2

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon

Ellen Andersen og Lise Halvorsen

Kapittel 2 Undersøkelse, behandling og dokumentasjon

Ellen Andersen og Lise Halvorsen

Kompetansemål: • Eleven skal kunne dokumentere eget arbeid som ledd i å kvalitetssikre og utvikle læringsarbeidet, og bruke digitale verktøy til dokumentasjon og samhandling (Vg2).

• Eleven skal kunne planlegge og gjennomføre fore bygging og behandling av hudskader og fotlidelser (Vg3).

• Eleven skal kunne dokumentere og vurdere fotpro blemer, fotlidelser og hudskader (Vg3). • Eleven skal kunne føre journal (Vg3).

Når du har lest dette kapitlet skal du ha kunnskap om: • hvilke elementer en behandling består av (kartleg ge, vurdere, planlegge, gjennomføre, dokumentere og evaluere) • hva en journal skal inneholde, og hvordan den skal føres • hvordan du kan bruke dokumentasjon som læ rings- og kvalitetsverktøy, og hvorfor dette er viktig • forstå viktigheten av å bruke korrekt terminologi

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon

Innledning

I dette kapitlet skal vi se hvordan fotterapeuten i møte med pasi enten må kartlegge hans eller hennes helsetilstand, for deretter å kunne vurdere, planlegge, gjennomføre og dokumentere en be handling. Mange som oppsøker fotterapeut har nedsatt helse og/eller en funksjon shemning som gjør at de trenger vår hjelp til å ivareta sin egen fothelse. Dette kan være pasienter med

•

sykdommer som kan gi senskader i føttene, for eksempel hjerte- og karlidelser, diabetes og revmatisme

•

patologiske tilstander i hud og negler, som psoriasis og sopp

•

skorelaterte fotproblemer, som hard hud, torner, nedgrodde negler og feilstillinger i føttene

•

medfødte feilstillinger i hofte, kne og fot

•

belastningsskader i foten som skriver seg fra jobb eller fritid, som betennelser i muskelutspring og -fester, eller skader i leddbånd Før vi kan velge behandlingsmetode, må vi foreta ulike undersø kelser av pasientens føtter med utgangspunkt i pasientens generelle sykdomsbilde og behov. Individuelle forskjeller i pasientenes helse tilstand har avgjørende betydning for hvordan en behandling skal planlegges, gjennomføres og dokumenteres. En behandlingmetode kan gi godt resultat hos én pasient, men ikke hos en annen, selv om de faktisk har samme fotproblem. Det er derfor resultatet av under søkelsene som skal avgjøre hvilken behandling vi velger. I dette kapitlet skal vi gå grundig gjennom hvordan vi bør gå fram når en pasient kommer til behandling første gang og hvordan vi skal vurdere og kartlegge pasientens tilstand.

35

En behandling består av følgende momenter: 1. observere 2. vurdere 3. planlegge 4. gjennomføre 5. dokumentere 6. evaluere

36 Kapittel 2

Foto: Bjørn Ruud, Reel in motion

Observere

Å kartlegge pasientens tilstand er viktig for å finne

primærårsaken

til problemet og ikke bare se symptomene, som er den sekundære lidelsen. En sekundær lidelse kan for eksempel være hud- og negle lidelser, som hard hud, torner og nedgrodde negler. Lidelsen kan ha oppstått fordi skoen ikke passer til foten, eller det kan være feilstil linger eller sykdommer som er primærårsaken. Resultatet av kart leggingen bruker vi til å finne primærårsaken til den sekundære lidelsen. Først da kan vi planlegge hva slags behandling vi skal gi pasienten på kort og lang sikt. Når du har tilegnet deg kunnskaper om hva en normal fot er, lærer du raskt å observere og kartlegge avvik fra det normale.

