Transcript Småbrukerens flukt mot berømmelsen, 1942 – 2012.

1
Småbrukerens flukt mot berømmelsen, 1942 –
2012.
Skrevet i Latin-Amerika, påbegynt den 09.04.2011.
Epoken 1962 - 1964. Utenriksfart.
Jeg dimitterte fra Den Norske Marine sommeren 1962, for å gå ombord i
Osloskipet M/S Jessie Stove i England, nærmere bestemt Newcastle.
Skipet var relativt nytt, en baklader med luker for bulklaster, korn, malm
etc. Skipet hadde ikke kraner eller vinsjer. Besetningen var på 43 mann,
mest norske.
På flyet fra Oslo til Newcastle møtte jeg Sigurd Evandt, som skulle tiltre
som 1.styrmann. Tittelen 1. styrmann ble samme året forandret til
overstyrmann, mens tittelen 3. styrmann ble til 2. styrmann. De fikk
lønnstilleggene via titler. Overstyrmannen med sin nye tittel fikk spise i
salongen sammen med kapteinen og maskinsjefen. Det hette seg at
skipperen ikke likte at maskinsjefen skulle spise i salongen, og at han
derfor ville ha med seg overstyrmannen.
Han refererte hele tiden til sine to sønner, som gikk på Marinens
krigsskole. De skulle bli offiserer. Titlene var viktig for denne
herremannen. Jeg synes å huske at han reiste i uniform.
Vi ble innlosjert på sjømannshotellet i Newcastle, hvor det var flere norske
som skulle ombord i M/S Jessie Stove. Ved frokosten ble det servert
brune bønner, bacon og stekte egg. Hadde man forsynt seg og begynt å
spise, så ble tallerkenen og spisebestikket fjernet så snart de mente man
hadde fått i seg det nødvendigste, de passet altså på at man ikke måtte
forsyne seg mere av frokostbordet. Vi hentet oss nå allikevel nytt bestikk
og tallerken for å ta oss tid med frokosten. Ettersom skipet var i England,
ble stort sett hele mannskapet skiftet. Regelen den gang var 18 måneders
utenriksfart med gratis hjemreise. Kom skipet til Nord Europa kunne man
Side 1 av 45
2
reise hjem noe tidligere. Engelske og franske skip skiftet den gangen
mannskap hver 3. og 4. måned, og de hadde to mannskaper som byttet
på. Andre nasjoner hadde også noe tilsvarende, Norge var på jumboplass
den gangen også.
Ett engelsk pund kostet 20.02 kroner, en kurs som holdt seg slik i flere år.
Jeg skulle inn i en forretning for å kjøpe med en pakke Camel sigaretter og
fyrstikker, men måtte tenke meg litt om, på hva jeg skulle si.
Engelskmennene var ekstremt høflige og hyggelige. Dette var vi ikke vant
med. På pubene kom flere og ville høre hvor vi kom fra. Var vi norske, ble
vi minnet om de norske som hadde seilt i konvoytjenesten og skaffet
England det de trengte under krigen. I Norge ble sjøfolkene betraktet
som lasaroner. Man fikk stort sett ikke arbeide i Norge om man hadde
vært til sjøs. Sjøfolkene fikk heller ikke arbeidsledighetstrygd, slik som
landkrabbene. Senere på 1980-tallet ble det bekreftet i Stortinget at
sjøfolkene ikke hadde rett til gratis sykehus. Det måtte ordnes og betales
av sjømannsforbundet som selvsagt ikke hadde penger. Nytt lovforslag ble
selvsagt godkjent av Det Norske Storting.
Bybussene var den røde toetasjestypen, med askebeger i ryggen på hvert
sete. Det samme tilbudet eksisterte på kinoene, askebeger i ryggen på
stolsetet foran. Taxiene var av den berømte typen vi hadde sett på bilder.
Pubene var noe nytt for poden fra Kvennenget. Eggesmørbrødene fra
Norge var glemt.
Første dagen ombord var noe hektisk. Folk skulle mønstre av på
hyrekontoret i Newcastle, mens de nye som kom ombord skulle tildeles
sine lugarer og arbeidsoppgaver. Regnskapene var delvis avsluttet av den
tidligere telegrafisten, men imot alle tidligere avtaler fra rederiet, reiste
han hjem som en av de første. Han var lovet å bli med til neste havn for å
vise meg regnskapene, kartotekene og de andre arbeidsoppgavene, der
jeg manglet opplæring. Rederikontoret hadde altså lovet meg dette, men
i årene fremover erfarte man at det rederiene lovet, det var ikke til å stole
på. Man fikk livets erfaring den harde og ubekvemme veien, mest på
grunn av uærlige og egoistiske mennesker.
Side 2 av 45
3
Kapteinen Brændvik var nordlending og mest sikkert med erfaring fra
utenriksfarten og konvoytjenesten under krigen. Han drakk en flaske
whisky til dagen og han var ikke vant til å ta seg av byråkratiet. Den
tidligere telegrafisten hadde tydeligvis gjort alt dette, så jeg hadde landet i
vepsebolet. Han og den nye overstyrmann Sigurd Evandt gikk heller ikke i
hop. Etter en tid ble løsningen den at kaptein Brændvik mønstret av og
reiste sammen med sin engelske kone til hjemmet deres i Liverpool. Jeg
husket han kalte henne alltid ”My Love”. Mest sannsynlig var han en av
dem som hadde giftet seg i Liverpool under krigen. Bigamiloven fra
krigens dager tillot norske sjøfolk å gifte seg utenlands, samme om de var
gift og hadde ektefelle og barn i Norge. En nokså merkelig lov fra den
gangen, som så mye annet som ble vedtatt og utført av den norske
regjering. Hva nå en gang Brændvik hadde gjort, det vet vi ikke for
sikkert. Men han nevnte ved anledninger at han aldri skulle reise tilbake
til Norge. Sigurd Evandt gjorde ting som ikke er menneskelig i dette tilfelle
og ved å rapportere noe unøyaktig til rederikontoret, klarte han å gi
Brændvik sparken. Brændvik fikk seg en stor avmønstring, han hadde vært
ombord siden båten var ny. En kaptein den gangen hadde 4000 kr pr
måned med ekstra fridager og feriepenger utbetalt ved avmønstring. En
telegrafist hadde kr. 1000 pr mnd. Jeg hadde altså 1700 kr pr måned
mens jeg var på sjøtjeneste i marinen, så man kan jo lure på hvorfor man
reiste i utenriks fart. Styrmennene og maskinistene hadde noe tilsvarende
eller mindre, men de hadde mere overtid, så det ble mere penger i
banken. En dekksgutt og maskingutt hadde 270 kr/måned, lettmatros og
smører 500 kr pr måned, motormann og matros 650 kr måned. Det var
matroser om bord med familie i Norge, kone og 6 barn. Ikke mye å leve
av. Jeg husker den ene sendte kr. 650 i trekk hver måned hjem til kona, og
da hadde han ikke noe igjen. Overtid eller noen andre tillegg var det lite
av og skatt, og andre trekk skulle betales. Staten trakk besetningen for
pensjon og syketrygd, men som vi fikk bekreftet senere så fikk ikke norske
sjøfolk gratis legehjelp eller hospitalopphold betalt av staten før etter en
ny love godkjent av Stortinget i på 1980-tallet. Båtsmann, tømmermann
og reparatør hadde 800 kr pr måned. Maskinsjefen hadde kr 2000 pr
måned. Stuerten kr 1200 pr måned inkludert fast overtid. Oppholdet og
kosten var gratis. Postforsendelser, som brev og radiotelegrammer,
Side 3 av 45
4
måtte betales av den enkelte, og beløpene ble trukket hver måned på
hyreregnskapet. Diverse toalettartikler, brus osv. ble kjøpt i slappkisten.
Det var en liten butikk som stuerten tok seg av. Han kjøpte inn forskjellige
artikler fra skipshandlerne, som han solgte videre til besetningen med god
fortjeneste. Beløpene ble trukket på hyreregnskapet. Om man ser for seg
fortjenesten til dekksgutten, minus 35 % skatt 1. kl etter tabell, i tillegg
pensjon, syketrygd og velferdsavgift, så ser man for seg en saldo lik null
når han har handlet det nødvendigste i slappkisten. De olabuksene,
kakibuksene og shortsene, skjortene, japseradioer, såpe, vaskepulver var
ikke helt billige. Såpen og vaskepulveret tilhørte egentlig rederiet ifølge
innkjøpslistene, men stuerten solgte selvsagt for egen pung. Disse
stuertene var alltid flinke til å ta seg til rette, utenriks og senere i
oljevirksomheten. Man kan kalle dem med store bokstaver for noen
utmerkede kjeltringer.
Skattetrekket var i kl 1, 35 % med trekk ekstra 10 % av brutto hyre til
pensjon, syketrygden var noe mindre. Pensjonen for sjøfolkene ble i
senere år, 40 år i ettertid, ikke betalt i flg sjømannens tidligere
innbetaling. De la den senere inn under folketrygden og forkortet
sjømannspensjonen litt ethvert, år for år. Det viste seg senere at den
betalte syketrygden ikke betalte for sykehusopphold. Det ble ikke innført
en lov for å dette av stortinget, men ikke før på 80-tallet, mere enn 20 år
senere. De som havnet på norske sykehus, måtte håpe på ett tilskudd av
det som var innsamlet fra sjømannsforbundet, om ikke den korrupte
lederen for forbundet, Hr. Ingvald Haugen hadde brukt det til andre
formål. Haugen var den som gikk på talerstolen i Stortinget etter krigen
og anbefalte at sjøfolkene ikke fikk utbetalt sin rettmessige Notrashippensjon etter krigen. De engelske myndigheter hadde i tillegg overført til
sjømennene via den norske stat og Notraship, 143 millioner kroner. Det
er helt utrolig at disse pengene som var trukket av lønnen i 6 år, ble nektet
utbetalt etter anbefaling fra sjømannsforbundslederen Ingvald Haugen og
etter ordre fra Statsminister Gerhardsen. Sjømannsforbundets formann,
Ingvald Haugen var allment kjent for å være korrupt. Hvorfor han ble
sittende som formann for forbundet, er også en gåte. De stemmerettige
sjømennene var spredd rundt på kloden uten forbindelse som lunne løse
opp denne floken.
Side 4 av 45
5
http://www.snl.no/.nbl_biografi/Ingvald_Haugen/utdypningden
Under krigen var han personalsjef for Notraship med reder Øyvind
Lorentzen som sjef. Sjøfolkene ble tvangsutskrevet til utenriksfart, og de
ble fengslet om de ikke møtte opp. De hadde 1 dags ferie pr. måned, dvs
12 dagers ferie etter ett år ombord. Kom man ikke tilbake, ble man
etterlyst av politiet i de utenlandske havnene og fengslet ved pågripelse.
Den dårlige behandlingen fra statens side etter krigens slutt, og også fra
redernes kontorer, bekrefter Norges holdning overfor sine landsmenn.
Sverige og andre land har betalt pensjonene i følge det de hadde
innbetalt. Hvorfor det norske storting i stedet har bevilget, i løpet de siste
50 år, milliarder av kroner til flere korrupte kontinenter, er en tilsvarende
gåte. De givende partier i regjering og storting visste om den utbredde
korrupsjonen. Men etter 1998 og utover i epoken 2000, så har det
kommet frem i lyset at det var de bevilgende myndigheter og deres
ansatte som tok det meste av de tildelte pengene for utviklingshjelp. De
som hadde kontrakter med utviklingshjelpen og dets andre
organisasjoner, brukte store beløp til kjøp av eiendommer, skoger, fjell og
andre lovende arealer i Afrika, til skogbruk, olje og mineraler. Kontraktene
ble tildelt flere personer, dvs at flere norske navn ble skrevet på samme
kontrakten, for å gjøre det vanskelig for andre parter på ett senere
tidsrom. Pengene ble plassert på kodifiserte kontoer i banker. Om man
sammenligner denne traden fra stortingets side, med røveriet av
sjømennenes pensjoner og sykepenger, så burde i det minste redaktørene
i de subsidierte norske aviser tatt affære. Men de viste om tilstanden,
men ville ikke legge seg ut med de bevilgende myndigheter. Det var
norske journalister i Afrika som fortalte meg om dette i årene fra 1970 til
1980. Man stiller derfor fremdeles spørsmålet ved statsminister Bondevik
og statsminister Gro Harlem Brundtlands beskjeftigelse med saken. Begge
ble jo tatt for underslag av offentlige pensjoner, men gikk fri pga sin
stilling. Gro Harlem Brundtland flyttet senere til Italia, som er noe
påfallende, grunnet at de Italienske banker ble brukt i forbindelse med de
afrikanske interesser i utviklingshjelpen, og med den omtalte
korrupsjonen vedrørende tildelingen av blokker og ulovlige utvinning av
olje og gass i Nordsjøen. Mye av den beste oljen ble liggende igjen da
Side 5 av 45
6
selskaper fikk tillatelse til å ta ut gassen, uten å nyttiggjøre seg de store
mengdene av olje. Det er oljen som trenger gasstrykket for å utvinnes.
Med at hun bor i nærheten og samme land som bankene, trenger hun ikke
bekymre seg for flytting av penger over landegrenser. Italia var det landet
som var berømt som det enkleste landet når det skulle gjemmes unna
skitne penger. Man kan stille spørsmålet om bevis for mine skriverier,
men det skal man ikke bekymre seg om. Det var ikke uten grunn at Eva
Joly ble kalt tilbake til Norge til ett liv i sus og dus. Både Bondevik og Gro
har i sine karrierer bedyret at Norge er best i alt, og det gjelder ikke minst i
mengden av justismord, om man tar folketallet i mente. Det er pr i dag
det eneste landet som dømmer sine landsmenn og andre til lange
fengselsstraffer uten bevis, kun på indisier. Det er også det eneste landet
som dømmer folk til bøter og fengselsstraffer der Norge har gjort sine
egne feil i skatteberegninger og utbetaling av trygder. Du blir altså straffet
for det som staten gjør feil. Kun disse to nevnte statsministrene slapp
unna tiltale.
