Transcript INNHOLDSFORTEGNELSE

INNHOLDSFORTEGNELSE
Jul
3
Paulus
3
Trettendagen
7
Meditasjon over bibeltekster på grunnlag av
Friedrich Rittelmeyers bok «Meditasjon» Del 11
7
Himmellegemenes åndelige kraft – menneskelige behov og kosmiske svar
Oktober – Mikael
Oktober – De himmelsk hierakier
12
Mennesket i sin innerste sjel
25
Mennesket og stjernene
Høsten 2013
27
Rudolf Steiner och Det femte Evangeliet 1913-2013
28
Kristensamfunnet
Intervju med Britt Anderson i anledning 95-års dagen 12.11.2013
32
Omkring Kristensamfunnets hus i Bergen
36
Høstbrev siste nytt fra Olsby om fremtiden
44
Gravferder
Våre døde
Reidar Løvlie
48
Poul Ryden Hansen
Emil Bock
Fanny Parow Knill
Paul Jan Brudal
Adam Bittleston
Friedrich Rittelmeyer
Hazel Straker
Felix Nieriker
Kirsten Thomassen
Tryggve Fett
Maj-Len Sundin
49
Markus Schutze-Florey
Malë Laçi
51
John Baum
Gib mir den Anblick deines Seins, o Welt
53
Korte Notiser
Stevner og leirer
Fotsporene
54
54
55
Christian Morgenstern
Omslag foran: Jannicke Akerø, Barn
Omslag bak: Carl Fritjof Smith (1859-1917), Den unge Agnes Steineger
2
JUL
Jul er fred
og du er med
på at skabe den
ved at være ven
med de mennesker
du møder og ser.
Poul Ryden Hansen (Ottestad)
PAULUS
Emil Bock
Det er svært vanlig å kalle reisen som bringer apostelen til Rom for
den fjerde Paulus-reise. Innenfor det skjematiske tverrsnitt som
fremgår av Apostlenes gjerninger, er denne betegnelsen også riktig
nok. Men hvor totalt annerledes er ikke alt nå! Om enn reisen har
det samme mål som Paulus ville ha hastet mot selv om han hadde
kunnet beslutte og handle fritt; den er likevel noe han lider, ikke
noe han gjør, den er en militært bevoktet fangetransport. Og likevel er den fangen det dreier seg om det frieste menneske. Fra de
tidene da han virket med sitt ord, er han nå modnet inn i en tid da
han fremfor alt kan virke med sitt vesen. Stadig tydeligere trer
Kristus-skjebnens seglavtrykk frem i hans skjebne. Gjennom mysteriet om å lide med Kristus og dø med Kristus, stråler den gjennomkristnede, høynede menneskelighets adel ut fra ham. Det som blir
gjort mot ham, og måten han innenfra oppfyller sin skjebne på, det
er nå samtidig den apostoliske forkynnelse som han bærer gjennom
verden.
Det er også grunnen til at Apostlenes gjerninger skildrer sjøreisen
med dens dramatiske forløp så inngående, selv om den jo ikke i
direkte forstand tjener utbredelsen av Kristus-budskapet.
Ved at prosessen mot Paulus munner ut i en sjøreise med storm
og farer, blir hele hans apostelliv å forstå som en kristen odyssé.
3
”Eventyrene” til denne Odysseus er det ytre uttrykk for den indre
forvandlingens og gjennomkristningens stadier.
Det er sent på året da centurien Julius fra keiser Augustus’ kohort
begynner reisen med sine soldater på vei tilbake til Italia og med
fangen som er overlatt i hans varetekt. Høststormene på havet
merkes allerede og gjør det nødvendig å holde seg nær land. Også
der må det krysses meget, slik at det går langsomt fremover. Paulus
får bevege seg fritt, og noen av vennene hans, deriblant Lukas får
være med ham. På det sydvestlige hjørne av Lilleasia må de gå over
på et annet skip; det er et fartøy fra Egypt lastet med korn på vei til
Italia, men som av storm er blitt drevet ut av den direkte kursen
nordover. Også på ferden videre må skipet gi etter for den stadig
voldsommere pågang fra elementene og først ta kursen sydover og
deretter seile langs sydkysten av Kreta. Der blir det så et langt opphold, og da det endelig blir bedre reisevær, er forlengst den tid
kommet da skipstrafikken på Middelhavet blir innstillet for vinteren. Paulus, den meget reisevante og også erfarne på havet, råder til
å la skipet bli liggende for overvintring, enda han dras sterkt
fremover mot sitt mål. Skipsfolkene er riktignok klar over at de ikke
vil kunne nå frem til Italia før vinteren, men de vil likevel fortsette
reisen til en bedre havn. Heller ikke centurien og hans soldater tar
notis av Paulus’ advarsel. Skipet legger ut under gunstige værforhold, men knapt er det ute i åpen sjø før det blir utsatt for en
voldsom hvirvelstorm. Det kan ikke lenger være tale om å ville
bestemme kursen. All kraft gjelder den innsats som om mulig skal
forhindre at skipet brytes i stykker eller kantrer: Skroget blir surret,
seilene revet og all ballast dumpet: Ikke bare redskapene, men også
kornlasten blir lempet på sjøen. Den avsindige stormen varer ved
og kaster skipet hit og dit som en ball. I flere dager råder det dypeste mørke, sol og stjerner synes ikke mer å eksistere. Det er ingen
utsikt til redning. Dødsangsten hos de nærmere 300 mennesker om
bord truer med å bli et fortvilelsens vanvidd. Bare Paulus, fangen,
står som en klippe av ro og sikkerhet midt i stormen. Hans ord har
kraft til å stille stormen i de skjelvende sjelene. Det er som om det
gjennom ham talte en høyere som var i stand til å befale også over
den ytre stormens bølger. Paulus lar dem få vite at den tillit han
ønsker å formidle til andre, henter han ikke bare fra seg selv. Han
lar de engstelige få del i sine åndserfaringer. Midt i stormens larm
4
har stemmen til Ham, som han vet har utsendt ham, påny talt til
ham om det skjebne-villede mål, som ingen makt i verden får
sperre ham veien til. Menneskene på skipet føler at den åndsskjenkede sikkerhet hos Paulus om at han ville komme til Rom i live, også
innebærer muligheten for at de alle kan bli reddet.
Etter at stormen har rast i tretten dager og tretten netter, blir det
ved lodding av dybden fastslått at de er i nærheten av land. De
kaster anker for ikke til syvende og sist å bli kastet inn mot klippene. Men nettopp ved at redningen nå er i sikte, blusser panikken
opp enda en gang. Mannskapet vil la skipet i stikken og bringe seg i
sikkerhet med skipsbåten. De gjør ikke regning med ham som,
skjønt selv fengslet, er den virkelige kaptein og leder. Paulus sørger
for at soldatene kapper båtens tau og forpurrer således sjøfolkenes
sjofle hensikt.
Da morgenen gryr, sammenkaller Paulus alle ombord og oppfordrer dem til å ta mat til seg etter den ufrivillige fasten. Scenen
med et høytidelig måltid utfolder seg i all enkelhet. Paulus står i
midten og utfører handlingen med å bryte brødet, slik det er vanlig
i de kristne menighetene. Og etter ham spiser alle av brødet. Ingen
kan lukke seg for den vidunderlig hjelpende og helbredende kraft
som enhver får del i med brødet. Det Paulus gjør, er som utdelingen av en kommunion. I mellomtiden er det blitt dag. Ankertauet
kuttes og seilene blir satt, slik at vinden driver skipet mot fastlandet
som nå er kommet tilsyne. Da det grunnstøter mot en sandbanke,
borer baugen seg fast, og skroget blir brutt i stykker. Skipet må
oppgis, men alle ombord når land i god behold. Da Paulus engang
fulgte åndens kall og foretok skrittet til Europa, var det på mysterieøya Samotrake han første gang satte sin fot. Nå kommer han i en
verdenshistorisk avgjørende betydning på ny til Europa, og igjen er
det en øy som i urgamle tider huset mysterier hvor han først går i
land, men denne gang under dramatiske farer og prøvelser: Malta.
Det faller et overraskende lys over det vinterlige uværsdrama
under sjøreisen til Rom ved opplysningen om at den avgjørende
akten varte i tretten dager og tretten netter. Dette antall døgn
utgjør jo også den hemmelighetsfulle tid mellom det gamle og nye
året som er innrammet av julaften, innledningen til julehøytiden,
og helligtrekongers dag. Ut av denne midtvinterens nattlige skjød
blir det nye året født i julens stille demringslys. Det er ikke umulig
5
at det var årets juletid da skipet med Paulus om bord ble utsatt for
stormen. Men selv om stormdagene skulle ha inntruffet tidligere, f.
eks. i adventstiden, blir likevel noe av deres hemmelighet synlig ved
den gjenklang av julehøytiden som lik en stjerne står over dem.
Også ut av disse tretten dager og netter fødtes et nytt år; en ny
menneskehetstid brøt frem, der det fredsskapende lys kan skinne
midt i rasende stormers mørke.
Dersom vi nå oppfatter de to Lukas-bøker i Det nye testa-mente,
Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger som en helhet, så blir vi
ført fra en lyrisk og inderlig opplevet jul og til et apokalyptisk juledrama, fra julefreden i Betlehem til julestormen på havets vilt brusende bølger. – Men ved dette veiledes vi til å oppdage det fremadskridende Kristus-mysteriet. Inderligheten knyttet til Betlehem var
det element som den første Kristus-tildragelsens lys kunne fremstå i.
I vår tid opplever vi hvordan dette elementet blir fjernere og fjernere for oss ved at menneskehetens skjebne stadig går videre fremover. Det er imidlertid ikke bare et beklagelig tap. En ny Kristushendelse nærmer seg som inntrer ikke i freden, men i ufreden, ikke
i stillheten, men i stormen. Dens lys er som lynene på uværshimmelen. Der hvor det lever et apokalyptisk mot i sjelene, kan
den likevel på et helt annet nivå skape stillhet og fred. Den
menneskehet som tror den kan forankre seg stadig fastere på
jorden, holder i virkeligheten på å miste den faste grunn under
føttene. Uten at den selv tydelig har merket det, har den måttet dra
ut på store stormfulle skjebners opprørte hav. Da blir spørsmålet
om det alltid også er mennesker i skipet, som i likhet med Paulus
råder over den indre visshets stormdempende kraft.
Fra ‘Paulus’ av Emil Bock, Antropos, 2013
Oversatt av Terje Christensen.
Emil Bocks bok om Paulus er syvende og siste
bind i hans monumentale verk «Bidrag til
menneskehetens åndshistorie». To av bindene
er tidligere utgitt på norsk, Jesu barndom og
ungdom (1995) og De tre årene (1991).
Boken kan kjøpes i menigheten, bestilles fra
bokhandel eller direkte fra Antropos, Kr. 348,6
TRETTENDAGEN
Snøfillene faller gjennom mørket.
Forvillede fugler. Føyelige, myke fugler.
Fåfengte drømmer om usårlighet
smelter inn i meg, som søvn.
Etterklangen av julens lys,
evangelienes bankende hjerte
skinner stille
opp gjennom ryggmargen.
Muligheten av å bli et lys.
Muligheten av å bære
min egen verdighet en gang.
Dypt nede under røttene
drikker bjørnungene varm melk i søvne
og vokser for hvert åndedrag.
Fanny Parow Knill (Nesoddtangen)
MEDITASJON OVER BIBELTEKSTER
PÅ GRUNNLAG AV FRIEDRICH RITTELMEYERS BOK
«MEDITASJON»
DEL II
Paul Jan Brudal
Dersom vi i utgangspunktet nå tar med oss fra mitt tidligere bidrag
ordene: «I frihet» og «Indre hengivelse overfor den guddommelige
verden», kan vi se nærmere på Rittelmeyers helt spesielle evne til å
være veileder.
I frihet og selvstendighet oppfordres vi til å finne frem til en sinnsstemning der storheten i bibelteksten blir en indre realitet, ikke bare
7
«noe vi leser». Det å presse frem en indre hengivenhet synes ikke å
være mulig.
For ikke å havne i en fortvilelse over «ikke å få til», kan jeg bidra
med et par erfaringer: det går an å lese om og om igjen de samme
sidene der Rittelmeyer utlegger forskjellige aspekter eller sider av en
begrenset tekst, og på den måten la storheten i Kristus bli forsterket
som ide i oss. Og da er det sikkert ganske avgjørende at vi ikke sitter og tenker på hva vi skal gjøre etterpå (når vi bare er ferdig med
meditasjonen). Så hvorfor ikke ha en andaktsstund uten tidsbegrensninger?
Ut fra min erfaring kan hengivelse styrkes på bakgrunn av utfordringer i livet. I denne sammenheng passer det med et eksempel fra
en bibeltekst som handler om tilbedelse. Jeg vil sitere Rittelmeyer
som en innledning her (s. 189). Han sier: «Ja, Fader Vår er en med-
itasjonsbønn. Gjennom hele sitt vesens art fører den til å meditere
fra bare å be – og dermed til en høyere form for bønn» og den
klinger ut i tilbedelse. Og videre: «Apokalypsen taler storslått om
tilbedelsen som verdenshistoriens mål og som livet i himmelen».
Store ord kanskje, men Rittelmeyer knytter tekstene her til Andaktsholdningen og sier at andakt fører til tilbedelse. Rittelmeyer
knytter, kanskje litt overraskende, temaet tilbedelse til temaet om å
styrke sin vilje og til fortellingen om der Kristus går på vannet
(Joh.6, 16 -21). Dette er et typisk eksempel på hvordan en utlegning
kunne gi meg et helt nytt og verdifullt innhold – til forskjell fra min
ganske «flate» barndomsforståelse av at Jesus gikk på vannet. Nei,
her dreier det seg om psykologi først og fremst og ikke om magiske
kunster.
