Transcript Antroposofiens virkningshistorie i norsk kulturliv og akademia

Antroposofiens virkningshistorie
i norsk kulturliv og akademia
Cato Schiøtz
«Det er slående hvordan antroposofien i ca. 100 år
har representert en understrøm og en motkultur i
norsk kulturliv. Intet land i Europa har det samme
mangfold og den samme kvalitet.»
I
dette bidraget skal vi ta for oss én side av
antroposofiens virkningshistorie i Norge:
Vi skal se nærmere på forholdet mellom
antroposofi og norsk kulturliv og akademia.
I fremstillingene om antroposofiens nedslagsfelt har bevegelsens sosiale side dominert.
Man har vektlagt den alternative pedagogikk gjennom Steinerskolene, det økologiske
landbruket gjennom den biodynamiske landbruksimpuls, arbeidet med psykisk utviklingshemmede, komplementær medisin og etisk
bankvirksomhet. Det er naturlig at denne side
ved antroposofien har dominert: Det er her
de store ressursene har vært satt inn både med
hensyn til økonomi og mennesker.
Fremstillingen av antroposofiens betydning
for norsk kulturliv og akademia er mer beskjeden, selv om sentrale antroposofers stilling i norsk kulturliv – særlig på 1950-tallet
– har vært grundig behandlet, sist i bind I av
Tore Rems Bjørneboe-biografi, utgitt høsten
2009.
Temaet for denne artikkelen ble aktualisert
gjennom utgivelsen av Terje Christensen og
Oddvar Granlys bok Mot strømmen på Antropos i februar i år. Boken inneholder ikke
mindre enn 59 biografier over avdøde personer som på forskjellige måter har vært av
betydning for antroposofiens nedslagsfelt
46
i Norge. Flere av de biograferte har virket
innenfor kulturliv og akademia.
Formålet er å gi et fugleperspektiv over et
meget stort tema. Det er tale om en skisse,
hvor det gjøres et forsøk på å systematisere
stoffet. Fremstillingen er begrenset til den
delen av kulturlivet som refererer seg til det
skrevne ord. Jeg har derfor avgrenset den
mot antroposofenes bidrag innenfor viktige
områder som for eksempel musikk, maleri og
billedkunst. Det er heller ikke gitt noen fremstilling av bidragene innenfor arkitektur.
Et annet område er også utelatt: Det er ikke
foretatt noen behandling av den betydning
elever fra Steinerskolen har hatt for norsk
kulturliv, som for eksempel av Odd Nerdrum, Vebjørn Sand, Kjetil Bjørnstad, Erik
Fosnes Hansen m.fl.
Rudolf Steiners biografi og livsverk
i lys av samtidens kulturliv og akademia
Rudolf Steiner – født 27. februar 1861 – var
fra han var omkring 20 år til han var omkring
40 år en del av det tysk-østerrikske kulturliv
og akademia. Han arbeidet som kjent først i
Wien, flyttet deretter til Weimar i 1890, for så
å reise til Berlin i 1897.
På 1880-tallet var Steiner først og fremst
Goethe-forsker og arbeidet med Goethes
1861-2011 rudolf steiner 150 år
naturvitenskaplige skrifter i serien Deutsche
National-Literatur, som ble utgitt av Joseph
Kürschner. Dette arbeidet fortsatte Steiner
med etter at han flyttet til Weimar.
Fra 1890-tallet fremstår Steiner i østerriksk
offentlighet også som filosof gjennom bøkene Sannhet og vitenskap (1892) og Frihetens
filosofi (1893). I tillegg arbeidet Steiner med
Nietzsche, og utgav i 1895 boken Nietzsche –
i kamp mot sin tid.
På 1890-tallet arbeidet Steiner også med
Schopenhauer og Haeckel.
I tillegg til sitt arbeid med Goethe og filosofi
var Steiner – særlig på slutten av 1890-tallet
– aktiv innenfor det alminnelige kulturliv. I
Berlin overtok han, sammen med Otto Erich Hartleben, redaksjonen av «Magazin für
Literatur». Rundt århundreskiftet var han en
sentral person i Berlins åndsliv blant annet
gjennom medlemskapet i foreningen «Kreis
der Kommenden» hvor han blant annet møtte Stefan Zweig, som i sine memoarer Verden
av i går gir et bilde av Steiner hvor Zweig
fremhever Steiners «forbløffende dannelse»
og «utrolige allsidighet».
Etter at Steiner ble medlem av Teosofisk
Samfunn i 1902, trakk han seg tilbake fra det
allmenne kulturliv, og i hans siste 23 år – frem
til 1925 – er det teosofen/antroposofen Rudolf Steiner som formidler sine synspunkter
på temaer innenfor kulturliv og akademia.
Dette er imidlertid bidrag med et helt annet innhold enn i årene før 1902. Kulturlivet
og akademia blir nå belyst fra et spirituelt
ståsted, hvor Steiner – i henhold til sin selvforståelse – fremstår som åndsforsker og ikke
primært en akademiker eller kulturarbeider i
tradisjonell forstand.