Arbeidstiden ombord i m/s Jessie Stove, var som på de andre norske
skipene i utenriksfarten den gangen. Vaktene på dekk og i maskin var delt
opp i 4 timer. Første vakten var fra kl 0800 om morgenen med
2.styrmannen og 3.maskinisten. Fra kl 1200 gikk 1. styrmannen og
2.maskinisten. Fra kl 1600 kom overstyrmannen og 1.maskinisten på vakt.
Fra kl 20 var det på igjen for 2.styrmannen og 3.maskinisten.
På denne måten hadde overstyrmannen og 1.maskinisten anledning til å
jobbe 4 timer overtid frem til middag kl 1200. Kveldsmaten ble servert kl
1800 og frokost fra kl 0700.
Overstyrmannen og 1.maskinisten hadde planlegging av arbeider på dekk
og i maskin. På den tiden var det ikke noe organisert samarbeid mellom
dekk og maskin. De likte heller ikke hverandre. Maskinsjefen utførte ikke
produktivt arbeid. Han måtte heller ikke blande seg bort i 1.maskinistens
arbeider. Maskinsjefen inspiserte maskinrommet hver lørdag. Det var
sjelden at kapteinen ville se maskinrommet. Maskinsjefen hadde kontor
på lugaren, og fikk besøk av 1.maskinisten hver morgen kl.0900 med
Side 6 av 45
7
kladden eller den blyantskrevne journalen fra siste døgns hendelser i
maskinen. Senere utover dagen satt maskinsjefen og skrev det som sto i
kladden over i en tilsvarende journal, men med fyllepenn, om han var
edru nok.
1.maskinisten var fra Vågsbygd på Sørlandet. Han var kristen og utseende
som en albino med noen tjafser gult hår på hodet. Øynene satt langt inne
og de var også hvite. Høyden var 2,04 cm, og sengen eller køyen var
derfor forlenget. Han var edruelig, avholdsmann, og drakk bare melk som
var laget av jernkuen, med melkepulver, vann og margarin som
ingredienser. Han brydde seg heller ikke om å skifte til rene klær ved
ankomst til måltidene i offisersmessen. Overtidsboken hans inneholdt
mere overtidstimer inn det fantes timer i døgnet. Maskinsjefen hadde
ikke problemer med å kvittere for hans sovende overtid. Jeg spurte om
hvorfor han ikke tok seg en øl eller dram. Svaret var ganske enkelt, Det
skal du være glad for!
Stuertens oppgave i sjøen var å holde seg såpass edru at han ikke ble en
plage for andre. 1.kokken, 2.kokken og byssegutten tok seg av
matlagingen, 3 ggr pr dag. Om natten måtte de vaktgående finne seg mat
selv. Provianten ble kjøpt fra skipshandlerne i de havnene man besøkte.
Grunnet mye korrupsjon med stuert og skipshandlere, ble etter hvert
provianten sent i konteinere fra Norge, men det ble først mange år
senere. Kostøre var i underkant av kr. 1,70 pr dag. Andre rederier og
stuerter kunne ha ett kostøre på kr. 4 pr dag. Det ble servert speilegg en
gang i uken, hver søndag til frokost, men kun ett egg pr mann.
Ellers var frokosten stekt hermetisk blodpudding, stekt hermetisk
fiskepudding, stekt hermetisk rogn, brune bønner i forskjellige utgaver og
til lørdag, nei det husker jeg ikke i farten, mulig det var en eller annen
slags graut, nei det var nok hermetiske fiskeboller. Man trengte ikke
kalender, menyen var den samme hver dag. Kostreglementet var enkelt,
du hadde egentlig rett på alt i flg en tabell, men bare hvis der gives.
Kapteinen hadde en unntakelse, han kunne forlange det han hadde lyst
på, uten dette unntaket, eks vis grapefrukt og andre citrusfrukter, om ikke
whiskyen klarte å holde sykdommer og skjørbuk på avstand.
Side 7 av 45
8
Stuerten hadde egentlig en god utdannelse. 2.kokk, 1.kokk og
stuertskolen. Andre av samme arten hadde hotellfagskolen i tillegg, så det
manglet ikke på teori og praksis.
På lange sjøreiser hadde ikke kapteinen noe å gjøre, om ikke annet enn å
plage andre. Han måtte selvsagt kjenne til sin posisjon på havet til en
hver tid, og holde seg orientert om hvor han skulle. Sigurd Evandt seilte
alltid rett på lavtrykkene, og fikk den sterkeste stormen både før og etter
han passerte lavtrykksenteret. Normale kapteiner brukte væremeldinger
til å holde seg unna lavtrykkene, både for å spare tid og skip med
besetning og last for unødvendige belastninger. Overstyrmann,
maskinsjef osv. likte ikke at han eller noen andre blandet seg inn i deres
arbeid. Det var en derfor en fordel om kapteinen hadde noen å drikke
sammen med. Alkohol var forbudt ombord, det var bare tilgjengelig for
de utvalgte. Sykdom ved landligge eller på kortere sjøturer, fikk alltid
diagnosen fyllesyke. Ingen utgifter til lege. Sykdommer som kunne
kureres med antibiotika, ble tildelt av overstyrmannen med hjelp av
injeksjoner. Penicillin i pulverform ble blandet med vann og injisert i
rumpeballen.
Elektrikerne hadde en selvstendig jobb i og med at de var de eneste
ombord som var sertifiserte for å arbeide med skipets elektriske anlegg og
med motorer og generatorer. Dette skipet manglet vinsjer og kraner, og
det var derfor ikke arbeid nok for elektrikeren til at han kunne få skrive
noen overtid av betydning. Han hadde fått tildelt muntlig ett fast beløp
fra rederikontoret, men maskinsjefen nektet å utbetale beløpet eller
signere overtidsboken for utbetaling. Vi hadde derfor 3 forskjellige
elektrikere i den tiden jeg var ombord. De betalte selv sin hjemreise og
billetten til han som skulle komme ombord for å avløse. Elektrikeren
spiste i offisersmessen.
Telegrafisten var den eneste personen som skipet ikke fikk seile uten.
Overstyrmannen kunne oppgraderes til kaptein om nødvendig. Det var
historier fra de fjerne og populære havner, hvor mannskapet kidnappet
telegrafisten og beholdt han, til de hadde fått unnagjort det meste.
Telegrafisten hadde ansvaret for skipets radiostasjon,
nødsender/mottaker, livbåtsender, vedlikehold, generatorer, batterier,
Side 8 av 45
9
antenner osv. Besetningen skulle ha radiopresse hver dag. Hyreregnskap
hver måned og ved avmønstring. Kartotek, papirer og dokumenter før
ankomst til land for myndigheter, tollere måtte være klargjort, signert og i
tilstrekkelig antall kopier. Man hadde bare utslitt blåpapir til kopiering i
disse tider. Besetningsmedlemmer som skulle til tannlege, og enkelte
ganger til lege, måtte følges i land. Telegrafisten var opptatt med besøk
til de forretningsmessige- og konsulære kontorer i havnebyene.
Agentkontorene utbetalte de nødvendige kontanter til skipets kasse i den
valuta og mengde som var bestilt før ankomst. Det kom litt an på antall
avmønstringer over tidsrommet. I tillegg var det telegrafistens jobb å ta
seg av de problemer som den enkelte kunne opp i hjemme som ute. Det
hendte at det kom en del ubehagelige telegrammer, og ubehagelige
telegrammer skulle sendes. Den som var utenriks var isolert, om leie og
personlige viktige ting kom på. Døde sjømannen, så ble han sydd in i
seilduk og gravlagt i sjøen med en kort seremoni med noen få ord fra
skriften. Seremonien ble bevitnet i skipets loggbok. Liket var for
komplisert å ta vare på. Om han skulle i frysa, så var det ikke plass, og
kostnaden fra en utenriksstasjon hjem som opptint lik, var kostbart, og
ingen hadde plikt til å betale for dette. Det eneste måtte i så tilfelle være
familien. Det var også komplisert eller umulig å ankomme fremmede
havner med ett lik ombord. Da måtte man heise gult flagg, og tillatelse
måtte bli gitt etter at skipet var klarert for uønskede sykdommer.
De båtene som gikk på vestkysten av Sør Amerika og USA, hadde gjerne
linjer til Østkysten av USA og over Atlanteren til Europa og Skandinavia.
Denne ruten gikk vanligvis via Panama-kanalen, Balboa og Cristobal. Ett av
de norske skipene, som hadde rute via Cristobal til Europa, fikk i Cristobal
ombord en stor eiketønne, en spesialforsendelse fra en eller annen
ambassade. Tømmermannen og båtsmannen så en liten lekkasje fra
tønnen, og de bekreftet med det samme at det var sprit. Etter godkjent
smaksprøve monterte tømmermannen, og på en bortgjemt side og i
bunnen av tønnen, en ventil for avtapping. Eiketønnen var to meter lang
med en stor diameter, så det var selvsagt tilstrekkelig med sprit for hele
turen til Rotterdam, og for måneder fremover. Senere tappet de spriten
over i dunker. Det ble for masete å tappe fra tønnen for hver gang
behovet var der. Ved ankomst Rotterdam, ble eiketønnen lastet i land til
Side 9 av 45
10
limousinen fra begravelsesbyrået. Om ettersmaken, fortsettelsen og
begravelsen, forefinnes det ingen opplysninger.
De som ikke skjønte innholdet av denne historien, behøver ikke å lese den
på nytt.
Mannskapet fra dekk og maskin spiste i egen messe, kalt
mannskapsmessa. Tømmermannen, båtsmannen og reparatøren spiste i
underoffisersmessa.
Offisersmessen hadde to spisebord og noen møbler. Oppholdsrommet
ved siden hadde ett par bord med tilhørende stoler og møbler. Der var
plass nok til å kjøre de filmene som kom ombord fra Velferdskontoret.
Skøyteløperen Hjalmar Andersen ble sjef for velferden. Filmene kom
ombord i ett antall av 4 store esker og de ble byttet mellom skipene i de
havnene der det var mulig. Offisersmessens to spisebord hadde plass til
telegrafisten, stuerten og de to styrmennene ved det ene bordet. Bordet
ved siden av hadde tre maskinister og elektrikeren. Styrmennene gikk
alltid i hvit uniform, og de nektet plent å ta mat fra det samme
serveringsfatet som hadde vært brukt ved maskinistbordet. Maskinistene
måtte eller skulle egentlig skifte til riktig antrekk for å komme inn i
offisersmessen. Det var messepiken som gikk rundt og holdt
serveringsfatene mens offiserene forsynte seg. Underoffisersmessen og
mannskapsmessen hadde en og to messegutter. Kokkene, messepiken og
byssegutten hadde eget spiserom ved siden av byssa.
Kapteinen, maskinsjefen og overstyrmannen spiste i salongen med egen
salongpike. De fikk gjerne en annen meny, mere sitrusfrukter og
hermetisk fruktjuice.
Når det ble vist film, måtte kapteinen se denne i offisersmessen. Men ikke
uten videre, han måtte sitte med ene siden mot skottet, og jeg på den
andre. Han ville ikke ha noen andre ved siden av seg.
Besetningsmedlemmer og offiserer, som tilhørte maskin og på dekk, fikk
ikke adgang til kapteinens domener, som egentlig besto av stor lugar, stort
soverom og stort bad, kontor, en større salong med spisemuligheter for 20
personer. Skottene var i de edleste tresorter, det samme var møblene.
Maskinsjefen, Arthur Andersen fra Tønsberg, bodde nede på dekksnivå i
Side 10 av 45
11
tilsvarende fasiliteter, om noe mindre. Mannskapet den gangen bodde på
små dobbeltlugarer. Offiserene, dekk og maskin hadde tilsvarende små
lugarer, noen uten dusj og toalett. Telegrafisten hadde blitt tildelt lugar
ved siden av radioen, inne i skorsteinen. På de varme breddegrader ble
det ikke mulig å bo der. Dette var også før man fikk aircondition. Det var
mulig å kjøpe i land, men det elektriske anlegget ombord var 220 volt
likestrøm, så man fikk ikke kjøpt slikt utstyr i land der hvor alle hadde tatt i
bruk vekselstrøm. Viftene ombord brukte likestrøm, og på grunn av
manglende reservedeler, var det bare kapteinen, maskinsjefen og
elektrikeren som hadde vifter på lugaren. Jeg fikk da flytte til en av
styrmannslugarene som var ledig. Autoalarmen fra radiostasjonen var
koblet til broen, så vakthavende kunne purre meg om det ble mottatt
nødsignaler fra andre skip.
Det var altså ett skikkelig klasseskille ombord. Mulig at det var nødvendig
for å holde styr på det hele. I ettertid tror jeg det var feil, nye systemer
senere, bekreftet at det var feil måte å behandle besetningen på. Men slik
hadde jo kolonimaktene holdt på i flere hundre år, husmennene hadde
fått oppleve noe tilsvarende. Så det ble ikke oppfattet som noe uvanlig.
Alle fikk sin rettmessige status og hadde noe å jobbe i mot.
Maskinsjef Arthur Andersen prøvde å holde en god tone ombord. Han
arrangerte kvelder i offisersmessens dagligrom, med dartsspill, en flaske
Gordon Gin på deling osv. Gordon Gin kostet kr. 6,-/flaske, og det var
bare maskinsjefen av de tilstedeværende som hadde adgang til slik luksus.
Stuerten hadde selvsagt ett stort lager, men han delte ikke ut noe til
andre. Han hadde heller ikke tillatelse til å selge noe til besetningen.
Fra Newcastle og England ble det en tur over til USA, og bl a Philadelphia.
Vi fikk mye dårlig vær. Jeg ble kastet gjennom mosquitodøren til
radiorommet og ut på dekk mot rekka, hvor jeg knuste armbåndsuret og
venstre øre. Jeg hadde venstre arm i bind i to uker etterpå. Kapteinen
ble kastet overende i salongen og smadret en skrivemaskin. I følge
radiopressen fikk vi vite at hurtigruten St. Svithun gikk ned i samme
stormen når den nådde norskekysten. Etter USA ble det en tur til London
med tid til besøk i land. De viktigste besøksplassene for førstereisende ble
Side 11 av 45
12
Madame Tusauds vokskabinett, dyreparken, St. Pauls Katedralen og
Buckingham Palace. Etterpå ble det som vanlig Sjømannskirken. I London
mønstret det på en ny vaskeri/messejente fra Hasvik i Finmark. Hun ble
senere fast inventar hos 2. maskinisten og de ble senere gift og bosatt på
Østlandet. Etter London ble det New Orléans, hvor vi ankom 23/11/1962.
