Transcript Bibelsk Tro nr.4 2013

BIBELSK
TRO 4
1
le
He iften
r
Sk
inspirert
er
av Gud
2 Tim 3,16
/ 2013
Fritt, uavhengig tidsskrift på evangelisk-luthersk grunn
22. årgang
www.bibelsk-tro.no
I dette nummeret:
• Våk
Hvorog
er be!
det blitt av løftet om hans gjenkomst?
• IHåp
pottemakerens
også for denhånd
frafalne
• Vår
gudsforståelse
Jesustids
Kristus
og mannen ved Betesda
utgir tidsskriftet Bibelsk Tro
Formål og grunnlag:
Stiftelsens formål er å fremme bibeltro kristendomsforståelse etter Guds Ord på den evangelisk-lutherske bekjennelsesgrunn. Stiftelsen
skal på det grunnlag som er nevnt nedenfor ved
litterær virksomhet­og på andre tjenlige måter
hjelpe til å utbre bibelsk forkynnelse og lære,
slik at evangeliet kan nå ut til menneskene­og
nådegavene få sin naturlige funksjon. Likedan
vil en vurdere­religiøse og åndelige strømninger, bevegelser, tidsaktuelle tanker, ideologier og tiltak i lys av Skriften.
Grunnlaget for stiftelsens virksomhet er
den Hellige Skrift, forstått og brukt i lys av
Bibelens eget Kristus-vitnesbyrd og Jesu og
apostlenes skriftsyn, dvs. Skriftens vitnesbyrd
om seg selv. Bibelen er Guds Hellige Ord, gitt
ved den Hellige Ånds inspirasjon, troverdig
og urokkelig, helt igjennom Guds Ord gitt i
menneskelig­ språk.
Bibelens ord - slik det opprinnelig ble
gitt - er uten feil og selvmotsigelser i alle sine
uttalelser når det forstås i samsvar med dens
egne forutsetninger. Skriftens ord må tolkes
ved Skriften selv. Bibelen er Guds åpenbaringsord, gitt oss som veiledning til frelse og
evig liv. Den er den eneste, sanne og fullt ut
tilstrekkelige­, klare og absolutte autoritet og
norm i alle spørsmål som angår kristen­tro, lære
og liv.
Den evangelisk-lutherske lære som er
nedfelt i Den norske kirkes bekjennelses-skrifter
er i samsvar med Skriften og følge­lig­bekjennelsesgrunnlag for stiftelsens­virksomhet. Sentralt
i denne lære står overbevisningen om ”Skriften
alene”, ”rett­ferdiggjørelsen ved tro på Kristus
alene” og den evangeliske kirkeforståelse­som
legger vekt på det alminnelige prestedømme og
nådegavehusholdningen­.
Styret:
Lektor/cand. theol. Olav Hermod Kydland
(formann), baker Erik Nordbø (nestformann),
avd.leder Olav Stokka, rektor Finn-Widar
Knutzen (sekretær) og eiendoms­megler Edvard
Jekteberg.
Varamenn: Adjunkt Gunnar Holth, tømrer
Magne Sunde og tømrer Jostein Vedøy.
Rådet:
Pensjonert lastebilsjåfør Tor Landro, misjonær
Jan Ove Heggdal, bonde/cand. theol. Arvid
Joramo, tidligere maskin- og industrimaler
Svein Brattgjerd, næringsdrivende Eivind
Nilsen, vaktmester Dafinn Natland.
Faste medarbeidere i Bibelsk Tro:
Forkynner Kjell Dahlene, adjunkt Gunnar
Holth, tidl. kretssekretær Erik Høiby, rektor
Finn-Widar Knutzen, rektor Reidulf Tværåli,
juridisk rådgiver Jan Endre Aasmundtveit,
ekspeditør Immanuel Fuglsang (Danmark),
pastor Henric Staxäng (Sverige), tømrer Eivind
Ydstebø.
BØNNEVAKT FOR NORGE
Ønsker dere bønnesedler
tilsendt, skriv til:
Bønnevakt for Norge,
Postboks 264,
4367 Nærbø
Innhold
4/2013
Våk og be!
Leder. Av Olav Hermod Kydland ................................................ 4
Moses’ sang og Lammets sang
Andakt. Av Odd Eivind Stensland................................................ 5
Fritt, uavhengig
tidsskrift på e­ vangeliskluthersk grunn
Redaksjon:
Eivind Gjerde
Olav Hermod Kydland
Redaksjons- og
ekspedisjonsadresse:
Postboks 264, 4367 Nærbø
[email protected]
Internett:
www.bibelsk-tro.no
[email protected]
Abonnement og gaver:
Persokkrossen 3
4046 Hafrsfjord
Postgiro: 0530.04.87884
Bankgiro: 3290.07.77786
Dansk postgiro:
1199 250-9350
Svensk postgiro:
106 4551-3
Kasserer: Edvard Jekteberg
Tlf: 51 55 02 48
Utkommer 6 ganger i året.
Årsabonnement:
Norge og Norden kr. 180,Til andre land kr. 210,Skoleungdom kr. 160,Bibelsk Tros kassettjeneste
Tlf: 51 68 90 31
Redaksjonen er ansvarlig for
alt som kommer fram i leder­
spalten.
Konkrete synspunkter forøvrig
står de respektive forfattere
ansvarlig for.
Red. deler nødvendigvis ikke
alle disse, men er ansvarlig
for at ikke noe bryter
med stiftelsens­formål og
grunnlag. Unntak fra dette
kan være ytringer i klipp- og
leserbrev­spalten.
Ettertrykk kan skje ved
kildeangivelse.
Layout: Rune Hegle
Trykk: Gunnarshaug Trykkeri
Tlf: 51 82 62 07
Mitt barn, no er du bore
Sang. Av Hallgrim Petursson/Trygve Bjerkrheim ........................ 7
Når alt blir annerledes
Guds rikes framtid. Av Axel Remme ........................................... 8
I pottemakerens hånd
Bibelforum. Av Per Bergene Holm .............................................. 9
Guds nærvær og bolig
Trossannhet. Av Kristoffer Fjelde .............................................. 10
Rike sendes bort…
Fra troens slagmark. Av Per Gustafsson ................................... 11
Hva forkynner Bibelen om himmelen?
Bibelforum. Av Erik Høiby ......................................................... 14
Oscar Ahnfelt – et 200-års minne
Bladklipp. Av Göran Holmgren ................................................. 17
Herren eller Ba’al?
Avisklipp. Av Per Bergene Holm ............................................... 21
Satan og de sataniske ånder i Guds verdenshusholdning
Bokklipp. Av Olav Valen-Sendstad ........................................... 22
Vår tids gudsforståelse
Bokklipp. Av Karl K. Riis ........................................................... 24
Ha takk, o Gud, du ingen glemmer,
hvor ringe og hvor glemt de er.
Ditt hjerte selv den minste gjemmer
og er ham med din frelse nær.
Du rekker oss det livets brød
som redder oss fra hungersdød.
Ditt korsets ord er fredens anker,
gir trøst og håp ved dag og natt.
Alene der har våre tanker
i storm og strid sin trygghet satt.
Så seiler vi i Jesu navn
med kursen klar for Himlens havn.”
(Karl Marthinussen 1964. Nr 767 v. 4 og 5 i Sangboken.)
Neste nummer av Bibelsk Tro kommer i oktober.
3
Leder
4/2013
Våk og be!
Av Olav Hermod Kydland
Guds ord oppfordrer oss flere steder til å våke.
I Mat 26,41 oppfordrer Jesus oss både til å våke
og å be. I Luk 21,36 sier Jesus: ”Men våk hver
tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige
til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli
stående for Menneskesønnen.”
For Guds folk er det viktig å legge merke til
hva Guds ord sier og følge Jesu oppfordring til
alle tider, for det stunder mot endens tid. Da skal
Guds menighet på jord oppleve stor trengsel,
motstand, forførelse og forfølgelse. Det gjelder
da å holde seg til Guds hellige ord og leve og
handle i samsvar med det hver dag og under
alle forhold. Jesus har sagt at hans ord skal aldri
forgå (Luk 21,33). Videre sier han i vers 34:
”Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges
av rus og svir og timelige bekymringer, så den
dagen skulle komme uventet over dere som en
snare.”
Jesus taler også om at hans dager skal det
være som Noahs dager. Menneskene på den tid
åt og drakk, de giftet seg. Med andre ord: livet
gikk sin vante gang uten tanke på den hellige
Gud. Men så kom vannflommen og ødela alle
de ugudelige.
Likedan var det i Lots dager. Menneskene
åt og drakk, kjøpte og solgte, plantet og bygde.
Men den dagen Lot gikk ut av Sodoma, lot Gud
det regne ild og svovel fra himmelen og ødela
alle de ugudelige (Luk 17,28-29). Profeten
Jesaja forutsa at det som skjedde med Sodoma
og Gomorra også skulle hende med Babel
senere (Jes 13,19), og det gjorde det.
Nylig var jeg sammen med en gruppe på
tur til Italia hvor vi en dag besøkte Pompei.
Pompei ble grunnlagt ca 800 år f. Kr. Det var
en typisk romersk by, en havneby som lignet på
Korint i det 1. århundre e. Kr. Det var en driftig
by hvor ca 20.000 mennesker bodde i årene før
79 e. Kr., av disse var ca 60 % frie mennesker,
mens ca 40 % var slaver. I byen var det flere
4
hedenske templer med både mannlige og kvinnelige prester, offentlige gymsaler og bad, torg,
handelsmarket, bakeri og andre forretninger,
flere teater – ett amfiteater, verdens eldste, med
plass til 50.000 tilskuere hvor det også foregikk
gladiatorkamper.
Både rikfolk og fattige bodde i Pompei, både
innenfor bymuren og utenfor. Byen var kjent
for sin prakt, men også for moralsk forfall. Det
var10-20 bordeller i byen. En gatefeier hadde
skrevet ”Sodoma og Gomorra” på en husvegg
som kom til syne etter utgravingen.
I år 62 e. Kr. opplevde byen er stort jord­
skjelv som ødela mye. Restaureringene etter
jordskjelvet var fortsatt i full gang da Vesuv
plutselig våknet til liv den 24. august år 79
e. Kr. Denne dagen begynte så fint som andre
dager i august, men plutselig og uventet brakte
vulkanen død og ødeleggelse over innbyggerne.
Mange flyktet den første dagen, men den
neste dag ble byen og omegn begravet av
pimpstein og aske, samtidig som elver av lava
blandet med leire rant nedover langs fjellsiden.
På tre dager raserte denne forferdelige vulkanen
hele kysten fra Herkulaneum til Stabiae.
Etter katastrofen ble Pompei liggende
gravlagt under et askelag på ca 6 meter. Dette
kom fram da byen ble gravd ut for over 200 år
siden. Da fant en deler av ødelagte bygninger,
levninger av mennesker, dyr og planter. (De
fant også brød i bakerovnene.) En har lagt
gipsavstøpninger av de forskjellige ting for å
anskueliggjøre hva som skjedde.
Dette viser oss at livet gikk som vanlig i
byen, men plutselig var det slutt. Innbyggerne
døde der hvor de oppholdt seg, noen sto oppreist,
andre satt og atter andre lå. En fant et sted
13 voksne og barn som klynget seg sammen.
Det så ut som om de forgjeves hadde forsøkt å
verne seg selv fra å bli drept av vulkanens stein
og aske.
Andakt
4/2013
Den romerske keiser på den tida het Titus. Det
var han som før han ble keiser, ødela Jerusalem
i år 70 e. Kr. Mange jøder hevdet at utbruddet
var Guds straff på grunn av at Titus hadde
ødelagt Jerusalem tidligere.
Hva skal dette som hendte med Pompei og
byens innbyggere lære oss i dag? Det viktigste
for Guds folk i dag er å være beredt. Jesus sier
til sine disipler: ”Våk derfor! For dere vet ikke
hva dag deres Herre kommer.” (Mat 24,42).
Den siste dagen kommer både for det enkelte
menneske og for verden. Den kan komme som
ventet for noen, men plutselig og uventet for de
aller fleste.
Herren Jesus skal komme igjen for å hente
sine og dømme verden. Det vil komme overraskende på de ikke-kristne, men for Guds barn
bør ikke denne dagen komme uventet fordi
Guds ord slår fast at regnskapsdagen snart
kommer. Det gjelder om å være rede.
Det ser imidlertid ut som om de fleste i dag
ikke bryr seg om det som skjedde før i historien
og som Guds ord advarer mot. Gud er den
samme i dag som han var før, og hans ord står
fast til evig tid.
De aller fleste mennesker i dag lever på
samme eller lignende måte som dem som levde
på Noas og Lots tid, og dem som bodde i Babel.
Livet går sin vante gang i daglige sysler, arbeid
og fornøyelser uten tanke på historiens Herre og
Konge. Men en dag er det slutt.
Det fikk også innbyggerne i Pompei
smertelig erfare. I dag er byen besøkt av turister
fra hele verden som vil se ruinene av den stolte
by og høre dens tragiske historie. Sannsynligvis
er det ikke mange av de besøkende som tenker
at på lignende måte som det gikk med Pompei,
vil det også gå med hele verden til slutt.
Guds ord sier at det et menneske sår, det skal
han også høste (Gal 6,7). Gud tåler ikke synd
og misgjerninger. Derfor sier profeten Jesaja:
”Jeg vil hjemsøke jorden for dens ondskap og
de ugudelige for deres synd. Jeg vil gjøre ende
på de overmodiges stolthet og kue voldsmenns
tross” (Jes 13,11).
