Transcript INNHOLDSFORTEGNELSE

INNHOLDSFORTEGNELSE
Har livet en mening (dikt)
3
Himmellegemenes åndelige kraft – menneskelige behov og kosmiske svar
November – Menneskesønnen
3
Da får livet mening (dikt)
10
Mennesket i sin indre streben
Det selvopplevede som hjelp for andre
11
Poul Ryden Hansen
Adam Bittleston
Poul Ryden Hansen
Friedrich Rittelmeyer
Kristensamfunnet
Prestevielse i Järna 21.-23. februar 2014
14
Gørild Beatrice C. Bendixen
Prestevielse i Kristofferuskyrkan , lørdag 22. februar 2014
17
Ingrid R. Fløtten
Prestevielse på Järna 21.-23. februar 2014
19
Kjell Wernøe, Anjo Peters og Bernd Beese
Hva har paraplyer med Kristensamfunnet i Norge å gjøre?
22
Siri Schultze-Florey
Vårt Kristensamfunns åndelige og jordiske virkelighet
24
Gisela Thriemer
Festhelg i Trondheim
27
Kristine Høiland
Fra Arbeidsutvalget (AU) KiN
31
Nils Arne Nes
Noen fakta fra daglig leder i KiN
32
Oddrun Hjermstad
Kirken i Oslo
2. Før det første spadetak
33
John Baum
Gravferder
Våre døde
Tore Löfwander
37
38
John Rawcliffe
Gertrud Hertzberg
40
Daniel Rudklint
Margarete Bugjerde
45
Daniel Rudklint
Korte Notiser
Stevner og leirer
50
51
Omslag foran: Pauline Munch Eriksen, Glød
Omslag bak: Kirken i Oslo (Foto: Borgny Berglund)
Tomten til kirken i Oslo 1989 (Foto: Jan Arve Andersen)
2
HAR LIVET EN MENING
Fra tidernes morgen
gennem utallige daggry
har spørgsmålet lydt
fra spørgende struber :
HAR LIVET EN MENING ?
Når vi indser
at et menneske
har brug for et menneske
og at der altid er
et lige ved siden af
DA FÅR LIVET MENING.
Når vi forstår
at i vort indre mørke
kan intet frugtbart gro
og intet liv kan leves
uden lys og varme
Poul Ryden Hansen
(Ottestad)
HIMMELLEGEMENES ÅNDELIGE KRAFT
MENNESKELIGE BEHOV OG KOSMISKE SVAR
Adam Bittleston
NOVEMBER – MENNESKESØNNEN
Da apostelen Johannes var landsforvist til øya Patmos av de romerske herskerne, kunne han se tilbake på mange års virke i de kristne menighetene som hadde utviklet seg. I de første 30 årene etter
pinsedagen hadde Peter, Paulus og Jakob, Jesu bror, vært de betydelige, synlige kildene til initiativ og lederskap i Jerusalem. Men
etter at de hadde lidd martyrdøden og Jerusalem var ødelagt, må
det ha vært innlysende at Johannes nå var det viktigste leddet
3
mellom de kristne ledere som hadde vokst til ansvar og hendelsene
som var starten på kristendommen. Og skjønt Johannes’ arbeidsmetode alltid må ha vært heller stille og forbeholden, hadde han
lenge ikke desto mindre båret et tungt og tydelig økende ansvar for
hele kirkens velferd. Tiden på Patmos ga ham anledning til dyp
refleksjon etter mange års utadrettet virksomhet – slik Paulus hadde
hatt i Arabia før han begynte sine utrettelige reiser. Johannes kunne
ikke bare se tilbake og vurdere erfaringene gjennom årene, han
kunne også se fremover med intenst spørrende blikk på utviklingen
av kristendommen og verden gjennom århundrene som skulle
komme. Solen steg opp over havet hver dag og sank i havet i vest.
Og i øst, sør, vest og nord kunne Johannes føle rundt seg de store
scenene til menneskets historie.
Spesielt på “Herrens dag“, ukens første dag, kunne han minnes
hva han hadde gjennomgått denne dagen, som hver søndag skulle
feires av kristne: Hvordan Peter og han selv hadde gått til graven
ved daggry og sett hvordan linklærne lå der inne. Og han kunne se
tilbake på kvelden den samme dagen, da Jesus Kristus kom og sto
blant dem i rommet der disiplene hadde søkt tilflukt bak låste dører, og sagt til dem: “Fred være med dere“.
Allerede på den tid Johannes var forvist til Patmos, var det to
motsatte farer som viste seg i menigheten. På den ene side en åndelighet som ville kaste vrak på det materielle som noe ondt, og på
den annen side en materialisme som skulle vokse seg blind overfor
det åndelige. Johannes måtte kjempe med begge, men hvis han så
vestover mot der Solen gikk ned, var det materialismens kraft som
utgjorde den største faren i fremtiden. Romerne hadde i triumf
båret med seg den syvarmete lysestaken fra det ødelagte templet i
Jerusalem. Kunne de kristne, i en romersk, ytre verden, fortsette å
brenne sine syv lys i det åndelige mørke? Ville man bevare noe
kunnskap om hans åndelige vesen i en verden besatt av det materielle? Det er i denne situasjonen at Johannes i ånden hører en mektig stemme som veileder ham til å skrive om det han skuer til de syv
menigheter på fastlandet, de som var hans umiddelbare bekymring.
Og da han snur seg “for å se røsten“, ser han mellom de syv lysestakene i gull en som var lik en “Menneskesønn“.
I alle evangeliene er “Menneskesønnen“ det navnet Kristus gir
seg selv. Det har en spesiell mening: “Menneskesønnen“ er ikke
4
mennesket slik det er i dag, men som det kan bli når alle utviklingsmuligheter som er inngitt i det av Gud blir oppfylt. Jesus Kristus er
det eneste eksemplet på denne fullførelse, men det han sier om
“Menneskesønnen“ vil i verdens fremtid bli sant for mennesker som
følger ham og som utvikler sann manndomskraft i seg. Når han
derfor sier til Natanael at i fremtidige tider skal disiplene se
“Himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over
Menneskesønnen“, er dette et løfte både om hvordan de skal se
Kristus og hvordan de skal se mennesket. Og da Johannes i begynnelsen av sin visjon sier at han ser en som ligner en Menneskesønn, så står begge disse mulighetene åpne. Han ser en som i sitt
vesen først og fremst viser oppriktig storhet av ekte manndomskraft. Så, trinn for trinn, blir spesielle kvaliteter til dette vesenet
avdekket. Det er kvaliteter som Guds engler stiger opp og ned i,
manifestasjoner i menneskelig form av hierarkienes virke. I tre
grupper av tre, oppfatter og forstår Johannes’ åndelige visjon disse
kvalitetene. Og dette er en visjonær oppstigning fra betraktning av
åndeliggjort manndomskraft henimot beskuelse av Gud.
Vesenet som Johannes skuer er “kledd i fotsid kjortel og med et
belte av gull om brystet. Hans hode og hår var hvitt som hvit ull
eller som snø.“ Det er et tegn på dreiningen fra utvendige ting til en
prestelig aktivitet hvorigjennom englenes rettledning kan være til
stede blant mennesker. Johannes ser Kristus i form av et menneske
som er innviet til et virke der hans engel er nærværende. Og ved at
han viser seg slik som en engel, er Kristus veiviser for alle englene i
deres oppgaver som ledsagere for individuelle mennesker. Men han
bærer også et belte av gull om brystet. Slik en gyllen krone på
hodet av en mann er tegnet på kongeverdighet, med ansvar for en
nasjon, så er det gylne beltet tegnet på en erkeengels ansvar for å
anspore til mot i brystet hos menneskene som tilhører nasjonen
som erkeengelen leder.
Håret er hvitt som hvit ull eller snø – av offerdyret væren, og av
vinterens element som året ender med. Kristus kommer til syne som
presten, ikke bare for individer og nasjoner, men i all den tid som
sivilisasjon etter sivilisasjon ofrer seg for fremtidens sak. Han står
som representanten for archai, likeså vel som for erkeengler og
engler. Mens de ser på ham, kan hele rekken av budbringerånder se
meningen med sine oppgaver i oppdragelsen av menneskesjelen.
5
“Øynene hans var som flammende ild; føttene var som bronse
glødet i en ovn, og røsten lød som bruset av veldige vannmasser.“
Johannes kunne se tilbake, ikke bare på graven i Josef av Arimateas
hage, men også på den andre graven som hadde hjulpet ham til å
beholde troen påskemorgenen – graven som han selv var blitt kallet ut av ved Betania. I evangeliet var han den eneste som skulle beskrive dette, idet han refererte til seg selv med det ydmyke navnet
Lasarus. Og han ville nedtegne at på veien til graven hadde Jesus
Kristus grått. Mysteriet med tårer er at de renner for at ilden av “jeg
er“ skal brenne sterkere i våre øyne. Denne utfordrende og oppbydende ild ser Johannes nå enda en gang i øynene til skikkelsen
foran seg. Det er den samme åndelige ild som hadde flammet rundt
tornebusken i ørkenen da Moses ble trukket nær til den Gud som
kalte seg JEG ER. Den menneskelige form er i sin perfeksjon tilpasset i hver del som karet til denne ilden. Den springer ut som
flammer fra øynene, men den virker også i formen av føttene som
hele tiden overvinner tyngden av den jordiske substans. Ikke lenge
etter gjenoppvåkningen til livet, har Johannes Lasarus i takknemlighet sett sin søster salve Jesu føtter. Og noen få dager senere har han
sett Jesus i sin tur vaske disiplenes føtter. På reisene som Kristus og
hans disipler må foreta, blir føttene mer enn trette. De må være
som bronse glødet i en ovn – bronse som består av metallet fra den
kjærlige Venus og tinn fra den vise Jupiter, forent i dem.
Likevel har han som hadde så mye ild i sitt vesen en stemme
som “bruset av veldige vannmasser.“ Johannes er alltid intenst
oppmerksom på vannet i verden. Nesten hver scene som er skildret
bare i hans evangelium, er beskjeftiget med vann. Han ser frem mot
livets elv som skal strømme gjennom gaten i det nye Jerusalem og
gi næring til røttene til Livets tre som bærer tolv slags frukt og gir
frukt hver måned, “og bladene på treet er til legedom for folkene.“
Hvor enn Kristi Ord når, er det som bekker av dette vannet som til
slutt skal forenes i en stor elv. Han som hører virkningen av Ordet
gjennom verden, kan ved det gjenkjenne stemmene til mange
vannmasser som har sine løp blant mange sjeler.
Disse tre attributtene: øyne, føtter og stemme, er nært forbundet med hverandre. De tilhører et vesen som ikke lenger ganske
enkelt kan betraktes som en prest i et tempel, men som en skapende kraft i virke gjennom verden. Attributtene kan til og med
6
synes å tilhøre bare Kristus slik at vi ikke kan tilskrive dem noe
annet vesen. Og likevel behøver det ikke å ta noe av storheten fra
visjonen, men snarere vise oss den fulle dybden av hva Johannes
gjør når han beskriver det for oss på denne måten, hvis vi nok en
gang ser manifestasjonene av hierarkiene i disse attributtene. Ilden
av “jeg er“ bringes til mennesket av elohim, formens ånder. De
utrettelige føttene er for å opprettholde virket til bevegelsens
ånder, og i stemmen er den opphøyde roen til visdommens ånder.
Disse tre grader av ånder, som vi i særdeleshet har konstatert er de
kosmiske tjenerne for Logos, viser seg i bildet av mennesket som er
vokst ut over jordiske begrensninger og som blir herre over elementenes solbelyste prosesser.
“I sin høyre hånd holdt han syv stjerner, og fra hans munn gikk
det ut et skarpt, tveegget sverd. Ansiktet var som Solen, når den
skinner i all sin kraft. Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: “Frykt ikke!
Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se,
jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.“ “
Da disiplene under forklarelsen hørte en røst fra den lyse skyen
som kom og skygget over dem, "kastet de seg ned med ansiktet
mot jorden, slått av skrekk“. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem
og sa: “Reis dere, og frykt ikke! “ Når mennesket føler at det er i
umiddelbar nærhet av guddommen, er det som om dets jordiske liv
er kommet til ende, et liv som bare kan bli fornyet ved Kristi berøring. Johannes går enda en gang gjennom denne opplevelsen, for
kvalitetene til det vesen som han først hadde sett som et menneske,
riktignok et fullkommengjort og innviet menneske, får nå mer og
mer egenskap av Gud. Menneskets jordiske øye kan ikke klare å se
lenge inn i Solens prakt. Og slik er det med Guds prakt for
menneskets sjelelige øyne. Det kommer til kilden for alt lys, liv og
kjærlighet og mennesket kan ikke bli noen ting i det hele tatt med
mindre det blir gjenfødt fra denne kilden. For å komme nærmere,
må mennesket være i stand til å stå foran sverdet som en gang
flammet ved paradisets port. Mennesket må bli velsignet av hånden
som bærer de syv stjernene i deres baner.
Her er vi kommet inn i det endelige område for dom og nåde
hvorfra vesenene som er de nærmeste bærere av Faderens vilje, har
sitt virke: Tronene, kjerubene og serafene. De stiger også opp og
7
ned omkring Menneskesønnen, for vesenet Kristus er så å si også
for deres virke gjennomsiktig. For menneskene er den endelige
overvinnelse av en ensidig materialisme det å oppdage virket til
disse vesenene i dypet av selve materien. Å driste seg inn i disse
dybdene uten ærefrykt lært gjennom kontemplasjon av Kristus, kan
bare slippe løs helvetes krefter. Og å trakte etter å gripe inn i
planetenes baner, kan bare forsterke dødens hånd. Men Kristus har
nøklene til helvete og til døden. Til Johannes’ uendelige trøst, vet
han at ingen makt kan dukke opp i menneskets historie i fremtiden,
som ikke Kristus har foranstaltninger mot og herredømme over.
Ikke et øyeblikk mister Johannes seg selv i prakten og redselen
av dette synet, men han kan med en gang høre hvordan mysteriet
han har sett skal bli tolket i forhold til praktiseringen av sitt eget liv
på Jorden gjennom sitt ansvar for de syv menighetene med deres
forskjellige oppgaver og vanskeligheter. Hvis disse menighetene og
deres etterfølgere gjennom århundrene kan se opp mot de syv
stjernene som sine engler, og fortsette å la de syv lysestakene som
de selv er, brenne og skinne, så vil det himmelske lys ikke forsvinne
i all fremtid.
* * *
Av evangelistene er Johannes den som er mest beskjeftiget med
forståelsen av himmelen, slik Lukas er opptatt av menneskekjærlighet og offer. Markus er opptatt av mot og vilje og Matteus av
harmonien av alle krefter som er skjenket mennesket. Derfor ble
Johannes i århundrer gjengitt i kristen kunst som inspirert av en
flygende Ørn blant de fire levende skapninger rundt tronen.
Stjernebildet Ørnen er motsatt til Tyren. Ørnen er den korrekte
betegnelsen for det som lenge ble kalt Skorpionen, fordi Ørnens
gaver til mennesket er blitt splittet og rammet. Menneskets forståelse er blitt formørket og dets forplantningskraft forringet. Og
Johannes er bekymret for deres forvandling og tilbakevending til
renhet og storhet. Det første underet til Jesus i evangeliet er ved
bryllupet i Kana, og den siste visjonen i Apokalypsen er lammets
bryllup. Tegnet i Kana blir gjennomført uten at de som det angikk
mest, forsto det. I slutten av Apokalypsen blir alt forstått.
Men skjønt Johannes så fullstendig oppfyller sin oppgave i
Ørnens rike, er han også dypt beslektet med stjernebildet Skytten
som Leonardo synes å plassere ham i. Dette er kilden til den pro8
fetiske ånd, ilden som inntrengende ber mennesket gå videre mot
fremtiden. I begynnelsen av Apokalypsen skuer Johannes Kristus
som Menneskesønnen som er harmonien av alle jordiske og
himmelske makter. Det er fullbyrdelsen av stjernebildet Vannmannen, mennesket. Og mot slutten av Apokalypsen gir Johannes
en annen beskrivelse av Kristus, i guddommeligheten som er oppfyllelsen av Skytten:
“Da så jeg himmelen åpen, og se: Der var en hvit hest! Han som
red på den, heter “Trofast og Sannferdig“, for han dømmer og
kjemper rettferdig. Hans øyne er som flammende ild, og på hodet
har han mange kroner, og han bærer en innskrift med et navn som
bare han selv kjenner. Han er kledd i en kappe dyppet i blod, og
hans navn er “Guds Ord“. Himmelens hærskarer følger ham på
hvite hester, kledd i fint lin, hvitt og rent. Og ut av hans munn går
det et skarpt sverd; med det skal han slå folkene. Han skal styre
dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredes-vin, av Guds,
Den Allmektiges harme. På kappen hans, ved hoften, står det
skrevet et navn: Kongenes Konge og Herrenes Herre.“
I denne visjonen mottar Johannes en hel rekke av navn for
Kristus. Og hvert navn tilhører den del av visjonen der det forekommer. Det siste er skrevet på drakten og rytterens hofte. Hoften
er den del av menneskets fysiske kropp som er formet ut fra kreftene fra Skytten. Det er et navn som inneholder essensen av profetisk håp - det kommende lederskap som blir utøvd bare i den mest
fullstendige frihet, fordi alle undersåtter er selv konger.
Men dette er ikke en utilnærmelig visjon av en fremtidig verden
som ikke har noe å gjøre med verden i dag. Alt lederskap nå, helt
ned til det tilsynelatende mest trivielle og dagligdagse, trenger å
varmes av et slikt håp. Vi kan virkelig ikke spørre eller fortelle noen
om å gjøre noe, selv ikke et lite barn, uten å ha tro på at vedkommendes egen innsikt vil komme oss i møte. Og likevel er den
andre et dypt mysterium. Vi kjenner ikke engang vedkommendes
sanne navn, med mindre vi gjennom kjærlighet, i det minste for et
øyeblikk, forlater oss selv og blir det andre mennesket.
Oversatt av Hans Jacob Brinchmann
Fortsettes
9
DA FÅR LIVET MENING
Når vi kan se
ud over vor egen næsetip
og i tanke, følelse og vilje
gør mod andre hvad vi ønsker
de skal gøre mod os
DA FÅR LIVET MENING.
Når vi begriber
at ånden i os vil fred
og kærlighedens væsen
er at favne bredt
uden at forvente noget igen
DA FÅR LIVET MENING.
Når vi erkender
at vi har et valg
til at bygge op
eller rive ned
ethvert menneskemøde
DA HAR LIVET FÅET EN MENING !
Poul Ryden Hansen
(Ottestad)
10
MENNESKET I SIN INDRE STREBEN
Friedrich Rittelmeyer
DET SELVOPPLEVEDE SOM HJELP FOR ANDRE
I de tyngste personlige trengsler og nødstilfeller har jeg på et slående
vis aldri fått hjelp av denne visshet: «Jeg er Guds elskede barn og
mister ikke et hår uten hans vilje!», men snarere av den motsatte
tanke: «Hvorfor bekymrer du deg? Helliget vorde Guds navn, Guds
rike komme, Guds vilje skje, om du så selv skulle gå under flere hundre
ganger!» Derfor føler jeg også dyp sympati for Mester Eckeharts ord:
«Guds ære være deg kjærere enn din egen salighet!»
De egyptiske plagene i Bibelen var forbigående og uvesentlige sammenlignet med de plageånder som overalt trer frem av det moderne
livets stress, overfladiskhet og meningsløshet, av dets bedrøvelighet og
sjelelige fattigdom.
Kanskje må man selv ha kjempet mot nød for å kunne hjelpe andre.
Jeg vil ikke skamme meg over å innrømme at jeg kjenner disse ånder
ganske godt. Sanseinntrykkene fra livet kan tynge et menneske så
sterkt at de mange ganger virker overmektige, selv om det ikke finnes
ytre grunn til bekymringer.
I slike stunder kan man godt forstå hvor gode venner stjernene kan
være for oss mennesker. En stjerne titter ned på oss. «Lille menneske,»
sier den, «hva er du, stilt overfor alle disse verdener her oppe? Hva er
du med hele din jordiske verden? Hva betyr din nød, når verdenshistorien ruller frem som et stort hærtog!»
Hva skulle så kunne skje deg? Ta det verste du kan tenke deg! Du
bryter sammen, orker ikke mer. Om menneskene da sperrer deg inne
på psykiatrisk sykehus, har ikke tusener før deg vært utsatt for det
samme? Hvorfor skulle det gå deg anderledes? I slike øyeblikk stiger
det største vi har opplevet opp fra dypet og hvelver seg over oss som
en ny stjernehimmel.
En gang brøt det midt på natten ut en stor brann i min fødeby. I navnløs opphisselse sprang menneskene hit og dit. I flyvende fart arbeidet
vi ved vannslangene. Plutselig slo flammene opp fra et stort korn11
lager: Hvilket skremmende og vakkert fyrverkeri da de lysende kornene ble kastet opp mot himmelen! Men nettopp dette ledet våre blikk
høyere opp mot nattehimmelen.
Hva skuet man der? I majestetisk og høytidelig ro dro stjernene frem
på sine evige baner. Ingen av dem bekymret seg om menneskenes
nervøse hastverk. Ingen av dem lot seg ett sekund forstyrre i sitt hellige
dagsverk. Som alle kvelder sang de sin stille lovsang til Guds ære! Aldri
skal jeg glemme dette synet; siden da har all menneskelig uro sluttet å
påvirke meg. Jeg tenker isteden på den uforanderlige stjernehimmelen
med sin guddommelige ro og herlighet!
Som gymnasiast og student hadde jeg ofte nattlige anfall av ubendig
hjerteklapp; jeg visste hverken ut eller inn. Selv om det stod klart for
meg at det ikke var noe livsfarlig, fikk jeg likevel dødsangst. Jeg spurte
aldri leger, men forsøkte å komme over denne tilstanden på egen
hånd.
I slike stunder fikk jeg hjelp av beslutningen om å hente frem en eller
annen glad, sorgfri dag fra mitt liv og la den passere for mitt indre
blikk. Bare når jeg hadde lykkes å gjennomføre det helt konsekvent og
uten å sveve ut i alle enkeltheter, alltid med dagens glade grunnstemning for øye, bare da ble dette vellykket: «Nå står du opp, nå går
du til vaskevannsfatet, nå tar du kluten i hånden ... nå går du til det
andre rommet, nå tar du stolen i hjørnet og flytter til bordet, nå setter
du deg ved bordet,» osv. Efter en drøy halvtime var herredømmet
over kroppen gjenvunnet, og jeg kunne sovne.
På samme måte har jeg senere hjulpet meg selv i tilstander av tungsinn. Helt konsekvent tenkte jeg igjennom eller gjennomlevet en
tidligere opplevelse i alle enkeltheter, inntil det kjentes at sjelslivets
grunn ikke lenger gynget, men atter ville bære meg.
