeprosessen mellom deltakerne er
en vesentlig del av intervensjonen hvor foreldrene ut fra en spesiell erfaring skaper et eget
fellesskap med forutsetning for å oppleve tilhørighet, anerkjennelse og åpenhet for nye
muligheter og mestring.
Øvelser og veiledningsmetoder skal bidra til deltakernes tilstedeværelse, til nye erfaringer og
eventuelt oppdagelser. Åpenhet for egne oppdagelser vil føre til andre konsekvenser enn
tidligere forståelse, som igjen gir nye muligheter ut fra den enkelte deltakers aktuelle
tilværelse. Veiledningsdialogen er preget av aksepterende lytting og refleksive, åpne spørsmål
hvor deltakernes muligheter og ressurser står i sentrum. Samtidig blir deltakerne utfordret til å
utdype og eventuelt utvikle sin forståelse for konkrete endringer, både i forhold til egen
bevissthet, prioriteringer og handlinger. Noen av oppgavene er mer kreative og kroppslige
med hensikt å åpne nye muligheter for oppdagelser og erkjennelse. Eksempler kan være
oppmerksomhetsøvelser, kroppslige bevegelser, pusteteknikker, bruk av form og farger samt
dikt, musikk og bilder, egen loggskriving og andre skriveoppgaver, samt muntlig å ”sette ord
på”. På bakgrunn av erfaringer fra gruppesamlingen formulerer hver deltaker et antatt
oppnåelig mål som prøves ut i egen hverdag til neste gruppesamling (såkalt ”hjemmelekse”).
Hoved-tema for gruppesamlingene
Temaene er delt i to deler som gjennomføres hvert sitt halvår.
Del I:
Del II:
1.
2.
3.
4.
Presentasjon av meg og situasjonen – hvordan er det å være meg?
Verdier – hva er viktig for meg, hva ønsker jeg å ivareta og hva trenger jeg da?
Mine følelser – glede og det motsatte av glede; hva preger meg og hva gjør jeg?
Mine sterke og svake sider – hvilke egenskaper og ressurser har jeg?
5. Ressurser og aksept – nye muligheter for meg selv og familien min?
6. Kontakt og kommunikasjon – hvordan ser veien framover ut?
3.3 Øvelsene
De ulike øvelsene og oppgavene er hjelpemidler som skal bidra til å få deltakerne
oppmerksomme og konsentrerte her og nå på egne erfaringer og oppdagelser. Noen går igjen
ved hver samling, mens andre er valgt og utformet i forhold til de ulike temaene. Samme
øvelse vil påvirke foreldrene i en gruppe forskjellig ut fra deres ulike situasjoner, erfaringer,
forståelser og følelser. De vil også påvirke samme forelder forskjellig fra gang til gang ut fra
at den enkelte har det annerledes, er opptatt av ulike ting eller har utviklet seg ved at de er i en
stadig prosess. Det som skjer, skjer dermed på litt forskjellige måter, noe det er nyttig å få
foreldrene til å dele med hverandre.
© Akershus Universitetssykehus
13
Temaene er overordnete ”livstema”, et metaperspektiv
Innenfor hvert tema vil deltakerne og de ulike gruppene kunne ta opp og være opptatte av
ulike saker, følelser eller relasjoner i livet, som samliv, søsken, barnehage og skole, håp,
dårlig samvittighet, egne venner, avlastning osv.
Det individuelle perspektivet: hensikten med de åpne temaene er å gi den enkelte muligheten
til selv å oppdage hva det er som er aktuelt og hva de ønsker å gå videre inn i akkurat nå.
Samtidig er det viktig å bevare gruppeperspektivet: det vil si å vurdere det den enkelte
oppdager og tar opp i forhold til den verdien dette har for de andre deltakerne. Her har
gruppelederne et ansvar for hva gruppen, men også den enkelte, har nytte av å fordype seg i,
hvordan og hvor lenge. Dette kan være vanskelige avgjørelser som må gjøres i øyeblikket, og
hvor det er godt å være to gruppeveiledere. De to kan eventuelt dele ansvaret slik at den ene
først og fremst ivaretar dialogen med den enkelte, mens den andre har oppmerksomheten
rettet mot hvordan gruppen har det underveis.
Øvelsene gir oppdagelser
Hos den enkelte deltaker forsterkes opplevelsen eller bevisstheten om hvordan det er å være
”meg” her og nå under gruppesamlingen. Øvelsene er redskaper som deltakerne eventuelt kan
ta med seg videre i livet for å kjenne etter hvordan det er å være dem. Hvilke verdier er
aktuelle, hvilke følelser fyller meg og hvilke egenskaper er nyttige i en ny situasjon til en ny
tid? Øvelsene gir forskjellige forslag og eksempler på hvordan det går an å stoppe opp, være
bevisst og gjøre nye oppdagelser også etter gruppeopplegget.
Øvelsene er forskjellige
Forskjellene på øvelsene gir deltakerne eksempler på flere mulige innfallsvinkler til egne
oppdagelser, og de gir ulike muligheter til oppdagelse. Noen av øvelsene vil være mer nyttige
for enkelte av deltakerne, noen vil passe bedre for andre. For eksempel vil noen bruke
arbeidsboka mye, også til å skrive hjemme, mens andre ikke vil se så mye i den. Noen vil ha
stor glede av oppmerksomhetsøvelsen og kanskje bruke den også som avspenning og
avkobling hjemme i godstolen eller på arbeid. Andre igjen vil ha stor nytte av å spørre seg
selv oftere: ”Hva er egentlig viktig for meg nå?”, mens atter andre kan utfordre sine mange
ønsketanker med hva det egentlig er de faktisk vil. Det viktige er at deltakerne selv blir kjent
med hva som er aktuelt og hjelpsomt for dem, og at de utfordrer seg selv til å øve på å bruke
de nye redskapene slik at de kan bli til nytte i hverdagen deres videre, også etter
veiledningsprogrammet.
3.4 Rammene for veiledningsprogrammet
Ut fra kjennskap til foreldregruppens hverdagssituasjon er det en viktig målsetning at ethvert
tiltak skal kreve minst mulig ekstra tid og praktisk tilrettelegging for deltakerne. Samtidig
innebærer målsetningen om økt egenomsorg og mestring at tiltaket skal gi deltakerne nok
påfyll som går over tid slik at endringsprosesser kunne være mulig.
Programmet består av to deler hvorav første del har fire samlinger. De strekker seg over ca tre
måneder, med 2-4 uker mellom hver samling. I tillegg til disse første samlingene inviteres
deltakerne til en andre del neste halvår; et oppfølgingstiltak med to samlinger. Tilbudet gir
deltakerne mulighet til en lengre prosess. Det kan være vanskelig å sette av så mange
samlinger for noen, men nesten alle foreldrene har likevel valgt denne oppfølgende delen.
© Akershus Universitetssykehus
14
”Det ideelle hadde vært å fortsette å ha en gruppesamling hvert halvår”, sier de fleste
foreldrene.
Hver samling varer fem timer (kl. 09.00 – 14.00) som inkluderer lunsj. Varigheten gir
deltakerne ro og avstand fra den vanlige hverdagen. Det gir også mulighet til fordypning i de
temaene som blir tatt opp i samlingene. I tillegg åpner det for avslappende samvær mellom
foreldrene under lunsjpause og pauser ellers. Her kan de utveksle andre erfaringer, råd og tips
enn under veiledningsøvelsene. Veiledningssamlingene er lagt til dagtid slik at familiene kan
følge sine ordinære dagsrutiner som ikke krever ekstra tilrettelegging og barnepass. Vi har
prøvd å invitere til grupper på kveldstid, men ingen foreldre meldte seg på.
Det har vist seg å være ideelt med 8-10 deltakere i hver gruppe sammen med to veiledere. For
sammensetningen av gruppene har det å finne felles passende tidspunkter ofte blitt det
viktigste utvalgskriteriet. I tillegg er det nyttig at barnas alder ikke varierer for mye, eller i alle
fall at alle deltakere treffer noen andre i gruppen som har barn med tilsvarende alder som det
egne barnet. Programmet er først og fremst tilrettelagt for foreldre til barn i alderen 1 – 8 år.
Det kan også passe for andre foreldre, men erfaring viser at foreldre til ungdommer ofte
forventer at ”veiledning” er tiltak som skal bidra til at de selv skal kunne bedre sin
samhandling med egen ungdom. Ved gruppesammensetning har ikke barnets ulike diagnoser
eller funksjonsgrad spilt noen rolle. Tvert imot har flere deltakere understreket at det blir
mindre slitsomme sammenligninger når barna er så forskjellige. Dessuten er det viktig å åpne
tiltaket for foreldre til barn som ikke har noen diagnose.
Veiledningsprogrammet er knyttet til spesialisthelsetjenesten av flere grunner.
- For det første gir Lover og retningslinjer for spesialisthelsetjenesten økonomiske fordeler.
Ordningen med ”Opplæringspenger” gjør at deltakernes arbeidsgivere får dekket tapt
arbeidsinnsats. Gruppeveilederne kan også bruke NAV’s takster for gruppetiltak, som gir
deltakerne en lav egenandel.
- For det andre gir en plassering i spesialisthelsetjenesten økt mulighet for å kunne tilby
foreldrene et kontinuerlig tiltak der det også kan dannes relativt hensiktsmessige grupper for
foreldrene når de trenger det. På kommunalt nivå vil det være for få deltakere til å holde et
aktivt og tilrettelagt tiltak i gang.
- For det tredje gir en sentral plassering den anonymiteten som foreldre uttaler at de kan
trenge for å føle seg fri nok til å kunne ta opp vanskelige tanker, følelser og reaksjoner som
virkelig plager dem, skremmer dem og som de også skammer seg over. Gruppelederne ble
etter hvert overbeviste om at mye av det som kom fram av foreldreerfaringer i prosjektet ikke
hadde blitt tatt opp i lokale, kommunale veiledningsgrupper sammen med gruppeledere eller
andre deltakere som tilhørte hverdagen utenfor gruppen. Denne muligheten for å åpne seg er
et viktig aspekt for målsetningen med veiledningen.
3.5 Forberedelser til gruppesamlingene
Før veiledningsgruppene kan starte kreves både noe administrativ, praktisk og også mental
forberedelse. Det avgjørende er å få gjort tiltaket kjent. Selv om behovet er stort for et tiltak
for foreldrenes egen del, så er det utfordrende å nå ut med informasjon om nye tiltak.
Invitasjon – hvordan nå aktuelle deltakere til foreldregruppene
Det første steget er å oppnå kontakt og samarbeid med de instanser som arbeider med og
kjenner til de foreldrene vi ønsker å nå med gruppetilbudet. Mine samarbeidspartnere har vært
© Akershus Universitetssykehus
15
- Habiliterings-seksjonen ved eget helseforetak (Akershus Universitetssykehus, Ahus)
- Kontaktpersoner i kommuner/ bydeler tilhørende helseforetaket. De sørger for å sende
informasjon/ påminnelser ut til de instansene som er aktuelle i hver kommune/ bydel
- Foreldreorganisasjoner (Handikapede barns foreldreforening, HBF, men også organisasjoner
som er diagnoserettet)
- Lokal presse har vært nyttig.
Jeg har laget plakater, invitasjonsfoldere og informasjonsskriv som sendes til alle disse
instansene i god tid før informasjonsmøtene. Det er viktig å presisere at det foreldrene
inviteres til kun er informasjonsmøtet. Først etter møtet bestemmer foreldrene om de ønsker å
delta i veiledningsgrupper. Deltakelse krever i tillegg henvisning fra lege. Etter at foreldrene
er ferdige med gruppeveiledningsprogrammet, sendes en bekreftelse på at foreldrene har
deltatt til henvisende lege. I lengden kan det kanskje utvikles noen fastere rutiner for dette
samarbeidet slik at Lærings- og mestrings-sentret, Habiliteringsseksjonen og kommunene i
samarbeid har en plan og oversikt over når og hvem som kan og har deltatt i en
veiledningsgruppe.
Informasjonsmøte: forberedelse og motivasjon, forventning
Foreldre som ønsker å delta i veiledningsgruppe blir inviterte til et informasjonsmøte som
holdes i begynnelsen av hvert halvår. Det er uforpliktende for andre instanser å invitere
foreldre til et møte .
Den viktigste hensikten med møtet er å presentere og forberede foreldrene på hva tiltaket med
veiledningsgrupper er. På den måten ønsker vi å skape en så realistisk forventning som mulig
hos deltakerne. Når foreldrene er godt forberedt slik at forventningene deres harmonerer med
det tilbudet de får, betyr det at gruppene blir mer stabile fordi få slutter eller blir frustrerte
underveis. Det betyr også at ikke verdifull tid i gruppesamlingene går med til misnøye eller
overraskelser. Trygghet og stabilitet er viktige forutsetninger for gode gruppeprosesser.
Det er derfor viktig at informasjonen blir tydelig og realistisk framstilt, uten å prøve å friste
foreldre til å delta, men også uten å være overdrevet selvkritisk. Foreldre har korrigert utsagn
fra informasjonsmøtet som ”nesten skremte” dem bort.
Noen sentrale punkter til informasjonsmøtets innhold
- Påpeke at hensikten med et eget tiltak for foreldrene er å styrke deres egen mulighet til å bli
bevisst egen kompetanse og bidra til videre personlig utvikling
- Belyse at det å se nærmere på seg selv kan være ulystbetonet og krevende, men samtidig er
det også det nødvendige utgangspunkt for egen videre utvikling og for å oppdage nye
løsninger og ressurser
- Presentere veiledningens bakgrunn og innhold, samt noe om metodene, og hvordan de gir
rom for at deltakerne får ta opp det som er aktuelt for dem
- Understreke at stabilitet er viktig for alle grupper slik at frammøte må prioriteres høyt
dersom en velger å delta, og samtidig at alle vet hvordan uforutsette ting kan skje
- Vi vet at foreldre som kommer til gruppene har mye ressurser og vil mye. Noe av det
viktigste de kommer til oppdage er alt det de selv allerede har funnet ut fungerer og gode
strategier som de nå kanskje kan utnytte enda mer bevisst
- Minne om at det er den enkeltes egne oppdagelser og utvikling for seg selv som er målet,
ingen skal analysere eller evaluere utenom de selv
© Akershus Universitetssykehus
16
- Det skal alltid være frivillig hva den enkelte deltaker ønsker å være med på i samlingene.
Samtidig vil mye av gruppens innhold bestå av det foreldrene er villige til å gi hverandre, det
de vil dele med hverandre av gleder, sorger og erfaringer
- Forberede at noen av øvelsene kanskje vil virke uvante og fremmede; og samtidig at
tidligere deltakere anbefaler dem
- Bringe videre fra tidligere deltakere hvordan de anbefaler at begge foreldre deltar
Møtet avslutter med at foreldrene melder seg på til veiledningsgrupper.
Forberedelser til hver samling
Den viktigste forberedelsen er å innstille seg selv og sine egne forventninger som gruppeleder
på den oppgaven en står overfor gjennom gruppesamlingen:
- Hvem er jeg akkurat nå – hvordan ser min situasjon ut og hvordan har jeg det selv?
- Hva er samlingens tema – og hensikt?
- Hvem er deltakerne som kommer – hva vet jeg som jeg ønsker å ta vare på/ ta
hensyn til?
Deltakerne skal ha hver sin arbeidsbok som de skaffer selv til 1. samling. Ta med ekstra
penner og papir, noen glemmer alltid …
Det er en del materiale å huske selv til hver samling, som plansjer, innledninger, dikt, musikk,
bilder, fargestifter, blablokk for oppsummeringer, lommetørkler, evalueringsskjemaer o.a.
Samlingene varer ganske lenge og det kan være godt å ha et fruktfat stående. Avtal med
gruppen hvordan dere kan gjennomføre dette sammen …
3.6 Evaluering
Det er verdifullt å samle erfaringer fra veiledningsprogrammet, både fra foreldredeltakerne og
fra gruppelederne. Evaluering er foreslått gjennom muntlig tilbakemelding i slutten av hver
samling og ved lengre evalueringer i de siste samlingene (det vil si 4. og 6. samling). I tillegg
har vi brukt et skriftlig evalueringsskjema ved 4. og 6. samling.
Hensikten for deltakerne er
- å tydeliggjøre hva som har vært viktig for den enkelte i samlingene
- å bevisstgjøre deres egen utvikling og forandringsprosesser over tid
- å oppdage hva det er som gir egen ressursmobilisering og økt mestringsopplevelse
Slik blir evalueringene nye oppdagelser i seg selv. Oppsummeringer og evalueringer gjør det
tydeligere for dem hvordan situasjonen er, samt hvilke forandringer de har erfart og ønsker.
Også for gruppelederne er evaluering en sentral del av programmet. Slik kan de
- få avklart om de har oppfattet hvordan den enkelte erfarte samlingen og oppgavene
- få overraskende oppdagelser som har kastet nytt perspektiv på hva som har skjedd
- få nye ideer og ulike innspill til opplegget som gir nyttige justeringer
- få gjort endringer for den aktuelle gruppen eller for det framtidige
veiledningsprogrammet. Eksempler på justeringer kan være større vektlegging av
et tema som søsken eller sorg i en gruppe, eller litt annerledes rekkefølge av
oppgavene under en samling.
© Akershus Universitetssykehus
17
4. VEILEDERROLLEN I GRUPPENE
4.1 Faglig kompetanse – ”Gruppeveileder – jeg? – ”
I programmet tok vi utgangspunkt i ulike modeller for aktiv deltakelse, oppdagelse,
empowerment og mestring (kap 2). For å oppnå dette kreves åpen, lyttende holdning og
dialog mellom fagperson og deltaker, men også mellom deltakerne. Det er en stor oppgave å
ta på seg å være gruppeveileder, og det er vanskelig å definere klart hvilke kvalifikasjoner
som må kreves av gruppeledere i dette veiledningsprogrammet.
Vi har gjennomført et opplæringsprogram for nye gruppeledere. Da inviterte vi fagpersoner
fra spesialisthelsetjenestens tilhørende kommuner/bydeler. De måtte ha minst tre-årig
høgskoleutdanning og erfaring fra foreldresamarbeid, helst innenfor habilitering. Vi ønsket
også at deltakerne skulle ha noe erfaring med veiledning, og de fleste av dem som meldte seg
på hadde videreutdanning innenfor veiledningspedagogikk.
Veilederopplæringen besto av 20 timers teoretisk og praktisk innføring i rollen som
gruppeveileder. For det første ble deltakerne kjent med veiledningsprogrammets samlinger og
fikk prøve programmets tema og øvelser på seg selv. For det andre fikk de gjennomgang av
veiledningsteori og praktisk trening på veiledningspedagogikkens ulike metoder og teknikker
sammen med hverandre. For det tredje inneholdt samlingene også ulike øvelser for utvikling
av gruppeledernes personlige kompetanse som veiledere og bevisstgjøring av veilederrollen.
Fagpersonene følte seg imidlertid ikke kompetente til oppgaven som medveileder i en gruppe
etter denne opplæringen. Hospitering i en foreldregruppe ga dem den nødvendige tilliten til
innholdet i programmet, men også tiltroen til foreldredeltakerne. Gjennom hospiteringen
erfarte fagpersonene at deres største utfordring var å gå fra å være behandler og spesialist som
vet svarene og skal ordne opp, til å være veileder som skal bidra til å åpne for at
foreldredeltakerne selv kan oppdage egne ressurser og muligheter. De beskrev utfordringene
ved å stole på foreldrenes kompetanse og ikke alene sin egen. Det var ikke lett å overlate
ansvaret til foreldrene uten å ha kontrollen selv. I forhold til foreldredeltakernes reaksjoner på
å oppdage sin egen virkelighet, stolte vi på at hvis det skulle oppstå behov for mer
spesialistkompetanse, så ville vi kunne henvende oss til de instanser i helsevesenet som finnes
for å ta imot slike problemstillinger. Vi har ikke erfart noen slike behov så langt.
4.2 Personlig kompetanse – Hva er viktig som gruppeveileder?
Kompetanse som gruppeveileder innebærer at du vet hvem du selv er og kjenner deg selv slik
at du kan våge å være deg selv. I møte med andre er det grunnleggende at gruppeleder er kjent
med seg selv, for å skape kontakt er det avgjørende å kunne være ”til stede”.
Det vil si:
- at jeg har opplevd og anerkjent egne følelser slik at de ikke må holdes skjult, men heller ikke
så lett overrumpler meg selv i uforutsette situasjoner
- at jeg har reflektert over egne oppfatninger og verdier slik at de ikke plutselig eller ubevisst
preger mine utsagn og reaksjoner
- at jeg har stoppet opp ved og erkjent egne reaksjoner samt tidligere erfaringer og hvilken
betydning de har hatt for meg selv og den jeg er blitt
- at jeg er bevisst min egen pågående livsprosess der mange forhold bidrar til at jeg har det
forskjellig og utvikler meg videre til noe annet enn den jeg engang var
© Akershus Universitetssykehus
18
Utfordringene for gruppeveilederne er først og fremst de mange vanskelige observasjoner,
vurderinger og avgjørelser som må gjøres i øyeblikket, i hvert øyeblikk. Det kan være en god
avtale at den gruppeveilederen som er i dialog med en deltaker har sin oppmerksomhet mot
den enkelte, mens den andre gruppeveilederne retter oppmerksomheten på de andre i gruppen,
hvordan de har det og om det ser ut til at de er engasjerte i det som foregår.