Lastet korn for København og Aarhus. På elven utenfor New Orléans lå
det 15 andre norske båter og ventet på tur. En liten flaske øl kostet 30
cents. Juleutstillingene var i full blomst. Danmarks-turen førte til at vi
mistet Utenforskandinaviatillegget på kr. 300,- måned. Kapteinen skulle
stenge av vannet kl 1800 da det var for dyrt å bunkre vann i land. Man
kunne ikke bruke destillasjonsutstyret i maskinen når man lå på en
forurenset elv, slik som Mississippi. Når man husker tilbake i året 2011, i
skrivende stund, så er det klart at overstyrmannen (eller tømmermannen)
og 1. maskinisten ikke har fulgt med i timen. Alle ferskvannstanker skulle
ha vært fulle før ankomst kysten av New Orléans. Det er som tidligere
nevnt ikke mulig å destillere forurenset vann til drikkevann. All denne
oppsplittingen av ansvarsforholdene mellom de forskjellige
departementene ombord var ikke bra, sett i ettertid. Egentlig var det
kapteinens ansvar at det ikke var tilstrekkelig med drikkevann ved
ankomst. Havnene har jo bunkringsmuligheter for ferskvann, men det er
selvsagt dårligere enn det du selv lager ombord når skipet er ute i rom sjø.
Som etterpåklok i året 2011 kan jeg tilføye at de som ikke ville
samarbeide med kapteinen, egentlig var noen drittsekker. De var offiserer
med ansvar for sine avdelinger, og burde vist mere offentlig respekt for
kapteinen. I stedet gjorde de han til narr overfor sine underordnende, noe
som ikke blir akseptert i dag. Det ville vært grunn til avskjedigelse.
Vi hadde også styggevær på denne turen over Atlanteren. Den greske
båten M/V Captain George gikk ned på så å si samme plassen som vi
befant oss. Vi passerte der han hadde oppgitt posisjonen samme dagen.
De 18 mann som lå i sjøen med livbelter forsvant. Kapteinen nektet å
følge nødmeldingen, og etter mye mas fra meg satte han en utkikk på hver
broving i 4 timer, og ga senere blanke. Det var alt for mye grekere, om
man tolket han riktig.
Side 12 av 45
13
En annen person fra Bjørlia, Einar Gundersen, var til sjøs i samme
tidsrommet. Jeg tror han seilte på de store tankbåter. Han hadde en helt
spesiell karriere, ett år som dekksgutt, ett år som maskingutt og ett år som
byssegutt, til sammen tre år. Jeg kjenner ingen andre med samme praksis.
Det forteller jo mest om sjømannen og også om hans senere liv som
landkrabbe. Einar Gundersen var også oppvokst hos Torveig og Arne
Klingen på hovedgården Bjørlien 80/1,2. Ekteparet hadde ingen barn,
derfor hadde de tatt til seg Einar og Tove.
M/S Jessie Stove kom til Baltimore den 6/1-63 og ble liggende på reia for å
vente på lasteplass. Grunnet den omfattende streiken blant
havnearbeiderne på østkysten av USA, lå det den 10/1-63 mere enn 60
båter og ventet på last. Meningen var å laste korn for Liverpool. Turen
over fra Danmark hadde tatt 16 døgn, da vi lå noen døgn i lavtrykk med
sterk storm, hvor vi ikke kom av flekken. Stuerten og 2 messepiker
mønstret av i Danmark, og den danske båtsmannen hadde sagt seg opp
for avmønstring i Liverpool. Han hadde vært lenge ombord, helt siden
båten var ny. I Danmark hadde vi besøk av mange tollere, og bøtene var
relativt høye. Byssegutten fikk bl a 350 kroner i bot for smugling av 3
kartonger sigaretter.
Den 24/1-63 ligger vi fremdeles oppe i elven og venter på det skal bli slutt
på streiken. Det har blitt kalt, nede i minus 12 gr C. Det har vært is på
elven. To mann fra båten drev av i natt da de skulle ombord etter besøk i
land. De ble heldigvis tatt ombord i en tysk båt lenger nede. Det hadde
nok vært ganske mye sjørokk, de var helt nediset da de kom tilbake. Man
kan kalle det ett mirakel at de ikke frøs i hjel.
Julen hadde blitt feiret i sjøen. Maskinsjefen hadde med seg kona og
dattera ombord fra siste havn i Europa. Julehøytiden ble feiret med god
mat og det som hører til. Juleaften og nyttårsaften ble det bespisning for
offiserene i salongen. Elektrikeren som var ombord i denne hellige stund,
var fra Finnland, og oppførte seg som finner flest. En trivelig person, flink
til å arbeide. Under middagen på juleaften ble han noe full, og kaptein
Evandt satte på han handjern og låste han med det samme utstyret fast til
ett gelender i gangen utenfor salongen. Dessverre ble de andre mere fulle
en finnen, slik at han ble avglemt og han ble ikke frifunnet og sluppet løs
Side 13 av 45
14
fra sitt fangenskap før 1. juledag. Jeg anbefalte han å benytte anledningen
til å be kapteinen om en flaske whisky i julens anledning, og det fikk han
da uten noe om og men. Finnens julefeiring med handjern til gelenderet
utenfor salongen var ikke noe samtaleemne. Dattera til maskinsjefen ble
innelåst på maskinsjefens lugar, hun var 18 år, og hun ble hentet fra min
lugar før julemiddagen. Maskinsjef Arthur Andersen ga beskjed om at
han ikke ville ha noen telegrafist i familien. Der var det bare plass til
maskinister. Dattera var riktig pen, mora bekreftet sine gener fra Finnmark
og det hyggelige folkeslaget som befinner seg der. Både mora og faren
kunne vært tatt ut fra historieboken med bilder, fra urbefolkningen i
Finnmark. Jeg kan ikke huske at maskinsjefen og hans familie var i dårlig
humør eller var til problem for noen andre. Derimot var kona til kapteinen
noe annerledes, hun hadde ikke noe til overs for meg, da hun fikk greie på
at jeg var en husmannsønn fra Kvennenget. Det fikk jeg høre mye om, når
hun var halvveis nede i whiskyflasken. Det ble imidlertid slutt på hennes
væremåte, da jeg bekreftet overfor henne at begge sønnene hennes
hadde fått sparken på Krigsskolen på grunn av udugelighet, eller for
dårlige karakterer. Jeg benyttet anledningen til å fortelle henne at jeg
forlot Den Norske Marine som bestemann i klassen og ett godt
tjenestebevis med tilbud om fast ansettelse i flyvåpenet, med videre gratis
utdannelse. Hun reiste etter hvert hjem, og kapteinen gikk opp 30 kg i
vekt. Han måtte få seg spesialsydde klær og nye uniformer. Slik kan syken
virke på folk. Finnmarkingene holdt seg slanke, men var mektig
hjulbeinte, noe som var en fordel under slingring. De siste messejentene
fra Østlandet som hadde kommet ombord, var kalvbeinte, og de hadde
problemer med å holde seg på beina.
Den 10/3-63 hadde vi kommet oss til Houston, Texas. Skiftet stuert to
ganger på den korte tiden. De hadde ikke lyst til å være ombord med
kapteinen, de hadde andre vaner. I Houston var det allerede 30 gr C og
pent vær. Maskinsjefen og 2. maskinisten lånte seg to nye Forder, 63modeller. Leieprisen var USD 5,-/døgn, pluss USD 0,05 for hver mile
(1852m)
Vi har fått beskjed om å seile til Karachi, Pakistan via Ceuta (Gibraltar) for
bunkring. Beregnet turen til 30 dager i varmt og stille vær.
Side 14 av 45
15
Lasten til Karachi skulle hentes i Port Churchill, Hudson Bay, Canada. Det
er en kornutskipningshavn for Canada. Hudson Bay er åpen 2 måneder i
året, ellers er denne havnen islagt. Isbjørnene går inn i byen og må fraktes
ut av regjeringens representanter. Stedet er hovedsakelig bebodd av
indianere og noen få eskimoer. Disse to folkeslagene bor ikke i sammen.
Vi fikk beskjed om ikke å gi whisky til indianerne, da de ble ville og gærne
av alkohol. Det første vi gjorde var selvsagt å finne noen indianerjenter
som vi kunne skjenke med whisky. I ett av husene vi besøkte lå den gamle
indianeren for døden, mens kvinnene drakk sin whisky med følgende
hymner ” My pai is dying, My pai is dying»! Jeg var sammen med
2.kokken på disse utfartene. Han hette Jan Kildahl og var sønn av en
kaptein fra Tromsø. Han rømte hjemmefra etter at foreldrene kom
uforvarende på ham i deres ekteseng med en skjønnhet fra Tromsø. For
20 år siden fikk jeg bekreftet at han bodde på Slependen i Oslo, og var i
beste velgående. Kommer tilbake til ham noe senere. Det var en av de
beste Vår Herre har tillatt tilværelsen på denne jord. Jeg har flere gode
historier om Jan, en meget bra person, og han har gitt meg gode minner
for denne avhandlingen. Før ankomst Port Churchill ble overstyrmannen
syk, og jeg fikk i oppdrag å ordne med helikopter eller annen hjelp. Ute i
Hudson Bay kom det ett helikopter, og det lå og hovret over akterskipet.
Kapteinen var for full til å oppdage at helikopteret var på plass.
Operasjonssentralen i Canada spurte om vi hadde ”Sofa” ombord.
Kapteinen ble forbandet og svarte at vi hadde da møbler. Han forsto ikke
at sofa ikke var ett møbel, men den amerikanske uttalelsen for medisinen
SULFA. Det ble ikke noen behandling for overstyrmannen før etter
ankomst havnen..
Turen til Karachi gikk fint, vi bunkret i Ceuta på Afrika-kysten. Suezkanalen
var en opplevelse for en førstereis, store forskjeller fra møllesteinen i
Kvennbekken og de folkene som bodde i distriktet. Disse araberne var
noen smarte djevler, og det hette seg allerede da at en 9 år gammel
araber var mere intelligent enn en norsk finansminister. Rødehavet var
varmt og vi stoppet opp i Aden for mere bunkring. Der fikk vi fikk oppleve
en havn og by hvor alt salg ble gjort uten avgifter. Turen over det Indiske
Side 15 av 45
16
Hav til Pakistan var ett liv hvor man savnet vifter og aircondition. Før
ankomst Karachi fikk vi beskjed om å ankre ute på reden, langt fra byen,
og uten muligheter til å gå i land. Beskjeden var at kornlasten ikke var
prioritert. Det norske rederiet Belship med sine tungløftbåter trengte
kaiplass for å losse tanks og krigsmateriell til krigen i Kashmir. Etter en
god stund, kanskje mere enn en måned, fikk vi skipshandleren til å komme
ut med noe proviant, bl a øl og andre leskedrikker.
2.styrmannen ombord kjente den norske losen i Karachi, og etter hvert
fikk vi kaiplass. Inne på havnen fikk vi bekreftet at store norske
tungløftbåter tok i land krigsmateriell. Tidligere kornlaster lå og råtnet på
havnen, og hvetelastene i sekker hadde blitt solgt på svartebørsen. Det lå
store berg med korn og hvete og råtnet i området.
Jeg fikk som vanlig jobben med å ta meg av byråkratiet i land. Fikk meg en
kontrakt med en taxisjåfør, slik at hans arbeide var å vente på meg, hvor
jeg enn befant meg. Var jeg ombord, sov han i bilen ved landgangen, var
jeg i land, var det samme prosedyre. Han skulle selvsagt passe på at jeg
kunne ferdes trygt. Kapteinen ble selvsagt ikke informert om dette. Vi
hadde ikke kontakt til Norge via land, så jeg rigget til radioen for ulovlig
bruk i havneområdet.
Oppholdet i Karachi ble lengre enn en måned, men man fikk som
Kvennbekkens store beundrer, noe annet å tenke på. Dette var noe
forståsegpåerne og nazistene i Høylandet kommune ikke var innforstått
med. Det var ikke bare det man så, men det man luktet, og ikke minst, 50
gr C i solsteiken. Pakistan var tidligere en del av imperiet India, som var
tidligere kolonisert av de griske engelskmennene. Finnes det egentlig noe
verre enn de engelske. Jeg er opplært til at de er de beste, men historien
min i dag gir meg anledning til å bemerke at de kan være de verste
skapninger verden har fostret. Man må selvsagt sidestille dem med
portugisere, spanjoler, franskmenn og hollendere. Vikingene hadde
avsluttet sin karriere i tidligere epoker. Vikingene var de eneste som ikke
tok svarte slaver, de nøyde seg med engelskmenn, dvs kun hvite slaver.
Taxisjåføren viste meg de stedene som var av interesse. En av matrosene
ombord ble ”blind” etter å ha blitt satt til å male den hvite skutesiden i
Side 16 av 45
17
solsteiken. Refleksene fra sollyset mot malingen, blindet matrosen slik at
øynene verket. Jeg besøkte de mest dyre og berømte europeiske legene i
byen, men de sa at det ikke var noe de kunne gjøre. Kapteinen ga blanke
fan som vanlig. De havnearbeiderne som jobbet ombord og fikk
infeksjoner ble nektet antibiotika fra skipets beholdning. Resultatet i
dette klimaet var at de døde etter noen dager.
Vel nok om det, taxisjåføren anbefalte en tur ut i jungelen til en
heksedoktor. Det normale betegnelsen i dag er nok en som helbreder med
urter. Vi ankom ett bambushus med mange ventende pasienter, som alle
hadde store verkebyller i og rundt øynene. Mye utstyr som kunne
relateres til en øyenlege var lagret i esker og kasser. Vi fikk prioritet, og
etter en kort tid ble det stilt diagnose og medisiner gitt og medsendt.
Etter tre dager var matrosen frisk.
Mye av dette man opplevde kunne vært bedre med mere livserfaring.
Dette med å komme ut i verden fra ett småbruk i N-Trøndelag med
erfaring fra kattfiske under møllesteinen, gir deg ikke de mulighetene det
korte tildelte livet kan gi.