Dystre tanker overfalt meg ofte i timevis som hvepsesvermer, som jeg
knapt visste hvordan jeg skulle verge meg mot. Til sist gjorde jeg det,
ved å innføre samtaletider med dem. «Altså, dere utrivelige typer,» sa
jeg til dem, «jeg treffes midt på dagen fra 12 til 1 og fra 7 til 8 på
kvelden, aldri ellers! Finn da frem alt dere har å si. Og forklar det
tydelig da, ellers nytter det ikke. På gjensyn!» Åpnet jeg døren kl. 12
for å slippe dem inn, så var de ikke der! «De er fornærmet,» sa jeg til
meg selv, «herskapet er meget hårsåre. Nei, jeg er heller ikke så oppsatt
12
på å treffe dem.» På den måten ble jeg efterhvert kvitt dem.
Da jeg skulle holde min første preken i Nürnberg, hjemsøkte livsangsten meg igjen fra tilværelsens dunkle dyp. Mine krefter var svekket
pga. en sykdom jeg pådrog meg ved langvarig overanstrengelse, og
jeg hadde sovet meget lite natten før. Den gang reddet morgenstjernen meg mens jeg krysset torvet i byen i grålysningen. Jeg
opplevet det som en hilsen fra Gud; den blinket vennlig og lot til å
smile mot meg. Da steg jeg i ånden opp til den og så derfra ned på
mitt liv. Verdenskartet lå foran meg, og et ørlite, nesten usynlig punkt
på dette var byen Nürnberg, og der, enda utydeligere, et lite
menneske som gikk over torvet. Hvorfor alle dine sjelekvaler? Sett der
oppe fra, krymper ikke de til noe komisk? Hvorfor tar du deg selv så
forferdelig alvorlig? Der oppe i stjerneverdenen lever kanskje Goethe
nå et sted; der foregår kanskje til og med en kristushendelse - og du?
Vi bør ha dette klart for oss: Det krever mye mot å følge sitt hjerte og
virkelig leve efter samvittigheten. Det ser enkelt ut, men er faktisk ofte
meget vanskelig.
Tenk deg to mennesker som har gått seg vill i ørkenen. Den ene sier:
«Der er det en vei jeg skal følge; et eller annet sted vil den føre meg,
mange har alt gått den!»
Den andre: «Den veien er for farlig for meg. Jeg går heller efter kompasset og stjernene.» Den andre har det avgjort mest ubekvemt, som
må følge ensomhetens og egenansvarlighetens vei, men kan likevel
være overbevist om å være på rett vei. Denne som lar seg styre av
stjernene, kjenner retningen hjem, selv om veien iblant krysser snar og
diker.
Slik er forskjellen mellom mennesker som følger den slagne landevei
og alltid iakttar hva andre mennesker gjør, og dem som beslutter seg
for å følge den guddommelige vilje og sin egen samvittighet. De siste
har det meget vanskeligere, men deres vei leder direkte til det høyeste
målet.
Oversatt av Truls Johannessen
Fra Friedrich Rittelmeyer:
Mennesker med hverandre, mennesker for hverandre.
Fortsettes
13
Kristensamfunnet
PRESTEVIELSE I JÄRNA 20.-23. FEBRUAR 2014
Gørild Beatrice C. Bendixen (Oslo)
Klar til å gå ut i verden: Fra venstre:
Mette Weinhard, Gisela Thriemer (medlem av Syverkretsen),
Siri Schultze-Florey og Kristine Høiland. Bilde tatt i Berlin
Vi var godt over 50, kanskje 60-70 fra Norge i alt. Vi kom med tog,
bil og fly – og alle hadde vi samme reisemål: Prestevielse i Järna. For
første gang skulle den holdes i Norden.
Jeg gledet meg voldsomt, hadde aldri opplevd en prestevielse.
Da jeg ankom Järna torsdagen, lå det et tynt snølag på grønne jorder,
men etter hvert kom solen frem og da jeg reiste søndag, var det
vårgrønt med blomster tittende frem.
Selve prestevielsene foregikk i den vakre Kristofferuskyrkan som
Kristensamfunnet har bygget i Saltå. Resten av festlighetene skjedde i
Kulturhuset i Ytterjärna; der mesteparten av den antroposofiske
aktiviteten i Järna finner sted.
Hver dag fikk vi et forberedende foredrag av forskjellige prester, ut
fra forskjellige vinkler, noe som ga oss bedre forutsetninger for å
oppleve selve vielsene.
14
I løpet av de tre dagene, fikk vi god tid med deilig mat, spaserturer
og mange menneskemøter. Lørdags kveld var det konsert. Det hele
var en fest med alvor, høytid og glede fra vi kom til vi dro.
Kristine Høiland var den første som skulle prestevies. Dette var på
fredag. Lysene på alteret ble tent. Ministrantene var prester. Så kom
alle prestene på en lang rekke. 9 satte seg på den forreste raden. (Det
var de som var presteviet i Stuttgart uken før. De opplever seg som én
gruppe og ville være sammen om alle vielsene.) Så kom 10 prester til
neste stolrad og 11 til den bakerste raden. De 3 som skulle prestevies
ble så ført inn og tok plass aller forrest.
Prestene fra Syverkretsen satte seg på hver side nærmere alteret.
Vicke von Behr forrettet Menneskevielsens handling på tysk. Selve
prestevielsen foregår inne i Menneskevielsens handling. Etter innskuddet etter epistelen reiste Kristine seg. Det var helt stille, sitrende
forventning i kirken. Kristine fikk stolaen på som tegn på presteverdighet, og den forrettende tegnet det store prestekorset foran
henne. Den loddrette linje – himmel og jord, den vannrette –
kjærlighet til menneskeheten og til slutt sirkelen som føyer tingene
sammen. Dette ble ‘skrevet inn i kroppen’ hennes. Deretter ble hun
vist veien frem til alteret med beskjed om at Kristus alltid vil være med
henne når hun står foran alteret. Her leste hun begynnelsen av
Johannesevangeliet.
På slutten av offerdelen fikk hun spørsmål om hun erkjente ansvaret
for livet hun har levd frem til nå, noe som også innebærer en ny start.
Etter å ha svart ‘JA, so sei es’ (‘JA, det være så’), ble hun salvet med
viet olje. Kors ble tegnet på begge hennes hender, på pannen og med
3 dråper i hodeshakraet. Etter å ha fått på casulaen på som symbol for
lesning av Menneskevielsens handling, tegnet hun selv for første gang
det store prestekorset. Den forrettende sa: ‘Ja, so sei es’ , ministranten
gjentok dette og deretter kom ‘Ja, so sei es’ som et rungende ekko fra
hele prestekretsen. Dette var et mektig øyeblikk. Det var overveldende
å se alle prestenes hender bevege seg samtidig hver gang det store
prestekorset ble tegnet.
Kristine ble så minnet om ‘Hvor du går, går Kristus med deg’. Hun
ble velsignet ved at den forrettende berørte hennes hode og hjerte.
Kalken ble båret av den selebrerende, langsomt skridende rundt hele
prestekretsen. Et bilde på presteskapets urmenighet. Alle prestene har
15
denne med seg i sin virksomhet. Kristine blir nå sendt ut til sin nye
menighet. Vicke von Behr holdt en tale om vårt ansvar som menighet,
om å ta i mot og støtte vår nye prest.
Jeg var så heldig å få oppleve alle de 3 prestevielsene. Kristine
Høiland og Siri Schultze-Florey begge fra og til Norge og Mette
Weinhard fra Danmark.
Det ble også arrangert et møte for oss nordmenn med Ylva
Breidenstein og de fleste fra Syverkretsen. Mange uttalte seg kritisk
angående håndteringene av prestesituasjonen i Hamar og Oslo. Det
ble understreket at det smerter å miste prester man er forbundet med.
Men det ble også betonet at man må se fremover, at Kristensamfunnet
i Norge må overleve. Gisela Thriemer, lenker for Norden, tok dette
med seg tilbake til ledelsen.
Lørdagskvelden ble også en stor opplevelse: Konsert med musikerne
Morten Stene og Jarle Gudmundsen, mens Hildegun Riise leste dikt av
Kolbein Falkeid. Søndag avsluttet det hele med et festmåltid, taler og
takk for noen meget minnerike dager. Noen barn med ledere sang og
spilte med takk til Olsby barne- og ungdomsleir og minnet oss på hvor
viktig dette arbeidet er. Musikerne spilte litt igjen og noen av oss
dristet oss til litt dans. Det ble takket og bukket for flott gjennomføring
av dette store arrangementet.
PRESTEVIELSE I KRISTOFFERUSKYRKAN
LØRDAG 22. FEBRUAR 2014
Ingrid R. Fløtten (Vardø)
Det var en stor opplevelse å være til stede under den hellige handling som fant sted i Kristofferuskyrkan i Järna 22. februar i år, da Siri
Schultze-Florey ble viet til prest i Kristensamfunnet.
Sola skinte, og det var vårvær da vi gikk fra vandrerhjemmet til
kirken. Kirken var nesten fullsatt da vi kom en liten halvtime før tiden.
Det var summing og samtaler som preget stemningen. Etter hvert ble
16
Kristofferuskyrkan i Järna
kirkerommet helt fullt, bare de fremste radene var ledige. Men så, ti
minutter før prestevielsen skulle begynne, ble det helt stille. Det virket
som om alle hadde en forventning om at noe stort skulle skje.
Så kom alle prestene i Kristensamfunnet i Norden inn i en lang rekke
og satte seg på de fremste radene. Jeg har aldri sett så mange prester
på en gang! Det høytidelige understreket alvoret i det som skulle skje.
For meg var det stort å se Siris innlevelse og alvor da selve
prestevielsen skjedde. Hun hadde øynene festet klart og sterkt på
erkeoverlenker Vicke von Behr. Da alle prestene til slutt unisont uttalte
ordene ‘Ja, so sei es’ (‘Ja, det være så’), fornemmet jeg et sterkt
vindsus der den Hellige Ånd også var med!
Den aller største opplevelsen for meg personlig, var Siris første
celebrering av Menneskevielsens handling mandag morgen, 24.
februar. Det var helt tydelig at hun ikke lenger bare var den vanlige
Siri. Hun hadde fått presteverdigheten og den inderligheten som trengs
for å utføre de hellige handlinger foran alteret og menigheten. Det er
ikke mulig å finne de ord som kan beskrive stemningen og opplevelsen
17
på en utfyllende måte. Det hele virket så sterkt på meg at jeg ble
sittende lenge etter at handlingen var over. Jeg takker Gud for at jeg
fikk være med!
De 12 nye prestene, med Ylwa Breidenstein (foran)
Fra venstre, øverst i trappen:
Annette Semrau, Virve Eigo, Kristine Høiland, Siri Schultze-Florey,
Edda Haensel, Annuschka Geyer, Luke Barr, Astrid Bruns, Johannes
Tritschler, Edith Schöneveld, Johanna Taraba, Mette Weinhard
18
PRESTEVIELSE PÅ JÄRNA 21.-23. FEBRUAR
Kjell Wernøe, Anjo Peters og Bernd Beese
(For menigheten i Bergen)
Den høye himmelen og natur- og kulturlandskapet på Järna møtte
gjenklang i Kristofferuskyrkan og i Kulturhuset under Prestevielsedagene samme sted 21.-23. februar. For første gang i
Kristensamfunnets historie ble prestevielse-handlingen selebrert
i Norden.
Tre nordiske kandidater, danske Mette Weinhard, norske Kristine
Høiland og Siri Schultze-Florey mottok vielsessakramentet i nærvær av
en stor skare prester fra de nordiske lands menigheter og
Kristensamfunnets sentralledelse, Syverkretsen (Siebenerkreis). Tilstede
var også alle de ni nylig viede prestene utenom Norden som hadde
mottatt vielsen i Stuttgart to uker tidligere. Og sist men ikke minst: et
stort antall tilreisende medlemmer og venner fra menigheter i Norden
fikk være til stede under denne begivenheten.
Selve vielseshandlingen ble forrettet av Kristensamfunnets
Erkeoverlenker, Vicke von Behr.