Les mer om normalfoten i boken

Helsefremmende arbeid

. Det er flere undersøkelsesmetoder fotterapeuten kan bruke for å innhente opplysninger om pasienten med tanke på å stille riktig diagnose og finne riktig behandlingsform. Foruten å observere hu dens og neglens tilstand, foretar vi også undersøkelser og tester av foten. Når vi gjennomfører slike tester, er det viktig at vi dokumen terer resultatene av undersøkelsene i ett av de ulike metodeskjema ene (tilleggsjournalene) og legger det ved journalen. De vanligste undersøkelsene og analysene vi utfører, er

•

ganganalyse

•

test av sko

•

statiske og aktive avtrykk (avtrykksmetoder)

•

ledd- og bevegelsestester

•

muskeltester

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 37

Undersøke hud og negler

Når vi undersøker hud og negler, gransker vi hudens (fotryggen, fotsålen og mellom tærne) og neglens tilstand i forhold til:

•

trofiske forhold (blodsirkulasjon)

•

patologiske tilstander

•

fotlidelser Vi undersøker:

•

hvilken farge det er på huden, om den er tørr eller våt, om det finnes hard hud, torner eller sprekker, og i så fall hvor

•

om neglene er misfargede eller tykke, og om de er klipt rik tig

•

om pulsen i foten er normal, kraftig, svak eller inpalpabel (arteria dorsalis pedis på fotryggen og arteria tibialis media lis under den mediale ankelknoken). Det kan være vanskelig å kjenne pulsen under den mediale ankelknoken dersom pasienten har ødemer, er overvektig eller har fyldige ankler.

38 Kapittel 2

Sko- og ganganalyse

Skoen påvirker foten under gange og aktivitet. Den kan forårsake store belastningsskader og muskel- og skjelettlidelser i foten, men også ulike lidelser i hud og negler og feil gangmønster. Det er derfor viktig å kunne noe om hvordan en sko er bygd opp, og undersøke hvilke deler av konstruksjonen som er «feil» i forhold til pasientens fot. Se kapittel 6 om sko i boken

Helsefremmende arbeid

vi tar. Dette mønsteret kalles avviklingslinjen. påvirke denne linjen og endre gangmønsteret vårt. kan igjen gi plager i hud og negler.

kapittel om hvordan man utfører ganganalyse.

. Når vi går, skal foten følge et nøyaktig mønster for hvert steg

Avviklingslinjen

av speiler alle bevegelsene i bekkenet, låret, leggen og foten. Skoen kan Det er ikke alltid skoene pasienten bruker i dag som er årsaken til problemene. Det kan være tidligere skovaner som har endret fo tens bevegelsesevne og gitt sekundære feilstillinger, som for eksem pel hallux valgus og hammertær. Disse sekundære feilstillingene Når vi utfører en ganganalyse av en pasient med og uten sko, får vi bekreftet om det er skoene som er årsaken til et uheldig gang mønster (avviklingslinjen), eller om det er andre årsaker. Se neste En sko skal alltid vurderes ut fra hvilke sykdommer, lidelser og skader pasienten har, og hva slags behov han/hun har i hverdagen. Skoen skal ikke bare verne foten mot ytre faktorer som slag, støt, væsker, varme eller kulde, men må også ta hensyn til fotens opp bygning og funksjoner, som for eksempel fettputen på hælen og den mediale buen. Den skal samsvare med kroppens bevegelse under gange og ikke hindre mekanismene kroppen har gjennom gangav viklingen. For å få et helhetlig bilde av pasientens problemstilling er det nødvendig å teste sko som er brukt over lengre tid. Funnene fra testen fylles så inn i skjemaet «Sko – tekniske data», som legges sammen med hovedjournalen. Se neste kapittel om skotester.

Ledd- og bevegelsestester

Ledd- og bevegelsestester brukes for å kartlegge om det er beve gelse, nedsatt bevegelse (låsninger) eller hypermobilitet i ledd. For å kunne vurdere de ulike leddtestene må man vite hvordan knoklene og leddene i foten er bygd opp, kunne se disse i sammenheng med oppbygningen av leddbånd og muskler, og ha kunnskap om mus kelfunksjonen i foten. Du kan lese mer om hva en ledd- og bevegel sestest er og hvordan du utfører den i neste kapittel.

Muskeltester

Når vi utfører muskeltester, kartlegger vi muskelfunksjonen til pa sientene. Det gir oss viktig informasjon om hvor funksjonell hver enkelt muskel er alene og i samspill med andre, for eksempel når

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 39

vi går. Testen gir oss en indikasjon på om en muskel er funksjonell (fungerer normalt), om den har begrenset funksjon, eller om funk sjonen har opphørt. Slik får vi vite om det er musklenes funksjon som er årsaken til for eksempel en feilstilling, eller om det er noe annet, som patologiske tilstander eller pasientens sko. Du kan lese mer om hva en muskeltest er, og hvordan vi utfører disse, i neste kapittel.

Passive tester: fotterapeuten utfører dem.

Aktive tester: pasienten utfører dem.