Jeg siterer fra s. 190: «Hva var det som skjedde med disiplene den
gang? Dette må vi gjennomskue dersom vår viljes øvelse skal ha
noen virkning. Folket ville gjøre Kristus til konge. Disiplene var ikke
med på det. Men de kunne ikke være i nær forbindelse med Kristus
ennå. Når han trakk seg bort og steg opp på et bjerg «han selv
alene», så er det også et bilde på at han i sitt innerste var fullstendig
ensom. Disiplene hadde løst seg ut av folkesjelen, av gruppesjelen.
Men det nye samband hadde de ennå ikke funnet.
8
I slike tider faller det frykt og ensomhetsfølelse og dyp indre uro
over sjelen. Mangen en har kanskje opplevd det når han har måttet
fri seg løs fra sin families anskuelser og har måttet søke sin vei alene.
Da likner han disiplene som føler seg kastet hit og dit av livets bølger i stormen og likevel hverken kan eller vil tilbake, men kjemper
seg frem mot en annen kyst som de ennå ikke kan se.
Det som rører seg i sjelen kan sammenfattes i et ord som igjen
omslutter et stort område av nød og ondt: svakhet.»
Dette var et langt sitat, og det fortsetter med en beskrivelse av
menneskets angst og frykt. Frykt for fremtiden, for sykdom, død og
det som er ukjent og «lurer rundt oss». Her gir Rittelmeyer en skisse
over forholdet mellom vårt høyere, ufryktsomme Jeg og vårt lavere fryktsomme Jeg.
Og nå følger (s. 192) en påpekning av hva fortellingen om å gå
på vannet egentlig handler om Kristus sier: «Det er meg, frykt ikke».
Som kjent er ordlyden i den greske teksten egentlig «Jeg er, frykt
ikke». Rittelmeyer sier her: «Vi mister all frykt når vi ser hen på
Kristus «Jeg er» som vil stige inn i vårt livs skip.»
Nå fører Rittelmeyer oss videre i sine sterke bilder. Han sier (s.
193): «Beslutningen om å la oss føre av Kristusjeget fra den høyere
verden, det er beslutningen om å gå på vannet». Og videre: «Vi ser
det som er, men vi forener oss med Kristusskikkelsen. I denne fortellingen dreier det seg ikke om en trøst for oss personlig, men om
en verdenskraft som vil meddele seg til oss.»
Og det går vel an å stoppe opp overfor det som er et virkelig under: at Kristus er i oss. Med vår hverdagsbevissthet klarer vi neppe å
erfare dette, men vi blir jo minnet om det hele tiden i Menneskevielsen. Og for å tydeliggjøre dette meditasjonsbildet ennå videre,
kan vi til slutt ta med (s. 192): «Her må det sies at vi ikke oppfatter
denne fortellingen som en ytre hendelse, men som et bilde disiplene skuet med sine åndelige sanser som åpnet seg i dem henimot
morgenen etter nattens sinnsopprør. Disiplene så en åndelig virkelighet. De så den åndelige virkelighet. De så den dype mening med
at Kristus trådte inn i menneskehetens historie. Dermed så de også
sin egen fremtidige verdensoppgave. Utadtil var det ingen ting å se
9
der ute på sjøen. Men den åndelige tildragelsen var nettopp derfor
desto mer virkelig og ikke bare et fantasibilde. Den bølgende sjø
var jo ikke bare omkring dem, men i deres egen sjel. Til denne sjelen kom det nye Jeg, kom Kristus.»
Denne teksten fikk meg til å ofre noe av min barnetro og mitt
bilde av Jesus som gikk på vannet.
Før jeg avrunder disse betraktningene, vil jeg dele med dere også
et annet kapittel fra den hellige skrift. Det er beretningen om fotvaskingen utført av Kristus før påsketildragelsene.
Etter en triviell hverdag, med all verdens gjøremål, rettet jeg
blikket innover og ønsket en fordypelse hos Rittelmeyer og fant en
enkel setning som lyser: «Den nye følelsen som er kommet inn i
verden gjennom Kristus heter kjærlighet» (s. 95). Og om dere leser
videre, møter dere den strenge læremester som refser de sider ved
kristendommen som har gjort det nødvendig å skape en ny og
forbedret kristendom. Han sier: «I mange tilfeller har den (kjær-
ligheten) blitt til sentimentalt føleri som bare gjør at ordet kjærlighet byr menneskene imot».
Jeg har selv tenkt i de baner i mange år av mitt liv og følte meg
bekreftet selv om det er ganske brutalt uttrykt av Rittelmeyer.
Slik jeg ser det, er det forbundet med et stort alvor å nærme seg
denne meditasjonen, og Rittelmeyer innleder også her med noen
ord om selve meditasjonen. Igjen henviser han til vår frihet og sier
(s. 96): «Det overlates fritt til hver enkelt hvordan han vil innrette
meditasjonen for seg. …. Leseren kan ikke spares for den anstrengelsen å gjøre dette selv. …. Men et råd kan gis: At man stiller fortellingen om fotvaskingen (Joh. 13, 1 – 35) levende frem for seg i
alle enkeltheter og opptar den i seg.»
Han sier så videre: «Allikevel skal enkelthetene bare lede hen til
den store hovedsak: den vidunderlige tjenestens ånd som åpenbarer seg i Kristus. …. I en meditasjon som fotvaskingen kan man
virkelig fornemme himmelen liksom med høyere sanser» (s. 97). Og
i teksten fremheves at en like gjerne kunne tillegg Kristus setningen:
«Jeg er kommet, ikke for å la meg tjene, men for selv å tjene.»
10
Kristus sier: «Et nytt bud gir jeg Eder: at I skal elske hverandre
likesom jeg har elsket Eder. Derpå skal alle kjenne om I er mine
disipler at I har kjærlighet til hverandre» (s. 99).
Om dere som leser dette har det som meg, føles det kanskje som
en overraskelse at nettopp dette bildet er så sentralt og derfor kan
det ta mange år før det langsomt begynner å gi en dypere mening.
Derfor hører denne teksten om fotvaskingen til noe av hemmelighetene ved å lese noen sider om igjen og om igjen, for til sist å fatte
nye dybder. Jeg tar med noen flere setninger fordi de er ladet med
mening.
Rittelmeyer vil fremheve at det er noe kongelig med dette eksemplet på kjærlighet (s. 99): «Her uttrykker Kristus: I kaller meg
mester og herre, og I gjør rett ti jeg er det. Om nu jeg, Eders herre
og mester, har vasket Eders føtter, så skal også I vaske hverandres
føtter.» Rittelmeyer sier videre: «Bare den som føler dette kongelige, dette guddommelige ved selve kjærligheten, blir fri for ethvert
hemmelig ønske om anerkjennelse og takk. … I kjærlighetens
kongelige vesen er det først vi opplever at Gud virkelig er i oss».
Rittelmeyer sier helt til slutt (s. 100): «Kan man muligens fatte hele
Kristi gjerning mot menneskeheten under bildet av fotvaskingen?»
Dere som kjenner Steiners tanker om jorden og jordkreftene, vil
gjenkjenne muligheten til en dypere sannhet her gjennom setningen
hos Rittelmeyer (s. 102): «Å helliggjøre mennesket fra grunnen av,
helt nedenfra ved tjenende handling, det er kristelig kjærlighet.»
Det er svært nærliggende å tenke at dette har med ydmykhet å
gjøre! Som også i denne setningen: «For kun med Kristus er livet
verdt å leve på jorden. Med Kristus vender vi hver dag frivillig
tilbake til jorden, hvor lite den enn ofte behager.»
Det kan passe å avrunde med den formuleringen som er gjemt
inne i Rittelmeyers tekst: «den indre forening med Kristus» (s. 103)
og det store mysteriet i at en slik forening er mulig.
11
HIMMELLEGEMENES ÅNDELIGE KRAFT
MENNESKELIGE BEHOV OG KOSMISKE SVAR
OKTOBER – MIKAEL
Da Wordsworth i en alder av 73 år så tilbake på sin ode “Intimations of Immortality and Recollections of Early Childhood“, som
han hadde skrevet i trettiårsalderen, gjorde han det på en høyst
unnskyldende måte. Han sier om “en tidligere eksistens“ at “denne
er en alt for uvirkelig forestilling å bli anbefalt å tro på, annet enn
som et element i våre instinkter om udødelighet.“ Han protesterer
mot konklusjonen om at han mente å innprente en slik tro. Men
når alt kommer til alt “skjønt ideen ikke fremgår av Åpenbaringen,
så er det ikke noe der som motsier den, og syndefallet representerer
en analogi i dens favør.“ Da han skrev oden, er det likevel tydelig
at tidligere liv langt fra var en uvirkelig forestilling hos ham. Han
kunne muligens ha begynt verset med: “Vår fødsel er bare søvn og
glemsel. . .“ fra en intens forståelse av platonismens skjønnhet. Men
det neste verset er helt klart basert på hans egen, personlige erfaring.
Earth fills her lap with pleasures of her own;
Yearnings she hath in her own natural kind,
And, even with something of a Mother’s mind,
And no unworthy aim,
The homely nurse doth all she can
To make her Foster-child, her Inmate Man,
Forget the glories he hath known,
And that imperial palace whence he came.
Men jamvel jordi oss fullnøgja vil
og sjølvmint gjer vår velferd henne vel
og kann med noko av ei moders sjel
som sògmor byd seg til,
so mannen, hennar fosterson
som ho tek vare på
må gløyma heile fagerdomen ut,
og det himmelslottet som han kom ifrå.
Gjendiktet av Hans Hylen, 1946
12
Da Wordsworth skrev oden, kunne han fortsatt føle intenst hvordan de to slags opplevelser, den himmelske herlighet og de jordiske
ønsker som utfoldet seg, begge hadde glødet i ham i hans ungdom.
Han følte også hvordan glemselen hadde begynt å vokse i ham,
ikke gjennom en voldsom konflikt, men under innflytelse av impulser som i seg selv syntes milde og ømme. Senere blir kreftene
som invaderer sjelen hardere:
. . . listlessness or mad endeavour . . .
Or all that is at enmity with joy.
. . . likegyldighet eller gal streben . . .
Eller alt som er fiende av glede.
Ikke noe kunne få Wordsworth til å tro at han ikke hadde sett
den himmelske herlighet i sin barndom og ungdom. Men resignasjonen ved tapet, slik det allerede er uttrykt i oden, kom mer og mer
til å prege hans livserfaring og gjennomtrenge hans tanker om
verden.
Glemselen om det “kongelige palass“ blir uttrykt i evangeliene på
mange måter. Særlig livaktig skildres det i lignelsen om kongssønnens bryllup (det store gjestebudet) (Matteus 22, 1-14 og Lukas 14,
16-24). De som først blir invitert må virkelig ha kjent kongen, men
de er besatt av den materielle verdens beskjeftigelser, slik at de ignorerer hans invitasjon til bryllupet. “Men de brydde seg ikke om
det og gikk sin vei, en til sin åker og en til sin forret-ning. De andre
la hånd på tjenerne, mishandlet dem og slo dem i hjel.“ (Matteus)
“Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa:
“Jeg har kjøpt et jordstykke og må ut og se på det. Vær så vennlig
å ha meg unnskyldt.“ En annen sa: “Jeg har kjøpt fem par okser og
skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt. “Og en
tredje sa: “Jeg har nettopp giftet meg, så jeg kan ikke komme.»»
(Lukas)
Det fostermoren (sògmor, jorden) har gitt, kan bli gjenstand for
en slik fengslende hengivenhet at de inviterte gjestene ikke bare blir
uhøflige og sårer, men også morderiske. Hvordan er det mulig at
naturens gaver skulle ha en slik virkning – eller til og med “oppgave“, som når alt kommer til alt på en måte har med naturen å
13
gjøre?
Dette er gåten til den dragen som Mikael er i konflikt med. Det er
ikke i naturen selv, men effekten av naturen i oss selv, at dragen
finner de emnene som den kan lage sin kropp av. Når vi mottar
gleden uten tilstrekkelig våkenhet og alle de andre påvirkningene
som kan komme til oss fra den ytre verden, så dannes det i oss et
grunnlag for visse fundamentale stemninger som forsøker å overta
hele sjelen: frykt, sinne og det Wordsworth kaller “likegyldighet“ –
som også rett og slett kan kalles latskap. Dette er dragens organer.
Vi både kan og vi dekker dem til i vår vanlige oppførsel, og skjuler
dem så godt som mulig både for andre og for oss selv. Men når
noe griper inn i vår tilvante bekvemmelighet – eller det kommer et
kall fra åndelig aktivitet til en reise til bryllupsfesten – er dragen
rustet til kamp for å forsvare sine rettigheter.
Hvordan kan et åndelig vesen som vi ikke kan se, lykkes i en
kamp som det må utkjempe i vår bevissthet? Det er den store gåten
i vår tid. Vi finner det klart uttrykt i en bok som Dr. Zhivago, der
den sentrale personen ser seg selv som St. Georg som har som oppgave å redde en jomfru fra dragens grep, men som blir delvis
lammet i forsøket. St. Georg er et slags speilbilde av erkeengelen
Mikael innen betingelsene for menneskelig liv på Jorden. Og svært
mange mennesker i dag bærer i seg en slags antydning av en oppgave i Mikaels tjeneste, skjønt de aldri forbinder den med hans
navn, eller kommer i nærheten av å nærme seg et bilde av ham.
Ikke desto mindre er de på det rene med at den ekte menneskenatur på en eller annen måte må søkes etter og på en eller annen
måte bli beskyttet.
Det er mulig å ha i tankene en stor mengde informasjon om
naturen og om historien – og likevel ikke ha noe i det hele tatt av
det som virkelig kaster lys over selve menneskenaturen. Det er en
av de mest uutgrunnelige og karakteristiske erfaringer i vår tid å bli
tynget av bevisstheten om et stort tomrom, en tomhet hvorfra måten å tenke på brukes i studiet av både naturen og historien. Der
ideen om mennesket skulle være i fokus på alle forskjellige områder
som studeres, er det ingenting. Her ligger muligheten til et valg. Det
er mulig å akseptere at vi i vår tenkning kan miste hele menneske14
heten og derved oppnå en slags frihet. Eller vi kan velge å fortsette
å lete inntil vi finner måter å tenke på der et virkelig åndelig bilde
blir levende – og at vi ved det blir ledet mot Mikael-ånden.
