Transcript projeksjoner, overføringer og motoverføringer

”PROJEKSJONER,
OVERFØRINGER OG
MOTOVERFØRINGER”
NRFS KURS
AV: Trine Gjestrum Larsen
Projeksjoner, overføringer og motoverføringer er komplekse og viktige
fenomener. Et spennende og vidt
tema som trenger stor plass i samspill
og relasjon med andre mennesker,
uavhengig av om vi er i terapeut/
klient situasjon eller ei. Kurset handlet i hovedsak om det terapeutiske
møtet, og det gav meg et ønske om
å lære mer. Det tar nok år å tilegne
seg, godt med mer bevisstgjøring
rundt temaet, og slik jeg ser det en
nyttig måte å bli mer bevisst det
ubevisste. Dette er rene skattekisten
for oss Rosenterapeuter, som arbeider
med å støtte og hjelpe andre i å bli
bevisst det ubevisste.
Eduardo Verdû, faglig leder av Moreno
Instituttet i Oslo ledet kurset med en
fin blanding av foredrag og øvelser i
grupper på 4-5 personer og øvelser
der vi jobbet sammen 2 og 2.
Vi ble introdusert for noen begreper
og gjort oppmerksom på at det finnes
forskjell på det klassiske, freudianske
synet på begrepene, og det humanistiske som psykodrama og en «nyere»
del av psykologien har sitt utspring
fra. Slik jeg forstår det, er artikkelen
skrevet på NRF sine nettsider av
freudiansk karakter, mens Eduardo
Verdû hadde en innføring i den
humanistiske delen, via psykodrama.
Begrepene har samme betegnelsen
om projeksjon, overføring og
motoverføring, både i den klassiske
og humanisktiske forståelsen, men
med noe forskjellig innhold. Innenfor
”normalpsykologien” er det slik at
en projeksjon er en psykisk forsvarsmekanisme, som skjer når en følelse,
eller forestilling av uakseptabel
karakter kommer inn, og personen
sørger for at ens eget tillegges en
annen person, for på den måten å
fraskrive seg, eller ”legge på” andre,
for selv å unngå en ærlig erkjennelse
av egne følelser, motiver og tanker.
For meg ble kurset likeså mye en
avlæring av mine gamle holdninger
til projeksjon og overføring, motoverføring som var å anse som noe
”gæærnt” som må beherskes, så det
ikke vises overfor andre at det skjer
en følelsesmessig påvirkning hos meg
i møtet. Til å forstå at det er noe bra
og positivt som vi gjør hele tiden.
Innsikten ble å innse påvirkningskraften vi som terapeuter ofte får i
relasjonen, og at det er umulig ikke
å eksponere seg, noe som er ønsket
og kan være en mulig kilde til dypere
forståelse hos klienten, som et svar.
Det ble en lettelse å innrømme at det
skjer hele tiden, og vi kan erkjenne at
det skjer også hos eksperten. Dersom
du har møtt den perfekte terapeut
– løp! Dersom jeg fornekter projeksjonen, går jeg glipp av gullet.
Fint å kunne bli tryggere i å legge
frem eller vise sin sårbarhet.
Alt har en projeksjon selv undringen
og intuisjonen er like mye projektiv.
Den frie vilje og et mål er også en
projeksjon, en toveis empati, at jeg
forstår meg selv gjennom at jeg blir
bekreftet hos. Barnet speiler seg
hele tiden. Vi trenger projeksjoner
for å bli oss selv.
Alt vi bringer med oss av tidligere
opplevelse, våre tanker og følelser,
drømmer og fantasier, roller, vår
kulturelle bakgrunn, det at vi er
forskjellige og ser med egne øyne,
er projeksjonen. Vi ser og tolker
situasjoner basert på tidligere
erfaringer, og når du forteller noe om
deg selv, vil jeg helt ubevisst projisere
tanker om deg, som for eksempel
”er du naturmenneske eller typisk
bymenneske?” ”Liker du dyr, hund,
katt, hest?” I en av ”intuisjonsøvelsene” vi hadde i gruppe på 4,
fikk jeg erfare at idet jeg ”tar deg
inn” i feltet, så skjer det automatisk
noen tanker, følelser og projiseringer
både i meg og i deg, begge veier.
Det er viktig å opprettholde evnen
til å registrere hva som skjer i oss
selv, og våge å sette ord på at vi
er påvirket, og vite at vi er påvirket
Rosenbladet - november 2013 | 15
intuitivt eller irrasjonelt,
det er en kontinuerlig prosess,
som referer til terapeutens
følelser, tanker og bearbeidelsen av
disse i relasjonen til klienten. Dette
er en bearbeidelse som utfolder seg
i en kontinuerlig veksling mellom
refleksjon og empatisk innlevelse.
