Transcript Nr. 1 - 2014 - 143. årgang - Metodistkirkens Misjonsselskap

Nr. 1 - 2014 - 143. årgang
Innhold
Magasin for
kristen tro, tanke og liv
Redaktør:
Karl Anders Ellingsen
Ekspedisjon og abonnement:
5
Verdighet
6
Kompetanse på tvers
8
Kjære fadder!
Olav Helgesen
P.B. 2744 St. Hanshaugen, 0131 Oslo
Besøksadresse:
Ikke rør
hviledagen!
Akersbakken 37
Direktenummer:
Ellingsen:
23 33 27 27
Helgesen:
23 33 27 07
E-post:
Redaksjonen: [email protected]
Ellingsen: [email protected]
10
Partnerskap som gir fremtid
16
Glimt fra et liv i tjeneste
20
Liten menighet med store....
Helgesen: [email protected]
Abonnementspriser 2014:
12 måneder
420,-
6 måneder222,Studentabon. 12 mnd.
Bankgiro:
180,8220.02.83739
Brobyggeren utgis syv ganger i året. Bladet
Nye medlemmer i Metodistkirken
betales forskuddsvis. Abonnement
kan bestilles på internett, i
menighetene eller i ekspedisjonen.
Abonnementet gjelder til skriftlig
oppsigelse skjer.
Grafisk form: Karl Anders Ellingsen
Trykk: Nr 1 Arktrykk as - 1850 Mysen
Utgiver: Metodistkirken i Norge
Se også nettsiden:
www.metodistkirken.no
Dersom ikke annet er angitt, er bildene
fra Brobyggerens arkiv.
ISSN 1501-4983
Innlegg til Brobyggeren
må være redaksjonen i hende
innen mandag 10. mars.
Larvik
Zuliet Kadiri
Selam Testaye Sium
Torbjørg Kjønniksen
Kristin Tønne
-S
øndager er ikke butikkene åpne. Da er det helg, og vi har
fri, sa seks år gamle Lea Emilie til Aftenbladet. Hun ble
intervjuet sammen med mormor om regjeringens intensjoner
om å åpne for søndagsåpne butikker.
Jeg tror Lea Emilie har skjønt noe viktig. Mennesker trenger
en hviledag. Det er en sannhet de som kjenner sin Bibel har visst
i alle år.
Det er vel kjent at regjeringspartiene og Venstre har ivret
for søndagsåpne butikker i lang tid. Det er visst en del av det
åpne samfunnet de ser for seg, der det er opp til den enkelte
butikkeier om hun ønsker å ha butikken åpen. Et stort problem
for argumentasjonen er det jo da at i kjøpesentrene er det ingen
frivillighet. Er senteret åpent, må alle butikkene være åpne.
Det er allerede mange som må arbeide på søndager. Det er
først og fremst i helsesektoren, samferdsel og fritidsaktiviteter
som er i gang på hviledagen.
Disse utfører tjenester som vi som enkeltmennesker og samfunn har stor nytte av.
Det samme kan vanskelig sies om alle kjøpesentrene som skal
ha åpent hver eneste dag.
Vi trenger en hviledag. Vi trenger helger. Dager da hverdagens rutine brytes og batteriene lades. En dag da familien kan
være sammen.
Norge er et av svært få land i verden som har en felles hviledag for det store flertallet av befolkningen. Det er et gode som er
verd å kjempe for å beholde.
Noen påstår at vi er et av de lykkeligste land i verden. Kan
Foto: Audun Westad
Postadresse:
ikke det ha noe med det at vi en dag i uken er fri til gå en tur
i marka, reise på hytta, ta båten ut for en tur, spille fotball på
løkka, lese en god bok, løse kryssord eller gå i kirken? Det er
ikke alltid vi velger det beste alternativet, men vi har muligheten
- helg etter helg. Brytes helligdagsfreden blir de butikkansatte
bundet til en syv-dagers turnus, uten fast hviledag. Det hevdes
at en bare skal benytte skoleelever, studenter og vikarer, men all
erfaring fra andre land tilsier at dette ikke er tilfelle. Det vil gå
ut over de butikkansatte.
Det er ingen av de ansattes organisasjoner som ønsker denne
utviklingen. Her deler Metodistkirken fagbevegelsens ønsker.
Det er også få uavhengige butikker ønsker dette. Men de store
kjedene og først og fremst eierne av de store kjøpesentrene vil ha
pengemaskinene sine i drift syv dager i uken.
Vi må stille oss noen viktige spørsmål: Hva slags samfunn
ønsker vi oss? Er det kun profitt og retten til de rikeste til å samle
seg enda mer kapital som er vårt mål?
Vi hevder som kirke at det er helt andre verdier som gir samfunnet mening og retning. Vi ønsker et samfunn der enkeltmenneskenes og familienes behov går foran.
Hvor går søndagsturen? Til skogs, til sjøen, til kirken - eller
til kjøpesenteret? Vår anbefaling står fast. Ikke rør hviledagen!
der metodister møtes på nettet
www.metodistkirken.no
Verdighet
Hvorfor
lever vi?
Glede og verdighet! Festkledde beboere i landsbyen Nyan'ombe (Zimbabwe) tar imot deltakerne på kompetanseseminaret (representanter fra
Liberia, Sierra Leone og Zimbabwe) velkommen da de besøkte prosjektet i oktober. Flekkefjord menighet er partneren til Nyan'ombe.
V
ed siste flytting for 9 år siden trengte jeg et nytt kjøkkenbord. Sammen med en god venninne reiste vi til en møbelforhandler og valgte ut et som så både solid og koselig ut, og som
heller ikke var særlig dyrt. Begge smilte da vi så at bordet hadde
fått et navn av produsenten: "Mission"! Fantastisk, tenkte vi
begge. Et godt navn på et kjøkkenbord! Jeg gledet meg allerede
til alle samtaler jeg skulle få dele ved dette bordet med mennesker jeg kom til å få på besøk. De kom til å få betydning både for
meg og forhåpentligvis dem jeg skulle møte.
Ordet "misjon" er som regel forbundet med arbeid som er
organisert for å avhjelpe behov i fattige land og for å dele det
gode budskapet om Kristus. "Misjon" betyr "sendt", men det
behøver ikke være langt av gårde. "Å være sendt" kan like gjerne
være det faktum at vi er født til jorden for en hensikt i det daglige
livet vi lever.
Et kjøkkenbord med flere rundt gir anledning til nærvær, det
å lytte, det å dele et måltid og dele andres liv. Bordet har holdt
hva navnet lovet: Så mange har jeg fått sitte der sammen med, i
ett måltid eller mange. Vi har delt erfaringer, fortrolige tanker,
lyttet til hverandres råd og innsikt, fått næring til å fortsette
videre i livet. En god samtale ved et bord kan faktisk gjøre en
forskjell. Der kan vi få bekreftet eller avkreftet om vi er på rett
vei eller ikke, der kan vi dvele ved dypere lag i oss om vi tar oss
tid til det. Ja, ikke så sjelden har det vært bedre å bli sittende ved
bordet enn å forlate det. Etterpå sitter nærværet lenger i kroppen
enn hva maten gjør.
Hvorfor lever vi? Jeg tror ikke vi finner ut av det uten å lytte.
Vi må lytte både til mennesker og Gud, og til dypet i vårt eget
innerste. Vi må lytte til den verden vi er omgitt av. Vi må være
4
Brobyggeren
våkne og tilstede, så vi ikke sover oss gjennom det livet vi har
fått.
Det at kirken har et misjonsselskap som i årevis har vært til
stede i land som har trengt vår hjelp, er et tegn på at noen har
lyttet. Gjennom hele kirkens misjonshistorie har de som reiste ut
vært i stand til å lytte til folket de kom til. De oppdaget fort at her
trengtes mer enn ren forkynnelse. Det trengtes skoler, sykehus,
rent vann, mat, dialog med eller kamp mot myndigheter som
undertrykket, solidaritet, rettferdighet og likeverd. Det er Gud
som har lært oss evnen til å oppdage behov. Jesaja sier om Frelseren som skal komme: "Han skal ikke skrike og rope..., han skal ikke
bryte et knekket rør og ikke slokke en rykende veke. Med troskap skal
han føre retten ut. Han skal ikke bli utmattet og ikke bryte sammen, før
han har utbredt retten på jorden." Det er denne tjeneste vi alle er kalt
til å følge etter ham i, enten det er langt av gårde eller hjemme i
vår egen gate.
Ingen av oss kan låne øre til alle, men alle kan låne øre til
noen. Å lytte betyr å lese aviser, følge med på nyheter, hilse på
andre mennesker og være interessert i hvordan andre har det. Å
lytte er høre forkynnelse, lese bøker, være i bønn som ikke bare
er enetale, så Gud kan få komme til orde. Å lytte er å ville lære
og oppdage at jeg ikke er blitt til bare for min egen skyld. Uten
andres godhet ville jeg ikke overlevd. Uten min godhet vil noen
bli fattigere.
"Gi oss i dag vårt daglige brød", ber vi i Fadervår. Så elementært
er misjon. Den får plass rundt et kjøkkenbord. Den følger med
oss når vi går ut av huset. Misjon er at livet vårt gjør en forskjell
for noen mens vi lever. Vårt liv kan bli det brød en annen trenger
en helt alminnelig hverdag.
Hilde Sanden-Bjønness
Tekst og foto: Torill Langbråthen
leder av misjonsrådet
H
va tenker du når du hører dette
ordet?
Vi sier at alle mennesker har en gudgitt verdi og verdighet og FNs menneskerettighetserklæring begrunnes ut fra
menneskets ukrenkelige og iboende verdighet.
Hvem definerer hva verdighet er er det noe abstrakt eller er det konkret,
tenker vi en egenskap eller en handling
– en rettighet.
«Hvis vi setter vår egen verdighet
høyere enn andres, mister vi også vår
egen» sier den argentinsk filosofen Enrique Dussel. «Alle mennesker har verdighet, i kraft av bare å være. Men de fleste
mennesker på jorden lever ikke verdige
liv. Det handler om å spise seg mett,
drikke seg utørst, ha et sted å bo og klær
på kroppen, men også muligheten til å
utøve sin religion uten frykt.»
«Verdighet handler om en opplevelse.
Jeg må kunne oppleve verdighet for at
det skal bli et reelt ord. I stor grad tror jeg
også at opplevelsen av å bety noe – av å
ha noe å si, av å bli regnet med – er noe
som oppstår i en relasjon. Det er andre
som gir meg en opplevelse av verdighet,
opplevelsen av å bli lyttet til, å bli sett,
å bli respektert. Å jobbe med verdighet
innebærer å jobbe med meg selv. Fokusere på relasjoner og holdninger» sier Jørn
Lemvik, generalsekretær i Digni (tidligere Bistandsnemda).
Metodistkirkens misjonsselskap samarbeider med Metodistkirken i Liberia,
Sierra Leone og Zimbabwe gjennom programmet Partnership in Development
(PiD).