Statiske og aktive avtrykksmetoder

Statiske og aktive avtrykksmetoder er undersøkelser av fotens kon taktflate mot underlaget, stående eller gående.

Statiske avtrykk

Statiske avtrykk (undersøkelser uten bevegelse) gjøres ved bruk av pediogram og speilkasse. Et

pediogram

kan gi oss en indikasjon på om pasientens lengdebue medialt er flat (aplanasjon), og om vinkelen i ankelen i forhold til den langsgående aksen i foten har endret seg, altså om hælen er i valgusstilling eller i varusstilling. Ut fra avtrykket kan man også se om pasienten har breddeøk ning i forfoten, noe som kan bekrefte at pasienten har plattfot (pes Speilkasse (beskrevet på neste side)

40 Kapittel 2

plano valgus). For å finne ut om denne feilstillingen er funksjonell (muskulær) eller strukturell, foretas det en windlasstest. Denne tes ten beskrives i neste kapittel.

En

speilkasse

er en forhøyet glasskasse med et speil i bunnen som viser fotsålens belastningspunkter når pasienten står i utgangsstil ling, det vil si med føttene 5 grader evertert. Det er viktig å vite at vi ikke kan stole på disse to avtrykksmetodene alene. De kan ikke brukes som preferanse til et forskningsprosjekt, da de ikke har validitet – det vil si at de ikke er vitenskapelig hold bare eller gyldige i forskningssammenheng. De er bare et hjelpe middel som kan gi deg en indikasjon på om pasienten har feilstil linger og asymmetri, altså om det er forskjell på høyre og venstre fot. Resultatet av undersøkelsen legges ved journalen.

Aktive avtrykk

Hvis vi skal utarbeide individuelt tilpassede avlastninger og såler, må vi undersøke om fotens gangmønster i steget (avviklingslinjen) stemmer eller ikke. Det gjør vi ved at pasienten får en såle i skoen som avgir belastingspunkter, et aktivt avtrykk av hvordan foten be lastes under gange. Ut fra dette avtrykket kan vi se om avviklingslin jen stemmer med alle bevegelser i bekkenet, låret, leggen og foten. Vi kan også få en bekreftelse på dette ved å undersøke slitemerkene på skosålen. Avtrykkene brukes også for å kunne plassere kompo nenter riktig når avviklingslinjen skal korrigeres. Les mer om dette i kapittel 3 om avtrykksmetoder og kapittel 8 om avlastningslære.

Vurdere

Å vurdere brukerens behov er sentralt i fotterapeutens arbeid. Når alle undersø kelser og tester er gjort, må man vurdere funnene som er observert og kartlagt

.

Det kan være flere faktorer, som:

•

sykdommer

•

smertebilde

•

aktivitet/inaktivitet

•

vekt

•

leddstatus

•

alder

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 41

Når alle data i journalen er vurdert, settes en klinikkdiagnose, det vil si å fastslå hva som er primærårsaken til pasientens symptomer eller sekundære lidelse.

Planlegge

Når klinikkdiagnosen er satt, informerer man pasienten om den og om eventuelle behandlingstiltak. Det å ha behandlingsalternativer gir pasienten et valg om hvilken behandling som egner seg best for den enkelte. På bakgrunn av pasientens behov planlegger man, sammen med pasienten, hvilke av disse behandlingstiltakene som skal utføres. Vær obs på at pasienten kan nekte å motta den behandlingen du har foreslått, og ønske noe annet. Se kapittel 1 om medbestemmelse.

Gjennomføre

Når behandlingstiltaket er valgt, skal behandlingen gjennomføres. Målet med behandlingen kan være

