Symbiotiske innviklinger

“Folk gjør hva som helst, uansett hvor absurd det er, for å unngå å møte sin egen sjel.”

Carl G. Jung (1875-1961) Resultatet av et symbiotisk traume er symbiotisk innvikling. Med symbiotisk innvikling mener jeg former for relasjoner der partnerne ikke får det de trenger og ønsker seg (kjærlighet, omsorg, støtte) og der de ikke klarer å skille lag på tross av alle konflikter seg i mellom. Symbiotiske innviklinger skaper en kontinuerlig kamp innenfor en relasjon eller et relasjonelt system. Partnerne er der for hverandre selv om forutsetningene for et konstruktivt symbiotisk forhold ikke eksisterer. Hovedkarakteristikkene ved symbiotisk innvikling er:  Å klamre seg til den andre og holde ham/henne der med alle mulige midler.  Avvise den andre hvis nærheten blir for truende eller kravene for store.  Å bli dratt nærmere til den andre igjen hvis ens egen frykt, indre isolasjon og ensomhet blir for overveldende.  Anklage den andre, legge skylden på den andre, krangle heftig, men alltid tilgi igjen.  Være ute av stand til å finne en slutt på forholdet, men holde sammen til “the bitter end”. I det foregående kapittelet tok jeg for meg forskjellige former for innvikling der barn og deres foreldre er involvert. Nå skal jeg peke på noen former for innvikling mellom individer og mellom større sosiale enheter og deres medlemmer.

9.1 Symbiotisk innvikling i søsken

Hvordan søskenflokker fungerer er fundamentalt avhengig av antall, kjønn og aldersforskjellen på barna (Leman 1999). Den mentale utviklingen av det enkelte barnet er også påvirket av den posisjonen det har i forhold til andre søsken (Forer og Still 1982). Hvert barn er født inn i en spesiell posisjon i forhold til foreldrene og eventuelle søsken som er født tidligere. Morens tilstand under graviditeten er forskjellig for hvert enkelt barn, og bare

av denne ene grunnen vil hvert barn reagere ulikt på eventuelle traumer foreldrene kan ha opplevd (Walper, Thönissen, Wendt og Bergau 2009). Hvert barn opplever ulike beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer som påvirker dets utvikling. Sosiale og samfunnsmessige faktorer spiller også en rolle. Det er heller ikke uvesentlig om barnet tilhører en lavere eller en høyere klasse i samfunnet eller om det ble født under en krig, etter en krig eller i fredstid.

Kjærlighet og rivalisering

Solidariteten mellom søsken blir oppmuntret i psykisk sunne familier. I slike familier elsker søsknene hverandre og er likevel i stand til å holde avstand til hverandre. Hvert barn er i stand til å uttrykke sine egne evner og talenter. Foreldrene vil ikke umiddelbart stanse konflikter mellom barna, men ser på dem som nødvendige for barnas psykologiske utvikling. Søsken fra psykisk sunne familier kommer godt over ens med hverandre når de blir eldre, og de respekterer de valgene de andre søsknene tar. I familier med traumatiserte foreldre, vil søsknene gå inn i symbiotiske innviklinger med hverandre. De konkurrer mye mer med hverandre enn det som er normalt for å få oppmerksomhet fra sin mor eller far. De er sjalu på hverandre og prøver å lage livet vanskelig for hverandre. Hver og en i søskenflokken tror at foreldrene foretrekker noen av de andre, selv om ingen av barna egentlig når frem til foreldrene. Foreldrene er ikke i stand til å rydde opp i konflikter mellom barna. De klarer heller ikke å få dem til å slutte med å være ondskapsfulle eller grusomme med hverandre, enten det gjelder småting eller mer betydningsfulle saker. De hjelper for eksempel ikke de yngre og svakere søsknene i konflikter med de mentalt og fysisk sterkere storesøsknene. Samtidig kan de gi de største alt for stort ansvar for sine mindre søsken. Ofte klarer de ikke å skille mellom barna sine eller å sette pris på den enkelte av dem som spesielle personer. Forholdet mellom søsken som har vokst opp under slike forhold fortsetter å være anstrengt hele livet, selv etter at foreldrene er døde. Når det kommer til vanskelige konflikter for eksempel om arv, dukker mønstrene fra den symbiotiske innviklingen opp igjen, selv om søsknene har drevet langt fra hverandre i mellomtiden.

