Transcript For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde Side 1 Link til

For fortsatt
sykehus i
Kristiansund
og Molde.
Link til videoopptak av møtet tirsdag 23.09.2014 vil bli lagt inn her i dokumentet
straks opptaket er lastet opp på internett.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 1
Forord
Skal sjukehusene i Kristiansund og Molde legges ned?
I desember 2012 gjorde styret i det nyopprettede Helseforetak Møre og Romsdal (HMR) vedtak om å
bygge et felles sjukehus for Nordmøre og Romsdal til erstatning for de nåværende lokalsjukehus i
Kristiansund og Molde. Helse Midt-Norge (HMN) gjorde samme vedtak dagen etter. Vedtaket var
fullstendig i strid med vedtakene som Helse Nordmøre og Romsdal (HNR) og det regionale
helseforetaket hadde stått for i hele perioden 2004 til 2010. I den perioden var det full enighet i
helseforetakene om at det høyest aktuelle investeringsbehov var å erstatte fylkets eldste sjukehus,
Molde sjukehus, med et nytt sjukehus. Dette var også i fullt samsvar med enstemmig vedtak i Møre
og Romsdal fylkesting som var sykehusenes eier fram til 2002. Styret i HMN hadde prioritert dette
prosjektet på topp etter fullføringen av den somatiske delen av St.Olavs Hospital.
Planleggingen i helseforetakene av det nye Molde sjukehus på Eikrem var ført fram til et
detaljert forprosjekt som sommeren 2009 av styre og administrasjon i HMN ble sendt inn til
Helsedepartementet med anbefaling om godkjenning.
Den behandlingen som den politiske ledelsen i Helsedepartementet ga denne saken, er
fullstendig uakseptabel. Saken ble kjørt inn på et nytt spor med den hensikt å komme fram til at
sjukehusene i Kristiansund og Molde skulle slås sammen.
Vi som står bak denne rapporten, mener at det ikke er et faglig og saklig grunnlag for denne
løsningen og at den gir en dårligere løsning for befolkningen, spesielt i den del av området som ikke
får lokaliseringen av det planlagte fellessjukehuset.
Vi tror ikke helseforetakets utredninger og vedtak vil bli stående når de skal kvalitetssikres,
og vil søke å bidra til at det legges et godt grunnlag for det planleggingsarbeid som må gjøres videre
for en snarlig løsning for de uholdbare sykehusforholdene i Molde.
Professor Arild Hervik ved Høgskolen i Molde var i utredningsårene fram til vedtaket om et
fellessjukehus ble gjort i 2012, engasjert som utreder i Molde kommunes sjukehusgruppe og senere
for ROR. Han har ikke deltatt i sjukehusdebatten etter at helseforetakene i 2012 etter uakseptabel
politisk behandling og påtrykk gikk bort fra sine tidligere standpunkter. Han fant nå å måtte
engasjere seg igjen for å bidra til en god og realistisk løsning. Hervik er en av landets fremste
eksperter på samfunnsøkonomiske analyser av store statlige investeringsprosjekter og har hatt en
rekke utredningsoppdrag for regjeringer og departement.
Kåre Ellingsgård er tidligere fylkesmann og fylkesrådmann og var i 14 år øverste
administrative leder av sjukehusene i fylket. Han har senere vært en aktiv deltaker i den offentlige
debatten om sjukehusstrukturen i fylket.
Rasmus Rasmussen er 1.amanuensis i bedriftsøkonomi ved Høgskolen i Molde og har i de
senere år vært aktiv i den offentlige debatten om den beste sjukehusløsningen for Nordmøre og
Romsdal.
Professor i samfunnsøkonomi Arild Hervik, Høgskolen i Molde.
Tidligere fylkesmann og fylkesrådmann Kåre Ellingsgård.
1.amanuensis i bedriftsøkonomi Rasmus Rasmussen, Høgskolen Molde.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 2
Innhold
Historien bak sjukehusplanene for Nordmøre og Romsdal
Side 4
Fellessykehus - svakheter ved nåværende prosess og beslutningsgrunnlag
Side 7
Nytte/kostnadsanalyser av to sykehus sammenlignet med ett
Side 17
Den politiske prosessen
Side 20
Vedlegg
Side 22
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 3
Historien bak sjukehusplanene for
Nordmøre og Romsdal
For fortsatt sjukehus i Kristiansund og Molde
Vi har invitert til dette møtet fordi vi mener sjukehussaken for Nordmøre og Romsdal er
kommet inn på et helt feil spor som ikke vil gi en akseptabel sjukehusløsning for befolkningen på
Nordmøre og i Romsdal.
Det ble nylig feiret, eller i alle fall markert, at det har vært sjukehustilbud i Molde i 300 år.
Jeg skal ikke redegjøre for hele sjukehushistorien for fylket eller for Molde, men den dramatiske og
usikre situasjonen som nå er oppstått omkring det framtidige sjukehustilbudet for befolkningen på
Nordmøre og i Romsdal, gjør det nødvendig at vi tar utgangspunkt i den nyeste sjukehushistorien.
Det nåværende sjukehuset på Lundavang ble planlagt og bygd på 1950-tallet og ble tatt i
bruk i 1960. Det var et fantastisk sjukehusbygg vi fikk sammenlignet med de gamle trebyggene og
det ene murbygget som ble avløst. Det skulle likevel snart vise seg at sjukehuset ble alt for trangt for
virksomheten fylkestinget la til Fylkessjukehuset i Molde.
Det ble etter hvert tre ganger så mange legestillinger ved sjukehuset som det var planlagt
for. På 1970 og 80 tallet ble det foretatt betydelige utvidelser ved tilbygg, både permanente og
provisoriske. Likevel ble forholdene etter hvert så utilfredsstillende at fylkeskommunen på slutten av
1980-tallet satte i gang en omfattende planlegging for en full renovering av bygget med tilbygg for
nye pasientavdelinger. I utredningene om fornying av sjukehuset ble det konstatert at Molde
sjukehus var av de mest trangbodde i landet. Planleggingsfasen i fylkeskommunens regi endte i år
2001 med et enstemmig vedtak i fylkestinget om at sjukehuset på Lundavang måtte totalrenoveres
og utvides sterkt med bl.a. nye pasientavdelinger. Sjukehuset på Opdøl skulle flyttes til Lundavang.
Ved statens overtakelse av sjukehusene fra 1. januar 2002 arvet de statlige helseforetakene
disse planene, dvs. at helseforetaket for Nordmøre og Romsdal som datterselskap av det regionale
helseforetaket for Midt-Norge, fikk ansvaret for å planlegge utbygging av Molde sjukehus.
Den første styrelederen i Helse Nordmøre og Romsdal var Arnt Wærnes fra Kristiansund.
Han ønsket ikke uten videre å bygge på det planleggingsarbeidet som var gjort av fylkeskommunen
med det enstemmige vedtaket som var gjort av fylkestinget. Han ønsket først å få en vurdering av
om det kunne være en bedre løsning å satse på et felles sjukehus for Nordmøre og Romsdal. Det
forhold at sjukehusene etter den statlige overtakelsen skulle fjernstyres fra det regionale
helseforetaket lokalisert til Stjørdal og Helsedepartementet lokalisert til Oslo, tilsa at det kunne være
fornuftig og tidsbesparende å få avklart om det fortsatt skulle være sjukehus både i Kristiansund og i
Molde. Det kunne jo ellers være en mulighet for at de overordnede styringsorganene på et senere
tidspunkt ville ha en slik vurdering.
Allerede få dager etter at staten overtok sjukehusdriften 1.1.2002, besluttet styret i det
lokale helseforetaket HNR at planleggingen av nytt sjukehus til erstatning for Molde sjukehus skulle
starte med sakkyndige utredninger om det skulle være ett eller to sjukehus i Nordmøre-Romsdal.
I helseforetakets styresak 76/03 «Samlet Plan – Framtidig organisering av sykehustilbudet i
Helse Nordmøre og Romsdal HF» finnes alle opplysningene om planprosessen som var gjennomført
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 4
for helseforetaket fram til september 2003. Helseforetaket brukte de beste frittstående og
anerkjente sjukehuskonsulenter til å utrede spørsmålet om ett eller to sjukehus.
Det var utarbeidet omfattende rapporter som ble sendt på høring til alle medisinsk-faglige
instanser innenfor og utenfor sjukehusene, kommunene, arbeidstakerorganisasjonene mv.
Administrasjonen i helseforetaket, brukerutvalget, arbeidstakerorganisasjonene og det store
flertall av høringsinstansene, foreslo med grunnlag i de omfattende faglige utredningene at det
fortsatt skulle være to sjukehus i Nordmøre-Romsdal.
I RB for 2. oktober 2003 skrev redaktøren på lederplass:
«Når styret i Nordmøre og Romsdal helseforetak i dag holder møte på Eide, skal representantene
gjøre det viktigste vedtaket for de to fogderiene på mange, mange år. De skal velge om det skal være
ett eller to sjukehus i regionen»
Styret gjorde enstemmig vedtak om to sjukehus. Det er nå 11 år siden.
Saka gikk så videre til det regionale helseforetaket der styret også der enstemmig fulgte
forslaget fra regionadministrasjonen om at det fortsatt skulle være to sjukehus i Nordmøre-Romsdal.
Dette var i januar 2004.
Høsten 2005 ble det regjeringsskifte og Stoltenberg II overtok. Under valgkampen, før han
tiltrådte, kom Stoltenberg med en klar garanti om at Kristiansund sjukehus skulle beholdes og at
planleggingen av Molde sjukehus skulle fortsette.
Under kommunevalgkampen i 2007 hadde statsminister Stoltenberg et innlegg i RB der han
forsikret at det fortsatt skulle være sjukehus både i Kristiansund og i Molde. Alle kunne også
registrere de positive uttalelsene fra helseminister Sylvia Brustad om byggingen av sjukehuset i
Molde, og da Bjarne Håkon Hanssen avløste henne, ble ikke støtten mindre til snarlig utbygging av
sjukehuset i Molde. Oppstart i 2012 var målet for helseminister Hanssen. Jeg er overbevist om at
hadde Bjarne Håkon Hanssen fortsatt som helseminister etter valget i 2009, ville nytt sjukehus nå
vært under bygging på Eikrem.
Vi kjenner ikke til hvorledes det formelle samarbeidet var organisert og foregikk mellom
Helse Midt-Norge og Helsedepartementet sjukehusplanleggingen, men med enstemmige vedtak i
helseforetakenes styrer og med full støtte fra statsminister og helseministre, var det et trygt og fast
grunnlag for å bevilge pengene til å starte og gjennomføre planleggingen. Fra 2007 ble det engasjert
arkitekter og andre fagfolk, og de nødvendige bevilgninger ble gitt. Ikke minst ble sjukehusets
ansatte sterkt involvert i planleggingen for å komme fram til et best mulig sjukehus. Det er all grunn
til å tro at dette lyktes etter den ros planene har fått både nasjonalt og internasjonalt.
Planleggingen ble drevet fram med stor kraft, og i juni 2009 kunne Helse Midt-Norge sende
en ferdig konseptrapport til departementet om ett nytt sjukehus på Eikrem, inklusiv psykiatrien fra
Hjelset, på til sammen 45.000 kvm. Prosjektet var kvalitetssikret av Sintef. I samarbeid mellom
departementet og HMN og HNR ble størrelsen redusert til 43.000 kvm. Sjukehuset skulle kun
omfatte de funksjonene som skulle ha plass som følge av at Lundavang og Opdøl skulle
kondemneres som sjukehus.
Men det var dessverre kommet ny statsråd i Helsedepartementet i oktober 2009: AnneGrete Strøm-Erichsen, og ikke minst var det kommet ny statssekretær: Roger Ingebrigtsen. Saken
gikk nå inn i det jeg vil kalle en politisk hekseprosess. Administrasjonen i HMN hadde ødelagt
samforståelsen mellom Nordmøre og Romsdal ved å lansere planer om at fødeavdelingen og
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 5
akuttilbud av budsjettomsyn skulle overføres fra Kristiansund til Molde på kort varsel. Dette ble
dessverre vedtatt under sterk dissens i styret for HNR. En av grunnene til dette vedtaket var at styret
var satt under et sterkt økonomisk press og at det for styremedlemmene rådde usikkerhet om i
hvilken grad det lokale helseforetaket var bundet til å akseptere instrukser fra eieren det regionale
helseforetaket.
Statsministerkandidat Stoltenberg hadde som allerede nevnt satt en stopper for nedbygging
av Kristiansund sjukehus under valgkampen i 2005. Det var ikke særlig klokt av administrasjonen i
HMN å overse statsministerens løfte. Litt senere lanserte HMN planer om å gradere sjukehusene i A,
B og C-sjukehus og legge ned funksjoner ved de minste sjukehusene. Det var dette som tente den
politiske brannen eller krigen som etter hvert stoppet de vedtatte planene om å bygge nytt sjukehus
på Eikrem.
Hvem som startet først med å oppsøke den nye politiske ledelsen i Helsedepartementet, er
det nok liten tvil om. Det er ikke alle som vil fortelle om det, men jeg kjenner til at presset mot den
nye helseministeren startet kort tid etter hun var tiltrådt. Det var ofte statssekretæren som tok imot
besøkende om det nye sjukehuset i Molde og han sjokkerte dem med sin opptreden omkring en sak
som etter korrekt behandling og store planleggingskostnader gjennom en lang årrekke nå lå til
avgjørelse i departementet. Vi behøver ikke å holde oss til uoffisielle kilder. Det foreligger et referat
fra et møte i Helsedepartementet 18. februar 2010. Det var styreleder Kolbjørn Almlid og adm.dir.
Gunnar Bovim som på vegne av HMN hadde bedt om møtet i forbindelse med at HMN ventet på
behandlingen av den innsendte konseptrapporten for nytt Molde sjukehus. Møtet var avtalt med
statsråden med sitt embetsverk, men da møtet skulle starte, viste det seg at statsråden var
forhindret fra å møte. Men statssekretær Ingebrigtsen stilte opp med de nødvendige fullmakter til å
drøfte sakene og konkludere, sa han.
Han innledet med å påpeke at et forslag om sjukehustjenester som rokker ved nåværende
balanse mellom Molde og Kristiansund ikke vil bli akseptert. «Det må ligge til grunn for arbeidet med
plassering av Molde nye sjukehus og for innholdet i sjukehuset.»
Statssekretæren spurte om
HMN hadde tilstrekkelig økonomi til å bære den planlagte utbyggingen av Molde sjukehus. Almlid
mente at de ville være i stand til å bygge fra slutten av 2012.
«Almlid understreket at styret lojalt hadde fulgt opp statsministerens valgkampløfter i 2007
om nytt sjukehus i Molde, statsråd Brustads forsikringer om at HMN skulle settes i stand til å
gjennomføre det og statsråd Hanssens bestemmelse om at byggestart skulle være i 2012.»
«Statssekretæren pekte på at det nå var en ny situasjon og at det ikke kunne forventes
oppstart i 2012. …Når det gjaldt plassering av eventuelt nytt sykehus, var det for statssekretæren
viktig at man fant en tomt som var så nær Kristiansund at det ville bli akseptert av de politiske
myndigheter der.» Han sa videre at denne saken nå mer enn før, først og fremst var en viktig
politisk sak og at det var av stor viktighet å finne politiske løsninger for å stoppe protestene i
Kristiansund.
Det ser ikke ut til at statssekretæren har vært klar over at det sjukehuset som var under
planlegging, skulle erstatte sjukehuset på Lundavang som var blitt utdatert og at planleggingen hele
tiden var støttet av den politiske ledelsen i Helsedepartementet.
Statssekretæren konkluderte slik:
1. Molde Nye sykehus vil ikke bli påbegynt i 2012. HMN må vurdere å avvikle
utredningsorganisasjonen i Molde.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 6
2. HOD pålegger HMN å utrede to alternativer:
1) Nullalternativet som innebærer at de to nåværende sykehusene i HNR består.
2) Ett sykehus med plassering som er akseptabel også for Kristiansund.
Planene for Molde sykehus som har vært fulgt til nå, skal ikke gjelde lenger.
Slik ble Molde og Romsdal ranet for sitt sjukehus av en fullstendig usaklig politisk ledelse i
Helsedepartementet som har påført staten en av de største planleggingsskandaler og et stort
økonomisk tap. Riksrevisjonen burde ha tatt tak i saken. Det er utrolig at et slikt grundig
planleggingsarbeid kunne veltes og stoppes på en så fullstendig primitiv og usaklig måte.
Etter at statssekretæren hadde kunngjort avgjørelsen i saken i det refererte lukkede møte i
februar 2010, fortsatte likevel departementet den formelle behandlingen av planene for nytt
sjukehus på Eikrem og tilskrev HMN med krav om ytterligere utredninger. HMN satte i gang med
dette delvis med innleide konsulenter og sendte på høsten forslaget om nytt sjukehus i Molde
tilbake til departementet. Styret i HMN vedtok da med 13 mot 1 stemme å holde fast på sin tilråding
om at det burde bygges nytt sjukehus på Eikrem til erstatning for sjukehusene på Lundavang og
Opdøl. Kort tid etterpå avgjorde statsråden, eller var det regjeringen?, at planene for Eikrem skulle
skrinlegges. Det har aldri vært gjort kjent en saklig utredning og begrunnelse hvorfor denne
beslutningen ble fattet.
Med god hjelp fra kretser i vårt eget fylke var departementet kommet til at de to
helseforetakene i fylket skulle slås sammen og at sjukehusplanleggingen skulle starte på nytt slik at
man kunne se fylket under ett. Dette var bare kamuflasje. HMN hadde fra starten av den nye
sjukehusorganiseringen fra 2002 hatt ansvaret for å samordne og planlegge utviklingen av
sjukehusstrukturen i Midt-Norge og alle viktige saker var behandlet og vedtatt av styret i HMN.
Dessverre startet HMR sitt arbeid med sjukehusstrukturen for Nordmøre og Romsdal uten å
redegjøre hvorfor det omfattende planleggingsarbeidet som var utført måtte forkastes. Det er heller
ikke blitt gjennomført en grundig sammenligning mellom alternativet med et fellessjukehus og et
videre utviklet alternativ med sjukehus fortsatt i begge byene, det såkalte O-alternativet.
HMR har viklet seg inn i en situasjon hvor resultatet uansett vil bli sterkt skuffende for svært
mange. Blir vedtaket Opdøl, vil reaksjonene bli meget sterke i Kristiansund, og det med god grunn.
Det vil være en tragedie for Kristiansundregionen å miste 700 arbeidsplasser for kvalifiserte
sjukehusarbeidere og få forlenget reisevegen til det nærmeste sjukehuset med 50 km. Det vil være
en tilsvarende tragedie for Molderegionens innbyggere å miste sitt nærsjukehus og få 1400
arbeidsplasser flyttet til Storbakken på Frei, over 50 km fra Molde.
Sjukehusene har vært viktige for by- og regionutviklingen både i Kristiansund og Molde, men
først og fremst for befolkningens trygghet. Det hender jo at det haster å komme til sjukehus.
Vi tror ikke at et vedtak om å legge ned begge sjukehusene og erstatte dem med et felles
sjukehus, uansett hvor det plasseres, vil passere gjennom Finansdepartementets utredninger og
kontroll. Vi ønsker å bidra til at sjukehussaken snarest kommer inn på et rett spor og er overbevist
om at fortsatt sjukehus i Kristiansund og Molde er den suverent beste løsningen. Vi aksepterer ikke
at 10 års kvalifisert utredningsarbeid er blitt vraket på denne simple måten vi her står overfor.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 7
Fellessykehus - svakheter ved nåværende
prosess og beslutningsgrunnlag.
Nåværende prosess fra 2010
Prosessen er trinnvis, der en på ett trinn ikke har oversikt over neste trinn. Prosessen umuliggjør
en helhetlig vurdering.
Det er selvsagt en alvorlig svakhet at det aldri blir foretatt noen helhetlig vurdering av
sykehusutbyggingen. Først velger man struktur, og går for ett sykehus istedenfor dagens løsning med
to. Dette gjøres uten kunnskap om hva neste trinn, lokaliseringen, bringer. Dvs. man vet ikke
pasientgrunnlaget for det nye sykehuset, siden det vil variere med lokaliseringen som skal
bestemmes senere, og man vet ikke hvilke funksjoner sykehuset skal ha og hvor stort det blir
Tilsvarende skal man nå på neste trinn velge lokalisering, men fortsatt faktisk uten at faglige
beregninger av pasientgrunnlaget er foretatt. Så forutsetter man likt pasientgrunnlag for alle
tomtealternativene. Og først senere vil funksjonsinnhold bestemmes. En helhetlig vurdering er
umuliggjort.
Kriteriene er ikke tydelig klarlagt, og det er ikke på forhånd angitt hvordan de skal vektlegges.
Det gjør prosessen svært manipulerbar og meget uryddig. Man burde brukt KS1 for å gjøre
prosessen mer legitim, som beskrevet av professor Svein Bråthen ved Høgskolen i Molde:
Sjukehusutredning – en krevende faglig og kommunikativ øvelse:
http://panorama.himolde.no/2014/09/08/sjukehusutredning-en-krevende-faglig-og-kommunikativovelse/#respond
At spillereglene kan endres underveis, gir grobunn for mistanken om at beslutningene allerede er
fattet, og så finner man i ettertid argumenter og vekting av disse som leder fram til ønsket
beslutning.
Utgangspunktet for prosessen er et pålegg fra tidligere statssekretær Roger Ingebrigtsen, som
representerte helseministeren, om at sykehuset må ligge nær Kristiansund.
Referat fra møte 18.02.2010 mellom Statssekretær Roger Ingebrigtsen og Helse Midt-Norge.
http://www.rbnett.no/nyheter/article7826767.ece Dokumentet som fikk tidligere styreleder for
Helse Nordmøre og Romsdal til å trekke seg.
«Statssekretæren ville gå inn i sykehussaken med det samme, og pekte innledningsvis på at et forslag
om sykehustjenester i HNR som rokket ved nåværende balanse mellom Molde og Kristiansund ikke
ville bli akseptert. Det måtte ligge til grunn for arbeidet med plassering av Molde nye sykehus og
innhold i sykehuset.»
«Statssekretæren spurte om det var mulig å legge akuttsykehuset til Kristiansund, og ikke i Molde.
Dette ble tilbakevist fra HMN, i det man viste til transportanalyser hvor det absolutt dårligste
alternativet var Kristiansund og det beste var Årø – området ved Molde.»
Helseministeren avsetter regionstyret uten troverdig begrunnelse.
Helseminister Strøm-Erichsen sparket regionstyret med begrunnelse i interne uenigheter, noe
styreleder Almlid stilte seg svært undrende til, de fleste vedtak hadde tvert imot vært enstemmige.
Sunnmørsposten 09.02.2012: Eks-styrelederen i Helse Midt-Norge, Kolbjørn Almlid, tar et oppgjør
med ministeren som nylig sparket hele styret: http://www.smp.no/nyheter/article425637.ece
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 8
Helseministeren slår sammen helseforetakene i Møre og Romsdal.
Begrunnelsen her var bl.a. behovet for en helhetlig vurdering av sykehusstrukturen. Helse MidtNorge hadde hatt og har dette ansvaret.
Prosessen rundt sykehusplanene fram til den plutselige helomvendingen er beskrevet i rapporten fra
Sintef Helse 13.09.2011: Nye Molde sjukehus – kartlegging av gjennomføring av tidligfasen:
http://www.concept.ntnu.no/attachments/054_110919%20amy%20%20A20428%20Nye%20Molde
%20sjukehus.pdf
Beslutningsgrunnlaget – Høringsdokumentet fra 2012
Manglende økonomiske analyser.
Helseforetakets høringsdokument konkluderer at null-alternativet (dagens struktur med to sykehus)
ikke er bærekraftig økonomisk, på tross av at samfunnsøkonomiske analyser av alle alternativene på
det tidspunkt ikke er utført. Høringssvarene er derved delvis basert på et misvisende og feilaktig
fundament.
En økonomisk analyse ble senere utarbeidet av Oslo Economics. Dette er ett av de fagmiljøene som
er kvalitetssikret av Finansdepartementet til å delta i KS1 regimet, og de konkluderte med at
samfunnsøkonomisk var to sykehus det beste. Denne utredningen ble først presentert i
ekstraordinært styremøte 3. desember 2012, sammen med i alt 17 vedlegg, kun 10 dager før
vedtaket om ett fellessykehus ble fattet 13. desember. Merk at høringsfrist var 7. november, og at
styret behandlet høringssvarene i styremøte 20. november. De innkomne høringene hadde altså tatt
utgangspunkt i høringsdokumentets påstand om at null-alternativet ikke var økonomisk bærekraftig,
mens det korrekte er at samfunnsøkonomisk er to sykehus (null-alternativet) det beste.
Mangelfulle pasientgrunnlagsberegninger.
Analyser av pasientgrunnlaget må ta utgangspunkt i plasseringen av de alternative sykehusene i
Ålesund og Trondheim/Orkanger samt Lillehammer (flyttes nær Mjøsbrua?). Pasienter som får
kortere reiseavstand til disse vil da ikke inngå i pasientgrunnlaget til det nye fellessykehuset. Men
slike beregninger av pasientstrømmer er ikke foretatt, med begrunnelse i at det hefter stor
usikkerhet ved disse. «Det er i denne utgreiinga ikkje gjort forsøk på å predikere denne utviklinga
i pasientstraumar. Vi har verken data eller empirisk grunnlag til å utføre dette. Skulle ein gjere
eit forsøk på dette, står ein i fare for å spekulere i utfall og samstundes kunne bli skulda frå ulike
hald for å legge seg på ei tendensiøs linje. Dette er ikkje ønskjeleg. Føretaket vil derfor når det
nærmar seg eit konkret bygningsmessig tiltak fram i tid, gjere nye analyser for å berekne ei
mogleg utviklinga av pasientstraumar, ut frå det kunnskapsnivået ein då har.»
I høringsdokumentet fra 2012 har man derfor f.eks. i beregninger av reisetider for framtidige
lokaliseringer isteden låst pasientgrunnlaget til alle pasientene i Møre og Romsdal, uansett
lokalisering. Ingen sykehus i fylket er dimensjonert til et så stort pasientgrunnlag. Det blir ekstra lite
troverdig å benytte hele fylket som pasientgrunnlag i tilgjengelighetsanalysene når det i andre
rapporter, rapportene om transportarbeid, opererer med ulikt pasientgrunnlag for ulike
lokaliseringer. Her er en inkonsistens i analysene som savner en begrunnelse.
Ikke konsistent behandling av usikkerhet.
En beregning av pasientstrømmer er ikke beregnet, med begrunnelse om stor usikkerhet i
estimatene. Samtidig omtales rekruttering av fagpersonell, der en går langt i å konkludere at et
fellessykehus mellom byene vil rekruttere bedre enn dagens to sykehus. Dette er ikke bare en minst
like usikker analyse, konklusjonen er også den motsatte av hva de fleste andre utredninger hevder.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 9
Igjen var altså høringssvarene basert på mangelfull og tvilsom informasjon. Det manglet analyser av
pasientstrømmer, og påstandene om rekruttering av fagpersonell var meget kontroversielle.
Manipulerende framstilling av reisetider – forskjeller maskeres og marginaliseres.
I beregningen av reisetider ved framtidige lokaliseringer har man tatt utgangspunkt i alle pasientene
i Møre og Romsdal. Reisetider mellom ett sykehus midt imellom i forhold til bynært Molde
fremstilles som omtrentlig like. Bruk av tidsdominans (2. ordens) viser derimot at en lokalisering
bynært Molde er entydig best. Tidsdominans bygger på helt kurante forutsetninger for vanlige
pasientreiser: det er ønskelig å nå flest mulig pasienter (positiv nytte, 0. ordens), pasientenes tid er
verdifull (utålmodighet, 1. ordens). Dette tilsvarer rangering basert på de akkumulerte tallene i
rapportene. En kan også gå videre, og anta at ergrelse over forsinkelser avtar jo lenger tid som har
gått (avtagende utålmodighet, 2. ordens), da akkumuleres de akkumulerte tallene før rangeringen.
Reisetidene som er beregnet for nærmeste sykehus ved ulike framtidsalternativ er på samme måte
maskert. Der inneholder reisetidene for et nytt fellessykehus også de eksisterende sykehusene i
Volda og Ålesund. Om man tar bort tallene for sykehusene i Volda og Ålesund, vil antall bosatte som
når sitt nærmeste sykehus innenfor ulike avstandsintervall hvis sykehuset lokaliseres bynært Molde
eller bynært Kristiansund være: (Justert tabell 17 og 20 i Rapport 2 for tilgjengelighetsanalysene,
befolkningstall og veinett 2030.)
Akkumulert antall (2030)
bynært Molde minus bynært Kristiansund
12000
9701
10000
7686
8000
5137
6000
4894
4000
2000
0
-2000
-1737
-4000
30 min
60 min
90 min
120 min
180 min
Figur 1 viser at det er en overvekt på 1737 personer som når et sykehus bynært Kristiansund i
forhold til bynært Molde i løpet av 30 minutter. I løpet av en reisetid på 60 minutter er dette
imidlertid snudd til en overvekt på 5137 personer som når et sykehus bynært Molde i forhold til
bynært Kristiansund. Totalt sett øker pasientgrunnlaget med vel 9700 hvis sykehuset legges bynært
Molde framfor bynært Kristiansund.
Om man gjør tilsvarende korrigeringer for utrykningstidene, vil tallene for bynært Molde og bynært
Kristiansund være: (justert tabell 24 og 29 i rapport 4 for Befolkning og transportnettverk for
utrykning 2030)
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 10
Akkumulert differanse (utrykning 2030)
Bynært Molde minus bynært Kristinsund
12000
10000
9045
9713
8000
6000
4000
4826
3393
2000
0
30 min
60 min
90 min
120 min
I Figur 2 ser vi at alle som foretrekker kortere utrykningstid framfor lengre vil foretrekke en
lokalisering bynært Molde framfor bynært Kristiansund. En lokalisering bynært Molde når dessuten
9713 flere pasienter enn en lokalisering av sykehuset bynært Kristiansund.
Om en baserer seg på vanlige reisetider med bil vil pasientgrunnlaget for et sykehus bynært Molde
være 129 019 mens Ålesund bare har 117 624. Hvis sykehuset lokaliseres til Kristiansund vil det ha et
pasientgrunnlag på 119 318, mens Ålesund da har et pasientgrunnlag på 127 324. Et fellessykehus
lokalisert bynært Molde vil altså ha et større pasientgrunnlag enn sykehuset i Ålesund.