•

å redusere smertepunkter/smerteområder

•

å forbedre gangfunksjonen og øke aktivitetsnivået til pasienten

•

å forebygge en videreutvikling av problemstillingene

42 Kapittel 2

For å nå disse målene gjennomføres det kortsiktige og langsikti ge behandlingstiltak alt etter hvilket behov pasienten har. Det er viktig at yrkesutøveren vet hvilke behandlingsmetoder som finnes innenfor hans/hennes kompetanseområde, og at han/hun henviser pasienten til annet helsepersonell dersom det er nødvendig. Det å holde seg faglig oppdatert om nye behandlinger som har validitet er grunnleggende for å gi pasienten best mulig behandling. Se kapittel 1 om faglig forsvarlighet og kompetanse. Et kortsiktig behandlingstiltak kan være å avlaste en torn med en filtavlastning for å redusere smerten mens man venter på å kunne starte opp en mer langsiktig og varig behandling. Et langsiktig be handlingstiltak kan være å få pasienten til å forstå hvorfor tornen har oppstått, og få han/henne til å bytte sko og/eller investere i en såle. Å veilede pasienten er en viktig del av behandlingen. Veiledningen kan bestå i å veilede pasienten i egenpleie og skovalg, hva pasienten selv kan gjøre mellom behandlingene, og bruk av ulike preparater – dette for å oppnå en korrekt og tilfredsstillende behandling. Se kapitlet i Kommunikasjon og samhandling som handler om å kom munisere med og veilede pasienten.

Dokumentere

For å kvalitetssikre arbeidet ditt og for å evaluere effekten av be handlingen pasienten har fått, må du notere funnene du har ob servert gjennom å prate med pasienten, og resultatene av undersø kelsene du har gjort, i pasientens hoved- og tilleggsjournaler både før, underveis og etter behandlingen. Som nevnt i kapittel 1 er dette lovpålagt etter lov om helsepersonell. Opplysninger som pasientens personalia (navn, adresse, telefon nummer, fastlege med mer) og sykdomshistorie (helsestatus) kalles

subjektive funn

. Subjektive funn kan være:

•

hjerte- og karsykdommer

•

revmatiske sykdommer

•

diabetes type 1

•

diabetes type 2

•

blødersykdom

•

smittsomme sykdommer

•

hudsykdommer

•

synshemninger

•

lammelser

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 43 •

kreftsykdom og behandling av denne (cellegiftkurer) – dårlig immunforsvar

•

operasjoner som er utført (for eksempel transplantasjoner)

•

bruk av medikamenter Resultatene av alle undersøkelser som blir gjort av pasienten, kalles

objektive funn

.

Når du noterer funnene dine, er det viktig at du bruker norsk og fagterminologien vi har felles med de andre i helsevesenet. Skriv bare ned det som er relevant for behandlingen. Unngå å skrive ned ting du snakket med pasienten om fordi du ønsker å vise at du husker ham/henne ved neste besøk, som for eksempel at vedkom mende har to barn, ett barnebarn, osv. Det er ikke relevant verken for pasienten eller for behandlingen. Husk at journalen også er en kilde til informasjon for pasienten, og ikke bare er et arbeidsverktøy for deg. Pasienten har rett til innsyn i sin egen journal, jf. kapittel 5 i pasient- og brukerrettighetsloven, og det som skrives skal kunne gi pasienten en forståelse av egen helsetilstand. Journalen vil også ha stor betydning som bevismateriale i forbindelse med en eventuell tilsynssak, erstatningssak for feilbehandling eller lignende. Da vil sakkyndige og ansatte fra Helsetilsynet/Fylkeslegen ha rett til å lese igjennom journalen. Det vil derfor ikke være profesjonelt å ned tegne slike personlige stikkord i journalen. Se § 47 i helsepersonel loven – Opptegnelser og journal som bevis.

44 Kapittel 2 Journaltegn

Tegnsystemet er fotterapeutenes metode for å nedtegne hvilke funn kartleggingen av pasienten ga om ulike patologiske tilstan der, skader og lidelser i føttene. Dette er tegn som kan skrives inn manuelt i journalen, på papir eller i en elektronisk journal. Tegn systemet forenkler fotterapeutens arbeid med pasienter, både ved førstegangskonsultasjon og oppfølging. Se hele journaltegnsystemet på nettressursene.

Evaluere

Om behandlingen ikke har fått den effekten man ønsker, har man flere valg: Man kan enten avslutte behandlingen, endre den eller sette i gang nye tiltak etter å ha evaluert behandlingen. I noen tilfeller kan vi finne ut om behandlingen har hatt noen effekt eller ikke, ved å følge opp pasienten med kontroller. Kontrol lene består i å utføre – ut fra behov – noen av undersøkelsene og analysene som ble gjort av pasienten under kartleggingen. Resulta tene loggfører vi så i journalen etter hver kontroll. Når vi loggfører resultatene, får vi en oversikt over om behandlingen har effekt eller ikke. Vi kan også bruke bildedokumentasjon for å evaluere effekten av behandlingstiltakene.

