Transcript HER. Nr. 4/2014 • 20. ÅRGANG

INNHOLDSFORTEGNELSE
En aftenbøn
3
Tanker til midtvinter
3
Himmellegemenes åndelige kraft – menneskelige behov og kosmiske svar
desember– Jul
4
Mennesket i sin indre streben. Ord til eftertanke underveis til selvbesinnelse
9
Poul Ryden Hansen
Siri Schultze-Florey
Adam Bittleston
Friedrich Rittelmeyer
Den ene på siden
11
John Baum
Til [email protected] vedr. homofilt ekteskap
13
Peter Howe
Mikkelsmess i Vardø 2014
16
Kristensamfunnet i Danmark 50 år!
19
Kjell Wernøe
Kristine Høiland
Nyhetsbrev fra Olsby
20
Kirken i Oslo
4. Da Kristensamfunnet i Norge bygget kirken i Oslo
25
Maj-Len Sundin
John Baum
28
Takk !
John Baum
31
Takk også til John
Ellen Brinchmann og Karin Vefling
32
Gravferder
Våre døde
Ingrid Britta Sahlin
33
Inga Beate Joerges Stanghov
38
Torgrim Halten
40
Daniel Rudklint
Markus Schultze-Florey
Daniel Rudklint
Freddy Jørn Hansen
45
Kristine Høiland
48
Bjørg-Kirsten Lilleng Kierulf
Kirsten Thomassen’’
Er medlemskapet registrert der du ønsker å være medlem ?
53
Oddrun Hjemstad
Korte Notiser
Stevner og leirer
Menigheter
54
54
54
Omslag foran: Pauline Munch Eriksen, Julenatt
Omslag bak: Bygging av kirken i Oslo (Foto: Sven Åke Lorentsson)
2
EN AFTENBØN
Jeg ønsker at sove ind
med Kristus i mit sind.
I morgen atter at vågne op
med ham i sind og krop.
og i hans ånd møde andre
på vejen jeg da skal vandre.
Poul Ryden Hansen
(Ottestad)
TANKER TIL MIDTVINTER
Sir Shultze-Florey
Advent, forventning. Adventstidens farge er blå. Både foran alteret og
på casulaen er det blått. Varm blå som også skumringstimen har, en
rolig behagelig farge.
I den mørke natt, i julenatten, møter vi over alteret gullbokstaver på
lilla bunn, og foran alteret gullbokstaver på hvit bunn. Casulaen er hvit
med lilla. Julefargen er hvit, den stråler stille og sart i vintermørket.
Julen kommer til oss i tre trinn. Vi feirer Menneskevielsens handling
tre ganger og hører der tre epistler, tidebønner.
Ved midnatt hører vi om nådens lys som kommer til oss. Ved gryning om skaperordet som berører oss. Ved dag om Kristus som vil forbinde seg med et jordisk legeme, for ved det å hjelpe mennesket til å
finne det sanne lyset.
Julehøytidens spesielle bønn, innskudd, kommer på juledag, etter
offerdelen. Alle englenes hierarkier nevnes, og menneskene vil la sin
tone klinge med i deres offersang. Englenes sang er alltid der, men i
juletiden klinger den hørbart for oss.
Julehandlingen for barn avsluttes med en oppfordring til å bære
med seg det de har hørt inn i hele året. Bære med seg julens lys i sitt
indre igjennom hele det kommende år.
3
Til epifanias, kommer en sterk purpurfarge foran alteret og på
casulaen. En kraftfull farge.
Mellom advents blå og epifanias purpur, mellom to sterke farger,
har vi julens lyse farger. Julelyset og englesangen må vi selv bære i vårt
indre.
Juletiden kan erfares som en kraftkilde for året som ligger foran oss.
En kraftkilde til å kunne møte oppgaver og utfordringer. Kristi lys og
kraft kan vi gi plass i våre hjerter.
HIMMELLEGEMENES ÅNDELIGE KRAFT
MENNESKELIGE BEHOV OG KOSMISKE SVAR
Adam Bittleston
DESEMBER – JUL
Det kan synes som om kristenheten utviklet seg i over tre århundrer
uten at jul ble feiret. Først etter at katakombene var forlatt, og kirken
hadde lagt det romerske imperiums makt bak seg, ser vi at høytiden
midtvinters, som for romerne hadde vært den ubeseirete Solens triumf,
blir høytiden for Jesu fødsel. Vi behøver ikke av den grunn å tenke at
julefeiringen er noe uvesentlig som er lagt til utenfra for å erstatte
hedenske tradisjoner. Tvert i mot er det dypt rotfestet i de endelige
formål med Kristi virke på Jorden at vi skal feire en høytid like etter at
Solens lys har avtatt frem til årets korteste dag. Da blir mennesket i
høy grad nødt til å stole på sine egne ressurser. Ikke bare er lyset som
kommer utenfra til Jorden på sitt svakeste, men også naturens verden
har trukket seg inn i seg selv og er ikke lett å hanskes med. Da må vi
vise hva vi er som mennesker, hva vi kan produsere ut fra egne
ressurser – fremfor alt hvor mye lys og varme vi kan bringe inn i våre
personlige forhold.
Ved juletiden er mange mennesker i dag hjemsøkt av en følelse av
usikkerhet og overfladiskhet i feiringen av julen. Det bidrar ikke på en
varig måte til varme i de medmenneskelige forhold å synge “Auld Lang
Syne“ i et hotell blant mennesker vi aldri har sett før og håper vi ikke
får se igjen. Likevel, med oppgaver som å sende hilsener eller finne de
riktige gavene til de personer som virkelig betyr noe for oss, ledes vi
mot det ærlige regnskap som høytiden midtvinters alltid kaller oss til:
Hvor langt er vi virkelig kommet til å lære å elske hverandre? Hvor
4
mye finnes det i oss av den kjærlighet som bare gir menneskelig eksistens et krav om å holde stand mot virkeligheten, kjærlighet i den store
betydningen, slik ordet er brukt i Johannes-evangeliet?
Den virkelige stemningen av jul blir mye mer alvorlig enn det vi vanligvis gjør den til hvis vi føler at spørsmålet om kjærlighet ikke bare er
et spørsmål vi stiller til oss selv, men som hele den åndelige verden
stiller til menneskeheten hver jul. Hierarkiene ser ned på Jorden med
et dypt, søkende blikk og ser hvor langt ekte og uselvisk kjærlighet er
kommet til å virke blant menneskene. Vi kan bare besvare deres spørsmål med følelsen av at vi ennå ikke har lært særlig mye. Sjelden elsker
vi et annet menneske slik at vi kan være sikker på å opprettholde vårt
forhold når alt av kroppen og de ytre omstendigheter i livet er tilbakelagt. Sjelden elsker vi slik at hver skuffelse og avvisning etterlater oss
uforandret, og at vi er nære hverandre selv når vi er atskilt i rommet.
Ikke desto mindre er starten på en slik kjærlighet til stede i oss, og vi
kan se at den kommer fra Kristus og er blitt hjulpet frem av den beste
og mest inderlige måte å feire jul på, som vi har opplevd. Det som var
sentimentalt i vår feiring, syntes bare å varme oss. Det som var ekte,
var et frø som skulle modnes gjennom mange år. Og hvert år, i perioder med ensomhet, kan vi forsøke å styrke vår sans for det som er
ekte. I det etterfølgende år kan vi bringe inn i livet en følelse av å ha
møtt Kristi intensjoner både med særskilt ærlighet og varme gjennom
midtvinteren.
På hvilken måte er det i det hele tatt mulig å lære å elske? Kristus er
visselig læreren, men hvordan lykkes vi i å lære fra ham?
Lærere som virkelig vet noe om sine virkninger på barn, innser at
det de sier til elevene bare er av sekundær betydning for dem. Barn
lærer på godt og ondt ved å se på sine lærere, ved aksept eller avvisning av en lærers opptreden, bevegelser, måte å snakke på og måte
å undervise på. Det læreren sier om andregradsligninger absorberer vi
i noe som nærmer seg koma (skjønt vi kan oppdage slike ting på egen
hånd med våknende interesse). Men hvordan læreren ler eller blir sint,
det har vår fulle oppmerksomhet og det lærer vi av.
Overfor Kristus er det ikke annerledes med oss som voksne. I første
omgang lærer vi ved å se på ham. Det er noen handlinger eller øyeblikk vi kan danne oss så livaktige bilder av at de kan bli som virkelige,
eller til og med enda mer virkelige enn hendelser vi kan huske fra våre
egne liv. Vi begynner å lære litt av det vi kan se, slik vi kunne ha lært
det dersom vi hadde hatt en lærer som vi virkelig kunne respektere og
stole på i vårt eget liv.
5
Scenen vi tenker mest på ved juletiden, er imidlertid den som det
synes umulig å ta som eksempel: Jesubarnet i krybben i Betlehem.
Dette er et bilde som kan bli ødelagt for oss på mange slags måter
gjennom kommersialiseringen av julen. Så vi må starte på nytt og
spørre oss selv hva vi bunn ærlig føler omkring dette bildet, og hvilke
følelser som er blitt vanemessige og overflatiske. Bare hvis det er blitt
ugjendrivelig klart for oss at det er tilført oss noe ved fødselen fra den
åndelige verden og ned til det fysiske grunnlaget som er tilveiebrakt av
foreldrene, kan vi være sikker på at det vi føler omkring Jesubarnet
ikke kan tas fra oss. Bare hvis hver menneskefødsel er en inntreden av
en sjel inn i sin inkarnasjon fra et rike bakenfor rom og tid slik vi erfarer det, og slik vi lever i tiden, kan fødselen i Betlehem være den
største inntreden av alle. Men det er mulig å lære dette på en så sikker
måte som vi kan lære hva som helst ellers. Da ser vi i barnet en kjærlighetsåpenbaring. For det som har sitt hjem i evigheten, har ved et
stort offer kommet inn i den uendelige verden av rom til den ringe
menneskelige tilstand med all dens tilbøyelighet til lidelse. Vi har forsøkt å se hvordan alle sjeler velger de omstendigheter under hvilke de
er født og familien de er medlem av. Jesubarnet har med full intensjon
valgt de omstendigheter Lukas beskriver – en mor som er åpen for
Gabriels budskap, og et fødested som ikke er et fast hjem, men et
midlertidig hvilested side ved side med dyrene. Og de som kommer til
ham, som skjebnen på en måte har gitt ham som gudforeldre, er
mennesker som absolutt ikke gjør krav på visdom eller makt: hyrdene.
Som vi har forsøkt å beskrive, så er fattigdom på ingen måte resultat
av uerfarenhet, men den mest modne erfaring av alle. Sjelene som ble
hyrder kan ha blitt det fordi de visste godt at krav om makt eller visdom ville lede dem bort fra den vesentligste av alle erfaringer, fra
muligheten til å ønske paradisets barn velkommen, fordi barnet aksepterer de enkleste forhold i menneskelivet. Da de ble hyrder, var de
klare til å møte ham, barnet, i byen til hyrdenes konge. Gjennom
barnet kunne vesenet som David hadde æret som verdens hyrde,
overta et menneskelegeme.
I julen skal vi ikke bare se på barnet i krybben, men også på Kristusvesenet som hyrde for frie sjeler gjennom hele historien. En midtvinternatt kan vi klarest for vårt blikk se at Kristi ånd gjennom all tid
og rom søker etter menneskets individuelle sjeler, idet disse kjemper
henimot fri og rettferdig dom og handling. Enkelte ganger er hyrden
avbildet som om han ville ta bestrebelsen til å oppnå frihet fra mennesket, som om det ville være nok for oss å være avhengige, blindt ad6
lydende tilhengere. Men dette er å forkaste den essensielle tingen
rundt Kristi virke som hyrde, som er å beskytte vår vordende frihet fra
tyver og ulver, illusjoner og tvang som truer i den fysiske verden.
Vi kan prøve å observere i vårt eget eller andres liv de øyeblikkene
når vi er i en presset situasjon, eller har fått en fiks ide eller en sterk
følelse inne i oss som tenderer til å drive oss bort fra våre viktige oppgaver. Da er det som om en usynlig kraft søker å gi oss et pusterom,
selv om det bare er for et øyeblikk, en time eller en dag, der vi kan
gjenvinne vår frihet og fra vårt eget, innerste vesen bestemme vår kurs.
Når man ser seg tilbake, kan vi se om og om igjen hvordan trykket av
mørket ikke ble tillatt å vokse og ta overhånd. Og likevel blir det aldri
påtvunget oss noen riktig avgjørelse. Øyeblikket eller dagen kan passere ubrukt, og vi kan bevisst starte på en kurs som vil lede oss tilbake
igjen til våre virkelige intensjoner, men på en indirekte måte. Vi kan til
og med oppgi noen oppgaver fullstendig, slik at de ikke kan tas opp
igjen i dette livet.
Kristus leder oss bare så mye som mennesker i frihet ber ham om å
lede. Dette er virkelig verdens krise: Hvor mye skal vi be den ene, som
Faderen har sendt, om rettledning for hvordan vi skal bruke hans
verden? Spørsmålet om rettledning er ikke enkelt og har ikke et enkelt
svar. Det krever den mest intense konsentrasjon av sinn, hjerte og
vilje. Men indre ressurser til dette har vi fått. Vi har fått dem i den
betydning som de gamle kunstnere hadde dem og malte med dem i
katakombene. Vi kan snu oss og se bakover inn i vårt eget vesen, og vi
kan hjelpe og støtte hverandre for å oppnå roen som er nødvendig for
frihet.
Ikke bare som barn og ikke bare som hyrde: I julen kan vi se Kristus
som det verdensskapende Ord. Midtvinters har bevisene på ytre skapelse og utvikling i naturens verden trukket seg tilbake. Et generelt bilde
av vårt univers i dets nåværende situasjon er dette: En verden der den
skapende aktiviteten i ånden ikke lenger er synlig og umiddelbar tydelig – en verden som venter på en ny begynnelse. Likevel har alt vi
møter til en viss grad opphørt i forhold til sin opprinnelige intensjon.
Det er som om verden hjemsøkes av noe i likhet med en universell
døvhet og treghet, slik at den ikke reagerer på Ordet fra hvilket
verden ble født.