Helseforetakets analyser tar ikke hensyn til pasientreiser over fylkesgrensene, som f.eks. eventuell
innstrømming av pasienter fra Oppland eller utstrømming til Trøndelag.
Det uten tvil desidert beste alternativet med stor margin er dagens struktur med to sykehus, når det
gjelder pasientenes reisetider. Men her foreligger ingen sammenligninger. Tilgjengeligheten er bare
vurdert for alternative tomteplasseringer for ett sykehus. Dersom man hadde lagt fram tall for to
sykehus ville man ha fått sett den gigantiske forskjellen som er mellom de to alternativene. Nærhet
til pasientene er uten tvil et svært viktig kriterium ved lokalisering av sykehus.
Uforklarte forskjeller i reiselengder.
Ut fra høringsdokumentet og rapportene virker det som at gjennomsnittlig reiselengde til de ulike
sykehuslokaliseringene blir lengre i 2030 med nytt transportnettverk og estimert befolkning,
sammenlignet med dagens transportnettverk og befolkning, men effekten er motsatt for sykehus
lokalisert i Kristiansund. At gjennomsnittlig reiselengde øker når nye veier blir tilgjengelig fortoner
seg underlig. I et avisinnlegg 7.10.2013 ble helseforetaket bedt om å forklare bl.a. dette forhold,
men dette konkrete spørsmålet ble ikke besvart.
Gjennomsnittlig reiselengde
Molde -0-alt
Kristiansund 0-alt
Molde
Kristiansund
Bynært Molde
Bynært Kristiansund
Midt mellom M og K
2002
54
63
51
55
52
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
2012
30,2
34,7
54,7
59,6
49,6
50,9
49,3
2030 Endring 2012 - 2030
30,4
+0,2
33,4
-1,3
54,9
+0,2
59,6
-0
50,3
+0,7
51,3
+0,4
49,9
+0,6
Side 11
Om en sammenligner gjennomsnittlig reiselengde for befolkningen til sykehuslokalitetene for dagens
befolkning og transportnettverk (2012), med befolkning og transportnettverk i 2030, fremgår det av
rapportene at gjennomsnittlig reiselengde øker når nye veier blir tilgjengelig. Dette er ganske
oppsiktsvekkende, en ville tvert imot forvente at reiselengden ble uendret eller kortere med nye
veier, som jo gir flere muligheter. Hvis gamle veier ikke stenges vil det være mulig å fortsatt velge
den gamle, kortere kjøreruten. Om det uventede resultatet skyldes at man har valgt en raskere, men
lengre vei, så må pasientenes tidskostnad inkluderes i analysen, og både reiselengde og tid angis.
Hvis man foretar kostnadsberegninger uten en slik tidskostnad blir det bare meningsfullt om den
korteste reiseruten benyttes i analysene. Benyttes den raskeste reiseruten må tidskostnadene
inkluderes. Da vil en løsning med to sykehus overlegent være den beste også på dette kriteriet.
Tabellen viser at gjennomsnittlig reiselengde øker markant i forhold til 0-alternativet (omkring 60%).
Utelukker lokaliseringer i byene uten faglig begrunnelse.
Det lokale helseforetaket vedtar i desember 2012 at sykehusene i begge byene skal legges ned, og at
fellessykehuset skal lokaliseres mellom byene. Helseministeren hadde bedt om at fellessykehuset
lokaliseres med tilstrekkelig nærhet til begge byene. Helseforetaket har istedenfor å ta utgangspunkt
i hva man i andre helseregioner anser som tilstrekkelig nært gjort det motsatte, og bestemt at
sykehuset skal ligge minst 20 km unna hver av byene. Helseforetaket har dermed utelukket en
lokalisering i noen av byene. Denne beslutningen savner enhver faglig begrunnelse. Det nærmeste
man kommer en forklaring er direktørens svar at en lokalisering på Eikrem i Molde ikke aksepteres i
Kristiansund.
Å utelukke en lokalisering i byene strider også mot Miljøverndepartementets retningslinjer for
byutvikling. Der går man inn for at f.eks. sykehus skal bygges i bykjerner. Miljøvernminister Bård
Vegar Solhjell presenterte 27.08.2013 regjeringsrapporten «Den moderne bærekraftige byen», som
følger opp Faglig råd for bærekraftig bypolitikks midtveisrapport. Der foreslås det at «det skal være
en ufravikelig regel om at etablering av for eksempel sykehus, tinghus, høyskoler, fengsel og lignende
skal plasseres i sentrale byområder. Det innarbeides et krav i planverket om at offentlige institusjoner
ligger i bykjerner». At dette aspektet ikke ble tatt hensyn til ble kritisert både av Fylkesmannen i
Oppland og Fylkesmannen i Møre og Romsdal. I tillegg til å ignorere byutvikling medfører denne
beslutningene betydelige negative miljømessige konsekvenser. Fylkesmannens siste høringssvar kan
leses her: https://ekstranett.helse-midt.no/utviklingsplanHMR/Lists/Hyringssvar%20Regionale%20konsekvensar%20%20sjukehuset%20i%20N/Attachments/4
8/Fylkesmannen%20i%20Møre%20og%20Romsdal.pdf
Dagens sykehus i Kristiansund og Molde ligger begge i bykjernen.
Irrelevante faktorer vektlegges.
Et annet moment, som er irrelevant, men som fremheves av mange inklusiv direktør Eidsvik, er at
pasientstrømmer ut fra det lokale helseforetaket medfører en kostnad. Man hevder at det har
betydning for lokaliseringen av fellessykehuset hvilket sykehus som velges av de pasientene som ikke
benytter fellessykehuset. Siden direktøren har ansvaret for sykehuset i Ålesund får hun uansett
inntekten fra pasientstrømmene dit, men ettersom sykehusene i Trøndelag ligger utenfor hennes
myndighet, er inntektene tapt for den delen av pasientstrømmen som går dit. Direktøren vil derfor
redusere pasientstrømmen til Trøndelag. Man overser at disse inntektene går til et annet
helseforetak som også er en del av Helse Midt-Norge. Den økonomiske inntektseffekten av
pasientstrømmene er i sum lik null. Det er ganske oppsiktsvekkende at direktøren så åpenlyst
ignorerer begrunnelsen for å slå sammen Helse Sunnmøre med Helse Nordmøre og Romsdal til Helse
Møre og Romsdal, nemlig behovet for å se helhetlig på sykehusstrukturen. Og det er altså Helse
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 12
Midt-Norge som skal bestemme lokaliseringen av det nye fellessykehuset. Det er urovekkende at
administrative bekvemmeligheter går foran hensynet til pasientene.
Faktisk er slike pasientlekkasjer positive, pasienten velger det nærmeste sykehuset og reduserer
dermed helseforetakets kostnader til dekking av reiser, og reduserer samtidig sin egen tidsbruk.
Disse tidskostnadene er betydelige, men blir ignorert av helsevesenet. Pasientlekkasjene reduserer
altså reisekostnadene for helseforetakene og derved samfunnet, samt pasientenes egne
tidskostnader. Inntektene for helseforetakene blir i sum de samme uansett hvilket sykehus som
foretar behandlingen. I et slikt perspektiv vil dagens struktur med to sykehus være den desidert
beste løsningen.
Fellestrekk
Høringsdokumentet og det utvalgte datagrunnlaget bærer sterkt preg av å maskere og marginalisere
forskjeller mellom de ulike alternativene for at de skal framstå mest mulig likeverdige. Derved kan
helseforetaket velge rimelig fritt den løsningen som foretrekkes. Til overmål er null-alternativet med
to sykehus stort sett radert ut fra sammenstillingene. Det er mange eksempler på
presentasjonsformer som visker ut forskjellene mellom de presenterte alternativene. F.eks. ble
ytterligere detaljerte tilgjengelighetsanalyser beregnet til det ekstraordinære styremøtet desember
2012. Her er dessverre flere analyser begrenset til bare å vise figurer over reisetidene for hvert
lokaliseringsalternativ, resultatene er kun illustrert grafisk, og på forskjellige sider i rapportene.
Leseren må derfor ha perfekt fotografisk hukommelse, og på øyemål kunne se for seg og
sammenligne hvor disse kurvene eventuelt krysser hverandre. Dette er selvsagt en umulighet, og gir
mistanke om at en har villet unngå en sammenligning. Rapportene har gjort sammenligningen
umulig ved å utelate datatabellene. Formen på disse kurvene avslører imidlertid at en har reisetider
nærmest på minuttet for den enkelte pasient. Det er derfor litt forunderlig at i de tilfeller der tall er
presentert, så er de summert til grove intervaller på 30 minutter, noe som også maskerer forskjeller
mellom alternativene. Tilsvarende analyser tidligere (f.eks. utredningene i 2002) er utført med
intervaller på 15 minutter, som viser et adskillig mer detaljert bilde. Igjen gir helseforetaket et
inntrykk av at en ikke ønsker å gi mulighet for nøyaktige sammenligninger, og at en bevisst ønsker å
umuliggjøre en sammenligning med tidligere analyser.
Undertegnede Rasmus Rasmussen hevdet forut for neste trinn i beslutningsprosessen, den nå
pågående lokaliseringen, at de nye utredningene ville ha samme karakter. Og den løsningen som kan
være foretrukket, ser ut til å være et stort sykehus i Ålesund. Da må et nytt fellessykehus gjøres så
lite som mulig og plasseres lengst mulig unna Ålesund. Vi kan i så fall forvente en strøm av
vikarierende og udokumenterte argumenter for en slik løsning. Derimot kan vi ikke forvente å få
fakta f.eks. omkring pasientgrunnlaget på bordet før avgjørelsen fattes.
Beslutningsgrunnlaget – Høringsdokumentet fra 2014
Forut for lokaliseringsbeslutningen har helseforetaket høsten 2014 holdt orienteringsmøter ved de
tre alternative plasseringene av fellessykehuset. Der møtte også representanter fra de viktigste
eksterne utrederene.
Inkonsistente vurderinger.
På møtet i Molde ble det før pausen grundig forklart fra SINTEF’s representant at det ikke er noen
sammenheng mellom størrelsen på sykehuset og rekrutteringen av fagpersonell eller sykehusets
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 13
kvalitet. Etter pausen ble det stilt spørsmål om hvorfor en besluttet å legge ned sykehusene i
Kristiansund og Molde for å bygge et fellessykehus. Direktør Eidsvik forklarte da at hovedgrunnen for
å slå sammen de to sykehusene til ett større var å sikre framtidig rekruttering og kvalitet, noe de små
sykehusene ikke kunne. Her taler helseforetaket med to tunger, og gir inntrykk av at konklusjonene
er bestemt på forhånd, deretter velger man begrunnelser i ettertid for å få ønsket beslutning. Enten
må helseforetaket forkaste SINTEF’s konklusjon om at størrelsen er uviktig, eller så må man
revurdere hovedbegrunnelsen for å legge ned de to sykehusene og bygge ett større.
Gjennomført utvisking av ulikheter.
I de nye konsekvensanalysene er det påvist flere feil. F.eks. hevder SINTEF at forskjellene mellom
Molde og Kristiansund når det gjelder høyskoletilbud er uvesentlige og ikke beslutningsrelevante.
Det viser seg at man da fullstendig ser bort fra at Høgskolen i Molde er en vitenskapelig høgskole,
også når det gjelder helsefag, og refererer til en studentmasse på 30 i Kristiansund og 90 i Molde. De
riktige tallene er 85 i Kristiansund og 690 i Molde. Helsefagstudentene i Kristiansund får dessuten sin
undervisning i Molde to dager i uken. Professor Hallgeir Gammelsæter, rektor ved Høgskolen i
Molde svarte i et avisinnlegg «Kan vi stole på Sintef?», og mente at en burde kreve pengene tilbake.
http://www.rbnett.no/nyheter/article10086365.ece.
Høgskolens høringsuttalelse finnes på: https://ekstranett.helse-midt.no/utviklingsplanHMR/Lists/Hyringssvar%20Regionale%20konsekvensar%20%20sjukehuset%20i%20N/Attachments/4
3/Høgskolen%20i%20Molde,%20vitenskapelig%20høgskole%20i%20logistik.pdf som viser til at totalt
har Høgskolen i Molde 2584 studenter, derav 289 ved Høgskolesenteret i Kristiansund. Det er totalt
43,4 faglige stillinger tilknyttet helse- og sosialfag, derav 5,6 årsverk i Kristiansund.
Tilsvarende har man i de nye tilgjengelighetsanalysene anslått likt pasientgrunnlag uansett hvor
sykehuset plasseres. I analysene fra 2012 var pasientgrunnlaget for 2030 ved et fellessykehus
bynært Kristiansund estimert til 119 318, mens pasientgrunnlaget bynært Molde var 129 019 (som
da ville ha et større pasientgrunnlag enn sykehuset i Ålesund). Forskjellen estimert i 2012 på vel
8,1% i favør Molde er i 2014 redusert til en forskjell på helt nøyaktig 0 %.
Slike eksempler er det mange av, og avisene har florert med innlegg om dette. Romsdal Regionråd
har i sitt høringssvar utarbeidet en ny analyse, se https://ekstranett.helse-midt.no/utviklingsplanHMR/Lists/Hyringssvar%20Regionale%20konsekvensar%20%20sjukehuset%20i%20N/Attachments/4
0/VA-rapport%202014-31%20-%20rekruttering%20og%20fagmiljø.pdf og Molde Næringsforum har
også påpekt flere av disse forholdene i sitt høringssvar: https://ekstranett.helsemidt.no/utviklingsplanHMR/Lists/Hyringssvar%20Regionale%20konsekvensar%20%20sjukehuset%20i%20N/Attachments/4
6/Molde%20Næringsforum.pdf
Manglende data for pasientgrunnlaget.
Helseforetaket har altså bedt Asplan Viak om å utføre beregninger der en ser bort fra
pasientstrømmer ved de alternative sykehusene. Dermed blir også analysen av reisetider kun en
regneøvelse uten beslutningsmessig relevans. Nå skal helseforetaket bestemme lokaliseringen, men
så langt uten å vite pasientgrunnlaget og uten å ha presentert hvilke funksjoner sykehuset skal
inneholde. Dette komplette fravær av helhetlig vurderinger inntil noen få dager før avgjørelsen skal
tas, er meget kritikkverdig og direkte uansvarlig.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 14
Dette er samme strategi som helseforetaket benyttet forut for beslutningen om et fellessykehus i
desember 2012. Den gang kom det også en mengde nye analyser like før beslutningen ble fattet, og
etter at fristen for høringssvar var gått ut.
Bevisst skjeve vurderinger.
Også SINTEF har helt bevisst jevnet ut forskjeller mellom de ulike lokaliseringene for alle de vurderte
kriteriene (bosettingsstruktur, næringslivsutvikling, helsefaglig miljø og rekruttering), og begrunner
dette med at forskjellene ikke er store nok til å være beslutningsrelevante. Så grove avrundinger er i
seg selv betenkelige. Når regnestykket består av mange slike avrundinger, som alle går i en bestemt
retning, da blir summen komplett meningsløs og fullstendig uegnet til beslutningsformål.
Begrunnelsen fra SINTEF er at forskjellene utjevnes på sikt, hvis sykehuset legges til Kristiansund.
Men vil forskjellene utjevnes på sikt også om sykehuset legges til Molde?
Tankene bringes uvilkårlig tilbake til det som oppfattes som utgangspunktet for helomvendingen fra
to til ett sykehus, nemlig kravet om å legge Nye Molde Sykehus nær Kristiansund, for å tilfredsstille
Arbeiderpartiets velgere der.
Sykehuslokalisering som virkemiddel i lokal utjevning.
I Kristiansund ønsker man at helseforetaket skal ta hensyn til fordelingen av statlige arbeidsplasser.
Å bruke sykehus i en politisk kamp om omfordeling av statlige arbeidsplasser på bekostning av
hensynet til pasientene fortoner seg ganske sneversynt. Det er bedre å kjempe for to sykehus, da
beholder man arbeidsplassene samtidig som man kjemper for pasientenes beste.
Ulike situasjonsbeskrivelser.
En påstand som fra Nordmøre fremføres i debatten, sågar av ordførere og rådmenn, er at et
fellessykehus må plasseres midt mellom de eksisterende i Ålesund og Trondheim, som gir en
lokalisering nær Kristiansund. Et slikt resonnement bygger på at pasientene også er jevnt fordelt
mellom disse to sykehusene, eller så ignoreres pasientene fullstendig.
Lignende resonnement fremføres av Nordmøre Næringsråd som mener at et fellessykehus i Romsdal
ikke vil gi et likeverdig helsetilbud, og viser til at reisetidene for nordmøringer til et alternativt
sykehus nordover i Trondheim er lenger enn reisetidene for romsdalinger til et alternativt sykehus
sørover i Ålesund. Man fremhever reisetidene til et alternativt sykehus istedenfor til fellessykehuset,
og ønsker å prioritere et mindretall framfor flertallet av pasientene. Deres høringssvar finnes på
https://ekstranett.helse-midt.no/utviklingsplanHMR/Lists/Hyringssvar%20Regionale%20konsekvensar%20%20sjukehuset%20i%20N/Attachments/5
0/Nordmøre%20Næringsråd.pdf Pasientgrunnlagsberegninger som viser hvilke av pasientene som
uansett ville valgt et alternativt sykehus er ennå ikke foretatt. Åpenbart taler argumentet sterkt for
en løsning med to sykehus.
Den samme feilaktige antagelsen gjøres når situasjonen sammenlignes med en iskremselger som har
etablert utsalg midt på en strand, og en ny konkurrent etablerer seg like ved for å kapre minst halve
markedet. Den ene utkanten ville foretrekke at konkurrenten plasserte seg midt på deres halvdel.
Igjen forutsettes det jevn fordeling av kundene, og fjorder og fjell ignoreres. Å vektlegge de som
ligger i ytterkanten er ikke rimelig overfor resten. I reisetidsanalysene vil en pasient som f.eks. har
dobbelt så lang reisetid som gjennomsnittspasienten telle tilsvarende to gjennomsnittspasienter. En
ytterligere vekting av utkantene er urimelig. De som tiltrekkes av iskrem-eksemplet kan ta en ny titt
på Figur 2, og se for seg effekten av to ulike lokaliseringer av den nye iskremselgeren, i Molde nær
den etablerte, eller midt på halvdelen, dvs. i Kristiansund. Flertallet vil ikke foretrekke at han
etablerer seg mot utkanten, selv om det selvsagt blir foretrukket i Kristiansund.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 15
Beskrivelsen er dessuten urimelig og gal. Utgangspunktet er ikke at det er etablert ett sykehus i
fylket, vi har fire sykehus. Det første ble etablert i Molde for over 300 år siden. Dagens eldste
sykehus, som ligger i Molde, ble vedtatt fornyet med stort flertall i to omganger. Isteden ønsket den
politiske ledelsen i Helsedepartementet å flytte Nye Molde sykehus til Kristiansund, under to mil
unna fylkets nyeste sykehus.
Sammenfatning
Undertegnede Rasmus Rasmussen har i mange avisinnlegg gått inn for å beholde dagens modell med
to sykehus, og etterlyst dokumentasjon på at et fellessykehus er en bedre løsning enn dagens modell
med to sykehus, som alle tidligere analyser har konkludert med er best. Det har tidligere vært
utredet to sykehus og ett sykehus, og i to omganger ble det fattet vedtak i foretaksstyrene om at vi
skulle ha to sykehus. Prosessen som har snudd denne konklusjonen kan på ingen måte beskrives
som god, noe resten av dette dokumentet også vil dokumentere.
Den oppslutningen man har fått om et fellessykehus er basert på udokumenterte påstander om
økonomiske stordriftsfordeler og bedre helsefaglig kvalitet på pasientbehandlingen. Dessverre er det
lite hold i slike antagelser. Men noen i befolkningen har latt seg blende, og i håp om å få et nytt stort
sykehus nært seg selv går mange inn for en løsning med et fellessykehus. Denne tilsynelatende
enigheten om fellessykehus vil forsvinne som dugg for solen den dagen lokaliseringen bestemmes og
det går opp for befolkningen der det nye sykehuset ikke lokaliseres at de har mistet sitt lokalsykehus.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 16
Nytte/kostnadsanalyser av to sykehus
sammenlignet med ett.
Arild Hervik ledet kostnadsberegningsutvalget som i 1997 og 1998 var ansvarlig for de to NOU’ene
NOU 1997-27 Nytte-kostnadsanalyser, og NOU 1998-16 Nytte-kostanalyser (Veiledning i bruk i
lønnsomhetsvurderinger i offentlig sektor.) Disse to ble av professor Arild Hervik overlevert til Jens
Stoltenberg, som da var finansminister. Dette dannet det faglige grunnlaget for innføring av KS1
regimet som kom i 2001. Dette regimet var Finansdepartementets redskap for å kvalitetssikre alle
store investeringer som krevde statlig medfinansiering. I dag er regimet slik at alle investeringer over
750 mill. statlig medfinansiering krever at det skal gjøres en KS1 analyse av et eksternt ekspertpanel.
De to sektorene som er unntatt er offshoresektoren og sykehusene.
Allerede fra starten kvalitetssikret Finansdepartementet 6 miljøer som ble valgt til å gjøre KS1
analyser. Dette var miljøer som hadde lang erfaring med nytte/kostnadsanalyse. Siden Arild Hervik
hadde hatt ansvaret for de to NOU’ene som var det faglige grunnlaget for KS1, så ble han forespurt
av Peder Berg i Finansdepartementet om å være ett av de utvalgte miljøene. Da firma Metier
(godkjent firma for KS1) tok kontakt med Møreforskning, valgte Møreforskning samarbeid med
Metier og har siden deltatt i Finansdepartementets KS1 regime.
Arild Hervik gjorde den første tilnærmingen, som var å se på nytte/kostperspektiv for innføring av
nytt IT-system for NAV. (Den gang arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten, som senere er slått
sammen til NAV.) Den siste KS1 analysen Arild Hervik deltok i var kvalitetssikringen av søknaden av
statlig finansiering av forskningsinfrastrukturen Ocean Space Sentre ved Marintec i Trondheim. Dette
er dagens to vannbaserte laboratorier i Trondheim som tester skrog og plattformer, hvor
laboratoriet på skrog ble realisert i 1939 og på plattformer i 1981. Disse laboratoriene er nå foreldet
og søknaden var rettet mot Næringsdepartementet om statlig finansiering av mer moderne anlegg.
Slike investeringer faller innenfor KS1 regiment, og denne investeringen var over minstenivået på
750 mill. kr.
Etter Herviks lange erfaring på å lage slike analyser så er den største feilen som blir gjort i
beslutningssystemer å utelukke beste alternativ alt for tidlig. Alle de 6 miljøene som gjør slike
analyser vil oppsummere felles erfaring om at det vanskeligste for denne type analyser er å sikre at
alle relevante alternativer blir analysert til samme faglige nivå til bruk for å finne rette prosjekt i
beslutningsprosessen.
Arild Hervik har for ulike regjeringer de siste årene gjort tre nytte/kostnadsanalyser som ikke har
vært KS1, men som har vært regjerings/departementsoppnevnte ekspertgrupper hvor ulike
regjeringer har brukt Herviks ekspertise til faglig hjelp i den politiske beslutningsprosessen. Den
første av disse ekspertgruppene var oppnevnt av Olje og energidepartementet på vegne av Gassco. I
dette utvalget var det en professor fra UiO, en professor fra NHH, og professor Arild Hervik.
Utfordringen for dette ekspertutvalget var å finne fram til kriterier som Gassco kunne gjøre bruk av
når de skulle velge gassinfrastruktur på norsk sokkel. Arild Hervik ble valgt til å være medlem i dette
utvalget på grunn av sin lange erfaring med nytte/kostnadsanalyser.
Det neste utvalget Arild Hervik ble oppnevnt i var i regi av Næringsdepartementet, som hadde fått
mandat fra regjeringen om å gjøre nytte/kostnadsanalyse av forskningsinfrastrukturen, de to
kjernereaktorene som vi har på Kjeller og i Halden. De tre norske samfunnsøkonomene som ble valgt
til å være med i dette utvalget ved hjelp av Forskningsrådet var professor Kåre P. Hagen, NHH og
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 17
professor Geir Asheim, UiO, samt en professor i kjernefysikk fra Sverige og en med lang administrativ
erfaring fra kjernekraftproblematikk i Sverige. Dette utvalget leverte sin innstilling til politisk ledelse i
Næringsdepartementet i februar 2011. Regjeringen valgte å legge dette utvalgets (som ble omtalt
som et internasjonalt ekspertutvalg) råd til grunn for det vedtaket regjeringen fattet i statsråd
november 2011. Det neste utvalget Hervik ble oppnevnt som leder for fant sted i august 2010. Da
hadde regjeringen fått et beslutningsproblem med mastene i Hardanger. Det var opprør fra
ordførerne i Hardanger og miljøbevegelsen, og regjeringen hadde kjørt seg fast i et politisk
beslutningsproblem som de ikke kom ut av. Regjeringen valgte da 4 ekspertutvalg. Det første ble
ledet av en av de fremste professorer på undersjøisk kabelteknologi som befant seg i University of
Zurich. Det andre utvalget ble ledet av en professor ved universitet i Stockholm som var professor
innenfor elektro/ingeniørfag. Det tredje utvalget ble ledet av en professor ved universitetet i
Reykjavik, som hadde spesialemne elektrisitetsprognoser. Det fjerde utvalget som skulle sy det hele
sammen i en samfunnsøkonomisk nytte/kostnadsanalyse ble ledet av professor Arild Hervik. Når
regjeringen skal utnevne fagfolk på et politisk så viktig emne, så må dette klareres med
statsministeren. Det betyr at Arild Hervik i august 2010 ble klarert som fagperson av Jens
Stoltenberg. Denne utredningen ble overlevert næringsministeren 2. februar 2011 på Gardermoen.
Hele seansen finnes på nettet slik at man kan se presentasjonen til Arild Hervik ved overleveringen.
Disse tre utredningene som nå er omtalt er de tre siste som Arild Hervik har gjort innen
nytte/kostnadsanalyse. Arild Hervik er den i Norge som har ledet flest slike ekspertutvalg (13) og har
deltatt i totalt 18. Han sitter nå i det utvalget som regjeringen nå har utnevnt for å se på ny modell
for finansiering av universiteter og høyskoler.
Som nevnt tidligere er sykehussektoren unntatt fra KS1 analyser. Arild Hervik ble oppnevnt av ROR til
å lede sykehusgruppen i Molde i februar 2008. I den gruppen var ordfører fra den tid, samt Torgeir
Dahl (nå ordfører i Molde), samt Bernard Riksfjord (ordfører i Aukra). Fra første dag argumenterte
Hervik for at det beste samfunnsøkonomiske alternativet var to sykehus. Det var basert på lang
erfaring fra å gjøre nytte/kostnadsanalyser samt dyp kunnskap om sykehusproblemene i Nordmøre
og Romsdal. Som leder av denne gruppen fikk Arild Hervik dyp kunnskap og møtte statsråder,
statssekretærer og styreledere samt direktører på foretaksnivå og regionnivå. Hans rolle i denne
gruppen i 5 år var internt å presentere et rent faglig perspektiv.
Hervik har ikke deltatt i sykehusdebatten etter at vedtaket kom om et felles sykehus (des. 2012). Så
lenge to sykehus var et alternativ, kunne Arild Hervik argumentere for at dette i et rent faglig
perseptiv var det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme. Hervik har i debatten hevdet at for disse to
sykehusene så må man velge den mest effektive funksjonsdelingen, men åpent i debatten har Hervik
aldri uttalt seg om akutt/føde skal plasseres i Molde eller Kristiansund. Dermed har Arild Hervik
deltatt med full integritet på det samfunnsøkonomiske skille mellom sak og vurdering.
I en artikkel fra Dagens Næringsliv 22. desember 2010 var det gjennomført en analyse som
konkluderte med at to sykehus i Nordmøre og Romsdal ville være 2 mrd. billigere enn å bygge et
fellessykehus. Analysene var gjennomført innenfor transportøkonomi og faglige kriterier etter
håndboken for KS1 regimet, og det helseøkonomiske perspektivet inkluderte merkostnader til
sykehuset i Kristiansund og i Molde sammenlignet med ett sykehus. Faglitteraturen er veldig klar på
at det ikke finnes stordriftsfordeler for sykehus av denne størrelsen.
Den gang da vi gjorde de første beregningen for 3 år siden hadde Asplan Viak beregnet at ett
sykehus sammenlignet med to hadde to millioner km ekstra utkjørt distanse. Tar vi med pårørende
og ansatte var det en tilsvarende distanse. Vi brukte da håndboken for transportøkonomisk analyse
på kjørekostnader og tidskostnader og neddiskonterte over 30 år med 4,5 % kalkulasjonsrente. Da
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 18
fant vi en nåverdi på 1 mrd. kroner. Dersom vi oppdaterer dette i dag med nye beregninger så er
håndboken og modellen endret. Tidskostnaden har økt, og nå neddiskonteres med 4% rente over 40
år. I tillegg så legger modellen inn en økning i tidskostnadene over tid, fordi tid blir et mer og mer
knapt gode. Det er derved grunn nå til å anslå nåverdien av tidskostnaden til 1,5 mrd kroner.
For 3 år og 9 måneder siden var det gjort grundige analyser av kostnadene for å bygge nytt sykehus
på Eikrem og oppgradere sykehuset i Kristiansund, sammenlignet med nytt fellessykehus.
Differansen ble da anslått til ca. 1.mrd i favør to sykehus. Dersom vi oppjusterer beregningene til i
dag er det rimelig å anslå med en kostnadsøkning etter 3 år og 9 måneder at anslaget vil være rundt
1,5 mrd. Derved anslår vi det oppdaterte regneeksemplet i dag til å være 3 mrd billigere i favør ett
sykehus.
Dersom vi får en kvalitetssikret analyse av f.eks. Veritas til å se på det gamle sykehuset på
Lundavang, så kan deres konklusjon bli at dette oppgraderes, og at en bare bygger en ny fløy med
moderne sengeposter. Veritas arbeider aktivt med å kvalitetssikre oljeplattformer på sokkelen som
har stått i 40 år, for å få dem til å vare i 40 år til. Her er kvalitetssikringen på sikkerhet svært streng.
