Transcript Antroposofi og kristendom

Antroposofi og kristendom
Cato Schiøtz
«Det er antroposofiens hovedoppgave å forstå Golgata-mysteriet på ny utfra vår tid.»
S
kulle man oppsummere Rudolf Steiners
enorme livsverk i en setning, må det være
at Rudolf Steiner først og fremst var en
Kristus-forkynner. Igjen og igjen betonte han
at Jesu liv og død representerer verdenshistoriens brennpunkt, og at man i Kristus har en
kilde til forandring og fornyelse.
Rudolf Steiner ønsket at antroposofien skulle
være en impuls til kulturfornyelse i en sivilisasjon som var truet av sterke undergangskrefter.
I denne forbindelse var det vesentlig for Steiner
å fremheve de krefter som kunne medføre en
forvandling for den enkelte og for samfunnet.
Disse nødvendige, individuelle og samfunnsmessige forvandlingskrefter kan man etter
Steiners mening først og fremst finne gjennom
en identifikasjon med Kristus-skikkelsen og
den kraft som ble tilført verden gjennom Kristi
død og oppstandelse.
I sin tale ved grunnleggelsen av Det norske
landsselskap for Antroposofisk Selskap 17.
mai 1923 spisset han antroposofiens hovedoppgave på følgende måte: «Det er antroposofiens hovedoppgave å forstå Golgata-mysteriet
på ny utfra vår tid.»
Rudolf Steiners foredrag i Norge
I Terje Christensens bok En kulturimpuls
slår rot (2008) er det på side 423flg. gitt en
oversikt over Rudolf Steiners foredrag i
Norge – både offentlige foredrag og private
foredrag for medlemmer av Antroposofisk
Selskap.
26
Steiner besøkte Norge åtte ganger i perioden
1908-1913, og han holdt i alt 93 foredrag, samt
20 såkalte esoteriske timer. Det er bemerkelsesverdig hvor mange av disse foredragene
som refererer seg til kristologiske temaer. Hvis
innholdet i foredragene reflekterte det Steiner
mente var viktigst å formidle til norske tilhørere, er det klart at det var temaet «Antroposofi og kristendom» som lå Steiner sterkest på
hjertet. Desto mer overraskende er det å registrere den manglende interesse det har vært for
kristologiske temaer i sentrale norske antroposofiske kretser: her har man i for stor grad
konsentrert seg om Steiners livsverk før 1900,
det vil si den delen som først og fremst er dominert av hans filosofiske og erkjennelsesmessige fremstillinger.
Av Steiners offentlige foredrag i Norge er det
særlig grunn til å fremheve det foredraget som
ble holdt 29. november 1921 – som ett av åtte
offentlige foredrag på denne reisen – med tittelen «Jesus eller Kristus». Foredraget ble arrangert av Teologisk forening for foreningens
medlemmer.
Men det var for medlemmene av Antroposofisk
Selskap at Steiner virkelig utdypet kristologiske
temaer: I juli 1908 – på sin annen reise til Norge
– holdt han 15 foredrag om teosofien i tilknytning til Johannesevangeliet. I 1909 holdt han 12
foredrag om Johannes’ åpenbaring. I 1913 holdt
han 6 foredrag om Det femte evangelium, og i
1923 holdt han 6 foredrag om menneskevesen,
menneskeskjebne og verdensutvikling.
1861-2011 rudolf steiner 150 år
Utsnitt av Rudolf Steiners
treskulptur «Menneskehetsrepresentanten».
Rudolf Steiners to
kristologiske hovedbidrag
I Steiners livsverk må vi skille
mellom to helt ulike bidrag.
Helt fra Steiners inntreden i
Teosofisk Samfunn i 1902 var
han opptatt av det vi kan karakterisere som «teologiske» spørsmål, temaer med tilknytning
både til Det gamle testamentet,
Det nye testamentet og til kirkehistorie. Dette er temaer som
Steiner kontinuerlig behandlet –
helt til sin død i 1925.
Et helt annet bidrag er Steiners
arbeide med det vi kan karakterisere som et arbeid med en
kultisk fornyelse. Det arbeidet
materialiserte seg ved opprettelsen av Kristensamfunnet i 1922.