Gjennom våre lokale medarbeidere
praktisereres partnerskap i utvikling.
Lokalsamfunnet tillates å spille en
ledende rolle i beslutningsprosesser, planlegging, monitorering og implementering
av prosjektene de selv velger på bakgrunn
av opplevd behov. Prosessen med søknad
og rapportering er forenklet på alle nivå
i kjeden. Våre lokale samarbeidspartnere
og medarbeidere veileder og trener lokalsamfunnene til å velge prosjektkomiteer
lokalt og demokratisk. Prosjektkomiteene
lærer å planlegge, budsjettere, god regnskapshåndtering og implementere tiltaket de har bestemt. Det legges stor vekt
på transparent økonomi og pengehåndtering. De får økonomisk støtte til å gjennomføre prosjektet, men de må stille med
en «egenkapital» i form av arbeidskraft og
bidrag til bygningsmateriale som sand,
grus, murstein mm. Videre drift av prosjektet er landsbyen ansvarlig for. Dette
gir erfaring i demokrati og samarbeid og
hvordan kjempe mot korrupsjon. Hele
programmet drives gjennom den nasjonale kirkestrukturen.
Vi ser at folk retter ryggen, opplever at
de har verdi og at de kan gjøre noe med
sin framtid. De opplever å bety noe, å ha
noe å si, å bli regnet med – det skapes en
relasjon. En relasjon mellom mennesker
lokalt.
Mange menigheter og grupper her i
Norge har «sine egne» prosjekt som de
støtter økonomisk. Gjennom informsjonsutveksling og forbønn skapes det også
relasjoner på tvers av land og kulturer.
Dette er en kamp mot urettferdighet
og fattigdom og for menneskerettigheter
– en kamp for menneskers verdighet! BB
Brobyggeren
5
Kompetanseseminaret 2013 i Zimbabwe.
Kompetanse deles på tvers av landene
Hvert år samles representanter fra alle landene som er med i Partnership in Development for utveksling av erfaring og oppbygging
av kompetanse i ledelsen av prosjektene. Denne høsten samlet deltakere fra Liberia, Sierra Leone, Zimbabwe og Norge seg i Zimbabwe.
Det ble noen lærerike dager!
Tekst: Øyvind Aske
H
vert år drar Misjonskontoret på
Competence development seminar.
Det er en erfarings-konferanse hvor vi
møter våre partnere innen Partnership
in Development (PID) programmet. Kompetanseseminaret skifter sted hvert år, i
fjor var vi samlet her i Oslo, neste år skal
det være i Sierra Leone. Men i år samlet
partnerne fra Liberia, Sierra Leone, Zimbabwe og Norge seg i Zimbabwe. De varer
stort sett i 5-6 dager og biskopene prioriterer disse seminarene.
”Alle” deltar
16. og 17. oktober fikk vi alle møte biskop
Nhiwatiwa og styret i Chabadza i Harare.
Alle partnerne hadde ordet og kom med
sine rapporter. La meg begrense meg til å
gjengi hovedpunktene i biskopens hilsen.
Han så Chabadza som en svært viktig del
av kirkens virksomhet i Zimbabwe.
helligheten. Dette er vår Wesleyanske arv.
Vi legger ikke bare vekt på personlig og
indre hellighet men en hellighet som gir
seg utslag i lokalsamfunnet. Sosial hellighet er en innsats i lokalsamfunnet som
har som mål å lindre nød og møte konkrete behov. Chabadza gjør dette og det
er så bra! Derfor trenger kirken å utvikle
Chabadza enda videre.
Dele erfaringer
Biskopen avsluttet med å si at på et kompetanseseminar delte vi med hverandre
hva vi gjorde. Når vi deler våre erfaringer og gir representanter fra de andre
landene anledning til å stille spørsmål og
kommentere, vil det øke egen selvinnsikt.
Man ser seg selv ved å se på andre. Når vi
forsøker å forstå andre hjelper det oss til å
forstå oss selv bedre.
Lokale representanter
For det andre understreket han kirkens
varemerke /branding. Hvordan ønsker vi
at kirken skal fremstå? Hvordan vil vi at
folk skal se på oss? PID programmet har
hjulpet lokalsamfunn på praktiske måter,
men har også brakt flere mennesker til
kirken. Folk ser at kirken bryr seg om
deres behov, dette gir en veldig goodwill
for metodistkirken lokalt.
18.-20. oktober fortsatte kompetanseseminaret i Mutare. Her møtte vi det andre
nivået i samarbeidet, det var utsendingene
fra lokalkomiteene. Om vi fikk betraktninger og synspunkter om Partnership
in Development fra kirkens administrasjon i Harare, så fikk vi det fra grasrota
i Mutare. Her ble vi presentert for rapporter fra de lokale prosjektene av lokale
representanter, både pastorer og legfolk.
Hele tiden var det fokus på kompetanseoppgradering. Det var en bred og engasjert samtale om de enkelte prosjekter og
deres utfordringer. Disse kunne være:
• Dårlig deltagelse og respons på prosjektet av landsby-befolkningen, både på
møter og i arbeidet.
• Hvordan involvere ungdommen på
en bedre måte.
• Rutiner rundt oppbevaring og bruk
av penger.
• Kontinuitet i arbeidet.
• Kommunikasjon med programkontorene osv
Sosial hellighet
Ulike land - ulike erfaringer
Kompetanse
Han sa for det første at det er viktig med
kompetanse. Det er helt avgjørende at
kirken gjennom Chabadza satser på kvalitet og profesjonalitet når tjenesten skal
utføres. Kompetanse kan tilegnes og vi
trenger å identifisere og fremelske egenskaper og ferdigheter som gjør oss i stand
til å handle rett i en gitt situasjon.
Kirkens ansikt utad
For det tredje tok han fram den sosiale
6
Brobyggeren
Det var også nyttig å lytte til erfaringene
Kompetanseseminaret høres kanskje litt tørt ut, men er et svært viktig fora for deling av erfaringer og ideer på tvers av våre samarbeidsland. Her er alle
deltakerne på det siste seminaret samlet.
fra Liberia og Sierra Leone, og enda en
gang la vi merke til at de andre landenes synspunkter og måter å gjøre ting på
bidro til økt innsikt.
Fikk se resultater
Denne delen av seminaret innebar også
prosjektbesøk. Vi dro på feltbesøk til
Saungweme den 19. oktober hvor Centralkirken i Bergen har betalt vannpumpe,
vanningstrau og baderom og hvor Kjølberg betaler for klasserom og lærerrom.
Dagen etter, som var den siste dagen av
seminaret, besøkte vi Nyan`ombe. Denne
landsbyen har nettopp fått Waiting
Mother`s Shelter og nytt kjøkken for de
gravide som kommer hit før tiden for å
føde under trygge forhold på klinikken.
Nyan`ombe er Flekkefjords prosjekt, her
trengs vann, ny klinikk og kirkebygget er
i dårlig forfatning.
Mange inntrykk
Vi får lunsj under et praktfullt Baobabtre.
Her foretas også den offisielle avslutningen av kompetanseseminaret. Det betyr
at de lokale utsendingene reiser hjem,
fulle av inntrykk etter tre hektiske dager
og forhåpentligvis reiser de fra seminaret
mer kompetente enn da de kom.
BB
- Vi legger ikke bare
vekt på personlig og
indre hellighet, men en
hellighet som gir seg
utslag i lokalsamfunnet.
Biskop Nhiwatiwa
Brobyggeren
7
Kjære deg som allerede er fadder eller som ønsker å bli fadder!
Takk for at du på en meningsfull måte ønsker å bidra til at noen får
et bedre liv!
Nedenfor gir vi svar på noen av spørsmålene vi får om det å være
fadder hos Metodistkirkens Misjonsselskap.
Går min støtte til et
enkelt barn?
Som personlig fadder er du
fadder til ett barn, og gjennom
din støtte gir du langsiktig hjelp
til utdanning, helse, livsvilkår og
inntekts-skapning. Dette gjelder
fadderbarna som er med i programmet, med det kan også føre
til hjelp for andre familier som
bor i fadder-barnets lokalsamfunn. Vi ønsker ikke at det skal
være personlig kontakt, i form av
brev og besøk. Dette fører lett til
forskjellsbehandling og misunnelse.
Kan jeg velge land eller
prosjekt?
Metodistkirkens Misjonsselskap
har flere fadderprogram. Vi har
to fadderprogram i Zimbabwe; et
på Mutambara og et på Nyadire.
I Angola har vi skoleprosjektet
POSOCA. Barna som er med i fadderprogrammene er foreldreløse,
med ansvar for seg selv og ofte
yngre søsken.
g, og
taler je
e
b
e
y
Hvor m pengene til?
r
r
hva gå
0 k r on e
Hva har skjedd med fadderbarna i India, og de som har
vært faddere der?
Som kjent har vi nå avsluttet fadderprogrammet i India, med unntak av noen
fadderbarn, som fram til juli 2014 fremdeles vil få støtte fra sine faddere som
er informert om dette. Disse barna/
ungdommene vil da ha fått betalt sine
studier, sånn at de er klare til enten å
fortsette i videre opplæring, eller å gå
ut i jobb.
De som tidligere har vært faddere
i India, vil automatisk få et nytt barn
fra fadderprogrammet på Mutambara
i Zimbabwe, hvis de ikke gir beskjed
om at de heller ønsker å være med i den
kollektive fadderordningen der.
8
Brobyggeren
20
koster år in n i
fadder
g
Å være n. Pengene
d/
e
d
ert lan r
e
v
n
h
å
r
o
f
i m
e
t
a som
e s p ot
en fell og ram. Barn dek ket
pr
e t få r
fadder
g ram m nger, eksao
r
p
i
me d
kolepe un iform,
r til s
e
t
f
i
skole
g
t
u
ll.
,
vg ifter t skolematerie t
me n s a
e
m
n
r
a
n
v
a
og
k ke
bøker
gså de
dit kan o årstiden, me
e
p
lø
e
B
e
til
ld
e
a
t
t
k
st ø
en
tøy til d sykdom og
ed
si n e r v
.
t
a
m
Hvordan får jeg mer informasjon?
Som personlig fadder får du tilsendt et bilde og noen personlige opplysninger om barnet.
På nyåret sendes det ut nyhetsbrev/oppdatering om ditt fadderbarn. Som kollektiv fadder
får du nyhetsbrev med generell
oppdatering fra barnas skolegang
og dagligliv. Ønsker du å motta
informasjon pr. e-post, eller endre
ditt fadderengasjement fra personlig til kollektivt fadderskap,
så ta gjerne kontakt med oss på
[email protected] .
Har dere et tilbud til meg
som ikke ønsker å være personlig fadder?
I forbindelse med skoleprosjektet
POSOCA, har vi i flere år gitt mulighet til å være kollektiv fadder for
én eller flere av skoleelevene, ofte
gatebarn. Vi utvider nå tilbudet på
Mutambara, ved å åpne for et kollektivt fadderskap her også! Det betyr at
din støtte går til den som til enhver
tid trenger det mest, uten at du som
fadder vet hvem disse barna er.
