På jakt etter Gud og sommerfugler siste utg

Transcript På jakt etter Gud og sommerfugler siste utg

På jakt etter Gud og sommerfugler Nordby 22.10.06

Borg bispedømme 19. september 2006 Stiftskongress. Sarpsborg. Naturen som åndelig veileder - en fortelling om stillhet og Guds nærvær.

Disposisjon 1.

Om naturen

, nordmenn, meg,

Børli og oppgaven

. Kirken og naturen. Mitt forhold til naturen.

Sommerfugler.

Åndelig veiledning

. ABV. Utvide begrepet. 3.

Min fortelling

. Personlig historie ut fra mitt liv. Hva nå, jeg har gjort alt, ikke lyst til så mye. Dette hadde jeg lyst til. 12 uker studiepermisjon. To uker om våren, 10 om høsten. Avstand mellom for å bearbeide og veiledning. Alle har et forhold til natur. Dette er min fortelling. 4.

Hodestyrte akademikere

, hodestyrt teoretisk utdanning. Lese i 20 år så praktisere er tradisjonen jeg er lært opp i. Et annerledes prosjekt. Gjøre og erfare, og så bruke noen år på å bearbeide hva som skjedde. Enkelt sagt så ville jeg ved forskjellige naturopplevelser se om jeg kunne treffe Gud, få mer kontakt, dypere kontakt.

Det er ikke så lett å si slikt høyt til folk

. Til prester eller biskoper. Det høres i vår tradisjon vel fromt ut. I hvert fall synes jeg det.

Ikke vite som metodikk

. Det gikk ikke som forventet! 5.

3 turer

18-22. april 2005. Mølen

øde øy hvor alt kunne skje. Alene som metodikk, Når Jesus og er aleine er. 6.

Pilgrimsvandring 30. mai – 3. juni 2005.

Sørmarka. Nordby kirke Enebakk kirke. Gå tilbake i min prestetjeneste. Være sammen med noen. Ønsket far vell og ble tatt i mot i Enebakk. Snakket med mange under veis, til og med min kone. I skogen og i ødemark, også uten stier. Forholde seg til egen kropp og mennesker, fysisk og psykisk utfordring. Utfordre hele meg. 7.

Ignatiansk retreat Koppang

, Østerdalen. September 2005. 8 dager

i taushet. Lia gård. Sjekket opp stedet. Kvalitet med sans for detaljer. Ikke noe program. To be fed by God. Alt programmet frivillig fordi alle var forskjellige. Vandret rundt i naturen, satt og så ut over Storsjøen.

Konklusjon.

Skaperordets lyd finnes i naturen.

Naturen som gudsbilde i norsk og bibelsk kontekst. Hans Børli som teolog.

Nordmenn er hekta på natur. Natur, tur opplevelse, hellig. Oppgaven min. Heller i naturen og tenke på Gud enn.. b.

Jeg er hekta, sommerfugler som lidenskap. Bjelland 1397 Nedre Timenes 1095 Ås 1004 Arendal 1491 Kristiansand 1484 Jeg er blant dem som kan mye om sommerfugler i Norge. Har dette noe med Gud å gjøre? Sommerfugler og Gud har de noe felles? Erik Bye. Vår Herres klinkekuler. Gud blir så opptatt av sommerfugler for de er det vakreste som finnes, han vil fange eller leke med dem, slik at han mister jorden. Gud bryr seg om naturen og har et sterkt forhold til den. Guds trubadur: Carl Fredrik Engelstad om Frans fra Assisi (1942): En sommerfugl kom vimsende langs åkeren rett ved siden av Frans. Den glitret i rødt og svart og gull og flagret av sted i lystige kast til høyre og venstre. Frans ble aldeles ellevill: ”Se på den, se på den dere – har dere sett et slikt under noen gang!” ”Den”, sa bror Angelo, ”det er jo bare en sommerfugl!” ” Bare!” Frans visste ikke om han skulle le eller gråte.

