Transcript Bonneville_ Klaveness

M/S Bonneville. 1961 - 1963.
Jeg fikk min eksamen fra Oslo tekniske skole som radiotekniker 24.6 kl. 1100 og giftet meg
med Liv kl. 1600 samme dag. Vi hadde fått lovnad om tomt og ønsket å bygge oss hus, men
etter 2 års skolegang var det nødvendig å legge seg opp egenkapital. Vi bestemte oss for å ta
hyre og spare penger til huset.
Vi søkte jobb hos Klaveness og fikk hyre på m/s Bonneville fra 15. august.
Denne båten var bygd i Amsterdam i 1950 og var på jomfrutur i Oslo samme år. Den gang
sto jeg på kaia som 16-åring og beundret den flotte båten, og drømte meg til fjerne land.
Bonneville gikk nå i Klaveness Line som jeg kjente godt fra min tid ombord i m/s Castleville
og m/s Bougainville. Den gang jobbet jeg på dekk, men nå skulle jeg være
telegrafist/sekretær. Liv fikk jobb som salongpike.
Vi reiste med fly til New York via Island og fikk noen timers hvile på Sjømannshjemmet i
New York før vi reiste videre med fly over til Los Angeles. Rederiet valgte den billigste
flyturen via sørstatene med 12 mellomlandinger. To døgn etter avreise fra Fornebu, landet vi
helt utslitte i Los Angeles. Båten var ikke kommet ennå, så vi overnattet på hotel Harcienda i
San Pedro.
Det er vanlig at du går et par dager sammen med avtroppene telegrafist før han forlater skipet,
men han hadde allerede reist hjem da jeg kom ombord. Det ble derfor ganske tidkrevende å
sette meg inn i jobben. Radiostasjonen var av samme type som på Leoville og det tekniske
var derfor ikke noe problem. Selv om sektrærarbeidet var mye likt det jeg hadde arbeidet med
på Leoville, så ble det mye ekstra arbeide med å sette seg inn i hyreregnskapet med bilag, etc.
Skipperen kjente jeg fra før. Han var ombord i Hopeville og Castleville da jeg var der. Han
kjente meg igjen og vi gikk fint sammen.
Bonneville kom fra Østen og skulle nå opp og ned Vestkysten før den igjen gikk til Østen.
Jeg hadde min bror i Vancouver og det var hyggelig å se han igjen. Han reiste fra Norge i
1955 og skulle være borte et par tre år, men han giftet seg og ble fastboende i Vancouver.
Vi møttes derfor regelmessig ved anløp av Vancouver hver 4. måned og hadde det hyggelig
sammen. Han holdt selskap for oss, så vi ble kjent med mange av hans norske venner der.
Jeg har tidligere fortalt om Klaveness Line og dens faste anløpshavner, så jeg skal bare
fortelle om spesielle hendelser i de 5 rundturene vi var ombord.
Etter den første turen på Østen feiret vi jula i San Pedro og nyttårsaften i San Francisco.
På nyttårsaften hadde vi fint selskap ombord og etterpå gikk vi på en skandinavisk fest oppe i
byen. Der var det stor stemning og kl. 2400 gikk alle ut i Market Street som var full av
feststemte mennesker. Det var intet fyrverkeri da det var forbudt p.g.a. brannfaren.
Vi fikk ny Skipper fra Nord Møre før vi forlot Vestkysten. Det var en stille og rolig kar som
jeg satte stor pris på.
1962.
Maskinsjef og stuert hadde sine rapporter som skulle leveres Rederiet til bestemte tider. Det
var ikke alltid de leverte det de skulle i rett tid, og da ble jeg bedt om å hjelpe med
maskinskrivingen..
Stuerten førte regnskap over kostøre ombord. Alle innkjøp ble summert kvartalsvis og
summen ble delt på antall persondager. Jeg måtte beregne antall mannskaps- og
passasjererdager i kvartalet. Alt skulle inn på et maskinskrevet skjema. Jeg husker vi hadde
1
kostøre på ca. kr. 10 pr. person pr. dag. Rederiet sendte ut lister som viste kostøre på alle
sine båter. Det varierte fra ca. kr. 8 til kr. 12. Det ble godtatt at båter med passasjerer lå noe
høyere enn de øvrige. Hvor provianten ble kjøpt inn hadde også betydning. De som hadde
det laveste kostøre fikk nok en stjerne i Rederiet.