Det kan godt være at deres konklusjon blir å oppgradere sykehuset på Lundavang og bygge ny
sengepost. Hvis det blir konklusjonen, så øker lett de samfunnsøkonomiske kostnadene fra 3 til 4
mrd ved ett sammenlignet med to sykehus. Dette vil vi ikke ha nok kunnskap om før kvalitetssikrerne
har gjort et grundig arbeid i en KS1, som gjerne må strekke seg over et år.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 19
Den politiske prosessen
Beslutningsprosessen om sykehusstruktur startet under valgkampen i august 2005 da Jens
Stoltenberg reiste sammen med kristiansunderen Jan-Erik Larsen som da var redaktør i Tidens Krav i
Kristiansund. Av fagfolk ble det da lagt merke til at Jens Stoltenberg gikk usedvanlig langt i å gi
garantier til Kristiansund sykehus, som kunne vært koblet til hans nære vennskap med Jan-Erik
Larsen. Artikkelen i Tidens Krav finnes på http://www.tk.no/nyheter/article1759616.ece . Hvor nært
vennskapet til Jan-Erik Larsen var kan finnes på nettsted
http://www.tk.no/video/article5432751.ece. I Soria Moria 1 ble det gitt en garanti om at alle
sykehus ble vernet og ikke skulle miste akutt og føde i neste 4-års periode.
I Molde var man nå i gang med planleggingen av nytt sykehus, som hadde kommet i skyggen av St.
Olav som krevde alle ressurser. (Se vedlegg 1.) Tomtevalget i Molde kommune falt på Hjelset som i
dag er samme område som er med i kampen om nytt fellessykehus. Prosessen ble imidlertid
stoppet. Hovedbegrunnelsen var selvfølgelig at dette sykehuset ville komme nærmere Kristiansund
enn dagens sykehus, og dermed så Jan-Erik Larsen at dette i det lange løp kunne bli fellessykehus for
Nordmøre og Romsdal. Konsekvensen var at ordføreren i Molde valgte å finne en ny sentrumsnær
tomt og startet prosessen med å få nytt sykehus på Eikrem.
Da Stoltenberg-2 regjeringen gikk på sin andre valgperiode, opphevet de verningen av akutt/føde på
lokale sykehus. Derved startet konflikten mellom Molde og Kristiansund, hvor Molde ønsket to
sykehus med funksjonsdeling mens Kristiansund plutselig valgte å gå for ett sykehus. På det
tidspunkt hadde Jan-Erik Larsen forlatt statsministerens kontor og jobbet ved First House. Det var
imidlertid ikke noe problem da saken var godt forankret på statsministerens kontor. Jan-Erik Larsens
råd til ordførere i Kristiansund var at så lenge denne regjeringen satt ved makten, så ville felles
sykehus kunne styres til å ligge nær Kristiansund. Som statssekretær i Helse og
Omsorgsdepartementet ble da Roger Ingebrigtsen utnevnt høsten 2009, han var også nær venn av
Jan-Erik Larsen. Vi vet at i møte med styreleder Kolbjørn Almlid så bekreftet Roger Ingebrigtsen at
han hadde mandat fra statsråden til å gå inn for lokalisering av nytt fellessykehus nær Kristiansund.
Etter kontakt med styreleder Kolbjørn Almlid er han nå villig til å stå fram og dokumentere møtene i
det turbulente året 2010.
Lokalt startet foretaket og regionstyret de demokratiske prosessene med å utrede to sykehus eller
ett sykehus, og det ble fattet vedtak i foretakenes styringsorganer om at vi skulle ha to sykehus.
På dette grunnlag ble planleggingen av nytt sykehus satt i gang. Det var full politisk enighet om
helseforetakenes vedtak både i kommunene, i fylket og uttalelsene fra regjeringsmedlemmer.
Planleggingen kostet nærmere 100 mill. kr. og førte fram til et omfattende forprosjekt for nytt
Molde sykehus på Eikrem. Den nye helsestatsråden som ble utnevnt høsten 2009, var ikke fornøyd
med planleggingen og krevde ytterligere utredninger.
Foretaksstyret og regionstyret startet ny prosess som igjen førte til klare vedtak både lokalt og på
regionsnivå. For andre gang valgte helseforetakene to sykehus. Desember 2010 reiste styreleder
Kolbjørn Almlid til statsråden for å be om penger for å fremskynde byggestart etter at han nå følte
seg trygg med ryggdekning fra to demokratiske prosesser. Statsråden godtok fortsatt ikke
demokratiets dom og krevde fra Kolbjørn Almlid at ett sykehus måtte utredes nok en gang.
Undertegnede Arild Hervik hadde møte med Jan-Erik Larsen i Kristiansund på et seminar og hørte for
første gang fra Jan-Erik Larsen at det kunne være en god ide å fjerne foretaksgrensene mellom
Sunnmøre og Nordmøre og Romsdal, og gjøre disse regionene til ett foretak.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 20
20. desember 2010 skrev Arild Hervik en kronikk i Dagens Næringsliv hvor han dokumenterte ut fra
enkle faglige økonomiske analyser at to sykehus ville være 2 mrd. billigere enn ett. (Se vedlegg 1-03.)
I tillegg ble det argumentert for at rekruttering ville være mye enklere med to sykehus. Den faglige
staben som er der nå, har vært rekruttert over lang tid ved å legge sten på sten for å få høy kvalitet
på den faglige staben med sine bostedspreferanser. Dersom ett sykehus nå blir nedlagt og det blir 50
minutter avstand til det nye sykehuset vil staben på det nedlagte sykehuset over tid forsvinne og det
blir vanskelig å rekruttere til et fellessykehus som ligger 20 minutter fra en av byene. Fagfolk innen
helsesektoren som velger å bosette seg i en småby, vil ønske å nyte småbyens fordeler som f.eks. er
gang- eller sykkelavstand til jobb og barnehage for at det skal være attraktivt. I tillegg dokumenterer
artikkelen at det er ingen stordriftsfordeler på drift av denne typen småsykehus, og det finnes ingen
faglig dokumentasjon på at to sykehus med effektiv funksjonsdeling har lavere helsefaglig kvalitet
enn ett sykehus.
I den artikkelen ble det reist mistillit overfor Helsedepartementet og krevd at ansvaret ble flyttet til
Finansdepartementet som et KS1 regime. Da må departementet velge ett av de fremste 6
fagmiljøene som gjør slike KS1 analyser, og overlater ansvaret til ekspertene å konkludere om den
beste samfunnsøkonomiske løsningen. Perspektivet den gangen var at Helsedepartementet ikke
måtte få noen styring med de ekspertene, som innen et år skulle avlevere sin innstilling.
Undertegnede Arild Hervik vet at Jens Stoltenberg leste den artikkelen fordi navnet Arild Hervik var
kjent for Jens Stoltenberg på det tidspunktet. Arild Hervik ble oppnevnt av regjeringen i august
samme år til å lede den samfunnsøkonomiske analysen av mastene i Hardanger. For at Arild Hervik
skulle få det ærefulle verv, så måtte Jens Stoltenberg klarere hans navn. I tillegg visste Jens
Stoltenberg at Arild Hervik var godt trent på å gjøre KS1 analyser. Arild Hervik overleverte nemlig to
NOU’er til Jens Stoltenberg da han var finansminister, som la det faglige grunnlaget for innføringen
av KS1 i 2001.
Prosessen videre viste at regjeringen valgte å overse dette perspektivet. Den kjørte videre det
samme løpet som Arild Hervik hadde blitt fortalt av Jan-Erik Larsen, og slo sammen Nordmøre og
Romsdal med Sunnmøre og plasserte administrasjonen i Ålesund. Statsråden reiste til Astrid Eidsvik
og instruerte henne om den videre prosessen, og statsråden valgte å ikke besøke Molde som satt
med problemene. Undertegnede Arild Hervik vet etter faglig samtale med Peder Berg som er
ansvarlig for KS1 regimet, at Finansdepartementet hadde prøvd å innføre KS1 regimet også for
helseforetak.
Vi vet ikke hva statsråden på dette tidspunkt fortalte Kolbjørn Almlid, men hele styret ble fjernet, og
Kolbjørn Almlid fikk vervet som styreleder i Statkraft. Med denne styringsstrengen som gikk fra
statsministerens kontor via Helsedepartementet så greide man endelig å få det vedtaket som
ledende krefter i Arbeiderpartiet hadde gått inn for.
På et meget svakt faglig grunnlag fattet styret i helseforetaket et vedtak om et nytt fellessykehus.
Det eneste dokumentet som holdt faglig mål var laget av Oslo Economics. Dette er ett av de
fagmiljøene som er kvalitetssikret av Finansdepartementet til å delta i KS1 regimet, og de
konkluderte med at samfunnsøkonomisk var to sykehus det beste. Denne utredningen ble først
presentert i ekstraordinært styremøte 3. desember 2012, sammen med i alt 17 vedlegg, kun 10
dager før vedtaket om et fellessykehus ble fattet 13. desember. Merk at høringsfrist var 7.
november, og at styret behandlet høringssvarene i styremøte 20. november. Utredningen fra
Oslo Economics ligger ved som særskilt vedlegg (Vedlegg 2-01).
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 21
Vedlegg
Vedlegg 1: Tre avisartikler av Arild Hervik.
1-01 Sykehustragedien i Molde
Romsdals Budstikke
22. oktober 2004
1-02 Sykehustragedien II
Romsdals Budstikke
18. april 2006
1-03 Ulønnsom sykehusfunksjon
Dagens Næringsliv
22. desember 2010
Vedlegg 2: Oslo Economics:
Samfunnskonsekvenser – ny sykehusstruktur i Helse Møre og Romsdal HF.
2-01 Del 6 Samlet vurdering
Hele rapporten kan leses på: https://ekstranett.helsemidt.no/1011/Sakslite%20og%20protokoll/Sak%202012-94%20-%20Vedlegg%2001%20%20%20Samfunnskonsekvensanalyse%20-%20samfunnsøkonomisk%20analyse%20%20Oslo%20Economicsl.pdf
Vedlegg 3: 11 leserinnlegg av Kåre Ellingsgård i Romsdals Budstikke
3-01 Ett eller to sjukehus er grundig utredet
23. mars 2007
3-02 Når skal Nye Molde sjukehus bygges
16. juni 2008
3-03 Godt mot – Nordmøre!
12. november 2010
3-04 Helseministerens styremassakre
2. februar 2012
3-05 Sjukehusene - de store velferdsprodusentene
25. september 2012
3-06 Alle lokalsjukehus skal bestå
5. oktober 2012
3-07 Avstand til sjukehus i Nordmøre og Romsdal
6. oktober 2012
3-08 Sjukehussaken - skal løfter holdes?
6. november 2012
3-09 Sjukehusløsning uten grunnmur
oktober 2013
3-10 Åpent brev til Helse Midt-Norge
november 2013
3-11 Hvilke sjukehus bruker vi?
august 2014
Vedlegg 4: 10 leserinnlegg av Rasmus Rasmussen i Romsdals Budstikke
4-01 Så er det på'n igjen – uten politikere?
18. oktober 2012
4-02 Lokalisering av sykehus for de syke
24. oktober 2012
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 22
4-03 Helseforetakets manipulerende høringsdokument
9. november 2012
4-04 Politisk svindel på helsen løs
2. april 2013
4-05 Fellessykehus – for enhver pris
13. april 2013
4-06 Politisk sykehusdebatt
16. juli 2013
4-07 Mangelfulle sykehusutredninger – en bevisst strategi?
7. oktober 2013
4-08 Er sykehussaken avgjort?
24. mars 2014
4-09 Tull med tall om sykehus.
7. mai 2014
4-10 Sykehuslokalisering – ikke for de syke?
Høringssvar
Vedlegg 1. Tre avisartikler av Arild Hervik.
1-01 Sykehustragedien i Molde
Romsdals Budstikke
22. oktober 2004
Sykehustragedien i Molde
Nytt bygg for St Olavs Hospital i Trondheim var kostnadsberegnet til 4 mrd kr ved oppstart.
Budsjettet har sprukket slik at det nå er et skandaleprosjekt med en ramme på rundt 10,5 mrd kr
frem til 2012.
I tillegg har de et nytt psykiatribygg på beddingen til 1,5 mrd kr. Man binder derved opp
nyinvesteringer i regionen med å prioritere dette sykehuset i dagog det blir rom for lite nytt. I tillegg
velger man gjerne en lang nedbetalingsperiode og en lav rente, som får det lånefinansierte til å se
«pent ut» i dag.
Den kortsiktige lånerenten er så lav nå at dette kan se rimelig ut. Tar man nedbetalingen over lang
tid, så vil man bli konfrontert med langt høyere rente enn dagens. Da rammes man regionalt også av
at skandaleprosjektet St Olavs Hospital på sikt vil spise av de årlige driftsbudsjettene. Lav rente og
lang nedbetaling i budsjettene er en måte å lure seg sjøl på kortsiktig til å tro at dette er billigere enn
det blir. Taperne på kort og lang sikt blir de andre sykehusene.
Statsbudsjettet vil ikke bli redningen. Vi balanserer på en «knivsegg» i år med å overforbruke i
forhold til handlingsregelen. 66 mrd kr fra oljefondet fases inn i 2005.
Uansett hvilken regjeringskonstellasjon som kommer til makten i neste periode, med Høyre eller
Arbeiderpartiet, så vil de komme til å vise økonomisk ansvarlighet og holde seg til handlingsregelen.
Alle vil måtte lære at vi undergraver bæreevnen i norsk økonomi ved å avvike for mye fra
handlingsregelen. Vi kan derved slå fast at investeringen på St Olavs Hospital vil fortrenge nytt
sykehus i Molde både på kort og lang sikt.
Hvorfor ligner nå historien om Molde sykehus på en tragedie? Ved inngangen til 1980 var
Fylkesykehuset i Molde et 20 år gammelt sykehus med 552 årsverk.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 23
I Ålesund og Kristiansund hadde man henholdsvis 600 og 298 årsverk slik at man i Molde hadde 38%
av sysselsetting for somatikk. Trekker man med psykiatrien var Fylkessykehuset i Molde det klart
største sykehuset. I dag er sysselsettingsfordelingen mellom de tre sykehusene slik at Molde har 32%
innenfor somatikken.
Det har vært en markert relativ nedprioritering av sykehuset i Molde. I tillegg har man i perioden fått
nytt sykehus i Kristiansund (1988) mens sykehuset i Ålesund er fra 1970. I det politiske spillet i
fylkeskommunen blir rettferdighetsprinsippet over tid slik at nytt bygg i Molde rykket frem i køen.
Ved inngangen til år 2000 var det rimelig opplagt at det var Molde sin tur med fylkeskommunen som
eier. Så overtar staten. Molde faller inn under Region Midt-Norge og skandaleprosjektet St Olavs
Hospital fører til at nytt sykehuset i Molde rykker bak i køen igjen. Pr i dag synes ikke nytt sykehuset i
Molde å ha «kølapp» engang.
Det finnes ikke 2-3 mrd kr til nytt sykehus i Molde i overskuelig fremtid. Er OPS en utvei ? Finnes det
en omvei rundt denne sykehustragedien. Er instrumentet OPS (Offentlig Privat Samarbeid) en utvei?
Kan vi bringe inn private investorer som i en langsiktig kontrakt med staten, sikrer realisering av nytt
sykehus tidligere ?
Jeg tror dette av rent faglige grunner er en dødfødt ide og skal forklare hvorfor. OPS er et instrument
som man har lang erfaring med i England. Motivasjonen for dette er større privat deltakelse på
klassiske offentlige ansvarsområder for å skape konkurranse og fremme økt effektivitet i offentlig
sektor. Den klassiske modellen er at de private både står for utbygging og drift og har en kompleks
langsiktig kontrakt med det offentlige som kjøper hvor risikodeling står sentralt.
Det er mange gode erfaringer med slike OPS kontrakter, og vi ser dem også nå på ulike sektorer i
Norge. Ut fra mitt fag, offentlig økonomi, tror jeg OPS er kommet for å bli for å skape incentiver til
mer effektiv drift i offentlig sektor.
I Norge har ikke staten noe finansieringsproblem og de rammene vi pålegger oss er forankret i
handlingsregelen, som jeg tar som gitt blir liggende fast i neste regjeringsperiode også. OPS i Norge
blir derved ikke noe instrument for å «snike i køen» rundt handlingsregelen. Her står det svært
mange andre gode formål og venter.
Alle OPS-seminarene og konsulentrapportene som vil selge dette instrumentet til alle gode formål,
viser hvor stort presset mot handlingsregelen er. Det er bare en begrunnelse for å realisere nytt
sykehus i Molde med en OPS, og det er om man med dette instrumentet kan dokumentere
betydelige effektivitetsgevinster.
Den klassiske OPS modellen vil da være at private får ansvaret for både bygging og drift sett i en
helhetlig økonomisk sammenheng med et langsiktig kontraktforhold til staten som kjøper.
Dette blir da tilsvarende et privat sykehus med et langsiktig kontraktsforhold til staten hvor bygg og
drift kan være avtalefestet å falle tilbake til staten etter et visst antall år. Det er neppe noen som har
tenkt at man skal gå så langt i privatisering av Molde sykehus.
Det kan finnes mellomvarianter til denne modellen, men da svekkes troverdighetene fort til at man
vil kunne oppnå betydelige effektivitetsgevinster. Poenget mitt er at hvis motivasjonen til OPS bare
er å komme rundt køen uten å kunne dokumentere at dette gir betydelige effektivitetsgevinster, så
blir dette prosjektet stoppet i det norske beslutningssystemet hvor handlingsregelen vil ligge fast.
Det er også lite trolig at det er så mange rike moldevenner at man vil kunne komme opp med et
gaveelement som vil monne innenfor rammen på 2-3 mrd kr (som for stadionløsningen).
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 24
Med mindre man kommer opp med en «lur» OPS modell, som dokumenterer overbevisende at man
har en betydelig effektivitetsgevinst, så tror jeg OPS for å realisere nytt sykehus i Molde blir et nytt
blindspor i denne tragedien.
På grunn av St Olavs-skandalen ser jeg ingen annen utvei for nytt sykehus enn å «rykke helt tilbake
til start». Det betyr strategisk å velge Ullevållsmodellen hvor man tar nyutbyggingen skrittvis ut fra
eksisterende sykehus.
I løpet av de neste 10 år vil det bli prekært med mange opprustninger.
Så lenge alle tror man skal flytte, blir dette minimumsløsninger for ikke å kaste bort for mye penger
på noe som likevel skal skrotes. Dersom man har en langsiktig fornyelsesstrategi, vil man gradvis
kunne oppnå å få nytt sykehus innenfor en langsiktig oppgradering.
2-3 mrd kr til nytt sykehus i Molde synes fjernere enn noensinne med mindre den «lure» OPS
modellen skulle dukke opp. Jeg tror ikke den finnes.
1-02 Sykehustragedien II
Romsdals Budstikke
18. april 2006
Sykehustragedien II
22. oktober 2004 hadde jeg et innlegg i Budstikka med overskriften «Sykehustragedien i Molde».
Nytt bygg for St. Olavs Hospital i Trondheim var opprinnelig kostnadsberegnet til 4 mrd. kr ved
oppstart. Budsjettet sprakk slik at i innlegget i 2004 var dette omtalt som et skandaleprosjekt med
en ramme på rundt 10,5 mrd. kr frem til 2012. I tilsvar fra styreleder Helse Midt-Norge (4 nov.) var
fokus på hvor viktig St. Olavs Hospital var for Moldes inn-byggere og at man nå hadde
kostnadskontroll. I dag 1 1/2 år senere er rammen 12 mrd. kr dvs. ytterligere økning nesten
tilsvarende rammen for nytt sykehus i Molde. Det ble i min forrige artikkel slått fast at investeringen
på St. Olavs Hospital ville fortrenge nytt sykehus i Molde både på kort og lang sikt. «Tragedien» ble
beskrevet historisk ved å gå tilbake til 1980 da Fylkessykehuset i Molde var et 20 år gammelt sykehus
med 552 årsverk. I Ålesund og Kristiansund hadde man henholdsvis 600 og 298 årsverk slik at man i
Molde hadde 38 % av sysselsetting for somatikk. Ble psykiatrien inkludert, var Fylkessjukehuset i
Molde den gang det klart største sykehuset. I dag er syssel-settingsfordelingen innenfor somatikk
mellom de tre sykehusene slik at Molde har 32 %. Det har vært en markert relativ nedprioritering av
sykehuset i Molde. I det politiske spillet i Fylkeskommunen utviklet rettferdighetsprinsippet seg over
tid slik at nytt bygg i Molde rykket frem i køen. Ved inngangen til år 2000 var det rimelig opplagt at
det var Molde sin tur med Fylkeskommunen som eier. Så overtar staten gjennom den store
helsereformen. Molde faller inn under Region Midt-Norge og skandaleprosjektet St. Olavs Hospital
fører til at nytt sykehuset i Molde rykker bak i køen igjen. Jeg kan da gjenta påstanden fra forrige
artikkel: «Pr. i dag synes ikke nytt sykehuset i Molde å ha «kølapp» engang. Det finnes ikke 2 mrd. kr
til nytt sykehus i Molde i overskuelig fremtid».
Manglende kølapp begrunnes med at St. Olavs Hospital har brukt opp kølappene i den nasjonale
investeringskøen for lang tid fremover. Molde sykehus vil per dato ikke slippe inn i denne nasjonale
prioriteringen på grunn av alt det St. Olavs Hospital har lagt beslag på. Denne erkjennelsen finnes
også i ledelsen på regionnivå hvor trøsten er at finansiering kan skaffes over den be-sparelsen man
kan oppnå over drift og ikke minst potensialet på 300 mill kr som kunne spares når St. Olavs Hospital
står ferdig. Det finnes ingen faglig dokumentasjon på drifts-besparelser ved åpning av nye store
sykehus. Beregninger av besparelser finner man fra alle slike prosjekt, men de er svakt faglig fundert
og finnes ikke igjen etter åpning og gir ingen troverdighet som grunnlag for ny sykehusfinansiering.
Nylig ble det klart at St. Olavs Hospital for 2005 får et underskudd på 400 mill kr. Direktøren valgte å
gå og nylig har også styreleder for foretaket trukket seg. Dette skaper ikke troverdighet for at man
har kostnadskontroll. Det vil bli utkjempet en kamp for nye friske penger til regionen med støtte
også fra vårt sykehus, hvor alt vil ende i det store sluket som St. Olavs Hospital er blitt. Det går fra å
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 25
være skandaleprosjekt sett fra investeringssiden over til å bli det samme på driftssiden. Moldes
innbyggere «trakk svarteper» når vi ble innlemmet i Region Midt-Norge Også styreleder Tore
Skåltveit har tidlig tatt innover seg budskapet fra regionledelsen om at man skal spare seg til nytt
sykehus (Romsdals Budstikke 19.02.05): «Dagens finansieringssystem tilsier at et nytt Molde
sjukehus må finansieres over driftsbudsjettet til helseforetaket. Dette er bare mulig ved at et nytt og
effektivt bygg gir oss driftsbesparelser og eventuelt økte inntekter.» Det finnes ennå ikke noen
eksempler i norgeshistorien på at man har spart seg til nytt sykehus. Det finnes ikke noe seriøst
regnestykke som viser årlige effektivitetsgevinster ved nytt sykehus på 150 mill kr som et minimum
for å kunne finansiere nytt sykehus i Molde.
Styret i Helse Nordmøre og Romsdal har også arbeidet med OPS (Offentlig Privat Samarbeid) i
forsøket på å finne finansiering. Jeg argumenterte i forrige artikkel for at OPS var et villspor og
sløsing med ressurser å utrede nærmere. Den klassiske OPS modellen er at de private både står for
utbygging og drift og har en kompleks langsiktig kontrakt med det offentlige som kjøper hvor
risikodeling står sentralt. I Norge har ikke staten noe finansieringsproblem og de rammene vi
pålegger oss er forankret i «Handlingsregelen», som har blitt liggende fast fra forrige til denne nye
regjeringsperioden. OPS i Norge blir derved ikke noe instrument for å skaffe effektiv finansiering for
det klarer staten bedre, men blir oftest brukt for å «snike i køen» rundt handlingsregelen. Her står
det svært mange andre gode formål og venter. Alle OPS seminarene og konsulentrapportene som vil
selge dette instrumentet til alle gode formål, viser hvor stort presset mot handlingsregelen er. Det er
bare en begrunnelse for å realisere nytt sykehus i Molde med en OPS, og det er om man med dette
instrumentet kan dokumentere betydelige effektivitetsgevinster. Private får ansvaret for både
bygging og drift med et langsiktig kontraktsforhold til staten som kjøper, leietaker, hvor bygg kan
være avtalefestet å falle tilbake til staten etter et visst antall år. Det er neppe realistisk å gå så langt i
privatisering av Molde sykehus, og det er helt utenkelig med sittende regjering.
Det er ikke lokaliseringsvalget som er viktigst nå men finansieringen. Her får vi ingen hjelp fra
regionledelsen som vil prioritere alle friske penger til St. Olavs Hospital. De prøver å føre oss bak
lyset med forslaget om at vi skal spare oss til nytt sykehus. Det er useriøst. Vår eneste mulighet er å
vinne frem politisk med det budskapet om at vi som lite sykehus er ofret for St. Olavs Hospital.
Reformen som er båret frem av Arbeiderpartiet, er en katastrofe for vår by og Karita Bekkemellem
«har sovet i timen». Arbeiderpartiet må ta ansvaret for å rette opp skjevheten som følge av
reformen. Vi hadde vært i gang med bygging i dag om reformen ikke hadde kommet.
1-03 Ulønnsom sykehusfunksjon
Dagens Næringsliv
22. desember 2010
DAGENS NÆRINGSLIV MORGEN 22.12.2010 Side 4
Forfatter: ARILD HERVIK
Det er god samfunnsøkonomi at Molde og Kristiansund har hver sitt sykehus. Regjeringen
kan vel ikke overse en ekstrakostnad på tre milliarder kroner ved ett felles sykehus, skriver
økonomiprofessor Arild Hervik, Høgskolen i Molde.
Nordmøre og Romsdal står steilt mot hverandre i en fastlåst konflikt om valg av ett eller
fortsatt to sykehus. I denne saken vil innbyggerne votere etter hvor de bor.
* På Nordmøre vil de ha stort flertall for ett sykehus lokalisert i Kristiansund, men stort
flertall mot, dersom det kom til Molde.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 26
* I Romsdal vil det tilsvarende være stort flertall mot, om det kom ett, felles sykehus i
Kristiansund med over n times reisetid og tilsvarende stort flertall for, om det kom i Molde.
Dette markerer en uløselig konflikt.
Etter grundige faglige utredninger er det nylig fattet vedtak i helseforetaksstyret med ni mot
to stemmer, og i regionstyret med 12 mot n stemme, om at det skal være to sykehus og at Nye
Molde sykehus må bygges raskt.
Regjeringen er tiltrukket av kompromisset ett felles sykehus mellom byene, enten med såkalt
perifer beliggenhet midt mellom, eller sentrumsnært til en av byene.
Regjeringen forsøker nå å oppheve vedtakene som er fattet i styrende organer. I brevet hvor
statsråden fremsetter mistillit til styrene i vedtak om sykehusstruktur, oppheves vedtaket i
styret om flytting av føde- og akuttberedskap, hvor hun mot faglige råd gir etter for aksjonen
i Kristiansund, som får beholde funksjonene.
En ikke ubetydelig del av denne debatten handler om faglig å finne samfunnsøkonomisk
beste løsning. Kort oppsummert er de viktigste samfunnsøkonomiske perspektivene følgende:
* Rekruttering av kompetanse
* Reisetid for ansatte, pasienter og pårørende
* Investeringskostnad
* Helsefaglige hensyn
Rekruttering av høy kompetanse er det største problemet små lokalsykehus står overfor på
lang sikt. Siden dette er det største problemet, vil det faglige rådet være å velge sentrumsnær
lokalisering. Man vil ikke våge å eksperimentere med perifer beliggenhet og over 30
minutters pendling fra to småbyer.
Spør du fagstaben på sykehuset i Molde, får du ingen støtte for nytt felles sykehus med
perifer beliggenhet. De opplever den utsettelsen vi nå kan få og usikkerheten dette skaper,
som største trussel for fagmiljøet og nyrekruttering. De 1200 fagfolk man i dag har i Molde
og 625 i Kristiansund er viktig for fremtidig faglig kvalitet. Det er lagt sten på sten over lang
tid med å finne gode fagfolk som vil bo i en liten by.
Den usikkerhet og åpne strid som regjeringen nå har skapt, vil være til skade for utvikling av
fagmiljøene ved begge sykehus.
Tilgjengeligheten vil være aller best ved valg av sykehus i hver av byene, hvor 45 prosent av
innbyggerne i regionen bor i dag. Det er gjennomført mange transportanalyser som viser
denne gevinsten for pasientene og sykehuspersonellet ved to sykehus sammenlignet med ett.
Den siste faglige utredning, fra Asplan Viak, viser at alternativet ett sykehus vil øke
reiseomfanget til ansatte med 20 millioner kilometer. Det kan beregnes til en
samfunnsøkonomisk verdi på mer enn n milliard kroner i nåverdi i en transportøkonomisk
analyse. Legger vi til det ekstra reiseomfang n sykehusløsning gir for pasienter og pårørende,
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 27
finner vi ytterligere 18 millioner kilometer og en samfunnsøkonomisk merkostnad på rundt n
milliard kroner (nåverdi).
Det er rart at et forhold som verdimessig betyr så mye samfunnsøkonomisk som rundt to
milliarder kroner blir oversett av regjeringen.
Den sykehusøkonomiske analysen viser at nødvendige investeringsmidler er over n milliard
kroner høyere med ett sykehus enn med to, hvor Nye Molde sykehus er kostnadsregnet til 2,5
milliarder kroner.
Det er foretatt en analyse av helseøkonomer av gevinster ved fusjoner og bygging av felles
sykehus. De finner ingen erfaring for stordriftsfordeler i drift.
Rent helsefaglige grunner for ett sykehus må være mye høyere enn for alternativet to, om det
skal kompensere for de tre første effektene, som er i favør av to sykehus. I de grundige
faglige utredningene som er gjennomført regionalt, trekkes det ingen konklusjon om store
helsefaglige gevinster ved ett, felles sykehus.
Med effektiv funksjonsfordeling kan vi oppnå å utvikle to fullverdige sykehus, som
helsefaglig ikke behøver å være dårligere enn ett.
To sykehus vil gi klart best tilgjengelighet, sikre høyest kvalitet på eksisterende fagstab, være
billigst og fullt ut medisinsk forsvarlig. To sykehus peker seg ut som det beste
samfunnsøkonomiske alternativet, med tre milliarder kroner lavere samfunnsøkonomiske
kostnader (nåverdi og investering).