For å skaffe plass i kirken til det store antallet tilreisende, ble vielsen
av de tre kandidatene fordelt over tre dager,- en kandidat hver
dag.
Det er knapt mulig å beskrive den grandiose opplevelsen som en
slik vielseshandling er. Den må oppleves! Men likevel et par ord:
Fremst i Kirken foran alteret sitter vielseskandidatene. Bak dem
igjen, på rekke og rad, alle tilstedeværende prester i sine hvite
drakter.
Selve vielsesritualet er vevet inn i Menneskevielsens handling.
Etter tidebønnen innledes vielseshandlingen med ord og
motiv preget av renselse og forventning, med et preg av advent der
vi vender oss mot det som venter, mot det som vil bli til.
Nå forberedes Evangelielesningen med de kjente ordene. Den
forrettende presten korser eller «innskriver» så kandidaten med Prestekors-tegnet og kandidaten mottar Stolaen (Korsbåndet) med
oppfordringen «Tjen Kristus!». (Som Kristi tjener blir man en del av
hierarkiene, poengterte Gisela Thriemer i sin orientering om
prestevielsen).
19
Etter å ha mottatt stolaen trer kandidaten for første gang frem og
forkynner Evangeliet.
Gjennom opplevelsen av alvoret i det foregående avsnitt hvor det
ytre og indre møtes, kan vielseshandlingen fortsette i en stemning av
Påske. Etter handlingens offer-avsnitt rettes spørsmålet til kandidaten
om han eller hun føler alvoret i den veien som har ført frem til dette
øyeblikket og for veien videre. Etter kandidatens svar salves
kandidaten på pannen, håndryggene og issen og blir ikledd Casulaen
som Menneskevielsens handlings overpersonlige hus. Den
selebrerende, vielseskandidaten og deretter ministranten, korser seg
med de vante ordene, så svarer den selebrerende, deretter
ministranten og så alle tilstedeværende prester med et kraftfullt
unisont: Ja, det være så!
I Forvandlingen møter vi Pinsen. Presten er «utsendt». Hvor presten
enn går, vandrer Kristus med. Oppdraget er alltid «å kjenne Hans
nærvær». Og i vielseshandlingen vises dette helt konkret gjennom at
den forrettende presten etter sin kommunion vandrer med Kalken
rundt hele prestekretsen.
I slike øyeblikk kan man ytterligere oppleve seg som en del av et
indre og ytre fellesskap. Prestevielsens sakrament fremstår ikke som et
anliggende for prestene alene, men i høyeste grad et anliggende
for alle menneskene som bærer menighetene og som vandrere
sammmen med prestene og med hverandre.
Mens Kristus for 2000 år siden inkarnerte legemlig, lever han i dag
i prosesser. I alt som er mellom oss mennesker, mellom lyttende og
talende, i det ytre og det indre. Gjennom årsløpet, dets høytider og
kultus kan vi ane Kristi nærvær i disse prosessene. I særlig grad
fornemmes dette i Prestevielsens handling, med dens manende ord og
sterke bilder.
Gjennom disse tre dagene var Kulturhusets vakre sal, foajeen og
restaurant arena for gode kunstneriske opplevelser og møter mellom
mennesker. Eurytmiforestillingen med nordiske eurytmister, musikk- og
lyrikkfremføringen «Øyeblikkene» av og med Morten Stene, Jarle
Gudmundsen og Hildegun Riise var strålende avslutninger for de to
dagene dagene.
Samtaler, informasjon om presteutdannelsen og om det å bli en
viende var en fast del av dagens program. Og som bonus: Smakfulle,
20
gode måltider som ble kronet med festmåltidet på søndag! Her kom
det flere bidrag, taler, musikk og sang fra bl.a. en gruppe barn og
ungdommer med felles bakgrunn fra Olsby.
Olsbyungdommer i Kulturhuset i Järna
Et eget møte mellom Kristensamfunnets sentralledelse
(Siebenerkreis) og de mange norske tilreisende ga anledning til
belysning og synspunkter på utfordringene for Kristensamfunnet i
Norge de siste årene.
Perspektiver for det fremtidige arbeidet ble også belyst:
Hvordan kan vi i fellesskap føre arbeidet videre? Sentralledelsen
styrker nå innsatsene i Norge ytterligere. Det norske prestekollegiet vil
ha et felles ansvar for alle menighetene. Vi som er
menighetsmedlemmer må erkjenne at vi i fellesskap også har ansvar
for Kristensamfunnets liv i Norge. For å makte dette fellesløftet er det
av den største viktighet at vi føler et stort ansvar for å sikre et
bærekraftig økonomisk fundament for kirkesamfunnet vårt.
Vi kjenner at vi har med oss viktige erfaringer fra disse
prestevielsesdagene.
En stor og varm takk til Ylva Breidenstein og hennes medarbeidere i
Järna for svært godt tilrettelagte og planlagte dager.
21
HVA HAR PARAPLYER
MED KRISTENSAMFUNNET I NORGE Å GJØRE?
Siri Schultze-Florey
Den nye lenkeren for Norden, Gisela Thriemer sammen med Ylwa
Breidenstein som deler lenkeransvaret for Norge, deltok under innsettelsen av de nye prestene i Oslo, 16. mars i år. Gisela er medlem av
ledelsen, Syverkretsen i Berlin.
I det første halvåret av 2014 har det skjedd mye i Kristensamfunnet i
Norge. Som et symbol for dette hadde Giesela Thriemer med seg 6
gjennomsiktige paraplyer til Norge. På innsettelsessøndagen ble de
seks paraplyene slått ut i kirken, der samtlige deltakere under festen
fikk mulighet for å skrive gode ønsker og tanker til de seks prestene
som skal virke i Norge. To paraplyer blir værende i Oslo, to er fraktet
til Trondheim til bruk der, og to vil havne i Bergen til sommeren.
Paraplyenes eiere blir presentert i et senere tidsskrift.
Fra innsettelsen i Oslo og paraply-signaturer
Hvorfor akkurat paraplyer? Fordi, forklarte Gisela Thriemer, paraplyer beskytter mot elementenes herjinger, gjennomsiktighet gir sikt
mot stjernene og himmelhvelvingen, men også generell transparens
slik at intet blir liggende i mørke og skygge. Ønsket og håpet er at
dette kan være et symbol for Norge inn i framtiden, paraplyenes
rekkevidde er landsdekkende. Dette temaet utdypet hun i et foredrag
på åpent menighetsmøte lørdag 15. mars, se egen artikkel.
22
De to nye prestene i Oslo, Daniel Rudklint og Kristine Høiland
Søndag 16. mars var en virkelig festdag i Oslo. Over 80 mennesker
hadde funnet veien til kirken. Etter at lysene på alteret var tent, holdt
Gisela en innsettelsespreken, med håp om mot og kraft for menighetsarbeidet.
Etter Handlingen var det livlige samtaler rundt kaffebordet, gamle
og nye venner traff hverandre. Dagen var fylt av gode ord og musikk.
Menigheten har mange gode musikkrefter. Koret sang, fløyte, gitar og
fiolin klang vakkert i kirkerommet.
De to prestene presenterte seg for menigheten. I korte trekk fikk vi
vite at Kristine Høiland kommer fra Jæren, men hun har bodd mange
steder i det vidstrakte Norge. Hun har en rik yrkeserfaring; agronom,
sivilagronom, redaktør og lærer. Hun ble viet til prest i Järna nå i
februar. Daniel Rudklint kommer fra Småland i Sverige. Han er utdannet helsepedagog, har ledet Helgestadhemmet og har 13 års erfaring som prest i Kristensamfunnet i Sverige.
23
VÅRT KRISTENSAMFUNNS
ÅNDELIGE OG JORDISKE VIRKELIGHET
Gisela Thriemer
Det er et stort under, i en tid hvor individualismen blomstrer og
religion er en privatsak, at menigheter dannes.
DEN JORDISKE VIRKELIGHET
For 2000 år siden gikk apostlene ut og talte til menneskene slik at
hjertene ble berørt og varmet. Ja, slik at de erfarte Kristi nærvær
mellom det talte og det lyttende. Gjennom denne erfaringen vokste
troskraften og tilliten fram. For oss i dag er det ikke annerledes. En
gang ble vi i vårt indre berørt av ordene i kultusen, engang har vi av
skjebnen blitt ført til virkeligheten som lever i disse ordene. Mennesker
som erfarer dette kan frivillig finne sammen og danne en menighet.
Alteret er midtpunktet i enhver menighet. Når vi kommer til en
menighet, ser vi først bygninger og rom, hvor ulike de er, om vi
kommer til Trondheim, Tokio eller Berlin. Men for alterrommet
gjelder det samme overalt: I det sansbare føres det oversanselige
billedlig til synlighet. Dette gjelder ikke på samme måte for de andre
rommene i en menighet, det ytre sier oss noe om menigheten. Man
kan oppleve om rommene er gjennomlevet og formet, hvordan lyset
og fargene er, ja, hvordan skjønnheten viser seg, selv i beskjedne
former.
Hver menighet har et vanemønster. Hvordan feires årstidsfestene?
Hva er menighetens gode vaner? Hvilke stemninger møter en når man
kommer dit for første gang?
Felles er at vi i kultusen kan oppleve å bli ett hjerte og en sjel. Vi kan
overvinne de antipatier og konflikter som lever mellom oss. Fra alteret
strømmer det forenende; men i dette fellesskapet er hver og en et
selvstendig individ. I menighetens sjelerom kan hver enkelt våkne til
seg selv.
Når vi hører menighetens historie og biografi, aner vi noe om dens
vesen. En god hjelp er menighetskronikken: Hvilke prester virket her?
Hvilke medlemmer har båret og preget livet over år og årtier? Hvilke
24
gleder har menigheten opplevet, hvilke lidelser har den erfart, hvilke
sorger og hvilken nød har den måttet gjennomleve? Gjennom alt dette
aner vi noe om menighetens vesen.
Det er ikke bare de levende som danner menigheten, men også de
avdøde. Det er i det hele tatt viktig at begrepet menighet blir oppfattet stort og vidt. Det er ikke et lukket system, men åpent for alle
søkende.
DEN ÅNDELIGE VIRKELIGHET
Til enhver menighet hører det en engel. Der hvor mennesker finner
hverandre og lar tanker, fornemmelser og viljesimpulser strømme
sammen, der kan åndelige vesener virke inn i vår verden. Da beredes
veien for at menighetsengelen kan impulsere skjebnene. En skål danner
seg hvori impulser tas imot og samtidig strømmer noe fra oss hen til
engelen. Når det celebreres, når ord med åndsinnhold klinger, er det
næring for engelen. I Apokalypsen, i brevene til menighetene, hører vi
om menighetsengelens virkelighet. Alle de syv menigheter får høre fra
Kristus hvordan de har lykkes, hvilke evner de har utviklet og hvor det
er utviklingsmuligheter. Denne dobbelte spørsmålstillingen kan bevege
oss i dag med henblikk på vår menighet.
ANDRE MOTIVER
Veiene til presteyrket er svært ulike. Men hvert menneske som går den
veien, kommer til terskelen hvor alvoret hersker. Før prestevielsen avlegger man et løfte. Et løfte om i all framtid å være beredt til å pleie
forbindelsen med den åndelige verden. Det er en beslutning som
forandrer og preger hele livet. Etter prestevielsen blir det også avlagt
et løfte. Ikke bare i sitt indre i forbindelsen med den åndelige verden,
går presten over en terskel, men også i forhold til ‘den jordiske ordning’. Kristensamfunnets hierarki er ikke vertikalt, men en ordning med
midtpunkt og omkrets. Ut av midten blir prestene sendt ut i
omkretsen. Som prester anerkjenner vi at vi gjennom denne ordning
‘mottar vår vilje’, som ‘utenfra’, fra andre. Dette kan synes
gammeldags, men er i virkeligheten moderne. Fordi vi overlater til
noen andre, ut av fellesbevegelsens behov og nød, å sende ut prester
der det trengs.