Dette har en helt annen side enn
Steiners øvrige kristologiske
livsverk. Her er det tale om et
initiativ som representerer en
organisatorisk fornyelse – ikke
bare en behandling av enkeltstående temaer.
Opprettelsen av Kristensamfunnet representerte kort og godt etableringen av en helt ny
organisasjon, hvor det kultiske elementet var
det sentrale – og ikke hvilket syn man skal
innta til enkeltspørsmål av teologisk karakter.
Kristensamfunnet har levd sitt liv uavhengig av
den antroposofiske bevegelse helt siden grunnleggelsen og har gjennom sine syv sakramenter
representert et religiøst tilbud. Dette i motsetning til Antroposofisk Selskap, hvor hovedvekten ligger på det erkjennelsesmessige.
Eget ståsted
Personlig har jeg helt siden jeg meldte meg inn
i Antroposofisk Selskap i 1989 ansett Steiners
kristologiske verk som den viktigste delen av
150 år rudolf steiner 1861-2011
arven etter Steiner. Dette er også bakgrunnen
for at jeg har fremhevet betydningen av denne
delen av Steiners livsverk. Steiners kristologi
representerer et syn på kristendommen som i
nesten tre generasjoner har fascinert og forarget. For min egen del kan jeg bare gi uttrykk
for at det har vært særlig meningsfylt å gå i dialog med Steiner for så vidt gjelder dette temaet.
kort om rudolf steiners forhold til
kristendommen i hans biografi og
livsverk
Det biografiske
På 1880-1890-tallet hadde Steiner et perifert
forhold både til religion i sin alminnelighet
27
og kristendom i sin særdeleshet. Man kan lete
med lys og lykte for å finne vesentlige kristologiske bidrag i Steiners biografi før 1900 – uten
å finne noe. Det fremgår imidlertid av hans
selvbiografi at han ved århundreskiftet fikk
en Kristusopplevelse, som han beskriver på
følgende måte: «Avgjørende for min sjelelige
utvikling var dette: Åndelig å ha stått overfor
Golgata-mysteriet i den innerste, alvorligste
erkjennelseshøytid.»1
Steiner var uten tvil også før 1900 klar over eksistensen av tilværelsens metafysiske-spirituelle
dimensjon, men dette var først og fremst et erkjennelsesanliggende for ham – ikke et religiøst trosspørsmål. I den perioden han var leder
for den tyske seksjonen for Teosofisk Samfunn
(1902-1913) ble de kristne sannheter løpende utdypet for ham. Og det er i denne perioden vi finner de fleste av hans sentrale foredrag som berører teologiske temaer. Steiner holdt for eksempel
en rekke foredragssykluser over de forskjellige
evangeliene, over Johannes’ apokalypse, skapelseshistorien samt bokstavlig talt hundrevis av
foredrag om spesielle teologiske spørsmål.
Etter at Antroposofisk Selskap ble grunnlagt
på konstituerende generalforsamling 3. mars
1913 og frem til hans død 30. mars 1925, finner
vi færre lange foredragssykluser over teologiske temaer. Et av de viktigste er hans foredrag
over det såkalte Femte evangelium, som han
første gang holdt i Kristiania i første halvpart
av oktober 1913.
Livsverket
Steiners samlede verker er som kjent utgitt i
den såkalte Gesamtausgabe (GA), bind I-354.
GA er fremdeles under utgivelse, og det gjenstår over 35 bind før verket er fullført.
I sin levetid utgav Steiner 28 bøker (GA 1-28).
Bare én av disse bøkene har kristendommen
som tema, Kristendommen som mystisk kjensgjerning, som første gang ble utgitt i 1902 og
som ble utgitt i en relativt sterkt omarbeidet
form i 1910. Som en digresjon skal nevnes at
Arne Garborg leste førsteutgaven i 1909, og ga
den en lengre og relativt sympatisk omtale i sin
1 Rudolf Steiner, Min livsvei, Antropos 1999 side
298.
28
dagbok (jf 31. mai 1909 i bind 2 av Garborgs
dagbøker). Anmeldelsen er nærmere behandlet
av Cato Schiøtz i Libra 1/2011: «Arne Garborg
og Rudolf Steiner. Noen betraktninger omkring
160-årsjubileet for Arne Garborgs fødsel.»