Tvillinger

På grunn av sine felles erfaringer fra før fødselen er tvillinger følelsesmessig forbundet med hverandre på en spesiell måte. Skulle for eksempel den ene av tvillingene dø i sin mors liv

mot slutten av svangerskapet vil dette skape et tidlig tapstraume hos den overlevende tvillingen, noe som forsterkes gjennom morens sorg. Tvillinger som blir født inn i en traumatisert familie kan forsøke å støtte hverandre. men det betyr at de blir innviklet i hverandre og det blir umulig for dem å etablere en sunn distanse uten hjelp utenfra.

Tvillinginnviklinger

Doris og Franziska er tvillinger. Livene deres ble truet fra fødselen av. Deres mor var tungt traumatisert, og de ble seksuelt misbrukt både av menn i familien og av menn utenfra. Doris ble gradvis søsterens beskytter og antok flere og flere mannlige trekk. Hun utviklet en sterk overgriperenergi, mens Franziska forble i rollen som offer. Jo mer Franziska jobbet seg gjennom barndommen i terapi, jo mer ble hun ble klar over at hennes tvillingsøster dominerte henne og blandet seg inn i livet hennes uten å spørre. Doris på sin side var i stand til å løsrive seg fra sin overgriperenergi da hun innså at denne energien, som hun hadde brukt til å bygge opp sine overlevelsesmekanismer, var den samme som hennes mor hadde. Hun hadde på denne måten, uten å vite det, opprettholdt den symbiotiske kontakten med moren. Etter at hun hadde sett disse sammenhengene ble hun bedre i stand til å søke etter sin egen identitet.

9.2 Symbiotisk innvikling blant par

Det synges entusiastiske sanger om symbiotiske forhold mellom mann og kvinne. Lidenskapelige romaner er skrevet om det, og det er en uendelig strøm av kjærlighetsfilmer som forteller den samme historien. Vi mennesker har en umettelig trang til å gjenoppvekke følelsen av å være forelsket. "Du er kilden til min største lykke", "Jeg trenger ikke noe annet enn deg", ideen om ett hjerte og en sjel, den fysiske foreningen og den grenseløse følelsen av å være en del av den andre, ser ut til å være det mest ettertraktede målet for to mennesker som er trekkes til hverandre i kjærlighet. Det er nå allment anerkjent at forelskelse i stor grad styres av nevrotransmittere og hormoner og bare eksisterer for et begrenset tidsrom. Formålet med å være forelsket er å øke åpenheten, å kunne overse partnerens svakheter og å være spesielt opptatt av det paret har felles. Fra et biologisk synspunkt er dette tilpasset dannelsen av par, som igjen vil føre til

unnfangelsen av avkom og sikre en viss stabilitet i forholdet mellom mann og kvinne gjennom felles omsorg for barna. Men å redusere et pars kjærlighet til hverandre til grunnleggende biologi og nevrokjemi yter ikke rettferdighet til kompleksiteten i menneskelig kjærlighet, slik filosofene har dokumentert (Precht 2009). Når de danner et par vil de to individene forsøke å bekrefte hverandres egenverdi og forsterke utviklingen av personligheten til hverandre. Vi ønsker at partneren vår skal se oss som noe helt spesielt, enestående og uerstattelig. Partneren skal også akseptere oss med våre feil og tilkortkommenheter. I bunn og grunn handler det om de helt primære symbiotiske behovene vi kjenner fra barndommen, å bli elsket, bli passet på, høre sammen og være i stand til å vise kjærlighet og omsorg både for den andre og oss selv. Det er tvilsomt om en partner kan fortsette å oppfylle alle disse symbiotiske behovene hele livet. Å gå inn i et parforhold er frivillig, i hvert fall i de kulturer som er frie. Men den andre kan slutte å se på oss som unike, og han eller hun kan miste sin opprinnelige attraktivitet. De utallige konfliktene vi ser i parforhold og ekteskap og den høye andelen av separasjoner og skilsmisser, kan til en viss grad tas som bevis for at dette er blitt normalt. Til syvende og sist vil ikke psykisk sunne partnere ønske å smelte sammen med den andre på lang sikt. Det er en parallell til det sunne barnet som ikke ønsker å være hos sin mor for alltid. Romantiske forestillinger om kjærlighet – og de levde lykkelig alle sine dager – har ingen ting å gjøre med realitetene i et langvarig parforhold. Sunne parforhold trakter ikke bare etter å tilfredsstille symbiotiske behov, men de vil også utvikle selvstendighet, ha tid til individuelle interesser og å oppnå gjensidig vekst gjennom forskjellige faser av livet. En slik utvikling er fylt av en ubegrensede muligheter for konflikter. Men det bærer også i seg et grunnlag for konstruktive løsninger og fremgang for begge to.