For eksempel, Karachi i året 1963 og til den skrivende stund i året 2011,
gir en historisk differanse på 48 år. Det er i grunnen den tiden ett
menneske har til å observere og utvikle seg. Mens jeg skriver dette sitter
jeg med YouTube og lytter til Glenn Millers orchestra. Det gir meg minner
tilbake til New Orléans og til de epoker man ikke skriver om her.
Taxisjåføren kjørte samme ruten som Mrs Kennedy hadde blitt vist rundt
under sitt besøk som USAs førstedame. Denne ruten viste det mest
fasjonable strøket av Karachi. Den Norske Ambassaden eller konsulatet
holdt til i ett av de fineste husene. Konsulen hadde 12 pakistanere i sin
tjeneste i tillegg til sin norske stab. En person tok imot og åpnet bildøren,
en viste deg inn i huset, neste tok imot klærne, osv. Restaurantene i
samme området hadde ett tilsvarende system. Det stod alltid en servitør
ved bordet. Gikk du på toalettet, fulgte en annen med. En person hadde
gjort klart vann og såpe i en vaskeservant med gullforgylte kraner. Man
kan oppsummere det slik at de stedene rundt omkring i verden som er
berømt for sitt store folketall og fattigdom, har den mest fremtredende
Side 17 av 45
18
luksusen. De rike pakistanske damer kom gjerne med henvendelser om
ett mulig amorøst forhold i noen timer med skjønnheten fra Kvennbekken.
Nordiske ungdommer var ettertraktet vare, noe de var nysgjerrige på.
Den som ikke kom inn under denne betegnelsen var maskinsjefen. Han
tilhørte urbefolkningen fra Finmarka. Kapteinen gikk ikke i land, han ville
ikke blande seg med folkeslaget.
Sammen med maskinsjefen besøkte vi forskjellige handelshus, bl a var
teppetilbudene fra Kashmir gode. Ett Kashmirteppe tok to til tre år å lage,
og vi fikk lære oss hvordan man kunne bedømme teppenes kvalitet.
Vi ble gjerne invitert på the og andre spesialiteter hjemme hos
handelsmennene. På det ene stedet var det flere unge jenter med
skandinavisk utseende. Øynene, eller rettere sagt pupillene, bar preg av
narkotika. Chiefen (maskinsjefen) sa høyt til meg på norsk at han kunne
tenke seg en stund sammen med noen av disse nymfene. Språket mot
forretningsfolkene var engelsk. Nok om det, han ble noe forfjamset da
jentene kommuniserte på svensk noe senere.
Kornlasten vi hadde med til Karachi var egentlig utviklingshjelp, i likhet
med de andre kornlastene som råtnet bort i havneområdet. I følge losen
så ble hvetemelet i sekker solgt på svartebørsen, som han kalte det. De
fattige som drev rundt i gatene fikk ikke noe. Lossearbeiderne fylte kornet
i sekker som ble løftet ut av rommene med kraner og opp på kaien til
ventende biler. Arbeiderne måtte spise og gjøre sitt fornødne er de
arbeidet, altså i matkornet nede i lasterommene. De som fikk skrammer
eller sår under arbeidet, utviklet betennelser allerede samme dag. Hvem
skulle vite at disse nasjonalitetene skulle fylle opp Norge i fremtiden, og bli
sittende på Stortinget. De vil nok før eller senere ta over styre og stell i
Norge.
Derimot var det mange kuer som gikk fritt innen byområdet. De fikk mat
av staten, de var betraktet eller holdt for å være hellige.
En rik person kunne bli vigslet til tittelen Den Hellige Mann, med tilhold i
en av byens moskeer. Han måtte da overføre sine rikdommer til moskeen.
De tidligere hellige som var døde, lå i sine gullpyntede kister innen den
samme moske.
Side 18 av 45
19
Moskeen delte ut en kopp ris til fattige barn to ganger i uken. Vi besøkte
denne moskeen noen ganger. Man måtte igjennom ett lite rituale for å
komme inn. Lukten var spesiell, av forskjellige slags urter. Det så ut til at
mange pakistanere besøkte stedet.
Temperaturen i solsteiken var over 50 gr C. Markedene var store og
overfylt med matvarer og andre nødvendigheter. Vannmelonene var delt
i to, og de åpne sidene var svarte av fluer. Hunder til salgs som mat, hang
etter ett ben. De fikk kuttet strupen når handelen var gjort. Alt mulig ble
solgt som matvarer, mye av dette var egentlig uvirkelig for oss. Man ser
vel noe av dette på film og TV i dag også, men man får ikke med seg
stanken og alle fluene.
Hver morgen i femtiden kjørte likbilene rundt for å plukke opp de som var
døde i løpet av natten. Det var forskjellige måter og ritualer for
behandling av likene. Den måten som ble benyttet for turisme, var ett
område i nærheten av en restaurant. På de høye gjerdene satt det tett
med gribber. Når likbilen eller bilene hadde tømt sin last, forlot gribbene
plassen på innhegningen eller gjerdet. Disse store fuglene hadde
problemer med å komme seg tilbake på plass etter fråtsingen. De hadde
fått noen ekstra kilo å ta vare på. Kontrastene var altså at kuene fikk mat,
mens de fattige pakistanere sultet i hjel. De som hadde sår med
betennelser, hadde heller ikke mange dagene på seg.
Kapteinen holdt seg ombord, og lot sine dekksfolk henge på skutesiden i
denne umenneskelige varmen. Hadde han hatt noe vett og forstand,
kunne han nå ha gitt mannskapet noen dager fri, og heller leidd billig
arbeidskraft fra land. Men når folk får makt, forsvinner stort sett
bestandig vettet. Denne historien er ikke enestående, det samme foregikk
stort sett over alt i den norske handelsflåten. Sjøfolkene ble dårlig
behandlet. Betegnelsen respekt var ikke kjent, og ingen visste vel heller at
ett sådant ord fantes. De tre personene som kunne ta oss til rette, var
radiooffiseren, maskinsjefen og stuerten. Det var selvsagt mye man kunne
se og oppleve. Etter mørkets frembrudd var det mange opplyste og pene
steder man kunne besøke. Det var ikke så mye man kunne foreta seg i
solsteiken. Nattelivet med Østens mystikk, lukter og kulørte belysning
fremhevet magedanserinnenes bevegelser, med påmonterte sporlys fra
Side 19 av 45
20
glassperler i flere farger på de mest utsatte ”holmer og skjær”. De
asiatiske kvinnene hadde blinkende øyner som manipulerende fyrlykter.
De kunne lede en hver navigatør eller nyvasket maskinist til nye havner.
Brennstoffet som var tilgjengelig hadde en god kvalitet og var relativt billig
for en uvant normanner.
Vi forlot Østens myrra og Karachi den 1/5-63 og var fremme i Bunbury,
South West Australia noe senere. Vi la til ved en enkel utstikker eller
trekai for lasting av korn i bulk. Lasten var på det tidspunktet bestemt for
Hamburg, og flere hadde sagt seg opp for avmønstring ved ankomst.
Det viste seg etter hvert at Bunbury besto av en hovedgate, rett opp fra
havnen og til enden, der bl a det store hospitalet ruvet i med sin høyde og
bredde. Jeg hadde med meg 2.kokken for legebesøk. Ett stykke opp i
gaten spurte jeg etter en drosje, og fikk beskjed om at det ikke fantes.
Vedkommende tok oss med til sin egen bil og kjørte oss opp til hospitalet.
2. kokken hadde fått problemer med snurrebassen. De sporlysbesatte
navler og andre opplyste steder på de asiatiske skjønnhetene, hadde
tilført 2.kokken problemer av betydning. Legen befalte at det omtalte lem
måtte tas frem og problemet demonstreres. Den medisinske ekspertise
spurte om tromsøværingene kunne late vannet i ett reagensrør. Det viste
seg umulig, snurrebassen hadde flere åpninger, og virket som en
sparedusj. Strålene gikk til flere kanter, unntatt fremover, som har vært
det mest vanlige. Doktoren og hans medhjelpere begynte å ringe kolleger,
for å vise frem ett nytt fenomen. Det hele roet seg ned, og etter
medisinering var kokken i orden etter noen dager. Man tenkte jo på alle
de gode bakteriene som hadde blitt distribuert fra byssa i tiden før
ankomst Australia. Utenfor hospitalet spurte jeg etter taxi, og pånytt var
det en velvillig person som tok oss med. Vi ble kjørt til byens eneste
hotell, restaurant og pub. Der kontaktet jeg eieren, og etter hvert fikk han
greie på at pengelisten for dette oppholdet var av en betydelig størrelse,
og at om han var interessert, så kunne vi bruke mesteparten her. Vi ble
invitert sammen med hans familie, til lunch og middag. Hele pengelisten,
på over 30.000 kroner ble brukt der.
Side 20 av 45
21
Maskinsjef Andersen maste om assistanse til å møte skjønnhetene fra
Australia. Han hadde fått sendt hjem dattera og kona til sitt bosted i
Tønsberg. Jeg regner med at lavvoen på Finmarka var noe fortiden visste
om. Men som aboriginer fra Finnmarksvidda hadde han ikke sansen for
aboriginene i Australia. Han mente de lignet mere på kenguruene, noe
som var totalt respektløst.
Hver lørdag var det fest på lokalet, og en mengde familier hilste på og
inviterte oss hjem til hus og farmer.
En av de siste dagene viste fjernsynet en passasjerbåt med emigranter
som ankom en av de største australske byene. Da ble det leven på puben.
De skulle ikke ha flere degoer til Australia, og absolutt ikke grekere og
italienere. Det var også den siste emigrantbåten med degospassasjerer
som ankom Australia. Loven for innreise og opphold i Australia ble
forandret. Pr dags dato i 2011 er vel ikke folketallet mere enn 20 millioner
med ett flateinnhold på 7 686 850 km². For de som kan tallrekken og har
noen hjerneceller som lar seg aktivere, så vil de finne at Norge blir lite i
forhold, også om de påstår at de kan alt. I 1963 ble ikke sivilingeniører
utdannet i Australia godkjent for arbeid i Norge. Australia svarte med å
nekte alle norske sivilingeniører innreisetillatelse, også som turist.
I 1963 kunne Australia tilby utenlandsk ungdom med nasjonalitet fra
Skandinavia og Nord Europa gratis farmland opp til 400 mål. Jeg hadde
nok blitt igjen, hadde det ikke vært for at jeg måtte være med skipet
videre. I ettertid tror jeg at de 400 mål var 400 hectares, dvs 4000 mål.
Det mottatte landskapet måtte være i bruk innen 5 år. Det samme
tilbudet hadde Brasil på 70-tallet. Men vi misforsto der også, 400 mål var
egentlig 400 hectares. Men husmenner var ikke vant med slike store tall,
og språkferdighetene gjorde nok sitt til misforståelsene. Den nye
salonggutten som hadde mønstret på i Bunbury kom fra en familie inne i
landet, der 400 mennesker bodde sammen med en liten flystripe som
eneste tilkomst. Skolen ble administrert og foretatt pr radio. Det var
vanlig i Australia.
2.kokken hadde fått snurrebassen i orden og han ble en ener i dartsspill på
hotellets pub. Det var ikke mange som kunne mestre hans resultater.
Side 21 av 45
22
Kapteinen holdt seg ombord, han var vel knapt nede på kaia. Etter en
måneds opphold og lasting av korn, stakk vi til sjøs med ordre for N.
Europa.
14/6-1963 ankom vi Aden for bunkring, siden videre til
Hamburg/Montreal/Hamburg. Gradestokken i Aden viste over 40 gr C i
skyggen. Aden er kjent for sitt varme klima og avgiftsfritt salg av det
meste.
I juli måned 1963 mønstret de fleste av i Hamburg. 2.kokken, Jan Kildal,
fikk en stor avmønstring, og i sin glede kjøpte han seg bl a en ny dress.
Dette ble gjort under innflytelse av den tyske snaps og stedets øl.
Dessverre oppdaget han etter hvert at nydressens lommer manglet
avmønstringen. Han klarte ikke å huske hvor han hadde kjøpt dressen og
hvor den gamle hadde blitt lagt i igjen. Status var nå at han var raka fant,
han hadde ingen kontanter. Trekk til banken hadde han ikke sendt. Jeg
kan ikke huske hvordan det lå an med passet, men den gangen lot det seg
gjøre å få ett nytt om nå konsulatet stolte på historien om tapet. Kildal var
født i 1942, samme alder som meg. Han hadde reist hjemmefra i all hast,
da foreldrene hans, herr og fru kapteinen i Tromsø, fant han i sin
ekteseng med en Tromsøpike med en etter forholdene noe ukjent
stamtavle. Det var andre tider. Han kunne derfor ikke reise hjem som
fattig. Jeg tok han derfor med til Trondheim, og vi ble boende hos Ingrid,
inntil han fikk seg en ny båt. Den nyreparerte snurrebassen i en noe
modifisert design, fikk stor anerkjennelse blant de involverte trønderske
bondejenter.
En av styrmennene gikk aldri i land. Han sendte alle pengene han tjente
hjem til kona i en småby oppe i Nord Norge. Styrmannen hadde mye
overtid, laste og lossevakter, og etter 3 års sparing, var alt han hadde
tjent, sent hjem til kona. Jeg spurte han om han ikke skulle sende ett
telegram og fortelle at han var på vei hjem. Han hadde vært for grådig til
å sende brever. Portoen ble regnet som dyr. Vel, ved hjemkomst var det
en annen dame som åpnet døren. Hun kunne fortelle at hun hadde kjøpt
huset. Styrmannens kone hadde solgt huset og reist fra stedet med en av
landets mest eminente støvsugerselgere. 3 år i utenriksfart uten fritid, og
raka fant.
Side 22 av 45
23
Tiden i Trondheim gikk for fort, og det ble nødvendig med en ny båt.
Turen til Göteborg for å mønstre på eventuelle svenske skip bli lagt på is.
Diskusjonene med Gunnar Brandhaug om eventuelle forretningsmessige
affærer ble det ikke noe av. Jeg ville kjøpe en mobilkran, som en av
mange muligheter, men han hadde ikke initiativ. Han drakk for mye.
Den neste båten M/S Sunbeam var registrert i Kristiansand S.