De viktigste forberedelsene du kan gjøre er
- å utvikle din personlige kompetanse som veileder gjennom opplæring og praksis, også ved
selv å bli veiledet
- å være fornøyd og trygg på at du er ”god nok” så du ikke blir for opptatt av deg selv
- å ha kunnskap om habiliteringstjenesten og også om foreldregruppen
De viktigste oppgavene som veileder er
- å være til stede i det som skjer, både med deltakerne, med deg selv og den andre veilederen
- å være åpen for alle muligheter både av tanker, følelser og reaksjoner i situasjonen og i livet
- å skille mellom det som du observerer og egne tolkninger
Målet er at gruppeleder skal ha kompetanse til å møte foreldrene og skape kontakt med dem
der foreldrene er. Det betyr at foreldrene og deres situasjon får være i sentrum uten at
gruppeleders egne reaksjoner eller erfaringer bringes inn på en måte som overtar
oppmerksomheten eller blir styrende i gruppen. Foreldrene må erfare at i denne kontakten er
det virkelig ingenting det ikke går an å ta opp og snakke om – selv det som kan være utrolig
smertefullt eller helt uakseptabelt. Det er skrevet mye om personlig kompetanse og hvordan
den enkelte kan utvikle denne kompetansen hos seg selv (26,35). Her skal vi bare peke på et
par sentrale forhold for veiledningsmetodikken:
Evne til å skape trygghet krever at du kan være deg selv og hvile i at du vil mestre godt nok
det som skjer i gruppen. Nesten ingenting er enten rett eller galt – svært lite er farlig.
Evne til å lytte. Gruppeveileder må søke å få tak i hva det er foreldrene selv ønsker å formidle
og hvordan dette er for foreldrene selv. Det vil blant annet si å stille utdypende spørsmål, men
også å tåle enhver historie og ulike reaksjoner hos deltakerne uten å evaluere eller korrigere
det som presenteres. Det gjelder også å kunne lytte til en enkelt, og samtidig være
oppmerksom på alle de andre i gruppen.
Evne til å anerkjenne. Anerkjennelse er en sentral forutsetning for åpenhet og mulighet for
videre utvikling hos foreldrene. Foreldregruppen skal være et møtested der alle kan komme
med seg selv og sitt uten å kjenne at noe ikke passer eller ikke blir tatt imot (28). Mennesker
er svært følsomme på hva det er mulig å ta opp i ulike settinger ut fra hva som blir tatt på
alvor, blir forstått eller er gjenkjennelig (23,27).
Evne til å utfordre. Personlig kompetanse er ikke bare nødvendig for å skape åpenhet og
trygghet, men også for å kunne utfordre til videre refleksjon og erkjennelse i alle ulike
standpunkter og situasjoner som foreldrene tar opp. Det er viktig å gi foreldrene mulighet til å
tenke etter eller å kjenne etter en gang til i forhold til hva de sier, eller alle sine valg og
handlinger, ikke bare det som gruppeleder ikke forstår eller er uenig i. Gode spørsmål kan for
eksempel være ”Kan du si litt mer om det du nevnte?” ”Hva betyr dette egentlig for deg?”
”Hvordan er det egentlig for deg å gjøre dette?” ”Hvordan vurderer du de ulike
konsekvensene?” ”Hva kunne du endret eller gjort på en annen måte?”
© Akershus Universitetssykehus
19
Evne til å samarbeide. For å kunne støtte hverandre er det viktig at de to gruppelederne er
trygge på hverandre. Bare de som er trygge kan avbryte og komme med innspill i et fritt
samspill som fører til godt samarbeid for gruppens beste. Igjen er det viktig at deltakerne og
gruppeprosessen får stå i fokus, ikke veiledernes person og dyktighet.
4.3 Hva er viktig i denne gruppeveiledningen?
Kontakt - gruppe
I konfluent pedagogikk sees prosesser som oppdagelse, erkjennelse og forandring hos den
enkelte i sammenheng med prosessene som skjer i kontakten mellom dem som deltar. Det er
viktig å være bevisst betydningen av at kontakten gjennomgår mange faser, fra å opprette
kontakt – holde på kontakten – eventuelle kontaktbrudd – og til slutt en avslutning av
kontakten. Kontakt mellom mennesker kan preges av mange ulike forhold, som alle
rammeforhold. Her er også kroppsspråket er en vesentlig del, som blikk, egen posisjon i
rommet og ulike bevegelser.
Fokusskifte
Det vil si en veksling i hva oppmerksomheten rettes mot, som et skifte fra egne tanker til
følelser og til kroppsreaksjoner. Det kan også være som et skifte mellom ulike tider som fortid
– nåtid – framtid. Slike perspektivskifter bidrar ofte til nye eller utdypende oppdagelser for
den som veiledes og i forhold til det temaet som omtales. Oppmerksomhetsskifte er også
beskrevet under ”bruk av kreative metoder”
Grunnleggende spørsmål
Utdypende spørsmål er viktige forutsetninger for å få tak i deltakernes stemme, deres egne
ord for sine erfaringer, opplevelser og vurderinger. Eksempler på slike spørsmål kan være
- Hvordan har du det nå? Hva tenker du? Hvordan har kroppen din det?
- Hvordan er det å si dette?
- Hvordan var det å være deg da dere fikk barnets diagnose?
- Hva ønsker du nå? Hva trenger du nå?
Bevissthet – ”trakten”
I prosessen med å oppdage mer, er det avgjørende å øke foreldrenes bevissthet rundt det
aktuelle temaet eller forholdet som de tar opp. Trakten er et bilde på det å gå fra det mer
generelle nivået hvor forholdet omtales, mot det mer og mer spesifikke og spesielle som det
handler om for den enkelte. Både ulike oppgaver og øvelser samt utdypende
veiledningsspørsmål kan bidra til denne spissingen av temaet, det vil si en økt bevisstgjøring
av hva som egentlig er gjelder for en selv og hva som er viktig. Det å finne ulike ord, høre
andres ord og sette egne ord på, skrive dem ned og høre seg selv si ordene høyt er eksempler
på det å ”gå dypere ned i trakten”. Kreative metoder er et annet hjelpemiddel til å få tak i det
egentlige innholdet, det spesielle for den enkelte.
Konsekvenser
Dette er det sentrale mestringsperspektivet i forhold til ansvarlighet og grunnleggende for
valg av egne holdninger og handlinger. Det er viktig å bli bevisst hva som kan være den
konkrete, aktive oppfølgingen av egne oppdagelser. ”Når du har oppdaget dette: hva vil du
gjøre med det?” Det er også bevisstgjørende i forhold til bruk av egne ressurser, og fremmer
oppdagelsen av nye muligheter.
© Akershus Universitetssykehus
20
5.
ENKELTLEDDENE I SAMLINGENE
I hver samling er det noen program-ledd som går igjen, og som jeg velger å presentere samlet
før presentasjonen av den enkelte samlingen.
5.1 Innledning til samlingene
For å bidra til trygghet og forutsigbarhet i gruppen har gruppelederne startet hver samling
med å presentere dagens program og hensikten med programmet, kort og tydelig. Deltakerne
har ikke fått temaene for samlingene på forhånd. Hensikten har vært at de i periodene mellom
samlingene kan konsentrere seg om oppgavene og ufordringene fra forrige samling uten å
tenke på neste samlings innhold.
5.2 Oppmerksomhetsøvelse
Hensikten med denne starten av hver samling er å gi foreldrene mulighet til å stoppe opp og
bli oppmerksom på seg selv akkurat i øyeblikket. Foreldrene blir utfordret til å være bevisst
sin egen situasjon akkurat i øyeblikket ved å rette oppmerksomheten mot hvordan det kjennes
i kroppen, hvor tankene er og hva de føler. ”Hvordan er det å være meg? Hvordan er det å
være tilstede i gruppen i dag, for meg?” – De kan også få legge til side det som eventuelt kan
forstyrre deres mulighet til å være tilstede i gruppen, være ”her - og –nå”. Det som forstyrrer
kan være noe de måtte avbryte for å komme til gruppen, eller noe de er særlig opptatte av
denne morgenen. Enten kan de nå legge det bak seg eller prøve å la det vente til de er ferdige
med samlingen. Øvelsen kan kalles ”lande- øvelse”, deltakerne samler seg om å være i
gruppen.
Kroppen kommer i sentrum av egen oppmerksomhet i det deltakerne blir instruerte til å
konsentrere seg om kroppens ulike deler. Pusten trekkes inn i egen bevissthet, og opplevelsen
av kroppens tyngde, balanse og andre kroppsfornemmelser. Det er også en øvelse på å flytte
egen oppmerksomhet mellom kropp, tanker og følelser, noe deltakerne tar med som en
erfaring til andre øvelser og veiledningsdialoger. Utfordringene bidrar til at deltakerne kan
oppdage hvordan tanker, følelser og kroppsreaksjoner eventuelt kan henge sammen, påvirke
hverandre og sammen belyse opplevelsene slik at det gir nye oppdagelser om situasjonen og
hvordan det er for den enkelte å være i den.
Øvelsen henger sammen med foreldrenes mulighet til å gjøre egne oppdagelser, som avhenger
av at de kan være oppmerksomme og konsentrerte, til stede. Ved å legge merke til ”det som
er” akkurat nå, blir de bedre kjent med hvordan det er å være dem selv. Da kan de også
oppdage mer. For noen kan øvelsen minne om avspenningsøvelser, slik at de kanskje tror
hensikten er å kunne spenne av. Hensikten er imidlertid ingen prestasjon som skal oppnås.
Deltakerne skal bare øve på å ”kjenne etter”, være oppmerksom, de skal heller ikke være
”flinke” til å klare å være til stede. ”Flink” knyttes eventuelt til om foreldrene klarer å legge
merke til og våger å erkjenne hvordan det faktisk er å være dem i denne gruppen. Det viktig å
presisere at ingen erfaringer er ”riktige eller gale” her, oppdagelsene er viktige når de er
sanne, og det gjelder for den enkelte å øve seg i å oppdage akkurat det: Hvordan er det for
meg å være til stede?
© Akershus Universitetssykehus
21
Øvelsen vil være ny for de fleste av deltakerne, og kan gi noen en ny aha-opplevelse av
oppmerksomhet og ro, noe de kan ta med inn i egen hverdag og som kan bli en viktig del for
videre ivaretakelse av seg selv. Foreldrene kan informeres om at det finnes cd-er med
passende musikk og innlest tekst. Noen av dem går mer på avspenning og på oppmerksomhet
mot egen pust. For andre foreldre vil øvelsen ikke bli så viktig. Det er likevel nyttig å tenke
etter hvordan det kan være mulig for den enkelte å overføre erfaringen med ”å stoppe opp” og
”kjenne etter” til egen hverdag. Deltakerne utfordres til å konkretisere hvordan det kan se ut:
Hvor det kan skje? Når? Hvordan?
Etter øvelsen
- Alle deltakerne skriver hver gang et par setninger i arbeidsboka om hvordan det var å gjøre
øvelsen akkurat i dag. Noen deler av sine erfaringer i plenum. Her er det nyttig at
gruppeveilederne bidrar til å få fram mangfoldet i eventuelle ulike opplevelser. Etter at et par
deltakere har gitt eksempler på hvordan det var for dem kan gruppelederne spørre: ”Var det
noen som opplevde dette annerledes?” De minner også om at opplevelsene også kan være
forskjellig fra gang til gang for den enkelte (også fordi de blir mer øvet).
5.3 ”Å dele” – deltakerne utveksler erfaringer
Foreldrene utveksler egne opplevelser og refleksjoner med hverandre både fra egne liv og fra
gruppesamlingene. Den prosessen som ligger i deltakernes interaksjon med hverandre har stor
plass i programmet fordi den er helt sentral for hensikten med tiltaket: at deltakerne kan få
nye erfaringer som gir nye oppdagelser, et grunnlag for mulige endringsprosesser.
I selve veiledningsprogrammet kalles denne prosessen mellom foreldrene ”å dele”. Det
sentrale er å få tak i hvem foreldrene er, hvordan det er å være dem og hvordan de har det nå.
Slik kan de dele med hverandre
- sine oppdagelser etter en øvelse
- sine erfaringer fra eget liv
- sine opplevelser siden forrige samling
- sine refleksjoner over det en annen forelder tar opp
Prosessen bidrar til flere steg i bevisstgjøring og dermed muligheter for egne oppdagelser:
Deltakerne må finne ord for å kunne meddele det de vil dele med de andre – noe som i seg
selv er en utfordrende oppgave. Det foregår en bevisstgjøring fra ordene først formes i
tankene, så skrives som stikkord (i egen arbeidsbok) og så fremføres muntlig når deltakerne
vil nå de andre. Det å høre ordene sine høyt er en annen erfaring og bevisstgjøring enn det å
tenke dem eller å skrive dem for seg selv. Neste utfordring er når deltakerne får respons
tilbake fra de andre deltakerne, både spørsmål om forklaringer, bekreftelser av det de har sagt
eller utdypende om andre typer erfaringer. Responsen blir et steg videre i klargjøringen av om
de er støttende eller ikke. De lytter dessuten særlig oppmerksomt til det andre foreldre
uttrykker, både fordi de kjenner fellesskapet ut fra deres felles perspektiv, og fordi det de sier
er eller kan bli aktuelt for deres egen situasjon.
Delings-prosessene preges også vesentlig av gruppeledernes tilstedeværelse og veiledning,
noe deltakerne kanskje ikke er så oppmerksomme på med en gang. Det er tydelig i den grad
gruppelederne kommer med konkrete innspill fra sin kunnskap eller fører prosessen videre
gjennom pedagogisk metodikk. I tillegg er gruppeledernes holdninger og kommentarer
avgjørende for både hva foreldrene kommer til å våge å presentere og ikke minst hva de kan
© Akershus Universitetssykehus
22
klare å sette ord på. Gruppeledernes nærvær vil dessuten gjøre foreldrene mer skjerpet i
forhold til å kjenne etter hva de faktisk prøver å uttrykke og å holde seg til tema, men ikke
minst i hvilken grad de er oppmerksomme på hvordan de formulerer seg.
Ulike måter å dele inn hvem foreldrene skal dele med
Enten kan deling foregå ved at foreldrene setter seg sammen to og to, ved at gruppen deles i
to (eller flere) smågrupper med hver sin veileder, eller at hele gruppen sitter samlet. Det kan
være gruppens sammensetning, deltakernes likheter og ulikheter, som styrer hvordan
veilederne velger å sette sammen deltakerne når de skal dele (par, kjønn, alder). Som regel er
det ikke nødvendig å være for styrende, men heller passe på at det ”roterer” hvem som deler
med hvem. De fleste har mye å gi hverandre og kan lære mye av å dele med en de kanskje
ikke spontant ville velge å snakke så mye med ellers. Mangfold og varierte erfaringer er et
mål, men av og til kan også tydelige antipatier eller motsetninger være nyttig å styre unna.
- To og to
Som regel lar vi deltakerne dele to og to utenom egen partner fordi det kan være godt å få
presentere seg selv og konsentrere seg om å finne de riktige ordene for en slik presentasjon
sammen med en ukjent person som lytter åpent, anerkjennende. En partner/ ektefelle vil bli
mer involvert i det som uttrykkes, noe situasjonen kan bli preget av slik at den blir mer lukket.
En ”fremmed” kan ha andre forutbestemte oppfatninger, reaksjoner eller kunnskap om det
som fortelles, men kan ikke som partneren si at ”det kan umulig være deg du snakker om nå”.
Bare i forhold til verdier har vi erfart at det kan gi partnerne betydningsfulle oppdagelser å
dele med hverandre to og to. Det kan bli inspirerende eller tankevekkende for mange å høre
hva den de lever sammen med faktisk synes er viktig. Kanskje har de mer lignende verdier
enn de hadde trodd, kanskje kan de støtte hverandre bedre i å leve etter de verdiene de faktisk
har og som de ikke får helt fram i hverdagen. Dette kan også være viktige tema å spinne
videre på for de to sammen i hverdagen etter samlingen.
- Smågrupper
Av og til kan det være nyttig å la samme kjønn dele med hverandre, også når gruppen deles i
to. Smågrupper gir mer rom for den enkelte enn når hele gruppen skal dele. Samtidig er det
litt mindre utfordrende for foreldrene enn å være i sentrum for hele gruppens oppmerksomhet.
Særlig de kreative øvelsene kan det være godt å bli mer bevisst på i en mindre sammenheng.
Kanskje er det mindre skummelt å dele noe i plenum som en først har lagt fram for en annen
eller i en mindre gruppe.
- Plenum
Det kan være lettere å dele noe med alle etter at en først i en mindre gruppe har arbeidet litt
mer med å finne ordene for det en vil uttrykke og kjent etter hvordan det faktisk oppleves å
være i egen situasjon når noe skal uttales høyt. Dermed kan deltakerne kjenne etter hva de
egentlig ønsker å dele med alle, og de kan få bekreftet hva som kan være viktig å dele. Enten
kan hvem som starter og rekkefølgen bestemmes av veilederne, eller det kan stilles åpent.
For de to veilederne kan det være nyttig å utnytte begges tilstedeværelse ved at den ene holder
fokus på den forelderen som deler noe, følger opp med veiledningsspørsmål og utdyper det
som kommer fram. Den andre gruppelederen kan ha mer fokus på resten av gruppen, deres
reaksjoner og hva de formidler gjennom disse reaksjonene. Igjen er det viktig å bevare et
gruppeperspektiv på det som skjer for å utnytte gruppens kompetanse sammen med de
gruppeprosessene som forsterker og utvikler videre det som deles av den enkelte.
© Akershus Universitetssykehus
23
5.4 Ulike kreative øvelser
Hensikten med å bruke ulike metoder er å inspirere deltakerne til å ”kjenne etter” hvordan det
er å være dem ut fra ulike innfallsvinkler. Ved å bruke kropp, fantasi, musikk eller bilder som
uttrykk i stedet for de mer vanlig uttrykksformene skrift og samtale, skapes mulighet for en
mer åpen holdning til å oppdage nye sider eller erfaringer hos seg selv. Det blir et brudd fra
egne kjente tanker og ordvalg til å møte seg selv gjennom kroppslige reaksjoner, pustens
uttrykk, lyd- og fargebruk, en åpning for utdypende oppdagelser gjennom kreativ aktivitet.
Fokusskiftet bidrar til å åpne opp for forestillinger, erfaringer og følelser som enda er mindre
uttalt og derfor nokså ubevisst for deltakeren selv. På den måten åpner nye erfaringer for nye
oppdagelser. Det skjer en uttømming av tema som kan medføre en utdyping til forandret
forståelse, som igjen er grunnlaget for nye handlinger.
”Deltakerne inviteres til å være med” på de kreative øvelsene, de blir minnet på at det er
frivillig å delta. Samtidig blir de minnet på hensikten med å bli utfordret. De som eventuelt
velger å ikke delta kan utfordres til å kjenne etter hva det er som gjør at de ikke ønsker å bli
med, hva det gjør med dem å la det være osv.
Skrive i egen arbeidsbok
Hver deltaker har sin arbeidsbok som de bruker hver gang. Etter alle øvelser blir foreldrene
oppfordret til å skrive ned noen egne erfaringer, oppdagelser el. i arbeidsboken. Den
oppfordringen kan de også få når de ellers opplever en viktig oppdagelse. Hensikten er at
deltakernes erfaringer og oppdagelser blir tatt vare på og konkretisert med få stikkord og korte
setninger. Da må de velge og presisere hva som ble det viktigste akkurat for dem selv, slik at
gruppesamlingens innhold og hva som skjedde blir tydeligere. Eksempel kan være: ”Skriv en
setning om hva som ble viktig for deg i denne øvelsen – noter det du snakket om nå”.
SOL – oppgaver
Denne typen oppgave består av en uferdig setning (som står inni sola) som skal skrives ferdig
flere ganger (på alle solas stråler). Det kan være et begrep som deltakerne skal utdype
gjennom flere presiserende setninger (som følelsen ”glede”) eller et forhold (som ”det å være
forelder”). Hensikten er å få deltakerne til å kjenne etter litt lenger og uttrykke mer utfyllende
hva et begrep eller tema inneholder for dem. Som regel er det fort gjort å komme på tre-fire
utdypinnger for deltakerne, men så krever det konsentrasjon og innsats å kjenne etter hva som
i tillegg ligger i det de skal utdype. Grendstad kaller denne prosessen for å ”uttømme”
begrepets meningsinnhold, noe som kan gi deltakerne utdypende oppdagelser.
Bruk av former og farger
Fargestifter (evt. Plastelina, leire ol) kan den enkelte deltaker enten velge selv, eller
gruppeleder kan velge ut fra egne erfaringer med ulike uttrykksmidler. Vår erfaring fra
gruppene er at tegning er særlig nyttig. De ulike fargene gir mange assosiasjoner og
refleksjoner, det samme gjelder ulike abstrakte former eller konkrete symboler og bilder. En
annen fordel er at tegningene blir stående i boka, de blir noe foreldrene har med seg videre og
som de også i senere gruppesamlinger kan gå tilbake til.