Steiner har selv aldri utarbeidet en samlet oversikt over sin kristologi, og denne delen av hans
verk er både fragmentarisk og springende.
Dessverre har man ingen samlet fremstilling av
hovedpunktene på norsk. Dette har hatt den beklagelige konsekvens at litteraturen om Steiners
kristologi i stor utstrekning er overlatt til kritikerne. Kritikere har det vært mange av – særlig
fra tradisjonelt statskirkehold, hvor flere representanter i relativt sterke polemiske innlegg har
tatt avstand fra Steiner.
Også i utenlandsk litteratur er det en rekke
motskrifter. Klassikeren er Klaus von Stieglitz’
bok fra 1955, Die Christosophie Rudolf Steiners.
Siste kritiske bidrag foreligger i Helmut Zanders store bok om antroposofi i Tyskland.
Norske teologer som har kritisert Steiner er
først og fremst Arild Romarheim og Alf Rolin.
I festskriftet til Karl Brodersen, På spor av en
virkelighet, Antropos 1997 (s. 300flg), har jeg
gjort nærmere rede for kritikken av Steiners
kristologi i artikkelen «Execution first, verdict
afterwards». I den artikkelen finner man også
en litteraturfortegnelse over de viktigste kritiske arbeidene på norsk.
Man kan stusse over hvorfor norske antroposofer i så liten grad har beskjeftiget seg med
denne delen av Steiners livsverk. Kanskje er
forklaringen at det har vært en utbredt angst
for at antroposofien skal bli oppfattet som en
religion – og at dette er grunnen til at man
har latt denne siden av Steiners livsverk forbli
ubehandlet, for ikke å si direkte neglisjert?
«kristendommen har begynt som religion,
men den er større enn alle religioner»
Rudolf Steiner holdt et foredrag i München 13.
mai 1908 med denne tittelen.2
I foredraget redegjør Steiner for de religiøse ideers utvikling gjennom tidene. Steiner understreker at går man langt nok tilbake i tiden, hadde
2 Vidarforlaget utga i 1982 en norsk oversettelse.
1861-2011 rudolf steiner 150 år
mennesket en annen bevissthet enn i dag: Da
hadde man en evne til umiddelbar iakttagelse
eller anskuelse av de oversanselige verdener. I
denne tiden da mennesket selv levde i den åndelige verden, hvor de til enhver tid gjorde erfaringer i likhet med den nåværende menneskehets
erfaring i sanseverdenen, behøvde man ingen
religion. Religion oppstår først da denne evnen
til oversanselig erfaring ble borte for flertallet av
menneskene. De sagn og myter som vi for eksempel har i den nordiske gudelære, representerer erindringer fra den gamle tid da menneskene
selv hadde oversanselige erfaringer av verdens
metafysiske side.
I den neste historiske periode hevder Steiner at
menneskene hadde en sterkere utviklet hukommelseskraft enn det vi har i dag: Man hadde da
evne til å huske tilbake, helt til fjerne forfedres
liv. Slik oppsto – etter Steiners mening – anekultusen eller anereligionen. Denne anekultusen utviklet seg stadig mer til et slags religionssystem som ble utarbeidet av innviede. Rester
av slikt system finner man for eksempel i den
gamle indiske brahmanismen og senere i Vedafilosofien. Først på et senere tidspunkt oppstår
det som Steiner kaller antropomorfisme, hvor
de forskjellige guder opptrer i menneskeliknende bilder, som for eksempel i det gamle Hellas.
Steiner anfører at bare gjennom antropomorfismen kunne menneskeheten bli forberedt til
oppfatningen av gudemennesket, til å oppfatte
den gud som selv bor i mennesket.
I kristendommen strømmer forskjellige gudeskikkelser sammen i Kristus-Jesus, og det
evig-guddommelige materialiserer seg således
i en historisk skikkelse her på jorden. Dette er
etter Steiners mening det vesentlige i kristendommen.