Steiner besøkte Norge i alt 8 ganger i perioden 1908-1923. I løpet av disse 8 besøkene
holdt han over 100 foredrag og innledninger.
Steiners nest siste foredragsturne i Norge var
i 1921, og han var da sterkt tilstede i norsk
offentlighet. Han holdt 8 offentlige foredrag,
som senere ble utgitt i bokform som bind 79 i
hans samlede verker (Gesamtausgabe). Disse
foredragene ble utgitt på norsk av Antropos
Forlag i 1994 med tittelen Åndserkjennelse og
kulturfornyelse.
150 år rudolf steiner 1861-2011
Besøket ble omfattet med betydelig interesse fra norsk akademia: Steiners foredrag var
initiert av blant annet Sosialøkonomisk institutt, Den norske studentforening, Teologisk
forening, Sosialøkonomisk samfunn m.fl. I
forbindelse med besøket mottok Steiner så
å si utelukkende positive tilbakemeldinger.
Blant annet gikk både Kristian Schjelderup
og Oskar Jæger ut i pressen og omtalte Steiner i rosende ordelag.
Steiner er – som vel neppe noen annen – oversatt til norsk. Hans Fredrik Dahl skriver i bind
5 i verket Norsk idéhistorie. De store ideologers tid 1914-1955 (s. 144) at det er bare Martin Luther som i større grad enn Steiner er
blitt oversatt til norsk. Etter at dette bindet ble
utgitt har oversettelsene av Steiner fortsatt, og
han har etter all sannsynlighet gått forbi Martin Luther i antall oversatte titler. Det arbeides
for tiden med en fullstendig oversikt over norske oversettelser av Steiners bøker og foredrag,
og denne vil formodentlig foreligge i 2012.
antroposofi og norsk kulturliv
Antroposofiens virkningshistorie i norsk
kulturliv og akademia er også historien om
en vesentlig motkulturell bevegelse. Dette er
dokumentert av historikeren Terje Christensen gjennom bøkene En kulturimpuls slår rot
(2007), Antroposofien i Norden (2008) og den
ovenfor nevnte Mot strømmen (2011).
1950-tallet anses normalt som antroposofiens
storhetstid innenfor norsk kultuliv og akademia. Rent umiddelbart kan det utvilsomt se
slik ut: Ikke i noe annet tiår har antroposofene
vært så synlige i norsk offentlighet og deltatt
i så stor grad i den løpende debatt. I tillegg
var de svært aktive innen riksmålsbevegelsen,
særlig i kampen mot samnorsk. Dette fremheves både av Tore Rem i sin Bjørneboe-biografi, og Lars Roar Langslet gjør det samme
i sin historie om Riksmålsforbundet som ble
utgitt i forbindelse med forbundets 100-årsdag i 1999, I kamp for norsk kultur.
Som vi skal se nedenfor, er antroposofien i
dag tilstede i norsk kulturliv på en bredere
måte, men med en lavere offentlig profil.
47
Alf Larsen, Olav Aukrust, Ingeborg Møller, André Bjerke.
Nærmere om norske antroposofers
forskjellige bidrag til kulturlivet
Norske antroposofer har markert seg på forskjellige måter innenfor kulturlivet. Vi kan
skille mellom individuelle bidrag og institusjonelle bidrag. Innenfor de individuelle bidrag har vi selvfølgelig først og fremst antroposofisk-inspirerte forfatteres generelle bidrag
til det allmenne kulturliv. Det er her tale om
bidrag som ikke har et antroposofisk innhold,
men hvor forfattere som er inspirert av Steiner
skriver romaner, drama, dikt og generell sakprosa som ikke er prinsipielt annerledes enn
bidrag fra aktører som ikke har et antroposofisk ståsted. Store deler av forfatterskapet til
for eksempel Jens Bjørneboe og André Bjerke
tilhører denne kategorien.
Videre har vi antroposofiske forfatteres bidrag til spesielle temaer belyst ut fra antroposofien. I denne forbindelse er det naturlig å
trekke frem sakprosabidrag innen humaniora, samfunnsvitenskap og naturvitenskap. Vi
kommer tilbake til dette nedenfor.
Til disse individuelle bidragene må vi inkludere bidrag fra ikke-antroposofer som behandler Rudolf Steiner eller antroposofien.
Det foreligger en rekke artikler om Steiner
som filosof, om Steiners såkalte tregreningslære m.m. som er skrevet av «eksterne» aktører – enten med en kritisk eller med en sympatiserende holdning.
I tillegg til de individuelle bidragene har vi
som nevnt ovenfor, de institusjonelle bidrag:
Antroposofene har i alle år vært aktive innenfor forlag- og bokhandlervirksomhet, og har
48
utgitt en rekke tidsskrifter – noen av dem av
meget høy kvalitet.
En nærmere gjennomgang av sentrale
enkeltpersoner
I dette avsnittet skal vi helt kort skissere de
viktigste aktørene innenfor det alminnelige
kulturlivet, og som har hatt en tilknytning til
det antroposofiske miljøet.