Påmønstring ble bestemt til New York, og jeg tok ett SAS fly fra Oslo, via
København og Island til New York. Med på samme flyet reiste kaptein Ole
Nicolaisen, som var skipets faste kaptein. Han hadde vært hjemme på
ferie. En av flyvertinnene var fra Høylandet, nærmere bestemt Mørkved.
Jeg spurte henne om hvorfor hun hadde tatt seg en slik serveringsjobb.
Svaret kom fort, hun skulle hente seg en flykaptein. I senere år møtte jeg
henne på beste Vestkant i Oslo, og da var hun gift med en flykaptein. Vel
nok om det, hun gjorde en god jobb. Kjæringene på Høylandet roste
alltid Mørkved jentene med at de alltid snakket Hålondsk, de hadde ikke
blitt så fisefine at de snakket Oslodialekt. Virkeligheten var at de var flinke
nok til å snakke perfekt bokmål, og samtidig skifte over til trøndersk når de
var hjemme på ferie. Otto Jostein Elden derimot, snakket
telemarksdialekt etter to uker i Telemark på skogskolen. I tillegg snakket
han svensk etter å ha besøkt Östersund. Han snakket ikke mere
trøndersk, det var glemt. Det var ikke for ingen ting at han var født med
ett doublesize hode. Jeg synes å huske at han brukte ett luenummer av
uvanlig størrelse.
Vi tok inn på ett relativt dyrt hotell i New York, N.Y. Beskjeden fra
kapteinen var at jeg ikke måtte ta etter bagasjen, det skulle hotellguttene
ta seg av. Jeg lærte nå etter hvert.
Første natten hadde jeg tydeligvis ikke låst døren eller satt på
sikkerhetslenken skikkelig, alt av verdi var borte neste morgen, unntatt
passet. Det var altså en hensynsfull kjeltring. Uten pass hadde jeg blitt
nødt til å reise ut av USA til ett annet land med amerikansk ambassade, for
å få ett nytt.
Båten viste seg å være en C1-båt fra krigens dager. De ble bygget i løpet
av noen dager for bruk i konvoitjenesten. Skipet var en vanlig
Side 23 av 45
24
stykkgodsbåt med alle lugarer midtskips. 3 luker forut og 2 luker akterut,
utstyrt med bommer og elektriske vinsjer.
Øverste dekk besto av lugar for telegrafisten på babord side, i midten
radiostasjonen, og på styrbord hadde kapteinen kontor, oppholdsrom og
soverom. Begge disse lugarene hadde bad og dusj. I forkant lå bestikken
og broen.
På neste dekk lå salongen, pantry og diverse lugarer for styrmennene og
salongpiken.
På neste dekk lå offisersmessen med ett lite oppholdsrom og pantry. I
akterkant av denne hadde man mannskapsmessen, og mange lugarer.
Skipet var bygget for krigstjeneste, og derfor plass for ekstra bemanning.
Offiserene på dekk var norske. I maskinen hadde man to grekere,
elektriker og 3. maskinist. De andre var fra Sørlandet.
Mannskapet var en blanding fra Sør-Amerika, to norske, en finlender, en
danske. Latinamerikanerne var fast inventar. Det amerikanske politiet
nektet dem avmønstring i USA. Rullebladet deres var ikke helt bra. De
skandinaviske sjøfolkene mønstret vanligvis i New York, hvor det var
mønstringskontor. Besetningen var på 43 mann.
Skipet var chartret av West Coast Line, Inc., 67 Broad Street, New York 4,
NY. De fraktet stykkgods, nitrater, fiskemel etc. til Canada, US Østkyst, via
Panama-kanalen, og alle havnene langs vestkysten av Sør-Amerika, helt
ned til Punta Arenas ved Magellanstredet. Returlasten til Latin Amerika
var varer fra USA og Canada.
De fleste havnene langs Sør-Amerika hadde ikke havner i den forstand,
man ankret opp langt ute fra land, og lasten ble fraktet i trebåter eller
lektere av tre. Stillehavet hadde store dønninger og man måtte derfor
ligge langt ute.
Den 1. til 5. september 1963 lå vi i Valparaiso (Chile) som var siste
lossehavn på den første turen. Vi hadde vært innom Cristóbal,
Buenaventura, Guayaquil, Paita, Pimentel, Callao, Matarani, Ilo, Arica,
Antofagasta.
Side 24 av 45
25
Den 22/9-63 var vi allerede oppe i Philadelphia igjen. 1.styrmannen
ombord, Hermod Coucheron, hadde planer om ingeniøreksamen i Sverige,
og han ville ha meg med på lasset. Vi hadde derfor allerede begynt å
sende forespørsler til diverse skoler. Den tidligere 1.styrmannen var fra
Vågsbygd ved Kristiansand. Han hadde vært lenge ombord og gikk i land i
USA med en relativ stor avmønstring. En større familie tillot ett
tabelltrekk ned til 5. grad, så det ble nesten ingen skatt. 2.styrmannen var
fra Rørvik og hette noe så fint som Angel. Det viste seg etter hvert at han
hadde vært mange år i Den Franske Fremmedlegionen.
Båtsmannen Nilmar Isaksen var kjent fra krigens dager. Papirene hans
bekreftet 3 torpederinger. Den ene resulterte i 48 dager på en flåte.
Denne flåteferden er omtalt i programserien i norsk TV, Evig Heder, fra
1995. Ett minnesmerke skal også være reist i sakens anledning på
østkysten av USA. Førstemaskinisten, som hadde med seg kona som
salongpike, var begge kristelige, og de så helst at de andre var det også.
De mønstret heldigvis snart av, og ble avløst av 1.maskinist Erling
Jakobsen, eller Glein, som han også kalte seg. Det var gjerne for det at
han kom fra stedet Glein på Dønna. Han hadde også flere torpederinger
fra krigens dager, den siste i Stillehavet, mens USA og Japan herjet på som
verst, der han avsluttet krigstjenesten med 3 år i japansk krigsfangenskap.
De som overlevde ett fangenskap i japanske krigsfangeleirer, snakket lite
om krigen og dens følger.
På turen nedover fra USA til Panama var den vanlige ruten mellom Cuba
og Haiti, nærmere bestemt Windwardstredet. Denne gangen ble vi møtt
av hurricainen Flora. Vi gikk tilbake og ventet på at den skulle passere
mot Florida-kysten. I stedet slo den seg til stasjonært over Cuba og ødela
sukkerhøsten for Fidel Castro. Nyhetene rapporterte 4000 drepte og
100.000 mennesker husløse. Så det kunne blåse i disse tider også.
Båtsmann Nilmar Isaksen kunne fortelle om at han hadde vært med på å
seile igjennom hurricainer. Den ene gangen ble alle livbåtene revet løse
og havnet på sjøen. I 1963 fikk vi gode værmeldinger om sentrets posisjon
og retning, så det var egentlig ikke noe annet problem for oss enn at vi ble
forsinket. Sjøvannstemperaturen i Det Karibiske Hav var normalt over 30
Side 25 av 45
26
gr C. Ved 33 gr C sjøvannstemperatur fikk maskinistene problemer med
kjølingen til hovedmaskin og hjelpemaskiner.
Stykkgodsfarten langs Sør-Amerika på Stillehavskysten kan man gjerne
kalle ”melkefarten”, en ny havn hver dag eller hver uke. Turen gikk denne
gangen helt ned til Punta Arenas. Den 17/10–63 lå vi i Callao, Peru og
ventet på kaiplass. Videre gikk turen til Ilo og Supe i Peru for lasting av
fiskemel til Montreal, Canada. Fiskemelet ble levert i sekker. Grunnet lite
regn i Peru, Ilo og Supe, så ble fiskemelet tørket i friluft. De båtene som
lastet fuktig fiskemel fikk gjerne problemer med at lasten ble varm og tok
fyr. Vi passerte Panama kanalen den 20/11–63.
Utenfor Charleston den 22/11–63 hørte vi på radio at presidenten i USA,
John F. Kennedy var skutt og drept i Dallas, Texas.
Inne i elven ved Montreal den 2/12–63 var det kalt og surt, minus 12 gr C.
En norsk båt M/T LIONELL, lastet med nafta (bensin), kolliderte med en
engelsk båt, 20 meter fra skutesiden vår. Den brant i flere dager. Last ble
tatt ombord i Three Rivers lengre oppe i elven, og man regnet med å gå
videre til New York og Philadelphia. Etter hvert gikk turen til Savannah og
Panama-kanalen. Julekvelden ble feiret i Savannah med hønsesuppe
(sikkert laget av kalkunen), kalkun og franske poteter. Til dessert
sitronfromasje og en del andre smågreier. I forhold til julefeiringen på
oljeplattformene så blir dette i minste laget, men for oss var det meget
bra. Velforeninger i Savannah kom ombord med julegaver til alle.
Likedan hadde sjømannskirken levert ombord gaver til hele besetningen.
Juletre og julepynt, ingen ting å klage over, vi var fornøyde. På nyhetene
hørte vi at Fagernes hadde minus 23 gr C.
Den 10/1-64 hadde vi ankommet Callao, Peru. Vi hadde vært innom de
samme havnene. Varmen plaget oss i Karibien, Panama og videre langs
kysten av Colombia og Equador. Dette var før aircondition var vanlig og
man måtte sove i køyklær som var våte av svette og luftens fuktighet. Var
man i sjøen, kunne man rigge seg til på dekk, legge seg på en blankis med
ett laken over. I sjøen hadde man ikke problemet med mosquitos. Jeg
kan huske at når man lå til ankers og ventet på kaiplass eller adgang
Panama-kanalen, heiste vi ned soler (dekslas eller mobile lasteroms
Side 26 av 45
27
belysninger) mot havflaten. Lyset samlet de mest merkelige og uhumske
fiskearter. Rundt Cristobal og Balboa var det mange stygge og farlige
slanger og fiskearter som ble tiltrukket av lyset.
24/1-64 la vi til kai i Valparaiso. Det var uten tvil den mest siviliserte og
populære byen i denne farten. Noen timer lengre sør var vi innom San
Antonio for senere å gå til Talcahuano, en by med havn for Den Chilenske
Marine. De hadde ganske så mange marinefartøyer, men også en lang
kyst å passe på. Lønnen i julemåneden ble NOK 2700,- med NOK 900,- i
skatt, pluss NOK 100, - i sjømannspensjon, og NOK 120,- i sykepenger. I
tillegg ble det trukket penger for diverse tjenester, Den Norske Velferden,
m.m. Ett svensk hyreoppgjør inkluderte alle tjenester i en rubrikk kalt
skatt, og de var i virkeligheten rimeligere. Vi snakket alltid om at den
svenske skatten var høyere. Det var altså ikke helt sant. Svenskene
betalte senere ut pensjonen i året 2000 og senere. Det gjorde ikke den
Norske Stat.
Vi fikk beskjed om å gå til verksted når vi en gang kom tilbake til New York.
Det skulle bunnsmøres, akseltrekk med nye pakninger. Bare på denne
turen ramlet to bommer i dekket. Sjøvann lekket inn igjennom skutesiden
og inn i ferskvannstankene. En dag åpnet bunnen seg og vannet sto opp i
maskinrommet i høy søyle. Men det lot seg stoppe og tette uten de store
problemer. Det var erfarne maskinister og dekksfolk ombord.
Tok turen fra Talcahuano om kvelden den 27/1-64 med ankomst Tocopilla
neste morgen kl. 1600 for å laste nitrat fro USA. Senere ble det lastet noe
fiskemel i Chancay for Savannah.
Sørstatsbyen Savannah, Georgia fikk den ære å ta oss imot den 17/2-64.
Temperaturen var mere vennlig for husmannsønnen, kun 20 gr C. Etter
Savannah ble det New York med verkstedopphold, ca en uke. Så videre
opp i St. Lawrence elven i Canada for lasting for bl a Punta Arenas, helt sør
i Chile. Etter Halifax, Nova Scotia, var vi innom Searsport i nærheten av
Boston. Etter ett nytt besøk i New York gikk vi innom Philadelphia og
tilbake i Savannah 19/3-64 for å seile videre til Panama-kanalen. I påsken
fikk vi plage oss med varmen i områdene rundt Panama-kanalen. Der var
det lite som minnet om en norsk påske. Om jeg ikke tar helt feil, så var
Side 27 av 45
28
dette den 4. turen sørover langs kysten av Sør Amerika. Fikk for noen
måneder siden tilsendt ett spanskkurs fra Linguaphone. Det var nå til litt
hjelp i de landene hvor engelsk ikke er i bruk og heller ikke populært. Jeg
har fremdeles dette kurset intakt i året 2011.
For å forklare hyppigheten av havnebesøk vil jeg ramse opp noen havner
på turen sørover fra Panama-kanalen. 1/4 Guayaquil og Paita, 2/4 Paita
og Pimentel, ¾ og 4/4 Chimbote, 5(4, 6/4, 7/4 i Callao, 8/4 i sjøen, 9/4
både Matarani og Ilo, 10/4 Ilo, 11/4 i Arica (første havn i Chile), 12/4
Tocopilla, 13/4 og 14/4 i Antofagasta, 15/4 hele dagen i sjøen, 16/4 i
Valparaiso, 17/4 i San Antonio, 18/4 i Talcahuano som var siste havn på
denne reisen sørover. Nordover igjen, 18/4 og 20/4 i sjøen, 21/4 tilbake i
Antofagasta for lasting for USA, 22/4 Tocopilla, 23/4 og24/4 Ilo, 25/4 i
sjøen, 26/4 i Callao. Det blir mange innklareringer med alle lister og kopier
til myndighetene, pengelister for besetningen osv. Telegrammer måtte
sendes og mottas. Det med å motta telegrammer gjorde det nødvendig å
sjekke trafikklistene på de forskjellige radiostasjonene, som ikke forholdt
seg til de internasjonale regler. Man viste heller ikke hvilke radiostasjoner
som hadde telegrammer for båten. M/S Sunbeam hadde kallesignalet
LMCE. Det kan jeg huske etter så mange år. I dette tidsrommet ble Olaug
og Arvid Gartland gift. Steinar Flaat fra Høylandet var også til sjøs den
gangen, som elektriker.
2/5-64 tilbake i Balboa. Etter Baltimore 8/5 var vi i Philadelphia, Camden
den 11/5-64 hvor vi losset kopper fra Chile. Jeg fikk forresten ett brev fra
Gunleif Elden, som var noe uventet og hyggelig. I Norfolk losset vi
nitrater. Vi lastet for Sør-Amerika i Brooklyn, New York.