Hvorfor måtte et vesen av oversanselig art
som Kristus komme til syne i personligheten
Jesus og vandre på jorden? Steiner besvarer
det spørsmålet med at mennesket på Jesu tid
ikke lenger kunne skue inn i den oversanselige
verden. Kristus måtte bli «sanselig» for at han
skulle bli en erfaring for menneskeheten. Så
lenge mennesket kunne iaktta det åndelige, så
lenge de kunne iaktta gudene i deres oversanselige erfaring, var det intet behov for at Gud
skulle bli menneske. Men gjennom tidens gang
150 år rudolf steiner 1861-2011
måtte guden erfares i den sanselige verden,
slik at menneskene kunne få et konkret holdepunkt som kunne forbinde dem igjen med den
oversanselige verden.
«Religere» betyr å knytte sammen, forbinde.
Religionen er således en sammenknytning av det
sanslige med det oversanselige. Den tid da materialismen oppsto, hadde behov for religionen.
Steiner påpeker at det på ny vil komme en tid da
mennesker atter kan ha erfaringer i den oversanselige verden – da vil det ikke lenger være noe
behov for noen religion. Denne nye skuen har
som forutsetning at den bringer med seg en åndelig kristendom. Det som kristendommen gir,
blir tatt med inn i fremtiden og vil ennå være
en av menneskehetens viktigste impulser, når
det ikke mer vil gis noen religion. Men selv når
mennesket vil ha overvunnet det religiøse liv, vil
kristendommen fremdeles bestå. At den først
var en religion, henger sammen med menneskehetens utvikling, men kristendommen er som
verdensoppfatning større enn alle religioner.
Derfor tittelen på foredraget: «Kristendommen
har begynt som religion, men den er større enn
alle religioner».
noen hovedspørsmål
I dette avsnittet skal vi se nærmere på noen
prinsipielle hovedspørsmål som Steiners syn
på kristendommen reiser.
Tro versus erkjennelse
For det første er det grunn til å understreke
at antroposofien primært – fra Steiners side –
er ment å være en erkjennelsesbevegelse som
også vil belyse tilværelsens ikke-materielle eller spirituelle side. Som et del-tema under det
spirituelle finner vi også det religiøse, herunder
kristendommen.
Antroposofien vil være en erkjennelsesbestrebelse, en erkjennelse ikke bare av det oversanselige i religionen, men av det oversanselige
bak alt i verden – en erkjennelse som går på
den egentlige virkelighet i tilværelsen, som er
av åndelig art.
I et foredrag i Kristiania 29. november 1921
med tittelen «Jesus eller Kristus» heter det
blant annet:
29
«Likeså lite blir Kristi vesen uttømmende erkjent av antroposofien, enda den lengselsfullt
streber hen mot det med alle sine erkjennelsesmidler søker å komme derhen at den kan skue
Kristus, ikke bare tro på ham. Han opphører
ikke med å stå overfor oss som et vesen som selv
når vi ser det, ikke kan uttømmes av noen ratio.
Derfor er ikke antroposofien troens død; den
vil gi troen liv.
Men disse retningslinjene kan vel i alle fall antyde at antroposofien ikke vil trekke Golgatamysteriet ned til den vanlige erkjennelses rasjonalisme og gjøre det til en avsløret hemmelighet
som ingen ærefrykt vekker, men at den vil lede
hen til mysteriet i største ærefrykt, med all mulig religiøs fromhet, ja med en utdypet religiøs
fromhet – utdypet fordi vi fornemmer den rette
grepethet først når vi står umiddelbart overfor
synet av korset på Golgata.
Således vil antroposofien ikke bidra til å avlive,
men til atter å belive og besjele kristendommen,
som jo nettopp synes å lide så smertelig under
en rasjonalisme som jo har sin fulle berettigelse
for den ytre naturvitenskap.»�
Skille mellom religion og det oversanselige
For Steiner er det vesentlig å skille mellom det
oversanselige på den ene side og religion på den
annen side. Det er det oversanselige – eller det
okkulte – som er og forblir Steiners hovedanliggende. Om og om igjen påpeker han hvordan
den spirituelle siden ved tilværelsen manifesterer seg. Dette gjelder ikke minst menneskets
antropologi, hvor han påpeker hvordan mennesket kan ses i lys av bl.a.: en tredeling som
består av fysisk kropp, sjel og ånd; en firedeling
som består av et fysisk legeme, et eterlegeme,
et astrallegeme og et jeg; tolv sanser – og ikke
bare fem; det tredelte mennesket – nervesystemet, stoffskiftesystemet og lemmesystemet; eksistensen av ikke-fysiske realiteter som for eksempel aura og chakraer; reinkarnasjonstankens
realitet; det onde som metafysisk realitet.