Illusorisk kjærlighet og frykten for å miste kontroll

Det er ikke til å unngå at par har konflikter. Hvis disse er umulige å løse, er sannsynligvis forholdet bygget på en symbiotisk innvikling. Når det gjelder parforhold er slike innviklinger vanligvis et resultat av at to mennesker som begge har opplevd symbiotiske traumer i oppveksten vil søke mot hverandre fordi de har felles erfaringer. Da vil begge partnere være splittet. Det innebærer at begge vil ha deler som søker nærhet og kjærlighet. Men de vil også ha deler i psyken sin som på grunn av smertefulle erfaringer i barndommen vil ha angst for nærhet og ha en falsk oppfatning av kjærlighet. De traumatiserte delene hos begge trekkes

mot hverandre i håp om at de endelig kan bli sett av et annet menneske. På den annen side kan ikke to slike partnere kommer ordentlig tett på hverandre fordi deres overlevelsesdeler hele tiden vil frastøte hverandre. Dette betyr at innviklede par ikke er i stand til å forlate hverandre, men de kan heller ikke få til noen harmonisk sameksistens. Begge to bærer med seg illusjoner og idealiseringer som de har skapt gjennom forholdene til sine foreldre. Disse projiseres nå over på partneren. Dessuten har begge to stor velvilje til å vise medfølelse for den andres traumer. Begge er klare til å bære den andres psykiske byrder og vil hjerne hjelpe den andre. Dette blir en videreføring av hvordan de begge har hjulpet, og trolig fortsatt hjelper, en deprimert far eller en handlingslammet mor. Idealiseringen av partneren så vel som identifikasjonen med partnerens psykiske lidelser blir forvekslet med kjærlighet, som barn har ingen av dem opplevd noen annen form for kjærlighet enn denne illusoriske. Formelen for parforhold som er symbiotisk innviklet er: Vi trenger hverandre så vi ved felles innsats kan holde ut begges lidelse. Frykten for å komme i kontakt med de uutholdelige følelsene fra sine egne symbiotiske traumer hindrer partnerne i å åpne seg skikkelig. Hvis det blir for intens nærhet med partneren, fører det til at følelsene stenges av på grunn av skrekken for å miste kontrollen. For mye intimitet aktiverer overlevelsesstrategiene og kan til og med føre til at sjelen trekker seg vekk fra kroppen. De fysiske og mentale prosessene blir da ytterligere splittet. Det følgende brevet fikk jeg fra en pasient. Det beskriver et typisk tilfelle av symbiotisk innviklet parforhold. De to hadde ingen mulighet til å få samlivet til å fungere selv om begge to hadde sterke følelser for hverandre.

Er det noe håp for oss?

“Jeg spør meg selv om vi har noen sjanse. M. har skrevet at han ikke kan leve i vårt forhold fordi forsøkene på å knytte våre to verdener sammen ødelegger oss for mye. Han fortsetter å finne stadig nye grunner til at det ikke vil fungere. Han sier det er svært vanskelig for ham fordi han elsker meg høyt. Slik beskriver han det. Hvis han ikke hadde betydd så mye for meg, hadde jeg sluttet å kjempe. Det krever mye styrke. Men det er så mye følelser, så mye dybde og felles forståelse mellom oss. Helt fra starten av var det slik en dyp følelse av tillit mellom oss. Det er som å ha en