Da Kristus beskrev seg selv som hyrde, sa han at fårene hører hans
stemme og at han kaller dem ved navn. Gjennom hyrden blir det
skapende Ordet fornyet, og døvheten og letargien blir overvunnet.
Ordene som er blitt søvnige og tunge i oss, og gjør våre barn søvnige
7
og tunge når de lytter til dem, må bli vekket igjen gjennom en søken
etter det skapende Ordet som nå vil virke i menneskesjeler i fremtiden.
Ved å si “Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå“,
uttrykte Jesus Kristus det fundamentale faktum om vårt univers. Det er
ingen fremtid for universet unntatt gjennom menneskesjelen, men bare
gjennom den sjel som blir i stand til å lytte til Ordet inne i seg. Det er
gjennom vår forståelse for og kjærlige forhold til stein, planter og dyr
at disse kan vokse inn i fremtiden. Selv det store universet utenfor
Jorden er forgjengelig.
Her er det et problem som setter moderne bevissthet på en hard
prøve. Det er blitt vanlig å regne med millioner av år bakover og
fremover i tid. Menneskets liv og sinn synes å forsvinne mens det
fysiske universet forblir. Det er helt glemt at dette bildet av universet
er av nyere dato, et bilde som endrer seg og utvikler seg fra tiår til tiår.
Vi tar det for gitt at det må ha vært et univers for tusener eller millioner av år siden, et univers slik vi danner oss et bilde av det nå. Men
bare for noen få hundre år siden ville det ikke ha vært noen til å se
eller forestille seg det på denne måten. Slik synes det ikke for englene
eller for elementarvesenene. Til og med for mennesket selv vil det ikke
se sånn ut veldig lenge. Det fysiske universet slik vi oppfatter det, er
noe meget kortlivet.
Og likevel har denne perioden, denne åndelige vinter da verden
synes å være frosset i beregning, en stor betydning for kosmos’ historie. Et menneske kan selv tenne kraften til å vokse ut over en forståelse av verden redusert til tall, mål og vekt. Hvis vår kjærlighet til
Jorden og stjernene begynner å omskape våre tanker, vil kjærligheten
danne embryoet til et nytt univers som bæres usynlig i vår verdens
skjød.
I julen 1922, på en tid da Rudolf Steiner bar på tunge byrder og
møtte mange skuffelser, skrev han ordene:
Stjernene talte en gang til menneskene:
Deres taushet nå er kosmisk skjebne.
Å oppfatte denne stillhet
kan bli til sorg for jordmennesket.
I stillheten modnes nå
det mennesket taler til stjernene.
Å bli var denne tale
kan bli til kraft for åndsmennesket.
8
Sterne sprachen einst zu Menschen.
Ihr Verstummen ist Weltenschicksal.
Des Verstummens Wahrnehmung
kann Leid sein des Erdenmenschen.
In der stummen Stille aber reift,
was Menschen sprechen zu Sternen;
ihres Sprechens Wahrnehmen
kann Kraft werden des Geistesmenschen.
Oversatt av Hans Jacob Brinchmann
MENNESKET I SIN INDRE STREBEN
Friedrich Rittelmeyer
ORD TIL EFTERTANKE UNDERVEIS TIL SELVBESINNELSE
Bare gjennom å være båret av en virkelig stor idé oppnår et liv, om
enn det mest ubetydelige, stemning og stil.
Det er dypt ufromt å ville utrette noe i verden hvis det ligger utenfor
grensene for egen begavelse. Man bør holde seg strengt til det området som omfatter ens egen ånd.
Det beste oppnår du aldri noe sted i verden hvis du ikke er helt saklig, hvis du ikke lar sakens indre logikk og skjulte storhet virke på deg
og gjennom deg.
Vi tar ikke oss selv og våre liv på langt nær alvorlig nok. At livet hver
eneste dag kan gi oss og derved verden den størst mulige gevinst,
denne lengsel bør mer og mer gjennomsyre oss, ikke som en plan,
men mere som en indre stemning!
Hver kveld bør du selverkjennende spørre deg selv både hva har du
vunnet for deg og hva har du utrettet for Gud.
Lær deg å betrakte menneskenes ros og kritikk som Guds arbeide på
din sjel.
Pass på at ditt livs viktigste bestrebelse går ut på stadig bedre å overvinne dine feil og ikke på å skjule dem bedre!
Hva du enn har å gjøre, forhold deg til det så virkelig og inderlig som
9
mulig, og du vil oppleve at uvanlige ting skjer i deg og rundt deg.
Om og om igjen å fordype seg i de store følelser og la dem vokse seg
riktig sterke, det hører med til en edel selvoppdragelse.
Virkelig edel er den som blir stor gjennom å gi avkall, glad gjennom å
forsake og blir kjærlighetsfull gjennom skuffelser. Se den edle grunnstemning i enhver ubehagelig pessimist; han stiller høyere krav til livet
enn de andre.
Gud har innrettet verden slik at hans mest påtrengende behov er
mennesker som fullt og helt hengir seg til ham. Bare gjennom dem kan
det oppstå som Gud nettopp i denne tid vil få i stand.
Vi skal prøve å leve slik at verden på vårt sted fremstår for Gud som
det høyeste. Vi kan ikke alltid oppnå den høyeste indre forbindelse
med Gud, men vi kan alltid søke den stille, indre nærhet til ham: Jeg
slipper deg ikke! Hver sjel er en begivenhet i Guds liv!
Vi skal ikke bringe oppklaring, men forklarelse!
Det er og blir usagt, hva Gud nettopp i vår tid vil si menneskeheten;
det er og blir ugjort, hvordan Gud nettopp gjennom disse ord vil virke
helbredende, når han ikke finner mennesker som gir ham full frihet i
sine hjerter og i sine liv. Ut fra en stum verdensorden lyder Guds rop
mektig til vår sjel!
Feilgrep og nederlag, som vi selv kjenner oss skyldige i, er til tross for
all bitterhet det mest helbredende man kan tenke seg. Ved dem løsner,
som i et etsende bad, alt det uekte og all egenvilje fra oss, og vårt
sanne vesen søker vern og kraft i sitt livsfellesskap med Gud.
Hvorfor skulle det være så vanskelig å forkynne disse få og store sannheter for verden? Kan man ikke stadig oppleve dem på ny? Kan man
ikke stadig oppleve dem dypere og rikere? Kan man ikke stadig erfare
dem mektigere virkende?
Du klager over din manglende begavelse? Ingen griffel er så ordinær
at Michelangelo ikke skulle ha kunnet risse et mesterbilde med den!
Ingen menneskeånd er så middelmådig at Gud ikke skulle kunne utrette noe utenom det vanlige med den, hvis den bare var ham hengiven.
Det trengs ikke engang å spørre: Hva skal jeg gjøre nå? Det er nok å
10
stille seg dette samvittighetsfulle spørsmål: Hva kan jeg nå kunne forsømme, fordi jeg ikke helt hviler i Guds hånd? Store ånd, skriv med
meg på jorden din vilje, som med en mesters griffel!
Livets mange småting er ikke skapt for å drepe sjelens glede i Gud,
men for å la oss skimte de store sammenhenger i de små ting, å forstå
store vanskeligheter ut fra små tegn, å vise oss storsinn i små plikter og
å gi stor velsignelse med små midler – alt dette vil Gud lære oss!
Pass nøye på din penn: La den ikke skrive noe som ikke er belyst av
det hellige skinn fra din dypeste inderlighet.
Å gjette og å ane er våre virkelige kunster. En hel verden, viktig, sann
og vidunderlig, skjuler seg bak det menneskene sier om seg selv.
Den som gir gode råd, gjør vel; den som vekker til live prinsipper, er
bedre; den som skjenker krefter den aller beste.
Å vise en trett vandringsmann veien er bra; å åpne hans øyne bedre; å
gi ham styrke aller best!
Oversatt av Truls Johannessen
Fra Friedrich Rittelmeyer:
Mennesker med hverandre, mennesker for hverandre.
Fortsettes
DEN ENE PÅ SIDEN
John Baum
På fotografiet av grunnleggerne av Kristensamfunnet, er det foran på
høyre side en mann som først ble identifisert i 2006. Han er bare delvis synlig til høyre på bildet. Wolfgang Gädeke, presten som er ekspert
på detaljene rundt Kristensamfunnets historie, identifiserte ham ved
hjelp av gamle fotografier.
Mannen er Paul Balke (1891-1981). Han var til stede i Breitbrunn, og
han reiste også til Dornach sammen med de andre. At han reiste og
var i Dornach, kan man se ved at navnet hans står på det felles grensepasseringsbeviset. Det ble utstedt for at de skulle kunne krysse grensen
mellom Tyskland og Sveits for å delta i «et kurs» som hovedpredikant i
Nurnberg, D.Dr. Christian Geyer skulle holde.
11
Kristensamfunnets grunnleggere, Breitbrunn, august 1922
Paul Balke foran helt til høyre
Paul Balke deltok ikke, skjønt han ønsket det. «Problemet» med Paul
Balke var at han var homofil. Ledelsen i det som skulle bli Kristensamfunnet søkte råd hos Rudolf Steiner når det gjaldt Paul Balke. De
spurte Steiner: «Hva er betingelsene for at en person skal kunne bli
akseptert?» De visste alle at spørsmålet dreiet seg om Paul Balke og
homofili. Steiner svarte at det var betinget av at personen kunne utføre sin prestegjerning. Det var den eneste forutsetningen. De spurte
Steiner igjen, og Steiner svarte at hvis personen var i stand til å utføre
sine oppgaver som prest, så var det de spurte om ikke til noe hinder.
Paul Balke ble ikke ordinert i september 1922. Det finnes ikke noen
opptegnelser som viser hvorfor han ikke ble det. Til tross for at Rudolf
Steiner sa at homofili i seg selv ikke ekskluderte noen fra å bli ordinert
til prest, er det mulig at for ledelsen i Kristensamfunnet var det ikke
like greit, som for Steiner, å kunne se bort fra normene på den tiden
og ordinere en mann som var åpen homofil. Vi må ha i tankene at
homofilt samliv mellom menn var straffbart i Norge frem til 1972, og
utviklingen av de homofiles rettigheter var tilsvarende i andre europeiske land.
12
Paul Balke
Venstre: Utsnitt av gruppebilde. Midten: I 1915. Høyre: Senere i livet
Før Kristensamfunnet ble grunnlagt, arbeidet Paul Balke som pedagog
i et hjem for ungdom. Senere arbeidet han i flere tiår i Weleda. Paul
Balke var nært knyttet til Antroposofisk Selskap og Kristensamfunnet.
Paul Balke døde i 1981, 90 år gammel, mens han bodde i Haus Morgenstern i Stuttgart.
Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann
TIL [email protected]
VEDR. HOMOFILT EKTESKAP
Peter Howe (Stourbridge, England)
Kjære guddommelige . . .
Jeg er lei for å bry deg når du nå har trukket deg tilbake, men det er
et lite stridsspørsmål som er under utvikling her.
Du skapte meg og jeg er takknemlig for det. Du skapte meg homofil.
Noen mennesker bebreider meg og sier at det var mitt valg, men vi
vet at du gjorde det. Og uansett, hva er det å bebreides for? Jeg godskriver deg det. For den menneskelige rase er det en vidunderlig,
merkelig og spennende utvikling som reiser alle slags spørsmål – og jeg
er virkelig glad for det. Takk!
Riktignok har det tatt meg en fryktelig lang tid, 60 år å komme dit,
og virkelig eie det og elske det. Det var så mye lettere da jeg var i
skapet og hadde et skikkelig ekteskap. Alt passet, så å si, og jeg hadde
13
en trygg rolle i samfunnet, i familien og i naturens orden – og selvfølgelig også i din praktfulle verden av åndelige arketyper. Beklageligvis tok det nesten knekken på meg å opprettholde komediespillet.
Da jeg begynte å fortelle sannheten, ble de fleste merkelig nok triste
ved å høre den. De ville forståelig nok ha foretrukket at tingene skulle
være slik de alltid hadde vært, trygge og forutsigelige, men det var
ikke slik du laget verden, er det vel? Heldigvis hadde jeg en venninne
som hvinte av fryd da jeg fortalte henne det, ikke fordi jeg var homoseksuell, men fordi jeg omsider hadde godtatt sannheten om meg selv.
Jeg har likevel en høne å plukke med deg for at du har velsignet mitt
ekteskap – som, skjønt det var lykkelig og begunstiget med tre fantastiske barn, var basert på at jeg lot som om jeg var en annen, faktisk løy
– hvorfor vil du ikke nå velsigne mitt nåværende forhold med en
mann? Vi elsker hverandre, og vi har vært trofaste og forpliktet til
hverandre i årevis, og vi har et kjærlig fellesskap rundt oss. Vi tar oss
begge av våre familier: foreldre, besteforeldre, brødre og søstre, mine
barn og barnebarn, nieser og nevøer, onkler og tanter… Det er ok at
vi ikke kan få barn, men det kan heller ikke mange ektepar, og vi
kunne lage et koselig hjem for en ungdom som ellers ikke ville hatt
noe hjem. En mengde mennesker her sier at ekteskap mest av alt handler om å føde barn – men det er ikke et godt argument fra deg i din
posisjon som en åndelig leder.
Så kjære guddommelige, det jeg vil frem til er … hva med et sakrament? Jeg vet at du alltid har sagt at menn er menn og kvinner er
kvinner, Mars og Venus og alt det der, men nå til dags er alt i forandring. Folk føler så forskjellig, og det er så mange som ikke passer inn i
tradisjonelle kjønnsroller eller til og med i sine egne kropper. Ekteskapet er ment for mann og kvinne, sa du. Vel, vi er både hankjønn og
hunkjønn. Jeg vet du vil forstå det fordi du er i en lignende situasjon
selv – men vi må mestre livet på denne planeten! Det er ikke lett å
være et menneske fanget i et kvinnelig astrallegeme med et mannlig
eterlegeme og en manns fysikk. Eller vice versa. Jeg mener, bare det å
kjøpe klær er et mareritt.
