Transcript Ukeadressa 2. november - Vennskapssambandet Norge ? Vest

MUSIKK FOR VERDEN EN UNION AV TONER
Jovan hjemme
Hjemme i Norge spiller han blant annet i Verdens beste band.
Hjemme i Serbia knytter han hele Europa sammen i musikken.
8
UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013
UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013
9
MUSIKK FOR VERDEN EN UNION AV TONER
For rundt to millioner tv-seere
spiller Tutti Serbia- bandet
en forrykende låt, en grytidlig
morgen i Beograd. Dette er en
liten flik av prosjektet.
Tekst: AUDUN HOEM MUSINOI HAGEN
Foto: RUNE PETTER NESS
D
en serbiske byen Stara
Pazova, med 18 000
innbyggere, tre mil
nordvest for Beograd.
I en kultursal med
400 stoler, til forveksling lik de som stadig
spretter opp i Norge:
– Listen! Listen!
Det er trønderske, men også serbiske, Jovan
Pavlovic, trekkspiller, orkesterleder og prosjektleder, som prøver å roe musikerne på scenen. Pavlovic vises til vanlig godt og overalt i
trøndersk musikkverden, både som bakmann
og frontfigur. Alltid med trekkspillet.
Her og nå er han leder for Tutti Serbia, et
prosjekt som skal gi unge musikere fra Balkan
og omegn mulighet til å løfte seg musikalsk,
samtidig som de integreres med musikere fra
andre land, uten hensyn til politisk betenthet
mellom nasjoner.
– Jeg tror vi må slappe av litt, folk begynner
å bli ukonsentrerte, sier Osama Abu Arafeh
fra Palestina. Det er tre timer til konsert, og
en lydprøve med streit popband, trommer,
bass, gitar, vokal, kan være ille nok.
Her har vi strengevariantene arabisk oud og
tyrkisk saz, tre trekkspill, trombone, trompet,
klarinett, fele, perkusjon, keyboard, el-bass, to
trommiser hvorav én på ti år, en håndfull
vokalister, en kveder og én på rytmeinstrumentet cajun – alt traktert av folk fra hver sin
del av verden, med hver sin tradisjonelle
folkemusikk i ryggmargen, og som akkurat nå
tralter av gårde i hver sin takt.
– Okei, resignerer Jovan Pavlovic, mens den
lokale lydmannen Jan Sas går ut døra for å
tenne en røyk – og kommer inn med den så
fort han har fyr. EU-medlemsskap og røykelov
er fortsatt på armlengdes avstand i Serbia.
Det er kaos både her og der, men når bandet senere kommer på scenen og tas i mot av
en nær fullsatt sal, er samspillet forbløffende.
Miksen av musikk fra hele verden gir publikum bakoversveis. Og berører.
– De fikk meg til å gråte, sier publikummer
Helena Lazic.
– Helt fantastisk! For en energi, sier
10 UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013
Lusinka Vuckovic.
– Absolutt fenomentalt. For en blanding av
kulturer! Dette prosjektet må utvikles videre,
sier direktør for kultursalen, Vladimir Kerkez.
Musikerne er like fornøyde:
– Folk fikk den beskjeden vi ville gi, sier
vokalist Bajram Kafu Kinoli, kanskje den mest
kontroversielle musikeren på scenen.
Betent område
Ikke fordi Kafu er rom, men fordi han kommer fra Kosovo, som fremdeles har et så vanskelig forhold til Serbia etter Kosovokrigen
seint 90-tall at en kosovoalbansk avis lagde en
kritisk artikkel om Kafu, kun fordi han skulle
opptre i Serbia.
På bussen tilbake til Beograd går allsangen i
baksetene. «We are the world» går over til
balkanske folketoner, en trompet hiver seg på.
Det er bulgarske Miroslav Petkov, som i dag
spiller i et profesjonelt tysk orkester.
– Klassisk musikk er fantastisk, men også
begrenset. Her kan jeg fortelle min egen historie, i et orkester får du en ferdig historie du
skal videreformidle. Dette vil jeg gjøre mer av.
– Hvorfor er Tutti Serbia viktig?
– Alle som er med kan ikke snakke serbisk,
men vi snakker gjennom musikken. Jeg ser
forskjellige følelser i deres linjer og musikalitet, og viser også hva jeg tenker gjennom musikken. Det bringer oss sammen, og gjør meg
rik som musiker.