Tydelig instruksjon og god tid er viktige forutsetninger for å skape trygghet og frivillig
innsats. La deltakerne sitte litt først og kjenne etter hva som er oppgaven, for eksempel ”Sett
nå farger og form på det ”glede” innebærer for deg”. Instruksjon for å komme i gang med noe
som virker uvant kan være:
© Akershus Universitetssykehus
24
”Velg først en farge … eller la en farge velge deg. Når du har bestemt en farge så lag
noen former og streker på papiret – det kan være et konkret bilde eller ting, eller noen
abstrakte streker og figurer. Se om du kan finne uttrykk for hva glede innebærer for
deg, og la det komme fram i former og farger på papiret”.
Prosessen underveis og deltakernes opplevelse er sentral, resultatet er uvesentlig.
Gruppeveileder kan avdramatisere prestasjonen på forhånd og underveis ved å minne om at
– deltakerne gjerne kan bruke ikke-dominant hånd for å løsrive seg fra egne vurderinger
– ingenting er riktig eller galt: her er det for sin egen del at deltakerne bruker farger som
uttrykk, ingen andre skal analysere eller tolke det de har gjort
– deltakerne gjerne kan legge merke til hva som skjer underveis mens de bruker farger
og former; det er deres opplevelse i det de former noe som er viktig, deres uttrykk –
deres prosess - de gjør det for seg selv, ikke for noen andre.
Enkelte deltakere har i stedet for tegning prøvd å lage en form, en ”skulptur”, i plastelina
(eller tinnfolie) med utgangspunkt i begrepet/forholdet de skal uttrykke. Underveis ble
deltakerne utfordret til å ”kjenne etter hvordan det er å arbeide med denne skulpturen”.
Resultatet er uinteressant, det skal ikke bli ”pent” – Ingenting er riktig eller galt, bare kjenn.”
Eksempel på veiledning av tegning (oftest i liten gruppe):
Se på tegningen din og kjenn etter ...
- Hva er sentralt i tegningen din – oppdaget du noe nytt selv mens du holdt på med den?
- Hvor ligger utfordringene for deg i tegningen din?
Hva var eventuelt vanskelig
- Hvor ligger ressursene i tegningen din?
Hva var eventuelt moro, hva ga deg energi
- Ønsker du å høre noen kommentarer fra de andre deltakerne?
EVT: Skriv ned ca 5 setninger som begynner med ”Jeg er…” – og som beskriver
tegningen. Det skal være tegningen som snakker.
Velg de som du har lyst til å dele med andre.
5.5 Avslutning av samlingene
Det er avgjørende å markere tydelig gruppe-kontaktens avrunding og dermed samlingens
avslutning. Deltakerne må få plass og ro til å oppsummere innholdet, lukke igjen og innstile
seg på å gå ut i sin vanlige tilværelse igjen. Selv om det bare settes av ca 10 minutter, er det
mulig for alle å skrive ned en setning eller et stikkord som de deler med hverandre.
Hensikten med avslutningen er
- å bevisstgjøre den enkelte på hva som ble viktig for dem fra samlingens innhold
- å konkretisere noen konsekvenser fra samlingen inn i den enkeltes hverdag
- å lukke igjen den åpne gruppeprosessen før foreldrene forlater samlingen
- å gi gruppelederne deltakernes oppsummering av hva som har skjedd
Under samling 2 er det lagt inn noe ekstra tid til å øve på fordypning og konkretisering av de
enkelte leddene i avslutningen. Særlig er det viktig å trene på å få hvert ledd til å bli så
realistisk og presist som mulig. Målet er å unngå generelle, diffuse oppsummeringer og
© Akershus Universitetssykehus
25
utfordringer, som ”det har vært bra” eller ”jeg vil begynne å trene mer”. Hva var bra? Når og
hvordan kan du trene: hvor ofte, lenge og med hvem?
Gruppesamlingene avsluttes med 3 kortfattede, oppsummerende setninger som hver enkelt
skriver i arbeidsboken hver gang. Deltakerne oppfordres til å lese høyt sine svar-setninger:
1. Hva har vært det viktigste for deg i gruppesamlingen i dag?
2. Hva vil du være oppmerksom på/ forandre i hverdagen din til neste gang?
3. Hvordan har det vært å være her i dag?
1. Hva har vært det viktigste for deg i gruppesamlingen i dag?
I det å avslutte gruppesamlingen er det avgjørende å bevisstgjøre for den enkelte hva som ble
viktig fra samlingens innhold. Samlingene er lange og det skjer mye; det viktige kan fort
”forsvinne” i alt snakket. Avhengig av deltakerne og hva som er aktuelt for dem, er det flere
forskjellige temaer som diskuteres, mange erfaringer som deles og ulike oppfatninger som
formidles. Det er viktig at deltakerne blir minnet på og utfordret til å bruke arbeidsboka
jevnlig nettopp for å konkretisere og trekke ut essensen for dem selv av det som uttrykkes og
oppdages i gruppen. Slik kan hver enkelt få en mulighet til å konkretisere hva de ble opptatte
av underveis, hva det som skjedde handlet om og hva det betydde for dem selv. Også her til
slutt oppfordres de til å oppsummere helt kort hva som ble det aller viktigste i dagens
samling. Til å begynne med kan det være vanskelig for deltakerne å trekke ut det viktigste.
Men dersom det brukes litt tid på dette i starten vil de få en trening til dette, noe som også er
en viktig lærdom å ta med videre i eget liv.
2. Hva vil du være oppmerksom på/ forandre i hverdagen din til neste gang?
Punkt 1 fører naturlig over til neste utfordring: Hva kan være et lite steg videre i forhold til å
gjøre noe med oppdagelsen av hva som har vært viktig ved samlingen? Det er avgjørende for
resultatet at hver enkelt også finner noe de vil ta med seg videre inn i eget liv. Det kan være
oppdagelser den enkelte har hatt som kan føre til viktige konsekvenser hvis det følges opp i
hverdagen. Selve øvelsene kan også være særlig nyttig for noen å bruke videre selv for
fortsatt oppmerksomhet på det som til enhver tid er aktuelt for den enkelte, som for eksempel
”Tilstedeværelse”, ”Hva er viktig for meg?” og ”Hva er det jeg vil?”. Det vil si at i
gruppesamlingene blir det startet noen prosesser som de fleste deltakerne kan fortsette i
periodene mellom samlingene, og også etter at programmet er avsluttet. Økt bevissthet om
dette er et viktig bidrag. Uten at disse to punktene nødvendigvis må henge sammen, er det en
vesentlig trening for deltakerne å tenke over mulige konsekvenser av det de oppdager i
forhold til hvordan de reflekterer, opplever og handler til daglig.
I dette leddet skal deltakerne utforme en spesifikk, avgrenset utfordring til seg selv i
hverdagen, en liten kontrakt med seg selv som spøkefullt kalles ”hjemmeøvelse”. Her får
foreldrene definere hvordan det som ble viktig i gruppesamlingen også kan få mulighet til å
prege egen hverdag. Deltakerne trenger til å begynne med støtte til å se hvilke konkrete
konsekvenser oppdagelsene deres kan få, og denne setning 2 kan bidra til at de tar seg selv og
sine oppdagelser mer på alvor. Det er samtidig viktig for dem å få veiledning til å uttrykke
noe som er relevant, men også spesifikt og overkommelig, noe de ønsker å gjennomføre.
Gjennom å lytte til hverandres konsekvenser lærer de etter hvert raskt å definere et” første lite
steg” videre. Deltakerne får støtte til å være så presis og så avgrenset som mulig, slik at
forandringen blir realistisk og hensiktsmessig i praksis. Gjennom å øve på denne tankegangen
blir det etter hvert naturlig for dem å oppdage konkrete konsekvenser av egne oppdagelser på
© Akershus Universitetssykehus
26
egen hånd. Denne erfaringen er nyttig for senere å kunne oppdage mulige konsekvenser og
gjøre hensiktsmessige valg.
EKS på konkretisering og avgrensing:
”Jeg vil være mer aktiv” -> ”jeg vil gå tur i skogen” -> ”jeg vil gå to ganger i uka”
-> ”jeg vil gå tirsd og lørd” -> ”jeg vil gå en halv time tirsd og en time lørd”.
Konsekvensene er med på å synliggjøre at det som skjer i gruppene er viktig for hverdagen
deres, og øvelsen bidrar til å ansvarliggjøre deltakerne til å ta konsekvenser av egne
oppdagelser. Samtidig er det viktig å bekrefte overfor deltakerne at det er en stor utfordring å
virkelig gjennomføre små forandringer i eget liv. Det er ikke bare å bestemme seg for noe,
men det er likevel det første avgjørende steget. ”Hva gjør du med dette?” Denne lærdommen
er noe av det viktigste deltakerne kan få med seg: ”jeg må selv ta ansvar for det jeg kan gjøre
noe med, og jeg kan gjøre noen små, små forandringer som blir viktige for meg i livet mitt!”
3. Hvordan har det vært å være her i dag?
Som gruppeleder kan det virke litt masete å stille slike spørsmål om igjen og om igjen.
Samtidig viser vår erfaring at det også skjer en fokusering og skjerping hos deltakerne selv
hver gang. I tillegg skjer det hele tiden forandringer både i gruppen og hos den enkelte, noe
som gjør at det som syntes å være viktigst for en halv time siden kanskje ikke er det viktigste
hovedinntrykket når alt vurderes til slutt likevel.
Som gruppeleder kan en også på slutten av en samling sitte igjen med et inntrykk som viser
seg å være helt galt. Kanskje det har vært mer taust slik at deltakerne kan ha virket litt
uengasjerte eller triste, eller at de ikke har oppdaget så mye. Likevel kan deltakerne uttrykke
at de har vært opptatte av noe som var veldig viktig for dem i deres livssituasjon. Det har
kanskje blitt bekreftet noe de måtte tenke alvorlig over eller de har blitt utfordret av noe som
vi andre ikke helt forsto.
For deltakerne kan det bli litt på samme måte; at dagens tema virket kjent og øvelsene fenget
kanskje ikke noe særlig. Når utfordringen til slutt kommer skjer det likevel noe: de blir
bevisste på noe som ble nyttig å tenke over, noe positiv som deltakeren en stund har tatt for
gitt får de nå lyst til å forsterke mer i hverdagen, eller de hører noen andres erfaringer som de
kjenner at de er enige i …
Dersom noen likevel ikke har vært så engasjerte eller fått så mye ut av en samling, så er det i
seg selv vel verdt å tenke over: er det noe deltakeren har tenkt gjennom før og allerede gjort
noe med, er det noe deltakeren har en naturlig spesiell styrke i forhold til, eller er det noe
deltakeren ikke orker akkurat nå – men som det kanskje kan være lurt å ta opp siden? Det er
flott å gi deltakerne bekreftelse og støtte på å forholde seg til at det er slik som det er for den
enkelte.
Evalueringer, oppsummeringer og presiseringer er bevisstgjørende og er alltid nyttige
utfordringer for alle parter – og for gruppeprosessen.
© Akershus Universitetssykehus
27
6 ERFARINGER OG KOMMENTARER TIL HVER AV SAMLINGENE
Jeg har samlet noen refleksjoner rundt hvert tema og gjennomføring av hver samling, først og
fremst ut fra de erfaringene vi har hatt i prosjektet til nå.
Denne håndboken er ment som et utgangspunkt. Det er nødvendig å være fleksibel nok til å
gjøre enkelte forandringer og tilpasninger. Det gjelder først og fremst i forhold til den enkelte
gruppeleder, men det gjelder også i forhold til hvem deltakerne er og hvordan prosessen i den
enkelte gruppen blir.
DEL I
Samling 1 – Foreldrenes selvforståelse, presentasjon
Alle samlingene og hver øvelse må ha en helt presis og tydelig hensikt for foreldrene.
Hensikten med denne samlingen er først og fremst konstitueringen av gruppen, det vil si at det
skapes et fellesskap der alle føler seg respekterte og aksepterte slik at de kan være seg selv.
Helt fra starten er det sentralt å bidra til positive prosesser for å skape
- trygghet og
- samhørighetsfølelse hos hver enkelt
Settingen for samlingen:
Prosessene understøttes av foreldrenes bevissthet om og opplevelse av å være i ”samme
situasjon”, ha samme ”perspektiv”. Selv om forskjellene dem imellom også er store, så har de
noe grunnleggende felles som gjør at de vil ta hverandres historier på alvor. De kan leve seg
inn i det som fortelles slik at de bekrefter historiene med kommentarer, kroppsspråk, mimikk,
tårer el. På den måten viser deltakerne respekt og oppmerksomhet på tvers av ulikheter.
Deltakerne er samtidig ukjente for hverandre, og de føler seg på en nøytral arena hvor de kan
være seg selv uten hensyn til at de skal møte de andre igjen i andre situasjoner eller at det kan
få konsekvenser for tiltak ellers.
Presentasjon av dagens program
Det skaper trygghet at deltakerne fra starten vet hva som skal skje gjennom denne samlingen,
at de kan være forberedt og ha realistisk forventning.
Anerkjennelse – og utfordringer
Anerkjennelse er et viktig begrep ved kommunikasjon og veiledning. Fenomenet er analysert
og beskrevet i litteratur (28,29) og dokumentert i forskning (22,23,30). Schibbye definerer
vesentlige sider ved anerkjennelse som likeverd, respekt, aktiv lytting og å ta på alvor.
Anerkjennelse er avgjørende for foreldrenes trygghet og åpenhet.
Deltakerne i våre grupper har understreket at når nødvendig anerkjennelse er oppnådd, så er
det også vesentlig for deres utviklingsprosess at de blir utfordret. Dette fenomenet er mer
indirekte beskrevet, som i gjennomføring av konfluent pedagogikk (for eksempel hos Nils
Magnar Grendstad, 31). Det å utfordre ligger dermed implisitt i øvelsene vi bruker og i
veiledningsmetodikken som for eksempel i de grunnleggende spørsmålene, i det å skifte fokus
og i å ”tømme meningsinnholdet” ved et fenomen gjennom ufullstendige setninger (34, 35).
© Akershus Universitetssykehus
28
Personlige gruppeledere
I sin presentasjon er det vesentlig at gruppelederne kan dele noe personlig om seg selv, ikke
bare sin profesjon. Gruppelederne må ha kompetanse på å kunne være til stede, være ”her og
nå”, med både tanker, følelser og kropp, uten at deres reaksjoner kommer i fokus eller blir
forstyrrende for deltakernes historier og reaksjoner. Leenderts skriver klokt om forskjellen på
å være personlig og privat, og hvilke signaler en selv kan legge merke til (26). Det viktige er
at ikke oppmerksomheten flyttes fra deltakerne til gruppelederne. Gruppeledernes
tilstedeværelse og bidrag skal forsterke og tydeliggjøre det deltakerne bringer inn i gruppen,
samt det som skjer mellom deltakerne – og det kan gjerne skje gjennom å dele noen av sine
egne følelser og reaksjoner.
Fortelle (sette ord på) sin egen historie:
Programmet legger til rette for å skape trygghet og samhørighet gjennom god tid til
presentasjonen av gruppeledere og gruppedeltakere. Det er avgjørende å lede presentasjonen
ved å styrke positive prosesser. Hver enkelt får fortelle sin historie og får ro slik at de
opplever å bli tatt på alvor. Selv om de antagelig har fortalt historien mange ganger før, kan
de oppdage nye sider ved historien gjennom å få nye utfordringer som å endre fokus i
fortellingen fra hva som skjedde til hvordan de opplevde det som skjedde. I stedet for
utdypende detaljer om hendelsesforløp og behandling, er det viktig å få tak i fortellerens
følelser og reaksjoner på det som skjedde, både den gang det skjedde, men også fra nåtiden.
Ved å trekke inn opplevelser og vurderinger om hvordan det er å sitte her og fortelle dette
akkurat nå, vil mange foreldre bli overrasket over at det fortsatt gjør så vondt, hvor annerledes
det er når tilhørerne tar del i historien, eller at det faktisk ikke er så vanskelig lenger som de
hadde trodd. Oppdagelsene er med på å bevisstgjøre deltakerne på hvordan det er for dem å
være foreldre nå.
Som i alle gruppeprosesser er det viktig at alle deltakerne får omtrent like mye tid,
oppmerksomhet og bekreftelse. De første som forteller vil ofte være kortere i formen enn de
som kommer senere. I stedet for mange spørsmål i starten kan det være bedre å si at vi
kommer tilbake til dem litt senere (når de har hørt noen av de andres historier). Det er også
viktig å minne foreldrene på at de fort vil sammenligne seg med det de andre forteller.
Historiene kan imidlertid ikke graderes, og ingen vurderer erfaringer som riktige eller gale.
Gruppereglene
Gruppelederrollen er å ta ansvar for hva som skjer i gruppen, noe det er viktig å understreke
overfor deltakerne. Det er vårt ansvar at alle får delta likt, de skal slippe å tenke på å ta hensyn
selv. Vi forbereder deltakerne på at det kan føre til at vi kanskje må avbryte både altfor lange
fortellinger og fortellinger som fører oss bort fra det som er tema. Gruppelederne må både
være oppmerksomme på den enkelte som har ordet, men også på resten av gruppen og hva det
felles behovet og interessen er. Deltakerne har understreket verdien av at gruppelederne
holder gruppens oppmerksomhet når tema er vanskelige og uvante, og at de kommer med
utfordringer, til forskjell fra ”ufarlig kaffeprat” og lange klagehistorier.
Programmet – bruk av tiden:
Den største utfordringen ved den første samlingen er å styre tidsbruken, kampen mot klokken!
Samtidig som det er avgjørende å lytte aktivt til hver enkelt, er øvelsene også sentrale for den
videre progresjonen. I senere samlinger er også deltakernes historier viktige, samtidig som
hver samling har et program med ulike temaer og øvelser som i seg selv bidrar til
oppmerksomhet og oppdagelse. Gruppelederne må ta vare på deltakernes bidrag og
engasjement samtidig som de passer tiden og bevarer konsentrasjonen om viktige tema.
© Akershus Universitetssykehus
29
Samling 2 – Foreldrenes verdier
Hensikten med samlingen er at foreldrene skal få mulighet til å oppdage eller bli mer bevisst
på hva som er deres egne verdier i den situasjonen som de befinner seg i. Dermed kan
foreldrene også bli oppmerksomme på i hvilken grad de faktisk lever i pakt med verdiene sine
i eget liv, i forhold til hverdagen, familien og habiliteringstiltak. Slik kan de oppdage i hvilken
grad det er noe de ønsker å forandre på som en konsekvens av økt bevissthet om egne verdier.
Programmet for denne samlingen er mindre tidkrevende og slitsomt enn første samling – både
angående å lytte til kortere historier, øvelser uten tegning og mindre program.
Tema er interessant med lettere øvelser som ofte har gitt morsomme oppdagelser (mye latter)
Likevel er innholdet alvorlig, og for mange har dette vært den mest sentrale samlingen som
skaper grunnlaget for mye av det som skjer videre: hva som er viktig for dem selv!
Det kan være nyttig å oppsummere og bekrefte at første samling var krevende fordi det var
- en ny gruppe: bekrefte at det egentlig er utrolig hvor fort deltakerne er ”trygge” og
”til stede” i en helt ny, utrygg situasjon med ukjente mennesker
- mange krevende historier å lytte til fra de andre
- å lytte til egen historie på nytt: det kan ofte gi krevende oppdagelser også
- mye fokus på sterke følelser og opplevelser: dette er tema neste gang
- uvant å være så lenge konsentrert
- flere nye, ukjente kreative oppgaver
Foreldrenes verdier
Verdier er valgt som første tema fordi det å oppdage og bli mer bevisst på det som er viktig i
eget liv kan bli en trygg basis for deres selvforståelse og utvikling. Når et menneske vet hva
som er viktig for seg selv, så blir det styrende for mye i eget liv: både tanker, følelser og
handlinger. Det kan bli lettere å rydde litt i egen forvirring og usikkerhet, ”kaos” eller
”jungel” som deltakerne beskriver det, når de er mer bevisste på hva som faktisk er viktig for
dem. Slik kan denne samlingen bli en god plattform for de temaene som kommer senere i
veiledningsprogrammet.
Økt bevissthet om egne verdier kan også føre til en tydeligere forståelse av hvem en selv er,
og dermed en forsterket opplevelse av selvrespekt. Uansett hvordan livet er blitt forandret så
er noe viktigere enn noe annet. Dette er en inspirasjon, en sentral ressurs å kunne hente fram.
Hver enkelt deltaker kan oppleve at de står for noe, det er noe de vil ha mer av, osv. Dermed
blir de også mer bevisst sin egen styrke, ressurser og engasjement. For våre deltakere har
dette vært en viktig forankring i en tilværelse som ellers kan virke uoversiktlig, uten tydelige
mål.
Egen vilje
Når foreldrene blir mer bevisst på det som egentlig er grunnleggende for deres følelser,
opplevelser, prioriteringer, vurderinger og handlinger, så kan det også bli enklere å se hva det
er de vil - og dermed oppdage mer om dette med egen vilje: hva er den styrt av? Hva er
handlingene mine styrt av?
