Transcript 1 Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk

1
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
2
Om Alliansen ny landbrukspolitikk
Alliansen ny landbrukspolitikk har til formål å påvirke den norske landbrukspolitikken gjennom å
spre kunnskap om alternative driftsmåter innenfor landbruket. Alliansen arrangerer seminarer,
debattmøter og drifter nettsiden landbruksalliansen.no. Følgende organisasjoner har sluttet seg
til Alliansen ny landbrukspolitikk:
Norges Bonde- og Småbrukarlags Ungdomsutvalg
Norges Bygdeungdomslag
Spire
Grønn Ungdom
Biologisk-dynamisk forening
Natur og Ungdom
Oikos økologisk
Rød Ungdom
Sosialistisk Ungdom
Attac Norge
Forord
En av de største utfordringene for dem som ønsker å engasjere seg i landbrukspolitikken er
virvaret av tilskudd, støtteordninger og fagord på mer enn 10 stavelser. Dette skrivet er laget for
å bøte på dette, og inneholder en introduksjon til de aller viktigste delene i den norske
landbruksmodellen. Skrivet er beregnet for interesserte personer uten spesielle forkunnskaper
eller som referansegrunnlag for dem som kjenner til grunntrekkene. Vårt håp er at terskelen for
å engasjere seg blir lavere dersom man bedre forstår hvordan systemet er bygget opp. Vi har
derfor valgt bort å gi en utfyllende forklaring under hvert tema, men forsøker heller å fremstille
stoffet kort og konsist og, forhåpentligvis, så lettfattelig som mulig. For økt deltagelse i den
viktige matdebatten er kunnskap en avgjørende forutsetning. Vi håper at dette skrivet kan bidra
positivt i den retning.
Dokumentet er skrevet av Harald Høyem med bidrag fra Idun Bjerkvik Leinaas på 'ulike typer
landbruk'. Innspill til forbedringer mottas med stor takk og kan sendes til
[email protected].
Versjon av 13.06.2013
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
3
DET NORSKE LANDBRUKSSYSTEMET
Det norske landbrukssystemet er stort og komplekst. Mange ulike typer produksjoner, mange
ulike hensyn og et langstrakt land med politiske målsettinger gir opphav til mange ulike tiltak. Vi
kan imidlertid gruppere alle de små og store virkemidlene under noen større kategorier. Noen
kaller dette landbrukets bærebjelker. Dette er av de fleste sett på som helt nødvendige
ordninger for vår evne til å drive matproduksjon i dette landet. Det er imidlertid viktig å
diskutere utformingen til disse tiltakene. Kan noen gjøres bedre? Ser vi positive effekter som
kunne blitt realisert og negative effekter som er tilstede? Alt dette er viktige spørsmål i debatten
om norsk landbruk. Men før man kan debattere systemet som helhet, må man forstå de enkelte
delene det er bygget opp av.
Hvor mange og hva som er landbrukets
bærebjelker varierer noe med hvilken
person du spør. Her vil vi imidlertid
fokusere på fire stykker:




Tollvernet
Markedsreguleringen
Jordbruksforhandlingene
Støttesystemet
Alle bærebjelkene har en avgjørende
betydning for landbrukets eksistens i
Norge. I de forskjellige kapitlene vil
disse gjennomgås i noe mer detalj,
mens vi i denne delen gir et mer overordnet bilde.
Landbruket er en spesiell næring med noen helt egne utfordringer. Samtidig finnes det
mekanismer felles for all økonomisk aktivitet også i landbruket. Jordbrukssystemet tjener mange
funksjoner, men den viktigste er kanskje å møte de spesielle utfordringene landbruket står
overfor. Disse oppsummeres i de neste avsnittene.
Prisvariasjoner
Uten reguleringer vil markedsprisene på de fleste matvarer variere mye. Dette gir i hovedsak
bonden to problemer. For det første oppstår et generelt inntektsproblem fordi man ikke vet når
man bør selge for å oppnå høyest inntjening. Dermed kan tilfeldigheter avgjøre hvem som driver
med best resultat. For det andre kommer et effektivitetsproblem fra usikkerhet om neste
periodes priser inn i bildet. Når det er høye priser vil gjerne bonden øke produksjonen. Dette kan
enten gjøres gjennom økt innsats i allerede eksisterende produksjon eller ved overgang til en
annen type vare. Med mange små aktører som foretar valg uavhengig av hverandre øker risikoen
for overproduksjon. I landbruket er det ensbetydende med store prisfall. Markedsreguleringen
forsøker å bøte på disse problemene gjennom å løfte planleggingen av produksjonsvolumet fra
den enkelte bonde til en aktør med informasjon om alle bøndene.
Ulike forutsetninger
Norge har en topografi og et klima som gjør det utfordrende å dyrke mat: Kort vekstsesong, lave
gjennomsnittstemperaturer og plassering langt nord i Europas ytterkant. I tillegg har vi et høyt
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
4
lønns- og kostnadsnivå. I land med mer gunstig topografi og klima kan bøndene produsere
samme volum av en vare til lavere kostnader. Forskjeller i lønns- og kostnadsnivå forsterker
denne ulikheten som igjen forplanter seg til prisforskjeller mellom Norge og verdensmarkedet.