Kafu fra Kosovo er enig og roser prosjektet
som er finansiert med 400 000 kroner gjennom den norske ambassaden.
– I musikken anerkjenner vi ikke grenser.
Jeg prøver å bryte isen mellom Kosovo og Serbia med musikk. I starten ville jeg ikke si hvor
jeg kom fra når jeg var her, dette er kontroversielt.
– Men hvilken betydning har det egentlig
for storpolitikken at dere reiser rundt og
spiller?
– Å knuse et bygg tar to dager, men å bygge
ett tar tid. Dette er en god start, og det er slik
vi bør gjøre det. Det vil ikke endres på én dag,
men vi må fortsette, og bygge prosjektet
større.
Finn Guttormsen fra Farmers Market er
med på bass og har fått flere åpenbaringer på
turen.
– Jeg snakket med Kafu om det i går. Det i
verden som virker, gjør det fordi vi er enige
om det. En pluss en er lik to fordi vi er enige
om det. Men om vi ikke er enige, fungerer
ingenting. I dette prosjektet lærer vi å bli
enige.
– Og så er det rart, sier Finn, å kjøre gjennom en by med utbombede hus. Han husker
han så det på tv. Her var det. Serbere han
spiller med nå, var tenåringer da NATO
sendte bombene.
– Jeg har kjent Jovan lenge. Da han begynte
på konservatoriet i Trondheim, det var vel i
1994, kastet vi oss over ham. Vi hadde begynt
å spille balkanmusikk med Farmers og fikk
høre at det hadde begynt en serbisk trekkspiller. For meg er Jovan trønder. Men han er
jo også serber.
På tv
– Hva er egentlig Tutti Serbia?
En ung, kvinnelig programleder sitter i tvstudio, direktesending, frokost-tv på RTS1,
serbias svar på NRK 1. Jovan Pavlovic er i den
andre enden av sofaen. Den ene veggen på utsiden av det store mediesenteret er fremdeles
et vrak etter at NATO sprengte Beograd i
stykker våren 1999 – 58 år etter at Beograd sist
ble bombet, av Luftwaffe under andre
verdenskrig. Om kraterne i bygget står som
symbol, eller om det er pengemangel som forsinker utbedringer, det får vi forskjellige svar
på, alt etter hvem vi spør.
– Tutti Serbia er en organisasjon som har
som mål å gi unge talenter mulighet til å spille
sammen. Vi gjør all logistikk, vi har øvingsrom, ordner transport, overnatting og har
kontakt med alle kulturorganisasjonene her,
svarer Jovan Pavlovic.
For rundt to millioner tv-seere spiller Tutti
Serbia-bandet en forrykende låt, en grytidlig
morgen i Beograd. Dette er en liten flik av
prosjektet. Øvingssamlinger og seminarer for
ungdom og kulturarbeidere foregår året
rundt. De har nå en heltidsansatt i det ny
Pågående kjørestil: - Det tar litt tid å
venne seg til den norske kjørestilen når
jeg kommer hjem, sier Jovan Pavlovic.
TV til frokost: - Jovan har alltid bra musikere med seg. Vi er ikke
en kommersiell tv-kanal, vi ønsker å oppdra litt og ser etter kvalitet,
sier Nikoleta Dojkinovic, musikkredaktør i tv-stasjonen RTS.
UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013
11
MUSIKK FOR VERDEN EN UNION AV TONER
– Jovan bestemmer
ikke noe. Han lytter
på det som blir spilt.
Det er det som er
styrken.
Helge Nordbakken, trommis
Jovan Pavlovic
• Sør-Trøndelags fylkeskunstner fra 2010.
• Medlem i bandene Bengalo, Urban Tunells Klezmerband, spellemannsvinnerne Rasmus & verdens
beste band, Trondheim Jazzorkester og sin egen trio,
det kritikerroste bandet Das Kriegsensemble som
spiller coverlåter av Kaizers Orchestra.
• Musikalsk ansvarlig for Fargespill i Trondheim.
• Skriver musikk for Trøndelag Teater og jobber nå
med et bestillingsverk for Trondheim Jazzfestival til
våren.
Slovakia
Østerrike
Ungarn
Slovenia
Kroatia
Bosnia
Romania
Beograd
Serbia
Italia
Montenegro
Bulgaria
Kosovo
Albania
Hellas
Serbia etter andre verdenskrig
• Fra1946 til1992: I den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia , sammen med BosniaHercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro og
Slovenia.
