Foto: Sven-Erik Svensson

HUMOR, DRØMMER OG FANTASI I SYKEHUSKORRIDORENE

Hva er potensialet for drama og teaterkommunikasjon som verktøy for å finne livsgnist og gi håp til kreftrammede barn på sykehus?

Dramapedagogisk fordypningsoppgave

Karine Mellqvist Drama og teaterkommunikasjon Høgskolen i Oslo Mai 2009

  DTK1, kandidatnummer 308  

Forord

I avisartikler de siste årene har jeg lest om fenomenet sykehusklovner, og det vekket min nysgjerrighet. Hva har klovner på sykehus å gjøre? Hvorfor har de valgt akkurat klovnekarakteren? Hva godt gjør det for de innlagte? Og hva slags klovner er det? Hvordan fungerer sykehussengen eller korridoren som en alternativ scene? Mange spørsmål, så jeg fikk tillatelse til å komme til Rikshospitalet og se dem i aksjon (mai 2009). Valget var enkelt da vi skulle skrive fordypningsoppgave. Det å se barn, som i utgangspunktet skal være lekende små vesener, bli passive sykehusbeboere, gir lyst til å forandre på hverdagen deres. Kanskje det er her sykehusklovnene kan komme inn som et avbrekk i hverdagen, lytte og hjelpe til å kjenne på følelsene som ligger skjult. De omtaler seg selv som et positivt forstyrrende element.

”Da et reddet liv også skal leves, har sykehusklovnene en viktig plass på Rikshospitalets barneposter. Sykehusklovnene er fremtidens medisin.”

(Trond Diseth, Avdelingsoverlege, professor dr.med., Barne- og ungdomspsykiatrisk seksjon, Rikshospitalet, Sykehusklovnenes årsrapport) 2  

  DTK1, kandidatnummer 308  

Innholdsfortegnelse

1. Innledning med problemstilling og definisjoner .................................................................................................................................................... 5 2. Teori og fakta ......................................................................................................................... 7

2.1 Kort historikk rundt sykehusklovnen ........................................................................................ 7 2.2 Fakta om kreftrammede barn ..................................................................................................... 7 2.4 Lekteori ....................................................................................................................................... 10 2.4 Keith Johnstone og status ......................................................................................................... 11 2.5 Bakgrunn for klovnen som karakter ........................................................................................ 11

3. Dramapedagogisk opplegg .................................................................................................. 13

3.1 Metode ......................................................................................................................................... 13 3.2 Mål .............................................................................................................................................. 13

3.2.1 Mål for deltagernes opplevelse ............................................................................................................ 13 3.2.2 Mål for opplegget Opplegget skal være gjennomførbart og ha deltagerne i fokus dessuten bidra til en bedre tilværelse og generell trivsel under sykehusoppholdet. Det skal dessuten engasjere og inspirere til videre utforskning av potensialet til sykehusklovner på sykehus. .................................................................................................. 14

3.3 Forutsetninger ............................................................................................................................ 14

3.3.1 Rammer ................................................................................................................................................ 14 3.3.2 Klovnens forutsetninger ....................................................................................................................... 14 3.3.3 Barnas forutsetninger ........................................................................................................................... 15

3.4 Gjennomføringen ....................................................................................................................... 16

3.4.1 Forarbeid .............................................................................................................................................. 16 3.4.2 Oppvarming ......................................................................................................................................... 17 3.4.3 Møte med barnet .................................................................................................................................. 18 3.4.4 Etterarbeid og evaluering .................................................................................................................... 19

4. Drøfting og analyse ............................................................................................................. 20

4.1 Oppbygging av opplegget .......................................................................................................... 20 4.2 Mulige utfordringer ................................................................................................................... 20 4.3 Måloppnåelse .............................................................................................................................. 21 4.4 Drøfting rundt opplegget i forhold til teoribruk .................................................................... 22 4.5 Veien videre ............................................................................................................................... 23

5. Konklusjon ........................................................................................................................... 24 Potensialet til sykehusklovner ser ut til å være stort i møte med kreftsyke barn, om en tar i betrakting de synspunktene jeg har funnet hos psykologer, filosofer, allerede eksisterende sykehusklovner og leger. De beskriver ulike former for kommunikasjon, behovet for avbrekk i hverdagen hos et kreftsykt barn, humor og lek. Nettopp med verktøy som klovnumikasjon, fantasi, humor og lek kan sykehusklovner ha potensial til å øke graden av generell tilfredshet, ved å gi barna andre roller enn rollen som syk, se den friske delen av barnet der også drømmer og håp har sin naturlige plass, og i tillegg kan klovnene gi barnet mulighet til å få utløp for alle slags følelser. ......................................................................... 24 Kontinuitet vil være en viktig faktor i dette arbeidet; en sykehusklovn som er på en avdeling en dag og ikke mer, vil neppe gi noen varig endring i håp og livsgnist hos barnet. Det er

3  

DTK1, kandidatnummer 308  

kommunikasjonen som er det viktigste i klovnenes arbeid, og den avhenger av en trygg relasjonen mellom barn og klovn. ......................................................................................... 24 De mange positive erfaringene syke barn og sykehusansatte har fått i forbindelse med sykehusklovner, viser at det er behov for systematisk forskning rundt sykehusklovnenes helsegevinst, på kort og lang sikt. Først etter at slik forskning er gjennomført, kan en argumentere sterkere overfor sykehus og politikere om viktigheten av sykehusklovner og behovet for offentlige bevilgninger til sykehusklovnenes arbeid. En kan se for seg at profesjonelle sykehusklovner også kunne arbeide med andre grupper enn barn, for eksempel eldre eller barn med funksjonshemninger. Også her trengs håp, fantasi, humor og livsgnist. ............................................................................................................................. 24 Litteraturliste ........................................................................................................................... 25 Vedlegg ..................................................................................................................................... 26

  4  

  DTK1, kandidatnummer 308  

1. Innledning med problemstilling og definisjoner

Jeg har valgt å skrive om temaet drama og teaterkommunikasjon i en sykehussituasjon, fordi teater utenfor de vanlige rammene fascinerer meg. Teater, der spillestedene er utradisjonelle arenaer, det være seg teater i flyktningleir, teater i fengsel eller, som her, å ta i bruk verktøy fra drama og teater på sykehus. Jeg tror mye av potensialet til drama og teater ligger nettopp her. Jeg har stor tro på teater der tilskuerne er deltagere i større grad, og skillet mellom aktør og tilskuer er mer eller mindre visket ut. I tillegg mener jeg at teater bør være noe mer enn underholdning; det skal

bety

noe. Ulike prosjekter foregår i sykehus i den vestlige delen av verden, og sykehusklovnen er blant de mest spennende. Sykehusklovner er utbredt blant annet i Sverige, Canada og Italia, mens vi i Norge kun er i startfasen. Sykehusklovner i Norge er avhengig av gavemidler og velvillig støtte, de er ikke en del av sykehusenes ordinære budsjett. Dette gir en viss frihet, men også store økonomiske begrensinger. Det er kun to sykehus i Norge som har sykehusklovner; Rikshospitalet i Oslo og Haukeland sykehus i Bergen. Jeg har valgt å se nærmere på hvordan drama og teaterkommunikasjon kan tas i bruk i en sykehussetting, representert ved sykehusklovnene. Målgruppen jeg har valgt å fokusere på er langtidsinnlagte, kreftsyke barn mellom 4 og 8 år. Jeg har derfor valgt meg denne problemstillingen:

”Hva er potensialet til drama og teaterkommunikasjon som verktøy for å finne livsgnist og gi håp til kreftrammede barn på sykehus?”