Norske bønder må drive ut fra norske forutsetninger, som betyr at prisene her hjemme må
settes høyere enn i mange andre land. Dersom det var mulig å importere varer fra utlandet til
deres prisnivå, vil de billigere alternativene fra våre naboer erstatte store deler av norsk
matproduksjon. For å jevne ut konkurransefortrinnet til matprodusenter i andre land ilegger
man derfor en avgift på utenlandske varer. Dette kalles tollvernet og brukes først og fremst for
varer vi kan produsere selv. Uten det, ville konsekvensen blitt enda større tap av arbeidskraft fra
landbruket og tilsvarende nedgang i matproduksjonen.
Sentralisert statlig styring
Det er flere årsaker til at Norge står i en særstilling hva gjelder statlig involvering i landbruket. I
motsetning til våre naboland (og veldig mange andre), forhandler norske bønder direkte med
staten gjennom egne forhandlinger om tilskudd og tollvern. Siden Norge har begrensede
ressurser til å produsere mat og til dels veldig ulike forutsetninger også innad i landet, er det
nødvendig med sentralisert planlegging av jordbruket for å oppnå de politiske målene ved
matproduksjonen.
Tilskuddssystemet gir mulighet til å utjevne regionale forskjeller i produksjonsforutsetninger
innad i Norge, og velge det geografiske hovedområdet for ulike typer matvarer. Se avsnittet om
korn- og kraftfôrpolitikk og tilskudd for nærmere forklaring.
I tillegg gir tilskuddssystemet mulighet til fordeling av landbruksmodellens finansiering mellom
ulike inntektsklasser. Bøndene får hovedsakelig inntekten sin fra to ulike kilder: Markedspris og
tilskudd. Tollvernet gir mulighet til å øke markedsprisen, men dette oppleves å stå i motsetning
til forbrukernes interesser. Gjennom å bruke skatteinntektene fra vårt progressive skattesystem,
der man betaler høyere skatt jo mer man tjener, kan prisene holdes lavere samtidig som de med
den høyeste inntekten (men ikke nødvendigvis det høyeste matkonsumet) betaler mer.
For å gjennomføre de offisielle eller uoffisielle målene med landbrukspolitikken, er det gunstig
med en organisasjon av bønder som kan samarbeide med staten. De sentrale
jordbruksforhandlingene startet som enklere prisavtaler i etterkrigstiden og har senere utviklet
seg til svært omfattende dokumenter. Jordbruksforhandlingene påvirker alle sider av landbruket
i Norge. Gjennom sentraliserte forhandlinger med bøndene sørger man for at de mål
forvaltningen skal nå og hvilke tiltak man benytter, er avklart med bøndene. Med bindende
juridiske avtaler reduseres antallet tilfeller av aktiv motstand, hvilket gjør innføringen av nye
tiltak enklere. I tillegg behøver man kun å forholde seg til en nasjonal motpart og ikke mange
regionale.
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
5
HANDELSPOLITIKK
WTO pr. 2005 (medlemsstater i mørkeblått). Bilde: Wikimedia Commons
Tollvernet
Det norske tollvernet er nødvendig for å kunne styre innenlandske priser til et nivå der bonden
kan få sine kostnader dekket. Norges handlingsrom i bruk av vernet er nedfelt i WTO-avtalen fra
1995, og gir valgmuligheter til selv å bestemme innretningen. Først og fremst kan vi velge
mellom krone- og prosenttoll der førstnevnte er et fast kronebeløp som legges til importprisen
på varen. Sistnevnte er ikke et fast beløp, men en andel av importprisen som tillegges varen.
Generelt sett er kronetoll gunstig ved lave importpriser og prosenttoll ved høye. Satsene for de
ulike tollregimene ble fastlagt i WTO-forhandlingene.
I avtalen blir ulike former for støtte klassifisert etter hvor handels- og produksjonsvridende de er.
Et av WTOs uttalte formål er å avskaffe alle typer av slik støtte, og derfor er en rekke
begrensinger på hvor mye medlemslandene kan betale bøndene innført. Dette systemet er delt i
tre «bokser». Hva som tilhører hvilken boks er ikke bare et faglig, men også et politisk spørsmål.
Det eksisterer derfor enkelte gråsoner rundt de mer presise definisjonene.
Gul boks
Alle former for innenlandsk støtte som anses for å være handels- og produksjonsvridende, blir
plassert i gul boks. Eksempler på dette er pristilskudd på kjøtt og melk. I denne boksen er det
begrensinger på utbetalingenes størrelse, såkalt «de minimis», eller maksimale støttenivå som
begrenser den totale støtten til 5 prosent av verdien jordbruksproduksjonen utgjør.