Du skjønner, det er spesielt tøft for unge mennesker. Når du først
våkner opp til disse tingene, er du kun et barn eller fortsatt i oppveksten, og du er omgitt av en verden full av uvitenhet, av følelser du ikke
kan stole på og av feil informasjon. I den følsomme alderen demrer
det for deg at du ikke har en rolle i den store verdenshistorien: Man er
fjernet fra manus. Man er ikke der i Bibelen, bortsett fra noe som blir
steinet. I historien er dine rollemodeller eksotiske og isolerte skikkelser,
14
som oftest kommer dårlig ut. Til og med naturvitenskapene, som er så
forferdelig tolerante og opplyste, har denne evolusjonsteorien som
synes å si at du er en slags tilfeldig genetisk mutasjon som ikke vil bli til
mye nytte for artenes videreføring (men setter ut av betraktning en
mengde pleiere, sykepleiere, lærere, musikere, kunstnere, forfattere
osv.).
Så du skjønner, hvor forståelsesfullt enn samfunnet er blitt, så føler
du deg fortsatt ekskludert fra naturen selv, fra universet og fra den
guddommelige arketypiske verdensorden. Du er så alene. Ikke rart at
så mange av ungdommene som vokser opp, skader seg selv eller prøver å ta livet av seg.
Nå, før jeg går, må vi også snakke om den vanskelige delen i ekteskapsritualet, om han som ‘går lysende foran henne’ og om hun som
skal ‘følge ham’. Vakre ord selvfølgelig – du har alltid hatt lag med
ordet – men jeg mener helt ærlig at det er temmelig kjønnsdiskriminerende, er det ikke? Veldig 1920-årene. Tror du ikke det ville vært
vakkert – og sant – hvis BEGGE skulle lyse og BEGGE skulle følge? Det
gir mye mer mening hvis du spør meg, for det er det som skjer i et
moderne ekteskap.
En god venn av meg som er dikter, sa at mannens oppgave i dag er
å lære fra det kvinnelige:
…en dag vil det være piker og kvinner hvis navn ikke lenger vil gi
uttrykk for bare det motsatte av det maskuline, men være noe i seg
selv, noe som får en til å tenke, ikke på noe komplementært og begrenset, men bare på liv og tilværelse: det kvinnelige menneske.
Dette fremskrittet vil (først mot de akterutseilte mennenes vilje)
endre kjærlighetsopplevelsen, som nå er full av feil, det vil endre den
fra grunnen av, omforme den til et forhold som er ment å være fra et
menneske til et annet, ikke lenger mellom mann og kvinne. Og denne
mer menneskelige kjærlighet (som vil være selvoppfyllende, uendelig
hensynsfull og mild og god og klar når det gjelder forpliktelse og
frigjøring) vil likne det som vi forbereder med strev og slit, den kjærlighet som inneholdes i dette, at to ensomme beskytter og støtter og
hedrer hverandre.
Rainer Maria Rilke (han er for øvrig en mann)
Så, hva med det, kjære Gud? Vi har måttet beslutte saker på egen
hånd etter at du forlot oss, idet vi gjør vårt beste for å utvikle et medfølende og empatisk fellesskap.
15
Men vi trenger hjelp til dette ene – å redde ekteskapet fra å degenerere til en institusjon basert på tradisjon og barnefødsler. Med din velsignelse kunne vi gi det et åndelig fundament:
En forening av menneskelig maskulinitet og femininitet slik at de blir
blandet, unikt og alltid i forandring i hver og en av dine menneskelige
skapende skapninger. Du kunne hjelpe oss til å gå lysende foran og å
følge hverandres ensomhet.
Som alltid ser jeg frem til å høre fra deg.
Med kjærlighet, Peter
(Peter Howe er pedagog og kunstner.
Han er i redaksjonen av Kristensamfunnets tidsskriftet i den engelsktalende verden, Perspectives. Artikkelen ble trykt først i Perspectives.)
Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann
MIKKELSMESS I VARDØ 2014
Kjell Wernøe (Bergen)
Vil man til Vardø når det blåser og Østhavet står i kok, må det spilles
på lag med værgudene. Vindfanget til de store Hurtigruteskipene kan
by på store utfordringer for skipperen når han under slike omstendigheter skal smyge skipet trygt inn i havnebassenget og til kai. Widerøe’s
«småfugler» klarer også det meste av vind og vær på Finnmarkskysten,
men de flakser gjerne litt ekstra i kastene. Værgudene var vennlig
stemte mot oss som hadde Mikkelmessfeiring i Vardø som reisemål. Vi
kom behagelig og trygt frem til Nord-Norges eldste by.
Går man Strandgata til endes nordover, ser vi den lille fugleøya
Hornøya, Norges østligste punkt, rett frem. Tett vest for den ligger
Reinøya med en liten hvit pyramide på toppen. Den hilser til storebror, Kheops i Egypt. Begge pyramidene står nøyaktig på samme
lengdegrad.
På vei sørover Strandgata til den andre enden av byen, passeres
Vardø Kirke med sitt lange, slanke spir strukket mot himmelen. Vardø
Skole, Frelsesarmeen og byens flunkende nye kulturhus, Valhall er
nære naboer. På fjellet østenfor kirken ruver Forsvarets radaranlegg
med sine hemmelighetsfulle, høyteknologiske øyne og ører skjult i
store, runde kupler. Er været lagelig og sikten god, kan man skimte
Fiskerhalvøya (Rybachyi) på Kola i Russland rett over Varangerfjord16
en. Spaserer vi vestover Vardøya, kommer vi til Vardø-hus gamle festning. Fra eldre tider verdens nordligste befestning og Norges nordligste grensepost mot øst. På Stegelneset nær ved ligger minne-stedet
og monumentet over alle dem som på 1600 -tallet ble anklaget for
trolldom, torturert og dømt til ild og bål nettopp her. Ved Vardø
Kirkegård ligger det fine, gamle Stegelnes kapell, der Menneskevielsens
handling ble forrettet to ganger i løpet av årets Mikkelmessfeiring.
Rundt Mikkelsmess og høstjevndøgn når nettene igjen blir lengre
enn dagene og solen blir borte i nesten to måneder, befinner vi oss
altså i Vardø, midt i spennet av himmelretninger, lys og mørke, varme
og kulde, himmel og jord.
Mikkelsmess i Vardø ble startet i 2001 på initiativ av Ingrid Røstad
Fløtten. Hun er fortsatt ‘den gode mor’ for dette enestående tiltaket
som hvert år siden har trukket menneske fra byen og tilreisende til å
feire Mikkelsmess sammen, siste helgen i september.
Mette Wernøe ‘tjuvstartet’ feiringen allerede torsdag kveld med
fortellestund i ungdomsklubben. Hun fortalte om Ridder Georg og
dragen. Fredag formiddag hadde Mette dukketeater-forestilling for
småskoletrinnet på Vardø Skole og deretter dukketeaterverksted for
4.klasse.
Gjennom hele helgen var det utstilling av Asbjørn Nilsens fotografier
i Vardø kirke; «Åtte blikk mot himmelen». Hver dag fikk vi små orgelkonserter ved kirkens kantor, Kelemen Matis.
I kulturhuset fremførte Vardøhus Musikkteater forestillingen «Ondskapens Makt», en uhyre dramatisk, sterk og inntrykksfull fremstilling
av hekseprosessene på Vardø i 1660-årene.
At Kristensamfunnets gudstjeneste ble forrettet nettopp i Stegelnes
Kapell, lørdag morgen og på selve Mikaelsdagen mandag 29. september. Som medvirkende ministrant opplevde jeg og sikkert flere med
meg, disse Handlingene som svært inntrykksfylte. Markus SchultzeFlorey og Siri Schultze-Florey, våre nyinnsatte prester i Kristensamfunnet i Trøndelag, forrettet.
«Er det ondt - eller gjør det bare ondt?» hadde høyskolelektor ved
Rudolf Steinerhøyskolen og kunstner Odd Lindbråten satt som tema
for sitt foredrag lørdag ettermiddag til temaet «Ondskapens makt».
Spennende og tankevekkende visualisert med en lang rekke eksempler
fra kunstens verden.
17
Fra Vardøhus Festning med Stegelnes Kapell
og minnesmerket over de trolldoms-dømte i bakgrunnen
Lørdagskvelden var vi samlet til katolsk kveldsmesse i Vardø kirke
ved pater Miecyslaw Wiebskowaki, etterfulgt av kirkekaffe og kveldsmat i Frelsesarmeen. Som så mange ganger tidligere med armeens
major Per Henriksen som vert.
Ved Høymessen i Vardø kirke søndag formiddag, ble Britt-Kirsten
Skarpsno innsatt som ny sokneprest i Vardø menighet. Både hennes og
den innsettende prostens taler grep hjertevarmt inn i Mikkelmessfestens tema og i Mikaels virke i kampen for det gode, for Kristus som
verdens lys. Vi fikk også være med ved 3 barnedåper.
Etter kirkekaffen hos Freslesarmeen, med mange godord til og fra
den nye soknepresten, fulgte den tradisjonelle søndagsutflukten for de
turglade. Turen gikk til Mikaelshulen ved fjellet Domen på fastlandet.
Vi kom trygt ned til hulen der Siri prest i de dramatiske omgivelsene
ga oss noen Apokalyptiske tekstord med på veien før oppstigningen.
Vi stemte i «Alltid freidig når du går.....» før vi bega oss opp igjen den
bratte stien. Vel oppe kunne vi leske oss med de siste blåbærene og
kreklingen i lyngen. På Votteskarhytta ventet herlig lapskaus på turfølget.
Etter Kristensamfunnsgudstjenesten på mandag formiddag, selve
Mikkelsmess-dagen, sluttet det hele som det startet: Mette Wernøe
samlet 30 små og store til dukketeaterforestilling om ettermiddagen.
Sokneprest Britt-Kirsten kom med 4-års bøker til fireåringene og Mette
fortalte legenden om «Jesubarnet som fikk leirfuglene til å fly». Så
pustet hun ut lyset og Mikkelsmess i Vardø 2014 var over.
18
KRISTENSAMFUNNET I DANMARK 50 ÅR!
Kristine Høiland
På Mikaelsdagen mandag 29. september i år, var det 50 år siden Danmark fikk sitt Kristensamfunn. I 1964 kom Harald Falch-Ytter som
prest, flyttende med familie til København, og bidro til etableringen av
Kristensamfunnet i Danmark. I begynnelsen leide de lokaler der
ministrantene måtte begynne forberedelsene til Menneskevielsens
handling med å rydde og bære ut etter festen kvelden før. Etter noen
år fant menigheten eiendommen som nå tilhører Kristensamfunnet.
Den ligger i et rolig villastrøk, så å si midt i København. Huset ligger
der vakkert oppusset som en perle,- med kirkerommet i bakgården.
50-årsjubileet ble innledet søndag 28. september med at den 10.
utsendte prest til Danmark, danske og nyviede Mette Weinhard, ble
innsatt som prest i København-menigheten. Erzoberlenker Vicke von
Behr var kommet til København og foretok den offisielle innsettelsen
av den nye presten. I vakkert høstvær, etter god mat og framtidstaler,
vandret forsamlingen til Landboshøjskolens Have, hvor seniorprest
Inger Carlsen har donert en benk for pengegaver til hennes 90-årsdag.
På denne benken tok de fire københavnerprestene plass for
fotografering.
Fra venstre: Mette Weinhard, Troels Lindow,
Dan Lerche-Pedersen, Inger Carlsen.
19
HØSTBREV FRA STIFTELSEN OLSBY
28. oktober 2014
KJÆRE VENNER AV OLSBY!
Et år har gått siden siste nyhetsbrev fra Stiftelsen Olsby. Nyhetsbrevene
går ut via Støtteforeningen for Olsby til alle bidragsytere og støttforeningens medlemmer. Denne gangen ønsker vi å gi informasjon til alle
som mottar Kristensamfunnets tidsskrift, om hva som skjer på Olsby,
hva som har hendt og hvilke planer Stiftelsen Olsby har fremover.
Under våren 2014 ble det utarbeidet en brosjyre tenkt for skoleklasser, om Olsby Gård. Brosjyren er sendt til alle Steinerskolene i
Norge, den ligger også på hjemmesiden til Olsby www.olsby.org
Inspirasjon og ideen til brosjyren kom fra lærere og elever i 6. og 9.
klasse ved Steinerskolen på Hedmarken. De har i flere år i september
måned, hatt sin skogbrukspraksis på Olsby gård.
20
Både med tekst og bilder ga elevene styret rosende beskrivelser av
oppholdet. Olsby kan nå hilse andre Steinerskoler velkommen til et
GRØNT opphold i naturskjønne omgivelser! For ytterligere informasjon og spørsmål, ta gjerne kontakt med følgende lærere ved Steinerskolen på Hedmarken:
Daniel Ritter,
[email protected]
Eilif Daatland, [email protected]
eller Anne Marit Bårdseth,
[email protected]
Vårens konfirmantstevne på Olsby ble gjennomført med tilfredse
konfirmanter. I og med at Norge nå har fått flere prester og samarbeidet går meget bra, opplever vi at deltakelsen er økende og at
ungdomslederne viser et stort og viktig engasjement.
Høstens konfirmantleir ble avholdt 13.- 15.oktober. 35 konfirmanter,
12 ledere og 4 prester var med. Det var en svært vellykket leir og deltakerne uttrykker med begeistirng hvor godt egnet Olsby er for slike
leirer.
Før barneleiren i sommer kom ungdomsledere og leiransvarlig prest,
Carl van der Weyden og ryddet hele Olsby! Hver krik og krok er nå
gjennomtrengt, og alt utstyr har fått sin faste plass. Tusen takk, på
vegne av styret og besøkende, for en stor og viktig innsats. Barneleiren var vel besøkt, dog med ingen barn fra Norge. Deltakerne med
barn og foreldre, samt ungdomslederne hadde en fin leir med masse
aktiviteter og nydelig vær.