Gud tukter og straffer her i tida, men på den
siste dag skal hvert menneske måtte stå fram og
gjøre regnskap for Den treenige Gud. La oss
våke og be så vi ikke i våre daglige gjøremål,
bekymringer og ferd glemmer å legge fram
alle ting for Herren. La oss holde oss til Ordet
og leve i samfunnet med Jesus Kristus til han
kommer og henter oss! o
Moses’ sang og Lammets sang
Av Odd Eivind Stensland
”Og jeg så noe som lignet et hav av glass, blandet
med ild. De som hadde seiret over dyret og dyrets
bilde og over tallet for dyrets navn, så jeg stå ved
glasshavet, med Guds harper i hånd. De synger
Guds tjener Moses’ sang og Lammets sang,
og sier: Store og underfulle er dine gjerninger,
Herre Gud, du Allmektige! Rettferdige og sanne
er dine veier, du folkenes konge.” (Åp 15,2-3)
Johannes fikk se inn i underfulle ting som
hører til framtidsboken. Han fikk se de som
hadde seiret over dyret (Antikrist) og som hadde
nådd målet.
”– våre brødres anklager er kastet ned, han
som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De
har seiret over ham i kraft av Lammets blod”
(Åp12,10).
De hadde ikke seiret fordi det har lyktes
for oss. Det var ved Jesu blod og hans forsonings verk på Golgata som har gjort at de hadde
seiret. ”Han skal også styrke dere inntil enden
kommer, så dere må være ulastelige på vår
Herre Jesu Kristi dag.” (1 Kor 1,8). Vi skal
ikke fordømmes, heller ikke anklages. Det er
stort å tenke på.
5
Andakt
4/2013
De står nå ved glasshavet og ”– de synger Guds
tjener Moses’ sang og Lammets sang,”
Hva er Moses sin sang? Det var den som ble
sunget da de ble befridd ut fra fangenskapet,
og den vonde tiden i Egypt. Da de kom til
Rødehavet skjedde det noe underlig. ”Da rakte
Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev
havet bort med en sterk østavind som blåste
hele natten. Han gjorde havet til tørt land, og
vannet skiltes at. Og Israels barn gikk midt
gjennom havet på tørr grunn. Vannet stod som
en mur på deres høyre og på deres venstre
side.” (2 M 14,21-22).
Da egypterne prøvde å gå gjennom
havet, ”– vendte vannet tilbake til sitt leie.”
(2 M 14,27).
Og alle egypterne druknet. ”Da sang Moses
og Israels barn denne lovsang for Herren: Jeg
vil lovsynge Herren, for han er høyt opphøyet.
Hest og rytter styrtet han i havet. Herren er min
styrke og min lovsang, han ble meg til frelse.
Han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars
Gud, og jeg vil opphøye ham.” (2 M 15,1-2).
Johannes så et glasshav som skal minne
oss om Rødehavet. Det var det ”vanskelige
hav”, fordi bak dem var hæren til egypterne
og framfor dem lå havet. Men Gud åpnet en
vei som ikke var der før, og de ble berget. På
samme måte ser våre trengsler ut. Hvordan skal
det gå med meg? Hvordan skal jeg bli bevart
for himmelen, og nå ”– endemålet for deres
tro: sjelenes frelse”? (1 Pet 1,9).
Du skal være sikker at Herren vil føre sine
barn trygt hjem til seg, de som setter sin lit til
ham.
La oss slutte oss til denne sangen. Den både
opphøyer, ærer og takker Jesus for det offer
han brakte for vår skyld:
1. Kan du synge den nye sangen,
synder som ferdes på sorgens jord?
Å, den synges alt hist av mangen
som seg nå fryder ved himlens bord.
Men de lærte den først her nede,
den gang til Golgata de kom.
Under korset fant fuglen rede.
Men du spør meg: Hva synges om?
2. Hjertetrangen anfører sangen,
emnet er Jesu Kristi blod.
Jeg av slangen var grusomt fangen,
men har av nåde et freidig mot.
For Immanuel gikk i striden,
løven av Juda seier vant,
slangens motstand ble altfor liten,
jeg en evig forløsning fant.
(Sangboken nr. 195 v. 1-2.) o
Møter ved Per Haakonsen 6.–8. september 2013
Fredag 6.9. kl 19.30: Randaberg forsamlingshus.
Sang: Sigmund Voll og Eva Stray
Lørdag 7.9. kl 19.00 Frøyland forsamlingshus.
Tema begge steder: Åndssituasjonen i Norge – hva venter oss nå?
Søndag 8.9. kl 11.00 Skjæveland Misjonshus. Tema: ”Israel og landløftene”.
Kollekt til Mannafondet.
Alle hjertelig velkommen!
6
Arrangementkomiteen
4/2013
Mitt barn,
no er du bore
Hallgrim Petursson, 1650/1655
Trygve Bjerkrheim, 1954. Nr 812 i Sangboken
Mitt barn, no er du bore
i Herrens hage inn.
Ved livsens elv, den klåre,
der gled seg hugen din.
Med Gud du no kan tala,
- meir fager enn ei sol,
Som aldri meir skal dala,
- ved Guds og lammets stol.
Den lukka eg deg unnar:
Ved gledehavet stå.
Og hjarta mitt det stundar
dit opp til deg å gå.
Å du for fryd og fagnad
når vi får møtast der!
Å sæle ævelagnad
å leva Herren nær!
Mitt barn i Herrens hender,
sov søtt – han signar deg!
Han som hugsvaling sender,
deg elskar inderleg.
Du levde Gud til glede,
i Gud du sovna sæl.
No syng du takkekvæde,
og lever evig vel.
7
Guds rikes framtid
4/2013
Når alt blir annerledes
Av Axel Remme
Verden blir mer og mer trett av seg selv. Av sin
kamp med de krefter som bryter ned. Trett av
sitt forbruk og misbruk. Trett av å se all slitasje
og sykdom på det livsgrunnlag skaperverket
hadde for alle. Og trett av sin lengsel og sitt håp
om fred, samhold og rettferdighet.
Verden lider under byrden av syndens følger,
fanget som den er av sin onde vilje. Skadet og
slått, sukker den etter forløsning og ånd. Denne
verden skal forgå med all sin lyst. Nå modnes den
hastig for oppbrudd. Verken ny viten, økonomisk
styrke eller fremskritt på mange områder, har
maktet å holde verden oppe fra moralsk forfall og
åndelig villfarelse. Tvert om har utviklingen vært
en støtte til de destruktive krefter og hjelp til en
hurtig nedtelling for en verden som er overlastet
av synd og skyld.
Den kristne tro er ikke en tro på denne verdens
fremtid. En tro på at det en gang skal lykkes
mennesket å få orden i form av guds­frykt, kjærlighet og fred. Guds åpenbaringsord, Bibelen,
har vist oss noe ganske annet. Den verden det
falne menneske har stelt i stand og som «ligger
i det onde», må til slutt gi tapt og forgå. Den skal
avløses av «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet 3,13). Noe som apostelen
Johannes så og forkynte. (Åp 21,1)
Om det er en ny klode eller vår jord som er
renset og gjenreist, har det vært forskjellige syn
på. Johannes så ikke hvordan den nye himmel og
jord ble til, men at den var der. Han så oppfyllelsen om dette, som innebærer «håp om at også
skapningen skal bli frigjort fra trelldommen
under forgjengeligheten, og nå fram til Guds
barns frihet i herligheten.» (Rom 8,21)
Gud gir oss forhåpning om en jord og et liv
uten synden og alle dens virkninger. Det liv vi
sammen med alle skapninger sukker etter. Den
verden hvor «det som var før», ondskap, sykdom,
smerte, skrik, død og sorg, er «veket bort». En
tilværelse i Guds nærhet. «Han skal bo hos dem».
8
Totalt løst og befridd fra denne verden. For «de
første ting skal ikke minnes, ingen skal lenger
komme dem i hu. Ja, gled og fryd dere til evig tid
over det jeg skaper!” (Jes 65,17-18)
Så fullkommen er frelsen i Jesus Kristus.
Så altomfattende og hel og herlig. Den gir
menneskene tilbake alt syndefallet har tatt fra
dem og restituerer til fullkommenhet deres
gudsbilde. Hellighet er kommet i stedet for synd.
Frykten er byttet med evig fred. Gud-nærhet har
fjernet den onde avstand.
Dette er ikke bare vakre tanker, gode følelser,
eller bare drømmer og lengsler. Det er det kristne
håp! Gitt av den oppstandne, Herren Jesus
Kristus. Han som vet alt om livet og døden og
evigheten. o
NB!
Bibelsamling på Audnastrand
18.-21. juli 2013.
Talere: Gunnar Nilsson og
Immanuel Fuglsang.
Sang ved Torvald Kjetilstad.
Se program i nr 3/2013
av Bibelsk Tro!
8
4/2013
Bibelforum
I pottemakerens hånd
Av Per Bergene Holm
Jer 18,1-12.
Jeremia var profet like før, under og etter at Juda
gikk under. I lang tid hadde Gud kalt folket til
omvendelse fra sitt frafall gjennom profetene,
men folket ville ikke høre. Vers 11 og 12 i vårt
kapittel er typisk for reaksjonen i folket.
En av årsakene til folkets sikkerhet og at de
lite aktet på profetenes advarsler, var alle de løfter
Gud hadde gitt sitt folk tidligere. De var jo hans
eget eiendomsfolk, det folket han hadde valgt
seg ut og frelst ut av Egypt og gjennom ørkenen.
De var det folk han hadde tilsagt Kana’ans land
og han hadde selv tatt bolig midt i blant dem i
tempelet.
Men det hjelper dem ikke når de ikke vil
omvende seg (Jer 7,2-15).
Profetens domsforkynnelse møter døve ører
i folket. De trøster seg med alle Guds løfter og
gode ord. De lar seg ikke uroe, selv ikke når Gud
åpenbarer tydelige tegn på sin forbannelse og
vrede. At Gud skulle slå handa av Jerusalem er
nærmest utenkelig for folket.
Det er som et svar på avvisningen av Jeremias
forkynnelse at Gud gir Jeremia dette bildet og
disse ordene i Jer 18.
Jeremia skal gå ned til en pottemaker og se
på hans arbeid. Og der får Jeremia se at det ikke
alltid lykkes pottemakeren å lage et kar slik han
hadde tenkt. Underveis skjer det noe, slik at han
må bryte av det han har begynt på og ta fatt på
nytt og lage av leiren et annet slags kar enn det
han hadde begynt på fra starten.
Slik en pottemaker underveis må bryte av
arbeidet med det karet han har begynt på, for så å
lage et annet slags kar av det enn han hadde tatt
sikte på fra begynnelsen, slik gjør også Gud med
Israels hus.
Selv om Gud fra først av utvalgte Abraham
og dannet seg et folk, Israel, som han frelste
ut av Egypt, velsignet og ga Kana’ans land til
eiendom, så betyr ikke det at han for all framtid
må fortsette å velsigne Israels hus. Dersom folket
i hans hånd ikke lar seg forme etter Guds råd, så
kan Gud bryte av det han har uttalt og forkynt
i sitt råd, det vil si i sine løfter om velsignelse,
og han kan i stedet danne Israel om til et forbannelsens kar, til undergang og dom.
Men selv om det er dette lignelsen tar sikte
på, så er det likevel ikke dette Gud først sier til
folket. For Gud ønsker ikke først og fremst å
forbanne og omdanne Israel til et forbannelsens
kar. Gud vil først og fremst velsigne.
Nå har imidlertid Gud begynt å danne Israel til
dom og undergang. Gud har gitt profeten Jeremia
i oppdrag å rykke opp og rive ned og ødelegge.
Men det må ikke gå slik som profeten sier. Gud
kan endre sitt råd og sin plan med folket, hvis
folket omvender seg fra sin synd og ondskap.
Så langt Jeremia og Israel, men har dette noe
å si til oss?
Ja, Gud danner enhver kristen fra gjenfødelsen av til likedannelse med seg. Ved dåpen
og troen føder han oss påny og gjør oss til Guds
barn og begynner en dannelsesgjerning som ikke
fullendes før i det fullkomne Guds rike. Da skal
vi bli Jesus lik, for vi skal se ham som han er.
Ved dåpen og troen på Jesus har du og jeg
allerede her og nå del med Jesus i hans fullkomne
rettferdighet og hellighet. Vi er ikledd ham
og står for Gud i ham. Men samtidig har Gud
fra gjenfødelsens første øyeblikk begynt å la
framstå, som et verk av hans hender i ett og alt,
en ny hellig og rettferdig skapning som er likedannet med Jesus. Vi må skjelne mellom disse to
former for rettferdighet og hellighet, den første
som vi eier fullkomment i Jesus og som er grunnlaget for vårt barnekår, og den andre som mer og
mer virkeliggjøres i oss ved Guds ord og Guds
Ånd fra gjenfødelsen av, og som er følgen av vårt
barnekår.
Men selv om vi må skjelne mellom disse to
formene for rettferdighet, så kan vi ikke skille
9
Trossannhet
dem fra hverandre. Det er og blir den som Gud
har rettferdiggjort ved troen på Jesus, som
han helliggjør og danner ved sitt Ord og sin
Ånd. Og en kristen kan ikke unndra seg denne
dannelsesprosess uten å stenge Guds Ords og
Guds Ånds innflytelse ute fra sitt liv. Det er å
utslukke Ånden.
Vil du ikke bøye deg for Guds ord og la deg
forme og danne av ham, men vil du leve i synd
og det som strider mot Guds vilje, så er du selv
skyldig i at du kommer under Guds forbannelse.
Da unndrar du deg Guds velsignelsesgjerning i
livet ditt.