Bruk av dokumentasjon som lærings- og kvalitetsverktøy

I tillegg til å bruke journalen som verktøy for å se om behandlingen har hatt effekt eller ikke, kan den brukes som lærings- og kvalitets verktøy. Helsesektoren er i stadig utvikling, omstilling og endring, derfor må vi som helsepersonell ha «kunnskaper, ferdigheter og holdninger til å være lærende» (Gotvassli 2013). Vi må altså se be hovet for «å lære å lære» og for å utvikle vår kompetanse innen fag og metoder, etter hvert som behovene i samfunnet endres. Det gjel der også vår kompetanse i samspill med andre. Vi må være villige til å la oss avlære og relære, det vil si legge bort det som ikke er gyldig, og lære igjen, eller forstå vår kompetanse i nye sammenhenger. Da må vi være nysgjerrige, ha trang til å utforske, mot til å eksperimen tere og tørre å stille de kritiske spørsmålene til hva og hvordan man gjør ting, vi må ha evne til ikke alltid å vite, til å tåle kaos og til å være underveis, som Gotvassli sier.

«Læring er forandring.

Læring er å møte det ukjente.

Læring er handling.» (Moxnes 1981)

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 45

For å utvikle seg videre er det viktig å kunne ta en «time out» av og til, slik som man gjør i idretten (Tiller 1999). Det gjelder også for oss som yrkesutøvere. Det er fra «sidelinjen» vi har tid til å tenke på vår egen yrkespraksis og beskrive den, diskutere og stille kritiske spørsmål til den og prøve å forstå den. Det er da vi blir stimulert til å undre oss og reflektere: Hva var det som skjedde? Hvordan opplevde jeg dette? Hva følte jeg, og hva følte andre – det være seg pasienten eller en kollega – i denne situasjonen? Hva gikk bra, og hva kan jeg gjøre annerledes neste gang jeg kommer opp i en slik situasjon? Det er gjennom refleksjon vi lærer og får mulighet til å vurdere om vi vil forbedre kvaliteten på det arbeidet vi gjør i yrkes hverdagen vår. «Å lære er å oppdage, og det å oppdage er noe helt subjektivt. Det er bare jeg som kan oppdage for meg. Andre kan peke på ting, vise meg ting, eller gjøre meg oppmerksom på forhold de mener er nødvendige for meg. Men, det er bare jeg som kan oppdage dem – for meg.» (Grendstad 1998) Til å skrive ned dine erfaringer og tanker fra det praktiske arbeidet i klinikken kan du bruke en loggbok som er delt inn i tre nivåer (Til ler 1999). I loggboken skriver du ned hva som er gjort, hva du har lært, og hva som er klokt å gjøre neste gang. Hva er gjort?

Hva har jeg lært?

Hva er klokt å gjøre neste gang? I en dagbok kan du gjøre det samme, men da skriver du også ned hvilke følelser og tanker du har rundt selve situasjonen.

Å skrive et refleksjonsnotat er et annet hjelpemiddel. Da skri ver du et kortfattet referat av det som hendte, og tankene du gjorde deg underveis. Etterpå skriver du ned hvilke tanker du gjorde deg i etterkant. Til slutt trekker du inn teori som det er naturlig å se situasjonen i sammenheng med, for eksempel teori innen bevegel seslære, anatomi og fysiologi, kommunikasjon og samhandling, med mer. Praksistrekanten til Handal og Lauvås (1992) kan være en hjelp til å forstå hvordan vi kan beskrive vår yrkespraksis (prak sisteori). Uansett hvilken metode du bruker, er det viktig at du blir bevisst hvorfor du gjør som du gjør, og hvilke begrunnelser og ver dier som ligger bak det du gjør. Ofte handler vi nemlig uten å tenke gjennom hvorfor vi gjør det – vi bare gjør det.

46 Kapittel 2

For å reflektere over handling i ettertid kan vi også bruke digitale verktøy, vi kan for eksempel filme. Ønsker du å bruke filmen som bakgrunn for refleksjon og kunnskapsbygging sammen med andre kolleger, må du være nøye med å sikre personvernet til pasienten: Du må spørre om tillatelse til å filme og om filmen kan brukes til det formålet det er tenkt. Ved hjelp av filmen kan personalet dis kutere og reflektere over hvorfor ting skjedde, om man kunne ha handlet på en annen måte, hvilke konsekvenser det hadde hatt på situasjonen, med mer. Filmen bør slettes etter bruk. I § 29 i helse personelloven finner du hva som er lov, og hvem som har lov til å bruke pasientbehandlinger til kunnskapsoppbygging, jf. taushets plikten.