Allmenne bidrag – skjønnlitteratur
Det er en rekke forfattere som i større eller
mindre grad har vært inspirert av Rudolf Steiner, og som har stått sentralt i norsk kulturliv
i mer enn 100 år. I kronologisk rekkefølge er
det tale om følgende:
- Ivar Mortensson-Egnund (1851-1934),
som har en stor skjønnlitterær produksjon
med hovedvekt på drama og lyrikk.
- Ingeborg Møller (1878-1964), som i
skjønnlitterær sammenheng først og fremst
er kjent for sine historiske romaner.
- Olav Aukrust (1883-1929), som er en helt
spesiell lyriker. Hans debut Himmelvarden fra 1916 tilhører en av hjørnestenene i
nynorsk lyrikk.
- Alf Larsen (1885-1967) – hans skjønnlitterære livsverk refererer seg så å si utelukkende til lyrikk. Han var aktiv som lyriker
helt fra sine unge år og til han døde i 1967.
- André Bjerke (1918-1985), som spilte på
svært mange strenger og vel er en av de
mest allsidige skjønnlitterære forfattere i
1861-2011 rudolf steiner 150 år
Jens Bjørnboe, Dan Lindholm, Karl Brodersen, Øystein Parmann.
Norge med blant annet en rekke diktsamlinger. I tillegg var han aktiv som oversetter av klassisk litteratur og forsøkte seg
også som dramatiker.
- Jens Bjørneboe (1920-1976), som i likhet
med sin fetter André Bjerke var aktiv på
svært mange skjønnlitterære områder, alt
fra roman, lyrikk, dramatikk og til oversettelse. I 2006 utga Antropos essaysamlingen Under en mykere himmel, som
inneholder Bjørneboes mest sentrale essays innenfor antroposofi og pedagogikk.
Alle disse seks forfatterne har fått sin biografi
i den ovenfor nevnte boken Mot strømmen
fra 2011. Avslutningsvis i hver biografi er det
også en opptegnelse over hele, eller vesentlige
deler av deres produksjon.
I dag er det først og fremst forfatterne Kaj
Skagen og Kurt Narvesen som står i denne
skjønnlitterære tradisjonen.
I tillegg til disse forfatterne – som relativt
inngående har beskjeftiget seg med Steiner –
er det flere skjønnlitterære forfattere som har
«tangert» antroposofien, for eksempel Arne
Garborg, som inngående kommenterte Steiners bok Kristendommen som mystisk kjensgjerning i et lengre dagboknotat fra 31. mai
1909. I tillegg har Olav H. Hauge gjentatte
referanser til Steiner og antroposofien i sin
fembinds dagbok som Samlaget utga i 2000.
Det er påtakelig hvor positiv ikke-antroposofen Hauge er i forhold til Steiner og i forhold
til flere av de forfattere som er nevnt ovenfor.
Til og med Agnar Mykle har et antroposo150 år rudolf steiner 1861-2011
fisk berøringspunkt: Han deltok på et antroposofisk sommerstevne tidlig på 1950-tallet,
og skrev i tillegg et essay med utgangspunkt
i Steiners tregreningslære «Passiar på perrongen», opprinnelig publisert i tidsskriftet Horisont nr 6-7/1955, trykket på ny i Libra nr
3/2011.
Allmenne bidrag – sakprosa og essayistikk
Flere av forfatterne som er nevnt ovenfor har
også en betydelig essay- og sakprosaproduksjon. Dette gjelder både Ivar MortenssonEgnund, Alf Larsen, André Bjerke og Jens
Bjørneboe. Dette er således forfattere som
står med ett ben i det skjønnlitterære og ett
ben i sakprosaen.
Mortensson-Egnund skrev atskillig sakprosa,
både om Eddaen og Draumkvedet. Ingeborg
Møller skrev historiske romaner og en bok
om Henrik Steffens. Også Olav Aukrust etterlot seg flere sakprosa-essays. Alf Larsen
hadde mange sakprosa-bidrag i sitt tidsskrift Janus (1933-1941). I tillegg var han en
svært kvalitetsbevisst litteraturanmelder, og
hans bøker Den kongelige kunst fra 1948
og I kunstens tjeneste fra 1964 er klassikere
innen sin sjanger. André Bjerke skrev, som de
fleste vil vite, om Goethes fargelære og utga
på 1950- og 1960-tallet flere viktige essaysamlinger, for eksempel Fuglen i fiksérbildet
(1955), Vitenskapen og livet (1958) og I syklonens sentrum (1970). Jens Bjørneboe vil særlig være kjent som sakprosaforfatter gjennom
essaysamlingen Norge mitt Norge fra 1968,
49
Vi som elsket Amerika fra 1970 og Politi og
anarki fra 1972.
I tillegg er det en rekke forfattere med et
antroposofisk ståsted som har et rendyrket
ikke-skjønnlitterært forfatterskap. Dette
gjelder for eksempel følgende forfattere:
- Ernst Sørensen (1903-1971), som var en
svært sentral litteraturkritiker og teateranmelder og utviste et stort engasjement innenfor riksmålsbevegelsen. Hans
beste essays er samlet i essaysamlingen
Den tredje kraft fra 2003.