Viktige begreper i forhold til å se på ”egen vilje”: dårlig samvittighet, egoisme, dilemmaer,
prioriteringer – hva kan vente, ansvarlighet – valg og handlinger
Avslutning
© Akershus Universitetssykehus
30
I denne samlingen er det satt av ekstra tid til veiledning og oppdagelser i forhold til
avlutningen av gruppesamlingen, se pkt 5.5.
Samling 3 – Foreldrenes følelser
Hensikten med denne samlingen er at deltakerne kan oppdage mer om egne følelser, hvilke
følelser som fyller dem, hva følelsene betyr for dem selv og hva de gjør med dem. Følelser er
sterke krefter, og det er viktig at de får komme fram. Denne samlingen kan gi mange nye
oppdagelser også når det gjelder hvordan deltakerne kan ta vare på seg selv i forhold til egne
følelser og opplevelse av glede og et godt liv. Den kan være slitsom for noen foreldre.
Mange foreldre blir overrasket over at de virkelig har så sterke følelser – og at de ”fortsatt”
reagerer så sterkt på den situasjonen de er i, noen har ikke villet åpne for egne følelser før og
andre har ikke orket eller våget. Noen har ikke hatt noen mulighet, særlig fedre har sagt det.
Samlingen gir foreldrene
- styrke gjennom å erfare at de tåler sine egne følelser
- selvrespekt ved å oppdage hvor glad de er i barnet sitt, de har et stort engasjement
- selvforståelse ved å kjenne hva som egentlig ligger bak ulike følelser, som ”sinne”
- tilfredshet ved å kjenne hvor mye de har å glede seg over, hvor rikt livet deres er
Følelser og reaksjoner
Egne følelser må hver enkelt leve med, også egne egenskaper og reaksjonsmåter. Mye kan
imidlertid forandres ved at egen forståelse av situasjonen forandres, ved å prøve nye
reaksjoner, ved å forandre utfordrende situasjoner eller ved å passe på eget overskudd. Flere
foreldre hadde som målsetning for gruppedeltakelse at de skulle forandre seg. Når de fant ut
at det var vanskelig å forandre på egen utålmodighet, irritasjon eller kontrollbehov, kunne de
likevel forandre egne reaksjoner ved å gjøre noen enkle tilrettelegginger eller forandringer
slik at situasjonene i hverdagen ble annerledes. Dermed ble følelsene annerledes og det ble
mulig for dem å være mer slik de selv ønsket det.
Noen følelser kan være for sterke eller vanskelige til at deltakerne kunne fortsette uten å gjøre
noe mer. De søkte ulike typer hjelp og avlastning for å ta bedre vare på seg selv og familien.
Ulike behov må avdekkes for å kunne se hva som vil være relevante og hensiktsmessige tiltak
og oppfølging. Vi har imidlertid ikke opplevd dramatiske episoder eller skremmende
konsekvenser av gruppesamlingene. Vår erfaring er at viktige momenter for mestring av egne
følelser er at deltakerne er motiverte og forberedte, øvelsene er frivillige og det er de selv som
skal oppdage egne konsekvenser. I gruppen møtes de med stor åpenhet og respekt både når
det gjelder hvilke følelser de har, hvordan de kommer til uttrykk og hvilke steg foreldrene vil
prøve videre i sin egen prosess.
Sorg og glede – en balanse
Foreldrene styrkes av bekreftelsen på at deres situasjon krever mye av dem, og at de stort sett
klarer hverdagen med alle dens utfordringer. De erfarer at de ikke er alene – og at de fleste av
deres følelser er ”normale”, det vil si vanlige i deres situasjon. Det er situasjonen som er
spesiell og annerledes. Samtidig er det viktig å erkjenne de sterke følelsene sine, ta dem fram
og gjøre noe med dem, selv om de kan være både skremmende (depresjon, aggresjon) og
skambelagte (ønsker ikke dette barnet). Mange oppdager egen sorg og depresjon.
Det er dessuten en viktig kompetanse å vite noe om hvordan en kan gi seg selv gode følelser i
hverdagen: Hva skal til? Hva behøver jeg? Hva kan jeg selv eventuelt gjøre?
© Akershus Universitetssykehus
31
Samling 4 – Foreldrenes egenskaper
Hensikten med samlingen er at deltakerne kan oppdage egne sider og egenskaper ved seg selv
som verdifulle ressurser. Dermed kan de også bli mer bevisste på hvordan de kan utnytte
egenskapene sine – og ikke minst hva de allerede har gjort som er flott.
Samlingen gir de aller fleste deltakerne en konkret og overraskende oppdagelse:
Egenskaper er ikke negative eller positive i seg selv:
- alle positive egenskaper kan ha noe negativt i seg
- alle negative egenskaper kan ha noe positivt i seg
Dette er en god oppdagelse og opplevelse for foreldrene!
I sin søking etter struktur og mening har mennesket lett for å lage generaliseringer og
vurderinger om hvordan det kan dele inn og skille det som er godt og positivt fra det som er
dårlig eller negativt. Det gjelder også menneskets ulike egenskaper, for eksempel blir det å
være snill oppfattet som positivt, mens det å være hissig som negativt. Slike allmenngyldige
vurderinger er ofte forenklinger av forhold som egentlig er for sammensatte og kompliserte til
at det finnes enkle svar og løsninger. Hva som er positivt og negativt vil bl.a. avhenge av
- situasjonen – alle egenskaper kan brukes til noe godt, være ”godt for noe”
- graden – i overdrevet grad eller i sin ytterlighet blir enhver egenskap ”for mye”
Forskjellige egenskaper
Her kan diskusjonen ofte komme inn på hvordan par (mødre og fedre) ofte reagerer forskjellig
og har ulike egenskaper. Noen vil snakke om igjen og om igjen om det som er vondt og
vanskelig, andre synes det er bedre å være i aktivitet. Ofte kan ulikheter virke irriterende eller
forstyrrende, eller bare gi en sterk følelse av å stå alene, være ensom. Viktigere enn forskjeller
og inndelinger er det at hver enkelt blir mer kjent med seg selv og sin partner. Gleden over at
egenskapene kan utfylle hverandre og gi flere muligheter kan overta for irritasjonen og skape
takknemlighet og en god samhørighet. Ofte kan det være nyttig at foreldrene lærer litt av
hverandre.
I gruppen vil deltakerne kunne støtte og utfordre hverandre i forhold til å oppdage nye
muligheter og mer fleksible løsninger. Slik bidrar fellesskapet til økt respekt for foreldrenes
egenskaper – både egne og andres – OG ulikhetene! Det vil si: økt selvrespekt og respekt for
andre. Det medfører dermed et sterkere utgangspunkt for deltakernes gode dialog og godt
samarbeid med hverandre, men også fleksibilitet og åpenhet i møte med andre. Der den
enkelte får være seg selv og kan bidra mer bevisst med seg selv inn i fellesskapet, åpnes gode
muligheter for originale tilrettelegginger og gode tiltak.
Oppsummering av Del I
Del I gir deltakerne en økt oppmerksomhet på seg selv og sin forståelse av seg selv i forhold
til den aktuelle situasjonen sin. Den avrundes med å trekke inn noe mer oppmerksomhet mot
ressurser og forhold også utenfor seg selv og familien, men dette kommer sterkere inn i del II.
Disse fire samlingene er en selvstendig del som ikke trenger noen oppfølging. Mange
deltakere ønsker likevel å kunne fortsette å følge egen prosess litt videre innenfor et
strukturert opplegg der de får støtte fra gruppen og gruppelederne.
© Akershus Universitetssykehus
32
DEL II
Samling 5 – Ressurser og akseptering
Hensikten med den første av to oppfølgingssamlinger er å fortsatt ha oppmerksomheten rettet
mot egne ressurser og muligheter, men nå kanskje enda mer hvilke ressurser som finnes i
foreldrenes omgivelser og også i samfunnet.
Det er viktig å gi rom for tryggheten og samholdet i gruppen igjen. Derfor må
”oppmerksomhetsøvelsen”, men også ”egen historie” siden sist, få litt god plass. Forrige
samling bidro til oppdagelser omkring egne egenskaper. Det er spennende om foreldrene har
oppdaget mer om noen andre egenskaper, hos seg selv eller rundt seg. Erfaringene våre er at
mange foreldre har blitt oppmerksomme på nye sider ved både partneren sin og barna – og
andre, både venner, besteforeldre og behandlere – Ikke minst har de fått nye erfaringer og
oppdagelser i forhold til sine egne holdninger og vurderinger til alle egenskapene de møter
hos dem de lever sammen med og i samfunnet ellers.
Tema for dagens samling retter antakelig enda mer foreldrenes oppmerksomhet mot å
oppdage hva den enkelte har av muligheter i omgivelsene rundt seg. Eventuelt kan de også
oppdage hva som tapper dem for energi i de systemene som omgir dem i hverdagen, og i
hvilken grad de har mulighet til å gjøre noen forandringer i forhold til dette.
Oppmerksomhetsøvelsen stående
Dette kan gi en spennende variasjon som foreldrene kan utnytte i ulike situasjoner i hverdagen
sin. Det er dessuten tenkt som en innledning til assosiasjonen om å kunne bli stående, ”sterk
som et tre”. Noen deltakere syntes det var vanskeligere å bli oppmerksom ”her og nå” når de
skulle stå til forskjell fra når de gjorde øvelsen sittende. Andre deltakere fikk bedre tak i egen
oppmerksomhet gjennom å stå, særlig gjaldt det de som står mye på jobb. Øvelsen kan ha stor
overføringsverdi til mange dagligsituasjoner der det gjelder å være tilstede i egen kropp under
stående oppgaver – som undervisning, framlegging, det å treffe nye personer osv.
Turen til sitt ”eget tre”
Det var inspirerende å se foreldrenes deltakelse i en så krevende og kreativ fantasi-tur-øvelse.
Vårt inntrykk var at de etter mange samlinger hadde fått mer trening og trygghet til
annerledes arbeidsformer og øvelser. Tegningene av foreldrenes forskjellige trær ble et flott
utgangspunkt for å peke på ressurser og det å ”kunne stå oppreist”, ”stå i egen situasjon”.
Dette ble en god assosiasjon i forhold til neste tema også, om å akseptere. Alle foreldrene i
vårt prosjekt tegnet trær, og de hadde sterke historier om hvordan treet deres var, at det var
dem selv, og hvorfor det så ut som det gjorde. Utfordringene til tegningen er viktig, og at
foreldrene får nok tid til å skrive sine stikkord også i denne øvelsen.
Akseptere
Hele programmet peker på at aksept er en evne til å ”leve med” og ”være i”, men ikke
stilletiende ”finne seg i” eller ha en ”passiv” holdning til konsekvenser/ forandringer.
Samtidig er det en viktig side ved det å ”erkjenne egen situasjon” at det innebærer et lite
sekund av ”å bare ta situasjonen inn” slik den er. Akkurat NÅ er situasjonen slik, og det må
jeg orke å kjenne etter, våge å oppleve og være i – erkjenne og akseptere – før erkjennelsen av
situasjonen skaper noen konsekvenser som åpner for nye muligheter til å se hva som er
realistisk og ønskelig, hva en kan ”gå i gang” med og hva en må la være som det er.
© Akershus Universitetssykehus
33
Den avgjørende konklusjonen har nettopp blitt evnen til å skille på dette slik at foreldrene
klarere kunne gå i gang med det som kan forandres og samtidig leve med det uforanderlige.
Samling 6 – Foreldrenes situasjon et år etter start – utvikling og forandring
Hensikten med denne samlingen er å bli oppmerksom på egen utvikling og forandring ved å
rette oppmerksomheten på det samme som i Samling 1:”Hvordan det er å være meg”. Når de
sammenligner egne stikkord og tegninger får deltakerne mulighet til å bli enda mer bevisst på
hva som har skjedd med dem gjennom prosessene i veiledningsprogrammet.
Deltakernes historier ”siden sist” må også denne gangen få god plass. De kan utfordres til å
rette egen oppmerksomhet mot egen erkjennelse og aksept i historiene sine (fra Samling 5).
Dette kan være et viktig utgangspunkt for samlingens første oppgave om hvordan de har det
som foreldre akkurat nå.
Egen utvikling
Det sentrale i denne samlingen er deltakernes oppdagelser av sin egen utvikling siden de
startet i gruppen. Mange foreldre har blitt overrasket over å sammenligne tegningene fra
Samling 1 og Samling 6. De har oppdaget at de for eksempel har brukt mye de samme fargene
hver gang, men hvor fargen for det som er vondt enten har blitt mindre brukt, eller er blitt mer
strukturert, avgrenset. Det er mer orden i tegningen, en gikk fra å være en komisk og beskuet
”klovn” til å være sterke og livsglade Pippi! Deltakerne har for eksempel beskrevet det som at
det er de selv som har kontrollen nå, ikke følelsene – eller at det som er vondt ikke lenger
blander seg inn over alt. De tar bedre vare på seg selv, gir seg selv gleder og framfor alt er de
mer tilstede og bevisste på hva som skjer.
Mange forandringer
I flere grupper har deltakerne gitt hverandre positiv tilbakemelding på den utviklingen og
forandringen de har sett hos hverandre. De beskriver hvordan det er mer positivt å være i
gruppe med dem nå i forhold til i begynnelsen, og ikke bare fordi de kjenner hverandre bedre.
De får for eksempel høre at de ser annerledes ut: roligere, mer avslappet, eller at de virker
mindre sinte. Deltakerne har også vært opptatte av at de andre uttrykker tydeligere nå hva det
er de vil uttrykke, det er lettere å forstå hva de mener. De våger å prøve nye løsninger, som å
ha en avlaster boende hos seg, sette av en bestemt tid for søsken, ta vare på egen trening to
dager i uken og konsentrere seg om å uttrykke det de mente var viktig å si.
© Akershus Universitetssykehus
34
Referanser
(1) Sosial og helsedepartementet. Ansvar og meistring: mot ein heilskapleg
rehabiliteringspolitikk. 21(1998-99) ed. [Oslo]: Departementet; 1998.
(2) Vifladt EH. Helsepedagogikk: samhandling om læring og mestring. Oslo: Nasjonalt
kompetansesenter for læring og mestring ved kronisk sykdom; 2004.
(3) Lie I. Rehabilitering og habilitering: prinsipper og praktisk organisering. Oslo: Ad
notam Gyldendal; 2004.
(4) Sosial og helsedepartementet. Om lov om spesialisthelsetjenesten m m. nr 10 (199899) ed. Oslo: Departementet; 1998.
(5) Askheim OP. Fra normalisering til empowerment: ideologier og praksis i arbeid med
funksjonshemmede. Oslo: Gyldendal akademisk; 2003.
(6) Lundemark Andersen M, Brok P, Mathiasen H. Empowerment på dansk.
Frederikshavn: Dafolo; 2000.
(7) Hvinden Ked. Informasjon og mestring for familier som har barn med
funksjonshemming: et 2-årig utviklingsprosjekt. Oslo: Nasjonalt kompetansesenter
for læring og mestring ved kronisk sykdom, Aker universitetssykehus HF; 2004.
(8) Nygård R. Aktør eller brikke?: om menneskers selvforståelse. [Oslo]: Ad Notam
Gyldendal; 1993.
(9) Antonovsky A. Unraveling the mystery of health: how people manage stress and
stay well. San Francisco: Jossey-Bass; 1987.
(10) Groholt EK, Nordhagen R, Heiberg A. Sense of coherence for parents of disabled
children. Tidsskr Nor Laegeforen 2007;127(4):422-6.
(11) Groholt B, Sommerschild H, Gjærum B. Mestring som mulighet i møte med barn,
ungdom og foreldre. [Oslo]: Tano Aschehoug; 1998.
(12) Epel ES. Psychological and metabolic stress: a recipe for accelerated cellular aging?
Hormones (Athens ) 2009 Jan;8(1):7-22.
(13) Sloper P. Models of service support for parents of disabled children. What do we
know? What do we need to know? Child: Care, Health & Development
1999;25(2):85-99.
(14) Hung JW, Wu YH, Chiang YC, Wu WC, Yeh CH. Mental health of parents having
children with physical disabilities. Chang Gung Med J 2010 Jan;33(1):82-91.
(15) Kearney PM, Griffin T. Between joy and sorrow: being a parent of a child with
developmental disability. J Adv Nurs 2001 Jun;34(5):582-92.
(16) Hostrup H. Gestaltterapi: indføring i gestaltterapiens grundbegreber. København:
Hans Reitzels forlag; 1999.
© Akershus Universitetssykehus
35
(17) Ginger S. Gestalt therapy: the art of contact. Paris: Marabout-EPG; 2006.
(18) Dyrkorn R, Dyrkorn R. Innføring i gestaltveiledning: teori, metode, praktiske
eksempler. Oslo: Universitetsforl.; 2010.
(19) Sorensen M, Graff-Iversen S, Haugstvedt KT, Enger-Karlsen T, Narum IG, Nybo A.
Empowerment i helsefremmende arbeid. Tidsskr Nor Laegeforen 2002 Oct
10;122(24):2379-83.
(20) Kåver A. Å leve et liv, ikke vinne en krig: om akseptering. Oslo: Gyldendal
akademisk; 2005.
(21) White M, Epston D. Narrative means to therapeutic ends. New York: Norton; 1990.
(22) Werner A, Malterud K. "The pain isn't as disabling as it used to be": how can the
patient experience empowerment instead of vulnerability in the consultation? Scand
J Public Health Suppl 2005 Oct;66:41-6.
(23) Steihaug S, Ahlsen B, Malterud K. "I am allowed to be myself": women with
chronic muscular pain being recognized. Scand J Public Health 2002;30(4):281-7.
(24) Askheim OP. Det tvetydige empowerment begrebet : konsekvenser og dilemmaer
for sosialpedagogisk arbeid med psykisk utviklingshemmede. Tidsskrift for
socialpædagogik 2001;(7):11-25.
(25) Malterud K, Hollnagel H. From risk factors to health resources. From theory to
medical practice. Nord Med 1997;112(8):288-91.
(26) Leenderts TA. Person og profesjon: om menneskesyn og livsverdier i offentlig
omsorg. Oslo: Universitetsforl.; 1997.
(27) Werner A. Kampen for (tro)verdighet: kvinner med "ubestemte" helseplager i møtet
med legen og dagliglivet. [Oslo]: Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo;
2005.
(28) Schibbye ALL. The role of "recognition" in the resolution of a specific interpersonal
dilemma. Journal of Phenomenological Psychology 1993;24(2):175-89.
(29) Bae B, Waastad JEed. Erkjennelse og anerkjennelse: perspektiv på relasjoner. Oslo:
Universitetsforlaget; 1992.
(30) Haugli L, Steen E. Kroniske muskel/skjelettsmerter og selvforståelse: utvikling og
evaluering av en læringsmodell som vektlegger kroppen som meningsbærer
(Chronic musculoskeletal pain and self-understanding; Development and evaluation
of a teaching model emphasing mindfulness and embodiment). Oslo: Institutt for
allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag, Institutt for medisinske atferdsfag,
Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo; 2001.
(31) Grendstad NM. Å lære er å oppdage: prinsipper og praktiske arbeidsmåter i
konfluent pedagogikk. Oslo: Didakta; 1986.
© Akershus Universitetssykehus
36
(32) Charmaz K. Constructing grounded theory: a practical guide through qualitative
analysis. London: Sage; 2006.
(33) Neimeyer RAe. Meaning reconstruction and the experience of loss. Washington,
DC: American Psychological Association; 2001.
(34) Brown GI. Human teaching for human learning: an introduction to confluent
education. Highland, N.Y.: The Gestalt Journal; 1990.
(35) Tveiten S. Veiledning: mer enn ord-. Bergen: Fagbokforl.; 2002.
(36) de Vibe M, Moum T. [Training in mindfulness for patients with stress and chronic
illness]. Tidsskr Nor Laegeforen 2006 Aug 10;126(15):1898-902.
(37) Kabat-Zinn J. Full catastrophe living: using the wisdom of your body and mind to
face stress, pain and illness. New York: Delta Trade; 1990.
(38) Dewey J. Experience and education. London: Collier Macmillan publ.; 1938.
(39) Ferrucci P. Bli den du är. Malmö: Liber AB; 2000.
(40) Haugli L, Steen E, Laerum E, Finset A, Nygaard R. Agency orientation and chronic
musculoskeletal pain: effects of a group learning program based on the personal
construct theory. Clin J Pain 2000 Dec;16(4):281-9.
(41) Steen E, Haugli L. From pain to self-awareness--a qualitative analysis of the
significance of group participation for persons with chronic musculoskeletal pain.
Patient Educ Couns 2001 Jan;42(1):35-46.
(42) Haugstvedt KTS, Graff-Iversen S, Sorensen M, Haugstvedt Y. Sammen for egen
vekst : mobilisering av ressurser hos sykmeldte: Rapport fra NHO-prosjekt nr 1604 trinn III. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2002. Report No.: 2002:2.
(43) Frankl VE. Vilje til mening. [Oslo]: Arneberg; 2007.
