Transcript Fossum Jernverk - skiensatlas.net

Utdrag fra boka Fossum Verks historie gjennem 400 år
av R. Jacobsen (1939) (noe bearbeidet av Alf Olav Larsen)
DE FØRSTE ÅRENE, 1539-1624
Kildene til Fossum jernverks eldste historie finnes sammenfattet i boken Historiske
Efterretninger om Norges Bergverker 1513-1623 av M. Thrane Brunnich. Her gjengir han
den første sikre dokumentasjon om jernverksdriften ved Skien, nemlig en innberetning
som Glaser sendte til Christian III i oktober 1538 etter sin reise i Telemark, og hvor han
skriver bl.a. Efterdi Gud har vist os Overflødighed af Jernmalme, som sees udbredte paa
mange Steder i vidt udstrakte Feldte, hvorpaa tre Hammersteder allerede ere hos mig
muthede og bekræftede, saa have de, som ere disse Hammersteder i Forlæning, forsat
sig, til Foraaret at bygge Jernhammere, hvortil vil bruges en mærkelig Deel Arbeidere, og
da der omkring ligge 5 eller 6 Bøndergaarde, hvorpaa Folket som bruges til Hammeren,
kan have Ophold, saa vil det være fornødent, at disse Gaarde tages fra Bønderne, imot
at dem gives andre i deres Sted, dog maatte de søges på Kloster-Godset; at Afgiften,
som forhen Bønderne betalte, skulde ogsaa svares af dem, som fik dem i Besiddelse. Paa
samme Sted ere ogsaa udseet at bygge en Malemølle med 3de Møllegange paa tysk
Maade, som Vinter og Sommer uden Forhindring kan holdes i gang.
Som nevnt tidligere bosatte Glaser seg på Gimsøy Kloster i 1543, stikk i strid med den
instruks han hadde fått ved ansettelsen som bergfogd. Dette ble innrapportert til kongen
av bergfogd Alempek, noe som ikke bidro til å mildne klimaet mellom dem. Glaser
forklarte for konegn at hans flytting ville komme Verket tilgode fordi han nå kunne
anvende all flid på å få igang den kongelige møllen og jernhammeren, samt at han skulle
bygge kornboder for det ankomne kornet som ellers ofte ble utsatt for skade. Kongens
jernhammer kom igang på våren 1543, og Glaser berettet 28. april at på 14 dager ble
det smidd 200 stenger jern, 9 tapper, 16 ringer og 15 pukkjern. I et brev til kongen
skrevet i Skien av en sachsisk bergkyndig ved navn Wolff Kunehnn den 25. juli 1543 står
det at Den jernmalm som H. Glaser har blottet 1/2 Miil fra Skeen, er særdeles god og
vindes i Mængde. Gangen er 1/2 Lagter bred og i Dagen blottet til 150 Lagters Længde,
som kan forsyne 3 Hammere; Hammerbygningen er god, og med Tiden, naar man sætter
gode Bestyrere derover, vil den være hele Landet til Nytte. Det var imidlertid
mangel på kyndige folk.
Glaser fant det nødvendig å engasjere en tro arbeider som kunne lese og skrive.
Dessuten ville det være fordelaktig å brenne 400 lester kull om sommeren, og dette
måtte fremkjøres i rett tid. Samtidig trengte han 1000 gylden til innkjøp og til avlønning
av kullbrennere, kjørselbønder, hammersmeder, zerrennere og norske smeder. Med slik
understøttelse lovet han kongen å tilvirke 1400 gros stangjern. Etter å ha ledet
jernhammerens drift de første månedene, forlot Glaser landet for bestandig.
Etter et halvt års drift innberettet Alempek at Jernhammeren arbeider med tap
formedelst de dyre Kul, da en tønne Kul betales med 5 sk., foruden Kiørselen fra Milerne,
alt 7 sk., men hytterne ved Meissen og Freiberg betaler ikkun 3 sk., hvor dog Bønderne
maae kiøbe Skov, og tildeels have 2 Mile at kiøre til Hytten. Til tross for at kongen eide
det meste av skogen i nærheten var det vanskelig å skaffe det nødvendige trevirke til
kullbrenningen. Det ble gitt pålegg til bønderne om å hugge og fremdrive tømmer. I
1545 gikk det ut en slik befaling til ikke mindre enn 208 bønder, men alikevel ble det
mangel på trekull, og innskrenket drift ved jernverket. Bestyrerelsen for jernverket var
langt fra uklanderlig, og dette kom kongen for øret. Det ble fra høyeste hold ikke alltid
sørget for lønninger og proviant til rett tid, og misnøyen blant bergfolkene økte ved
bergfogd Alempeks harde behandling. De begynte derfor å reise fra landet.
Man vet ikke med sikkerhet hvor mange det var ansatt ved jernverket, men i august
1546 var tallet på tyskere bare seks. Omkring denne tiden foregikk det også kriminelle
handlinger av folk som hadde tilknytning til verket. Første søndag i faste 1545 ble en
kullbrenner drept i et skjenkehus i eller ved Skien, i et slagsmål med en skinnhandler.