Alle disse spørsmålene tilhører – slik Steiner ser
det – tilværelsens alminnelige metafysiske side
og er gjenstand for et erkjennelsesarbeid som
ikke har noe med religion å gjøre – og heller ikke
med tro. Et eksempel: Spørsmålet om mennesket har en aura eller ikke er et spørsmål om hva
30
som er virkelig – ikke et spørsmål om religion.
Har mennesket en aura, må dette være felles for
kristne, muslimer og buddhister.
Ingen dogmer – ingen tro
Steiner brukte ofte uttrykket åndsvitenskap
som synonymt for antroposofi. Dette betyr
at antroposofien ikke bare skal være noe som
man skal tro på, eller representere dogmer eller en ufeilbarlig lære. Alt Steiner har fremlagt
må prøves mot det vi ellers vet. Steiners konklusjoner må også forkastes i den grad han tok
feil eller har synspunkter som vi i dag ikke kan
forholde oss på andre måter til enn ved ren tro.
Antroposofien blir således en slags «hjelpevitenskap» i forhold til det religiøse. For å ta en
litt dristig parallell: På samme måte som arkeologi kan kaste lys over Det gamle testamentet,
mente Steiner at han ved sin åndsvitenskap kan
kaste lys over Bibelens innhold. Dette er selvfølgelig særdeles kontroversielt, og har skaffet
Steiner mange kritikere.
noen prinsipielle hjørnestener i steiners
kristologi
Vi skal i dette avsnittet helt kort peke på noen
viktige prinsipielle synspunkter hos Steiner:
a) For det første mener Steiner at man ikke
bare kan forske naturvitenskaplig i den materielle verden, men at man kan forske eller drive
et erkjennelsesarbeid når det gjelder det metafysiske, herunder det religiøse.
Som nevnt ovenfor, er dette høyst kontroversielt. Steiner mener imidlertid at man metodisk
kan tilnærme seg den åndelige siden av tilværelsen. I kulturhistorien finnes en rekke eksempler på et tilsvarende syn. De gamle indiere
mente at man gjennom for eksempel yoga kunne tilnærme seg tilværelsens metafysiske side.
I det gamle Hellas hadde man mysterieskoler
og orakler, og fra vår egen europeiske kultur
kjenner vi askese som metode til å utvide forståelsen av virkeligheten.
Den metode som Steiner gir anvisning på som
den mest hensiktsmessige i vår tid er den meditative. Den meditative metode er derfor en del
av Steiners kristologiske syn.
1861-2011 rudolf steiner 150 år
b) Et annet viktig hovedpunkt for Steiner er at
man ikke bare har hatt en evolusjon for så vidt
gjelder det fysiske, men at også menneskets bevissthet har undergått en evolusjonistisk utvikling. Denne utviklingen har – kort beskrevet –
vært en utvikling fra et tidligere klarsyn som var
allmennmenneskelig for noen tusener år siden.
Dette klarsynet har etter hvert forsvunnet, og
mennesket har gått lenger ned i det materielle og
tapt sin tidligere umiddelbare evne til å erkjenne
det oversanselige. Antroposofien er i Steiners
øyne et middel til å kompensere dette tapet og
til å utvide vår erkjennelse. Det følger av dette at
kristendommens sannheter ikke er evige og statiske. Tvert i mot: Kunnskap om kristendommen vil utvides i takt med vår økte bevissthet.
I fremtiden vil den videre evolusjon medføre at
stadig flere får et klarsyn og evne til å erfare det
oversanselige. Slik sett står vi bare over for en
begynnelse på de kristne sannheter.
På samme måte som vi i Norge anser Luther
for å ha beveget kristne sannheter, er det naturlig å anta at det reformative ikke stanser med
Luther, men at man vil få nye utvidelser og
endringer i de århundrene som ligger foran oss.