sjelefrende, hva nå det måtte være. Jeg tror han både forstår og elsker meg totalt. Han er som den ene halvdelen av meg. Og det slik han beskriver det selv også.” Kvinner forestiller seg ofte at de kan redde menn som lider av symbiotiske traumer fra barndommen gjennom sin kjærlighet. Dette kan ha noe å gjøre med den spesifikke kvinnelige tendensen til å reagere på stress ved å forsterke innsatsen i et forhold. Denne ideen fikk jeg etter å ha lest boken "The Female Brain" av den amerikanske professoren i nevropsykiatri, Louann Brizendine (2007). Ifølge denne boken reagerer menn med enten å slåss eller flykte når de føler seg truet. Kvinner som havner i farlige situasjoner prøver å bygge opp bedre sosiale nettverk for å etablere felles beskyttelse mot det som truer. En annen måte å si det på er at menn møter konfliktsituasjoner med å gi avkall på relasjoner og prøver å kjempe se gjennom på egen hånd mens kvinner prøver å intensivere og redde forholdene de er i. For kvinner vil det å bryte opp relasjoner få dem til å føle seg mer truet enn før. Derfor prøver de å holde på eksisterende relasjoner så lenge som mulig. Dette er en programmering som stammer fra evolusjonen. Og den trappes opp til et helt absurd nivå når kvinner holder sammen hele livet med menn som regelmessig er voldelige mot dem. Slike tilfeller er vanligvis en taktikk for å komme seg unna smerten og de uutholdelige konfliktene med egne symbiotiske traumer. I stedet fokuserer man på en partner som har vansker med å opprettholde et forhold på en konstruktiv måte. Så lenge du er opptatt med andre mennesker, trenger du ikke å se på hva som er galt med deg selv: Hvem du er, hva du vil, hva du føler selv. “

Drømmepartner

” I stedet for ekte kjærlighet mellom likeverdige partnere vil innviklede par oppleve gamle illusjoner av kjærlighet fra barndommen. Da handlet det om de utilgjengelige foreldrene. I voksen alder blir mulige partnere idealisert på samme måte som foreldre ble det fordi det ikke var mulig å tåle å se dem som de virkelig var. Dette styres av overlevelsesmekanismene. Filmer, ukeblader og reklame presenterer rikelig med “stjerner” som folk kan velge som sin "drømmemann" eller "drømmekvinne “. Hvis du ikke har en velutviklet følelse for hvem du er, har du en tendens til å betrakte denne verden av pseudo-skjønnhet som modell for ditt eget liv. Og da kan det bli bittert å våkne og måtte innse at partneren din ikke har noen likhet med den fantasien du har hentet deg fra ukebladet, reklamen eller filmen. Mangel på

selvfølelse, utilstrekkelig indre støtte og fravær av livsorientering kan ikke plutselig materialisere seg i form av en antatt ideell partner. Forstyrret utvikling av personligheten og problemer med identiteten blir fort tydelige i løpet av de rutinemessige dagene som et forhold i virkelighetens verden må leves gjennom. Det kan føre til konflikter som kan fremstå som helt uløselige.

Sex som kompensasjon

Folk som fikk sine symbiotiske behov understimulert i barndommen, pleier å bruke seksualiteten for å kunne lindre følelsen av indre ensomhet, i hvert fall for en liten stund. Den seksuelle berøringen og stimuleringen fra et annet menneske skal da fylle personens indre tomhet og kompensere for manglende evne til å ha følelser. Seksualakten kan fremme en illusjon av at symbiotiske ønsker som ikke ble oppfylt i barndommen nå blir tilfredsstilt gjennom å være ett med et annet menneske. Gjennom arbeidet med mannlige pasienter har jeg lært at menn som ble symbiotisk neglisjert som barn, kobler den seksuelle penetreringen av en kvinne med fantasier om å vende tilbake til livmoren. Det var det eneste stedet der de opplevde en symbiotisk forbindelse med sine mødre. Jenter som tidlig blir følelsesmessig frakoblet sine mødre blir svært mottakelige hvis fedrene deres tilbyr dem fysisk intimitet. De kan til og med tåle seksuelt misbruk bare for å få opplevelsen av at noen gir dem oppmerksomhet og flyktig omsorg. men et barn kan bare holde ut konflikten mellom behovet for intimitet og avskyen over å bli misbrukt ved å splitte sjelen. Den ene delen idealiserer faren. Den andre delen bærer på avskyen, smerten og frykten. I etterpåklokskapens lys kan man si at seksuelle overgrep alltid har funnet sted hvis et barn har vært nødt til å splitte sjelen sin på grunn av fysisk og følelsesmessig kontakt med en voksen eller en eldre ungdom. Som ungdommer og voksne er disse jentene bare vant til å få intimitet i bytte med å tilfredsstille en mann seksuelt. Ganske ofte velger de også partner som også bruker sex for å kompensere for uoppfylt symbiose i barndommen. Med et slikt utgangspunkt kan paret utvikle en sex-avhengighet der samleie kreves flere ganger daglig. De kan også ty til seksuelle perversjoner som sado-masochisme som er basert på pinsler, ekstreme handlinger, vold og underkastelse. Gjennom dette håper mennesker som er uten kontakt med sine følelser å kunne oppnå en fornemmelse av glede. Kjærlighet, frykt, sinne, smerte, skyld og begjær kan da ikke lenger oppleves som forskjellige kvaliteter av følelser.