© Akershus Universitetssykehus
37
© Akershus Universitetssykehus
38
VEDLEGG 1
Utdrag fra sluttrapport (2009) om prosjektet “Kompetente foreldre” (2006-2008)
(Referanser er fjernet i dette utdraget)
Prosjektets evaluering
Evalueringen av de enkelte kurssamlingene og det samlede tilbudet ble gjennomført ved
kvalitative intervjuer før veiledningsgruppene startet, etter fire samlinger og etter siste
veiledningssamling. Intervjuene ble gjennomført både som fokusgrupper i de ni
prosjektgruppene og individuelle intervjuer av 19 foreldre. Intervjuer i grupper åpnet for
detaljerte og nyanserte data gjennom dialog mellom deltakerne, mens individuelle intervjuer
ga deltakerne mulighet til å beskrive forhold som de ikke ønsket å presentere i gruppen. I
tillegg har vi opptak fra alle foreldresamlingene for å kunne gå tilbake og lytte til hva som
egentlig ble sagt.
Forskningsanalysen av materialet vil bli fullført ved hjelp av finansiering fra Helsedirektoratet
og publisert i artikkelform. Analysen vil skje etter tekstanalyse basert på ”grounded theory”,
som er særlig egnet når det er deltakernes prosesser som skal utforskes og når det er utviklet
lite teori fra før, slik forholdet er angående selvforståelsesprosesser som foreldre og kunnskap
om deres situasjon og mestring. Jeg er særlig opptatt av
- deltakernes beskrivelser av sine erfaringer og oppdagelser
- hvilke endringsprosesser de erfarte
- hva som påvirket deres endringsprosesser
I tillegg til den kvalitative evalueringen har deltakerne fylt ut strukturerte spørreskjema før
intervensjonen, samt etter fjerde og siste gruppesamling. Her har vi valgt spørsmål om
egenvurdert helse, om livskvalitet, om aspekter som fremmer helse og om sine erfaringer fra
veiledningsgruppene.
Prosjektets foreløpige resultater og resultatvurdering
Resultatene fra dette prosjektet vil inngå som tredje artikkel i mitt doktorgradsarbeid. Det er
et stort materiale, og jeg er i gang med utskrifter og analyser av data fra intervjuene med
foreldrene, både i grupper og individuelt. Arbeidet er noe forsinket fordi det har tatt ekstra tid
å få antatt min første artikkel. Resultatene fra foreldrene vil bli ettersendt i artikkelform så
snart den forligger. I denne sluttrapporten vektlegger jeg funn angående deltakerne,
gjennomføringen av prosjektet og resultater fra spørreskjemaet.
Deltakerne
I prosjektet gjennomførte vi ni veiledningsgrupper med totalt 76 foreldre til 47 barn. Etter
prosjektperioden har vi fortsatt med to grupper hvert halvår tross manglende bevilgninger, og
til nå har 134 foreldre deltatt i våre veiledningsgrupper. Hver gruppe koster noe organisering
og ca kr. 5-10 000,- i lønn ut over det NAV-avtaler dekker, hvilket skulle være en lav kostnad
for et viktig forebyggende og helsefremmende tiltak.
Det har hele tiden vært stor pågang og venteliste av foreldre som ønsket å delta til tross for at
all prosjekterfaring viser at det er vanskelig å få tak i nok deltakere. Vi oppfatter denne
© Akershus Universitetssykehus
39
interessen som en tydelig bekreftelse av at dette er et viktig tiltak til en belastet gruppe som
mangler oppfølging for egen del, noe deltakerne selv også understreket i samlingene og
intervjuene. Av fem foreldre som sluttet i løpet av programmets fire første samlinger, var tre
foreldre til tenåringer fra første gruppen. Totalt sluttet åtte foreldre, hvorav to fordi tiltaket
ikke svarte til forventningene (en aleneforelder og en med annet veiledningsbehov). Blant
dem som ikke sluttet var frammøtet 92 % på de fire første samlingene, noe høyere blant fedre
enn mødre, mens det var 90 % frammøte på de syv samlingene totalt. I tillegg til at tiltaket var
viktig og etterlengtet, bekrefter det store engasjementet og frammøtet at deltakerne var
ressurssterke.
Av de 76 deltakerne i prosjektet var 31 fedre. Dette er interessant i forhold til diskusjonen om
dårlig oppslutning i prosjekt-tiltak generelt og av menn til veiledningsgrupper spesielt. 55 av
foreldrene kom som par. Fire var aleneforelder, en av dem sluttet med ønske om egne
grupper, noe vi ikke har hatt nok deltakere til å kunne starte. Foreldrenes alder var fra 23-49
år, med gjennomsnitt på 38,4 år. Flest hadde yrkesskoleutdanning (43%), mange hadde også
høgskole- eller universitetsutdanning utover fire år (26%). De 47 barna var mellom 1-18 år.
Deltakerne som ikke sluttet hadde barn fra 1-14 år (n=43), med gjennomsnittsalder 6,0 år.
60% av disse foreldrene hadde barn som var under 6 år, 5 hadde barn over 10 år. 29 av barna
hadde eldre søsken, mens 23 hadde yngre søsken, 21 hadde mer enn ett søsken og 6 var
enebarn.
Vi vet lite om de foreldrene som ble inviterte uten å møte på informasjonsmøtene og hvor
mange de var. Det at bare fire var aleneforeldre tilsier at denne gruppen kanskje trenger
invitasjon til egne grupper eller andre typer tiltak. De er trolig enda mer presset på tid og
ressurser enn de foreldrene som er to, eller det kan finnes andre grunner. En annen
foreldregruppe som uttrykte store udekkede behov for veiledning, var foreldre til ungdommer.
Det viste seg fort å være avgjørende å avklare deres forventninger til veiledning nøye på
forhånd. De som deltok erfarte da at programmet også var viktig for dem. Vi oppdaget også at
gruppesammensetningen her ble vesentlig slik at det fantes flere foreldre til eldre barn i
samme gruppe. Samtidig påpekte foreldrene også nytten av å ha ulike aldre på barna fordi det
ga flere erfaringer og perspektiv å dele med hverandre i gruppene. Det ble heller ikke så lett
sammenligninger, noe de hadde opplevd mer i andre diagnoserettede tiltak. Vi prøvde flere
ganger å danne en egen gruppe for foreldre til ungdommer over 14 år, men det ble umulig å
finne et felles tidspunkt til en stor nok gruppe.
Deltakernes situasjon før intervensjonen
I tillegg til egen forvirring og sorg over en uventet og uønsket situasjon, bekreftet foreldrene
at de som oftest møtte lite kunnskap og erfaring om egen situasjon fra sitt nære nettverk.
Dessuten følte de seg ofte uønsket i et samfunn der de opplevde å måtte kjempe for sine
lovfestede rettigheter, og der dagspressen stadig har fokus på hvordan vi kan begrense antall
barn med funksjonshemning. Dette er forhold som på ulike nivå kan svekke foreldregruppens
helse og deres evne til å mestre egen situasjon, og det er vist at foreldres helse og livskvalitet
reduseres mer dess sterkere funksjonshemningen er hos barnet. I tillegg fortalte foreldrene om
store praktiske belastninger og utfordringer i hverdagen, noe de også opplevde at de må
dokumentere i detalj og helst svartmale for å nå fram til ansvarlige myndigheter. Selv om
temaet ikke ble vektlagt i gruppeprogrammet, dukket det stadig opp i foreldrenes historier.
Det er viktig å finne ressurser og gode strategier for å avhjelpe foreldrene med deres
ekstrabelastning.
© Akershus Universitetssykehus
40
Deltakernes erfaringer fra veiledningsgruppene
Foreldrene påpekte hvor vesentlig det hadde vært for dem å få dette tilbudet. De fleste hadde
ikke fått noe lignende tiltak før. Noen hadde vært på samlivskurset ”Hva med oss” og beskrev
tiltaket som et bra opplegg for å bedre kommunikasjonen partene imellom, men uten fokus på
å bearbeide sin forståelse av situasjonen eller følelser og reaksjoner.
Det første de fleste foreldrene poengterte var verdien av å treffe andre i samme situasjon, noe
også andre prosjekter har bekreftet. De påpekte også verdien av at gruppen ble en ”nøytral
arena” i forhold til slippe å treffe fagpersoner de samarbeidet med i andre sammenhenger som
gruppeledere i gruppene. Trygghet og anerkjennelse er beskrevet som to nøkkelbegreper i det
å oppdage seg selv. Det å erkjenne egen situasjon blir oppfattet som avgjørende for ny
oppdagelse, ansvar og handling. Samtidig understreket foreldrene behovet for et konkret
opplegg og styring fra kompetente gruppeledere.
På en skala fra 0-10 der 10 var best, vurderte deltakerne veiledningsprogrammet til 8,5 i
forhold til egne forventninger, og til 8,6 ut fra tema og innhold etter 4. samling. Etter 7.
samling var deres vurderinger henholdsvis 8,5 og 8,7.
Viktige forandringer for foreldrene
I tillegg til foreldrenes beskrivelser av at det hadde vært viktig for dem å være med i
gruppene, var vi svært opptatte av hvilke forandringer foreldrene hadde erfart og hva de selv
hadde gjennomført gjennom prosjektet. Data fra spørreskjemaene avspeilet foreldrenes
positive opplevelse ved at flere av skårene pekte på en trend av forbedret helse og mestring
etter intervensjonen enn før. Eksempler på dette er en forbedring av summen for ”plager”,
nedsatt smerte (VAS-skala fra 0-10 der 10 er verst), økt subjektivt velvære (GHQ 20, der lavt
tall er best og sum>43 tilsvarer “psykiske plager”) og økt mestring (VAS-skala fra 0-10 der
10 er best, se tabell I, vedlegg1). Vurderingen av egen helse er likevel uforandret, mens
foreldrenes tilfredshet med avlastning har økt mye.
Deltakernes beskrivelser av egne forandringer fra intervjuene er imidlertid mer detaljert og
konkret når det gjelder deres opplevelse av en bedret situasjon og erfaringer av forandring.
Den kunnskapen som er viktigst for å gi gode tiltak til denne foreldregruppen vil være
deltakernes erfaringer, det vil si resultatene fra de analyserte kvalitative dataene.
I løpet av samlingene og i evalueringene støttet vi deltakerne på å være så presise som mulig i
sine beskrivelser av hva de hadde forandret og hva som hadde blitt annerledes. Foreldrene ga
mange eksempler på forandringer som de opplevde som avgjørende for deres nye aksept og
mestring av egen situasjon. Noen av forandringene var mer abstrakte, som ”økt bevissthet”
eller ”mer glede”, men de aller fleste hadde også konkrete eksempler på hva forandringene
innebar for dem i hverdagen. Deres beskrivelser var som oftest knyttet til nye handlinger som
de hadde gjennomført som følge av noe de hadde blitt enda mer oppmerksomme på eller
oppdaget tydeligere gjennom gruppesamlingene.
Noen eksempler er:
- sette av egen tid med hvert barn for å bygge opp relasjon og samhørighet
- lese litt for et mindre søsken etter at eldre søsken med funksjonshemning var fulgt på
skolen for å gi søsken oppmerksomhet og komme til ro igjen
© Akershus Universitetssykehus
41
-
å stå opp ca 15 minutter tidligere om morgenen for å gi mer rom for trivsel og
samarbeid
la søsken ta mer del i oppgavene og aktivitetene med funksjonshemmet søsken
ta vare på seg selv på ulike måter, alt fra å sette av en stille stund til lesing eller
musikk til å prioritere egen trening, hobbyer eller samvær med egne venner
å ta besteforelder eller andre avlastningspersoner med i butikken eller på andre
aktiviteter, i stedet for å ”plassere” barnet hos dem for å få gjennomført det foreldrene
skal gjøre
Flere foreldre valgte å gå ned til 80% jobb og erfarte at dette fungerte fint i ulike typer
stillinger, fra forskning til salg eller transport. Antakelig burde alle foreldre til barn med
spesielle behov få minst 20% omsorgslønn, uavhengig av diagnose og dokumentasjon av
problemer eller høy belastning.
Konklusjon fra prosjektet
Deltakerne viste stort engasjement og høy grad av deltakelse i veiledningsgruppene. De
understrekte sitt behov for dette tiltaket der de kunne våge å være seg selv slik at de også
kunne bli bedre kjent med seg selv, hvordan de hadde det, hva de tenkte og hvem de var, samt
hvilke ressurser og muligheter de hadde. Ikke minst fedrene trengte en slik arena. Foreldrene
beskrev sin livssituasjon der egen tidligere forståelse ikke lenger hadde gitt mening. Mange
hadde erfart at deres opplevelse heller ikke ble tatt på alvor i møte med helsevesenet, det ble
en kamp å nå fram og å få tilgang på rettmessige tiltak.
Foreldrene påpekte at det sentrale for deres endringsprosesser i prosjektet hadde vært å finne
ut hvem de var, hva de ville og hva de kunne gjøre med sine oppdagelser. I tillegg til
hensiktsmessige tiltak på systemnivå viste prosjektet at denne foreldregruppen har behov for
individuell oppfølging for egen del. I utfordrende situasjoner er det både vondt og krevende å
oppdage hvordan en har det, akseptere forholdene og bearbeide egne reaksjoner. Foreldrene
var imidlertid enige om at dette ble avgjørende både for egen glede og mestring, hjemme og i
samarbeid med hjelpeinstanser. Kun det de orket å oppdage var det mulig for dem å gjøre noe
med, og bare i den grad de klarte å formidle situasjonen sin kunne hensiktsmessige tiltak
planlegges og gjennomføres.
I møte med foreldrene er det viktig å ha kunnskap om deres erfaringer av hva de strever med i
sin hverdag og hva som kan styrke dem i denne situasjonen, med forholdsvis enkle midler.
Kunnskap om selve endringsprosessene for bedre mestring og hva som bidrar til slike
prosesser er også viktig for gode tiltak. Opplæring med sikte på bedre mestring har kommet i
fokus flere steder i helsetjenesten.
© Akershus Universitetssykehus
42
GRUPPESAMLINGENE Del I Samling 1 – Hvem er jeg?
Samling 2 – Hva er viktig for meg?
Samling 3 – Ulike sider ved meg selv - følelser
Samling 4 – Foreldrenes egenskaper
s 45
s 51
s 59
s 65
Del II Samling 5 – Mine ressurser som forelder
s 69
Samling 6 – Hvordan er det å være meg som forelder - 1år etter? s 75
Plansje 1 – 18
© Akershus Universitetssykehus
s 79
43
© Akershus Universitetssykehus
44
Samling 1: Hvem er jeg?
Hvordan er det å være meg, som forelder?
Hvordan tenker jeg, føler jeg, hvordan kjennes det i kroppen?
(5 min)
Hensikten med samlingen (kan leses høyt for deltakerne):
Foreldrene får mulighet til å bli mer klar over hvordan situasjonen deres er, hvordan de har
det – og ikke minst hvordan de tar det. De kan oppdage og utdype sitt eget utgangspunkt, med
fokus på ressurser og hva de gjør (positivt) for å klare hverdagen sin.
Det å erkjenne (bli kjent med og innse) situasjonen er det nødvendige utgangspunktet for å
kunne se eventuelle ønskelige og mulige steg videre, det vil si for å kunne gjøre bevisste og
hensiktsmessige valg og utvikle situasjonen i ønsket retning, se styrker og muligheter.
Presentasjon av dagens program
Gi en kort presentasjon av dagens tema (”Hvem er jeg”), hensikten med samlingen og hva
gruppen skal gjøre i denne samlingen. Det å være litt forberedt skaper trygghet hos
deltakerne.
Velkommen og presentasjon
(120 min)
Gruppelederne presenterer seg kort (som fagperson, egen tilknytning til tiltaket og noe privat).
Gruppedeltakerne presenterer seg gjennom en runde der det blir fokus på hver enkelt.
Introduksjon til presentasjonen: I en slik presentasjonsrunde er det vil deltakerne ofte
sammenligne historiene sine: - ”hvem har det verst?” – ”passer jeg her?” – Det er
imidlertid umulig å gradere erfaringer og følelser, og her finnes det ikke noe som er
”rett eller galt” – alle fyller kriteriene for deltakelse.
1. Presentere seg selv, barnet og familien
- barnet med spesielle behov: hvem er barnet?
- vise bilde – (Obs få fram positive egenskaper ved barnet)
2. Foreldrenes ”historie”: deres forståelse og opplevelse – Spørre
deltakerne innimellom ”Hvordan var det for deg da det skjedde”? ” Hvordan er det for deg å fortelle dette nå?” – ”Ville andre som
kjenner deg ha gjenkjent det du forteller?”
3. Spesielle erfaringer som har vært viktige for deres ”mestring” –
”Hva tror du andre ville si om deg i denne situasjonen?”
Oppsummering- resten av gruppesamlingene handler om deltakerne som foreldre – det
blir ganske uavhengig av barnet, de ulike diagnosene samt historiene rundt det
PAUSE - evt mellom noen av presentasjonene
(10 min)
SOL –oppgave eller stikkord i arbeidsboka
”Mine forventninger til å være med i gruppen...”
(10 min)
Oppsummering i plenum – samle stikkordene på en blablokk – utfordre deltakerne på
å utdype hva de mener (arket kan tas fram igjen ved evaluering).
© Akershus Universitetssykehus
45
PLANSJE 2
Gruppenormer – fordi kontakt og forandring er avhengig av åpenhet, trygghet (10 min)
Tid/sted – frammøte: spenningen mellom forpliktelse og frivillighet
Taushetsplikt
Bruk av arbeidsbok (de har med seg hver sin bok)
”Hjemmelekse”/ en konkret kontrakt med selg selv om ”neste lille steg”
Eventuelle forslag fra deltakerne på flere gruppenormer
Hensynet til den enkelte i forhold til gruppeperspektivet –
Vår hensikt med å stoppe enkelte fortellinger/ ”ordflom” er å ta vare på hver enkelt og
fellesskapet mellom deltakerne: det er gruppeledernes ansvar å gi alle likt fokus.
LUNSJ
(30 min)
Introduksjon til gruppesamlingene
(Vedlegg 1) (10 min)
Kort repetisjon fra informasjonsmøtet om tankene og ideene bak tiltaket
PLANSJE 1
HENSIKTEN med gruppesamlingene er å gi foreldrene mulighet til å avdekke gamle mønstre, erkjenne egne tanker, følelser og reaksjoner – for å oppdage ressurser og muligheter til å finne egne løsninger for konkrete endringer i hverdagen til beste for seg selv, barnet og familien Det er viktig for den enkelte å bli kjent med egen forståelse og opplevelse av
tilværelsen sin. Denne forståelsen påvirker: egne vurderinger, prioriteringer og handlinger.
All forandring kan bare skje ut fra eget ståsted: det er nødvendig for utvikling å være
bevisst/erkjenne eget ståsted/ utgangspunkt - for å kunne ta viktige og hensiktsmessige steg
videre
Vi ønsker at tiltaket skal gi deltakerne ny kunnskap: ved at de deler erfaringene sine
med hverandre, ved den nære kontakten som oppstår når mennesker møter hverandre åpent,
og ved den fagkunnskapen vi kan dele. Det hjelper ikke hva andre har oppdaget eller kan, den
enkelte må selv oppdage det som skal kunne føre til videre utvikling og forandring.
Oppmerksomhetsøvelse
(Vedlegg 2) (20 min)
Introduksjon til øvelsen:
For å gjøre oppdagelse må jeg
- være til stede her og nå, legge fra meg det som kan forstyrre meg fra å være her
- legge merke til det som er, ”sånn er det å være meg nå” – i tanker, følelser, kropp
Her er ikke noe rett eller galt, hver enkelt kjenner etter hvordan det er å være her – dette kan
også varierer fra gang til gang. En øvelse for å bli oppmerksom på egen situasjon her og nå,
ikke avspent.
Arbeidsboka: Skriv en setning om ”Hvordan var dette for meg i dag?”
Dele noe i plenum; få fram ulike opplevelser og erfaringer.
© Akershus Universitetssykehus
46
I - Hvordan er det å være meg som forelder akkurat nå?
(45 min)
Hensikten med øvelsen:
Å erkjenne eget ståsted. Som vi har vært inne påallerede: da må jeg selv oppdage dette
ståstedet – og hvordan det er være på dette stedet – for meg.
A: SOL-oppgave
PLANSJE 3
”Hvis jeg skulle si noe om hvordan det er å være meg som forelder, så vil jeg si at ….”
Mens deltakerne gjør oppgaven kan vi minne dem på: ”Kjenn etter hvordan det er å
skrive disse setningene – hva gjør det med deg?”
Dele to og to ved å lese setningene for hverandre – (ikke par sammen) - prøv å
begynne med de viktigste punktene
”Kjenn nå hvordan det er å si setningene dine høyt – hva skjer? Er det annerledes enn
å skrive dem, hva er eventuelt forskjellen?”
B: Oppgave med form og farger
Finn egen plass i ringen igjen.
Hensikten med ulike metoder/ øvelser som vi har med i dette opplegget er å få en dypere
selvforståelse ved nye oppdagelser ut fra andre innfallsvinkler, fokusskifte og kreativitet. Det
bidrar til en utdyping av tema, en utfylling, kanskje en forandring av egen forståelse. Noen vil
like enkelte av øvelsene bedre enn andre, og det er frivillig hvordan den enkelte velger å delta.
