Slide 1

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 2

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 3

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 4

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 5

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 6

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 7

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 8

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 9

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 10

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 11

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 12

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 13

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 14

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 15

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 16

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 17

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 18

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 19

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 20

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 21

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 22

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 23

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 24

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 25

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 26

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 27

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 28

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 29

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 30

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 31

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 32

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 33

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 34

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 35

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.


Slide 36

Selv om det så ut som om han var helt opptatt med
det, betraktet han omhyggelig ansiktene
foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så
begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte
Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk
om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og
undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på
det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa
faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!»
gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger,
ånder, feer ...» sa moren. «Julenissen har dere
glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i
koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en
ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med
vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at
det bare fins vampyrer i bøker ...» — «eller i
karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller
døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han
en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller
veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo
virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart
at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.»
«Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet.
«Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av
brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er
tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg,
Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han
skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart
slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake

på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren
for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun
på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne.
«Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom
uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i
stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far
må kanskje en tur på kontoret igjen.»
«På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren,
«la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten
ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren
kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans,
for han ventet jo besøk!
Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket
som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han
allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som
vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kongbøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman.
I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et
svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med
lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste
vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla
innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var
nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som
Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som
akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig
hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de
svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis
åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!»
hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med
fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over
tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere.
«Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo
få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det,
hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt.
Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve
gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det
var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv
uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og
gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig,
og passet til bildet hans også ... men Anton utsatte heller
avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på
senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt
begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde
dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde
kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle
trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene
falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og
plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd!
Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte
telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da
det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp
fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på.
«Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor
klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en
gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å
si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!»
«Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt

noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.