Blokkert seksualitet

Kobling av menneskets kjønnsorganer med organer for å skille ut avfall fra kroppen betyr at det er risiko for å blande følelsene av begjær med avsky. Urin og avføring ser ekkelt ut og lukter frastøtende. På samme måte er det en risiko for å knytte følelser av begjær med følelser av skam. Folk foretrekker å ikke bli sett når de er på toalettet. Følelser av begjær kan også bli knyttet til følelser av smerte hvis det ikke produseres tilstrekkelig fuktighet til at kjønnsorganene til de to partnerne glir passe lett. Og sist men ikke minst, kunnskapen om at begjæret er kortsiktig men kan føre til enormt ansvar på lang sikt, hvis et barn blir resultatet av samleiet. Av alle disse grunnene må den seksuelle stimulansen være sterk for å overvinne disse hindringene i den indre sjelen. Den må også følges av andre intense følelser, særlig det å elske eller å være forelsket. Så lenge man idoliserer en annen person på avstand, kan man skape seg et rosenrødt bilde av å være sammen med ham eller henne. Skulle det faktisk kommet til en situasjon med nærhet og intimitet, kan følelser av frykt, avsky og skam få overtaket. Da kan overlevelsesdelene hos en traumatisert person reagere slik de har lært gjennom forholdet til foreldrene, med indre tilbaketrekking, sinne, selvbebreidelse eller forvirring. Sunn seksualitet er verken barnslig trengende, underdanig, eller preget av eiertrang. Gjennom å fysisk smelte sammen med en annen person, nyter den sin egen seksualitet og fullbyrdelsen av å være mann eller kvinne.

Utroskap

Når noen har bundet seg følelsesmessig til en seksuell partner, ser de det som utroskap og et svik mot deres spesielle forhold dersom denne partneren har samleie med en annen person. Menn og kvinner opplever det som personlig nedsettende om partneren er utro. Utroskap regnes også som et angrep på individets egen seksuell tiltrekning som mann eller kvinne. Man spør seg: "Hva har den andre mannen/kvinnen som jeg ikke har?" Utroskap er en stor trussel mot et seksuelt partnerskap. Av denne grunn blir det også vanligvis ikke praktisert åpenlyst, men i hemmelighet.

Symbiotisk underernærte barn er svært utsatt for å gi seg med på tilbud om intimitet som voksne. Ofte tar de alt de blir tilbudt, selv når de allerede er i et partnerskap. Menn kan ha flere elskerinner samtidig, og kvinner faller lett for en manns oppmerksomhet og

personlige beundring. Jo mer splittet man allerede er i kropp, sjel og ånd, jo mer sannsynlig er det at han eller hun vil kunne sjonglere et trekantforhold, eller forhold med enda flere partnere.

