54 UKE: 45.2010

Verdenskunstneren

Kjell Pahr-Iversen kan med rette kalles en av Norges største samtidskunstnere. Men noen kjendis vil han ikke være med på at han er. Egentlig ville han bli botaniker. Så vurderte han å bli reklametegner. Heldigvis tok han til vettet til slutt og begynte å studere kunst.

Tekst og foto: Marte Frimand-Anda Kjell Pahr-Iversen møter meg i døra med sigaren i venstrehånden. Den tunge, hvite jerndøren slår igjen bak meg i det jeg trer inn i atelieret i Hillevågsveien. Seks hundre meter betonggulv og hvite vegger med malerier, hovedsakelig gule, møter meg på innsiden av døra. Telefonen ringer. Pahr-Iversen tras ker rundt på gulvet i noen minutter med tele fonen på øret. Med sigaren i munnviken gestikulerer han ivrig med armene mens han prater. Midt på gulvet står et bord dekket av en gul voksduk og med en ti, tolv stoler hulter til bulter rundt. Alle med malingsflekker; noen grønne, noen gule og noen blå. Heldig vis er malingen tørket. – Beklager, sier Pahr-Iversen og kak ker sigarasken i et av de to askebegrene på bordet. Ved siden ligger en pakke blå Petterøes og Rizla sigarettpapir. Farge stifter, tegninger og tre kopper med gammel kaffe står sammen med en tom flaske Voss-vann, bøker og rusk.

Rotete

– Er du litt rotete?

– Hæ, sier Pahr-Iversen før jeg får av sluttet setningen. Han snur hodet mot meg i en brå bevegelse og setter blikket i meg. – Jeg syns det er passe rotete her. Når man jobber så mye som jeg gjør, blir det en del avfall. Og i kampens hete er det begrenset hvor mye jeg rydder, sier han og slår ut med armene mot den gule bruskassen på gulvet fylt av halvan nenlitere med Farris og Julebrus, de tre halvfulle spannene med gul maling og pakken med Libero våtservietter. – Mine arbeidsverktøy er ikke noe operasjonsskrin på et sykehus. Dessu ten vet jeg hvor alt er, sier Pahr-Iversen og tar en dyp puff av sigaren.

Her i atelieret tilbringer han nærmere 12 timer i døgnet. Og han elsker lokalet. Spesielt størrelsen.

– Jeg trenger mye plass. Jeg maler i serier og vil gjerne se maleriene ved siden av hverandre slik de ser ut på en utstilling. Se dem i sammenheng. Det er gode arbeidsforhold her, godt lys og store vegger. Mye bedre enn et lite knøttrom der man kun kan henge opp ett bilde av gangen, sånn det ofte er i begynnelsen.

Ingen kjendis

Og Kjell Pahr-Iversen befinner seg langt fra noen begynnelse. Han kan med rette kalles en av Norges mest kjente samtidskunstnere, representert blant annet i Nasjonalgalleriet og kjent både i inn- og utland. Men noen kjendis vil han ikke være med på at han er. – Jeg har jobbet hardt, og det har lang somt ballet på seg. Det er ikke snakk om noe overfladisk kjendiseri, sier han, og gestikulerer hele tiden voldsomt med hendene. Den tykke røyken fra sigar en danner små sirkler i luften som etter kort tid forsvinner. Han er ikke helt sikker på når han fant ut at han hadde et talent. Ei heller om han alltid har vært god til å tegne.

– Det er vanskelig å si. Hvis en gutt erverver seg en viss dyktighet, syns han det er kjekt å fortsette med det han driver med. Hvis man er god til noe, vokser det gjerne frem en trang til å gjø re mer av det. Men det er klart at noen er bedre til visse ting enn andre. Men mange ting kan oppøves og opplæres. Jeg syns det var kjekt å tegne. Derfor ble jeg god. Og siden jeg var god, syns jeg det var kjekt å tegne, sier han. – Tenkte du noen gang at du skulle bli en verdenskjent kunstner?

– Nei, sier Pahr-Iversen kontant.

– Da jeg vokste opp, var Stavanger en liten by med 50.000 innbyggere. Jeg tenkte aldri tanken på at noe sånt i det hele tatt var mulig, sier han og tar tak i en sigaretteske som ligger på bordet. Han løfter den opp og kakker den ned i bordet igjen. Løfter den opp igjen, snur den rundt og så ned i bordet.

Uten sikkerhetsnett

Det var egentlig botaniker Pahr-Iversen hadde lyst til å bli. Men han begynte på reklamelinjen på den tekniske skolen i Stavanger. – Dette er så lang tilbake at herregud, sier han og legger hodet lett tilbake. – Men jeg har alltid tegnet, og var et øyeblikk innom tanken på å bli reklame tegner. Uansett, det ble til at jeg reiste til Bergen.

Der studerte den unge kunstneren ved Kunst- og håndverkskolen. Året et ter dro han til Danmark for å studere ved Kunstakademiet i København. Der var det en helt ny verden som møtte den unge gutten.

– Dette var Europa. Dette var noe helt annet enn Norge, sier han mens han fortsetter sin lek med sigarettpakken på bordet. – Jeg husker jeg møtte frem til tegne undervisningen med blyant og viske lær, som jeg var vant med fra Bergen. Men fikk beskjed om at her brukte vi ikke viskelær. Vi lærte en metode som var tilnærmet lik livet ellers. Man kan ikke viske vekk det man har gjort. Det kan tilgis og omdannes. Det kan snus og reddes, men ikke fjernes. Alt en gjør kan brukes til noe. Det var det beste rå det jeg kunne få, sier Pahr-Iversen som fortsatt bruker metoden.

