Transcript Last ned PDF av hele artikkelen her

MIDTSIDEPIKENE
Modige Laura fra Drammen
I 1913 fikk norske kvinner stemmerett, kan vi lese i historiebøkene. Det lyder
­omtrent som om tiden var inne for at et vennlig Storting kunne skjenke kvinnene
denne gave. Som om de nå endelig på et vis var blitt voksne nok.
Av Gunhild Ramm Reistad
Dette er feil. Kvinnene hadde jobbet for saken
selv. De hadde organisert seg, mast, skrevet, talt
på folkemøter og vært i stigende grad opprørt
over denne urimelighet at de skulle være en
art annen rangs borgere og ikke være meningsberettiget.
En av dem som var med fra den aller første
kampstart var Laura Rømcke fra Drammen.
I 1880-årene var hun aktiv i et miljø av unge
­lærerinner og kvinnelige studenter i Christiania. Lederen var Gina Krog, som hadde vært i
England og opplevd suffragettenes kamp.
Høsten 1885 innkalte Gina Krog til møte
i Søndregate på Grünerløkken. Der ble Kvinnestemmerettsforeningen stiftet. Dette var noe
nytt og sensasjonelt.
Laura Rømcke var datter av Joachim Andreas Rømcke og Maren Knudsen. Rømcke
var brukseier og trelasthandler i Drammen og
grunnla en av byens første dampsager i 1861.
I 1879 gikk han konkurs. To år senere overtar
Joachims eldste sønn, Olaf Andreas Waldemar, farens sagbruk. Familiens økonomi ble
nå bedre.
Laura kom etter hvert til Christiania hvor
hun blir med i det aller første private artiumskurs for jenter. Jenter hadde ikke adgang til offentlig høyere skole. I 1884 tok Laura artium
som den tredje kvinne i landet. Hun sto med
glans på reallinjen og ble belønnet med en god
laud. De første kvinnelige artianere var: Cecilie
Thoresen Krog, 1882, Marie Geelmuyden, 1883,
Laura Rømcke i 1884.
Laura Rømcke fra Drammen.
Foto ved Gunhild Ramm Reistad.
De unge gymnasiastene hadde stiftet en
hemmelig klubb «Skuld» hvor alle tidens store
spørsmål ble diskutert, og hvor de øvde seg i å
argumentere for sine standpunkter.
Laura Rømcke ivret i et foredrag for at
kvinnedrakten måtte reformeres. Høye hæler,
korsetter og de sterkt utringete selskapskjoler
burde bannlyses. Hun tok til og med til orde
for en slags buksedrakt. Naturligvis ville en slik
påkledning bli kalt ukvinnelig og såre bluferdighetsfølelsen, sa hun: - Men kan en tenke seg
noe så latterlig som at de kvinner som vandrer
26
omkring på ballene med blottet bryst, skulle
føle sin bluferdighetsfølelse krenket ved å vise
sine medmennesker at de har to ben? spurte
unge Laura.
Offentlig
Laura Rømcke ble den første som gikk videre og
praktiserte offentlig hva hun hadde lært i «skuld»
om å tale og argumentere. Hun stilte opp på et større­
debattmøte, tok bladet fra munnen og talte
­Universitetets konservative professorer midt i mot.
Det store kveldsmøtet den 18. oktober 1884
var en milepel i Det norske Studentersamfunds
historie. For aller første gang var kvinner til
stede. De var høytidelig invitert. Emnet for
kvelden kunne sies å angå dem: «Kvinnens
frigjøring og adgang til studier og utdannelse».
Professorene Monrad og Lochmann gikk
sterkt i mot at kvinner skulle få utdannelse.
Stillesittende akademiske studier ville skade
kvinnens nerver og hjerne, mente de. At f. eks.
kvinner skulle trenge kvinnelige leger, var bare
til å smile av, mente Lochmann som understreket at det var en hovedsak at kvinnene bevarte
sin kvinnelighet. Begrepet «kvinnelighet» var
den gang en skranke for alt jenter kunne ønske
å foreta seg: Tenk om de derved ble ukvinnelige! Skandale!
To kvinner våget seg til å imøtegå professorene: Gina Krog, og Laura Rømcke. Hun rettet
sin tale direkte mot professor Monrad og var
frisk og aggressiv i tonen:
Man kunne ikke komme og forlange av
kvinnene at de for etterslektens skyld skulle la
være å utvikle sin ånd, så lenge man like overfor mennene ikke engang fordret at de skulle
oppgi endog en av sine nytelser av hensyn til
avkommet. De herrer som nektet de unge piker å erverve seg kunnskaper, kunne vel heller
ikke mene at kvinnen av naturen var bestemt
til å være nettopp slik som hun vandret om i
Christiania, skjev og blek, uttalte Laura.
Det er på dette punkt den unge Laura resonnerer som en feminist 100 år senere: kvinnens
natur er ikke gitt engang for alle. Det er snakk
om en rolle. Blek og skjev i 1880-årenes Christiania, annerledes et annet sted og i en annen
tid. Det kvinnelige er ingen fast størrelse.
- Og hva er kvinnelighet? spør Laura. Ingen
har hittil klart å fortelle henne hva det innebar. Det virket som det først og fremst besto
i å mangle en del av de heldige egenskaper
Vittighetsbladet «Vikingen» tegnet et lite flatte­
rende portrett av den intellektuelle Laura Rømcke
i 1884. Foto ved Gunhild Ramm Reistad.
kunnskap gir.
Møtet i Studentersamfundet vakte stor
oppsikt. De to damene som hadde våget å ta
ordet ble kritisert og hånet i pressen. Laura
ble blant annet ironisk omtalt som «frøken
Strømpe». Men hun ble forsvart av unge cand.
jur. Annæus Schjødt. Få år senere var de gift,
og Laura ble mor til tre gutter som senere alle
ble kjente advokater.
Hun døde allerede i 1893, og i kvinnesaksbladet Nylænde kunne en lese følgende nekrolog:
«Hun var en av de sikre, de trofaste, de klare
og intelligente, som man kunne ty til, når det
gjaldt, og som i kvinnesaken, som i andre saker,
alltid i beste forstand hadde le courage de son
opinion, sine meningers mot.»
Laura Rømcke ble en av de unge døde, en
av dem man grubler over og tenker på hva de
kunne ha drevet det til med slike evner, temperament og mot – om de hadde fått leve.
Kilder
Tviberg, Antonie:
Kvinnelige studenter 1882 – 1932
Nylænde 1887 – 1927
Kvindelige studenters Jubilæumskrift,
Kristiania 1907
Norsk Biografisk Leksikon.
27