Med potensial tenker jeg på mulighet for økt mot og vilje, styrket selvbilde og evne til å drømme seg ut av sykehushverdagen, men også tilfriskning og smertelindring. Jeg vil skissere et tenkt opplegg for en dag, som også inkluderer oppvarming og evaluering av klovnen i forkant og etterkant. Dette dagsopplegget har mulighet for å forlenges til opplegg som går over flere måneder, fordi det for eksempel bygger på improvisasjon, der bare noen rammer er fastlagt. Disse rammene er de samme hver gang. Jeg har valgt å avgrense oppgaven til å gjelde kreftsyke barn, både fordi dette er et felt der klovnene tas aktivt i bruk, og fordi disse barna kanskje er spesielt utsatt med tanke på passivisering og følelsen av 5  

  DTK1, kandidatnummer 308   håpløshet, i tillegg til at de kreftsyke barna er svært utsatte for infeksjoner på grunn av nedsatt immunforsvar, og derfor ofte ikke kan delta i leketerapi på sykehuset sammen med andre barn. (Näslund, 2000:22) For å øke graden av forståelse, finner jeg det viktig å definere noen begreper:

Sykehusklovn:

En klovnekarakter som arbeider på sykehus, basert på improvisasjonsarbeid og finstemt lytting til barnets signaler og følelser, der fokuset ligger på det friske i barnet. Sykehusklovnen jobber ikke kun med barna, men også med alle rundt: sykepleiere, leger, sykehusansatte, foreldre og søsken. (Sykehusklovnene, årsrapport 2008) I oppgaven bruker jeg ofte forkortet utgave av ordet sykehusklovn, slik at jeg bare bruker klovn.

Improvisasjon:

Improvisasjon (fra italiensk improvviso, uventet) er å gjøre noe uten å ha forberedt det eller å ha tenkt det ut på forhånd. Sykehusklovnene baserer sitt arbeid på improvisasjon, de stiller altså ikke med en ferdig utformet forestilling.

Klovnumikasjon: ”

En kommunikasjonsform fri for forutinntatte holdninger og sosiale konvensjoner. En trenger ikke ”ta seg sammen” eller prestere noe når klovnumikasjon bedrives.” (Sykehusklovnene, årsrapport 2008) Klovnumikasjon innebærer at deltakerne er tilstede i det som skjer her og nå. Klovnumikasjon har potensial til å fungere på tvers av kulturell bakgrunn og språkgrenser, fordi klovnene aktivt tar i bruk nonverbal kommunikasjon.

Humor:

Med humor menes her vennligsinnet humor, det vil si ikke ironi og sarkasme.

Kreft:

”Betegnelsen kreft benyttes om en gruppe sykdommer der celler vokser og sprer seg uhemmet i kroppen. Kreft er en sykdom som oppstår tilsynelatende uten grunn. Vi kjenner ikke alle årsakene, men blant annet arvelighet, kjemikalier (f.eks. fra røyking eller kosthold), stråling samt virus eller bakterier, kan øke risikoen for å få kreft.” (www.rikshospitalet.no, 2009) 6  

  DTK1, kandidatnummer 308  

2. Teori og fakta

2.1 Kort historikk rundt sykehusklovnen

Klovner i ulike varianter har underholdt syke siden Hippocrates tid i det gamle Hellas (Spitzer, 2006:34), men den moderne, profesjonelle sykehusklovnen oppstod først i New York rundt 1985, da medlemmer i teatergruppen The Big Apple Circus begynte å besøke ulike sykehus i New York. Et av medlemmene tok ideen med seg videre til Frankrike og siden er ideen om kombinasjonen klovn og sykehus spredt til store deler av verden. (Ekermann, 2006) Sykehusklovner er til en viss grad akseptert og anerkjent og stadig flere ser verdien av klovnens arbeid. Et eksempel på det er at FNs høykommissær for flyktninger i mars inviterte ti sykehusklovner for å møte colombianske barn som hadde flyktet til Venezuela. Gjennom latter og lek kunne flyktningbarna formidle sine tanker og bekymringer rundt sin nye livssituasjon. Alle parter anså samarbeidet for vellykket. (Kilde: nettsidene til The UN Refugee Agency, 2009)

2.2 Fakta om kreftrammede barn

Hvert år blir ca. 180 barn rammet av kreft (0 - 18 år). De vanligste kreftformene blant barn er delt inn i tre grupper: Akutt leukemi (blodkreft), hjernesvulst og solide svulster (en lokalisert fast svulst) på forskjellige organer og i ulike deler av kroppen. I dag overlever 75 – 80 % av barna kreftsykdommen. Mange blir helt friske igjen, mens noen får varige skader som følge av behandlingen. Norge og Skandinavia ligger på verdenstoppen når det gjelder gode resultater av barnekreftbehandling. (Tall og fakta fra nettsidene til Støtteforeningen for kreftsyke barn, 2009) Forekomsten av barnekreft i Norge har vært ganske stabil siden kreftregistreringen startet i 1952, sammenliknet med kreftforekomsten hos de fleste andre aldersgrupper. (Kreftregisteret, 2004) Om kreftsyke barn skriver helsedirektoratet blant annet følgende: ”Behandlingstiden strekker seg over svært lang tid, fra måneder til (oftest) flere år, med gjennomsnittlig omkring 100 innleggelsesdager for hver pasient.” (http://www.helsedirektoratet.no, 2004) Barn som rammes av kreft, opplever tap av ferdigheter og viktige relasjoner. Det er ikke 7  

  DTK1, kandidatnummer 308   nødvendigvis diagnosen som gjør at kreftsykdommen oppleves som en krise for barnet, men den situasjonen diagnosen har brakt barnet inn i. (Bringager, 2003:4) ”Mange barn med kreft kan oppleve å bli fanget i rollen som syk, og foreldrenes angst eller helsepersonells reduksjonistiske holdninger kan hindre barn i å utforske egne ressurser i situasjonen.” (Bringager, 2003:127) Spesialpsykolog for barn med kreft og deres familier, Trude Reinfjell, vant, sammen med professor Arne Vikan og avdelingsoverlege Trond H. Diseth, Bjørn Christiansens minnepris for forskningsartikkelen ”Barn og kreft: Barns tilpasning til og forståelse av alvorlig sykdom” om bedre emosjonell ivaretakelse av somatisk syke barn og deres familier. Hun uttalte i den forbindelse til Tidsskrift for Norsk Psykologforening at: Håp og drømmer er vesentlig for å mestre hverdagen som syk. Hva håp er for den enkelte, vil være individuelt, og vi som møter barna og familiene deres må være sensitive og lytte til det som barnet og familien formidler er håp og drømmer for akkurat dem. (...) Å formidle håp vil si å se muligheter, og trekke frem ressursene barnet har (Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2008). Arne Vikan, professor i psykologi ved NTNU uttalte i samme forbindelse til Norsk Psykologiforening at: Jeg forstår at det å bevare kontinuiteten i livet er en utfordring når behandlingen krever uker og måneder på sykehus, som ofte ligger langt fra hjemstedet til barnet. Men det er viktig å tenke på at barnet fortsatt er den samme gutten eller jenta, med de samme interessene og behovet for å utfolde det friske i seg. Lek og venner er vesentlig i livet for et barn (Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2008).