I Romsdal er det ikke tillit til at regjeringen følger faglige råd. I så måte har saken sin
parallell til mastene i Hardanger, hvor regjeringen valgte å sette ned ekspertutvalg for å skape
tillit (undertegnede ble oppnevnt av regjeringen til å lede ett av disse).
Vi vil oppfordre regjeringen til å bruke sitt eget kvalitetssikringssystem for nye statlige
investeringer, og la finansdepartementet velge sine eksterne eksperter som kvalitetssikrer
informasjonen som finnes med samfunnsøkonomiske analyser av alternativene. Det haster
med å finne en avklaring som er faglig forankret, fordi konflikten i regionen eskalerer med
det som oppleves som politisk maktovertramp.
Arild Hervik, professor i samfunnsøkonomi ved Høgskolen i Molde, leder av sykehusgruppa
til Romsdals regionråd.
© Dagens Næringsliv
Vedlegg 2 Oslo Economics:
Samfunnskonsekvenser – ny sykehusstruktur i Helse Møre og Romsdal HF.
2-01 Del 6 Samlet vurdering
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 28
De ulike alternativene for framtidig sykehusstruktur vil alle medføre en rekke samfunnsmessige
konsekvenser. De viktigste er knyttet til:
- og driftskostnader
Fagmiljø og behandlingskvalitet
-, by og regionutvikling
ruktur
Alle vurderingene skjer med utgangspunkt i nullalternativet, det vil si dagens situasjon og en
videreføring av denne uten særlige tiltak. Videre belyser vi fordelingskonsekvensen for de ulike
alternativene, før usikkerhet, fleksibilitet og realopsjoner drøftes.
Vår overordnede vurdering er at alle syv alternativer er mulige konsepter for ny sykehusstruktur i
Romsdal og på Nordmøre. Konseptene har ulike styrker og svakheter, men det er ikke grunnlag for å
fastslå at noen av konseptene i seg selv vil gi innbyggere i området et uforsvarlig helsetilbud eller
uforsvarlige reiseavstander. Dette forutsetter imidlertid at det iverksettes en rekke tiltak som å sikre
at bygningsmasse er forsvarlig, at fagmiljøet har rekrutteringsevne og at transporttilbudet er
akseptabelt. Denne type tiltak vil være mer krevende og til dels svært kostnadskrevende, i enkelte av
alternativene. Gitt helseforetakets anstrengte økonomiske situasjon og den usikkerhet og risiko det
er knyttet til enkelte av disse alternativene vurderes noen av konseptene som mer hensiktsmessige
enn andre.
Videre har de ulike konseptene ulike virkninger for lokal næringsutvikling og utvikling av sted, by og
region. Disse fordelingseffektene og hva som er en «rettferdig fordeling» vektlegges svært stor
betydning av informantene. Vårt anliggende er effekter for samfunnet i sin helhet, ikke de
fordelingsmessige effektene.
Nullalternativet framstår ikke som bærekraftig. Alternativ 1a, som kommer best ut på de prissatte
effektene, synes å komme noe svakere ut enn 2a på effektene tilgjengelighet og overgangskostnad.
Det er noe trafikk i Molde i rushtid som gjør det til dels utfordrende for utrykningskjøretøy å komme
fram, og det vil kunne være krevende å opprettholde full drift på sykehuset samtidig som det bygges
nytt over en periode på mange år. Alternativet 1b kommer dårligere ut enn 2b, ettersom
akuttsykehus på eksisterende tomt i Kristiansund vurderes som mindre egnet enn en ny plassering
med en mer egnet bygningsmasse og bedre trafikale forhold bynært Kristiansund. Begge alternativer
har dagbehandling/poliklinikk i den andre byen.
De bynære alternativene 2a og 2b vurderes som mer egnet på lang sikt for å opprettholde
rekruttering. I høringsuttalelsene foretrekkes disse alternativene framfor 3-alternativene i
høringssvar fra de ansatte, inkludert for leger og sykepleiere.
Alternativ 3a og 3b (gitt geografisk plassering midt mellom byene) kommer dårligst ut på de prissatte
effektene, og de vurderes som mindre heldige med tanke på langsiktig rekruttering og steds- og
byutvikling. Byene anses også å være viktige som motorer for regionene rundt. Et sykehus midt
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 29
mellom byene vil således kunne svekke både Molde- og Kristiansundsregionen. Det synes som det vil
være mer utfordrende å rekruttere fagkompetanse til et sykehus som ligger midt mellom byene enn
et sykehus som ligger bynært, særlig siden det er typiske kvinneyrker det primært vil være knapphet
på i 2030. Kvinner med høy utdannelse, som jobber deltid og har barn, er generelt sett
pendlingsaverse. Et nytt sykehus vil med fordel være plassert slik at det går an å bo bynært, uten å
måtte pendle langt til jobb. 3-alternativene vurderes som mindre risikable enn 2b med tanke på
rekruttering og fagmiljø i en overgangsfase, men 2b vurderes til å kunne utvikles til en bedre løsning
enn 3-alternativene (gitt plassering i Batnfjordsøra) på sikt.
Et større fagmiljø og utdanningsmiljø i Molde trekker i retning 2a når det gjelder muligheten for å
sikre god rekruttering til fagmiljøet, og dermed god behandlingskvalitet på kort og lang sikt.
Alternativ 2b vurderes imidlertid til å være best for akutt beredskap med tanke på maksimal reisetid
ved fødsel, hjerneslag og akutt hjertesykdom. Dette forutsetter at planlagt infrastrukturutvikling gir
kortere reisevei til sykehuset i Ålesund for befolkningen i sør. Alternativ 2b er også best med tanke
på offshore beredskap, mens plassering i sør kan være like egnet med tanke på beredskap på
fastlandet.
Alternativet 2a vurderes også å gi sykehuset et større befolkningsgrunnlag for å drive et sykehus enn
alternativ 2b, ettersom reisetid til St. Olavs Hospital i nord fortsatt vil være betydelig i 2030.
Alternativet kan gi noe pasientbevegelse til andre helseforetak i Helse Midt-Norge, men det vurderes
i seg selv ikke å være problematisk hvis inntektene allokeres mellom helseforetak. Det kan
argumenteres for at det ut i fra et fordelingsperspektiv med tanke på maksimal reiseavstand bør
sykehuset flyttes lenger nord. Alternativ 2b vurderes imidlertid å få et mindre pasientgrunnlag på
grunn av framtidig kort reisetid til Ålesund for innbyggere i Romsdal, og at
rekrutteringsutfordringene vil være større. En måte å dempe en slik utvikling vil være å i større grad
likestille behandlingstilbudet i Ålesund og bynært Kristiansund, med to lokalsykehus og et
spesialistsykehus i Trondheim. En slik løsning vurderes imidlertid å ha høyere risiko og høyere
kostnader for å holde på et stabilt fagmiljø.
Alternativ 2a, med et akuttsykehus plassert nær Molde, med dagbehandling/poliklinikk i
Kristiansund, framstår som det foretrukne alternativ av alternativene i Utviklingsplanen, basert på en
helhetlig vurdering av samfunnskonsekvensene. Det er effekter som trekker i retning av at et
sykehus i alternativ 2a bør ligge på Eikrem og ikke på Hjelset. Eikrem er i motsetning til Hjelset en
integrert del av Molde by i dag, og er således et bedre valg ut fra byutviklingsperspektiv. Eikrem vil
også kunne være noe mer attraktivt som arbeidssted grunnet nærhet til byen, og således ha større
sannsynlighet for en god behandlingskvalitet. At det er gjort er stykke arbeid med å planlegge
sykehus på Eikrem-tomten, og at byggeprosessen således kan bli noe kortere her, er også et
argument som i noen grad trekker i retning Eikrem. Men disse effektene er hver for seg forholdsvis
svake.
Hjelset kan vurderes som mer tilgjengelig for andre områder i fylket og mindre problematisk i et
fordelingsperspektiv. Intervjuene tilsier imidlertid at Hjelset ikke vil bli vurdert som et
kompromissalternativ sett fra Kristiansund, på samme måte som Batnfjordsøra og nordover avvises
fra Molderegionen. Samtidig ser vi at flere med tilknytning i nordlige områder vurderer Hjelset som
akseptabelt.
Til alle alternativer er det knyttet usikkerhet. Endret funksjonsfordeling som følge av
samhandlingsreform og ny medisinsk teknologi vil kunne få stor betydning for et sykehus sitt
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 30
pasientgrunnlag. Det er også usikkerhet knyttet til demografiske bevegelser og utvikling i
kommunikasjoner. Private tjenestetilbud (med offentlig finansiering) kan også utvikle seg.
Det synes likevel ikke som om det er noe godt alternativ å «vente og se», for dermed å kunne fatte
en beslutning om ny sykehusstruktur når noe av usikkerheten er borte. 0-alternativet, som kan anses
som et vente og se-alternativ, er et mindre godt alternativ fordi det er risiko for at bygningsmasse,
fagkompetanse og pasientgrunnlag forvitrer mens man venter. Det ansees som viktig at det tas en
beslutning om ny sykehusstruktur raskt.
Ut fra de argumenter som er anført i denne rapporten synes alternativ 3a og 3b å være mer risikable
enn de øvrige i den forstand at de med sikkerhet medfører høye investeringskostnader, men
betydelig risiko for at sykehuset tross dette ikke oppnår akseptabel kvalitet grunnet
bemanningsproblemer. I denne forbindelse kan det være relevant å peke på at veletablerte sykehus i
mindre byer som Narvik og Kongsberg har fått betydelige kvalitetsproblemer med periodevis
stengning av avdelinger. Norge har i mange år hatt problemer med å få sykehus i tettsteder til å
fungere tilfredsstillende. De senere år har problemene flyttet seg til mindre byer. I dette perspektiv
framstår alternativene 3a og 3b som nokså risikable. Dette gjelder også 2b i Kristiansund, men alt i
alt vurderes 2b som bedre å legge til rette for god stedsutvikling og å ha attraktive boområder i
nærmiljøet og jobbmuligheter for partner i nærheten. Slik sett framstår alternativ 2b som mer
attraktivt en 3a og 3b. Valg av 2b kan gi ved bruk av ekstraordinære rekrutteringstiltak gi en
akseptabel løsning over tid, og 2b ligger også geografisk mer midt i mellom de andre sykehusene i
Ålesund og Trondheim. Særlig vurdert utifra betydning av et stabilt fagmiljø over tid vurderes likevel
2a som en bedre løsning.
Fordelingsvirkningene av en ny sykehusstruktur er ikke hensyntatt i vår utredning utover et godt
helsetilbud, men det er redegjort for noen mulige effekter. Det vil få konsekvenser for enten Molde
eller Kristiansund dersom akuttsykehuset legges et annet sted. Det vil forsvinne opp til 1 700
arbeidsplasser i Molde og opptil 900 arbeidsplasser i Kristiansund, en betydelig andel av
arbeidsplassene i byene. Det vil være risiko for at en positiv utviklingsspiral blir svekket. Og
avstanden til akuttsykehuset blir større for innbyggerne i Molde jo lenger nord sykehuset legges, og
tilsvarende for innbyggerne i Kristiansund jo lenger syd sykehuset legges. For de omkringliggende
kommunene vil ikke plasseringen av sykehuset få like stor konsekvens, med unntak for den
kommunen der sykehuset eventuelt havner.
Selv om fordelingseffektene er til dels store, vil de kunne reduseres noe ved å ha et
dagbehandlingstilbud i den byen som ikke får akuttsykehuset. Dersom denne enheten blir av noe
størrelse, vil antallet arbeidsplassers som forsvinner fra byen reduseres merkbart, og avstanden til
de mest brukte helsetjenester for befolkningen blir fortsatt kort. Etter vår vurdering er den
underliggende positive veksten i både Molde og Kristiansund, og regionene rundt, så sterk at begge
byene vil leve videre som attraktive bykommuner også uten et akuttsykehus i byen.
Det blir opp til helseforetakets styre og politiske myndigheter i hvilken grad de ønsker å vektlegge
disse fordelingsvirkningene. Det vil også være mulig å vektlegge enkelte effekter annerledes enn
Oslo Economics har gjort i denne utredningen, og således komme fram til andre konklusjoner enn vi
har gjort. Det har ikke vært vårt anliggende å finne fram til den beste politiske løsningen, men å
vurdere hvilket alternativ som vurderes som mest egnet og mest bærekraftig over tid, basert på en
rasjonell analyse av identifiserte samfunnskonsekvenser. Dette alternativet er, slik vi ser det, et
akuttsykehus bynært Molde, med dagbehandling/poliklinikk i Kristiansund.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 31
Vedlegg 3: 11 leserinnlegg av
Kåre Ellingsgård i Romsdals Budstikke.
3-01 Ett eller to sjukehus er grundig utredet
23. mars 2007
Ett eller to sjukehus er grundig utredet
Den underskriftsaksjon som har vært i gang for ett felles sjukehus for Nordmøre og Romsdal, synes å
bygge på et dårlig kjennskap til den planleggingsprosess som har vært gjennomført. Aksjonen synes
nå å munne ut i et krav til helseforetaket om penger til en utredning ved SINTEF i Trondheim.
Av den offentlige debatten ser det ut til at de som står bak aksjonen, er fullstendig ukjent med den
planleggingsprosess som er gjennomført av Helse Nordmøre og Romsdal og Helse Midt-Norge. Det
kan derfor være nødvendig med en repetisjon av det som har skjedd.
Allerede få dager etter at staten overtok sjukehusdriften fra 1.1.2002 besluttet styret i det lokale
helseforetaket at planleggingen av nytt sjukehus til erstatning for Molde sjukehus skulle starte med
sakkyndige utredninger om det skulle være ett eller to sjukehus i Nordmøre-Romsdal. I styresak
76/03 "Samlet Plan – Framtidig organisering av sykehustilbudet i Helse Nordmøre og Romsdal HF"
kan aksjonskomiteen finne alle opplysninger om den planprosess som var gjennomført av
helseforetaket fram til september 2003. De vil der finne at alle de forhold som de i et innlegg i
Romsdals Budstikke for 14.3. vil ha utredet, allerede er utredet.
Helseforetaket har brukt de beste frittstående og utenforstående sjukehuskonsulenter til å utrede
spørsmålet om ett eller to sjukehus, og det var utarbeidet omfattende rapporter som ble sendt ut på
høring til alle medisinsk-faglige instanser innen og utenfor sjukehusa, arbeidstakerorganisasjonene,
kommunene mv. Til den første samlerapporten kom det inn hele 94 høringsuttalelser.
Det ble brukt millioner av kroner på disse sakkyndige utredningene. Det burde være en selvfølge at
de som stiller seg i spissen for en aksjon for å få omgjort et vedtak, først har satt seg grundig inn i
den planleggingsprosess som har foregått og de utredninger som foreligger, og som aksjonistene
sikkert kan få hos helseforetaket.
Administrasjonen i helseforetaket, med tilslutning fra "lederteamet", brukerutvalg,
arbeidstakerorganisasjonene og det store flertall av høringsinstansene, foreslo med grunnlag i de
omfattende utredningene at det fortsatt skulle være to sjukehus i Nordmøre-Romsdal. Romsdals
Budstikke skrev i sin leder 2. oktober 2003: "Når styret i Nordmøre og Romsdal helseforetak i dag
holder møte på Eide, skal representantene gjøre det viktigste vedtaket for de to fogderiene på
mange, mange år. De skal velge om det skal være ett eller to sjukehus i regionen …". Styret gjorde
som kjent enstemmig vedtak om at det skulle være to sjukehus.
Saka gikk så videre til det regionale helseforetaket der styret også enstemmig fulgte utredningen og
forslaget fra regionadministrasjonen om at det skulle være to sjukehus i Nordmøre-Romsdal. Når det
fra aksjonsgruppen hevdes at det i de omfattende utredninger og drøftinger som gikk foran disse
vedtakene, ikke var tatt tilstrekkelig hensyn til de medisinsk-faglige og kvalitetsmessige sider ved
spørsmålet, så må det være anledning å vise til den brede oppslutning som det har vært også fra
leger og sjukepleierne om løsningen med fortsatt to sjukehus. Jeg vil også vise til at direktøren i
Helse Midt-Norge RF var en meget anerkjent lege fra Møre og Romsdal, som også hadde vært
fylkeslege i Sør-Trøndelag i en årrekke og stått for viktige utredningsoppgaver for staten. Det er
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 32
ingen grunn til å anta at hans evne til å vurdere og vektlegge også den medisinske siden ved antallet
sjukehus i Nordmøre og Romsdal står særlig tilbake for fylkeslegenes i Møre og Romsdal.
Det var altså i januar 2004 at styret i det regionale helseforetaket etter grundige utredninger og
høringer vedtok at det fortsatt skal være to sjukehus i Nordmøre-Romsdal. Dette er det altså ikke
den nye rødgrønne regjeringa som har funnet på. Den kom som kjent fra høsten 2005. Men
regjeringa har bekreftet gjentatte ganger at vedtakene som var gjort tidligere om sjukehusstrukturen
i Nordmøre-Romsdal ikke er i strid med denne regjeringens sjukehuspolitikk, snarere tvert om. Og
det vil sikkert være klokest av aksjonskomiteen å la Regjeringa selv få tolke innholdet i Soria Moriaerklæringen.
Ingen kan eller vil begrense noen borgeres rett til å motarbeide vedtak som er gjort, men det er
selvsagt en fordel at de som fronter slike aksjoner, har satt seg grundig inn i det utredningsarbeid
som er gjort før vedtaket ble gjort. Og så er det selvsagt all grunn til å forvente at de som er satt til å
styre sjukehusa, kjenner sakene til bunns og har evne til å framme løsningene så raskt som mulig.
3-02 Når skal Nye Molde sjukehus bygges
16. juni 2008
Når skal Nye Molde sjukehus bygges?
Det er det utrolig nok ingen som kan svare på. På tirsdag var landets helseminister på besøk og
befaring på sjukehuset. Etter Romsdals Budstikkes reportasje fikk hun også spørsmålet: "Når blir det
byggestart på Nye Molde sjukehus?" Og hun svarte: "Det overlater jeg til styret for Helse Midt-Norge
å avgjøre. Det er ikke mitt bord å bestemme når hvert enkelt sjukehus skal bygges." Man skal lete
lenge etter et bedre eksempel på den politiske ansvarsfraskrivelse som statens overtakelse av
sjukehusene førte til. Journalisten gikk etter helseministerens anvisning videre til styrelederen i
Helse Midt-Norge med spørsmålet om byggestart. Han svarer: "Men min neste etappe på vegen dit
(når han vet når man kan klare investeringen i nytt sjukehus i Molde), er desember i år. Da vet jeg
eksakt hvor mye penger vi får fra staten. Da får vi sjå. Jeg kan ikke gi noe forpliktende svar på
byggestart for ny-sjukehuset." Statsråden abdiserer politisk, og styrelederen kan ikke si noe fordi han
mangler planleggingsforutsetningene fra statsråden. Det som nå kom fram, føyer seg til den
usikkerhet som har vært rådende omkring selve planleggingsarbeidet der man har gått fra krise til
krise om man har hatt penger til å fortsette planleggingen. Det har også vært stor usikkerhet om på
hvilket stadium i planleggingen departementet skulle ha planene til godkjenning.
Man må være blind for ikke å se at et slikt planleggings- og beslutningssystem er uholdbart for den
største og mest kostnadskrevende del av vårt helsesystem. Mens statsråd Navarsete skal legge fram
Nasjonal Transportplan for Stortinget med forslag om bevilgninger for mange år framover for alle
deler av transportsystemet og med spesifikasjoner for vegruter, jernbanestrekninger og flyplasser, så
fastslår statsråd Brustad at det ikke er hennes bord å bestemme når sjukehus skal bygges. Det er
mulig den politiske ansvarsfraskrivelse går så langt etter statens overtakelse av sjukehusene, men jeg
trodde ikke statsråden som generalforsamling (foretaksmøtet) for alle de regionale helseforetakene i
den grad kunne frasi seg ansvar.
Sammenholder man dette med signalene om at de gamle sjukehusene må drive med overskudd og
tjene opp penger til delvis finansiering av nyinvesteringene, og at investeringene bare kan
gjennomføres dersom de fører til driftsoverskudd som kan betale de økte rentene og avdragene, så
er man i alle fall kommet langt bort fra holdningen tidligere om at man investerer i nye sjukehus når
hensynet til en god helsetjeneste for befolkningen gjør det nødvendig..
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 33
Det er neppe uten grunn at alle våre nordiske naboland fortsetter med ordningen med at det er de
regionale politiske organer eller samkommuner som har ansvaret for å bygge og drive sjukehusene,
og at ingen av våre naboland lar seg friste til å gå over til den norske modellen.
Hvor lenge skal vi holde på slik vi gjør nå? Det var dessverre Ap ved Stoltenbergregjeringen fra 2001
som med lynets hastighet (i politisk målestokk) kom på at den ville gjennomføre Høyres og Frps
sjukehuspolitikk. Nå ser nesten alle at dette var galt.
3-03 Godt mot – Nordmøre!
12. november 2010
Godt mot, Nordmøre!
Styrene i vårt lokale helseforetak Helse Nordmøre og Romsdal (HNR) og i vårt regionale helseforetak
Helse Midt-Norge (HMN) har nå behandlet en stor sak om vi skal få ett felles sjukehus eller fortsatt
ha to sjukehus. Saken ble omfattende fordi helseministeren ba om nye utredninger om forhold som
var utredet tidligere og fordi helseministeren på ny kastet inn tanken om ett nytt felles sjukehus og
om å renovere det nåværende sjukehus i Molde. Det ble brukt noen millioner kroner for å
kontrollere de utredningene som var gjort før og i beste fall for å kvalitetssikre disse. De sakkyndige
utredningene, administrasjonens saksframlegg og behandlingen og vedtakene i de to styrene har gitt
følgende fullstendige avklaringer:
1. Det er helt uaktuelt å renovere og fornye Molde sjukehus på Lundavang. Verken de sakkyndige,
administrasjonen eller noen i styrene har gått inn for dette.
2. Det er helt uaktuelt å bygge et nytt felles sjukehus for Nordmøre og Romsdal. Ingen av dem som
har utredet saken eller administrasjonen har gått inn for denne løsning, og forslag om et felles
sjukehus falt med 9 mot 2 stemmer i styret for HNR og med 12 mot 1 stemme i styret for HMN.
3. Helseforetakenes styrer har vedtatt at det fortsatt skal være to sjukehus, ett i Kristiansund og ett i
Molde. Samtidig har styrene vedtatt planene for Nye Molde sjukehus på Eikrem og igjen sendt saken
til departementet og bedt om at byggingen starter så snart som mulig.
Det som ikke er avklart er plasseringen av fødetilbudet og akuttkirurgien for Nordmøre og Romsdal.
Men det som er avklart i denne saken, er at det forhastede vedtaket administrasjonen i HMN presset
styret i HNR til å gjøre i styremøtet i mars 2010 på Vikaneset, er opphevet. Først ble det satt
ettertrykkelig til side av helseministeren, og nå av styret i HMN. Det foreligger altså ikke lenger noe
vedtak om at fødeavdelingen og den kirurgiske beredskapen skal overføres fra Kristiansund sykehus
til Molde sjukehus.
Etter det vedtaket som var gjort, skulle overføringen vært i gang nå! Jeg synes ikke det er grunn for
styret i HNR å være særlig stolt over det forserte vedtaket det lot seg presse til på Vikaneset. Styret
gjorde riktignok nå et enstemmig vedtak om at «gjennomføring av omstillingstiltak skal skje etter en
bred risiko- og sårbarhetsanalyse …», men det maktet ikke å oppheve det sterkt omstridte vedtaket.
Tvert i mot, flertallet (7 mot 4) stemte for administrasjonens forslag om at to-sjukehusløsningen
«forutsetter en funksjonsfordeling med fødeavdeling og akuttkirurgi kun i Molde …». Jeg synes det
er direkte trist at flertallet i styret for HNR kunne stemme for en slik formulering uten å avvente de
konsekvens- utredningene som var forutsatt.
Styret for HNR ble også satt kraftig på plass ved behandlingen av saken i det regionale styret. Der var
det ingen som stemte for den fella direktør Bovim hadde lagt opp til i sitt forslag til vedtak ved å
koble to-sjukehus- løsningen med fjerningen av viktige funksjoner ved Kristiansund sykehus.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 34
Administrasjonens forslag fikk 0 stemmer!
Det er også grunn til å påpeke den uryddige behandlingsmåten og omgåelsen av offentlighetsloven
man har lagt seg til når man etter en bedre middag fortsetter drøftelsene uformelt for å komme
fram til nye forslag. Det er fullstendig uakseptabelt om administrasjonen også deltar i slike samrører!
Så har styret i HMN vedtatt at konsekvensene og risikoen ved å samle all føde og kirurgisk
akuttberedskap til Molde sjukehus nå skal utredes, etter at administrasjonen satte fram forslag om
at dette burde vedtas uten videre utredning. Snakk om konsekvente holdninger! Dette
utredningsvedtaket som ble gjort med 8 mot 5 stemmer, vil føre til at sjukehusstriden fortsetter.
Både de ansatte og befolkningen som sogner til Kristiansund sykehus hadde fortjent en avgjørelse
straks.
Men selv om vi har fått denne nye utsettelsen på det striden først og fremst står om, er jeg sikker på
at den halve seieren som ble vunnet i denne omgangen, vil krones med full seier for et fullverdig
lokalsjukehus også i Kristiansund. Selv om man har gjort om våre sjukehus til forretningsforetak, så
er fortsatt sjukehusstruktur samfunnspolitikk i høyeste grad. Helsestatsråden skriver bl.a. følgende i
et brev av 29. okt. til Stortinget som svar på et spørsmål om sjukehusnedleggelser i Sogn og
Fjordane: «Regjeringen er klar på, slik vi også har skrevet i utkastet til Nasjonal helse- og
omsorgsplan, at vi skal opprettholde det desentraliserte sykehustilbudet vi har i dag. I utkastet, som
skal legges fram for Stortinget i form av en stortingsmelding til våren, har vi lagt særlig vekt på at det
er viktig å sikre nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud, og at ingen lokalsykehus skal bli lagt ned.
Når det gjelder eventuell omstilling av sykehustilbud, foreslår regjeringen at en i prosessen skal ta
hensyn til geografi, reisetider og lokale og samfunnsmessige hensyn. Det er videre sagt at berørte
kommuner i tillegg til brukere og ansatte i foretaket skal trekkes inn i prosessene.»
Det vil være innlysende at med slike klare signaler fra Regjeringen, må det være utelukket at styret i
HMN kan få helseministerens tilslutning for et nytt vedtak som forutsetter at viktige funksjoner
legges ned ved Kristiansund sykehus og overføres til Molde sjukehus. Kristiansund sykehus, som er
et middels stort godt fungerende lokalsjukehus i landssammenheng, må ha slike funksjoner som
hittil har vært tillagt lokalsjukehusene i landet, og som alt nå tyder på fortsatt skal være ved slike
sjukehus.
Med disse nye signalene fra Regjeringen og med statsminister Stoltenbergs klare og gjentatte løfter
om de funksjonene som skulle sikres ved Kristiansund sykehus, kan denne sak bare få en løsning:
akuttkirurgi og fødeavdeling vil forbli ved Kristiansund sykehus!
3-04 Helseministerens styremassakre
2. februar 2012
Helseministerens styre-massakre
Så fortsetter helseministeren sin «kloke» ledelse av sjukehusene i Midt-Norge! Siden hun kom i
stillingen, har hun skapt mye ufred og motsetninger. Nå har hun satt kronen på verket ved avsette
hele styret. Denne handlingen er den foreløpige slutten på en enestående uelegant opptreden av en
statsråd.
Da Regjeringen Stoltenberg tiltrådte i 2005, slo den inn på den linjen at styrene i helseforetakene
skulle rekrutteres også fra det politiske miljøet i helseregionene. Det ble bestemt at over halvparten
av de oppnevnte styrerepresentantene skulle være folkevalgte. Nå harselerer statsråden overfor
sine partifeller i Trøndelag med at styrene verken er formannskap eller fylkesting. Hun synes det er i
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 35
sin skjønneste orden at Arbeiderpartiets fylkespartier i trøndelagsfylkene skal være helt uten
representanter i styret for Helse Midt-Norge. Hun lar også det nest største partiet Høyre være
urepresentert både fra Trøndelag og fra Møre og Romsdal.
Dette synes hun er helt greit, for styremedlemmene skal etter hennes oppskrift ikke representere
befolkningen i Midt-Norge, ikke partiene og ikke distriktene, de skal representere og instrueres av
eieren, staten, ved helseministeren.
Jeg kjenner ikke alle de styremedlemmene som ble kastet, men én av dem var tidligere
stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen. Han var i en årrekke Arbeiderpartiets helsepolitiske
talsmann i Stortinget. Han var også ordfører for saken da proposisjonen om å innføre
foretaksmodellen i sjukehusdriften ble behandlet. Han har alltid vært en sindig, rolig, lojal og dyktig
politiker, så det sier mye at han nå har funnet å måtte gå så sterkt ut i media mot helseministerens
styremassakre. Det må også være et sterkt varsel til de stadig færre som holder på de regionale
helseforetakene, at han med sin bakgrunn og etter to år innenfor systemet stiller spørsmål ved
denne måten å organisere sjukehusdriften på.
Helse Midt-Norge er regionens suverent største bedrift, men vi ser ikke på sjukehusene som
bedrifter eller butikker. De er de største velferdsprodusentene våre og må ledes etter helt andre mål
enn fyldigst mulig pengebunnlinje. Det er neppe noe av det som det offentlige driver med, som
opptar folk flest mer. Det er derfor særdeles leit og politisk uholdbart at det første den nåværende
helseministeren gjorde da hun tiltrådte for vel to år siden var å rive ned det tillitsforholdet til statens
sjukehusstyring som statsministeren og de foregående helseministrene hadde bygd opp gjennom år.
Nå forverrer hun sin innsats ved å behandle styret i helseregionen slik hun nå har gjort og ved å
oppnevne et nytt styre uten representasjon fra de største grupper av våre folkevalgte.
I en så stor og omfattende virksomhet som helseforetaket, er det opplagt for alle, unntatt
statsråden, at det er viktig med en viss kontinuitet i styret, også for at administrasjonen ikke alene
skal sitte med erfaringene fra mange års utvikling og dermed alene sitte med grunnlaget for
styringen av foretaket. Det er selvsagt mye lettere for statsråden å styre administrasjonen enn
politikerne i styret, i alle fall politikere som har sittet der noen år og som har et inngående kjennskap
til sjukehussituasjonen i regionen.
