Transcript Norges mest utskjelte arbeidere

10
NYHETER
Torsdag 5. desember 2013
KLASSEKAMPEN
NYHETER
KLASSEKAMPEN
Torsdag 5. desember 2013
11
Paul Bjerke
PAULI ORD
«Alle» er for redusert oljetempo.
Det hjelper lite.
Olje
Tirsdag kom først Pisa-undersøkelsen som viser 1) at
STREIK: Norsk Transportarbeiderforbund krever tariffavtale ved
Risavika havn utenfor Stavanger.
norske femtenåringer er omtrent like flinke som alle
andre europeiske barn i lesing og rekning og 2) at de
er omtrent like flinke som for tre år siden. Disse
strengt tatt beroligende fakta skapte «sjokk» og
mediestorm. Deretter kom Holden III-utvalgets
rapport. Den medførte mindre oppstuss, men burde
ha vakt vesentlig mer debatt enn Pisa-selvfølgelighetene. For høflig bortgjemt på side 127 heter det at
flere forhold taler for «at det er ønskelig med en
forsiktig utsettelse av deler av ny (olje)aktivitet, slik
at petroleumsressursene kan utnyttes bedre og at
etterspørselen mot leverandørindustrien kan
strekkes over et lengre tidsrom».
Formuleringen er forsiktig, men innholdet er
oppsiktsvekkende. Holden-utvalget består nemlig av
alle de store organisasjonene i norsk arbeidsliv (LO,
NHO osv) samt representanter for Finansdepartementet
og Statistisk Sentralbyrå. I
klartekst ber altså denne
samlingen av tungvektsorganisasjoner om at utvinningstempoet reduseres.
«Det er ikke nytt
at de fleste fagøkonomer mener
at tempoet i oljesektoren er for
høyt»
KREVER TARIFF: Steinar Hoffstuen (t.v.) og Roar Langgård jobber i Oslo Losse- og Lastekontor. De er i konflikt med Oslo Havn om klausulen i tariffavtalen som gir dem fortrinnsrett til lossing og lasting fra skip.
GIR SEG IKKE: Steinar Hoffstuen har jobbet på havna hele sitt
voksne liv.
Bryggesjauerne blir kalt «ineffektive monopolarbeidere» fordi de vil beholde tariffavtalen:
Norges mest utskjelte arbeidere
STORMENS ØYE:
Anklagene hagler
mot bryggearbeiderne og deres
tariffavtale. Selv
mener de den
trengs for å hindre
sosial dumping.
ARBEIDSLIV
Av Pål Hellesnes (tekst) og
Monica Larsen (foto)
– Hvis Oslo Havn er smarte,
setter de seg ned nå og snakker med oss på normalt vis. Vi
har en avtale, den kan de ikke
bare komme og si at de ikke
vil følge, sier bryggesjauer
Steinar Hoffstuen.
Hoffstuen jobber sammen
med 36 andre havnearbeidere
i Oslo Losse- og Lastekontor
(OLLK). Det har han gjort siden 1999. Men han har jobbet
på havna hele sitt voksne liv,
først med å kjøre lastebil, så
med å kjøre truck. Han kunne
ikke tenke seg noe annet.
– Jeg er ikke laget for å sitte
på et kontor, sier han.
Hoffstuen og hans kolleger er
gjenstand for en svært hissig
konflikt med dem som driver
havnene. Kjernen i striden er
den spesielle avtalen som regulerer havnearbeidet.
Tariffavtalen for havnearbeidere har en klausul som
innebærer at arbeidere fra lokale Losse- og lastekontor,
drevet av de ansatte, har fortrinnsrett til all lossing og lasting fra skip. I praksis har
havnearbeiderne enerett på
arbeidet, også i Oslo Havn.
Det er denne avtalen LO nå
bruker boikott og streik for å
få på plass i Risavika havn
utenfor Stavanger. Og det er
den avtalen som er under an-
FAKTA
Havnekonflikten:
n Norsk Transportarbeiderfor-
bund krever tariffavtale ved
Risavika Havn utenfor
Stavanger, som vil gi fortrinnsrett til organiserte bryggearbeidere i losse- og lastearbeid.
