Transcript Bortvisning og maktbruk

Bortvisning -­‐ Vekteres adgang til å bortvise personer Dette er et juridisk ”vepsebol” der mye av retten er hjemlet ulovfestet gjennom sedvane og rettspraksis. Det er derfor ikke vanskelig å se at lekmenn uten særlig juridisk kompetanse vil ha vanskeligheter med å sette seg inn i gjeldende rett på dette området. At det i tillegg florerer myter om hva som er lov og ikke hjelper heller ikke på. Jeg vil under gi en fremstilling av hva vektere har lov til når det gjelder å bortvise personer, og maktbruk i forbindelse med en slik bortvisning. Det rettslige grunnlaget blir det samme om det gjelder bortvisning fra et utested, et kjøpesenter eller andre private og ” semi – private” områder med offentlig tilgang. Som hovedregel har en grunneier det vi omtaler som ” eiers rett”. Grovt sett vil dette si at hjemmelshaver har full frihet til å bestemme over sin egen eiendom. Slike rettigheter er blant annet muligheten til å nekte folk adgang til eiendommen og bortvise personer som ikke er ønsket. En slik rettighet omtales gjerne på fagspråk for autonomi. Vektere som er ansatt av grunneier har ingen større rett enn det grunneier har. Det betyr at vektere ikke kan bortvise personer fra andres eiendom eller fra offentlig sted. ( f. eks gågaten som går langs ved et utested). ”En vanlig misforståelse er at siden en butikk eller senter er åpent for allmenheten, så er det automatisk et «offentlig sted» hvor alle har rett til opphold. Et slikt synspunkt er det ikke grunnlag for. Forvirringen kommer av at det for enkelte straffebud er en betingelse for straff at handlingen er foretatt på «offentlig sted», og det er derfor nødvendig for straffeloven å definere hva som ligger i begrepet «offentlig sted». Men at området faller inn under straffelovens definisjon av «offentlig sted», setter ikke begrensning i eiers rett til fritt å avgjøre hvem som har adgang til senteret og hva publikum kan foreta seg der. Eiers rett til å bortvise er først og fremst begrenset ved diskrimineringslovens bestemmelser. Etter loven er det forbudt å diskriminere noen, blant annet på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse og avstamming. Loven forbyr videre trakassering av andre på samme grunnlag. La oss ta et eksempel. Nylig har det vært en debatt om romfolk som tigger kan bortvises fra kjøpesenter. Som nevnt over er tigging en lovlig aktivitet. Tigging kan likefullt være uønsket fra senterets side. Diskrimineringsloven setter ikke forbud mot bortvisning av tiggere. I lovens forbud ligger det ikke at romfolk som tigger ikke kan bortvises, men at det er tiggingen, og ikke det forhold at vedkommende er romfolk, det kan reageres mot. Å nekte romfolk adgang til senteret, uten at man egentlig vet om de har til hensikt å tigge eller ikke, vil derfor lett være brudd på diskrimineringsloven. Dermed er det viktig at eventuelle tiltak som senteret iverksetter, retter seg mot adferd — og ikke mot personer og grupper.” 1 Vi har med dette slått fast at så lenge det ikke bryter mot loven om diskriminering så har vektere lovlig adgang til å bortvise og nekte personer adgang til f. eks et utested eller kjøpesenter. Det som er viktig er å ha en saklig grunn til hvorfor og at det reageres mot adferd og ikke personer. Et annet vesentlig spørsmål er hvorvidt vektere har lov til å anvende fysisk makt i forbindelse med bortvisningen. Svaret må søkes i sedvane og rettspraksis. ” Det synes imidlertid å være sedvane for at vektere har adgang til å gripe inn fysisk mot uønskede personer som nekter å etterkomme en anmodning om å fjerne seg. En forutsetning er da at vedkommende gjentatte ganger er anmodet om å fjerne seg. Det er videre en forutsetning at det ikke anvendes mer makt enn det som er strengt nødvendig. Endelig er det nok en forutsetning at personen ikke følges lenger unna enn rett utenfor senterets eiendom.”2 En kjennesle fra Borgarting Lagmannsrett kan være med på å belyse saken ytterligere. (LB-­‐2002-­‐636)
Utdrag fra dommen: Vakttjeneste på et sted som Oslo S vil lett kunne skape behov for utførelse av gjøremål som har visse likhetstrekk med den håndhevelse av den offentlige ro og orden mv. som er omhandlet i politiloven § 7 første ledd, og som politiet i første rekke har til oppgave å ivareta. Når vakttjenesten nødvendiggjør elementer av denne type ordenshåndhevelse, må det antas at vektere, på lik linje med polititjenestemenn, må levnes en forholdsvis romslig ramme for skjønn når deres handlinger skal vurderes i ettertid. For så vidt gjelder polititjenestemenn er det i hovedsak gitt tilslutning til et slikt prinsipp i Rt-­‐1995-­‐661. Når det først er nødvendig med en inngripen som innebærer vold, kan det ikke ses grunn til at denne romslighet bør være mindre for vektere. Disse har bare en teoretisk opplæring gjennom et kurs over to helger (40 timer), i motsetning til polititjenestemenn som har en teoretisk utdanning som strekker seg over to år -­‐ i tillegg til den praksistjeneste de har som del av studiet. På den annen side tilsier vekteres svært begrensede kompetanse at de utviser atskillig større tilbakeholdenhet med voldelig inngripen enn det er antatt at polititjenestemenn bør gjøre. Det antas at dette moment i en del situasjoner også må tillegges vekt ved vurderingen av når det kan sies å være berettiget at vektere griper inn med vold, idet det da gjennomgående må antas å være større sjanse for at en anholdelse vil medføre mer farlig voldsutøvelse enn det er når mer trenede polititjenestemenn griper inn. 1 Carl A. Christiansen, Ræder DA
2 Carl A. Christiansen, Ræder DA
(…) Som lovlig grunnlag for eventuell voldsutøvelse har ikke flertallet trukket fram annet enn at det på et belastet område som Oslo S er behov for å ta flere forholdsregler enn andre steder, og at det var etter stengetid på Oslo S. Dette kan ikke uten videre ses å være en tilstrekkelig begrunnelse for å anvende vold. Annerledes vil det være dersom vekteren først forgjeves har forsøkt å få ham til å gå ut ved å snakke til ham og gjøre oppmerksom på at det er stengt, eller ved at inntrengeren på annen måte opptrådte på en påfallende måte. Nå skal det først sies at ikke alle objekter kan sammenliknes med Oslo s. Men mange utesteder kan sies å ha samme preg, da oppgavene til en ordensvakt ” har visse likhetstrekk med den håndhevelse av den offentlige ro og orden mv. som er omhandlet i politiloven § 7 første ledd, og som politiet i første rekke har til oppgave å ivareta” jf. Dommen over. Alt tatt i betrakning kan en vekter foreta bortvisning når følgende vilkår er oppfylt: 1.
2.
3.
4.
5.
Personen må være anmodet gjentatte ganger om å forlate på egen hånd Det må foreligge en saklig grunn ( ordensforstyrrelse, tigging og lignende) Det må ikke være diskriminerende ( reageres mot uønsket adferd) Det må ikke brukes mer makt enn nødvendig Det må gjelde på et område der vekteren har jurisdiksjon (eiers rett) Øystein Knudsen Hovedinstruktør P.S.T – Practical Security Training