Din hjelp skaper verdifull respekt og forståelse, og bidrar til å gi
bærekraftige resultater i vårt arbeid. Gjennom fadderprogrammet
kan mange barn skape seg en ny framtid og et bedre liv! Ring 23 33
27 37 eller send mail til [email protected]
Bilde: Noen av våre fadderbarn i Zimbabwe. Foto: K. A. Ellingsen
Brobyggeren
9
Partnerskap som gir fremtid til et helt samfunn
I Metodistkirken i Flekkefjord brenner de for misjonen! Mange i menigheten har et varmt og brennende engasjement, og sånt smitter lett! Da de henvendte seg til misjonskontoret i sommer for å få et
misjonsprosjekt, ytret de et ønske om å få støtte et «litt større prosjekt».
Det de egentlig mente, var at de ville støtte utviklingen av et helt lokalsamfunn!
Tekst og foto: Anne Ng Forster
M
isjonskomiteen
i
Flekkefjord
består av Anne-Grethe og Erling
Aagesen, Hilde og Jon Løvland, Anne
Turid Homme, Arve Misund, Andrea
10
Brobyggeren
Kroslid og Ragnhild Sand. Lederen for
gruppa, Erling Aagesen, forteller gjerne
om menighetens misjonsstrategi: «Vår
strategi er å bety en forskjell for en hel
landsby og å kunne støtte innenfor flere
felt; utdanning/skole, helse, vann, kirke en helhetstenkning for et lokalsamfunn i
Zimbabwe. Vi ønsker å sette oss et stort
mål og har stor tro på at vi skal klare å
gjennomføre målsetningen vår. Vi har
lagt opp til et budsjett på omtrent en million over tre år, og vet at dette kan gjøre
mye med situasjonen på et sted.»
Flekkefjord og Nyan’ombe
Sammen med Lloyd Nyarota, program-
For innbyggerne i Nyan'ombe i Zimbabwe er livet i ferd med å forandre seg kraftig siden de ble
partnere med menigheten vår i Flekkefjord. Her hilser de gjestene velkommen med sine beste
klær, sang, dans og en utrolig glede.
direktør for Chabadza, Partnership in
Development-programmet Metodistkirkens Misjonsselskap har i Zimbabwe,
foreslo misjonskontoret at menigheten
i Flekkfjord kunne støtte Nyan’ombe.
Nyan’ombe er en landsby med rundt
6.000 mennesker, som ligger i Mutasa
Nyanga distriktet, i provinsen Manica-
land. I Nyan’ombe ligger en klinikk og
et Waiting Mother’s Shelter. I Zimbabwe
har myndighetene bestemt at alle fødende
må tilbringe de siste ukene før fødsel på
et mottak for vordende mødre. Dette er
for å redusere barseldød hos mødre som
føder hjemme uten profesjonell legehjelp.
Klinikken i Nyan’ombe.som har søkt
Chabadza om støtte til å bygge et nytt
kjøkken, og hjelp til å pusse opp Waiting
Mother’s Shelter. Neste steg i prosjektet er
et vann-anlegg, som skal føre vann opp
fra elva, som renner nedenfor klinikken.
Fortsetter på neste side.
Brobyggeren
11
Fortsatt fra forrige side.
Da det ble besluttet at menigheten
skulle engasjere seg i et større prosjekt,
ble det nedsatt en misjonskomite, som
skulle ha ansvaret for gjennomføringen
av prosjektet. Etter positiv tilbakemelding
fra menighetsrådet gikk misjonskomiteen
i gang: Det ble laget en presentasjon om
prosjektet, som ble presentert gjennom
gudstjenester, aftenmisjon, menighetsrådsmøte og andre steder.
Godt samarbeid
«Vi har satt oss godt inn i prosjektet på
forhånd og har absolutt fått god hjelp fra
misjonskontoret. Det var misjonskontoret
som hjalp oss til å finne et passende prosjekt», forteller Erling, «Ved en tilfeldighet
så åpnet det seg slik at jeg og Jon reiste inn
til Oslo og hadde et møte med Anne på
misjonskontoret. Dette gav oss ytterligere
informasjon om prosjektet og var en vitamininnsprøytning til å komme i gang så
rask som mulig. I tillegg har vi fått oversendt bilder og informasjon direkte fra
prosjektet.»
Stor misjonsiver
Prosjektet Nyan’ombe startet skikkelig
opp i oktober i år, men på en måte er det
en fortsettelse av ambulanseprosjektet
som Jon Løvland tok ansvar for i 2012.
Som mange kjenner til ble det samlet inn
kr. 600.000,- til ny ambulanse til sykehuset i Nyadire. Disse pengene ble samlet
inn i løpet av 10 måneder og de fleste av
giverne var fra menigheten i Flekkefjord,
selv om det var flere utenfor Flekkefjord
som også bidro!
Om menighetens store engasjement
sier Erling: «Flekkefjord Metodistmenighet er en menighet med et stort misjonsengasjement. Flere i vår menighet har selv
vært misjonærer i blant annet Zimbabwe.
Det er naturlig for oss som menighet å
være engasjert i misjonsarbeid. Vi ønsker
å gå inn i et mer langsiktig og stort prosjekt, der vi ønsker å bidra til og hjelpe
et større lokalsamfunn på flere områder.
Vi ønsker å sette oss et stort mål og har
stor tro på at vi skal klare å gjennomføre
målsetningen vår!», og han fortsetter
entusiastisk: «Jeg tror at dette prosjektet
er med på å løfte misjonsengasjementet
ytterligere. Jeg tror også at givergleden
gjennom et slikt stort felles prosjekt blir
ennå større!»
Ikke bare landsbyen!
Men menigheten i Flekkefjord ønsker
altså ikke å gi seg etter at kjøkken, oppus-
12
Brobyggeren
sing og vannanlegg ved klinikken i
Nyan’ombe er ferdig! De håper bl.a å
kunne gjøre utbedringer i, og ved, metodistkirken i landsbyen; Shapure United
Methodist Church, og også å kunne forbedre skolene i Nyan’ombe og områdene
rundt. «Vi har satt oss som mål å samle
inn en million i løpet av en tre-årsperiode, slik at vi kan gjøre en forskjell på
flere områder i et større lokalsamfunn.
Vi i misjonskomiteen vil at prosjektet
skal holdes varmt i hele perioden. Dette
er absolutt hele menighetens misjonsprosjekt og vi ønsker at prosjektet skal engasjere oss som menighet; at prosjektet skal
engasjere alle generasjoner i menigheten.
Derfor satser vi også på at barne- og ungdomsarbeidet i menigheten skal dras inn
i dette. Når vi startet opp så sa vi klart
fra at dette prosjektet ikke skulle gå på
bekostning av andre misjonsprosjekter
som våre medlemmer støtter trofast. Vårt
Nyan’ombe prosjekt kommer som et tillegg til det som medlemmer allerede støtter opp om!», fastslår misjonskomiteens
leder bestemt.
Stor kreativitet
Når det gjelder innsamling av penger til
prosjektet, er kreativiteten og iveren stor:
«Noen i menigheten fyller år og har runde
dager, og ønsker pengegaver til bursdagen som går direkte til prosjektet. I tillegg
har vi laget en misjonskontrakt som vi har
delt ut. Her har vi god respons ved at folk i
menigheten har bundet seg til månedlige
beløp eller engangsbeløp i prosjektperioden. Hvis man, for eksempel gir kr. 278,pr måned i tre år blir dette kr. 10.000,- til
prosjektet. Dette er overkommelig for de
fleste! I tillegg har så har det vært solgt
alternative julegaver den siste måneden
før jul. Et kreativt medlem i misjonskomiteen kom opp med en god ide om salg
av dekorerte flasker som skulle gå til inntekt for vannprosjektet. Flaskene har vært
solgt for kr. 250,- 500,- og 1000,-. Jeg kan
ikke annet enn å si at responsen hittil har
vært svært god; fantastiske 171.695 kroner
er samlet inn i løpet av de tre månedene
prosjektet har pågått!» sier en takknemlig
leder av prosjektgruppa.
«Gjennom kontraktene har vi hittil
fått inn flere hundre tusen i løfter. Jeg
ble litt ydmyk når en person i menigheten kom bort til meg og sa at vi kunne
regne med å få kr. 100.000,- over tre år fra
dem. I januar/februar skal vi ha basar og
misjonsdag hvor vi også regner med å ha
stort fokus på prosjektet.»
Prosjektkomiteens ledere med den
nyoppussede bygningen bak seg til høyre. Her
skal gravide kvinner bo frem til de skal føde.
Personlig kontakt
I skrivende stund er tre av medlemmene
i misjonskomiteen i Nyan’ombe for å
knytte personlige kontakter, og for å få et
mer nærmere forhold til prosjektet.
«Vi ønsker å få et personlig forhold til
prosjektet og har derfor satt oss som mål
at når tre-års perioden er over og prosjektet er fullført, så tar vi en menighetstur til
Nyan’ombe for å se hva vi, sammen med
lokalbefolkning, har fått til. Så får vi se
hvor mange som ønsker å være med på
tur.» smiler Erling, og forklarer sin egen
iver for prosjektet:
«For meg handler dette om prioritering. Vi som lever i Norge er svært heldige. Vi lever i en overflod som andre
bare kan drømme om. For meg er det
viktig å få frem at hvis jeg kan gi være
med på å gi til et prosjekt som kan være
Det nybygde kjøkkenet. Her er alt tilrettelagt for at de høygravide
enkelt og hygienisk skal kunne lage seg mat.
med på å gjøre hverdagen lettere og bedre
for mange mennesker i et lokalsamfunn,
så gir dette en mye større glede enn om
jeg skulle bevilge meg selv noen materielle goder som jeg ikke engang har behov
for!», avslutter en engasjert Erling Aagesen.BB
Det gamle kjøkkenet står fortsatt på fremsiden av nybygget.
Kontrasten er stor!
Soverommene til
de gravide er svært
fine etter den lokale
standarden. De er
noe helt annet enn
det gamle skuret de
sov i før.
Brobyggeren
13
Be for misjonens arbeid og arbeidere
Ukraina
Zimbabwe
Sierra Leone
Chabadza
Navnet på Partnership in Development- programmet i
Zimbabwe. Et shonaord med vid betydning; Det er enten
en forespørsel om hjelp - eller et tilbud om hjelp, i et arbeid
eller tiltak som allerede er planlagt eller i gang.
CELAD - Community Empowerment for Livelihood and
Development
Samarbeidet vårt i Sierra Leone; et Partnership in Development program.
Bidrar til bedre sosialt -, økonomisk - og bærekraftig livsgrunnlag og
ressurssterkt samfunn. Startet opp i 2013.
Skoleprogrammet POSOCA, med 8 skoler og
3200 elever. Dette er foreldreløse barn fra slummen i
hovedstaden Luanda. Imponerende nok fullfører nesten
100 % .