Den 30/5 Buenaventura (Colombia), 2/6 Salinas, 3/6 Guayaquil (Equador),
5/6 Paita (Peru), 6/6 Pimentel (Kjent by fra Thor Heyerdahls utgravninger i
Peru) og Chicama 6-7-8-9/6, Salaverry 10/6, 11/6 Chimbote (også kjent fra
Thor Heyerdahls memoarer), 12/6 Ancon og Callao, videre til Matarani.
Klimaet er overkommelig for en nordboer, det er vinter. Nyhetene på
kortbølgen fra Norge kommer inn bedre. NRK har montert nye antenner
og større kortbølgesendere som igjen har fått gunstigere sendetider.
Postforsendelser tok sin tid, det hadde lite med selve postvesenet å gjøre,
det kom an på hvor hovedkontoret i Kristiansand S og New York sendte
Side 28 av 45
29
posten. En lavbetalt funksjonær på disse kontorene hadde nok ikke
posten til sjøfolk først på sin prioriteringsliste, om han i det heletatt hadde
noen.
30/6 i Punta Arenas, Magellan stredet med full vinter, snø helt ned til
stranda. Etter ferdiglossing ble det Huasco, Chile for lasting av 5000 tonn
jern. Siden ble det Antofagasta og havner i Peru for å laste fiskemel.
På hele den siste turen til Punta Arenas, fra og til Valparaiso, har vi hatt
med oss los. Grunnen til at losen er med, er at innerleden mellom øyer og
holmer, har ett minimum av sjømerker. Historien forteller om mange
havarier i havet utenfor sørkysten av Sør Amerika, vinters tid.
6/7-64 er vi tilbake i Valparaiso. Siden ble det vanlig melkefart og vi losset
lasten fra Sør Amerika i Charleston og Baltimore. Den 6/8-64 laster vi i
Montreal for Sør Amerika. Videre til Three Rivers i samme elven, St.
Lawrence. Denne elven forbinder sjøene i Canada med Atlanterhavet. Det
samme området består av fransktalende innbyggere, som liker å fortelle
om sin tilhørighet til Frankrike. 12–15/8-64 er vi i New York. 17 mann til
avmønstring. Den 13/8 er gebursdagen til min far, som har blitt 51 år
gammel. Han har også kjøpt sin første bil til NOK 11.600,-. Ikke dårlig til å
ha vært husmann og blitt forfremmet til småbruker.
Vi kom tilbake til Callao 30/8-64 etter anløp av de vanlige havner. Planen
var å komme tilbake til New York 1/10–64 for avmønstring og skolegang i
Sverige fra 10/1-65, tiden skulle vise.
Historier fra m/s Sunbeam i tidsrommet
1963/1964:
En av de motormennene, en ung tysker, stakk kniven inn i hånden mens
han skulle åpne en kokosnøtt. Vi lå utenfor kysten av Nord Peru.
Overstyrmannen klarte ikke å stoppe blodet, og neste dag stilte jeg opp i
ny kakiuniform, diverse nødhjelpsutstyr. En båt med peruanere hadde
kommet ut fra land for å ta oss inn til land og forsøke å finne ett hospital.
Jeg fikk instruksjoner av overstyrmannen om hvordan jeg skulle åpne og
stramme pakningen rundt overarmen, for å kontrollere blodstrømmen.
Side 29 av 45
30
Det var ikke bra at den stoppet helt opp. Etter en kjøretur i ett fuktig og
frodig landskap kom vi etter hvert frem til ett jernbanespor. Vi fikk henge
oss på ett lokomotiv som skulle i retning hospitalet inne i jungelen.
Tyskeren ble plassert sammen med togføreren og jeg hadde som oppgave
å holde liv i ham uten at det gikk koldbrann i hånden, som i deler av tiden
var uten blodtilførsel. Betjeningen eller søstrene på dette unike
jungelhospitalet var kledd i sine katolske uniformer. Legen hadde hvit
tropeuniform. Han inviterte meg med inn til operasjonsrommet, men jeg
var allerede så full av blod, at jeg ville heller vaske meg. Han ga seg nå
ikke, og jeg ble med inn, hvor han demonstrerte sin evne til å stoppe
blodet. Det var kvikt gjort, uten noen inngrep. Legen ville ha mere tid til å
sy såret og behandle det mot infeksjoner. Jeg ble plassert ute i hagen med
en flaske Bacardi rom og Coca Cola. Da flasken var tom, kom den eldste
nonnen med beskjed om at den tyske pasienten måtte få bli igjen for
videre behandling og observasjon. Jeg fikk tillatelse til å gå til rommet
hans for å motta og gi de siste informasjoner. I min oppløftede og
religiøse stemning la jeg hånden min på hodet til tyskeren og sang med
samme tilgjorte røst og innlevelse som de katolske prestene vanligvis gjør:
” Ave Maria, deme dos botellas de cervesa y una botella whisky ”! Denne
opptredenen ble overhørt og fort stoppet av sjefsnonnen. Tyskeren ble
igjen og jeg kom etter hvert tilbake til skipet neste dag. Den yngste
nonnen likte tyskeren godt, og det ble til at hun fikk sendt trekk fra han og
banken hver måned. De ble senere gift og flyttet til Tyskland.
Den norske matrosen, Pedersen fra Bergen, var en slank, senesterk og
vennlig person. Han var en arbeidskar av de beste og ble foretrukket på
broen når de trengte en god mann til rors. Det var flere ganger at de
andre besetningsmedlemmene forsøkte å ta livet av ham. Jeg skal
komme tilbake til historiene etter hvert.
Utenfor en av de små havnene i Peru hvor vi lastet fiskemel og losset
nødvendige varer fra USA og Canada, ble jeg og matrosen enige om å ta
en tur i land for å oppleve fiskelandsbyen. Det var ennå lys dag og de
vanlige store dønningene ga oss ingen betenkeligheter. Vel i land ble vi
godt mottatt og vi deltok med interesse og glede over gjestfriheten som
ble oss til del. Serveringen ble senere mere konsentrert mot de hvite viner
Side 30 av 45
31
og mengder av pisco og rom. Disse stedets fiskere likte dårlig at
fiskerjentene viste oss stor interesse og den aggressive opptredenen fra
den maskuline representasjonen ga meg noe angst. De var kjent for å
være flinke i bruken av sine kniver, og andre våpen hadde de sikkert også.
Jeg rådførte meg med matrosen, som repliserte med ukjent oversikt over
de mulige farer. Han nevnte i farten at skulle det bli nødvendig, ville han
ta tak i føttene mine og bruke kroppen min som svingstang, slik at han
kunne komme seg ut i friluft. En noe spesiell fremstilling, men i tåkehavet
fra de lokale viner og pisco sour, var den god nok. Det ble tilslutt at vi kom
oss ut, uten at jeg måtte brukes som slagvåpen. Nede ved båthavnen var
det en ganske stor fiskerbåt på vei inn til fortøyningene. Det var tre mann
ombord og matrosen ga meg beskjed om å hoppe ombord og gjøre det jeg
ville få beskjed om. Han kom etter og holdt de tre mannskapene akterut,
slik at jeg fikk anledning til å holde maskinen i gang og sette kursen ut mot
skipet og horisonten. Det lå nå langt ute og det disige været gjorde at vi
ikke hadde helt riktig kurs. Etter ett par timer var vi ute ved Sunbeam og
jeg prøvde å manøvrere meg mot nedre del av gangveien, som hang høyt
oppe. Det var vanlig å ha den i god avstand fra vannflaten for å hindre
uvedkommende i å komme ombord. Nok om det, matrosen hadde fått
med seg tre pappkartonger med romflasker, og etter å ha prioritert sin
hjemkomst med disse som viktig bagasje, kom han seg opp på gangveien
med den ene kartongen, mens de andre gikk i sjøen. Han fortsatte senere
ombord for å gå til køys. Jeg ble igjen med mine tre fullvoksne
”skipskamerater”, og etter en del forhandlinger havnet jeg i Stillehavet,
mens den originale besetningen tok fiskebåten sin hjem i retning mot
Peru-kysten. Dette var tidlig kveld. Heldigvis var det ikke montert opp
noe lys langs gangveien og skutesiden. Derfor ble jeg ikke plaget av de
fiskearter som kan være nysgjerrige på husmenner ved slike anledninger.
Den finske matrosen Sulo Kovanen brukte å gå til rekken hver morgen i
firetiden for å urinere, og han fikk øye på det noe uvanlige uhyret som
befant seg nedenfor gangveien. Etter å ha brukt en del tid på å verifisere
Darwins teorier fra samme området, så hadde han fått firt ned gangveien
slik at jeg kom meg ombord. Man kunne jo stille spørsmålet om hvor var
vakten på broen? Men disse latinamerikanerne hadde lett for å finne
søvnen når ingen passet på. Kapteinen eller andre besetningsmedlemmer
Side 31 av 45
32
ble aldri informert om denne utflukten. Vi hadde som sagt eller ikke lov til
å gå i land, heller hadde vi ikke med pass eller andre dokumenter. For 200
år siden så ble jo Dr. Darwin oppmerksom på livets finurligheter utenfor
den samme kysten. Nå var nå han heldigvis allerede tatt ut av tjeneste og
han fikk ikke sjansen til å tilføre menneskeheten flere løgner i sin jakt på
berømmelsen.
Matros Sulo Kovanen var den gangen matros ombord og i en alder på 45
år, hadde han den beste erfaring fra arbeidslivet. Vernepliktsboken og
sjøfartspapirene hans bekreftet en tilstedeværelse i Vinterkrigen og krigen
mot Sovjetsamveldet. Han hadde senere en tjenestetid ute i Botnviken
med minesveiping frem til 1947. Samboeren og sønnen hans bodde i
Valparaiso, Chile. Kovanen kjøpte alltid gaver til samboeren og sønnen i
USA, silkeundertøy og kjoler til fruen, og leketog og biler til sønnen. Disse
klærne hadde vanligvis skiftet utseende etter alle fremvisningene, og
lekene var stort sett utslitte når vi kom frem til Valparaiso. Kovanen
hadde en dongeribukse som aldri ble vasket. Det hette seg at buksen sto
av seg selv om den ved anledning skulle bli tatt av. Kovanen var en slank
og meget senesterk herremann som ingen av de andre
besetningsmedlemmene tullet med. Han var ellers meget snill og utgjorde
derfor heller ingen trussel eller irritasjon for noen andre. Hans erfaring
med kniv og våpen fra krigens dager ga ham også mye respekt. Han var
flink til å danse Limbo Rock, dvs han gikk lett under lista. Limbo Rock var
populært på barene i USA.
Kaptein Birger Nikolaisen ble lei av at han alltid var full, og beordret meg
til å gjøre klar for en rettssak. Kovanen skulle gis sparken og med orden i
saksdokumentene. Jeg argumenterte med at han var familiemann og at
det var andre som kunne med fordel sparkes før ham. Problemet var den
amerikanske emigrasjonen og at det var nødvendig med ett eksempel.
Jeg ga imidlertid Kovanen beskjed om å stille opp til forhør kl 10.00,
kapteinen som anklager og dommer, og jeg som rettsskriver. En forsvarer
og besetningsmedlem med medlemskap i Sjømannsforbundet var ikke å
oppdrive. Aktor stilte følgende direkte spørsmål: ”Hvorfor er du alltid
Side 32 av 45
33
beruset i arbeidstiden»? Den tiltalte tok ikke betenkningstid og svarte
stående borte fra døren: «Jo, kapten, jag tycker det er betre at dricka på
arbeidstiden, og at sova på fritiden «! Problemet var egentlig løst, de
andre besetningsmedlemmene drakk på fritiden, og det ble derfor ingen
tilstrekkelig søvn og fremdeles noe drikking på arbeidstiden. Nok om det,
aktor ga beskjed ” Kovanen kan gå»!
Kovanen ble i følge mine historiske minner, den siste som forlot skuta
mens den var i operativ stand.
Jeg hadde lest boken ”Ukjent Soldat”, som omhandler en del av krigen
mellom Finnland og Sovjet. Kovanen fortalte meg at det ikke gikk an å
lese seg til en sådan opplevelse, det kunne kun oppleves. Den andre
parten har ikke de nødvendige evner eller sanser til å sette seg inn i slike
hendelser.
Nok om det, jeg ga ikke opp. Siste kvelden ombord, ba jeg Kovanen
komme til lugaren, jeg ville høre historier fra vinterkrigen. Kovanen stilte
opp med en bunke gamle grammofonplater da han viste at jeg hadde en
liten platespiller på lugaren. Jeg hadde ordnet med nødvendig servering,
og Kovanen plukket ut sine favorittplater, mye polka og annen populær
finsk og svensk musikk. Problemet viste seg i midlertidig at disse platene
var godt slitte, og Kovanen måtte hjelpe til med håndmakt for å få stiften
til å flytte seg langs de tilmålte spor. Etter hvert som rommen, blandet
med Coca Cola, tok over initiativet til sporskiftningen, begynte kapteinen å
få problemer med sin tiltrengte nattesøvn. Det var kort tid mellom
havnene, så han trengte hviletiden. Platespilleren ble etter noen advarsler
beslaglagt og vi kunne i stedet konsentrere oss om vinterkrigen.
Fortellingen ble imidlertid kort, men den forteller mye om soldaten Sulo
Kovanen, hvorfra jeg refererer:
”Vi var bare 3 mann som overlevde fra mitt siste kompani. (420 mann).
Siste gangen vi trakk oss tilbake, måtte jag holde ryssarne på avstånd,
ettersom jag hadde kuglsprutan (maskingeværet). Ryssarna hadde jagat
delar av kompaniet i elven, og tilslutt måtte også jag, Kovanen, jumpa i
vatnet. Men Kovanen måste ha luft, og jag tittade derfor upp mot
vattenytan, hvor jag så kuglarne komma surrande så her mot meg. (han
Side 33 av 45
34
demonstrerte med hendene hvordan kulene oppførte seg i vannet). Jag
supade inn nogon luft, og dykade igjen for at simma under vatn mot den
andra bredden. Etter å ha vakat flera gonger, husker jag inte mere før jag
vaknade på andre sidan av elven. Løytnanten stod over meg i
skyttergraven og sa, Kovanen skal det vara en røk «!
