Transcript Les hele artikkelen (pdf)

36
K U LT U R
26–2014
Sterk ny bok om Kautokeino-opprøret:
Snur historien på hodet
KULTUR: 14. oktober
i 1854 er en av de
datoene i Norgeshistorien som står
skrevet med svart
skrift på gul bunn
for at den ikke skal
glemmes. Dette var
dagen da fem uskyldige samer ble dømt
til døden, anklaget
for et opprør som
egentlig ikke var noe
opprør. Men slik blir
det; når det er seierherren som skriver
historien, sier Terje
Forsberg, fra Sarpsborg.
Av Lars-Toralf Storstrand,
[email protected]
n Selv er han tipoldebarn av
Aslak Jakobsen Hætta, som
var en av dem som ikke bare
ble dømt til døden; men ble
halshugget som en følge av
dommen.
Hodeskallen til Aslak Jakobsen Hætta ble begravet i
Kvænangen i 1997, på samme
sted som man mente å vite at
resten av legemet var blitt begravet 140 år tidligere. I mellomtiden hadde hodeskallen
stått på utstilling i en glassmonter ved Universitetet i
København.
–Jeg har det eneste fotografiet av hodeskallen. Det
lurte jeg meg til å ta selv, i
Kvænangen, uten å spørre
om lov. Hadde jeg gjort det,
hadde jeg nok neppe fått lov,
sier Terje Forsberg som nylig
har utgitt boken «De Forvillede i Troen», et benevnelse
som ble gitt de av samene
som var blitt frelst og opplevde et sterkt og livskraftig
evangelium under Lars Levi
Læstadius talerstol.
Et betydelig antall av etterkommerne etter dem som
ble henrettet forteller at de
brutale straffene som ble de
henrettede til del, også i dag
setter sitt preg på samefolket.
–Angsten henger fremdeles
i, forteller Forsberg og sier at
snakket om det som skjedde i
bruket gikk drastisk ned og
det ble slutt på både tyverier
og slåssing. Min tippoldefar
var tilstede på et slikt møte
i Karesuando og ble herlig
frelst, sier Forsberg.
Hætta ble deretter en av lederne i vekkelsesbevegelsen
og holdt mange møter, møter
som ble møtt med veldig
motstand fra kirken og presteskapet. De kalte dem «forvillede i troen», –men det
spørsmålet burde kanskje
snues helt om, mener Forsberg og spør: Kanskje det var
kirken og presteskapet som
dypest sett var «de forvillede
i troen»?
Ny bok-nytt syn: Forfatter og fore-
dragsholder, Terje Forsberg utgir bok om
det dramatiske Kautokeino-opprøret.
Aslak Jakobsen Hætta var 29
år gammel da han ble henrettet. Hans søster, som knapt nok er nevnt i offentlige
skrifter, Ellen, var bare 16
år gammel og ble dømt til
tukthus i Trondheim, hvor
hun døde syv år senere. Det
er hennes
øyne jeg
ser historien i boken gjennom, sier
han.
Synet på
samene
Kautokeino for fem generasjoner siden ble hysjet ned.
Man snakket ikke om det,
slår han fast.
Presteskapet
Han beskriver datidens prester på en lite flatterende
måte, Terje Forsberg, og peker på at Lars Levi Læstadius på mange måter var sin
generasjons svar på Hans
Nielsen Hauge, og at verken
den ene eller den andre var
likt av presteskapet.
–Jeg er nok litt sarkastisk
når jeg skriver om dette, men
det er jo ingen tvil om at de
behandlet Læstadius og de
som fulgte hans lære mye på
samme måte som de behandlet Hauge. Og går vi til 1814,
da Grunnloven ble beskrevet viser det noe av den
inngrodde forakt som rådde
grunnen mot samene.
–Samene ble en skamplett,
som skulle elimineres.