Korrekt terminologi

Det kan hende at du som fotterapeut, med samtykke fra pasienten, må opprette kontakt og inngå et samarbeid med annet helseperso nell. Se kapittel 1 Ansvar og plikter i yrkesutøvelsen, som også om handler tverrfaglig samarbeid. Det er derfor viktig at du lærer deg å bruke rett fagterminologi i alle programfagene i utdannelsen. Det er for at annet helsepersonell skal forstå budskapet ditt, men også for at du skal forstå budskapet de gir deg. Det kan hende at en lege sender deg en epikrise fordi du henviste pasienten din til henne. En epikrise inneholder opplysninger om hvilken diagnose/klinikkdiagnose pasienten har, hvilken behand ling du/legen har gitt pasienten, eller den behandlingen du/legen foreslår for å gi pasienten en forsvarlig oppfølging. Epikrisen sen des i henhold til bestemmelsene i § 9 i forskrift om pasientjournal. Epikrisen skal alltid legges i pasientens journal sammen med hen-

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 47

visningen, og pasienten skal alltid vite hvem epikrisen blir sendt til. Pasienten skal altså samtykke i at det blir gjort. Ordet ferdig.»

epikrise

stam mer fra gresk og betyr «bedømming» eller «etterbetraktning». Store norske leksikon har denne definisjonen: «Kort, sammenfattende skriftlig redegjørelse for årsak, utvikling og behandling av sykdom hos en pasient, utarbeidet etter at undersøkelse og behandling er Når du derimot skal informere pasienten om dennes helsetilstand, på bakgrunn av undersøkelser som er gjort, må du tilpasse termi nologien til pasientens individuelle forutsetninger. Det betyr, jf. helsepersonellovens veileder, at du må ta hensyn til pasientens al der, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Når du skal informere pasienten om hvilke behandlingsalternativer som finnes, skal du også fortelle pasienten hvilke risikoer og bivirkninger som kan følge med behandlingen, slik at han/hun har innsikt i og kan medvirke til sin egen behandling.

48 Kapittel 2 Oppgaver

1. Hvilke undersøkelser skal du gjøre av en pasient som oppsøker deg første gang? 2. Gå inn i helsepersonelloven og finn ut hva en journal skal inne holde. 3. Hvordan skal man rette en journal om man har gjort en feil, for eksempel skrevet i en annen persons journal? 4. Hva er grunnen til at vi bør dokumentere det vi gjør i praksis? 5. Tenk på en konkret behandling du har utført (for eksempel påset ting av spange), og reflekter over hva du gjorde, hva du lærte, og hva kan du gjøre annerledes neste gang du skal gi en slik be handling. Bruk skjemaet til Tom Tiller. Når du er ferdig med å fylle ut skjemaet, overfører du dette til praksistrekanten til Handal og Lauvås. 6. I hvilke situasjoner er det viktig at vi bruker korrekt terminologi, og hvorfor er det viktig?

7. Hva er en epikrise?

8. Hva er verdien av tverrfaglig samarbeid? 9. Gjør rede for hvem det kan være som oppsøker fotterapeuten for behandling og hvorfor.

10. Hvorfor kartlegger vi pasienten så grundig før vi kan starte behand lingen?

11. Gjør rede for hvilke momenter en behandling består av.

12. Fortell om subjektive og objektive funn. 13. Hvorfor er det så viktig å analysere skoene til pasienten før vi kan planlegge behandlingen?

14. Hva er det vi kartlegger ved en ledd- og bevegelsestest?

15. Hvilken informasjon kan en muskeltest gi oss?

16. Hvilke avtrykksmetoder kan fotterapeuten benytte?

17. Hvordan kan man dokumentere undersøkelsesmetodene?

18. Hva kan være målet med behandlingen? 19. Gjør rede for forskjellen mellom et kortsiktig og et langsiktig tiltak.

20. Hvorfor er det å veilede pasienten så viktig?

21. Lag et rollespill i klassen der en pasient ikke er så villig til å høre på et råd du har å gi. Det kan være om egenpleie mellom behandlin gene, skoveiledning eller det å ta kontakt med lege.

22. Hva gjør man om behandlingen ikke hadde den effekten man trodde den ville gi?

23. Hvorfor er det så viktig å dokumentere behandlingen?

Mine notater Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 49