Siden 1. november har
forbundet organisert boikott av
havnen. 7. desember blir
Tromsø havn og Mosjøen havn
tatt ut i sympatistreik.
n I Oslo Havn har de samme
tariffavtale. Oslo Havn KF er
kritisk til hvordan den fungerer.
grep i Oslo. Ledelsen i Oslo
Havn KF har kalt bryggesjauerne «gamle kommunister»
og «monopolarbeidere», og de
blir anklaget for å ødelegge
for sjøtransporten fordi de er
så dyre i drift.
– Vi har en fortrinnsrett i
avtalen, og den vil de gjerne
bli kvitt. Fortrinnsretten gjør
at vi har en normal inntjening
på det vi driver med, så vi ikke
bare må stå med lua i hånda,
sier Hoffstuen.
Nytt selskap
For å komme rundt havnearbeidernes fortrinnsrett har
Oslo Havn KFs styreleder
Bernt Stilluf Karlsen varslet
at de vil etablere et terminalselskap, og at de som skal utføre lossing og lasting skal bli
direkte ansatt i det selskapet,
i stedet for dagens ordning.
– I dag er det fire parter involvert om man skal losse eller laste en container: Terminaloperatøren med sine ansatte, rederiet med sine ansatte på skip, OLLK, og Oslo
Havn med sine kranførere.
Når vi nå lager et terminalselskap innbyr vi til å redusere
antall aktører fra fire til tre,
ved at dagens terminalarbeidere og kranførere går inn i
ett og samme selskap. Så mener jeg at det er rasjonelt at
oppgavene OLLK i dag løser,
inngår i samme selskap. Da
vil vi tilby dem fast jobb og
fast arbeidstid i samme sel-
skap, sier Karlsen.
– Men så lenge bryggearbeidernes fortrinnsrett står ved
lag kan dere ikke sette andre
til å losse og laste?
– De har fortrinnsrett, og
fortrinn betyr at du først skal
spørre de som er organisert i
et losse- og lastekontor. Så er
spørsmålet: Hva er resultatet
hvis OLLK ikke kan? Er det
fornuftig at båten må ligge til
OLLK kan, gitt at andre står
klare og som er organiserte
terminalarbeidere? Da vil alle
si at det ikke er fornuftig.
– Men hva vil dere gjøre for
å endre på fortrinnsretten?
– Vi gjør ingenting, Oslo
Havn er en tilrettelegger. Vår
påpekning er at løsningene
arbeidsgivere og arbeidstakere har vært i stand til å bli enige om, gir lite fleksible og
kostbare løsninger. Det bør de
rydde opp i.
Hoffstuen og hans kolleger
er skeptiske til forslaget.
– Jeg spør meg: Hvem skal
gjennomføre losse- og lastearbeidet om bord på skipene?
Jo, det blir de ansatte på skipene. Det er gjerne filippinere, og de får ikke betalt for det
arbeidet. Det kaller jeg sosial
dumping, sier han.
– Så de blir pålagt å gjøre
dette gratis?
– De sier selv til oss at de
ikke får ekstra betalt for det.
Og hvis de ikke vil gjøre det,
risikerer de å ikke få nye oppdrag seinere. Så de er redde
for å si fra.
Ikke liv laga
NHO logistikk og transport er
part i avtalen som gir havnearbeiderne fortrinnsrett. Administrerende direktør Tom
Rune Nilsen vet ikke om de
vil forsøke å fjerne fortrinnsretten i vårens tariffoppgjør.
– Tariffoppgjøret er kort,
dette krever en lengre dialog
som kan finne gode løsninger.
Så langt har motparten svart
med diktat, sier han.
Han mener dagens ordning
er problematisk.
– De sager over sin egen
grein ved at de ikke ser at noe
kan forbedres. Den ene havnen etter den andre vil tape i
konkurransen, og havnearbeiderne desimeres. Slik de holder på er det spørsmål om det
er liv laga for flere av disse
havnene.
Bryggesjauerne er uenige i
at de jobber ineffektivt.