– Jeg kommer ikke utenom det, og jeg maler uten sikkerhetsnett. Når jeg maler bruker jeg et langt lerret av alt jeg kan, alt jeg vet, alt jeg vil og ønsker. Også fiasko, dritt og lort. Jeg vet aldri hvilke kombinasjoner av meg selv jeg maler, sier Pahr-Iversen og understre ker at selve teknikken må læres og jobbes med. – Det er mye å lære og det tar lang tid. Uten teknikken kan man ikke bygge det man ønsker. Da jeg studerte i Køben havn, ble jeg klar over at det fantes så mange glimrende og strålende kunst nere. Og jeg skjønte at dette kunne bli vanskelig. Ville jeg være med, måtte jeg jobbe hardt, sier han.

Debuten

Pahr-Iversen debuterte på Vestlands utstillingen i 1959 med to tegninger. – Den gangen var det en svær sak å komme inn på Vestlandsutstillingen. Mange dører åpnet seg når jeg kunne henvise til at jeg hadde stilt ut der, sier Pahr-Iversen.

Han tror hans opphold i København hadde mye å si både for hans arbeid, og kritikernes vurdering av hans verker.

– København, og andre store byer i Europa, har store samlinger kunst av det beste som er gjort. De som vurderer deg, har sett alt. De kan øyeblikkelig sam menlikne deg med andre. Det er den store forskjellen i forhold til Norge. Her har man ikke noe å sammenlikne med, sier Pahr-Iversen, som mener Norge fortsatt henger etter. – Geografisk er vi langt unna sen trum. Selv om det har skjedd mye her og. Vi reiser mer og ser mer. Men det er få kunstnere i Norge som reiser ut. Akkurat som vi ikke har mange norske toppsjefer i utenlandske selskaper hel ler. Og jeg har ingen innvendinger mot det. Det er mange måter å gjøre ting på. Men Norge mangler de store kunst samlingene, sier han.

Skyteulykke

Pahr-Iversen er vokst opp i Hillevåg. Den gangen Hillevågsveien gikk nede ved sjøen.

– Husene langs veien hadde fine hager. Bussen mellom Sandnes og Sta vanger gikk forbi med jevne mellom rom. Det var veldig idyllisk her, sier han.

Med to musikalske foreldre, fikk de to brødrene tidlig innføring i den kunstne riske verden.

– Vi hadde mange bøker, noe som var uvanlig på den tiden. Jeg fikk tidlig re spekt for kunstnerisk aktivitet, sier han.

Pahr-Iversen er blind på høyre øye. Samme ansiktsside har ikke samme bevegelighet som venstre side. Pahr Iversen ble truffet av en nødrakett nytt årsaften 1945. Han var syv år gammel. Krigen var slutt samme år, og det fløt vå pen over alt. Noen fyrte av en rakett som traff guttungen i fjeset. Halve ansiktet og øyet forsvant. – Det må ha påvirket deg gjennom hele oppveksten?

– Klart man blir påvirket av det, sier Pahr-Iversen med hard stemme og slår røykpakken hardt i bordet. – Men hvordan er umulig å si. Når pri sen er så høy, går det ikke an å speku lere i hva som har kommet ut av det, el ler ikke, sier han.

– Er den opplevelsen og erfaringen noe du bruker i kunsten din?

– Alt kan omdannes, snus og brukes. All erfaring er brukbart materiale. Har du barn, spør han plutselig.

– Eh, ja.

– Tenk deg om barnet ditt får halve ansiktet svidd bort. Han kommer til å få et hardt liv, sier han og tar nok et trekk av sigaren.

Dødehavsklinikken

Vi går inn i rommet ved siden av. Tak høyden en like stor, veggene like hvite og sementgulvet like grått. På veggene henger akvareller. Bildene skal doneres til Dødehavsklinikken. En klinikk som tilbyr medisinsk flerfaglig rehabilite ring og klimabehandling.

– Dette dødehavsområde ligger 500 meter under havnivået. Og det viser seg at salter og safter i luften og jordsmon net har en gunstig virkning på men neskelegemet, sier Pahr-Iversen og går frem og tilbake foran akvarellene – Det hadde vært interessant å finne ut mer om hva det er med jordsmonnet der nede som kurerer. Derfor ønsker jeg å donere mine akvareller slik at vi får penger til å forske på dette, sier han og peker med sigaren mens han kommen terer motivene.

Han er ikke i tvil om at folk har blitt kurert på Dødehavsklinikken. – Jeg har vært der selv, og jeg vet hva jeg så. Jeg har sett psoriasis bli bekjem pet. Og jeg har både sett og snakket med en mengde mennesker med for skjellige tretthetslidelser som har blitt friske etter et opphold der. I andre land, som Sverige og Danmark, får man støtte for opphold på klinikken. Det gjør man ikke i Norge. Vi må betale med egne midler. Og det kan bli en dyr kur. Der for ønsker jeg å jobbe for at nordmenn også kan få oppholdet dekket, sier Pahr Iversen.

Han holder fortsatt i sigaren da vi tar farvel. Det er på tide å ta fatt på dagens malerøkt. Akkurat nå jobber han med en utstilling han skal ha på noen mu seer i Spania, samt i Galleri Dobloug i Oslo i mars. Pahr-Iversen smiler skjevt under barten i det han viser meg ut døra. Han tar et siste trekk av sigaren. Den hvite røyken danner små striper i trappegangen. Før de løser seg opp og forsvinner.

UKE: 45.2010

55