Transcript dagbladet magasinet – døden på hjul

AKTUELT
Tekst: Øystein Lie Foto: NTB Scanpix, Getty Images, Øystein Lie
DØDEN PÅ TO HJUL
38
MAGASINET
3. november 2012
I 1967 syklet briten Tom Simpson (29) seg i hjel på en dødelig miks av amfetamin,
konjakk, tynn fjelluft og overoppheting. Sykkelhistorien er full av ryttere på rus. qqq
3. november 2012
MAGASINET
39
Coctail-Knud: Danske Knud Enemark Jensen slår hodet i asfalten og dør under OL i Roma i 1960 etter å ha tyllet i seg sin egen coctail av ronicol (preparat som reduserer
blodtrykket), alkohol og amfetamin. Miksturen ble seinere kalt «Knud Jensen diet».
«Dør jeg av å ta ti
doser amfetamin,
tar jeg ni før dødsrittet.»
Tom Simpson til
hjelperytter Colin Lewis
40
MAGASINET
3. november 2012
13. juli, 1967: Trettende etappe av Tour de France.
Temperaturen har steget til over førti grader. Etter fem
svette timer på sykkelsetet er de ved foten av Mont
Ventoux, et kuppelformet fjell som reiser seg 1909 meter
over havet. Ved første øyekast ikke særlig vanskelig å
bestige, men idet syklistene passerer tregrensa og blendes av sola som reflekteres av den hvite kalksteinen, er
det som å sykle gjennom en ovn.
29 år gamle Tom Simpson sliter seg oppover, tråkk for
tråkk, åndedrag for åndedrag. Kapteinen på det britiske
laget er under ekstra press denne dagen. Som Storbritannias beste syklist noensinne har han vunnet mange store
seire, men ikke sagnomsuste Tour de France. Det er nå
eller aldri, men Touren har ikke gått som planlagt. Han
hadde sett seg ut tre fjelletapper han skulle ta ekstra
hardt i, på den første hadde det gått skeis grunnet mageproblemer. Han spydde som en gris over sykkelstyret, og
fikk så vidt i seg litt suppe før han flatet ut for kvelden.
Men det er ikke magen som bekymrer Simpson mest.
Før fjelletappen har han hatt en samtale med agenten sin
som mente det var på høy tid han presterte. Syklistens
markedsverdi hadde sunket i løpet av fjorårssesongen.
Gikk det bra nå, ville Simpson greie seg økonomisk i
mange år framover, kanskje også sikre seg etter at sykkelkarrieren var over. Nå ligger han på 7. plass i sammendraget, med de beste innen rekkevidde. Få dager før
fjelletappen får Simpson besøk av to italienere på hotellet. De legger igjen flere rør med amfetaminpiller.
Tourens løpslege, Pierre Dumas, har en dårlig følelse
idet startskuddet går for den 13. etappen. Dumas har
vært borti litt av hvert siden han startet som Tour-lege
tidlig på 50-tallet. Fra følgebilen har han sett syklister
låne sprøyte av hverandre og injisere dop underveis i
rittet. Etter 2. verdenskrig var det ikke måte på hva den
farmaseutiske industrien kunne utrette. Syklistene sto
overfor en regnbue av medisinske preparater som de bare
kunne forsyne seg av. Morfin lindret smerte, amfetamin
fikk fart på beina og diverse syntetiske produkter ble
brukt til å blåse opp lungene til rytterne. Hvert lag hadde
sin egen soigneur, en lege som i praksis var et vandrende
apotek. Formelt hadde det blitt ulovlig å dope seg etter
1965.
Høy på amfetamin sykler Simpson mot toppen. I et av
tettstedene ved foten av det berømte fjellet har hjelperytteren hans – Colin Lewis – rasket med seg cola og en
halvfull flaske konjakk fra en bar. «Hit med det», sier
Simpson, drikker konjakken og pælmer flaska i grøfta.
Før løpet skal han angivelig ha sagt til Lewis: «Dør jeg av
å ta ti doser amfetamin, tar jeg ni.»
Et par kilometer før toppen begynner Simpson å vise
svakhetstegn. Sykkelen vingler fra side til side. Hodet er
som låst fast til den ene skuldra. Det kommer folk til for å
hjelpe ham av sykkelen. 29-åringens siste ord er: «Opp,
opp». Han dyttes i gang og sykler videre. Etter 600-700
meter begynner han igjen å vingle som en sommerfugl.