• Fra1992 til 2003: I den føderale republikken
Jugoslavia1992 til 2003 med Montenegro.
• Fra 2003 til 2006: I unionen Serbia og Montenegro med Montenegro.
• 2006: Erklærte uavhengighet som Republikken
Serbia i 2006.
• 2008: Kosovo erklærte seg som egen stat, løsrevet fra Serbia.
• Hovedstaden Beograd er der elvene Donau og
Sava møtes, og har vært et kronisk konfliktområde.
12 UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013
Sover på dagen: På vei til
Stara Pazova dormes det. På
vei tilbake på natta, er det full
baluba med trompet og
trommer. Musikere er
musikere.
Krigens spor: - Vi har den
beste maten, beste drikken,
beste utelivet, men arkitekturen
lider av at vi bombes hvert 50. år,
sier Tutti Serbia-deltaker Bojan
Dragicevic spøkefullt.
Utradisjonell instrumentering: Helge Norbakken (f.v.), Natasa Hadzimanov
og Finn Guttormsen har den
krevende jobben å holde
rytmen i Tutti-orkesteret.
renoverte kultursenteret sentralt i byen. Det er tre
år siden Jovan Pavlovic begynte med Tutti Serbia,
sakte har han bygd opp en stabil organisasjon med
stort nettverk, som får massiv oppmerksomhet. I
løpet av turen ser vi flere tv-stasjoner intervjue
ham.
– Når ble opptredenen på frokost-tv avtalt?
– For flere måneder siden.
Toppen av kransekaka denne gang er en serbisknorsk duell. Matmannen Mats Paulsen fra bandet
22, sjokoladefabrikken Cielo og Adresseavisens
Smakspoliti skal konkurrere mot den serbiske kokken Bojan Bocvarov, et friskt pust i en ellers tradisjonell restaurantby der mye handler om kjøtt og
lite om fisk. Det hele skal skje på den beryktede
sigøynerrestauranten Black Panthers på Donau,
der husmusikantene også skal konkurrere mot
Jovan med hjelpere fra Tuttiprosjektet, og med en
rekke ambassadører og andre prominente gjester
ringside.
– Det blir galskap, lover Jovan.
Styrken til Tutti
Å samle et multietnisk orkester som Tutti Serbia
er ikke unikt. Men det er visst noe som fungerer
med dette prosjektet. Hva da?
– Det handler om Jovan, sier trommis Helge
Norbakken.
– Jeg har gjort veldig mange interkulturelle
prosjekter. Det er så mange fallgruver.
Folk misforstår hverandre, trekker i hver sin vei.
Ofte har folk bestemt seg på forhånd for hva det
skal bli. Jovan bestemmer ikke noe. Han lytter på
det som blir spilt. Det er det som er styrken.
Helge har spilt med Jovan mye før, i forskjellige
konstellasjoner.
– For meg har han en enestående blanding av
lekenhet og seriøsitet som smitter over på de
andre. Han har en voldsom erfaring og en fintfølenhet som må til.
Ringvirkningene av prosjektet er mange. Musikere som har reist over grenser for å besøke hverandre, flere turer til Palestina, bånd knyttes, is
knuses, grenser brytes – blant annet har palestinske Daniel Lazar nettopp fått plass på musikkhøyskolen i Oslo.
Jan i farta: Vaktmester og
lydmann Jan Sas er som en
propell i kulturhuset i Stara
Pazova, som oftest er røyken
med.
Kontroversiell: Bajram
Kafu Kinoli er en kjent
musiker i Kosovo, men ikke
alle liker at han opptrer i
Serbia.
Siste finpuss: Miroslav
Petkov er profesjonell
orkestermusiker, men
trives best med folkemusikk.
På landeveien
Hvis du har sett filmen Die Hard i New York,
husker du kanskje en scene der Bruce Willis og
Samuel L. Jackson kaprer en bil og setter klampen
i bånn. Uten respons. Replikkveksling: «Kjør fortere!». «Det går ikke!». «Hva slags bil er egentlig
dette!?»
– En Yugo, gliser Jovan og setter seg inn i kjerra,
en Yugo Zastava Skala 55.