Det samme kan sies på en tilsynelatende enklere måte: Vi kan
velge om vår tenkning skal bli gjennomtrengt av samvittighet. For
samvittighet i tenkning krever ikke bare nøyaktighet og uselviskhet,
men også følsom ansvarlighet overfor tingen eller vesenet det tenkes på. Et samvittighetsfullt studium av mennesket vil nødvendigvis
nå opp til de usynlige deler av dets vesen.
Som det ble antydet i forrige kapittel, og som vil være kjent for
dem som studerer Rudolf Steiner, kan vi se på mennesket av i dag
som bestående av fire forskjellige vesensnivåer. Det har et fysisk
vesen som kan veies og måles. I mennesket finnes også et system av
innbyrdes beslektede livskrefter (eteriske krefter) som kontinuerlig
bekjemper og overvinner tyngden av den fysiske kroppen. (En god
beskrivelse av hvordan man kan tilnærme seg disse, er gitt i Dr.
Ernst Lehrs bok, Man or Matter, London 1958.) Hvis mennesket
eksisterte kun på disse to nivåene, ville det fremstå som en plante.
Men mennesket har også krefter som virker i det, og som tenner
bevissthet, følelser og bevegelse. Det er det såkalte astrallegemet.
Slik det fysiske legemet må mestres av formende krefter, det eteriske legemet, slik må astrallegemet mestres av individualiteten eller
jeget.
Robert Frost har i sitt dikt West Running Brook beskrevet sitt inntrykk av at menneskelivet er som bekker som renner mot tidevannet eller strømmen som omgir dem, og som de må gjennom-trenge.
Mennesket er en rekke av seire der mer fintfølende krefter vinner
over de mer primitive og åpenbare.
Mikael søker å tenne i oss bevisstheten om våre medmenneskers
oversanselige vesen. Der vi ser og føler mennesker rundt oss som
om de bare var fysiske legemer holdt oppe av den fysiske verden,
bygger vi opp en barriere mot innflytelsen fra Mikael. Der vi føler
noe av den usynlige strukturen i et annet menneske, styrker vi også
den delen i oss selv som tilhører den åndelige verden.
I fortellingen om bryllupet, slik den fremstår hos Matteus, er det
ikke bare en dom over dem som avslo invitasjonen, men også over
15
dem som faktisk deltar – mannen som ikke har iført seg bryllupsklær. I sitt vidunderlige dikt om denne lignelsen, har Charles Williams beskrevet bryllupsfesten som et fancy kostymeball der alle må
opptre i klær som er gitt dem av andre – og en mann insisterer på å
ignorere denne forutsetningen og møter opp i sitt fineste kveldsantrekk. Det er gjennom våre relasjoner til andre at vi kan bli kledd i
bryllupsklær: Gjennom erkjennelsen av de åndelige krefter som
arbeider i hver av oss, kan vi finne ånden i oss selv.
Mikael selv kommer til syne i hjertet i en kappe vevet for ham av
universets åndelige lys. Og han utfordrer menneskene til å våkne til
hverandres menneskelighet. Han er en ånd som sier lite og som gir
menneskene den fulle mulighet til å tale med deres egne åndelige
røster. (Det er karakteristisk at mannen som ikke har iført seg
bryllupsklær, er “målløs“ når han får spørsmålet fra verten.) Men
Mikael vurderer verdien av det menneskene taler om i ånden. Derfor er han ofte avbildet med en vekt i hånden – slik dommen over
de døde i Egypt er fremstilt som sjelens veiing mot fjæren av sannhet. Således er hans fremtreden høyst alvorlig. Høytidelig og oppmerksomt vokter han utviklingen av tanke og handling i mennesket
som gjør det verdig til den store skaperprosessen som mennesket
springer ut fra.
I det viktige kapitlet i Johannes’ åpenbaring der Mikael beskrives, vises han som den som beskytter kvinnen kledt i Solen med en
krans av tolv stjerner rundt hodet og Månen under sine føtter.
Kvinnen trues av dragen som vil fortære menneskebarnet som hun
snart skal føde. Mikael kaster dragen ned for at menneskebarnet
skal kunne vokse uskadet til full styrke.
Han er således beskytteren av den sanne mor av menneskeånden.
Det er om hennes jordiske søster Wordsworth snakker: “Fostermoren“ som tar seg av den jordiske spebarnstiden. Eventyrene beskriver
henne noen ganger i et strengere bilde som stemoren.
Men å finne den sanne himmelske mor, har også den effekten at
vår visjon av Jord-moren blir renset, slik at det ikke lenger vil være
noen næring for dragen. Når vi i stein, planter og dyr kan se Guds
signatur, da vil vi vite at skapningene er undersåtter til dronningen,
Natura, en himmelsk datter, som i likhet med Persefone må opp16
holde seg en tid i mørkets rike.
Slik kan Jorden og himmelen i oktober bli et bilde som inneholder et umåtelig stort løfte for menneskeånden i fremtiden. Kornåkrene blir akset i Natura, jomfruens hånd. Og på himmelen omgir
Solen stjernebildet Jomfruen, åndens himmelske mor, beskyttet av
Mikael som i sin hånd bærer Libra, den himmelske sannhets vekt.
Umiddelbart etter solnedgang er Libra det første stjernebildet som i
sin helhet kan skinne over horisonten i vest. Mikael leder oss inn i
vinterens mørke slik at det ikke blir en åndelig mørketid for oss,
men en modning av våre indre krefter. Ved deres hjelp kan vi uten
snev av hovmod bevare innflytelsen av det himmelske under de
jordiske forhold.
OKTOBER – DE HIMMELSKE HIERARKIER
For syv hundre år siden, en forholdsvis kort tid i menneskenes historie, følte kvinner og menn seg trygge som del av et stort fellesskap
av ånder som var kallet til tjeneste for Gud, og der de forskjellige
trinn i hierarkiene kunne navngis og beskrives. Denne bevisstheten
er beskrevet på en vidunderlig måte av Dorothy Sayers:
“Idet mennesket i middelalderen sto på overflaten av Jorden som
var i sentrum og stirret opp mot den ærefryktinngytende uendeligheten ved Hvem, og i Hvem og for Hvem alle ting eksisterte, skuet
dets åndelige øye, gjenspeilt av de himmelske sfærers nifoldige
konsentriske sirkler, rangsklasse over rangsklasse av himmelske
intelligenser, menneskets absolutte overordnete.“
For mange synes det i dag absurd å nummerere rangordningen av
de åndelige vesener, selv om det er akseptert at slike vesener eksisterer. Og en grunn til dette er at tall er blitt noe så ytre for oss at vi
finner det vanskelig å tro på en gudgitt numerisk orden av ting eller
vesener. Hva enn filosofene måtte si, så er vi tilbøyelig til å anta at
anvendelsen av matematikken i verden er et menneskelig anliggende, slik som måling og veiing i meter og gram er det. Og likevel er
evangeliene fulle av hva vi kan kalle lykksalighet om tall, følelsen
av at lykksalighet springer ut fra en harmonisk orden gitt av Gud,
og som kan virke i menneskenes sosiale liv likeså vel som i rosens
fem kronblader. De tolv disiplene er nødvendigvis tolv, menighet17
ene, som det sendes brev til i begynnelsen av Apokalypsen, er nødvendigvis syv, og de levende skapninger rundt tronen er nødvendigvis fire. Tall kan føles med hjertet så vel som de kan telles med
hodet.
De nifoldige hierarkiene er imidlertid ikke nevnt eksplisitt i Det
nye testamente. At det ble tatt for gitt, skyldes et dokument som i
mange århundrer var rangert bare litt under Det nye testamente.
De himmelske hierarkier ble tillitsfullt sitert fra omtrent midten av
det syvende til det femtende århundre og er tillagt apostelen
Paulus’ elev fra Aten, Dionysos Areopagos. Skriftet var godt kjent
og elsket av John Scotus Erigena, Thomas Aquinas og Dante. Det
mistet sin autoritet først etter at Erasmus hadde popularisert argumentene til Lorentius Valla når det gjaldt autentisiteten av Dionysos’ skrifter.
I dag synes det sannsynlig at bøkene og brevene som er tillagt
Dionysos, ble skrevet en gang ved begynnelsen av det sjette århundre. Men det medfører på ingen måte at de er verdiløse. De har
sin egen autoritet, og det kan meget vel ligge en esoterisk tradisjon
som går tilbake til Paulus til grunn for dem.
I England fant skriftene til slutt en hengiven elev i John Colet,
rådgiver og venn av Thomas More. Det sies at Colet selv ble
overbevist av Grocyn om at skriftene ikke var skrevet i det første
århundre, men uten at hans syn på deres betydning ble svekket.
Han skrev en vidunderlig kommentar til De himmelske hierarkier
der det strømmet inn mye av hans egen, dype innsikt. Hele hans liv
var fremdeles formet av en sans for kameratskap med den nifoldige
rangordningen av den himmelske skare, fra engler til serafer.
I vår tid har Rudolf Steiner bekreftet og uendelig beriket bildet
som ble gitt av Dionysos Areopagos. Noen ganger har han gitt et
nytt navn til den ene eller den andre av åndenes rang, men svært
ofte bruker han greske ord som han har tatt fra Dionysos. Mange
av ordene ble allerede brukt i Paulus’ epistler. Men for Rudolf
Steiner var eksistensen og aktiviteten til disse vesenene gjenstand
for umiddelbar erfaring, likeså innlysende og objektiv som noe
annet i den fysiske verden.
Dionysos begynner med det første og mektigste hierarki som hele
tiden er nærmest Gud. De tre gradene innen dette hierarkiet er serafer, kjeruber og troner. De er “nær Den Aller Helligste, uten an18
tydning til at de vender seg bort“. Han sier at navnet til serafene
betyr antenning eller brenning og kjerubenes navn betyr “strøm av
visdom“. Tronene “bærer Gud“ i sin urokkelighet. Colet sier at
kjeruber “kan kalles kjærlig visdom“ idet de første, serafene, kan
kalles “visdomsfylt kjærlighet“. I tronene dveler Guds “faste og
stabile besluttsomhet og formålets uforanderlighet“. Og for å
oppsummere dette hierarkiets virke for mennesket, idet han begynner med tronene, sier han: “Kraften renser, ren sannhet gjør
fullendt, fullendt kjærlighet gjør perfekt.“
Om det første hierarki bruker Rudolf Steiner generelt de samme
navnene som Dionysos, men enkelte ganger taler han om serafene
som “kjærlighetens ånder“, om kjerubene som “harmoniens ånder“
og tronene som “viljens ånder“.
Det er fundamentalt i hans bilde av universet at det er de sterkeste og mest modne blant de åndelige vesener som er i stand til å
arbeide dypest inn i den fysiske verden. Selve eksistensen av den
fysiske verden skyldes nettopp virket til det første hierarki. Men
mens den fysiske verden for oss fremstår moralsk nøytral, og også
på andre måter overfladisk, er åndene i det første hierarki opptatt
av den underliggende realitet som for dem overalt har en moralsk
betydning. Ved sin aktivitet er moral og det materielle hele tiden
beslektet. Mens de på den ene side manifesterer seg ved den fysiske
bevegelsen av hele solsystemet, så taler de også til den enkelte
menneskesjel gjennom samvittighetens kraft. Mennesket begår
respektløse dumheter ved sin frigjøring av atomenergi i denne ærverdige sfære, fordi sammensmeltning og oppløsning av stoff er
deres nærmeste anliggende.
Rudolf Steiner sier at vi kan oppnå et inntrykk av kjerubenes virkning på den klarsynte, hvis vi ser for oss et vist menneske, som i
høy alder som følge av dets akkumulerte visdom, kan snakke på en
måte som gjør et dypt inntrykk. Og virkningen fra serafene kan
sammenlignes med en erfaren person som har innflytelse bare i
kraft av personens nærvær, uten at vedkommende behøver å si
noe.
Det andre hierarki kalles på gresk av Dionysos kyriotetes, dynamis
og exusiai, og som på latin oversettes til dominationes, virtutes og
potestates. Disse navnene kan alle bety en slags menneskelig autoritet, og kvalitetene skulle være uløselig forbundet med deres bruk.
19
Mennesket skulle for eksempel selv være fritt og gi frihet til dets
undersåtter. Dionysos sier at en tilsvarende kvalitet finnes hos
kyriotetes. Mennesket skulle være modig, og elementet mot er
karakteristisk for dynamis. Mennesket skulle avstedkomme “vakker
og god orden“, slik vi ser det i exusiais virke.
Colet var opptatt av at disse navnene, ettersom de er knyttet til
menneskelig makt og autoritet, ikke skulle henlede tanken på et for
stolt og hovmodig bilde – slik de engelske ordene dominions
(herredømmer), mights (makter) og powers (myndigheter) kan
gjøre. Han pekte på at Kristus viste sitt herredømme gjennom fri og
ydmyk lydighet og sitt mot ved at han led “svakhet inntil døden“.
Og kraften til exusiai vises ikke i noe tyranni, men ved å “sammenkalle alle ting til majestetisk yteevne av kraft, rikdom og fruktbarhet
i Gud“.
På det andre hierarki bruker Rudolf Steiner ofte navn som ligger
betydelig nærmere oss: Visdommens ånder, bevegelsens ånder og
formens ånder. Han beskriver de levende krefter som arbeider i
uendelige variasjoner gjennom alle naturrikene, som om de springer ut fra disse vesenene og blir ledet av dem. Visdommens ånder,
kyriotetes, er de som er nærmest det første hierarki. De overbringer
og oversetter tingenes innerste betydning, som gjennom bevegelsens ånder blir motiver for evolusjonen og som blir legemliggjort
med en viss fullendelse. De får sin endelige karakter av formens
ånder. I alt det vi ser på Jorden som virkning av Solen på vekst og
forming av levende organismer, har vi bevis på hierarkienes virke.
Hvis vi kunne se naturen med øyne som ikke var formørket av
syndefallet, ville vi kunne se en mektig sammenfletning av deres
innflytelse, som strekker seg fra det minste blad eller skudd på en
plante til prosessene som gjennom årtusenene endrer mønstrene til
hav og kontinenter.
