Transcript 1 Likegyldighetens etikk Folk bryr seg ikke nok. Ikke om andres

Likegyldighetens etikk
Folk bryr seg ikke nok. Ikke om andres fattigdom, sorg eller andre lidelser. Ikke om egne
eller andres misbruk av ressurser eller kloden som sakte forgiftes. Ikke om framtidens
mennesker som må leve med skadene vi forårsaker ved vår måte å leve på. Framtidens
mennesker er ofrene for samtidens likegyldightet.
Hva er egentlig likegyldighet? Hva sier vår likegyldighet om oss som mennesker? I sin
Millennium Lecture i Det Hvite Hus i 1999 tar Nobelprisvinneren Elie Wiesel opp
likegyldighteten som etisk problem. Han spør: Kan man tenke seg en likegyldighetens
filosofi? Er det mulig å anse likegyldighet som en dyd? Er det nødvending av og til å
kultivere likegyldighet for å ikke bli gal, for å leve normalt, for å nyte et godt måltid med
et glass vin, imens verden ellers er full av traumatiske hendelser? Likegyldightet kan
være en fristelse. Å blande seg inn i andres lidelser kan være vanskelig og skape egne
problemer vi ellers har gode grunner til å være foruten. Kanskje en viss grad av
likegyldighet er en etisk nødvendighet.
Wiesels tale peker I andre retning. For den likegyldige er det andre mennesket uten
betydning. Deres liv er uten mening. Deres lidelse, synlig eller ikke, er uten interesse.
Likegyldightet reduserer det andre mennesket til en abstraksjon. På denne måten gjør
likelgyldigheten mennesker umenneskelige. Og farlige. Likelgyldigheten er alltid på
fiendens side. Den hører til blandt den aggresives sikreste våpen. Ved å vise likegyldighet
benekter vi offerets menneskelightet og forråder vår egen. Slik blir de mange likegyldige
1
medskyldige i forbytelsene til de få som virkelig er motivert av hat, aggresjon og
hensynsløshet.
Wiesel opplevde selv likegyldighetens umenneskelighet på nært hold. Sammen med flere
millioner Jøder, Sigøynere og andre uønskede mennesker ble han send mot døden I
Nazistenes konsentrasjonleirer under andre verdenskrig. I sin bok Natten beskriver
Wiesel sine opplevelser av de mange som forholdt seg passivt og uten sympati da han og
hans medmennesker ble først marginalisert, så segregert, or endelig sendt for å bli
tilintetgjort som en del av Nazistenes ‘Endlösung’. Han beskriver også sin egen apatiske
likegyldighet overfor andres lidelse og død da han og andre utsultede, syke og forfrosne
fanger ble sendt mot vest under Tyskernes retrett gjennom vinteren 1944-1945.
Hva kjennetegner disse formene for likegyldighet?
Apati innebærer en fraværende tomhet. Det innebærer mangel på handlekraft,
motivasjon, kunnskap eller interresse. Ved å stille seg apatisk overfor fare eller skade
gjør man seg ikke nødvendigvis opp noen mening om det som skjer er bra eller dårlig,
rett eller galt. Slik forstått har apatien ingen åpenbar fiende. Fra individets side stiller
apatien seg nøytral.
Å forholde seg apatisk kan være et uttrykk for at man ikke gidder. Det kan også være et
uttrykk for at man er langt nede eller knust. I Wiesel’s tilfelle var apati et resultat av å ha
blitt benektet sin menneskelighet, a bli frosset ut, fysisk og psykisk misbrukt, ustultet og
2
representert som en del av en uønsket masse istedenfor et menneskelig individ. I slike
omstendigheter vil mange si at de kan forstå eller tilgi en apatisk holdning til andres
lidelser. Hvis du leser disse ordene så er det lite sansynlig at dette er din situasjon.
Apati kan bekjempes ved å mobilisere til engasjement. Vi trenger å bli behandlet
menneskelig for å bry oss mer. Vi må kunne respektere oss selv som mennesker før bilder
og historier om andres sorg eller lidelse vil skape interresse, motivasjon eller handlekraft.
Men fordi apatien som sådan ikke har noen fiende så spiller det ofte liten rolle hvilket tap
eller lidelse som blir lagt fram for å mobilisere oss til å bry oss mer. En liten gutt på vei
til en konsentrasjonsleir. Et spebarn som doer av kolera. En sultende tiger. Død fisk på
stranden. Småbarn som dør av radioaktivt drikkevann. Vold og krig som resultat av sult
og tørst. Vi har ikke noe imot den fremmede som lider i en annen tidsepoke eller på andre
siden av kloden. Vi har ikke noe imot framtidens mennesker. Hvis det er slik at vi
konkurerer mot dem om klodens endelige ressurser så betyr ikke det at vi ser dem som
våre fiender. Det er derfor naturlig å tro at alt som kan øke vår kunnskap og interresse er
på det godes side i kampen mot framtidens menneskers lidelse og elendighet.
