Transcript FRA DET OkkUPERTE DRAMMEn

OKKUPASJON OG KRIG
Fra det okkuperte Drammen:
Barn under krig og okkupasjon
I nummer 2-2014 begynte artikkelserien «Fra det okkuperte Drammen». Første artikkel hadde tittelen «Aprildagene 1940 i Drammen. Mer okkupasjon enn krig.» Et
hovedpoeng var hvor gjennomgripende sivilt det norske samfunnet var våren 1940.
«Tyskerne opptrådte høflig og sympatisk», noterte byens ordfører Karl Gunderssen i
dagboka si 10. april. Etter hvert ble krigens råskap og okkupantens brutalitet tydelig.
Gundersen holdt en korrekt avstand til okkupanten. Andre var så samarbeidsvillige at
de ble straffet i landssvikoppgjøret. Men frontene avtegnet seg ikke klart og entydig
for alle før i løpet av 1941-42.
Hva så med det sivile samfunnet under okkupasjonen; hvordan levde sivilbefolkningen under okkupasjonen? Vi skal komme tilbake til andre sider av både det sivile
samfunnet og motstandskampen. I denne artikkelen skal vi se nærmere på barna. I
Drammen forløp krigsåra stort sett uten åpne krigshandlinger og sterk ytre dramatikk,
men ikke uten at også barna visste og forsto at de levde i et okkupert land, i tunge og
farlige tider, med begrensninger og savn.
Transformatorkiosken ved Peter Høegs seilloft på Tangen, fotografert i august 1941, malt av Thorleif
Nilsen kvelden før. Begeistret tilstede på bildet Knut Langaas. Fotografen, Finn Gulbrandsen, 14 år, ble
arrestert av norsk politi, men ble løslatt med filmen fortsatt i lomma. Bildet ble brukt i alliert propaganda
verden over. (Gjengitt etter Knappen, s. 46)
Av Erling Sørli
Barn som døde på grunn av krigen
Hjeltnes og Nøkleby gir opplysninger om 481
barn (under 18 år) som mistet livet som direkte
følge av krigshandlinger og okkupasjon. Bare
to av dem var hjemmehørende i Drammen
inkludert Skoger: Oskar Kristian Fossberg og
Erik Halvorsen. Begge var 16 år, sjøfolk i handelsflåten, begge på skip som ble senket i 1940.
Temaet barn i Drammen under okkupasjonen
dekkes godt i faglitteraturen. Berit Nøkleby har
skrevet både bind 5 av Drammens byhistorie
og «Barn under krigen», den siste sammen med
Guri Hjeltnes. I disse bøkene kommer hendelser og forhold i Drammen svært godt fram.
Hjeltnes har også gitt kvinner og barn brei omtale i boka «Hverdagsliv i krig». Hanne Marie
Johansen har et eget kapittel om okkupasjonsåra i «Slik levde de da. Familie- og hverdagsliv
i Drammen gjennom 200 år». Boka inneholder
en mengde anekdoter og annet erindringsmateriale. Audun Knappens «Motstandskamp
og krigsseilas» nevner barn mer sporadisk.
Store antall barn ble drept ved feilbombing under allierte flyangrep ulike steder i
Norge, flest i Laksevåg 1944, da 72 barn døde.
Drammen ble ikke rammet av slike krigshandlinger. Det ser ut til at heller ikke deportasjonene av jøder i 1942-43 rammet barn
hjemmehørende i Drammen. Ifølge oversikten ble det i tillegg til de navngitte 481 om-
30
komne barna også drept 123 barnesoldater
blant norske frontkjemperne på østfronten.
De utgjør hele 18% av det totale tapstallet
blant de norske som kjempet i tysk tjeneste.
Tapstallet er usikkert. Om disse blir det ikke
oppgitt navn og hjemsted.
Som tidligere omtalt ble Drammen spart
for direkte krigshandlinger, bortsett fra sabotasjeaksjoner og henrettelser. Det ser ut til
at ingen barn mistet livet i byen.