Men drapsmannen fikk leidebrev fram til neste St. Hans for bare et lodd sølv. I 1546
hadde bergmannen Hans Widemans hustru ved Vaade-Ild opbrændt Kirken og Giemsøe
Kloster, Taarnet og nogle Huse.
Såvel bergfogden som berghauptmannen ble i 1546 erstattet av nye folk. Pflug ble ansatt
i stedet for sin landsmann Alempek, og i stedet for Iver Jensen Jernskjegg til Fritzøe som
hadde vært berghauptmann et par år, ble utnevnt lensherren på Akershus, Peder
Hanssen. I kongens instruks av 12. juni 1546 heter det: Jernhammerens Tilstand skal
overveies, om den kan drives for Kongelig Regning, eller forpaktes imod aarlig
Afgift......Der skal ved Hammerverket giøres Forsøg med at smelte Osmun-jern efter
svensk Maade. Peder Hanssen svarer at Med Jernberget er det føie Værd i Aar, thi der er
en Hoben uduelige Arbeidere, som lidet nytte, og det Jern som er mere tilvirket end
behøves til Bergværket, er optaget til Arbeidernes Besolding.....Der er slig dyr Tid i
landet, at det er ikke muligt her nu at bekomme enten Malt eller Rug. Dessuten ba han
kongen om å innkalle noen smeltere og kullbrennere fra Sverige. Kongen lovte å skaffe
svenske bergfolk og dessuten både malt og rug.
Året etter ble jernverket leiet bort til mester Valentin for ett år. Det var fogden på
Bratsberg, Hans Dringelberg, som hadde ordnet leien på kongens vegne. I leien inngikk
fri malm og kull som fogden skulle skaffe tilveie. Valentin skulle selv lønne sine folk.
Årsavgiften skulle betales med 48 våger jern, ca. 860 kg (1 våg = ca. 18 kg). Det han
produserte ut over dette skulle kongen avta etter en pris av 24 sk. pr. våg.
Jernverksdriften på slutten av 1540-tallet gikk meget dårlig. Pflug rapporterte i et brev
av 26. juni 1549 til kongen at Af Jernhammeren er i dette aar liden Nytte og Fordel at
vente, thi hverken Kul eller Veed i forrige Vinter bestilt eller anskaffet. Men den
Kulbrænder, som kunde udrette det og var dertil bestilt, har Hans Dringelbergs Folk i min
Fraværelse dræbt. Her er ikke heller tilstæde uden Hammersmeden og en Smelter, som
dertil ere brugelige.
Fra 1549 synes jernverket i 8 - 10 år å ha vært drevet for kronens regning, men man har
ikke kjennskap til driften. Et kongebrev av januar 1550 til lensherren på Bratsberg, Claus
Huitfeldt, ga nytt pålegg til bønderne om hugst og kjøring av trevirke mot fritak for
alminnelig kongeskatt. Dette pålegget gjaldt Gjerpen, Solum, Mælum og Slemdal.
I 1558 fikk kullbrenneren Osmund Ulrich feste på livstid på gården Midt Bø, hvor han da
allerede bodde, mot kull å brenne til kongens behov, når han tilsies, som han hittil har
gjort. Samme år er det innberettet om leveranser av stangjern til København slott og
ytterligere bestillinger.
Med et kongebrev datert 9. desember 1558 blir jernverket eller Kronens Jernhytte i
Skiensyssel forpaktet bort til mester Wulff Hammersmed, men han måtte selv holde seg
med kull, jern, sten, ild og lønninger. Wulff fikk plikt til å yte en avgift på hver niende
våg godt stangjern han smidde, og skulle dessuten levere kongen årlig 300 våger godt
stangjern. Det skulle betales en bedre pris enn for 11 år siden, nemlig 30 sk. pr. våg.
100 tønner malt og 50 tønner rug skulle lensherren på Bratsberg skaffe tilveie for
henholdsvis 2 og 2½ mark tønnen i mellomregning. Mester Wulff fikk kronens gård
Nordre Foss som han allerede bodde på. Gården skulle dessuten være avgiftsfri den tid
han var hammersmed. Han fik også Søndre Foss og en av Hyni-gårdene til kullvedhugst.
Fossum
JERNHYTTE
Reduksjon. Etter
pukking og
røsting blir
malmen blandet
med trekull i
rennherdovnen.
Prosessen er
illustrert av Georg
Agriccola på
1550-tallet.
Malmene i
Gjerpen var
tungsmeltelige.
Først når man tok
masovner i bruk
på 1600-tallet fikk
man en effektiv
metode for
fremstilling av
jern.
(Bildet er
kopiert fra
Gjerpen Bygds
Historie I )
I 1558 har Wulff Hammersmed fått oppgjør av kongen for stangjern og skinner, og
sommeren 1559 fikk han kongens befaling om å smi noen jernkloder (kanonkuler) som
han skulle få 13 daler skippundet for (1 skippund dansk = 160 kg). Wulff drev jernverket
i flere år fremover, og i 1563 fikk han og hans bror Mikel bekreftelse på leieavtale for nye
tre år, mot en avgift for hver niende våg jern. Etter at brødrene hadde drevet jernverket
i 7 - 8 år, fulgte en like lang periode hvor driften lå nede.