En del vaksinasjoner varte i bare 6 måneder og ettersom våre rundturer tok 4 måneder, ble vi
av praktiske grunner vaksinert hver tur av en norsk lege i San Francisco. Jeg bisto legen med
å føre inn dataene i vaskinasjonsattesten for hver enkelt og stemple dem. Legen kunne derfor
bare sette sprøyter og til slutt signere. På den måten sparte han mye tid. Det var rart å se
hvordan selv den største og kraftigste mannen kunne bli skjelven av en liten sprøyte, mens
den lille puslete ikke reagerte i det hele tatt. Vi er forskjellige.
Vi hadde vanligvis fullt belegg med passasjerer fra San Francisco til Manila. Noen var
rundpassasjerer, dvs. de var ombord i 3 måneder. Andre gikk av i Singapore og reiste videre
til Europa. Det var mest pensjonister som ofte solgt alt de hadde i USA og dro på ett års
utenlands tur. Hvis de kjøpte nytt hus innen ett år behøvde de ikke betale skatt. De fortalte at
uten utgifter hjemme, dekket inntektene reisen rundt i verden. Det var to salongpiker som
delte arbeidet på omgang, med en uke i spisesalen og neste uke lugarene. Det kunne være
lange arbeidsdager, men når vi lå i havn hadde de ofte fri.
Vi hadde også en del militære familier som skulle besøke sine kjære som var stasjonert ett
eller annet sted i Østen. De som var ombord i 3 måneder ble som regel litt matleie på slutten,
men de fleste var hyggelige. Den vanlige rutinen til passasjerene var at de samlet seg til noen
drinker i god tid før middag kl. 18. De la seg tidlig og sto opp ved 6-tiden for en spasertur på
dekk. Vårt lille badebasseng som ble montert på dekket var også en god adspredelse for
mange.
Under bading på vei over Stillehavet fikk 3.maskinisten skuldra ut av ledd og det var fryktelig
smertefullt. 1.styrmannen forsøkte å få den på plass igjen uten å lykkes. Det skal trening til å
gjøre dette.
Vi hadde ennå en uke igjen til Manila og det gjaldt å få legehjelp så for som mulig. Vi var
ikke så langt unna Wake Island, hvor det var en amerikansk militærbase. Jeg kontaktet dem
for å få legehjelp, men etter som vi måtte ha tillatelse fra øverst kommandere for
Stillehavsflåten på Midway, så varte det noen timer før vi fikk klarsignal. Været var pent og
vi la oss i god avstand utenfor innløpet til basen. Etter en tid kom doktoren ut til oss i en
mindre båt. Maskinisten ble tatt i land og skuldren kom på plass. Han ble senere sendt til
Manila med fly og stod på kaia når vi ankom en uke senere.
Turene til Østen ble rutine, men en gang var vi nær et havari. Vi lå like utenfor Sandakan på
Nord Borneo og lastet store tømmerstokker fra den tropiske skogene der. Været var fint og vi
lå til ankers med ett anker ute. Plutselig kom et voldsomt uvær med sterke vindkast.
Tømmeret som lå i lenker ved skipsida kom i drift og etter hvert kom også skipet i drift. Vi
drev mot et rev. Vi fikk startet opp maskinen og bakket med ankeret på slep. Jeg sto til rors
og så revet, som lyste opp i sjøen, nærme seg. Det var så vidt vi sneiet unna. Hadde vi truffet
revet ville ror og propeller blitt ødelagt og vi hadde sikker også fått skader på skroget.
Vinden løyet av like fort som den hadde kommet. Det ble stor virksomhet for å hente inn
tømmeret igjen, men alt gikk bra til slutt. Skipperen skrev en rapport til Rederiet som svarte
med en skikkelig overhøvling fordi han ikke hadde ankret opp med begge ankrene. Det var
nok ikke alltid like lett å være skipper.
Under lasting av kopra på Filippinene hadde jeg daglig kontakt med Agentens radiostasjon i
Manila. Der fikk vi ordre om hvilke havner vi skulle laste og hvor mange tonn.
2
Kommunikasjonen foregikk på radiotelefoni på kortbølge etter avtalte møtetider. Når vi
anløp Manila pleide jeg å besøke telegrafistene der, da stasjonen lå like ved kaia. De
filippinske telegrafistene var dyktige og alltid hyggelig å ha med å gjøre.
Det hendte noen ble akterutseilt på Østen. Avgangstiden ble oppført på tavla på gangveien.
Som regel var den oppførte tiden noe optimistisk, da det gjaldt å komme seg av gårde raskest
mulig etter at sjauerne var ferdig med lasting eller lossing. På mindre plasser hendt det at jeg
fikk beskjed om å få gutta ombord når avgangstiden nærmet seg. De satt som regel på ei
sjappe i nærheten og hadde det hyggelig med piker, vin og sang som det heter. Det var ikke
så populært å fortelle dem at nå måtte de komme ombord, men det gikk som regel bra. De
som ble akterutseilt måtte ta fly til neste anløpshavn hvis det var mulig, eller så ble de
avskjediget og avmønstret. Noen steder tillot ikke myndighetene at de gikk i land, og de ble
derfor sendt hjem.