Vi har tidligere gjort et forsøk på å forstå det tredje hierarki, vesenene som er nærmest oss: Archai, erkeenglene og englene. I likhet
med vesenene i det andre hierarki, har archai et navn som minner
om menneskelig autoritet. Det kan bli gitt til prinser likeså vel som
til grunnleggere. De er åndene som inaugurerer hele sivilisasjoner.
Erkeenglene er inspiratorer for nasjoner. “…fordi Den Høyeste
satte grenser for antall nasjoner i overensstemmelse med antallet av
Guds engler.“ Nærmest mennesket kommer englene, om hvem
20
Colet sier: “Hvert menneske har sin egen engel som sin vokter og
beskytter, og også som sin faste overvåker og den som tilskynder
det som er godt. Ellers ville svake mennesker hverken være i stand
til å holde fast ved det gode eller å motsette seg det onde.“
* * *
Dorothy Sayers beskriver hvordan mennesket i middelalderen så
for seg de ni trinnene i hierarkiene som “et bilde av konsentriske
sirkler av de himmelske sfærer“, himmelske kuleflater. Dette var
planetenes sfærer slik de lenge hadde vært oppfattet. De begynte
med Månens sfære, som var begrenset av Månens omløpsbane, og
utvidet seg så til sfærene til Merkur, Venus, Solen, Mars, Jupiter og
Saturn. For hver sfære var den synlige planeten eller himmellegemet tenkt å markere grensen for sin sfære idet den sirklet omkring
Jorden. Overgangen til det heliosentriske bilde av solsystemet gjorde det vanskelig, for å si det mildt, å tenke på denne måten. Vi må
være klar over at intet bilde av solsystemet, som vi kan danne oss i
våre tanker, er absolutt. Alt i universet beveger seg, selvfølgelig også Solen.
Er det en realitet bak forestillingen om planetære sfærer? Rudolf
Steiner snakket ofte om en slik realitet. Akkurat slik han betraktet
menneskets fysiske kropp som bare en del av dets hele vesen,
snakket han om de synlige planetene som noe som ble fortettet i
periferien av den planetære sfære. Når mennesket handler fysisk, er
dets gjerninger en grundig avsløring av dets sjel og ånd. På samme
måte er en planets posisjon en avsløring av hva som foregår i dens
sfære. Men det står ikke bare én stor og fornem intelligens bak hver
planet. I hver sfære virker det en mengde ånder.
Det kristne middelaldermenneske tok likevel ikke feil da det tenkte at hver sfære manifesterte karakteren til et bestemt hierarki. Når
vi tenker på et forhold mellom den synlige verden og aktiviteten til
de åndelige vesener, må vi tenke på en mye mer bevegelig måte,
enn når vi betrakter fysiske gjenstander. Et bord er enten i et spesielt rom, eller er det ikke. Men mennesket selv er ikke begrenset til
noen få kubikkfot av rommet. Det er naturlig å tenke seg at det er
begrenset av huden, men stemmen for eksempel, er like mye en del
av mennesket. I søvnen strekker vi oss langt utenfor et bestemt
fysisk sted. I enda større grad gjør englene det. Og dersom vi var i
21
stand til å stige opp gjennom hierarkiene, ville vi bli konfrontert
med stadig mer majestetisk allmakt.
Og likevel er Månens sfære særlig området for englenes erfaring
og aktivitet. Vi må imidlertid ikke tenke på dem som skyggeaktige
eller spøkelseslignende vesener. De har sitt virke blant mange
skyggeaktige og til og med demoniske vesener, men er selv av
sollignende edelhet og styrke. Det er blitt deres kosmiske skjebne å
vite mye om konsekvensene av smerte og svakhet, men de lytter til
de modige stemmene fra vesenene over dem.
Erkeenglene er aktive i Merkurs sfære. Her er det spesielt vanskelig for oss å se det fysiske og det åndelige i sammenheng. Slik det
er beskrevet, er Merkur nærmere Solen enn det Venus er. De gamle
astronomene måtte streve med å forstå bevegelsene til de indre
planetene da de forsøkte å tolke dem som sirkulære, og det var
ikke klart for dem hvilken av disse to planetene som var nærmest
Jorden. Venus kan fysisk sett være enten nærmere eller fjernere fra
Jorden enn Merkur. Men på den indre erfarings vei kunne mysterieskolenes elever nå ut til Merkur-sfæren, for så å gå videre til Venussfæren som gjennom det brakte større prøvelser for sjelen.
Det erkeenglene bringer, nemlig en ekte og uselvisk forbindelse til
større samfunn – for eksempel til nasjonalitet som noe som bidrar
med spesielle gaver til verden som et hele – det er en kilde til heling
av mennesket, mens en fanatisk nasjonalisme er en forferdelig sykdom. Erkeenglene virker også på helsen til den menneskelige organisme som et hele, spesielt i pusterytmen og hjerteslagene. De gir
entusiasme til vår tale gjennom sin selvfordypelse i Kristi gjerning.
Bakenfor, i Venus’ sfære, virker archai for å gjøre hver etterfølgende sivilisasjon til en scene for menneskets nødvendige erfaring,
for utviklingen av dets individualitet. Deres hjelp kan bli mottatt av
de mennesker der kjærligheten har vokst seg sterk nok til å omslutte
fortid, nåtid og fremtid, og som har viet seg til et område av menneskelige bestrebelser, der de ved dette ofrer mye i sine personlige
liv. Formens ånder, eller exusiai, er krefter fra Solens sfære. Deres
skapelsesvirke er beskrevet i begynnelsen av Genesis. Her bærer de
på hebraisk navnet elohim (dette ordet er et flertallsord, men forstås naturligvis generelt i entall). Alt som virker fra Solen er virkelig
opprettholdt av en mengde vesener, ikke bare formens ånder. Disse
støttes i sitt arbeid av hierarkiene over dem, bevegelsens ånder og
22
visdommens ånder. Men formens ånder har også sine spesielle
domener av innflytelse, nemlig sfærene til Mars og Jupiter.
Enda mektigere ånder som hører til det første hierarki, er de som
har å gjøre med Saturns sfære. Det er tronene, viljens ånder. Om
dem bruker Colet de gåtefulle ordene “kraft renser“. Vi kan forstå
den gamle sammenhengen mellom Saturn og døden fra dette synspunkt. Døden er virkelig en rensing av verden. Saturn holder på de
største mysteriene når vi trer inn i verden og når vi forlater den.
Man kunne forvente at denne beskrivelsen ville fortsette direkte
til sfærene til Uranus, Neptun og Pluto. Men det må ikke tas for gitt
at det ville være riktig å gjøre det. Hverken i den fysiske eller i den
åndelige verden kan rekkefølger alltid utføres i en rett linje. Bare
meget sjelden uttalte Rudolf Steiner seg om Uranus og Neptun, og
da generelt om at de burde betraktes som forskjellige fra de øvrige
planetene når det gjaldt deres betydning. Ut fra hensikten med
denne boken vil det på annen måte bli forsøkt å beskrive aktiviteten til kjeruber og serafer i begreper fra det synlige univers.
Hva har vært meningen gjennom hele denne boken med Dyrekretsens stjernebilder? Det er ikke stjernene selv, men påvirkninger
som strømmer inn i solsystemet fra tolv retninger fra det kosmiske
rom. Dette er påvirkninger fra de største åndene i hierarkiene. Ethvert forsøk på å beskrive slike påvirkninger kan naturligvis bare bli
haltende og ufullstendig. Vi burde forvente oss en allsidighet som er
enda mye større enn allsidigheten i menneskets karakteregenskaper.
Gjennom tanker som disse, begynner hele universet å bli levende
for oss. Og stjerneverdenen som et hele blir da sett på som god.
Ikke fra noen retning i rommet, ikke fra noen sirklende planet og
ikke fra noen konstellasjon mellom dem bringes det i seg selv noe
ondt til mennesket. Og likevel kan kunnskap om hierarkiene gi en
annen tilgang til problemet med det ondes nærvær i verden. Noen
av de store navnene som Dionysos Areopagos nevner, er brukt av
Paulus når han taler om motstandsmakter som forsøker å hindre
mennesket i å motta Kristus. Verdensgrunnen har gjort det mulig
for menneskene å misbruke de beste gaver de har mottatt. Og på
samme måte har den gjort det mulig for åndene i hierarkiene å
vende sine store og urgamle krefter mot seg. Verden kan virkelig
ikke bli forstått uten erkjennelse av det Paulus kaller “det ondes
åndelige makter i himmelrommet“. Slik mangfoldigheten i naturen
23
indikerer en vidunderlig mangfoldighet av skapende kunstnere i
ånden, enkelte med mer eller mindre erfaring i sin oppgave – slik
vitner de forskjellige grader av skygge og ondskap om innflytelsen
fra vesener som i større eller mindre grad har vendt seg bort fra
urviljen som skapte dem.
* * *
Siden reformasjonen har det vært mange som trodde at det å
snakke om hierarkiene er å oppstille alle slags vilkårlige barrierer
mellom mennesket og Gud. Men vi skulle spørre: “Hva er sannheten?“ De århundrene som har satt hierarkiene ut av betraktning,
har mer og mer kommet til også å sette Gud ut av betraktning. Og
det er en nødvendighet i dette. For å danne seg et bilde av at den
usynlige verden består av menneskesjeler på den ene side og den
guddommelige enhet på den andre, fører til slutt til umuligheter. Vi
kan stille det enkle spørsmålet: “Hvorfor skulle skaperånden ha
bragt til eksistens bare vesener som er så umålelig mindre enn den
selv?“ Men hvis sannheten er at menneskets åndelige blikk kan bli
ledet i trinn, idet det først hviler på vesener som er langt klokere,
mer elskelige og mektigere enn mennesker, og likevel er tjenere til
Guds tjenere, inntil blikket når Guds nærmeste naboer, de første
frukter av skapelsen, de mest verdige ledsagere – da har vi et perspektiv som forhindrer oss i å binde det uendelige til våre trangsynte meninger og anliggender og likevel forener oss med ham. For
vi kan føle englene som Gudsvesenets organer, som de hjelpende
hender til en venn. De tre store hierarkier kan virkelig, hver på sin
måte, ses på som organene til Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.
Serafene, kjerubene og tronene varmer, renser og opprettholder
universet i Faderens, Verdensgrunnens, tjeneste. Kyriotetes, dynamis og exusiai ordner verdens liv som budbringere for Kristus, den
evig skapende Sønn. Og archai, erkeenglene og englene leder
menneskesjeler inn i lyset fra Den hellige ånd.
Oversatt av Hans Jacob Brinchmann
Fortsettes
24
MENNESKET I SIN INNERSTE SJEL
Friedrich Rittelmeyer
Andres erfaringer kan lette våre egne erfaringer, men ikke erstatte
dem. Den som har gått foran oss, kan fortelle oss at det i den retningen går en vei og hvor den går. Men det fratar oss ikke fra plikten til selv å passe på veien og forandre den efter våre omstendigheter.
OM DET INDRE LIVS PRAKSIS
Store tanker finnes i verden i rikt monn. Spørsmålet er: Hvordan
kan vi bringe de store tanker til å virke like inn i livets minste
detaljer? Det store spørsmålet som rettes til menneskene blir da:
Hvordan bringer vi de herlige sannheter som menneskeheten har
for hånden, til råderett for oss mennesker i alle forhold?
Det store spørsmålet til hvert enkelt menneske blir: Hvordan omgjør jeg det største jeg har opplevet til hverdagskraft og til makt
over det minste?
Vår tid vet og kan meget. Men vi er fortsatt barnslige, ja, barbariske, når det gjelder stille arbeide på eget sinn, bevisst erobring
av den dype inderlighet og evnen til å la dét virkelig virke på og i
egen sjel som i sannhet er stort og guddommelig i verden!
Det forventes i dag at man skal ha lest flest mulig bøker, at man
skal ha utrettet størst mulig eget arbeide, mens ens eget indre liv,
enkelt sagt: sjelen, ofte er i en tilstand av den største forsømmelse
og likegyldighet, om ikke forvirring. Helt unødig ser vi tilbake til
tidlige tider, som kanskje på mange måter står tilbake for vår tid,
men som i hovedsak ofte lå lenger foran oss enn vi vet og vil
innrømme.
Én beslutning vil jeg derfor vekke, en beslutning som kanskje er
lettest å gjennomføre og som gir rikest belønning av alle beslutninger, ja, som kan forvandle og velsigne hele livet.
Hva er dette for en beslutning? Den hver dag å være helt alene
med min Gud i en halv time; uten å la meg bli forstyrret og helt
25
konsekvent vil jeg holde fast ved dette, hva som enn kommer og
hvordan det går, vil jeg hver dag gå inn i stillheten og være alene
med Gud!
En gang så jeg i flere bokhandler utstilt en bok hvor det stod med
store bokstaver utenpå "Femten minutters daglig arbeide for
helsen". Forfatteren trodde at alle ville adlyde hans budskap når de
ble lovet en så stor vinning med så liten innsats. Faktisk lystret en
god del. Hvem har like lang tid til sjelen? Hele omfanget av
menneskehetens umodenhet og umyndighet viser seg i det antall
mennesker som viser like liten interesse for sin sjel som de viser stor
omtanke for sin kroppslige sunnhet.
Det hører til det aller viktigste at man motarbeider å bli helt oppslukt av livet, at man ikke jager fra den ene plikt til den andre og
tror at dette er pliktoppfyllelse - det er det ikke. Til våre plikter
hører fremfor alt den å gjøre vårt indre vesen så strålende og rikt
som overhodet mulig, for derigjennom virkelig å kunne tilføre
menneskene noe.
For å si det rent praktisk: Man bruker et kvarters tid på å ta innover
seg for eksempel den første bønnen i Fadervår: "Helliget vorde ditt
navn!" Vi tar med hele vårt vesen til oss denne bønnens vesen,
Kristi vesen, inn i vårt eget vesen, som om bønnen i denne stund
oppstod i og fullstendig fylte vår sjel; som om hele vår sjel ble til
denne bønns flamme!