Det er nå bare én løsning for det videre arbeid i helseregionen etter den mistilliten som har toppet
seg etter styremassakren; at vi får en ny tillitsskapende statsråd slik vi hadde det i Sylvia Brustads og
Bjarne Håkon Hanssens dager.
3-05 Sjukehusene - de store velferdsprodusentene
25. september 2012
Sjukehusene - de store velferdsprodusentene lokalisert i Kristiansund og Molde
Det blir så ofte og med full rett sagt at det er menneskene som er den største ressursen, enten det
er for landet eller bedriften. Dette gjelder i høyeste grad for sjukehusene og helsetjenestene.
Når en har fulgt utviklingen av sjukehusene i fylket gjennom 60 år, er det stadig blitt dokumentert
hvor viktig de ansatte ved sjukehusene har vært for utviklingen av tilbudene og kvaliteten på
tjenestene. Personalet, i grupper og samlet, og enkeltpersoner, har vært helt avgjørende.
Jeg hørte nylig et foredrag om utviklingen av sjukehusene i fylket i tiden etter krigen og fram til
staten tok over i 2002, altså om de siste vel 50 årene fylkestinget og kommunene hadde og tok
ansvaret.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 36
Det er nesten ufattelig hvilken utvikling og framgang som fant sted i denne perioden da våre
nærmeste folkevalgte satt med ansvaret i et nært samarbeid med de faglige helsestyremaktene.
Bredden, kvaliteten og volumet økte fra år til år, og dette skjedde også med antallet ansatte og
kompetansen for disse. Det kan trygt fastslås at vi hadde et sjukehusvesen fullt på høyde med andre
land
Det har vært drevet offentlige sjukehus i Kristiansund og i Molde siden 1800-tallet. Men det var først
i årene etter krigen at sjukehusene fikk den utbyggingen som gjorde dem til de største
velferdsprodusentene i det nye velferdssamfunnet.
De største utbyggingene ble gjort før oljealderen, mens kommunene og fylkeskommunen hadde en
stram økonomi. Vi maktet å prioritere helse i samsvar med folks ønsker og behov.
Kristiansundregionen fikk første del av sitt moderne sjukehus i 1955, Molderegionen nytt sjukehus i
1960, Ålesundregionen nytt sjukehus i 1971, Volda nytt sjukehus i 1986 og Kristiansund sitt nye
sjukehus også i 1986 samtidig som sjukehusbygget fra 1955 ble totalrenovert.
Hvor mange ansatte er det i dag ved sjukehusene i Kristiansund og Molde? I en sak for styret i Helse
Møre og Romsdal i møte 11. september d.å. redegjorde adm. direktør i helseforetaket om
legeressursene ved sjukehusene i fylket. Dette er meget interessant og opplysende lesning.
For i denne omgang å holde oss til nordre del av fylket, som nå er under vurdering, forteller
saksutredningen at det ved sjukehuset i Molde per 1. august 2012 var tilsatt 88 overleger og 60 leger
under utdanning, til sammen 148 leger, av disse 31 innenfor psykiatrien.
Overlegene er fordelt på 28 grenspesialiteter og utdanningslegene på 12 spesialiteter. De tilsvarende
tallene for Kristiansund sjukehus er 37 overleger og 22 leger i et utdanningsløp, til sammen 59 leger,
av disse 6 innenfor psykiatrien. Overlegene i Kristiansund er fordelt på 14 grenspesialiteter og
utdanningslegene på 8 spesialiter.
De ansatte ved et sjukehus består av mye mer fagpersonell med stor kompetanse enn bare legene.
Ved sjukehuset i Kristiansund er det ca. 610 ansatte inklusiv legene, og ved sjukehuset i Molde er det
ca. 1190 ansatte. Av disse arbeider 210 innenfor psykiatrien. Sjukehusene er de største
enkeltarbeidsplassene i de to byene. Det er en veldig kompetanse som er bygd opp gjennom årtier.
Hver enkelt av de ansatte har sin fagutdanning og erfaring som munner ut i kompetanse. De har
tilknytning til sitt bosted og sine nærmeste, som også har tilknytning til arbeidsliv og skole. Det er en
meget alvorlig sak overfor personalet å legge ned arbeidsplasser selv om det blir gitt tilbud om nytt
arbeidssted 20 km, 35 km, 50 eller 70 km lenger borte. Det kan ikke gjøres uten å skade
arbeidsmiljøet og kompetansen ved sjukehusene og dermed pasientene.
Ett av helseforetakets alternativer er at sjukehuset i Kristiansund legges ned og erstattes med et
distriktsmedisinsk senter med poliklinikker, dagbehandling, ambulansestasjon og legevakt. Er det
noen som tror at de flere hundre helsearbeidere som da blir til overs vil eller kan ta imot tilbud om
arbeid på sjukehuset i Molde?
Eller er det noen som tror at en nedlegging av Molde sjukehus, somatisk del, vil føre til at alle de
oppsagte helsearbeiderne vil søke tilbudte stillinger i Kristiansund med over to timer pendling hver
arbeidsdag, eller flytting?
De kompetansemiljøene vi nå har i Kristiansund og Molde, vil svekkes der sjukehuset måtte bli
nedlagt. Det daglige direkte samarbeidet mellom de som arbeider med innlagte pasienter,
dagpasienter og polikliniske pasienter vil gå i oppløsning, og laboratoriene vil flyttes fra
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 37
poliklinikkene. Det er heller ingen grunn til å anta at det ene sjukehuset vil rekruttere nye
helsearbeidere bedre enn de to sjukehusene gjør til sammen i dag.
Det kan heller ikke være noen tvil om at de to sjukehusene som ligger i de største bo- og
kommunikasjonssentrene i de to regionene, samlet gir den klart beste tilgjengeligheten til sjukehus
for befolkningen. Ett sjukehus, uansett hvor det plasseres, vil føre til sterkt økte reisedistanser og
tidsforbruk for pasienter og ansatte. Dette bør tas hensyn til i en samfunnsøkonomisk vurdering.
Sjukehusene er av våre mest trafikkskapende institusjoner. En del av de økte transportutgiftene vil
falle på sjukehusregnskapet.
Sjukehusene skal selvsagt organiseres slik at de kan tjene oss best mulig som pasienter. Da er
kompetansen og trivselen for personalet to av de viktigste faktorene. Det er faktisk ikke viktigst å
konstruere en modell der det kanskje kan spares noen kroner. Det viktige er et sjukehussystem som
gir kompetanse, nærhet og trygghet for befolkningen.
Etter at staten overtok sjukehusene, er modellen med sjukehusene som forretningsforetak blitt
dominerende. Det vil bli en ulykke for befolkningen i vårt fylke dersom framtidens sjukehusstruktur
skal skapes innenfor så knappe økonomiske rammer at vi får et redusert og unødvendig ulikt
sjukehustilbud innenfor fylket.
Det går heller ikke an å se bort fra at sjukehusene har vært og er en viktig del av grunnlaget for
bydannelsene og regiondannelsene. Lørdag 15. sept. skrev sjefredaktør Tore Dyrnes en
ukesluttartikkel i sin avis Tidens Krav med tittelen «En regionbygger».
Han innleder slik: «Vi trenger sterke byer for å skape attraktive regioner. Et fotballag i 1. divisjon er
en sterk regionbygger.» Jeg er så enig med Dyrnes. Dette er svært viktig for Kristiansund som
regionsenter. Sjukehus er nok langt viktigere. Om byen blir sittende igjen med et distriktsmedisinsk
senter, vil det være en betydelig svekkelse av byen som regionsenter. Det samme vil være tilfellet for
Molde om byen mister sitt somatiske sjukehus.
Det vil være et elendig faglig og politisk håndverk å løse en så stor sak på en måte som vil gå sterkt ut
over en part eller én del av befolkningen man skal tjene. Vi må ha lov til å gå ut fra at
administrasjonen og styret i Helse Møre og Romsdal makter å unngå en slik løsning. Da kan man ikke
se bort fra den løsningen med to sjukehus med oppgavefordeling som administrasjonen og styret i
Helse Midt-Norge to ganger enstemmig har gått inn for, men som ble politisk stoppet av den
helseministeren som nå er avsatt.
3-06 Alle lokalsjukehus skal bestå
5. oktober 2012
«Alle lokalsjukehus skal bestå. Dette gjelder også Kristiansund og Molde.»
«Alle lokalsjukehus skal bestå. Dette gjelder også Kristiansund og Molde.» (statsminister Jens
Stoltenberg i sitt innlegg i Romsdals Budstikke 20. august 2007)
Fra 2002 styres sjukehussektoren av Staten gjennom lokale og regionale helseforetak uten
tilknytning til fylkestingene og kommunestyrene. Den politiske styringen skjer alene ved
Helsedepartementet og Regjeringen. Det er altså nå en sentralisert
politisk styring av sjukehusene. Det er derfor bare Staten som er ansvarlig for alt planleggingsarbeid
som er utført siden 2002. Hverken fylkestinget, kommunestyrene eller enkeltpersoner i Kristiansund
og Molde har hatt ansvaret for planleggingen av sjukehusutviklingen framover i Nordmøre og
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 38
Romsdal. Den politiske styringen kommer fra Helsedepartementet til det regionale helseforetaket
Helse Midt-Norge.
Helse Midt-Norge har stått for prioriteringen av utbyggingsprosjektene i Trøndelagsfylkene og Møre
og Romsdal og har vedtatt å prioritere nytt sjukehus i Molde som nr. 2 etter de somatiske delene av
St. Olavs Hospital. Alle utbyggingsvedtak og -forutsetninger som ble gjort av Helse Nordmøre og
Romsdal, ble behandlet og godkjent av Helse Midt-Norge. Dette gjelder også de ferdige planene for
nytt sjukehus i Molde. Disse planene ble sluttbehandlet i styret i det regionale helseforetaket første
gang i 2009 og i samsvar med administrasjonens tilråding oversendt Helsedepartementet med
anbefaling om godkjenning.
Helsedepartementet var holdt løpende orientert om planleggingen av nytt sjukehus i Molde, og
helsestatsrådene Sylvia Brustad og Bjarne Håkon Hanssen hadde gjentatte ganger offentlig gitt sin
støtte til denne planleggingen både gjennom media og i Stortinget foruten selvsagt også i sine
kontakter med Helse Midt-Norge, slik det også kom fram i intervjuet i Aftenposten 9. februar 2012
med Kolbjørn Almlid, styrelederen gjennom 10 år i Helse Midt-Norge.
Statsrådene opptrer selvsagt på vegne av Regjeringen. Men også statsministeren personlig har gått
inn for denne planleggingen med sjukehus både i Kristiansund og i Molde, både før og etter at han
ble statsminister for andre gang i 2005.
I valgkampen da deltok han i et stort folkemøte i Kristiansund der han vernet om Kristiansund
sykehus som et fullverdig lokalsjukehus, og fikk de store overskriftene i Tidens Krav som dette
fortjente. Men det gikk likevel bare noen uker før statens helseforetak kom med det første alvorlige
anslaget mot sjukehuset i Kristiansund. Det la fram sitt forslag om at det nye Molde sjukehus skulle
bygges på Hjelset, 50 km fra Kristiansunds nåværende sjukehus og 20 km fra Molde sentrum.
Samtidig foreslo de at viktige funksjoner skulle overføres fra Kristiansund sjukehus til det nye
sjukehuset på Hjelset. Framlegget skapte stor uro og stor motstand i Kristiansund og førte til at
redaktør Tore Dyrnes fikk et intervju med Stoltenberg midt under regjeringsforhandlingene på Soria
Moria høsten 2005.
Intervjuet stod på trykk i TK 28.09.05 under overskriften «Jens stanser sykehuskutt», med følgende
innledning: «Beskjeden til helseforetaket er klar: Fødeavdelinga, akuttilbudet innen indremedisin og
den kirurgiske beredskapen må opprettholdes. Kristiansund skal ha et fullverdig sykehus, sier
påtroppende statsminister Jens Stoltenberg». Og videre i intervjuet sier Stoltenberg: «Planleggingen
av et nytt og tidsmessig sykehus i Molde må selvsagt fortsette, men da på disse klare
forutsetningene».
Under valgkampen i 2007 var Stoltenberg på en helikoptertur rundt i fylket med stor mediedekning.
Han mente at enkelte av mediene, særlig Romsdal Budstikke, måtte ha misforstått eller feiltolket
hans og Regjeringens politikk for sjukehusene i Møre og Romsdal. Han skrev derfor et innlegg som
kom på trykk i RB mandag 20. august 2007. Der skriver statsministeren: «Jeg vil derfor slå fast
følgende: 1. Alle lokalsykehus skal bestå. Dette gjelder også i Kristiansund og Molde. (…) 4. Utredning
og planlegging av et nytt sykehus i Molde er påbegynt. Dette arbeidet må fortsette.»
Noen vil kanskje innvende; ja, men dette var høsten 2007. Jeg vil ikke nekte noen politiker å gå fra
løfter de har gitt, dersom de senere kommer til andre resultater, men da skal det være med klare
opplysninger i offentlighet om de nye fakta og vurderinger som er kommet fram. Dette har ikke
foreligget fra statsministeren. Hans Regjering har senest ved valget i 2009 gjennom helseministeren
Bjarne Håkon Hanssen gitt klare forsikringer om at nytt sjukehus i Molde skulle bli bygd så snart
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 39
finansieringen ble ordnet.
Men det var ikke forbeholdet om finansiering som stanset nytt sjukehus i Molde. Etter
stortingsvalget i 2009 ble det endringer i Regjeringen Stoltenberg II. Helseminister Hanssen gikk ut
av Regjeringen og ble erstattet med forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Hun fulgte ikke
den politikken som Regjeringen ved statsministeren og helseministrene hadde trukket opp. Vi
merket det først gjennom lekkasjer fra hemmelige møter.
Jeg sitter på to referater fra slike møter, andre i fylket har andre, dersom det ble skrevet referater
fra deres møter med den nye politiske ledelsen i Helsedepartementet. Allerede 22. desember, bare
vel to måneder etter at den nye statsråden og hennes statssekretær Roger Ingebrigtsen hadde
tiltrådt, ble det holdt et møte i Helsedepartementet mellom statssekretæren og ledende politikere
fra Møre og Romsdal. Statssekretæren opptrådte selvsagt på vegne av statsråden og fremhevet at
Arbeiderpartiet har langt flere velgere i Kristiansund enn i Molde og at det nye sjukehuset måtte
bygges i forhold til partiets velgere. Han ble sterkt imøtegått med at man kunne ikke ta slike hensyn
når man skulle bygge sjukehus.
Men den nye politiske ledelsen i Helsedepartementet fortsatte sitt ulovlige spill. Den 18. februar
2010 var ledelsen i Helse Midt-Norge i et møte med ledelsen i Helsedepartementet der de skulle få
møte statsråden for bl.a. å få drøfte Molde nye sjukehus.
Da møtet skulle starte kl. 15.30, viste det seg at statsråden var forhindret fra å møte, men
statssekretæren stilte opp med de nødvendige fullmaktene til å drøfte sakene og å konkludere.
Konklusjonen var:
1. Molde nye sjukehus vil ikke bli påbegynt i 2012. Helse Midt-Norge må vurdere å avvikle
utredningsorganisasjonen i Molde. (Helseforetakets).
2. Departementet pålegger Helse Midt-Norge å utrede to alternativer 1) Nullalternativet, som
innebærer at de to nåværende sjukehus i Helse Nordmøre og Romsdal består.2) Ett sjukehus med
plassering som er akseptabel også for Kristiansund.
3. Departementets politiske ledelse vil gå åpent ut og orientere om at opplegget og planene for
Molde sjukehus som har vært fulgt til nå, ikke skal gjelde lenger.
En slik åpen orientering kom ikke fra statsråden. Den behandlingen av saken statssekretæren hadde
foretatt, var ulovlig. Loven om helseforetak § 16 sier klart at eieren ikke kan utøve eierstyring i
foretaket utenom foretaksmøtet.
Referatet fra dette møtet ble hemmeligholdt og ble først kjent i desember 2010 da styrelederen i
Helse Nordmøre og Romsdal fant det uetisk å være med på å hemmeligholde at den nye politiske
ledelsen i Helsedepartementet hadde snudd i det synet statsministeren og de tidligere
helsestatsrådene hadde gitt uttrykk for om planleggingen av nytt sjukehus i Molde, sist statsråd
Hanssen om byggestart i 2012.
Statsråd Strøm-Erichsen sendte i mars 2010 planene om Molde nye sjukehus tilbake til Helse MidtNorge og ba om nye utredninger. Disse leverte helseforetaket i rekordfart til departementet i
desember 2010 da styret i helseforetaket med 12 mot 1 stemme holdt fast ved sin godkjenning av
planene for nytt sjukehus i Molde og anbefalte disse godkjent av departementet. Denne
anbefalingen og løftene fra Regjeringen fram til høsten 2009 fulgte ikke statsråden og beordret
omorganisering av den organiseringen av Helseforetakene i fylket som Staten tvang gjennom i 2002,
og ga nye styringsinstrukser til Helse Midt-Norge.
Med dette oppdraget legger nå Helse Møre og Romsdal fram sine sju alternativ for framtidig
sjukehusstruktur i Nordmøre og Romsdal, som nå er sendt på høring. Administrasjonen i
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 40
helseforetaket har gjort en kjempeinnsats, og styret vil sikkert også behandle saken inngående. Det
er bare den innvendig at hverken administrasjonen eller styret står fritt til å behandle saken ut fra
hva som best tjener befolkningen i fylket. De er forpliktet til å følge retningslinjene fra
departementet og det regionale helseforetaket, og disse har sitt utgangspunkt i det bruddet statsråd
Strøm-Erichsen gjorde med Regjeringens løfter i 2009.
Utredningene fra Helse Møre og Romsdal bærer også preg av at den er skrevet i situasjonen med de
store nedskjæringene i driftsutgiftene som helseforetaket er blitt utsatt for, og som det sliter med å
gjennomføre.
Med slike bindinger kan vi ikke komme fram til den beste løsningen for sjukehusordningen i
Nordmøre og Romsdal. Etter min vurdering ligger den beste løsningen i å utvikle det såkalte 0alternativet til gode lokalsjukehus både i Kristiansund og Molde med gode polikliniske og
dagbehandlingstilbud og med en faglig og fornuftig oppgavefordeling av de øvrige
sjukehusfunksjonene. Denne modellen er ikke utviklet i den foreliggende utredningen.
3-07 Avstand til sjukehus i Nordmøre og Romsdal
6. oktober 2012
Avstand til sjukehus i Nordmøre og Romsdal
Det er mange hensyn som må søkes ivaretatt når man nå skal planlegge sjukehusstrukturen for
Nordmøre og Romsdal. Ett av disse er reiseavstanden til sjukehuset for de pasientene det haster
mest for, videre for dem som har en planlagt innleggelse eller for dem som skal til poliklinisk
undersøkelse og behandling og for dem som skal til sjukehuset som arbeidssted både til planlagt
arbeidstid og til utrykning i beredskap.
Endring av sjukehusstrukturen med eventuell nedleggelse av to sjukehus og bygging av ett felles
sjukehus vil medføre en full omlegging av transportene til og fra sjukehus.
Hva er det så vi snakker om når det gjelder transporter til og fra sjukehus i Nordmøre og Romsdal?
For 2011 har vi følgende tall samlet for de to sjukehusene:
Pasienter som ble lagt inn 16.678
Polikliniske pasienter 128.171
Ansattes arbeidsreiser til sjukehuset ca. 500.000
De aller fleste av pasientene og ansatte reiser også fra sjukehuset. Da blir det en dobling av tallet,
altså ca. 1,3 millioner reiser per år av pasienter og ansatte. Av disse sjukehusreisene står de innlagte
pasientene for ca. 2,5 prosent, de polikliniske pasientene for ca. 22 prosent og de ansatte for 75
prosent av reisene. Vi ser da bort fra alle besøkende til sjukehusene.
Ingen vet ennå hvor et sjukehus mellom de to byene måtte komme til å bli plassert. Men vi kan
forsøke å skissere den endrede transportsituasjonen et felles sjukehus vil medføre.
Vi kan forutsette at den gjennomsnittlige reiselengden til sjukehuset vil øke med 30 km. Dvs. at
transportarbeidet vil øke med 30 km x 1.300.000= 39.000.000 km årlig.
Hva koster en slik økning i transportene? Ekspertene kan fortelle hvor mange trafikkulykker det må
regnes med på et slikt økt transportvolum og hvor stor økning dette fører til av utslipp til
atmosfæren. Og transportøkonomene kan regne ut hva det økte transportvolumet vil koste årlig.
Transportene skjer med ulike transportmidler fra helikopter, ambulansebil og ambulansebåt som de
dyreste, til drosjer, privatbiler og rutebusser. Om vi regner med 4 kroner per kilometer i
gjennomsnitt, blir den årlige kostnaden for det økte transportvolum 156 millioner kroner. Dessuten
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 41
vil transporttida øke med en halv time per tur, og om vi regner en timepris på kr 200, betyr det at
den økte reisetiden koster 130 mill. kroner årlig, dvs. til sammen 286 mill. kroner i økte årlige
transportutgifter og tap ved økt reisetid.
Disse beregningene er gjort skissemessig straks etter at det ble kjent at styret i Møre og Romsdal
Arbeiderparti har gått inn for det såkalte alternativ 3B som forutsetter ett sjukehus mellom de to
byene uten distriktsmedisinsk senter i byene, dvs. at polikliniske pasienter fra byene skal få i
gjennomsnitt ca. 30 km reisedistanse til poliklinisk behandling og like lang reisedistanse tilbake. Jeg
viser til tallene ovenfor om det store antallet polikliniske pasienter sjukehusene har. Dette alternativ
3B er det suverent dårligste alternativet for befolkningen.
De beregningene jeg har foretatt er selvsagt bare et utkast, men jeg oppfordrer administrasjonen i
Helse Møre og Romsdal til å foreta slike beregninger for de ulike alternativene, også alternativ 0.Det
er etter min mening i alle fall helt galt å foreslå en slik løsning som alternativ 3B uten først å gjøre en
transportanalyse. Det store flertall av befolkningen kan ikke godta en slik forlenget reise til
poliklinikkene og dagbehandling.
3-08 Sjukehussaken - skal løfter holdes?
6. november 2012
Sjukehussaken – skal løfter holdes?
Jeg har i tidligere avisinnlegg påvist at Regjeringen Stoltenberg gjentatte ganger har lovet nytt
sjukehus i Molde. Løftene har vært gitt av så vel statsministeren som av helsestatsrådene fra 2005 til
høsten 2009. Også stortingsrepresentantene fra fylket har gått inn for nytt sjukehus i Molde. Det
samme har fylkespartiene gjort. Så sent som ved fylkestingsvalget for vel ett år siden, gikk nesten
alle partiene inn for at det fortsatt skulle være fire lokalsjukehus i fylket. Og Arbeiderpartiet
konkretiserte løftet slik: «Nye Molde sykehus på Eikrem må bygges så raskt som mulig.»
Så opplever vi plutselig at alle instanser er i ferd med å gi sitt syn på den framtidige
sjukehusstrukturen uten at noen nevner «løftene fra i går». Møre og Romsdal Arbeiderparti må ha
rekorden, fra nytt sjukehus på Eikrem så raskt som mulig til fullstendig nedlegging av sjukehusene i
Kristiansund og i Molde og bygging av nytt sjukehus mellom byene. Bare Molde Arbeiderpartis leder
stemte mot dette løftebruddet i partiets fylkestingsgruppe. Men det var også andre partier i
fylkestinget som hadde løftebrytere på valgløfter.
Det må være en selvfølge at valgløfter skal holdes. Hvis ikke åpner man opp for løgn, svindel og
bedrag i politikken. Det er bare når det kommer til helt nye objektive opplysninger at tidligere løfter
kan revurderes og eventuelt endres med en åpen begrunnelse.
De statlige helseforetakene har helt siden statens overtakelse av sjukehusene i 2002 vurdert
framtidig sjukehusstruktur i fylket. Etter store og inngående vurderinger og behandlinger var
helseforetakene kommet fram til at det måtte bygges nytt sjukehus i Molde til erstatning for fylkets
eldste sjukehusanlegg på Lundavang og Hjelset. Helse Midt-Norge hadde enstemmig gått inn for
disse planene i 2009, men etter at den nye statsråden hadde bedt om tilleggsutredninger i 2010,
hadde Helse Midt-Norge, både administrasjonen og styret, enda en gang anbefalt det nye sjukehuset
på Eikrem. Den nye statsråden stoppet på nytt disse planene. Men ingen steder ble det gitt en
forklaring på hvorfor departementet gikk mot Helse Midt-Norge.
Da Helse Møre og Romsdal i høst la fram sitt planmateriale, burde en kunne vente at ledelsen tok
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 42
utgangspunkt i den planprosessen helseforetakene hadde gjennomført fram til planene ble stoppet i
departementet. Det burde ha vært redegjort for hvilke feil som var begått i den langvarige og
kostbare planprosessen og som førte til at man måtte starte på nytt. Helse Midt-Norge burde på sin
side redegjort for de feil som eventuelt var gjort da man anbefalte sjukehuset på Eikrem. En slik
vurdering av den lange planprosessen foreligger ikke. Det er da ganske utrolig at selvstendige
mennesker, organisasjoner og partier aksepterer å behandle saken på et nytt grunnlag hvor man
ganske enkelt ser bort fra de løftene og forventningene som forelå.
Helse Møre og Romsdal bidrar sterkt til denne uryddige saksbehandlingen ved at de bare avfeier det
såkalte 0-alternativet, ved at de ikke opprettholder det alternativet det var enighet om fram til 2010
og ved at det ikke søkes etter en løsning i samsvar med det regionale helseforetakets egen Strategi
2020. Men det er ikke administrasjonen i Helse Møre og Romsdal som er skyld i dette, den styres av
høyere organer i helseforetaksmodellen. Da er det desto viktigere at politikerne helt ut prøver å
ivareta innbyggernes sanne interesser.
3-09 Sjukehusløsning uten grunnmur
oktober 2013
Sjukehusløsning uten grunnmur
De avisartikler som førsteamanuensis Rasmus Rasmussen har skrevet og det svar han har fått fra
Helse Møre og Romsdal, bekrefter det vi som har fulgt sjukehussaken, har hevdet: Det foreligger
ingen utredninger eller saksframlegg som direkte sammenlikner alternativet: fortsatt sjukehustilbud
både i Kristiansund og Molde med alternativet: felles sjukehus for Nordmøre og Romsdal. At slike
utredninger og vurderinger ikke finnes, er desto mer merkelig sett på bakgrunn av at de var foretatt
av Helse Nordmøre og Romsdal med full oppfølging og støtte fra Helse Midt-Norge. Utredningene
pågikk i hele perioden 2002 – 2010, og det ble tidlig konkludert med at den beste løsningen var
fortsatt å ha sjukehus både i Kristiansund og i Molde. Denne løsningen var de statlige
helseforetakene så sikre på at de engasjerte arkitekter og organiserte en planadministrasjon som
skulle legge fram forprosjekt for et nytt sjukehus på Eikrem i Molde til avløsning av det utdaterte
Molde sjukehus på Lundavang. Det prosjekterte sjukehuset på Eikrem skulle ha de samme tilbud til
befolkningen som sjukehusene på Lundavang og Hjelset hadde, og forutsatte at det nyeste
sjukehuset i fylket i Kristiansund skulle opprettholdes.
Som nevnt var dette en sjukehusplanlegging som staten alene var ansvarlig for og som de
statlige styrene og administrasjonene i Helse Nordmøre og Romsdal og i det regionale helseforetaket
støttet fullt ut. De var også støttet fullt ut av helseministrene Sylvia Brustad og Bjarne Håkon
Hanssen, som selvsagt måtte oppfattes å tale på vegne både av Helsedepartementet og Regjeringen.
Også daværende statsminister Stoltenberg lovet sjukehus både i Kristiansund og i Molde. Da statsråd
Hanssens forespeilinger om byggestart på Eikrem i 2012 ikke kunne realiseres og Stoltenberg måtte
svare på spørsmål i Stortinget om dette, brukte han alene økonomien i helseforetaket som
begrunnelse for at byggearbeidene ikke kunne starte.
Også lokalpolitisk var det full enighet om fire sjukehus i fylket. De aller fleste av
fylkestingsrepresentantene ble valgt så sent som i 2011 på programposter om dette. Og de ni
stortingsrepresentantene i forrige periode lovte alle i valgkampen 2009 å støtte at sjukehuset på
Lundavang skulle avløses av et nytt sjukehus på Eikrem.
Den omfattende og kostnadskrevende planleggingen av nytt Molde sjukehus på Eikrem ble
sluttbehandlet av administrasjonen og styret i Helse Midt-Norge sommeren 2009. Det regionale
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 43
helseforetaket sendte planene til Helsedepartementet med forslag om at nytt Molde sjukehus skulle
bygges på Eikrem i henhold til planene som var utarbeidd. I departementet var det imidlertid
kommet ny politisk ledelse ved statsråd Anne-Grethe Strøm-Erichsen og statssekretær Roger
Ingebrigtsen. De innsendte planene fra Helse Midt-Norge lå til behandling i departementet.
Statsråden skrev i begynnelsen av 2010 et brev til Helse Midt-Norge med anmodning om nye
utredninger. Disse besvarte helseforetaket i slutten av 2010, delvis ved innhentet konsulenthjelp.
Det regionale helseforetakets administrasjon og styre fastholdt sitt forslag om å bygge nytt sjukehus
i Molde på Eikrem.
Det er ikke kjent om den nye statsråden noen gang ga et faglig svar til Helse Midt-Norge eller
viste til utredninger som grunnlag for at hun stoppet de planene som det lokale og regionale
helseforetaket i samhandling med departementet hadde brukt 100 mill. kroner på å utarbeide. Det
eneste vi vet er at hun oppløste Helse Nordmøre og Romsdal og slo det sammen med Helse
Sunnmøre til Helse Møre og Romsdal. Så avsatte hun alle medlemmene i styret for det regionale
helseforetaket. Den eneste begrunnelsen for det drastiske bruddet med den linje som hennes
forgjengere i statsrådstillingen hadde ført, kjenner vi fra to hemmelige notater der statssekretær
Ingebrigtsen poengterer at han opptrer på vegne av statsråden. Den begrunnelsen som er gitt der, er
så langt fra en faglig og saklig utredning som man kan komme.
Helse Møre og Romsdal har levert utredninger på en rekke områder om alternative løsninger
for et felles sjukehus, og de har konkludert med et felles sjukehus med en meget uviss lokalisering .