Ungdomsleiren var også vel besøkt med ungdommer og prester fra
Finland, Litauen og Norge. Mange ungdomsledere deltok og tok sitt
ansvar for en vel gjennomført leir. Takk til leiransvarlige prester,
Daniel Rudklint fra Kristensamfunnet i Oslo og Tuula Huhtala- Salmisto
fra Finland. Ingen ungdommer fra Sverige var med denne gangen. Nå
har Kristen-samfunnet i Danmark fått en prest til, og vi håper også på å
få et sam-arbeid med danskene.
Det var så flott å komme til Olsby etter at både barne- og ungdomsleirene var over. Stedet var skinnende rent og det var ryddig overalt.
Styret er svært takknemlig for dette da det betyr mye for neste gruppe
besøkende.
21
Tangen og de vakre omgivelsene rundt Olsby vises på TV2 hver uke
denne høsten. Årets "Farmen»- innspilling foregikk på nabogården Lie,
og styret hadde et godt samarbeide med produksjonslederne. De fikk
vann fra dammen på Olsby, og etablerte en hinderløype som blir stående. Elever fra 9.klasse ved Steinerskolen på Hedmarken hadde skogbrukspraksis på Olsby disse dagene, og var entusiastiske medhjelpere til
riggingen av hinderløypa. Den kan nå brukes av alle som besøker
Olsby.
Etter høstens konfirmantleir stenges Olsby for vinteren. Kristensamfunnet Hamar benyttet Olsby som sitt altersted i 2013, frem til
slutten av august. Handlingene flyttet så til Grobunn, som ligger
nærmere Hamar og er mer praktisk for denne årstiden.
Fortsatt vil det bli Menneskevielsens Handlinger på Olsby, ikke bare
i tilknytning til leirvirksomhet, men også i forhold til vår prest Markus
Schultze- Floreys virksomhetsplan for det kommende år. Markus er
prestenes representant i Stiftelsen Olsbys styre, noe vi er svært takknemlige for.
KORT OM DEN ØKONOMISKE SITUASJONEN FOR OLSBY
Driftsåret 2013 gikk med et underskudd på kr 74.000. Vi har et banklån på 2,3millioner, og renter og amorteringene på lån utgjør alene ca.
200.000,- pr. år. I 2013 har vi ikke kunnet foreta noen investeringer i
vedlikehold utover den daglige driften, utbedringer etter lynnedslag
etc. Vi har store utfordringer når det gjelder etterslepet på manglende
vedlikehold gjennom mange år, og har laget følgende prioriteringsliste
over helt nødvendige vedlikeholds- og investeringsprosjekter:
1. Veien til Olsby er så ille at det går ikke an å skrape den mer.
Anslåtte kostnader for total utbedring av veien er kr. 200.000 +
moms. I år begynner vi med å grøfte dypt på begges sider, slik at
vannet renner unna. Styret har budsjettert 40.000,- til dette.
2. Ferdigstillelse av taket på Blåhuset + stige til pipen er anslått til å
koste ca kr. 50.000. Vi trenger blikkenslager og snekker.
3. Handikappleiligheten, som vi har fått pålegg om og har fått
utsatt, har en kostnadsramme på ca. kr. 350.000 + moms.
22
4. Vi vil i forbindelse med gjennomgangen av det elektriske anlegget før vinterstengingen i år, montere flere panelovner og
bedre belysningen i Blåhusets første etasje, utbedre elektrisiteten i
samlingssalen, kultrommet og garasjen. Totalt ca. kr. 15.000.
4. På tunet på Olsby Gård burde et rør i bakken erstattes, for å
underlette dreneringen. Det er anslått til å koste ca. 45.000.
5. Vi trenger stige til tak på peisestuen, for feiing og godkjenning av
ildsted. Samlingssalen trenger reparasjon av ildsted.
...Styret takker så inderlig for gaver vi har fått. Hver måned blir det
betalt bidrag til Olsby, som utgjør kr.30 000,- i året. I tillegg har vi i år
fått en større gave, kr.500 000,-. Beløpet kommer fra salg av en
leilighet i Oslo1. De kr. 30 000,- vil gå med til elektriker og delfinans1 million kroner går til Kristensamfunnet i Oslo for kirkebygg, og 3 millioner
kroner går til Kristensamfunnet i Norge.
1
23
iering av veien. Det store beløpet har bl.a. gått til å nedbetale lån med
kr.375 000,-. Styret ser imidlertid at vi ikke kan fortsette virksomheten
på Olsby uten at inntektsgrunnlaget blir vesentlig bedre både på kort
og lang sikt.
Styret har sett på muligheten for å starte en prosess for omregulering
av noe tomteareal nord for Olsby 2, til boligformål. Dette kan ses på
som en investering for fremtiden ved at flere familier kan knyttes til
økt virksomhet på Olsby, på helårsbasis. Et samarbeid med Stange
kommune innledes denne høsten.
I samarbeid med et par lærere ved Steinerskolen på Hedmarken, har
styret denne høsten hatt møter om hvordan de positive erfaringene fra
bruk av Olsby Gård til skogbrukspraksis, kan brukes til annen pedagogisk virksomhet. Vi ser mulighetene for å starte opp med et par elever
som trenger håndverksmessig tilknytning til skolehverdagen; altså en
fast dag i uken på Olsby. For neste skoleår kan det være mulig å tilby
enkelte håndverksuke(r) for elever fra andre Steinerskoler. Videre kan
vi se for oss muligheten for et praktisk skoletilbud på Olsby for barn
og unge fra kommunene på Hedmarken.
For at grupper osv. skal ønske å leie Olsby, ser styret nødvendigheten av ytterligere oppgradering og utbedringer av Olsby gård. Vi ser
på stedet som ideelt til flere formål; som en skatt som vil elske å bli
brukt og pleiet av mennesker i alle aldre. Olsby er for dem som ser
samspillet mellom menneske og kultur som en kilde for jordens fremtidige liv.
Så kjære foreldre, besteforeldre, voksne, unge og venner av Olsby:
Hjelp oss å beholde Olsby som møteplass for barn og unge ved å gi
testamentariske gaver eller andre bidrag til Olsby!
Bidragene kan settes in på Sparebanken Hedmark, Stiftelsen Olsby,
gavekonto 1822.37.07218.
Fra utlandet: IBAN: N086 1822.37.07218. BIC/SWIFT -adresse
SHEDNO 22
Maj-Len Sundin
På vegne av styret i Stiftelsen Olsby
[email protected]
tel: 62 81 48 66 mob: 92 69 52 59
24
KIRKEN I OSLO
4. DA KRISTENSAMFUNNET I NORGE
BYGGET KIRKEN I OSLO
John Baum
Portrommet i Inkognito terrasse 9,
med gangveien over eiendommen.
Fotograf: ukjent 1977.
(Norsk Folkemuseum)
Fra en bekreftet utskrift fra grunnboken
for Inkognito terrasse 9, Gnr: 213 Bnr: 225 i Oslo kommune
25
Det var «Kristensamfundet i Norge» som kjøpte Inkognito terrasse 9
den 6. april 1979. Like etter begynte arbeidet med å samle inn penger
til en kirke i Oslo. I mange år ble midler fra stat, kommuner og medlemmer over hele landet samlet i ”Kirkefondet”. Hver måned gjennom
hele 1980 mottok medlemmer og venner bank- og postgiroer til Kirkefondet, i tillegg til giroene for å støtte driften av de lokale menigheter.
Da kirken i Oslo skulle bygges, ble den opplevd som et hjem for hele
Kristensamfunnet i Norge. Det var derfor naturlig at det var «Kristensamfundet i Norge» som sto for byggingen.
Fra en bekreftet utskrift fra grunnboken
for Inkognito terrasse 9, Gnr. 213 Bnr. 225 i Oslo kommune.
Merk at «Bestemmelse om veg» har fulgt eiendommen siden 1872.
I juli 1989, før arbeidet på kirketomten i Oslo hadde begynt, oppsto
et problem. Et vilkår i byggetillatelsen var at allmennheten skulle gis
tillatelse til å gå over tomten. For å få byggetillatelse, måtte «Kristensamfundet i Norge» undertegne et dokument fra bygningsrådet, der
allmennheten ble gitt denne retten. Dokumentet ble undertegnet og
levert til byfogden. Der ble det avvist, med begrunnelsen av at det
ikke forelå noe bevis for at de som hadde undertegnet dokumentet
hadde juridisk rett til å undertegne. Problemet var at eieren av eiendommen var «Kristensamfundet i Norge», som ikke var en juridisk
person på den tiden.
Derfor måtte det i begynnelsen av juli 1989 på meget kort varsel
innkalles til et ekstraordinært årsmøte for «Kristensamfundet i Norge».
Noen få møtte i Inkognito Terrasse 9. Da ble det skrevet en protokoll
med navnene til dem som hadde rett til å undertegne for eierne. Med
26
dette dokumentet i hånden aksepterte byfogden papirene, og 7. juli
1989 ble «Bestemmelse om Veg» notert i «Hjemmelsopplysninger» for
Gnr. 213 Bnr. 225 i Oslo kommune. Det er eiendommen Inkognito
Terrasse 9 og dagens kirke.
I de neste årene møttes representanter fra menighetene i Norge
(Oslo, Bergen og Trondheim) for å utarbeide statutter for «Kristensamfundet i Norge». I denne prosessen var det nødvendig å stille
spørsmål om oppgavene til en slik organisasjon. I et Arbeidsmøte for
Kristensamfundet i Norge, lørdag 14. mars 1992, ble det diskutert
hvordan eiendommene eid av Kristensamfunnet, skulle forvaltes. Ved
det tidspunktet var det forskjellige muligheter. Den lokale menighet
kunne eie og forvalte eiendommene, eller eiendommene kunne bli eid
i fellesskap av Kristensamfunnet i landet. Det siste er tilfellet i Storbritannia og Irland der eiendommer eid av Christian Community blir
administrert sentralt. Også testamentariske gaver over en viss størrelse,
er gjenstand for drøftelser mellom den lokale menighet og hele
Christian Community om hvor gaven trengs mest. Dette har gitt
muligheter til å bygge kirker for menighetene i for eksempel Aberdeen,
Stourbridge, Forest Row og Canterbury. Overlatt til seg selv, ville disse
menighetene ha funnet det mye vanskeligere, for ikke å si umulig, å
bygge kirker. Den lokale menigheten har naturligvis samlet inn midler,
i tillegg til å bli hjulpet av fond innsamlet sentralt.
Reidar Løvlie fra Bergen formulerte det som ble vedtatt på møtet: At
eiendommen skulle eies av menigheten i Oslo. Det at eiendommer
skulle bli eid lokalt, har vært praktisert i Bergen siden midten av 1960årene. Agnes Steineger døde 102 år gammel 16. juni 1965. I testamentet som hun selv hadde skrevet drøye syv uker tidligere, testamenterte hun huset sitt, den gang Fosswinckelsgt. 9, nå John Lunds
plass 1, til Kristensamfundet. Hennes ordvalg var: «Det er mitt ønske at
eiendommen Fosswgt. 9 efter min død forenes med Kristensamfundet». Selv om Fosswinckelsgate 9 ble testamentert til Kristensamfundet
og ikke til «Kristensamfundet i Bergen», har det siden overtagelsen i
midten av 1960-årene vært innforstått at eiendommen skulle eies
lokalt.
«Kristensamfundet i Norge» ble en juridisk person i 1993. Eiendommen Inkognito terrasse 9/Oscarsgate 84 ble formelt overført fra
Kristensamfunnet i Norge til Kristensamfunnet i Oslo 29. januar 2007.
Gunnar Vefling arbeidet samvittighetsfullt med overføringen. Han
lyktes i å få eiendommen overført uten betaling av den vanlige 2,5 %
dokumentavgiften til staten.
27
Når man går inn på detaljene i en slik historisk prosess, erfarer man
hvor forskjellig vi opplevde «Kristensamfunnet i Norge» i 1989 og i
dag, 25 år senere. For et kvart århundre siden var det naturlig at
Kristensamfunnet i dette landet ble betraktet som en enhet. Derfor ble
Inkognito terrasse 9, og senere kirken i Oslo, opplevd som eid av hele
Kristensamfunnet i landet. Kanskje er det en velsignelse at menighetene
er blitt mer uavhengige? Samtidig kan det være verdt å lytte til det
historien forteller oss, fra den gang Kristensamfunnet i Norge bygget
kirken i Oslo.
Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann
Fortsettes
TAKK !
John Baum
Med dette nummeret av tidsskriftet avslutter jeg mitt redaksjonelle
ansvar for Kristensamfunnets tidsskrift og gir det videre til nye krefter.
Det gir meg en god mulighet til å takke mange enkeltpersoner for det
gode arbeidet de har nedlagt og hjelpen de har ytet til å utvikle tidsskriftet fra 1987 av.
Når jeg ser tilbake på
flere enn 100 nummer av
tidsskriftet jeg har vært
involvert i, i over 25 år,
var det første nummeret
jeg bisto med i juni 1987
«Kristensamfundet i Norge.
Brev til Kristensamfundets
medlemmer og venner».
På den tiden maskinskrev
Eva Bovim manuset, som
ble trykket på en maskin i
Knut og Marit Weihes
kjeller.
Juni 1987
Knut og Marit ba meg om hjelp til trykkingen. Knut hadde trykket
‘alt’ for Kristensamfunnet fra omtrent midten av 1970-tallet, det var
meget tidkrevende. Knut arbeidet i verkstedet sitt i Madserud allé ved
28
Frognerparken. Men han kom ofte ned i kjelleren, fordi han måtte
hjelpe meg når trykkingen stoppet opp, hvilket den gjorde rett som
det var. Og jeg dukket opp fra kjelleren til formiddagsmat og interessante samtaler, for Knut fulgte hendelsene i verden på radioen mens
han laget kompliserte hjelpemidler. Etter å ha trykket tidsskriftet noen
ganger, skjønte jeg hvilket omfattende arbeid det var, og takket Knut i
julenummeret 1987:
‘En spesiell takk til Knut Weihe som har trykket brevene, programmet (for Oslo) og annet.. ... i 11 år !! Han har et lite trykkeri hjemme i
kjelleren hvor han har tilbrakt adskillige timer hver måned. Å trykke
800 brev tar tid!’