14
Brobyggeren
et
Litauen
NORGE
Her hjemme er det misjonssekretær
Øyvind Aske, bistandskonsulent
Anne Ng Forster og økonomileder
Ragnar Falch som er ansatt i
misjonen.
Angola
Gatebarn – og familesenteret St. Luke arbeidet blant barn- og familier i faresonen.
Omtrent 25 barn, ungdom og unge mødre bruker senteret. Tilbud om middag og leksehjelp,
engelskundervisning, åpen barnehage, veiledning i samtalegrupper og arbeidstreningsprogram.
Familiesenter med etter skoletid-tilbud, aktivitetsdager,
engelskundervisning og støttegrupper. Hjemløse får tilbud
om å vaske klær, og mens de venter får de en kopp kaffe eller
en suppe-bolle. Seniorklubben har månedlige møter med
aktiviteter, gymnastikk og den gode samtalen i fokus. På bildet ser vi ungdom som er med på
ledertreningskurset Timoteus. Det ble startet med hjelp fra Norge.
Liberia
CODEVPRO - Community development programme
Et samfunnsutviklingsprogram. Startet opp i 2007. Bidratt til at over
250 000 mennesker har fått et bedre liv. Tilgang til trygt drikkevann og
toaletter. Bedre helsetilbud. Plass på en skole. I tillegg er det gitt støtte til
jordbruk, fedrift og broer.
India
Noen barn i skoleprogrammet får skolepenger ut dette skoleåret. Deretter avsluttes
fadderprogrammet i India. Deres gaver har gitt svært mange barn skolegang og et bedre liv.
Brobyggeren
15
Reidun Refsdal
Glimt fra et liv i tjeneste
Med 35 års tjeneste i India er det svært mye å se tilbake på for Reidun Refsdal. De mange prosjektene
som hun ledet forandret livene til utallige mennesker. Gjennom Reiduns tjeneste fikk vi i Metodistkirken i Norge være med å utgjøre en forskjell for menneskene i en av Indias fattigste delstater.
Tekst og foto: Karl Anders Ellingsen
- Hvordan er det å være hjemme igjen for
godt?
- Det er veldig ålreit. Jeg tenker at alt
har sin tid. Jeg er jo ikke 15 år lenger. Det
var rart i begynnelsen, men nå er det helt
greit.
- Hvordan var overgangen til den norske
hverdagen?
- Alt var rart i begynnelsen. Bare det
å ta en buss eller en trikk og ikke vite
hvordan det skulle gjøres, var en utfordring. Jeg visste jo ikke noe om ulike kort
og slikt. Jeg har jo vendt meg til å leve i
Mursan. Oslo er noe helt annet. Det å
komme hjem betød at jeg måtte lære mye
om igjen. Noe som hjalp meg godt, var det
at jeg hadde min egen leilighet her i byen
å komme hjem til.
- Savner du India?
- Det er klart at India er blitt en stor del
av livet mitt. Jeg lengter ikke tilbake hver
dag, men gleder meg til å reise tilbake i
vinter. Men når jeg kommer tilbake til
Oslo, er det her jeg er hjemme nå.
- Var det et godt liv i India?
- Jeg synes jeg har hatt et kjemeperikt
liv. Jeg har så mye å tenke tilbake på, så
mange gode minner, mennesker og steder.
- Hva er det første som tankene går til?
- Det som står sterkest er vel arbeidet
med de tradisjonelle fødselshjelperne. Det
var noe som betydde så mye for både oss
som stab, de som ble trent og for samfunnet som helhet.
Du vet at fødselshjelperne var helt
uskolerte, de var de laveste av de lave i
samfunnet. De var fattige analfabeter
med svært lav selvtillit.
Gjennom treningen og eksamineringen ble de langt dyktigere og fikk en ny
tro på seg selv. Den gode jobben de nå
gjorde og den nye selvtilliten, ga de langt
mer respekt i samfunnet. Det at færre
spedbarn ble skadet, syke eller døde
16
Brobyggeren
når de tok imot barna, gjorde at de også
kunne ta bedre betalt.
At det nyttet, så vi bevis for i den offisielle statistikken for distriktet. Barnedødeligheten og antallet nyfødte med
sykdommer gikk ned i takt med at vi
utdannet fødselshjelperne.
Det er vanskelig å uttrykke hvor mye
dette betydde for den enkelte fødselshjelper og for samfunnet som helhet.
- Kan du fortelle litt om hvordan forandringen kunne merkes?
- Det var en veldig stor forskjell på fødselshjelperne fra de startet til de ble uteksaminert. Allerede etter
et par dager merket vi at
de fikk mer selvtillit og
tok ordet lettere i klassen. I lokalsamfunnet
visste alle hva som foregikk og så sin fødselshjelper som ”student”.
Den tilliten vi opparbeidet oss gjennom så
mange år som helsestasjon, ga også disse kvinnene en helt ny status.
Landsbyene ønsket dette
velkommen, fordi de så
at fødslene ble tryggere for både mor og
barn. Dette ble en prosess der vi alle var
vinnere!
I mer enn 10.000 hjem i det distriktet er
det et diplom fra Metodistkirkens helsesenter som er den stolteste dekorasjonen.
De som var med fikk satt diplomet sitt i
glass og ramme, og hengte det opp på et
godt synlig sted. De kan ikke lese diplomet selv, men det har gitt dem verdighet
og et bedre liv. Det er et godt og viktig
minne for meg.
- Hvordan fikk du ideen til dette?
- I India er det å være fødselshjelper
noe av det mest urene en kan gjøre. Så det
var kun de fattigste og dårligst utdannede
som utførte det. Samtidig var det nesten
umulig å få gravide til å komme til klinikken for kontroller. Resultatet var at det
var svært mange mødre og spedbarn som
ble syke og døde rundt oss. Ja, noen til og
med på dørstokken vår.
Jeg tenkte at dersom de ikke kom til
oss, måtte vi komme til dem. Vi måtte
lære opp de som tok imot barna. Det var
starten til programmet.
- En annen ting som jeg husker tilbake
på med glede, er støttegruppene for HIVpositive og familiene deres. Vi startet med
dette i 2005.
Vi hadde startet med testing for HIVsmitte og så at det ble flere og flere som
fikk diagnosen. De trengte et sted å samles
for å kunne snakke om
det som skjedde med
dem. Vi organiserte støttegrupper der de kunne
møte andre med samme
skjebne.
På
møtene
stilte vi med rådgivere
som kunne informere i
plenum og gi råd til den
enkelte. Vi tok opp praktiske ting som personlig
hygiene og kosthold. Vi
understreket viktigheten av å ikke få infeksjoner og bli syke, og viste
dem hvordan de kunne klare dette.
Dette var svært fattige mennesker.
Mange fikk ikke arbeid på grunn av sykdommen og få av dem hadde utdannelse.
Så rådgivningen var livsviktig for dem.
En del av barna vi kom i kontakt med,
fikk ikke gå på skole siden de ikke hadde
nok midler til skolepenger. Derfor tok vi
barna deres inn i fadderprogrammet. Da
fikk de gå på skolen og slapp å havne på
utsiden av samfunnet.
Jeg ble godt kjent med mange av disse,
og ble glad i dem. Når jeg tenker tilbake
er det ansiktene deres jeg ser for meg. Jeg
husker hvor de satt i ringen når vi samtalte og detaljene fra livene deres.
Det er godt å tenke på hvordan vi på
helsestasjonen og alle i Metodistkirken
her hjemme fikk være med og endre
livene deres.
- Når jeg tenker
tilbake er det
ansiktene deres
jeg ser for meg.
Reidun Refsdal
Et øyeblikk som endret mange liv. Tradisjonelle fødselshjelpere mottar diplom for å ha bestått et trenings- og opplæringsprogram ledet av Reidun
Refsdal. 10.226 gjennomgikk programmet. Hele 9428 kom tilbake for et oppfriskings- og videretreningsprogram. Dette ga distriktet betydelig
lavere antall dødsfall og sykdomdtilfeller ved hjemmefødsler.
Disse samtalegruppene var noe jeg
prioriterte. Jeg skulle ha svært mye å
gjøre for ikke å være med i samtalene, sier
Reidun mens hun tørker øynene. Dette
bringer frem sterke minner.
- Dette er mennesker som har gjort et dypt
inntrykk på deg?
- Ja, det er vel de menneskene som fikk
livene sterkest forandret som gjorde det
dypeste inntrykket på meg. Da tenker jeg
spesielt på handikap-programmet. Det
var så mange sterke inntrykk at jeg hver
eneste samling fikk tårer i øynene.
Jeg liker å tenke på meg selv som en
sterk person, men jeg er svært myk når jeg
tenker på disse.
De handikappede har det forferdelig på landsbygda. Det er så mange poliorammede og andre som må slepe seg
rundt bakken. Det gjorde dem skitne og
verdiløse i samfunnet.
Det at de ble registrert og fikk hjelpemidler forandret livet deres totalt. Da fikk
de en fast liten sum fra myndighetene.
Det hjalp noe. Det å få en trehjulet sykkel
gjorde at de kunne komme seg rundt uten
å bli skitne. De kunne snakke med folk
uten å måtte se opp til dem. Studentene
kom seg til skolen, og de kunne få seg et
levebrød.
Jeg husker godt en delvis lam kvinne
som fikk en sykkel. Med den kunne hun
bringe grønnsaker til markedet og tjene
nok til å livberge seg selv og sine tre barn.
Dette programmet forandret utallige
liv, sier Reidun bestemt.
35 års tjeneste i India er avsluttet og
programmene er gjennomført og avsluttet. Noen av dem videreføres av Metodistkirken i India (MiI). Et skår i gleden var
det at urimelige krav fra de ansatte ved
klinikken gjorde at MiI valgte å stenge
den. Men Reidun har et håp om at MiI,
som har overtatt eiendommene, vil starte
opp igjen en klinikk der når tiden er
moden.
Når Reidun ser tilbake er det alle de
vellykkede programmene og de utallige
menneskene som fikk livene sine endret
til det bedre, som sitter igjen. For oss
som har fulgt henne på avstand er det en
imponerende statistikk. For Reidun er det
ansikter og liv som vi som kirke sammen
fikk tjene.
Vi spør Reidun et siste spørsmål om
hvordan det var å arbeide som en kristen
i India?
- Det var ikke alltid like lett. Som
utlending og kristen har jeg ikke lov til å
forkynne eller delta i kirkens liv som en
leder. Men jeg tror at jeg vitnet om Jesus
gjennom hele min tjeneste. Alle visste at
jeg er en kristen og at det var grunnen til at
jeg reiste halve jorden rundt for å arbeide
hos dem. Det er jo et vitnesbyrd. Samtidig
fikk vi jo ansette så mange lokale evangelister som vi klarte. Vi hadde evangelister
knyttet til alle prosjektene våre. Så vi forkynte Guds rike både gjennom handlinger og ord.