- Dan Lindholm (1908-1998), som først og
fremst vil være kjent for sitt forfatterskap
innenfor pedagogikk og mytologi.
- Karl Brodersen (1917-1998), som også har
et større pedagogisk forfatterskap bak seg.
Hans beste essays ble utgitt i 1997 med tittelen Underveis.
- Leif Wærenskjold (1907-1977) – hans
motivkrets var først og fremst legender/
myter. I tillegg skrev han biografier.
- Øistein Parmann (1921-1999), som har
bak seg et usedvanlig rikt, omfattende og
allsidig sakprosaforfatterskap med hovedvekt på bøker om maleri, skulptur, arkitektur og biografi. En god oversikt over
hans allsidighet finner man på side 320321 i Mot strømmen.
- Niels Magnus Bugge (1935-2005), som
også var en svært aktiv og sentral litteraturanmelder. Hans beste essays ble utgitt i
2007 med tittelen Åndstradisjon som opprør.
- Hans-Jørgen Høinæs (1945-2001), som
har et verdifullt forfatterskap innenfor
middelalderhistorie, herunder gralstradisjonen, og mange artikler om antroposofi
og spiritualitet.
Alle – med unntak av Bugge – er portrettert i
Mot strømmen. I dag er det vel først og fremst
Peter Normann Waage og Karl Milton Hartveit som står i denne ikke-skjønnlitterære
tradisjonen.
I Norge har vi også hatt to utlendinger med
sterk tilknytning til Norge og som har et viktig sakprosaforfatterskap. Det gjelder for det
50
første Johannes Hohlenbergs (1881-1960). I
Mot strømmen (s. 250) finner man nærmere
opplysninger om hans mange viktige utgivelser. I tillegg spilte Conrad Englert (18991945) en helt sentral rolle innen den antroposofiske bevegelse fra midten av 1930-tallet og
til sin tidlige død i 1945. Englert skrev blant
annet om historie og mytologi.
Endelig må vi nevne en forfatter som mottok sterke impulser fra antroposofien i sine
unge år, men som senere markerte seg som
en uavhengig, kunnskapsrik og viktig essayist. Vi tenker på Alf Larsens nevø Aasmund
Brynildsen (1917-1974), som med sin spirituelle og metafysiske grunnholdning har den
samme «blikkretningen» som Steiner, men
som først og fremst orienterte seg mot østeuropeisk/ortodoks mystikk – og ikke antroposofi. Brynildsens forfatterskap er ikke omfattende, men vesentlig og kresent.
Avslutningsvis er det grunn til å minne om
de eksterne forfatterne som behandler antroposofien sett utenfra. Vi har tidligere pekt på
Tore Rems Bjørneboe-biografi – hvor antroposofien har en meget sentral stilling i bind
I – og Hans Fredrik Dahls fremstilling av
antroposofiens betydning i Norsk idéhistorie
bind V. I antologien Fascinasjon og forargelse,
som Pax utga i 2000 (med Peter Normann
Waage og undertegnede som redaktører), finnes en rekke essays som er skrevet av fremstående representanter for norsk kulturliv, og
som behandler antroposofiske temaer. Det er
påfallende at vi i Norge har så mange «eksterne» representanter som har beskjeftiget seg
med Steiner, til tross for at de ikke er antroposofer eller fascinert av Steiner. Ser man alle
bidragene under ett, er det slående hvordan
antroposofien i ca 100 år har representert en
understrøm og en motkultur i norsk kulturliv. Intet land i Europa har det samme mangfold og den samme kvalitet.
I fremstillingen av antroposofiens virkningshistorie har man hittil etter min mening i for
liten grad behandlet antroposofenes ikkeskjønnlitterære bidrag og deres sakprosa –
de skjønnlitterære forfattere, først og fremst
André Bjerke og Jens Bjørneboe har dominert. Kanskje er det slik at de viktigste bi1861-2011 rudolf steiner 150 år
dragene til norsk kulturliv ikke er gitt av de
skjønnlitterære forfatterne, men av de ikkeskjønnlitterære essayistene? Denne siden ved
antroposofiens virkningshistorie fortjener
utvilsomt en mer inngående og bredere behandling enn det vi hittil har hatt.
Forlag og tidskrifter m.m.
En viktig del av den antroposofiske virkningshistorie i norsk kulturliv er representert av forlagsvirksomhet, tidskriftsutgivelse
og bokhandel. Vi skal i dette avsnittet gi en
skisse av de viktigste aktørene.
Vidarforlaget
Det har vært drevet antroposofisk forlagsvirksomhet i Norge i snaut 100 år. I 1913 ble
forlaget Vidar – i dag Vidarforlaget – etablert.
Vidarforlaget var nærmest enerådende innenfor antroposofisk forlagsvirksomhet i ca 50
år, men konsentrerte seg nærmest utelukkende om Steiner-oversettelser.