I forlengelsen av dette anser Steiner at de kristne sannheter heller ikke stanser med Bibelens
åpenbaringer. Det klassiske eksempelet på hvordan Steiner går utover Bibelens ord, er således
foredragssyklusen om det Femte evangelium,
hvor Steiner beskriver Jesu biografi på en måte
som går langt utover Bibelens beretning. I denne foredragssyklusen er Steiner så uhørt dristig
at han gjengir for eksempel hva som er skjedd
i Jesu liv fra han var 12 år til dåpen i Jordan da
han var ca 30 år – en periode hvor Bibelen er
fullstendig taus.
c) Kristi betydning for erkjennelsen: For Steiner
er det et faktum at mennesket har vært gjennom
et syndefall som følge av inngripen fra åndelige
motmakter. Menneskets erkjennelse er således
blitt «formørket». Vi har et erkjennelsesmessig
handikap ved at vi gjennom våre fem sanser bare
kan erkjenne det fysiske, bare det som kan måles, telles og veies. Som nevnt innledningsvis, betoner imidlertid Steiner at man gjennom Kristus
kan overvinne vårt medfødte erkjennelseshandikap. Dette erkjennelsesarbeidet kaller Steiner
150 år rudolf steiner 1861-2011
et erkjennelsesarbeid på et «paulinsk grunnlag»,
og som står i sterk motsetning til kantianismen.
Det er en erkjennelsesteori som adskiller seg fra
den kantianske, som ikke tar inn over seg at det
er nettopp vår erkjennelse som skal «renses».
d) Synet på Bibelen som et mysterieskrift: Steiners kristendomsoppfattelse og evangelieoppfattelse er mysterienes, noe som også fremgår
av den tittel han ga sin første bok om dette
emne: Kristendommen som mystisk kjensgjerning (1902). Steiner mente at kristendommen
var en oppfyllelse av det som ble lært i de gamle mysterier, og at Kristi liv på jorden var midtpunktet og vendepunktet i verdensutviklingen
og begynnelsen til en ny epoke som kjennetegnes ved at det ikke lenger skulle være mysterier
i gammeldags forstand, men at alt som hittil
var skjedd i hemmelighet – og bare var kjent av
noen få innviede – nå skulle kunngjøres i full
offentlighet og være tilgjengelig for alle.
Mange bibelsteder blir forståelige når de leses
ut fra den forutsetning at det er tale om oversanselige opplevelser, og ikke om fysiske begivenheter. De forskjellige undrene som beskrives, kan forstås på denne måte.3
I andre sammenhenger blir Steiners kristologi betegnet som en «spirituell» – eller også
en «esoterisk» – form for kristendom. Denne
esoteriske kristendommen har eksistert som
en understrøm gjennom historien, og vi finner
den for eksempel i den kristne gralsstrømningen, hos oldtidens store kristne platonikere,
hos den tyske mystiker Mester Eckehart og
hos den lutherske esoteriker Jakob Böhme.4
Man kan derfor på denne bakgrunn karakterisere Steiners kristologi som en esoterisk form
for kristendom.
noen viktige enkeltspørsmål
I dette punktet skal vi helt kort – og svært skisseaktig – peke på hvilket ekstremt omfang Stei3 Se min artikkel i På sporet av en virkelighet. Festskrift til Karl Brodersen (1997), s. 322.
4 Om spirituell kristendom, se nærmere Jørgen
Braren Lauritzen, Kristusveien. Spirituel kristendom. Meditasjon. Terapi, Hernov Forlag 2001.
31
ners behandling av kristologiske temaer har. Vi
minner for øvrig om at Steiner også behandler
de andre hovedreligionene som for eksempel
buddhisme og islam. I tillegg behandler han
inngående eldre mytologi, både egyptisk, romersk, gresk og ikke minst den germansk-nordiske mytologien.
Bredden i behandlingen av religiøse temaer
hos Steiner er forbløffende – tiltross for at den
samlede behandlingen av religiøse spørsmål
bare utgjør en mindre del av Steiners totale
livsverk. Skulle jeg gjette, er det mindre enn 20
% av livsverket som refererer seg til religiøse
spørsmål i ordets videste forstand. Dette sier
noe om Steiners bredde og allsidigheten i hans
livsverk.
