Transcript Våpen i tidlig middelalder og høymiddelalder

Våpen i tidlig middelalder og høymiddelalder
Generelt er det bevart få våpen fra middelalder i Norge. Den kristne gravskikken uten
gravgods er en av hovedårsakene til at det er funnet så få våpen fra middelalder i forhold til
jernalder. Våpen kunne dessuten ha lang levetid fordi de gikk i arv og de kunne smis om når
de var utslitt. Når mange av våpenfunnene i tillegg er løsfunn uten en sikker kontekst, kan de
være vanskelige å datere nøyaktig. For middelalderske våpen mangler derfor de detaljerte
typologiene som er utarbeidet for jernaldervåpen. På bakgrunn av dette bygger beskrivelsene
nedenfor også på svensk og dansk materiale, samt skriftlige kilder og illustrasjoner.
Beskrivelsene er hovedsakelig rettet mot bruksrelaterte formendringer. Den stilmessige
variasjonen, eksempelvis i utsmykking av statusvåpen, er ikke inkludert her.
For øvrig kan man hente informasjon om og se bilder av gjestander som ligger i
museumsmagasinene i gjenstandsbasen http://www.unimus.no/arkeologi/sok.php. Basen er
felles for museene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.
Sverd
I middelalderen eksisterte det flere ulike sverdtyper, og overgangen mellom typene er
flytende. Det er likevel mulig å peke på visse hovedtendenser i utforming: I løpet av
middelalderen gjennomgikk sverdene en formmessig utvikling som igjen skyldtes utvikling
av kampmåte. Sverd fra 1000- og 1100-tallet var huggvåpen beregnet for nærkamp, med
etthåndsgrep og korte, brede og relativt elastiske blad med parallell egg, moderat spiss og
svært ofte en lang og bred hulslipning (”blodrille”). De eldste middelaldersverdene er dermed
tydelige etterfølgere av vikingtidens sverd. Gjennom påvirkning fra den vesteuropeiske
feudale rytterhær ble sverdene på 1200- og det tidlige 1300-tallet lengre og stivere,
hulslipningen smalere og kortere og spissen mer uttalt og forsterket. Da platerustningen og
strid til hest ble vanlig også i Norge i løpet av 1300- og 1400-tallet, ble sverdene stadig
lengre, tyngre, spissere og stivere. Også hjaltet ble lengre. I stedet for hulslipning fikk bladet
1
en rygglinje og dermed et rombisk tverrsnitt (Fig.7). På 1400-tallet var sverdet som
stikkvåpen fullt utviklet, og grepet utvidet til tohåndsgrep (Hødnebø 1972:527-531).
Når det gjelder utforming av hjaltet, peker Sigurd Grieg (1943:90-95; 1933:268-274) ut en
tidlig type fra ca. 1050-1100 som har oppoverbøyd overhjalt med femdelt knapp og
nedoverbøyd underhjalt (Fig.2, type 1). Prototypen må søkes i vikingtid (Fig.1, type O). Fra
slutten av 1100-tallet og utover på 1200- og 1300-tallet ble det vanlig med enkle hjalt med
rund eller oval knapp og rett underhjalt. Fra siste del av 1200-tallet stammer også en
sverdtype med rund eller oval knapp og nedoverbøyd underhjalt (Fig.2-5). En del 1400tallssverd har pæreformet knapp og rett eller nedoverbøyd underhjalt (Fig.5-6) (Grieg
1943:90-92; 1933:268-270).
Fig.1: De vanligste sverdtypene
i vikingtid ifølge Jan Petersens
system. Etter C. A. Nordman,
1943, i Hødnebø 1972:520.
2
Fig.2: Sverd fra 1000-, 1100- og 1200-tallet. I Grieg 1943:93.
Fig.3: Sverd fra 1200- og 1300-tallet. I Grieg 1943:95.
3
Fig.4: Sverd fra 1300-tallet. I Grieg 1943:97.
Fig.5: Sverd fra 1300- og 1400-tallet. I Grieg 1943: 101.
4
Fig.6: Sverd fra 1400- og 1500-tallet. I Grieg 1943:103.