2.3 Sammenhengen mellom humor og helse.

Sigmund Freud mente at latterens fremste funksjon er å minske oppbygd spenning eller energi. Han mente også at humor fungerer som en ventil for ubenyttet, undertrykt energi og at den dermed har en spenningsreduserende effekt. (Olsson, Backe, 2003:26) Det er en vanlig oppfatning at produksjonen av endorfiner (stoffer hjernen naturlig produserer, med egenskaper som ligner på effekten av morfin) øker når vi ler eller oppfatter humor. Endorfiner påstås å ha en smertelindende effekt. Professor i psykologi og humorforsker Sven Svebak mener at endorfinenes betydning er sterkt overdrevet, han skriver: ”Det er naivt å tro at kompliserte prosesser i spørsmål om helse og humor skulle være avhengig av bare en enkelt biologisk virkningsmekanisme.” (Svebak, 2000:148) Videre 8  

  DTK1, kandidatnummer 308   argumenterer han med at det bare finnes et meget begrenset forskningsmateriale som antyder sammenheng mellom latter og økt endorfinproduksjon. Svekbak tror derimot at hjernens produksjon av stoffene noradrenalin (som øker godt humør) og serotonin (demper dårlig humør) er viktigere for smertelinding. Enkelt forklart øker konsentrasjonen av disse stoffene i hjernen når vi er trygge og tilfredse, og når vi har tro på at vi kan mestre utfordringene livet byr på. Dermed antar man at også humor har en evne til å påvirke disse mekanismene. Annen forskning har vist at hvor vi retter fokuset vårt, kan påvirke vår oppfatning av smerte (

distrasjonseffekten

). Når vi distraheres, og retter konsentrasjon og fokus bort fra smerte, minsker vår opplevelse av smerte. (Svebak, 2000) Her kan humor og lek spille en rolle. Svebak skriver at det er en vedtatt sannhet blant folk at ”latter forlenger livet”, d.v.s. at latter og humor helt konkret påvirker helsetilstanden vår i positiv retning, men at det finnes lite forskning som slår dette fast. Derimot kan humorforskere som Graham, Papa og Brooks fortelle oss noe om humorens funksjoner. De fant ut at humor har 24 ulike funksjoner, blant annet at humor kan brukes med følgende formål: å tillate andre innsyn i ens sinnsstemning, å hjelpe noen å finne seg til rette i en ny rolle, å leke med andre, å styrke relasjoner, å minimere engstelse, å hjelpe andre til å slappe av og føle velbehag i tillegg til at humor brukes for å uttrykke følelser. (Olsson, 2003:152) Psykolog og universitetslektor i psykologi Lotta Linge skriver at latteren kan ses på som den fysiologiske ytringen etter et humoristisk forløp, og kan i sin tur gi en mengde fysiologiske effekter for enkeltindividet, for eksempel økt immunforsvar, forbedret hjertefrekvens og økt respirasjon. I tillegg mener hun at latteren og humoren kan øke følelsen av sosial samhørighet, men konkluderer med at dette er et komplekst område som trenger ytterligere forskning. (Linge, 2007) Noen sykehusklovner (f.eks. Karine Gibouleau, alias sykehusklovn Dr. Ferna ) mener at syke barn kan oppleve Katharsis i møte med klovnene. Katharsis er et begrep Aristoteles brukte i forbindelse med tragedieskuespill. Det finnes ulik forståelse av begrepet, men noen, med filologen Jakob Bernays i spissen, mente at tragedien har homøopatisk virkning, likt behandler likt, det vil si at det triste, tragiske og vonde skulle fungere som et middel mot frykt og fortvilelse. (Ledsaak, 2004) Om et barn for eksempel er sint på grunn av diagnose, kan klovnene lage en lek der den ene klovnen viser sinne på en barnlig måte, på den måten opplever barnet, vil noen hevde, såkalt katharsis, følelsen av å igjen være likevektig, tankene er større og sinnet er helere. Freud mente da at individet har avreagert innestengte følelser, og er renset for sitt ubehag og trenger derfor ikke leve ut følelsen i virkeligheten. (Olsson m.fl., 9  

  DTK1, kandidatnummer 308   2003)

2.4 Lekteori

Sosialantroposofiske forskere har funnet ut at lek har eksistert i de aller fleste samfunn, selv om innholdet og lekens funksjon er svært forskjellig. Etnologiske funn viser at leken har lange røtter, og at den eksisterte i de eldste kulturene vi kjenner til, en regner derfor med at lek, avhengig av kultur og levevilkår, må ha hatt grunnleggende betydning for menneskets sosialisering og utvikling. En deler gjerne lek inn i ulike kategorier: funksjonslek (utforskning av kroppen og lignende), imitasjonslek (etterligning), projisert lek (lek med ting/gjenstander) gjerne på den måten at objektene representerer noe annet enn det de er, konstruksjonslek (med kropp, materialer og ord), rollelek (også kalt dramatisk lek), og regellek. Freud mener at barn gjennom lek kan oppheve virkeligheten og snu om på vante roller. (Heggstad, 2003) Førsteamanuensis i drama Kari Mjaaland Heggstad beskriver videre andre lekteorier, blant annet sovjetisk lekteori, hvor tilretteleggelse av og/eller deltagelse fra en voksen i barns lek anses som svært viktig. Den russiske psykologen Aleksej Leontjev ( 1904 – 1979) mener at leken er barnets forsøk på å tilegne seg den objektive virkeligheten. Hans psykologkollega Lev. S. Vygotskji (1896 – 1934) ser på rolleleken som en forberedelse til senere abstrakt tenkning. Han sier: ”I lek er et barn alltid over sin gjennomsnittsalder, over sin daglige adferd; i lek er det som om han var et hode høyere enn seg selv.” (Heggstad, 2003:50) Jean Piaget (1896 – 1980) er kjent for sine teorier rundt barns kognitive utvikling. Piaget snakket om leken som ett paradoks fordi den inneholder både øvelse, utprøving, lyst, det skapende, i tillegg til alvor. Andre forskere mener leken er en naturlig komponent i barns humorutvikling. Man kan si at humor forutsetter lekenhet. Frode Söbstad, doktor i medisin og professor i pedagogikk ved universitetet i Trondheim, m.fl. hevder blant annet at: ”(…) forholdet mellom lek, kreativitet og humor kan muliggjøre at pasienter kan forholde seg til livet sitt på en ny og annerledes måte enn de vanligvis gjør, under forutsetning av at konteksten er trygg. Det kan være en mulighet for deltagerne til å bytte ut hverdagsrealitetene mot en annen virkelighet, fri assosiasjon er tillatt, leken skjer på frivillig basis og i leken gis mulighet til opposisjon (Olsson m.fl., 2003:50, min oversettelse). 10  