De fleste prosjektene startet vi med en
bønn og vi hadde kapell i Mursan, Beswan
og Karhari. I den muslimske landsbyen
Karhari står det et stort kors på veggen til
kapellet. Det er synlig langt ut over markene og viser evangeliets tilstedeværelse.
Så vi er svært synlige i lokalsamfunnet.
Jeg husker godt dengang da ungdomsforbundet i Norge samlet inn penger så
vi kunne bygge kirken i Mursan. Det var
et vendepunkt for den lille flokken med
kristne i Mursan. Den kirken ble vårt fundament og stolthet. Med den fikk vi så
mange velsignelser. Det er godt å se tilbake og se at den også var til velsignelse
for de prestene som tjenestegjorde der.
De fleste gikk videre til større tillitsverv
i kirken. Flere av dem ble tilsynsmenn.
Menigheten i Mursan er liten, men den er
sterk åndelig, avslutter Reidun.
BB
Brobyggeren
17
Sommerfesten 24. – 27. juli 2014
Tro som bærer
Årets hovedtaler på Sommerfesten blir vår egen Kjell Arild Johansen som i dag er gateprest i Kirkens
Bymisjon. Han sier han gleder seg til å være med på Sommerfesten igjen!
Tekst: Kristin Tønne og
Tom G. Johnsen - Larvik
Å
rets tema for sommerfesten er Tro
som bærer. Troen på Jesus er noe
som bærer oss gjennom hele livet. Det er
ikke vi som bærer, men troen som bærer
oss!
Tro som bærer er også navnet på Metodistkirkens trosopplæringsplan for barn
og unge. En plan som kan hjelpe oss som
kirke å lære de unge hvordan de selv kan
få en tro som bærer dem. Vi er heldige
som er en kirke bestående av alle generasjoner, og vi er heldige som kan samles
til sommerfest der alle generasjoner er tilstede og uunnværlige!
Informasjonsbrosjyren for sommerfesten er klar og distribueres ut til menighetene i disse dager. Hvis du ikke ser
brosjyren i din menighet så spør en av
lederne om de kan skaffe den. Du finner
også informasjon på metodistkirken.no
eller på facebook.
Påmeldingen åpner på nettsidene 1.
mars. Pass på å melde deg og familien på
i god tid.
Vi presenterer her noe av det som skal
skje på sommerfesten i år og noen av de
som får hovedoppgaver:
Kveldsmøter:
Kjell Arild Johansen blir hovedtaler
på kveldsmøtene.
Han har vært
evangelist
og
menighetsprest i
Metodistkirken i
mange år, men tjenestegjør nå som
prest/gateprest i
Kirkens Bymisjon
i Drammen og Kongsberg.
Kjella som han gjerne blir kalt, ble kris-
18
Brobyggeren
ten i 1977 og begynte på bibelskole to år
senere. Etter bibelskolen reiste han ut som
evangelist i Sigerfjord. Etter en tilværelse
som evangelist begynte Kjell Arild på
presteseminaret i Bergen. De siste ti årene
har han bodd i Drammen og kan glede
seg over at Strømsgodset endelig har
blitt seriemester. De siste årene har Kjella
arbeidet i Bymisjonen, først i deltidsstilling, men nå i 100%. Kirkens Bymisjon
driver stort i Drammen og har så mange
som 42 ansatte og 160 frivillige medarbeidere. Kjell Arild er rundt på alle de 8
avdelingene som Bymisjonen har i Drammen og Kongsberg.
Kjell Arild Johansen var kjapp med å
svare ja da vi i Larvikskomiteen spurte
han om å være hovedtaler på Sommerfesten. Han sier dette:
-Som menighetsprest ble jeg på slutten
lei av å forkynne, mens jeg nå som prest i
Bymisjonen har begynt å savne det å forkynne. Derfor var det enkelt å svare ja på
forespørselen. Jeg (Tom) har truffet Kjell
Arild i Drammen og han har tatt meg
med opp på kontoret sitt. Han spør om jeg
vil ha kaffe og setter fram noe smågodt.
Jeg takker nei til kaffen, men tar noe av
det søte han har satt fram.
Vi småprater om livet, tjenesten og
Sommerfesten, og Kjell Arild sier at han
gleder seg til å forkynne på Sommerfesten. Det kan virke som han har fått forkynnergleden tilbake, for han fortsetter
med å fortelle at selv det å forkynne for
bare noen få mennesker er stort. Han har
nemlig tatt på seg et forkynner ansvar på
Kongsvinger. - Noen har sagt til meg: At
du gidder å tale til en slik liten flokk, men
jeg syns det er fint. Jeg tror vi teller for
mye i dag: «I dag var vi så få!» Og så blir
vi lei oss fordi vi ikke var flere. Men det er
i enkeltindividene at mulighetene ligger,
uttrykker han. - Det er viktig å være tro i
det små, sier han. - Derfor synes jeg det er
fint å forkynne for flokken på Kongsvinger selv om de ikke er mange.
Kjella forteller meg at det er vanskelig
å sammenligne det å være menighets-
prest i Metodistkirken og prest i Bymisjonen. - Det er bare forskjellig, sier han,
men han trives med det han nå gjør selv
om det har vært utfordrende og til tider
også slitsomt. - Jeg må gå noen nye veier
som ingen har gått før, sier han og fortsetter: - Nå er jeg prest for dem som ikke har
noen prest, og mye av oppgaven min er å
gjøre meg selv synlig. Folk må vite hvem
jeg er slik at de kan ta kontakt når de trenger meg.
Kjell Arild har vært hovedtaler på
Sommerfesten før, men sier at det er lenge
siden han har vært der på en hel Sommerfest. Han har vært innom noen ganger,
men nå gleder han seg altså til å komme
tilbake og bli værende under hele Sommerfesten.
Vigdis Merete Rønning gjorde så god
jobb som møteleder i 2013 at hun har fått
denne oppgaven i år også. Hun er ansatt
ved Metodistkirkens hovedkontor og er
sekretær i Diakoni og Evangeliserings
Rådet (DER)
Familiesamlinger:
Som vi skrev i forrige nummer av Brobyggeren så har vi endret litt på dagsprogrammet fredag og lørdag. Vi skal i
år forsøke en familiesamling på formiddagen. En felles møteplass der vi kan
møte hverandre på tvers av generasjoner
og inspirere hverandre slik at vi sammen
kan vitne om den tro som bærer oss. Her
blir det sang, musikk og forkynnelse som
kan favne oss alle. Leirene vil delta og
Maia Blomhoff Holm vil lede samlingene,
og forhåpentligvis vil noen av leirprestene bidra med forkynnelse.
Maia
Blomhoff Holm er 26
år gammel og
kommer fra Oslo,
hvor hun er aktiv
i Centralkirken.
Hun sier at hun
er heldig som får
være nestleder i
Er du klar for å være med på Sommerfesten 2014? Som bildet viser, var det kjempefint i fjor. Likevel tror vi at det vil bli enda bedre denne gangen.
Temaet "Tro som bærer" vil følge oss gjennom dagene på Drottningborg.
Foto: Karl Anders Ellingsen
MBU. - Leir er noe av det morsomste jeg
vet, så jeg er veldig glad for at jeg får være
juniorleirsjef på Sommerfesten i år også,
slik jeg har vært de to foregående årene,
sier hun. Til daglig jobber Maia som doktorgradsstipendiat på fødeavdelingen ved
Rikshospitalet.
Vi avslutter sommerfesten søndag formiddag med familiegudstjeneste, som
vanlig. I år er det Frøydis Grinna, MBUpresten vår, som taler på søndag formiddag.
Bibeltimer: Da vi i år har familiesamling på tiden hvor vi normalt har hatt
bibeltime vil vi så flytte bibelundervisningen til et av seminarene. Forhåpentligvis blir det biskop Christian Alsted som
tar seg av dette.
Seminarer:
Fredag og lørdag ettermiddag er det
seminarer hvor du kan velge mellom 3
ulike temaer i tillegg til Bibeltime. Her
tror vi at vi har funnet temaer som skal
favne de fleste.
Trosopplæringsplanen – Tro som
bærer: De som har vært med å utarbeide trosopplæringsplanen, med Vigdis
Merete Rønning i spissen, skal holde
seminar om innholdet i trosopplæringsplanen og tips til hvordan den kan brukes
i arbeidet med å gi barn og unge en sterk
tro på Jesus og Guds Ord.
Praktisk seminar – Her er tingene
enda ikke klargjort, men vi forsøker å få
til et praktisk seminar hvor en kan lære
å skrappe, lage smykker eller en annen
håndverksaktivitet. Et godt tips er å følge
med på hjemmesiden til Metodistkirken
eller på facebook.
Gospel / kor:
Dette blir et seminar hvor det øves
inn noen sanger
som kan være fine
og ta med hjem til
koret i menigheten. Med oss har
vi fått ekteparet
Ruth og Emmanuel Waldron fra
London. Ruth er
lovsangsleder i sin menighet og hjelper til
med kor og sangundervisning i menigheten når hun ikke er på reise. Hun underviser på gospel workshops i hele Europa
og har de siste årene vært mye i Polen og
Danmark, men også på Sangfesten i Flekkefjord. Hun ønsker å bruke musikken og
sangen som en døråpner for å komme i
kontakt med mennesker og være til hjelp.
Emmanuel er en fantastisk gospel- og
jazzpianist med flere soloutgivelser. Han
skriver låter selv og reiser rundt med band
og holder konserter. I tillegg reiser
han sammen med
Ruth til hennes
workshops og har
ansvar for musikken der og hjelper
henne med innøving av sanger.
Emmanuel
har
også
pianoundervisning lokalt
der de bor. Han
ønsker også å formidle sin tro gjennom
musikken.
Vi planlegger at de kan ha en minikonsert i teltet på lørdagskvelden. Ekteparet
Waldron har tre gutter i alderen 5,3 og 2
år.
Du er hjertelig velkommen til Sommerfesten 2014! Vi kan tilby flotte omgivelser,
tilbedelse og lovsang, bønn og samtaler,
forkynnelse som utfordrer og inspirasjon til å ta med seg videre i hverdagen.
Vi ønsker å tilby en Sommerfest der alle
kan trives og ha det fint sammen. En slik
fest kan vi bare skape sammen, på tvers
av generasjonene.
Vi håper det vi hittil har presentert av
den kommende sommerfesten sammenfaller med dine ønsker for en vellykket
sommerfest og håper du melder deg på
når påmeldingen åpner.
BB
Brobyggeren
19
Liten menighet med store resultater
Menigheten vår på Øståsen har blitt med i Partnership In Development. Her har de blitt partnere med landsbyen Matombo i Zimbabwe. Sammen har de bygget en skole for barna i distriktet. Det er
et prosjekt som vil gi barna en ny og bedre fremtid.
Tekst og foto: Øyvind Aske
P
artnership in Development er et program som passer for både små og
store menigheter. Øståsen er ikke av de
tallmessige store menighetene våre, men
en aktiv menighet med bred kontaktflate.