”Vi inviterer dere nå med” til bruk av fargestifter (evt. plastelina, tinnfolie el. – Velg selv, vår
erfaring er imidlertid at tegning gir deltakerne en god erfaring, som de kan ta med videre)
Sitt litt først og kjenn etter igjen: hvordan er det å være deg, hva skrev du på sola?
Velg først en farge – eller la en farge velge deg … og lag noen former og streker på papiret –
det kan være en konkret tegning (bilde eller symboler av noe som betegner din situasjon),
eller det kan være noe abstrakt. Se om du kan finne et uttrykk for hvordan det er å være deg
som forelder, og la det komme fram i former og farger på papiret
ELLER:
Lag en form, en ”skulptur, i plastelina (eller tinnfolie) med utgangspunkt i opplevelsen din
som forelder. Kjenn etter hvordan det er å arbeide med denne skulpturen underveis.
Hvor perfekt resultatet blir er uvesentlig: det er ikke noe som er pent eller stygt: det er først og
fremst for deg selv du bruker fargene
Prosessen underveis er i viktig. Legg merke til hva som skjer: ”Hvordan har du det underveis
mens du tegner/ former det å være forelder - for deg…”
Dele deltakerne i to grupper (for eksempel kvinner og menn hver for seg)
Se på tegningen/ skulpturen din og fortell hva du ser; kjenn også etter ...
- Hva var eventuelt vanskelig,
Hvor aner du at utfordringene kan ligge for deg i tegningen/ skulpturen din?
- Hva var eventuelt moro,
hvor ligger ressursene i tegningen/ skulpturen din,
hva kjenner du kan gi deg energi i tegningen/ skulpturen din?
- Hva ville de som kjenner deg kunne si om tegningen?
- Ønsker du å få respons fra noen av de andre deltakerne på tegningen?
© Akershus Universitetssykehus
47
II - Ønsker framover (fortsatt i to grupper)
(30 min)
PLANSJE 4
A. SOL-oppgave ”Hvis jeg skulle ønske meg noe videre som forelder, måtte det være……”
Sett deg igjen godt på stolen og kjenn etter hvordan du skulle ønske at det var for deg
å være forelder i den situasjonen du er i.
B: Ta så fargestiftene (plastelina eller tinnfolie …), og la det komme fram i form og farger
hvordan du skulle ønske at det var å være deg som forelder …
Dele med hverandre
o Hvor langt fra det jeg ønsker er jeg nå? Hvor langt er det mellom ”de to
tegningene” – (avstand på gulvet?)
o Hva skal til for å komme nærmere?
o Hvilke ressurser har du som gjør at du kan komme nærmere? Abstrakt/
konkret.
• Inni deg
• Utvendig
Hva trenger du? Hva fremmer at du kan nå det du ønsker?
o Hva kan hindre deg? (Hva hemmer?) – hos deg selv eller ellers?
o Tror du andre som kjenner deg vet noe om din situasjon mellom din
virkelighet og drømmene dine? (avstanden, opplevelsen, smerten)
Avslutning (spare tid ved fortsatt å være i to grupper)
(10 min)
Skrive en setning til hvert punkt i arbeidsboka og lese høyt for hverandre:
- Min viktigste oppdagelsen fra denne samlingen er …
- Hvordan har det vært å være her i dag? …
© Akershus Universitetssykehus
48
Introduksjon til samling 1
Vedlegg 1
Kort repetisjon fra informasjonsmøtet: tankene og ideene bak prosjektet (PLANSJE 1)
HENSIKTEN med gruppesamlingene er å gi dere foreldre et tilbud om veiledningsgrupper hvor fokus vil være egne ressurser og muligheter til å finne egne løsninger for konkrete endringer i hverdagen til beste for seg selv, barnet og familien. Det er viktig for den enkelte å bli kjent med egen forståelse og opplevelse av tilværelsen sin,
fordi denne forståelsen …
- påvirker egne vurderinger, prioriteringer og handlinger
- er avgjørende for hvordan du ser på deg selv – selvforståelse
- er avgjørende for hvordan du ser på barnet –
Hva er viktig for meg?
Hvor går min vei videre?
Kan min forståelse forandres? (forskning sier ”ja”, Nygård)
All forandring kan bare skje ut fra eget ståsted: det er nødvendig for utvikling å være
bevisst/erkjenne eget ståsted, eget utgangspunkt - for å kunne ta hensiktsmessige steg
videre
Samlingene bidrar til at hver enkelt kan få mulighet til å se seg selv litt utenfra samt trene
opp egen evne til dette; å bli oppmerksom på egne rutiner/ mønstre – både når det gjelder
konkrete handlinger, men også i forhold til tankemønstre, følelses- og reaksjonsmønstre
- Det kan være vanskelig å se seg selv – oppdage/ erkjenne/ akseptere situasjonen slik
den er for den det gjelder
- Det kan oppleves skremmende - å oppdage hvordan en har det
- Å oppdage vil ofte kreve forandring: noe nytt og fremmed kan føles utrygt
- Å gjøre forandringer krever noe av deg
- Det som oppdages kan det være krevende å holde fast ved
Hvordan skjer endring?
- ”Å lære er å oppdage” – enten ved å utdype eller oppdage noe helt nytt
- Det er viktig å kunne stoppe opp for å få tak i egne følelser og erfaringer, egne
ressurser og muligheter
- Øvelsene kan bidra til å gi deltakerne nye erfaringer og dermed nye oppdagelser som
igjen fører til økt bevissthet om egne tanker, følelser og reaksjoner
- Ut fra oppdagelsene i gruppen vil deltakerne bli utfordret til videre praksis (øvelse) i
egen hverdag ut fra at endring skjer gjennom mange repetisjoner, en
automatisering
Endring er krevende, og stikkord i forhold til dette kan være konsentrasjon/
oppmerksomhet, tid, vilje, tålmodighet og mot – men også selvfølelse,
ansvarlighet og verdighet. Selvrespekt gir utholdenhet til å prøve på nytt.
Nesten ikke noe er rett eller galt her, det at det er så store individuelle forskjeller er
viktig
© Akershus Universitetssykehus
49
”KOMPETENTE FORELDRE”
Innledende øvelse for oppmerksomhet og tilstedeværelse
Vedlegg 2
Hensikt: få mulighet til å samle seg og kjenne etter hvordan det er å være dem
selv, noe som gjør det lettere å være tilstede ”her og nå”. Dette er igjen et
nødvendig utgangspunkt og grunnlag for å kunne gjøre oppdagelser under
gruppesamlingen. Øvelsen gir mulighet til å stoppe opp og kjenne etter.
Instruksjon:
Sett deg godt på stolen; kjenn din egen tyngde mot stolen og at bena har god
kontakt med gulvet. La armene hvile på armlenene eller lårene dine. Lukk gjerne
øynene eller fest blikket et bestemt sted i rommet.
Trekk pusten godt inn og ut et par ganger – du kan godt la pusten høres, pust
dypt inn og slipp den ut igjen. La så pusten finne sitt naturlige tempo for deg.
Kjenn etter i kroppen din hvordan den har det nå: leggene dine, lårene, setet,
ryggen og skuldrene, armene, nakken, fram i ansiktet --- dette er kroppen din.
Legg så merke til hva du tenker på akkurat nå. Hvis tankene dine kommer og går
er det helt greit. Hvis tankene er mest et annet sted; kan du nå gi deg selv
mulighet til å avslutte disse tankene eller gjøre en avtale om å ta tankene fram
igjen etter at vi er ferdige her. Gjør det som passer for deg. Dette er tankene
dine.
Legg så merke til hvordan du har det akkurat nå, hva du føler når du sitter her i
denne foreldregruppen. Hvordan er det å være deg? Her er det ikke noe som er
rett eller galt, bare legg merke til og kjenn etter hvordan det er for deg. Dette er
følelsene dine.
Kjenn nå etter om du kan tillate deg selv å virkelig være til stede i gruppa her
med hele deg ….med kroppen din, tankene dine og følelsene.
Og så, i et tempo som passer for deg, gjør deg klar til å avslutte øvelsen og kom
tilbake til gruppa og rommet her på Ahus.
Oppsummering av øvelsen
Skriv gjerne et par stikkord eller setninger i arbeidsboka om hvordan det var å
gjøre denne øvelsen.
Dele i plenum - Hvordan var det å gjøre denne øvelsen i dag/ nå?
Noe godt, noe ubehagelig - dette varierer fra person til person og fra gang til
gang. Få tak i mangfoldet; alle opplevelser og oppdagelser er sanne for den
enkelte.
© Akershus Universitetssykehus
50
Samling 2
Samling 2: Hva er viktig for meg? Hensikten med samlingen:
Foreldrene får mulighet til å bli klar over hva som er viktig for den enkelte: ”Hva er mine
verdier, hva mener jeg er verdifullt?” – Dette er en grunnleggende del i det å oppdage og
utdype sitt eget utgangspunkt, som person og forelder, og det styrer hva en vil.
Dagens program – gi en kort presentasjon – det skaper forutsigbarhet og økt trygghet.
(Vår erfaring er at mange opplever den første samlingen som slitsom: de blir minnet på egne
inntrykk og tidligere opplevelser i tillegg til at de skal lytte til alle de andre deltakernes
historier. I dagens samling er det noe mindre program. Likevel gir hver samling opplevelser
som er individuelle og forskjellige for deltakerne).
Oppmerksomhetsøvelse
Skriv i arbeidsboka hvordan dette var for deg i dag
Dele noe i plenum
Hvordan var det å være her første gangen?
(90 min)
- og hvordan har det vært siden sist?
Deling i plenum
Hva har vært viktig for meg? (Eventuelt se på noen av tegningene og det
deltakerne ble oppmerksom på i første samling)
Pause
(10 min)
I. Verdier - hvor står jeg?
Innledning til temaet:
(50 min)
(Vedlegg 1)
Det som er viktig for meg – det er ”mine verdier”
Vi har verdier som styrer hva som er viktig i samfunnet: verdikommisjon
og skolen + arbeidsplasser har sine verdier – - Hvem eller hva har påvirket eller påvirker hva jeg synes er viktig?
Verdier:
- styrer min forståelse av hverdagen - forståelse av ”mening”
- styrer mine vurderinger, prioriteringer og handlinger
- styrer mine planer videre
- de kan være abstrakt eller konkret
Det som er viktig er forskjellig fra person til person – og det forandres over tid
Ikke noe er rett eller galt – individuelt og forandrer seg fra tid til tid
Kan være konkret og abstrakt
© Akershus Universitetssykehus
51
Samling 2
Med tanke på tegningene fra sist om hvordan det er å være forelder:
A: SOL-oppgave – ”Det som er viktig for meg som forelder er……”
PLANSJE 5
Når deltakerne er ferdige med setningene sine:
- ”Prioriter (sett kryss ved) de tre viktigste verdiene dine.”
- ”Skriv gjerne noen stikkord om om hva disse tre verdiene betyr for deg. Vær så
konkret du kan, for eksempel hva betyr ”trygghet” for deg?”
Dele med partner
B: ”Reise gjennom dagen” – gir mulighet til å oppdage:
(Vedlegg 2)
- Hvilke konsekvenser får det som er viktig for meg?
- Hvordan synliggjør jeg mine verdier i handling gjennom en vanlig dag?
Sett deg godt til rette på stolen – trekk pusten dypt et par ganger, kjenn egen tyngde og
lukk gjerne øynene I fantasien er alt mulig – og jeg inviterer deg nå med på å en liten reise gjennom
en helt vanlig dag … ”Dra først av gårde til der du bor. … …”
Ta fram arbeidsboka og skriv litt om hvordan dette var for deg – oppdaget du
noe?
Er det noe du ønsker skulle vært annerledes? Hva kan du eventuelt bidra med?
I forhold til de 3 viktigste verdiene dine:
Hva gjør du annerledes når du er der du ønsker å være?
Hvordan ser hverdagen annerledes ut – hva merker evt. andre rundt deg?
Hva fremmer/ gir deg ressurser til det?
Hva hemmer eller hindrer deg?
Dele i plenum eller i smågrupper med hver sin veileder
-
Oppsummering av temaet
”bruksverdier” (det jeg faktisk gjennomfører med mine handlinger) –
”forfektede verdier” (det jeg ønsker at jeg kunne gjøre) – dette kan være kulturelt
overleverte verdier eller sosialt overlevert (fra andre)
OG forholdet mellom disse to -> hva jeg sier er viktig i forhold til hva jeg faktisk
forholder meg til i det jeg gjør …
LUNSJ
(30 min)
II. Bør-ønske-vil øvelse – I hverdagens krav, hva ønsker og vil jeg?
(60 min)
Hensikten med øvelsen er å komme i kontakt med hva det er jeg virkelig vil
Kort innledning om ”burder” – konkret og abstrakt – gi noen eksempler
EKS: ”jeg burde lage skikkelig middag hver dag”
”jeg burde følge opp fotballtreningen til datteren min”
”jeg burde ha mer tid sammen med hver enkelt av barna”
© Akershus Universitetssykehus
52
Samling 2
Deltakerne skriver ned 6 ”jeg burde”- setninger fra hverdagen sin som forelder
”Skriv så aktuelt, konkret og presist som mulig – for deg”
-
Dele to og to (ikke par)
PLANSJE 6
o Gruppelederne demonstrerer rollene først (A og B):
A leser en av sine burde- setninger høyt (”Jeg burde…”).
* B ber A bytte ut ”burde” med ”ønsker” og lese setningen– er den sann?
* Hvis ”JA”: B ber A bytte ut ”ønsker” med ”vil” – er setningen sann nå?
Hvis ”JA”: A tenker etter: ”Hva hindrer deg i dette? Hva støtter deg?”
Ikke diskuter eller finn løsninger enda, gå videre.
Les så neste setning og gjør det samme igjen. Så bytter A og B rolle.
Finn fram arbeidsboka– skriv litt om hvordan dette var for deg
-
Deling i plenum (alle sier noe)
Oppsummering av øvelsen:
Mitt forhold til mine egne vurderinger, prioriteringer og valg
Hva styrer meg?
- Er det ”stemmer utenfra”? For eksempel foreldre, ektefelle, helsepersonell,
”alle andre” (introjekter)
- Er det kulturelt overleverte verdier?
- Er det sosialt overleverte verdier
- Eller er det min egen stemme?
Kjenn på sammenhengen mellom ”burder” og ”dårlig samvittighet”
Kjenn også på en forskjell mellom ”vilje” ut fra gjennomtenkte verdier og
”trassviljen” som en impuls - forskjellen på å være en ansvarlig egoist og egoist
Hvordan kan du utvikle egen indre stemme (styrking av meg) Få tak i mine behov - hva jeg trenger –
EKS 1: På fly: Flyvertinnen ber oss ta på O2-masken selv før vi hjelper andre
EKS 2: Elefant i fangenskap lærer som liten at den ikke kan rikke på fotlenken
den er fastbundet i. Resten av livet er en fotlenke i en svak påle nok til å
holde elefanten på plass
Oppsummering av temaet
PLANSJE 7
- Balanse mellom ”egne verdier”, ”plikter”, ”mine ønsker”, ”andres krav” og ”det jeg
faktisk gjør”.
EKS Seigmann Laban – armer og ben kan strekkes noe i alle retninger, men de
sprekker til slutt
Hva vil DU oppnå – og hva skal til for å oppnå det DU ønsker?
Som forelder kan det være viktig å tenke i perioder: noe må utsettes
- Dilemmaer, etiske problemstillinger:
- hva har eventuelt kommet opp i plenumsdelingen av motsatte ønsker/ behov/ - hva skaper ambivalenser mellom hva deltakerne ønsker og vil?
- hva er forskjellen på det du ”bare må” og det du bestemmer at du ”vil”?
© Akershus Universitetssykehus
53
Samling 2
Forankringen i egen vilje, dvs i en bevissthet om at dette er mine egne valg, gjør
opplevelsen forskjellig
Det er viktig å oppdage egne tillærte verdier i forhold til egne bruksverdier
Det er viktig å oppdage egen vilje i forhold til hva som er ”pålagt” meg – og fra hvem
Avslutning
(30 min)
Denne samlingen bruker vi ekstra tid til å reflektere over tre spørsmål som vi hver
gang bruker for å forsterke sammenhengen mellom de oppdagelsene deltakerne gjør i
gruppesamlingen og egen hverdag. Hvordan kan oppdagelsene få betydning for livet videre?
Endring tar tid og det kreves mange repetisjoner før nye reaksjoner og handlinger er blitt
vanlige slik at de føles naturlig og kommer automatisk i hverdagen.
Hensikt
I løpet av en lang samling har det skjedd mye, deltakerne har snakket om og hørt mye, de har
hatt mange følelser og reaksjoner. Hensikten med avslutningen er å bidra til en bevissthet om
noe som har vært særlig viktig for den enkelte i akkurat denne samlingen, noe de har lyst til å
ta med inn i eget liv videre. Hensikten er videre å avrunde samlingen, sik at deltakerne er
klare til å gå ut i sin vanlige tilværelse igjen.
- Etter hver samling: skriv en setning i arbeidsboka til disse tre spørsmålene
1- Hva er det viktigste for deg fra dagen i dag?
PLANSJE 8
PLANSJE 9
2- Hva vil du være oppmerksom på, ha i fokus, gjøre noe med til neste gang?
-> Formulere en egen hjemmeøvelse – fra dagens oppdagelser –
- Hva vil du ta med deg videre fra dagen i dag?
- Hva kan være et lite steg videre i forhold til denne oppdagelsen?
Den enkelte får hjelp til å være konkret og avgrenset nok til å kunne
gjennomføre en liten oppgave eller holde et bestemt fokus
- Hvordan kan du minne deg selv på denne oppgaven til neste gang? – igjen: konkret!
- Hvordan ønsker du at vi skal ”kontrollere” hva du har gjort neste gang?
(Viktig: humor og alvor …)
3- Hvordan har det vært å være her i dag?
- En ekstra felles hjemmeøvelse etter denne samlingen kan også være:
”Bli bevisst når du bruker de tre verdiene dine gjennom hverdagen”,
o hvordan forholder du deg til dem?
o hvordan påvirker de deg – og når?
© Akershus Universitetssykehus
54
Samling 2
Verdier Vedlegg 1 Til innledning og oppsummering av tema
Vi hører om verdier i mange sammenhenger i dagens samfunn.
Myndighetene snakker om verdier, vi hadde i sin tid verdikommisjonen
Arbeidsplassen snakker om organisasjonens verdier
Skolene og barnehagene har sine verdiplattformer
Egenverdi: at noe har verdi i seg selv uten at det begrunnes ut fra noe annet – absolutt og evig
Hva menes med verdier?
Verdi betyr også at noe har fordelaktige konsekvenser for noen. Verdier er sosiale forsterkere
for atferd. Det er individets respons på sine fysiske og sosiale omgivelser som bestemmer om
noe har verdi. Individets atferd for å tilegne seg det som er verdifullt fremmes.
Verdier kan analyseres på 3 plan:
- artsnivå – det som fremmer artens overlevelse
- individnivå – det som er bra for individets eksistens
- samfunnsnivå – det som fremmer samfunnets overlevelse
-
Verdier kan være både
o konkrete ting, (pene møbler, blomster og natur, tente lys…..)
o eller abstrakter (vennskap, nærhet, å lytte til andre…..)
Verdier er subjektive – de varierer fra person til person, det finnes ikke noe rett og galt
Verdier kan også variere for den enkelte – de kan være knyttet til faser i livet, eller til
egen og barns ulike aldre. Noen av oss har også merket at ulike barn påvirker oss ulikt.
Hva som er viktig for meg kan avhenge av livssituasjonen. Noen ganger er det ”livet
som velger for meg” (som at et barn krever ekstra oppfølging – eller syke foreldre
eller …)
Det som er verdifullt for meg har mening
Mennesket er et meningssøkende vesen: vi ønsker å skape mening i tilværelsen og søker
derfor å finne/ se sammenhenger og mening i det vi opplever og erfarer.
Dette er grunnleggende menneskeforståelse innenfor
o fenomenologisk filosofi
o gestalt teori
Forståelsen bygger mye på kunnskapen om menneskets persepsjon, som handler om
sansesortering og tolkning av omgivelsene og det som skjer. Dette henger igjen
sammen med sentralnervesystemets oppbygning og funksjon.
Som foreldre styrer vi også etter verdier: hva vi synes er viktig for oss selv, barna våre og
familien. Det kan være utfordrende å være foreldre i dagens samfunn hvor det er mye som
påvirker oss.
© Akershus Universitetssykehus
55
Samling 2
Hva påvirker oss?
Kultur og historie
Sosiale settinger og relasjoner – som slekt og venner
Media sine framstillinger av nåtid og det som er aktuelt
Samfunnets ulike instanser som jobb og skole har ulike forventninger
I tillegg påvirkes foreldre til barn med ekstra behov av kontakten med helsevesenet,
både i forhold til hva fagpersoner uttrykker som viktig og hvordan foreldrenes verdier
blir anerkjent og respektert.
Hvorfor er det viktig å bli bevisst egne verdier?