  DTK1, kandidatnummer 308  

2.4 Keith Johnstone og status

Keith Johnstone, foregangsmann innen improvisasjonsteater og teatersport, beskriver status som noe vi gjør, og det er noe annet en sosial status. En fattig herre med lav sosial status kan likevel ha høyere status enn en rik adelsmann. I enhver situasjon er status avgjørende for hvordan vi omgås våre medmennesker. Johnstone hevder at alle situasjoner i livet innebærer at vi spiller statusspill. Status kan også beskrives som dominans versus underkastelse. I våre relasjoner til andre mennesker skifter vi stadig status, hvem som har høyest og lavest status veksler kontinuerlig. Vi kan ta på oss lav status for å få andre til å føle seg bedre, eller gi inntrykk av høystatus for å få andre til å føle seg små og usikre. En kan likevel spille høystatus (dominans, trygg) og likevel få andre til å føle seg bra. Johnstone hevder videre at nøytral status ikke eksisterer og at ”vippeprinsippet” fungerer slik at om en går opp i status, går den andre ned, og omvendt. (Johnstone, 1987) ”Konger og fine herrer omgav seg i gamle dager med dverger og ”krøplinger”, så de kunne virke større til sammenligning.” (Johnstone, 1987:38) Klovnefiguren beskrives ofte som en liten og enkel karakter med lav status. Klovnen kan derfor aktivt ta i bruk statusspill med barnet, slik at barnet får en opplevelse av å være høystatus og får muligheten til å vokse, kjenne seg kompetent og stor, være best i leken og kanskje må barnet også trøste den lille redde klovnen. På denne måten kan barnet få uttrykk for egne følelser og kan kanskje også få anledning til å trøste sitt indre redde barn. Her får barnet mulighet til å gå bort fra rollen som syk, og få mulighet til å stå i rollen som sterk. (Linge, 2007) Ved hjelp av statusspill kan barnet oppleve mestringsfølelse.

2.5 Bakgrunn for klovnen som karakter

Det finnes gode grunner til at skuespillere som ønsket å jobbe med syke barn på sykehus, valgte seg akkurat klovnen som karakter. Klovnen er en naiv, undrende karakter, et tillitsfullt vesen som føler og viser de store følelsene vi andre kanskje er redde for å kjenne på. Danske Torben Jetsmark skriver i boken Din klovn! at: ”Klovnen er det anarkistiske barn i os alle” og ”Klovnen er mennesket med hjertet utenpå trøjen” (Jetsmark, 1996:9), og dette er kanskje grunn nok til å velge klovnefiguren. Klovnen har en spesiell appell til barn, mange barn smiler bare de ser den røde nesa. 11  

  DTK1, kandidatnummer 308   Klovnen har intet ønsket eller behov for å opprettholde en fasade, slik vi andre har. Den røde nesa fungerer som en maske, men paradoksalt nok kan klovnen nettopp derfor ta av seg alle de andre maskene vi mennesker til enhver tid har tatt på oss, eks. den skikkelige masken. Vi har blitt opplært fra tidlige oppvekstår at slik og slik gjør man ikke, men disse reglene og normene er klovnen ikke klar over, eller i hvert fall fritatt fra. Klovnene har lov å bryte regler og har en innstilling til omverden som om den oppdager alt for første gang. (Egilstad, 2006) Seriøse sykehusklovner har teaterklovnen som bakgrunn for sitt arbeid, ikke sirkusklovnen eller bursdagsklovnen. Teaterklovnen har det fysiske uttrykket som sitt verktøy, og det finnes utdannelser der en lærer seg teknikker innen teaterklovnarbeid, blant annet International Theatre School Jacques Lecoq i Frankrike. Dramapedagog og sykehusklovn Anita Ekermann skriver i sin artikkel om barn på sykehus: ”Barnet är utsatt og hjälplöst eftersom vuxna bestämmer över vad som skall hända barnet i form av olika behandlinger, nålstick etc. Detta kan skapa frustration och ilska hos barnet.” (Ekemann, 2006) Hun skriver videre om hvordan klovnen kan være en slags katalysator, en avlastning for barnets negative energi. Klovnen blir en slags kanal for følelser og kan også speile barnets følelser. 12  

  DTK1, kandidatnummer 308  

3. Dramapedagogisk opplegg

3.1 Metode

Som metode i opplegget benyttes klovnefiguren, og sykehusklovnens metode er improvisasjon. I den spesielle situasjonen kreftsyke barn befinner seg i, er det hensiktsmessig å møte et og et barn, ofte i sengen, for å få fokus og være i stand til å møte barnet på best mulig måte. En fordel er at barnet slipper å forholde seg til en mengde mennesker, men kan ha full konsentrasjon på klovnene og eventuelt mors og fars reaksjoner. I mange tilfeller er barnet heller ikke friskt nok til å bevege seg bort fra sykesengen. Mange møter mellom klovn og barn vil også finne sted i korridoren eller spiserommet, dette er de tilfeldige møtene som ikke er skrevet inn i skjemaet på forhånd, men som klovnene tar seg tid til. Vi kan se for oss at sykehusklovnen har en verktøykasse full av verktøy. Den kan bruke mimikk, lyder, bevegelse, sang, rim, små danser, gester og kroppsholdning, eller blåse såpebobler, få leger og sykepleiere til å tre ut av den seriøse rollen, være guide på fantasireiser, ha med seg en venn i form av en dukke eller en liten fjær, gi kos, ta i bruk en verbal eller nonverbal kommunikasjonsform. (Linge, 2007) Sykehusklovnen kan også spille et instrument: ukulele, fløyte, munnspill, munnharpe eller lignende. Klovnene stiller ikke med ferdig forestilling, men med en åpenhet som gjør dem mottakelige for alle slags innspill fra barnet. Barnet har på den måten stor innvirkningskraft på hvordan møtet skal bli. Klovnene har med seg mange leker, sanger og ideer som de av erfaring vet fungerer, og som de kan ta frem etter behov.

3.2 Mål

3.2.1 Mål for deltagernes opplevelse

”De bringer fram smilet til unger som ikke har smilt på lenge, samtidig som foreldrene senker skuldrene. Sykehusklovnene gir mye begeistring i hverdagen. De gir trygghet til mange barn i en ellers utrygg hverdag.” (Ragnhild Hals, spesialsykepleier og leder for Barneprogrammet på Rikshospitalet, Sykehusklovnenes årsrapport) Målet for opplegget er at de deltagende, syke barna skal oppleve øyeblikk der sykehushverdagen forsvinner for en liten stund. De skal oppleve lyttende klovner som tar dem 13  

  DTK1, kandidatnummer 308   på alvor og som de kan ta ut alle følelser ovenfor, fra glede til sinne og redsel - et fritt rom. Barnet kan i en sykehustilværelse oppleve at de voksne tar de aller fleste avgjørelsene, f.eks. rundt det medisinske. Målet er at barna skal få opplevelsen av å bestemme over noe i egen hverdag, de kan avgjøre om de vil ha kontakt med sykehusklovnene eller ikke. Målet for en sykehusklovn er ikke først og fremst å oppnå latter, men å oppnå og fremme god kommunikasjon mellom barn og klovn og eventuelt også foreldre, sykepleier og lege.