Fig.7: Utvikling av sverdbladenes tverrsnitt gjennom middelalderen, fra bred
til smal hulslipning og etter hvert rygglinje. Fra
http://194.19.36.145/oi/kompendier/Sverd.html
5
Økser
Vikingtidens og middelalderens økser kan grovt deles inn i hovedkategoriene arbeidsøkser og
våpenøkser. Den tradisjonelle arbeidsøksen, som ikke har endret form i vesentlig grad opp
gjennom tidene, måtte ha en viss tyngde og en ikke for bred egg. Spesialdesignede
våpenøkser brukt i nærkamp var vanlige fra slutten av vikingtiden og gikk ut av bruk på
1300-tallet ettersom de var lite egnet som ryttervåpen. Generelt var våpenøksene lettere og
hadde bredere og tynnere blad enn arbeidsøksene. Eggen kunne være like bred som bladet var
langt, og nær eggen var øksene gjerne forsterket og gjort tyngre med en vulst. Våpenøksene
kan igjen deles inn i to hovedtyper: Bredbladete økser med utsvingt egg og skaftfliker av
typen Rygh 560 og skjeggøkser av typen Rygh 559 (henholdsvis Fig.8 og Fig.9, se også
Fig.10-11). Slike spesialdesignede våpenøkser var trolig mest brukt av det øvre
samfunnsjiktet. En må derfor regne med at også arbeidsøkser ble brukt som våpen ved behov
(Grieg 1943:119-123; Hødnebø 1975:649-654;
http://www.re.kommune.no/kunde/filer/G.A.Baardseth_Utstillingstekster(1).pdf).
Fig.8 (venstre): Rygh 560: Bredbladet øks med utsvingt blad. Fig.9 (høyre): Rygh 559: Skjeggøks.
Begge øksene er datert til vikingtid. Fra http://folk.uio.no/euleberg/ryghill/Norske_Oldsager.htm
6
Fig.10: Økser fra 1100-1400-tallet. I Grieg 1943:123.
Fig.11: Utvalg av middelalderske
økseformer. Flere har en markert
vulst eller forsterkning i fremre
halvdel nær eggen. I Hødnebø
1975:657-658.
7
Spyd- og lansespisser
Gjennom hele middelalderen ble ulike spydformer som er kjent fra jernalderen benyttet side
om side (Fig.12-13). Det er således ikke snakk om noen egentlig utvikling av spydene i
middelalderen. Spydene kunne enten kastes eller brukes i nærkamp til stikk og fekting, og
utformingen var for en stor del styrt av bruksområdet. Karakteristisk for kastespydene er
forholdsvis lange og slanke spydspisser som lett kunne trenge inn i motstanderens kropp.
Falen hadde liten diameter, ettersom et tykt skaft ville ha gjort spydet tungt å kaste.
Spydspisser med kort og bredt blad og stor diameter på falen, kan derimot henføres til
kategorien stikkspyd. Svært lange og slanke spisser kalles gjerne lansespisser. Lansespisser
brukt av krigere til hest hadde tverrhaker på hver side av tangen. Tverrhakene skulle hindre
spydet fra å trenge helt gjennom kroppen til motstanderen, som da kunne ha dratt med seg
spydkasteren i støtet slik at også han falt av hesten (Hødnebø 1971:507-516).
Fig.12: Utvalg av spydspisser fra yngre jernalder, fra venstre: Rygh 519, 520, 521, 523, 524, 526
og 530. Fra http://folk.uio.no/euleberg/ryghill/Norske_Oldsager.htm
8
Fig.13: Spydspisser fra 1100-1400-tallet. I Grieg 1943:115.
Dolker
En dolk er et kort stikkvåpen med en-, tve- eller fleregget klinge, håndsbredt grep og som
regel parerstenger eller -plater. I Norge var den tidlig-middelalderske dolken nært beslektet
med og kan være vanskelig å skille fra brukskniven: På 1100- og 1200-tallet var dolken som
regel enegget med tykk og bred rygg. Den liknet en stiv og spiss kniv og kan nærmest
betegnes som en ”knivdolk”. Dolken som krigsvåpen kom først i bruk mot slutten av 1200tallet. Dette har sammenheng med forsterkningen av ringbrynjer med lær og jernplater og
etterhvert utviklingen av platerustningen; dolken hadde en stiv og spiss odd som kunne trenge
gjennom brynjenes ringer og rustningens plater. Dolken som krigsvåpen hadde således sin
glansperiode på 1300- og 1400-tallet. Den vanligste dolktypen i norsk middelalder betegnes
som nyredolk på grunn av de nyreformede parerstengene eller -platene. Den eldste typen
nyredolk, som har halvkuleformede fremspring på skaftet, var trolig i bruk i Norge fra slutten
av 1200-tallet og ble vanlig på 1300-tallet (Fig.14, type 56-59). På 1300-1500-tallet var også
dolker med rett eller nedoverbøyd parerstang eller -plate i bruk (Fig.14, type 60 og 62-67).