Vi skal i det følgende gruppere Steiners bidrag
innenfor det kristologiske i fem hovedgrupper:
Det gamle testamentet
Steiner behandler en rekke sentrale temaer fra
Det gamle testamentet, for eksempel skapelsesberetningen, Moses’ betydning, syndefallet, De
ti bud, samt en rekke personligheter i Det gamle
testamentet, f.eks. Abraham, Noah og Job.
Det nye testamentet
Det nye testamentet står selvsagt i sentrum i
Steiners kristologi. I sine foredrag behandler
han en rekke sentrale motiver, og utlegger disse
på en helt annen måte enn det vi er vant til fra
protestantisk hold. Vi skal bare helt kort skissere noen sentrale temaer – punktene er selvsagt langt fra fullstendige:
For Steiner er det vesentlig å skille mellom
Jesus-skikkelsen og Kristus-skikkelsen. Jesus er
mennesket med to «jordiske» foreldre, Josef og
Maria. Kristus er Solvesenet, som forener seg
med Jesus ved dåpen i Jordan.
Et særtrekk hos Steiner er skildringene om de to
Jesusbarn. Som kjent er det to helt forskjellige
fødselsgenealogier i henholdsvis Matteus- og
Lukas-evangeliet. Denne «motsetningen» forklarer Steiner ved at det kort og godt er tale om
to individer som forener seg etter 12 år.
Som nevnt ovenfor tillater Steiner seg å utvide
evangelienes fortelling om Jesu barn- og ungdom ved å legge frem helt nye historiske opplysninger. Disse har den protestantiske teolog og
32
senere leder av Kristensamfunnet Emil Bock
behandlet i boken Jesu barndom og ungdom.5
Hos Steiner finner man også en inngående behandling av undrene, som for eksempel bespisningsunderet, vandringen på Genesaretsjøen
m.v. For Steiner er det ikke tale om noe brudd
på naturlover. Man må tolke fortellingene på
bakgrunn av at evangeliene egentlig er mysterieskrifter, som ikke kan leses bokstavlig, jf
ovenfor.
Et helt sentralt punkt hos Steiner er Jesu død
og oppstandelse. Oppstandelsesberetningen og
beretningen om de 40 dagene fra oppstandelsen til himmelfarten er detaljerte og – så langt
jeg kan vurdere – originale.
I tillegg har vi Steiners syn på selve himmelfarten og – ikke minst – Kristi gjenkomst.
Hos Steiner finner vi videre en grundig drøftelse av Paulus’ store betydning, herunder hva
som egentlig skjedde utenfor Damaskus.
Og – endelig – har vi flere omfattende foredrag
om Johannes åpenbaring.
Teologiske spørsmål
I tillegg til å behandle det som faktisk skjedde
i forbindelse med Jesu liv og Kristus behandler
Steiner også en rekke grunnleggende teologiske
spørsmål som for eksempel: det ondes problem,
arvesynd og nåde, treenighetsspørsmålet, engler
og englehierarkier, reinkarnasjon og reinkarnasjonsideens forhold til kristendommen.
Kirkehistorie
Steiner behandler inngående den tidlige kristendom, herunder gnostisismen. I tillegg behandles manekeisme og de retninger som sto i
opposisjon til den katolske kirke, for eksempel
katharbevegelsen og den keltiske kristendoms
impuls. Videre behandler han viktige begivenheter i kirkehistorien og sentrale historiske
personligheter som Augustin, Thomas Aquinas og Martin Luther.
Høytider
Steiner har inngående foredrag om alle kristne
høytider, jul, påske og pinse, og vektlegger i
tillegg feiringen av mikkelsmess, Mikaeli. Det
5 Boken kom ut i 2. opplag på Antropos i 1992.
1861-2011 rudolf steiner 150 år
siste er særlig viktig i følge Steiner som følge av
at vi lever i en mikaelisk tidsalder.