3.2.2 Mål for opplegget

Opplegget skal være gjennomførbart og ha deltagerne i fokus dessuten bidra til en bedre tilværelse og generell trivsel under sykehusoppholdet. Det skal dessuten engasjere og inspirere til videre utforskning av potensialet til sykehusklovner på sykehus.

3.3 Forutsetninger

3.3.1 Rammer

Rammene rundt klovneimprovisasjonen er ganske spesielle og verdt å merke seg. Her eksisterer ingen scene i tradisjonell forstand, men derimot en sengekant, sykehusrom eller sykehuskorridor som fungerer som både scene og kulisse. Færrest mulig rekvisitter bør tas i bruk, ettersom alt må rengjøres med sprit mange ganger daglig for å tilfredsstille krav til hygiene, men et lite instrument kan være nyttig. En betingelse for at klovnene får drive sitt arbeid på sykehusene, er at de ikke forstyrrer eller er i veien for medisinsk behandling. Jeg har skissert et opplegg for en avdeling med kreftsyke barn. Avdelingen har til enhver tid ca. 25 barn innlagt, jevnt fordelt på kjønnene.

3.3.2 Klovnens forutsetninger

Det forekommer at sykehus leier inn en bursdagsklovn for å underholde barna, men dette går ikke innunder min definisjon av sykehusklovn i denne oppgaven. En sykehusklovn er en profesjonell skuespiller med tilleggsegenskaper, som evne til kommunikasjon med barn, finfølelse og empati. Disse egenskapene er avgjørende for utfallet av møtet mellom sykt barn 14  

  DTK1, kandidatnummer 308   og klovn. I den andre enden av korridoren kan det hende noen får et trist budskap om forverring av helsetilstand eller lignende, og da er det vesentlig at sykehusklovnene har antennene ute og er i stand til å oppfatte stemninger og følelser. Evnen til å improvisere er også avgjørende for sykehusklovnenes arbeid. En person som skal møte barn i rollen som sykehusklovn, bør ha teaterfaglig bakgrunn og/eller erfaring med klovnearbeid i tillegg til elementær sykdomsforståelse og noe kunnskap om relevante sykdomsforløp. En klovnekarakter må være utviklet. Alle klovnekarakterer er forskjellige og har ulike egenskaper, gode og dårlige sider. Det er et stort arbeid å utvikle sin helt individuelle klovnekarakter, noen hevder det tar flere år. En forutsetning for dette opplegget er derfor at skuespilleren allerede har en utviklet sin personlige klovnekarakter og er fortrolig med denne. Mange tenker at klovnen naturligvis har en rød klovnenese, mange bruker den, men noen har, etter år med erfaring, funnet ut at det er mer hensiktsmessig å spille med kun en rød flekk malt på nesen. Begrunnelsen for dette kan for eksempel være at mindre barn kan bli skremt av den store, røde nesen på nært hold. Det samme gjelder klovnens sminke. Mye sminke kan virke mot sin hensikt og skremme mindre barn, men moderat klovnesminke bidrar til å skape klovnekarakteren. Kostymene kan med fordel være lekne og fargerike, gjerne med lommer på usedvanlige steder, men den bør skille seg tydelig fra McDonaldsklovnens kostyme. Klærne kan være for store eller for små. Klærne bør signalisere til et barn som møter dem for første gang at her kommer noen underlige figurer, og i deres nærvær finnes andre lover og regler enn i nærheten av vanlige voksne mennesker. Klovnene jobber i duo, altså i par, for å bygge videre på hverandres innspill, avlaste hverandre og helt enkelt fordi det er bedre og morsommere både for barnet og for klovnene. (Nordström, 2006)

3.3.3 Barnas forutsetninger

Barna det her er snakk om, langtidsinnlagte kreftsyke barn, er barn i mange ulike stadier av sykdommen. De har ulike bivirkninger av behandlingen, det være seg slapphet, kvalme, smerter, trøtthet, nedsatt immunforsvar, vekttap, vektøkning, hårtap, depresjon, oppfarenhet og irritabilitet m.m. (Bringager, 2003:206-218) I forskrift om barns opphold i helseinstitusjon (Sosial- og helsedepartementet 2000) står det at 15  

  DTK1, kandidatnummer 308   barn har rett til å minst en forelder til stede under sykehusoppholdet, og begge ved alvorlig eller livstruende sykdom (Bringager, 2003:18). Dette innebærer at hele familier tidvis oppholder seg på barneavdelingen. Å ivareta barnet er også å ivareta de menneskene som er viktige for barnet, først og fremst nærmeste familie. Noen av barna i opplegget har ingen kjennskap til sykehusklovner, mens noen allerede har blitt fortrolige med klovneduoen.

3.4 Gjennomføringen

Under følger skissering av et dagsopplegg for en sykehusklovn ved en avdeling for kreftsyke barn. Fordi sykehusklovnenes arbeid i stor grad består av improvisasjon, er rammene for arbeidet deres det samme hver gang. Opplegget kan med fordel brukes en dag hver uke over lengre tid (for eksempel i et 2-års perspektiv) for å skape kontinuitet. Barnet kan da få ett positivt holdepunkt i tilværelsen og klovnene har mulighet til å skape en følelse av trygghet hos barnet. Dagen deles opp i to økter, en før lunsj og en etter. 3 timer x 2. Opplegget har ikke tidligere vært gjennomført i sin helhet, men de fleste elementene i dette opplegget har blitt utprøvd, og er for eksempel tidligere benyttet av sangpedagoger eller sykehusklovner. Noen av øvelsene har jeg regnet som allment kjente for alle klovne- eller skuespillerutdannete og disse har derfor ikke nærmere beskrivelse.

3.4.1 Forarbeid

Forutsetninger for at skuespillerne skal være i stand til å ha ”det absolutte nærvær” og for å kunne gå fullt og helt inn i klovnekarakteren er nok søvn, et friskt legeme og passe mengde mat og drikke nødvendig. I jobben som sykehusklovn er dette viktigere enn i mange andre yrker, fordi barna krever deres fulle fokus og konsentrasjon. Det kan være fornuftig å begynne morgenen med en solid frokost som gir jevnt blodsukker og deretter en halv time med avspenningsøvelser for å klarne tankene og rette fokuset utover. Før arbeidsdagen som klovn starter, skal klovneskuespillerne delta på legenes morgenmøte. Her noteres kun det som er relevant i forhold til klovnens arbeid, det kan være informasjon om et barn som ikke har snakket på en stund, en operasjon i nærmeste fremtid eller et 16  

  DTK1, kandidatnummer 308   nyoperert barn som ikke bør løftes på og lignende informasjon.

3.4.2 Oppvarming

Som oppvarming benyttes teknikker som tas i bruk i dramaundervisning, og noen som brukes av improvisasjonskuespillere og andre skuespillere før de skal bedrive teatersport eller innta scenen. Teknikker som gir klovnen følelse av velvære og som resulterer i maksimal tilstedeværelse i øyeblikket. I tillegg lekes leker for å ”vekke” det barnlige, undrende, naive blikket på verden. 1.