”Be Gud om at han åpner øynene dine, bror Angelo – så vil du skjønne at en slik sommerfugl forteller deg alt du behøver å vite om Gud.

Se der setter den seg på en valmue – sitt nå rolig der du sitter, bror sommerfugl, så den blinde bror Angelo riktig får se hvordan du ser ut.” 2

Og verken han eller de andre undret seg det minste over at sommerfuglen ble sittende uten å røre seg mens de flokket seg rundt den og Frans la seg på kne for å få se underet på nært hold. ”Gni deg i øynene, bror Angelo!” sa Frans, og for første gang i livet skjønte bror Angelo Guds allmakt c.

Kirken er redd for panteisme. Hva er det? og at folk søker naturen framfor kirkene for å oppleve Gud. Spill heller på lag med skaperverket. d.

Børli uttrykker norsk forhold til natur på en måte mange kan kjenne seg igjen i. Dette er religiøst og det er ikke sikkert det er panteistisk. Det er mystisk og står i en kristen tradisjon. Det er på norsk ingen tradisjon for en mystikk. Børli uttrykker det jeg føler. Jeg er ikke panteist selv om jeg opplever Gud i naturen. Myrulla på Lomtjennmyrene Skule jeg mot formodning bli salig og komme i de saliges boliger da skal jeg si til erkeengelen -jeg har sett noe som var hvitere enn vingene dine, Gabriel! Jeg har sett myrulla blømme På Lomtjennmyrene Heime på jorda ( Hans Børli ”Jeg ville fange en fugl”,1960) Lite uttalt vilje i norsk kirkelig tradisjon på å anerkjenne og tydeliggjøre Guds åpenbaring i naturen. Men nordmenn er hekta på natur. Dette må taes på alvor. Kan man bli for hekta på natur? 3

Kollegaer som sier de aldri tenker på Gud når de går i naturen eller ikke synes at naturen er relevant i forhold til gudsbilde. DEN NAVNLØSE Kristendommen - tja, den kan være temmelig lunken. Som lukten av prestefis i sakristiet. Alt dette ulne Jesus-pratet har gjordt Vårherre til en tannlaus gammel gubbe som lever på kår hos Sønnen. Er det rett å ta lynet ut av Jehovas hånd på denne snakkesalige måten? Nei- den som alltid ferdes til fots under åpen himmel, den som skjelver for tordenværets velde, slåss mot vinterstormene, lytter ved sommerengene, han aner en høgere guddom: Den ansiktsløse, Den navnløse som bor i boliger av lys der du må legge av deg din menneskeham ved porten før du trår inn, slik husmennene i gamle dager måtte kippe av seg de jordete skoene før de gikk inn til husbonden. Det er ikke mulig for oss mennesker å uttale den navnløses navn fordi vi har ord og tunge . Børli Når kvelden står rød over Hesteknatten 4

Keltisk fromhetstradisjon:

Naturens skjønnhet er et utrykk for Guds godhet og nærvær. Naturens skjønnhet forståes som en avspeiling og avglans av den himmelske herlighet. Naturen er en hellig bok. Å oppleve naturen er å møte Skaperen selv. Gud for alt Vår Gud er Gud for alt Gud for himmel og jord For havet og elvene Gud for månen og solen Og alle stjernen. Gud for de høye fjell og de vakre daler. Han har sin bolig I himmelen, jorden og havet Og i alt som er i dem.

Ignatiansk teologi i følge Willi Lambert

Det er mulig å lytte til skapningens klang Å lytte til naturens og verdens virkelige lyder kan gå meget dypt, selv om disse lydene ofte overdøves av larm og kan synes være vanskelig å gripe. I sann ærefrykt kan denne lyttingen gå så langt at den når fram til selve

skaperordets lyd,

Skaperens ord. Skapningen er hva Gud har sagt. Gods word,created the world.

Guds ord og Guds jord

er beslektet på en slik måte at det er mulig å høre Skaperen hvis vi lytter til skapningen. Hele jorden av fylt av Guds herlighet, sier bibelen, salmisten. Guds herlighet er knyttet til Guds verk, til det Gud har gjort.