–Jødene ble utestengt fra
Norge med et paragrafledd i
grunnloven. Samene ble ikke
engang nevnt med et ord, og
de prestene
som
ble
regnet for å
være «umulige» og problematiske ble selvsagt sendt nordover. Det ser vi også i andre
sammenhenger.
–Prestene dengangen så på
det å bekjempe Læstadius
som en «kirkens fiende»,
fordi han var brennende i sin
ånd - og blant annet kjempet
mot alkoholen og for at folk
skulle sysselsettes og klare
seg selv, sier Forsberg og
legger til at prestene gjerne
ville selge brennevin, og var
svært interessert i makt og
kontroll.
Vekkelsen
En vekkelse formelig «rystet» de samiske områdene på
1850-tallet. Det som skjedde
var altså at presten Lars Levi
Læstadius forkynte på en
autoritativ måte som nådde
inn til samene. Vekkelsen
spredte seg fra Karesuando,
og gikk rett til hjertet på det
samiske legfolket.
–Fruktene av denne vekkelsen var tydelige. Spritfor-
Amtmannen Joachim
de Knagenhielm omtaler
samene
like
lite flatterende,
og kan sammenlignes med
sitater fra den famøse boken
«Jødenes og deres løgne» av
reformatoren Martin Luther:
«Disse unyttige og skadelig
omløbende lapper er det just
som man ønsker å få ryddet
av landet. Denne forjagelsen
kan ikke skje på annen eller
bekvemmere måte enn at deres gammer eller torvhytter
blir nedrevne og oppbrente»
Terje Forsberg har jobbet
med boken i over tjue år,
og mener bestemt at reaksjonene etter det såkalte
Kautokeino-opprøret var en
stor juridisk urett, selv om
handelsmannen Ruth og
lensmannen Bucht mistet
livet.
«Et djevelsk språk»
Samisk ble av mange regnet for å være «et djevelsk
språk». Man kunne ikke
snakke med Gud på samisk
var en generell oppfatning
blant mange av prestene den
gangen, og blant andre embedsfolk var det mange som
støttet seg til såkalt «Frenologi», hvor man reiste
rundt og målte skalleformen
hos spesielt urfolk og andre
folkegrupper som ble regnet
for å være litt utenfor. Denne
såkalte vitenskapen ble også
brukt flittig av nazistene.
Tanken var at personer med
«lave panner» var mindre
utviklede eller mindre intelligente.
Hovedpersonen, Ellen
–Ellen, som er hovedpersonen i boken min, og den
som jeg forteller historien
gjennom, fikk verken føre
forsvar eller fikk noen form
for vitner for sin del. Hun ble
ført inn i rettssalen og dømt,
uten å ha noe som helst å si.
Først var dommen livsvarig
fengsel i tukthus, før hun senere ble benådet til 12 år, og
døde da i fengselet, samme
fengsel som Hans Nielsen
Hauge satt fengslet i 60 år
tidligere, og hvor han skrev
sin julesalme i 1799.
–På disse 160 årene som har
gått er jeg den første som har
belyst saken fra de dømtes
ståsted. Alle andre, inkludert Nils Gaups film, er farget
av beretningene til presten
Frederik Hvoslef, seierherren i striden.
Ingen opprørere
–Vi ser at disse blir kalt
opprørere, men når sant
skal sies var det ingen opprørere. Det var en gruppe
mennesker, voksne og barn,
som kom til markedsplassen i Kautokeino for å holde
møte, i håp om at folk flest
- og presten skulle bli omvendt. De var oppegående
folk som elsket sine barn, og
de tok ikke med barna for å
gå på drapstokt. De tok med
barna for å holde evangelisk
møte, sier Forsberg og legger
til at de hadde et hjerte for de
uomvendte, presten, som de
ønsket skulle se det samme
som Læstadius hadde sett og viste dem.
–Men de ville ikke høre. Det
er mye dødt i «kirken» idag,
akkurat som den gang.
–Det er av denne grunn jeg
har skrevet historien slik den
reellt sett var, og ikke bare
i seierherrens versjon, sier
Terje Forsberg.