Generelt var de eldste nyredolkene eneggete, mens yngre versjoner er tveeggete (Grieg
1943:110-112; Hødnebø 1958:143-146).
9
Fig.14: Nyredolker fra 1300-1600-tallet. I Grieg 1943:111.
Pilspisser til håndbue
I middelalderen ble det både brukt pilspisser med paralleller i jernalderen og nye varianter.
Blant typene med paralleller i jernalder kan nevnes bladformede pilspisser med mer eller
mindre markerte egghjørner (Fig.15, type a-c) og sylformede pilspisser (Fig.15, type i-j).
Pilspisser med bredt, trekantet blad (Fig.15, type m) og pilspisser med bred odd og lange,
markerte mothaker (Fig.15, type l) representerer derimot varianter som er karakteristiske for
middelalder. Skjeftingsdelen besto enten av en tange, som var vanlig hos vikingtidens
pilspisser, eller en fal. Pilspisser med tange ble trolig brukt frem til første halvdel av 1200tallet, mens falen hadde en lengre brukstid. Generelt ble pilspissenes utforming styrt av
bruksområdet. Stridspiler var gjerne lange og slanke, slik at de lettere kunne trenge gjennom
brynjer. Også pilspisser med mothaker kunne være særlig virkningsfulle og farlige i strid
(Færden 1990:293-295; Hødnebø 1968:275-278).
Pilspisser til armbrøst
Armbrøst er en kraftig bue som spennes på mekaninsk vis. I Norge ble armbrøst anvendt fra
1100-tallet av, men var trolig i begynnelsen forbeholdt det aller øverste samfunnssjiktet. På
10
1300- og 1400-tallet ble armbrøsten derimot brukt i stor utstrekning. Til armbrøsten ble korte
og kraftige piler anvendt som prosjektil. Blant annet kunne sylformede pilspisser brukes til
armbrøst så vel som til håndbue (Fig.15, type i-j). Fra 1400-tallet er det funnet korte
armbrøstpiler med rombeformet tverrsnitt og jevn overgang til falen (Fig.16, type a) (Færden
1990:294-295; Hødnebø 1968:277; 1956:238-243).
Fig.15: Pilspisser fra vikingtid
og middelalder. I Hødnebø
1968:278.
11
Fig.16: Pilspisser fra utgravningene i Gamlebyen i Oslo. I Færden 1990:294.
Køller
I eldre middelalder var køller først og fremst et bondevåpen, og kun i liten grad brukt av
fotsoldater. På 1300-tallet ble det vanlig å bruke køller i strid til hest. Med køllen kunne
rytteren knuse motstanderens hjelm eller brekke en jernkledd arm. De nordiske køllene var
vanligvis av bronse (Fig.17), men også stein kunne benyttes (Grieg 1943:124-125).
12
Fig.17: Ulike kølletyper fra middelalderen. I Grieg 1943:125.
Litteratur
Færden, Gerd 1990: Jakt- og stridsvåpen. I De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo.
Bind 7. Dagliglivets gjenstander – del I (red. Erik Schia og Petter B. Molaug). Akademisk
Forlag.
Grieg, Sigurd 1943: Hugg- og støtvåpen fra middelalderen. Separat ur nordisk kultur XII:B.
Våpen. Stockholm.
Grieg, Sigurd 1933: Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo. A. W. Brøggers boktrykkeri.
Oslo.
Hødnebø, Finn (norsk red.) 1975: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind XX.
Gyldendal Norsk Forlag.
Hødnebø, Finn (norsk red.) 1972: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind XVI.
Gyldendal Norsk Forlag.
Hødnebø, Finn (norsk red.) 1968: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind XIII.
Gyldendal Norsk Forlag.
Hødnebø, Finn (norsk red.) 1958: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind III.
Gyldendal Norsk Forlag.
Hødnebø, Finn (norsk red.) 1956: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind I.
Gyldendal Norsk Forlag.
13
Petersen, Jan 1919: De norske vikingesverd. En typologisk-kronologisk studie over
vikingetidens vaaben. Videnskapsselskapets skrifter. II. Hist.-filos. Klasse 1919. No. 1.
Rygh, Olaf 1885: Norske oldsager. Cammermeyer.
Nettsider
http://194.19.36.145/oi/kompendier/Sverd.html
http://www.re.kommune.no/kunde/filer/G.A.Baardseth_Utstillingstekster(1).pdf
14