Ørkenfedrene

sier at når de ikke har bøker leser de i stedet naturen som Guds bok.

Augustin

kaller verden den første bibel.

Ortodoks teologi

kan komme med tanker som denne (Oliver Clements) Universets bok og Skriften stemmer overens, fordi de har samme forfatter. Begge åpner seg til slutt i Kristus, som etter å ha skrevet dem har gjort dem til sin kropp og til sitt ansikt.

Kirkefader Origenes

død ca.250 sier. Når man vet at det er Gud som har forfattet Skriften, Guds ord, må man også tro at den som søker i naturen og den som søker i skriften, med nødvendighet må komme til samme konklusjon. Paulus sier i Romerbrevet 11.36.

For fra ham og ved ham og til ham er alle ting

Likeledes i Apostlenes gjerninger 17.27-28

Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss, for det er i han vi lever og beveger oss og er til.

2. Naturen som Åndelig veileder.

Buddha sier: Hvis du vil lære å kjenne det hellige, kjenn vinden ruske i håret og solen varme ditt kinn. Gå til mauren og bli vis. Jobs bok 12.7ff Spør bare dyrene, de lærer deg, Himmelens fugler gir deg kunnskap. Eller tenk på jorden, den opplyser deg., Fisken i havet har noe å fortelle. Hvem skjønner ikke når han ser alt dette At Gud har skapt det med sin kraft 6

Ordenen i naturen tyder på at verden ikke er kaos, selv om det kan virke slik. Vi mennesker lager kaos, Men naturen peker på Gud holder orden. Forsøk på å utvide begrepet åndelig veiledning.

Naturen er åndelig fordi den peker på Gud.

Livets har et sakramentalt preg fordi det peker på noe annet utenfor seg selv. Guds usynlige vesen har man fra skapelsen av kunnet se og erkjenne gjennom hans gjerninger (Romerne 1.20.) Det er hardt arbeid og være oppmerksom. Paying attention is hard work. Åndelig veiledning gir et viktig korrektiv til ABV. Men veiledning slik jeg har opplevd den gjennom ABV er åndelig veiledning. Åndelig veiledning slik vi opplever den hos søstrene på Nesøya er en bestemt form for veiledning, bønneveiledning, knyttet opp mot Ignatiansk veiledningstradisjon. Dette er bare en form av mange åndelige veiledninger. I vår sammenheng er den ny og meget nødvendig. Skal komme til bake til dette.

3. Dette er min fortelling

Jeg skal fortelle om 3 uker av min studiepermisjon på 12 uker. De 2 første ukene ble lagt til april og mai våren før den høsten jeg hadde 10 uker i strekk. Dette for å få trukket det ut i tid. For å få tid til refleksjon og veiledning inni mellom. Min fortelling og helt avhengi av meg og min historie. Personlig og ikke etterprøvbar for andre. Jeg var kommet der i livet hvor jeg hadde gjort alt jeg hadde lyst til å gjøre. Hadde ingen store ønsker eller mål jeg ville nå. 7

Jeg synes jeg hadde alt, men det var og alt jeg hadde

. Jeg hadde en drøm. Det var å være for meg selv alene på et sted, bare med meg selv å se hva som hendte. Få kontakt med Gud.

Salme 139, Bakfra og forfra omgir du meg. Du har lagt din hånd på meg.

Ville ha et mer sanselig møte med Gud. Hvem er du som fyller verden med ditt fravær? På jakt etter Gud. Jeg har ofte tenkt at det var lettere å oppleve Gud i naturen enn i gudstjenesten. Gud var for meg sterkere og tydeligere til sted der enn i gudstjenesten. Vår lutherske gudstjeneste er ganske hodestyrt og kontrollert. Akademisk. Men hva med naturen? Gud taler gjennom ord og sakramenter. Gud formidler, gir seg. Hvorfor kan han ikke bruke naturen? Hva gir han til oss der? Hva med hans eget skaperverk? Hans herlighet som fyller jorden.?