For Guds nåde og velsignelse er ikke bare et
tomt ord, men det er å få del i et nytt liv og bli
satt inn i en ganske ny sammenheng, hvor det
er en ny Herre som råder og en ny vilje og lov
som gjelder. Vil jeg ikke gi meg inn under denne
Herre, så vil han forkaste meg.
Da angrer Herren det gode han hadde tenkt,
og så begynner han å danne meg som et kar til
undergang og dom. Det er en veldig ting når
Gud selv begynner å danne noen til undergang,
når Gud selv sender villfarelse og overgir
menneskene til et sinn som intet duger.
Men Gud overgir aldri et menneske umiddelbart. Gud gir advarsler. Selv om han har begynt
å danne til undergang, selv om et menneske står
under hans forbannelse og dom, så vil han mer
enn gjerne endre sitt råd og ta seg av det på nytt
til velsignelse.
4/2013
Hvor fortvilt er det ikke da når Gud gjen­nom
profetene roper til folket som går mot under­
gangen, som står under forbannelsen og vreden,
og kaller det til omvendelse, fordi han så gjerne
vil ta seg av det igjen, å oppleve at folket ikke
vil høre ordet om omvendelse, at de mener
seg å ha alt i orden og være frelst, og så vil de
fortsette på sin onde vei.
Og skulle du lese dette, du som lever i synd,
som vandrer på en vei Gud ikke kjennes ved, som
har et hjerte som stenger seg for Guds tukt og
dannelse, fordi du vil gå dine egne veier og følge
det ditt hjerte har sin lyst i. Du vil ikke ha Gud til
Herre i ditt liv, men du vil råde over ditt liv selv.
Du er som uregjerlig leire i pottemakerens hånd.
Da hjelper det ikke hvor mye du forsvarer deg
med alle gode ord du finner i din Bibel, om Guds
nåde, om syndenes forlatelse og rettferdighet i
Jesus. Ditt hjerte er ikke rett for Gud. På tross av
alle de gode ord Gud har talt til deg i sitt ord, så
må han bryte av det råd han hadde med deg, og
danne deg på nytt til undergang og dom. For du
unndrar deg hans velsignelsesgjerning og frelse.
Men hør også: Det behøver ikke å være det
siste Gud gjør. Gud kaller deg til omvendelse.
Han vil igjen ta seg av deg. Han vil for Jesu skyld
rense ut det som stenger, han vil ta det som du er
bundet av og som drar deg bort i fra ham, og så
vil han begynne på nytt i livet ditt. Han kan det,
slik en pottemaker kan begynne på nytt. o
Guds nærvær og bolig
Av Kristoffer Fjelde
Guds nærvær alle steder er et stort under. Ja, det
er som salmisten synger ut: ”Å forstå dette er
for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter
det ikke.” (Sal 139,6).
Men Gud er ikke bare nær som den allmektige, jordens og himmelens skaper, han er
spesielt nær sine barn som deres far. ”Som en
far forbarmer seg over sine barn, forbarmer
10
Herren seg over dem som frykter ham.” (Sal
103,13).
Men Gud er ikke bare nær og nærværende
hos sine. Han bor hos dem som er sønderknust
og nedbøyet i ånden. (Jes 57,15). ”For så sier
Den Høye, Den Opphøyde, han som troner for
evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye
og hellige bor jeg, og hos den som er sønderk-
4/2013
nust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive
de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes
hjerter levende.”
Gud vil bare bo hos den botferdige synder.
Og der vil han bo med all sin nåde og gave, for
det er bare der det virkelig er behov og plass.
Det er både ransakende og trøstende å lese om
tolleren og fariseeren i templet, Luk 18,10f. Og
menigheten i Laodikea, Åp 3,14f. og om menig­
heten i Filadelfia, Åp 3,7f.
Fra troens slagmark
Av vår gamle natur er vi alle fariseere. Og tenker
som fariseere, det vil si at vi tror Gud bor hos oss
når ”vi får noe til”. Men Gud er husløs når vi får
noe til! For å skaffe seg husrom, må han bryte
sønder alt vi får til! Vår kristendom, vår tro, vår
bønn, vår seier, ja, alt vårt! Og så må han gjøre
ferdig det som er sønderbrutt! Det gjør han ved
å bli hos den sønderknuste og nedbøyde, som da
gjenopplives og levendegjøres i Guds nåde og
gave. o
Rike sendes bort…
Av Per Gustafsson
”Hungrende mettet han med gode gaver, men
rikfolk sendte han tomhendte bort” (Luk 1,53).
Det korte verset i Marias lovsang, gir
anledning til å berøre et stort problem i den
vestlige kristenhet i dag. Først indirekte: De
virkelig hungrende som mettes med Herrens
gode gaver, hans evangelium, er ikke mange.
Så direkte: Rikdommen eller forestillingen om
egen åndelig rikdom, som også er vanlig, fører
med seg alvorlige konsekvenser. Disse åndelige
tilstandene skal berøres senere i denne artikkelen.
Det er nok ikke den materielle rikdommens
farer som er hovedsaken her. Men også disse
farene kan være et stort hinder for menneskets
overgang til livet. Disse farene møter vi mange
advarsler mot. (Se for eksempel Mat 19,23ff,
Luk 16,19ff,1 Tim 6,9ff). Vi vil derfor si noe om
dette innledningsvis.
Jordisk rikdom som hinder
Vi kan vel i den vestlige verdens velfødde og
frafalne kristenhet, ikke minst i våre nordiske
land, se beviset på at advarslene mot ytre
velstand er berettiget. Mammon er en virkelig
avgud som mange lett faller på kne for, også
de med en kristen bekjennelse. Og dette ikke
bare i de sammenhenger som kan forbindes
med framgangsteologiske feiltolkninger av hva
evangeliet er. Nei, allerede selve forekomsten
av jordisk eiendom og rikdom som sådan kan
være et avgjørende hinder for først å søke Guds
rike og hans rettferdighet, og å søke det som er
der oppe.
Selv om Jesus sier ”Mitt rike er ikke av denne
verden” (Joh 18,36) så håper likevel mange av
dem som mener seg å være hans disipler at ”Hans
rike er av denne verden”.
Den svenske forfatteren Selma Lagerlöf har
i sin roman ”Antikrists mirakler” (1897) fanget
noe av hvordan denne verdslige innstillingen tar
overhånd i kristenheten. I ett av sluttkapitlene,
”Bare av denne verden”, leser vi: ”Kan dette
være mulig? Folket har ikke hatt annet å be om
enn lotterinummer og gode år og daglig brød
og helse og penger! Ingenting annet enn denne
verdens goder har det begjært. Ikke en eneste
har hatt behov for å be om en himmelsk nåde”.
Og litt senere skriver hun: ”Mine stakkars barn!
Dere har hatt Antikrist iblant dere, og han har tatt
makt over dere. Dere har glemt himmelen. Dere
har glemt at dere eier en sjel. Dere tenker bare på
denne verden” (s. 296 i 1942-utgaven).
Karl Marx beskrev hvordan menneskene
skulle befris fra ”religionens gift”. Det var
net­
t opp denne jordiske rikdommen, og
menneskenes streben mot bedre og høyere
nivåer, som skulle være det beste middel mot
”himmeldrømmerne”. Tanken på en tilværelse
11
Fra troens slagmark
etter dette jordeliv skulle, via proletariatets
diktatur, styres inn på en bane som bedre la til
rette for forbedring av verden. Dette synet hos
Marx treffer noe som ligger dypt i menneskets
natur, trangen til å elske verden og de ting som er
i verden (se 1 Joh 2,15). Men det er ikke bare det
kommunistiske manifest som har en slik agenda.
Kommunismens uttalte motpol, kapitalismen,
har samme interesse i å dyrke de ting som er av
verden. Forvaltningen til alles beste går da over
til å bli en uhemmet vinningsinteresse for noen
få. Når apostelen taler om behovet for å jevne ut
forskjellen mellom fattig og rik (2 Kor 8,13) er
det ikke uten grunn.
De følgende linjene gjelder ikke forhåpningen
om og bundetheten til ytre rikdom men sikter
mer mot et falskt håp og en tenkt åndelig rikdom.
De rike som sendes bort har levd i en innbilning,
kanskje med henvisning til historie, arv, miljø og
ytre deltakelse i kirke og forsamling. Det gjelder
den fromhet som mener seg selv å være rik.
Åndelig rikdom – på avveier
Det finnes en forhåpning om åndelig rikdom
som består i selvbedrag. Om en slik står det
i Åp 3,17: ”Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har
overflod og har ingen nød – og du vet ikke at
du er ussel og ynkelig og fattig og blind og
naken”. Her møter vi en rikdom som er av et
alvorlig slag, den innbilte åndelige rikdommen.
En rikdom som går mot en annen framtid enn
det som forventes, nemlig å bli utspydd. ”– Gå
bort fra meg, dere som er forbannet, til den
evige ild, som er beredt for djevelen og hans
engler” (Mat 25,41).
Mange skal på den dagen, står det, si til Jesus
som de mente å kjenne: ”Herre, Herre! har vi
ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder
i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger
i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem:
Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere
som gjorde urett (svensk overs.: ”ni laglösa”)!”
(Mat 7,22-23). Her står det fram en åndelig
rikdom som er en innbilt sådan. Og det tragiske
er jo at den besto helt fram til den dagen.
Sammenlign med liknelsen om de ti jomfruene
12
4/2013
som både i menneskers øyne og i deres egne
øyne bar bekjennelsens fane høyt.
Disse som i Mat 7,22-23 syntes å være rike
på frukter ble vist bort i sin antatte rikdom. Hva
var problemet for disse bekjennere av Jesu navn,
som også gjorde urett (var lovløse)? Ett forhold
kan være at de med vilje hadde avveket fra loven
og dens tale. De kalles av Jesus ”lovløse” (svensk
oversettelse). Og så har det oppstått en ”rikdom”.
Men den Jesus som de håper på å få anerkjennelse av har selv talt om den salighet som alene
tilkommer de fattige i ånden, de som hungrer
og tørster etter rettferdighet. Det er en hunger
og tørst som i våre dagers kristenhet stadig blir
mer sjelden på grunn av fraværet av den rette
tale om loven og dens bruk. ”Jeg er rik” kan lett
bli et mantra og en talemåte uten forbindelse
med Ham som er ”vår rettferdighet”. Han er den
rikdommen som fordrer at vi blir åndelig fattige
med behov for Ham.
Forekomsten av åndelig rikdom synes i mye
av nåtidens fromhetsdrakt å ha som forut­setning
at mennesket framfor alt må skånes fra erfaring.
Men sannheten om det forderv som er menneskets fødselsmerke helt siden Adam og Evas fall
er mer enn en teoretisk læresetning. Den må
erfares. Den må ned på dypet. Om dette ikke
skjer, så begynner veien til å opprette sin egen
rettferdighet og sitt eget evangelium å bli kort, og
uten kraft. Når ikke lovens gjerning går tilstrekkelig dypt, savnes virkelige konkurser. Slike som
våre evangelisk-lutherske fedre beskriver i sine
levnetshistorier. Hver og en må gå samme vei,
utfor.
Sammenlign våre bibellærde fedres prekener,
og den erfaring de taler om, med den ”preken”
som så ofte er rådende i dag! Da legger vi
særlig merke til en stor forskjell: Mennesket
blir ikke særskilt rammet av Guds lov. Loven
synes å være uaktuell. Den får ikke utrette sin
gjerning. Mennesket blir trøstet for tidlig, som
om det lå og kjempet under loven og ikke visste
noen råd med sin fortapte sjel. I virkeligheten
er det slik for mange, at ”jeget” ennå kjemper
for å overleve. Å unnslippe lovens dødende
gjerning synes å være de falske trøsteres kjæreste
4/2013
sysselsetting. Slik er den falske trøstens beskaffenhet. Den framstår som kjærlighetsfull mot
jeget. Den er rask, den er usann, og den tar ikke
lovens gjerning på alvor. Følgen av dette blir et
evangelium som ikke er noe evangelium. Det
blir riktig nok gjerne sagt at evangeliet setter
fri, men dets frukter uteblir. Om ikke den frukt
viser seg, som består i at ”Han skal vokse, jeg
skal avta” (Joh 3,30), da er det å frykte at den
falske åndelige rikdommen i jeget skal vokse. Da
benyttes utvilsomt Jesu navn, men for selv å bli
opphøyet. (Se tidligere omtale av Mat 7,22-23).
Vi kunne gitt mange eksempler på hvordan
en ”prosesjon” av åndelig rikdom ser ut. Det
finnes i alle mulige tradisjoner og sammenhenger
en slik vakker ”prosesjon”, men som mangler
dem som har behov for en omkledning. De
trenger ikke annet enn seg selv. Der finnes alt fra
romersk-katolsk selvbevissthet og langt dreven
sakramentalisme, til bedehusfromhetens ytre
skall og antatt evangelisk bibeltroskap. Det ser
fint ut. ”Prosesjonens” klær kan bestå i en from
arv som er overtatt fra fedrenes tid, og man kan
mene seg å ha nok for å leve med ytre former og
en videreføring av tradisjonen. ”Prosesjonens”
bekjennelse kan ha et evangelisk-luthersk navn,
men samtidig være fremmed for Guds uforanderlige lov, den som fikk Luther til å rope etter en
nådig Gud. Hvor lett kan en ikke si: ”Jeg er rik,
jeg har overflod og har ingen nød?” Jeg har alt i
min tradisjon, i mitt bedehus, i min kirke, i min
gudstjenestefeiring, i min forsamling, blant mine
likesinnede. Jeg har evangeliet.