Det siste tidsskriftet skrevet på skrivemaskin, kom til julen 1988! Til
påsken 1989 ble det første skrevet på datamaskin. Dette var ikke uten
problemer, som tidsskriftet for julen 1990 viser:
«Julebrevet er meget kort i år!
Dessverre, datamaskinen har bestemt seg for å ikke samarbeide med
oss akkurat nu.
Først gikk skjermen i stykker. Derefter, når hovedinnholdet, en
lengre artikkel om Emil Bocks liv av Britt Anderson var skrevet ut, ble
gal knapp trykket – og teksten forsvant!
Igjen ble artikkelen skrevet ut, men på en nyere maskin enn
Kristensamfundets – dermed kunne ikke vår maskin «spise» den. Og nå
er det ingen tid igjen til å få «konvertert» og redigert.
Den gang syntes det som om det var maskinene som feilet, slik som
beskrevet. Livet med tidsskriftet har imidlertid lært meg at feilene er
mine egne, vi har forsøkt å rette feilene, og beklager dem.
I mange år var en oversikt over dåpshandlinger, konfirmasjoner,
ektevielser, gravferder samt årsmeldinger inkludert i tidsskriftet. I 1996
ble det trykket en spesiell publikasjon, «Kristensamfunnet. Hva skjedde
i 1995?». Tidsskriftets redaksjon fortsatte en tid med denne viktige,
årlige publikasjonen, inntil ansvaret ble gitt til Kristensamfunnet i
Norge.
Med en datamaskin og muligheten til å kopiere, var det en tid vi
gjorde hele prosessen selv i Inkognito terrasse 9. Trykkingen laget støy
og stiftingen enda mer støy. Vi trykket tidsskriftet for Kristensamfunnet
i hele landet i Oslo. Prosessen med pakkingen og forsendelsen var
meget sosial, men arbeidskrevende.
29
Arbeidet økte inntil vi måtte se etter et trykkeri. Helsfyr Hurtigtrykk
var en liten trykkeribedrift med i den grad personlig service, at jeg
måtte beregne god tid. Dette fordi eieren, John Theodorsen, ‘Theo’,
alltid hadde mye å snakke om. Ikke bare om trykking, men om alle
aspekter ved livet. Samtalene med Theo ledet direkte til den indre
siden av livet. Hans tidlig død var et tap for mange.
På den tiden klippet og limte jeg sidene sammen, og limte på sidetallene. Helt frem til i dag, må jeg tilstå, bruker jeg ikke noe profesjonelt redigeringsprogram, men bare WORD, og “klipper og limer“.
Når jeg ser meg tilbake det siste kvart århundre, er det de mange
mennesker som har hjulpet til med tidsskriftet, som renner meg i hu:
Alle de som har hjulpet til i redaksjonen, korrekturlesere, oversettere
(flere bøker er blitt oversatt) og alle som har skrevet artikler. Mange,
mange gode mennesker!
Da en datter sendte minneordene om sin mor, skrev hun at alle
burde ha minneord. Å ha et sted der minneordene for våre døde kan
leses, forsvarer alene tidsskriftet.
Det er bra at tradisjonen med å sende tidsskriftet til alle medlemmer
og venner på utsendelseslisten har fortsatt. De som har vært involvert i
arbeidet med tidsskriftet er glad for å ha hatt frie hender til å gjøre sitt
beste.
Fra 2015 får vi en ny redaksjon: Daan Ente, Kristine Høiland og Siri
Schultze-Florey. Lykke til !
- Takk for meg – det har vært givende å arbeide for tidsskriftet !
Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann
30
TAKK OGSÅ TIL JOHN
John Baum
Som medarbeidere i tidsskriftet de siste 12-15 årene, vil vi gjerne
takke John for ”en givende tid med arbeidet for tidsskriftet“.
Vi har i denne perioden vært tre i redaksjonen. Møtene var ifølge
tradisjonen lagt til kontoret i Kristensamfunnet, men ble av praktiske
grunner etter hvert flyttet hjem til Ellen.
John hadde mange kontakter i inn- og utland, og ble derfor
hovedleverandør av artikler og bildemateriale til tidsskriftet. Han
kjente de fleste bidragsyterne og påtok seg alt purrearbeid! Som
ansvarlig redaktør var han alltid påpasselig med bildehenvisninger og
tillatelser både med bruk av sitater, fotografier, bilder og dikt.
Redaksjonsmøtene var lærerike og givende, stemningen lett og
humoren lå alltid på lur. John var lyttende: Alle idéer som dukket opp
ble gjennomdrøftet, og dette ga inspirasjon i det videre arbeidet vårt.
Når det oppsto spørsmål og problem underveis, var John rask med
tilbakemeldinger via e-post. Det gjorde at vi fikk tingene effektivt
unna.
Takk for hyggelig og godt samarbeid, – John.
Ellen Brinchmann
Karin Vefling
31
GRAVFERDER
Ingrid Britta Sahlin
(* 7.5.1923 i Stöde i Sundsvalls kommun, Sverige – † 24.8.2014 i Oslo)
Utsigning 26.8.2014 i kapellet, Ullevål sykehus
Bisettelse 4.9.2014 i Vestre gravlund gamle kapell
Minnehandling 6.9.2014 i Kristensamfunnet i Oslo
Inga Beate Joerges Stanghov
(* 11.6.1959 i Bremen/Tyskland – † 11.9.2014 på Presterud senter,
Hamar)
Utsigning 15.9.2014 på Presterud senter, Hamar
Bisettelse 23.9.2014 fra Hamar krematorium
Minnehandling 15.11.2014 på Grobunn, Menigheten i Hamar
og Mjøsområdene
Torgrim Halten
(* 8.7.1937 i 8.7.1937 i Rissa, Sør-Trøndelag – † 27.9.2014 i Lier)
Utsigning 6.10.2014 i Frogner kirke, Lier
Bisettelse 6.10.2014 i Frogner kirke, Lier
Minnehandling 25.10.2014 i Kristensamfunnet i Oslo
Bjørg-Kirsten Lilleng Kierulf
(* 16.08 1956 i Bodø – † 11.10 2014 i Ås)
Siste olje 7.10.14 i Ås
Utsigning 14.10.14 i Ås
Bisettelse 17.10.14 Nordby menighetshus med kistesenking på Ås
kirkegård
Minnehandling 22.11.2014 i Kristensamfunnet, Oslo
Betty Clausen
(* 20.6.1912 i Vestre Aker, Oslo – † 27.10. 2014 på Lillehammer)
Gravferdseremoni 5.11.2014 på Lillehammer.
Helge Johan Bolneset
(* 3.4.1930 i Kongsvinger – † 12.11 2014 i Bærum)
Siste olje 12.11.2014 på Bærum sykehus
Utsigning 15.11.14 i Kristensamfunnet i Oslo
Bisettelse 19.11.2014 fra Haslum kapell i Bærum
32
VÅRE DØDE
INGRID BRITTA SAHLIN
* 7.5.1923 i Stöde i Sundsvalls kommun, Sverige – † 24.8.2014 i Oslo
Att något växer och utvecklas ser vi kanske som allra tydligast i naturen. Fröet som sätts i jorden, och som sedan utvecklas i två riktningar;
en osynlig del, rötterna som söker som neråt, som griper tag i och
förankrar sig jorden för att finna stöd och bärkraft, en synlig del,
stjälken som söker sig uppåt, som banar sig sin väg genom jorden, upp
mot ljuset och värmen, upp mot himlen. För att detta ska kunna ske,
måste jordmånen vara den rätta. I evangeliet finns en liknelse om
såningsmannen som sår sina fröen. En del av det han sår faller på
klipphällen där det inte kan slå rot och få fäste, en del faller på vägen
där det trampas sönder och blir uppätet av fåglarna, en del faller
under törnen där det kvävs, och en del faller i god jord, där det växer
och ger hundrafaldig frukt.
När man ser på Ingrids liv, är det långt och rikt, och det är mycket
av det som Ingrid har gjort och haft ett finger med i, som fallit i god
jord, vuxit och varit fruktbart. Alltid genom ett starkt engagemang och
med stor kraft och energi.
Ingrid föds den 7 maj 1923 i byn Stöde som ligger utanför Sundsvall,
mitt i Sverige. Fadern var skogvaktare och moderna skötte med varm
hand och stort hjärta hem och hushåll. I familjen finns en yngre syster
till Ingrid; Elsa. Det stora temat och livsmotivet i Ingrids liv är sången. I
33
släkten finns konstnärligt påbrå, pappans bror är målande konstnär,
men det som helt säkert spelar en större roll för Ingrids förhållande till
musiken och sången är att hon upplever sin mor ständigt och glädjefyllt sjungande under det hon utför sina dagliga sysslor.
Ingrids barndom präglas delvis av att hon har allergier. Under somrarna händer det att hon ofta sitter på en sten ute i sjön för att få lindring mot besvären. Efter skolan och studenten som Ingrid klarar utan
besvär, bestämmer hon sig för att flytta till Stockholm och satsa på
musiken. Det är ett stort steg för Ingrid att välja en konstnärlig bana,
då pappan är skeptisk till detta val och istället menar att ett vanligt
hederligt yrke är att föredra för att trygga försörjning och framtid.
Det blir nödvändigt för Ingrid att bryta med fadern för att kunna
genomföra det hon vill. Det är ett tungt beslut för Ingrid, men som det
visar sig nödvändigt för att öppna sig för den egna ödesvägen och livsuppgiften. En av Ingrids sorger i livet är att hon aldrig riktigt försonas
med fadern. Till modern förblir det varma och innerliga förhållandet
Väl i Stockholm utbildar sig Ingrid till pianopedagog vid musikhögskolan, samtidigt som hon påbörjar en utbildning till apotekare, detta
mitt under andra världskriget. Efter kriget avbryter Ingrid sin apotekarutbildning och flyttar till Tyskland för att studera sång. Ingrid studerar
för en välkänd pedagog och sånglärare, men dennes undervisningsmetoder passar inte Ingrid, utan återigen följer hon sin egen vilja och
skapar sin egen väg då hon bryter med honom för att kunna följa sin
vilja och väg. Ingrid stannar sex år i Tyskland och utbildar sig till sångare med hjälp av flera olika pedagoger.
Något som kännetecknar Ingrid genom hela livet är att hon söker
den individuella, egna klangen, ur en mångfald. Genom hela livet
förblir Ingrid en lärande, sökande, forskande och nyfiken människa.
Klangen, och det som strömmar, både i andedräkten i förhållande till
sången och i livet och tillvaron är starka både pedagogiska men också
livsmotiv för Ingrid. Ingrid säker utgångspunkten för sitt lärande och
för sitt senare undervisande i det individuella, var och en har sin egen
ton, sin egen ström och sin egen klang. Efter dessa sex år i Tyskland, då
Ingrid även uppträder på olika teater- och musikscener, står hon inför
ett större genombrott och möjlighet att etablera sig som musiker och
sångerska i Tyskland. Med detta har hon stor och avgörande hjälp av
en duktig agent, som dessvärre avlider. Ingrid känner då; att allt det
34
arbete de lagt ner tillsammans, orkar hon inte gå igenom en gång till,
så hon tappar modet och släpper iden om en kommande solokarriär
med utgångs-punkt i Tyskland.
Istället flyttar Ingrid tillbaka till Sverige och Stockholm där hon avslutar sin utbildning till apotekare. Ingrid arbetar i perioder under stora
delar av sitt liv som apotekare. Det är en grund till trygghet och försörjning, också enligt faderns vilja. Ingrid färdigställer en senap efter
eget hemligt recept och även en mycket uppskattad apelsinmarmelad.
Ingrid är musikaliskt verksam under åren i Sverige, dit hon flyttar
efter tiden i Tyskland i mitten på 1950-talet. Hon undervisar i piano
och över så mycket att hon får flytta från ett ställe för att en granne
upplever det som störande. I början på 60-talet bor sedan Ingrid i
Filipstad där hon arbetar som apotekare. En väninna till henne anser
sig ha funnit en passande man till Ingrid, som då är i 40-årsåldern, en
gammelbrud som hon kallar sig. Denne man är en norsk jurist och
heter Olaf Stuhaug. Olaf är även starkt antroposofiskt intresserad och
är nära vän med flera av de betydande personligheterna för den
antroposofiska rörelsen i Norge. Olaf är kultiverad och besitter en stor
kunskap om det mesta. Ingrid är till en början tveksam till vad hon
tycker om honom, men efter att de båda under en tid besökt varandra
fram och tillbaka över gränsen mellan Norge och Filipstad, flyttar
Ingrid till Olaf, och de gifter sig 1964.
De bosätter sig i Dröback i ett stort fint hus direkt vid vattnet. Olav
älskar när Ingrid sjunger och Ingrid älskar att samtala med Olav, som
är en god lyssnare och mycket bildad. Flera kretsar av kulturpersonligheter och konstnärer besöker hemmet och Ingrid lagar gärna mat
och deltar i det sociala umgänget. Ibland tröttnar hon lite på dessa
sammanhang, men hanterar detta med en god portion humor.
Ingrid är och förblir alltid en lady, med en viss fåfänga, som förstår
att njuta av livets goda. Hon har en utsökt smak när det gäller kläder,
tyger, vin, möbler och mycket annat. Ingrid känner till historien kring
sina möbler, vackra tyger och annat som finns i bohaget. Det är viktigt
och betydelsefullt för Ingrid.
1978 säljer Ingrid och Olav huset och flyttar in till Oslo. Ingrid har
under tiden i Dröbakk arbetat som apotekare men nu börjar hon arbeta som piano ackompanjatör till eurytmi på waldorfskolan på Hovseter. Ingrid är väldigt inlyssnande och deltagande med sitt piano35
spelande på lektionerna. Hon talar och gestaltar med tonerna och
klangerna. Så småningom undervisar hon även i sång, både enskilt och
i klasserna på skolan. Genom goda vänner kommer Ingrid i kontakt
med den biodynamiska gården Slettner i inre Östfold. Dit åker Ingrid
från början tillsammans med Olav för att handla grönsaker varje höst.