Derfor sliter par med symbiotiske innviklinger kontinuerlig med sjalusi. De kan aldri føle seg sikre på at partnerne er trofaste. De kan heller ikke garantere sin egen troskap. En som er vokst opp som et symbiotisk underernært barn finner det svært vanskelig å kvitte seg med en partner nummer to, selv om hovedpartneren er kraftig såret over utroskapen. Ønsket om å bli lagt merke til og elsket sammen med frykten for ensomheten er så sterk at en ikke ønsker å gi opp noen som byr på sin hengivenhet. Den bedratte parten føler seg ydmyket og at æren er tråkket på. Derfor kan det godt være at den utro partneren blir nektet sex selv om paret fortsetter å holde sammen. Og frykten for å bli alene fører til at mange parforhold eller ekteskap fortsetter. Da kan det faktisk oppstå forhold der den trofaste partneren “får lov” til å fortsatt være gift, mens det utro partneren “får lov” til å tilfredsstille sine seksuelle behov utenfor parforholdet.

Villfarelser om kjærlighet

Noen mennesker kan ikke akseptere å bli avvist av noen de er besatt av på grunn av sine symbiotisk innviklede følelser. De tviholder på besettelsen og mener at personen det gjelder tilhører dem, selv om han eller hun har gitt klare signaler at de avviser relasjonen. De arrangerer en rekke bevis på sin påståtte kjærlighet på måter som kan kulminere i iherdig trakassering. “Stalking” er begrepet som brukes når slike plageånder beskrives i kriminalterminologi. Slik adferd har gjerne sine røtter i drama fra barndommen med mentalt fraværende foreldre og barn som i sin villfarelse trodde de hadde foreldrenes kjærlighet likevel. I fantasien til slike barn er kjærligheten deres så altomfattende og stor at foreldrenes avvisning ikke kunne stoppe den. Det er overlevelsesdelene i et splittet sinn som styrer slike villfarelser. Hvis noen blir vekket fra denne tilstanden og begynner å innse den sanne virkeligheten vil skjebnen til vedkommende bli smertefullt åpenbar. Dette tror ikke overlevelsesdelene at de vil kunne tåle, så de foretrekker å holde personen fanget i benektelse av realiteten og i emosjonelle villfarelser.

Vold og forsoning

Vold er ikke sjelden i parforhold der innvikling finnes. De har sin egen dramaturgi:  Krangel som ender i voldsbruk.

   Anger og en periode der overgriperen manipulerer. Offeret tilgir. Forholdet får en oppblomstring  Så oppstår ny krangel og voldsbruk, kanskje enda verre en før (Peichl 2008, s. 165).

“Jeg elsker ham på tross av alt”

En gang arbeidet jeg med en pasient som jevnt og trutt klaget over ektemannens voldelige utbrudd, fortalte om dramaene da de forlot hverandre, og deretter forsoningene. I periodene med forsoning var han hennes ideelle ektemann. Det var ikke mulig å nå inn til de sunne delene av sinnet hennes. Derfor foreslo jeg at vi avsluttet terapien. Jeg ville ikke lenger være et underbruk av deres innvikling i hverandre og være med på “slå-meg-så-vi-kan-bli-forelsket-igjen”-leken de drev med gjennom å lytte tålmodig til henne. Det er ikke mulig å drive noen form for fornuftig terapi på overlevelsesdelene i en psyke. Det sto ikke så klart for meg tidligere, for i så fall ville jeg ha foreslått å stoppe terapien mye før.

Barnemyten

Selv i sunne parforhold blir barn en utfordrende test på partnernes utholdenhet. Barna krever så mye omsorg og oppmerksomhet, spesielt i sine tidligste år, at det ofte blir lite tid igjen til å ta vare på forholdet mellom foreldrene. Mødre blir ofte okkupert av sine småbarn i en grad som gjør det umulig for dem å takle forventningene til ektemennene. Det er en illusjon å tro at å få et barn sammen skal kunne forbedre et svekket forhold. Noen ganger fører det tvert i mot til at partnere mister interessen for hverandre fullstendig fordi begge foreldrene prøver å ha barnet for seg selv og holde det vekk fra partneren. Begge føler at barnet burde kunne fylle den indre tomheten og gi dem den retningen i livet de ellers mangler. Dermed blir barnet idealisert og ikke sett som et vanlig barn. Det blir et “mytebarn” og all oppmerksomheten hos mor og far blir rettet inn mot barnet. Barn kan ofte ha som funksjon å dekke over problemer mellom foreldrene som ikke er løst. Barna reagerer med sykdommer og unormal adferd under påvirkningen av det dårlige forholdet mellom mor og far fordi de er ekstremt sensitive overfor dette. Foreldrene

må så ta seg av eller passe ekstra godt på det syke eller “vanskelige” barnet og de kan dermed unngå å ta opp problemene seg i mellom. I stedet konsentrer de seg om en felles “motstander”, det være seg påstått “hyperaktivitet”, “problemer på skolen” eller “stoffproblemer”. Slikt knytter uunngåelig barna til foreldrenes symbiotisk innviklede forhold og deres traumer.