Det som har verdi for meg er det som er viktig for meg, det som jeg ønsker i mitt liv
Verdier vil derfor påvirke mine
- refleksjoner
- prioriteringer
- valg
- handlinger
Økt verdibevissthet kan gi oss et ”indre kompass” – det kan brukes som hjelp til å styre
oss dit vi ønsker i dagliglivets valg og prioriteringer.
Foreldre vil som oftest barna sine det aller beste og er villige til å strekke seg altfor langt.
Barnet vårt har det imidlertid ikke bra hvis vi foreldre ikke også kan ta vare på egne behov
og tar oss selv, våre verdier, på alvor slik at vi har det bra.
I denne samlingen er det svært viktig å ta den enkelte på alvor og bekrefte det deltakerne
kommuniserer. Det er viktig å være bevisst at hver enkelts opplevelse er sann for den enkelte.
Oppsummering
- Det er viktig å være bevisst sine verdier for å kunne fylle livet sitt med det som er
meningsfullt. Søndagsverdier er det vi sier vi gjør, til forskjell fra hverdagsverdier som er det
vi viser i praktisk handling.
- Verdidilemmaer – som når vi trenger noe for oss selv og noe annet er best for barnet.
Å stoppe opp og erkjenne dilemmaene er første skritt for å komme videre, det hjelper oss å
gjøre bevisste valg.
- Laban – seigmann som likevel KAN overstrekkes til den går i stykker! - Viktig at hver
enkelt tar ansvar for en balanse mellom de ulike forhold som barnet, jobb, familie, venner og
meg selv….
© Akershus Universitetssykehus
56
Samling 2
En reise gjennom dagen –
Vedlegg 2
Hensikt med øvelsen: den gir mulighet til å oppdage:
”Hvordan, og i hvilken grad, synliggjør jeg mine verdier i handling gjennom en
vanlig dag?”
I fantasien er alt mulig – så dra nå av gårde til der du bor. Det er tidlig om
morgenen - du har akkurat våknet og du ligger fortsatt i sengen din. Du har en
helt vanlig dag foran deg......... Hvordan har du det akkurat nå? …….
Når du er klar - stå opp og gjør dine vanlige gjøremål frem til frokost og
gjennom frokosten ........... I fantasien er alt mulig – og når du er klar til det se deg selv utenfra denne morgenstunden. Hva legger du merke til?.............
Synliggjør du på noen måte noen av de verdiene i handling som du skrev ned på
arket? Spesielt de tre som du satte kryss ved?..........
Forflytt deg i fantasien gjennom formiddagen, enten du går med barnet til
barnehagen, til skolen, går på jobb eller fortsatt er hjemme. Du gjennomgår en
helt vanlig formiddag. Hvordan er det? .... og i fantasien - gjør dine vanlige
gjøremål videre gjennom denne vanlige dagen. Legg merke til hva du gjør om
du jobber, henter barn, handler inn, lager middag, spiser --hvem er du sammen med? ……. - hva er du opptatt av? ..........
Hvordan er det å være deg? Hva legger du merke til?........... Synliggjør du på
noen måte i handling noen av de verdiene du skrev opp på arket? Spesielt de tre
du satt kryss ved? Hvordan synliggjør du evt. disse verdiene i handling?
Forflytt deg videre til din helt vanlige ettermiddag og kveld. Hva gjør du? Hvem
er du sammen med? Hvordan er det å være deg? Hvordan er det å se dere nå
utenfra? Synliggjør du på noen måte nå de verdiene du skrev på arket, og i
tilfelle - hvordan? De du er sammen med - kan de på noen måte merke disse
verdiene? I tilfelle hvordan?............
Dagen er snart over. Du ligger igjen i sengen din . Hvordan har det vært å være
deg gjennom denne helt vanlige dagen? Har det som er viktig for deg vært
synlig i handling? I tilfelle - ja - hvordan er det å ligge i sengen å reflektere over
det nå? I tilfelle nei - hvordan er det å oppdage det?...................
Bruk god tid - og når du er klar til det - kom langsomt tilbake hit til rommet.
•
Skriv i arbeidsboka
•
Dele noe i plenum
© Akershus Universitetssykehus
57
© Akershus Universitetssykehus
58
Samling 3
Samling 3: Ulike sider ved meg selv – følelser Hensikten med samlingen er:
- at foreldrene kan bli mer bevisst på egne følelser og hvordan følelsene påvirker dem
- å styrke foreldrenes gode følelser gjennom å oppdage hvordan den enkelte kan fylle
hverdagen mer med dem
Dagens program presenteres som tidligere samlinger
Oppmerksomhetsøvelse som tidligere samlinger
Hvordan var det å være her sist?
- og hvordan har det vært siden sist?
Deling i plenum
•
Holde fokus på den enkeltes ”hjemmelekse” – og på ”Hva har vært viktig
for meg (som forelder) siden sist?”
Tema ”følelser” presenteres
(Vedlegg 1)
- her kan det være fint å bruke ulike dikt, bilder eller musikk for å få kjenne
på de ulike følelsene
Følelser
- er sterke krefter som påvirker oss, styrer vår atferd, påvirker kroppens reaksjoner
- kan virke skremmende – vi er ikke så vant til å kjenne etter hvordan følelser
kjennes, snakke om dem, ta på alvor
- kan påvirkes av forskjellige forhold: hendelser, situasjoner, medmennesker,
minner er subjektive: vi er forskjellige, ikke noe er ”rett eller galt”
- ”taler” ofte gjennom kroppen, ”sitter” i kroppen – også som tidligere erfaringer
- kan ha vært nødvendige eller hensiktsmessige tidligere i livet uten at de er det nå
lenger (EKS glede over alltid å si ja, angst for sinte mennesker)
Hensikten med å bli kjent med følelsene sine er:
- å ta følelsene mer på alvor – da får de mindre ”makt”– det blir ”jeg” som styrer
- å utfordre dem – bli oppmerksom på hvordan ”jeg” kan leve med mine følelser på
en god måte
I - Glede - ”God dag kjære medmenneske” av Phil Bosman – eller annet dikt om glede
PLANSJE 10
A: – SOL: ”Glede er for meg …..” –
Dele to og to (anbefaler at det ikke er par)
Evt dele noe i plenum
Lunsj
B: - Tegneoppgave (i arbeidsboka)
Se på ordene du har skrevet, kjenn etter gleden din - og sett farger og form på gleden –
”hva er glede for deg”
Dele i to smågrupper
© Akershus Universitetssykehus
59
Samling 3
II - Polariteten til glede - Les ”Velkommen til Nederland”
A: - SOL: ”Det motsatte av denne gleden er for meg ….”
B: - Tegne-oppgave: Sett form og farger til denne ”sola”
(Vedlegg 2)
PLANSJE 11
Dele i to smågrupper
Polaritet – mennesker må kunne åpne for ytterlighetene i det som er smertefullt (for
eksempel sorg, sinne, urettferdighet, skam, utilstrekkelighet, dårlig samvittighet) for
virkelig å kunne kjenne på hvor stor gleden kan være – Når vi våger å kjenne på
spennet av følelser får livet større bredde. Hvis ikke stenger vi av og blir bundet, det
blir som å være innenfor snevre grenser, i en ”grå masse”.
Arbeidsboka – skrive litt hvordan dette er for den enkelte
III – Balanse mellom polariteter
Se igjen på tegningen din av glede –
Hvilke andre ord finner du når du kjenner på de gode følelsene dine? Hvilke andre
gode følelser kommer du i kontakt med nå? (eks: håp, trygghet, kjærlighet, vennskap..)
Balanse - sett deg godt på stolen, trekk pusten dypt et par ganger –
Spille ”Sangen om gleden” av Sigvart Dagsland (fra albumet ”Bedre enn stillhet”)
(Ettertanke: Må mennesket oppleve smerte for å kjenne glede?) (tekst Vedlegg3)
- Hvordan møter du dine ulike følelser? må
- Hvordan kan du oppnå glede/ gode følelser i hverdagen din? –
Hva kan du gjøre selv?
Hva trenger du?
PLANSJE 12
Arbeidsboka
Dele i plenum
Avslutning
PLANSJE 8+9 (15 min)
Felles hjemmeøvelse – Legg merke til hva som gir deg glede og overskudd til neste gang Hva er første neste steg for å gi deg selv mer glede gjennom hverdagen?
1- Hva har blitt spesielt viktig for deg i dag?
2- Hva vil du være oppmerksom på/ forandre til neste gang?
Utforme en egen hjemmeøvelse – fra dagens oppdagelser: hva er det minste lille steg
videre for deg?
3- Hvordan har det vært å være her i dag?
© Akershus Universitetssykehus
60
Samling 3
Om følelser -
Vedlegg 1
En kort presentasjon – noe som innledning, men helst oppsummering
Følelser:
-
er subjektive: vi er forskjellige – både som individer, familier og kultur
er sterke krefter som påvirker oss, som styrer kroppens reaksjoner og atferd
”taler” gjennom kroppen
kan virke skremmende – vi er ikke så vant til å kjenne etter eller snakke om dem
er sanne, og de blir ikke borte ved å neglisjeres
o blir kanskje ikke alltid tatt på alvor? – det er ”bare” følelser, sier vi
o blir kanskje oppfattet som uvirkelige? Kan jeg ”stole på” dem?
er omgitt av fordommer: de bør ikke vises, de må holdes nede, skjult
kan ha vært nødvendige eller hensiktsmessige tidligere i livet – som barn, ungdom
eller i en spesiell situasjon, uten å være det nå lenger
Falck skriver om de 4 grunnfølelsene – glede, sorg, sinne, frykt/angst
Nyeng, Frode – skriver om ”Følelser – i filosofi, vitenskap og dagligliv”
Hensikten med å bli kjent med følelsene sine er å:
( =komme i kontakt med og sette ord på muntlig og skriftlig + tegning)
- bli bevisst egne følelser + hva de gjør med meg
- akseptere egne følelser - gjør at de får mindre ”makt” over meg – jeg styrer
- når jeg styrer mer selv kan jeg leve med følelsene mine uten å være redd dem, jeg
kan også dele dem med andre på en bedre måte –
- oppdage mer om hvordan jeg kan starte med å gi meg selv gode følelser
Oppdemte og innestengte følelser skaper problemer (følelsene tar krefter: en blir
utslitt og eventuelt syk)
o Eksempler: Stramme muskler, vondt i mage- hode- rygg, vansker med å
puste, hjertebank
o Det kan bli som å motarbeide meg selv. Kjenn hvordan det er å presse
hendene mot hverandre, hardt: bruker mye krefter, men kommer ingen vei
o Blir lukket – vanskelig å åpne opp: vanskelig å oppdage, lære
o Det skaper ofte uro, dårlig selvtillit – eller sinne og ukontrollerte
reaksjoner: Som å stenge en katt i en sekk der katten vil kjempe for å
komme ut. Hvis jeg slipper den ut kan jeg være venn med den
o Forstyrrer mellommenneskelige forhold, kommunikasjon
o Det er forskjellig å vite at noe er viktig, og å kjenne det/ føle det
o Følelser, for eksempel sinne, kan skjule andre følelser og viktige uttrykk
for god dialog
EKS – En huske kan bare svinge til ene kanten like langt som den svingte til andre kanten:
hvis vi ikke orker eller våger å kjenne på det som er vanskelig og vondt, kan vi ikke heller
kjenne på det som er gledelig og godt.
Dette eksemplet har samme ettertanke som ”Sangen om glede” – det er ikke sikkert vi må ha
hatt sorg for å kunne være glad, men hvis vi har en sorg må vi kjenne på den for å kjenne
glede.
© Akershus Universitetssykehus
61
Samling 3
Hva kan vi bruke følelser til?
o Kjenne etter at nå er det noe jeg reagerer på; noe er viktig for meg i livet
o Kjenne etter: Hvordan har jeg det, egentlig?
o Sterke følelser bekrefter et alvorlig engasjement eller en krevende situasjon
Polarisering – balanse – vanskelig å drøfte dette temaet uten å falle i noen ”grøft”:
- Jeg må ikke ha hatt sorg for å kjenne glede, men hvis jeg har sorg må jeg erkjenne
den og slippe den til, ellers kan jeg ikke heller kjenne gleden i livet
Kjønnsforskjeller kanskje – heller individuelle forskjeller
- Kvinner har hatt, og har kanskje enda, en definisjonsmakt når det gjelder følelser
og hvordan de ”skal” uttrykkes og bearbeides –
-
MEN her er ingenting rett eller galt, alle kan i stedet lære noe av hverandre:
o Å sette ord på følelsene (som oftest kvinners behov)
o Å gå aktivt i gang med noe fysisk, ulike gjøremål el (ofte menns behov)
© Akershus Universitetssykehus
62
Samling 3
Vedlegg 2
"Velkommen til Nederland”
Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve
å hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik
at de kan forestille seg hvordan det føles.
Slik er det:
Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur - til Italia. Du kjøper
en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David,
Gondolene i Venezia, kanskje du lærer noen nyttige fraser på italiensk, alt er
spennende.
Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen, du pakker kofferten og
drar avsted. Flere timer senere lander flyet, flyvertinnen tar mikrofonen og sier:
"velkommen til Nederland". "Nederland", sier du, "hva er det du sier, Nederland? Jeg
hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå, hele livet har jeg drømt om å få
reise til Italia!!"
Men det er en endring i flyets rute, de har landet i Nederland, og der må du bli. (Det
viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og
sykdom. Det er bare et annet sted). Så du må ut å kjøpe nye guidebøker, og du må
lære et helt nytt språk og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som
du ellers aldri ville ha møtt.
Det er bare et annerledes sted, det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men
når du har vært der en stund og får pusten igjen, ser du deg rundt. Du begynner å
legge merke til at Nederland har vindmøller, Nederland har tulipaner, Nederland har
til og med Rembrandt.
Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia ... de skryter av hvor
fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: "ja, det var
dit jeg også hadde tenkt meg, det var det jeg hadde planlagt." Smerten ved det vil
aldri helt bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap. …
MEN hvis du tilbringer livet med å sørger over at du ikke kom deg til Italia,
vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene ...
… ved Nederland. "
Emily Pearl Kingsley
© Akershus Universitetssykehus
63
Samling 3
Vedlegg 3
Sangen om gleden
Tekst: Erik Hillestad / Melodi: Sigvart Dagsland
Du som ber om dager uden sorg,
du som sanke' lyst og glede
for å holda smerten nede,
du som jage itte vind
Du som tror du vokse' uden tab,
du som aldri tar ein sjanse,
men må holda dødens skanse,
mens din livslyst tørke' inn;
Alt som kan gje glede har ein
spire te et savn...
La solen seila øve himmelen,
på sleb e' alltid nåttå med.
Om glede snart må viga plass for sorg,
e' begge frukt av same store tre!
Du som vil ha nærhed uden sår,
du som stenge' adle dører
når ein skarpe kant berører
dine lengslers ømme hud;
Lykken kan du bare høsta der
kor smerten gror...
La solen seila øve himmelen,
på sleb e' alltid nåttå med.
Om glede snart må viga plass for sorg,
e' begge frukt av same store tre!
( instrumental)
La solen seila øve himmelen,
snart følge' mørket på fra øst.
Om glede då må viga plass for sorg,
e' begge frukt av same store høst!
Du som tror at himmelen blir te'
i ditt eget skjøre hjerte,
uden gråd og fødselssmerte,
må ha glømt ka glede e'
© Akershus Universitetssykehus
64
Samling 4
Samling 4: Egne egenskaper – hvilke ressurser har jeg? -
Hensikten med samlingen:
at den enkelte forelder får mulighet til å oppdage mer om hvordan de oppfatter seg selv og sine
egenskaper
at deltakerne oppdager viktige ressurser ved alle egenskaper og blir mer bevisst hvordan de
bruker/ kan bruke sine ressurser best mulig
at deltakerne blir mer bevisst sin egen utvikling og prosess fra 1. gruppesamling
Dagens program
Oppmerksomhetsøvelse
Hvordan har det vært å være deg siden sist?
Hvordan har du tatt vare på gleder i hverdagen? – og andre følelser?
Pause
Eventuelt en oppfølging fra forrige samling om følelser
1. Følelser gjør noe med oss, de påvirker oss – de er sterke krefter
2. De er som regel vanlige reaksjoner på en uvanlig situasjon: det å få et barn med spesielle behov – det
gir sorg og krise-reaksjoner - hvordan er det for dem å ta opp dette temaet nå?
3. Gode følelser kan først kjennes når vi våger å åpne for følelser – også de eventuelt vonde
4. Vanskelige – vonde følelser finnes i oss sammen med de gode følelsene, samtidig
Vi kan gjøre noe med egne følelser både gjennom egne tanker, hva det er vi er bevisst på – og gjennom
praktiske handlinger, hva vi velger å gjøre
Alle deltakerne kan gi et eksempel på noe som gir dem glede/ har gitt dem glede siden sist
ELLER noe tid til andre tema som har vært sentrale akkurat i denne gruppen(for eksempel søsken,
parforhold, besteforeldre, jobb el)
LUNSJ
I - Egne egenskaper – sterke og svake sider (polaritet)
Hensikt med øvelsen er å bli kjent med og styrke egen bevissthet om ressursene som finnes i de ulike
sidene ved meg som person. Hvordan kan jeg bruke og utnytte mine ressurser best mulig, og hva trenger
jeg for å styrke egne ressurser?
Kort introduksjon til øvelsen
Alle har vi ulike sider/ egenskaper i oss. De ulike sidene ser ut til å ha sin motsetning. Vi godtar som
regel noen sider ved oss selv bedre enn andre.
F. eks – den ”tålmodige KT” som positivt, kontra den ”urolige KT” (bruk deg selv som eks).
© Akershus Universitetssykehus
- 65 -
Samling 4
A: Egenskap jeg ikke setter pris på
Lukk gjerne øynene og vend oppmerksomheten innover - og kom i kontakt med en side hos deg selv
som du nedvurderer/ikke setter pris på. La den få plass i kroppen din….. (la deltakerne få litt tid)
Gi denne egenskapen et navn. (f. eks ”den masete, travle KT”) ….. (la deltakerne få litt tid)
- Ta nå fram arbeidsboka - og skriv ned dette navnet så kort og presist som mulig.
- Tegn denne siden av deg selv/gi egenskapen form og farge – konkret eller abstrakt (tegne ferdig).
- Still så spørsmålet: Hva kan være positivt ved denne siden som du ikke setter pris på? Skriv noen
setninger i arbeidsboken om det positive denne siden kan gi deg.
B: Den motsatte egenskapen
Legg bort arbeidsboken, lukk igjen øynene og vend oppmerksomheten innover i deg selv.
Hva er for deg en positiv egenskap ved deg selv/ eller den stikk motsatte siden? La den få plass i
kroppen og kjenn hvordan du har det nå.
- Gi også denne egenskapen et navn som karakteriserer den. Skriv det ned i arbeidsboka.
- Tegn/ gi form og farge til denne siden av deg selv.
- Hva kan være det negative med denne motsatte siden? Skriv litt i arbeidsboka
Deling i smågrupper
- hvordan var dette? Hva var utfordringen?
- hvilken side fikk dere tak i som du ikke liker? - kan du se noe positivt i den?
- hva blir du selv opptatt av i tegningene dine? – utfordring, ressurs …
- oppdaget du noe spesielt rundt dette med egenskaper – ved deg selv?
Samling i plenum
Oppsummering
PLANSJE 13
- Zinkers teori om polariteter ved egenskaper: hva som er motsatte egenskaper kan variere fra person til
person og fra tid til tid. Bevissthet rundt egen oppfatning av egenskaper kan gi bedre innsikt i
egen selvforståelse og i egne muligheter til å utnytte de ressursene jeg har på en positiv måte
- Vurdering av ulike egenskaper: alle egenskaper er egentlig nøytrale i seg selv, vi verdsetter forskjellig.
Ved å oppdage verdien i egenskapene kan de brukes mer målrettet og kanskje mindre overdrevet
- Delpersonligheter – egenskapene kan oppfattes som små delpersonligheter som satellitter rundt et JEG
(ego) i midten – Når jeg blir mer bevisst og kan vedkjenne meg mine egne delpersonligheter slik at jeg
erkjenner dem og blir kjent med meg dem, så får jeg’et i meg mer kontroll over dem og kan styre når og
hvordan jeg kan utnytte disse ressursene på en best mulig måte.
II - Utvikle egne viktige ressurser
Viktig: å identifisere seg med sine ulike egenskaper: ved å observere de ulike sidene ved oss selv.
A: Eventuelt:
Sett opp noen stikkord for ”hva er viktig for meg som forelder nå…”
PLANSJE 5
+ Se på tidligere SOL: ”Det som er viktig for meg som forelder er…”
(fra samling 2).
Skriv ned noe av det som du nå har i fokus av dette når du tenker på din situasjon.
© Akershus Universitetssykehus
66
Samling 4
B: SOL: ”De egenskapene jeg trenger/ ønsker å utvikle for å ta vare på verdiene mine er …
Muntlig ”forklaringer”: de egenskapene som kan styrke verdiene/ det som kjennetegner verdiene
Velg de 3 viktigste av egenskapene som du ønsker å utvikle videre.
