Transcript Hvilken kontaktlinse er den beste for min kunde?

Fagartikkel
Hvilken kontaktlinse er den beste
for min kunde?
Anna Sulley møtte den australske forskeren professor Noel Brennan på samlingen til ”Tear
Film and Ocular Surface Society” i Firenze for å diskutere hvordan den nyeste forskningen
kan gjøre det lettere å velge riktig kontaktlinsemateriale og -modalitet.
Tekst: Anna Sulley
Dette intervjuet med professor Noel
Brennan ble opprinnelig utgitt på engelsk
i Optician (241; 6292: 30-34) men er nå
godkjent for publisering i oversatt versjon
her i Optikeren. Artikkelens utarbeidelse
og oversettelse er støttet av Johnson &
Johnson Vision Care.
HOVEDPUNKTER
• Selv om oksygen er viktig for
hornhinnens fysiologi, er dette ikke
det viktigste kriteriet ved valg av
silikonhydrogellinser (SiH-linser)
• Oksygenforbruk er den beste
parameteren for måling av
oksygentilførsel, ikke oksygentrans missibilitet (Dk/t)
• Alle nåværende SiH-linser tilfreds stiller kravet til Dk/t-verdi for
dagbruk, og sørger da for 100%
oksygenforbruk sammenlignet med
det som er normalt for hornhinnen
• Andre linse- og materialegenskaper
som er viktige for kontaktlinsens
ytelse er overflaten (glatthet, eller
friksjonskoeffisient, og fukteevne),
modulus og linse- og kantdesign
• Komfort er den viktigste parameteren
for den som bruker kontaktlinsene,
og er relatert til en optimal balanse
mellom linseegenskapene
• Det er ingen sammenheng mellom
Dk/t og komfort, men det er en
sammenheng mellom komfort og
overflateglatthet, modulus og
vanninnhold, og den viktigste
faktoren knyttet til komfort er glatthet
Professor
Noel Brennan
44
Optikeren 2/2012
Hva er kontaktlinsenes viktigste egenskaper,
og hvordan kan linsetilpasseren bruke disse
til å velge den beste kontaktlinsen for brukeren?
Dette er tilsynelatende et enkelt spørsmål, men det har opptatt kontaktlinseforskere og linsetilpassere i flere tiår.
Siden tidlig på 80-tallet har Noel
Brennan vært en foregangsmann innenfor denne forskningen, og han har deltatt
i noen av de viktigste debattene vedrørende kontaktlinser, for eksempel: Har
oksygen noen betydning? Hvorfor er
noen linser mer komfortable enn andre?
Og hvordan kan vi gjøre kontaktlinsebruk tryggere? Siden hans første omtalte
publikasjon om oksygentilgjengelighet
under hydrogellinser i 1982, har Brennans navn vært å finne på mange av de
viktigste publikasjonene innenfor dette
området, sammen med en rekke fremtredende kontaktlinseforskere. Leo Carney, Irving Fatt, Brien Holden og Nathan
Efron er bare noen av hans mange samarbeidspartnere gjennom årene.
I sin Melbourne-baserte konsulentvirksomhet og praksis, der han arbeider
sammen med sin kone Chantal Coles,
har Brennan gjort forskningsarbeid for
de fleste større, multinasjonale produsenter av kontaktlinser og kontaktlinsevæsker, og han har publisert mer enn 300
vitenskaplige avhandlinger, informative
artikler og konferansesammendrag. Helt
fra hans tidlige forskning på oksygenegenskaper og initialkomfort, har mye av
Brennans arbeid dreiet seg om egenskapene til myke kontaktlinser. I den senere
tid har han hatt innflytelse i diskusjonen
om oksygentransmissibilitet (Dk/t) og det
påståtte behovet for kontaktlinser med
høyere og høyere Dk/t-verdi.
Oksygen: jo mer, jo bedre?
