Transcript Om rå de ne rundt Sloaros nord i Se tes dals hei ene er et el do ra

Fan­t as­tis­ke
Sloaros
Om­rå­de­ne rundt Sloaros nord i ­Se­tes­dals­hei­ene er et
­el­do­ra­do for dem som li­ker å kom­bi­ne­re tur­li­vet med ka­no­
pad­ling og ­ør­ret­fis­ke. Det er fullt mu­lig å få nok fisk til at
hele tur­føl­get kan spi­se seg met­te til mid­dag hver kveld!
Tekst/foto: Jon Er­ling Skåtan
58
Villmarksliv Villmarksliv xx-xx
tu­rens største: Lise kan for­nøyd vise
fram tu­rens stør­ste fisk på litt over en
halv kilo.
Man­ge mu­lig­he­ter: Det er ikke gjort
på én uke å ut­fors­ke alle mu­lig­he­te­ne
i det­te flot­te om­r å­det.
d
en fullas­te­de ka­no­en
glir bort­over vann­f la­
ten på det som­mer­
stil­le Holmevatnet.
Hver gang jeg set­ter
meg i en kano og tar de før­s­te åre­ta­ke­
ne, ten­ker jeg det sam­me: Det fin­nes
in­gen bed­re måte å ta seg fram på i na­
tu­ren! Vi er tre par. I vår stapp­ful­le kano
sit­ter fru­en, Lise på 12, en grå­hund og
en jämt­hund, for­uten all ba­ga­sje...
Fis­ke­snø­re­ne er al­le­re­de i van­net.
De fem ki­lo­me­ter­ne inn til Holmevas­
skilen går unna, uten at vi mer­ker
and­re tegn til fisk enn noen tun­ge
vak. Det skal være fin fisk i det sto­
re, re­g u­ler­te Holmevatn, men den er
van­ske­l ig å få på stang.
Vi tar ut­sty­ret opp de hund­re me­
ter­ne til Fisketjønn, men må ned­om
Holmevasstjønna for å prø­ve fis­ket
der. Holmevasstjønna er også kjent
for å ha fin fisk, men in­gen av dem vil
bite i dag. Det er ikke tegn til liv i van­
net. Vi går til­ba­ke til ka­no­ene og fort­
set­ter pad­le­t u­ren mot tu­r ist­hyt­t a ved
Sloarosvannet, som er da­gens mål.
Her, på gren­sen mel­lom Sul­dal og
Byk­le, er fis­ke­mu­lig­he­te­ne gode, og vi
har for­vent­nin­ger til et godt fis­ke. Det
er nok de tre voks­ne mann­fol­ka
Villmarksliv xx-xx Villmarksliv
59
som tar det­te mest al­vor­lig. For dem
blir det også uvil­kår­lig en slags kon­kur­
ran­se ut av det.
konkurranseinstinkt
Kon­kur­ran­sen er langt fra av det bein­
har­de sla­get, men det er all­tid moro å
være den som får flest og størst fisk.
Spin­ne­re, slu­ker, wob­ble­re, mark og flue
blir tes­tet i tur og or­den.
Vi har som målsetting at vi skal
met­te alle i tur­føl­get med fisk til mid­
dag hver dag. All fis­ken skal fi­le­te­res,
og det går med en del fisk. Uan­sett
stør­rel­se fi­le­teres den bein­f ri og til­be­
re­des på uli­ke må­ter hver dag.
Mid­da­ge­ne tas på al­vor når vi er på
tur. Det er der­for med man­ge uli­ke in­
gre­d i­en­ser og godt drik­ke i sek­ke­ne.
Det kan en til­la­te seg på ka­no­t ur når
en ikke skal bære sær­l ig langt.
tu­r ens før­s ­t e ør­r et
I Fisketjønn får vi tu­rens før­s­te ør­re­ter.
Fis­ke­ne vi får her, er noe mag­re.
De 800 me­ter­ne fra Fisketjønn og
ned i Sloarosvannet må ka­no­ene på
land. Vi drar de let­te ka­no­ene et­ter oss.
Det er en kort og en­kel bæreetappe.
I Sloarosvatnet be­g yn­ner vi å ane
at det kan bli bra med fisk på tu­ren.