En gang i Hong Kong ble skipet lastet ferdig før den opplyste tiden på gangveien. Vi var en
gjeng som var på land og vi kom ikke ombord før oppgitt avgangstid. Skipet måttet derfor
vente i flere timer på oss. Nå var det slik at de ikke hadde lov til å gå uten telegrafist, så jeg
kunne ikke bli akterutseilt. De andre følte seg trygge når de var sammen med meg.
Det var alltid hyggelig å dele ut posten når vi hadde vært lenge i sjøen. Alle håpet på brev
hjemmefra. Aviser var også viktig, men nyhetene ble ofte gamle. I de siste årene jeg var ute
så kom det en ukeavis som het ”Nytt fra Norge”. Den hadde de viktigste nyhetene og var
trykt på tynt papir for lav vekt og flyforsendelse. Den ble veldig populær, da den ga oss ferske
nyheter.
Jeg må også nevne sjømannsprest Leif Aagård i Hong Kong. Han var et friskt pust når han
kom ombord, alltid like blid. Han elsket kjøttkaker i brun saus og stuerten passet på å ha
denne menyen når vi kom til Hong Kong.. Han var på bølgelengde med de fleste.
Jeg brukte mye av fritiden ombord til å ta brevkurs fra NKS. Matematikk interesserte meg og
jeg tok derfor kurs i høyere matematikk basert på realartium. Jorda er en kule og jeg
imponerte styrmennene med å regne ut korteste avstand mellom Hong Kong og San Pedro,
ved hjelp av formelen for avstanden mellom to punkter på en kuleoverflate.
Etter som vi skulle bygge hus når vi kom hjem tok jeg kurs i husbygging med Ytong som
materiale. Det fikk jeg mye glede av. Jeg tok også kurs sammen med Liv i ”Husets Interiør”
som behandlet møblering, tekstiler og farger. Dette kom også godt med når vi skulle innrede
huset..
1963.
Vi hadde bestemt oss for å dra hjem i mai måned og jeg sendte brev til Rederiet fra Hong
Kong at vi ønsket avmønstring i San Pedro ca. 20.mai.
I Hong Kong og Singapore fikk vi sydd klær og vi kjøpte middagservise og kamfertre kiste
som vi sendte hjem med båt. Det var den gang obligatorisk at en sjømann hadde med
kamfertre-kiste hjem. Disse kistene var egentlig av teaktre med fine utskjæringer, mens de
innvendig var de kledd med kamfertre for å holde møll og andre innsekter borte. Kamfertreet
utsondret en sterk men behagelig lukt som ikke insektene tålte. Kassene vi sendte hjem, kom
frem uten skader.
Nå var reglene for fri hjemreise 18 måneder også fra Vestkysten av USA. De som mønstret av
ble vanligvis sendt hjem med fly. Det var et unntak fra denne bestemmelsen. Hvis båten
skulle til en havn som ga billigere hjemreise innen 6 måneder så kunne hjemreisen utsettes.
3
Hyresjefen på Rederiet var tydeligvis oppsatt på å spare penger. Da vi ankom San Pedro 17.
april fikk jeg beskjed om å gå ombord i T/s Queensville som kom fra Japan og skulle til New
York via Venezuela. Telegrafisten på Queensville skulle overta min jobb. Jeg protesterte på
avgjørelsen, men etter konferanse med Sjømannsforbundet, måtte jeg finne meg i at det var
lovlig. Jeg hadde planlagt å besøke min bror i Vancouver for siste gang, men det ble det ikke
noe av.
Det er mye å sette seg inn i når en kommer ombord i en ny båt. Queensville hadde
radiostasjon fra Standard, men det tekniske var ikke noe stort problem for meg.
Sekretærarbeidet tok derimot mye tid. Tollistene i Venezuela skulle skrives på spansk og det
var arbeidskrevende. Jeg brukte gamle tollister som underlag i tillegg til ordboka, så det gikk
på et vis. I Venezuela kunne en ikke stole på tollerne. Hvis de ikke fikk det som de ville, så
kunne de henge seg opp i detaljer og gi båten store bøter. Ved anløp av Maracaibo i
Venezuela kom det ca. 20 tollere ombord. Skipperen hadde utstyrt meg med en kasse
sigaretter og jeg leverte en kartong til hver av tollerne. Klareringen gikk derfor greit.