Det viktigste her er såvisst ikke langsomt og andektig å fullføre en
bønn, heller ikke samvittighetsfullt å overholde en bestemt bønnetid, men virkelig å komme i berøring med den levende Gud, slik at
Guds velsignelse derefter kan ligge som frisk dugg over våre indre
marker.
Oversatt av Truls Johannessen.
Fra Friedrich Rittelmeyer: Mennesker med hverandre,
mennesker for hverandre.
(Fortsettes)
26
MENNESKET OG STJERNENE
HØSTEN 2013
Hazel Straker (England)
Jeg skrev i fjor om hvordan Saturn 1. juledag 2012 beveget seg fra
Jomfruens område, der den hadde vært de siste tre årene, inn i
Vektens område. Som følge av planetens retrograde bevegelse fra
begynnelsen av februar, beveget den seg tilbake til Jomfruens
område midt i april. Det var som om den var nødt til å sluttføre sin
samtale med Jomfruens åndelige vesener før den igjen vendte
tilbake til Vekten. Fra 22. september beveget Saturn seg igjen foran
Vekten, idet vi gikk inn i tiden for Mikkelsmess. Jeg har ikke vært i
stand til å danne meg en klar oppfatning av hva den ønsker at vi
skal gjøre sammen med Vektens åndelige vesener. Det synes
imidlertid klart at det blir stadig mer presserende at vi lærer å ta
økende del i evolusjonsprosessen.
Den 20. september 2013 var det 100 år siden grunnstenen til det
første Goetheanum ble lagt ned. I dokumentet som nå ligger begravd under det annet Goetheanum står ordene: “Da Merkur som
aftenstjerne sto i Vekten…. .“ Dette dokumentet inneholder motbildet til Fadervår, skrevet omvendt¸ for å gi uttrykk for den forferdelige situasjonen som menneskeheten befinner seg i som følge
av Ahrimans makt. Har vi ikke behov for å styrke vår vilje for å
kunne søke hjelp fra Mikael som vil hjelpe oss til å arbeide med
Kristus-impulsen?
Jupiter er i ferd med å nærme seg tvillingstjernene Castor og
Pollux. Den synes å antyde at vi lever med imaginasjonen av
skulpturen som Rudolf Steiner laget idet han søkte Kristi krefter for å
transformere dualitetens problem til en helbredende trefoldighet.
Oversatt av Hans Jacob Brinchmann
27
RUDOLF STEINER OCH
DET FEMTE EVANGELIET 1913 - 2013
Felix Nieriker
Rudolf Steiner talade 1913 om ”det femte evangeliet”. Vilka var
motiven och vad döljer sig bakom denna hemlighetsfulla titel? Titeln
vill inte antyda en summering av kristenhetens tradition, snarare
hänvisar den till en början, en ny sorts vändning inom mänsklighetens spirituella liv. I en ny tid kan i djupet gjorda och i det omedvetna levande erfarenheter bli tillgängliga för dagsmedvetandet på ett
sätt som tidigare inte var möjligt.
Felix Nieriker ger i sitt bidrag perspektiv på detta centrala kapitel i
den antroposofiska rörelsens historia och dess innebörd för oss idag.
Tobias Ossmark
Det finns vägmärken i Rudolf Steiners liv, där någonting betydelsefullt
ska sättas ut i världen fast det både till form och innehåll ännu inte är
riktigt färdigt. En inre nödvändighet har förtur. Ett exempel är Steiners
kunskapsteori. När han i Wien som 23-åring började arbeta med
Goethes naturvetenskapliga skrifter för senare utgivning var han
omgiven av forskare och tänkare som helt gått in för en materialistisk
världssyn. En gigantisk makt var på väg att tränga sig in i var mans
tankar och känslor. Den hotade att kväva grundupplevelsen i människosjälen att hennes vara som människa är förankrat i det andliga.
Den stod även i diametral motsats till Goethes tänkande som såg
människan och världen förbunden i en högre enhet. Därför kände
Rudolf Steiner ett inre ansvar att ställa fram Goethes världssyn på ett
tankemässigt sätt och i tidens språk, som en motvikt till den gängse
materialistiska uppfattningen. Resultatet blev den korta men betydande skriften: ”Kunskapsteori enligt Goethes världsåskådning med
särskild hänsyn till Schiller” som kom ut som bok 1886. Det är en
kunskapsteori i vilken, enkelt uttryckt, den fria människan står i centrum. Människan som en tänkande och således andlig varelse, som
sätter sig i relation till den yttre världen, den oorganiska som den
organiska, som gör sig själsliga och andliga erfarenheter, som är invävd
i sociala processer och som även är konstnärligt skapande. Boken fick
28
inget större genklang förutom i några litterära kretsar i Wien men den
innehåller fröartad allt som Steiner senare skulle vidareutveckla.
Ett annat sådant vägmärke inträffar år 1910. Under det nya århundradet växte med kraft fram en befrielse från arv och tradition.
Intellektuella och konstnärliga kretsar sjöd av begeistring och ny
skaparlust. Men redan kändes hoten i luften av krafter som hade för
avsikt att kväva det nya, krafter som senare skulle föra fram stor
förödelse över Europa. In i detta spänningsförhållande började Rudolf
Steiner plötsligen tala om Kristus på ett helt nytt sätt. Han talade om
Kristi återkomst. Nu skulle den uppenbara sig i jordens livssfär, det
eteriska, synlig för allt fler människor. Kristus som en impulsgivande
kraft, en kraft som närmar sig ur framtiden och som kan erfaras av
vem som helst: ron i stormen, styrkan i utsattheten, trösten i förtvivlan, hoppet i förintelsen, friheten i bojorna, ledsagaren i ensamheten.
Och ett förnimmande av handlingars karmiska konsekvenser kan
vakna i själen. Den nya Kristusuppenbarelsen är likt en naturkraft, men
har tendens att dra sig tillbaka om inte öppenhet finns för den. Beskrivningar av kosmisk-jordisk verklighet som berör! Även nu var det
ur en andlig nödvändighet som Rudolf Steiner modigt började tala om
hans inre syn av verkligheten. En större förståelse kunde han med
säkerhet inte räkna med, i alla fall inte utanför de kretsar som kände
till antroposofin. Snarare skapade han sig nya fiender.
I den nya Kristusuppenbarelsen vilar dold också en fördjupad utvidgning av evangeliet. I ett föredrag i april 1910 i Palermo talar han
om ett andligt evangelium som han kallar det femte. Tre år senare,
hösten 1913 spirar det fram, först den 20 september i samband med att
grundstenen för Goetheanumbyggnaden läggs. Sedan kommer en
föredragsserie i Oslo i oktober som åtföljs av föredrag i Berlin, Hamburg, Stuttgart, München och Köln.
Vad är det nya med femte evangeliet? I de fyra traditionella evangelierna står faktiska händelser i Jesu biografi i förgrunden. Vi får även
inblick i hans läror, som ges delvis i form av liknelser. Vad som däremot försiggår i Kristi inre liv är hemställt åt åhörarens eller läsarens
inlevelseförmåga. Undantag finns i Johannesevangeliet t.ex. när Kristus
upplever den döende Lasarus: ”Han (Jesus) grät.”Joh.11:35, ”Han blev
rörd i sitt innersta.” Joh.11:33 och 38. Det femte evangeliet däremot är
29
hämtat ur Jesu och även ur Kristi inre liv. Vi får uppleva vad Jesus, vad
Kristus går igenom i mötet med människor, avlidna själar, änglar och
demoner, Lucifer och Ariman. Det är andliga samtal vi får ta del i som
rör vid högsta sfärer och djupaste avgrunder. Som exempel kan vi följa
en händelse, då den drygt tjugoårige Jesus skakas av mysteriernas
tragiska förfall. Inför ett tomt altare som omges av demoner kommer
hans krafter till sitt yttersta. Då hör han ord:
Amen
Det onda regerar
Vittnen om jaget som löser sig.
Av andra ådragen självhetsskuld,
Upplevd i det dagliga brödet,
I vilket ej råder himlarnas vilja,
Emedan människan lämnade ert rike
Och glömde era namn,
Ni Fäder i himlarna.
(På norsk:
Amen
Det onde hersker
vidne på jeghet som løsgjør seg
av andre pådradd egenkjærlighetsskyld
opplevet i det daglige brød
i hvilket ikke hersker himmelens vilje,
fordi mennesket adskilte seg fra eders rike
og glemte eders navne
I fedre i himlene.
Oversatt av Mimi Grieg Bing)
Vi kan blott ana vad som försiggick i Kristus när han tog till sig dessa
ord. Förvandlade strömmar de långt senare ur honom i den bön vi
kallar Fader Vår. Har denna bön fått sin världsomspännande kraft
genom förvandlingen den har gått igenom i Kristi väsen?
En annan ”höjdpunkt” i femte evangeliet är samtalen som Jesus för
med modern Maria. Ett innerligt vävande från själ till själ, samtal som
verkar likt kraftskänkande källor. Ett studium av dem kan varmt rekommenderas.
30
Med innehållet i femte evangeliet är det för första gången i mänsklighetens historia som vi med vårt dagsmedvetande och utan att vara
invigda får ta del i en Guds inre erfarenheter på jorden. De lämnar
spår hos den som tar del i dem. Antingen blir det bara för mycket och
”saken” lämnas åtsidan. Eller går läsaren in för dem och upplever att
de kan vara ämnade till att förstärka förtroendet till det egna gudomliga ursprunget. Och insikten kan växa fram att vedermödor vi
människor måste ta oss igenom kan ha en överpersonlig signatur.
Men ännu mera betydelsefullt är det faktum att det femte evangeliet
inte är ett slut. Det är en begynnelse för nya Kristusuppenbarelser. Det
är framsprunget ur ett sinnelag som Richard Wagner i komprimerad
form kallar Parsifalsvägen: ”Aus Mitleid wissend”, ”vinnande av
insiktsfullhet genom medlidande”. Rudolf Steiner gick i all tystnad
föreblidligt själv en sådan väg och satte med skildringarna av femte
evangeliet ett nytt och markant andligt vägmärke, strax innan Europas
förödelse skulle ta sin början.
Jag vill gärna sluta där femte evangeliets skildringar i Oslo börjar,
med pingsten.
Vid pingsten upplevs det att en väsensförändring sker i de människor
som tidigare var med Kristus. För ett ögonblick är alla språkgränser
och etniska skillnader upphävda, en ömsesidig förståelse breder ut sig,
fullständig tolerans blir verklighet. Och det som nu blixtartad lyser upp
i människors medvetande, är den i djupet verksamma verkligheten att
Kristus i pingsthändelsen har gjutit in sig i människans jag. Pingsten är
en fortsättning av påsken. Med Kristi död och uppståndelse, så framställer Rudolf Steiner det i femte evangeliet, föds den allrådande kosmiska kärleken på jorden. Tidigare verkade den utifrån, nu verkar och
råder den i jorden. Med pingsthändelsen stiger upplevelsen av den
rådande Kristusimpulsen för ett ögonblick in i människornas medvetande. Omedvetet verkar den i alla fall, då och för all framtid.
I och med att vårt medvetande är i städig utveckling mot större och
större klarhet – vi kommer allt djupare in i medvetenhetssjälens
tidevarv – kan vi även vidga det för den i djupet verkande Kristusimpulsen. Och den har en enande kraft på ett överpersonligt, andligt
sätt. Hör inte detta till antroposofins centrala uppgifter? Femte
evangeliets hjärtevarma och gripande ord kan härvidlag bli en
enastående inspirationskälla för vårt inre arbete.
31
Kristensamfunnet
INTERVJU MED BRITT ANDERSON
I ANLEDNING 95-ÅRS DAGEN 12.11.2013
Kirsten Thomassen
Da jeg fikk ideen til å intervjue Britt Anderson i anledning hennes
95-års dag, syntes jeg at det viktigste ville være å snakke om hva
som førte henne til presteyrket. Så satte vi oss ned i hennes stue og
snakket sammen.
KT: Du hadde jo en utdannelse og et yrke som sykepleierske. Hva førte
deg egentlig til presteyrket?
BA: Ut fra meg selv hadde jeg aldri tenkt på å bli prest. Men skjebnen ville
det annerledes.
KT: Hvordan hadde det seg at du ble sykepleierske?
BA: Jeg ville bli sykepleierske for å være selvstendig og greie meg selv. For
jeg hadde denne ideen, jeg må bli et selvstendig menneske som står på
egne ben.
Jeg ville bli distriktssykepleierske (som var en spesialistutdannelse i
Stockholm) og derfor hadde jeg på forhånd søkt en stilling i Kirunaområdet. Da ville utdannelsen bli betalt for meg. Men jeg ble syk på
grunn av overanstrengelse gjennom hardt arbeidspress, og derved ble
jeg ikke akseptert som kvalifisert til denne spesialistutdannelsen. Fordi
jeg hadde spart penger til dette formålet, bestemte jeg meg for å bruke
pengene til å reise til Goetheanum for å se «Faust I og II» av Goethe.
Den varte en hel uke. Den gang betydde det, til min mors forferdelse,
å reise med tog hele veien fra Sverige gjennom det krigsherjede Tyskland, der mennesker tigget om mat på togstasjonene. Jeg kom dit
akkurat da Marie Steiner døde og lå på Lit de Parade der.
Mens jeg oppholdt meg i Dornach, var det noen som mente at jeg som
var sykepleierske burde se Ita Wegmanklinikken i Arlesheim og de
arrangerte et møte for meg der. Jeg visste ikke engang at den fantes!
Men jeg følte meg forpliktet til å gå dit. Dr. Marianne Fichter tok imot
meg på trappen og spurte meg med en gang: «Er du sykepleiersken fra
Sverige? Kan du ikke bli her?» Jeg svarte: »Jo, det kan jeg.» Og så ble jeg
der i fem år.
32
Sykepleier Britt med kolleger i Arlesheim.
Fra venstre: Hildegard, Britt, Agneta. Foran: Christine.
KT: Hvordan opplevde du tiden på Ita Wegmanklinikken?