Skoleelever i holdningskampen
Derimot deltok skolebarn i den sivile
holdningskampen. Elever demonstrerte ved
mange skoler mot lærere og rektorer som
var medlemmer av Nasjonal Samling. Slike
demonstrasjoner ble det likevel ikke mange
av i Drammen, der lærerne nesten fulltallig
avviste kravene fra NS og tyskerne om nazistisk undervisning. Da drammenslærere
våren 1942 ble sendt til straffearbeid i Kirkenes, møtte både foreldre og elever opp til støttedemonstrasjoner. Nøkleby konkluderer med
at den samlete fronten av lærere, elever og
foreldre gjorde det umulig å nazifisere norsk
skole, og i Drammen var fronten mer samlet
enn de fleste steder.
Den gjorde det også svært vanskelig å
være NS-barn i norsk skole. Barn av nazister ble mobbet på det groveste. Flere steder
oppsto aksjoner og masseslagsmål mellom
«jøssinger» og «quislinger» blant gymnasi-
31
Ad potetrasjoneringen.
Til og med poteter ble
underlagt rasjonering
i 1943. Annonse fra
Drammens forsyningsnemnd, Potetnemnda.
Drammens Tidende juli
1943. Berit Nøkleby:
Drammen..., bd. 5.
kunne nedkjempe nazifiseringsframstøtene,
kunne de ikke motsette
seg at tyske soldater
brukte skolebygningene. Undervisningen
måtte i stedet foregå i
alle slags andre lokaler,
eventuelt privat der det var mulig. Mange har
fortalt at slike provisoriske klasserom ytterli-
gere styrket fellesskapet mellom lærer, elever
og foreldre.
Matauk ved parselldyrking ble et viktig bidrag til
matforsyninga. Men knappheten skapte også økt
småkriminalitet. Her en streng advarsel mot å
stjele andres avling. Annonse fra Drammen kommunes kontor for kommunal parselljord. Drammens Tidende august 1942.
Det norske folk på bærtur. Faksimile fra Drammens Tidende august 1943.
For de voksne var okkupasjonsåra preget
av knapphet på mat og klær og det meste.
Språket avspeilte dette gjennom nyord som
rasjonering, kort og merker, matauk, surrogat og erstatningsprodukter, parselldyrking,
bytting, børsing. Kråker, duer og måker kom
på menyen. Villagriser, hagekaniner og bakgårdshøner ble kjære husdyr, men deretter
uunnværlige kosttilskudd. Noen barnefamilier byttet kaniner når de skulle slaktes og
spises. Folk som ikke hadde særlige «forbin-
Fjellheim folkeskole på Bragernes ble brukt som tysk kaserne under det meste av okkupasjonen.
Foto fra Berit Nøkleby: Drammen..., bd. 5.
astene. Konfliktene begynte allerede høsten
1940 da jøssingene gikk med blankpussete
mynter med kongens monogram (H-7) som
jakkemerke, noe som var ulovlig og straffbart. I Drammen brøt det like før jul 1940
ut slagsmål mellom elevene på Latinskolen
(Drammen vgs) og medlemmer av hirden.
Selv om politiet grep inn, vokste konflikten. For å unngå videre opptøyer ble skolen stengt før siste skoledag, men lørdag 21.
desember sto «Torvslaget» mellom hird fra
Oslo og Drammen og sivile drammensere.
Tilsvarende hendelser toppet seg omtrent
samtidig i de fleste store byene, - omtrent
ett år før den store læreraksjonen.
Skolen ble slik en frontlinje i den sivile
motstanden mot nazifiseringsframstøtene,
ikke en arena for oppdragelse av barn og
unge til «Den nye tid». Både elevenes og lærernes mobilisering tydeliggjorde og styrket
den nasjonale motstanden. Myndighetene
utviste elever og hele klasser og nektet elever
å fullføre skolegangen. De arresterte også enkelte lærere. Foreldre, lærere og elever lot seg
ikke skremme. De organiserte privat undervisning for de utviste elevene og samlet inn
penger til familiene til de arresterte lærerne.
De fleste slapp raskt ut igjen, men andre ble
sendt til Grini og fikk langvarige fengselsopphold.
Knapphet på «alt»….
Da verdenskrigen begynte, var Norge i økonomisk vekst, men fortsatt levde de fleste spartansk. Mange hadde bare det de trengte for å
klare seg. Blant annet var det stor knapphet på
husrom, både til boliger og annen bruk. Da tyskerne kom, trengte de innkvartering til 4-500
000 soldater. Den beste løsningen var mange
steder, som i Drammen, å ta skolebygninger i
bruk som kaserner. Allerede i aprildagene 1940
rekvirerte de Latinskolen og snart alle de fire
folkeskolene: Bragernes, Fjellheim, Strømsø
og Brandengen skoler. Om lærere og elever
32
33
Propagandaplakat for NSH – Nasjonal Samlings barneorganisasjon
«Småhirden» (for gutter) og «Jentehirden».
hyggelig avkopling. Hele familien
dro til skogs – kanskje tok de eller fikk de en ekstra fridag lørdag.