4. Ikke tenke og så gjøre, men gjøre og så tenke.

Hodestyrt akademisk tradisjon Men ikke praksis og så refleksjon. 20 år med studier skole Så 20 år med praksis jobb Tatt meg selv igjen. Nå ville jeg gjøre noe som ikke det var lett å forklare for andre. Jeg ville følge min magefølelse, søke Gud. ikke et hode, men et hjerte opplegg Høres fromt ut, men jeg tenker ikke på meg selv som en from person. Jeg hadde lengsel etter å se Gud i mitt liv, og søkte han der hvor jeg mente det var størst mulighet til å finne han, i naturen. 8

Hva skjer når jeg går til naturen for å få dypere Guds erfaring eller Guds opplevelse. Hva hender når jeg lar naturen vise meg hvem Gud er. Hva når naturen blir min åndelige veileder? Er det mulig å bruke naturen for å komme nærmere Gud?

5. Første uke på Mølen 18-22. april 2005

Alene på en øy hvor alt kunne skje. Stor angst i forkant og nitidige forberedelser. Alt kunne skje når det gjaldt vær. En uke alene på en øde øy. Hva skulle jeg gjøre? Hadde med mye utstyr, mat, vann, ved presenning, bøker. Været i april kan være snø og storm. En ”troende” katolikk med seilbåt satt meg gratis ut og vi drog fra Drøbak. Turen tok vel to timer og jeg ble satt i land. Jeg følte meg som en mellomting mellom Robinson Kruse og Johannes på Patmos. Været var fantastisk: Sol hele tiden, ikke mye vind. Ned mot null grader om natta. Jeg hadde alt jeg trengte og mer til. Ærfuglen lekte og sang, blåveisen blomstret, mistelteinen prydet trærne og gjorde dem grønne selv om lauvet eller ikke var sprunget ut. Alt var utrolig fantastisk. Jeg leste i bibelen, sang salmer, holdt gudstjeneste, ba og søkte Gud på alle måter jeg fikk til. Jeg hadde tid nok og brukte den. En kamerat lurte på hvordan det gikk. Jeg skrev tilbake. Jo takk bare bra: Jeg arbeider på min frelse, med frykt og beven.! 9

Men selv om alt gikk glimrende var det ingen stor åndelig opplevelse. Det var ensomt der ute. Jeg møtte meg selv først og fremst og det var ikke så veldig oppbyggelig, synes jeg. Jeg klarte ikke å konsentrere meg på en slik måte at Gud ble tydeligere. Det ble ingen stor åndelig opplevelse og det var veldig overraskende.

Jeg klarte ikke å være i ro og sitte stille lenge av gangen. Øya var stor, så jeg gikk turer rundt på øya. Jeg skrev i dagboken:

Jeg føler meg oversett og neglisjert av Gud. det er like vanskelig å oppleve Gud i naturen som i kirken. Begge deler krever øvelse og innsats.

Det mest vellykkede var et gammelt alterlys fra Nordby kirke som jeg lot brenne hele tiden mens jeg var der, det skapte et trøstefullt nærvær. Det var jo litt pinlig synes jeg. En uke alene for å be og så ingen Gud som stilte opp. Alt gikk helt glimrende, men hvor var Gud? Selv om oppholdet ikke var en suksess ville jeg holde fast i beskrivelsen. Den var lite og skrive hjem om. Den var lite å skryte av.