De er også med i Partnership in Development. La oss høre hvordan de opplever å
være en partner!
Partner siden mai 2013
Det er en veldig hyggelig damestemme
på telefonen da jeg ringer til Øståsen like
opp under jul,
Hun heter Randi Kvaal og er leder for
Misjonsgruppa i menigheten. Selv om det
er midt i julestria puster hun helt rolig
og lover å svare på en del spørsmål om
menighetens misjonsprosjekt. Det er ikke
dårlig! Øståsen menighet har hatt prosjektet siden mai 2013.
Hvorfor Matombo?
Utfordringen i Matombo er de bare har
en barneskole. Nå
ønsker de seg også en
ungdomsskole, men
da får de problemer
med skolebygget. Det
blir for lite til å romme
begge deler. De måtte
dele
klasserommet
og sitte med ryggen
til hverandre med
en lærer i hver ende.
Det var ikke ideelt.
Lærerne hadde heller
ikke lærerværelse.
Alle deltar
Speiderne på Øståsen har laget puslespill
med bilder fra Norge som de vil gi til
barna i Matombo.
Prosjektet er på kr 50 000.- og de har
nå kommet over halvveis i innsamlingen!
En måned viet misjonen
I august hadde menigheten en stor utlodningsfest og 1. søndag i advent var det
innsamling til inntekt for skolen. Menighetens juleoffer ble også øremerket prosjektet. Øståsen har det slik at hele februar
måned er viet til misjon, da har menigheten fokus på misjon på alle møtene sine.
Misjonsofferet på misjonsdagen går selvsagt til misjon men også løskollekten på
de andre gudstjenestene. En søndag i ny
og ne blir «strikkepinnene» satt fram ved
kirkekaffen slik at alle kan gi sine kronestykker og femmere her. Det blir penger
av små penger også!
Raske resulteter
Jeg spør Randi om hun synes at menigheten har fått god nok hjelp fra Misjonskontoret. Hun svarer at det ble mer
informasjon
etter
hvert og også bilder
når det ble etterlyst, men enda mer
info hadde nok vært
ønsket. Skolen er allerede ferdigstilt, så hun
synes at prosessen har
gått veldig raskt.
- Vi liker tanken på
at kirken bygger en
skole som skal brukes
av alle ungdommene i
byen.
Randi Kvaal
Hele menigheten samarbeider
Menighetsrådet og misjonskomiteen samarbeider om prosjektet. Prosjektet er hele
menighetens ansvar Misjonsdamene/jentene er et tyngdepunkt, men hele menigheten spiller på lag. Det er en grei deal i
Øståsen. Det blir jevnlig informert om
framdriften i innsamlingsarbeidet.
20
Brobyggeren
Det ble godt og trangt da skolebarna
og mange av landsbyens voksne tok
imot gjestene fra Norge i høst. Det
var stor stolthet og glede over den nye
ungdomsskolen.
Øståsen + misjon =
sant!
Jeg lurer på hvordan
har menighetens stilling til misjon har vært opp gjennom
årene?
Hun svarer at Øståsen har alltid hatt et
hjerte for misjonen. Menigheten har hatt
misjonærer ute og det har bidratt til stor
interesse og engasjement. At de nå har
vært med og bygget skole i Matombo har
gitt menigheten et enda mer personlig
forhold til misjonen.
De liker tanken på at kirken bygger en
skole som skal brukes av alle ungdommene i byen, det viser at kirken driver
hjelpearbeid/misjon for alle. Menighetens medlemmer har alltid vært flinke til
å møte opp på misjonsarrangementene.
Randi mener at det kanskje er enda lettere å gi når det er til et spesielt prosjekt.
Tove Odland og lokale medarbeidere foran den
nye ungdomsskolen som Øståsen samler inn
penger til.
Misjonskomiteen i menigheten vår på Øståsen samlet ved gevinstbordet til misjonsfesten i
august. Fra venstre: Randi Kvaal, Anne-Grete Arnesen, Bjørg Brynjulvsrud, Grete Falmark og
Grethe Gulbrandsen.
Brobyggeren
21
MISJONS
YTELSER
2013
MENIGH.
FASTE
MBU'S
MK'S
OFFER
GIVERE
AVD.
MISJ.GR.
9 800
MESSER
44 000
ANDRE
SUM
GAVER
2013
2012
32 800
98 600
148 521
ARENDAL
12 000
BERGEN C.
7 050
34 500
41 550
135 550
BERGEN F.
3 360
24 100
11 700
39 160
50 650
BODØ
5 061
1 200
7 800
14 061
11 510
DRAMMEN
4 748
9 000
37 200
58 523
57 099
EGERSUND
31 621
8 200
39 821
7 700
ELVERUM
2 500
5 000
7 500
200
FINNSNES
7 800
6 000
52 450
66 250
70 517
FLEKKEFJ.
38 210
21 000
251 435
315 145
617 301
48 700
65 755
62 600
26 650
39 965
42 088
16 405
22 575
22 350
8 800
27 531
20 458
6 100
13 420
16 100
52 400
116 616
120 321
6 950
39 302
16 450
FREDRIKS.
7 575
4 500
6 000
HALDEN
8 315
HAMAR
6 170
HAMMERF.
6 731
HARSTAD
11 055
5 000
12 000
7 320
HAUGES.
16 616
27 200
HORTEN
18 952
13 400
HVITTINGF.
15 348
1 900
17 248
25 351
HØNEFOSS
29 458
27 176
56 634
33 740
74 200
115 058
119 294
6 800
21 210
11 110
500
3 500
200
17 110
52 071
4 650
15 050
15 950
9 000
28 550
78 422
85 282
38 757
92 426
64 453
-
-
-
7 300
24 716
18 688
14 450
70 453
52 085
6 100
6 100
7 100
KJØLBERG
2 500
KONGSBERG
14 410
KONGSV.
3 000
KRAGERØ
9 360
KR. SAND
900
LARVIK
14 972
12 000
LILLESTR.
46 319
7 350
20 400
1 400
36 958
13 151
12 450
22 900
LISTA
MOLDE
13 634
MOSS
6 503
3 782
49 500
MYSEN
OSLO C
65 261
26 300
249 000
87 750
428 311
346 427
GRÜNERL.
20 818
7 800
21 578
53 830
104 026
128 783
28 500
46 500
60 174
143 825
252 904
257 254
BJØLSEN
18 000
PORSGR.
52 554
3 500
53 025
SANDNES
5 780
21 400
27 180
45 130
SARPSBORG
9 260
14 750
24 010
30 178
SKIEN
18 215
4 200
19 500
51 190
51 880
KÅNLAND
4 000
4 100
6 200
14 300
8 600
STAVANGER
28 873
36 660
120 982
214 234
147 861
SVOLVÆR
20 000
-
20 000
20 500
TISTEDAL
15 976
151 600
187 593
87 414
TROMSØ
10 875
4 800
15 675
19 357
TRONDH.
6 686
46 800
53 486
55 932
41 240
71 522
74 842
12 700
12 700
17 948
30 000
30 000
40 000
218 334
341 648
514 535
3 454 841
9 275
SOTRA
S
e, jeg gjør noe nytt, nå skal det spire fram.
Merker dere det ikke? Jesaja 43. 19
Det startet med trosopplæringsplanen,
det fortsetter med ettåringsprogram for
ungdom opp til 30 år og skal neste personlige drøm gå i oppfyllelse, har vi snart
også en bibelskole for alle: en- to uker
samlinger i året, helgesamlinger og hjemmestudie. Jeg kan nesten ikke vente til det
er klart…
Vi trenger Guds kraft, vi trenger den
hellige ånd, men vi trenger også å kjenne
vår bibel og vite hva vi tror på.
Det er med stor glede vi mottar nyheten om at hovedstyret gikk inn for Diakoni- og Evangeliseringsrådets (DER)
forslag om å ta opp igjen et ettåringsprogram ( se BB nr 7 2013).
En arbeidsgruppe er satt ned og jobber
iherdig med å få ferdig informasjon og
opplegg, slik at et ettåringsteam kan være
på plass fra høsten 2014.
Kanskje kjenner du noen som burde
være med? Kanskje er det du selv som
skal være med? Ett er sikkert, dette blir
til velsignelse for den enkelte deltager,
Misjonsytelser 2013
Oversikten viser de beløp som er
innkommet til misjonskontoret t.o.m. 16.
januar.
Fadderprogrammet er ført under
"andre gaver", til sammen kr. 960.595,-
menighetene de kommer i og kirken som
helhet.
Kjenner du ingen, eller du selv ikke er
i den rette aldersgruppen, kan du uansett
være med å dra dette i gang, gjennom
bønn og informasjon til andre.
DERs leder, Leif Jacobsen, har satt seg
et trosmål: 6 ettåringer og tre menigheter som tar imot to hver fra høsten 2014.
Amen, sier vi, og gleder oss til å se hvem
de seks er.
I forbindelse med satsingen på barn
og unge, blir det og ansatt en person som
skal ha hovedansvar for ettårsarbeiderne
og trosopplæringsplanen. Be om at rett
person søker og blir ansatt.
Pinsestevne 2014
For fjerde år på rad kan DER i samarbeid
med en lokal menighet, invitere til pinsestevne 2. pinsedag, mandag 9.juni kl 1700.
Pinsestevnet blir i år, som i fjor, i IMCO,
en av våre nyeste menigheter, som holder
hus i Metodistkirken på Grünerløkka.
Har du aldri besøkt IMCO tidligere, har
du sjansen nå. Mer informasjon kommer,
(997.300,- i 2012). Fasteaksjonen (Kirkens
Nødhjelp) er ikke med i oversikten.
Ta kontakt med misjonskontoret ved
evt. spørsmål.
Oslo, 17. januar 2014
Ragnar Falch, misjonskasserer
Nye medlemmer i Larvik
men sett av ettermiddagen andre pinsedag til fellesskap i metodistkirkene
på Grünerløkka. Snakk med venner og
kjente, fyll opp biler og bli med.
Som kirke er vi inne i en tid full av
optimisme og velsignelser. Vi venter og
forventer at noe mer skal skje iblant oss.
I trygg forvissning om at Gud er med,
hilser jeg dere med Sefanja 3. 17:
«Herren din Gud er i din midte, Han er
den mektige som frelser. Han skal fryde
seg over deg med glede. I sin kjærlighet
gir Han deg hvile, Han fryder seg over
deg med jubel».
Vi setter oss trosmål. Vi ber. Vi venter.
Vi forventer. Spennende tider, spør du
meg!
I forventning,
Vigdis-Merete Rønning
Konfirmasjon
6 200
2 400
2 719
5 647
25 000
11 970
TUNE
3 800
ØSTÅSEN
23 082
7 200
ÅLESUND
BLÅKL. B.
-
DIVERSE
-
12 450
110 864
SUM 2013
585 368
340 230
133 912
196 109
352 028
1 857 194
SUM 2012
376 297
310 400
154 334
212 229
382 751
2 309 192
3 745 203
Se forklaringer neste side.