Man er rik uten å ha blitt dømt. Til hvor
mange av disse ”gode” menneskene skal Herren
en dag si: ”Jeg har aldri kjent dere?”
Åndelig rikdom – på Veien
”Hungrende mettet han med gode gaver”.
Her tales om en hunger som ikke er en hunger
etter brød eller tørst etter vann, men etter å
høre Herrens ord. Om Ham. Han som er de
hungrendes eneste næring. Kan det virkelig
oppstå en slik hunger? Luther skriver om denne
hungerens forutsetning i en betraktning etter
påske:
Fra troens slagmark
”At disiplene ble forferdet (Luk 24,37) er
skrevet for at vi skal lære oss at evangeliet om
Herren Kristi oppstandelse er til trøst bare for
dem som kjenner syndens byrde, skjelver for
døden og er så engstelige at de frykter til og
med for et raslende løv. For slike blir evangeliet
til trøst. (…) For de derimot som ikke kjenner
sin synd er den (evangeliets prediken) til ingen
nytte, og smaker dem heller ikke. Selv om de har
hørt evangeliet så utretter det ingen ting annet
hos dem enn at de lærer seg ordene og taler slik
som de har hørt. De fatter ikke evangeliet med
hjertet. Det gir dem verken trøst eller glede. For
den som ikke har smakt det bitre, han behager
ikke det søte, og den som ikke har erfart noen
ulykke, forstår seg ikke på lykke.” (Fra andaktsboken ”Manna for Guds barn”, 14. april).
Vi som lever i de tider da det kan sies at Guds
ord er sjeldent og dyrt, og som gjerne ville at
det skulle være bedre i den evangelisk-lutherske
kristenhet enn det er, bør være oppmerksom
på hvordan reformasjon og vekkelser begynte.
Men også hvordan evangeliets bannerførere har
fått erfare dommens dødende gjerning i sine
egne liv. Deres levnet er ikke av det stedfortredende slaget slik at vi andre kommer unna. Nei,
hver og en har samme vei å gå for å komme inn
på veien. For eksempel samsvarer Luthers og
Rosenius’ mottagelse av evangeliet, og deres
inntreden på veien, i høyeste grad med deres
tilsvarende alvor med lovens bruk og tilegnelse.
Hvordan er det da med dåp og nattverd? Kan
ikke bruken av disse kompensere for uteblitt
forkynnelse?
I den svenske Katekismeforklaringen av
år 1878 leser vi om hvordan dåpens nåde
forspilles: ”Dåpens nåde forspilles derigjennom
at den døpte ikke lar den Hellige Ånd virke en
daglig omvendelse hos seg, men at den døpte
derimot forlater Guds ord og bønnen, fatter lyst
til verden og samtykker med synden.”
Vi må være forsiktige med å dømme til liv på
grunn av dåpen, det som er falt ifra og er dødt.
Det samme gjelder fortrøstningen kun på den
ytre bruken av nattverden. Om dette misbruket
taler den lutherske bekjennelse tydelig.
13
Bibelforum
Å dømme som dødt det som skal oppstå til liv,
må vi også være forsiktige med. Men vi må være
oppmerksomme på at Guds ords gjerning går ut på
å gjøre oss små og Kristus stor. En stor kirke, et
stort bedehus, en stor forsamling, en lang tradisjon,
en god ordning, gode instanser i verden, og annet
slikt, kan lett bli til hinder for den rikdommen
som heter ”det ene nødvendige”. For denne
prioriteringen trengs en hunger som Herren vil og
kan mette. Jordbearbeiding og såtid om våren har
4/2013
sin plass i naturens rike. Dette må gjentas fra år
til år. Det er ikke gjort en gang for alle. Slik er
det også med jordbearbeiding i Åndens rike. At
en generasjon eller noen men­nesker en gang har
erfart det, innebærer ikke at vi andre er unntatt.
Om Kristi verk må vi si at dette er gjort en
gang for alle. Men med Åndens gjerning er
det annerledes. Den må gjentas stadig – med
Jesus Kristus som veien og målet, og vår eneste
rik­dom. o
Hva forkynner Bibelen om himmelen?
Av Erik Høiby
Åp 21,22-27.
I Bibelen blir himmelen omtalt i forskjellige
betydninger. For det første beskrives himmelen
i 1 M 1,8 som den kjempemessige hvelving som
for det umiddelbare sanseinntrykk strekker seg
som en klokke over jorden og hvor himmelens
sol, måne og stjerner har sin plass.
For det andre blir himmelen fremstilt som den
overordnede og førende del av Guds skaperverk,
englehærens bolig, og i nær tilknytning til dette
som Guds trone hvor Gud bor. I Salme 11,4 leser
vi ”Herrens trone er i himmelen”. Men fordi
Gud er alle steds nærværende, kan ikke himlenes
himler romme ham. Hans vesen fyller hele
jorden, men selv kan ikke Gud rommes i noe
han har skapt. Likevel forkynner den gudommelige åpenbaring at det finnes et sted hvor den
uendelige og alle steds nærværende Gud har sitt
spesielle ”bosted”. Dette kommer også fram i
Herrens bønn når vi ber: ”Fader Vår, du som er
i himmelen”.
Herren er altså himmelens Gud. Det inne­
bærer at han er opphøyet over all skapning, også
over de himmelske hærskarer.
For det tredje er himmelen omtalt som all
velsignelseskilde. Guds rikes forrådshus, der han
deler sine gaver, (1 M 49,25 og 5 M 28,12). Her
er også våre framtidige frelsesgoder gjemt til de
skal bli åpenbart i endetiden. Alt det Gud har
14
bestemt i sin frelsesplan som han har fattet i sitt
guddommelige råd, er gjemt i himmelen.
For det fjerde taler Bibelen om himmelen
som de frelstes framtidige hjem. Det er en vakker
beskrivelse av den kommende herlighet vi møter
i Bibelens 2 siste kapitler hvor vi hører om en ny
himmel og en jord hvor rettferdighet bor.
Selv i Den Gamle Pakt var ikke de troende
fremmede for den tanke at de frelste en gang
skulle samles i Guds himmel. Vi har noen ord fra
GT som viser dette klart. Det sies om Enok i 1
M 5,24 at ”så ble han borte, for Gud tok ham til
seg”. Om profeten Elias leser vi i
2 Kong 2,11 at ”han for i stormen opp til
himmelen”, og i Salme 73,25-26 sier Asaf: ”Du
leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg
opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på
jorden”.
Hvis vi går til Heb 11,13-16 sies det om
Abraham og patriarkene at ”Men nå er det et
bedre land de lengter etter, det himmelske”.
Også når det gjelder himmelen som en åndelig
virkelighet, finner vi i NT vesentlig de samme
betydninger som i GT. Men i åpenbaringens lys
ser vi at NT er klarere, for i NT omtaler Gud
himmelen som Guds bolig, (Mat 6,9) og Guds
trone og tempel (Mat 23,22; Åp 11,19; Åp 14,17;
Åp 15,5 og Åp 16,17).
4/2013
Himmelen er den hellige stad, det nye Jeru­
salem (Åp 21,2). Kort sagt omtales himmelen
i Skriften som et hjem, (Joh 14,3), som den
hellige stad og som vårt framtidige fedreland,
(Filip 3,30). Himmelen er målet for Guds evige
plan og tanke med oss mennesker, hvor jord og
himmel skal bli forenet i fullkommen harmoni.
Derfor er himmelen ingen innbilning eller
fantasiverden. Det er et virkelig sted, bestemt
og konkret hvor alle frelste skal bo i all evighet.
Det nye Jerusalem står som fullkomment mot
det jordiske og gamle Jerusalem i Israel.
Det er staden med de faste grunnvoller som
har Gud til byggmester og skaper. Pilgrimenes
lengsel og mål. Jerusalem som nå er i trelldom
med sine barn (Gal 4,25) kjennetegnes nå av
ufrihet, strid og ulykker. Det nye Jerusalem
er derimot fullendelsens stad, det herliggjorte
paradis som er gjennomtrengt av himmelsk
klarhet og fylt av Guds nærhet. Det preges av
fullkommen hvile, lykke og tilfredstillelse.
Det nye Jerusalem synes også å representere
den frelste, herliggjorte menighet. Dette får vi
aning om i Åp 21,9-10 av det Johannes fikk se,
og engelen sa: ”Kom, jeg vil vise deg bruden,
lammets hustru! Og han førte meg i ånden
opp på et stort høyt fjell. Og han viste meg
den hellige stad Jerusalem, som kom ned fra
himmelen fra Gud”.
I dag er bruden en kjempende menighet
under prøvelser, lidelser og savn. Men når
Herren kommer skal hun opphøyes og herliggjøres med ham. Da framstår hun som Lammets
hustru. Dette synet av bruden i herligheten
inspirerer og gir oss mot og kraft til å holde ut
og til fortsatt å kjempe for evangeliet.
Det nye Jerusalem er den rake motsetning til den store byen, Babylon. Babylon er
identisk med skjøgen (Åp 17,18). Den står for
en åndsmakt og et antikristelig system som
særpreges av kaos, forvirring og sammenblanding både på det politiske, kommersielle og
religiøse område. Babylon virkeliggjør verdensrikets onde prinsipper, og når sitt høydepunkt
i endens tid under Antikrists regjering. Men
Babylon går til grunne, og skjøgen blir dømt av
Bibelforum
Gud, mens det nye Jerusalem er den strålende
demonstrasjon av Guds rikets storhet og
herlighet. Babylon kalles den store by. Det er
skjøgevesenets kjennetegn: Menneskelig storhet
og verdslig makt. Jerusalem kalles den hellige
stad. Det er brudens kjennetegn: Gudommelig
troskap mot sannheten.
Den tyske teologen Eric Sauer skriver i
sin bok: ”Den korsfestedes triumf ” følgende:
”Herlighet er åpenbart hellighet. Hellighet er
sjelen i himmelsk skjønnhet. Skjønnheten er
skjønn bare når den er avglansen av sannheten.
Derfor er Jerusalem herlig. Derfor stråler det i
himmelsk gull. Derfor er det likesom et krystallpalass gjennombølget av lys og skinnende som
solen.”
Så har vi da en strålende framtid og et godt
håp i nåde, og vi kan istemme med sangeren:
”Jeg vet et mål som vinker så herlig over
skyen og snart det sløret brister som skygger for
mitt syn.
Ja, det er verd å løpe på rennebanen her.
For målet himlen er, for målet himlen er”.
Et spørsmål som jeg ikke sjelden har fått,
dreier seg om mennesket og døden og hva som
eventuelt venter oss på den andre siden. Her
er nok uenigheten blant teologer og fortolkere
svært blandet, og jeg skal vokte meg vel til å ta
stilling i et spørsmål som Bibelen sier svært lite
om når det gjelder et frelst menneskes tilhold
i evigheten. Men en ting kan jeg slå fast med
sikkerhet at de som har reist foran oss og som
døde i troen på Jesus, de befinner seg i hans
nærhet fram til oppstandelsens herlige morgen.
I det lys blekner alle andre menneskelige tanker.
I teksten som vi gikk ut fra (Åp 21,22‑27) leste
vi at som templet var midtpunktet og samlingspunkt i Jerusalem, så er Jesus midtpunktet, ja,
Ham som alt dreier seg om i himmelen, og dette
kan ikke sterkt nok understrekes. Dette kommer
også til uttrykk i den gamle bedehussangen:
”Men det største av alt i Guds himmel.
Er at Jesus min frelser er der.
Og det fyller mitt hjerte med jubel.
Jeg skal se Ham og være Ham nær”.
15
Bibelforum
Det andre som med sikkerhet kan sies
om himmelen er at den framfor alt annet
får benevnelsen ”De levendes land”.
(Salme 116,9). Det innebærer at i den evige
verden er døden og dødskreftene borte.
I himmelen er det ingen tid. Tiden er opphørt.
Ingen tar avskjed. For i himmelen er vi sammen
for alltid til en evig fest. I himmelen er alt rent
og ingen fristelse til synd som lokker oss. Her
er det heller ingen kamp mellom lys og mørke,
onde og gode åndsmakter. Ingen sykdom, død
eller pine. I himmelen er alt blitt nytt.
Havet som Åpenbaringen taler om, er bilde
på de kaotiske maktene som styrer verden i
endetiden ved djevelen. Antikrist, den falske
profet og de demoniske krefter, er også borte.
Alt tilhører den falne verden. For i himmelen
er det Lammet, Livets tre og Livets vann som
gjelder. ”Staden trenger ikke lys fra solen eller
månen. For Guds herlighet opplyser staden og
Lammet er dens lys”.
Jeg fikk et spørsmål for noen år siden som
lød slik: Tror du det vil bli holdt prekener i
himmelen? Nei, da er prekenes tid forbi. Men
av Åp 5,9 og Åp 14,3 går det fram at i himmelen
blir det evigvarende sang og musikk til Lammets
ære og pris, og den skal lyde som mange vannes
brus.
Hvem er det som kommer til himmelen?
Her skal vi merke oss tre svar:
For det første må du merke deg dette svar
fra vers 27 i teksten ”– men bare de som er
innskrevet i livets bok hos Lammet”. Merk deg
det lille ordet ”Bare”!
For det andre svarer Bibelen i Åp 7,14.
”– og de har tvettet sine kjortler og gjort hvite i
Lammets blod”.
Her må jeg tenke på et møte mellom den
originale lekpredikanten Per Norsletten og en
bonde oppe i Gudbrandsdalen for mange år
siden. Etter kveldssamlingen samtalte bonden
med Norsletten om hans preken, og uttrykte seg
omtrent slik: Jeg forstår ikke noe av det du har
talt i kveld om å vaske seg hvit i Lammets blod.