Så småningom genom och tillsammans med några väninnor börjar
1983 ett långvarigt och fruktbart arbete med sång och körsång. Under
en sjuårsperiod kom vart år en körledare från Tyskland och 10 dagar
över jul och nyår och man övade med kören, bestående av medarbetare och praktikanter på gården, grannar och andra intresserade och
uppförde bland annat verket Messias som sjöngs på Norska i flera
kyrkor i och runt Oslo.
Ingrid har utgångspunkten i Werbecksången när hon arbetar med
sång och när hon undervisar. Ingrid förblir även själv genom hela livet
en övande sångerska och åker bla till Berlin för att ta sånglektioner. I
sitt undervisande med privatelever är Ingrid mån om att hitta var och
ens egna individuella möjligheter till utveckling och sång. Hennes ledstjärna är frihet. Sången ger oss ett rikare liv, och glöm inte ving-arna,
är ord som Ingrid talar. Det kommer an på att hitta klangen, den egna
och den gemensamma och den får tala och komma till uttryck som
hela människan genom andningen och sången. Ingrid är intress-erad av
antroposofi och det är framför allt ett verk av Rudolf Steiner hon gång
på gång läser; från Jesus till Kristus. Det finns något väldigt kärnfullt
och kännetecknande för Ingrid i det att hon valt just dessa föredragen.
Att förbinda det andliga med jordiska kan sägas vara en strävan hos
Ingrid, fröet som växer i två riktningar, sig förankrande i det jordiska,
griper och begriper jorden, men samtidigt slår blomman ut uppåt mot
himlen och ljuset; samma väg som Kristus går då han som sin stora
offergärning dör in i jorden som ett frö och uppstår som den eviga
andesolen.
Ingrid och Olaf får 25 goda år tillsammans. I deras gemensamma
umgänge får Ingrid kanske ibland vara lite i bakgrunden, men det
jämnar ut sig när Olaf kör Ingrid och hennes sångarvänner till körövningar och musikaliska framföranden, då samtalen är så intensiva att när
det äntligen är en liten andningspaus passar Olaf på att tuta med bilens
signalhorn. På frågan varför han gjorde detta svarade Olaf; det är min
möjlighet att höras i samtalet. 1989 dör hennes käre make Olaf.
36
Ingrid arbetar även med Josefinekoret, en kör bestående av 50
sångare med utgångspunkt bland lärare och studenter vid Steinerhögskolan i Oslo. Ingrid spelar piano och sjunger ofta solostämmor.
Ingrid är en tränande, övande och utövande människa, som kräver
mycket av sig själ och emellanåt även av sin omgivning. Hon upplever
att hon hela tiden har något nytt att lära i nya sammanhang och med
nya lärare. Själv vill hon inte grunda eller stå för en skola eller bestämd riktning inom sången utan arbetar så brett som möjligt med
inställningen att alla har något att bidra med. Att söka den riktiga
klangen och den riktiga andningen var målet i individualiseringen av
sången. Vi är vårt eget instrument. Samtidigt är Ingrid övertygad om
hennes sätt att arbeta med sången är det riktiga.
På äldre dagar startar Ingrid änglakören, en liten grupp sångglada
damer, och även där förmår hon, med en viss stränghet, låta sången
verka helande och förbindande.
1990 flyttar Ingrid från sin kära lägenhet till ett nytt boende hon
köper på Sorgenfrigate. Här förblir Ingrid under resten av sitt liv.
Ingrid är aktiv långt upp i åren och även de sista åren av sitt liv.
Musiken, sången, mötena, människorna finns där hela tiden, även om
naturligtvis krafterna och möjligheterna avtar med åldern. Ingrid förblir en intensivt övande människa även upp i hög ålder trots många
umbäranden; hon drabbas av och opereras för cancer och genomgår
bl.a. två knäoperationer och en höftoperation. Ingrid kämpar hårt och
framgångsrikt för att återhämta sig. Hon använder sig av flera olika
metoder för återfå sin förmåga att röra sig och behärska sin kropp.
Ingrid får även mycket hjälp av kära vänner under den här tiden med
de dagliga praktiska göromålen.
Bara tre veckor innan sin bortgång är Ingrid på besök i sina barndomstrakter. Hon sitter än en gång vid vattnet, vid strandkanten och
blickar helt stilla ut över vattnet, sin barndoms dal.
Vi kan vara övertygade om att där Ingrid befinner sig nu, blickar
hon helt säkert ner och följer alla de toner, stämmor och klanger hon
väckt och vårdat hos alla de människor hon sjungit tillsammans med.
Tonen, klangen efter Ingrid, kommer att klinga vidare länge i alla de
människors inre som känner henne.
Daniel Rudklint
37
INGA BEATE JOERGES STANGHOV
* 11.6.1959 i Bremen/Tyskland – † 11.9.2014 på Presterud senter, Hamar
Flittige, travle, varme, sarte og samtidig meget sterke hender har
kommet tidlig til ro.
Inga vokser opp sammen med sine fire søsken på en biodynamisk
gård, Trantenrother Hof, Witten, nær Bochum/Tyskland. Gården
ligger midt i Ruhrområdet, den gang den mest forurensede delen av
Vest-Tyskland. Der tilbragte Inga sine barne- og ungdomsår på gården
med melkekuer, høns, ridehest, dyrking av grønnsaker og matkorn.
Der hvor det foredles jordbruksprodukter og drives gårdsbutikk, er et
paradis på jord så vel som en kulturoase.
Foreldre og barn spiller hvert sitt instrument. Hver tirsdag er det øving
i familieorkesteret og ofte konserter. Inga elsker sin fiolin, den er betydningsfull gjennom hele livet. Hun går på Steinerskolen i Bochum og
tar til seg en rik kulturarv. I fritiden ser vi henne ridende på gårdens
hest. Etter fullført skolegang tar Inga en treårig yrkesutdannelse i
«Ländliche Hauswirtschaft», jordbruks-, ernærings-, og videreforedlingsfag som avsluttes med fagbrev.
Inga er nysgjerrig på utlandet. Hun drar til Norge. Første stopp blir
en sommer på Fosen, så drar hun videre til Sletner gård i Østfold og
nyter det mangfoldige praktikantmiljøet her og på samarbeidende
gårder. Nå ser vi Ingas spede skikkelse bak arbeidshestene. Med myndighet og autoritet leder hennes sarte hender de sterke dyrene forsiktig
gjennom grønnsaksradene eller foran møkkakjerren. Under julespillet
er hun den lystige hyrde.
38
Inga blir kjent med Petter, praktikant på Frilund gård. Han som hun
gifter seg med. Nå følger ett år på Helioslageret, et halvt år i Dornach
som scenearbeider med Mysteriedrama og Faust og som kjøkkenansvarlig for "Kurs für junge Landwirte", og tre måneder på en biodynamisk gård på Sicilia før ekteparet vender tilbake til Norge og
Asker. Her fødes familiens første barn, Karoline Sunniva.
Snart føler Inga en sterk trang til å videreføre sin yrkesutdannelse,
mesterbrev står for tur. Familien flytter for to nye år til Ingas barndomsgård i Tyskland. I 1987 flytter familien for godt til Norge. En gård
i Melhus, Trøndelag venter på sine nye forpaktere. Her ankommer
sønnene Roar Magnus og Fredrik Andreas i familien. I 1989 åpner det
seg muligheten for å overta forpakterrollen på Røer gård, Nesodden.
Gården omstilles nå til biodynamisk drift. Inga bygger opp en melkering, setter i gang med brødbakst og hønsehold. Nesoddmiljøet setter
stor pris på sin levende bondegård. Familien får sitt fjerde barn, Sven
David. Ved siden av sine fire egne barn overtar Inga ansvar for tre
dagbarn, to dager i uken hjelper hun til på et serveringssted og lager
vegetarmat. – Hvor fra tok Inga kraften og tiden til alle sine gjøremål?
Hun hadde det travelt og var strukturert. Det sies at hun aldri unnet
seg mer enn 6 timers søvn. Ante hun at hennes tid her i dette livet var
knapp?
Spørsmål dukker opp i Inga. Gårdsdrift, matlaging og barneoppdragelse, er det dette et hun vil fylle livet sitt med? Inga er gjennom
sin utdannelse blitt særlig interessert i ernæring og helse, og dermed
medisin. Hun ønsker å arbeide med helbredende oppgaver. I 1995
begynner hun på en femårig deltidsutdannelse i homøopati i Oslo.
Forårsaket av eierskiftet på Røer gård velger familien å forlate
Nesodden og flytter i 1998 til Fokhol gård i Stange, der arbeidsoppgavene for Inga blir ansvaret for storkjøkkenet. Samtidig begynner
Inga å spille fiolin i Hedmarken Symfoniorkester. Arbeidet på gården
kommer etter en stund i kontrast med Ingas nye yrkesorientering. I år
2000 er hun ferdig utdannet homøopat og ønsker å bruke mer tid på
dette feltet. I 2002 flytter familien fra Fokhol gård.
Nå griper Inga sitt gamle ønske om å bevege seg - i ungdomstiden
hadde hun til og med ønske om å studere eurytmi, men det var det
ikke økonomi til -, hun begynner med Tai-Chi, og foretar en studiereise til Kina, og blir etterhvert selv instruktør.
I 2003 starter Inga en praksis i homøopati. Da homøopatyrket ikke
gir nok grunnlag til å livnære seg, tar Inga nattevakter og vikariater på
39
sykehjem. I 2005 tar hun ettårig hjelpepleierutdannelse og begynner
snart på sykehuset på Hamar.
Etter hvert går ekteskapet i oppløsning og paret går hver sin veg.
Fra 2004-10 sitter Inga i menighetsrådet på Hamar og fra 2006-10
også i Arbeidsutvalget for Kristensamfunnet i Norge. Det religiøse er
gjennom hele livet en viktig bærebjelke i Ingas liv, helt til siste åndedrag.
Gjennom orkesteret blir Inga kjent med kontrabassisten Eilert. Det
oppstår et nært vennskaps- og så et kjærlighetsforhold. En del felles
turer blir det til gjennom de siste årene, og mange gode samtaler forbinder interessene til de to. Eilert er en stor støtte i Ingas liv – og ikke
minst gjennom de siste månedene.
I 2012 begynner Inga på sykepleierutdannelse ved Høyskolen i
Elverum, hun vil enda dypere inn i helse- og medisinfaget.
I mars 2014 flytter Inga inn i en ny leilighet midt i Hamar by, i gangavstand til arbeidsplassen på Hamar sykehus. Nå kan hun endelig
kvitte seg med bilen og ser frem til en ny epoke i livet.
Men skjebnen ville det annerledes. Kort tid etter innflyttingen kom
diagnosen om sykdom med meget alvorlig prognose. Oppreist og
saklig stilte Inga seg overfor de nye kjensgjerningene, vel vitende om
alvoret, men uten å oppgi håpet. Det var så meget som ennå var
ugjort.
De flittige og varme hendene har kommet til ro.
Markus Schultze-Florey
TORGRIM HALTEN
* 8.7.1937 i 8.7.1937 i Rissa, Sør-Trøndelag – † 27.9.2014 i Lier
Nu, i början av hösten befinner vi oss inne i Mikaelitiden, en högtid
som bär sin prägel av ärkeängeln Mikael. Mikael som är en kämpe, en
Gudahjälte, som vakar över, inspirerar och leder inte bara över
människorna men även över hela vår tid. Det finns något starkt
Mikaeliskt över Torgrim, hans sätt att vara och över hans liv. Alltid
beredd att rycka in och hjälpa till där det behövs, en kämpe för det
goda och för det sanna, en blick för den enskilde men även över vad
som är nödvändigt i ett större sammanhang. Torgrim är också begåvad
med stor och omfattande kraft och kunskap i det har gör och utövar,
40
och förmår omsätta det i praktiken för att hjälpa och stödja och föra
saker framåt mot dess mål
Torgrim föds den 8 juli 1937 i Rissa, Sör-Tröndelag. Han var
nummer 5 i en skara på 7 barn. Fadern var lärare och gårdsbrukare
och även lärare för sina egna barn. Torgrim är en noggrann, samvetsgrann och flink elev som klarar skolarbetet utan problem och deltar
som brukligt i arbetet på gården under uppväxten. 15 år gammal
flyttar Torgrim hemifrån och påbörjar sin utbildning. Först blir det
Framhaldsskole, därefter Landgymnas och sedan statens gymnastikskole där han tar examen 1960. Han arbetar därefter två år som hjälplärare på gymnastikskolan, innan han utbildar sig på lärarskolan i
Volda från 1962-65.
Under hela tiden som Torgrim studerar, ger han samtidigt själv
undervisning, även på de utbildningar han själv är student vid. Samtidigt är Torgrim under de här åren på 60-talet verksam med barn-och
ungdomsidrott och blir själv framgångsrik inom friidrott där han tävlar
på den högsta nivån i landet. 1965-66 tar Torgrim en suppleringskurs i
kroppsövning i Levanger. Efter det, 1967, blir det formningslärarskolan
på Notodden och därefter arbete som lärare på Henstad ungdomsskole, åren 1968-70. Det är mycket som sker under dessa tio år i
41
Torgrims liv; han går flera utbildningar, arbetar samtidigt och får tydligt och tidigt i livet en riktning för det han vill göra och inom vilka
områden han vill vara verksam.
Genom sitt gedigna intresse för idrott, gymnastik och även folkdans,
sätter Torgrim sina krafter i förbindelse med rörelse och genom sina
utbildningar till lärare även med pedagogik. Torgrim har ett intresse
för människor och en vilja att hans möjligheter och förmågor inte bara
ska vara till nytta och nöje för honom själv, utan framför allt omsättas
i ett pedagogiskt arbete och komma andra människor, framför allt
barn och unga till godo.