BA: Det var en innholdsrik og beveget tid. Der kom de store
Antroposofene som hadde kjent Rudolf Steiner og holdt foredrag. Jeg
var takknemlig for å få oppleve det. Men selve arbeidet var meget
hardt, for det var for få folk og man kunne bare tilby lommepenger
ved siden av kost og losji. For andre gang ble jeg overanstrengt og
måtte reise hjem til Sverige for å komme til krefter.
KT: Men hvordan kom du egentlig i kontakt med Kristensamfunnet?
BA: Det året jeg var hjemme fra Ita Wegmanklinikken for rekreasjon,
traff jeg noen gamle venner igjen, Henrik Stenstrøm med frue, som var
ivrige Kristensamfunnsfolk. Karl Engquist kom til Gøteborg for å holde
Menneskevielsens handling, og de tok meg med til den.
Den sommeren traff jeg en venn fra Gøteborg som spurte om jeg
ville være med å haike til Norge, til Hadeland, der det skulle være et
Kristensamfunnsstevne. Og fordi jeg ikke hadde annet å ta meg til, sa
jeg ja til det. Der traff jeg Dr. Hemleben fra Hamburg, som var lenker
for Skandinavia på den tiden. (Skandinavia lå den gangen under Nord33
Tyskland.) På stevnet var også prestene Christian Smit og Karl Engquist. Hemleben spurte meg hva jeg skulle gjøre fremover, og jeg sa
som sant var at jeg ikke visste det. Da sa Hemleben til meg: «Du skal
bli prest» og han sa han skulle melde meg på presteseminaret. Han
spurte ikke, han bestemte! Senere mottok jeg et brev fra Presteseminaret i Stuttgart om at jeg var tatt opp der. Høsten 1953 ankom
jeg Presteseminaret i Stuttgart, 35 år gammel.
KT: Kan du si litt om hvordan det gikk til?
BA: Herbert Kloose skulle også begynne på presteseminaret. Han
hadde en motorsykkel og kunne gi meg skyss. Vi kjørte hele veien fra
Gøteborg til Stuttgart. Vel fremme ringte vi på døren til seminaret og
husholdersken til Gottfried Husemann åpnet. Hun så på oss og ropte
innover i huset: «Herr Husemann! Det er kommet to gutter til Dem!»
(Jeg var jo kledd slik på grunn av motorsykkelreisen.) Vi ble tatt vel i
mot av Husemann. Vi skulle nemlig begynne 14 dager før de andre
fordi vi ble regnet som eldre!
KT: Kan du fortelle litt om hvordan du opplevde studietiden?
BA: Emil Bock var erkeoverlenker og hadde også derfor et slags overoppsyn med seminaret. Han sto alltid bak det som angikk meg og ble
som en skytsengel for meg. Det han formidlet for oss på seminaret var
alltid levende og inspirerende, det var aldri tørt og fornuftig. Jeg synes
alltid det er morsomt å lese Bock, han har poesi i sin fremstilling av
stoffet og fremkaller alltid atmosfæren fra tiden han skriver om. Gottfried Husemann var leder for seminaret og bodde på seminaret i en
leilighet sammen med sin kone Luba Husemann, som også var prest.
De fleste av oss studenter bodde også på seminaret. Ved siden av Gottfried Husemann var det mange forskjellige prester som under-viste på
seminaret. De fleste av dem var blant de første prestene som ble viet.
Ellers opplevde jeg at alt på seminaret hadde noe provisoriumssaktig
over seg. Det førte til holdningen hos oss som var der: vi var innstilt
på å ta det som det var.
KT: Så ble du presteviet søndag 17. mars 1957 sammen med seks
andre. Emil Bock holdt prestevielsen. Hvordan opplevde du dette
sakramentet, selve prestevielsen?
BA: Det var det mest fantastiske, opphøyede øyeblikk i mitt liv. Det
var som jeg ble løftet opp i en høyere sfære.
34
Britt sammen med Johannes Lauten,
som ble presteviet to år etter Britt.
KT: Hva skjedde etter prestevielsen?
BA: Jeg fikk ikke vite med en gang hvor jeg skulle utsendes. Vi ble på
seminaret, men etter en tid fikk jeg vite at jeg skulle til Wien. Også det
hadde Bock bestemt. Og det ble for meg et fantastisk første år som
prest i kulturbyen Wien.
Etter ett år i Wien, virket Britt syv år som prest i Gøteborg, før hun
kom til Oslo 9. mai 1965. Vi gratulerer Britt med 95-års dagen!
Redaksjonen
35
OMKRING KRISTENSAMFUNNETS HUS
I BERGEN
Tryggve Fett (Bergen)
Nåværende John Lunds plass med Kristensamfunnets bygning i
midten. Tidligere hadde den adresse Fosswinckels gate 9.
EN MYTE STÅR FOR FALL
Kristensamfunnets hus i Bergen, nå John Lunds plass 1, tidligere Fosswinckels gate 9, er arvet etter malerinnen Agnes Steineger, som døde
16. juni 1965. Så langt er alt greit. Det er også greit at hun da var over
102 år gammel, hadde fartet mye rundt i verden som ung, men hadde
kommet tilbake til hjembyen og bodd her i huset i "en evighet". Ja,
man mente til og med at det var faren hennes som hadde bygget huset, at hun således var vokset opp i det, og hadde hatt familietilknytningen sin hit, selv i de årene hun var utenlands.
36
Så feil kan man altså ta! Og så tilfeldig kan det være å få en misforståelse oppklart.
Foranledningen var at noen i menigheten for en tid siden fant ut, at
hun i januar i år ville ha rundet de 150 år. Kanskje det var en anledning til å få henne litt mer frem i lyset, kanskje som malerinne, kanskje
som antroposof og i alle fall som husdonator? Som tenkt så gjort. Vi
fikk faktisk til en fin liten markering 19. - 21. januar i år.
Der ble det også anledning til å gå selve husets historie litt nærmere
etter i sømmene, og bl.a. få oppklart ovennevnte misforståelse. Men
resultatet av de bygningshistoriske undersøkelser var større enn det
som var mulig å presentere under markeringen, og har kanskje dessuten en selvstendig interesse i forhold til henne, – derfor denne supplerende artikkelen.
LITT OM DET STORE BILDET
I det store bildet har Oslo – eller Christiania/Kristiania på 1800-tallet –
vært landets administrasjonsby i overskuelig fortid, mens Trondheim
har vært den tilsvarende kirkeby og til dels kunnskapsby i minst
samme tidsrom. Bergen har til alle tider først og fremst vært handelsog sjøfartsbyen, med ansiktet ut mot den store verden og ryggen til
resten av landet. Dette var grunnen til at Napoleonskrigen, med den
engelske blokaden tidlig på 1800-tallet, nok svekket Bergen mer og
lenger enn de fleste andre norske byer. Selv da vi reiste oss som egen
nasjon etter 1814, ble byen liggende "i stillstand" i flere tiår, og kom
først med i oppgangen da vi kom inn i 1840-årene. Da var Christiania i
mellomtiden gått forbi i størrelse.
Men da Bergen først kom i gang med sin vekst, skjedde tingene
raskt. Befolkningen omtrent tredoblet seg frem til år 1900, og førte til
en enorm omstrukturering av byen i en grad som vi knapt kan forestille oss. Særlig etter en sentral bybrann i 1855, ble det innført murtvang og reguleringskrav, som etter hvert omskapte de sentrale områdene fra den særpregete hvitmalte trebyen, som vi oppfatter som
typisk bergensk, til en temmelig internasjonal og karakterløs murby
etter gjennomsnittlig europeisk forbilde. Det var midt i denne smeltedigel at Agnes Steineger ble født og vokste opp.
37
EN BORGERLIG KJØPMANNSFAMILIE
Bestefaren hennes, Carl Claus Henrik Steineger innvandret 24 år
gammel fra Hamburg i 1815, og det var han som startet Steinegerfamilien i Norge. Ti år senere innvandret også en yngre bror av ham
og startet en annen gren av samme familie. Carl Claus begynte som
handelsbetjent på Bryggen, men tok raskt borgerbrev og kjøpte seg en
egen handelsstue samme sted. Han døde imidlertid tidlig, men enken
førte handelsstuen videre med stort hell, og far til Agnes overtok et
lønnsomt og veldrevet handelsfirma.
Han het Peter Stamer Steineger og ble født i 1826. I 1850 tok han
handelsborgerbrev og giftet seg med den 20 årige bergenssmåpiken,
Ingeborg Catharine Hess, og året etter kom sønnen Leonard til verden.
Han må ha vært et meget allsidig talent! Straks han var ferdig med
skolen, dro han til universitetet i Kristiania, der han først studerte
medisin, men gikk over til å studere juss før han hadde fått tatt eksamen. Jusstudiet fullførte han, ble advokat, men gikk som partner inn i
farens firma i Bergen i stedet for å starte advokatpraksis. Etter få år, i
1881, dro han imidlertid til USA, der han etter hvert opparbeidet seg et
stort ry som biologisk forsker, særlig innen arktisk zoologi. Han døde
der borte så seint som i 1943.
Etter Leonard fikk familien Steineger to sønner til, men begge disse
døde som ganske små. Så kom fire døtre med to års mellomrom:
- Først kom Marie Margrethe, født i 1857, som giftet seg i 1881 med
Johan Storm Bull (nevø av Ole Bull), og flyttet med ham samme
år – og samtidig med broren – til USA. Der fikk de sønnen Øyvind
Bull. Marie Margrethe døde bare to år etter ankomsten, i 1883.
- Så kom Ingeborg Catharine (oppkalt etter sin mor), født i 1859, gift i
1880 med Jacob Trumpy. De ble boende i Bergen, mens sønnen
Sverre emigrerte til USA. Ingeborg Catharine døde først i 1952, og
vi skal møte henne også senere i artikkelen.
- Så har vi Thora, født i 1861. Også hun emigrerte for en tid til USA,
men må ha kommet tilbake igjen, for hun døde i Bergen i 1942,
ugift og betegnet som guvernante.
- Og til slutt kom "vår" Agnes, som den siste i familien, født 21. januar
1863, også ugift til sin død.
Hvis vi så supplerer husholdningen med én husholderske og to faste
tjenestepiker, og plasserer dem i et sentralt hus på Torvet i Bergen
(nåværende Torget 13), har vi de omgivelser som Agnes ble født inn i
og vokste opp i. Det var åpenbart det vi må kunne kalle et borgerlig
38
overklassehjem, kanskje ikke luksuriøst, men avgjort solid. Husmoren
selv var selvsagt hjemmeværende.
Familien Steineger fotografert i Meran i Syd-Tyrol i 1873.
Vi ser far og mor i midten, Leonard og hans forlovede bak til høyre,
og de to eldste døtrene, Marie Margrethe og Ingeborg Cathrine bak til
venstre. Foran sitter de to yngste døtrene, Thora og Agnes.
Foto: Ukjent.
NEDTUREN
Hvor lenge lykken varte, vet jeg ikke, men nedturen startet ved at
moren fikk tuberkulose, og måtte på kur. Jeg vet heller ikke hvorfor
39
familien valgte et så fjerntliggende kursted som Meran i Syd-Tyrol, da
Østerrike, nå Italia. Jeg vet bare at hun på et tidspunkt tok den eldste
datteren med seg dit. Senere – det må ha vært i 1869 – kom de tre
yngste døtrene (inklusiv Agnes) etter. I 1873 må også far og storebror
Leonard ha vært der nede, for hele familien dokumenteres der på et
fotografi. For øvrig virker det som om de to mannfolkene holder seg
mest i Bergen, inntil Leonard som nevnt påbegynner sine studier i
Kristiania.
Så, i 1875 døde fru Steineger av tuberkulosen, og tre år etter det giftet Peter seg på nytt med Benedicte Marie Wilhelmine Bull, som var
niese av Ole Bull og en eldre søster av den Johan Storm Bull som
Marie Margrethe giftet seg med. Far og datter giftet seg altså med to
søsken, som attpå til også var søsken av den senere så kjente arkitekt
Schak Bull.
Midt i 1870-årene kom så Leonard tilbake fra sine studier og gikk
som nevnt inn i farens firma, som nå satset stort på trelasthandel. De
investerte i en stor sjøbod med dampsag og stall ned mot Store Lungegårdsvann, nesten ute ved Florida. Derfra skulle de levere til et sterkt
voksende byggemarked. Optimismen var stor, Leonard synes også å ha
satt i gang byggevirksomhet for egen regning. Lite visste de da om at
nedturen likevel ikke var over.
BYUTVIKLING
Her forlater vi familieaspektet, og går tilbake til byutviklingsaspektet.
Hele den del av dagens Bergen sentrum, som kalles Nygård, lå da på
utsiden av bygrensen. Men den kraftige befolkningsveksten ga et
voldsomt behov for nytt byggeland, og fra 1. januar 1877 ble bl.a. hele
det området innlemmet i Bergen. Det var som når en overfylt Tbanevogn åpner sine dører, folk strømmer ut i åpent lende. Her
strømmet folk ut på de jomfruelige marker, og startet byggingen så
godt som umiddelbart.
Her var det full Klondyke innen byggebransjen. Straks reguleringsplanen var klar med gatestruktur og tomtegrenser, kom spekulasjonsprosjektene, det ene overgikk det andre. Nederst kom de mørke
leiegårdene i fire etasjer rundt en firkantkarré, med 1 roms leiligheter
og felles kjøkken og felles rekke med kaggedoer i gården. Oppover
skråningen kom tre etasjes hus med 2-5 roms leiligheter i hver etasje,
alt etter hvor høyt du bodde, og øverst kom villaene i to etasjer med
40
strålende utsikt over byen. Byens sosiale mønster lå der fullt synlig i
skråningen.
Byggingen foregikk i et rasende tempo. Flere og flere kastet seg på
spekulasjonsbølgen, kjøpte opp og bygget, mens det som fantes av
bygningslovgivning, og ikke minst bygningskontroll var dessverre lite
tilpasset denne situasjonen. Det var først ved den nye bygningsloven
av 1899 at det egentlig kom orden i disse forholdene. Men da kom
også krakket. Plutselig falt hele finansieringen sammen, og bygningsbransjen ble lamslått i over en tiårsperiode. Året før, i 1898, var det
blitt ferdigstilt omkring 1.000 boliger i Bergen (fullt på høyde med
dagens produksjon i Stor-Bergen), i 1902 ble det ferdigstilt 2 leiligheter.