Kostnadene for sigarettene var en liten pris å betale for en rask klarering. Jeg fikk ikke noe
godt inntrykk av Venezuela, men tiden var for kort til å bli kjent med landet. En ting var
sikkert, korrupsjonen florerte.
Fra Venezuela gikk turen nordover gjennom stredet mellom Cuba og Haiti til New York. Da
vi passerte Guantanamo basen ble vi oppkalt på morselampe av amerikanerne. Hver gang
morselampa skulle benyttes ble jeg tilkalt. Det var som regel rutine med å oppgi navn,
hvilken havn du kom fra og bestemmelsestedet. Styrmennene hadde lært seg morse, men med
få unntak kviet de seg for å bruke morselampa.
I New York mønstret vi av 17. mai. Telegrafisten som skulle overta hadde vært lenge
hjemme på ferie og ventet bare på å komme ombord igjen. Han hadde vært klar til å gå
ombord i San Pedro. Vi reiste hjem 17. mai med SAS i en ny DC8 til København. Alle
snakket om det nye flott flyet som tok over 100 passasjerer som gikk direkte til København
uten mellomlanding. Vi kom hjem til Oslo en grå og kald dag. Denne våren var ekstra sen og
det var ikke et grønt blad å se på trærne, men det var godt å komme hjem igjen etter 21
måneder. Klaveness var et bra rederi, men jeg ble litt snurt med hensyn til hjemreisen.
Med dette var min karriere til sjøs over. Hensikten med den siste båten var å spare penger.
Liv og jeg sparte til sammen kr. 60.000 og det var tilstrekkelig til det huset vi bygde året etter.
Litt om mitt liv etter sjøen.
Jeg jobbet 3 år på Nera med TV-sendere som ble plassert på fjelltoppene rundt om i Norge.
Deretter fortsatte jeg på Tandberg Radiofabrikk med produksjonen av sort/hvitt TV og senere
farge-TV.
Fra 1979 fortsatte jeg i Tandberg Data med dataprodukter til jeg gikk av med pensjon i 1998.
Jeg var så heldig å få reise mye i jobben og jeg besøkte mange av de kjente stedene i Østen og
USA, så jeg fikk se de store endringene som skjedde i havnebyene.
Overgangen fra stykkgods til containere gjorde de gamle linjebåtene umoderne og de gamle
havneanleggene ble det ikke lenger behov for. Nye containerhavner som trengte mye kaiplass
ble lagt i utkanten av de store byene. Mange av de gamle havnene som lå nær sentrum er
bygd om til forlystelsesområder og forretningsbygg som f.eks. Aker Brygge.
Etter at vi ble pensjonister, har vi reist til alle verdens kanter. Erfaringene fra tiden til sjøs
4
har vært til god nytte når en skal ta seg fram i fremmede byer. Vi har vært to turer i Australia
hvor vår eldste datter jobbet en periode som lege. Vi besøkte også New Zealand hvor vi leide
bil i 14 dager og besøkte både Nord-øya og Sør-øya. Vi var en uke på Fiji-øyene hvor vi ble
kjent med en taxi-sjåfør som hadde vært på den norske båten Thor 1 som gikk på vestkysten
av USA og Stillehavsøyene. Han kunne ikke få fullrost nordmenn. På Thor 1 var det ikke
noe klasseskille, sa han.
En vinter besøkte vi de fleste land i Sør Amerika og var i Rio under karnevalet.
Jeg fikk også en tur med ”Christian Radic” som medseiler fra Oslo til Rouen. Desverre fikk
jeg en prolaps i ryggen som reduserte den opplevelsen, men det gikk over etter et par
måneder.
Da jeg fylte 60 år fikk jeg utbetalt kr. 25000 som kompensasjon for pensjonsavgiften jeg
hadde betalt i årene til sjøs. Jeg fikk godkjent 120 måneders fartstid, men trengte 150
måneder for å få minstepensjon. 3 år på Nera ga meg mer pensjon enn 10 år til sjøs.
Jeg angret aldri på at jeg reiste ut i 1950. Årene til sjøs ga meg mye erfaring i
jobbsammenheng. Møte med mennesker fra alle verdens kanter ga også mange fine
opplevelser.
Jeg har tenkt en del på det store ansvaret en skipsfører hadde med føring av skip, mannskap
og last til mange avkroker i vår verden. Det var store verdier de håndterte. Den jobben står
det respekt av. 50.000 nordmenn hadde den gang sine arbeidsplasser på sjøen. Jeg tror ikke
det er mange som er klar over hvilken innsats sjøfolkene gjorde. Valutaen de seilte inn
betydde mye for Norge i oppbygging av landet etter krigen.
Med hilsen
Finn Bjarkø, "[email protected]" tf- 63881542. Ta kontakt hvis du har lyst.
5