Før vi er fram­me ved hyt­t a, har vi fisk
nok til kvel­dens mid­dag. De fles­te fis­
ke­ne vei­er rundt 300 gram, og det er
nok til at de ved hjelp av litt fin­sle­
pen tek­n ikk kan fi­le­te­res til fine, små,
bein­f rie fi­le­ter.
I dag er mid­da­gen fis­ke­sup­pe som
la­ges fra bunn av med mye godt i.
Fisk som ikke bru­kes i sup­pa, får seg
60
Villmarksliv Villmarksliv xx-xx
Lånt hyt­te: Ved
Skurevatn får vi
låne ei hyt­te av en
vel­vil­lig grunn­ei­er.
en run­de i røk­ov­nen vi drar med oss
rundt. Så har vi litt til på­legg også.
Fis­ket fort­set­ter nes­te dag. Det vi­
ser seg at ørreten tar på omtrent alt
den ser­ve­res, og nye fis­ker hales opp
i ka­no­en på tu­ren nord­over i Grave­
vatni og Einarshytt.
Mel­lom van­ne­ne er det kor­te bæ­
reetapper på un­der to hund­re me­ter.
Ned til Einarshytt er det bratt, men
strek­n in­gen er kort. Vi plan­leg­ger å
over­nat­te i ei hyt­te vi har fått låne
ved Skurevatn. Her er det også en båt
Lise også. Det er lett­vint å sit­te i ka­no­en
sam­men med hun­de­ne og la en wobb­
ler hen­ge i et snø­re. Der­med har det
blitt noen fis­ker på hen­ne også, men
hel­ler ikke wob­ble­ren har hittil lurt fisk
stør­re enn 400 gram.
Idet vi for­be­re­der land­gang ved inn­
løpsosen av Einarshytt, ro­per Lise:
– Den­ne er stør­re!
Jeg hjel­per hen­ne med å håve fis­
ken. Den vi­ser seg å mang­le noen få
gram på å pas­se­re halv­k i­lo­en, og Lise
kon­sta­te­rer at hun le­der kon­k ur­ran­
sen om tu­rens stør­ste fisk,
Vi fis­ker oss til­ba­ke til Sloaros, og
også den­ne kvel­den er det mat nok.
Lett­sal­tet ør­ret med litt svart pep­per
gjør seg godt i røk­ov­nen. Varme, røde,
ny­røk­te, bein­frie fis­ke­fi­le­ter med po­tet­
sa­lat er den­ne kvel­dens høy­de­punkt.
storfiskeren lise
Nes­te dag tar vi en dags­tur vest­over. Vi
pad­ler til ut­lø­pet av Langevann, og det
er bare et par hund­re me­ter å dra ka­no­
en opp i van­net. Det er man­ge små øyer
«Snø­ret skjæ­rer i van­net når den drar ut
til si­den, og vi er sik­re på at det vir­ke­lig
er stor­fisk på gang.»
vi kan låne, så ka­no­ene blir et­ter­latt
ved Einarshytt.
I Skurevatn fort­set­ter fis­ke­bet­tet, og
vi drar fisk jevnt og trutt. Det blir man­
ge gode fi­le­ter, som stekes til middag.
Om nat­t a reg­ner og blå­ser det litt.
Det er frisk høy­f jells­luft vi står opp til
nes­te dag, som ser ut til å bli sol­f ylt. Slikt
veks­len­de vær er ofte godt fis­ke­vær.
mange gode plasser
Da vi kom­mer til­ba­ke til ka­no­ene, fort­
set­ter fis­ket. I om­rå­det vi pad­ler, er det
meng­der av gode fis­ke­plas­ser. Vi kom­
mer sta­dig til inn­løps- og utløpsoser,
pas­se­rer fine kul­per i bek­ke­ne og kan
vel­ge og vra­ke blant od­der og buk­ter i
van­ne­ne.
Så len­ge ka­no­en er i be­ve­gel­se, fis­ker
og skjær ved ut­lø­pet av Langevann.
Lise lar den lil­le flytewobbleren skli
ut fra ka­no­en. Da snø­ret stram­mer
seg, sit­ter det til­s y­ne­la­ten­de fast, men
hun på­står at det er fisk på.