1970 möter Torgrim Idun Hansen. Genom henne blir han introducerad i antroposofin. De gifter sig och får sitt första barn, Ida
Mikaela. Därefter flyttar de till Järna i Sverige, där Torgrim går den
pedagogiska linjen på Rudolf Steinerseminariet. Efter avslutad utbildning går vägen genom Jörgen Smith vidare till Bergen och arbete på
Steinerskolan där i 6 år. Där föds de båda barnen Adele Veronika och
Steingrim Andreas. Familjebildning och Steinerskola är stora livsmotiv
under här tiden, som Torgrim sedan under resten av sitt liv följer med
själ och hjärta. 1975 flyttar familjen till Trondheim. Där är Torgrim
med och driver fram Steinerskolen och arbetar som klasslärare från
1977 till 1990. Under denna tid är Torgrim en stark stöttepelare för
Kristensamfundets utveckling och arbete i Trondheim. Torgrim undervisar även som facklärare i flera andra klasser, i ämnen som gymnastik
och slöjd och tar på sig uppgifter inom administration och förvaltning.
Under dessa år tar Torgrim en utbildning i Bothmergymnastik i Sverige
och undervisar sedan både barn och vuxna i detta.
Torgrim lever intensivt och hinner med och uträttar mycket både
arbetsmässigt och utbildningsmässigt. Där hemma finns det tid och rum
för musikaliska sammankomster med familjen, utflykter i skog och
mark med barnen, och ett fylligt firande av högtider och födelsedagar
där Torgrim arrangerar lekar och innehåll tillsammans med barnens
inbjudna kamrater. Det är sällan eller aldrig händelselöst i ett sammanhang där Torgrim är närvarande. Han är alltid beredd att stå till tjänst
med sina omfattande kunskaper och färdigheter för att få igång en lek,
ett samtal, en dans, en gemensam sång eller något annat som bidrar till
den sociala samvaron
42
1990-91 erbjuder Torgrim sin hjälp på Steinerskolan i Lørenskog,
1991-96 arbetar Torgrim på Steinerskolan i Drammen, 1996-97 ger han
periodundervisning i skolan i Askim och från 1997 arbetar Torgrim på
Steinerskolan i Bærum, som klasslärare, vikarielärare, vaktmästare och
alltmöjligtman.
Under hela sitt yrkesverksamma liv som Steinerskollärare, ryggar inte
Torgrim tillbaka för några svåra frågeställningar eller problematiska
situationer. Tvärtom är han alltid beredd att efter bästa förmåga rycka
in och hjälpa till där nöden är som störst och flera gånger blir Torgrim
ombedd att komma i just detta syfte. Handlingskraftighet, kompetens
och förmåga, mod och en stor tilltro till och förtroende för att det
som är nödvändigt, det som är rätt kommer att ske, kännetecknar
Torgrim i sitt sätt att vara och att arbeta.
Detta genomstrålar också Torgrims arbete och förhållningssätt gentemot kollegor, föräldrar och inte minns gentemot eleverna. Det finns
en transparens och genomsiktlighet, och som ledare ser Torgrim sin
omgivning och låter den komma till tals och visa sina möjligheter.
Samtidigt har Torgrim förmågan att sätta ner foten och tydligt säga
ifrån när det är nödvändigt
Att inget arbete är Torgrim främmande, visar också att han efter
1997 arbetar som tillrättavisare på ett avfallsmottak i Lindum. Han
finner detta intressant och lärorikt på grund av alla de människomöte
som äger rum där, med människor från andra kulturer och länder.
Torgrim blir inbjuden till både tempel, kyrka och moské och även
tillfrågad om att bli medlem av menighetsrådet i den norska stats
kyrkan, vilket han tackar nej till. Torgrim blir en uppskattad medlem i
Kiwanis klubb i Lier, en humanitär serviceorganisation som arbetar
aktivt för att särskilt behövande människor ska få det bättre.
Idun och Torgrim går isär och 1992 gifter sig Torgrim med Kari-Anne
Knutsdotter och de bor sedan dess tillsammans i Hasselbakken i Lier,
där de får 22 fina år tillsammans. De arbetar tillsammans på huset,
arbetar i hagen, är mycket ute på tur och företar tillsammans flera
resor, bla annat en pilgrimstur genom norra Spanien till Santiago de
Compostella 2007-2008.
Då det sedan blir för slitsamt för Torgrim att vandra på grund av en
höftoperation, bestämmer de sig för att bygga en pilgrimsstuga i
hagen, för att på så sätt istället låta pilgrimerna komma dit.
43
Något Torgrim tar upp sedan de flyttat till huset i Lier är att börja
spela på det piano som de får med på köpet.
Allt Torgrim företar sig, gör han med stor kraft, målmedvetenhet
och energi. Torgrim är väldigt inspirerande och entusiasmerande på sin
omgivning. Det är mycket av en naturkraft i Torgrim, framsprungen
och sammansatt av de fyra elementen, jord, luft, vatten och eld.
Det Torgrim företar sig är väl förankrat i det jordiska, en idé blir
genomförd, han arbetar inom många fält med stor variationsrikedom
och ofta med en stor lätthet. Svåra situationer och problemställningar
tar han sig an med ett stort lugn och jämnmod och den koleriska eldoch drivkraften är det aldrig något tvivel om. Naturligtvis finns det
även hos Torgrim saker som han oroar sig för och som emellanåt
tynger honom, med det är inget han går till torgs med, utan bär och
arbetar med det på sitt sätt.
Det är heller ingen rå naturkraft Torgrim besitter, utan den är genomarbetad, förädlad och kultiverad, till stor del genom arbetet med
och intresset för människor och att förkovra sig i kunskap och att vilja
se och upptäcka världen.
Den 16 september opereras Torgrim och flyttas sedan till Drammens
sjukhus. Mitt på dagen den 26 september kommer Torgrim hem från
sjukhuset, glad som en lärka att få vara hemma igen. Med stor glädje
och optimism ser han och Kari-Anne tillsammans på framtiden. Torgrim går runt i Hagen, de planerar turer och att gå igång med att måla
väggarna i huset. Som om Torgrim innerligt vore mitt i livet kommer
han hem och ser obekymrat på tillvaron.
På kvällen samma dag putsar Torgrim sina skor, och alla som vandrar, går på tur eller löper, vet hur viktiga skorna är och betydelsen av
att sköta om och vårda dem. Det man har på fötterna, det som för oss
framåt på vår väg, på livsväg. Torgrim är hela tiden beredd att gå vidare. Även om han inte fullt ut vet eller ser vart vägen bär, vart det går,
är han beredd att följa vägen med största förtroende för att vad som
än kommer honom till mötes, är det rätt som sker.
På natten sedan går Torgrim vidare, över tröskeln till den andliga
världen.
Vi följer och ledsagar honom vidare genom våra tankar, minnen och
böner
Daniel Rudklint
44
FREDDY JØRN HANSEN
* 27.8 1950 i Århus, Danmark – 22.7 2014 i Lucca, Italia
Noen planter frør seg rett i nærheten av seg selv. De slipper sine frø
rett ned i bakken, eller sender rotavløpere ut under jorda som da
spirer opp i umiddelbar nærhet av hovedplanten. Andre planter
sender sine frø langt avgårde, gjerne med vinden slik at de får stor fart
og ender opp med å slå rot langt fra sitt opprinnelige opphav. Den
ene type plante samler og holder, den andre sprer og gir slipp. Kanskje
Freddy ville følt seg mest i slekt med den sistnevnte type plante, som
får en frihet den ikke har bedt om, men som den tross alt lærer å leve
med.
Freddy ble født i Danmark, i Århus. Han vokste ikke opp hos sine
biologiske foreldre, men ble adoptert bort som 1-åring, og levde de
første barneårene vekselsvis mellom barnehjem, pleieforeldre og
adoptivforeldre. Til slutt fikk han være hos sine pleieforeldre det meste
av skoleårene og fikk der en mulighet for å knytte seg til en familie,
selv om forholdet mellom ham og pleieforeldrene bød på utfordringer. Han opplevde der en forskjellsbehandling mellom han selv og
familiens øvrige barn, og han var frustrert over at de ikke fortalte ham
om hans biologiske foreldre, noe han ante at de hadde kunnskap om.
45
Dette spørsmålet arbeidet han med store deler av sitt liv: hvem var
mine foreldre, hvorfor ville de ikke ha meg? Som voksen fikk han til
slutt tak i de nødvendige papirene, slik at han kunne oppsøke sine
biologiske foreldre. Istedenfor å møte en mor, møtte han en bror som
formidlet at hans mor ikke ville møte ham fordi hun hadde så dårlig
samvittighet for hva hun hadde gjort. Sin far, som han fikk møte
personlig, var ikke interessert i nærmere kontakt. Freddy satt tilbake
med et inntrykk av at hans mor var svært ung da hun fikk ham, og
kanskje var han unnfanget i en mer tilfeldig forbindelse hvor moren
ble stående alene med et ansvar hun ikke kunne bære.
Freddy hadde i sin oppvekst vist kunstneriske evner, og fra han var
19 år til han var 23 gikk han på Kolding kunst- og håndverksskole,
grafikerlinjen. Så kom han inn på Kunstakademiet i Århus og gikk der i
2 år. Maling, tegning og grafikk var hans uttrykksformer. I denne tiden
fikk han egen famille, samboer Allis og etter hvert sønnen Jesper.
Jesper har fått to jenter, Liva og Sally, så Freddy var bestefar. Forholdet til Allis tok slutt, inn i hans liv kom Kjersti fra Norge. Freddy flyttet
til Kjersti og Norge i begynnelsen av 1980-tallet. Sønnen Anton ble
født i 1986, men forholdet mellom Freddy og Kjersti tok slutt etter et
par år. Så kom Liv, og det ble de to som holdt sammen hele resten av
Freddys liv, i 25 år. De flyttet etter hvert fra Oslo til Silkeborg i Danmark, fordi Freddy ønsket å gjenoppta kontakten med sin danske
fortid. Etter noen år flyttet de tilbake til Oslo, og her ble de boende.
Freddy arbeidet hele livet med sin kunst, selv om han også hadde
andre jobber. Hans CV forteller om flere separatutstillinger, også om
gruppeutstillinger sammen med andre kunstnere. Han tok gjerne opp
tema som omhandlet de utstøtte, de mistilpassede, outsiderne, de med
psykiske problemer. Han var vár for det som var mørkt i menneskene,
mellom menneskene og i samfunnet. Dette skildret Freddy i sin kunst
og viste det også i sosial kontakt med andre mennesker. Blant annet
gikk han på konsert og hørte musikk fra heavy-metalsjangeren for å
forstå dem, ikke nødvendigvis fordi han likte musikken deres. Han så
hvilken innflytelse denne type musikk hadde på menneskene, den grep
tak i dem rent fysisk, opplevde han. Musikk var generelt til stor glede
for ham, likeså det å gå på museer rundt om i Europa. Han besøkte
Ephesosmuseet i Wien flere ganger, og lagde en billedserie inspirert av
de inntrykkene han fikk der.
46
I Silkeborg kom han og Liv i berøring med Goethes metamorfoselære, og gjennom dette igjen med Rudolf Steiners navn. Da ble
Freddys interesse for Rudolf Steiner og antroposofi vakt, og han
utdannet seg som Steinerskolelærer og fikk jobb på Steinerskolen i
Silkeborg. Der jobbet han ett år, men ble gjennom uklarheter med
ansettelsen oppsagt etter dette året, noe som skuffet ham stort. I
Norge jobbet han en tid som kunstlærer på Steinerskolen på Grav.
Noen helsemessige plager meldte seg etter hvert, så som høyt blodtrykk og astma. Han hadde hatt en alvorlig virusinfeksjon for 13 år
siden som satte en stor skrekk i ham, og han gjorde mye for å unngå å
bli syk igjen.
- Han virket ikke som en gammel mann, sier hans yngste sønn, et stort
komplement å få for en far. Han var ung til sinns, det var mye moro
og tull, mye humor rundt Freddy. Han hadde mye fantasi, var en
varm person. - En søkende og åpen mann, sier svigermor, en ærlig
kunstner som man hadde gode samtaler med. Men også en som
plutselig kunne eksplodere og vise et sterkt temperament. Freddy
hadde en sterk utstråling, var en sterk personlighet.
Han kom lett i kontakt med andre. Han kunne ofte fortelle pussige
og morsomme historier om mennesker han tilfeldig møtte på og ble
kjent med. Han var også dyktig i det pedagogiske og hadde mange
kunstelever. Noen kom igjen på hans kurs, gang etter gang.
På ferietur til Italia ble Freddy dårlig og lagt inn på sykehus. Liv var
der ved hans side hele tiden, sønnene kom også dit da de forstod hvor
alvorlig dette var. Da var Freddy koplet til ulike maskiner og holdt i
neddopet tilstand. Det utenkelige skjedde; han døde der på sykehuset,
den 22. juli.
Det finnes spørsmål man ikke får svar på mens man lever. Etter døden går sjelen opp i altet, den forenes med hele kosmos og med de
sannheter som det jordiske livet tildekker. Nå vet Freddy hvorfor
nettopp han måtte være det frøet som ble sendt med vinden langt
avgårde fra sitt biologiske utgangspunkt. Han aner bakgrunnen for de
gleder og skuffelser han selv har opplevd, og også de gleder og skuffelser han har påført andre. Alt står nå foran Freddy som et objektivt,
klart bilde. Han sier ja til det han ser og tar ansvar for det, objektivt og
saklig, fordi dette var livet hans.
Kristine Høiland
47
Freddy Jørn Hansen ble ikke gravlagt med Kristensamfunnets vanlige
ritualer, men med en seremoni i forbindelse med urnenedsettelse i
rammen av Kultisk handling (også kjent som Kultisk avslutning når den
brukes som kveldsavslutning i forbindelse med arrangement). Denne
rammen tillater taler/minneord/preken, samt musikalske/kulturelle
innslag. Minnehandling for Freddy Jørn Hansen ble holdt 8. november
2014 i Kristensamfunnet i Oslo.
BJØRG-KIRSTEN LILLENG KIERULF
* 16.08 1956 i Bodø – † 11.10 2014 i Ås
En hage er stedet der natur pleies og foredles. Bjørg-Kirsten elsket å
arbeide i grønnsakshagen, hun forbandt seg dypt med jorden. Her var
hun i sitt rette element. Å se det vokse og gro, at naturen gir av sine
frukter og få lov å være mennesket som gjennom jorden foredler
naturen, kultiverer den, det var hennes store glede. Når hennes mann
Per så henne arbeide i hagen, med jorden, opplevde han at hun kunne
utfolde seg helt og fullt som den hun var.