22
Merker dere det ikke…
Brobyggeren
Søndag 8. desember ble Zuliet Kadiri og Selam Testaye Sium nye medlemmer. Barna til Zuliet,
Daniel og Jessica ble ført inn som menighetsbarn, likeså datter til Selam, Yeabsera. På bildet ser
vi fra venstre: Godluck Chongolo, Zuliet Kadiri, barna Daniel og Jessica, Selam Testaye Sium,
datteren Yabsera og pastor Tom G. Johnsen.
17. november ble Peter Sekyere konfirmert i
IMCO på Grünerløkka.
Brobyggeren
23
BETANIEN
Alt i elektriske installasjoner
Vollebekkveien 2b - P.b. 24 Vollebekk. 0516 Oslo
Tlf. 22 07 08 80 - Fax 22 07 00 75
Anne Grete Spæren Rørvik 60 år
24
Brobyggeren
Vigdis-Merete Rønning 60 år
www.betanienoslo.no
Det skjer i
Metodistkirken
2. februar
2. mars
7.-8. mars
14.-16. mars
4.-6. april
25.-27. april
29. mai - 1. juni
28. juni - 5. juli
24.-27. juli
12.-14. september
Vi gratulerer
Misjonsdagen 2014
Evangeliseringens dag 2014
”Er det meg Gud?”, Hovedkontoret Oslo
Sangfesten, Flekkefjord
MBU Landsmøte, Stavanger
Kvinneforbundets Landsmøte
Årskonferansen, Drammen
MS Korpsleir, Trevæld i Danmark
Sommerfesten, Drottningborg
Nord-Norgeskonferansen
Anne Grete ble født 12. januar 1954 i
Drammen. Hennes mor var aktiv i Den
Norske Kirke, og her ble Anne Grete tatt
med fra barnsben av. Hun ble med i speideren i Metodistkirken som niåring. Her
fant hun seg til rette og ble med i UG, UF
og ungdomskoret.
Anne Grete har vært en kristen siden
barndommen og på gymnaset fikk hun
lyst til å studere teologi. Hun ønsket å
arbeide med mennesker og sosionom ble
hennes yrkesvalg. Da hun var i praksis
for å komme inn på sosialskolen, ble hun
kjent med rollen til sykehuspresten. Hun
sluttet og startet studier ved Teologisk
fakultet i Oslo. I 1983 ble hun ordinert
prest i Den Norske Kirke. Hun tjenestegjorde 10 år i Oslo i ulike menigheter, før
hun ble sykehusprest i nesten 20 år.
Da menigheten vår i Drammen sto
uten prest stilte hun seg til rådighet for
kabinettet. Hun har vært menighetsprest
der siden. I 2011 fikk hun ordinasjonen
bekreftet i Årskonferansen og ble metodistprest. Hun trives veldig godt i tjenesten og er begeistret over menigheten og
kirken sin.
Anne Grete brenner for økumenikk
og religionsdialog. Hun er styreleder for
Drammen og omegn livssynsforum, og
koordinator for pastorsgruppa i byen.
Anne Grete ble gift med sin Stein i
1975. Sammen har de sønnen Magnus.
Anne Grete er valgt pastoralt medlem i
Metodistkirkens Hovedstyre.
Dine kollegaer og venner landet rundt
gratulerer deg med jubileet post festum,
og ber om Guds velsignelse over deg og
dine i dagene som ligger foran deg.
For Metodistkirken i Norge
Karl Anders Ellingsen
4. januar ble Vigdis-Merete Rønning 60 år
og vi gratulerer post festum.
Vigdis-Merete ble født og vokste opp
på Hønefoss. Begge foreldrene var aktive
i Metodistkirken, og det ble hun og. Vigdis-Merete sier hun har vært en kristen
hele livet. Hun har noen merkedager i
utviklingen av troen, men hun har aldri
vært borte fra den.
Vigdis-Merete var en aktiv idrettskvinne i ungdommen. Det er ikke få
runder hun har gjennomført på lengdeløpsskøytene, i godt norsk vintervær.
To viktige hendelser i ungdommen
var Caravan i USA og JMM (Jung Menchen Missionieren) i Europa. Her fikk hun
møte andre ivrige metodistungdom og
den verdensvide metodistfamilien. Det
sementerte hennes tilknytning til kirken
og gjorde henne til en overbevist metodist. Det gjorde også at hun i ettertid har
trofast sluttet opp om menigheten sin,
som hun elsker, i både gode og litt tyngre
dager.
Vigdis-Merete er stolt av å tilhøre en
kirke der det er lov til å stille spørsmål og
komme med egne meninger. Hun ønsker
at vi alle skal være enda mer stolte av den
kirken vi tilhører.
Vigdis-Merete giftet seg med sin Trond
i 1977 og ble bonde. Hun fikk to barn og
var aktiv med i arbeidet på gården, der
de drev med melkeproduksjon og korn.
Senere har hun også fått to barnebarn. Av
utdannelse er hun agronom og adjunkt.
Hun tok på seg vikartimer i skolen, og ble
etter hvert lærer på fulltid.
I 2004 ble hun prosjektleder for Global
Info. Det er et prosjekt under Norges
Kristne Råd. I 2007/8 ble hun ansatt i
Metodistkirken som konsulent. I stillingsannonsen brukte kirken ordet ildsjel, og
det er virkelig Vigdis-Merete. Siden har
hun tjenestegjort i kirken vår med Hovedkontoret som utgangspunkt.
Arbeidet som ildsjel er mangesidig,
men mye av tiden går med som støttefunksjon for flere råd og utvalg.
Vi som arbeider sammen med henne
har ingen problemer med å se ildsjelen i
Vigdis-Merete. Hun er en person som lar
seg begeistre og som smitter andre med
sin begeistring. Hun har et meget stort
kontaktnett, både i kirken og i kristennorge.
Vi på Hovedkontore er glade for å ha
deg som kollega og din tro og humør er en
viktig del av vårt fellesskap. Vi slutter oss
til dine mange venner i vår kirke, landet
rundt, som gratulerer deg med jubileet.
Guds velsignelse over dagene som
ligger foran deg og dine!
For Metodistkirken i Norge
Gunnar Bradley
Gratulerer!
Menigheten på Hønefoss gratulerer og
ber om velsignelse over framtiden:
Jan F. Andersen som fyller 75 år 1.februar
Britt Matre Olsen som fyller 70 år 28.
februar
Ninni Volden som fyller 75 år 30.mars
Brobyggeren
25
Vi gratulerer
Steinar Hjerpseth 50 år
Steinar ble født 11. mars 1964 på Elverum.
Foreldrene var aktive i Metodistkirken,
og det ble Steinar og. Han har hatt troen
hele livet, men tok et bevisst standpunkt
i konfirmanttiden. Steinar fikk tidlig et
kall til å bli prest, men hadde motforestillinger og startet på jusstudier. Han kom
så langt som til fjerde avdeling, men på
Sommerfesten på Solløkka i 1993 fikk han
et fornyet og sterkt kall. Dermed avbrøt
han jusstudiene og startet på seminaret i
1994.
Han ble tatt opp i konferansen i 1997
og utnevnt til menighetstjeneste i Trondheim. Han ble ordinert til eldste i 1999. I
2007 ble han utnevnt til Lillestrøm og i
2011 ble han tilsynsmann for nordre distrikt.
Steinar giftet seg med sin Anne i 1990.
Sammen har de tre barn.
Steinar er en habil cellist og spiller
gjerne sammen med sin datter når anledningen byr seg.
Steinar er en ettertenksom mann som
møter alle med vennlighet. Han er lett å
komme i prat med. Han har sine meninger og evne til å legge dem frem i de rette
fora.
Steinar, dine kollegaer og venner i
Metodistkirken gratulerer deg med jubileet. Vi ber om Guds velsignelse over
dagene som ligger foran deg og dine.
For Metodistkirken i Norge
Karl Anders Ellingsen
26
Brobyggeren
Til minne om
David Johnny Kvebæk
David var ikke et A4-menneske, men
et sjeldent begavet og kreativt multitalent. Han var både tømmerfløteren,
svakstrøms-montøren, metodist-presten,
familieterapeuten,
foredragsholderen,
forfatteren, tegneren, maleren, kokken og
knivmakeren.
Han ble født i Fetsund i 1933 med
Märtha og Søren Kvebæk som foreldre.
De tilhørte Pinsemenigheten på stedet.
Faren jobbet på Lensene i Fetsund. David
hadde tre brødre: Harry, Willy og Erik.
Alle tre er døde.
I sin ungdom var David speiderleder i
KFUM i Fetsund, men ble etter hvert, av
fetter Jonny Ingebretsen, engasjert som
troppsassistent i Metodistkirken på Lillestrøm. I menighetens ungdomsmiljø
møttes David og Reidun, og de giftet seg
i 1957. Da hadde David allerede studert to
år ved Metodistkirkens Skandinaviske
Teologiske Seminar, Øverås i Gøteborg.
Det var for øvrig der David og jeg møttes
i 1955 og etablerte et vennskap som holdt
i alle år siden.
Etter teologistudiene ble David ordinert til prest i Metodistkirken, og i løpet
av 10 år var han ansatt som menighetsprest på Jevnaker, formelt Randsfjord
metodistmenighet. Videre på Levanger
og i Kristiansand. I denne perioden økte
familien med tre medlemmer: Rune,
Ingar og Anne Kristin.
Etter ansettelsen i Kristiansand fikk
David i 1968 først et kort vikariat som
sykehusprest ved Modum Bads Nerve-
sanatorium. Deretter ble han ansatt av
Gordon Johnsen for å bidra i oppbyggingen av familieavdelingen ved Modum
Bad. Han var også en av initiativtagerne
til fagtidsskriftet “Fokus på familien”.
David var dessuten formann i byggekomiteen for Olavskirken.
I 1981-1982 var han prest i det som den
gang het Første Metodistkirke på Grünerløkka i Oslo. Så jobbet han ved Familierådgivningskontoret på Hønefoss fra 1982
til 1986.
Da tok karrieren en ny retning. Han
etablerte INSAM, Institutt for samlivsutvikling, og holdt foredrag og seminarer i
inn- og utland om samliv og mellommenneskelige relasjoner. Dette fortsatte helt
til David ble pensjonist i 2000. På kundelisten til INSAM sto offentlige etater som
f.eks. høyskoler, konsern som eksempelvis Norsk Hydro og bedrifter som Toyota.
Sistnevnte var for øvrig representert med
tre toppledere i begravelsen.
Basis for seminar- og foredragsvirksomheten var Davids filosofi om “Det
myndiggjorte menneske”. Tankegodset
er lagt frem i spesielt to av de 15 bøkene
han har skrevet: “Ditt rom i mitt hus” og
“Det myndiggjorte menneske” – “om forutsetninger for det reelle demokratiet”.