De legger ham forsiktig ned. Han svetter ikke, panna er
knusktørr.
Dumas stormer til, forsøker munn til munn-redning,
men Simpson er allerede død, overkokt.
I lommene hans finner Dumas tre rør med amfetamintabletter i. Et halvt rør med tabletter er alt som er igjen.
Jakten på penger og berømmelse går som en rød tråd
igjennom sykkelhistorien. Nylig ribbet amerikanske
dopingmyndigheter sykkelikonet Lance Armstrong for
Dynamitt-Henri: Franske Henri Pelissier syklet på «dynamitt», en mikstur angivelig
bestående av stryknin, kokain og aspirin. Han ble seinere drept av sin elskerinne.
alt; alle de sju Tour de France-titlene, samtlige premier
og premiepenger han har vunnet etter august 1998. I
dragsuget etter kanskje tidenes største sykkelskandale,
følte vår egen Steffen Kjærgaard (39) for å fortelle om
sine synder fra 1998 til 2003, da han systematisk dopet
seg på EPO og kortison. Kjærgaard ble omgående permittert fra jobben som sportssjef i sykkelforbundet. Han
har ikke svart på Magasinets henvendelser.
De siste femti åra har doping formelt vært ulovlig
innen sykkelsporten, men først de siste førti har dopingkontrollørene vært på banen – uten at det har stoppet
syklister i å kaste innpå med prestasjonsfremmede
midler som amfetamin, stryknin, heroin, kokain, ronicol, eter – ja, selv sprit og ren oksygen. De siste tiåra har
anabole steroider, bloddoping og EPO herjet i kroppen
til utøvere som vil det lille ekstra. Og det er ikke bare
enkeltutøvere som doper seg. Dopingen er satt i et rigid
system, velsignet av sjefer i de profesjonelle sykkellagene og godt hjulpet av dopleger som har medisinert
ryttere. Armstrong var edderkoppen i et omfattende
nett. Rundt ham satt lojale ryttere, støtteapparat og
leger som alle tjente store penger på at amerikaneren
vant.
I seksdagersrittene, som kom på slutten av 1870-tallet,
hev de franske syklistene innpå med koffein, belgierne
sverget til en sukkerløsning oppløst i eter, mens britene
svelget ren oksygen, blandet med stryknin, heroin,
kokain – alt toppet med en god klunk brandy.
Å dope seg har sin pris. Allerede i 1886 skal en walisisk
syklist ha strøket med etter å ha hatt i seg en blanding av
kokain, koffein og stryknin i et Bourdeaux-Paris-ritt.
Seinere bukker Arthur Linton, Choppy Warburton, Tom
Vin-Abdel: Algeriske Abdel-Kader Zaaf drakk to flasker vin under Tour de France i
1950. Han falt i søvn under et tre, ble vekket og syklet tappert videre – feil vei.
Linton og Jimmy Michael under av for mye dop – og ennå
er vi ikke kommet til 1900-tallet.
Først seksti år seinere skulle verden for alvor få opp
øynene, da den danske amatørsyklisten Knud Enemark
Jensen slo skallen i asfalten og falt død om under OL i
Roma i 1960 etter å ha laget sin egen cocktail av ronicol –
et preparat som kan redusere blodtrykket, sammen med
alkohol og amfetamin, den såkalte «Knut Jensen diet».
Så falt Tom Simpson om i 1967. Inn i dette dopinfernoet tråkker en 19-årig gutt, tidligere «Skal vi danse»-dommer Tor Fløysvik, intetanende inn. Fløysvik er i ferd med
å slå igjennom som voksen syklist og skal i 1968 delta i
NM i Bergen – som er uttaksrittet til OL i Mexico samme
år.
– En eldre og velmenende sykkelkamerat ga meg noe
han hadde kjøpt på et apotek i Spania. Jeg trodde det var
druesukker, koffein eller noe sånt. Han sa at «dette vil du
ha glede av utover i løpet», forteller Fløysvik.