Støtten beregnes som avstanden mellom nasjonal pris og verdensmarkedsprisene fra perioden
1986-88. I den perioden var prisene mye lavere enn dagens nivå, samt at indeksen ikke blir
justert for inflasjon. Dermed kan avstanden mellom nasjonale priser og referansenivået øke uten
at man justerer det totale støttenivået. Dette gjør selvsagt handlingsrommet mindre.
Blå boks
Denne boksen er en hybrid mellom grønn og gul boks. Alle former for støtte som normalt blir
plassert under gul boks, men som er underlagt produksjonsbegrensninger, kan bli plassert her.
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
6
Støtten kan være basert på antall dyr eller et fast areal. Eksempler er bl.a. husdyr- og
driftstilskudd. Denne boksen er ikke underlagt begrensninger, men på forhandlingsbordet i
Doha-runden (den siste forhandlingsrunden i WTO) lå det forslag om overføring til gul boks på
bordet.
Grønn boks
Alle støttetiltak som har minimale eller ingen vridende effekter på handelen, som er finansiert av
myndighetene og som ikke holder prisene kunstig høyt oppe, kan bli klassifiserte som grønne.
Man kaller gjerne dette frakoblet («decoupled») støtte fordi det ikke er knyttet til produserte
mengder. Eksempler er bygdeutviklingsmidler, miljøtiltak, forskning og rådgivning. Her er det
ingen begrensninger på støttenivået.
AMS
AMS (Aggregate Measurement of Support) er WTOs mål på økonomisk støttenivå i
medlemslandene. Det regnes det ut ved å multiplisere differansen mellom målprisene og
referanseprisene med kvantum for de ulike produktene som er relevante, fratrukket
omsetningsavgiften. Per i dag er det maksimale tillatte nivået på AMS 11 449 mill kroner.
Import fra MUL-landene
MUL står for “minst utviklede land” og er en gruppe på femti stater som Norge har fritatt fra toll
på importvarer. I tillegg er denne gruppen utvidet med 14 land, slik at Norge per i dag har null
toll på varer fra 64 land. Imidlertid finnes det enkelte begrensninger på volumet. For eksempel
innførte norske myndigheter et tak på importen av sauekjøtt fra Namibia, Botswana og
Swaziland i 2010 etter kraftig økning i importen fra disse landene.
HANDEL MED EU
Norge er ikke en del av EUs felles landbrukspolitikk, men vår handel med EU er regulert gjennom
EØS-avtalen. Handelen med landbruksprodukter er regulert gjennom artikkel 19 og protokoll 3
og derigjennom 70 prosent av Norges matimport.
Artikkel 19
Artikkel 19 regulerer handelen med en rekke basisvarer, som for eksempel kjøtt og ost. Hvert
andre år møtes partene på nytt for å se på hovedpunktene i avtalen. Hovedpunkter:



All handel som foregår skal være gjensidig fordelaktig
Avtalen skal ta sikte på en gradvis liberalisering av handelen, og man møtes hvert andre
år for å vurdere videre liberalisering.
Liberaliseringa skal foregå innenfor de respektive partenes landbrukspolitikk.
Pr 2012 var kvotene:
Ost
7200 tonn
Kylling
800 tonn
Storfe
900 tonn
Gris
600 tonn
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
7
Protokoll 3
Regulerer handelen med bearbeidede varer som pizza, bakervarer, sauser og supper. Disse
varene kan handles fritt over landegrensene, mens avtalen tar sikte på å utjevne effekten av
ulike råvarepriser slik at industrien kun skal konkurrere på produksjonsprosess og produkt. Tiltak
inkluderer:



Toll på import av råvaren
Prisnedskrivningstilskudd (RÅK): Matvareindustrien blir kompensert for høyere
råvarekostnader i Norge sammenlignet med EU-området. Dette gjør at industrien i Norge
kan konkurrere på kvalitet og produkt og ikke råvarepriser.
Eksportstøtte: Norske foredlingsbedrifter får økonomisk støtte til å konkurrere med
utenlandske produsenter på sistnevntes hjemmemarked.
Veksten i importen fra EU har økt kraftig de siste årene. Siden 2003 har verdien av importen fra
EU økt med ca. 15 milliarder kroner, mens eksportvolumet ikke har endret seg. Særlig har
importen av ost økt mye, og i 2011 økte man i forhandlingene den tollfrie importkvoten fra 4500
til 7200 tonn. Denne importen konkurrerer direkte med norsk osteproduksjon og derfor også
indirekte med norske bønder.
Slått med traktor og forhaustar på Jomfruland. Bilde: Sean Hayford O’Leary/ Wikimedia Commons
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
8
STØTTESYSTEMET
Formål og virkemåte
Det norske støttesystemet er meget omfattende og har blitt utvidet kraftig i hele perioden etter
andre verdenskrig. I 1950, da hovedavtalen kom på plass, forhandlet man stort sett om priser,
mens avtalen i dag inkluderer et stort spekter av ulike støtteordninger. De ulike ordningene
inkluderer direkte utbetalinger knyttet til produksjon, sosiale støttesystemer, kulturtilskudd og
en rekke spesialtilskudd.