Selv om det er enighet om at silikonhydrogellinser (SiH) er bedre for hornhin-
nens fysiologi enn konvensjonelle hydrogellinser, er det ikke like stor enighet
om hvor høy Dk/t-verdien må være for
å oppnå et optimalt fysiologisk resultat. Noen forfattere mener at man bør
forvente stadig større fordeler ved å øke
Dk/t-verdien, mens andre mener det vil
være liten forskjell mellom de ulike SiHlinsene. Spesielt gjelder det ved dagbruk
når øynene er åpne. Så er oksygen, og
Dk/t, egentlig så viktig, og er det den
første faktoren man bør ta hensyn til ved
valg av linser?
”Jeg tror oksygentilførselen i og for
seg er viktig, men ikke så avgjørende som
vi trodde,” sier Brennan. ”Når SiH-linsene kom på markedet, trodde vi at den ekstra oksygentilførselen med disse linsene
ville løse problemet med infeksjoner ved
døgnbruk, og kanskje til og med problemet med infiltrater ved kontinuerlig bruk.
Det er ikke tilfellet.”Hvis høy DK/t-verdi
eliminerer rødheten på limbus og konjunktiva som vi ser ved bruk av hydrogellinser, og reduserer nivået av cellulære
endringer, for eksempel polymegatisme,
er det ikke da en fordel? ”Det er bra å ha
disse fordelene, og i det store og hele er
det bedre å ha dem enn ikke å ha dem.
Så det er absolutt best å velge SiH-linser
fremfor hydrogellinser.”
For Brennan er en av de største fordelene med SiH-linsene at de ikke gir
neovaskularisering. ”Neovaskularisering,
sammen med infeksjon, er en synstruende tilstand – skjønt kronisk, og ikke akutt.
Det er imidlertid ikke nødvendig med en
perifer Dk/t-verdi på mer enn rundt åtte
enheter for å unngå signifikant neovaskularisering ved dagbruk.”
“Hvis du ser på den perifere Dk/tverdien til hydrogellinser, oppnår de fleste av disse maksimalt rundt åtte enheter
for linser med minusstyrker. Det er noen
få som gjør det litt bedre, men en hydrogellinse som ACUVUE® 2, for eksempel,
Fagartikkel
vil sjelden gi signifikant neovaskularisering, selv ikke ved moderate styrker.”Men
han erkjenner at fordelen med å unngå
limbal og konjunktival rødhet (figur 1)
ved en høy Dk/t-verdi sannsynligvis
verdsettes høyere av linsebrukeren og
linsetilpasseren, fordi øynene generelt ser
hvitere ut.
Så er oksygen fremdeles det viktigste
kriteriet? Ikke nødvendigvis, sier Brennan, skjønt en god balanse mellom egenskapene er nødvendig ved valg av linser.
”Du kan ikke ha en linse med null oksygen – det er en terskel man må forholde
seg til. Denne terskelen er mye lavere enn
enkelte har antydet.”
“De angitte tersklene er etter min
mening svært misledende, og er heller
ikke godt nok underbygget vitenskapelig. En perifer Dk/t-verdi på litt over 30
er omtrent det som er nødvendig for dagbruk. Så snart du beveger deg inn i SiHkategorien, er du på dette nivået. Så langt
jeg kan se, har alle dagens SiH-linser en
Dk/t-verdi som samsvarer med dette.”
Hvilken metode er best
for sammenligning av
oksygentilførsel?
Debatten som har pågått i den senere tid,
har fokusert på de ulike måtene produsentene rapporterer oksygenytelse på,
fordelene og ulempene ved hver metode,
og hvilken metode som er mest relevant
og hensiktsmessig. Brennan har vært en
viktig deltager i debatten og har utfordret
den tradisjonelt angitte verdien.
“Dk/t er den mest kjente parameteren for måling. Irving Fatt introduserte
denne i 1969, og det tok ham 20 år å få
forskere og linsetilpassere med på laget.
Innen den tid hadde han erkjent at metoden ikke var så god som han hadde trodd.