Forlaget var rimelig aktivt i de første 20 årene, men ble etter krigen et smalt forlag – da
under ledelse av Anna Svensen. På slutten av
1980-tallet skjedde det en radikal forvandling. Kapital ble reist, og forlaget fikk en mer
profesjonell profil under Torodd Liens ledelse. I tillegg ble Vidarforlaget i større grad et
allmennkulturelt forlag gjennom utgivelse av
en rekke sentrale bøker innenfor filosofi og
samfunnsvitenskap. Blant annet ble det tatt
initiativ til å utgi Platons samlede verker på
norsk – et løft som nå er avsluttet. Etter økonomiske problemer ble forlaget refinansiert
og overtatt av Gunnar Totland, som driver
forlaget sammen med to andre forlag, Transit
og Bokvennen forlag. I dag er Vidarforlaget
en sentral aktør innenfor det allmennkulturelle, og har – etter avslutningen av Platonserien – begynt på en utgivelse av Aristoteles
samlede verker på norsk. I tillegg utgis det
fremdeles viktige bøker av Steiner.
Antropos Forlag og Bokhandel
Det er Antropos forlag og bokhandel som
har vært den sentrale aktør innen norsk antroposofisk forlagsvirksomhet i de siste tiår.
Forlaget markerer i skrivende stund 50-årsju150 år rudolf steiner 1861-2011
bileum etter stiftelsen i 1961 – for øvrig i forlengelsen av 100-årsmarkeringen for Rudolf
Steiners fødsel. Etter en relativt beskjeden
tilværelse i de første 35 år har virksomheten
siden midten av 1990-tallet tatt seg kraftig
opp. Antropos har vektlagt to hovedtemaer:
For det første har man enten utgitt – eller har
under utgivelse – alle vesentlige bøker av Steiner, og en rekke foredrag av Steiner, herunder
Steiners foredrag i Norge. I tillegg har Antropos utgitt en rekke allmennkulturelle bøker,
blant annet en essayserie på ni bind, hvor forfattere som Ernst Sørensen, Jens Bjørneboe,
Niels Magnus Bugge, Leif Holbæk-Hanssen
og Kaj Skagen er representert. Endelig har
Antropos utgitt bøker som har akademia som
adressat, for eksempel doktoravhandlingene
til Hjalmar Hegge og Bente Edlund, samt
bøker i tilknytning til Trond Skaftnesmos
forfatterskap som har hovedvekt på naturvitenskap.
Andre forlag
I tillegg har det kommet en rekke bøker om
antroposofiske temaer på andre forlag enn
Antropos og Vidarforlaget. Dette gjelder
for eksempel Universitetsforlaget – hvor
Hjalmar Hegge utga flere bøker med temaer
knyttet til antroposofien, herunder hans doktoravhandling Individ, frihet og samfunn fra
1988 og Pax forlag som allerede på slutten av
1960-tallet utga bøker om steinerpedagogikk,
hvor steinerpedagogen Karl Brodersen var
den sentrale. I tillegg til Fascinasjon og forargelse har Pax utgitt Peter Normann Waages
bok om Steiners tregreningslære i 2002 med
tittelen Mennesket, makten og markedet. Rudolf Steiners sosiale ideer i møte med globaliseringen. Endelig er det flere mindre forlag
som har utgitt viktige antroposofiske bøker
som for eksempel Flux Forlag (Steiner-biografien til Gary Lachman), Arneberg Forlag
(steinerpedagogikk), Kolofon Forlag (om antroposofi og vitenskap) og Arnkrone (biodynamisk landbruk).
Forlagskonsulenter
En viktig side ved antroposofisk forlagsvirksomhet har vært stillingen som forlagskonsu-
51
lent. I denne forbindelse må man fremheve
Alf Larsen – først og fremst for Dreyer forlag. Larsen var også en viktig aktør da Gyldendal ble kjøpt hjem fra Danmark i 1925.
Også Øistein Parmann og Peter Normann
Waage har hatt roller som forlagskonsulenter
på Dreyer. I tillegg må Aasmund Brynildsen
nevnes. Også han var konsultent for Dreyer.
Selv om han – som nevnt ovenfor – ikke hadde et antroposofisk ståsted, hadde han en klar
metafysisk grunnholdning og nevnes ofte i
sammenheng med antroposofiske aktører
innenfor kulturlivet.
Tidsskrifter
Antroposofene har vært svært aktive med
hensyn til tidsskriftsutgivelse. Høsten 2008
samarbeidet forskjellige antroposofiske tidsskrifter (Tidsskriftet Steinerskolen, Antroposofi i Norge, Herba, Landsbyliv og Libra)
om et fellesnummer i forbindelse med markeringen av 100 års arbeid med antroposofi i
Norge, «Mennesket i verden. Verden i mennesket». På s. 64 i dette heftet er det inntatt
en artikkel om de viktigste tidsskriftene og
en nærmere gjennomgang av innholdet (Cato
Schiøtz: «Antroposofi i norske tidsskrifter»).
De antroposofiske tidsskriftene kan deles i
tre hovedgrupper:
For det første har man tidsskriftene som er
knyttet opp til forskjellige sosiale aktiviteter, for eksempel Tidsskriftet Steinerskolen,
med foreldre med barn på Steinerskolen
som hovedadressat. Vi har Herba for det
biodynamiske landbruket, Landsbyliv for
arbeidet med psykisk utviklingshemmede og
Pengevirke som utgis av Cultura Sparebank
sammen med den danske søsterbanken Merkur andelskasse.