Formålet med et tilskudd er å endre den enkelte bondes valg i en ønsket retning. For å oppnå
dette bruker man økonomiske insentiver (insentiver er noe som motiverer et individ til å foreta
en handling der formålet er å øke den økonomiske lønnsomheten til en aktivitet slik at
produksjonen øker til et ønsket nivå). For eksempel gis det beitetilskudd slik at flere dyr skal gå
på beite.
Størsteparten av tilskuddene som gis over Statsbudsjettet er i form av husdyr-, areal- og
kulturlandskapstilskudd. Totalt summerer tilskuddene seg til 14. mrd. kroner. Selv om summen
vokser fra år til år, blir realverdien av overføringene stadig mindre. I tillegg har de falt som
prosentvis andel av Statsbudsjettet helt siden midten av 80-tallet.
Utjevning av regionale forskjeller i produksjonsforutsetninger
Siden grunnlaget for matproduksjon er forskjellig i ulike deler av Norge, oppstår det
konkurransemessige fortrinn hos enkelte regioner der arealer, klima og tilgang til markeder og
prosessindustrien er bedre. En forutsetning for landbruk i hele landet, er at regionene med de
beste forutsetningene ikke utkonkurrerer de med dårligere. Ved å gi regionalt differensierte
tilskudd kan man utjevne disse ulikhetene. For at ordningen skal ha noen effekt er det imidlertid
avgjørende at det gis tilstrekkelig store tilskudd. Hvis ikke vil overføringene kun bremse den
hastigheten produksjonstyngdepunktet flytter seg med. Det vil si at bruksavgangen i de dårligst
stilte strøkene vil være lavere, men fortsatt til stede.
Omfordeling av finansieringen
Bonden kan hente inntekt fra to kilder: Markedet og overføringer. Høyere markedspriser gjør at
innbyggerne med lavest inntekt rammes relativt sett mer enn de med høyere, fordi
lavinntektsgrupper har matutgifter som en større andel av husholdningsbudsjettet. I Norge har vi
et progressivt skattesystem hvilket betyr at de med høyere inntekt betaler mer skatt, enn de
med lavere. Det innebærer at for hver skattekrone som overføres via statsbudsjettet har
høyinntektsgruppene betalt mer av kronen. Dermed kan effekten av høyere priser for dem med
lavest inntekt motvirkes gjennom overføringer via statsbudsjettet. Under følger en liste over de
ulike tilskuddsordningene i Norge.
Pristilskudd (Distriktstilskudd)
Utbetales som øretillegg per liter melk eller kilo produsert kjøtt. Satsene er differensiert etter
geografisk beliggenhet, hvor den generelle regelen er at områder med de største driftsmessige
utfordringene for de høyeste satsene.
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
9
Arealtilskudd
Utbetales per dekar for
 Korn
 Grovfôr
 Grønnsaker
 Frukt og bær
 Potet
Tilskuddet er geografisk differensiert, og på alle vekster utenom potet blir satsene redusert over
et visst antall dekar.
Beitetilskudd
Gis for antallet dyr som er på beite med minimumskrav for hvor lenge de må gå. Satsene øker
med dyrets størrelse.
Kulturlandskapstilskudd
Utbetales per dekar for alt areal og er ikke geografisk differensiert.
Husdyrtilskudd
Utbetales per dyr der satsene avtar over et visst antall. Gis for de fleste husdyr, inkludert:
 Melkeku
 Ammeku
 Storfé
 Melkegeit og melkesau
 Lammeslakt
 Sau over 1 år
 Kjeslakt
Driftstilskudd
Utbetales kun for melke- og enkelte ammekuprodusenter og kun for de fem første dyrene.
Satsene er derimot høye.
Avløsertilskudd
Utbetales etter antall og type husdyr. Melkegeit og melkeku får reduserte satser over et visst
nivå.
Innfraktstilskudd
Utbetales per liter melk, og satsene er inndelt etter kommunegrensene. Utjevner ulikheter i
transportkostnader fra produsent til meieri. Gis til foredlingsbedriften.
Innovasjon Norge
Innovasjon Norge forvalter de såkalte Bygdeutviklingsmidlene (BU-midler) som fastsettes i
jordbruksforhandlingene. Bygdeutviklingsmidlene kan gis til investeringer i tradisjonelt landbruk
og tilleggsnæringer, samt til etablerertilskudd og bedriftsutvikling for tilleggsnæring. Midlene kan
gis som tilskudd, lån, rentestøtte og stipend. Investeringstilskudd for nybygg av driftsbygninger
er et eksempel på bruk av BU-midler. Forvalteransvaret for midlene har til tider vært omstridt.
Jordbruket fremforhandler dem, men får ikke bestemme den konkrete utformingen som er
delegert til Innovasjon Norge.