Jeg besøkte Valparaiso i året 2006 for å finne noen minner fra Sulo
Kovanen. Jeg hadde ikke navnet på kona (samboeren) og sønnen hans.
Det var mange kontorer som prøvde å hjelpe meg, men navnet hans var
ikke registrert noen steder. De mente at han måtte ha blitt gravlagt i sitt
eget navn, men det kunne også være at han har blitt godt mottatt i
Finnland på sine siste år. Man finner navnet Sulo Kovanen på internet i
forbindelse med vinterkrigen, og det er flere som har det samme navnet.
Jeg vil derfor avslutte historien her og lyse fred over hans minne. Det er
sjelden man møter slike utmerkede personligheter. Jeg har ikke møtt
noen andre tilsvarende, og det tror jeg ikke kapteinen hadde heller.
Sammenlignet med Treholt-saken, så ble rettssaken mot Sulo Kovanen
relativt kort.
Callao er havnebyen til hovedstaden Lima i Peru. I denne tidsepoken så
var også byen plaget med ran fra byens unge kriminelle. Turistene ble
fratatt klokker, vesker, hatter og andre eiendeler midt på lyse dagen og
gaten. Maskinsjefen gikk i land med ny hatt og kom tilbake uten. Jeg var i
land i embets medfør. Mens jeg spiste lunch på en vanlig cafe eller
restaurant, kom det plutselig noen ungdommer springende inn i kafeen
med politiet, karabineros, springende etter dem med våpen i hånd.
Kjeltringene hoppet ut i gjennom knuste vinduer med Los Carabineros i
hælene. Gjestene bare lo og frydet seg over oppvisningen. Det var altså
en vanlig dag og hendelse for peruanerne. Vi var jo innom Callao på hver
tur og ble ganske godt kjent. En kveld ble vi stoppet av 7 av disse
kjeltringene som var bevæpnet med kniver og pistoler. Det hele gikk så
kvikt for seg, at i løpet av sekunder var alle syv reist fra denne verden uten
bagasje. Vi hadde ikke en skramme. Jeg spurte senere Angel hvor han
hadde lært seg teknikken. Det var da han fortalte meg om antall år eller
tjenestetid i Den Franske Fremmedlegionen. Neste dag fikk jeg besøk av
en representant fra byens politimester. Han ville ha meg med, og
Side 34 av 45
35
samtidig som at jeg var behjelpelig å finne den andre også. Jeg sa at jeg
ikke viste hvor Angel var, og at han ikke var ombord i skipet.
Representanten tok seg en tur ombord og ble heller ikke oppmerksom på
at Angel var nede på kaien for å lære opp havnearbeiderne til å kjøre en
ny truck. Angel var 2.styrmann ombord. Jeg konfronterte Angel med
saken noen timer senere. Vi ble enige om å møte opp hos politimesteren.
Det hadde jo en gang blitt 7 peruanere mindre i landet. Vel fremme
fortalte Angel om hendelsen, og at det på grunn av reflekser fra tidligere
tjeneste i Fremmedlegionen, hadde det hele gått fort. Om det ikke så
hadde, hadde det vært to andre på tapslisten. Angel beklagde det hele.
Politimesteren fortalte om deres problemer over flere år med disse
karene. Han utdypet sin takknemmelighet for assistansen, og etter en
liten servering med noen andre kontorister og carabineros tilstede, ble
Angel tildelt en medalje som takk for hjelpen. Derved var saken glemt, og
den ble ikke diskutert noe senere, heller ikke ombord. Kapteinen eller
andre ombord ble ikke informert. Vi var vel redd for at han eller andre
skulle rapportere til norske myndigheter.
Angel hadde vært med m/s Sunbeam på turen over Nord Atlanteren og til
sin første tur i Westcoastline-farten på vestkysten av Sør Amerika. Skipet
hadde interne telefonforbindelser til de viktigste personer og kontorer
ombord. Som siste reserve eksisterte det vanlige opplegget med
kopperrør fra broen til kapteinens kontor, ett rør hadde sin montering
over køyen til kapteinen. Samtidig var det samme røret forgrenet ned til
maskinrommet og maskintelegrafen. På turen over hadde de en del
stampesjø og de gikk med redusert fart for ikke å ødelegge skuta. Nå
hadde båsen, Nilmar Isaksen, tatt seg turen ned i maskinen om natten.
Maskinisten hadde gebursdag, og Angel var også innbudt. Da det begynte
å bli lite drikkevarer, fikk vakthavende utkikk på broen beskjed om å helle
en flaske med rom via dette rørsystemet og ned til maskinen. Angel spilte
trekkspill og maskinisten gitar. Nå var jo forgreningen til kapteinens køy
noe lavere en rørets innløp på broen. Det resulterte at kapteinen fikk en
del av serveringen rett i ansiktet. I sin forbannelse gikk han inn på broen
og ba om sakte fart på maskintelegrafen. Den som kvitterte på telegrafen
nede i maskinen var båtsmannen. Maskinisten ba han redusere til sakte
fart, men båtsmannen tørnet rattet i feil retning, og resultatet ble full fart.
Side 35 av 45
36
Resultatet ble at en sprekk ble oppdaget i skutesiden ved ankomst USA.
Ingen fikk sparken, merkelig nok, det var jo dyrt å sende over nye
mannskaper.
Båtsmann Nilmar Isaksen var en svær kraftig rise, og han hadde lite til
overs for den latinamerikanske besetningen. Det viste seg nå etter hvert å
være gjensidig. En dag kom han opp til meg i radioen mens han holdt den
store oppskårne magen oppe med begge hendene. Degoene hadde brukt
kniven på en slik måte at noe av tarmene var på vei ut. Jeg ba han
fortsette inn til kapteinen. Der ble han sendt på dør med beskjed om ikke
å vise seg der noe mere. Jeg tok han med til overstyrmannen som sydde
de nødvendige sting. Han blandet noe penicillinpulver med vann for
injeksjon i baken, og båsen ble i orden på kort tid.
Båsen hadde sine bekjentskaper over alt langs de vanligste
havneanløpene. I Valparaiso hadde han ved en ankomst sine kvinnelige
bekjentskaper ventende på kaien for å motta sine gaver fra USA. Denne
turen hadde han kommet ut av telling, det var to forskjellige damer på
kaia med sine 20 familiemedlemmer hver. Resultatet ble at de hivde
båsen ut av lugaren, og tok alt som var der inne. Båsen tok det ikke så
tungt, han hadde vært med på verre ting.
I Antofagasta gikk vi på fotballkamp. Vi hadde plassert oss høyt oppe på
tribunen. De innfødte drakk øl fra ¾ liters flasker. Etter hvert begynte de å
slå tomflaskene i hodet på de som satt foran. Man ble nødt til å flytte seg
bakerst. Midt opp i dette virvaret fikk de for seg at dommeren hadde
dømt feil, og tilskuerne strømmet ned på banen for å banke dommeren.
Politiet eller carabineros med sine geværer strømmet inn på samme
banen for å ordne opp. De fyrte av sine våpen i luften resultatet ble
deretter. Neste dag eller morgen besøkte jeg stedet, og utenfor la det på
rekke og rad 83 lik som ventet på at slektninger skulle komme for å hente
dem. Bilde av det samme ble vist i dagens avis. De døde hadde blitt
trampet ned da politiet begynte å skyte.
Tømmermannen, Arthur Arntzen var en erfaren uteseiler fra Nord-Norge.
Han hadde giftet seg i Mexico, og kona hans mottok trekk fra rederiet hver
Side 36 av 45
37
måned. Det ble sendt trekkliste til rederiet hver måned med fast trekk for
alle ombord. For å unngå forsinkelser ble listen utbetalt hver måned
ifølge de forandringer som måtte bli sent via Rogaland radio til rederiet i
Kristiansand. Kona hans bakte og solgte tortillas i Mexico som ekstra
inntekt. Ved avreise fra Valparaiso ble tømmermannen noe forsinket på
Scandinavian bar. Jeg gikk i land for å hente besetningsmedlemmer, da
avgangen var noe fremskyndet. Båsen og en matros dro tømmermannen
etter bena med seg ombord. Det ble selvsagt ett senere hospitalopphold
på tømmern, da han fra før av hadde en innmontert metallplate i hodet.
Denne hadde blitt utsatt for en ublid behandling under transporten
ombord.
Overstyrmannen var fra Kristiansand. Han var mektig overvektig. I USA
var det vanlig med små kafeer som hadde fastmonterte stoler ved bordene.
Der var det ikke mulig for han å sette seg. I Peru besøkte vi steder oppe i
fjellene, over 4000 meter over havet, der hvor Inkaindianerne holdt til. Der
var hus med rød maling som hadde holdt seg i over 2000 år. De holdt
lamaer som husdyr. Vi besøkte det mest kjente bryggeriet for Pisco og
vinbodegaer. Overstyrmannen fikk en planke å sitte på mellom to
vintønner. Denne gikk selvsagt av, men overstyrmannen klarte godt
landingen. Ved ankomst presidentpalasset i Lima, ble vi geleidet inn
mellom to lange rekker av carabineros. Inne i palasset ble vi informert om
at i kinosalen satt presidenten med familie. Han brukte å se alle filmene før
de ble tillatt for publikum. Uheldigvis trengte vi å besøke ett toalett etter
dagens tidligere besøk. Det skulle bli ordnet. Jeg var dum nok til å spørre
om vi kunne låne toalettet til presidenten. Det ble notert som en
majestetsfornærmelse. Dumheten lot seg ikke løse så lett, men vi fikk
tilslutt forlate palasset uten å bli straffet på noen måte.
Overstyrmannen hadde alltid en 30 liters glassballong med hvitvin stående
på lugaren. En kveld da vi skulle prøveskyte revolverne gjennom
lugarventilen, ble kulen sittende fast i løpet på den ene. Jeg tok turen ned i
maskinen for å bore den ut. Det var heldigvis degoer som så dette, og det
gjorde at de holdt seg unna når vi var i land. De hadde respekt for
skytevåpen.
Side 37 av 45
38
Dekksgutten hadde ikke skytevåpen. Degoene, latinamerikanerne
ombord, viste at han var kamerat med meg, og som hevn eller andre
grunner, så angrep de han en kveld på land med knuste Colaflasker. Han
ble stukket helt inn på lungene, og etter ett hospitalopphold ble han sent
hjem.
Den danske motormannen lå i konstant krangel med degoene. Nå var
dansken en stor og kraftig kar, som både likte og kunne slåss. I en av
havnene i Chile klarte de likevel å ta han mens han var alene. Resultatet
ble at han måtte ligge på sykehus i Chile i 3 måneder, før han hadde
kommet seg tilstrekkelig for en hjemsendelse. Degoene var feige og
angrep alltid når de var flere.
Den tidligere omtalte matros Pedersen fra Bergen hadde nok banket opp
noen av degoene. De hadde nok planlagt å hive han overbord på
Stillehavskysten. Skipet hadde en tommes platekant, som stakk opp over
skipsdekket, rundt hele dekket. Etter at de hadde klart å tvinge han over
rekka, klarte degoene imidlertid ikke å løse fingrene hans som holdt fast i
denne kanten. Den ene av degoene bet ett stykke av nesa til matrosen
mens han hang der. Av en eller annen grunn ga de opp, og Pedersen kom
seg senere opp på dekk. Ingen ting ble rapportert om dette. Matros
Pedersen hadde nok planer om å gi dem skikkelig juling senere.
Oppe i Three Rives, St. Lawrence, Canada bød det seg en anledning. På
denne turen hadde vi med en amerikansk soldat fra avdelingen som bar
Green Beret. Han hadde fått hyre for en tur nedover langs Sør-Amerika.
Før neste anløp i nærheten, måtte jeg ha de siste opplysninger om
forandringer på toll-listen og pengelisten. Den ene av degoene hette
Ernesto Mardones og var motormann. Han var gift og hadde sin familie i
Valparaiso. Jeg møtte han i mannskapsgangen og spurte om eventuelle
forandringer på listene. Han svarte med å dra en springkniv for å stikke
meg i magen. Heldigvis sto denne Green Beret soldaten ved siden, og han
reflekterte med å gripe Mardones i hånden slik at kniven tok en bue mot
Side 38 av 45
39
ansiktet til soldaten, som derved mistet det ene øyenbrynet. Vi fikk etter
hvert satt håndjern på Mardones, og lenket han fast til sengen på hans
lugar. Ut på kvelden fikk jeg beskjed av kapteinen om å ta av han jernene.
Noe senere fikk jeg tilfeldigvis se at den samme motormannen var på vei
inn på lugaren til matros Pedersen med kniven i hånden. Han hadde vel
hatt planer om å bruke kniven igjen. Jeg hadde heldigvis pistolen på
meg og fikk avverget drapsforsøket. Neste dag hadde degoene vært på
land, og de kom for sent ombord. Pedersen spurte om han kunne få gå
ned på kaien å banke de. Ønsket ble oppfylt. Senere hadde vi ikke mere
problemer med disse latinamerikanerne. De var som nevnt feige og redd
for å få juling. Det var selvsagt også en fornedrelse for dem å bli banket av
kun en person og med så mange tilskuere.
Den egyptiske motormannen hadde laget seg til en plass for trening med
vekter i akterkant av midtskipet. Han hadde en kjøpt seg en god radio
med det nødvendige utstyr for å spille arabisk musikk. Degoene likte ikke
denne musikken. Etter å ha mottatt flere omganger med juling, lot de
egypteren være i fred.
Kapteinen ombord, Ole Birger Nikolaisen, var fra Sørlandet. Han var en
atletisk herremann i førtiårene. Gymnastikkapparatene på lugaren hans
ble jevnlig brukt. Rapporteringer til rederiet vedrørende
personellproblemer ble ikke utført. Det eneste forsøket var en rettssak
mot Sulo Kovanen. Saken er i rettshistorien den korteste som herved
tidligere har blitt registrert i denne avhandling. De senere mistenkte og
tiltalte av mannskapet ble bare innkalt til kapteinens lugar for en omgang
juling. Jeg regner med at det var en god avkobling fra de passive
gymnastikkapparatene. Alle ombord hadde observert hans kvalifikasjoner
med revolver og håndjern. Resultatet var ett relativt rolig miljø,
fellesskapet tatt i betraktning. En tur hadde han med seg kona, som var
amerikansk statsborger. Kapteinen kunne kommunisere med alle, også
på spansk, og han var godt likt og respektert. Han var vel det historien
kan bekrefte ett ekte mannfolk.