Mange overnattet i skogen eller på
en låve, og så fortsatte de å sanke
bær søndag. Drammens Tidende
fortalte at det trolig hadde vært
60 000 mennesker innover Sokna
og Ringeriksbygdene ei helg i september 1943, de fleste med ekstratog fra Oslo og Drammen.
Småhird og jentehird på sommerleir. De som tilhørte barnehirden, minnes et godt fellesskap. Det
trengte de, for de hadde det ikke lett i møtet med andre barn og ungdommer. Foto fra Nøkleby, Hjeltnes: Barn under krigen.
delser», kom på en femårig drastisk slankekur. Selv om kreativiteten på kjøkkenet var
stor, ble stadig flere rammet av feil- og direkte
underernæring i løpet av okkupasjonsåra.
«Tyske jernhæler i gatene betydde mindre
melk. Havnen i Drammen var flittig brukt til
utskiping av varer og også til landsetting av
soldater. Når tyskerne gikk over Bragernes
torg, ble det mindre melk til oss,» skrev Juliane Solbraa-Bay, husmor i okkupasjonsåra
og skribent, seinere landskjent som redaktør
i Husmorbladet. (Sitert etter Berit Nøkleby i
Barn under krigen.) Hun skrev veiledningshefter om hvordan en kunne bake og lage
mat av erstatningsprodukter og nødtørftige
råvarer.
En form for matauk som barna deltok i og
stort sett husket med glede, var bærplukking.
Særlig tyttebærsesongen på Østlandet var en
Okkupasjonsårenes fellesskap
Helsedirektør Karl Evang vurderte
helsetilstanden for norske barn slik
i 1945: «Ingen – ikke engang barna –
har kunnet unndra seg virkningene
av de voldsomme hendelser, det
nerveslitende press, de stadig skuffede forhåpninger og den underminerende feilernæring.» Sitert etter
Nøkleby, som kommenterer: «Vi
skal 60 år etter være forsiktige med
å trekke bastante konklusjoner. Barn
døde, barn ble ødelagt av opplevelser de kom opp i. Atter andre barn
og ungdommer opplevde uproblematiske år, endog spennende år, utfordrende
og utviklende år. Maten var skral, ja. Men årene
1940-45 bød på mye annet.»
«krigsbarna» og NS-barna, som i etterkrigsåra fikk hard straff for foreldrenes valg under
krigen.
Einar Gerhardsen har i memoarskriftene
sine lagt stor vekt på det han kaller «okkupasjonsårenes fellesskap» når han skal forklare
at Norge, som på 30-tallet var et fattig og
klassedelt samfunn med høyt konfliktnivå,
på 50-tallet hadde endret seg til en sosialdemokratisk velferdsstat preget av «fellesskap og samarbeid». Det vi som folk lærte
av krigen, var samhold og fellesskap, ifølge
Gerhardsen, og mange samtidige politiske
ledere har tenkt som han. Hvis de hadde rett,
må vel okkupasjonsåra, trass i utrygghet og
for tidlig tap av barnlig uskyld, ha vært en
mer byggende enn nedbrytende livserfaring
også for barna? – I denne oppsummeringa
har vi likevel utelatt «tyskerungene» alias
Ungdom, kroppsdyrkelse, hilsing av fanen.
NSUF-gutter på sommerleir. Foto fra Nøkleby,
Hjeltnes: Barn under krigen.
34
Litteratur:
Berit Nøkleby: Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie. Bind 5. Drammen 1996.
Guri Hjeltnes og Berit Nøkleby: Barn
under krigen. Oslo 2000.
Guri Hjeltnes: Hverdagsliv i krig.
(Norge i krig – bind 5 – separatutgave.)
Oslo 1987
Hanne Marie Johansen: Slik levde de
da. Familie- og hverdagsliv i Drammen
gjennom 200 år. Oslo 2011.
Audun Knappen: Motstandskamp og
krigsseilas. Drammen 1998
35