Fløysvik merker at han er rar og urolig i kroppen, og
etter 140 kilometer går det galt nedover Vallaheiene. Han
tryner og havner på sykehus. Faren ankommer sykehuset, og konstaterer at sønnen, bortsett fra veltskadene,
ikke er seg selv. I sønnens sykkeldrakt finner han tabletter, som viser seg å være amfetamin.
– Doping var noe jeg overhodet ikke hadde noe greie
på, faktum var at jeg faktisk ikke ante hva jeg hadde fått i
kroppen. Far sto fast på at dette var siste gang jeg hadde
syklet et ritt med hans støtte. Jeg ble fjernet fra sykkelsporten, «dette svineriet», som far sa, forteller Fløysvik.
Det er fire mil igjen til mål. Jostein Wilmann, bondesønn
fra det lille tettstedet Viggja tre mil sør for Trondheim,
sitter i en tetklynge på førti-femti ryttere på vei mot den
italienske byen San Remo en vårdag i 1980.
– En rytter børster vekk skit og lort på armen sin, og
stikker ei sprøyte som han pælmer i skogen etterpå,
forteller Wilmann (59) i dag.
Rytteren som stakk seg med nåla var Francesco Moser.
«Sheriffen», som italieneren ble kalt, var en av verdens
beste ryttere i et helt tiår, fra midten av 1970-tallet til
midten av 1980-tallet.
I San Remo ender «Sheriffen» på femteplass, Wilmann
blir nummer førti. Fire år seinere skal «Sheriffen» vinne
Giro d'Italia, men det er først i 1999 han velger å fortelle
det mange allerede vet; at også han var en dopsyklist.
«Sheriffen» ble medisinert av Francecesco Conconi,
som sammen med Michele Ferrari (som kalles Dr. Dop)
regnes for å være de største doplegene noensinne. Conconi var en lenge betrodd medarbeider for Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) og den italienske olympiske komité. Conconi og Ferrari forsket på finurlige dopingmetoder ved Universitetet i Ferrara og hjalp utøvere
innen sykling, kano, roing, ski, skøyter, svømming og
bryting til å prestere optimalt. Det var de to som introduserte EPO til sykkel- og idrettsverden. EPO er et stoff som
øker egenproduksjonen av røde blodlegemer, selve
essensen ved utholdenhetsidretter
– Det er nesten umulig å konkurrere med utøvere som
har tatt EPO, det er uhyre effektivt. På en tikilometer for
damer er forskjellen et halvt, kanskje et helt minutt, sier
TV 2s sykkelekspert Johan Kaggestad.
Få vet like mye om sykkel og utholdenhetsidretter som
Kaggestad. Han var trener for Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, et samarbeid som resulterte i 13 OL-, VM- og
EM-medaljer. Han har skrevet flere bøker om sykling og
3. november 2012
MAGASINET
41
Tour de France, og er far til tidligere proffsyklist Mads
Kaggestad.
Seinere skal doplegen Ferrari koples til Lance Armstrong og US Postal. I 1980, få uker etter at Wilmann ser
«Sheriffen» sette et skudd i et ritt, skal nordmannen
kjøre Liège-Bastogne-Liège, et av fem store ritt innen
landeveissykling. Wilmann tar en «Neger», et dop som
ifølge Wilmann skal være bedre enn amfetamin.
– Gud veit hvorfor jeg gjorde det. Det er bare noe du
gjør akkurat da. Kan hende jeg gjorde det fordi klassikere
er rundt 28 mil, jeg var vant til maks 18 mil. Jeg visste
heller ikke hva jeg puttet i meg, sier Wilmann i dag.
Den tidligere proffsyklisten driver en sykkelbutikk i
Trondheim. Blant slanger, sykler og kjeder forteller han
om hvem som kom med dopet.
– Dietrich Thurau (ble tatt tre ganger med prestasjonsfremmede midler i Tour de France, red.anm.).– Kom han
bare med dopet sånn uten videre?
– Nei, vi trente og bodde sammen i Frankfurt. Jeg vil
ikke kalle det dop, det var som å drikke konjakk. All
stimuli virker sånn, du tar det – så er det ute av kroppen.
Jeg har ikke dopet meg, bare tatt en pille en gang.
Men det går ikke så bra med Wilmann med en «Neger»
innabords. Etter tolv mil bryter han. Etter løpet er det
ingen dopingkontroll for nordmannen.