-
Hvordan kan du fremme disse sidene hos deg selv?
Hva kan hemme deg?
Dele noe i plenum
Avslutning – alle 3 deler
+ Felles hjemmeoppgave: Ha fokus på de kvalitetene du ønsker å utvikle hos deg selv og bevissthet
på å gi deg selv det du trenger for å få det til.
Evaluering og ”avrunding” av gruppens DEL I
Det er viktig å sette av tid til denne avsluttende oppsummeringen.
En evaluering er en bevisstgjøring av hva som har skjedd gjennom gruppesamlingene.
- for deltakerne selv
- for gruppelederne og de ansvarlige for tiltaket
- Skriv I arbeidsboka:
- SOL 1: ”Det jeg har oppdaget gjennom å være med i gruppen er …”
PLANSJE 14
- SOL 2: ”Det som har vært viktig for oppdagelsene mine er ….”
PLANSJE 15
Oppsummeres felles ved stikkord fra deltakerne på blablokk
Stikkordene nå kan eventuelt sammenholdes med gruppens forventninger (1. samling)
- Et eget evalueringsskjema som deltakerne fyller ut
Oppfølgende gruppesamlinger
Avklare gruppens ønske om to samlinger neste halvår
Hvis få er interesserte kan eventuelt deltakere fra flere grupper slås sammen
Evt avslutte med ”Stien til verdens ende”
© Akershus Universitetssykehus
67
Vedlegg
Samling 4
Stien til verdens ende
Vi syntes vi kunne se til verdens ende
og visste åssen årene skulle bli,
da livet plutselig svingte fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt fra alle kanter,
du sa stille: vi kan klatre vi.
Vi fulgte kronglestien langs bratte stupet
Og ingen av oss turte se i dypet.
Nå har vi fulgt denne bratte trange stien
med stup på siden i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en vet jo aldri
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den stien vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikk.
Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor,
for det gror blomster også langs stien vår
og gleden over dem er like stor,
ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se hvor de gror.
De ligger ofte skjult blant visne blader,
men dufter ekstra sterkt på fine dager.
La gå at det kan komme vonde tider,
da stien vår kjennes vanskelig og bratt,
men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sommernatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende.
Margaret Skjelbred
© Akershus Universitetssykehus
68
Samling 5
DEL II:
Samling 5: Mine ressurser som forelder Hensikten med samlingen:
Deltakerne får mulighet til å kjenne etter og oppdage hvilke ressurser og muligheter de har som styrker
dem i situasjonen som forelder – i tillegg til egne egenskaper (fra samling 4). De får dessuten oppdage
eget ståsted i forhold til begrepet ”aksept” som en del av egen mestrings-prosess og mulige steg videre
for utvikling. Det sentrale er å bli bevisst tilgjengelige ressurser og hvordan de kan ivareta ressursene
sine i hverdagen.
Dagens program
Oppmerksomhetsøvelse - prøve øvelsen stående
”Reis deg opp og finn deg en plass på gulvet. …”
(Vedlegg 1)
Skrive en setning i arbeidsboka om hvordan de erfarte dette, dele noe i plenum -Hvordan har det vært å være deg siden sist?
- hvordan var det å være her sist? (hva husker deltakerne om ”egne egenskaper”?)
- hva har du gjort siden sist? (Evt. Se på tegningene sine av egne egenskaper, kort)
Pause
Tema: Ressurser
Innledning til øvelsen – ”TREET”
I tilknytning og forlengelse av temaet fra forrige samling ”Mine egenskaper” kan den enkelte ta fram
igjen noe om hva de oppdaget: kanskje har de oppdaget noe mer om seg selv?
- Ressurser er egenskaper som jeg har i meg; følelser, tanker, temperament er slike ressurser
- Ressurser kan dessuten være forhold rundt deg, abstrakte og konkrete …(EKS venner, trygghet)
”Et tres ressurser innebærer et godt vekstgrunnlag, god tilgang til næring, plass og rom for utvikling og
vekst, vann og fremfor alt: tilgang til lys.
Det er mye som skal stemme for at et tre skal utvikle seg og vokse, det er mye et tre er avhengig av og
derfor har behov for. Det samme gjelder for oss mennesker.”
(Vedlegg 2)
En liten tur …
Ta fram fargestifter og tegn treet ditt
La deltakerne få tid til å tegne sitt eget tre --Etter hvert får de utfordring om å:
Se på tegningen din og skriv noen (ca 5) stikkord om
Jeg er treet, og jeg er …
(gi deltakerne tid)
Jeg er treet, og jeg trenger … (gi deltakerne tid)
© Akershus Universitetssykehus
- 69 -
PLANSJE 16
Samling 5
Dele i smågrupper – lytt til historien
Se etter utfordringer og ressurser i hver tegning
Se etter viktige fokus og mulige utviklingspotensial
Dele i plenum
LUNSJ
”Å akseptere” –
INNLEDNING til tema: om å akseptere –
- definisjon – det er mange aspekter rundt dette begrepet
- vi er i prosess – i forandring: aksept vil stadig innebære og være noe nytt …
SOL: ”Det å akseptere betyr for meg …”
(Vedlegg 3)
PLANSJE 17
Skriv kort i tilknytning til stikkordene:
Hvordan henger ”aksept” for deg sammen med /hvordan står det i forhold til
- passivitet - aktivitet
- egne verdier og livskvalitet for deg i ditt liv
- dine ønsker og håp – det å tro på noe
Dele i plenum eller i smågrupper
Oppsummering av tema: - (se vedlegget)
- alle er vi i prosess
- hvordan er det med andres aksept?
- Det å se: hva er det jeg kan gjøre noe med til forskjell fra hva det er jeg ikke kan gjøre
noe med – skille mellom dette for å gå aktivt inn for det første, la det andre ligge!
Avslutning av øvelsen – Sett deg godt på stolen – rett oppmerksomheten mot kroppen, pusten …
- kjenn etter hvordan det er å være deg …
… hva ble viktig for deg angående dette med aksept? ….
… hva vil du ta med deg videre?
Hva ønsker du mer av i din hverdag? … hva trenger du videre som forelder? ..
Hvordan kan du oppnå det? –
Hva gjør du selv?
Hva trenger du for å kunne gjøre dette?
Skriv ned noen stikkord i arbeidsboka
Dele i plenum
Til neste gang: Legg merke til hva du velger for å styrke det du trenger
AVSLUTNING
Hva ble det viktigste for deg fra dagen i dag? - En viktig(ste) oppdagelse du vil ta med deg videre
Hva kan være et lite steg videre i forhold til dette - Egen hjemmeøvelse
Hvordan har det vært å være her i dag?
© Akershus Universitetssykehus
70
Samling 5
OPPMERKSOMHETSØVELSE – stående
Vedlegg 1
Finn deg en plass på gulvet.
Stå stille og kjenn etter hvordan du står på føttene dine. Lukk gjerne øynene eller fest
blikket …..
Kjenn tyngden din mot gulvet, plasser gjerne føttene tett sammen og litt fra hverandre, og
finn etter hvert en stilling som passer for deg - svikt også litt i knærne og kjenn etter.
Skyv tyngden fra ene foten til den andre, -- før tyngden forover og bakover --- og finn en
god mellomstilling for fordeling av tyngden på de to bena dine – og på tærne og hælene.
Kjenn etter kroppen din der du står, hva som gir deg en god stilling hvor du står støtt---Bli oppmerksom på pusten din – trekk den ekstra godt inn et par ganger … og følg så din
egen rytme, inn og ut – Kjenn hvordan det gir en ro, det å følge din egen rytme.
Kjenn nå hvordan føttenes plassering og tyngdeplassering mot gulvet gir deg en stødighet
som forplanter seg gjennom deg og påvirker resten av kroppen, som leggene dine - og
lårene, ryggen, nakken og skuldrene … kjenn hvordan armene dine henger og hvordan
hodet balanserer på toppen----Dette er deg med din kropp.
Bli oppmerksom på tankene dine, om de vandrer fra det ene til det andre – eller er opptatt
av noe spesielt – Hvis de er det, så prøv å gjøre en avtale med deg selv om å la tankene
ligge en stund – og at du kan ta dem opp igjen --Dette er deg med dine tanker
Hvordan er det å være deg akkurat nå? Bare kjenn etter hvilken følelse som fyller deg –
hvordan er det for deg å stå her i gruppen - ?? Her er det ingenting som er rett eller galt –
bare kjenn etter hvordan det er å være deg.
Dette er deg med dine følelser
Kjenn så etter om du kan tillate deg å virkelig være til stede i gruppen med hele deg –
med kroppen din … tankene dine … og følelsene dine ...
Og så - i et tempo som passer for deg kan du nå avslutte denne øvelsen – sette deg på
stolen igjen --Ta fram arbeidsboka og skriv et par setninger om hvordan dette var for deg – i dag …
© Akershus Universitetssykehus
71
Samling 5
Vedlegg 2
TREET
For at du kan få mulighet til å oppdage hva som er dine ressurser, hva det er du har eller
eventuelt trenger, inviterer jeg deg med på en liten (fantasi)tur.
Finn en god stilling på stolen…. Lukk gjerne øynene ….Trekk pusten dypt et par ganger og la pusten finne sin egen rytme.
Kjenn etter kroppen din der du sitter: føttenes tyngde mot gulvet, kjenn bena dine--ryggen og magen, nakken og skuldrene … og hvordan armene dine henger løst og
hendene hviler i fanget----Bli oppmerksom på tankene dine, hvordan de kanskje kommer og går –
Hva føler du nå?– og hvor sitter denne følelsen? Bare kjenn etter –
Si til deg selv: dette er meg - med kroppen min, tankene mine og følelsene mine ….
I fantasien er alt mulig – og tenk deg nå at du går ut i deilig vær. Du er behagelig kledd,
og du går langs en liten sti. Du kjenner hvordan solen varmer og vinden rusker svakt i
klærne dine, det er godt å være deg. Du trekker inn luktene langs stien og du hører disse
lydene som du kjenner så godt -- fra insekter, fra fugler og fra vinden som rasler
(OBS litt avhengig av hvilken årstid det er – prøv likevel å være så nøytral som mulig).
Alt dette gir deg en god fornemmelse. Du kommer til et skogsholt. Foran deg ser du
mange forskjellige trær. Du stopper opp og ser på dem. Hvilke av trærne liker du best,
eller føler deg mest i slekt med? Gå fram til det treet og se opp på trekronen. Hvordan ser
treet ut?
Hvordan er greinene? Hva slags blader, nåler eller frukt bærer treet? -Hvordan er stammen på treet --- og barken – har den noen rifter eller ujevnheter?-I hva slags jord vokser treet, hvordan er røttene og hvordan er tilgangen på næring? -Står treet lyst eller litt i skyggen? – Står treet alene -- eller sammen med andre?
Tenk deg nå at du er dette treet.
Dette er deg … Dette er din jord og dine røtter. Dette er din stamme og dine blader. Står
du alene eller nær inntil noen?
I fantasien er alt mulig - og bare stå og kjenn hvordan det er for deg å være nettopp dette
treet
…. Hvordan har du det akkurat nå, og hva er dine kvaliteter?
…. Hvilke ressurser har du?
Så vil jeg at du skal forlate treet, gå samme veien langs stien og tilbake til rommet i det
tempoet som passer for deg. Ta vare på dette treet, det er ditt!
© Akershus Universitetssykehus
72
Samling 5
Vedlegg 3
OM Å AKSEPTERE
Ulike definisjoner
Anna Kåver har skrevet boka ”Å leve et liv, ikke vinne en krig” – om det å akseptere
Hun definerer akseptering slik:
”Med akseptering mener vi å velge å se, ha og holde ut med både den indre og den ytre
virkeligheten uten å flykte, unnvike, forvrenge eller dømme den, og å handle ut fra denne
virkeligheten på en effektiv måte og en måte som fører oss nærmere våre verdier og mål.”
En psykologisk definisjon er: ”Å tolerere følelser som er forbundet med en svært ubehagelig stimulus
eller situasjon, ved verken å vike unna, flykte, angripe, forvrenge eller dømme”.
”Å akseptere” betyr ”å godta noe eller noen uten begrensninger” – godta uten å endre.
Forskjellige tanker, følelser og indre reaksjoner er verken riktige eller gale, men de kan være mer
eller mindre hensiktsmessige.
”jeg er villig til, med alle mine sanser, å oppfatte situasjonen nøyaktig slik som den er her og nå”
– ikke evaluere eller dømme …
JEG …
- må være oppmerksom, nærværende for å oppdage og dermed akseptere
- må akseptere for å kunne komme ut av, forandre
- kan forverre situasjonen på sikt ved å avlede, flykte
ved å ha vanskelig for å utholde…, går smerten over til lidelse. …(?)
Å akseptere er ikke det samme som å like
Aksept betyr å se virkeligheten ”som den er”, orke å ta den på alvor og erkjenne det som finnes,
men
- jeg kan forandre virkeligheten kanskje
- jeg kan påvirke hvordan jeg vil reagere, hvordan jeg vil la min reaksjon komme til uttrykk
Samtidig er det viktig å respektere at virkeligheten er så forskjellig for oss mennesker
Aksept er ikke det samme som passivitet
- det er ikke å miste kontrollen! (prøver å oppnå kontroll gjennom flukt)
- tvert imot kan aksept gjøre meg mer aktiv til å finne løsninger – gi meg det jeg ønsker
meg
Falsk akseptering
- Det kan se ut som jeg har akseptert, men da kan det ”avsløres” ved at jeg ikke handler ut
fra hva som er relevant og hensiktsmessig i situasjonen
”ja, men …” – er et typisk svar og kommenta
© Akershus Universitetssykehus
73
© Akershus Universitetssykehus
- 74 -
Samling 6
Samling 6: Hvordan er det å være meg som forelder – 1år etter? Kommunikasjon - Evaluering
Hensikten med samlingen:
Deltakerne får igjen mulighet til å erkjenne hvordan situasjonen er, hvordan de har det nå – 1 år etter at
gruppen startet: de får oppdage og utdype sitt eget utgangspunkt og hva de nå vil videre.
Hvordan kan foreldrene best mulig kommunisere dette til andre?
Samlingens tema er hele kursets tema – det er det vi har sett på ulike sider av hver gang for å
BLI MER BEVISST HVEM JEG SELV ER:
- bli mer bevisst hva jeg er opptatt av som forelder nå og hva som påvirker meg
- hva fyller hverdagen i forhold til hvordan det var og hva jeg ønsket da gruppen startet for 1 år
siden? Hva ønsker jeg nå – har det endret seg?
- Hva vil jeg kommunisere til andre?
Dagens program
Oppmerksomhetsøvelse
Hvordan har det vært siden sist?
Eventuelt dikt om forandring - utvikling
Pause
Hvordan er det å være meg som forelder akkurat nå?
INNLEDNING: dette er kursets tema – hensikt: å se meg selv (Plansje 1) –
Det er en prosess, vi er i stadig forandring – og det skjer også mye med situasjonen rundt oss.
- SOL-oppgave:
PLANSJE 3
”Hvis jeg skulle si noe om hvordan det er å være meg som forelder, så vil jeg si at ….”
Dele 2 og 2, (ikke par) begynn med det viktigste (lese setningene kort for hverandre)
- Tegne – oppgave:
Uttrykk nå med form og farge hvordan det er å være deg som forelder akkurat nå …
Ta så fram tegningene fra samling 1 – og se på dem: Hva ser du?
- hvordan er det å være deg nå i forhold til da – hva har skjedd?
- hvordan er det å være deg som forelder i forhold til ”ønske-tegningen” din?
Dele i smågrupper; se på tegningen nå: hvordan er det? Utfordringer og muligheter, energi og ….
- og se på de tidligere tegningene --- hvordan ser det ut?
Lunsj
© Akershus Universitetssykehus
75
Samling 6
Kommunikasjon - kontakt
INNLEDNING til tema: det å formidle til og å ta i mot noe fra andre er utfordrende for oss mennesker!
På en måte er vi som mennesker like: vi har samme behov for å bli sett – Og samtidig har vi så
mange ulike erfaringer og forestillinger med oss, og vi har ulike håp og drømmer … kanskje …
Det er viktig å ”sjekke ut” vår egen forståelse av det som blir sagt med hverandre
Dikt Hans Børli: ”Et er nødvendig” – formidle til andre krever kontakt med meg selv!
-
Kontakt: kontakt-sirkelen:
§ hvordan skapes kontakt
§ hvordan opprettholdes kontakt
§ ulike former for kontakt …
§ kontakt er viktig – interaksjon gir erkjennelse og utviklingsmuligheter
Oppgave – om å oppnå kontakt
SOL: ”Det jeg forbinder med god kontakt er …”
PLANSJE 18
Tenk over ulike relasjoner når du ser på stikkordene dine, som:
Det som kjennetegner kontakten / det som preger meg
- når jeg snakker med barnet mitt er ….
- når jeg snakker med partneren min er…..
- når jeg snakker med ansatte i hjelpeapparatet er ….
- når jeg kommuniserer i jobben min er……
- når jeg snakker med andre foreldre er ….
EVT (hvis det er tid): La det dukke opp en person du har hatt/har god kontakt med.
Kjenn etter: – Det som kjennetegner denne personen er…..
Hvilke av disse egenskapene kjennetegner deg som kommunikasjonspartner?
Hvilke av disse egenskapene ønsker du skal kjennetegne deg som kommunikasjonspartner?
Hvilke av disse egenskapene ønsker du å forsterke hos deg selv?
(kanskje overføre fra en relasjon til en annen)
Deling i plenum
- med stikkord om kontakt på en blablokk
Oppsummering
-
Ulike former for kontakt – (få en kopi av fig. med sirkler…)
Hva kan jeg gjøre noe med? – og hva kan jeg gjøre?
Velg å holde fast på gode kontakter for deg!
Kontakt oppstår når jeg kan være tydelig, avgrenset
– hva betyr det for meg?
Når/ for at jeg er/jeg kan være tydelig og avgrenset da …”
© Akershus Universitetssykehus
76
Samling 6
Evt. fra ”Mine egenskaper” – ta fram igjen noe om hva du oppdaget: kanskje har oppdaget noe mer om
deg selv/ dine egenskaper i forhold til ressurser i kommunikasjon?
- Egenskaper er ressurser som jeg har i meg, men også følelser, tanker, temperament er slike
ressurser
- Andre ressurser i forhold rundt meg, abstrakte og konkrete … som jeg kan benytte i forhold til
min kommunikasjon med andre …
(EKS: - ha med noen andre til møter,
- strukturer for samarbeid og møtetidspunkt,
- avklaring av hensikt, innhold, videreføring av resultater/ konsekvenser osv…
- ulike former for avlastning)
Evaluering etter del II - i plenum – og eget evalueringsskjema
Tenk gjennom: Hvordan har det vært for deg å delta?
- hva har du oppdaget gjennom dette kurset?
-hva har vært viktig for deg ved det å delta i dette kurset?
-har du oppdaget noe/ blitt mer oppmerksom på noe viktig - og hva er det?
-hva var det som førte til dine oppdagelser/ bevisstgjøring?
-hva kunne med fordel vært annerledes?
SOL 1: ”Det jeg har oppdaget gjennom å være med i gruppen er ….”
Følge opp:
”Det som har gitt meg nye oppdagelser er …”
”De viktigste forandringene jeg har gjort er …”
PLANSJE 14
SOL 2: ”Det som har vært viktig for meg ved det å delta er …” - vært viktig for oppdagelsene mine
PLANSJE 15
(Ekstra: På en skala fra 0 – 10: hvilken betydning har det hatt for deg?)
Avslutning
Egen hjemmeøvelse – fra dagens oppdagelser
En viktig(ste) oppdagelse jeg vil ta med meg videre fra dagen i dag er
– hva kan være et lite steg videre i forhold til denne oppdagelsen? - Skriv en setning hver …
Hvordan har det vært å være her i dag?
© Akershus Universitetssykehus
77
© Akershus Universitetssykehus
78
GRUPPEREGLER
-
tid – sted
taushetsplikt
frivillighet
individ – gruppe
arbeidsbok
hjemme-oppgave
Hvis jeg skulle
si noe om hvordan
det er for meg
å være forelder,
så vil jeg si at …
Hvis jeg skulle ønske
meg noe som forelder,
så måtte det være…
Det som er
viktig for meg
som forelder
er ……
BURDE
: bytt ordet med
ØNSKER : er det sant?
Hvis ”ja” –bytt til
VIL
: er dette sant?
Hvis ”ja”:
- hva oppdager du?
- hva hindrer deg?
-
hva støtter deg?
Det som har
vært viktigst
for meg i dag
er ……
Det jeg vil ha i fokus,
gjøre noe med,
til neste gang
er ……
GLEDE
er for meg……
Det motsatte
av denne gleden
er for meg…
Legg merke til
hva som gir
deg glede og overskudd
i hverdagen
JEG
BALANSE
DILEMMA
Det jeg har
oppdaget gjennom
å være med i
gruppen er …
Det som har
vært viktig for
oppdagelsene
mine er …
Jeg er treet,
og jeg er …
Jeg er treet,
og jeg trenger …
Det å
akseptere
betyr for meg…
Det jeg
forbinder med
god kontakt, er…