– Vi kjøpte den for fire år siden, den kostet
UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013
13
MUSIKK FOR VERDEN EN UNION AV TONER
– Anne hadde allerede kjæreste,
men ikke så lenge etter det, hæ hæ.
4000 euro og kom med plast på setene. Men
Anne begynner å bli litt lei av den.
Anne er Anne Fossen, kona til Jovan.
Sammen har de barna Alexandra (8) og Luka
(6) og bor i et hus på Bakklandet.
– Bilen er ute av produksjon nå. Dere skal
se hvorfor, gliser han og gir gass. En skjærende lyd drønner, som ville gitt bilmekanikere dollartegn i øynene.
– Jeg kjøpte den ikke for å støtte serbisk
økonomi. Men når jeg kommer fra Norge og
leder et prosjekt her, så forventer noen mye
penger. Når de ser denne bila, blir de helt
skutt. Jeg passer på å ikke vaske den for ofte.
Det er en kjærkommen pause mellom
Tutti-slagene, en fin anledning for Jovan til å
ta oss med til hjemstedet, et kvarters kjøretur
nord for Beograd. Eller for å være ærlig, Jovan
glemte igjen to flasker akevitt der, som skal
brukes til kokkekonkurransen på The Black
Panthers, og vi slang oss med.
14
UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013
– Hvordan begynte du med musikk?
– Da jeg var fem år kjøpte foreldrene mine
et leketrekkspill. Vi bygde hus på den tida, de
hadde en sånn maskin med sement og vann
som går rundt og rundt. Jeg spilte etter den.
Seks år gammel begynner han på musikkskolen, blir med i en serbisk konkurranse for
klassisk trekkspill - og vinner. Dermed kvalifiserer han seg for jugoslavisk mesterskap for
aldersbestemte trekkspillere – og vinner. To
år seinere vinner han igjen – og så en gang til.
– Jeg ble tre ganger jugoslavisk mester i
trekkspill, i klassisk musikk. Da skjønte jeg at
jeg ville leve av å spille.
Skarp tutelyd fra Yugo-en, når en bil uten
sikt prøver å rygge ut i vår veibane, ti meter
foran oss.
– Å bremse er ikke noe alternativ, spør fotografen i forsetet.
– Hvis du kjører norsk stil her, kommer du
deg ikke ut på veien en gang. Det tar noen
kjøreturer før jeg kommer inn i det. Og motsatt, jeg får noen reaksjoner på bilkjøringa i
Norge når jeg kommer fra Serbia.
Gamle rumenske hus passerer langs veikanten. Noen mennesker sitter på trestoler.
– Men vi må ikke stoppe, sier Jovan, da blir
det timer med prat, alle kjenner alle her. Far
og mor, Stanko og Nada Pavlovic, venter i
huset.
– Jeg savner dem, men det er bra for barnebarna mine at de bor i et sunt land, sier
Jovans far når vi ankommer – og etter hvert
klarer å takke nei til et glass raki. Den lages
når vi er der, i bakgården damper det fra ei
tønne med plommer, tanta til Jovan heller
væsken over i en trillebår og ruller forbi.
– Dette er SÅ ulovlig i Norge, humrer Jovan
som sammen med Anne har bygd et sommerhus på tomta til foreldrene.
– Vi er her så ofte som mulig, i underetasjen
har vi et gjesterom for venner. Der bor et søs-
Holder kontroll: Jovan Pavlovic er ikke en mann
som mister kontrollen, tross mye lyd å styre.
– Sist jeg ble skikkelig sint var da en lydmann laget konstant
feeding for noen år siden. Da kastet jeg ham ut og fikk inn en ny.
Men jeg snakket med ham dagen etterpå, sier Jovan.
kenbarn, sier Jovan og peker på et hus mindre
enn et steinkast unna. Og der bor et søskenbarn og der bor et søskenbarn, peker og preker han videre.
Visne maisåkre ligger rundt, Jovan demonstrerer plukke- og skrelleferdigheter fra da han
var barn.
– Hva husker du best?
– Det var veldig fint å leve trygt i en stor
familie, adskilt fra byen. Da jeg begynte på
skole i Beograd, ble det mer tydelig at vi
bodde på landet.
Griser, høner og geiter frekventerte hagene
før. Det kommer mer og mer fram at Jovan
ikke er spesielt begeistret for EUs påvirkning.
– Nå er det ikke lov til å slakte med egne
hender.