Det er vel dette de har fått i oppgave fra departementet og det regionale helseforetaket. Det
ufattelige er at denne utredningen er foretatt uten at det er gjort sammenlikninger med det tidligere
vedtatte alternativet av de statlige helseforetakene. Det går ikke an å forkaste et så utredet og sterkt
alternativ uten å begrunne dette etter en nøyaktig sammenlikning av alternativene. Men det er
dette som er gjort! Helseforetaket sier at sammenlikningen med det såkalte 0-alternativet vil bli
gjort senere i prosessen, men det uakseptable er at konklusjonen er trukket uten at en slik
sammenlikning er foretatt. Helseforetakene har jo faktisk besluttet å legge ned sjukehusene i
Kristiansund og Molde og erstatte dem med et felles sjukehus mellom byene. Helseforetakene
legger altså ned to sjukehus uten å ha vurdert fortsatt drift av disse sjukehusene som alternativ til et
felles sjukehus. Dette viser helt tydelig at beslutningen om et felles sjukehus er fattet på et svært
mangelfullt og sviktende grunnlag. Det er derfor vi forlanger at 0-alternativet blir vurdert nå sammen
med det foreslåtte alternativet for et felles sjukehus. I denne sammenlikningen bør de ulike aktuelle
alternativene for et felles sjukehus inngå sammen med den videre utviklingen av 0-alternativet som
lå i de tidligere vedtakene, og også en vurdering av utviklingsalternativene for de nåværende
sjukehusene i Kristiansund og Molde.
Jeg skriver ikke denne artikkelen fordi jeg mener at statens helseforetak har gjort alt riktig i
den lange perioden 2002 – 2010 og at alle løfter som ble gitt må holdes. Vi må alltid finne oss i å
revurdere hva som er gjort tidligere. Men det totalt uakseptable er å forkaste en så omfattende
sjukehusplanlegging med konklusjoner og løfter fra høyeste hold, uten at det gis en grundig
begrunnelse med behandling av begge hovedalternativene for hvorfor vi skal akseptere en
fullstendig endring i konklusjonen fra helseforetakene. Det dreier seg tross alt om å få det best
mulige sjukehustilbudet for hele befolkningen i Nordmøre og Romsdal.
3-10 Åpent brev til Helse Midt-Norge
november 2013
Åpent brev til Helse Midt-Norge v/ adm. dir. Trond Michael Andersen
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 44
Det regionale helseforetaket har hatt hovedansvaret for planleggingen av sjukehusstrukturen i
Nordmøre og Romsdal(NR) fra 2002, da staten overtok sjukehusdriften. Det var av den tidligere
eieren, fylkestinget i Møre og Romsdal, da gjort enstemmig vedtak om at det eldste sjukehuset i
fylket, sjukehuset i Molde, måtte fornyes ved ombygging og tilbygg. De statlige helseforetakene fant
ikke uten videre å ville legge fylkestingets vedtak til grunn for planleggingen av fornyet sjukehus i
Molde. Helseforetakene ville først undersøke og vurdere om det var mer hensiktsmessig å satse på
et felles sjukehus for NR og legge ned det utdaterte sjukehuset i Molde og fylkets nyeste sjukehus i
Kristiansund. Det ble leid inn konsulenter utenfra, og saken fikk en inngående og omfattende
behandling. Resultatet ble at helseforetakenes administrasjoner og styrene enstemmig gikk inn for å
beholde sjukehusene i begge byene. Denne løsningen hadde også tilslutning på alle politiske nivå.
Det ble senere enstemmig vedtatt i statens helseforetak at i stedet for å renovere sjukehuset i
Molde, var det en bedre løsning å bygge et nytt sjukehus i Molde på Eikrem.
På dette grunnlaget ble det gjennomført en omfattende planleggingsprosess for Nye Molde
sjukehus. Helse Midt-Norge (HMN) som hovedansvarlig fulgte planleggingen nøye, og sommeren
2009 ble planene sendt til Helsedepartementet med anbefaling om at de ble godkjent. I begynnelsen
av 2010 sendte departementet saken tilbake til HMN og ba om ytterligere utredninger. HMN
besvarte alle spørsmålene grundig høsten 2010 og anbefalte igjen at det skulle bygges nytt sjukehus
på Eikrem til erstatning for det gamle Molde sjukehus. Planene ble forkastet av daværende
helseminister Strøm-Erichsen, som satte i gang en ny planleggingsprosess. Resultatet er at den
befolkningen som sogner til Molde sjukehus, og de ansatte ved sjukehuset, fortsatt sliter med den
bygningsmassen som staten overtok i 2002 og som det har vært gitt utallige løfter fra alle hold om
skulle utbedres eller fornyes. Etter 12 års planlegging til over 100 mill. kroner, er man ikke kommet
lenger enn at det i tre kommuner leites etter en tomt for et felles sjukehus. Ingen kan si når det
utdaterte sjukehuset i Molde får avløsning. Befolkningen er utrolig skuffet over løftebruddene og
resultatene av den statlige styringen av sjukehusene i vår landsdel!
Det minste befolkningen kan forlange, er at vi får vite hva som har foregått og begrunnelsen
for at helseforetakene har gått bort fra en enstemmig konklusjon om fortsatt sjukehus både i
Kristiansund og i Molde. Den nye utredningen som er gjennomført av helseforetakene, har som
utgangspunkt at det skal være et felles sjukehus uten at grunnlaget for dette er dokumentert.
Vi ber om svar i media på følgende spørsmål:
1. Ga Helsedepartementet noe faglig svar eller la departementet fram noen utredninger
som begrunnelse for at det forkastet det forslaget som HMN fremmet to ganger om
nytt sjukehus i Molde?
2. Hva er årsaken til at HMN har snudd 180 grader når det gjelder spørsmålet om ett eller
to sjukehus i Nordmøre/Romsdal?
3. Hvilke utredninger er foretatt som sidestiller og sammenlikner alternativet ett sjukehus
med to sjukehus?
3-11 Hvilke sjukehus bruker vi?
august 2014
Pasienttallet ved sjukehusene i Kristiansund og Molde
Helse Møre og Romsdal (HMR) har ansvaret for sjukehustilbudet i fylket. Helseforetaket har også
ansvaret for å betale for våre sjukehusopphold i andre fylker, såkalte gjestepasientbetalinger, også
på St. Olavs Hospital, videre for noen av våre opphold i private institusjoner og for en del av
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 45
pasienttransporten til/fra sjukehus . Dette krever at HMR og hvert av sjukehusene må føre nøyaktige
oppgaver over behandlede pasienter. Det må skilles mellom innlagte pasienter, pasienter som
dagbehandles og polikliniske pasienter. Det skilles også mellom somatiske og psykiatriske pasienter.
Av de statistikker og regnskapstall HMR legger fram, kan vi finne ut hvilket antall pasienter
som behandles ved hvert av sjukehusene og fra hvilken kommune de innlagte pasientene kommer.
Det er avstanden til sjukehuset, spesialisttilbudet ved sjukehuset og omdømmet til sjukehuset som
bestemmer hvilket sjukehus som oppsøkes.
Kristiansund sjukehus
Sjukehuset behandler ca. 7000 innlagte pasienter årlig. Av disse kommer halvparten, ca. 50 %, fra
Kristiansund kommune. I 2013 kom 2523 pasienter, eller ca. 37 %, fra de øvrige
nordmørskommunene. Fra romsdalskommunene kom 746 pasienter eller 9 %. Kristiansund sjukehus
hadde 345 innlagte pasienter fra Molde kommune, mens Molde sjukehus hadde 802 innlagte
pasienter fra Kristiansund.
Når Kristiansund sjukehus ikke har flere pasienter fra de øvrige nordmørskommunene,
henger det sammen med at befolkningen på Indre Nordmøre i stor utstrekning bruker St. Olavs
Hospital (inkl. Orkdal) som lokalsjukehus. Men det skyldes også at befolkningen i grensekommunene
mot Romsdal i stor grad bruker Molde sjukehus. Fra Eide, Gjemnes og Sunndal hadde Kristiansund
sjukehus 497 innlagte pasienter i 2013, mens Molde sjukehus hadde 1.316 pasienter fra disse
kommunene.
Molde sjukehus
Sjukehuset behandler ca. 10.500 innlagte pasienter årlig. Av disse kom i 2013 3.639 fra Molde
kommune, eller ca. 1/3. Resten av pasientene fordeler seg med 35% på de øvrige
romsdalskommunene, 25 % på nordmørskommunene og 3 % på sunnmørskommunene. Molde
sjukehus hadde bare 83 innlagte pasienter fra Ålesund kommune, mens Ålesund sjukehus hadde 363
pasienter fra Molde. Fra grensekommunene mot Sunnmøre (Rauma, Vestnes, Midsund og Sandøy)
hadde Molde sjukehus 1.736 pasienter, mens Ålesund sjukehus hadde 772 pasienter. Det er
bemerkelsesverdig hvordan Molde sjukehus har beholdt pasientene (unntatt fødende og barn) fra
sørsida av Romsdalsfjorden til tross for at de må bruke ferje til Molde og har europaveg til Ålesund
sjukehus.
Poliklinikk, dagbehandling og laboratorier
Tallene vist ovenfor for Kristiansund og Molde sjukehus gjelder som nevnt bare for innlagte
pasienter. De langt fleste som reiser til sjukehus, skal til poliklinisk behandling eller dagbehandling.
Prøver skal til laboratoriene, sendt fra fastlegene eller levert ved personlig oppmøte.
I 2012 var det 45.923 opphold ved poliklinikkene i Kristiansund og 66.786 ved poliklinikkene i Molde,
til sammen 112.709, mens antallet polikliniske besøk i Ålesund var 120.519. Antallet
sjukehusopphold for dagbehandling var 3.744 i Kristiansund, 4.252 i Molde og 13.886 i Ålesund.
Inntektene ved laboratoriene og radiologien var ca. 10 mill. kroner i Kristiansund, 34 mill. i
Molde og 35 mill. i Ålesund.
Den største trafikken til og fra sjukehusene er det likevel de ansatte som står for. Ved
sjukehusene i Kristiansund og Molde er det ca. 2000 ansatte. Disse og vikarene skal til og fra
sjukehuset fem ganger ukentlig. I 52 uker blir det 1 million reiser til og fra. Pasientenes og de
pårørendes reiser utgjør trolig ca. det halve.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 46
Dersom de to sjukehusene i Kristiansund og Molde skal nedlegges og erstattes med et felles
sjukehus, vil det bety en fullstendig omlegging av reisemønsteret til sjukehus i Nordmøre og
Romsdal. Det vil medføre en veldig økning i bilkjøringen og i tiden som tilbringes i transport til/fra
sjukehus, ikke minst for de ansatte. Det går nemlig ikke an å betrakte de ansatte som tinnsoldater
som kan flyttes fritt ettersom fellessjukehuset plasseres. De fleste av de ansatte ved sjukehusene
lever i familieforhold med to lønnsmottakere. Det er ikke barebare at arbeidsplassen flyttes 50 km.
Den kompetansen personalet ved sjukehusene har, er bygd opp gjennom lang tid og er lettere å rive
ned enn å bygge opp på et felles sjukehus. Dette forholdet er det tatt altfor lite hensyn til i den
sjukehusplanleggingen HMR har drevet og som kom til et helt annet resultat enn Helse Midt-Norge
(HMN) kom til i perioden 2002 til 2011. Og HMR eller HMN har på ingen måte bevist at et
fellessjukehus er en bedre løsning for befolkningen. De ansattes interesser har i det hele tatt ikke
vært drøftet. Det som er fakta er at byggingen av nytt Molde sjukehus ble stoppet av en statsråd fra
Bergen og Regjeringen Stoltenberg i strid med anbefalingene fra Helse Nordmøre og Romsdal og
HMN og i strid med alle politiske løfter. Dette skjedde uten at det var foretatt en ny faglig utredning.
En slik faglig utredning og sammenlikning av alternativene med en videre utvikling av våre to
sjukehus og et fellessjukehus finnes fortsatt ikke!
Det er heller ikke utredet hvorledes et felles sjukehus vil påvirke pasientstrømmene til
sjukehusene i fylket og til St. Olavs. Om fellessjukehuset plasseres på Frei, får befolkningen på Indre
Nordmøre 14 km kortere veg til sjukehus. Og med bru over Halsafjorden blir tilgangen til sjukehus
spesielt forbedret for befolkningen i Halsa og Surnadal. Men St. Olavs har lenge vært lokalsjukehuset
for store deler av befolkningen på indre Nordmøre og vil nok fortsatt ha betydelig tiltrekningskraft
også for lokalsjukehuspasienter derfra.
Vedtaket i HMR om et fellessjukehus på strekningen Hjelset-Frei hadde som forutsetning at
det ikke skulle være medisinske sentra i noen av byene. Det vil bety lang reiseveg for polikliniske
pasienter og dagpasienter, altså for det store flertallet av pasientene. Dette er en helt urealistisk
forutsetning for ett sjukehus. Det vil i alle fall bli nødvendig å opprettholde et bredt poliklinisk tilbud
og spesialistlegetilbud i den byen som blir liggende lengst fra det bynære sjukehuset. Samtidig
forutsetter HMRs utredninger at det store flertallet av legespesialistene ved fellessjukehuset vil
bosette seg i sjukehuskommunen. Dette vil gjøre det umulig å opprettholde den fleksible ordningen
vi har på sjukehusene i dag med at legespesialistene arbeider både med innlagte pasienter og på
poliklinikkene. Om en stor del av de polikliniske pasientene flyttes ut av fellessjukehuset, vil det også
bli vanskelig å finne nok arbeidsoppgaver på sjukehuset for det store antall spesialistleger man må
ha på grunn av vaktordningene.
Det må være et ubetinget krav at det foretas en grundigere vurdering av framtidig
sjukehusstruktur for Nordmøre og Romsdal. Det såkalte 0-alternativet med sjukehus fortsatt i
Kristiansund og Molde, som alle statlige helseforetak gikk inn for inntil 2010/2011 og som var støttet
av statsministeren og helsestatsrådene, må nå utredes for å vise hvorledes det kan utvikles videre.
Og så må det foretas en sammenlikning med et bynært fellessjukehus sammen med et
distriktsmedisinsk senter i den andre byen. Så lenge en slik sammenlikning ikke beviser noe annet,
er jeg overbevist om at befolkningen vil få et bedre sjukehustilbud ved en samordnet videreutvikling
og drift av sjukehusene i Kristiansund og Molde.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 47
Vedlegg 4: 10 Leserinnlegg av
Rasmus Rasmussen i Romsdals Budstikke.
4-01 Så er det på'n igjen – uten politikere?
18. oktober 2012
Arne Victor Larsen argumenterer i et innlegg i RB 10.10.12 mot synspunktene til Torgeir Dahl og
Kåre Ellingsgård i den pågående sykehusdebatten. Han mener de to nevnte politikerne ikke bør
bruke sin energi på sykehus, som de ikke har ansvaret for. Å avskjære alle som ikke har ansvaret for
sykehusutbyggingen fra debatten synes litt i overkant, og han har vel dermed også satt seg selv på
sidelinjen.
Larsen er heller ikke imponert over argumentene om reiseavstander, som Ellingsgård benytter.
Bl.a. viser Larsen til at enkelte pasienter faktisk benytter seg av retten til fritt sykehusvalg, og reiser
derfor lenger enn nødvendig. Dermed skulle ikke avstander være et viktig moment. Men retten til
fritt sykehusvalg forsvinner som kjent ikke selv om det blir ett sykehus. Like fullt argumenterer også
Larsen med avstander, men nå skal det altså være et moment av betydning. Og han fortsetter å
argumentere mot seg selv. Med to små sykehus må for eksempel noen pasienter reise til den andre
byen for behandling, men han ser ikke at med ett stort sykehus så må alle i den ene byen reise til
den andre (eller alle må reise til et sted midt mellom). Larsen mener at pasientene utenom byene er
oversett av Ellingsgård, og nevner Nesset og Sunndal. Selvfølgelig vil pasienter som ligger mellom
byene få kortere vei til et fellessykehus hvis det blir lagt midt i mellom. Men bør ikke Larsen da også
nevne kommuner som ligger i ytterpunktene, og som da får enda større belastning med ett
fellessykehus? Avstandene som Ellingsgård referer til gjelder faktisk alle pasientene, og han
inkluderer også pårørende og ansatte.
Larsen nevner at mange leger i Oslo har lenger tid til jobb enn legene vil få her, selv med en
lokalisering mellom byene, og synes dermed å mene at jobbavstander her ikke er relevante. Han
underbygger det med at sykehuset i Kristiansund ligger midt i sentrum, men har likevel størst
problem med rekruttering av spesialister. Det er naivt å tro at et sykehus midt mellom byene vil
trekke flere spesialister, bare fordi det blir litt større. Det er vel grunn til å tro at leger som
foretrekker store sykehus også foretrekker å bo i en by, og da har de bedre alternativer å velge i enn
her. Som Johnsen påpeker (se under), så er jeg ikke alene om en slik konklusjon.
Larsen hevder at det nå foreligger vurderinger som tydelig viser at bare ett sykehus er faglig
forsvarlig. Han fremhever bl.a. at det er ubekvemt for leger med lange vakter, fordel med andre
leger som gir faglig bredde, og større muligheter for legene å få praktisk erfaring. Dessuten er det
dyrt med to sykehus siden en del vakter da unødig går dobbelt. Nå er imidlertid konklusjonen i flere
studier at det ikke er økonomiske stordriftsfordeler med store sykehus, kanskje heller tvert imot.
Han nevner heller ikke at ved ett sykehus vil mange leger på vakt måtte bo på hybel nær sykehuset,
en løsning som verken er billig eller rekrutteringsfremmende.
Larsen argumenterer altså for ett fellessykehus, men snubler flere ganger ved å motsi seg selv
eller stoppe halvvegs og utelate momentene som går motsatt vei.
Dagen etter har Georg N. Johnsen, som tillitsvalgt lege og deltager i pågående
sykehusplanlegging, også et innlegg i sykehusdebatten. Han fremhever at det overordnede målet må
være faglig kvalitet, samme type argumentasjon som Larsen. Johnsen er glad for at fylkespolitikerne
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 48
ikke avgjør ny sjukehusstruktur, og ønsker dermed som Larsen at politikerne skal holdes utenfor.
Han er likevel tilfreds med at politikerne i AP har valgt sykehusmodell utelukkende på helsefaglige
kriterier, og at de går for ett sykehus, men er kritisk til lokaliseringsvalget midt i mellom, siden det vil
skade rekrutteringen av leger ytterligere. Johnsen vil som AP også ha ett stort sykehus, men i en by.
De to legene fremhever altså viktigheten av de helsefaglige momentene, og mener at disse skal
tillegges avgjørende vekt. De vil også at politikerne skal holde fingrene fra fatet, legene vil styre selv.
Nå er det vel mange yrkesgrupper som kunne tenke seg å styre selv, uten innblanding fra politikerne.
Men legene synes i fullt alvor å mene at deres krav er legitimt. Og AP sitt fylkesstyre støtter åpenbart
legene fullt ut i denne vurderingen, de vektlegger etter eget utsagn kun helsefaglige momenter.
Å legge ned to store sykehus i to byer, og flytte tusenvis av arbeidsplasser til et sted midt i
mellom, har imidlertid en del andre konsekvenser enn rent helsefaglige. Dette er en viktig beslutning
av stor regional betydning. Da må alle konsekvenser vurderes, det er ikke tilstrekkelig at
helsepersonell foretar sine helsefaglige vurderinger. Deres argumentasjon tyder dessuten på at de
vektlegger legene vel så mye som pasientene, og avstår ikke fra selektive vurderinger. Og
regionalpolitikk bør vel så absolutt være politikernes bord? Eller har politikerne med overlegg satt
seg selv på sidelinjen i sykehusdebatten? I så fall er det mange langt mindre viktige saker de også
kan overse. Skal regionalpolitikk overlates til legene og helseforetakene?
4-02 Lokalisering av sykehus for de syke
24. oktober 2012
Dag Brekke, spesialist i arbeidsmedisin og samfunnsmedisin, etterlyser i et innlegg i RB 19.10
planer om hva man skal gjøre på sykehusene i Nordmøre og Romsdal, og savner problemstilling og
målsetting i planleggingsprosessen, han synes det igjen er nødvendig å minne om at sykehus er for
de syke. Videre mener han at Romsdals Budstikke i skjemmende grad ensidig argumenterer for at
lokalisering i Molde er avgjørende for å sikre god rekruttering, at han har valgt å ukependle viser at
så ikke er tilfellet. I dag er det slik at unge leger først velger et sted å bo, så finner de en jobb i
nærheten, hevder han. Forbausende mange av disse har imidlertid valgt å bosette seg i store byer,
og så finne seg jobb på et sentrumsnært sykehus. Kan hende unge nyutdannede leger ikke lar seg
påvirke av moraliserende synspunkter fra andre som mener at de bør finne seg i lang pendleravstand
til jobb ute i distriktene. Jeg er altså ikke sikker på at Brekke har rett på dette punktet.
Brekke har imidlertid selvsagt helt rett når han etterlyser pasientperspektiv i plandokumentene.
Men den åpenbare hensikten med planene er jo å få lokalisert ett fellessykehus på ønsket sted –
pasientenes behov brukes kun som argument for å fremme ønsket struktur, ikke for å bygge sykehus
for de syke. Direktøren for helseforetaket har sterkt gått inn for ett fellessykehus lokalisert midt
mellom byene, og hevdet at det er til beste for pasientene. Dette til tross for at f.eks. pasientenes
reisetider vil bli kortere ved en lokalisering bynært Molde ifølge Helseforetakets egne rapporter
(kap. 5 i Rapport 1), det samme gjelder gjennomsnittlig pendleravstand for de ansatte. At SINTEF
forsterker denne konklusjonen og viser til at det også vil være en mer robust rekruttering av
fagpersonell ved et bynært sykehus blir også ignorert.
Plandokumentet handler egentlig om lokalisering, men mot tallenes tale argumenteres det for
lokalisering midt mellom byene. Man er åpenbart klar over denne bristen og hevder at beslutningen
om lokalisering ligger flere år fram i tid, dermed kan Helseforetaket vinne tid og manøvrere seg slik
at ønsket alternativ framstår som gunstigst. Legene i Kristiansund, som gladelig ønsker å pendle til et
sykehus midt i mellom byene, mener derimot at det haster med å bestemme lokaliseringen, fordi
ellers vil forvitringen av fagpersonell øke, og gjøre fremtidig rekruttering fra dagens sykehus
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 49
vanskelig. Nåværende usikkerhet er selvsagt ugunstig, men er neppe et argument for en spesifikk
lokalisering, kun for rask avgjørelse.
Direktøren av helseforetaket innser selvsagt at et fellessykehus vil ha minst lekkasje ut av
regionen hvis det legges lengst mulig nord, og således sikre det lokale helseforetaket størst
pasientgrunnlag totalt sett og dermed størst inntekter. At det medfører lekkasje sørover mot
sykehuset i Ålesund er ikke negativt, det styrker tvert imot sykehuset der. Lekkasjen sørover
medfører riktignok at et fellessykehus midt mellom byene vil ha et mindre pasientgrunnlag enn ett
bynært Molde, og dermed bli mindre. Det svekker argumentet for fellessykehus, men det bekymrer
åpenbart ikke.
Helseforetaket ønsker at legene som i dag er bosatt i byene skal pendle til et sykehus midt i
mellom. Lokaliseringen er ikke valgt for å minske pendleravstanden, den vil i gjennomsnitt være
minst om lokaliseringen skjer bynært Molde, fordi det er flest ansatt ved sykehuset i Molde. Men på
folkemøtet i Kristiansund ble det hevdet fra Helseforetaket at sykehusene blir sett på som faglig like
sterke, og at de skal vektes likt. Når sykehuset står ferdig en gang etter 2020 vil de gamle, tverre
legene ved Molde sykehus som ikke ønsker å pendle være erstattet av unge, entusiastiske nye leger
som har søkt seg til Molde for å pendle til det nye sykehuset midt i mellom byene. Alle legene i
Kristiansund er allerede mer enn villig til å pendle for å jobbe på et nytt sykehus. Og etter hvert vil
det bli like mange som pendler fra begge byene, derfor er det ikke behov for ta hensyn til at
sykehusene i dag har ulik størrelse. Det blir kanskje litt drøyt å benytte samme resonnement også
overfor pasientene, faktisk viser rapportene at i framtiden blir fordelen tidsmessig med ett sykehus
bynært Molde enda større i forhold til ett midt i mellom.
I Kristiansund hevdes det dessuten at sykehuset der over tid er redusert til fordel for Molde,
derfor bør størrelsen ikke vektlegges. Fakta viser vel at både Molde og Kristiansund er redusert til
fordel for Ålesund, også etter at den nye direktøren tiltrådte. Den trenden vil nok fortsette jo lenger
nord et fellessykehus lokaliseres.
Helseforetaket ønsker å kartlegge villigheten for pendling til jobb. De vil derfor spørre alle
helsearbeidere i foretaket om dette, også de som er ansatt på Sunnmøre og ikke blir berørt av
beslutningen, siden direktøren sier at strukturen på Sunnmøre ligger fast. Disse kan da selvsagt
hevde at man er villig til å pendle langt, i trygg forvisning om at dette ikke rammer dem selv. Dette
styrker en lokalisering lenger nord, og vil dermed være gunstig for sykehusene på Sunnmøre. Det
hadde nok vært mer relevant å foreta en undersøkelse blant nyutdannede leger og legestudenter
som snart er ferdige med sine studier, enn å spørre bofaste helsearbeidere på Sunnmøre.
Helseministeren bestemte at helseforetakene i fylket skulle slås sammen, for å se hele fylket under
ett var påskuddet. Det ser ut som om helheten brukes svært selektivt, og kun når det gagner
helseministerens ønsker.
Fra Nordmøre og Helseforetaket blir det også framhevet nødvendigheten av sykehusberedskap
for oljearbeiderne i Nordsjøen, selv om det er St. Olav som er utpekt til å ta seg av større ulykker der.
Aukra viser til at dette dreier seg om 80 – 100 personer til enhver tid, mens det på Nyhamna etter
hvert vil være en gjennomsnittlig bemanning på 1000. Da virker fokus på Nordsjøen ute av
proporsjoner.
Spesielt på Nordmøre blir det ofte henvist til de som har lengst tid til sykehuset, og Smøla brukes
hyppig som eksempel. Direktøren sier i forhold til likeverdig helsetjeneste at nå er det slik at noen av
oss har valgt å bosette seg usentralt, og da kan en ikke regne med at tilgjengeligheten til
helsetjenester skal være lik for alle. En kan altså ikke vektlegge en pasientgruppe mer enn andre. Det
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 50
er i tillegg gjort tidsstudier for ambulanser i utrykning, da bør en se disse i forhold til hvor stor andel
av pasientreisene som skjer på den måten.
Ripnes, tidligere ordfører i Kristiansund, har i et nylig radiointervju påpekt det åpenbare – det
dreier seg om arbeidsplasser. Lokaliseringen av et fellessykehus bør bestemmes ut fra at Molde
allerede er begunstiget med mange statlige arbeidsplasser og derfor ikke bør ligge bynært Molde. Og
der har vi sakens kjerne, det overordnede i denne sykehusprosessen er lokalisering, og den må ikke
skje bynært Molde. Tidligere har det fra Helsedepartementet vært krevd at lokaliseringen må ligge
nærmere Kristiansund, for å sikre Arbeiderpartiet oppslutning der. Derfor er det nødvendig for
Helseforetaket å sikre støtte for en lokalisering midt i mellom byene, i tråd med helseministerens
ønske.
Det er blitt viktig for Helseforetaket å poengtere det selvfølgelige at det skal være en åpen og
ryddig demokratisk prosess, noe det altså ikke alltid har vært. Og denne gang har de fått stor støtte
fra Nordmøre for at så har skjedd. Åpenhet krever bl.a. at alle beslutningskriterier er kjent, og ikke
minst hvordan de skal vektlegges. Men her synes det mer å være slik at spillets regler tilpasses
underveis. Først inviteres Fylkestinget til å komme med en anbefaling ut fra at bynære lokaliseringer
er inkludert i alternativet midt i mellom, ut fra begrunnelsen om en glidende overgang. Etter at
Fylkestinget da hårfint har anbefalt dette alternativet, argumenteres det for at bynære lokaliseringer
ikke er inkludert i alternativet midt i mellom. Noen ganger er manipuleringene åpenbare, i ettertid.
Å argumentere for en løsning midt i mellom når ett sykehus bynært Molde gir pasientene kortere
reisetid (en fordel som bare vil øke i framtiden), gir de ansatte kortest pendleravstand, gir den mest
robuste rekrutteringen av fagpersoner og gir det største pasientgrunnlaget, er en krevende øvelse.
Om man velger å gå for ett felles sykehus burde det være en fordel at det ble størst mulig, hadde
den mest robuste rekrutteringen av fagpersoner, ga minst reiseavstand for ansatte, og ikke minst ga
pasientene kortest reisetid. Men alt dette ser man bort fra for å unngå at lokaliseringen blir bynært
Molde.
4-03 Helseforetakets manipulerende høringsdokument
9. november 2012
Helse Midt-Norge skal snart fatte beslutning om sykehusstrukturen i Møre og Romsdal, etter at
saken først behandles i det lokale helseforetaket. I den forbindelse har det lokale helseforetaket for
Møre og Romsdal utarbeidet et høringsdokument, bl.a. basert på analyser foretatt av Asplan Viak.
Direktøren for det lokale helseforetaket har allerede signalisert at foretrukket løsning består i ett
fellessykehus for Nordmøre og Romsdal, og at sykehuset bør lokaliseres midt mellom byene
Kristiansund og Molde.
I høringsdokumentet er det valgt en presentasjonsform som fremstiller de ulike alternativene
ganske like, forskjeller er marginalisert slik at det fremstår som nesten likegyldig hvilket alternativ
som velges. For mange av de ulike typer konsekvenser som beskrives er dette imidlertid langt fra en
korrekt fremstilling.
Asplan Viak har f.eks. i «Tilgjengelighetsanalyser Rapport 1: Dagens transportnettverk og
befolkning» beregnet reisetidene for pasientene til et fellessykehus bynært Molde, samt bynært
Kristiansund, og til et fellessykehus lokalisert midt mellom byene. Tabellen her beregner differansen
i antall pasienter til en lokalisering bynært Molde kontra en lokalisering midt mellom byene, for ulike
reisetider.