For det annet har vi mer «rene» antroposofiske tidsskrifter som for eksempel Vidar (19151940) og Libra (1972 – ), samt medlemsbladet
for Antroposofisk Selskap i Norge, Antroposofi i Norge.
For det tredje har vi allmennkulturelle tidsskrifter som Janus (1933-1941, under Alf
Larsens ledelse), Spektrum (1946-1954, hvor
Ernst Sørensen var sentral), Horisont (19551967, også her var Ernst Sørensen den sentra-
52
le), Arken (1978-1989, med redaktørene Kaj
Skagen og Peter Normann Waage). Det er
allmenn enighet om at disse tidsskriftene har
representert viktige allmennkulturelle bidrag
gjennom nesten 60 år. I dag er det imidlertid
intet tidsskrift som løfter denne arven videre.
Bokhandel
Endelig er det grunn til å fremheve den antroposofiske bokhandel i Oslo. Antropos forlag
og bokhandel har – som navnet viser – to
funksjoner. I tillegg till å utgi bøker har man
særlig de siste årene opparbeidet bokhandelen i Josefinegate 12 i Oslo til å bli Nordens
uten sammenlikning beste antroposofiske
bokhandel. I tillegg til bøker og foredrag av
Steiner på flere språk har Antropos et stort
tilbud både av utenlandske bøker og en omfattende sekundærlitteratur. I tillegg kommer
materiale til Steinerskoler og andre gjennom
agenturet for Mercurius.
Det er på mange måter bemerkelsesverdig at
et lite språkområde som Norge har hatt en
så omfattende forlagsvirksomhet, et så sterkt
tidsskriftsmangfold og en så bred bokhandel
– som tåler sammenlikning med de beste på
kontinentet.
Antroposofi og språkstrid
Steiner beskjeftiget seg også med språkets betydning og holdt en egen foredragsserie om
lingvistikk. Språket er for Steiner bærer av en
særskilt form for spiritualitet, og Steiner har
gitt originale bidrag innenfor temaet språk.
Eurytmien vil være kjent for alle som har hatt
forbindelse med steinerskolen og representerer et forsøk på å «synliggjøre» ordet gjennom bevegelser. I tillegg har Steiner en rekke
foredrag hvor han fremlegger sitt originale syn
på deklamasjon gjennom det han kaller språkforming. Vi skal ikke gå nærmere inn på disse
bidragene – de har ikke fått noen tilslutning
utover det interne antroposofiske miljøet.
Derimot er det – som påpekt ovenfor – naturlig å fremheve antroposofenes betydning for
språkstriden på 1950-tallet. Antroposofenes
betydning for skrinleggelsen av det offentlige
samnorskprosjektet ble først fremhevet av
Hans Fredrik Dahl i det ovenfor nevnte bind
1861-2011 rudolf steiner 150 år
V av Norsk idéhistorie, og har – som nevnt
ovenfor – også blitt utdypet av Lars Roar
Langslet i I kamp for norsk kultur. Riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år. Samme
forhold ble påpekt og understreket av Tore
Rem i bind I av hans Bjørneboe-biografi.
Steiner skal ha hatt en forkjærlighet for nynorsk. Angivelig skal han ha ment at nynorsk
– i større grad enn bokmål – var bærer av det
spirituelle. Det er for øvrig et påtakelig trekk
at antroposofien sto relativt sterkt i nynorskmiljøet tidlig på 1900-tallet, først og fremst
gjennom forfattere som Ivar MortenssonEgnund og Olav Aukrust. I tillegg var det et
antroposofisk miljø i nynorskkretsen rundt
familien Blekastad i Gausdal.
Avslutning
Hva er så det spesielle ved antroposofenes bidrag til kulturliv og kulturdebatt?
For det første er det grunn til å fremheve den
antroposofiske spirituelle grunnholdning, det
vil si det ikke-reduksjonistiske synet på mennesket. «Mennesket er usynlig» var hovedbudskapet i Jens Bjørneboes tale til Russen
i 1956, hvor han tok et generaloppgjør med
tidens allmenne ateisme og hvor han ikke
akkurat la fingrene imellom: «Ateisme er en
sykdom i tenkningen».
For det andre er det grunn til å understreke
vektleggingen av den individuelle frihet og
respekt for enkeltmennesket – med en dertil
hørende skepsis til all form for sentralstyring
og kontroll. Frihet i åndslivet er en kjernetanke hos Steiner, og han vektla dette på linje
med likhet i rettslivet og broderskap innen
næringslivet. Et utslag av dette var avvisningen av et statsdirigert språk som samnorsk.
Å innføre samnorsk nærmest som et offentlig diktat var kort og godt vold mot sentrale
prinsipper i åndslivet.
Antroposofene har også målbåret en sterk
kapitalismeskepsis og manglende tro på velsignelsen av de frie markedskrefter.