Strekke kroppen mot taket til rolig musikk, stå på tærne. Strekke armene og overkroppen så langt man kan i alle mulige retninger. Strekke halsen oppover og skuldrene nedover. Vende på leddene i kroppen. Rull skuldrene fremover og bakover. 2.

Stemmeoppvarming. Oppvarmingsøvelsen ”Mia og Maria” Viktig at klovnepartnerne er på ”samme frekvens”, på tross av at klovnene kan ha svært ulike karakter. Øve opp lydhørhet til hverandres signaler. 3.

Øvelsen ”Skift”: bruk klovnepartneren. A begynner å gjøre en bevegelse, B sier ”skift” når A har gjort seg kjent med bevegelsen. A må da finne på en helt annen bevegelsen, som ikke ligner på den forrige, med hele eller deler av kroppen. 4.

”Spagetti-øvelsen”: Gjør kroppen stiv som en ukokt spagetti, rist deretter løs som en godt kokt spagetti. 5.

Klovnene masserer hverandre lett, og dunker med håndflatene omkring på kroppen, og stryker litt på ryggen som avslutning. 6.

Siste sminking før klovnenesa settes på plass. Kjenn litt på klovnekarakteren og føl på hvordan klovnen har det i dag. Snakk litt med klovnens stemme og gi høylytt uttrykk for klovnens spontane tanker og innskytelser. Klovnene går ut i sykehuskorridoren og dagens økt er i gang.

3.4.3 Møte med barnet

Her kan få retningslinjer legges på forhånd, alt må tilpasses hvert enkelt barn, hver økt og 17  

  DTK1, kandidatnummer 308   hvert møte er unikt. Men det kan likevel skisseres mulige strategier for å oppnå god kontakt mellom barn og klovn. Om klovnen er ukjent for barnet eller om barnet er ukjent med at det overhodet eksisterer sykehusklovner på sykehus, trengs en svært rolig tilnærming. Bank alltid på døren, for å vise høflighet og takt. Godta et nei. Om barnet ikke kjenner sykehusklovnene, kan klovnen presentere seg, vise litt av sitt repertoar. For å oppnå barnets tillit, trengs tid og tålmodighet, så første møte kan være kort og vekke barnets nysgjerrighet, slik at det blir gledelig overrasket neste gang klovnene banker på døren. Lag en spontan introduksjon, eksempelvis kan det tulles med hvordan man går inn en dør. Klovnene bygger på hverandres utspill. Ofte kan barnet selv komme med ideer, si eller gjøre ting som klovnene kan bygge videre på. Her gjelder improvisasjonens regler – være i nuet og fange opp barnets behov, følelser og signaler. Om barnet ikke responderer, kan klovnen(e) begynne en lek med synkroniserte kroppsbevegelser. Det vil si at om ikke barnet gir uttrykk for å være med på leken med en gang, kan det fungere å observere barnet et øyeblikk. Kanskje rører barnet på en tå, da kan klovnen synkronisere bevegelsen, slik at hun/han også beveger på sin tå. Eller om et barn gjemmer seg under dyna, kan klovnene bruke hverandre til å bygge en liten historie i den andre enden av rommet og for eksempel si: ”Nei, se hva vi fant her!”. På den måten vekkes kanskje barnets nysgjerrighet, og da kikker hun/hun opp av dynen. Om barnet for eksempel er sint, kan den ene klovnen ta på seg barnets følelse, spille denne, mens den andre klovnen fungerer som en trøstende, støttende, eventuelt vennlig irettesettende, men kun henvendt til klovn nummer en. Slik kan klovnene snakke indirekte til barnet. Om barnet kjenner klovnene og de har opprettet et tillitsforhold, har ofte barnet gledet seg til klovnens besøk og sagt til sykepleier hva de gleder seg til, for eksempel såpebobleblåsing. Gjennom nært samarbeid med sykehusets faste personale kan klovnene ta med seg slike hint, og bruke det under besøket. Disse forslagene er selvsagt veiledende og må tilpasses til hver enkelt situasjon. Noen ganger møter klovnene på flere barn (søsken eller innlagte) samtidig i korridorene, 18  

    DTK1, kandidatnummer 308 da blir utfordringen å se alle, fange opp flest mulig signaler og inkludere alle barna i leken. Om søsken eller foreldre er tilstede under møtet, kan disse med fordel benyttes for å oppnå barnets tillit. De fleste barn synes det er godt å se sine foreldre, som kanskje oppfører seg stivt og alvorlig på grunn av sykdomsdiagnosen, smile og le. Klovnene leker med barnet til de kjenner at det holder eller til de ser at de må bevege seg videre for å holde tidsskjemaet. Av og til gir barnet uttrykk for at nå er det nok, da må klovnene være i stand til å oppfatte signalene barnet sender ut. Om barnet ikke vil at klovnene skal gå, kan ”seansen” avsluttes ved at klovnene skriver en liten melding til ungene på en lapp eller et postkort, og gir denne, på klovnevis, til barnet. Dette kan fungere som en avrunding. Andre økt fortsetter slik første startet, her kan klovnene enten gå inn i en ny avdeling, eller fortsette der de slapp i første runde, alt etter hva sykehusets personale anser som mest hensiktsmessig for de barna. Det er viktig at klovnene alltid holder klovnekarakteren og klovnespillet intakt så lenge de har kostymer på, i fall de treffer barn på vei til eller fra en økt.

3.4.4 Etterarbeid og evaluering

Både underveis i øktene og i etterkant skal klovnene gjøre en vurdering av eget arbeid. Klovnene bør sette seg ned sammen, skrive notater (journal) fra møtene med alle barn de har spilt for og med i løpet av dagen. Klovnene bør diskutere egen innsats, både med hverandre og med sykepleierne for å få ett inntrykk av hvordan barnas reaksjoner er etter at klovnene har forlatt rommet. Internt blant klovnene bør barnas tilbakemelding diskuteres, barnets utvikling/forandring fra gang til gang og hva som bør endres i væremåte eller opplegg. Siste punkt kan også klovnene tenke på underveis i økten, slik at en teknikk som ikke fungerte optimalt kan justeres for å fungere bedre til neste møte. I etterkant, samme dag, evalueres klovnens egeninnsats, både hvordan klovnumikasjonen og improvisasjonen fungerte. På en sykehusavdeling for barn med kreft hender det at barn dør. Dette er tøft for alle som har blitt kjent med barnet, både helsepersonell og sykehusklovner. Det kan derfor være nyttig og nødvendig å snakke med en sykehusprest i etterkant, som vet hva arbeidet innebærer og som har opplæring og erfaring med bearbeidelse av sorg. Eventuelt kan teamet med sykehusklovner ha fast tilknytning til en psykolog som kan bidra 19  

  DTK1, kandidatnummer 308   med veiledning og bearbeidelse av sorg.