Så søkte jeg veiledning

. Hvem skal man gå til for den type veiledning? Dette hadde jeg fundert over i hvert fall et år. Dette prosjektet var jo spesielt og jeg kunne ikke finne mange om enn noen jeg turte henvende meg til å tro og bli tatt alvorlig. Jeg lette lenge og fant ut at den som kunne bruke var forfatteren og pinsevennen Peter Halldorf. Han ville treffe meg hvis jeg kom til han i Sverige. 10

Jeg kjørt over 50 mil hver veg for å få en times prat med han på Nya Slottet, Bjerka Seby. Det var verdt hver kilometer jeg kjørte. Han sa: Det du har opplevd på øya er klassisk og ikke merkelig. Du har startet med noe som er for viderekommende. Det har vært for krevende Det er svårt att sjeldna, prøva anderna! Det er vanskelig å være alene i et slikt prosjekt. Kun erfarne munker som har levd i fellesskap i flere år, får lov til å leve alene. Neste gang må du finne noen å være sammen med. Det hjelper. Vær ikke alene da rotes det lettere til.

I etterkant har jeg skjønt hvor viktig denne første uken var: Den viste meg hvor vanskelig det er å se, få kontakt med Gud. At det er viktig å ikke være alene. Åndelig trenig, øvelser er nødvendig. Vi holder kroppen i form ved å trimme og trene. Hva med det åndelige livet, trenger ikke det øvelse og trening og veiledning?

6. Pilgrimsvandring fra Nordby til Enebakk via Sørmarka 30.mai-3.juni 2006 .

Herre jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin veg. At vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt. Jer. 10.23

Hva skulle den neste uken bringe? Jeg hadde en tanke om å gå en pilgrimsvandring og så se hvordan dette slo ut. Var det lettere å få en åndelig opplevelse når man var i bevegelse? Jeg fikk en ide som slo meg som god, ja nesten genial. 11

Hva om jeg gikk en pilgrimsvandring tilbake i mitt eget jobb liv ved å besøke noen av de stedene jag hadde vært prest? Det lå svært godt til rette for dette. Jeg startet min prestetjeneste i Enebakk høsten 1983 som vikarprest et halvt år. Fra 1989-91 var jeg vikar i Langhus og Siggerud, for så å være tilbake der en liten tur i1993 før jeg startet som prest i Ås og Nordby. Hva om jeg gikk en pilgrimsvandring fra Nordby kirke hvor jeg nå har kontor til Enebakk kirke hvor jeg hadde mine første svømmetak som prest? I møte med disse stedene kunne jeg fundere over hvem jeg var da og hvem jeg er nå og om ytterligere forandring er mulig! Så kunne jeg be kollegaer og venner om å gå med meg deler av turen. Gå via Langhus og Siggerud, før jeg tar meg alene gjennom skogen og naturreservatet fra Vangen og langs Børtevann til Enebakk? Dette gjorde jeg. Jeg startet med andakt i Nordby kirke 30. mai om morgenen og gikk første etappe mot Langhus kirke sammen med kollegaer fra Nordby. I Langhus traff jeg soknepresten til en åndelig samtale, så tok jeg inn i skogen mot Siggerud og traff kapellanen der ved et vann. Kvelds spiste jeg sammen med hans familie på Siggerud, før jeg overnatta i Siggerud kapell. Så fulgte han meg mot Krokhol. Deretter satte jeg kurs for storskogen. Jeg hvilte på Vangen og fikk gode råd fra han som drev stedet før jeg satte kurs for et vann, Mosjøen, som lå like ved naturreservatet og ved foten av Tonekollen. Der fyrte jeg opp bål og møtte en kamerat som hadde lyst til å ha kvelds sammen med meg. Da han drog hjem var jeg alene resten av vegen. Neste dag tok jeg av fra stien og siktet meg inn mot et vann hvor jeg visste det var en fin bålplass. Der hvilte jeg før jeg fulgte en dårlig merket løype som førte meg til en selvbetjeningshytte. Det var vått og ingen sommer ennå og jeg gikk med pilgrimsstav og sekk på 17-18 kg 12