Oppsummerer man de forskjellige bidragene
til norsk kulturliv, blir man slått av mangfoldet og den langvarige tradisjonen som disse
bidragene står i. Det er grunn til å fremheve at
mange av de viktigste bidragene ikke er tids150 år rudolf steiner 1861-2011
bestemte eller «gått ut på dato»: En rekke av
de forfattere som er nevnt ovenfor, kan fremdeles leses med betydelig utbytte.
antroposofi og norsk akademia
Det har tradisjonelt vært et motsetningsforhold mellom antroposofi og norsk akademia.
Dette er naturlig: Spiritualitet og en metafysisk verdensanskuelse ligger på kollisjonskurs med det rådende reduksjonistiske synet
innenfor akademia – det være seg humaniora,
naturvitenskap eller samfunnsvitenskap. Allikevel er det kanskje slik at det med årene har
blitt større åpenhet og mindre krasse motsetninger. Det er i dag – både nasjonalt og internasjonalt – lettere å ha en dialog på tvers av i
utgangspunktet helt uforenlige grunnsyn.
Når det gjelder temaet antroposofi og norsk
akademia har dette to sider: For det første har
man de antroposofiske bidrag til akademia. I
tillegg har man akademias eksterne behandling og vurdering av Rudolf Steiners livsverk
og arven etter ham.
Perioden 1908-1945
I denne perioden var det svært få bidrag fra
antroposofisk hold mot universitetsmiljøet.
Det mest fremtredende eksemplet er Richard
Eriksens forfatterskap. Richard Eriksen var en
skolert filosof med en omfattende produksjon.
Etter å ha fått refusert sin doktoravhandling,
fikk han et statsstipend etter en offentlig opphetet debatt, og han var uten sammenligning
den antroposofen som før Steiners død frontet
antroposofien i forhold til akademia.
En annen representant var Ivar MortenssonEgnund som var en betydelig Edda-ekspert,
og som i alle år beskjeftiget seg med Draumkvedet. Ivar Mortensson-Egnund faller imidlertid mellom to stoler: Han var for mye dikter til å tilfredsstille akademias krav, og for
okkult for det litterære miljøet.
Også Johannes Hohlenberg arbeid med Eddaen må nevnes. Hohlenberg holdt i Oslo i
1928 foredragene Edda i antroposofiens lys
(utkom som bok i 1981). I tillegg var Holenberg opptatt av Steiners tregreningslære, og
53
skrev en rekke bidrag innenfor økonomi/
samfunnsøkonomi.
I 2011 er det i Danmark utgitt en bok av Erik
Christensen som har samlet Hohlenbergs
økonomiske artikler, Borger i tre verdener.
Johannes Hohlenbergs økonomisk-politiske
filosofi på Syddanske universitetsforlag.
På samme måte som antroposofene hadde beskjedne bidrag til akademia før 2. verdenskrig,
var det også beskjeden interesse fra akademias
side for den antroposofiske bevegelse. Det
foreligger noen mindre arbeider med kritikk av
Steiners kristologi, og Steiners tregreningslære
ble kritisert av Mot Dag-bevegelsen – det er alt.
Perioden 1945 – 1975
I de første 30 årene etter krigen var det en betydelig større kontaktflate mot akademia enn
før krigen. Innenfor humaniora må filosofen
Hjalmar Hegges arbeider nevnes – Hegges
forfatterskap fortsatte også etter 1975. I tillegg er det grunn til å fremheve Olav Stoklands to bøker Norges indre historie og Hjalmar Ekdal og andre essays.
På midten av 1950-tallet fikk man en sterk
konfrontasjon mellom det antroposofiske
naturvitenskaplige synet og det etablerte naturvitenskaplige universitetsmiljøet. Her er
den såkalte Grimberg-debatten i 1955 den
sentrale arena.
I tillegg var det på dette tidspunkt André
Bjerke satte Goethes fargelære på dagsorden,
først gjennom en lengre artikkel i tidsskriftet Horisont, deretter i boken Nye bidrag til
Goethes fargelære, som ble utgitt på et svensk
forlag i 1961.
Også på det samfunnsvitenskaplige feltet
ytet antroposofene viktige bidrag, først og
fremst gjennom Leif Holbæk-Hanssen som
var professor ved Handelshøyskolen i Bergen, og som var en pioner innenfor alternativ
bedriftstenkning og markedsøkonomi. Leif
Holbæk-Hanssens viktigste bidrag ble i 2008
samlet i essaysamlingen Økonomi og samfunn. Når mennesket blir viktigst (Antropos).
Perioden 1975 – 2011
I de siste 35 årene har man fått et klart sterkere innslag av antroposofers bidrag til aka-
54
demia. Denne perioden kan vi dele inn i følgende hoveddeler:
Humaniora/filosofi
På dette feltet har det vært ytet vesentlige bidrag av filosofene Hjalmar Hegge, Helge Salemonsen og Terje S. Sparby.
Innen historie er det naturlig å nevne HansJørgen Høinæs’ bidrag til forståelsen av middelalderhistorie, tidlig kristendom og keltisk
kultur, og Karl Milton Hartveits bøker om
okkultismens historie, om frimurervesen og
satanisme.