Her har du tatt deg vann over hodet. Med det
16
4/2013
vettet du har, må du da skjønne at dette er en
logisk umulighet. Per svarte umiddelbart: Kan
du forstå med ditt bondevett at en brun ku som
spiser grønt gras kan melke hvit melk?
Da ble bonden taus og trakk seg rolig tilbake,
og den følgende natt ga han seg over til Gud.
Og det tredje og siste svaret teksten gir på
spørsmålet om hvem som kommer til himmelen,
svarer Åp 22,14: ”– så de må få rett til livets tre,
og til å gå gjennom portene inn i staden.”
Dette innebærer at det kun er Jesus som gir
oss adgangsbillett til himmelen. Uten ham er
porten stengt. ”Men alle dem som tok imot ham,
dem gav han rett til å bli Guds barn” står det i
Joh 1,12 og klarere kan det ikke sies.
Til sist: I løpet av et langt forkynnerliv har
jeg møtt mennesker med oppriktig angst for
ikke å nå fram, med virkelig redsel for å bli
stående utenfor. Selv en forkynner går ikke
klar av anfektelsen. Da kan jeg trøste deg med
Hallesby ord slik de har vært til hjelp for meg
selv: ”En kristen er trygg i syndenes forlatelse.
Den daglige renselse i Jesu blod gjør meg
skikket for himmelen.”
Men hva med den som ikke er frelst? Som
hører forkynnelse gang på gang, som står på
valg, men som av menneskefrykt aldri våger å
ta en avgjørelse?
Det fortelles om noen ungdommer at de
på en av våre jernbanestasjoner prøvde seg på
ablegøyer med en frelsesoffiser. For riktig å
være karslig dristet en av dem seg til å spørre:
“Kan du fortelle meg, du uniformerte mann,
hvor langt det er til himmelen?” Da så offiseren
på ham med kjærlighet i blikket, og så kom det
stille: “Jo, det skal jeg fortelle deg, gutten min:
Det er kun et skritt.”
Kjære leser, det er dette skrittet som må tas
her i tiden, for i evigheten er det for sent. o
Bladklipp
4/2013
Oscar Ahnfelt – et 200-års minne
Av Göran Holmgren
Han er kalt for ”Den evangeliske trubaduren”.
I år er det 200 år siden sangeren og predikanten Oscar Ahnfelt ble født. Vi skal her
rette oppmerksomheten på noe av hans liv og
gjerning. Ahnfelt var et spesielt Guds redskap i
vekkelsestidene på 1800-tallet. Den sangskatten
han samlet og sang fra, spredte velsignelser på
1900-tallet og helt inn i vår tid.
Barne- og ungdomsårene
Osckar Ahnfelt ble født i Gullarps prestegård
like utenfor Eslöv i Skåne den 21. mai 1813.
Han var yngst av seks brødre og en søster.
Ganske tidlig viste Oscar musikalske anlegg.
Likevel var det knapt noen i hjemmet som
trodde at han kom til å vie seg til musikken.
I likhet med sine brødre skulle han naturligvis
studere.
Da faren, prosten Jonas Ahnfelt, i 1829
sammen med familien flyttet til Knästorp forsamling utenfor Lund, var sønnen Oscar 16 år
gammel. Han begynte å studere teologi i Lund,
men etter hvert dros han stadig mer mot den
musikalske banen.
I 1840 begynte Oscar Ahnfelt på det Musi­
kalske akademiet i Stockholm. Gleden var stor,
nå skulle han få vie seg helt til musikken. Men
det ble ikke riktig slik som han hadde tenkt seg.
Det åndelige gjennombruddet
Ahnfelt hadde helt klart gode resultater å vise
til i løpet av sine musikkstudier på akademiet.
Men midt i den ytre musikkens livlige
harmonier opplevde han en tiltagende disharmoni i sin sjel. Den uroen han kjente på i sitt
indre var Guds vekkende røst.
Oscar hadde vokst opp i et kristent hjem.
Han hadde vært en trofast kirkegjenger og
aldri bevisst ”gått ut i verden”. Likevel var det
noe som manglet. Jesus hadde aldri blitt hans
eiendom og personlige skatt.
Ahnfelt kjempet med sin sjelsuro inntil forandringen kom 1. påskedag i 1841. Da besøkte
han, uten at det var planlagt, den engelske kirken
(Betlehemskirken) der Carl Olof Rosenius talte.
Rosenius ”talte om Kristi oppstandelseskraft og
nytte, først innfor Gud å framstille oss rettferdiggjort og fullkomne, samt deretter i oss, da vi
tror dette, virke frigjøring fra syndens makt og
herrevelde.”
Guds hellige Ånd førte evangeliets budskap
inn i Ahnfelts hjerte. Han fikk fred i sin sjel –
en harmoni som ikke engang musikken hadde
kunnet gi ham. Den stunden ble epokegjørende
for hele Ahnfelts gjenværende liv.
Fra da av ble det knyttet et vennskapsbånd
mellom Oscar Ahnfelt og C. O. Rosenius som
varte livet ut.
17
Bladklipp
Mørke og lys
Etter en kort tid av nyvunnet lykke og glede
over frelsens rikdom i Kristus, kom Ahnfelt,
som så mange andre inn i anfektelsens dype
mørke. Kampen ble hard. Sjelesørgeren
Rosenius forsøkte å hjelpe ham, og han skrev
flere brev til vennen Oscar. I et av dem var
følgende vers:
O, Oscar, min broder, som klagar,
att Herren förglömt dig förvisst
och ser nu blott jämmer och brist!
Ej Gud och hans Krist
förändras av växlande dagar,
fast du nu ej tycker just så,
Hans nåd är densamma ändå – ändå.
Til slutt vek mørket og lyset vendte tilbake til
Ahnfelts sjel. Disse dype åndelige erfaringer
ble sikkert til stor nytte i hans kommende
forkynnergjerning.
Spørsmålet om den fremtidige livsoppgaven
ble på ny aktuelt etter omvendelsen. I villrede
om Guds vei med sitt liv begynte Ahnfelt etter
musikkstudiene som musikklærer i Stockholm.
I 1844 giftet han seg med Clara Strömberg som
også var kommet til åndelig liv etter at hun
hadde hørt Rosenius tale. Hun ble en trofast
støtte for ham i hjemmet og i den kristne virksomheten. Ektefellene Ahnfelt gjennomgikk
en hard prøvelse da begge barna deres, Oscar
Jonathan og Maria Elisabeth døde i tidlig alder
(sønnen 3 år, datteren 6 måneder). Men de fikk
nåde til å hvile i troen på den Herre som alltid
handler rett med sine barn og vender alt til det
beste.
Hva han tar, og hva han giver,
Samme Fader han forbliver,
Og hans mål er dette ene:
Barnets sanne vel alene.
Sangeren og musikeren
Etter sitt åndelige gjennombrudd begynte Oscar
Ahnfelt å komponere melodier til mange av
fremfor alt Lina Sandells og C. O. Rosenius
sine sanger. Det var i deres vennekrets han
18
4/2013
kjente seg åndelig hjemme. Ahnfelt skrev ingen
sangtekster selv, men sang og spredte det som
andre hadde skrevet ned i sine sanger.
At Ahnfelt hadde sangens gave, ble raskt
kjent for mange og med sin sang nådde han
store skarer med Guds ord. Ja, i visse bygder
gikk folk ”mann av huse” for å høre ham
synge og spille. Ahnfelt hadde sin egen stil ved
sangfremføringene. Før han begynte å synge
og spille, gav han seg god tid til å pusse brilleglassene og stemme sin selvlagde tistrengs gitar
som han deretter håndterte med stor dyktighet.
Typisk var også at han ikke ville ha noen
sanghjelp av tilhørerne. Han foretrakk å synge
selv. En dame som likevel med sin pipende
stemme forsøkte å synge med, fikk en mild
tilrettevisning da Ahnfelt stoppet opp midt i
sangen og sa: ”Klemte mor seg?”.
Etter hvert begynte Ahnfelt å gi ut små sanghefter med tittelen ”Åndelige sanger”. Dette
prosjektet kunne gjennomføres fordi den kjente
operasangerinnen Jenny Lind bidro økonomisk.
Hun hadde på den tiden fått kontakt med både
Rosenius og Ahnfelt, som ble henne til åndelig
hjelp. I årene 1850 – 1877 gav Ahnfelt ut tolv
hefter med åndelige sanger. Disse ble senere
samlet i en sangbok, ”Ahnfelts sånger”, som
er utgitt i hele 58 opplag. Det vitner om hva
disse sangene har betydd for det åndelige livet
i Sverige på 1800- og 1900-tallet. Sangenes
velsignelse sprer seg også inn i dagens kristenhet ved at flere av dem også er med i
nåværende sang- og salmebøker.
Budskapet i disse sangene er først og fremst
Kristus-sentrert. Jesu forsoningsgjerning for
syndere av alle slag betones. Samtidig finnes
både den vekkende og innbydende tonen der på
en tydelig måte. Fra en sang, som Ahnfelt ofte
sang til frigjøring for mislykkede, nølende og
tvilende syndere, siterer vi her noen vers:
Våga dig dristelig
Tro, att Jesus gjort allt för dig!
Så var evige Faderens råd:
Mänskan frälstes av idel nåd,
Enfödde Sonen det gjort.
Bladklipp
4/2013
Våga dig dristelig
Tro, att Jesus gjort allt för dig!
Du har intet, blott synd och skam,
Prisa endast Guds dyra Lamm,
Som oss har köpt med sitt blod.
Våga dig dristelig!
Tro, att Jesus gjort allt för dig!
Visst all ondska i hjärtat bor,
Visst kan syndernas mängd bli stor,
Större dock Frälsaren är.
Predikanten
Oscar Ahnfelt hadde ikke bare sangens og
musik­kens gave. Gjennom vennen Rosenius ble
han ledet også inn i predikantens oppgave. Etter
noen få forsøk som taler, begynte han i 32-års
alderen å reise rundt som predikant og sanger
på heltid. Taleferdene gikk hovedsakelig til Sørog Mellom-Sverige. Men det ble også en del
reiser til Nord-Sverige, samt en og annen tur til
Danmark og Norge.
På denne tiden var Guds Ånd på en særskilt
måte virksom i våre land. Vekkelsens vinder
blåste over ulike bygder. Oscar Ahnfelt fikk
gjennom sin forkynnelse i sang og tale være et
Herrens redskap til vekkelse og åndelig liv for
mange.
NY!
En biograf beskriver hans talevirksomhet på
følgende måte: ”Ahnfelt var ingen vekkelses­
predikant på linje med vår nåtidige oppfatning. Heller ikke praktiserte han ameri­kanske
vek­kelses­metoder med såkalte ettermøter. Han
behøvde ikke trenge seg inn på mennesker for
å spørre om deres sjelstilstand, fordi de kom til
ham i stedet med ønske om samtale angående
disse ting.
Nokså betegnende er følgende episode: En
smed ble en gang grepet til tårer under hans
tale, og da en bad Ahnfelt snakke med mannen,
svarte han rolig: ”La mannen være i stillhet!
Gud utfører nok verket.”
Medvind og motvind
I 1851 flyttet Ahnfelt med sin familie fra
Stockholm til Karlshamn der han bodde til sin
død i 1882. Ahnfelt hadde fått særskilt god
inngang i Blekinge og Skåne. Gjennom flyttingen kom han nær til disse virkefeltene.
Allerede vinteren 1853 fikk Ahnfelt oppleve
vekkelse på det nye bostedet. Guds Ånd virket
mektig i Karlshamn på denne tiden. Bare i
løpet av noen uker kom minst et 30-talls til tro.
Mange av dem var ungdommer. Selv skriver
Ahnfelt om denne tiden: ”En særlig grad av
nåde er utgytt over vår venneskare her i byen,
”Jesus er veien til himmelen”
3. utgivelse med
Unge Røster fra Namsos.
Kan bestilles via våre
nettsider:
www.bibelsk-tro.no
Kan også bestilles ved å skrive til:
Bibelsk Tros kassettjeneste
Postboks 116, 4311 Hommersåk
Kr 200,-
19
Bladklipp
ja, på en måte som jeg tidligere aldri har vært
vitne til. Av Herren er det skjedd og det er et
under i våre øyne.”
Men Ahnfelt opplevde ikke bare medvind i
sin virksomhet. Han fikk også kjenne motvind
og ble motarbeidet på ulike måter. Motstanden
kom fra ulike kanter, ikke minst fra stedets
presteskap. I mer enn et desennium av hans
første virketid som predikant gjaldt jo fremdeles
konventikkelplakaten fra 1726, som forbød
folk å samles til åndelige sammenkomster
utenfor kirkens ordinære gudstjenester. Loven
ble praktisert mer eller mindre restriktivt på
ulike kanter, men for Ahnfelt innebar den både
motstand og forfølgelse. Konventikkelplakaten
ble opphevd først i 1858. Men midt under alle
vanskeligheter virket Gud, og Ahnfelt fikk gå
i ferdiglagte gjerninger til stor velsignelse for
mange. Det bør legges til at i en del bygder var
prestene vennlig innstilt til Ahnfelts virksomhet
og støttet den – noen etter at de selv hadde
kommet til levende tro gjennom hans forkynnelse.
Mot havn
De ti siste årene av Ahnfelts liv ble det lagt
en sordin over den frimodige sangeren og
predikanten. Det kom seg først og fremst av
to forhold: Forsoningsstriden og den vaklende
helsen.