Jeg forklarer min egen historie
ubevisst uansett, noe som den andre
part oppfatter på sin måte, uansett.
Dersom den reflekterende posisjonen
opprettholdes, kan projeksjon, overføring og motoverføring nyttiggjøres
og bli såkalt ”sunn”. Mistes denne
reflekterende posisjonen kan det bli
”brudd” og det er forstyrrende
i rollen.
Etter hvert som jeg ser hva jeg selv
holder på med, kan jeg ta mine
projeksjoner tilbake, for å eie dem
og reflektere over at det er lett å
blande. En bevissthet om dette er
spesielt viktig i rollen som terapeut.
Spørsmålet kan si noe om hvem du er,
det er ikke sikkert du merker projeksjonen. I det å være åpen sender du
ut en masse. Hva er oppkommet?
Vi kan mer enn vi forstår, og vi kan
være med på å avhjelpe og forebygge,
vi må våge å være autentiske og gå
inn i det. Vi skal forstå terapi.
Hele mitt liv finnes her og nå, vi
er ikke bare roboter. Sammen utforsker vi hva som skjer her og nå.
Det beste med å utforske sammen,
er å få en bevissthet rundt når våre
triggerpunkter kommer inn, og åpent
16 | Rosenbladet - november 2013
undrende spørre: ”Hva skjer her”?
Ved kontaktbrudd mister vi øyeblikket
her og nå. Det er en intuitiv prosess
som blir borte når kontaktbruddet
kommer, og kontaktbruddet kommer
når vi handler ut ifra gammel vane.
Vi ble her minnet om at ordet
Respekt kommer fra re specter, som
betyr ”å se (den andre) på ny”. Ved
mangel på respekt eller ydmykhet
skjer et såkalt Telebrudd. Det kan
være en god ting å si: ”Jeg lurer på
om jeg havner opp i mitt? ” Spesielt
viktig å si noe, hvis du er usikker på
om du har blandet inn egne behov.
En projeksjon er en kommunikasjon,
en intensjon og en del av overføringsprosessen. Overføring leder til projeksjon og våre motoverføringsreaksjoner kan vi registrere, når vi er på
vei til å falle ut av posisjon. Motoverføringen, i den grad vi klarer å bli oss
den bevisst, kan tas i bruk for å forstå
klienten bedre og på et dypere plan,
og til og med bli
en ekstra kilde for
å bli bevisst det ubevisste hos klienten.
Overføringsprosess er en overføring
som møter en motoverføring, og da er
det ikke lenger autentisk, men møter
noen behov. Det å se med begge sine
øyne er lik toveis empati, og det er
den perfekte projeksjonen. Vi er da
ikke lenger profesjonelle som driver
og behandler oss selv. Vi må hele tiden
vurdere hva som er hensiktsmessig,
idet vi går inn i feltet. Vi undertrykker
hele tiden følelser, ikke bevisst, men
min verden blir sammenblandet og det
er viktig og sunt å ta tilbake projeksjonen. Dersom vi ikke klarer å ta
tilbake projeksjonen, blir det usunt.
Dersom jeg klarer å ta tilbake projeksjonen rommer/container jeg farvannet. Mennesket har tilgang til hverandre, vi filtreres og tolkes underveis.
Vi har et medansvar for at vi kan skape
”E” likeså mye som vi skaper hverandre.
Vi kan da selv bringe sannheten til
handling, ved at en såkalt ”usunn
projeksjon”, her og nå ”in the
moments of meeting”, ved at det må
skapes en liten krise, som er med på
å forstyrre eller komme ut av det
stivnede, og det er her berøring
muligens er den kraftigste formen
vi har? I og med at vi med hånden er
connected til enhver tid. I am, jeg er,
sanse det at vi er i ett med alt.
Dersom jeg projiserer usikkerheten
min på, og jeg ikke er trent nok i å
trekke mine projeksjoner tilbake,
eller ikke gir uttrykk for at det skjer
noe i meg, kan klienten bite på. Det
er viktig å vite at alt dreier seg om
bevisstheten. Feltet oppstår i møtet
og sier noe om hvordan jeg ser. Oppgulp er meningsløshet. I det vi kan
være transparente, det vil si være
i en klarhet, der vi holder og dytter
på samme tid. Dersom det skjer en
slags solid ”care frontation”, kan
det hele roes i land ved å være transparens å klaske sannheten på bordet.
Vi oppretter tilliten igjen ved å være
ærlige. Folk tåler sannheten, våre
”issues” kan bli fanget. Det hender
containe alt som er, slik at en
forløsning kan finne sted.
Relasjonslæring er et usynlig
materiale og det vidunderlige for
andre mennesker er å se at du
er menneskelig, ved å vise dine
svakheter også.