Hvis hornhinnen befinner seg under en
linse med Dk/t på 200, så vet vi ikke om
den får dobbelt så mye oksygen som under en linse med Dk/t på 100. Sannsynligvis gjør den ikke det. Hvis du har en
kontaktlinse med Dk/t på 100, hvordan
fungerer øyet med denne linsen, sammenlignet med å være uten denne kontaktlinsen? Dette vet vi egentlig ikke.
”Fatt mente at oksygenfluks var en
måte å fastslå oksygentilførselen til hornhinnen på, men den er vanskelig å måle
og å beregne. Du må vite noe om hornhinnens gjennomsnittlige forbruk, eller
det partielle oksygentrykket under en
linse, for å gjøre slike beregninger.” (Tabell 1)
or Brennan virket beregningene som ble
F
brukt for fluks og forbruk relativt robuste,
men det som er viktig, er at forbruket
stemmer overens med de kliniske observasjonene. ”Grunnen til at forbruket er
den ultimate indikatoren, er at dette er
mengden oksygen som i realiteten metaboliseres, og det er derfor direkte relatert
til mengden energi som produseres for
hornhinnens funksjon. Det er avgjørende
at vi ser på det på denne måten hvis vi
ønsker å vite hva hornhinnen gjør fysiologisk. Slike beregninger gjør det også
mulig for oss å teste om eksperimentelle
resultater faktisk gir mening, og det viser
seg at ikke alle resultater har gitt mening
tidligere.
”Hvis oksygenforbruket er den beste
parameteren, hva sier dette oss om nåværende SiH-linser for dagbruk? ”Ved
dagbruk vil alle SiH-linser i alt vesentlig sørge for 100 prosent oksygenforbruk
over cornea sammenlignet med hva som
er normalt,” sier Brennan. ”Mot den perifere delen kan dette falle til 95 prosent for
linser med høy minusstyrke med en lavere Dk totalt, men et gjennomsnittlig forbruk på 95 prosent over hele hornhinnen
er sannsynligvis akseptabelt. Den sentrale delen av hornhinnens stroma kan få
mindre oksygen ved bruk av linser med
svært høy plusstyrke, men på grunnlag
av linsene vi har sett på så langt, opp til
+6.00D, er det normal hornhinnerespirasjon under alle silikonhydrogellinser.”
“Det er mange paralleller i forholdet
mellom oksygenforbruk og Dk/t, og mellom hornhinneødem og Dk/t. Over en
Dk/t-verdi på omkring 20 til 24 ser man
ikke hornhinneødem ved dagbruk (Holden & Mertz-kriteriet). Dette stemmer
svært godt overens med Dk/t-verdien der
hornhinnens oksygenforbruk under en
kontaktlinse er det samme som når det
ikke brukes kontaktlinse.
”Med tanke på at det tok 20 år før
Dk/t-metoden ble anerkjent, er Brennan
innforstått med at det kan ta litt tid før
linsetilpassere og forskere anerkjenner
forbruksmodellen, men han tror at mange er mottakelige for denne nye måten å
vise oksygenytelse på. ”I begynnelsen var
oppfatningen ’jo mer oksygen, jo bedre’.
Jeg tror folk nå har innsett at ved å praktisere dette, så må du kompensere når det
gjelder andre parametere.”
Han peker på at den første SiH-linsen som kom på markedet, fremdeles er
linsen med høyest Dk/t-verdi. Alle linser
som har kommet etter denne, har der-
Professors Noel Brennan og nå avdøde Irving
Fatt i en betydningsfull intellektuell debatt om
temaet oksygentransmissibilitet (foto stilt til
disposisjon av professor Nathan Efron)
med lavere Dk/t-verdier. ”Et annet viktig
motargument til høyere og høyere Dk/tverdier er at oksygennivået åpenbart ikke
er relatert til risikoen for infeksjon. SiHlinser reduserte ikke forekomsten av infeksjoner, noe som viser at oksygen ikke
er avgjørende,”legger han til. ”Det er sant
at vi pleier å se en redusert alvorlighetsgrad av keratitt med silikonhydrogellinser
sammenlignet med hydrogellinser, men
til dags dato ser vi ingen tegn til variasjon
innenfor denne kategorien på grunnlag
av Dk/t.”