– Jeg gikk av sykkelen fordi jeg ikke var godt nok trent.
Det er det alt handler om. Jeg mistenker dem som tar dop
for ikke å være godt nok trent, karrieren er ofte på hell.
Wilmann bedyrer at han verken før eller siden tok en
pille, og at han gjerne skulle vært foruten denne ene
hendelsen, for han så hva dop gjorde med ryttere:
– To kollegaer av meg døde trolig på grunn av dop.
Foruten Wilmann, reiste kjente ryttere som Knut Knudsen, Dag Erik Pedersen, Dag Otto Lauritzen og Atle Kvålsvoll ut i verden. For fire år siden fortalte Pedersen (53) til
NRK at han som proffsyklist ofte tok sprøyter han ikke
visste hva inneholdt. Han tror han kan ha fått sporstoffer, mineraler, salter og glykogen, men kan ikke utelukke
dop hvis spørsmålet er om han er helt sikker.
– Jeg ble forklart hva innholdet var – at det bare var
vitaminer og mineraler. Hele Bianchi Piaggio-laget var
svært opptatt av dopingregler. Men på spørsmål om jeg
kunne være sikker, så svarte jeg nei, men at jeg selvfølgelig stolte jeg på legene, sier Pedersen i dag.
– Merket du prestasjonsforbedringer etter sprøytene?
– Man merker overhodet ikke noen prestasjonsforbedring etter vitaminer. Det er det samme som å ta vitaminer og mineraler i tablettform, men det er mer skånsomt
for magen og absorberes raskere.
– Slik du ser det i dag; var du naiv?
– Det var ingen dopkultur i Bianchi overhodet. Sett
med 2012-øyne, midt i en særs viktig dopingdebatt, var
jeg naiv, men for over 30 år siden var det aldri tema for
meg. Og et annet viktig poeng; hadde legene gitt meg
doping, hadde jeg vært positiv i en rekke løp. Jeg er
testet over 200 ganger og har syklet over 800 løp som
proff, sier Pedersen, som i 1981 testet positivt på efedrin –
en medisin han tok mot bihulebetennelse.
Pedersen fikk en måneds utestengelse, til tross for at
han skal ha framlagt resept og legeerklæring og fått
godkjennelse av rittets lege før rittet.
– Det var en vond opplevelse for en 21-åring. Først
vinne kongeetappen, deretter være positiv på forkjølelsesmedisinen efedrin. Jeg var helt blokkert på grunn av
bihulebetennelse. Det føltes fryktelig urettferdig. En stor
tabbe av rittets lege som dessverre gikk ut over meg, sier
Pedersen, i dag NRKs sykkelekspert.
Grimstad-syklisten Dag Otto Lauritzen (56) vant OLbronse i Los Angeles i 1984, og ble siden proff. I ti år var
han i feltet med verdens beste syklister. Selv om han
aldri så doping med egne øyne og alltid har tatt sterkt
avstand fra det, ble temaet en snakkis i feltet hvis det
kom unormalt gode resultater fra enkelte ryttere.
– Mistankene viste seg å være riktige etter avsløringene
som kom seinere; både fra eget lag TVM, sykkelskandalene i 1998 og 2006 og flere enkeltstående tilfeller. Jeg ville
bevise at det gikk an å vinne uten dop. Lauritzen forteller
at han alltid spurte lagets lege hva slags sprøyter som
skulle settes på ham.
– Jeg tok aldri sprøyter eller andre medisiner uten å
vite hva de inneholdt og hvorfor jeg trengte dem.
42
MAGASINET
3. november 2012
«Syklistene bruker
lengre tid opp fjellpassene enn før.
Det lover godt for
sykkelsporten.»
Atle Kvålsvoll, tidligere sykkelproff, nå
personlig trener for Thor Hushovd
Engangstilfelle:– Jeg har aldri dopet meg, bare tatt en pille én gang, sier
tidligere proffsyklist Jostein Wilmann.
Fikk nok: Atle
Kvålsvoll
Ble avslørt: Lance
Armstrong.
Er optimist: Johan
Kaggestad.
Avslørte seg selv:
Steffen Kjærgaard.
Knut Knudsen (62), proffsyklist fra 1974 til 1981, hørte
aldri at ryttere dopet seg. Han sier det var så utenkelig
for ham å jukse at han ikke engang tenkte på at andre
gjorde det.