– Du får ikke noe mer effektiv måte å jobbe på. Vi har
ikke noen skiftordning, vi står
til disposisjon hele døgnet. Vel
er mye basert på frivillighet
om kveldene og i helgene,
men det er alltid noen som
stiller opp, og som vil tjene litt
ekstra. Det er åpent 24 timer i
døgnet, og det ville vært mye
dyrere for et firma å ansette
folk til å jobbe på de premissene, sier Roar Langaard, en
av Hoffstuens kolleger.
– Vi jobber 364 dager i året.
1. mai har vi faktisk sagt at det
er stille, men julaften, nyttårsaften og så videre jobber vi,
legger Hoffstuen til.
Havnearbeiderne har trolig
landets mest omdiskuterte
lunsjpause. I en halvtime
hver dag har de felles lunsj.
Det har Bernt Stilluf Karlsen i
Oslo Havn sagt (i Dagens Næringsliv) at fører til at «alt arbeid stanser», og at havna
«mister cirka 25 prosent av
kapasiteten til godshåndtering hver dag». Det mener
Hoffstuen er feil.
– Det eneste som stopper er
skipskrana, som løfter fra båten til kaia. Resten av kaia, og
utlevering til lastebil og slikt,
går sin normale gang. Krana
stopper i en halvtime.
– Kunne dere organisert
lunsjen på en annen måte?
– Ja. Vi har tilbudt dem det,
og det ville de ikke ha. Vi kan
bemanne opp med én til og
spise på skift, så ville det gått
kontinuerlig. Men det ville de
ikke, det ble for dyrt. I stedet
vil de redusere antall fast ansatte, samtidig som vi ligger
på rundt ti prosent innleid arbeidskraft fordi vi er for få.
[email protected]
Det vil neppe skje. Det er
nemlig ikke nytt at de aller
fleste fagøkonomer mener at
tempoet i oljesektoren nå er
(altfor) høyt. Det driver opp lønnsnivået hos leverandører, «smitter» andre bransjer og svekker den
hellige konkurranseevnen. Det tapper annen
industri for folk, truer sikkerheten på sokkelen og
plasserer Norge blant verstingene i den internasjonale klimakampen. (Regnestykkene tilsier at nesten
halvparten av all påvist gass og olje må bli der den er
hvis klodeoppvarmingen skal holdes under kontroll).
Likevel gir både den avgåtte og den nyinnsatte
regjeringa absolutt full gass (sic) i leting og utvinning. Man åpner det som fins av felt (med unntak for
det politiske symbolområdet Lofoten). Staten er
faktisk så ivrig etter å holde aktiviteten oppe at
oljeselskapene får refundert 78 prosent av utgiftene
til leteboring fra statskassa. Så på dette punktet
lukker de herskende sjiktene i Arbeiderpartiet og
Høyre øyne og ører.
Hvorfor? Det har sjølsagt betydning at Statoil har
en årsomsetning som tilsvarer det norske statsbudsjettet og at svært mange nordmenn lever (godt) av
olja og dens ringvirkninger.
Men det er mulig å antyde
at viljen til å lete og utvinne
olje og gass i for høyt tempo
kan ha to andre, dypere
årsaker. For det første; Den
indre kjerna i storkoalisjonen, som sørger for at vi er
den lydigste gutten i
Nato-klassen, vil framstå
som en trygg, vennligsinnet og pålitelig leverandør
av gass til Europa. For det
andre: Den samme indre
STOR VILJE: Oljeutvinning.
kjerna tenker - etter alt å
dømme – slik: Oljen kan
være verdiløs om 50 år. Enten har verden innsett at
den ikke kan slippe ut mer CO2. Eller så har Kina og
Tyskland gjennomført den grønne vendingen. Eller
så stanser veksten i BRIK-landene. Eller så blir USA
selvforsynt med energi gjennom skifergass og
miljøtiltak. Eller så skjer alt på en gang.
Da gjelder det å pumpe mens det ennå er tid - og
gjøre om oljelagrene til en gigantisk børsformue før
det er for seint.
Paul Bjerke
[email protected]
Paul Bjerke er forsker ved De Facto kunnskapssenter og førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda. Han skriver i Klassekampen hver
torsdag.