Samfunnsvitenskap
Innenfor det samfunnsvitenskaplige er det
først og fremst oppfølgingen og videreutviklingen av Steiners tregreningslære som det
har vært det sentrale. Også her har Hjalmar
Hegge gitt vesentlige bidrag, særlig gjennom
sin doktoravhandling Frihet, individet og
samfunn fra 1988. Videre er det grunn til å
nevne miljøet rundt tidsskriftet Arken (19781989), som blant annet utga et eget temanummer om tregreningslæren. De viktigste bidragene de senere årene, Peter Normann Waages
oversettelse av Steiners bok om tregreningslæren, Tregrening. Nyorganisering av samfunnet og oppgjør med gamle tankevaner,
2008, og Waages egen bok om tregreningen
utgitt på Pax i 2002, Mennesket, makten og
markedet, som er nevnt ovenfor. Waage har
i det hele tatt et usedvanlig bredt og allsidig
sakprosaforfatterskap, hvor hjørnestenene er
Russland, islam, antroposofi og alminnelig
kulturhistorie. Hans kanskje mest vesentlige
bok er Jeg – Individets kulturhistorie, som
ble utgitt i 2009.
Innen markedsføring/bedriftsledelse fortsatte Leif Holbæk-Hanssen sitt forfatterskap
helt frem til sin død i 1989. Det siste bidraget innen dette feltet er utgivelsen av Otto R.
Scharmers bok Teori U, som er en oversettelse til norsk fra en engelsk originalutgave.
Scharmer er tydelig Steiner-påvirket i sin
hovedanalyse og sine forslag.
Det er i det hele tatt gjort en innsats når det
gjelder arbeidet innenfor alternativ økonomi.
Det siste bidraget er Christian Egges bok på
1861-2011 rudolf steiner 150 år
Flux forlag, Levende økonomi, som utkom i
2011.
Naturvitenskap
Innenfor det naturvitenskaplige er det grunn
til å fremheve fysikeren Torgeir Holtsmark,
biologen Markus Lindholm og naturforvalteren og filosofen Trond Skaftnesmo.
I de senere årene har det også vært levert flere
doktoravhandlinger av forfattere med et antroposofisk ståsted. Hjalmar Hegge er allerede nevnt. I tillegg må nevnes Aksel Hugo
og Bente Edlund, Hugo med sin doktorgrad
fra 1995 (Erkjennelsens berøring med livet.
En studie av slektskapet mellom pedagogisk
og vitenskaplig virksomhet) og Edlunds pionerverk om det antroposofiske arbeidet i
Norge med psykisk utviklingshemmede, som
ble utgitt – i noe omarbeidet form – i 2010 på
Antropos med tittelen Kulturøyer.
Akademias befatning med Rudolf Steiner og
antroposofiske temaer 1975-2011
Antroposofiens virkningshistorie har også en
annen side: Vi skal kort skissere den eksterne
interessen for Rudolf Steiner og antroposofien fra Akademias side.
Innen humaniora har det vært flere eksterne
representanter for norsk akademia som har
beskjeftiget seg med forskjellige sider av
Steiners livsverk. Trond Berg Eriksen har
skrevet flere artikler om forholdet mellom
Steiner og Nietzsche, og filosofen Helge
Svare har behandlet Steiners filosofiske forfatterskap.
På Forum Berles hjemmesider (www.forumberle.no) kan man slå opp under «artikler» og
finne en rekke bidrag fra ikke-antroposofer
fra norsk akademia som behandler ulike temaer med tilknytning til Steiners livsverk.
Et helt nytt trekk er at det på Universitetet i
Oslo er blitt levert en rekke hovedfagsoppgaver og magisteravhandlinger om antroposofiske temaer. Professor i idéhistorie, Jan-Erik
Ebbestad Hansen, har vært den sentrale veileder for en rekke avhandlinger hvor forfatterne har behandlet sentrale antroposofiske
tidsskrifter, for eksempel Vidar, Janus, Spektrum og Arken.
150 år rudolf steiner 1861-2011
I tillegg er det skrevet flere avhandlinger om
antroposofi og antroposofiske temaer. Det
siste bidraget er Ole Christian Kjerschows
bok om André Bjerkes kultur- og vitenskaps
kritikk, André Bjerke mellom de to kulturer,
Antropos 2011.
Innen samfunnsvitenskap er det først og
fremst kriminologen Nils Christie som har
levert sentrale arbeider. Christie var i en årrekke formann i Camphill Norge som arbeider med psykisk utviklingshemmede.
Camphill-bevegelsen kom til Norge i 1966 da
den første landsbyen – Vidaråsen Landsby –
ble grunnlagt.
Antroposofien vil formodentlig også i fremtiden ligge på kollisjonskurs med mainstream
akademia. Som nevnt ovenfor, er det imidlertid en klar tendens til at akademia i større og
større grad åpner seg og ikke neglisjerer opposisjonelle stemmer – slik situasjonen var på
■
for eksempel 1960-70-tallet. Artikkelen er en utvidet gjengivelse av et
foredrag holdt på Litteraturhuset i Oslo mandag 28. februar 2011.
Cato Schiøtz (f. 1948) er advokat og initiativtager til Forum Berle.
55