Separasjoner som ikke separerer

Når det er for sent å ordne opp i parets problemer, og separasjon og skilsmisse er eneste utvei, fører dette ofte til at den symbiotiske innviklingen forsetter likevel. Men nå involveres enda flere mennesker i de mange flokene mellom de to. Det kan være venner, rådgivere, advokater, sakkyndige, dommere eller sosialarbeidere. Barnevernskontorer, familierådgivningskontorer og rettsinstanser blir underbruk av parets kaotiske innviklinger. Mannen og kvinnen det gjelder klarer ikke å fylle forholdet seg i mellom med liv, men de er også ute av stand til å forlate hverandre fordi de ikke aner hvordan de skal klare seg på egen hånd. I mange tilfeller betyr slike uløste parkonflikter at det blir umulig å finne felles løsninger til beste for barna.

Meningsfylt parterapi

Fra mitt arbeid med par vet jeg at de kan hjelpe hverandre med å komme seg løs fra innviklinger med sine egne foreldre. På den ene siden er det nødvendig å være klar over at alle på en eller annen måte er innviklet i sin opprinnelsesfamilie og kan bære på traumer derfra. På den annen side er det til hjelp å innse at alle, hver på sin måte, ubevisst gjentar destruktive mønstre fra sin opprinnelsesfamilie i sine parforhold. Hvis begge partnerne er klare til å arbeide med sine egne innviklinger, vil også parterapien bli enklere, mindre konfliktfylt og mer tilfredsstillende. Og det vil bli lettere å leve i parforholdet med utgangspunkt i de sunne delene av de to partnernes psyke. I mange tilfeller ser det ut til at det er en god løsning for par som er i terapi at de hver for seg går i individuell terapi. Hvis begge parter er innstilt på å bearbeide sine egne traumer, fremfor alt sine symbiotiske traumer, har parforholdet en realistisk sjanse til å utvikle seg på en måte som vil gi begge parter en dyp tilfredsstillelse av det.

9.3 Symbiotisk innvikling i familien som helhet

Familier kan gi beskyttelse, støtte, sikkerhet og orientering for livet i et samfunn. Når familien vokser, når det er bryllup eller kommer barn og barnebarn eller enkelte medlemmer i familien oppnår noe spesielt, er det en anledning til å glede seg sammen. På samme måte kan nød og lidelse også deles i en sunn familie.

Men der en familie bærer med seg traumer som ikke er blitt overvunnet, er alle medlemmer av familien rammet. For eksempel er det velkjent at i familiene til overlevende etter Holocaust, har de påfølgende generasjoner hatt tunge lidelser knyttet til traumatiseringen av sine (beste) foreldre:  Når ukontrollerbare minner fra traumene bryter gjennom.  Når deres rigide overlevelsesstrategier tar overhånd.  Når de som overlevde slites mellom to motstridende ønsker. Det ene er at Holocaust og alt det forferdelige som skjedde aldri må glemmes. Det andre er tanken på at det skulle ha vært hindret uten at det kommuniseres hvordan det skulle ha vært oppnådd (Danieli 1998, Gr ü nberg 2000, Cohen 2010, DePicciotto 2010). Det er spesielt kritisk når verdien av “familien” rager høyere enn behovene de enkelte familiemedlemmene har. Det kreves at individene ofrer sine interesser, sin helse eller hele sitt liv for familiens skyld. Tradisjoner som går ut på at barna skal adlyde sine foreldre uten betingelser sikrer slike konstruksjoner både ideologisk og religiøst. Den tyrkiske menneskerettighetsaktivisten Cileli beskriver det på denne måten: “Respekt for dine foreldre er et nøkkelbegrep i oppdragelsen av tyrkiske jenter og gutter. Barna må respektere sine foreldre, alltid og over alt. Dette er en ugjendrivelig lov så vel i islam som i den tyrkiske kulturen. Ifølge gammel folklore er det viktig at barnet blir velsignet av sine foreldre for at det skal oppnå lykke, helse og rikdom…I tyrkisk kultur betyr respekt for foreldrene å gi opp enhver form for individualitet og å rette seg helt etter foreldrenes ønsker” (Cileli 2008, s. 44). I slike arkaiske og patriarkalske samfunn tjener familien, ekteskap og bryllup som garantister for mennenes dominans over kvinnene. Patriarkatet er en form for herredømme der mannlig selvforherligelse og forfengelighet demonstreres mot omverdenen. Dette er en blankpusset fasade som skjuler frykt for å mislykkes og bli forlatt. Det skjuler også en manglende evne til å håndtere mannlig seksualitet med medfølelse. I stedet blir de ofte