Sam­men­l ig­net med de and­re fis­ke­
ne vi har fått, vir­ker den­ne mye spre­
ke­re. Snø­ret skjæ­rer i van­net når den
drar ut til si­den, og vi er sik­re på at
det vir­ke­l ig er stor­fi sk på gang. Den
er tung å dra inn, mest for­d i den hele
tida skje­ner til si­den.
Vi blir nok litt skuf­fet da vi en­de­
lig får se ørreten. Kro­ken har fes­tet
seg un­der fis­ken, som da får mye mer
kraft i dra­get, og den vir­ket derfor
mye stør­re enn den var.
Men en fin fisk er det, og vek­t a
pas­se­rer så vidt halv­k i­lo­en. Lisa har
kjekt å vite
Om­r å­d et vi pad­let i, dek­kes av kart­
blad M711 1414 III, Brei­ve.
An­k omst: Kjør til Nes­fla­ten i Sul­dal
og inn til Sandvatn. Her er det bom
som det er van­ske­lig å få nøk­kel til. En
pad­ler der­for over Sandvatn (fin fisk
her også), føl­ger an­leggs­vei­en i 3 km til
Holmevatn. Så er det bare kor­te tu­rer
el­ler bæ­r in­ger til et utall av fis­ke­vann.
Fis­k e­k ort får en ved å kon­tak­te
tu­r ist­kon­to­ret på Hov­den, el­ler på nett:
www.hovden.com
tu­rens største: Lise kan for­nøyd vise fram tu­rens stør­ste
fisk på litt over en halv kilo.
der­med økt sin egen le­del­se i tu­rens
­fi s­ke­kon­k ur­ran­se.
rester etter gruvedrift
Midt på Langevann går vi i land og får
med oss tu­rens kul­tu­rel­le inn­slag. Her
er det gam­le res­ter et­ter gru­ve­drift.
Vi går i land og tar tu­ren opp til den
gam­le, kjen­te stein­a l­der­bo­plas­sen
ved Storhedder. Her er det ru­ner og
hel­le­r ist­n in­ger som er ris­set inn i den
myke fyllittsteinen.
Flo­ra­en i det­te om­rå­det er et ka­pit­tel
for seg selv. Når det er fyl­litt i grun­nen,
er det kalk nok til at flo­ra­en blir eks­tra
rik. Det er den­ne berg­grun­nen som gjør
at om­rå­de­ne her oppe ikke er så hardt
ram­met av sur ned­bør slik som len­ger
sør. Her har det vært godt fis­ke hele tida.
hjemtur
gode fis­ke­fan­ge­re: To far­ge­
va­r ian­ter av Lil­la­uren, en Ra­pa­lawobb­ler og ei svart, lita tu­be­f lue
skaf­fet fis­ker­ne flest fis­kefi­le­ter.
man­ge mu­lig­he­ter: Om­r å­det rundt
Sloaros er kjent for godt fis­ke og man­ge
fine fis­ke­plas­ser. Val­borg og Rei­dar San­dal
(til venst­re) og Yng­vild og Pe­ter Her­man­sen
(til høy­re) ved innløpsosen til Gravevatni.
Hjem­tu­ren har noe ve­mo­dig over seg, slik
det ofte er et­ter en vel­lyk­ket tur. Det reg­
ner lett, og ka­no­en går lik­som litt tyng­re.
Vi prø­ver å sum­me­re opp hvor
mange fisker vi har fått. Vi har mis­tet
tel­l in­ga, men det er langt over hund­re.
Hvem som har fått flest, har for lengst
gått i surr, men i det min­ste er alle
klar over hvem som har fått de stør­
ste! Det er Li­ses to halvkilosfisker.
Men vi vet at det er mye stør­re fisk
i om­rå­det – kan­skje i et av van­ne­ne
vi ikke rakk å be­sø­ke. Mu­l ig­he­te­ne
er man­ge i det­te om­rå­det, og kan­skje
kom­mer vi til­ba­ke en vak­ker dag og
tar stor­ør­re­ten?
Villmarksliv xx-xx Villmarksliv
61