Men likegyldigheten har også et annet ansikt. Dette ansiktet var også å se blandt de
mange vitnene som forholdt seg passivt til hendelsene Wiesel beskriver i sin bok. For
likegydlighet kan også være en form for utstøtning. Det er sant at den som stiller seg
passivt til et annet menneskes skjebne kan forholde seg kald og uten interesse. I den
forstand er den utstøtende likegyldigheten lik den apatiske. Men det fines også dem som
stiller seg passivt til andre menneskers skjebne fordi de er ‘en av dem’, og ikke ‘en av
3
oss’. Vi har alle sett det i hverdagens trivielle transaksjoner, enten som medlemmer av en
en familie, en vennekrets, en gjeng, et samfunn, eller en stat. Denne formen for
likegyldighet har ofte en dypere funksjon. For å vise en slik selektiv likegyldighet overfor
‘de andre’ kan være en måte å forsikre seg på at de aldri blir å telle som ‘oss’. Det er også
slik at denne utstøtende formen for likegyldighet ikke alltid lar seg kjenne for den som
forholder seg likegyldig. Tvert imot så er mangel på selvforståelse ofte en del av
forklaringen for dens effektivitet. Derfor kan det være lite komfortabelt å bli konfrontert
med sin egen utstøtende likegyldighet. Den absolute tanken om at man ikke har noe i mot
‘de andre’ som sådan dekker ofte over den komparative tanken: ‘Heller dem en oss’.
Vi har ikke noe imot framtidens mennesker som sådan. De er heldigvis få som ser
framtidens lidelser som et middel eller mål i seg selv. Men når vi står foran vanskelige
valg om strategier for å beskytte framtidens mennesker fra effektene av vår egen
sivilisasjon er det kanskje fristende å tenke ‘Heller dem enn oss’. Dette vet alle våkne
aktivister. De har derfor svaret klart. Vi kan mobilisere interresse og handlekraft ved å få
framtidens farer til å see nærmere ut. Det er våre barnebarn som vil dø av kreft. Det er
våre strender som vil fylles av død fisk. Det er vårt eget samfunn som vil trues av vold og
krig. Vi må handle i dag for å beskytte vårt eget i morgen.
Å skape oppmerksomhet om framtidige farer ved å vise at faren er nærmere enn vi tror
kan være et effektivt våpen i kampen mot apatisk likegyldighet. Det viser oss hvordan vi
kan hjelpe våre egne ved å gjøre noe selv. Men kampen mot apatisk likegyldighet kan
også være årsak til utstøtende likegyldighet. En effektiv kamp for å beskytte våre egne vil
4
også gi oss vanskelige valg der vi ofte vil tenke ‘Heller dem enn oss’. Vi har ikke noe
imot framtidens fremmede som sådan. Men når vi står foran valget mellom å forandre vår
egen levemåte eller legge de største byrdene på andre enn oss selv, så kan det være
fristende å kombinere et ekte engasjement i kampen for en trygg framtid for våre
barnebarn med en utstøtende likegyldighet overfor de av framtidens barnebarn som ikke
får være en av oss.
I den forstand er det være en stor forskjell mellom en klimapolitikk basert på kjøp av
karbonkvoter og en klimapolitikk basert på forandringer i etablerte mønster av
produksjon og forbruk. Den første strategien gjør det mulig for oss å nyte godt av en
livsstil vi ikke deler med andre. Den andre strategien tar direkte tak i tanken om at det
ikke er noen fundamental forskjell mellom dem og oss. På dette punktet er
sjefsideologene i hovedstadens regjeringskvartal åpne for kritikk.
I den samme forstand er det imidlertid ingen stor forskjell på de etiske utfordringene vi
har overfor framtidens mennesker og de vi har overfor de generasjonene vi deler jorden
med i dag. I begge tilfeller er det et spoersmål om og hvordan vi kan trekke etisk
forsvarlige grenser mellom ‘dem’ og ‘oss’.
I kampen mot utstøtende likegyldighet er standardmidlene mot apatisk likegyldighet ikke
nok. Å bekjempe utstøtende likegyldighet krever et kritisk perspektiv som når forbi
eksisterende perspektiver som setter mennesker opp mot hverandre som ‘dem’ og ‘oss’.
Det krever et globalt perspektiv i form av internasjonale institusjoner med all den
5
frustrasjon, risiko og kompromitterende diplomati dette nødvendigvis innebærer. Lokale,
nasjonale or andre partiske former for mobilisering er ikke nok.
Men kampen mot utstøtende likegyldighet overfor framtidens ofre for klimaforandringer,
overforbruk og forurensing kan ikke forstås ut ifra en tankegang fokusert på framtidens
mennesker alene. Den utstøtende likegyldigheten som karakteriserer et ufattelig antall av
menneskelige forhold i samtiden er ikke bare den samme formen for likegyldighet som
våre etterkommere står i fare for å lide av i framtiden. Den kan også vise seg å være en
viktig årsak til denne framtidige likegyldigheten. De ellers riktig tenkene menneskene
som kritiserer miljø og klima aktivister for å se bort fra samtidens aktuelle lidelser til
fordel for mer eller mindre sansynlige lidelser i en framtid befolket av mennesker hvis
identitet ikke ennå er bestemt er derfor ikke de eneste som tar feil. Der gjør også de som
vil sette til side arbeid mot samtidens lidelser til fordel for arbeid mot faren for
katastrofale hendelser i framtiden. Det er ingen selvmotsigelse i tanken om at samtidens
lidelser og framtidens lidelser kan bekjempes med samme våpen. Kampen mot samtidens
utstøtende likegyldighet er også kampen mot framtidens utstøtende likegyldighet. På
dette punktet har sjefsideologene i hovedstandens regjeringskvartal rett.
6