Har SiH-linser redusert
forekomsten av inflammasjon
og infeksjon ved døgnbruk?
Om Brennans syn på oksygenbehov ved
dagbruk er tydelig, så er han mindre
sikker på om SiH-linser oppfyller alle
behovene ved døgnbruk. ”Med de høyeste Dk/t-verdiene vi har hatt så langt,
oppstår det fremdeles hornhinneødem
ved bruk av linser om natten. Vi vet ikke
nøyaktig hva dette betyr, men min personlige oppfatning er at vi sannsynligvis
bør unngå døgnbruk når den årlige risikoen for infeksjon fremdeles er 20 per 10
000 med SiH-linser. Dette ble ansett som
ikke-tilfredsstillende med hydrogellinser,
så hvorfor skal det være annerledes med
SiH-linser?”
Brennan stiller også spørsmål ved om
det har vært tilstrekkelig offentlig debatt
om dette temaet, og han fremhever at
forekomsten av inflammasjon ved døgnbruk er større med SIH-linser enn med
hydrogellinser. Så hva skal til for å redusere forekomsten av infeksjon og inflammasjon?
”Vi forsøkte med endagslinser i den
tro at tilsmussing av linsene skapte et
miljø der mikrober kunne formere seg og
øke risikoen for infeksjon. Endagslinser
Optikeren 2/2012
45
Fagartikkel
Tabell 1: Oksygentilførsel
• Oksygentransmissibilitet (Dk/t) er
mengden oksygen som kan passere
gjennom en kontaktlinse i luft
(per enhet partiell trykkforskjell over
linsen).
• Oksygenfluks er mengden oksygen
som i realiteten passerer gjennom
en linse på øyet.
• Ekvivalent oksygenpotensial eller
-prosent (EOP) forutsier det partielle
trykket av oksygen (dvs. trykket som
utøves av oksygen alene) på
hornhinnens fremre overflate.
• Hornhinnens oksygenforbruk er
mengden oksygen som i realiteten
forbrukes av hornhinnen.
og SiH-linser har en lang rekke andre
fordeler, men de løser ikke infeksjonsproblemet. Så nå beveger vi oss mot antimikrobielle overflater. Igjen er det gode
grunner til å tro at dette kan hjelpe, og
det er optimisme innenfor forskningsmiljøet.”
Ny forskning utført av Suzi Fleiszigs
gruppe har vist at tiden bakteriene blir
værende på øyet har innvirkning på virulensen. Brennan forklarer at Fleiszig
inokulerte baksiden av en kontaktlinse
med Pseudomonas, plasserte linsen på et
museøye og ventet for å se når det ville
oppstå infeksjon. ”Endelig, etter sju dager, ble øynene infiserte. Forskere hadde
ikke oppnådd dette før – det ser ut til at
de rett og slett ikke hadde ventet lenge
nok,” sier Brennan.
Forskerne tok så linsene fra de infiserte øynene, plasserte dem på friske
øyne og ventet for å se hvor lang tid det
tok før disse øynene ble infiserte. Utrolig
nok oppdaget de at bakterien hadde blitt
mer virulent av å leve i et okulært miljø.
Det tok nå kun to dager før det oppsto
infeksjoner. ”Så ved døgnbruk gir vi bakteriene muligheten til å bli i et miljø i en
lengre periode og gjennomgå endringer
som gjør dem mer virulente – og det er da
de angriper øyet. Med dagbruk der linsen
fjernes og desinfiseres virker det som om
man forhindrer dette.”
I overensstemmelse med resultatene
fra Fleszigs gruppe antyder enkelte at perioder med døgnbruk som ikke overskrider sju dager, for eksempel fleksibel bruk
noen få netter, kan anses som sikrere.