Kort sagt og svært forenklet handler det
om selvfølelsen og dens to komponenter:
myndighet og omsorg. En hovedtanke var
betydningen av å ta ansvar på alle nivåer
i relasjoner mellom mennesker. Dette
var fundamentet for hans syn på samliv
i familier og tanker om samhandling på
arbeidsplasser.
I forbindelse med boken “Ditt rom i
mitt hus” designet David også et smykke
som selges både i en sølv- og gullversjon.
Det bæres i dag av familie, venner og
mange andre.
Noe av det bemerkelsesverdige i
Davids karriere er, at til tross for manglende formell kompetanse i psykologi,
psykoterapi og filosofi, tilegnet han seg
realkompetanse i de grader at han ble
viden kjent, også internasjonalt. Han
skapte “The Kvebæk Sculpture Technique”, en skulpturtest som også ble eksportert til USA. David fikk i 2010 Kongens
Fortjenstmedalje i gull.
I 1988 flyttet Reidun og David tilbake
til Lillestrøm-området og engasjerte seg
sterkt i menigheten. Som menighetens
prest i 90-åra fikk jeg et nært samarbeid
med David. På våre familiegudstjenester holdt han såkalte Baltus-prekener. Et
enormt arbeid lå bak, for han illustrerte
sine taler med fargerike tegninger på en
flippover.
I sin oppvekst ønsket David å bli kunstmaler, men det likte ikke hans far. Søren
hadde nok litt dårlig samvittighet for det.
Under Anne Kristins dåp i 1967 sa han til
sønnen sin: “Kan du tilgi meg, David, at
jeg nektet deg å bli kunstner?” Der og da
bestemte David seg likevel for å arbeide
med en utstilling, men det var først i 1993,
altså 60 år gammel, at han debuterte som
kunstmaler med en separatutstilling.
Senere ble det flere maleri-utstillinger.
Flere av Davids malerier henger på
forskjellige institusjoner, bl.a. Akershus
Universitetssykehus, Rogaland Sykehus
og Institutt for sjelesorg. Han malte også
et alterbilde til Metodistkirken i Fredrikstad.
Men det største prosjektet var utvilsomt Andreasmessen, en helt ny liturgi
for generasjonsgudstjenester. Han utarbeidet den sammen med Svein Ellingsen
som tekstforfatter og Anfinn Øyen som
satte melodi til tekstene.
Som om ikke dette var nok, fikk han
lagd 500 små Andreas-skap med plass til
bilde av dagens bønneemne og som en
praktisk hjelp i daglig andaktsliv.
Her er vi ved noe av drivkraften og
nerven i Davids aktive liv på ulike områder. Han brukte sine evner til å formidle
sin Kristus-tro og Guds kjærlighet til
mennesker. Forbønnstjenesten stod sentralt i hans kall både i hjem og kirke.
David hadde mange drømmer. De
fleste ble oppfylt, men ikke alle.
Men alt og alle har sin tid. Fredag i
uken før jul var David, Reidun og jeg
i begravelsen til Karstein Aunevik på
Modum. David holdt en vakker minnetale for sin gode venn. På veien hjem
kjørte vi over Jevnaker der David som
tidligere nevnt hadde sin første ansettelse som prest. Ringen var på en måte
sluttet, for bare halvannet døgn etterpå,
natt til søndag 22.desember døde David,
80 år gammel. Gravferden fant sted fra Fet
kirke 3.januar. Pastor Steinar Hjerpseth
og undertegnede forrettet.
Jeg lyser Guds fred over minnet etter
hans trofaste tjener David Kvebæk.
For Lillestrøm menighet
pastor Harald Larsen
Sverre Grinna
Sverre Grinna sovnet stille inn fredag 3.
januar 2014, nær 100 år gammel.
Sverre ble født på Mysen 3. februar
1914, på gården Grinna ved Momarken.
Han var tredje generasjon metodist og var
med i menigheten fra barnsben av.
Gården han vokste opp på var et småbruk som i 1876 ble kjøpt opp av metodistmenigheten i Høland og forpaktet av
hans farfar som var kirkeverge i menigheten. Her var det i 20 år et bedehus der
menigheten hadde aktiviteter.
Sverre arvet sammen med sine søsken
en snekkerfabrikk etter sin far, der han
arbeidet hele livet.
Sverre var ivrig med i menigheten.
Han var med og startet speidergruppa på
Mysen i 1926. Der var han med på aktiviteter og leire i en årrekke.
Som snekker var han et naturlig
medlem av kirkevergene i en mannsalder.
Han var også kasserer i en årrekke og fikk
også mange andre tillitsverv.
I 1938 giftet han seg med Agnes.
Sammen fikk de sønnen Sven Olaf. Agnes
gikk bort i 2006.
Sverre var menighetens eldste medlem.
Han var et trofast, rolig og stillferdig
menneske som satte stor pris på menigheten sin og menneskene der. Han vil bli
dypt savnet av familien og vennene.
Sverre ble begravet tirsdag 14. januar
2014. Pastor Andreas Kjernald forrettet.
Vi lyser fred over Sverre Grinnas gode
minne.
For Mysen menighet
pastor Andreas Kjernald
Arne Stavem
Arne Stavem ble født 21.november 1929,
død 15. desember 2013, begravet på Hov
i Land 27. desember 2013 ved pastor Ivar
Granum.
Arne har kjempet ut sin kamp mot
sykdom og skrøpelighet. Hans kropp har
funnet hvile og hans ånd er forløst hos
Gud. Tilbake står den nære familie, Evara
og de tre sønnene med savnet og alle de
gode minnene.
Arne er født i 1929 og vokste opp i
Sigerfjord hvor det på den tiden var en
aktiv metodistmenighet. Der ble han speider og gikk gradene.
Siden gikk turen til Hammerfest hvor
han arbeidet på Findus, var sjåfør og
ansatt på plastfabrikk. Han fikk etter
hvert en ødelagt rygg som ført til uførepensjon.
Arne og Evara ble gift i 1959 og gikk
aktivt inn i barne- og ungdomsarbeidet
i Metodistkirken i Hammerfest. Arne
engasjerte seg sterkt i Speiderarbeidet.
Der fikk han utløp for interesse og ferdigheter teknisk som radioamatør og han
drev en flott radiospeiding.
Familien flyttet til Hov i Land og ble
overført til metodistmenigheten på Jevnaker og senere Hønefoss. På Hov hadde
Arne et aktivt liv samen med Evara og
guttene.
Arne var kreativ og fant alltid løsninger på problemer som dukket opp. Han
var friluftsinteressert og fikk utløp for
det i skogplantingsprosjekter. De mange
tusen trær han og familien plantet fulgte
han med interesse.
Evara og han var et godt team. Arne
innredet en campingbil og de reiste rundt
på salgsmesser med egenproduserte
varer.
Den siste tiden måtte Arne legge ned
sine ulike interesser og ble mer og mer
avhengig av personlig hjelp. Han var på
Sykehjemmet på Hov da han åndet ut.
Vi lyser fred over Arne Stavems minne.
For Hønefoss metodistmenighet
pastor Ivar Granum
Brobyggeren
27
Misjon i blodet
H
østen 1874 begynte to unge menn på Misjonshøyskolen i
Stavanger. Den ene het Lars Larsen Berge. Den andre het
Ole Zephanias Norgaard. Begge var mine tippoldeforeldre.
Deres liv og kall har preget familien min på morssiden. Også
meg.
kom han på kant med misjonen hjemme i Norge. Dette angivelig
fordi han blant annet var en av pådriverne da den første fargede
presten i Sør-Afrika ble ordinert. Tross dette ble Ole og Laura
værende i misjonens tjeneste til de døde, gamle og mette av dage.
Lars og Ole
Det eldste barnet i de to familiene, Cecilie og Karl, giftet seg i
januar 1914. Cecilie hadde nemlig som ung kvinne reist tilbake
til Sør-Afrika og truffet barndomsvennen Karl. Et snaut år etter
vielsen, fikk de sin førstefødte – min mormor. Hun fikk navnet
Laura etter sin farmor. Jeg liker å tenke på at mormor sprang
barbent i Afrikas vakre landskap og snakket vel så godt zulu
som norsk de første årene hun levde.
Da mormor var fem år, ble hennes far ordinert til prest i en
liten landsbykirke i Zululand. Da mormor var ni år, ble han
alvorlig syk. Mormor husket godt dagen faren kalte henne til
seg. Han lå i en seng på verandaen og sa til henne: «Laura, jeg
skal snart dø. Når jeg dør, må du ta vare på din mor og dine tre
yngre søsken». Noen dager senere døde Karl. Slik gikk det til at
mormor i en alder av ti år måtte være tolk og hjelp for sin døve
mor, og sine tre yngre søsken, på vei hjem til Norge.
Etter fem års studier, ble Lars og Ole uteksaminert fra Misjonshøyskolen. På en gudstjeneste i midten av mars 1880, ble de
ordinert i Kristiansand Domkirke av biskop og eventyrsamler
Jørgen Moe. I mai samme år forlot de Norge med misjonsskipet
«Elieser». Tre måneder senere ankret skipet opp utenfor Durban
i Sør-Afrika. Lars og Ole gikk i land. Klare til tjeneste for Gud og
misjonen i Zululand.
Lars var på dette tidspunktet 28 år. Ole var 25 år. Begge
var forlovet. Men gifte seg fikk de ikke lov til. Misjonen hadde
bestemt at de måtte arbeide i Afrika i minst to år før vielse kom
på tale. I 1882 kom deres forloveder fra Norge. Den 18. august
det ble holdt dobbeltbryllup på Eshowe Misjonsstasjon. Lars fikk
sin Louise. Ole fikk sin Laura.
Veiene skilles
Inntil da hadde Lars og Ole fulgt hverandre tett. Selv om de også
i fortsettelsen virket i samme område, ble deres tjenester veldig
ulike.
Lars og Louise fikk syv barn. Louise var mye syk. Fordi Lars
i stor grad måtte ta seg av barna, kunne han ikke reise rundt i
distriktene slik misjonen forventet. Lars ble stående i et krysspress mellom misjonskallet og ansvaret for familien. I 1884 ble
misjonsstasjonen angrepet av innfødte. Mange ble drept. Dette
var en traumatisk opplevelse som kom til å prege familien. I 1898
reiste Lars og Louise hjem til Norge for godt. Slitne og desillusjonerte.
Med Ole og Laura gikk det annerledes. De fikk elleve barn.
Mye tyder på at Ole var en utadvent og visjonær misjonær. I 1902
Cecilie og Karl
Mormor
Helt fra jeg var liten, har jeg hørt mormor fortelle realistisk
om misjonsarbeidet i Zululand og andre land. I sommer døde
mormor, nesten 99 år gammel. Selv om mye av familiens
misjonshistorie forsvant med mormor, lever familiens misjonsengasjement videre i beste velgående. Heldigvis. Jeg tror vi har
i det i blodet.
Jon-Erik Bråthen
Baktanker