– Jeg har aldri dopet meg, men jeg ble dopet en gang.
Det er en ganske stor forskjell, sier Knudsen, som vant
OL-gull i banesykling, kom først i mål på seks Giro d'Italia-etapper og sikret seg tre VM-medaljer på 1970-tallet.
Det er i Belgia Rundt i 1975 det skjer. Været er dårlig og
alle på det italienske laget hans, Jollyceramica, blir syke.
Lagets lege skriver ut medisin. To uker seinere får de
beskjed: Hele laget er tatt i dopingkontroll.
– Laget vårt besto av unge og veldig uerfarne ryttere,
og støtteapparatet var ikke særlig rutinert. Men jeg slo
uansett ryttere som seinere visste seg å være dopet.
TV 2s sykkelekspert sier dopet har endret karakter:
– I den første tiden av sykkelsporten ble det brukt
sentralstimulerende midler. På 1970- og 1980-tallet tar
steroidene av, ikke bare i sykkelsporten – men i alle
idretter, sier Johan Kaggestad.
Anabole steroider klusser for alvor til med kroppen.
Når steroidene trenger inn i blodet, binder de seg med
reseptorer som trenger inn i celler. Cellene stimuleres til
økt muskelvekst; en egenskap som er fin å ha når det
tråkkes som mest.
– Å drive med systematisk doping krever medhjelpere
og mye penger, noe som først var mulig tidlig på 90tallet. I min tid som utøver hadde jeg så vidt råd til
B-vitamin, sier Knudsen.
– Ryttere som jeg før hadde lekt med i fjellene, kjørte
fra. Da hadde jeg fått nok. Jeg ante ingenting av alt som
skjedde, men hadde en særlig mistanke mot italienerne,
sier Kvålsvoll (50).
Fire år seinere og tre dager før første etappe i Tour de
France, stoppes en belgisk servicemedarbeider i tollen
inn til Frankrike. Tollerne finner et arsenal av ulovlige
preparater ment for sykkellaget Festina. Det viser seg at
laget systematisk dopes med EPO.
Men ingen oppdager Lance Armstrong og US Postal.
I mai 2006 sprekker en ny dopingskandale. I en razzia i
Spania dukker navn på 200 idrettsutøvere opp, blant
dem mange syklister. Listene viser at også andre idretter
har svin på skogen.
På 1990-tallet kommer EPO for alvor inn i utholdenhetsidretter. Og det er en dobbel fordel for syklister som
vil kutte svinger: EPO slipper unna dopingjegernes
stadig mer finmaskede leting etter prestasjonsfremmede preparater. Det er med andre ord bare å øse på.
En dag i Tour de France i 1994 merker Atle Kvålsvoll,
sykkelproff i Nederland, USA og Frankrike fra 1988 til
1994 og nå tilknyttet Olympiatoppen og Thor Hushovds
personlige trener, hardkjøret.
En kilometer fra toppen av Mont Ventoux blinker en
blankpolert stein i sola. På steinen ligger brev, sykkelcapser, sykkelslanger, blomster og drikkeflasker. Et alter
for en tvilsom, men elsket sykkelhelt.
Det var her Tom Simpson den 13. juli, på den 13. etappen syklet seg i hjel.
Lite tyder på at Lance Amstrong får sitt minnesmerke
her oppe. h
I dag tror mange på bedre tider. Lance Armstrong har
havnet i selskap med andre sykkelhelter som Floyd
Landis, Bjarne Riis og Marco Pantani.
– Nå ryddes det opp i gammelt bo etter Armstrong.
President Hein Verbruggen (ledet UCI fra 1991-2005,
red.anm.) var mer opptatt av personligheter og tv-rettigheter enn å ta juksemakerne. Etter at den nye presidenten Pat McQuaid kom inn for sju år siden, er sporten blitt
rettferdig. Det kan en ikke si om andre idretter. For å si
det sånn; sykling er den idretten jeg ville satset på nå
hvis jeg var sponsor, sier Kaggestad.
Kvålsvoll sier det bare er å se på stoppeklokka.
– Syklistene bruker lengre tid opp fjellpassene enn før.
Det lover godt for sykkelsporten, sier han.
[email protected]