FOSSWINCKELS GATE NR. 9
Den eiendommen som Kristensamfunnet nå har, unngikk heldigvis en
del av de verste utslagene. Tomten lå umiddelbart utenfor den gamle
bygrensen, og var således blant de første som ble bebygget.
Målebrevet for eiendommen er datert allerede 18. april 1877, altså bare tre
og en halv måned etter at området ble innlemmet i byen. Rekvirent
var snekkermester Askild Olsen, altså ikke Peter Stamer Steineger eller
hans sønn Leonard. Derimot kan de godt ha levert mye av byggematerialene, uten at vi vet noe om det. Byggeregnskapet har jeg ikke
funnet.
Snekkermester Olsen bebygget også flere andre tomter i nabolaget,
og var tydeligvis en typisk representant for de boligspekulantene som
jeg har forsøkt å beskrive.
Bygget anmeldes i 1879, og må ha stått ferdig tidlig på året 1881. En
takstbeskrivelse noe senere på året, viser at alt er bygget i en omgang,
omtrent slik vi fortsatt kan se det. Formelt sett er her bare to etasjer
bygget i tre med en murforblendet fasade, men det hele står på en
muret kjeller som i sin helhet befinner seg over bakken, slik at huset i
praksis har tre etasjer, hver på ca. 100 m2. I tillegg er her en bakbygning og over det hele et uinnredet loft. Her er én rommelig leilighet i
hver etasje, innlagt vann på hvert kjøkken og med tre utedoer i gården. Der er også felles bryggerhus for klesvask i bakbygningens første
etasje. Videre er det hovedtrapp og baktrapp, tre piper som alle beboelsesrom har direkte tilgang til, og en jernaltan utenpå fasaden av
tredje etasje.
41
Hvor lenge Olsen har bygningen, har ikke fremgått av de papirer jeg
så langt har hatt adgang til, men senest i 1883 (kanskje allerede fra huset
var nytt i 1881) er eiendommen solgt til en Jacob Trumpy. Men kjære! –
han kjenner vi jo fra før av! For dette er den samme Trumpy som i 1880
giftet seg med Ingeborg Catharine Steineger, datter nr. to i Steinegerfamilien! Derved kommer den familien likevel – indirekte – inn i huset.
Det er altså ikke far til Agnes med sin nye hustru, men søster til Agnes
med sin mann, som bor her mens hun har sine mange vandreår i utlandet. Det er først i skiftet etter at søsteren dør i 1952, at Agnes selv
overtar eiendommen.
TILBAKE TIL FAREN
Men før vi går videre der, må vi som snarest tilbake til faren og de begivenhetsrike årene rundt 1880. Jeg går ut fra at han fortsatt bodde
med sin nye hustru i Torget 13, uten at jeg har fått endelig verifisert
det. Sønnen Leonard er kommet tilbake fra Kristiania, har giftet seg
med sin Anna Normann og har bygget seg et eget staselig hus på
toppen av Nygårdshøyden, på kanten ut mot Møhlenpris, mens selve
trelastfirmaet (kan vi tillate oss å kalle det "Steineger & Søn") har sitt
merkantile tyngdepunkt ved Store Lungegårdsvann, litt sør for der
Nygårdsgaten og Lars Hilles gate møtes.
Hva som er den direkte årsak til at firmaet ikke går lenger, er for
meg fortsatt en gåte. Forholdene har tydeligvis gått nedover en stund.
Det å ha store deler av familien boende i Syd-Tyrol gjennom mange
år, har neppe vært billig, han har kanskje investert for mye og for raskt
i teknisk utstyr, han kan i optimismens rus ha tatt for høy risiko, hva
vet jeg, men i alle fall er firmaet konkurs i 1881. Dette er kanskje den
utløsende faktor for at hans to eldste barn emigrerer til Amerika
samme år, men for Leonards vedkommende utløste det jo også hele
hans strålende vitenskapelige karriere der borte, selv om han ikke fikk
med seg sin kone.
Den umiddelbare konsekvens for gamle Peter (han er nå blitt 55 år
gammel) kjenner jeg heller ikke. Men tre år senere, i 1884, vet jeg at
han sa opp sitt handelsborgerskap og avsto derved fra retten til å drive
selvstendig næring. I stedet fikk han en ny karriere som kasserer i det
såkalte Samlaget, en slags forløper for Vinmonopolet, for så vidt en
ansvarsfull og respektert stilling, men altså som ansatt. Kanskje han i
ettertid til og med var glad for å ha kommet seg ut av byggebransjen i
så god tid før det store krakket.
42
Han fikk etter hvert en leilighet i Sigurds gate som ble hans nye faste
adresse. Der døde han i 1921, 95 år gammel og formodentlig mett av
dage.
VIDERE OM FOSSWINCKELS GATE 9
Ekteparet Trumpy var altså eier av hele eiendommen, men bebodde
selv bare leiligheten i tredje etasje. Jacob Trumpy er titulert som bokholder og kasserer, og er formodentlig ansatt i et av byens større
firmaer. Hans kone, Ingeborg Catharine, er selvfølgelig hjemmeværende, men ekteparet må like selvfølgelig ha en fast tjenestepike
boende hos seg. Pussig kanskje at de som eiere ikke valgte hovedetasjen, som åpenbart er etasjen under dem. Der er takhøyden mye
større (og der er Kristensamfunnets kultrom i dag), men slik var det i
alle fall fra 1912 og fremover. De tilhørte den øvre funksjonærstand,
ikke topp-direktørenes verden.
Hovedetasjen ble derimot leid ut til mor og datter Rosendahl, også
med sin tjenestepike. Men de må ha flyttet, for før 1917 flyttet byens
politimester, Bernt Anker Hagemann, med hustru Elisabeth og datter
Marte inn i den etasjen, selvsagt også med sin tjenestepike. Men heller
ikke de kan ha bodd her særlig lenge, for i 1922 var det oberstløytnant
i infanteriet, Svend Elias Vaage, med hustru og tjenestepike, som var
leietagere av denne leiligheten. Sistnevnte står i dette tilfellet oppført
som husassistent.
I første etasje, som deles i to av hoved-inngangsdør med gang og
trapp opp til de andre etasjene, var leietagerne ugifte enkeltindivider,
som likevel godt kunne være i familie med hverandre. I 1912 bor her
således fire unge søsken Moss (hvorav to er bokbindere og én styrmann) samt en maskinlærling, mens etasjen noe senere beboes av
megler Strand som enkemann og hans to ugifte døtre. De har dessuten
spandert på seg en tjenestepike, som også bor der.
Slik kunne vi kanskje ha fortsatt om de videre folketellingene hadde
vært tilgjengelige. Fra annet hold vet vi at Agnes flytter tilbake til
Bergen mot slutten av 1920-årene, men i første omgang ikke til dette
huset. Men tidlig i 1930-årene blir det innredet et kunstneratelier på
loftet, og det er alle grunn til å se dette i sammenheng med hennes
tilbakekomst. Ellers får eiendommen installert bad og vannklosetter i
slutten av 1930-årene, og i den tilstand blir eiendommen videreført
også av Agnes, som må ha flyttet inn senest da søsteren døde i 1952.
Resten tør være kjent.
43
INFORMASJONSBREV FRA OLSBY
FOR FREMTIDEN
Den 20. september 2013
Kjære venner av Olsby
Hjelp oss å bevare og utvikle Olsby videre som barne- og ungdomsleir
for Kristensamfunnet i Norden!!
Under driftsåret 2013 ble utleieaktiviteten mindre enn planlagt
grunnet avlysninger og at vårens samlende konfirmantleir ikke ble
gjennomført både grunnet prestemangel og færre konfirmanter etc.
Det har hatt konsekvenser for inntektene i 2013 og forplanter seg til
første halvår av 2014.
Styret har diskutert årets alvorlige situasjon som Olsby befinner seg i
og i relasjon til salg av hele eller deler av Olsby. Salg av hele eller deler
av Olsby er ikke ønskelig.
44
Før vi går til slike drastiske skritt, ønsker vi å appellere til alle som ser
betydningen av Olsby som møteplass for barn og ungdommer og til
dem som Olsby allerede har betydd meget for!
Sommerens ungdomsleir var magisk med deltakere fra Finland og
Norge og med hjelp av prestene Daniel Rudklint fra Sverige og Tuula
Huhtala-Salmisto fra Finland.
Støtteforeningens styre, sammen med andre ungdomsledere – ungdomsbevegelsen i Norge, stilte opp med glede og innsatsvilje. Ungdomsbevegelsen ønsker nå at de Nordiske konfirmantene innenfor
Kristensamfunnet også kan samles på Olsby i fremtiden!
Sommerens barneleir hadde 12 deltakere fra Norge og over 40 deltakere fra Sverige. Prest Carl van der Weyden fra Järna i Sverige var
leiransvarlig.
De nordiske prestene gjorde sommeren til en uforglemmelig opplevelse for barn og unge.
Som dere kan se av følgende :
K
jære Olsby venner og kjære alle dere som støtter
ungdomsarbeidet i Kristensamfunnet i Norden.
Igjen og igjen hører vi prester spørsmålet etter ungdomsarbeid. Og alle de som stiller dette spørsmålet bærer en bekymring i hjertet for vår fremtid. Og de som spør, er ikke bare
eldre mennesker som opplevde fellesskapets begeistring i sin
ungdom, men også de unge selv, som vil bli sett og hørt og tatt
på alvor.
I Norge finnes det en gruppe unge voksne (18-24 årige). De
var med på Olsbyleirer som barn og ungdommer, og nå gir de
denne muligheten videre til andre. Også denne sommeren har
de forberedt alt til ungdomsleiren. Og dette alt var slettes ikke
lite – bare det å lage mat for 37 deltagere, slik at hver enkelt
var fornøyd, var en kjempe jobb. Eller organisere aktiviteter for
ungdommen, leker, sanger, nattkaffe... – bare for å nevne noe
av det som stod på programmet - det har Jonathan, Peter,
Eirik, Sigrid, Lars, Ingeborg og Frida lykkes med. Takket være
45
dem kunne ungdommer fra Norge - og for første gang også fra
Finland - tilbringe 10 vidunderlige sommerdager på Olsby.
Når jeg i slutten av august møtte noen fra den finske gruppen
til religionsundervisning, ville de med det samme vite når neste
års ungdomsleir på Olsby finner sted. De planlegger allerede
nå, hvem de vil invitere med seg dit; de har også snakket med
sine foreldre og vil så raskt som mulig booke flybilletter.
Olsbyleir må i alle fall også bli arrangert kommende sommer!
Vennligst hjelp oss, slik at Olsbyleirene også til neste år kan
realiseres.
Tuula Huhtala-Salmisto
Prest i Kristensamfunnet i Helsinki, Finland
U
nder snart 40 år har vi i Sverige fått samarbeta med er i
Norge för att skapa läger för barn och ungdomar. Tusentals
deltagare har där fått mötas och uppleva frihet och kärlek,
vänskap och äventyr. Vi vet att det har haft stor betydelse i
mångas enskilda liv och samtidigt för Kristensamfundet i hela
Norden. Och den impulsen vill leva vidare, vill Du at Olsby
skall det?
Carl van der Weyden och Daniel Rudklint
Präster i Kristensamfundet i Sverige
46
O
lsby er et inspirerende sted for utallige unge mennesker.
Denne sommeren viste vi at ungdommer fra andre land i Norden, som var helt ukjente med sommerleirer, veldig raskt fikk et
nært og kjært forhold til det magiske stedet i skogen.
Vi husker at da vi var yngre dreide livet seg stort sett om
Olsby, ikke bare mens vi var på leir, men hele året ellers også.
Etter første barneleir i 2005 var det gjort.
Vi hadde blitt olsbysjeler. Minst en gang hver dag ble vi
minnet på det lille samfunnet på andre siden av den lange
togturen. Vi gledet oss til neste leir allerede siste dag på årets
sommerleir og pakket sekken klar gjerne i mai, mens vi nynnet
"et samfunn for oss selv, med sang og spill hver kveld.... et sted
hvor alt er bra", og så videre. For det er det Olsby har vært for
oss. Et samfunn der bekymringer – selv hos en 10-åring - slipper
taket og ny energi kommer til. Dette skulle vise seg å ha stor
verdi for mange barn og unge.
Har du vært på Olsby, vet du at det er vanskelig å beskrive
helt konkret hva man gjør der. Vi tror at grunnen til dette er at
ord ikke er i stand til å beskrive den følelsen man får når man
kommer dit. Det er helheten av stedet som gjør Olsby så spesielt.
Menneskene, naturen, samtalene, samlingene, lukten, luften
og stjernehimmelen om natten - det er kombinasjonen av
mange unge sjeler som er nysgjerrige på livet og som i fellesskap dyrker hverandre.
For alle disse menneskene har Olsby betydd mye i deres liv.
Det du opplever som ung, gjør ofte mer inntrykk enn det du
opplever i ditt voksne liv.
Når du er 13 år første gang du skjønner hvor viktig frivillig
arbeid er, har det forandret deg for alltid.
Olsby er basert på frivillig arbeid og engasjement fra hele
Norden. Dette er vi – og vi vet det er mange med oss – utrolig
takknemlige for.
Vi håper leirvirksomheten og Olsbys liv og lyst fremdeles er
der når våre barn er 9 år og vil på sommerleir...
Masse Olsby-LOVE,
Amalie og Sigrid
47
Så kjære foreldre, besteforeldre, voksne, unge og venner av Olsby
hjelp oss å beholde Olsby som møteplass for barn- og unge ved å gi
bidrag til Olsby.
Bidragene kan settes in på Sparebanken Hedmark, Stiftelsen Olsby,
gavekonto 1822.37.07218.