I 1872 blusset den såkalte forsoningsstriden
opp. Denne striden berørte og engasjerte mange
innen datidens svenske kristenhet. Paul Peter
Waldenström begynte frimodig å eksponere en
ny forsoningslære. Han fornektet Guds vrede
over synden og at Gud måtte forsones gjennom
en reell straffelidelse av Kristus som vår stedfortreder. Waldenström lanserte tanken om at
forsoningen bare gjaldt i subjektiv mening, det
vil si at mennesket skal forsone seg med Gud.
Det var mange som stod opp til forsvar for
den gamle objektive forsoningslæren – blant
annet uttrykt i 2 Kor 5,18f – som også Luther
og Rosenius hevdet klart. Oscar Ahnfelt ble en
av dem som opponerte kraftigst mot den nye
læren. Hans kamp for den bibelske forsonings­
20
4/2013
læren, med både en objektiv og en subjektiv
side, bidro nok til at de siste årene i Ahnfelts liv
ble preget av tretthet og vaklende helse.
I tillegg til de nedsatte kroppskreftene kom
også langvarige åndelige anfektelser og vansker
med å tro. Ahnfelt uttrykte det selv slik: ”Jeg
tviler ikke på sannheten av det jeg selv har
forkynt, men jeg må nå tro det med kamp. Jeg
har vanskelig for å - for egen del å holde fast
det jeg har forkynt for andre.”
Herren så til sin trette tjener og lot ham slutte
sitt liv i tillit til den frelse Jesus, gjennom sitt
på korset utgytte blod, vant til fortapte syndere.
Den 22. oktober 1882 fikk Ahnfelt flytte til
den verden der det ikke finnes noen strid og
sykdom. Ahnfelts siste ord på jorden ble: ”For
Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse
det som var fortapt.” Dette ordet står også på
hans gravstein på kirke­gården i Karlshamn.
Til sist tar vi med to omtaler om ham fra den
nekrologen som Budbäraren publiserte etter
hans død:
”Ahnfelt hadde kun ett mål for sin åndelige
virksomhet, og det var å opphøye og forherlige
Jesus Kristus, som elsket oss og gjenløste oss til
Gud med sitt blod. Derfor dreide hans taler seg
nesten utelukkende om emner som pekte i den
retningen.”
”Hvilken stor og nær sagt umålelig
betydning Ahnfelts åndelige sanger alt har hatt
og heretter kommer til å ha for det kristelige
livets skikkelse og utvikling i vårt land, det vil
først bli åpenbart i evigheten.”
Litteratur
Folke Elowsson: Gestalter och episoder ur den
kristna sångens historia. BV-förlag, 1992.
Oscar Felt: Psalm – och sångförfattare i
Sionstoner. EFS Bokförlag, 1944.
Oscar Lövgren: Oscar Ahnfelt: Sångare och
folkväckare i brytningstid, 1932.
Joseph Persson: Oscar Ahnfelt – en andlig
trubadur. EFS Bokförlag, 1944.
(Fra ”Pietisten”, med tillatelse fra forfatter) o
4/2013
Avisklipp
Herren eller Ba’al?
Av Per Bergene Holm
Du skal ikke ha andre guder enn meg. Slik lyder
det første bud. Likevel var avgudsdyrkelsen
Israels hovedsynd, selv om det bare i liten
grad var bevisst avgudsdyrkelse. Folket mente
seg å dyrke den sanne Gud. Når Aron støpte
gullkalven, sa folket: Dette er din gud, Israel,
som førte deg opp fra landet Egypt! De mente
ikke å vende seg til en avgud, men de ville ha
en dyrkelse av Gud som var mer forståelig,
mer i pakt med egne tanker og lengsler. For
Gud, slik han åpenbarte seg på Sinai, var så
fryktelig å forholde seg til, så skremmende i sin
hellighet. Gullkalven kunne de mer fylle med
sine egne religiøse tanker og lengsler. Men det
var den samme Gud, det sa de til seg selv og til
hverandre.
Men Gud har ikke gitt oss et bilde av seg
selv som vi kan fylle med det innhold vi selv
vil. Han har gitt oss sitt Ord, og der har han sagt
oss hvem han er og hvordan han er, og hvordan
vi skal tre fram for ham, om vi skal leve og ikke
dø. Vi er ikke frie til å vri og vrenge på hans
ord, slik at Gud kan tilpasses våre drømmer
og lengsler. Likevel er det dette som skjer i
vår forkynnelse og teologi. Det er Gud som
angripes når hans ord rives i stykker og settes
sammen slik en selv finner for godt. Gud dannes
i vårt bilde, og gis de egenskaper vi ønsker å
tillegge ham, og vi bestemmer selv hvordan vi
vil forholde oss til ham, slik at vi kan få utfolde
våre egne drømmer og lengsler. Så kan vi danse
og leke foran ham, leve som vi selv vil i hor
og verdslighet. Vi slipper å omvende oss! Og
så skal han stille opp for oss og gjøre livet og
utgangen på livet god for oss. Er det ikke det en
gud er til for?
At Allah er en avgud er det ingen tvil om.
Men den gud som forkynnes på våre prekestoler og som vi kan lese om i våre kristelige
bøker, er det Gud? I stor ustrekning er det en ny
gullkalv, eller en ny Ba’al (”Herre”). For det er
ikke Skriftens Gud vi møter, men en annen, en
avstøpning av våre tanker og drømmer om gud,
en gud tilpasset vår tid. Og de som forkynner
disse avgudene er falske profeter og avgudsprester, ikke kristne. Noen setter seg til og med i
Guds sted og lar seg dyrke, om det er paven eller
ungdomsidolet (avguden) som nå har besøkt
landet vårt. Dette har intet med kristendom å
gjøre, hvor mye man enn kaller seg kristen. Det
er avgudsdyrkelse og synd mot det første bud.
Men det er bare den sanne Gud som kan
frelse. Vender man seg fra ham og til en avgud,
da går man fortapt. Slik taler Guds ord og slik
må vi tale, om vi er Guds sanne profeter.
(Fra Dagen 24.04.2013, med tillatelse fra
for­fatter) o
21
Bokklipp
4/2013
Satan og de sataniske ånder i Guds verdenshusholdning
Av Olav Valen-Sendstad
De onde ånders eksistens og vesen
Spør man den moderne vitenskap om den tror
det finnes noe slikt som onde ånder (demoner),
så svarer den temmelig samstemt nei. Den
regner ikke med innflytelser fra personlige,
onde eller gode ånder, engler eller demoner.
Den moderne vitenskap regner bare med naturlover, og hvor den ikke tør gå så langt som å
tale om lover, regner den med organismenes,
kreftenes og stoffenes forholdsmåter, belyse
dem ved å føre protokoller over de forskjellige
slags foreteelser og setter opp statistiske kurver
over foreteelsenes art og hyppighet – så man på
den måten kan finne ut hva som sannsynligvis
er å forstå som lovmessigheter eller regelmessigheter.
Så lenge vi bare betrakter naturlivet: himmel­
legemene og deres bevegelser, dyrene og deres
liv, de kjemiske stoffer og deres vesen, lyset,
elektrisiteten og de mange andre fysikalske foreteelser, - synes det heller ikke så naturlig å regne
med usynlige, personlige ånder i tilværelsen.
Men straks vi begynner å betrakte menneskets
liv og menneskeslektens historie, kultur og sivilisasjon, - altså slike ting som menneskenes vilje
og tenkning i deres historiske nedslag, samfunn
og livsforhold, språk og moral, kunst og religion,
pengevesen, kriger og liknende, da ligger
forholdene annerledes an. Mennesket er selv ikke
bare et legemlig-sanselig vesen, men åndelig og
personlig på en måte som intet annet i naturen.
Menneskets liv og historie følger ikke uten videre
de samme lover som den øvrige natur.
Og her kommer vår Bibel og forteller oss:
Den menneskelige verden beherskes ikke bare
av fysiske, kjemiske og biologiske regelmessigheter og lover – den står også under innflytelse fra en usynlig verden, fra uavlatelig kamp
i åndens verden. I alt menneskelig kulturliv og
22
samliv er det ikke bare menneskelige viljer og
personligheter som virker dannende og formende.
Men også usynlige, åndelige og personlige viljer
og krefter griper inn på egenartet måte og med
egenartet virkning. Og disse åndelig-personlige
viljer og krefter, sier vår Bibel, er dels Guds
engler: personlige, åndelige viljer som er sendt av
Gud for å gjøre en gjerning for ham; dels Satan
og de sataniske engler: personlige, åndelige viljer
som står i opprørsk og fiendtlige motsetninger til
Gud og hans verden.
Det er i en kort sum hva Bibelen forteller oss
om onde og gode, personlige ånder – demoner
og engler. Og det skjønner vi godt at eksisterer det slike demoner og engler, så må også
det menneskelige kulturliv være innordnet i
sammenhenger, regelmessigheter og lovmessigheter av særegen art. Å utforske disse lover
og dermed forstå vår historie, kultur og livsgang,
det er en svær og krevende oppgave. Som kristne
kjenner vi ingen annen vei til å skjønne disse ting
enn å vende oss til vår Bibel. Her å hengi seg til
egne ville, tomme tanker og fantasier – det er dog
en blindgate, som fører oss inn i mørke, og ikke
inn i lyset og visdommen.
For at dere nå straks skal få en liten føling
med hvor vanskelig det er for oss på egen hånd
å utforske disse ting, vil jeg her innledningsvis
bare nevne et enkelt spørsmål, som har beskjeftiget mange alvorlige og sannhetssøkende tenkere
i nyere tid:
Hva er egentlig tidsånden for noe?
Vi kristne taler jo ofte om den, og oftest om den
som noe dårlig, mindreverdig og gud-fremmed.
Vi sier at tidsånden er slik og slik: den er
forlystelsessyk og pengebegjærlig, den er slik
at man vil arbeide minst mulig og tjene mest
mulig, den kjennes på forakt for ekteskapets
Bokklipp
4/2013
hellighet og stigning i skillsmissenes antall og
skiltes gjengifte, den er forakt for Guds ord, er
sløvhet og likesælhet og så videre. – Hva mener
vi egentlig når vi taler om ”tidsånden”?
Prøver vi å gjøre oss det klart, så skjønner
vi at tidsånden i stor utstrekning faller
sammen med det vi med et moderne ord
kaller for mentalitet, det vil si en innstilling
og forholdsmåte, en tankemåte, yndlingsidéer
og strømninger som på en bestemt tid preger
og behersker visse helheter av mennesker som
hører sammen: det enkelte slektledd i en nasjon
eller verdensdel, visse lag av befolkningen,
visse slekter. – Og slik som tidsånden er, slik er
det naturlig for oss å tenke og tale og oppføre
oss. I den grad er tidsånden noe naturlig
for oss, at det skal en endog høyt utviklet
åndelig og kristelig kritisk sans til å oppdage
den. Og det skal et overmåte stort mot og en
fast karakter til for å våge å bryte med den.
Tidsånden er det som bestemmer hva som
er ”moderne”. Og vi vet hvordan det er: ve
oss om vi ikke er moderne, følger med tiden,
følger tidens sed og skikk, tidens tenkemåte og
motens luner på livets forskjellige områder. Er
man ikke moderne, da har man ingenting man
skal ha sagt her i verden. Tidsånden er liksom

en hemmelig makt mellom oss som lyser oss i
uforsonlig bann om vi våger å antaste den.
Derfor er tidsånden også slik at den i seg
selv er en art forblindhet, og virker forblindende – selv på oppriktige og bra mennesker.
Den forvirrer deres vurderingsevne, så de
vurderer under dens innflytelse – selv der hvor
de måtte mene seg å være personlig-selvstendige overfor alt og alle. Den brenner erkjennelsesevnen, så man liksom ikke kan erkjenne
annet enn det som tidsånden bestemmer. Den
forfører i stor grad følelseslivet så man bare
finner det skjønt og interessant som den hevder.
Det eneste som kan gi et menneske indre
mot til å bryte med den og uforferdet gå sin
egen vei, det er enten bare et omfattende,
grundig kjennskap til menneskeslektens
historie – parret med kritisk selverkjennelse
og selvtukt, eller en rotfestet kristelig tro som i
Gudsfrykt lar seg lede av hans Ord og Ånd, og
opplyse i det indre hjerteliv til å erkjenne det
falske og ulydige i enhver tidsånd.
(Fra ”Guds allmakt og det sataniske”.
Indremisjonens Forlag, Stavanger 1946) o
Vi ønsker å gi deg
åndelig veiledning
- Oppbyggelige stykker
- Bibelstudieserier
- Sjelesorg
- Kristen etikk
- Trosforsvar
- Aktuelle spørsmål
- Sang og musikk
- Med mer
Seks nummer i året for kr. 180,- (studenter: 160,-)
Tegn 2013-abonnement nå, og du får GRATIS nr. 5 og 6 for 2012,
samt andaktsboka “I lys av Ordet”.
Sendes til:
Bibelsk Tro
Postboks 264
4367 Nærbø
Betales med giroblankett som
følger med første tilsendte blad.
Navn:
Adr:
Kan også bestilles på Internett:
www.bibelsk-tro.no
23
Bokklipp
4/2013
Vår tids gudsforståelse
Av Karl K. Riis
“Frykt Gud”
Jeg ønsker ikke å gi en teoretisk beskrivelse
av alle de ulike gudsoppfattelser som gjør seg
gjeldende i dag. Derimot skal vi se på visse
tendenser i menneskenes gudsoppfattelse,
tendenser som får store praktiske konsekvenser,
og som har betydning for mange områder av
livet vårt og øver innflytelse på oss.