48
Helt fra hun var liten, var Bjørg-Kirsten redd for å dø. Som voksen
hadde hun også angst for å bli syk, for å dø. For to og et halvt år
siden ble Bjørg-Kirsten alvorlig syk med beskjed om at denne sykdommen ikke kunne helbredes, men med behandling kunne livet forlenges
litt. Hun overrasket med å vise en stoisk ro og være uten angst. Hun
var positiv og optimistisk og sa at dette kom til å gå helt fint. Her kom
hennes vesen helt åpent til uttrykk, hennes omsorg og trofasthet overfor alle hun var forbundet med. Hun trøstet de andre: ”Det er ingenting å grue seg til, vi kommer til å treffe alle vi kjenner.” Slik var
hennes sykdomsperiode, som strakte seg over to og et halvt år, preget
av denne optimismen og positiviteten, aldri et klagende ord. En nåde
var det at hun ikke hadde smerter, hun trengte ikke å ta noe smertestillende. Hun tok seg god tid til å gå døden i møte og slik forberede
alle rundt seg på dette.
Bjørg-Kirsten var en studerende, hun kunne lese seg til det aller
meste, bøkene betydde mye for henne. Hele livet fordypet hun seg i
antroposofien, spørsmålene rundt menneskets utvikling og gåten omkring fødsel og død. Trofast holdt hun fast ved dette store åndsinnholdet, som Rudolf Steiner har gitt menneskeheten. For Bjørg-Kirsten
var antroposofien dypt og altoverskyggende meningsfull, også når
skuffelsen over mennesker gjorde det nødvendig for henne å melde
seg ut av Antroposofisk selskap. Bjørg-Kirsten hadde en dyp rettferdighetssans, som også de tre døtrene fikk merke: det skulle være likt, det
skulle være helt rettferdig mellom dem.
Bjørg-Kirsten var et menneske med stor ro, hun tok seg tid, hun sa
selv ”Jeg er kanskje litt langsom.” Hun var reflektert og fornemmet
hva som var det vesentlige, og slik falt alt uvesentlig bort.
Allerede som 16 åring ble Bjørg-Kirsten kjent med Per. Begge opplevde ungdomstiden som vanskelig. De var brevvenner og skrev lenge
med hverandre før de møttes første gang. De hadde et felles engasjement og utviklet et fellesskap i miljøbevegelsen der Fremtiden i våre
hender vokste frem på 70-tallet. Deretter kom antroposofien til, som
Bjørg-Kirsten møtte gjennom to venninner hun gikk sammen med på
jordbruksskolen. Det førte henne til Sletner gård og senere Alm gård
på Hedmarken. Her møtte hun et internasjonalt og idealistisk miljø,
der antroposofien ble levende gjennom det biodynamiske jordbruket.
49
Druehøsten fra hagen i Ås
Hun utdannet seg til naturforvalter på Ås landbrukshøyskole og også
som ernæringsfysiolog på Blindern.
Per og Bjørg-Kirsten var på mange vis forskjellige, og til tross for
begges engasjement i naturen, måtte Per på et tidspunkt si til BjørgKirsten, som drømte om å bo og arbeide på gård, at hun måtte velge
mellom ham og gård. Hun valgte Per, og etter hvert kjøpte de seg hus
med stor tomt i Ås. Her ble det anlagt en stor grønnsakshage. Før
dette hadde de i tretti år dyrket grønnsaker på Hadeland, der moren
kom fra en stor gård. Bjørg-Kirsten var sterkt opptatt av planter og
dyr, naturen og menneskets forhold til naturen. Hun kjente veldig
mange planter ved navn, som hun med stor glede lærte bort videre;
hun kjente fugleartene gjennom deres sang. Hun var i sannhet en
naturforvalter, en som forvaltet naturen og var dypt forbundet med
den, selv om hun aldri arbeidet direkte i stillinger knyttet til sine
utdannelser. Hun hadde motstand mot det å skulle sitte på et kontor,
50
være byråkrat og behandle saker; til det var hun altfor konkret og
praktisk orientert. Hun var usedvanlig skoleflink, lærte lett og hadde
mange begavelser. Hun hadde en naturvitenskapelig forskende side
som gikk inn i konkrete observasjoner og beskrivelser. Hun hadde et
stort behov for å dokumentere, en legning for det metodiske, å gå steg
for steg.
Rakel, Elin og Silje har slik fått bøker om seg selv, som Bjørg-Kirsten
skrev detaljert og konkret om deres oppvekst, om deres utvikling,
observasjoner om hva de tre individuelt hadde behov for som impulser til sin utvikling. Det er dokumenter som viser den omsorg og
kjærlig-het som Bjørg-Kirsten hadde for dem, slik hun hadde for alle
menneskene rundt seg. Bjørg-Kirsten var varm og inkluderende i sin
omtanke for alle hun møtte og følte en sterk forpliktelse til å ivareta
kontakten til dem. Familien var veldig viktig for henne, og hun kjente
et stort ansvar både overfor sine foreldre og sin bror. Hun var like til
det siste interessert og engasjert i det døtrene holdt på med.
Bjørg-Kirsten hadde også stort talent for tall og matematikk. Mens
hun arbeidet i Steinebarnehagen, ble det etter hvert klart at hun var
meget dyktig med regnskap og økonomistyring. De siste syv årene var
hun ansatt på Krisesenteret i Follo som økonomiansvarlig. Det var
gode år, der de ansatte valgte henne som sin tillitskvinne inn i styret.
Her vokste det frem lederevner hos Bjørg-Kirsten. Medarbeiderne
fornemmet nok at hun var god til å lytte og gi råd, med stor respekt
og oppmerksomhet for enkeltindividet, samtidig som hun beholdt
helhetsperspektivet.
Flere kunne oppleve at det ikke var lett å komme ordentlig inn på
Bjørg-Kirsten. Samtidig var hun en person med klare meninger. Hun
var ikke lett å overtale. Et tankekors er det at hun som var så bestemt,
tydelig og direkte samtidig hadde spørsmålet: Er jeg verdt noe? Verdsetter egentlig de andre meg? Det er gåtefullt at et menneske som
Bjørg-Kirsten med sin intellektuelle kapasitet, sine allsidige begavelser
og talenter satte spørsmålstegn ved seg selv. Hun strevde med å ha
selvtillit og tro på seg selv. Når det ble konflikter, og andre kanskje var
problemet, tok hun det ofte på seg selv.
Hun hadde liten respekt for autoriteter og ingen interesse eller sans
for status. Hun var skeptisk til makt og folk i posisjoner. Det fikk også
Rådmannen i Ås, hennes egen mann, merke.
51
To utenlandsopphold preget Bjørg-Kirstens oppvekst. Som femåring
kom hun til Braunschweig i Tyskland, ble sendt i barnehage og lærte
seg på kort tid flytende tysk.
Da hun var 12 år, dro familien til USA for ett år, der Bjørg-Kirsten
gikk inn i nye sosiale forhold med pågangsmot og åpenhet. Hun lærte
seg språket, og ble klassens beste elev i engelsk! Der møtte hun et
internasjonalt miljø, og Bjørg-Kirsten fikk mange venner og skapte seg
et stort nettverk. Hun fikk en viktig rolle i det sosiale. Bjørg-Kirsten
vendte begeistret hjem og følte seg trygg på seg selv. Men det å
begynne på ungdomsskolen var et sjokk. De andre hadde forandret
seg. Å være skoleflink var ikke lenger så entydig positivt, og venneflokken krympet inn. For Bjørg-Kirsten elsket å gå på skolen. Hun var
fortvilet over situasjonen, og utrykte det slik: ”Jeg har ikke lyst til å bli
voksen” Hun var bevisst den lykkefølelsen hun hadde som barn. For
Bjørg-Kirsten hadde en god og harmonisk barndom sammen med far,
mor og lillebror Hugo, som opplevde at hun alltid lå langt foran ham.
Moren opplevde at Bjørg-Kirsten var et ukomplisert barn, alltid grei
og en som lett fant seg til rette både hjemme og ute. Hun hadde omtanke for alle i familien, og hun hadde et spesielt nært forhold til sin
far, de hadde mye felles: De var begge behersket og kontrollert av
natur, tok seg god tid, tenkte seg om. Også i det kunstneriske var
Bjørg-Kirsten begavet. Hun hadde i kontrast til sin ro og langsomhet
en meget sterk rytmesans og elsket å danse. Her ble gleden særlig
tydelig, den gleden hun hadde i alt hun gjorde.
Hele livet forble hun en studerende, hun var med i mange studiegrupper, den siste sammen med Margareth, varte helt til det siste.
Det kommer til å gro og spire i Bjørg Kirstens spor, slik det har spiret
og grodd der hun dyrket sin grønnsakshage. Hun har gjennom sitt liv
og arbeid, sin hengivenhet for planter og dyr, men ikke minst for
menneskene rundt seg, gitt mange av sine verdier og sine idealer om
rettferdighet, trofasthet og ansvar videre til dem som skal fortsette å
leve her på jorden.
Kirsten Thomassen
52
En anmodning fra daglig leder, Kristensamfunnet i Norge
ER MEDLEMSSKAPET DITT REGISTRERT
DER DU ØNSKER Å VÆRE MEDLEM ?
Da Kristensamfunnet i Norge søkte om offentlig tilskudd til vårt arbeid
for 2014, har det vist seg i følge tilbakemelding fra Fylkesmannen i
Oslo og Akershus at det i menighetslistene våre var registrert 77 medlemmer som vi ikke har rett på tilskudd for. Grunnen er at disse 77
navnene også er registrert i som medlemmer i Den norske kirke eller i
andre religions -eller livssynssamfunn. Det bringer Kristensam-funnet i
forlegenhet at vi søker tilskudd vi ikke har krav på, det kan se ut som
vi prøver å «tuske» til oss midler. Kanskje du ikke har tenkt på dette
tidligere, kanskje du ikke vet at du er registrert flere steder? Vi ber dere
vennligst tenke gjennom om dette er tilfellet for deg eller dine barn og
så bringe ditt medlemskap i orden, enten hos oss eller andre steder.
Hvis du ikke vet i hvilket tros- og livssynssamfunn du står registert som
medlem av, kan du ta kontakt med Brønnøysundregistrene på telefon
75 00 75 00. Du vil da få tilsendt skriftlig informasjon om hvilke medlemskap som er registrert på deg.
I Kristensamfunnet ønsker vi at man bare er medlem av ett tros- og
livssynssamfunn. Hvis du ikke vil være medlem av Kristensamfunnet,
kan du krysse av for dette. Du kan også ta kontakt med prest/ forstander for å melde deg ut der du ikke ønsker å være medlem.
Vi håper å få ajourført våre lister, slik at vi for 2015 bare har
godkjente medlemmer i listene våre.
For 2014 har Kristensamfunnet i Norge 2694 tilskuddsberettigede
medlemmer.
Minner samtidig om å melde adresseforandringer til prest i menigheten din.
Vennlig hilsen,
Oddrun Hjermstad
Bergen 3.11.2014
53
KORTE NOTISER
Vi beklager at bildet på forsiden av Kristensamfunnet 3/2014 ble beskåret for mye under trykkingen, slik at motivet ikke kom til sin rett.
STEVNER OG LEIRER
Stille uke retreat på Olsby gård Lørdag 28, mars, om kvelden før
Palmesøndag - Langfredag 3. april etter Menneskevielsens handling.
Er du interessert i å tilbringe den stille uken i stillhet på Olsby gård,
med daglig Menneskevielsens handling, tid til individuell benyttelse,
felles matlaging, samling rundt ukens innhold og kultisk avslutning? Ta
kontakt med Markus Schultze-Florey, mobil: 909 84 725, e-post:
[email protected]
(Forbehold om tilstrekkelig antall påmeldte!)
(Prisantydning ca. kr 2.000 - 2.500)
Konfirmantleir for hele landet. Olsby, torsdag 12. til søndag 15. mars
2015.
*****
KRISTENSAMFUNNET I NORGE
www.kristensamfunnet.no
*****
MENIGHETER
KRISTENSAMFUNNET I BERGEN
John Lunds plass 1, 5007 Bergen
tlf. 55 31 90 11
Prester
Daan Ente
Lundhaugvegen 42,
5221 Nestun
tlf. 62 57 79 94 / 484 43 975
[email protected]
John Rawcliffe
tlf. 56 90 22 29 (Bergen)
52 76 15 51 (Hogganvik)
Mobiltlf. 905 53 065
[email protected]
54
KRISTENSAMFUNNET I OSLO
Kirken: Oscars gate 84
Postadresse og kontor: Inkognito terrasse 9, 0256 Oslo.
Kontoret er betjent tirsdag og torsdag 9-15. tlf. 22 55 37 20
[email protected]
Prester
Daniel Rudklint
Inkognito terrasse 9, 0256 Oslo
tlf. 22 55 36 16 / 406 00 616
[email protected]
Kristine Høiland
Odins gate 15, 0266 Oslo
tlf. 90 10 49 37
[email protected]
KRISTENSAMFUNNET I TRØNDELAG
Prinsens gate 53, 7011, Trondheim
Prester
Markus Schultze-Florey
Hasselbakkvegen 3B,
7053 Ranheim
tlf. 73 91 91 81 / 909 84 725
[email protected]
Siri Schultze-Florey
Hasselbakkvegen 3B,
7053 Ranheim
tlf. 73 91 91 81 / 476 00 635
[email protected]
KRISTENSAMFUNNET I HAMAR OG MJØSOMRÅDENE
Prester
Markus Schultze-Florey
Siri Schultze-Florey
KRISTENSAMFUNNET I STAVANGER
Prester
Siri Schultze-Florey
Markus Schultze-Florey
*****
Forfatterne er selv ansvarlige for innholdet.
Bidrag for neste utgave – før 22. januar 2015
Redaksjon: John Baum (ansv.), Oddrun Hjermstad
Omslag: Ellen Brinchmann
Redaksjonen fra 1/2015:
Daan Ente
Kristine Høiland
Siri Schultze-Florey
(For kontaktdetaljer se over under menighetene)
55