25
I den egne personlige erfaringen kjenner vi at «noe» kommer til oss
utenfra i første omgang som fremmed og ubekvemt, men etter hvert
erkjenner vi at det hører til oss selv. At vi selv har villet det og trenger
det. Vi er som prester ikke bare en del av menigheten, men også del
av urmenigheten (prestefellesskapet), ut fra den blir vi utsendt.
Da Kristensamfunnet ble grunnlagt i 1922 var det to motiver som
var av stor betydning helt fra begynnelsen av. Vi blir alle kjent med
Kristensamfunnet gjennom mennesker, feks. prestepersonligheter, og
gjennom dem har vi gjort viktige erfaringer, og dører ble åpnet for
oss. Men vi blir alltid oppfordret til å rette blikket mot kjernen, til
kultusen. Bare derved kan vi unngå skuffelser, bare derved forstår vi
hvilken oppgave Kristensamfunnet har her på jorden. Dens oppgave er
å danne et rom for den Oppstandenes virke.
Det andre er at vi må vite at der hvor det er mye lys, er det også
skygge. Det som Kristensamfunnet vil bære ned til jorden, er omstridt.
Det må vi vite, hvis vi ikke vil være naive. Det betyr at alle de
menneskelige kriser vil fange vår oppmerksomhet slik at vi mister det
vesentlige ut av syne. Derfor er det viktig at vi ikke bare i det personlige liv, men også i menighetslivet, lærer å få en distanse til oss selv,
eller å se menighetssituasjonen utenfra. Er det ikke vidunderligt at
Rudolf Steiner i skulpturen ‘Menneskehetsrepresentanten’, ikke bare
framstiller mennesket mellom de to motstandsmaktene, men satte
verdenshumoren også til. Humor gir oss mulighet til å distansere oss
fra oss selv. Humor hjelper oss til å bli fri i det indre, slippe løs og gi
plass for noe nytt.
Med prestevielsen i Järna og nyutsendelsen våren/sommer 2014 vil
vi skape en ny begynnelse for arbeidet i Norge. Alle seks prester
danner et felles kollegium og vil samarbeide på flere plan. I overbyggende menighetsarbeid, og i KiN- rettslig og finansielt.
To og to blir de sendt ut:
til Oslo: Kristine Høiland og Daniel Rudklint,
til Trondheim: Siri Schultze-Florey og Markus Schultze-Florey,
til Bergen: John Rawcliffe og Daan Ente.
Gisela Thrimer
(menighetsprest i Darmstadt, Tyskland, lenker for Norden og
medlem av Syverkretsen) Foredrag holdt i Oslo 15. mars 2014.
Oversatt av Siri Schultze-Florey
26
FESTHELG I TRONDHEIM
Kristine Høiland
Trønderhovedstaden har siden 1970-tallet hatt alter og besøkende
prest fra Kristensamfunnet, men ingen fastboende prest. Dette har de
lenge jobbet for å få, og søndag 23. mars fikk de ikke bare én, men to
fastboende prester! Siri Schultze-Florey og Markus Schultze-Florey er
nå tilhørende menigheten, og vil i løpet av sommeren flytte alt sitt
jordiske gods fra Bergen til Trondheim. Dette fikk trønderne til å slå på
stortromma helga 21.-23. mars, med kulturaften, arrangør for
representantskapsmøtet i KiN i tillegg til innsettelse av de to prestene.
KULTURAFTEN
Fredag var det kulturaften med vakker sang og gitarspill, og en grundig innføring i Trondheims lange og stolte historie som Olavsbyen, med
Nidarosdomen som pilgrimsmål og status som Norges religiøse
sentrum, vevd inn i trønderanekdoter som bekreftet det ikketrønderne allerede visste: Her står Kristensamfunnet på solid, selvbevisst grunn! Prestene i Norge presenterte seg også, godt hjulpet av
Ylwa Breidenstein og Gisela Thriemer.
Gisela Thriemer og Ylwa Breidenstein
27
REPRESENTANTSKAPSMØTET I KiN
Alle menighetene var representert under årets møte, som var grundig
forberedt av interimstyret. Dette skulle være en ny start for det felles
arbeidet i Norge, og med denne innstillingen, samt en god del humor,
gikk deltakerne inn i diskusjonene. Sammensetningen av arbeidsutvalget (AU) i KiN (Kristensamfunnet i Norge) tok mye av tiden, og
kommende år sitter følgende i AU:
Kjell Wernøe fra Bergen, Nils Arne Nes fra Steinkjer (leder), Merete
Haug fra Hurum (sekretær) og Erik Lund fra Nesodden utgjør det
daglige og bærende AU, mens tre prester (Markus Schultze-Florey,
John Rawcliffe og Kristine Høiland) sitter som deltakere i AU, med de
tre øvrige prestene (Siri Schultze-Florey, Daan Ente og Daniel Rudklint)
som møtende vararepresentanter. Sammensetningen blir slik
kommende år ut fra ønsket om at den største menigheten i Kristensamfunnet i Norge, Oslo, blir synliggjort, og prestene stilte seg inn i
AU på dette viset for å markere at Norge er ett rike og at alle ønsker å
delta og være en del av helheten. Oddrun Hjermstad fra Bergen
fortsetter som daglig leder og tar seg av det administrative arbeidet.
Det nye AU, fra venstre:
Erik Lund, Nils Arne Nes, Merete Haug og Kjell Wærnøe
28
INNSETTELSE OG FEST: ‘DEN NYE STJERNEN PÅ
KRISTENSAMFUNNETS HIMMEL’
Når prester innsettes i en menighet, skjer det i starten av Menneskevielsens Handling. Det holdes en formell tale med kultisk preg. Så går
handlingen videre som vanlig. Nærmere 40 personer fra hele Trøndelangsregionen hadde funnet veien til Trondheim denne solfylte søndagen. Slik viste de tydelig at de ønsker sine prester hjertelig velkommen.
Etter innsettelseshandlingen disket trønderne opp med god mat og
drikke, før det ble tid for taler og gaver. Gaven fra Syverkretsen
formidlet gjennom Gisela Thriemer var en stjerne, for nå er det
kommet en ny stjerne på Kristensamfunnets himmel. En menighet har
fått fastboende prester og Menneskevielsens handling vil bli celebrert
enda mer regelmessig. Det er en stor begivenhet! Ylwa Breidenstein slo
de to prestene til riddere av mykhet og fordeling av godene med sine
symbolsk mente smørkniver.
De to nye prestene i Trondheim, Markus og Siri Schultze-Florey
29
Menigheten utstyrte de nye prestene med ulike forfattere, som kan
belyse og opplyse dem om trønder-sjelens hemmeligheter. Prestene
presenterte seg også, der den ene fortalte om et liv som ektefelle til en
prest, og at man også i godt voksen alder kan ta skrittet fra lærerpulten til å bli kollega med sin mann. Den andre fortalte fra et langt
presteliv med hovedbase i Bergen, og hvordan kona hadde medvirket
til at det ikke var Tyskland som ble felles base. Festen avsluttet med
felles eurytmi.
Bøker overrekkes i Trondheim. Lina Brandt og Markus Schultze-Florey
BERGEN NESTE
Til sommeren kommer Daan Ente til vestlandshovedstaden som prest,
der han skal arbeide sammen med John Rawcliffe.
30
FRA ARBEIDSUTVALGET (AU) KiN
Det nye arbeidsutvalget, som ble valgt i Trondheim på representantskapsmøtet 22. mars, har konstituert seg og startet sitt arbeid. En av
oppgavene for AU er å bidra til at menighetene samarbeider godt og
utvikler en god fellesskapsfølelse.
Den viktigste oppgaven for AU er å ivareta arbeidsgiveransvaret for
prestene i Norge. Det er Kristensamfunnets ledelse, Syverkretsen i
Tyskland som gjennom prinsippet om utsendelse, styrer hvor mange
prester vi har i Norge. Ledelsen ønsker at så langt det er mulig, skal
ikke en prest arbeide alene, men i lag med minst én kollega. Fra
kommende høst vil vi ha 2 prester i Oslo, 2 i Bergen og 2 i Trondheim. Dette gir store muligheter for en positiv utvikling, særlig fordi
disse 6 prestene er innstilt på å arbeide som et kollegium og sammen
tjene Kristensamfunnet i Norge. For AU som arbeidsgiver, gir dette at
antall prester øker og med dette en stor utfordring når det gjelder
lønn til prestene. Siden inntektene til KiN ikke øker samtidig, har
prestene gått ned i lønn fra medio mars i år. Lønnsnedgangen var
betydelig. Problemstillingen er tatt opp av menighetsrådet i KiT i brev
til AU. Brevet vil bli behandlet på neste møte i AU den 30. mai. De
eneste måtene KiN kan få øket sine inntekter på, er enten ved at
menighetene får flere medlemmer som utløser mer offentlige midler,
eller at menighetene får medlemmene til å bidra med mere penger
som kan kanaliseres til KiN. Gaver fra medlemmene går hovedsakelig
til lokale for Menneskevielsen handling i hver menighet og bidrag til
KiNs felleskasse hvor prestene får sin lønn fra.
Med vennlig hilsen,
Nils Arne Nes (Steinskjer)
nyvalgt leder i AU
31
NOEN FAKTA FRA DAGLIG LEDER I KIN
Oddrun Hjermstad (Bergen)
I 2013 ble 2544 medlemmer i Kristensamfunnet i Norge registrert som
berettigete til tilskudd fra den norske stat. Tilskuddet var på
kr.1 037 068,-, altså kr 408,- pr. medlem.
Felleskassen skal dekke lønn (5,4 stilling), arbeidsgiveravgift,
pensjonspremie, ulykkesforsikring, regnskap/revisjon og administrasjon. Da kommer vi ikke langt med det statlige tilskuddet på til
sammen kr.1 037 068,- Derfor blir bidragene fra menighetene til KiNs
felleskasse avgjørende for hvordan vi kan lønne prestene.
Kristensamfunnet i Norge har registrerte medlemmer i 143
kommuner. Kommunene gir ulike beløp til sine medlemmer utenfor
statskirken. For 2013 utgjorde det samlete beløpet fra kommunene kr.
1 176 786. Det kommunale tilskuddet tilfaller våre 5 menigheter,
Bergen (KiB), Hamar (KH), Oslo (KiO), Stavanger (KiS) og Trøndelag
(KiT). Menighetenes inntekt er altså tilskuddet fra «sine kommuner»,
pluss frivillige bidrag/gaver fra medlemmene og inntekter fra
aktiviteter de arrangerer. I 2013 var det i alt bare 444 medlemmer
som skjenket fra kr. 500,- og oppover pr. år, til «sin» menighet.
I tillit til at menighetene i Norge vil klare og bidra i langt større grad
enn i 2013, har Kristensamfunnet i Norge fått flere prestestillinger. Skal
vi klare å bære disse stillingene, må vi skape begeistring gjennom
aktivitet og vilje til å støtte menighetene økonomisk, slik at menighetene kan gi KiN mulighet for å lønne våre prester på et anstendig
nivå.
Lykke til med å skape muligheter for å bedre økonomien for
Kristensamfunnet i Norge!
32
KIRKEN I OSLO
2. FØR DET FØRSTE SPADETAK
John Baum
Før det første spadetaket for kirken i Oslo kunne tas sommeren 1989,
gikk det nesten ti år med til planleggingen av kirkebygget.