4. Drøfting og analyse

4.1 Oppbygging av opplegget

Jeg har laget opplegg for en dag, med to 3-timers økter, med mulighet for at opplegget kan benyttes uforandret over en lengre periode. Ideelt sett burde opplegget blitt benyttet en dag i uken, med jevne mellomrom, og med såpass mange klovner i staben at klovnene fikk tid til å besøke alle barn som ønsker seg besøk av en sykehusklovn. Grunnen til at dette ikke blir gjennomført, er mangel på kunnskap og kjennskap til sykehusklovnenes virke og betydningen det kan ha for syke barns situasjon, og fordi det ikke er avsatt økonomiske midler til dette. En av fordelene til sykehusklovnene, sett i forhold til for eksempel sykepleiere med klovnenese i lomma, er at klovnene har god tid. De har ingen andre oppgaver på sykehuset enn nettopp å gi gode opplevelser for ungene. Fordelen med at klovnene kun er sammen med barna en dag i uken, er at klovnene dermed fungerer som et avbrekk, noe utenom det vanlige. Jeg ser i ettertid at det hadde vært ønskelig med ett opplegg der progresjon i relasjonen mellom barn og klovn var inneberegnet, og at opplegget dermed forandret seg litt fra gang til gang. Samtidig er noe av det unike med en sykehusklovn at den slipper å forholde seg til retningslinjer og planer som er lagt på forhånd, men kan i stedet følge barnas egen logikk og deres innspill og ønsker. Om opplegget brukes over tid, vil hver klovneoppvarming være lik. Klovnene kan med fordel variere oppvarmingen noe, for å skape variasjon og for ikke å gå lei av øvelsene. Med seg i sin ”verktøykasse” må klovnene har atskillig flere redskaper, for eksempel sanger, regler og øvelser, enn det jeg har skrevet inn i opplegget. Grunnen til det er at jeg kun har valgt å skissere et opplegg, uten å gjøre det utfyllende.

4.2 Mulige utfordringer

I et stadig mer flerkulturelt samfunn, gjør også språk- og kulturforskjellene seg gjeldende på norske sykehus. Også sykehusklovner må møte utfordringene dette gir. Men kanskje er akkurat klovnefiguren bedre egnet til å møte denne type utfordringer enn de fleste av oss. Klovnens nonverbale kommunikasjon, grunntankene rundt klovnumikasjon og det at den ”har 20  

  DTK1, kandidatnummer 308   følelsene utenpå” gjør at den har potensial til å fungere til tross for språkbarrierer. Likevel kan det hende kommunikasjonen ikke fungerer som ventet, fordi også kroppsspråk fungerer forskjellig fra kultur til kultur. (Bringager, 2003) Sanger og rytmer vil ofte fungere, fordi det i hvert fall til en viss grad, er et universelt språk. En annen utfordring, er når et barn ikke ønsker seg besøk. Dette utfordringen er i høyeste grad overkommelig. Her gjelder det å bruke tid og ha tålmodighet. Kanskje kan klovnen lage ablegøyer, eller tulle med en lege i korridoren, slik at barnet selv kan ta initiativ og av nysgjerrighet oppsøke klovnene. Slik skjer møtet på barnets egne premisser. I mange tilfeller vil leger og annet helsepersonell være skeptiske til å ha klovner i korridorene, men om sykehuset inngår en avtale med klovnene, må legene akseptere at de er der, selv om de kanskje ikke setter pris på klovnenes arbeid i første runde. Sykehusklovnene driver stadig nybrottsarbeid på en arena der man tradisjonelt har vært opptatt av alvoret rundt sykdom. Før skulle man gå stille i korridorene, mens det nå blir gradvis mer godtatt at vennlig humor gavner både helsepersonell og pasienter. Opplegget er sårbart fordi det nesten utelukkende avhenger av sykehusklovnens evne til kommunikasjon. Retningslinjer kan lages og det kan skisseres opplegg, men om klovnen i utgangspunktet ikke er velegnet som sykehusklovn, vil det likevel ikke fungere etter intensjonen. Å engasjere profesjonelle, dyktige sykehusklovner er kanskje derfor det aller viktigste. I et realistisk opplegg kan økonomi være en utfordring fordi klovnearbeidet er utsatt for nedskjæringer på lik linje med andre kulturarbeiderne. Klovnearbeidet er ingen lovpålagt tjeneste for et sykehus.

4.3 Måloppnåelse

I forhold til målene jeg satt på forhånd, tror jeg barnet vil oppleve et avbrekk i en rutinepreget hverdag. I noen grad tror jeg dette kan gi konkrete minner som barnet tar med seg videre i livet. Om møtet mellom barnet og klovnen er godt og det utvikler seg en trygg relasjon, får barnet med seg videre en følelse av å bli sett, bli hørt og en mestringsfølelse som det kanskje ellers er vanskelig å oppnå i en sykehussituasjon. Profesjonelle sykehusklovner er i stand til å gi barnet en følelse av å være på en fri arena. Barnet opplever at alle følelsene hun/han kommer med blir godtatt og bekreftet, og slik kan stunden med klovnene oppleves som en 21  

  DTK1, kandidatnummer 308   ventil for oppsamlede følelser og tanker, i tillegg til at barna får utløp for behovet for å ha en annen rolle enn rollen som svak og syk. Barnet har ikke anledning til å avstå fra medisinering, sprøytestikk eller operasjon, men i møtet med klovnen står barnet fritt og kjenner at hun/han har reell mulighet til å bestemme over egen situasjon. Sykehusklovner som fenomen er mye utprøvd rundt om i verden og mange rapporterer om gode erfaringer. Fordi jeg tar i bruk flere av teknikkene til profesjonelle sykehusklovner, kan en slutte at i hvert fall deler av dette opplegget hadde kommet til å fungere om det ble utprøvd.  

4.4 Drøfting rundt opplegget i forhold til teoribruk

Jeg  har  tatt  i  bruk  mange  ulike  teoretikere  i  denne  oppgaven  og  sett  på  lek  og  humor  fra   flere  ulike  synsvinkler.  Jeg  kunne  tatt  utgangspunkt  i  en  som  har  skrevet  grundig  om   emnet,  for  eksempel  Lotta  Linge,  men  har  valgt  et  relativt  bredt  spekter  av  leger,   filosofer  og  psykologer  som  skriver  noe  omkring  det  teamet  jeg  har  valgt  meg.  Dette  er   for  å  se  sykehusklovnen  fra  andre  vinkler  enn  fra  klovnenes  eget  perspektiv.  Siden  dette   er  en  forholdsvis  kort  oppgave,  er  det  ikke  mulighet  for  å  utdype  hva  den  enkelte,  for   eksempel  Piaget,  har  som  grunntanker,  utdrag  må  derfor  ses  på  som  nettopp  det,  små   utdrag  tatt  ut  av  sin  kontekst.     Noe teori rundt lek er beregnet på mindre barn, men jeg mener det har overføringsverdi til å gjelde lek generelt. Noe av humorteorien er i utgangspunktet skrevet med tanke på voksen humor, men også her mener jeg at tankene har overføringsverdi til barn. Som tidligere nevnt finnes det foreløpig lite forskning rundt effekten av sykehusklovnenes arbeid. Det finnes noe kvalitativ forskning, blant annet en studie basert på intervju av tretten svenske sykehusklovner (Lotta Linge). Men for å få klarhet i klovnebesøkenes konkrete effekt på helsen, trengs kvantitativ forskning. Fra vitenskapelig hold vet man derfor ikke stort om hva slags metoder og ”øvelser” som fungerer for en sykehusklovn i møtet med barn. Klovnearbeid på en arena som sykehus vil i meget stor grad være erfaringsbasert. Det vil si at klovnene selv må gjøre seg erfaringer om hva som fungerer og hva som ikke fungerer like godt. Ved å gjøre grundig evaluere kan klovnene endre sin fremgangsmåte litt etter litt, slik at de gradvis lærer seg teknikker for å oppnå tillitsforhold og god kommunikasjon med kreftsyke 22  

  DTK1, kandidatnummer 308   barn, og gjennom dette arbeidet skaffer seg erfaringskompetanse. Det vil også være berikende for en ny sykehusklovn å ha en ”klovnementor”, en erfaren klovn å arbeide sammen med, slik at erfaring på den måten kan bli overført fra klovn til klovn.