Jeg fant Dæliseterkoija og dit ankom jeg klokka 14 ganske sliten og sov så i flere timer. Neste morgen satt jeg kurs mot Enebakk langs Børtevann på oppmerket sti. Tok av fra stien og fulgte et lite søkk for til sist å komme ned på en skogsbilveg som førte mot bygda Enebakk. Her møtte det meg en stor overraskelse. Mitt ute i skauen var det ei grind og et gjerde som stengte vegen. En bonde hadde tydeligvis stengt for gjennomgang langs skogsbilveien. Men jeg klart å forsere gjerdet og så meg om etter leirplass innenfor innhegningen. Jeg fant et fint sted ute på ei odde ut mot Børtevann. Etter tredje forsøk fikk jeg opp presenningen på en forsvarlig måte mot regn og vind og la meg til for natten. Det ble en fantastisk natt. Jeg sov fra 22 til 02. Så lå jeg våken og lyttet til fuglesangen og tenkte gjennom 20 år tilbake og også 20 år framover. Det var ingen skrift på veggen og ingen røst som talte til meg. Allikevel var det klar tale med bokstaver som var forståelige og tydelige.

Hva var viktig og hva var det som gjorde denne turen til en stor åndelig opplevelse?

• • Pilgrim betyr fremmed. Jeg var på vandring i ukjent land.

Jeg så på meg selv som en vandrer og jeg ble behandlet som en vandrer, tok inn hos fremmede, tok i mot hjelp. Jeg ble tatt i mot da jeg endelig kom frem til Enebakk kirke fredag morgen av kirkeverge og sokneprest..

• Jeg søkte råd og fellesskap både hos kollegaer, venner og folk jeg traff på veien. Jeg

søkte til og med oppmuntring hos min kone i en kritisk fase.

Jeg søkte hjelp der det var naturlig.

• Jeg slet og forserte fysiske og psykiske sperrer og grenser hos meg selv ved å fikse å bære tungt. Ved å klare å slå leir uten telt ute, ved å finne fram med kart og kompass i ulendt og farlig terreng.

• • • Å tenne bål, kle seg rett, finne ly og leirplass, alt dette står på spill når du vandrer ute i naturen. Når dette er krevende er det ikke unaturlig at å nærme seg Gud også krever sin mann.

Jeg brukte kroppen og slet fysisk. Det åndelige kan ikke isoleres fra det fysiske. Menneske er ett. Bruker du kroppen vil du åpne også opp for det åndelige. Ånd, kropp og sjel henger sammen. Kan jeg forsere fysiske sperrer kan jeg og fornye meg åndelig.

Denne turen hadde ikke vært mulig hvis jeg ikke hadde lært av Mølen og fått veiledning etter dette. Dette ble bra fordi det andre gikk dårlig.

7. Ignatiansk retreat i taushet på Lia gård Koppang 9-18 september 2005 .

Den siste uka jeg skal fortelle om er Ignatiansk taus retreat Lia gård Koppang, Østerdalen. Et sted jeg ble kjent med da prester fra Follo var her våren i forvegen. Forhistorien til stedet tiltalte, likeså sansen for kvalitet og detaljer som preger Ingeborg og Sigmund som driver Lia gård.

Ignatius av Loyola

levde 1491-1596. Han var født i Spania og utviklet åndelige øvelser for å forsøke ” å finne og søke Gud i alt.” Det er

”andakt i alt”,

sa Ignatius, det betyr at vi kan ”ha en tillitsfull elskende oppmerksomhet til enhver tid overfor alt.”

Hengivelse

er menneskets bønn under alle forhold i livet, Det er å be med alt som menneske utgjør, med legeme, ånd, hjerte, følelser og tanker. Det betyr

å be i livets pulsslag

Ignatius sin hensikt med de åndelige øvelsene er å vekke oss til bevissthet om at Gud elsker oss og at han lengter etter vårt gjensvar. Ignatiansk spiritualitet handler om

å finne Gud i våre egne erfaringer.