Da Inkognito terrasse 9 ble kjøpt i 1979, ble også den tilstøtende
tomten, Inkognito terrasse 10, kjøpt. Den opprinnelige planen var å
bygge kirken på denne tomten, innerst i Inkognito terrasse. Men
ettersom tomten var ubebygd, krevdes det konsesjon. Oslo Kommune
ga ikke den nødvendige konsesjonen, og kirken måtte derfor planlegges i skråningen bak Inkognito terrasse 9, ut mot Oscars gate.
Knut Weihe, som hadde ‘funnet’ Inkognito terrasse 9 for
Kristensamfunnet, lagde allerede i 1983 en skisse til en kirke.
Knut Weihes skisse fra 1983
Legg merke til at kirken Knut Weihe forestilte seg, har likhetstrekk
med kirken som senere ble bygget, skjønt den er plassert høyere og
mer tilbaketrukket fra gaten. Knuts plan forbandt kirken godt med det
33
‘gamle huset’, idet foajéen hadde direkte forbindelse med underetasjen
i Inkognito terrasse 9. Før kirken ble bygget, var det mulig å kjøre inn
til Inkognito terrasse 9 gjennom buen ved døren og parkere bak bygningen. Knut hadde tatt med i sin plan at man skulle kunne kjøre helt
bort til foajéen. Det var planlagt parkeringsplass under kirken.
Arkitekt Eivind Thomassen ble bedt om å hjelpe, og senere kom
også kunstneren og presten Rudolf Tellmann til assistanse. Ved
påsketider 1986 sendte Kristensamfunnet sentralt ut en brosjyre med
bilde av en modell av kirken til medlemmer verden over og ba om
donasjoner til de planlagte kirkene i Rostock, Berlin, Karl Marx Stadt,
Oslo og Sao Paulo. Kirken er plassert høyt over gateplanet, med god
adkomst til underetasjen i det ‘gamle huset’.
Rudolf Tellmanns modell av kirken
Midt på 1980-tallet var mange personer involvert i å forsøke å finne
en mulighet til å bygge kirken. Noen få kan nevnes: Bernhard Lindvik,
Nils Slaatto, som fra sitt arkitektkontor stilte Per Ødegaard til disposisjon. Den siste som ble spurt var Jan Arve Andersen fra Asmussens
arkitektkontor. Hans første modell viser en kirke plassert på høyre side
over gateplanet, med likhetspunkter til Knut Weihes skisse.
34
Jan Arve Andersens modell 1
Ettersom Inkognito terrasse 9 var en bevaringsverdig bygning, måtte
gruppen som arbeidet med planen forsøke å plassere kirken slik at
byantikvaren aksepterte plasseringen. Det tok tid å lære hvordan man
skulle arbeide med myndighetene på en god måte.
Naboene reagerte på planene for kirken, og det ble holdt et protestmøte mot byggingen. Da naboene i Oscars gate 82 ble vist en modell
av kirken, ba de en arkitekt om å lage en tegning basert på modellen.
Tegningen fremhever den mørke skyggen som kirken ville kaste over
de lavere leilighetene. Sven Åke Lorentsson, som bodde i Inkognito
terrasse 9 og som hadde begynt som prest i Oslo i 1981, på den tiden
da ideen om en kirke tok form, begynte å bli kjent med naboene.
Inkognito terrasse Vel trengte et sted for sine møter og ble invitert til å
bruke Solrosen barnehage til dette (før kirken ble bygget, ble foredrag
og studiegrupper holdt i barnehagen). Det var starten på et samarbeid
med naboene. Senere arrangerte Inkognito terrasse Vel sitt ‘Julegilde’ i
kjelleren i Inkognito terrasse 9.
Samarbeidet med myndighetene og naboene, idet man lyttet til
deres synspunkter og forsøkte å imøtekomme dem, gjorde at de som
hadde opptrådt som motstandere ble gode hjelpere med på veien.
Men fortsatt var planene om en kirke over gateplanet ikke akseptert
av alle.
Det er et fenomen som vi alle har erfart i livet: Vi anstrenger oss aldri
så mye, men våre planer går ikke i oppfyllelse. Kanskje tiden ikke er
35
moden. Så forlater vi prosjektet. Etter en tid synes tingene å falle på
plass. Vi ser prosjektet med nye øyne. Nye muligheter oppstår og
tidligere hindringer forsvinner. Arbeidet som ble gjort midt på 1980tallet, førte ikke direkte til at det ble bygget en kirke. Men den store
innsatsen til mange mennesker var ikke forgjeves. For da tråden ble
tatt opp igjen, gikk prosessen raskt, kanskje på grunn av erfaringene
man hadde høstet gjennom de tidligere bestrebelsene.
Gjennom det meste av 1980-årene ble sakramentene celebrert i
det som i dag er kontoret i Inkognito terrasse 9. Etter ukedagcelebreringen av Menneskevielsens handling spiste ministrant og
prester frokost sammen i kjøkkenet som ble delt med Solrosen
barnehage. En onsdags morgen høsten 1987 sto Børre Hundevadt,
Sven Åke Lorentsson og jeg ved kjøkkenvinduet og så mot Oscars gate.
Børre sa: «Det er der nede kirken skulle ligge.» Det var klart: Kirken
måtte bygges på gateplanet. Kirken måtte ligge der hvor menneskene
ferdes.
Arkitekt Jan Arve Andersen ble igjen kontaktet. Han kom raskt med
tegninger av en kirke på gateplanet. Den første modellen er meget lik
kirken som ble bygget i 1989-90.
Jan Arve Andersens modell 2
Naboene klaget ikke, de satte pris på den nye modellen av kirken.
Sommeren 1989 begynte arbeidet på kirken.
36
Byggeplassen klargjøres, Oscars gate i bakgrunnen
Allerede samme høst ble grunnsteinen til kirken lagt. I neste nummer
vil denne begivenheten bli beskrevet.
Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann
Fortsettes
GRAVFERDER
Pål Eirik Herteig
* 17.8.1958 i Oslo – † 19.3.2014 i Bergen
Utsigning: 22.3.2014 på Helgeseter, Bergen
Bisettelse 26.3.2014 på Helgeseter, Bergen
Minnehandling 3.5.2014 i Kristensamfunnet i Bergen
Torger Weisse Holtsmark
* 25.12.1924 i Pennsylvania, USA – † 26.4.2014 i Bærum
Siste olje sommeren 2007 i Bærum
Utsigning 29.04.2014 i Kristensamfunnet i Oslo
Bisettelse 07.05.2014 i Asker kapell
Minnehandling 10.05.2014 i Kristensamfunnet i Oslo
37
VÅRE DØDE
TORE LÖFWANDER
(* 29.5.1936 i Trondheim – † 10.12.2013 på Inderøya)
Havet forbinder landområder som ligger langt fra hverandre og åpner
horisonten for vårt blikk. Men sjøen skiller oss også fra hverandre. I en
god del av sitt liv, var Tore sjømann. For han ble det som forbinder så
vel som det som skiller oss, en fysisk realitet i livet. Dette ble på mange
måter hans livstema.
Tore vokste opp på Lade. Under krigen reiste familien til Verdal. Da
krigen var slutt, opplevde Tore og de to brødrene hans, det første
store oppbruddet i livet, foreldrene skilte lag og overlot de tre brødrene til sin egen skjebne. Tore var da 13 år. De neste årene ble en stor
utfordring for Tore, særlig da han måtte ta seg av lillebroren, etter at
storebroren hadde reist til sjøs. Først mange år senere tok han brevkontakt med moren. Hun hadde reist til Sverige og fått kontakt med
38
sin svenske slekt igjen. Som 16-åring reiste Tore til sjøs slik hans eldre
bror hadde gjorte 3 år tidligere. Yngstemannen Erik ble overlatt til seg
selv.
I tyveårsalderen utdannet Tore seg til maskinist. I disse årene giftet
han seg og stiftet familie. Han kunne være borte to år i strekk. De 3
barna gledet seg veldig hver gang faren kom hjem. Tore brakte med
seg både gaver og fortellinger fra den store verden. Han hadde møtt
nye idéer og impulser som interesserte ham. Han kom f.eks. hjem og
viste barna yoga, noe ganske eksotisk for den tiden. Tiden sammen
med far var dyrebar. De eldste gikk med han i fjellet, hvor han viste
dem sitt nære forhold til naturen.
Tore skilte lag med mor til barna. Dette førte til at han mistet en del
kontakt med sine barn. Han giftet seg på nytt, et ekteskap som varte i
ti år. Deretter var han alene i mange år.
Tore var en multikunstner. Til sjøs hadde han bl.a. brukt fritiden sin
til å brodere bilder. Han var også glad i musikk. Etter at han kom i
land, etablerte han firmaet «Handyman». Her brukte han sine kunnskaper til å gjøre vedlikeholdsarbeid og ikke minst hjelpe mennesker.
Hans hjelp strakk seg så langt at han krevde bare betaling etter kundens betalingsevne.
I disse årene møtte han Kristensamfunnet. Han var en av grunnleggerne av menigheten i Trøndelag. Å kunne si «Kristus lever i meg»
ble for ham det viktigste elementet i livet. Utfra Kristuskraften kunne
han føle en styrke som gjorde at han kjente han kunne virke helbredende på mennesker.
Tore giftet seg så med Lise. Han hadde flyttet til Inderøy. I disse
årene skiftet livet fokus. Han beskjeftiget seg med de forskjelligste
åndsretninger. Nye tanker var spennende for han. Hans livshorisont
ble større. Men hans egen vanskelige barndom og mangel på en trygg
familie, kastet skygger over livet i hans nye familie. Han måtte også
møte sykdom, men med viljestyrke og oppfinnsomhet overvant han
mange hindre som hans skrantende helse førte med seg. Til tross for
lammelse ga han ikke opp bilen, han kjørte så lenge han maktet. En
følelse av å komme til kort var en av grunnene til at han forlot også
denne familien.
Helsemessig ble årene vanskeligere, og Tore kom på sykehjem. Synet
ble etter hvert så svakt at han ikke kjente igjen menneskene, ikke en
39
gang sine nærmeste. Han ble langsomt svakere. Men til tross for helseplagene ga Tore uttrykk for at han var takknemlig for sitt rike liv. Han
hadde et lett og lyst vesen med glimt i øyet. Han kunne komme med
en spiss kommentar med mer enn et snev av sannhet i seg.
Dagen etter at Tore døde, ble broren, Erik alvorlig syk. Den sterke
forbindelsen mellom de to brødre varte livet ut.
Tore fikk mange utfordringer i livet. Tore gjorde sitt liv til et fargerikt og mangfoldig kunstverk, han var i ordets sanne betydning, en
livskunstner.
John Rawcliffe
GERTRUD HERTZBERG
(* 5.5.1926 i Berlin, Tyskland – † 18.1.2014 i Oslo)
Då man betraktar Gertrud under de dygnen hon efter döden vilat i
öppen kista i bårrummet i Kristensamfundets kyrkan, slås man av
hennes värdighet, skönhet och lugn. Hon ger intrycket av att det som
belastat henne som sjukdom och svaghet den sista tiden i livet har vikit
undan och istället ser hon nöjd och tillfreds ut.
40
Gertrud föds den 5 maj 1926 i Berlin. Hon minns att det knappast
fanns några bilar i området, så hon hade hela gatan utanför hemmet
att leka på. Föräldrarna heter Hanns-Joachim och Gertrud Rüstow,
född Priester. Föräldrarna skiljs när Gertrud är 4 år gammal och hon
växer upp som ensambarn tillsamman med sin mor. Senare under
tonåren får Gertrud 4 halvsyskon från sin faders håll.
Under sin uppväxt flyttar modern och Gertrud flera gånger och
Gertrud bor även bo i andra familjer och på barnhem. Båda föräldrarna är med i motståndsrörelsen under kriget och gömmer judiska
familjer i hemmet. Detta engagemang gör att modern känner sig
tvungen att både gömma och lämna bort Gertrud.