Tidlig forskning med hydrogellinser viste
en lavere risiko for infeksjon med færre
netter døgnbruk. Brennan sier han var en
sterk forkjemper for kortere perioder med
46
Optikeren 2/2012
utvidet bruk fra starten av. ”Døgnbruk eller fleksibel bruk en gang i blant kan være
nyttig.”
Figur 1: Limbal hyperemi (bilde hentet fra
Contact Lens Management Handbook)
Er det døgnbruk linsebrukere og linsetilpassere ønsker, eller er andre egenskaper,
for eksempel komfort, viktigere? I henhold til Brennan er det komfort og enkelhet brukerne ønsker seg.
Endagslinser er optimalt når det gjelder enkelhet. For de fleste brukere er det
ikke noe problem å sette inn og ta ut linsene. Det har vist seg at det er rengjøringen av linsene de fleste brukerne ønsker
å slippe.
”Vi fikk oss noen lærepenger da SiHlinsene ble lansert – behovet for døgnbruk var ikke så stort som vi hadde forventet at det skulle være. Linsebrukere
og linsetilpassere stod ikke i kø når dette
ble gjort mulig med SiH-linsene. Mye av
grunnen var tilbakeholdenhet fra linsetilpassernes side, men brukerne hadde
egentlig ikke så stort behov heller.”
Hvilke andre egenskaper
er viktige?
Faktisk kan høyere Dk-verdier i SiH-linser være forbundet med en rekke negative effekter, som en konsekvens av materialegenskapene som er nødvendige for
å oppnå høy transmissibilitet.
I tillegg til oksygen peker Brennan ut
modulus som den egenskapen som har
størst betydning. ”Det sier seg selv at modulus har en effekt. Jo høyere Dk, desto
høyere modulus – noe som medfører en
rekke potensielle bivirkninger. Både ”superior epithelial arcuate lesion” (SEAL),
konjunktival epitelial splitting, kontaktlinserelatert papillær konjunktivitt
(CLPC) og mucinballer er forbundet med
modulus, og det samme er redusert komfort.
”Materialets tykkelse bidrar i tillegg
til stivheten til en linse – husk at modulus
gjelder materialet, mens stivhet gjelder en
linse. Hvis du dobler linsens tykkelse, blir
den faktisk fire ganger stivere, og linser
med høy styrke er derfor betydelig stivere
og kan medføre refraksjonsendringer og
uønsket ortokeratologi.”
Det kan imidlertid være viktig å ha
riktig modulus, ettersom det gir tilstrekkelig stivhet til en linse slik at den kan
bevege seg ved blunking. ”Hvis den er
for myk, kleber den seg til øyet og vil ikke
bevege seg, noe som fører til utilstrekkelig tåreutveksling.” ”Linsebevegelse sørger også for å fjerne debris under linsen.
Dette er spesielt viktig ved døgnbruk,”
legger han til.
Overflateegenskaper er en annen
faktor som må vurderes, og som bestemmes av selve materialet. ”Enkelte
av overflatene er behandlet, andre er det
ikke, men det vi har funnet ut, er at overflateglattheten (friksjonskoeffisienten) er
en hovedfaktor når det gjelder komforten ved kontaktlinsebruk. Linseoverflaten kan også ha mekaniske effekter, som
for eksempel SEAL, mucinballer, CLPC
og blunkerelatert epiteliopati (LWE – lid
wiper epitheliopathy).”
Blant andre materialegenskaper har
vanninnholdet sannsynligvis bare betydning for modulus, og dehydrering er ikke
noe stort problem med SiH-linser, sier
Brennan.
Linsedesign er imidlertid en viktig
faktor, ettersom det er relatert til både
komfort og linsebevegelse. ”En dårlig tilpasset linse eller dårlig kantdesign fører
ofte til ubehag og synsproblemer. Jeg er
ikke sikker på om vi har kommet i mål
der ennå. Det finnes nye måter å designe
linser på hvis vi ser lenger enn hornhinnen. Om vi for eksempel ser på sklera ved
bruk av OCT (optisk koherenstomografi)
– vil dette gjøre oss i stand til bedre design i fremtiden.”