Klienten her tydeliggjør hva man selv
ærlige og bringe inn i feltet det som
faktisk skjer med oss selv også, så er vi
i kontakt med suksesskriterier som er:
1. Bygge relasjonen.
2. Være autentisk.
3. Gi balansert og passelig
betraktning.
4. Skape engasjement og møte
folk der de er.
5. Containe. (romme, holder ut
og forstår).
Tele – som et begrep står for en
refleksjon av et møte med Gud.
(Gud som i denne betydning står
for kreativitet) og et autentisk møte
mellom to mennesker er en refleksjon
av møtet med ”gud” (der Gud fremdeles står for kreativitet). TELE er
A+B krever et autentisk møte og
betyr nærhet på avstand. En refleksjon
av møtet med Gud (der Gud står for
kreativitet) det vil si dryppet av en
dråpe kreativitet, knyttet til essens
i gjensidighet. I terapien blir 1 + 1 til
3, og ved at det er lov å føle det man
føler, begge veier, slik at en terapeut
bli noe annet enn nøytral.
Det er viktig å sjekke ut projeksjonen
i psykodrama. Det kan være at jeg
hører noe annet og 99% velger å høre
noe annet, derfor må vi sjekke ut
”Har du hørt det samme som meg?”
I selve møte ”er du utrygg på meg?”
skjer en motoverføring, og dette skal
sjekkes ut, for i 99% av tilfellene tar
vi feil. Speiling/mitt/ditt, dette går
så fort. Vi skal våkne litt opp til en
styrke i gjensidig tillit og likeverd
at det skapes en slags polarisering,
”nægge”, avviser eller kanskje er
i sorg over, det finnes, det jeg sanser
har jeg projisert feil, eller det kan
være en hersketeknikk.
Vi må tørre å by på oss selv og
bekrefte.
Klientens kommunikasjonsform kan
være lite verbal, men kan ha et uuttalt
og dypt ønske om å bli forstått, lest,
møtt og bekreftet. Det kan trenges en
ubetinget oppmerksomhet og en aktiv
medvirkning fra terapeutens side,
der man tuner inn på leting etter et
felles fokus, for at klienten skal klare
å åpne seg. Det kan være uansvarlig
ikke å gi nærende oppmerksomhet og
omsorg, ved også å si noe om seg selv.
Vi samler informasjon og kun 40% er
metoden. Hva er det som styrer oss?
Alt kan sies, det er hvordan vi sier det
som teller, og hvordan vi behandler det
som blir sagt. Våre motoverføringer er
i utgangspunktet ubevisste, det som
kan nås, kan nås ved å åpne opp for
og tone inn på i den formen for lytting
som vi har lært i Rosenmetoden.
I psykoanalysen eller psykodrama blir
projeksjonen forstørret. ”Hva kan vi
lære om oss?”
Det transparente vil si at vi er gull for
hverandre.
Prosessanalyse er selve essensen i samspillet og hva vi gjør for hverandre,
puttet i en kontekst som verden forstår.
I prosessanalyse, sjekker vi ut og både
nøster og møter for kontakt med hva
det er i dette store rommet, at vi kan
har, det blir som en gave og i psykodrama er det meget effektivt for å
bevisstgjøre, for alt blir forstørret.
Transparent speiling var en bevisstgjøring, der vi spilte spillet ut i en
øvelse. Har du en vanskelig klient?
Her er det noe å lære. Det du ønsker
å hjelpe klienten din med, er det du
trenger hjelp til selv. Klienten tydeliggjør hva vi selv har. Repeter det som
skjer i samspillet. I det du bekrefter
klienten med at du kjenner deg igjen
og at du har det på liknende måte, gir
det rom for at du tillater følelsen og
opplevelsen og det å erkjenne dette
kan være med på at det slipper og en
frigjøring kan finne sted hos klienten.
Du hjelper ”dytter” eller ”heier”
klienten i riktig retning, selv om
klienten gjør jobben selv, for det
er aldri helt likt. Gjenkjennelsen
kommer og en kan klare å ta tilbake.
I rommet kan vi på et senere tidspunkt i møte med klienten våge mer,
ved for eksempel å si noe om at ”Vet
ikke hva det handler om”, tune inn
i de dypeste opplevelser av oss selv,
lede deg til å ved å bekrefte deg, slik
at vi kommer i en skapelsesprosess.
Himmel er et sted med skapelse,
universets livskraft, et liv i sansing
og glede, det essensielle, ansvaret er
at det er ingen reise, for reisen er nå.
Vi kan bruke oss selv som referanseramme og stille et spørsmål, da legger
vi noe i feltet.
Trine Gjestrum Larsen
Rosenbladet - november 2013 | 17