På 1560-tallet var det antagelig tre jernverk i drift samtidig langs nåværende
Hoppestadelven. Mester Wulff var altså ikke den eneste som produserte jern for kongen.
Lensherre Christiern Munk fikk ordre om å forhandle med enda en hammersmed, Cort
Danker fra Lubeck, og på kongens vegne motta alt det jern han smidde. Etter et
kongebrev av 1559 skulle han ha Vår og Kronens jernhytte ved Skien mot at han holder
arbeidsfolkene og skaffer malm, kull og ved selv. Til dette kunne han fritt gjøre bruk av
Kronen bønders Skove. For jernet skulle han ha 4 ½ og 5 daler skippundet, og
lensherren på Bratsberg, Peder Bild, skulle levere ham 100 tønner malt og 50 tønner rug,
som alt skulle mellomregnes ved oppgjøret for jernet.
Det samme gjaldt skyld og ladgilde av de gårdene han leiet av kongen, nemlig den ene
av Fossum-gårdene som ble kalt Mads Pussens gård på Fossen, Jønnevald og Berberg.
Ved sin død i 1564 hadde Cort Hammersmed også kronens gård Ås. Denne gården ble
overtatt sammen med jernverket av Hans Albrektssøn som fikk de samme vilkårene som
hans forgjenger. Albrektssøn drev jernverket i noen år fremover.
I et kongebrev fra 1562 går det frem at Anders Skutter på vår jernhytte skal ha rett til å
selge 20 skippund jern til hvem han vil, når bare kronen får sin rette tiende. Det går frem
av brevet at den jernhytten mester Anders driver, ikke kan være andre enn den Glaser
bygget, sannsynligvis på Ås.
Etter flere år med driftstans var jernhytten til mester Wulff forfallen og måtte settes
istand i 1573. Året etter ble den leiet bort til en engelskmann ved navn Nickolaus Bedow
som skulle betale tiende av produksjonen med forkjøpsrett for kongen. Hans bror, Hugo
Bedow, var en dyktig skipsbygger, og var på den tiden i virksomhet for kongen med å
bygge krigsskip. I 1576 meddelte et kongebrev at Hugo Bedow, vår skibsbygger, og
consorter, skulle ha de jernhyttene som hans bror hadde drevet. Blant interessentene var
trolig også Nickolaus som i lengre tid hadde bodd på Århus og dessuten fortsatt brukte
Nordre Fossum. Leietiden for jernverkene skulle være tyve år, og avgiften
engelskmennene måtte betale var hvert tiende skippund jern. Når driften var kommet
godt i gjenge skulle kongen ha forkjøpsrett til alt jern de kunne selge til syv daler
skippundet så Vi alltid har 1 daler bedre enn andre, hva der gjelder.
Gjengs pris var altså åtte daler skippundet. For at mester Hugo skulle ha nogen plass og
værelse for seg og arbeidsfolkene, fikk han kronens gård Gulset, kvitt og fritt, uten
avgift. Presten Peder Claussøn Friis forteller i sin bok Norges Beskrivelse fra et besøk på
Fossum sommeren 1576, mens Bedow drev jernverket, at strax offuen for Byen ved ½
Miel ere Jærnhytter, udi huilcke Vander der løber forbi, med stor Konst og Behændighed
driffuer deris Instrumenter oc Redskab.
Nickolaus Bedow trakk seg visstnok snart fra sin befatning med jernverkene, mens hans
bror Hugo fortsatte endel år fremover. I alle fall drev han i 1585-86 med jerntilvirkning,
for i disse årene betaler han i tiende istedenfor henholdsvis 17½ våger og 10 våger 17½
daler og 10 daler. Produksjonen har altså vært henholdsvis 175 våger og 100 våger,
tilsammen 4,9 tonn jern. Hugo Bedow bodde i Gjerpen helt fram til begynnelsen av
1600-tallet, og det er mulig at jernverket ble drevet av ham helt til kongens sekretær,
Jørgen Brockenhus til Rynkeby gård, overtok både den og hyttesagen i 1602 med en
leietid på ti år. Brockenhus skulle betale 20 daler årlig i avgift for hytte og tilliggende
haver og jordsmonn, samt hvert tiende skippund av det framstilte jern, mens leien av
sagen skulle være 12 daler. To år senere ble avgiften forhøyet til 80 daler årlig, men til
gjengjeld falt tiende bort.
Etter at leietiden var utløpet ble jernverket igjen til lenet annammet, og det gikk noen år
innen det lykkedes å bortforpakte den på nytt. I en innberetning til bergmesteren i 1622
ble det uttalt at ved Skeen er Jernbergverket til liden Nytte, da dog den Egn er rig paa
skiønne Jernmalme, som ere tienlige for Staal-Tilvirkning. Noen tønner malm ble sendt til
Bærum for å prøves i masovnen der. Tilvirkning av jern var hittil foregått ved
rennherddrift.