Hvorfor er noen linser mer
komfortable?
Okulær fysiologi vil kanskje fortsatt være
viktig for linsetilpasseren, men komfort
er den viktigste egenskapen for kontaktlinsebrukeren. Er komfort relatert til en
balanse mellom linseegenskaper, eller er
det bestemte egenskaper du må ta hensyn til for å velge de optimale linsene?
Brennan har sett på over 700 utprøvinger for å finne svaret på dette spørsmålet, og han sier det er myter om komfort han ønsker å avlive. ”Én myte er at
SiH-linser er mer komfortable enn hydrogellinser – dette er ikke alltid riktig.
En annen myte er at Dk/t og oksygen
Fagartikkel
påvirker komforten – dette er heller ikke
riktig. En tredje myte er at alle SiH-linser
har samme komfortnivå –forskningen vår
viser at det definitivt er forskjeller mellom
ulike materialer, og tilbakemeldingene fra
linsetilpassere støtter dette.
”I våre studier brukte testpersonene en rekke ulike linser i én måned, og
vi målte komfortforskjellen mellom de
ulike materialene. Det mest komfortable
materialet hadde en SiH-linse (senofilcon A, ACUVUE® OASYS®), men den
nest mest komfortable linsen var en hydrogellinse (etafilcon A, ACUVUE® 2).
Deretter så vi på materialegenskapene,
for eksempel modulus, Dk/t og overflateglatthet (dvs. friksjonskoeffisient), og
korrelerte hver av disse med komfortdataene.
”Vi fant ikke noe forhold mellom Dk/t
og komfort, men vi fant en sammenheng
mellom komfort og vanninnhold, modulus og overflateglatthet. Vi la alle resultatene inn i en multippel regresjonsanalyse
og fant at den egenskapen som viste seg
å ha mest å si for komforten, var glatthet.
Så min oppfatning er at når vi ser på hva
som gjør en linse komfortabel, så er det
overflaten som er viktigst.
Det har vært ulike teorier om hvilken
mekanisme det er som fører til ubehag,
men nyere forskning har endret vår tenkemåte, som Brennan forklarer: ”Én teori
var at tårefilmen ble forstyrret og førte til
uttørking av bulbære konjunktiva. Andre
teorier var at det var interaksjon mellom
linsekanten og øvre øyelokk, eller at fordamping fra kontaktlinsens forflate førte
til uttørking av hornhinnen.”
”Alle disse teoriene har eksistert en
stund, men jeg mener bestemt at det er
forholdet mellom palpebrale konjunktiva og kontaktlinsens overflate som fører til ubehag. Dette stemmer godt overens med arbeidet til Don Korb, som fant
en sterk forbindelse mellom staining av
konjunktivas blunkedel – ”lid wiper”
(LWE, figur 2) og komfort.”
”Tenk på hvor langt denne delen av
øyelokket beveger seg over linsen: 1 cm
opp og 1 cm ned for hvert blunk, 6–10
ganger per minutt, 60 minutter per time,
16 timer per dag, 365 dager per år – det
betyr at øyelokket beveges over 40 km
over linsens overflate på ett år. Tenk på
det, øyelokket gnisser mot en overflate i
40 km – selv om overflaten var helt ren og
glatt, er det skremmende mye. Hovedsaken er at overflaten må være glatt, svært
glatt. Vi har ikke innsett dette før, men nå
forstår vi hvordan det henger sammen og
gjør noe med det.”
Figur 2: Blunkrelatert epiteliopati (LWE)
(foto stilt til disposisjon av THE VISION CARE
INSTITUTE™)
et er ulike fremgangsmåter for å bedre
D
linseoverflatens fukteevne, for eksempel
overflatebehandling eller integrerte fuktekomponenter, men er det forskjeller
mellom de resulterende overflateegenskapene? ”Plasmaoverflatebehandling
virker, men er ikke alltid 100 prosent varig. Men uansett hva du gjør med overflaten, så er det reduksjon av friksjonskoeffisienten som ser ut til å gi det beste
resultatet.