Det var ikke noe obligatorisk program. Bare måltider. En frivillig nattverdgudstjeneste om kvelden og tilbud om en samtale med en medvandrer en gang om dagen. Denne samtalen var verken terapi eller sjelesorg, men et tilbud om å dele dagens opplevelser med noen. 14

Veiledningsteamet var hentet fra England og jeg fikk en anglikansk prest på min egen alder som ”companion”. Ideen om

taus retreat

kan virke merkelig og fremmed, ja skremmende på oss. Dette var noe jeg ikke hadde vært med på før. Meningen med den tause ensomheten er å

øve seg på å være hos Herren og Skaperen - å søke hans nærhet. Stillheten skal forberede oss på å la denne nærheten komme til oss

. Stillhetens fattigdom skal gjøre oss rede til å bli overveldet av Guds gaver. Meningen med stillheten er

en øvelse i ”å være hos Herren”

Jeg går såpass nøye inn på dette fordi jeg synes selv dette høres riktig ut, men jeg har alltid synes det er vanskelig å tak på i praksis.

Vi er ikke vant til stillhet på denne måten.

Nå skulle jeg være stille så lenge at livet mitt trådte mer fram og gjennom dette Gud stemme i mitt eget liv. Mye av våre tanker og følelser i våre liv er skjult og fortrengt fra oss selv.

Vi er ukjente for oss selv og Gud er ukjent for oss.

I følge Ignatius er det er en del av Guds natur og vesen å dele sitt liv med sin skapning.

Skapelsen er et resultat av Guds kjærlighet. Skapningen eksisterer med den hensikt å glede seg over og reflektere kjærligheten. Denne kjærligheten er Guds vesen

Jo mer et menneske har identitet som en elsket skapning og et barn i Guds bilde, jo mer vil det erfare å være seg selv.

Det virkelige liv og den sanne frihet er å vite at jeg er Guds strålende ide. Hva har dette med naturen som åndelig veileder å gjøre Nå skal dere høre. Denne retreaten ble et høydepunkt i studiepermisjonen. Jeg har siden jeg var barn vært opptatt av sommerfugler. 15

I perioder av mitt liv har jeg studert sommerfugler intenst ved siden av mitt arbeid, jeg har svært god greie på disse og er en av dem i Norge som kan mest om sommerfugler. På Lia var de opptatt av sommerfugler. På Lia er sommerfugler et sentralt symbol på forvandling og oppstandelse. Jeg bestemte meg for å lage en liten sommerfuglsamlingen av sommerfugler fanget på Lia i den tiden jeg var der, og så forære den til Sigmund og Ingeborg. Jeg tok med meg utstyr til å fange og preparere og montere: Hov og spennbrett og nåler. Så var spørsmålet. Lot dette seg kombinere med taushet og retreat og å det søke Gud slik som meningen var? Jeg mente det, men ble sikker da jeg la dette fram for min veileder. Det var helt glimrende og passet godt å kombinere, mente han,

Slik gikk det til at jeg i 10 dager i skogene ved Koppang gikk turer på jakt etter sommerfugler og på jakt etter Gud.

Det høres jo litt merkelig ut, men tenk etter. Problemet vårt er kanskje at vi ikke er årvåkne nok og flinke til å lytte etter hva som foregår. Vi ser uten å se. Og hører uten å høre. Vi raser ofte gjennom livet og lytter ikke etter hvor Gud er eller spør hva det som hender betyr. Når jeg går i skogen på sommerfugljakt er alle mine sanser åpne og spente. Jeg ser, jeg lytter og jeg får øye på det som folk flest bare går forbi uten å legge merke til. På Lia gikk jeg ute i naturen i bønn med all oppmerksomhet vendt mot det som måtte hende. Jeg ønsket sterkt at Gud skulle tale til meg. Jeg hadde alle sanser våkne. Jeg bad ikke først og fremst med ord, men hele meg var en årvåken bønn. Kombinert med dette mediterte jeg to ganger om dagen over utvalgte skriftsteder. Så snakket jeg daglig med min veileder, spiste 3-4 måltider sammen med de andre i taushet, ellers var jeg for meg selv. 16