Til Norge
Det var i 1994 Jovan entret Norge for første
gang. Et tilfeldig møte med en norsk, serbisk-
talende kvinne ga ham nyss om universitetsbyen Trondheim og musikkkonservatoriet, et
sted å utvikle seg videre som trekkspiller.
Mens kompisene dro til Russland, satte Jovan
kursen mot Norge, via buss til Budapest. Flyplassen i Beograd var stengt, dette var under
blokaden mot Serbia, der Slobodan Milosevic
var president, han som døde i krigsforbryterfengselet i Haag 2006, tiltalt for etnisk rensning, folkemord og massevoldtekt. Derfor fikk
Jovan heller ikke studielån i Norge det første
året.
– Det var tøft å komme til Norge. Det var en
del fordommer. Serbia hadde virkelig et dårlig
bilde ute i verden. Jeg var opptatt av å lære
norsk så fort som mulig og ba folk rette meg
hver gang jeg sa noe feil. Så kom mobiltelefonene og jeg lærte meg å skrive rett med ordbøkene. Nå skriver jeg alle søknader selv på
norsk.
Så møtte han Anne.
Noe i gjære: Første dag i Beograd fikk vi servert
plommesprit fra tanta til Jovan. Dagen etter fant vi
kilden, i bakgården ved Jovans hjemsted. Tante
Desanka Pavlovic rører rutinert, mens Jovans far
Stanko Pavlovic venter.
Hvordan?
– Ja, hvordan møttes vi, spør Jovan og ser
mot Anne, uten å få hjelp.
– Det var via en venn da, fortsetter han.
– Anne hadde allerede kjæreste, men ikke så
lenge etter det, hæ hæ. Men først var vi veldig
gode venner, understreker Jovan.
– Og så gifta vi oss etter seks måneder, men
ingen visste om det, skyter Anne inn.
Jovan fortsetter:
– Så dro vi på polet og så ut til Munkholmen.
Det var fredag 25. juni. Jeg gikk med avisa og
Anne vaska på den tiden.
Et annet aspekt ved historien er at Jovan var
kvotestudent, og kvoten på fire år var brukt
opp.
– Ja, han måtte dra hvis vi ikke giftet oss. Det
er den eneste grunnen noen gang til at vi giftet
oss. Det var en løsning på et problem. Men jeg
var jo kjær. Folk spør: dere er jo glade i hverandre? Ja, vi var og er det.
UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013
15
MUSIKK FOR VERDEN EN UNION AV TONER
– Det er for lite
spontanitet i Norge.
Neste år er det 15 år siden. Herlighet, ler Anne.
Tilbake på fastlandet ble det en ringerunde og
storfest i kollektivet på Bakklandet. En bosnier
fra Byåsen kom med en diger lammegryte.
– Det er for lite spontanitet i Norge, mener
Jovan.
- Og så er det det med EU-reglene. De fleste
store, flotte byene i Europa ligner mer og mer
på hverandre. Samme type mat, drikke og stengetider. Det er veldig mange fellesregler, alt skal
ligne. Mens Serbia fortsatt er skakkere, på godt
og vondt. Jeg vet det ikke er sunt å røyke, selv er
jeg ikke-røyker, men det er litt sånn... Det er ikke
så sinnsykt nøye med alle detaljene her.
Målet med Tutti Serbia er at det skal gå av seg
selv, uten offentlig finansiering. Flere grupper
har allerede vært på tur her, i regi av Tutti Serbia
som tar prosenter. Jovan jobber også med å få til
en kunstnerbolig i Beograd, slik Trondheim allerede har i Berlin.
Hvorfor Beograd? I tillegg til å ikke være med i
EU, mener Jovan at:
– Beograd er en by som lever 24 timer i døgnet. Serbia er en nasjon med mye kultur, mye
teater, masse jazzklubber – på en kveld er det 56-7 spennende konserter, mange flinke kunstnere fra Vest-Europa kommer for å oppleve
dette. Serbia, med sin mørke fortid, fremstilles
på en sånn måte at folk ikke har lyst til å komme
hit. Folk har for lite kjennskap, men jeg synes
det er i endring.