Gertrud går på elva olika skolor under sjuåriga skolgången, och
modern var ständigt sökande efter ny bostad och nytt arbete. Gertrud
minns henne som bl.a. socialarbetare, sekreterare, och sångterapeut.
Gatorna i området patrulleras ofta av soldater. Ljudet av stöveltramp etsar sig fast i Gertrud som något fasansfullt genom hela livet.
Flera fina minnen finns, när de vid ett tillfälle är på väg till ett
barnhem med Gertrud som ligger vid Östersjön, skyller mamman på
kikhosta och de får på så sätt hela kupén för sig själva. Gertrud minns
med glädje hur modern berättar ryska äventyr för henna, och hur de
sedan tävlar om vem som först får syn på Östersjöns blå vattenstripa.
Ett annat minne som följt Gertrud genom hela livet är en djupblå
stjärnbeströdd himmel som välver sig över henne, när hon sitter och
väntar på att bli hämtad av en kvinna på ett barnhem.
Det som betyder oerhört mycket för Gertrud är att få börja på en
Steinerskola i Berlin. Gertrud beskriver det som en kärleks-ö. Här
upplever hon att hon blir fullt ut sedd. Hon får här även spela Maria i
julspelet på skolan.
Nu bor de i en fin och stor lägenhet. Dock stänger nazisterna skolan
efter ett halvår. Däremot fick konfirmationsundervisningen i Kristensamfundet fortsätta ett tag till, vilket gör att Gertrud konfirmeras i
Kristensamfundet. Gertrud minns det som betydelsefullt och det gör
ett stort intryck på henne att flickorna kunde vara klädda i vackra vita
klänningar med bara armar och pojkarna i blå vacker dress. På altaret
fanns hennes älsklingsblommor, laxfärgad japansk Kvede. Det var
högtidligt och på festen efteråt serverades det hennes älsklingskaka
med kaffe.
41
Så småningom börjar Gertrud på Steinerskolan i Dresden. Här får
Gertrud väninnor, de bor tillsammans på pensionat, klättrar ut genom
fönsterna på nätterna och dansar i månskenet. De tar del av det
kulturella livet, går på kunstgalleriet och ser målningar av de stora
konstnärerna; Michalangelo, Leonardo da Vinci och Raphael. De
besöker även det världsberömda muséet Dresdner Zwinger, som sedan
bombades.
Gertrud blir utmattad och sjuk under den här tiden och skickas på
rekonvalescens upp till bergen, till en familj i Oberstdorf. Det är också
en fin tid för Gertrud att ta hand om familjens två små barn och hon
njuter av att gå på fjälltur med kälken. Det var tänkt att hon skulle få
undervisning av mannen i huset som är lärare, men Gertrud är mycket
hellre ute och arbetar med bönderna de hyr huset utav. Hon hässjar
hö, sprider kodynga på åkrarna och driver de omöjliga korna på bete.
När så även Steinerskolan i Dresden stängs, åker Gertrud till Göttingen. Pappans syster hjälper dem att finna en tvårumslägenhet på 30
m², som de inreder, målar, tapetserar och syr gardiner till. Mitt över
gatan ligger Albanikyrkan, där sjunger de, bland annat Bachs juloratorium.
Så småningom stänger skolan och istället får man ta emot och
ledsaga flyktingströmmar. 70 flickor blir inkallade till Nazistträff för
äldre flickor, BDM, och Gertrud är den enda som inte skriver på
ansökan. Gertrud får nu tillsammans med många andra föra flyktingar
från tågstationen till skolorna och ta hand om och vårda skadade
soldater på lasaretten.
Efter kriget utbildar sig sedan Gertrud till sjuksyster inom Röda
Korset, och omkring 1950 flyttar hon till England, där tyska unga
kvinnor är eftertraktad arbetskraft. Gertrud visar en närmast ofattbar
arbetskapacitet, först i hushållet på ett teologiskt college och sedan på
infektionskliniken på ett sjukhus. Gertrud är där en av få som inte blir
smittad av de sjukdomar som behandlas där. Efter englandsvistelsen
tillbringar Gertrud en tid i Sverige i Stockholm. I Kristensamfundet,
som då låg på Västmannagatan i Vasastan, träffar hon sin blivande
man, Johannes Hertzberg, präst i Kristensamfundet. De pratar och lär
känna varandra vilket leder till att de förlovar sig. Johannes drabbas
dock av betänkligheter då han ska till Tyskland och Göppingen igen
för att arbeta och de bryter förlovningen. Några år senare, då Gertrud
har gjort sin waldorsförskolutbildning i Kiel, kommer Johannes till Kiel
42
och de vigs där av Dr. Benesch 1956. Gertrud ansvarar sedan ensam
för en grupp på 23 barn i källaren i Kristensamfundets lokaler.
Gertrud og Johannes får tillsammans barnen Andreas, Kristin,
Angelika och Thomas mellan åren 1957 och 1962. 1958 flyttar de till
Oslo. Till en början bor de hos Johannes’ mor och syster men efter ett
halvår flyttar de till ett hus med antroposofiska anor på Solveien. Där
äger en stor del av församlingslivet rum som de driver tillsammans.
1965 flyttar de till et hus i Geitmyrsveien. Där bor de vackert direkt
vid St. Hanshaugen parken.
Som den självklara auktoriteten i hemmet anstränger sig Gertrud till
det yttersta för att gestalta och forma ett liv fyllt av både kultur, religion och konst. Gertrud firar högtiderna tillsammans med barnen,
och hon har en förmåga att inreda hus och hem på ett både praktiskt
och estetiskt sätt med mycket små medel och förutsättningar. Gertrud
har sagt att hennes drömyrke är inredningsarkitekt, och hon visar prov
på detta när hon med minutiös precision bara på några timmar inreder
lägenheten vid flytten från Geitmyrsveien til Markveien, var möbel
exakt på sin plats i förhållande till varandra och till färgerna i rummen,
med stor fantasi, kreativitet och estetik.
Det är ett på många sätt mödosamt och otacksamt arbete som prästfru för Gertrud, och hon får inte alltid det erkännande och den respekten hon förtjänar, även om mycket av det hon uträttar i församlingen är mycket uppskattat.
Makarna skiljer sig i början på 70-talet och Gertrud får senare uppleva en tid av lycka och välgång de sju åren hon lever tillsammans
med sin nye livskamrat Alf. De har det gott ställt ekonomiskt och de
reser och företar sig saker och ting tillsammans på ett sätt Gertrud inte
upplevt tidigare.
I 1978-79 separerar de båda och Gertrud flyttar tillbaka till Geitmyrsveien. Hon utbildar sig inom biografiarbete och etablerar sig som
uppskattad ledare av kurser och seminarier både i Norge och utomlands med biografiarbete. Gertrud är även på senare år engagerad i
arbete som husmor på Vidaråsens landsby.
Gertrud är en perfektionist med allt det hon företar sig. En väninna
berättar att det alltid är en så god atmosfär och fint gestaltat i Gertruds
hem. Sparsamheten sitter i hela livet och den förekommer att Gertrud
fryser in en kopp kaffe som blivit över, för att tina upp den igen vid
ett senare tillfälle och dricka den själv.
43
Gertrud förblir andligt sökande under hela sitt liv, även inom new
age-rörelsen och senare pingstkyrkan. Hon upplever att där finns de
starkaste hjärtekrafterna, för de är ute och hjälper dem som har det
svårast.
Efter at hon löst upp sitt hushåll tillbringar hon sju år på olika serviceboende, och in i det längsta lagar hon sin egen mat och bemödar sig
om att klara sig själv. De sista åren gör sig hennes sjukdom mer och
mer gällande och tar sig i ibland svåra uttryck för omgivningen.
Lite oväntat går Gertrud över dödens tröskel på morgonen den 18.
januari. Hon har tillbringat några dagar tillsammans med dottern som
kommit på besök från Schweiz. Några dagar innan känner hon sig
dålig efter att klivit upp på morgonen och hon får hjälp att lägga sig
ner för att ta igen sig, och då somnar hon in i stillhet.
Det var säkert Gertruds önskan att nu få gå vidare in i den gyllene
stjärnbeströdda himlen hon blickade upp till som liten flicka och som
hon burit inom sig genom hela livet.
Gertrud skriver i en dikt om sitt liv om stjärnan, stjärnan som rörde
sig mot Jesu födelseställe. Plötsligt stannade stjärnan, som var stor och
omgiven av en regnbågsfärgad aura. Hon vill så gärna visa denna
stjärna för andra människor, men tänk om den förvinner när hon
lämnar den. Hon springer bort för att samla folk och då de kommer
tillbaka är stjärnan kvar. En fridfull ro och tacksamhet fyller henne.
Stjärnan var ett fönster för mitt liv, skriver Gertrud. Det lugn och den
ro och den tacksamhet som avspeglar sig hos Gertrud under de dygn
hon vilat i öppen kista i Kristensamfundets kyrkan efter döden, visar
att stjärnan även fortsatt blir ett fönster, ett fönster för hennes vidare
vägar.
Daniel Rudklint
44
MARGARETE ¨GRETEL¨ BUGJERDE
(* 14.7.1931 i Bofsheim, Tyskland - † 31.1.2014 i Oslo)
Margarete föds i Bofsheim, Neckartal i södra Tyskland som yngst av
tre syskon. Pappan, Walter Barck, är präst, först i den statliga tyska
kyrkan och senare, efter andra världskriget, i Kristensamfundet.
Modern, Johanna, född Meyer, är hemma med barn och hushåll och
mycket delaktig i församlingslivet.
Margaretes mor var nära att dö då Margarete var spädbarn till följd
av blyförband på benen som ordinerats av läkare. En antroposofisk
läkare sa att förbanden måste bort och då tillfrisknade modern. Fadern
kom att ta sig av Margarete mycket då hon var liten till följd av detta.
Redan där grundlades en stark förbundenhet med fadern och en viss
misstro till auktoriteter och den vedertagna medicinen. Detta ledde till
ett stort eget intresse för att utveckla en förståelse för och en kunskap
om möjligheterna att själv komma tillrätta med sjukdomar genom örtmediciner och en riktig kosthållning och med dieter. Detta intresse och
denna förmåga utvecklade och använde sig Margarete av genom hela
livet.
45
Familjen levde ett välbärgat och borgerligt liv under tiden som fadern var verksam som präst i den tyska kyrkan. Efter kriget och då fadern blev verksam i Kristensamfundet var omständigheterna knappare
men engagemanget inte mindre.
Margarete, eller Gretel som hon kallas, gick i skolan i Pfortzheim och
tyckte mycket om tågresorna till och från skolan. Där kunde hon sitta
och göra sina läxor och läsa, vilket hon också genom hela livet har
fortsatt att göra. Läsa och inhämta kunskap har varit ett stort intresse
genom hela Margaretes liv.
Samtidigt präglade kriget familjens liv. De var aktiva inom motståndsrörelsen och gömde både antroposofisk litteratur, som var förbjuden, och även familjer på flykt i hemmet. Margarete har även
berättat om flera egna hemska upplevelser under kriget. Hon var för
ung för att själv inkallas till någon tjänstgöring, vilket däremot hennes
båda syskon blev. Margarete har berättat om den ständiga oro hon
levde med för deras skull under krigsåren och även efter då brodern
Wolfgang satt i fångenskap.
Ljuspunkter, barndomsgull, under den här tiden var musiken, körmusik och konserter de lyssnade till i kyrkor, men även hennes eget
musikaliska utövande; hon spelade piano som hon hade stor fallenhet
för. Det musikaliska intresset och utövandet följde även det Margarete
genom hela livet och hon överförde även detta intresse på ett kärleksfullt vis till sina barn. Margarete fortsätter sedan sin skolgång i Freiburg
innan hon tillbringar en tid som au-pair i England. Tillbaka därifrån tar
Margerete en sekreterarkurs och arbetar bland annat på den kanadensiska ambassaden.