”De siste funnene når det gjelder
komfort, kan gjøre det lettere å forutsi
hvilke pasienter som vil kunne bruke
kontaktlinser uten problemer. ”Vanlige
spaltelampefunn, for eksempel rødhet,
corneal staining og dårlig tårefilmkvalitet,
som vi tradisjonelt vurderer før tilpassing,
ser ikke ut til å kunne relateres godt til
komfort. Gode indikatorer er blunkrelatert epiteliopati (LWE) og øyelokkparallelle konjunktivalfolder. Se også på meibomske kjertler, ettersom ekspresjon av
kjertlene og øyelokkhygiene kan gjøre en
stor forskjell med hensyn til komfort,”bemerker han.
Innledende komfort er også en nyttig prediktor for hvem som kommer til
å slutte med linser etter 30 dagers bruk.
”Det er ganske pålitelig hvis du bruker en
innledende komfortskala som en indikator for forventet suksess. Hvis brukeren
gir linsene mindre enn 7 poeng på en
skala fra 0 til 10, skal du prøve en annen
linse.”
Hvilke materialforbedringer
kan vi forvente i fremtiden?
Linsetilpasserne forventer seg store fremskritt på kontaktlinsefronten i løpet av
hver tiårsperiode, så hva kan vi forvente
oss det neste tiåret? ”Man kan diskutere
om det har vært så mange store fremskritt de siste 30 årene,” sier Brennan. ”Vi
fikk myke linser, endagslinser og SiH-linser, men det viste seg at SiH-linsene ikke
var et så stort fremskritt som vi hadde
håpet – et viktig skritt, men ikke et stort
fremskritt.”
”Vi må få bedre multifokale linser, og
vi må bedre komforten og hindre at folk
slutter å bruke linser, ved å optimalisere
design og overflate. Antimikrobielle linseoverflater er nå under utprøving, men
vi vet ennå ikke om de kommer til å løse
problemet med infeksjon. Det er en lang
vei å gå før vi får epidemiologiske data
som sier at infeksjonsraten har falt. Men
hvis vi kan få kontaktlinsebruk med lavere forekomst av infeksjon og inflammasjon, så endrer det paradigmet ganske
betydelig.”
Det er også utsikter til nye anvendelsesområder for kontaktlinser. Brennan er
optimistisk når det gjelder den fremtidige
utviklingen innenfor ”myopibegrensning” som har potensiale til å forhindre
og behandle refraktive feil. Den siste
muligheten er medisinsk behandling
med kontaktlinser som gradvis avgir legemidler over tid. ”Dette har stor appell
– å kunne tilpasse kontaktlinser som kan
tilføre glaukommedisin, allergimedisin,
stereoider og andre antiinflammatoriske
midler. Vi har allerede kontaktlinser som
tilfører smøremidler, men vi trenger mer
avanserte metoder for å unngå at legemidlene avgis for raskt,” sier han.
”Det jeg har størst tro på i fremtiden,
er at det vil komme linser som eliminerer mange av de nåværende årsakene til
at folk ikke vil bruke kontaktlinser eller
slutter å bruke dem etter at de har begynt.
Inntil da er den beste måten for å oppnå
suksess, å velge linser med en optimal
balanse av egenskaper for den aktuelle
brukeren, for å minimere påvirkningen
på okulær fysiologi og sørge for et høyt
komfortnivå.”
Uansett hva fremtiden bringer så
kommer denne australske forskeren
sannsynligvis til å være en frontfigur når
det gjelder den videre utviklingen og utfordre dagens tenkemåter, akkurat som
han har gjort gjennom alle de store fremskrittene som har skjedd de siste tre tiår.
Om forfatteren
Anna Sulley er Clinical Affairs Manager
hos Johnson & Johnson Vision Care, Europa, Midtøsten og Afrika.
Optikeren 2/2012
47