Grande Finale
Det er siste kveld Ukeadressa er med Tutti-gjengen. Den notoriske restauranten Black Panthers
på Donau er åsted for mat- og musikkslaget
mellom Serbia og Norge. Noen sa vi måtte
klatre over en gjørmete dike for å entre restaurantbåten. Og at vi så måtte forsere en hullete
hengebru, at stedet rett og slett var et høl. Men
her er det lagt ut duker over gresset på diken, vi
går tørrskodd over solide planker på brua og stedet er mer et restauranthus enn båt. Inne er gaffateip festet strategisk på gulvet slik at det fremstår helhetlig for anledningen. Konkurranseaspektet er også tonet ned. Det snakkes om en
jam med Tutti-musikerne og båtmusikerne, og
der kommer Mats Paulsen sammen med den
serbiske kokken Bojan Bocvarov. De to «konkurrentene» har hengt sammen hele dagen på markedet, og deretter på Bojans restaurant El Toro,
der de har lekt seg med flytende nitrogen og
16
UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013
andre moderne kjøkkenfiksfakserier. De har også
bestemt seg for å slå sammen desserten til en
serbisk-norsk rett.
Når de lokale musikerne tar opp fele og trekkspill går det unna så det suser. Restauranten
drives av en romfamilie, tredje generasjon nå.
Toma Jovanovic er overhodet, en slags maskot
som suser rundt i lokalet, byr opp til dans, griper
mikrofonen og synger noen strofer før han setter
seg ned og hamrer med bestikket i bordet. Han
snakker ikke engelsk, vi prøver å få til et intervju
via sønnen Slobodan, men: Toma kommer ut,
styrter et ukjent innhold av en gjenstående flaske
velkomst-cava, slenger den i elvebredden og går
for å late vannet. Toma og restauranten har blitt
en snakkis i Beograd.
– Folk elsker ham, han er vår maskot, sier sønnen Slobodan.
– Hele familien jobber sammen her, folk kommer fra hele verden for å se musikerne. Du har
ikke vært i Beograd før du har vært her, fortsetter han. Toma starter arbeidsdagen åtte på kvelden, og den varer til åtte, ti eller kanskje tolv
neste morgen.
– Du er ikke bekymret for helsa til Toma?
– Jo, og jeg håper han kan pensjonere seg om
fem år. Han sier nå at han vil pensjonere seg,
men han kan ikke. Alle kan se hans energi, han
elsker å gjøre dette. Men en dag tar jeg over, jeg
er klar til å gå videre med tradisjonen.
En hardtarbeidene romfamilie på hjemmebane, vi forteller om den hatske debatten romfolk på besøk i Norge har utløst.
– Ah, the beggar-gipsys, sier Slobodan.
– Alle grupper har noen slike. Den eneste
forskjellen er at vi ikke har noe eget land. Vi jobber hardt, og hadde jeg vært i Norge ville jeg lært
meg språket og jobbet. Man ser 2000 romfolk og
sier vi er late? Nei, vi er ikke late. Jeg har sett en
del fulle nordmenn her, men jeg sier ikke at det
er norskt.
Om konkurransen på båten, så ender også den
på fornuftig, om enn litt kjedelig vis.
– Vinnerne er de som spiste maten, erklærer
den norske ambassadøren, Nils Ragnar Kamsvåg,
etter å ha spist blant annet norsk rakfisk i potetlefse, gravlaks med eggesaus, lammegryte, multer, langstekt svin med sous-vide-teknikk og pannacotta. Den multietniske samarbeids-desserten
slo an.
– Der gikk smakene opp i en høyere enhet.
[email protected]
Toma Jovanovic: Sjefen på Black
Panthers (f.v.) hamrer så hardt og vilt
at dessertfatet til undertegnede går i
knas. Kokken Bojan Bocvarov (t.h.)
hiver seg med i trommefesten.
Sjøslag: Tutti Serbia-gjengen
spiller mot restaurantens eget
sigøynerorkester, det ender i jam
ved Donaus elvebredd.
Ambassadører på fest: Nils
Ragnar Kamsvåg (Norge) og Helen
Studdart (Australia) er husvarme
på Black Panthers.
Topp stemning: Ambassadør
Kamsvåg fordeler ca. 25 millioner kroner
til prosjekter i Serbia, Montenegro og
Makedonia, omlag 55 av 600 søknader
innvilges, Tutti Serbia fikk 400 000 i år.
Fra venstre Jovan Pavlovic og Josephine
og Nils Ragnar Kamsvåg.
UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013
17