1947, då fadern blev präst i Kristensamfundet, flyttade familjen till
Karlsruhe, dit norrmannen Alf Johan Bugjerde kommer i början av
1950-talet för att studera kemi. Han hyr ett rum hos familjen.
Margarete och Alf fattar snabbt tycke för varandra och de gifter sig
1955. Några år senare när Alf färdig med sina studier är avsikten att
börja arbeta på en kemi-firma i Tyskland. Fabriken där han skulle
börja arbeta brinner dock ner och till följd av det får Alf ett
erbjudande om att vara med och starta och bygga upp ett kemiföretag
i Norge. Margarete och Alf flyttar med sonen Michael till Norge i
närheten av Lilleström 1958.
Här föds sedan resten av barnaskaran; Bernhard, Angelika och
Christine mellan åren 1958 och 1964. Det är ett stort steg för
46
Margerete att lämna Tyskland med stadslivet, språket och närheten till
kulturen i form av musik och konst. Nu blir det en stor uppgift att
bekanta sig med den norska naturen, det norska språket och livet på
landet med kalla hårda vintrar. Det är en svår tid för Margarete, men
med stor kärleksfullhet tar hon hand om hemmet och barnen medan
mannen arbetar.
1960 flyttar familjen till Asker och 1965 till Bærum, bland annat för
att barnen skulle få möjlighet att gå på steinerskola. Men nöd och
näppe lyckas de köpa en del av ett hus som ligger i söderläge eftersom
solen är livsviktig för Margarete. Familjen flyttade till Røa år 1979. Till
boendet hör även en tomt som till en början är mer som en stenåker.
Men tillsammans bearbetar Alf och Margarete tomten och anlägger en
trädgård, där Margarete sedan omsorgsfullt och med stor noggrannhet
odlar både blommor och grönsaker. Denna trädgård, med alltid minst
en blommande rabatt under hela året, blir ett välkänt och uppskattat
inslag i omgivningen. Ofta händer det att förbipasserande stannar för
att beundra och berömma det som växer där. Senare blev detta till
barnbarnen stora förtjusning och stolthet, då de ibland gömmer sig på
taket i stugan i hagen och lyssnar till när Margarete får beröm.
Margarete utvecklar ett nära förhållande till de växter och blommor
hon dyrkar. Det finns inte bara en trädgårdsmästare utan även en trädgårdsarkitekt inom henne. Hon är mycket noga med vilka plantor som
passar ihop som ska finnas bredvid varandra. Ingenting i hennes kära
trädgård får skadas eller förkommas utan allt ska tillvaratas. I trädgården anläggs även en kompost för detta ändamål. Med samma
omsorg och kärlek som Margarete gestaltar och vårdar det som växer i
trädgården, samma kärleksfulla och fasta händer och trofasta hjärta tar
hand om och uppfostrar de kära barnen. Samma relation och omsorg
får senare i livet även de älskade barnbarnen bli en del utav.
Margarete odlar även en del medicinalväxter i sin trädgård och
under hela uppväxten gör Margarete sitt yttersta för att tillägna sig så
mycket kunskap och så många färdigheter som möjligt för att kunna ta
hand om sina barn då de är sjuka. Med hjälp av denna kunskap och
även med sitt kunnande om dieter, kosthållning och alternativmedicin,
starkt inspirerad av den antroposofiska barnläkaren Wilhelm zur
Linden, bidrar hon starkt till familjens välmående. Hon är på dessa
områden i flera avseenden långt före sin tid, vilket ibland också blev
47
kännbart i förhållande till omgivningen. Men Margarete vet vad hon
gör och vad hon vill.
På söndagarna brukar Alf gå på tur med barnen. Att gå på tur med
skidor är inget Margarete vill ge sig in på. Hon provar en gång i full
utstyrsel, men det blir bara den enda gången, mycket på grund av en
krånglande höft och ovana vid höjder. Men hon gjorde det, hon prövade det för barnens skull. Söndagarna tillbringar Margrete istället med
att skriva brev hem till släkt och vänner i Tyskland. Förutom att skriva
läser och studerar Margarete mycket den tid hon har till förfogande
för sig själv. Hon läser mycket antroposofi men även böcker om mat,
kosthållning och dieter, och böcker som omfattar hennes intresse för
trädgårdsskötsel.
I hemmet förekommer det mycket musik. Alla barnen spel-ar och i
det öppna och gästvänliga hemmet som ofta har besök, spelas och
sjungs det mycket. De täta besöken är allt från övernattande föredrags- eller kurshållare till ungdomar som behöver någonstans att
övernatta. Den sociala samvaron styrs av Margaretes öppna hjärta och
hemmet blir en medelpunkt för många sociala aktiviteter.
Intresset för och den ständigt ökande kunskapen om nödvändigheten av en sund kosthållning leder till att Margarete anordnar och
leder kokekurser. Hon har bland annat lärt sig baka med surdeg och
göra egen kvarg och samarbetar med en handfull biodynamiska gårdar
i omgivningen.
1974 börjar Margarete arbeta på Steinerskolen i Oslo på Hovseter
och sedan på Steinerskolen i Bærum, på Grav, när den grundats. Till
en början spelar hon piano till eurytmilektionerna, men efterhand
utökar hon sitt engagemang på skolan till att även arbeta som lärare i
tyska och i skolköket. Margerete gör ett gott arbete på skolan och har
en egen unik förmåga att på sitt eget sätt väcka och fånga barnens
intresse för vad det än månde vara, blommor, toner eller ord.
Margarete gör ett omfattande och uppskattat arbete med små
skådespel på skolan. Hon är omtyckt både av kollegor och barnen,
även de svårare barnen har Margarete fin hand med. Vad Margarete
än företar sig är det med stor medvetenhet och noggrannhet, men
kanske framför allt med varma, fasta och kärleksfulla händer.
I slutet av 70-talet övergår Margarete helt till att arbeta på Steinerskolen. Där börjar hennes man Alf arbeta så makarna arbetar en tid
tillsammans på skolan. Alf och Margarete är ett strävsamt par som
48
håller ihop i vått och torrt. De gör mycket tillsammans under sitt långa
äktenskap och gemensamma liv.
Margarete går i pension då hon är 68 år gammal år 1999 men ombeds att arbeta ytterligare ett år eftersom hennes tjänster ännu behövs.
Efter avslutat yrkesliv företar sig Alf och Margarete sig mycket tillsammans. De går mycket på föredrag, besöker Kristensamfundet, går
promenader och på konserter. Margerete betyder mycket för sina
barnbarn och de betyder mycket för henne. Med stor glädje och stort
engagemang får hon mer tid och utrymme för dem efter pensioneringen. Hon är ute och leker med dem i hagen, lagar mat, berättar
äventyr och lär dem rim och ramsor. Margarete samlar ofta alla på
söndagarna för gemensamma måltider.
Alf blir så småningom sjuk och Margarete tar hand om och vårdar
honom i hemmet så länge det möjligt och tack vare hennes omvårdnad får de några extra år tillsammans i sin starka livsgemenskap.
För sex år sedan drabbas Margarete med en kort tids mellanrum av
en hjärtinfarkt och en hjärnblödning. Året efter dör maken Alf. Både
sorgen och följderna av hjärnslaget tar hårt på henne men hon kämpar
sig tillbaka genom att på flera sätt återerövra många grundläggande
livsfunktioner. Hom får några fina år till, där umgänget och den fortsatt nära kontakten med barn, barnbarn och även barnbarnsbarn betyder mycket.
Det sista halvåret tillbringar Margarete en del på sjukhus och annars
på Hovseter sjukhem. Margarete är stark och går medvetet sin sista
tid i livet tillmötes och vill klara upp saker och ting, gestalta sin sista
tid i livet på ett bra sätt. Starkt ledsagad av sina nära och kära går
Margarete över tröskeln efter ett långt och vällevt jordeliv.
Margarete har fått mycket att växa och spira i sina trädgårdsrabatter
genom åren. Det är också otaliga frön som såtts genom Margaretes
kärleksfulla och kunniga händer i de människor hon mött genom livet.
Daniel Rudklint
49
KORTE NOTISER
Mikkelsmess-feiringen i Vardø
I år markeres Mikkelsmess i Vardø fra fredag 26. til mandag 29. september. Alle detaljer i programmet er ennå ikke klare, men det
blir også i år en økumenisk feiring med gudstjenester, kunstutstilling
i kirken, foredrag, musikk og andre kulturinnslag. Tema for årets
feiring er Jeanne d'Arc. Fottur til Mikaelshulen med friluftsandakt blir
det i år også, med et lite værforbehold. Kun en gang på 13 år har
været hindret turen!
Det er helt spesielt at vi i år får to prester fra Kristensamfunnet på
besøk, nemlig Siri og Markus Schultze-Florey. Menneskevielsens handling holdes om morgenen på selve Mikkelsmessdagen 29. september.
Alle er hjertelig velkomne til å delta! Hvis man bestiller flybilletter
tidlig, kan man reise forholdsvis billig. Det billigste er å ta morgenfly fra Oslo til Kirkenes (SAS eller Norwegian) og så hurtigruten over
fjorden til Vardø. Turen tar bare tre timer, og da er man på cruise!
Hurtigruten korresponderer med morgenflyene, og det går buss fra
flyplassen til kaia. Retur med formiddagsflyet fra Kirkenes til Oslo. Det
er litt mer utfordrende å reise sørover, fordi hurtigruten går fra Vardø
om natten (men man kan legge seg på en sofa og sove når man
kommer ombord).
Hvis noen ønsker privat overnatting, er det bare å gi beskjed i litt
god tid! Det er en fin måte å bli kjent på.
Kontakt:
Ingrid Røstad Fløtten
Strandgata 70, 9950 Vardø
Telefon – 78 98 80 14
Mobiltelefon – 959 62 585
Email – [email protected]
50
STEVNER OG LEIRER
Pinsestevne på Olsby gård
Fredag 6. - mandag 9. juni 2014
Foreløpig arbeidstittel på stevnet er
"INDIVIDUALITET OG FELLESSKAP"
Arrangør: Kristensamfunnet i Trøndelag
Informasjon kan fås fra:
Heidrun Retter, [email protected] tlf 95 78 12 35
Lina Brandt, [email protected]
Markus Schultze-Florey, [email protected], 90 98 47 25
Kristensamfunnets nordiske barneleir på Olsby gård
Lørdag 12. - mandag 20. juli 2014
Ansvarlige: Felix Nieriker og Carl van der Weyden (Järna).
Påmeldingsskjema er på på Olsbys hjemmeside: www.olsby.org
Ferdig utfylt påmeldingsskjema sendes per email til:
[email protected] eller per post til: Barnlägret 2014,
Kristensamfundet i Järna, Box75, SE-15322 Järna, Sverige.
Kristensamfunnets nordiske ungdomsleir på Olsby gård
Lørdag 26. juli - mandag 4. august 2013.
Ansvarlige: Daniel Rudklint (Oslo) og Tuula Huhtala-Salmisto
(Helsinki).
Påmeldingsskjema er på på Olsbys hjemmeside: www.olsby.org
Kontakt: Daniel Rudklint: [email protected]
Tuula Huhtala-Salmisto: [email protected]
Forfatterne er selv ansvarlige for innholdet.
Bidrag for neste utgave – før 22. juli 2014.
Redaksjon: John Baum (ansv.), Oddrun Hjermstad
Adresse: John Baum, Munkerudveien 81 E, 1165 Oslo
Epost: [email protected]
51