Når det gjelder bønn skal man gjøre det som hjelper mest. Gjør det som du sterkest ønsker. Hva som hjelper er det som hjelper. Spør Gud og vent på svar, sa min veileder. En dag gikk jeg rundt i skogene og satte meg ned ved Storsjøen. Jeg hadde ikke sett noen sommerfugler denne dagen og hoven min lå i sekken. Jeg tok fram sjokoladen og tenkte at her var det rolig og idyllisk og at det var tid for en hvil. Da skjedde det noe merkelig. Mens jeg satt ved vannkanten kom det er sjelden sommerfugl flyvende til meg. Det var en sørgekåpe og jeg trodde ikke den fantes så langt nord. Den kom til der jeg satt og slo seg ned på et tre like ved og ble sittende stille. Jeg fikk hoven opp av sekken, skrudde den sammen og klart utrolig nok å fange sommerfuglen. Å få tak i en sørgekåpe er ikke lett, den er rask og ikke lett å fange. Det gikk gysninger gjennom meg, hva var dette? Jeg sa til Gud at dette fikk klare seg av uventede hendelser. For jeg ble faktisk litt redd! Hva kunne det neste bli? Men jeg angret meg med en gang og sa til Gud at jeg mente det ikke. Mer Gud, mer! Det måtte være slik at Gud viste seg ved å sende denne sommerfuglen Eller var dette for tåpelig, banalt og enkelt. Var dette en måte Gud viste seg for meg på? Hvordan skulle han ellers gjøre det?

Gud viser og skjuler seg samtidig.

Nattverden med brød og vin er jo et eksempel på dette. Gud bruker konkrete hendelser og sitt skaperverk når han taler til oss og viser seg. Men vi tror det ikke, lytter ikke og er bortvendt når det skjer. 17

For meg ble sørgekåpeopplevelsen en manifestasjon av Gud. En åndelig opplevelse. Gud svarte på min lengsel etter å oppleve han, Jeg synes selv det høres rart ut å si det. Men skal man se Gud er det vel ikke noe man helt kan forklare!!!

8.Konklusjon

Fred? Nei, ingen fant det sted der sola sover om natta. (Børli. På harmonikk) Vi dør den dagen livet ikke lenger gjennomlyses for oss av underets glans, den glans som stadig skjenkes oss fra kilder bortenfor all fornuft. (Dag Hammarsjøld, Veimerker) • Naturen er hva Gud har sagt, det er mulig å høre skaperordets lyd i naturen, det vil si Guds stemme. • • Ensomhet og stillhet er en nødvendig utfordring å ta. Ved å våge å tilhøre sitt eget liv og å eie sine egne erfaringer vil vi se klarere hvem Gud er.

Skapningen dvs. naturen er hva Gud har sagt. Det er mulig å høre skaperordets lyd i naturen, dvs. Guds stemme. 2.

Det er ikke lett å være alene. Ensomhet er en pastoral sykdom. Vi trenger språket og et annet menneskets ansikt for å se Gud. 3.

Vi er alle skadet og såret sitter i hjerte. Derfor er det vanskelig å sjeldne åndene. Åndelig veiledning er viktig. 4.

Vi må våge å tilhøre vårt eget liv og eie våre egne erfaringer. Dette er utgangspunktet for åndelige øvelser, askese. Å øve er menneskets privilegium

5. Å lengte etter Gud er å lengte etter stillheten. Det største verket og det som vil bestå er stillheten. Først i denne kan jeg erfare at Gud er hos meg og at jeg er i han.

Epilog

Den brennende tornebusken Det holder ikke med bare å ville skjønnheten, diktene fargene på livets palett. Du er alltid pris gitt Nåden Nåden Den som er uten navn. Den som kan lyse opp ditt indre plutselig som ei solstråle i hjertet på årets mørkeste dag. Den som er en ropende røst i vinden og en brennende tornebusk. Hans Børli dagen er et brev 1981

Let go! Don`t try too hard

. Allow the silence to come to you.

Da jeg satt meg ned og hvilte, kom sommerfuglen til meg.