overveldende fysiske opplevelsene av menns kjønnsdrift enten hevet til en status som den absolutte styrken i livet, eller den degraderes og forbannes som rene seksuelle lyster. I teorien min ser jeg mannlig dominant atferd også som et resultat av symbiotiske traumer, noe som unge gutter opplever under slike familiære og samfunnsmessige forhold. Siden jenter og kvinner ofte er sterkt traumatisert under slike livsbetingelser, er mange kvinner følelsesmessig utilgjengelig for barna sine. Det er her vi finner råstoffet til de helt spesielle mannlige særegenhetene, et resultat av mennenes overlevelsesstrategier fra en traumatisert barndom. Mødre blir overidealisert. Frykten for å bli forlatt er et resultat av splitting i tidlig barndom. Det undertrykte (og forbudte) sinnet mot moren blir projisert på andre kvinner og på alle kvinner generelt. Dette igjen fører med seg den klassiske dobbeltoppfatningen av kvinner, hore og madonna. Fordi kvinner i slike samfunn har liten sjanse til å stå opp mot mannlig dominans og vold, blir mange av dem underdanige og føler seg mindreverdige. Gjennom det øker kvinnene mennenes følelse av sin egen verdi. Som mødre er kvinnene vanligvis mye mer stolt over å ha født en sønn enn en datter. De overser sønnenes barnlige behov og oppdrar dem til å bli kopier av den nærmeste patriarken. De voksne i patriarkalske familier bruker et barns følelse av avhengighet til å skape en overdreven identifikasjon med “familien”. Det forutsettes at barnet overtar familiens verdier og betrakter dem som sine egne. De tidligere beskrevne resultatene av symbiotiske traumer gjør barna tilbøyelig til å identifisere seg med foreldrenes overlevelsesstrategier. Hvis noe vondt skjer i "familien", oppleves det av barnet som dets egen lidelse. Det som gjør familien lykkelig, blir barnets egen personlige lykke. Ingen avvik er lov, og traumer forårsaket av vold finnes ofte i slike familier, hos menn så vel som hos kvinner. Som barn har de har opplevd mye vold, seksuelle overgrep og incest. Guttene er ofte blitt voldtatt av sine fedre og eldre brødre. Slike lukkede familiestrukturer resulterer i at det oppstår ekstreme former for destruktiv symbiose. Utad dyrkes omdømmet som anstendige og normale familier, det gjelder for eksempel i forhold til instanser som arbeider for ungdommer og familiers velferd, politi og skole. Alle forsøk på i det minste å stoppe lidelsene til barna i disse familiene, blir med forargelse avfeid som utidig innblanding. Det er forbundet med stor fare og velbegrunnet frykt for både kropp og sjel hvis ofre i familier med slike symbiotiske innviklinger stiller spørsmål ved det bildet familien lager av seg selv som respektabel på grunn av den volden de har lidd under. Mange vil foretrekke å skade seg selv eller ta sitt eget liv i stedet for å gå inn i en uløselig konflikt med familien.

Forsøk på å forlate slike familiestrukturer blir forhindret så lenge som mulig både av andre lojale familiemedlemmer og av de delene i ofrenes psyke som også er lojale overfor familien.