Etter det religiøse ekteparet herr og fru Halvorsen, 1. maskinist og
salongpike fra Sørlandet, kom 1.maskinist Erling Jakobsen Glein ombord.
Han brukte vanligvis navnet Jakobsen. Føde- eller hjemstedet hans var på
Side 39 av 45
40
Glein i Helgeland. Jeg tror han skiftet til navnet Glein noe senere. Jeg
besøkte han på 80-tallet ute på øya. Det var lite snakk i han da. Broren
hans hadde dødd og han tok tydeligvis dette tungt. Etter at han kom
hjem, hadde han giftet seg med poståpnersken på stedet. Jakobsen hadde
vært med på tre torpederinger/forlis under krigen. De siste tre årene frem
til 1946 satt han i japansk fangenskap. Da han var en av de som overlevde
dette umenneskelige oppholdet med sine 50 kg i behold, var han en
person som aldri snakket om krigen. Ombord i M/S Sunbeam hadde han
80 kg å bære på og en liten mage hadde det også blitt under T-skjorta.
Når maskinsjefen klaget på at han hadde for mye overtid, refererte han
bare til overtidsskjorta, altså en annen T-skorte som var mere svart av
oljesøl. Så fremt han hadde denne skitne skjorten på, da var det overtid.
På lugaren hadde han laget seg til ett lite veggskap, to skap ved siden med
to små skuffer under. Han forklarte til de interesserte at i den ene skuffen
var det brev til lensmannen, og i den andre, fra lensmannen. De var laget
slik at de ikke uten videre lot seg åpne. For å åpne den venstre skuffen, så
måtte man dra i den høyre. Det virket utmerket som låseanordning for de
nysgjerrige. Han hadde noen gode historier fra Helgeland. I den tiden da
alle stort sett hadde telefonene tilkoblet på samme linje og med
forskjellige ringesignal, var det ett eldorado for sladderkjerringene.
Sentralborddama var også en av de gode informantene. Jakobsen
bestemte seg for å spille henne ett puss, da hun hadde fortalt historier
om han tidligere, som ikke var helt sanne. Etter krigen og på tur hjem,
ringte han til broren sin for å underrette han om at denne gangen var det
med en negresse i reisefølget. Broren ville vite om han hadde planlagt
bryllup. Det kunne Jakobsen bekrefte. Da nå lokalbåten la til kaia, var den
smekkfull av folk som skulle se den ”svarte dama”. De ble snytt for
opplevelsen og sentralborddame hadde fått ett skudd for baugen.
Egentlig en god historie om den tidens sladderhanker. I dag er det sikkert
flere mørkhudete på stedet enn hvite. Tidene forandrer seg. Den siste
kvelden før han skulle mønstre av i New York NY, lovet han å fortelle noen
historier fra Japan og krigsfangenskapet om jeg ordnet med noen flasker
whisky. Erling Jakobsen smakte ikke alkohol til vanlig. Neste dag våknet vi
begge på lugaren hans med 3 tomme flasker White Horse Whisky på
dørken.
Side 40 av 45
41
Maskinsjefen var den eldste ombord. Han hadde sin familie i Haugesund.
Som alle norske maskinsjefer den gangen hadde han ingen ting å foreta seg
ombord. Det var det samme, renskrive maskinkladden med fyllepenn.
Denne skulle senere underskrives av kapteinen. Han måtte også signere for
overtiden til maskinbesetningen slik at jeg kunne ta det med i det
månedlige regnskapet. Jeg husker han ble robbet noen ganger når han gikk
i land. Han brukte å kle seg pent og brukte hatt når vær og vind tillot det.
Hatten tok de i Callao. De bare syklet forbi og nappet den til seg. Det
hendte at kapteinen inviterte han opp på en whisky før han gikk til køys.
Maskinsjefen gjorde lite vesen av seg og var godt likt ombord.
Elektrikeren var greker, og en pen herremann som kona til 2.maskinisten
likte godt. Hun likte forresten alle grekerne ombord, på sin måte.
Elektrikeren hadde ikke noe greie på fagområdet sitt. Båten hadde
elektriske vinsjer, og det ble problematisk at ikke skipets elektriker kunne
reparere disse. Det ble ordnet med elektriker fra land og kraner der det
var mulig. Kraner hadde de stort sett bare i Callao og Valparaiso. Ganske
merkelig at ikke denne grekeren ble avskjediget, men han ble da med
noen turer. I denne kystfarten så var selvsagt radaren ett viktig
instrument. Nå var det mulig å få service på denne i Callao og Valparaiso.
Verre var det på den ene turen nedover til sydspissen av Chile, nærmere
bestemt Punta Arenas. Heading linjen viste feil og det var nærliggende å
tro at limitswitchen eller indikatorswitchen var løsnet eller trengte en
justering. Radarantennen var plassert rett over broen oppe i masten på
en liten plattform og i akterkant av den tredje lasteluken. Jeg fikk fjernet
de nødvendige deksler oppe i mastetoppen, og i løpet av dagen var
radaren i orden. Det som er å merke seg er følgende: For å få dette utført,
måtte jeg henge korpusen over rekkverket rundt antennen i masten for å
komme til. Lasterom 3 var åpent for rengjøring og det var lang vei ned.
Neste dag oppdaget jeg at det nevnte rekkverket hadde ramlet ned pga
rust. Så det var ikke min tur uten bagasje denne gangen heller.
3. maskinisten Nick Samaras var fra Grekenland. Han var god venn med
kona til 2. mask Gundersen fra Vågsbygd. Disse grekerne var alltid i godt
humør og laget aldri noe bråk. Det var vel gjerne derfor at maskinsjefen
Side 41 av 45
42
lot elektrikeren få fortsette ombord uten å kunne gjøre noe. Jeg synes å
huske at det var kapteinen som forlangte en ommøblering, men jeg kan
ikke huske at det kom noen ny elektriker så lenge jeg var ombord.
Samtidig med at 1.maskinist Jakobsen kom ombord, fikk vi ny norsk 2.
styrmann, Hr. Svelland med belgisk frue fra Gent Brugge. Sistnevnte
mønstret på som messepike. Begge disse var noe spesielle og de likte å
fremheve sine egenskaper.
Spesielt på Chile og Peru-kysten kunne man se tusenvis av delfiner som
lekte seg utover mot horisonten. På samme tid var det sjøfugler som
plukket fisk. Landstripene var kjent for sine 20 til 30 meters lag enkelte
steder med fugleskitt eller guano, som ble fraktet til andre land med skip.
Guano er det spanske ordet for gjødsel.
Hermann Watzinger fulgte Thor Heyerdahl på Kontikiferden. Han bygget
senere en fiskemelfabrikk på kysten og ble en rik mann. Han sendte den
ene dattera til Universitet i Oslo. Hun snakket allerede norsk, spansk,
fransk og engelsk. Det ble imidlertid ingen eksamen fra Universitetet da
hun ikke klarte eksamen i Nynorsk. Hun har sikkert klart seg godt uten
nynorsk, men det er nå en hilsen fra Norge det også. Universitet kunne vel
gitt henne diplomen uten begge språkene fra det knøttlille fjell-landet
lengst oppe i Golfstrømmen.
M/S Sunbeam hadde til tider hele femten forskjellige nasjonaliteter
ombord. Mesteparten var fra landene i Sør-Amerika og de sydlige landene
i Europa. Deres papirer og referanser hos FBI var ikke de beste, og de fikk
ikke mønstre av i USA. Tollerne fant også mye rart ombord. Mange
gjemmesteder som innholt våpen og sigaretter. Narkotika ble det ikke
funnet noe av. De Skandinaviske besetningsmedlemmene besøkte som
oftest Scandinavian Bar i Valparaiso. Den ble driftet av en danske.
En kveld jeg gikk i land i Valparaiso, gikk jeg forbi en ung dame i
pelskåpe. Jeg inviterte henne på kaffe. Det viste seg at hun bodde i Vina
del Mar. Der var det bare de rike som bodde. Det er det stort sett også i
dag. Hun reiste langs kysten for å besøke oss i andre havner. Hun brukte
å være med når jeg og kapteinen var i land for å besøke agenten, befraktere
og konsulat. Navnet hennes var Patricia. Da jeg besøkte Valparaiso i
2006 for å finne graven til Sulo Kovanen, overnattet jeg i Vina del Mar.
Side 42 av 45
43
Værelsespiken lignet mye på Patricia og alderen kunne passe. Jeg spurte
om navnet, og det stemte. Noe mere ble ikke sagt om den saken.
Talcahuano var militær marinehavn for den Chilenske Marine. Denne byen
anløp vi hver tur. Jeg våknet en morgen der på lugaren min ved at det sto
flere marineoffiserer der inne og kikket ned på meg. Den ene hadde en
anselig gullbeholdning på lueskyggen og ifølge antall gullstriper på
jakkeermene, så kunne man mistenke han for å være nærmere i slekt med
en gul sebra. Det ble fort gjort kjent at jeg var arrestert for spionasje.
Slike anklager gir ikke rom for noen forsvarsadvokat. Man er overlatt til
mistenksomheten og tilfeldigheter. Anklagen var imidlertid at jeg hadde
stjålet en dokumentmappe med topp hemmelige militære dokumenter.
Dette var også i den tidsepoken hvor sosialisten og kommunisten Allende
begynte å bli en plage. Han hadde mye forbindelse med Skandinavia,
spesielt Palme i Sverige. Det var en løytnant som hadde rapportert at jeg
hadde tatt dokumentmappen. Etter hvert så fikk jeg kapteinen til å hjelpe
meg. Han kunne språket og det ble tilslutt bekreftet at løytnanten hadde
rotet bort mappen i fylla. Vi hadde selvsagt spandert på han rikelig med
drikkevarer kvelden i forveien. Løytnanten hadde nok tatt av seg
sikkerhetslenken, og eieren av baren hadde tatt vare på dokumentmappen.
Siden hadde bareieren tatt kontakt med marinebasen, og mappen hadde blitt
hentet av representanter for Den Chilenske Marine. Hadde ikke dette
skjedd, er det ikke godt å spå om hva resultatet hadde blitt. En tiltale for
spionasje gir ikke grunnlag for noen forsvarsadvokat eller andre
forbindelser. Så denne saken kunne ha blitt noe alvorlig. De som fulgte
med hendelsene i Chile frem til President Allende døde under det senere
statskuppet, gir historien mere alvor.
Tiden ombord i m/s Sunbeam ga rom for mange episoder som ikke er
nevnt her. Det vil bli for mye å skrive om, og noe vil bli oppfattet som løgn
eller oppdiktete historier. Mye livserfaring fra ett lignende liv er kriterier
som må være tilstede i leserens oppfattelsesevne. Norsk naivitet og
forstoppelse i hjernebarken vil ikke ha de nødvendige komparatorer
tilgjengelig for å visjonere slike historier.
La oss for ordens skyld ta med noe mere. Vi viste selvsagt alle ombord at
man måtte ta hensyn til de truslene man måtte motta fra degoene når de
Side 43 av 45
44
ikke fikk viljen sin. Det var helt vanlig at alle låste dørene til sine lugarer
på innsiden når vi gikk til køys. Jeg gjorde ikke dette til å begynne med og
fikk lære nødvendigheten på den harde måten. Som en kolombianer
sener utalte til meg: ” Why do I have to learn everything the hard way?
«Vi brukte lightere som vi fylte opp med lighterfuel fra små kanner, som vi
kjøpte av stuerten. Jeg våknet heldigvis i tide etter å ha blitt tent på mens
jeg lå sovende i sengen. En eller annen hadde kommet inn på lugaren,
helt en kanne med lighterfuel over med og tent på. Egentlig ikke den
store saken, men der hvor brannen startet var jo på en noe utsatt del av
kroppen, og om den hadde utviklet seg til en reell skipsbrann, ville selvsagt
det manglende brannslukningsutstyret ha eskalert utviklingen. Som ett
resultat gikk jeg senere aldri til køys uten å ha sjekket skaper, og om noen
hadde gjemt seg på baderommet. Dette fulgte meg senere i flere år, til
og med i dag. Om jeg flytter inn på ett hotell, så gjør jeg det samme. I
følge andre hendelser, så setter jeg meg aldri med ryggen mot inngangen
på en restaurant. Det har blitt rutine at jeg vil vite til en hver tid hvem som
kommer inn. Samtidig går jeg aldri i befolkede områder med noen tett
bak meg. Jeg slakker av på farten, og lar de passere. Det har blitt vanlig
rutine det også.
Jeg tror det er på tide å avslutte historiene fra utenriksfarten i denne
tidsepoken. Det ble avmønstring i New York, NY og jeg ankom Trondheim
sent på høsten i 1964. Jeg flyttet som vanlig inn til Ingrid i
Rosenkransgaten 16.
Vi møtes etter hvert ombord i hurtigruten m/s Håkon Jarl og videre i
Göteborg hvor man forsetter på skolebenken, eller mere nøyaktig i
forelesningssalene rundt omkring i byen. Ett nytt system man ikke har
erfaring fra i Norge. Det blir elevens ansvar om han vil lære noe, læreren
foreleser pensumet, og du må selv skrive ned og kjøpe de bøker du måtte
ha bruk for. Full eksamen etter hvert semester, altså eksamen 2 ganger i
året, kun skriftlig. Muntlige eksamener forekom ikke. Jeg klarte meg der
også uten å stryke en eneste gang, og det var kun 3-tre- % av elevene med
avsluttet avgangseksamen, som hadde passert uten å stryke en eller gang
etter semestereksamene. De som fikk for dårlige karakterer måtte gå opp
Side 44 av 45
45
semesteret på nytt. Man fikk ikke anledning til å fortsette i det uendelige i
samme semester. Skolen ble betraktet som nr. 3 i verden, i følge
statistikken fra FN. I Norge ble alle som var utdannet i Sverige ansett som
ubrukelige. Norge var best. Sverige skrev i sine aviser at Sverige lå 10 til
20 år foran Norge i stort sett alle disipliner.
Side 45 av 45