Konklusjon
Som man ser, er det en ekstrem bredde med
hensyn til Steiners kristologiske temaer. Steiners bøker har i tillegg medført et hav av sekundærlitteratur, særlig på tysk. Det er egentlig helt fascinerende at en person – fullstendig
uten teologisk utdannelse eller skolering – representerer et slikt mangfold, og det på en måte
som tiltrekker seg stadig økende oppmerksomhet tre generasjoner etter Steiners død. Steiner
hadde som kjent ikke engang full artium, som
ga ham tilgang til et vanlig universitetsstudium. Derfor måtte han velge Teknisk høyskole,
hvor han for øvrig avbrøt sine studier etter tre
år. Steiner er således 100 % autodidakt med
hensyn til religion og kristendom. Dette kan
selvsagt også bli brukt mot ham, men uansett
må man fascineres både av det mangfold og
ikke minst den innbyrdes sammenheng som
preger Steiners fremstillinger.
I de senere årene har det kommet flere bøker
som understreker at Steiners syn på den tidlige
kristendom er bekreftet gjennom funnene av
Dødehavsrullene og fra Nag Hammadi.6
nærmere om rudolf steiners bidrag til
religiøs fornyelse
Som nevnt innledningsvis, har Steiner også gitt
et helt annet bidrag til kristologien enn behandlingen av teologiske spørsmål og den historiske utviklingen av kristendommen. Bakgrunnen for dette var en henvendelse han fikk
fra flere tyske protestantiske teologer tidlig
på 1920-tallet, og som resulterte i stiftelsen av
Kristensamfunnet. Vi skal la historikken ligge.
Denne er det gjort grundig rede for i Alfred
Heidenreich: Spire i vekst. Om Kristensamfundets grunnleggelse (1987).
Kristensamfunnets hovedsete ligger i Berlin.
Kristensamfunnet har anslagsvis 100 000 medlemmer i hele verden. Sentralt står oppfatnin6 Se for eksempel Andrew Welburn, The beginnings
of Christianity, Floris Books 1991 og Danielle van
Dijk, Christ Consciousness, Tempel Lodge 2010.
150 år rudolf steiner 1861-2011
gen av at Kristus etter oppstandelsen kan være
virksom i menneskets indre og gi det mulighet
til å bli fritt og skapende ut fra sin guddommelige natur.
Sentralt står også de syv sakramenter: Menneskevielsens handling (Nattverdsgudstjenesten), dåp, konfirmasjon, skriftemål, ektevielse,
prestevielse og den siste olje. Et spesielt trekk
ved Kristensamfunnet er dogmefriheten – det
er ingen trosbekjennelse som prest eller medlemsmenighet må eller bør bekjenne seg til.
Kristensamfunnet var en foregangsbevegelse i
den forstand at kvinnelige prester ble akseptert
allerede fra begynnelsen av.
Kristensamfunnet kom meget tidlig til Norge.
Allerede 1927 ble den første menigheten etablert
i Oslo, under ledelse av juristen Christian Smit,
som forut for etableringen hadde tatt teologisk
tilleggsutdannelse ved Kristensamfunnets seminar i Stuttgart etter at han i flere år hadde praktisert som jurist.
Kristensamfunnet er organisatorisk skarpt
adskilt fra Antroposofisk Selskap, og begge
bevegelser understreker at Kristensamfunnet
ikke er noen form for antroposofisk menighet, men et frittstående religiøst initiativ. På
denne bakgrunn er det ikke påfallende at det er
mange medlemmer av Antroposofisk Selskap
som ikke er medlem av Kristensamfunnet – og
omvendt.
Kristensamfunnet i Norge har i dag vært i kontinuerlig vekst siden opprettelsen, og virksomheten er i dag spredt på fem menigheter. Hovedmenigheten er i Oslo, hvor menigheten har et
eget forsamlingslokale i Oscars gate. Av kjente
norske kulturpersonligheter som valgte Kristensamfunnets ritual som ramme for sin begravelse kan nevnes Jens Bjørneboe (død 1976) og
■
hans fetter André Bjerke (død 1985).
Artikkelen er en utvidet gjengivelse av et innlegg holdt på Litteraturhuset i Oslo mandag
28. februar 2011.
Cato Schiøtz (f. 1948) er advokat og initiativtager til Forum Berle.
33