I den virkelighetsforståelse som bestemmer
de fleste menneskers liv i dag er det kun liten
plass til Bibelens Gud. Han spiller ingen rolle for
de fleste i vår verden. De har den oppfattelse at
Gud verken taler eller handler. Dette gjelder både
den materielle gudsforståelse, hvor mennesker
setter sin lit til timelige ting, og den religiøse
gudsforståelse. Nyreligiøse mennesker sier jo at
de tror på gud. Og noen sier det enda mer presist:
”Jeg tror på gud, for jeg tror på meg selv!” Men
den gud som er i oss er like harmløs som vi selv
er. Hvem blir foruroliget av ham?
Det er ikke noe nytt at Gud blir tilsidesatt.
Men vi lever i en generasjon som langt på vei
bevisst har tatt avstand fra Bibelens Gud. I vårt
folk har vi brutt med en sannhet om Gud som vi
har hatt. En slik undertrykkelse av sannheten får
alltid alvorlige konsekvenser (Rom 1,18 ff). Når
den sanne tro på og erkjennelse av Gud blir kastet
over bord, er det ingen ting som virkelig kan stå
imot syndighetens ødeleggende krefter. Vi blir
overgitt til synden. Det er det store dilemma for
oss i en etterkristen tid.
Gudserstatning
Hva er så kommet i stedet? Det er troen på
vår egen fornuft, som vi stoler på. Dermed
settes noe annet på den plassen som Gud skal
ha. Vi setter oss selv der og dyrker og tjener
skapningen framfor Skaperen. I spørsmålet
om hva som er sannhet, er det fornuften som
er målestokk. Det jeg opplever som sant og
rett for meg, er sant. Etiske spørsmål debatteres, og det er jo positivt. Men hva som er rett
eller galt avgjøres ikke ut fra en overordnet
norm, som for eksempel Guds vilje og Guds
bud. Nei, det avgjøres subjektivt av det enkelte
menneske. Målestokken er om det fungerer og
Støttefond for
evangelisk arbeid
og misjon
Stiftelsen På Bibelens Grunn
v/Edvard Jekteberg
Persokkrossen 3
4346 Hafrsfjord
NB! Nytt kontonummer: 3201.59.73713
24
4/2013
virker, eller hva vi synes er hensiktsmessig og
godt. Mennesket er blitt sin egen herre og sin
egen gud. Og dette blir betraktet som et stort
framskritt.
En annen tendens er at vi aksepterer ingen
autoritet ved siden av oss selv. Det betyr at hvis
Gud finnes, så må han være der på våre vilkår.
Det store hoveddogme om Gud er for de fleste i
dag innskrenket til kun dette at han er kjærlighet.
Det er alltid godt å møte Gud. Han forkaster
ingen, ingen går fortapt, alle blir frelst uansett
hvordan de er eller hva de tror. Det gode budskap
til oss alle er at Gud aksepterer oss som vi er. Hva
skal vi ellers med ham hvis han ikke er der på
våre betingelser og imøtekommer våre ønsker?
På en merkelig måte er Gud blitt kameratslig.
Han er blitt vår likemann. Vi har skapt ham i
vårt bilde, for vi er i sentrum og Gud er blitt vår
ærendsgutt. En Gud som gjør hva vi ønsker, og
som vi kan ta fram når vi har bruk for ham. Ellers
har han ingen interesse for oss og har ellers bare å
holde seg utenfor. Dette blir ikke alltid sagt høyt,
men holdningen er der. Hva skal vi si til dette?
Jo, den Gud vi tenker slik om, eksisterer ikke.
Han eksisterer nemlig kun i vår egen innbildning,
og er like betydningsløs som de avguder som er
blitt formet i tre eller kostbare metaller med stor
kunstferdighet. Det er og blir en menneskeskapt
gud som har øyne, men ikke kan se, som har
ører, men ikke kan høre, og hender som ikke kan
utrette noe.
Når kristne mister sin gudserkjennelse
Vi lever i en tid der vi blir utsatt for en enorm
mediepåvirkning. Vi møter et hav av informasjoner, et bombardement av inntrykk. Det sies
at i vårt moderne kommunikasjonssamfunn er
den store kunsten å ha evne til å få sortert bort
alt det vi ikke skal bruke. Som kristne er vi kalt
til å leve i og av Guds ord: ”Som nyfødte barn
må dere lengte etter den uforfalskede åndelige
melk, for at dere ved den kan vokse til frelse
– så sant dere har smakt at Herren er god”
(1 Pet 2,2-3).
Guds ord er levende og virkekraftig,
ja,evangeliet er en Guds kraft til frelse. Derfor
Bokklipp
er det livsviktig at vi med et åpent sinn tar Guds
ord til oss og handler etter det. Da lever vi i det
kraftfeltet hvor vi blir gjenstand for Guds frelse. I
dag møter vi ikke så sjeldent det motsatte, nemlig
mennesker som bekjenner seg som kristne, men
som stort sett aldri leser i Bibelen eller har bruk
for å høre Guds ord forkynt. Vi gleder oss over
enhver som bekjenner seg som kristen, og vi skal
ikke sette oss til doms over dem. Likevel er det
grunn til å spørre: Hva skjer når det ikke er noen
trang etter Guds ord?
Det som skjer er at veksten i deres erkjennelse
av Gud og sannheten vil stagnere. Troens liv vil
komme til å mangle næring, og langsomt men
sikkert vil andre tanker om hva som er rimelig
og hva vi kan tro og akseptere overta styringen.
På den måten blir manges gudsforståelse uthult.
Litt etter litt blir den erstattet og fylt med et nytt,
mer tidssvarende og hensiktsmessig innhold. Det
gjelder især i forholdet til synd, etikk og moral.
Disse farer er reelle. De er blitt en snare for
mange blant Guds folk.
Død tro
Sjelefienden er listig. Han legger snaren nettopp
der hvor vi minst kan merke faren. Jeg tenker
på det som Bibelen kaller en død tro. En tro
som ikke er levende har noen teorier, men den
fører ikke inn i et liv med Gud. Vi møter dem
som sier: ”Jeg kjenner alt sammen, for jeg har
hørt om Jesus fra barnsben av, både hjemme, i
søndagsskolen, på juniormøter og i den kristne
ungdomsforeningen. Jeg har det i forstanden,
men ikke i hjertet”.
Slike talemåter viser en stor indre nød. Mange
av dem havner meget lett i en forakt for den
kristne læren, for den har jo ikke ført dem til liv.
Hvis de ikke vender ryggen til alt det som har
med kristendom å gjøre, vil deres neste skritt lett
bli svermeriet. For der blir mennesker ”forløst”
ved noe de selv presterer. Djevelen er en tusenkunstner i å forføre.
Vi må ta de mennesker som har en død tro
på alvor. Hvor kortslutter det for dem? Det er i
gudserkjennelsen. Den døde tro har mye mer
med manglende gudserkjennelse å gjøre enn vi
25
Bokklipp
4/2013
tror. Den har å gjøre med en falsk gudserkjennelse og en feil tilegnelse av Guds ord.
handle på Jesu ord. Da ser han for alvor seg selv
som en syndig mann (Luk 5,8).
Sandgrunn eller klippegrunn
Jesus viser det på en svært enkel og klargjørende
måte i bergprekenen. På slutten av lignelsen
forteller han oss om de to husbyggerne: Den
forstandige og den uforstandige (Mat 7,24-27).
Den forstandige som bygger huset sitt på
klippegrunn er ”hver den som hører disse mine
ord og gjør etter dem”. Den som gjør det tar
imot hele Guds ord uten å sortere noe fra.
Den som derimot kun tar imot så mye av
Guds ord som han synes er rimelig, har en død
tro. Han er som den uforstandige som bygger på
sand. Han hører uten å gjøre etter det han hører.
Dette er en meget utbredt måte å høre på. Jeg
sorterer i Guds ord, og så tar jeg det jeg synes
om. Men det er også en annen og like utbredt
måte man unngår det radikale møtet med Jesu ord
på. Det er når vi enten avsvekker eller opphever
de krevende ord med tilgivelsens nådeord. Den
døde tro handler ikke etter Jesu ord. Den er i
sitt vesen slett ikke noen tro, men det motsatte,
nemlig ulydighet. Og derfor går det så galt med
dem på dommens dag.
Bibelsk gudserkjennelse
På bakgrunn av det som er sagt om den falske
gudserkjennelse vil vi nå spørre etter den sanne
og bibelske.
Vi vil nevne enkelte trekk eller glimt fra
Bibelens gudsåpenbaring. Den er sann, tilstrekkelig og fullkommen. Men den gis oss i glimt,
og vi erkjenner stykkevis. Salmedikteren Peter
Dass har fanget inn et vesentlig glimt i følgende
sangstrofe: ”Gud er Gud om alle land lå øde, Gud
er Gud om alle mann var døde.”
Levende tro
Den levende tro tar Jesu ord til seg når det
krever at vi skal elske våre fiender, be for dem
som forfølger oss og være fullkomne som Gud.
Når vi tar slike ord til oss, blir de oss til dom.
Vi holder ikke mål. I møte med Gud får vi en
erfaring som vi aldri hadde drømt om. Det
skapes et frelsesbehov som gjør at vi kaster
oss i armene på den Gud som nettopp har
knust oss. For et slikt menneske blir Kristus en
frelsesklippe. Bare i ham finner hjertet trøst,
hvile og håp. Dette er ikke lett å tro, men likevel
blir også hans frifinnelsesord tatt til hjerte. Vi
smaker det frigjørende og forløsende. Den
levende tro tar imot hele Guds ord og handler
etter det, og da blir Gud for alvor Gud for oss.
Legg merke til det som ble Peters erfaring
da Jesus utfordret hans tvil ved Genesaretsjøen.
Han møter en helt overveldende fiskefangst ved å
26
Gud åpenbarer seg i sitt navn
I Guds navn har vi en viktig kilde til gudserkjennelse. Skriften bruker mange navn om Gud.
I dem avslører Gud seg selv og sitt vesen for
oss. Han kalles den Hellige, den Allmektige,
Klippen, Hyrden for å nevne noen. Vi lærer
meget om Gud ved å studere disse åpenbaringsglimt i hans forskjellige navn. Men ett av
navnene står i en særstilling. Det er navnet
over alle navn, den eneste, sanne Guds navn.
Vi kjenner ikke uttalen av dette navnet, fordi
bare konsonantene i det er bevart, JHVH. I våre
Bibler er det gjerne oversatt med Herren.
Herren har selv tolket dette navnet. Da Moses
spurte ham om hva han skulle si til israelittene
da de ville vite Guds navn, svarte Gud Moses:
”Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til
Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere”
(2 M 3,14ff).
Guds navn JHVH forklares her med ordene
JEG ER. Dette er Guds navn. Hva som ligger
gjemt i dette er ikke lett å se til bunns i eller finne
ord for, om det i det hele tatt er mulig. Det er på
samme tid noe meget enkelt og tilgjengelig og
noe dypt hemmelig og utilgjengelig. Det er noe
guddommelig og skjult og på samme tid noe
meget talende og avslørende.
Navnet JEG ER avslører at dette JEG er den
egentlige og alltid værende. Han som var og
som alltid har vært. Han som er, det vil si evig
nåtid. Og han som vedblir å være. Ingen andre
4/2013
kan bruke et slikt navn om seg selv. Men på
Ham som er fra evighet og til evighet, som er
uten begynnelse og uten avslutning passer det.
Alt annet er skapt. Om det skapte kan vi si at
det har en gang ikke vært, og at det en gang skal
forgå og opphøre å eksistere. Men den Gud som
bærer navnet JEG ER kommer alltid til å være.
Han er ikke begrenset av tid og sted. Han er i
absolutt forstand den evige, den uforanderlige,
den uendelige og uten grenser i sin makt, visdom
og kunnskap.
Gud åpenbarer seg i dette navnet som en
personlig Gud. Han sier Jeg om seg selv, og han
er en Gud med personlighet, som lever, handler,
styrer og bærer alle ting. Mange i dag forestiller
seg Gud som en del av det skapte og ett med det
skapte, som en urgrunn eller et livsprinsipp. Nei,
Gud er forskjellig fra det skapte, et Jeg full av
liv før det skapte. Han er kilde og opphavsmann
til alt liv, og derfor også alt livs rettmessige
eier og Herre. Bare en slik Gud kan si til hvert
menneske: ”Du skal elske Herren din Gud av
hele ditt hjerte” (5 M 6,5).
Det er også noe som er helt uforklarlig ved
Guds navn, nemlig at han selv vil være der hvor
hans navn nevnes og er (2 M 20,24; 4 M 6,22-27;
1 Kong 8,29). Slike egenskaper har ingen av oss,
men slik er Gud. Og da blir det rikt å påkalle
Guds navn og samles i hans navn, i visshet om
at han selv vil være til stede der. Lenger borte er
han ikke.
Glimt fra en misjonspreken
I Apg 17 fortelles det om da Paulus besøkte
Aten. I byen fant han et alter med innskriften
”For en ukjent Gud”. Det ga ham anledning til
å holde den berømte Areopagostalen (v 22-31).
Det er tankevekkende å legge merke til hvor
stor likhet det er mellom det som ble avslørt for
Moses ved den brennende tornebusken og det
som blir sagt her. Den samme Gud møter oss
begge steder.
Han taler om den ene Gud som har skapt
verden med alt det den rommer. Han er alt og
alles opphav, og dermed er han Herre over
både himmel og jord. Hans herrevelde er uten
Bokklipp
grenser. Det er ikke slik at han eksisterer på våre
vilkår, slik at han kan rommes i et tempel og
avgrenses til det. Han er heller ikke avhengig av
menneskers tjeneste, som avgudene i atenernes
templer. Tvert imot er det ham som gir alle
liv, ånde og alle ting. Vi er avhengige av ham.