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
10
MARKEDSORDNINGEN
Markedsreguleringen innebefatter en rekke tiltak som søker å tilpasse volumet på produksjonen
av ulike jordbruksvarer for å balansere tilbud mot etterspørsel. For noen varer er også regulering
av prisen gjennom «målprisene» en funksjon. Målpriser er en politisk bestemt pris, som
bestemmes hvert år i jordbruksforhandlingene. Markedsregulatoren er den økonomiske
organisasjonen hvis ansvar er å tilse nevnte mål oppfylles.
Generelt er det slik at de fleste jordbruksvarer har lav priselastisitet. Det betyr at prisendringer
har relativt liten virkning på etterspørselen. Dermed vil selv små produksjonsoverskudd kreve
relativt store prisendringer for å skape balanse i markedet. Produksjonsoverskudd fører også til
høyere omsetningsavgift, som dekker kostnadene ved selve reguleringen. Å unngå
overproduksjon er derfor særdeles viktig. Samtidig er underdekning negativt da tilbudet ikke
tilfredsstiller etterspørselen fra forbrukerne. Markedsreguleringssystemet er designet for å møte
disse utfordringene.
ORDLISTE
Prisutjevning for melk innebærer at melkens anvendelse ikke gir forskjeller i produsentprisene
(pris til bonden). I dag fungerer ordningen slik at enkelte melkeanvendelser blir ilagt en avgift,
mens andre får et tilskudd. I tillegg gis det transporttilskudd for produsenter per liter melk,
såkalt innfraktstilskudd. Satsene er differensiert etter kommunegrensene, og sørger for at
ulikheter i meieriets transportkostnader til forskjellige bønder ikke skal gi ulike produsentpriser.
Med dette forsøker man å oppnå målpris uavhengig av anvendelse og geografisk lokalisering.
Forsyningsplikt betyr at markedsregulatoren har plikt til å forsyne alle selskaper som deltar i
prisutjevningsordningen med råvarer på like vilkår. For eksempel er Tine inndelt i to selskaper,
Tine Industri og Tine Råvare. Tine Råvare er markedsregulator og har plikt til å forsyne alle
foredlingsbedrifter under visse bestemmelser med de råvarene de etterspør. Tine Industri
konkurrerer på like vilkår markedet som de andre foredlingsbedriftene. Per i dag er dette:
Synnøve Finden AS, Normilk AS, Q-Meieriene, Rørosmeieriet AS, Kraft Foods Norge, Lillehammer
Ysteri AS og Aksüt.
Mottaksplikt innebærer at markedsregulatoren har plikt til å motta melk fra alle
råvareprodusenter (bønder).
Reguleringseksport/-import er et annet virkemiddel. Det brukes når tilbudet av en vare er for
stort eller lite til at den politisk fastlagte prisen kan oppnås. Ved å eksportere noe av
overskuddet til utlandet, kan man oppnå høyere pris hjemme fordi tilbudet hjemme blir mindre.
Reguleringslagringer å lagre en del av et evt. produksjonsoverskudd til neste sesong slik at
tilbudet for inneværende år blir lavere. Dette forutsetter selvsagt at man får solgt unna lagrene
før varen forringes, enten hjemme eller ute. En vanlig metode er å gjøre overskuddsmelk om til
melkepulver, som kan lagres lengre enn fersk melk.
Omsetningsavgiften betales av bøndene og brukes til finansiering av de ulike virkemidlene
markedsregulatorene benytter. Avgiften ble innført samtidig som de første samvirkene
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
11
(markedsregulatorene) ble opprettet på 30-tallet og sørger bl.a. for at eksporten av Jarlsberg-ost
er økonomisk drivverdig for Tine.
Melkekvotene søker å kontrollere det totale volumet på melkeproduksjonen gjennom
omsettelige kvoter som den enkelte bonde kan kjøpe og selge. Det bidrar, via en del økonomiske
insentiver, til at den totale produksjonen ikke overstiger et forhåndsgitt nivå. Samtidig gir dette
myndighetene mulighet til å styre den geografiske fordelingen av melkeproduksjonen gjennom å
øke eller senke mengden av kvoter. Dette gjøres ved direkte inngripen i kvotemarkedet, altså
ved at staten kjøper og selger kvoter. Den geografiske påvirkningen bygger på forbud av
videresalg mellom forhåndsbestemte regioner.
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
12
KORN- OG KRAFTFÔRPOLITIKK
Kanaliseringspolitikken
Politikk som «kanaliserer» ulike typer produksjoner til forskjellige deler av landet. Formålet var
opprinnelig å redusere husdyrproduksjonen på Østlandet og stimulere til økt kornproduksjon.
Tilsvarende lot man tyngdepunktet for husdyrproduksjonen, da spesielt melk, forskyves til mer
perifere strøk. På denne måten fikk man begrenset overskuddet i husdyrproduksjonen og
stimulert til høyere kornproduksjon på Østlandet. Hovedvirkemiddelet var å endre prisene på
melk og korn slik at det ble lønnsomt for Østlandsbøndene å gå fra melkeproduksjon til
kornproduksjon. En annen målsetting ved politikken er at prisen på fôret skal være relativt lik i
hele landet.