Intervall
Differanse
Akkumulert
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Dobbelt akkumulert
Side 51
0 - 30 min
30 - 60 min
60 - 90 min
90 - 120 min
120 - 180 min
180 - 240 min
240 - 400 min
17936
-23885
15070
134
88
-8135
-1209
17936
-5949
9121
9255
9343
1208
-1
17936
11987
21108
30363
39706
40914
40913
For å begrunne hvordan en kan foreta rangeringer av slike data vil jeg anvende begreper fra
tidsdominans, som vanligvis benyttes på kontantstrømmer. Analogien er at en kontantstrøm
beskriver pengemessige konsekvenser av en beslutning fordelt over tid (i de samme tidsintervallene
for alle alternativene), mens konsekvensene av beslutningen i dette tilfellet er pasientstrømmer
fordelt over ulike (men samme) reisetider, dvs. tidsintervaller.
Nullte ordens tidsdominans baserer seg på at konsekvensene gir positiv nytte, f.eks. at mer
penger foretrekkes framfor mindre. Det er rimelig å anta at også konsekvensen pasientstrømmer gir
positiv nytte, dvs. at beslutningsfatter, styrene i det lokale helseforetaket og deretter i det regionale
helseforetaket, foretrekker flere pasienter framfor færre. Det betyr bl.a. at en ønsker en lokalisering
som har større pasientgrunnlag fremfor en lokalisering med mindre pasientgrunnlag. Et alternativ
dominerer ved nullte ordens tidsdominans hvis konsekvensene i hver periode alltid er minst like
gode som for de andre alternativene, og bedre i minst én periode. I tabellen her ville det kreve at
kolonnen kalt Differanse alltid hadde samme fortegn, noe som ikke er tilfelle.
Første ordens tidsdominans krever i tillegg til positiv nytte også en positiv tidspreferanserate,
dvs. utålmodighet. Det impliserer f.eks. at penger foretrekkes tidlig framfor sent. Det er på samme
måte rimelig å anta at for pasientstrømmer foretrekker en kortere framfor lengre reisetider. I så fall
er betingelsen om positiv tidspreferanserate tilfredsstilt, og en kan rangere basert på første ordens
tidsdominans. Et alternativ dominerer ved første ordens tidsdominans hvis akkumulerte
konsekvenser i hver periode alltid er minst like gode som for de andre alternativene, og bedre i
minst én periode. I tabellen her ville det kreve at kolonnen med akkumulerte differanser alltid hadde
samme fortegn. Det er nesten oppfylt, akkumulert differanse totalt i siste linje skal være 0 ettersom
begge lokaliseringene antas å dekke samme antall pasienter, tallet -1 beror på en liten regnefeil hos
Asplan Viak. I tabellen ser en at akkumulerte differanser er positive og dermed i favør av lokalisering
nær Molde i 5 av 6 intervaller.
Andre ordens tidsdominans krever i tillegg til positiv nytte og positiv tidspreferanserate at
«utålmodigheten» er avtagende (matematisk kreves en konveks nyttefunksjon). I
pengestrømsanalogien tilsvarer det f.eks. positiv og ikke-økende tidspreferanserate, som f.eks. en
konstant rente over tid. For pasientstrømmer kan en beskrive avtagende utålmodighet omtrentlig
som at aversjonen mot lange reisetider minker. En forsinkelse på ett minutt er ikke lenger like
irriterende når en har reist i to timer som når en har reist i bare en time. (Kanskje med unntak hvis
det er en utrykning, men de fleste pasientreiser skjer uten bruk av blålys.) Et alternativ dominerer
ved andre ordens tidsdominans hvis akkumulerte akkumulerte (dvs. dobbelt akkumulerte)
konsekvenser i hver periode alltid er minst like gode som for de andre alternativene, og bedre i
minst én periode. I tabellen tilsvarer det at kolonnen med dobbelt akkumulerte differanser alltid har
samme fortegn, noe som her er tilfellet.
Da er det faktisk slik at en lokalisering av et fellessykehus i Molde fullstendig dominerer en
lokalisering midt mellom når kriteriet er pasientenes reisetider. Det betyr at ingen beslutningsfatter
med slike preferanser vil foretrekke en lokalisering av et fellessykehus midt mellom byene. Og
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 52
dette er svært normale og rimelige preferanser: flere pasienter framfor færre – dvs. positiv nytte,
kortere reisetid framfor lengre – dvs. «utålmodighet», og avtagende «utålmodighet» i forhold til
reisetiden.
Det er derfor ganske oppsiktsvekkende at lokaliseringsalternativene i høringsdokumentet
framstilles som omtrentlig likeverdige med hensyn til pasientenes reisetider. Lignende forhold
gjelder dessuten også de ansattes reisetider ifølge Asplan Viak sine analyser. En lokalisering midt
mellom byene kommer dårligst ut i forhold til en lokalisering nær Molde også for de ansatte. I tillegg
har flere, bl.a. en rapport fra Sintef, konkludert med at en bynær lokalisering gir en mer robust
rekruttering av fagpersonell. På samme måte vil en lokalisering bynært Molde har et større
pasientgrunnlag enn en lokalisering midt mellom byene, og dette vil faktisk forsterke konklusjonene
over. Vi ser altså at for de fleste av de ulike konsekvenser en sykehuslokalisering har, så vil en
lokalisering bynært Molde være bedre enn en lokalisering midt mellom byene Molde og
Kristiansund.
Helseforetaket har to ganger tidligere vedtatt bygging av nytt sykehus i Molde, men dette er
begge ganger blitt stoppet av forrige helseminister. Helsedepartementet ønsker en lokalisering
tilstrekkelig nær Kristiansund, av hensyn til Arbeiderpartiets velgere der. Ved siste avslag ble de
lokale helseforetakene i Møre og Romsdal slått sammen, ny direktør tilsatt og nytt styre innsatt. De
skal nå jobbe for å fullbyrde helseministerens ønske om et fellessykehus nær Kristiansund. Da er det
selvsagt bekvemt å kunne fremstille de ulike lokaliseringsalternativene tilnærmet likeverdig, slik at
en like gjerne kan velge en lokalisering midt i mellom som en hvilken som helst annen lokalisering,
f.eks. nærmere Kristiansund.
Helseforetaket har funnet det nødvendig å fremheve at det skal være en åpen prosess. Det
hadde vært ønskelig med enda større åpenhet, spesielt med hensyn til forskjellene mellom
alternativene. Men så stor åpenhet ønsker det lokale helseforetaket neppe, da blir det meget
vanskelig å selge helseministerens ønskede løsning. Derfor er forskjeller mellom alternativene
marginalisert i høringsdokumentet, etter mitt skjønn i et åpenbart forsøk på manipulasjon.
4-04 Politisk svindel på helsen løs
2. april 2013
I årtier har det hersket full enighet om at det gamle sykehuset i Molde skulle fornyes. Enigheten har
vært komplett i Fylkestinget den gangen det var fylkene som hadde ansvaret for sykehusene. Så sent
som høsten 2011 gikk partiene til fylkestingsvalg på at det skulle være fire sjukehus i fylket. Da de
statlige helseforetakene overtok har det også vært tilsvarende samling om nytt sykehus i Molde, noe
som har manifestert seg i to vedtak om nettopp dette. Men helsestatsråd Strøm-Erichsen og
statssekretær Roger Ingebrigtsen motarbeidet disse planene. De ønsket å redusere antall sykehus,
og erstatte det gamle sykehuset i Molde med ett nytt fellessykehus for Molde og Kristiansund, som
må ligge tilstrekkelig nær Kristiansund.
Da helseforetaket for andre gang holdt fast på de konklusjoner som årelange utredninger hadde
ledet fram til, valgte helseministeren å slå sammen Helse Nordmøre og Romsdal med Helse
Sunnmøre til Helse Møre og Romsdal, og bytte ut hele styret i Helse Midt-Norge. Istedenfor å bygge
på de utredninger som var gjort startet man hele arbeidet på nytt. Og den nye direktøren for Helse
Møre og Romsdal har vært særdeles lydhør, i hvert fall overfor sin arbeidsgiver. Høringsdokumentet
som direktør Eidsvik sendte ut hadde allerede i utgangspunktet nullet ut «null-alternativet», som
representerte den løsning alle så langt hadde vært samstemt om – ett sykehus i Molde og ett i
Kristiansund. Det som manglet var en begrunnelse for denne nye konklusjonen, annet enn
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 53
henvisning til de kjente synspunktene i departementet om sentralisering og stordrift, det var ingen
referanser til utredninger eller analyser som støttet opp om den nye konklusjonen. Det er for så vidt
ikke så merkelig, all den stund alle tidligere utredninger hadde ledet både det lokale helseforetaket
og de politiske partiene til den motsatte slutningen, og de nye analysene ga fortsatt samme svar som
tidligere.
Direktør Eidsvik greide altså det kunststykket å nulle ut den løsningen alle tidligere hadde gått inn
for, kun med generelle fraser og retorikk, uten å kunne vise til nye faglige analyser. Null-alternativet
er riktig nok med, men nærmest bare for fullstendighetens skyld, det anses ikke lenger realistisk. Om
direktøren var meget klar på rangeringen av null-alternativet, var hun det stikk motsatte for de
øvrige alternativene. Høringsdokumentet marginaliserte forskjellene mellom de ulike alternativene,
de ble presentert som om de tilnærmet var likeverdige på de fleste kriterier. Dette er svært
behendig, for da kan man nærmest velge fritt. Problemet er at denne fremstillingen var bevisst
manipulerende, og jeg har i tidligere avisinnlegg påvist at det for eksempel for pasientenes reisetid
faktisk var en entydig rangering i disfavør av en lokalisering midt i mellom byene i forhold til en
lokalisering bynært Molde.
Det manipulerende høringsdokumentet har fremstilt ulikhetene som ubetydelige, med den
konsekvens at de fleste har latt seg lede til å tro at alternativene er jamgode. Det har også resultert i
at de fleste nå ser ut til å ha akseptert at null-alternativet ikke lenger er realistisk, uten nærmere
analyser og begrunnelser. De har også akseptert at de øvrige alternativene er omtrentlig likeverdige,
og at en lokalisering av ett fellessykehus midt i mellom derfor kan være en fornuftig løsning.
Foreløpig har direktør Eidsvik vært vag når det gjelder lokalisering, det er behendig å kunne hente
støtte fra alle parter så lenge som råd. Den nye helsestatsråden Jonas Gahr Støre har stor tro på det
lokale helseforetaket og mener at prosessene har vært svært ryddige, hvis beslutningene tas i riktig
rekkefølge vil resultatet bli bra. Han vil derfor la det lokale helseforetaket velge lokalisering. Det er
imidlertid stor fare for at vi i neste trinn blir møtt med et like manipulerende dokument fra
helseforetakets side.
Overlege Ivar Blix ved sykehuset i Kristiansund hevder at Kristiansund har større behov for
helsetjenester enn i Molde, med referanse til Folkehelseinstituttets nye helseprofil for 2013, som
viser at man i Kristiansund ligger markant under helsetilstanden i Molde. Konservator Odd
Williamsen i Kristiansund forklarer forskjellene med at man på kysten bruker mens man har og lever
i øyeblikket – «vi har det artig når det står på, så får det våg seg at vi har litt høyere sykdomsfrekvens
og lavere levealder». Som belønning for slik usunn selvskadende livsførsel mener overlegen det er et
riktig signal å gi de et nytt sykehus, framfor i Molde.
Et stort problem i denne prosessen er finansieringen. Ettersom Helse Midt-Norge har prioritert nytt
sykehus i Møre og Romsdal øverst, vil dette sette store prosjekter i Trøndelag på vent i svært lang tid
framover. Derfor lanserte konstituert direktør for Helse Midt-Norge, Daniel Haga, forslag om at
helseforetakene i regionen skulle kunne bruke overskudd fra egen drift til egne investeringer. Dette
ville selvsagt redusere pengesekken til store fellesprosjekter som nytt sykehus i Møre og Romsdal,
men slik at f.eks. nytt psykiatribygg ved St. Olav i Trondheim kunne realiseres tidligere, med lokale
midler. Han har senere trukket forslaget, med begrunnelsen at tidspunktet ikke var riktig for en slik
omlegging. Styreleder for Helse Midt-Norge, Marte Styve Holte, bedyret at en slik omlegging ikke
ville endre prioriteringen av en nytt sykehus i Møre og Romsdal øverst, og det samme har
helseminister Gahr Støre. Han tar imidlertid et forbehold om at Helse Midt-Norge ikke kan finansiere
flere prosjekter parallelt. Man trenger jo ikke endre prioriteringen hvis man kan bruke av en annen
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 54
pengesekk til St. Olav. Haga sitt forslag som ikke passet nå, vil garantert komme igjen senere, hvis St.
Olav mener de har ventet lenge nok.
Statsminister Jens Stoltenberg var tidlig usedvanlig krystallklar og avslo ekstra statlige midler, og han
vil garantert holde ord om helseforetaket går inn for å lokalisere et nytt fellessykehus nær Molde.
Det spørs imidlertid om han endrer mening hvis det nye fellessykehuset lokaliseres tilstrekkelig nær
Kristiansund. Det vil i så fall også løse problemene med finansiering av psykiatribygg ved St. Olav.
Hvis ikke vil nok Haga sitt forslag raskt dukke opp igjen, og selv om nytt sykehus i Møre og Romsdal
er prioritert øverst, så brukes da «andre» penger i Trondheim.
Vi har i mange år vært vitne til et politisk spill som har vært ekstremt lite ærefullt for flere av de
involverte. De nye personene er selvsagt fullt klar over sin rolle i dette – det gjelder å posisjonere
seg, og sørge for at de riktige beslutningene tas i riktig rekkefølge, med ryggdekning i ryddige
prosesser. Etikk og politikk synes uforenelig i denne saken, politisk svindel er en nokså dekkende
beskrivelse.
4-05 Fellessykehus – for enhver pris
13. april 2013
I januar 2011 sparket daværende helseminister Strøm-Erichsen hele styret i Helse Midt-Norge,
med begrunnelsen at det var intern uenighet og gamle konflikter, noe tidligere styreleder Kolbjørn
Almlid stilte seg helt uforstående til. På samme tid slo helseministeren også Helse Nordmøre og
Romsdal sammen med Helse Sunnmøre til Helse Møre og Romsdal, med virkning fra juli 2011.
Begrunnelsen da var at en bedre skulle se hele fylket under ett. Så langt er det lite som tyder på at
dette er blitt gjort, også denne begrunnelsen synes å være en unnskyldning for å kunne starte
prosessen rundt nytt sykehus i Molde med blanke ark.
Direktør for det nye lokale helseforetaket, Astrid Eidsvik, fikk kort tid fra å starte med blanke ark
til å levere en utviklingsplan. Etter kun ett år ble planen lagt fram, og sendt ut på høring høsten
2012, faktisk før de siste utredningene var ferdige. Som jeg i tidligere avisinnlegg har gjort rede for,
var høringsdokumentet svært manipulerende, og nullet ut den løsningen som alle tidligere analyser
hadde ledet fram til, nemlig sykehus i begge byene Molde og Kristiansund, uten å kunne vise til nye
analyser eller utredninger som støttet endringen. Og allerede på styremøte i desember 2012 vedtok
Helse Møre og Romsdal at det skal være ett fellessykehus for Molde og Kristiansund, lokalisert på
aksen fra Frei til Hjelset. Samme vedtak ble gjort samme uke av styret i Helse Midt-Norge.
Mens tidligere vedtak har vært basert på årelange, grundige utredninger og vurderinger
omkring nær sagt alle aspekter ved en sykehusutbygging, har prosessen nå skjedd i rekordfart. Dette
har man greid ved å dele opp beslutningene, og ta avgjørelser trinnvis. Helseforetaket har vært
strategisk selektiv i valget av hvilke beslutninger som skal tas først – de ønsker å styre prosessen
med det klare målet å lokalisere ett fellessykehus tilstrekkelig nær Kristiansund. Nåværende
helseminister Jonas Gahr Støre har stor tillit til den prosessen som foregår, og stoler på at neste
beslutningstrinn om lokalisering håndteres godt lokalt. Han skyver dermed ansvaret over på andre,
de må fatte det vedtaket som allerede så åpenbart er bestemt.
Hvis man deler opp komplekse beslutninger er det avgjørende å foreta delbeslutningene i riktig
rekkefølge. For å sikre et helhetssyn viser beslutningsteori at sekvensielle beslutninger best løses
bakfra. Det har helseforetaket valgt å ikke gjøre, og nå begynner problemene etter hvert å bli
tydelige. Man har f.eks. vedtatt ett fellessykehus, uten å ha klart for seg hva som da skal være igjen
av helsetilbud i byene. Visjonen om et stort fellessykehus mellom byene kan fort visne, når en innser
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 55
at ressursene da må deles på tre, istedenfor på de to sykehusene man har i dag. Vi kan faktisk ende
opp med et fellessykehus som er mindre enn sykehusene vi har i dag – økonomiske
stordriftsfordeler, robust faglig rekruttering og et sterkt helsetilbud vil da fordunste på samme måte
som tidligere valgløfter om nytt sykehus i Molde. Og det er fortsatt flere andre uløste spørsmål som
gjenstår.
Det er betenkelig at det ikke finnes fagpersoner i helseforetaket eller helsedepartementet som
har innsett at denne løsningsprosessen ignorerer en helhetlig vurdering. Eller kanskje de snur seg
bort og ser en annen vei? I så fall er det enda mer betenkelig. Det er åpenbart at direktøren for det
lokale helseforetaket her har valgt en rekkefølge som først sikrer ett fellessykehus, og sikter inn på at
neste trinn sikrer en lokalisering tilstrekkelig nær Kristiansund. Og uten å ane særlig mye om de
totale konsekvensene.
Helseminister Jonas Gahr Støre sier at gjør man ting i riktig rekkefølge får man en prosess som
fører fram til den beste beslutningen, og han har som nevnt stor tillit til den prosessen som foregår.
Det gir grunn til alvorlig bekymring, når en ser hvor gjennomført manipulerende første
høringsdokument var. Utsagnet er også det nærmeste man kommer en selvmotsigelse. Å nevne
beste beslutning om en prosess der trinnvise beslutninger fattes uten å ane konsekvensene av neste
vedtak – prosessen utelukker jo et helhetssyn – er påviselig et helt urimelig utsagn. Nå er det på tide
å våkne, også for politikere, og kreve en mer helhetlig vurdering av sykehusutbyggingen, stykkevis og
delt er ganske enkelt ikke godt nok. Dette er en altfor viktig og omfattende beslutning til at den kan
styres av helsedepartementets kjepphest om sentralisering og Arbeiderpartiets pleie av velgere i
Kristiansund.
4-06 Politisk sykehusdebatt
16. juli 2013
Terje Pedersen kommenterer 09.07.13 ett av mine avisinnlegg. Han starter med å opplyse om
at regjeringen ikke trenger å gi noen begrunnelse for å skifte ut styremedlemmene i
helseforetakene. Jeg tror nok daværende helseminister Strøm Eriksen er klar over hvilke regler som
gjelder, og hun valgte altså å gi en begrunnelse. Mitt poeng er at begrunnelsene var lite troverdige.
Hun avsatte hele styret i Helse Midt-Norge med begrunnelsen at det var indre stridigheter, noe
daværende styreleder Kolbjørn Almlid stilte seg helt uforstående til, nesten alle saker var avgjort
enstemmig. Hennes begrunnelse for å slå sammen helseforetakene i Møre og Romsdal var å sikre en
mer helhetlig vurdering. Men direktør Eidsvik valgte en trinnvis beslutningsprosess i sykehussaken,
som altså utelukker en helhetlig vurdering. Ingen av begrunnelsene stemmer, og synes løgnaktige.
Pedersen hevder begrunnelsene var unødvendige. Ubegrunnede beslutninger fremstår som
vilkårlige, og er lite ønskelig i et demokrati. Helseministeren valgte altså ikke Pedersens alternativ, og
med god grunn.
Videre hevder Pedersen at sykehusstrukturen ikke behøver ha grunnlag i noen analyse, det er
et rent politisk spørsmål. Det forklarer hvorfor han også hevder at direktør Eidsvik sin betydning er
overdrevet. Da fremstår imidlertid direktør Eidsvik sin pressemelding i et underlig lys: «Det er heilt
feil slik som Dahl hevder, at prosessene som jeg er ansvarlig for, blir styrt av departementet. Det har
aldri vært tilfellet.» Har ordfører Dahl likevel rett?
Tilsynelatende basert på antagelsen om at analyser er overflødig skriver Pedersen at det ikke
er ressurser og samfunnsstruktur til 4 sykehus i vårt fylke lenger, men hevder også det ikke er snakk
om penger. Heller ikke helseforetakets høringsdokument kunne vise til analyser eller undersøkelser
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 56
som støttet denne konklusjonen. De som forfekter det motsatte behøver ifølge Pedersen selvsagt
heller ikke underbygge sin påstand med analyser og utredninger.
Men i motsetning til Pedersen så har helseforetaket forsøkt å gi et snev av begrunnelse.
Eidsvik sitt høringsdokument viser indirekte til utenlandske undersøkelser, og i den grad disse ansees
som relevante så har Møre og Romsdal ikke stort nok pasientgrunnlag til ett (1) eget sykehus
engang. (Norske undersøkelser som ikke kan påvise slike stordriftsfordeler her til lands er ikke
nevnt.) På samme måte er det noen som hevder at vårt fylke ikke har befolkningsgrunnlag til mer
enn én flyplass. Pedersen sier at Stortinget aldri har ønsket en helhetlig vurdering. I så fall kan man
trykt isolere beslutninger om for eksempel samferdsel og helse, og avgjøre disse uavhengig av
hverandre.
Jeg har ikke ambisjoner om å bedrive voksenopplæring omkring vårt politiske system, og det
er også åpenbart lett å gå i fellen å undervurdere sitt publikum. Men jeg håper Pedersen tar feil, og
at ansvarlige politikere ønsker en helhetlig vurdering. Startes en sentralisering blir den vanskelig å
kontrollere. Hvis man må reise timevis for å komme til nærmeste sykehus vurderer man selvsagt
også fly til Trondheim eller Oslo. Og når pasientene venner seg til å vurdere ulike sykehustilbud, er
det ikke mange minuttene i forskjell å fly dit det beste tilbudet finnes, som København eller
Stockholm, istedenfor eksempelvis Trondheim eller Oslo. Sentralisering har en enorm
selvforsterkende kraft, og følger ingen byråkratiske eller nasjonale grenser. Ansvarlige politikere må
vurdere den samlede effekten av alle sentraliseringstiltak.
Jeg er imidlertid helt enig med Pedersen når han hevder at valg av sykehusstruktur kunne
skjedd på en mer åpen demokratisk måte, og synes dette er en i overkant forsiktig formulering. Jeg
er imidlertid ikke enig i at alternativet kun er folkeavstemminger om enkeltspørsmål. Forhåpentligvis
er et regjeringsskifte tilstrekkelig til å stoppe dette råtne uverdige politiske spillet. Og da kan kanskje
pasientene komme i fokus, det dreier seg tross alt først og fremst om lokalisering av sykehus for de
syke, ikke hovedsakelig for de friske og ressurssterke. Da er nærhet avgjørende.
4-07 Mangelfulle sykehusutredninger – en bevisst strategi?
7. oktober 2013
Helse Møre og Romsdal har i forbindelse med planene om nytt sykehus i regionen fått
utarbeidet en rekke analyser, hovedsakelig av Asplan Viak i Trondheim. Disse analysene finnes som
vedlegg til styremøte 1. oktober 2012, og ekstraordinært styremøte 3. desember 2012. Jeg påpekte
en feil i den første tilgjengelighetsanalysen for 2030, og en korrigert versjon ble utarbeidet. Den
korrigerte versjonen viste at en lokalisering bynært Molde fullstendig dominerer en lokalisering midt
imellom byene Kristiansund og Molde: alle som synes det er en fordel at et sykehus dekker flere
pasienter enn færre, og at kortere reisetider til sykehuset er bedre enn lengre; vil foretrekke en
lokalisering bynært Molde. Ingen sammenligninger av lokaliseringene er foretatt i rapportene.
Ytterligere detaljerte tilgjengelighetsanalyser ble beregnet til det ekstraordinære styremøtet.
Her er dessverre flere analyser begrenset til bare å vise figurer over reisetidene for hvert
lokaliseringsalternativ, resultatene er kun illustrert grafisk, og på forskjellige sider. Leseren må derfor
ha perfekt fotografisk hukommelse, og på øyemål kunne se for seg og sammenligne hvor disse
kurvene eventuelt krysser hverandre. Dette er selvsagt en umulighet, noe både Helse Møre og
Romsdal og Asplan Viak er fullstendig klar over. Det er åpenbart at man har villet unngå en
sammenligning, og har derfor gjort dette umulig ved å utelate datatabellene.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 57
Formen på disse kurvene avslører imidlertid at en har reisetider nærmest på minuttet for den
enkelte pasient. Det er derfor litt forunderlig at i de tilfeller der tall er presentert, så er de summert
til grove intervaller på 30 minutter. Tilsvarende analyser tidligere (f.eks. utredningene i 2002) er
utført med intervaller på 15 minutter, som viser et adskillig mer detaljert bilde. Igjen gir
helseforetaket et inntrykk av at en ikke ønsker å gi mulighet for nøyaktige sammenligninger.
For ytterligere å gjøre disse tilgjengelighetsanalysene ubrukelige har man inkludert alle
innbyggerne i hele fylket som pasientgrunnlag for et fellessykehus for Nordmøre og Romsdal. Dette
er selvsagt helt meningsløst, fellessykehuset vil ikke ha kapasitet til å dekke et så stort
pasientgrunnlag. Dette er enda et eksempel på at man bevisst forsøker å tildekke ulikheter mellom
alternativene; ved å underslå det faktum at ulike lokaliseringer vil gi ulikt pasientgrunnlag, og derved
gi ulik størrelse på fellessykehuset. Isteden gir helseforetaket bevisst feilaktig inntrykk av at alle
lokaliseringer medfører like stort fellessykehus.
Det blir ekstra lite troverdig å benytte hele fylket som pasientgrunnlag i
tilgjengelighetsanalysene når de i andre rapporter, rapportene om transportarbeid, opererer med
ulikt pasientgrunnlag for ulike lokaliseringer. Helseforetaket bør derfor forklare hvorfor de foretar
meningsløse beregninger basert på hele fylket som pasientgrunnlag i tilgjengelighetsanalysene, når
man i transportarbeidsanalysene opererer med et pasientgrunnlag tilpasset de ulike lokaliseringene.
Her er en inkonsistens i analysene som savner en begrunnelse. Og igjen er det påfallende hvor
iherdig man går inn for å tildekke ulikheter, det fremgår ikke i transportarbeidsanalysene hvor stort
pasientgrunnlag som er beregnet for de ulike lokaliseringene.
I transportarbeidsanalysene beregnes det dessuten redusert pasientgrunnlag for de som har St.
Olav som sitt nærmeste sykehus i 2030. En tar dermed hensyn til pasientlekkasjer ut av fylket, noe
som selvsagt er i disfavør av et nytt fellessykehus jo lenger sør det plasseres. Igjen er analysene
inkonsistente, tar man hensyn til at pasienter reiser ut av fylket må man selvsagt også ta hensyn til at
pasienter kan reise inn til fylket. Det er f.eks. en reell mulighet for at pasienter fra Bjorli, Lesja og
Dombås kan velge å dra til et nytt fellessykehus for Nordmøre og Romsdal, hvis lokaliseringen er
gunstig for disse pasientene. Denne asymmetrien i analysene, ved at et tar hensyn til
pasientstrømmer ut av men ikke inn til fylket, svekker verdien av og tiltroen til utredningene.
Om en sammenligner gjennomsnittlig reiselengde for befolkningen til sykehuslokalitetene for
dagens befolkning og transportnettverk (2012), med befolkning og transportnettverk i 2030, fremgår
det av rapportene at gjennomsnittlig reiselengde øker når nye veier blir tilgjengelig. Dette er ganske
oppsiktsvekkende, en ville tvert imot forvente at reiselengden ble uendret eller kortere med nye
veier, som jo gir flere muligheter. Hvis gamle veier ikke stenges vil det være mulig å fortsatt velge
den gamle, kortere kjøreruten. Om det er slik at man har valgt en lengre, men raskere reiserute med
nye veier tilgjengelig, så er det kun konsistent hvis pasientenes tidskostnad utgjør en viktig del i
analysen, men så vidt jeg kan se har helseforetaket ikke gjort anslag på pasientenes tidskostnad. Det
er da meningsløst å minimere deres reisetid i denne sammenhengen, hvis reisetiden er gratis.
Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å anta at de fleste pasientene i fremtiden flytter
lenger unna de aktuelle lokaliseringene. Det er derfor ønskelig at Helseforetaket gir en forklaring på
hvordan gjennomsnittsavstandene har økt med nytt transportnettverkt for 2030, og hvorfor effekten
er motsatt for lokaliseringer av et fellessykehus i Kristiansund, som er den eneste lokalisering som
får reduserte avstander. Det kan være behov for å forklare mer detaljert hvordan disse
gjennomsnittlige reiselengdene beregnes, og hva som er premissene for beregningene.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 58
Ett gjennomgående trekk ved de fleste av disse inkonsistente og asymmetriske analysene er det
faktum at de favoriserer en lokalisering av et fellessykehus for Nordmøre og Romsdal lengst mulig
unna sykehuset i Ålesund, og gir det nye fellessykehuset minst pasientgrunnlag. Enkelte vil kanskje
spekulere i hvem som har interesser i å manipulere fram en slik løsning.
Jeg har i mange avisinnlegg gått inn for å beholde dagens modell med to sykehus, og etterlyst
dokumentasjon på at ett fellessykehus er en bedre løsning enn dagens modell med to sykehus, som
alle tidligere analyser har konkludert med er best. Så langt har det nye helseforetaket ikke gjort noen
komplette analyser som direkte sammenligner en modell med to sykehus mot ett fellessykehus.
Isteden har man pøst på med en mengde meningsløse beregninger som drukner leseren i
dokumenter.
Helseforetaket har med basis i disse analysene fra Asplan Viak vedtatt at det skal være ett
sykehus felles for Nordmøre og Romsdal. Styret har også vedtatt at sykehuset skal lokaliseres på
aksen Hjelset – Frei, og ikke nærmere enn 20 km noen av byene Kristiansund og Molde. Det gis ingen
faglige begrunnelser for å utelukke byene som mulige lokaliseringer. Fylkesmannen i Møre og
Romsdal har etterlyst bynære tomtealternativer for å tilfredsstille rikspolitiske føringer og plan- og
bygningsloven, som Fylkesmannen er satt til å forvalte. Og han får støtte fra sin kollega i Oppland,
som også påpeker at Helse Møre og Romsdal fører en helt annen bypolitikk enn det dagens
Arbeiderpartiregjering forfekter.
Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell presenterte 27.08.2013 regjeringsrapporten «Den
moderne bærekraftige byen», som følger opp Faglig råd for bærekraftig bypolitikks midtveisrapport.
Der foreslås det at «det skal være en ufravikelig regel om at etablering av for eksempel sykehus,
tinghus, høyskoler, fengsel og lignende skal plasseres i sentrale byområder. Det innarbeides et krav i
planverket om at offentlige institusjoner ligger i bykjerner». Hverken Hjelset eller Frei kan
karakteriseres som bykjerner, og dette understøtter Fylkesmannens etterlysning av bynære
tomtealternativer. Direktør Eidsviks begrunnelse for å utelukke Eikrem fordi dette ikke aksepteres i
Kristiansund vil neppe stå seg i denne sammenhengen. Spesielt ikke når både nåværende
helseminister fra Arbeiderpartiet og påtroppende statsminister fra Høyre begge presiserer at det
skal være faglige vurderinger som ligger til grunn for lokaliseringen.
Jeg forventer ikke at direktør Eidsvik skal relansere byene som alternative lokaliseringer. Men
det er interessant å vite om også styreleder John Harry Kvalshaug vil ignorere disse tydelige
signalene fra regjeringen, og risikere at tomtevalget ikke blir godkjent. Det vil være en tabbe av
fatale dimensjoner å ikke ta Fylkesmannens innsigelser på alvor, hvis resultatet blir at man må
begynne på nytt igjen i tomtevalgsprosessen, og dermed forsinke et fellessykehus kraftig. De som
helst ser at det ikke blir bygd noe nytt sykehus i konkurranse med Ålesund vil selvsagt ikke ha noe
imot en slik utsettelse. Da får Ålesund tid til å bygge seg opp til å bli fellessykehuset for hele fylket.
Jeg har derfor følgende spørsmål til Helse Møre og Romsdal:
1. Hvorfor er det for enkelte analyser ikke rapportert tall, men kun figurer? Alt
datagrunnlag og alle resultater bør fremgå tydelig, og tilgjengelighetsanalysene må ha
mer presise intervaller enn 30 minutter. Tidligere analyser bruker eksempelvis
intervaller på 15 minutter. Resultatene for ulike alternativer må kunne sammenlignes.
2. Hvorfor benyttes hele fylket som pasientgrunnlag i tilgjengelighetsanalysene, når det i
andre analyser benyttes et pasientgrunnlag tilpasset de ulike lokaliseringsalternativene?
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 59
3. Hvorfor har man gått bort fra å bruke hele fylket som pasientgrunnlag i
transportarbeidsanalysene? Og hvorfor tallfestes ikke det pasientgrunnlaget man her
benytter for de ulike lokaliseringsalternativene?
4. Hvorfor tar man hensyn til pasientstrømmer ut av fylket, men ikke inn til fylket?
Hvorfor tar man ikke hensyn til pasientstrømmer i tilgjengelighetsanalysene?
5. Hva er forklaringen på at gjennomsnittlig reiselengde til de ulike sykehuslokaliseringene
blir lengre i 2030 med nytt transportnettverk og estimert befolkning, sammenlignet
med dagens transportnettverk og befolkning? Og hvorfor er effekten motsatt for
sykehus lokalisert i Kristiansund?
6. Hvilke forhold har endret seg så vesentlig at de tidligere analysene som konkluderte
med at to sykehus var den beste modellen ikke lenger er gyldig? Hvor er dette
dokumentert?
7. Sykehuslokaliseringen skal baseres på faglige vurderinger. Hvilke faglige momenter
utelukker byene som alternative lokaliseringer? Vil Helse Møre og Romsdal følge
Fylkesmannens oppmoding om mer bynære tomtealternativer og åpne for
lokaliseringer i byene? Hvis ikke, hva er begrunnelsen for ikke å følge intensjonene i
regjeringens bypolitikk?
4-08 Er sykehussaken avgjort?
24. mars 2014
Kåre Ellingsgård har et tidligere avisinnlegg med tittelen «Sjukehussaken er ikke
avgjort». Der viser han bl.a. til at Helse Møre og Romsdal feiler å utrede videre dagens
struktur med to sykehus, selv om Helsedepartementet ga pålegg om dette. Utredningene
sammenligner derfor heller ikke ett fellessykehus med to-sykehusmodellen. Alle tidligere
analyser og beslutninger som konkluderer at en struktur med to sykehus er den beste
løsningen er fullstendig ignorert. Helseforetaket utredet derimot flere ulike alternativer med
ett sykehus, som om konklusjonen om å utelukke to sykehus allerede var gitt.
Denne konklusjonen om en struktur med bare ett sykehus synes å være basert på
antagelsene om stordriftsfordeler, at det er gunstig både økonomisk og medisinsk med
store sykehus. Men helseforetakets utredninger har ikke dokumentert dette. Det er det
heller ingen andre som har greid å påvise. Tvert imot viser empiriske studier at det verken er
økonomiske eller medisinske dokumenterte fordeler ved store sykehus kontra små. Den
siste studien, utført ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole,
konkluderer igjen med at store sykehus er verken billigere eller bedre.
Ellingsgård viser også til helseforetakets beslutning om lokalisering. Fellessykehuset
skal plasseres «med tilstrekkelig nærhet til begge byene», som daværende helseminister
Strøm-Erichsen uttrykte det. Helseforetaket har ikke vurdert hva som ansees som
tilstrekkelig nært, selv om man enkelt kunne sammenligne hva andre helseforetak har
vurdert som akseptable reisetider. Isteden har Helse Møre og Romsdal krevd at et
fellessykehus skal lokaliseres med en minimumsavstand FRA byene. Man har altså byttet ut
nærhet med det motsatte. Igjen får en inntrykk av at konklusjonen er gitt, fellessykehuset
skal ikke plasseres i en av byene. Så velger man argumentasjonen for å underbygge
konklusjonen i ettertid.
Denne mangelen på begrunnelse for lokaliseringen har da også vært påpekt av
Fylkesmannen i Møre og Romsdal, som etterlyser sentrumsnære lokaliseringsalternativer.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 60
Miljøverndepartementet har i sine forslag til bypolitikk bl.a. kraftig signalisert at store
utbygginger som f.eks. sykehus skal lokaliseres bynært, faktisk i bykjerner. Dette momentet
er også kommentert av Fylkesmannen i Oppland, som dermed støtter sin kollega i Møre og
Romsdal. Det er både arrogant og uforsvarlig av helseforetaket å ignorere slike viktige
signaler fra et departement.
Ellingsgård viser til at ulike lokaliseringer vil ha ulikt pasientgrunnlag. Men
helseforetaket har ikke utredet pasientgrunnlaget for et fellessykehus. Pasientgrunnlaget
beregnes ved å ta utgangspunkt i de eksisterende sykehusene i Volda, Ålesund, Orkdal og St.
Olav, samt Lillehammer. Pasientgrunnlaget for et nytt fellessykehus vil da utgjøre det
befolkningsgrunnlaget som får kortere reisetid til et nytt fellessykehus enn til noen av disse
allerede eksisterende sykehusene. En gunstig lokalisering vil altså også kunne rekruttere
pasienter fra Oppland.
Gitt disse eksisterende sykehusene, hvor mange personer vil ha et nytt fellessykehus
som sitt nærmeste sykehus målt i reisetid - hvis det lokaliseres f.eks. på Frei, Gjemnes,
Hjelset eller Eikrem? En slik analyse mangler, dvs. Helse Møre og Romsdal har ikke estimert
hvor stort pasientgrunnlag et nytt fellessykehus vil ha ved de ulike lokaliseringene.
Kanskje viktigst av alt – for pasientene er det en stor fordel med størst mulig
pasientgrunnlag. Det betyr kortere reisetid for flere! De som tror at størrelse i seg selv
borger for et bedre helsetilbud (antageligvis de fleste som foretrekker et fellessykehus?), vil
selvsagt også foretrekke lokaliseringen med størst pasientgrunnlag, siden det gir det største
sykehuset. Men disse analysene for pasientgrunnlaget mangler.
For noen er derimot et nytt stort fellessykehus en trussel. Sykehuset i Ålesund har
jevnt og trutt blitt styrket ved tilførte funksjoner fra sykehusene i Kristiansund og Molde,
som er tilsvarende nedbygd. Ålesund ønsker naturlig nok minst mulig konkurranse, de
foretrekker at fellessykehuset lokaliseres lengst mulig unna Ålesund, og slik at det nye
fellessykehuset blir minst mulig. Da blir det viktig å holde fakta omkring pasientgrunnlaget
skjult. Og helseøkonomene nevner nettopp mangelen på konkurranse som en viktig årsak til
at store sykehus verken blir billigere eller bedre. Store sykehus uten nær konkurranse blir
ineffektive.
Ellingsgård påpeker vidre at helseforetaket heller ikke har utredet hvilke funksjoner et
fellessykehus skal inneholde. Man skal altså velge lokalisering og tomt uten å ane noe om
størrelsen på pasientgrunnlaget eller hvilke funksjoner bygget skal inneholde. Samtidig vet
vi at Regjeringen har varslet at det skal utarbeides en nasjonal sjukehusplan som skal
foreligge høsten 2015. Vårt lokale helseforetak skal imidlertid avgjøre sykehussaken
desember 2014, før de nasjonale planene foreligger. Det kan være bekvemt for
helseforetaket, da slipper de å ta hensyn til eventuelle nye føringer som gjør det vanskelig å
velge den løsningen de allerede har bestemt seg for.
Og den løsningen som allerede er valgt ser ut til å være et stort sykehus i Ålesund. Da
må et nytt fellessykehus gjøres så lite som mulig og plasseres lengst mulig unna Ålesund. Vi
kan i så fall forvente en strøm av vikarierende og udokumenterte argumenter for en slik
løsning. Derimot kan vi ikke forvente å få fakta f.eks. omkring pasientgrunnlaget på bordet
før avgjørelsen fattes. Og man vil fortsette å ignorere Miljøverndepartementets
retningslinjer for bypolitikk og Fylkesmannens innsigelser angående manglende
sentrumsnære lokaliseringer. Jeg tror altså at sykehussaken allerede er avgjort. La oss håpe
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 61
jeg tar feil, at alle fakta kommer på bordet før en beslutning fattes, og at disse fakta tas
behørig hensyn til.
4-09 Tull med tall om sykehus.
7. mai 2014
Åge Austheim, hovedtillitsvalgt Yngre legers forening Kristiansund sykehus, svarer i Tidens Krav
25.04.2014 på mitt innlegg 22.04.2014, som også stod på trykk i Romsdals Budstikke 23.04. Han viser
til Asplan Viaks tilgjengelighetsanalyser, trolig til kapittel 4 «Nærmeste sykehus ved ulike
framtidsalternativ», mens jeg stort sett har referert til kapittel 5 «Reisetid til sykehus for
befolkningen ved framtidige alternative lokaliseringer».
For meg ser det ut til at Austheim har misforstått tallene i kapittel 4 når han sier
«Høringsdokumentet for Utviklingsplanen til Helse Møre og Romsdal viser at et sykehus lokalisert i
Krifast-området vil bety 100 prosent av pasientene i Nordmøre ot Romsdal vil nå det innen 90
minutter ved akutt sykdom og 99 prosent innen 120 minutter ved sykdom som ikke haster.» Tallene
i kapittel 4 inkluderer imidlertid også pasientene til sykehusene i Volda og Ålesund. De viser ikke
spesifikt andelen for pasientene til fellessykehuset for Nordmøre og Romsdal. Dessuten er det i
tilgjengelighetsanalysene ikke referert til en lokalisering i Krifast-området, men til en lokalisering
midt mellom Molde og Kristiansund, og en lokalisering bynært Kristiansund. Han er i så fall ikke den
eneste som mistolker høringsdokumentene til Helseforetaket, og bekrefter i så fall atter en gang
mine tidligere påstander om at disse dokumentene er presentert svært manipulerende, for å skjule
forskjeller mellom de ulike sykehusalternativene.
Om man i kapittel 4 tar bort tallene for sykehusene i Volda og Ålesund, vil antall bosatte som når sitt
nærmeste sykehus innenfor ulike avstandsintervall hvis sykehuset lokaliseres bynært Molde eller
bynært Kristiansund være: (Justert tabell 17 og 20 i Rapport 2 for tilgjengelighetsanalysene,
befolkningstall og veinett 2030.)
Akkumulert antall (2030)
bynært Molde minus bynært Kristiansund
12000
9701
10000
7686
8000
5137
6000
4894
4000
2000
0
-2000
-1737
-4000
30 min
60 min
90 min
120 min
180 min
Figuren viser at det er en overvekt på 1737 personer som når et sykehus bynært Kristiansund i
forhold til bynært Molde i løpet av 30 minutter. I løpet av en reisetid på 60 minutter er dette
imidlertid snudd til en overvekt på 5137 personer som når et sykehus bynært Molde i forhold til
bynært Kristiansund. Totalt sett er øker pasientgrunnlaget med vel 9700 hvis sykehuset legges
bynært Molde framfor bynært Kristiansund.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 62
Om man gjør tilsvarende sammenligning mellom bynært Molde og en lokalisering midt i mellom
Molde og Kristiansund (tabell 23 i rapporten), så får en følgende figur:
Akkumulert antall (2030)
bynært Molde minus midt i mellom
18000
16614
16000
14000
12000
10000
8000
6000
4318
3398
4000
2000
603
0
-2000
30 min
60 min
-754
90 min
120 min
180 min
Her ser vi det er en stor overvekt på 16614 flere pasienter som når et sykehus innen 30 minutter hvis
det lokaliseres bynært Molde framfor midt mellom Molde og Kristiansund. Kun en liten overvekt på
754 pasienter når et sykehus midt i mellom innen 90 minutter. Deretter er overvekten igjen i favør
bynært Molde, som har et pasientgrunnlag som er vel 4300 større enn et sykehus lokalisert midt i
mellom byene.
Begge figurene viser altså for de fleste tidsintervall en overvekt i favør av en lokalisering bynært
Molde hvis en foretrekker kortere reisetider framfor lengre, dvs. utålmodighet. Ofte vil
utålmodigheten avta, dvs. å vente ett minutt ekstra når en allerede har ventet f.eks. 60 minutter er
ikke like ille som å vente ett minutt ekstra når en har ventet f.eks. kun 5 minutter. Dette gjelder nok
de fleste av oss, og spesielt for pasienter som er kritisk skadd, da er de første minuttene avgjørende.
I så fall kan en rangere basert på de dobbelt-akkumulerte differansene.
Dobbelt akkumulert differanser (2030)
bynært Molde minus midt i mellom
30000
24179
25000
20000
20012
19258
19861
60 min
90 min
120 min
16614
15000
10000
5000
0
30 min
180 min
Om en kan anta utålmodighet, og at denne ikke øker over tid, så vil en rangering i dette tilfellet
entydig være i favør av en lokalisering bynært Molde framfor en lokalisering midt imellom byene,
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 63
når det gjelder pasientenes reisetider. Dette er illustrert i figuren med dobbelt akkumulerte
differanser.
Austheim viser også til analysene for utrykningstider. Om man gjør tilsvarende korrigeringer for
utrykningstidene i kapittel 4 og tar bort tallene for Volda og Ålesund, vil tallene for bynært Molde og
bynært Kristiansund være: (justert tabell 24 og 29 i rapport 4 for Befolkning og transportnettverk for
utrykning 2030)
Akkumulert differanse (utrykning 2030)
Bynært Molde minus bynært Kristinsund
12000
10000
9045
9713
8000
6000
4000
4826
3393
2000
0
30 min
60 min
90 min
120 min
Her ser vi at alle som foretrekker kortere utrykningstid framfor lengre vil foretrekke en lokalisering
bynært Molde framfor bynært Kristiansund. En lokalisering bynært Molde når dessuten 9713 flere
pasienter enn en lokalisering av sykehuset bynært Kristiansund. Det blir da meningsløst av Austheim
å gi sin støtte «til en lokalisering i Krifast-området først og fremst fordi det gir alle pasientene i
Nordmøre og Romsdal raskeste vei til et godt akuttsykehus når det haster som mest.» Hvis han
bruker dette kriteriet er konklusjonen entydig i favør av en lokalisering bynært Molde, stikk motsatt
av det Austheim forfekter. Det er altså Austheim som ikke har faktagrunnlag for sine påstander.
Det er også grunn å merke seg at om fellessykehuset lokaliseres bynært Molde vil antall
akuttpasienter potensielt være 129031 mens Ålesund da vil kun ha 117638. Om sykehuset
lokaliseres midt mellom Molde og Kristiansund vil fellessykehuset ha 124651 potensielle
akuttpasienter, mens Ålesund da vokser til 121968. Det største akuttsykehuset vil altså være et
fellessykehus lokalisert bynært Molde. Om en baserer seg på vanlige reisetider med bil (Rapport 2)
vil pasientgrunnlaget for et sykehus bynært Molde være 129019 mens Ålesund bare har 117624.
Hvis sykehuset lokaliseres til Kristiansund vil det ha et pasientgrunnlag på 119318, mens Ålesund da
har et pasientgrunnlag på 127324. Et fellessykehus lokalisert bynært Molde vil altså ha et større
pasientgrunnlag enn sykehuset i Ålesund. Disse analysene tar ikke hensyn til pasientreiser over
fylkesgrensene, som f.eks. eventuell innstrømming av pasienter fra Oppland.
Austheim sier også at det er direkte feil av meg å påstå at «pasientgrunnlaget til det nye sykehuset
på Nordmøre blir svært lite». Han unnlater imidlertid å nevne at forutsetningen for den uttalelsen
var at mange i og omkring Molde med den nye Møreaksen får omtrent like lang reisetid til sykehuset
på Åse som til et sykehus på Frei, og derfor kanskje velger Ålesund. Pasientgrunnlaget i de analysene
som er nevnt er gjort under forutsetning av at sykehusene er likeverdige og har de samme
funksjoner. Hvis dette ikke er tilfelle vil pasientlekkasjene kunne bli betydelige, spesielt hvis mange
mennesker bor i randsonen mellom sykehusene.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 64
4-10 Sykehuslokalisering – ikke for de syke?
Høringssvar
I debatten omkring lokalisering av et nytt fellessykehus for Nordmøre og Romsdal florerer det av
argumenter som både er irrelevante og villedende. Eksempelvis blir det hevdet, sågar av ordførere
og rådmenn, at sykehuset må plasseres midt mellom de eksiterende sykehusene i Ålesund og
Trondheim, og at Kristiansund da er det nærmeste midtpunktet. Dette resonnementet bygger i
beste fall på en antagelse om at pasientene også bor jevnt fordelt geografisk, eller så ignorerer man
pasientene fullstendig. Om man tar hensyn til hvor pasientene bor, dvs. foretar en demografisk
beregning, så viser alle tidligere analyser at tyngdepunktet er nær Molde.
I slike demografiske analyser tar man altså hensyn både til hvor pasientene bor, og hvor mange
pasienter det dreier seg om, og hvor nærmeste alternative sykehus er. En pasient fra utkantstrøk
som eksempelvis har dobbelt så lang reisetid som gjennomsnittspasienten til fellessykehuset teller
da like mye som to gjennomsnittspasienter. Direktør Eidsvik avslo ganske tidlig å vekte utkantstrøk
enda kraftigere, det vil innebære en svært urimelig forskjellsbehandling av pasientgrupper.
Det er meget oppsiktsvekkende og svært kritikkverdig at det lokale helseforetaket ennå ikke har
foretatt faglige fullverdige analyser av pasientgrunnlaget for det nye sykehuset. Slike analyser må ta
utgangspunkt i plasseringen av de alternative sykehusene i Ålesund og Trondheim/Orkanger samt
Lillehammer. Pasienter som får kortere reiseavstand til disse vil da ikke inngå i pasientgrunnlaget til
det nye fellessykehuset. Men man må også ta høyde for at sykehuset på Lillehammer er foreslått
flyttet nær Mjøsbrua, noe som betyr at det også vil kunne være nye pasientstrømmer inn til
fellessykehuset hvis pasientene får kortere vei hit enn til et sykehus ved Mjøsbrua. Det er altså ikke
bare pasientstrømmen ut til Trondheim hvis sykehuset lokaliseres nær Molde, eller
pasientstrømmen ut til Ålesund hvis sykehuset lokaliseres nær Kristiansund, som er av betydning for
pasientgrunnlaget. Å fatte en beslutning om lokalisering uten en grundig faglig analyse av
pasientgrunnlaget er så uforsvarlig at det er komplett utenkelig.
Et annet moment, som er irrelevant, men som fremheves av mange inklusiv direktør Eidsvik, er at
pasientstrømmer ut fra det lokale helseforetaket medfører en kostnad. Hun hevder at det har
betydning for lokaliseringen av fellessykehuset hvilket sykehus som velges av de pasientene som ikke
benytter fellessykehuset. Siden hun har ansvaret for sykehuset i Ålesund får hun uansett inntekten
fra pasientstrømmene dit, men ettersom sykehusene i Trøndelag ligger utenfor hennes myndighet er
inntektene tapt for den delen av pasientstrømmen som går dit. Hun vil derfor redusere
pasientstrømmen til Trøndelag. Hun synes å overse at disse inntektene går til et annet helseforetak
som også er en del av Helse Midt-Norge. Den økonomiske effekten av pasientstrømmene er i sum lik
null. Det er ganske oppsiktsvekkende at hun så åpenlyst ignorerer begrunnelsen for å slå sammen
Helse Sunnmøre med Helse Nordmøre og Romsdal til Helse Møre og Romsdal, nemlig behovet for å
se helhetlig på sykehusstrukturen. Og det er altså Helse Midt-Norge som skal bestemme
lokaliseringen av det nye fellessykehuset. Det er utålelig arrogant å la administrative
bekvemmeligheter gå foran hensynet til pasientene. Det er i denne sammenheng nyttig å vite hva
styreleder for Helse Midt-Norge, Marthe Styve Holte, mener om en slik holdning.
Faktisk er slike pasientlekkasjer positive, pasienten velger det nærmeste sykehuset og reduserer
dermed helseforetakets kostnader til dekking av reiser, og reduserer samtidig sin egen tidsbruk.
Disse tidskostnadene er betydelige, men blir ignorert av helsevesenet. Pasientlekkasjene reduserer
altså reisekostnadene for helseforetakene og derved samfunnet, samt pasientenes egne
tidskostnader. Inntektene for helseforetakene blir i sum de samme uansett hvilket sykehus som
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 65
foretar behandlingen. I et slikt perspektiv vil dagens struktur med to sykehus være den desidert
beste løsningen.
Utviklingen i helsevesenet går i retning av stadig mer dagbehandling og mindre behov for
sengeplasser ved sykehusene. Dermed synker kostnadene ved pasientbehandlingen. Dette reduserer
ikke reisekostnadene, heller tvert imot, fordi man kanskje oftere må tilbake for kontroll. I framtiden
vil altså reisekostnadene utgjøre en stadig større andel av kostnadene i helsevesenet. Da blir selvsagt
lokaliseringen av sykehusene svært viktig.
I tillegg til pasientreiser er det selvsagt også flere andre faktorer som er relevante for en
sykehuslokalisering, det blir imidlertid for langt å gå i dybden på alle disse. På orienteringsmøtene
som helseforetaket har holdt ved de tre alternative plasseringene av fellessykehuset ble noen av
disse forhold belyst. På møtet i Molde ble det før pausen grundig forklart fra SINTEF’s representant
at det ikke er noen sammenheng mellom størrelsen på sykehuset og rekrutteringen av fagpersonell
eller sykehusets kvalitet. Etter pausen ble det stilt spørsmål om hvorfor en besluttet å legge ned
sykehusene i Kristiansund og Molde for å bygge ett fellessykehus. Direktør Eidsvik forklarte da at
hovedgrunnen for å slå sammen de to sykehusene til ett større var å sikre framtidig rekruttering og
kvalitet, noe de små sykehusene ikke kunne. Her taler helseforetaket med to tunger, og gir inntrykk
av at konklusjonene er bestemt på forhånd, deretter velger man begrunnelser i ettertid for å få
ønsket beslutning. Enten må helseforetaket forkaste SINTEF’s konklusjon om at størrelsen er uviktig,
eller så må man forkaste hovedbegrunnelsen for å legge ned de to sykehusene og bygge ett stort.
I de nye konsekvensanalysene er det i tillegg påvist flere feil. F.eks. hevdes det at forskjellene
mellom Molde og Kristiansund når det gjelder høyskoletilbud er uvesentlige og ikke
beslutningsrelevante. Det viser seg at man da fullstendig ser bort fra at Høgskolen i Molde er en
vitenskapelig høgskole, også når det gjelder helsefag, og refererer til en studentmasse på 30 i
Kristiansund og 90 i Molde. De riktige tallene er 85 i Kristiansund og 690 i Molde. Studentene i
Kristiansund får dessuten sin undervisning i Molde to dager i uken. Tilsvarende har man i de nye
tilgjengelighetsanalysene anslått likt pasientgrunnlag uansett hvor sykehuset plasseres. I analysene
fra 2012 var pasientgrunnlaget for 2030 ved et fellessykehus bynært Kristiansund estimert til 119
318, mens pasientgrunnlaget bynært Molde var 129 019 (som da ville ha et større pasientgrunnlag
enn sykehuset i Ålesund). Forskjellen estimert i 2012 på vel 8,1% i favør Molde er i 2014 redusert til
en forskjell på helt nøyaktig 0 %. Dette har Asplan Viak kommet fram til ved å se bort fra alle andre
sykehus.
Man har altså helt bevisst jevnet ut forskjeller mellom de ulike lokaliseringene for alle de vurderte
kriteriene, og begrunner dette med at forskjellene ikke er store nok til å være beslutningsrelevante.
Så grove avrundinger er i seg selv betenkelige. Når regnestykket består av mange slike avrundinger,
som alle går i en bestemt retning, da blir summen komplett meningsløs og fullstendig uegnet til
beslutningsformål. Begrunnelsen fra SINTEF er at forskjellene utjevnes på sikt, hvis sykehuset legges
til Kristiansund. Men vil forskjellene utjevnes på sikt også om sykehuset legges til Molde? Å kreve
pengene tilbake for en slik rapport er en mild reaksjon, et erstatningskrav ville være like
nærliggende. I hvilken favør avrundingene har gått kom tydelig til uttrykk på orienteringsmøtet i
Kristiansund, hvor direktør Eidsvik ble møtt med tiljublende sang og ros for en ryddig prosess, i sterk
kontrast til reaksjonene i Molde kvelden før.
I Kristiansund ønsker man dessuten at helseforetaket skal ta hensyn til fordelingen av statlige
arbeidsplasser når sykehuslokaliseringen skal velges, og begrunner dette med at det er flere slike i
Molde enn i Kristiansund. Å legge fellessykehuset til Kristiansund vil derfor rette opp en del av denne
skjevheten. Videre hevdes det at denne skjevheten skyldes at sykehuset i Molde har karret til seg
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 66
ressurser på andres bekostning, og at styrkeforholdet mellom sykehusene derfor ikke bør telle med i
vurderingen av lokaliseringen av det nye sykehuset. Hvem som karrer til seg på andres bekostning vil
helt sikkert også bli et hett tema om sykehuset i Molde flyttes til Kristiansund. Å bruke sykehus i en
politisk kamp om omfordeling av statlige arbeidsplasser er imidlertid svært upassende, spesielt
overfor pasientene. Her bør en forsøke å finne andre typer arbeidsplasser der lokaliseringen er mer
nøytral og ikke i så stor grad berører en svak og uskyldig tredjepart.
Ordfører Øyen i Kristiansund har i et avisintervju nylig fortalt at hvis fellessykehuset lokaliseres nær
Molde vil det skape dype sår det vil ta lang tid å lege. En kan forsøke å forestille seg hvilke reaksjoner
som kommer i Molde hvis det som var en vedtatt sykehusutbygging på Eikrem for å erstatte det
gamle på Lundavang isteden ender opp på Frei.
Jeg har i mange tidligere avisinnlegg hevdet at beslutningen om å legge ned sykehusene i Molde og
Kristiansund og bygge ett fellessykehus ikke har vært faglig begrunnet. Nå synes hovedbegrunnelsen
om størrelse og kvalitet også å være borte. Beslutningen om å utelukke byene som
lokaliseringsalternativer har heller ingen faglig begrunnelse. Når de nye konsekvensanalysene i
tillegg bevisst neglisjerer alle forskjeller mellom de gjenstående lokaliseringsalternativene, med
begrunnelsen at disse forskjellene utjevnes hvis sykehuset lokaliseres til Kristiansund, da finnes det
ingen troverdighet lenger til denne prosessen. Helseforetaket har valgt en trinnvis prosess der man
først besluttet å legge ned to sykehus uten å vite hvor det nye skulle ligge, hvor stort det ble og
hvilke funksjoner det skulle ha. Nå skal man bestemme lokaliseringen, men fortsatt uten å vite
pasientgrunnlaget og hvilke funksjoner det skal inneholde. Dette komplette fravær av helhetlig
vurdering er meget kritikkverdig og helt uansvarlig. Når beslutningen til overmål vil skape et
ramaskrik uten like og garantert starte opp igjen krigen ordfører Øyen i Kristiansund tidligere
anførte, må en undre seg over hvor lite klok de ansvarlige har vært.
Høsten 2010 vedtok både det lokale og det regionale helseforetaket å beholde sykehusene i
Kristiansund og Molde, og erstatte det gamle sykehuset i Molde med et nytt. Enigheten om dette var
komplett i Fylkestinget den gangen det var fylkene som hadde ansvaret for sykehusene, og så sent
som høsten 2011 gikk partiene til fylkestingsvalg på at det skulle være sykehus både i Kristiansund og
Molde. Men helseforetakets beslutning ble stoppet av daværende helseminister Strøm-Erichsen. Det
er mulig det er dette helseminister Bent Høie siktet til da han uttalte seg om den pågående
lokaliseringsdebatten: «Det er kommet, etter min oppfatning, politisk innblanding underveis i
prosessen, som har satt den tilbake til null. Det er jeg veldig opptatt av at den nye regjeringen ikke
skal gjøre.» Denne innblandingen satte ikke bare prosessen tilbake til null, den snudde den 180
grader, uten noen faglige begrunnelser. Etter mitt skjønn er beslutningen fra 2010 fortsatt den
beste.
For fortsatt sykehus i Kristiansund og Molde
Side 67