4.5 Veien videre

Om vi kikker mot Italia, Canada og Sverige, og lærer av dem, vil den naturlige utviklingen være å inkluderer sykehusklovnene i sykehushverdagen på flere norske sykehus. Når en ser entusiasmen de skaper overalt hvor de går, finnes ikke tvil om at de trengs. Gjennom arbeidet med dette opplegget har flere ideer til videreutvikling slått meg som mulige. For eksempel kunne kanskje klovnene ha med seg en kompisdukke på sengebesøk. Klovnene kunne også for eksempel arrangere fantasireiser ut fra sykehuset, der barn som ikke har mulighet til å kjenne på sol og sommer eller som ikke får dra hjem på julaften, får mulighet for å gjøre en fantasireise ut i verden. En annen idé retter seg mot eldre pleiepasienter. Når eldre går inn i den avsluttende fasen i livet og blir sterkt pleietrengende og redusert, kan mye ligne et barn i tidlig alder. Den eldre trenger omsorg, hjelp til alt det praktiske, sorgene blir kanskje større, og små gleder i hverdagen betyr mye. Eldreomsorgen i dag bærer preg av at de fysiske behovene er dekket, mens passivisering er et utbredt problem. Som et tankeeksperiment kan jeg se for meg at en klovnekarakter kunne vært til stor nytte og glede også for eldre på sykehjem. Jeg ser også for meg at barn med funksjonshemninger kunne ha glede av humoren, leken og kommunikasjonen sykehusklovnene kan bidra med. Kanskje ville klovnumikasjon og relasjonen mellom klovn og barn også her bidra til økt tilfredshet i egen hverdagen og gi følelsen av å bli sett og lyttet til. 23  

  DTK1, kandidatnummer 308  

5. Konklusjon

Potensialet til sykehusklovner ser ut til å være stort i møte med kreftsyke barn, om en tar i betrakting de synspunktene jeg har funnet hos psykologer, filosofer, allerede eksisterende sykehusklovner og leger. De beskriver ulike former for kommunikasjon, behovet for avbrekk i hverdagen hos et kreftsykt barn, humor og lek. Nettopp med verktøy som klovnumikasjon, fantasi, humor og lek kan sykehusklovner ha potensial til å øke graden av generell tilfredshet, ved å gi barna andre roller enn rollen som syk, se den friske delen av barnet der også drømmer og håp har sin naturlige plass, og i tillegg kan klovnene gi barnet mulighet til å få utløp for alle slags følelser. Kontinuitet vil være en viktig faktor i dette arbeidet; en sykehusklovn som er på en avdeling en dag og ikke mer, vil neppe gi noen varig endring i håp og livsgnist hos barnet. Det er kommunikasjonen som er det viktigste i klovnenes arbeid, og den avhenger av en trygg relasjonen mellom barn og klovn. De mange positive erfaringene syke barn og sykehusansatte har fått i forbindelse med sykehusklovner, viser at det er behov for systematisk forskning rundt sykehusklovnenes helsegevinst, på kort og lang sikt. Først etter at slik forskning er gjennomført, kan en argumentere sterkere overfor sykehus og politikere om viktigheten av sykehusklovner og behovet for offentlige bevilgninger til sykehusklovnenes arbeid. En kan se for seg at profesjonelle sykehusklovner også kunne arbeide med andre grupper enn barn, for eksempel eldre eller barn med funksjonshemninger. Også her trengs håp, fantasi, humor og livsgnist.

24  

DTK1, kandidatnummer 308    

Litteraturliste

Aristoteles (med forord av Sam Ledsaak):

Om diktekunsten,

Cappelen, Oslo 2004 Dalland, Olav:

Metode og oppgaveskriving for studenter

(3. utgave)

,

Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2000 Ekermann, Anita:

Den lekande läkande kraften – ett samtal om arbetet som sjukhusclown,

tidsskriftet Drama, nr.

02/2006 Bringager, Hanne, Marit Hellebostad, Randi Sæter:

Barn med kreft.

Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2003 Heggstad, Kari Mjaaland:

7 veier til drama. Grunnbok i dramapedagogikk for lærere i barnehage og småskole

(2. utgave), Fagbokforlaget, Bergen 2003 Jetsmark, Torben:

Din klovn! Krop, klovn og komikk,

Gyldendal, 1996 Johnstone, Keith:

Improvisation og teater

, Hans Reitzels Forlag, København 1987 Karoliussen, Tove, Heidi Hovland:

Sykehusklovnene. Årsrapport 2008.

Linge, Lotta:

Sjukhusclowner – i kommunikation med sjuka barn,

Socialmedicinsk tidsskrift, nr. 03/2007 Nordström, Nicklas: reportasje:

Clowner läker med lek,

Helsingborgs Dagblad, 29.10.06

Olsson, Henny m.fl.:

Humorologi,

Liber, Malmö 2003 Spitzer, Peter: Essay:

Hospital clown-modern-day court jesters at work,

The Lancet, nr. 368 (s. 34-35), 2006 Vethal, Åshild m.fl.:

Lære skape leve. Drama og samfunn,

Gyldendal, 1997 FNs høykommissær for flytninger: http://www.unhcr.org/news/NEWS/49b151434.html

(lastet ned 16.05.2009) Nygaard, Randi:

Kreft hos barn – momenter til ny nasjonal kreftplan

(Helsedirektoratet) http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00005/kreftbarn_no_5218a.doc

(lastet ned 16.05.2009) Rikshospitalets informasjonssider om kreftsykdom: http://www.rikshospitalet.no/ikbViewer/page/no/pages/sykdom/diagnoser?p_menu_id=32169 &p_sub_id=32163&p_style_id=32184&p_doc_id=23097 (lastet ned 19.05.2009) Strand, Nina:

”Kreftsyke barn trenger støtte - og håp”,

Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 45, nummer 7 , 2008, side 869-877 http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=66018&a=3 (lastet ned 15.05.2009) Støtteforeningen for kreftsyke barn: http://www.kreftsyke-barn.no/Default.asp?meny=1&act=read&recno=1541 , 25  

DTK1, kandidatnummer 308   (lastet ned 16.05.2009)  

Vedlegg

1. Vedlegg: skjema for merknader og kort evaluering av møte mellom barn og klovn.   26