Slått på Jølster 1880. Bilde: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum
Kraftfôrpris
Kraftfôrprisen blir ikke fastsatt som målpris. Derimot fremforhandles det målpris for korn i
jordbruksforhandlingene og denne prisen vil ha innvirkning på kraftfôrprisen. Det er Det Norske
Felleskjøp som har ansvaret for å regulere markedet slik at avtalt pris blir realisert. Siden
kraftfôret kan erstatte grovfôret, vil endringer i kraftfôrprisen ha konsekvenser for
grovfôrbruken. Når kraftfôret går ned i pris i forhold til grovfôret, vil det bli relativt sett billigere
å bytte ut noe grovfôr med kraftfôr. Siden grovfôret er en ressurs knyttet til nasjonale arealer, vil
kraftfôrprisen påvirke utnyttelsen av norske areal indirekte gjennom avveiningen mellom
grovfôr- og kraftfôrbruken.
I praksis opereres det med mange «ulike» korn- og kraftfôrpriser. Det viktigste er imidlertid å
skille mellom pris til kornprodusenten og pris til husdyrprodusenten. Blant annet fordi politisk
motstand møt høyere priser på husdyrprodukter har vært en politisk kampsak for interessenter i
landbrukspolitikken, gis det et nedskrivningsbidrag fra staten som sørger for at prisen
husdyrbonden kjøper kraftfôret til, er lavere enn prisen kornbonden får i markedet gjennom
målprissystemet. Dette har gjort at det for bønder som både har husdyr og kornproduksjon, er
gunstig å selge korn- og kjøpe tilbake kraftfôr.
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
13
Kraftfôrimport
Klimaet i Norge gjør det vanskelig å dyrke vekster som inneholder mye protein. Samtidig
begrenser topografien potensialet for matvareproduksjon i store deler av landet, og
derigjennom hvor stor andel av den tilgjengelige matjorda som kan utnyttes til produksjon av
protein. Følgelig har vi et behov for import.
Norsk import av soyamel til bruk i kraftfôr
Kilde: Felleskjøpet
250 000
200 000
150 000
100 000
50 000
0
2004
2005
2006
2007
2008
2009
2010
2011
Samtidig påvirker hva vi spiser importens størrelse. Når vi velger dyreslag som ikke kan utnytte
det naturlige ressursgrunnlaget, beite og grovfôr, like effektivt som andre, gjør vi oss mer
avhengige av import. Ku, geit og sau kan omdanne gras til næring, mens kylling ikke er i stand til
det. De må ha kraftfôr for å vokse, hvilket vi kun har begrenset mulighet til å produsere. Følgelig
øker importen, og resultatet kan avleses i produksjonsstatistikken for kylling.
Samtidig påvirker også melkeproduksjonen importen av kraftfôr. Norsk landbruk har gjennom de
siste 20 årene opplevd en sterk produktivitetsvekts, der de siste 10 årene har stått i særstilling.
Dette beror bl.a. på at hver ku nå melker mye mer enn for ti år siden – gjennomsnittlig avdrått
(hvor mye en ku melker i løpet av ett år justert for energibruk) har økt kraftig. Dette faller
sammen med at kua får mer kraftfôr enn før og at kraftfôret inneholder stadig mer protein.
Dette gjør oss igjen mer avhengige av import. Den stadig økende bruken av kraftfôr henger
sammen med realprisen på varen som har sunket kontinuerlig siden midten av 70-tallet.
Holt i Re kommune. Bilde: Karl Ragnar Gjertsen/ Wikimedia Commons
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
14
JORDBRUKSFORHANDLINGENE
Forhandlingsgang
Hvert år møtes staten og faglagene (Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag) til
forhandlinger om tilskudd, målpriser og annet. Først forhandler Bondelaget og Småbrukarlaget
seg imellom. Utfallet av de forhandlingene resulterer i Jordbrukets krav som oversendes
Landbruks- og matdepartementet der kravet behandles. Deretter utformer departementet
statens tilbud og forhandlingene starter med dette som grunnlagsdokument.
Det finnes to mulige utfall av forhandlingene: 1) Det blir enighet om en ny avtale (krever ikke at
begge faglag godtar den). 2) Brudd. Ved brudd kan enten forhandlingene tas opp igjen, eller
forslaget fra staten oversendes Stortinget.
Budsjettnemda for jordbruket og Totalkalkylen
I totalkalkylen for 2010 og 2011 med budsjett for 2012 står det at:
«Totalkalkylen for jordbruket, inkludert det normaliserte regnskapet, utarbeides årlig av
Budsjettnemnda for jordbruket. Totalkalkylen viser totalverdiene som skapes i norsk
jordbruk ved utnyttelse av jordbrukets produksjonsfaktorer. […]
På grunnlag av produksjonsinntekter, kostnader og budsjettoverføringer beregnes ulike
resultatmål for verdiskapningen i jordbruket. Videre tallfestes antall jordbruksbedrifter,
arbeidsforbruket, areal og avlinger, husdyrbestander og husdyrytelser.»