Hvert sekund vi lever er vi avhengige av at han
oppholder oss.
Paulus tilføyer noe vidunderlig. Denne
Gud er ikke langt borte. Han ønsker at vi skal
finne ham. Derfor taler han til oss og sender
sitt budskap og befaler at alle mennesker
overalt skal omvende seg. Helt sentralt både i
Guds frelse og den kommende dom står Jesus
Kristus. Gjennom ham har Gud åpenbart seg på
en helt enestående måte. Derfor er det først og
fremst gjennom ham vi lærer Gud å kjenne. Og
innholdet av dette kjennskapet er det evige liv!
(Joh 17,3). Denne helt sentrale sannhet kommer
vi tilbake til.
Mine øyne har sett kongen, Hærskarenes
Herre
Hvor stor betydning den personlige gudserkjennelse har for å kunne tjene Gud og brukes av ham
får vi et sterkt inntrykk av i Jes 6. Profeten Jesaja
ser Herren. Han møter Gud og Guds kall. Mye
tyder på at det ikke er første gang han fikk kallet,
men snarere at det er et fornyet kall. Jesaja var
profet i en mørk tid, en åndelig forfallstid. De
første kapitler i Jesajas bok avslører dette.
Ytre sett var det mye å glede seg over på
hans tid. Men bak det hele lå et indre forfall.
På samme måte kan vi også i dag oppleve det
positivt med stor deltakelse på møter, rike
kollekter og unge som stiller sine liv til disposisjon for Gud. Men hvordan ser Gud på vår
halvhjertethet, eller på en ytre aktivitet som
dekker over et liv i synd? Når en våken Herrens
tjener ser det, er det nærliggende å hovmode seg
og bli dømmende og hard. Det var profetens
fristelse. Men hvis dette skjer er mennesket
ikke lenger skikket til å gå med bud fra Herren.
Da trenger han til å se Herren og være for hans
ansikt. For der lærer vi oss selv og ham å kjenne
på nytt. Det er dette som skjer med Jesaja.
27
Bokklipp
Det skjedde i det året kong Ussia døde. Han var
kun 16 år da han ble konge i Juda, og han var
den tiende i rekken av Judas konger. Han var
en av de sterkeste konger i Judarikets historie.
Ussia var konge i hele 52 år. På mange måter
var han en god konge. ”Han gjorde det som var
rett i Herrens øyne” (2 Krøn 26,4). Og i vers
5 tilføyes det noe meget tankevekkende: ”Han
søkte Gud så lenge Sakarja levde, han som
skjønte seg på Guds syner. Så lenge han søkte
Herren, lot Gud det gå ham vel”. Det betydde
ganske mye både for de krigene soldatene
hans var involverte i, og for landets velstand.
Men det kommer et alvorlig ”men” inn i kong
Ussias’ liv. ”Men da han var blitt mektig,
ble han overmodig i sitt hjerte, til hans egen
undergang. Han ble ulydig mot Herren sin Gud
og gikk inn i Herrens helligdom for å brenne
røkelse på røkofferalteret,” (v 16).
Presten Asarja forsøkte å stanse kongen, men
han ville inn, og kom inn. Men da han sto foran
alteret brøt det ut spedalskhet i pannen, og ”siden
var Kong Ussia spedalsk til sin dødsdag. Han
bodde i et hus for seg selv som spedalsk, for han
var utelukket fra Herrens hus. Hans sønn Jotam
stod for kongens hus og dømte landets folk”,
(v 21). Inntil sin dødsdag gikk denne kongen som
en levende preken om Gud og Guds hellighet. En
kan undres på hvor mange som forstod prekenen.
4/2013
Men i kongens dødsår, da hans døde kropp
lå i kisten, svøpt i likklær, da fikk Jesaja se
Herren. Han så den levende, uforkrenkelige,
uforgjengelige og evige Gud. Han så ham i
hans opphøyede herrevelde. Hvilken kontrast!
Og han så inn i en helligdom med en trone og
et slep (Jes 6,1). Han så englenes gudstjeneste
og hørte deres tilbedelsesrop: ”Hellig, hellig,
hellig er Herren, hærskarenes Gud. All jorden
er full av hans herlighet” (Jes 6,3).
Da opplevde profeten en ny kontrast. I
kontrasten mellom den himmelske helligdom
og den han kjente fra tempelhelligdommen i
Jerusalem så han sitt eget liv, sitt legemes tempel.
Han så hva det skulle være for Herren. Da roper
han: ”Ve meg, jeg er fortapt, for jeg er en mann
med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk
med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen,
Herren, hærskarenes Gud”, (v 5).
Når et menneske møter den sanne og levende
Gud, ser det sin egentlige nød, nemlig synden.
Når det skjer blir synden konkret. Profeten taler
om urene lepper og tenker på munnens mange
synder. Munnens store ord, sårende ord, baktalende ord og usanne ord avslører vårt hjertes
forderv. Da står et menneske innfor Gud og
innser: ”Det er ute med meg!” Profeten tar imot
sannhetens dom, og dermed blir han selv av
sannheten.
CD
”Nådens tid” med sang av:
Elisabeth og Helge Lindhjem
Kan bestilles via våre nettsider:
www.bibelsk-tro.no
Eller ved å skrive til:
Bibelsk Tros kassettjeneste
Postboks 116
4311 Hommersåk
28
Kr 170,-
Bokklipp
4/2013
Det underlige er at da blir han også i stand til
virkelig å høre et helt annet ord. En av de høytstående engler som kalles seraf, tar et stykke
gloende kull fra alteret og lar det røre ved Jesajas
munn. Alteret er uttrykk for offerstedet som
bringer soningen av synd. Det er kraftkilden
bak det som nå blir tilsagt Jesaja: ”Se, denne
har rørt ved dine lepper, dine misgjerninger er
tatt bort, og din synd er sonet”, (v 7).
Bare på denne måten kan en synder møte Gud
og leve. Og bare på denne forsoningens og tilgi­
velsens grunn kan et menneske gå med Herrens
budskap og tjene ham.
Slik var det den gang, og slik er det i dag.
Det underlige er at når den rette gudserkjennelse inntar et menneskes hjerte, da blir også
vårt forhold til oss selv og de mennesker vi lever
iblant snudd opp ned.
St
øt
t
ar
be
ide
ti
Uk
ra
ina
!
(Utdrag fra kapittel 5, ”Gudsfrygten og Guds­
erkendelsen” i ”Frygt Gud” av Karl Riis,
Luthersk Missionsforenings Bibelskoles
Elevforening 1999 – Shafan 23.02.2011.
Oversettelse v/Brix og Endresen) o
Ditt kors, o Krist
Av Edin Holme
Ditt kors, o Krist, ble verdens sol,
dets lys ei grenser kjenner,
ditt kors, o Krist, ble ærens stol,
der livets luer brenner.
På korset åpner du din favn
for hver forvillet synder.
Fra korset, i din Frelsers navn,
du verden fred forkynner.
Fra korsets tre din kjærlighet
hver ensom sjel bestråler.
Dens guddomskraft vel ingen vet,
dens dybde ingen måler.
(Skrevet i 1924. Sangboken nr 248, v. 1-3.)
Vil du være med å støtte fattige familier i Ukraina med
mat, klær m. m., så kan du gi din gave til Stiftelsen
KPK-Ukraina.
Ønsker du å fjernadoptere en liten gutt eller
jente, kan du gjerne skrive til den samme
adressen og be om opplysninger.
Legg merke til Herrens ord:
”Den som forbarmer seg over
den fattige, låner til Herren, og
Herren skal gjengjelde ham hans
velgjerninger” (Ords 19,17).
La også vår bønn være at de må
få ta imot Jesus Kristus, verdens
eneste håp!
Stiftelsen KPK-Ukraina, postboks 211, 4358 Kleppe. Kontonr: 3212.20.34037 www.kpk-ukraina.com
29
Medarbeidere og skribenter i dette nummeret:
Hallgrim Petursson (1614-1674)
Islandsk salmedikter.
Axel Remme
Født 1930 i Bø i Vesterålen. Utdannet tømmermann.
Indremisjonens 2-årige bibelskole i Oslo 1955-1957.
Har vært ungdoms-, lands- og kretssekretær i Den Indre
Sjømannsmisjon (DISM). Klokker i Vennesla, Kristiansand.
1989-1997 generalsekretær i DISM.
Per Bergene Holm
Født 1964 i Larvik. Fjelltun bibelskole 1983/84. Mellomfag
hebraisk 1987. Teologisk embetseksamen 1988. Feltprest
1988-90. Grunnfag nordisk og historie 1989. Ped.sem.
1990. Lektor ved Kvitsund gymnas 1990-92. Rektor ved
Bibelskolen på Fossnes fra 1992.
Kristoffer Fjelde (1924-2007)
Teologisk embetseksamen 1954. Forkynner i Samemisjonen,
Finnmark 1946-47. Forkynner i NLM 1954-87. Har bl.a. vært
bysekretær i Drammen, Trondheim, Bergen, Kristiansand,
Sandnes og Oslo 1963-66. Pastor i Salemkirken i Chicago
1963-66. Nestformann i Stiftelsen På Bibelens Grunn 19922005.
Per Gustafsson
Født 1951 i Linköping, Sverige. Predikant i ulike
sammenhenger fra 1986. Teologiske studier i Lund 19881992. Arbeidet i næringsmiddelhandel og møbelindustrien.
Nå arbeider han som pleier. Redaktør av Julbudskapet fra
2001. Medlem av Sydöstra Smålands Lutherska Församling.
M
Ø
T
E
R
Erik Høiby
Født 1937 i Hamar. Latin-artium. Indremisjonsselskapets
bibelskole i Oslo 1957-59. Forkynner i Langesundsfjordens
Indremisjonsselskap 1959-66. Fra 1966-68 sekretær i
Askim Indremisjon. Kretssekretær i Skiens krets av Den
Norske Santalmisjon 1968-89. Fra 1989 til 1997 bibellærer
i Langesundsfjordens Indremisjonsselskap.
Göran Holmgren
Født 1950 i Skellefteå, Sverige. Fjellhaug bibelskole
1970-71. Forkynnerlinjen 1972-74. Forkynner i Trøndelag
krets av NLM 1974-75. Predikant i EFS (Evangeliska
Fosterlands-Stiftelsen) 1976-2000. Fra 2000 predikant
i ELS (Evangelisk Luthersk Samling) i Västerbotten.
Redaktør av “Pietisten”.
Olav Valen-Sendstad (1904-1963)
Teologisk embetseksamen i 1928 og ble dr. philos i 1948 på
en avhandling om ”Virkelighet og virkelighetsforståelse, Forsøk til en systematisk metafysikk-kritikk”. Var i flere år
prest. Har skrevet mange bøker. Da han døde i 1963 var han
kjent som en av de mest betydelige blant Nordens teologer,
forfattere og forkynnere.
Karl K. Riis
Født 1938 i Danmark. 1-årig bibelskole på Fjellhaug
1963-64. Forkynner i Luthersk Missionsforening 1964-76.
Bibelskolelærer ved Luthersk Missionsforenings Højskole,
Hillerød 1977-2001.
Bibelsk Tro – Skjæveland
Dag DatoKl.Taler/møte
Søndag
Søndag
Søndag
Søndag
Søndag
Søndag
Fredag
Lørdag
Søndag
Søndag
04. aug. 11.00
11. aug. 11.00
25. aug. 11.00
01. sept.
08. sept. 11.00
15. sept. 11.00
27. sept. 19.30
28. sept. 18.00
29. sept. 11.00
13. okt. 11.00
Einar Sunde
Otto Jakobsen
Oddvar Dahl
DELK
Per Haakonsen (Arrangementskomitéen)
Gunnar Soppeland
Kjell Dahlene
Gunnar Holth. Åpningsfest
Kjell Dahlene
Bernhard Sunde
Et lite utvalg fra vårt utsalg:
Mot kveld
Undertittel: ”Guds plan skal bli fullført”.
Bok av Kristian Fagerli.
Kr 150,-
Våg å stå som Daniel
Innføring i Daniels bok.
Bok av Erik Høiby.
Kr 160,-
Himmelen er vårt hjem
CD med sang av Namdal Mannskor.
Utgitt på Basunen forlag.
Kr 180,-
Bibelsk Tros kassettjeneste
Postboks 116, 4311 Hommersåk
E-post: [email protected]
Det er enkelt å bestille via våre nettsider:
www.bibelsk-tro.no
Artikler, taler, litteratur og musikk
ISSN 0804-0532
Returadresse:
Postboks 264
4367 Nærbø
Jeg hviler i nåden
T: Torstein Lindhjem
M: Per Tveten
1.
Jeg hviler i nåden hos himmelens Gud
Som sendte sin sønn med det salige bud
At synden er sonet, at alt er fullbrakt
Med det har Han tegnet den evige pakt.
3.
Jeg hviler i nåden med alt det jeg har
Med nåtid og framtid og alt det som var
I nåden min synd og min fortid er glemt
I glemselens hav er begravet og gjemt.
2.
Jeg hviler i nåden, og slik har jeg fred
I Ham som har sonet min synd i mitt sted
Han opprettet alt som i fallet gikk tapt
Forløste igjen det som Han hadde skapt.
4.
Jeg hviler i nåden ved Golgata verk
Om troen er liten gjør nåden meg sterk
For nåden er større der synden er stor
Jeg hviler i nåden i tro på Guds ord.
5.
Jeg hviler i nåden når morgenen gryr
Er trygg gjennom dagen hva enn den meg byr
Når solen går ned og Han sender meg bud
Jeg hviler i nåden der hjemme hos Gud.