Fra utlandet: IBAN: N086 1822.37.07218. BIC/SWIFT -adresse
SHEDNO 22
Sven-Åke Lorentsson har gått ut av styret i Stiftelsen Olsby etter 28 år,
1985-2013. På vegne av Olsby er det mange som er takknemlige for at
han har lovet at vi fortsatt kan ringe ham og spørre ham til råds og
praktisk hjelp.
Så ønsker Styret i stiftelsen Olsby å takke Sven-Åke Lorentsson for
den store omtanken han har og innsatsen han har gjort for barn og
unge som har deltatt på Olsby gjennom alle år. Uten Brit Anderson og
Sven-Åke Lorentsson hadde vi verken hatt Olsby eller en ungdomsbevegelse i Norge. Olsby betyr mye for svært mange, og på støtteforeningens årsmøte i 2013 ble dette spesielt fremhevet også fra de
ferskeste konfirmantene!
Olsby må vi ta vare på og utvikle videre.
Takk til alle som er glad i og støtter opp om Olsby også for fremtiden!
Maj-Len Sundin
På vegne av styret i Stiftelsen Olsby
[email protected]
tel: 62 81 48 66 mob: 92 69 52 59
GRAVFERDER
Sverre Nøstdal
(* 3.5.1931 i Bergen-Sandviken – † 2.9.2013 i Bergen)
Utsigning og Bisettelse 10.9.2013 i Lille kapell, Bergen Møllendal
48
VÅRE DØDE
REIDAR LØVLIE
(* 28.9.1944 i Uppsala, Sverige – † 14.8.2013 i Bergen)
Foto: Irene Heggstad
Reidar Løvlie og hans tvillingsøster Merete ble født i Uppsala i Sverige
under krigen, dagen før Mikkelsmess. Faren var i England som militær,
mens moren, Irina, den to år eldre søsteren Kari og tvillingene levde i
det nøytrale Sverige. Da faren etter krigen ble stasjonert i Finnmark,
flyttet moren med barna til sine foreldre i Oslo, og det russiske eksilmiljøet der. Bestefaren ledet Norges balalaikaorkester. Hver onsdag
øvet de i kjelleren i huset, og det kunne de høre oppover i hele huset.
Med det fikk Reidar en oppvekst i russisk kultur og tradisjon.
Da Reidar ble 11 år flyttet familien sammen til Bergen, hvor han tilbrakte ungdomsårene. Farens arbeidsplass var Bergenhus festning, og
familien bodde der sammen. Det var en spesiell oppvekst. I Bergen
gikk han på Rothaugen ungdomsskole og Sydneshaugen og Langhaugen gymnas. Siste skoleåret gikk han på Hegdehaugen gymnas i Oslo da
faren gikk i FN-tjeneste i Gaza. På Reidars 21-års dag døde faren brått i
Gaza.
Etter militærtjenesten dro Reidar tilbake til Bergen for å studere.
Geofysikk ble hans fagfelt. Han tok hovedfag i 1970 på temaet paleo49
magnetisme, den gangen et nytt forskningsfelt. Etter hovedfaget dro
Reidar til USA som NFR-stipendiat for en periode, før han returnerte
til en jobb som forskningsassistent ved Geofysisk Institutt på Universitetet i Bergen. Reidar disputerte i 1976, og ble deretter ansatt som
førsteamanuensis og senere professor i geofysikk. Reidar drev grunnforskning i ordets beste betydning, motivert av sann nysgjerrighet om
hvordan fenomener i naturen henger sammen. Forskning og undervisning gikk alltid parallelt hos Reidar. Tidlig i yrkeskarrièren måtte
han ta valget mellom undervisning på Steinerskolen eller forskerstilling
ved universitetet. Han valgte forskningen, men var allikevel de siste 17
år tilknyttet Solvikskolan i Järna, der han hadde undervisningsperioder
i gymnaset opp til fire ganger årlig.
Reidars forskning favnet vidt og omfattet både fundamentale magnetiseringsprosesser og egenskaper ved jordens magnetfelt, så vel som
anvendelser knyttet til platetektonikk, arkeologi, kvartærgeologi og
klimahistorie. Både feltarbeidet og undervisning førte ham til mange
land i alle verdensdeler. De siste 15 årene var det hans engasjement i
Kina som sto hans hjerte nærmest.
I 1968 giftet Reidar seg med Ingrid Holbæk-Hanssen, og de dro på
bryllupsreise til Kristensamfunnets ungdomsstevne på Gotland. Etter
hvert kom det fem barn. Hans levende historiefortellinger for barna
var høyt elsket, likeledes alle prosjekter han hadde sammen med barna
og senere barnebarna, særlig under de årlige sommeroppholdene i
Valdres. Ikke minst årets sommerprosjekt under stadig utvikling –
prøving og feiling – med vannkanoner som skulle skyte opp små
fallskjermer. Begeistrede barnebarn ble levende inkludert i arbeidet.
Reidar var dypt forbundet med Kristensamfunnet. Våren 1978
tilbrakte han på Presteseminaret i Stuttgart sammen med dets leder,
presten, geologen – og ikke minst goetheanisten – Friedrich Benesch,
som Reidar følte seg sterkt forbundet med. Tilbake i Bergen overtok
Reidar ansvaret for konfirmantene og i det hele tatt mye av menighetens indre og administrative liv i en tid da menigheten var uten
fastboende prest.
Reidar uttalte gjentatte ganger hvor sentralt og vesentlig Søndagshandlingen for barn er. Den fører gjennom læring fra interessen for
Guds skaperverk til menneskets høyeste mål, gjennom mysteriet om
døden og dødsovervinnelse til menneskekjærlighetens lærer, Kristus.
50
Såfremt Reidar var i Bergen, prøvde han alltid å støtte opp under
Søndagshandlingen for barn ved sin tilstedeværelse – ikke bare for å
ledsage egne barn og barnebarn, men helt generelt for menighetens
barn. Han samlet barna før handlingen, geleidet dem inn og støttet
med sin aktive deltakelse ritualet.
Reidars nysgjerrighet førte ham også til å undersøke hva det måtte
ha vært som dåpsbarnet Reidar kan ha fått øye på da han ble døpt i
domkirken i Uppsala. Han reiste dit senere i livet og la sitt hode i dåpsfonten: Da fikk han øye på Mikaelsstatuen! Reidar, født dagen før
Mikaelsdagen, har gjennom dette livet levd en indre holdning av
mikaelsk karakter: tilstedeværende i øyeblikket, nysgjerrig, uredd, med
medfølende interesse for medmenneskene og deres skjebner.
Markus Schultze-Florey
MALË LAÇI
I Kristensamfunnets tidsskrift 2/2010 skrev jeg: «I august 2009 etterlyste
politiet i Søgne Malë Laçi, som ikke hadde vært sett etter 19. mai.
Politiet fant passet, lommeboken og mobil-telefonen hjemme hos han.
Da Malë Laçi var medlem av Kristensamfunnet, tok de kontakt med
oss, men dessverre kunne vi ikke hjelpe. Senere samme måned, ble han
også etterlyst internasjonalt.»
51
nrk.no/sorlandet meldte 23. august i år:
«Mann sakna i fire år - funnen død. Mannen som vart funnen død i
Stitjønn i Søgne søndag var Male Laci, som har vore sakna i over fire
år.
Vi har fått den førebelse obduksjonsrapporten. Personen som vart
funne er identifisert via tannstatus som personen som forsvann i 2009,
seier lensmann i Søgne og Songdalen, Terje Pedersen til Fædrelandsvennen. Mannen var 45 år då han forsvann. Mannen forsvann frå
heimen sin i mai 2009. Mannen hadde kontakt med Søgne kommune
19. mai, men der stoppa spora.
Søndag vart ein person funne død i eit vatn i Søgne. Personen bar
preg av å ha ligge i vatnet lenge. Fredag kveld stadfestar altså politiet
at det var den sakna Male Laci som var funne.
Politiet opplyser til avisa at dødsårsaka førebels ikkje er kjend.
Men det er ikkje teikn til ytre valdsskader, så vi mistenker ikkje at
det har skjedd noko kriminelt, seier han til Fædrelandsvennen.»
Jeg har ringt til lensmannen i Søgne. Terje Pedersen, og han fortalte
at Malë Laçis bror hadde kommet fra Kosovo og hentet sin døde bror
hjem.
Livet var vanskelig for Malë Laçi. I Kristensamfunnet 2/2013 skrev
jeg noen ord om kontakten med han og avsluttet:
Som for mange mennesker i dag, var de ytre påkjenninger som livet
brakte tunge for Malë Laçi. I brevet [til meg] fra 5. april 2009 skrev
han: «For hver dag jeg klarer å overleve anser jeg det som en liten
seier.” Det er mange mennesker som erfarer at livet er en utfordring å
leve. Malë Laçi var en søkende sjel, og kun i kortere perioder var det
gitt han å oppdage at det var godt å leve.
Det er med en følelse av maktesløshet, og samtidig dyp ærbødighet,
jeg takker Malë Laçi for et glimt av verdens realiteter som mange av
oss er spart for. Hans sannhetssøken og menneskelige innsikt vil holde
han levende inn i fremtiden, hva som enn kan ha hendt han.
En minnehandling for Malë Laçi ble holdt i Kristensamfunnet i Oslo,
lørdag 16. november 2013.
Vi lyser fred over hans minne.
John Baum
52
GIB MIR DEN ANBLICK DEINES SEINS, O WELT ..
Christian Morgenstern
Diktet ble sitert i den originale tyske versjonen på avslutningen av minneordene for Jürgen Meier i Kristensamfunnet 3/2013. Vi bringer her både det
tyske diktet og oversettelse.
Gib mir den Anblick deines Seins, o Welt ..
Den Sinnenschein laß langsam mich durchdringen ..
So wie ein Haus sich nach und nach erhellt,
bis es des Tages Strahlen ganz durchschwingen –
und so wie wenn dies Haus dem Himmelsglanz
noch Dach und Wand zum Opfer könnte bringen –
daß es zuletzt, von goldner Fülle ganz
durchströmt, als wie ein Geisterbauwerk stände,
gleich einer geistdurchleuchteten Monstranz:
So möchte auch die Starrheit meiner Wände
sich lösen, daß dein volles Sein in mein,
mein volles Sein in dein Sein Einlaß fände und so sich rein vereinte Sein mit Sein.
Å verden, la meg preges av din væren ..
La sansesløret langsomt fare gjennom meg ..
Slik som et hus blir fylt av lyset, rom for rom,
til dagens stråleglans kan gjennomtrenge det –
og slik som dette hus kan ofre
både tak og vegger for ren himmelsans –
så det til slutt kan gjennomstrømmes helt
av gyllen glans som om et åndebyggverk sto der,
lik en åndegjennomtrengt substans:
Slik måtte også mine veggers strev
få løsne, så din hele væren kunne fylle meg,
og min fikk tilgang helt i din –
og slik i renhet væren inn i væren ble forenet.
Christian Morgenstern (1871 – 1914)
Fra ‘Wir fanden einen Pfad’, 1914
Oversatt av Julija Michelsen
53
KORTE NOTISER
Skriften i kursiv i Kristensamfunnet 3/2013. Vi beklager at det i siste
tidsskrift ble en kursiv skrift brukt som var vanskelig å lese. Feilen ligger
hos redaksjonen, da en ny datamaskin tar selvstendige valg, hvis det
ikke passes godt nok på.
Agnes Steineger. En leser har gjort oss oppmerksom på at det var en
feil i artikkelen «Agnes Steineger – en kvinnelig pionerkunster» hentet
fra Trondheim Kunstmuseums omtale av utstillingen tidligere i år. Der
ble det skrevet at Agnes Steineger møtte Rudolf Steiner i Italia i 1914.
At Agnes Steineger var en av de aller første fra Norge som ble oppmerksom på Rudolf Steiner, kommer klart frem i biografien skrevet av
Terje Christensen i boken «Mot strømmen. Norske antroposofer i
biografiske skisser» (Terje Christensen og Oddvar Granly, Antropos,
Oslo 2011):
I 1902, på en reise sydover til Sicilia gjorde Agnes Steineger et opphold i Berlin. Der fikk hun vite at 'en ung østerriker var blitt leder av
det Teosofiske Samfund, men dessverre for tiden bortreist. Det var
først i 1908 på et offentlig foredrag i Berlin at jeg første gang møtte dr.
Rudolf Steiner personlig, og forstod hvilken betydning dette vilde få
for meg.'
Redaksjonen beklager også denne feilen!
STEVNER OG LEIRER
Kristensamfunnets nordiske barneleir på Olsby gård
Lørdag 12. - mandag 20. juli 2014
Ansvarlige: Felix Nieriker og Carl van der Weyden.
Påmeldingsskjema er på på Olsbys hjemmeside: www.olsby.org
Ferdig utfylt påmeldingsskjema sendes per email til:
[email protected] eller per post til: Barnlägret 2014,
Kristensamfundet i Järna, Box75, SE-15322 Järna, Sverige.
54
Kristensamfunnets nordiske ungdomsleir på Olsby gård
Lørdag 26. juli - mandag 4. august 2013
Ansvarlige: Daniel Rudklint (Stockholm) og Tuula Huhtala-Salmisto
(Helsinki).
Kontakt: Daniel Rudklint: [email protected]
Tuula Huhtala-Salmisto: [email protected]
Forfatterne er selv ansvarlige for innholdet.
Bidrag for neste utgave – før 22. januar 2014.
Redaksjon: John Baum (ansv.), Ellen Brinchmann, Karin Vefling.
Annonser: Tidsskriftet tar imot annonser.
Ta kontakt med Ellen Brinchmann, e-post: [email protected]
FOTSPORENE
En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte
langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder
fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det
var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre
var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen,
så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange
ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans
hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en
gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå
med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var
størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg
forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg
og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og
lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett spor i sanden, det
var de gangene da jeg bar deg i armene mine.
Mary Stevenson (1936)
Vi gjentar oppfordringen fra de siste numrene:
Har du en fortelling som vi kan ta inn i bladet
og som på en folkelig måte forteller en sannhet?
Da ber vi deg om å send den inn til redaksjonen!
55