Akkurat som i lønnsforhandlingene mellom LO og NHO, bruker man et eget organ som danner
tallgrunnlaget for forhandlingene. Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) er dette organet og
utarbeider Totalkalkylen som man forhandler på bakgrunn av.
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
15
MATVAREBRANSJEN
Matvareindustrien
Den norske matvareindustrien er en samling bedrifter som avtar norske og utenlandske
råvarer og bearbeider dem til ferdige produkter. I Norge er denne industrien en av de største på
fastlandssiden med over 40 000 ansatte. De viktigste bransjene er





Kjøttvarebransjen (Nortura, Fatland, Cardinal Foods, etc.)
Meierivarebransen (Tine, Synnøve Finden, Q-meieriene, etc.)
Frukt- og grønnsaksbransjen (Bama, Hoff Norske Potetindustrier)
Korn- og fôrbransjen (FK, FKRA)
Drikkevarebransjen, m.fl.
Ulike deler av matvarebransjen er beskyttet mot utenlandsk konkurranse i ulik grad, alt etter
hvilket produkt som produseres. Drikkevarebransjen er til eksempel mye mer eksponert overfor
internasjonal konkurranse enn produksjonen av melk. Produktene de tradisjonelle
samvirkebedriftene lager, er som regel beskyttet av tollvernet, f.eks. melk, kjøtt og egg. Andre
deler av matvareindustrien faller under den såkalte RÅK-ordningen (se kapittel om EU), der
produsentene blir kompensert for det høyere prisnivået på norske råvarer i forhold til
utenlandske. Dette er for å sikre at konkurransen foregår på foredlingen og ikke råvaretilgangen.
Deler av matvareindustrien og landbruket lever i et gjensidig avhengighetsforhold. Landbruket
behøver noen som kan avta varene det produserer og matvareindustrien behøver tilgang på
råvarer. Derfor er matvareindustrien avgjørende for opprettholdelsen av norsk landbruk.
Salgsleddet
Verdikjeden for mat ender i salgsleddet. Her blir de ferdige produktene solgt direkte til
forbrukerne gjennom et eller flere av hovedsegmentene i markedet:
Dagligvarehandelen
Dagligvarehandelen domineres av fire store aktører (markedsandel i parentes): NorgesGruppen
(40 %), Coop (24 %), Rema 1000 (21 %) og Ica (14 %). Markedskonsentrasjonen gjør at kjedene
får en betydelig fordel i forhandlinger om innkjøpspriser i den såkalte 'høstjakta'. Med fire store
leverandører vil en avtalestopp fra minst én aktør ha store konsekvenser for
foredlingsbedriftene.
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
16
Markedsandeler
Kilde: NOU(2011:4) Mat, Makt og avmakt
Ica
14 %
NorgesGrup
pen
41 %
Rema 1000
21 %
Coop
24 %
Kjedene benytter også det som kalles 'egne merkevarer' (EMV). De kontrollerer oppskrift og
merke for disse produktene, mens produksjonen foregår hos de samme leverandørene som for
de regulære produktene. EMV plasseres som regel i det billigste markedssegmentet og utgjorde i
2010 11, 8 % av handelen. Matkjedeutvalget peker på EMVs strategiske funksjon der målet er å
redusere de tradisjonelle merkevarenes markedsandel gjennom integrasjon bakover i
verdikjeden. Det vil si at kjedene utvider sin aktivitet til å omfatte produksjon, et ledd bakover i
verdikjeden.
Servicehandelen
Bensinstasjoner og kiosker. NorgesGruppen og Reitan Servicehandel dominerer markedet med
omkring 40 % hver.
Storhusholdning
Innkjøp til storkjøkken, etc. NorgesGruppen har betydelige andeler også her.
ULIKE TYPER LANDBRUK
I landbruket skiller man mellom konvensjonelt, økologisk og biologisk-dynamisk landbruk.
Økologisk landbruk er en driftsform hvor det settes spesielle krav til produksjonen, da man for
eksempel ikke bruker kunstgjødsel eller sprøytemidler, og har strengere krav for dyrevelferd. Det
økologiske landbruket drives etter fire prinsipper: helseprinsippet, økologiprinsippet,
rettferdighetsprinsippet og varsomhetsprinsippet.
De biologisk-dynamiske gårdsbrukene kontrolleres etter det økologiske regelverket, men må
også tilfredsstille det internasjonale regelverket for biologisk-dynamisk drift. Dette sier blant
annet at hele garden må drives biologisk-dynamisk (ingen parallellproduksjon), det skal være
allsidig produksjon med husdyr på gården og gården skal i stor grad være selvforsynt med både
fôr og gjødsel.
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
17
SELVFORSYNINGSGRAD,
DEKNINGSGRAD OG
SELVFORSYNINGSEVNE
Det er en del forvirring knyttet til de ulike målene for nasjonal produksjon og forbruk av
matvarer. Formålet med kapitlet er å definere de ulike begrepene.
Selvforsyningsgrad
Selvforsyningsgraden angir hvor stor andel av engrosforbruket av matvarer
(regnet på energibasis i kalorier) som kommer fra norsk produksjon og kan per definisjon ikke
overstige 100 %. Graden vil variere fra år til år på grunn av priser, kvalitet og størrelse på
innhøstingen. Det korrigeres ikke for import og eksport av matvarer. Det betyr at eksport av ost
og fisk ikke regnes med, ei heller import av kraftfôrråvare o.a. innsatsfaktorer som maskiner, etc.
Selvforsyningsgraden gir sådan ikke et helt nøyaktig bilde av mulighetene for å dekke
matvarebehovet ved innenlandsk produksjon.
NILF har foretatt beregninger over selvforsyningsgraden korrigert for import av fôrråvarer, og
(som forventet) kommet frem til at den er lavere enn uten import (39,1 % med import, 46 %
uten i 2010).
Dekningsgrad
Total norsk produksjon i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer, eller norsk forbruk pluss
eksport minus import i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer. Dekningsgraden ligger
normalt en del høyere enn selvforsyningsgraden og er tallfestet til ca. 75 %. Det er viktig å være
klar over at målet ikke tar hensyn til import av kraftfôr i husdyrproduksjon eller andre
innsatsfaktorer til bruk i fiskeriene og jordbruket. Heller ikke dekningsgraden gir et fullgodt bilde
av selforsyningsevnen da kostholdet kan legges om i kriseperioder for bedre utnyttelse av
ressursene. For eksempel vil en midlertidig overgang til økt andel planteprodukter reversere mye
av energitapet i forbindelse med produksjon av animalske produkter, noe som øker tilgjengelig
mengde kalorier. Helsedirektoratet anslår at selforsyningsevnen dag ligger over dekningsgraden.
Selvforsyningsevne
Selvforsyningsevnen er definert som mulig tilgang på mat ved avsperring fra internasjonal handel
i forhold til nødvendig tilgang på mat ved avsperring (Brunstad m.fl. 1995). Som nevnt vil
selforsyningsevnen normalt være høyere enn dekningsgraden. Dette kommer hovedsakelig av to
årsaker: For det første kan vi øke konsumet av mat vi produserer relativt sett mye av og redusere
det vi produserer relativt sett lite av (uformelt sagt: spise mer potet, mindre sjokolade). For det
andre kan vi, som tidligere nevnt, vri kostholdet mot en større andel planteprodukter slik at
kaloriene i jordbruket utnyttes bedre. I praksis betyr det økning av planteprodukter og reduksjon
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk
18
av animalske produkter i kostholdet. Per i dag foreligger det ingen offentlige beregninger av
selvforsyningsevnen som vanlige borgere med normal informasjonstilgang kan fremskaffe.
En viktig forutsetning ved selvforsyningsevnen er at produksjonsapparatet kan omstilles. Det
betyr at kunnskap, areal, dyr og kapitalutstyr (fjøs, traktorer, etc.) må være i stand til å
fremskaffe det varegrunnlaget man behøver raskt nok.
Kilder / Videre lesning
Aanesland N., O. Holm (2006): Jordbrukspolitikken – moden for reform. Civita-rapport.
Brunstad, R., I. Gaasland, E. Vårvik (1995): Utvikling eller avvikling? Norsk landbruk ved et veiskille.
Bull E. (1979): Norge i den rike verden 1945-1975 bind 14 i Knut Mykland (red.) Norges Historie. Cappelen
Cochrane W.W. (1958): Farm prices: Myth and reality. University of Minnesota Press
Felleskjøpet (2013): http://www fk.no/markedsregulering/markedsordningen
Helsedirektoratet (2011): Utviklingen i norsk kosthold: Matforsyningsstatistikk og Forbrukerundersøkelser
Hval N.J., P.C. Rålm (red.) (2012): Mat og industri 2012, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning.
Meld. St. 9 (2011-2012): Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords, Landbruks- og matderpartementet.
Nei til EU (2012): Vett nr. 2-2012: Hva gjør EØS med landbruket? Hvordan EØS-avtalen endrer bondens hverdag og det
norske matfatet.
Norges Bondelag (2013): Jordbruksoppgjøret 2013 – Nye muligheter! Studie- og høringsmateriell
NOU (2012:2): Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU.
NOU (2011:4): Mat, makt og avmakt.
Statens landbruksforvaltning (2013): Veiledningshefte: Søknad om produksjonstilskuddi jordbruket og tilskudd til avløsning
ved ferie og fritid.
Stai E. L., S. A. Lie (2012): En nasjon av kjøtthuer: Ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk. Forlaget Manifest.
Steen A. (1988): Landbruket, staten og sosialdemokratene: en komparativ studie av interessekonflikter i landbrukspolitikken
i Norge, Sverige og England 1945-1985. Universitetsforlaget.
Tufte, T. (2012): Stagnasjon i norsk produksjon – importvolum i vekst, Rapport 4-2012, Agrianalyse
http://www.nortura.no
http://www.wto.org
Norsk landbruk på 123 – Alliansen ny landbrukspolitikk